Del 1
Innledende del

1 Regjeringens verdigrunnlag og mål for en helhetlig helse- og ­sosialpolitikk

For regjeringen er det en hovedoppgave å bekjempe fattigdom, arbeidsledighet og sosiale forskjeller. Regjeringen vil føre en helse- og sosialpolitikk bygd på ideene om sosial trygghet og likeverd. Det innebærer trygghet gjennom rettferdig fordeling av goder og byrder og felles finansiering av velferden.

Velferdsordningene må fornyes og forbedres der det trengs, slik at vi får mest mulig tjenester og kvalitet for ressursene som settes inn. Gjennom fornyelse kan vi også i fremtiden sikre velferdsløsninger for alle og bidra til utjamning av levekår.

1.1 Eldre og helse prioriteres

Regjeringen prioriterer innenfor et ansvarlig budsjett videre utbygging av helsetjenesten og eldreomsorgen. Opptrappingsplanen for psykisk helse, kreftplanen og utstyrsplanen følges opp. Handlingsplan for eldreomsorgen fullføres og foreslås ytterligere utvidet med 4 000 sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Målsettingen er at alle skal sikres et godt og likeverdig tilbud av behandling og pleie- og omsorgstjenester, uavhengig av bosted, inntekt, kjønn og sosial bakgrunn.

Et godt utbygd helsetilbud er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, for å oppnå god allmennhelse i befolkningen. Det må legges vekt på helsefremmende og forebyggende tiltak i alle sektorer av samfunnet. Etter hvert som det blir stadig flere i de eldste aldersgruppene vil behovet for helsetjenester øke. Samtidig forventes en videre utvikling av medisinsk teknologi og, som en konsekvens av det, økt etterspørsel etter helsetjenester. Oppfølging av nasjonal kreftplan, plan for utstyrsinvesteringer ved norske sykehus og opptrappingsplan for psykisk helse gir økt ressurstilgang til helsetjenesten. Samtidig må eksisterende ressurser brukes på en mer effektiv måte. Dette er også bakgrunnen for den statlige overtakelsen av sykehusene. Formålet med sykehusreformen er å få mer ut av hver helsekrone, gi et mer likeverdig tilbud over hele landet og fjerne unødig ventetid for medisinsk behandling. Omorganiseringen av den sentrale statlige sosial- og helseforvaltning vil samtidig medføre at en står bedre rustet til å nå de sosial- og helsepolitiske målene.

Regjeringen vil satse på brukerorganisasjonene som viktige deltakende aktører i kvalitetsforbedrings- og brukerstyrkingsarbeidet, og vil samarbeide med brukerorganisasjonene på nasjonalt plan i gjennomføring av viktige helsepolitiske målsettinger.

Implementering av bestemmelsen om individuelle planer er sentralt for å få etablert tjenester basert på brukernes behov og medvirkning. Utarbeiding av individuelle planer forutsetter bruker- og pårørendemedvirkning. Det er også viktig for Regjeringen at de bestemmelsene som fremgår av pasientrettighetsloven, som styrker pasienter og brukere, medfører en reell kvalitetsforbedring på helsetjenestene for befolkningen.

1.2 Et samfunn for alle

Regjeringens politikk overfor funksjonshemmede koordineres av Sosial- og helsedepartementet. Den største utfordringen er å fjerne samfunnsskapte barrierer som forsterker funksjonshemminger og fratar mange mennesker mulighet til deltaking og likestilling. NOU 2001:22 «Fra bruker til borger» dokumenterer disse barrierene og foreslår nye strategier og tiltak.

Regjeringen har prioritert satsingen på brukermedvirkning og samfunnsplanlegging i handlingsplanen for funksjonshemmede, jf. kap. 674, post 21. Regjeringen vil at dette skal videreføres med vekt på universell utforming av våre fysiske omgivelser, tjenester og produkter, slik at samfunnsskapte barrierer reduseres. Viktige satsingsområder er utdanning, arbeid og transport.

Funksjonshemmedes aktive deltakelse forutsetter også utvikling av helse- og sosialtjenestene med fokus på informasjon, veiledning og tjenester tilpasset den enkeltes behov.

1.3 Norge bruker mye på helsetjenesten sammenliknet med andre land

Det offentlige finansierer en større andel av helsetjenestene i Norge enn i de fleste av OECD-landene, mens innslaget av private løsninger har et tilsvarende beskjedent omfang.

Ifølge anslag fra OECD utgjorde helseutgifter (inklusiv utgifter til pleie og omsorg) 9,3 pst. av BNP i Norge i 1999. Målt som andel av BNP hadde Norge dermed de femte høyeste utgiftene i OECD-området og de tredje høyeste i EU/EØS-området (etter Tyskland og Frankrike). I 1990 hadde Norge til sammenlikning den laveste andelen av helseutgifter i Norden (7,8 pst. av BNP).

Samtidig har Norge falt noe tilbake i forhold til andre land etter forventet levealder, men ligger fortsatt høyt (over EØS-gjennomsnittet). Det illustrerer viktigheten av helsefremmende og forebyggende tiltak innenfor alle samfunnssektorer. En god helsetjeneste er alene ikke nok for å fremme almenhelsen i befolkningen.

1.4 Sterk nasjonal og offentlig økonomi og mer rettferdig fordeling

Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling.

For å nå disse målene legger Regjeringen vekt på å videreføre den økonomiske politikken basert på Solidaritetsalternativet, som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet har gitt gode resultater, med økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet.

I St.meld. nr. 29 (2000-2001) ble det fastlagt nye retningslinjer for den økonomiske politikken. Regjeringen så et behov for en robust handlingsregel for bruken av oljeinntektene. Som retningslinje for budsjettpolitikken legges følgende til grunn:

• Petroleumsinntektene fases gradvis inn i økonomien. Det legges til grunn en innfasing om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.

• Det må legges stor vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.

Det ble samtidig sterkt understreket at hvordan oljeinntektene brukes er av vesentlig betydning for den langsiktige vekstevnen til norsk økonomi. I budsjettopplegget for 2002 legger Regjeringen opp til økt bruk av oljeinntekter dels i form av reduksjon i skatte- og avgiftsnivået og dels utbygging av statlig finansierte velferdsgoder.

1.5 Fornyelse av norsk helsetjeneste

Regjeringen har som en del av programmet for fornyelse av offentlig sektor fått flertall i Stortinget for en statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og en fornyelse av den sentrale sosial- og helseforvaltningen. Et siktemål for reformene er å legge til rette for den ønskede politiske styringen og sikre en bedre utnyttelse av ressursene slik at flere kan få nytte av tjenestene.

Stortinget har sluttet seg til regjeringens forslag om at staten fra årsskiftet skal overta eieransvaret for spesialisthelsetjenesten i Norge og organisere denne som helseforetak. I henhold til ny lov om helseforetak er det opprettet et regionalt helseforetak med ansvar for sykehus og annen spesialisthelsetjeneste i hver av de fem helseregionene. Hvert av de fem regionale helseforetakene skal i sin helseregion sørge for at befolkningen får tilgang til helsetjenester slik det er beskrevet i spesialisthelsetjenestelovens § 2-1a. Det er lagt til grunn at dagens finansieringsordninger i hovedsak skal videreføres i 2002. Dette innebærer at sektorens andel av fylkeskommunenes frie inntekter og bevilgningene til dagens statssykehus tilføres de regionale helseforetakene, og at de fleste av dagens øremerkede ordninger videreføres i 2002. Vedtatte handlingsplaner vil bli fulgt opp. Den viktigste endringen er at de regionale helseforetakene blir tilskuddsmottaker for de fleste øremerkede tilskudd til spesialisthelsetjenesten.

Regjeringens program for fornyelse av offentlig sektor har vært et sentralt utgangspunkt for arbeidet med fornyelse av den sentrale sosial- og helseforvaltningen. Hovedmålet har vært at en skal stå bedre rustet til å nå de sosial- og helsepolitiske målene og møte fremtidige faglige utfordringer. Andre viktige mål for omorganiseringen er at intern administrasjon og dobbeltarbeid skal reduseres og at forebyggende arbeid, tilsyn med og kvalitetsutvikling av helse- og sosialtjenesten, forskning og bruk av informasjonsteknologi skal styrkes.

1.6 Økonomisk og sosial trygghet gjennom folketrygden

Ved utgangen av 2000 mottok om lag 1,4 millioner mennesker stønader fra folketrygden. Nesten 630 000 av disse var alderspensjonister.

Folketrygden er vår grunnleggende sosialforsikringsordning for hele befolkningen. Alle innbyggere er sikret rett til ytelser i bestemte behovssituasjoner. Folketrygden skal sikre inntekt og kompensere for utgifter ved alderdom, uførhet, sykdom, fødsel, arbeidsledighet og tap av forsørger. Den kombinerer egennytte og fordeling. Det sosiale elementet innebærer at den enkelte til en viss grad «yter etter evne» og «får etter behov». Forsikringselementet innebærer at den enkelte får pensjonsytelser på et nivå som står i et visst forhold til hva vedkommende har betalt inn, det vil si i forhold til inntekten som yrkesaktiv. Dette skiller folketrygden på en avgjørende måte fra markedsbaserte forsikringsordninger. Den nordiske velferdsmodellens historiske styrke har vært at den har maktet å forene disse to hensynene.

For at befolkningen skal oppfatte velferdspolitikken som rimelig og fornuftig må folketrygden virke godt som et sosialt forsikringssystem. Den må oppleves som en sikkerhet mot potensielt vanskelige økonomiske og sosiale situasjoner som i prinsippet alle kan komme opp i. Nivået på ytelsene må stå i et rimelig forhold til utgiftsbehov, bortfalt inntekt og innbetalte skatter og trygdepremier. Regjeringen vil holde fast ved folketrygden som det bærende elementet i vårt samlede sosiale velferdssystem.

1.7 Gjennomgang av pensjonssystemet – Pensjonskommisjonen

Siden folketrygden ble etablert i 1967 har det skjedd store endringer, både i samfunnet og i det samlede pensjonssystemet. Folk lever lenger og har flere år som pensjonister, kvinnene har gått ut i arbeidslivet og arbeidsmarkedet er i stadig endring. Samtidig har de økonomiske kårene blitt vesentlig bedre. De siste årene er det gjennomført flere store utredninger om ulike pensjonsspørsmål i Norge. Med bakgrunn i dette ble det i forbindelse med Langtidsprogrammet 2002-2005 nedsatt en pensjonskommisjon med representanter for partiene på Stortinget og uavhengige eksperter. Kommisjonen skal avklare hovedmål og prinsipper for et samlet pensjonssystem. Gjennom en tverrpolitisk kommisjon søker Regjeringen å sikre bred politisk oppslutning om det framtidige pensjonssystemet.

Regjeringens utgangspunkt for en slik gjennomgang er at framtidens pensjonssystem må

• sikre økonomisk trygghet i alderdommen

• virke omfordelende i favør av personer med lav inntekt over livsløpet

• ivareta hensynet til likestilling mellom kjønnene

• ta hensyn til at familie- og samlivsmønstrene endrer seg

• være mest mulig enkelt, oversiktlig og forutsigbart (den enkelte skal forholdsvis lett kunne beregne hva han eller hun vil få i pensjon)

• være enkelt å administrere

• være forenlig med hensynet til en sunn økonomisk utvikling og ikke medføre urimelig stor skattebyrde for den yrkesaktive delen av befolkningen

• avveie hensynet til at eldre arbeidstakere skal sikres valgfrihet med hensyn til pensjoneringstidspunkt, samtidig som rettighetene sikres for arbeidstakere som har behov for å trappe ned eller slutte

Aldringen av befolkningen, som gjør at det i tiårene framover blir stadig færre yrkesaktive for hver alderspensjonist, kombinert med høyere gjennomsnittlige ytelser vil føre til en sterk økning i pensjonsutgiftene utover i dette århundret. Dette reiser betydelige utfordringer både samfunnsøkonomisk og i forhold til offentlig økonomi.

1.8 Samarbeidsavtale med arbeidslivets ­parter om et mer inkluderende arbeidsliv

Siden høsten 2000 har det vært gjennomført samtaler med hovedorganisasjonene i arbeidslivet for å komme fram til et omforent forslag til en samarbeidsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv. Disse samtalene vil fortsette i tiden fremover.

Målet for en slik mulig samarbeidsavtale må være å styrke arbeidslinjen slik at en får en reduksjon i sykefraværet, redusert tilgang til uføretrygd og bedre bruk av eldre arbeidstakeres ressurser og arbeidskraft.

Aktuelle elementer i en avtale vil være å innføre sterkere insentiver for å stimulere arbeidsgiverne til å holde på og rekruttere arbeidstakere med redusert arbeidsevne bl.a. gjenom en egen samarbeidsavtale mellom den enkelte virksomhet og trygdeetaten. Andre elementer kan bla. være økt satsing på bedriftsintern attføring og utvidelse av ordningen med kjøp av helsetjenester.

Ved vurdering av hvilken effekt en eventuell samarbeidsavtale vil kunne ha på utviklingen i sykefraværet i 2002, vil Regjeringen legge til grunn anslag fra Beregningsgruppen for folketrygden. For 2002 er det lite trolig at reduserte kostnader som følge av redusert sykefravær vil kunne overstige økte kostnader som følge av ulike element i en samarbeidsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv. En etablering av nye tiltak gir et betydelig potensial for redusert sykefravær, men det vil være nødvendig å skille effekter på kort og lang sikt. Det er ikke aktuelt å foreslå tiltak som innebærer en innstramming i arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen.

2 Nærmere om Sosial- og helse­departementets budsjettforslag for 2002

2.1 Samlet budsjettforslag fordelt på ­programområder

Sosial- og helsedepartementets samlede budsjettforslag for 2002 er på om lag 231,7 mrd. kroner (jf. tabell nedenfor). Dette utgjør 40 prosent av statsbudsjettet for 2002, eksklusiv petroleumsvirksomhet, og det svarer til om lag 15,4 pst. av forventet brutto nasjonalprodukt for 2002. Folketrygdens utgifter utgjør en dominerende andel med om lag 75,2 pst. av de samlede utgiftene på Sosial- og helsedepartementets budsjett.

Budsjettforslaget innebærer en vekst på 18,2 pst. sammenliknet med saldert budsjett for 2001 målt i løpende priser, eller ca. 35,7 mrd. kroner. Om lag 26 mrd. kroner av denne økningen skyldes overføring fra fylkeskommunenes frie inntekter i forbindelse med sykehusreformen. Budsjettforslaget er i tillegg påvirket av at det foreslås å overføre drøyt 3,5 mrd. kroner i øremerkede tilskudd fra programområde 09 til rammetilskuddet til kommunene på Kommunal- og regionaldepartementets budsjett, bl.a. gjelder dette driftstilskudd til gjennomføringen av eldreplanen. I tillegg kommer bl.a. at innføringen av nytt regelverk for rehabiliteringspenger isolert sett vil føre til økte utbetalinger under Sosial- og helsedepartementets budsjett. Når en ser bort fra disse forholdene, innebærer budsjettforslaget en vekst på om lag 13 mrd. kroner regnet i løpende priser.

For å komme fram til et anslag for den underliggende realveksten i budsjettet, må det i tillegg til de mer budsjettekniske forholdene som her er nevnt, korrigeres for virkningen av økt grunnbeløp i folketrygden fra 1. mai 2001 og antatt pris- og lønnsvekst fra 2001 til 2002. Av veksten på 13 mrd. kroner bidrar disse forholdene til sammen med om lag 8 mrd. kroner, hvor av økningen i grunnbeløpet i folketrygden fra 1. mai 2001 alene forklarer drøyt 5 mrd. kroner. Budsjettframlegget innebærer dermed en underliggende realvekst på om lag 5 mrd. kroner fra saldert budsjett 2001 til 2002. Denne realveksten fordeler seg på viktige satsingsområder slik det framgår av tabellen under pkt. 2.1.1 nedenfor. I tillegg kommer en betydelig realvekst i folketrygden med om lag 2 1/2 mrd. kroner i forhold til saldert budsjett 2001 ( medregnet innsparingstiltak). Utbetalingene til rehabiliteringspenger og legemidler står for en stor del av denne økningen.

Det understrekes at tallene for realvekst er regnet i forhold til saldert budsjett for 2001. Etter saldert budsjett er anslagene for folketrygdens utgifter endret samtidig som det er vedtatt endringer i bevilgninger bl.a. i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett. Regnet i forhold til anslag på regnskap for 2001 representerer budsjettforslaget derfor en annen realvekst enn det opplistingen ovenfor viser. Dette er hovedårsaken til forskjellen mellom tallene for realvekst i denne proposisjonen og i Gul bok/St.meld. nr. 1 (2001-2002) Nasjonalbudsjettet 2002.

2.1.1 Satsingsområder

Økte bevilgninger i faste priser fra saldert budsjett 2001 til viktige satsinger innenfor Sosial- og helsedepartementets ansvarsområde.¹⁾

2.1.2 Tiltak for mer effektiv ressursbruk og andre budsjettiltak

3 Det økonomiske opplegget for ­kommunesektoren i 2002

En gjennomgang av kommunesektorens inntekter og kostnader i 2001 indikerer en reell vekst i samlede inntekter på vel 3 pst. fra 2000 til 2001, eller om lag 6 mrd. kroner. Dette er den klart høyeste veksten siden 1997.

I St.prp. nr. 82 (2001-2002) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2002 (kommuneproposisjonen) ble det varslet en reell vekst i kommunesektorens inntekter på om lag 1 pst. fra 2001 til 2002, tilsvarende omlag 3-3,5 mrd. kroner. Videre ble det varslet en reell vekst i frie inntekter på 1-1 mrd. kroner. Det ble presisert at veksten var regnet fra det nivået på kommunesektorens inntekter i 2001 som var lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett.

I St.prp. nr. 1 (2001-2002) foreslås en reell økning i samlede inntekter på 2 pst., eller omlag 3 mrd. kroner, fra 2001 til 2002 regnet i forhold til inntektsnivå i 2001 slik det ble anslått i Kommuneproposisjonen og Revidert nasjonalbudsjett.

Veksten i frie inntekter fordeles med 525 mill. kroner til fylkeskommunene og 1 250 mill. kroner til kommunene. Det er lagt til grunn at kommunene vil kunne finansiere 1000 nye årsverk i pleie- og omsorgssektoren innenfor den foreslåtte rammen for frie inntekter.

4 Noen utviklingstrekk innenfor helse- og sosialsektoren

Somatiske sykehustjenester

Aktivitet

Tabellen nedenfor viser en vekst i både behandlingsaktivitet og ressursbruk i somatiske sykehus siden 1996 (kfr. også St. prp. nr. 47 1999-2000). SAMDATA-sykehus viser en økning i det totale antall sykehusopphold. Veksten kommer i form av økt dagbehandling. Antall heldøgnsopphold reduseres noe fra 1999 til 2000. Om lag 65 pst. av oppholdene er heldøgnsopphold og denne andelen er avtakende. Antall dagopphold øker, og fra 1999 til 2000 var denne veksten på 7,6 pst.

Antall heldøgnsopphold og polikliniske konsultasjoner i somatiske sykehus i perioden 1996-2000

	1996	1997	1998	1999	2000
Heldøgnsopphold	653 466	665 795	685 711	701 993	694 116
Polikliniske konsultasjoner	3 160 892	3 171 746	3 314 310	3 443 473	3 587 464

SAMDATA-tallene gir best grunnlag for å vise hovedtendensen i aktivitetsutviklingen over tid, og omfatter også aktivitet som finansieres gjennom andre ordninger enn Innsatsstyrt finansiering (ISF). Utviklingen innen den ISF-finansierte delen av sykehusenes aktivitet viser samme tendens med økt totalt behandlingsvolum og en liten nedgang i antall heldøgnsinnleggelser, selv om datagrunnlaget er et annet (jf. omtale under kap. 730 post 70).

Ressursbruk

Det har i siste halvdel av 1990-årene vært en realvekst i fylkeskommunale lønnsutgifter til somatisk spesialisthelsetjeneste fra 1996 til 2000 på om lag 21 pst. Realveksten i lønnsutgiftene fra 1999 til 2000 er svakere enn den har vært noen annen gang i perioden, med en gjennomsnittlig realvekst på under 2 pst. Lønnsveksten økte sterkest fra 1996 til 1997 med realvekst på om lag 7 pst, noe som bl.a. skyldes legeoppgjøret i 1996.

Antall senger reduseres noe, bl.a. på grunn av den ønskede omleggingen til dagkirurgi.

Antall årsverk øker. For helsepersonell er tendensen som tidligere at veksten kommer blant leger og sykepleiere, mens antall hjelpepleiere reduseres. Veksten i administrativt personell er økende, og dette er i tråd med ønsket om å avlaste helsepersonellet i deres administrative funksjoner.

Brutto driftsutgifter og antall sengeplasser 1996-2000

	1996	1997	1998	1999	2000
Brutto driftsutgifter somatiske sykehus 1)	25 301	27 077	29 178	29 968	32 011
Effektive senger 2)	13 788	13 840	13 755	13 521	13 092

¹⁾ I tusen, 1999 kr

²⁾ Effektive senger er definert som gjennomsnittet av antall tilgjengelige senger i løpet av året. Dette er en beregnet størrelse med utgangspunkt i oppgaver fra institusjonsdata over sykehusene sine tilgjengelige sengedøgn dividert på antall dager i året.

Kilde: SSB og Sintef Unimed SAMDATA

Ventelister

Over halvparten av alle pasienter, og nesten 70 pst. av de innlagte pasientene, behandles som øyeblikkelig hjelp og føres dermed ikke på venteliste. De øvrige pasienter føres på venteliste. Antall pasienter på venteliste sier lite om kapasitetsproblemene i sykehussektoren, men alt for mange ventelistepasienter opplever at ventetiden som alt for lang. Figurene nedenfor viser utvikling i ventetider og antall ventende (tallene gjelder både somatiske og psykiatriske pasienter). Dette skjer til tross for at stadig flere pasienter mottar behandling. Ved årsskiftet var det registrert om lag 280 000 pasienter på venteliste. Det er en reduksjon på om lag 7 pst. i forhold forrige årsskifte. Ved siste rapportering (30. april 2001) var det registrert i alt om lag 265 000 pasienter på venteliste. I perioden 1998 til 2001 har over 40 000 ventelistepasienter stått mer enn ett år på venteliste.

Ordningen med kjøp av behandlingstjenester i utlandet har redusert ventetiden for mange pasienter. Erfaringene med ordningen viser imidlertid også at det er uutnyttet kapasitet i norske sykehus, at enkelte sykehusavdelinger har vært tilbakeholdne med å tilby sine ventelistepasienter behandling i andre sykehus, og at kvaliteten på ventelisteføringen er mangelfull.

I lys av disse erfaringene vil Sosial- og helsedepartementet sette fokus på unødig venting for sykehusbehandling i årene fremover. I styring og oppfølging av de regionale helseforetakene vil det bli gitt høy prioritet til tiltak som kan redusere unødig venting. For det første forventer departementet at den nye ansvars- og eierskapsreformen skal gi grunnlag for en bedre arbeidsdeling og dermed økt behandlingskapasitet i de regionale helseforetakene. For det andre vil departementet fremme forslag om et nasjonalt ventelisteregister. Hensikten med det nasjonale ventelisteregisteret er at ventelistene til enhver tid skal gi et presist bilde av behovet for sykehusbehandling i Norge, og at registeret skal kunne brukes til å tilby ventelistepasienter raskere behandling ved andre sykehus. For det tredje vil departementet gjøre det enklere for pasienter og henvisende leger å benytte retten til fritt sykehusvalg, bl.a. ved å etablere systemer for elektronisk timebestilling for undersøkelse eller behandling i sykehusene. Samlet sett skal disse tiltakene redusere uønsket venting på behandling som ikke skjer etter medisinske grunner til et absolutt minimum.

5 Personell og kvalifiseringstiltak innenfor Sosial- og helse­departementets ansvarsområde

5.1 Innledning

Ved behandlingen av 2001-budsjettet vedtok Stortinget å be Regjeringen utarbeide en ny handlingsplan for personell. Det vises også til Stortingets behandling av Dokument nr. 8:112 (2000-2001) «…om tiltak for å få utdannet helsepersonell tilbake til sine yrker».

I de ulike handlings- og opptrappingsplaner innenfor Sosial- og helsedepartementets ansvarsområde inngår personelltiltak som ble samlet og presentert i Handlingsplan for helse- og sosialpersonell 1998-2001. Flere av tiltakene er etterhvert blitt en integrert del av virksomhetene. Departementet foreslår at tilskuddene på personellfeltet benyttes på områder det fortsatt er behov for statlig innsats.

Erfaringene så langt er at tilskudd til kvalifisering av personell har god effekt på stabilitet og rekruttering. Det foreslås derfor at tiltakene utvides. Departementet vil som ledd i dette bidra til å styrke arbeidet med kvalitetsutvikling og ledelse i kommunene.

Departementets forslag til innsatsområder på personellfeltet for 2002 og tilsvarende innsats i 2001 (mill. kroner):

5.2 Kort oppsummering fra inneværende handlingsplan for personell

Tiltakene i inneværende handlingsplan har vært et viktig redskap for iverksetting av de store helse- og sosialpolitiske satsningene i perioden 1998-2001. De viktigste tiltakene har knyttet seg til kvalifisering og kompetanseheving av helse- og sosialpersonell, økt utdanningskapasitet og rekruttering fra utlandet. Handlingsplanen for sosialtjenestens førstelinje har hatt hovedfokus på kvalifisering og kompetanseheving. Slike tiltak skal bidra til et mer stabilt personell og dermed lavere turn-overkostnader.

I perioden 1998 – 2001 har fylkesmenn i samarbeid med fylkesleger fordelt over 300 mill kr til kommunene og fylkeskommunene til kvalifiseringstiltak for personell. Fordelingen har vært basert på vurdering av opplæringsplaner og rekrutteringsbehov. Anslagsvis vil over 50 000 (d.v.s. ca. 35% av antall ansatte i 2000) ha deltatt i kompetansegivende opplæring i arbeidsgivers regi i perioden 1998 til 2004. I 2001 hadde 84 pst. av kommunene opplæringsplan. Tilsvarende var andelen 40 pst. i 1998. Departementets samlede innsats på personellfeltet har også bidratt til å sette betydningen av stabilitet og kvalifikasjoner av personellresurser høyere på dagsorden i helse- og sosialtjenesten.

5.3 Utviklingstrekk de siste år

Utvikling i uteksaminert personell rettet mot helse- og sosialsektoren

Det har vært en stor økning av uteksaminerte omsorgsarbeidere og helsesekretærer. For hjelpepleiere er antall uteksaminerte mer enn halvert fra 1990 til 1999. Nedgangen oppveies i noen grad av et økende antall utdannede omsorgsarbeidere. Fra hjelpepleier- og omsorgsarbeiderutdanningene var det i 2000 2514 som tok avsluttende eksamen mot 3736 i 1990. Den synkende interessen for og søkningen til helse- og sosialfagene blant ungdom er bekymringsfull. I 1994 søkte 11 prosent av ungdomskullet seg til grunnkurs helse- og sosialfag, mens tallet for 2000 var 7 prosent (Håkon Høst, AHS Serie B 2001-1) .

Opptak til sykepleierstudiet har økt fra 2520 i 1990 til 4504 i 2000. Utbygging av desentralisert sykepleieutdanning har vært prioritert med tilskudd fra Sosial- og helsedepartementet og foregår i dag ved 17 utdanningssteder. I Dokument nr. 8:112 (2000-2001) «…om tiltak for å få utdannet helsepersonell tilbake til sine yrker» vises det til at søkningen til sykepleierutdanningen har gått ned i siste halvdel av 90-tallet. Søkningen har imidlertid hele tiden ligget godt over antall studieplasser. Ved opptaket til sykepleierutdanningen høsten 2001 er det en vekst i søkningen på vel 20% sammenlignet med 2000.

For vernepleiere, barnevernspedagoger, sosionomer, radiografer, ergoterapeuter og fysioterapeuter har det vært en stor økning i opptak. I tillegg tar mange høgskoleutdanning i utlandet.

I forbindelse med gjennomføringen av Nasjonal kreftplan (1999-2003) ble det i 1999-2000 etablert til sammen 40 nye studieplasser for radiografutdanning ved høgskolene i Sør-Trøndelag og Gjøvik. Utdanningskapasiteten for stråleterapeuter er fra 1996-2000 økt fra 10 til 54 plasser pr. år. Videreutdanning i stråleterapi ble fra 2001 overført til høgskolesystemet som oppdragsundervisning.

Opptaket til medisiner-, farmasi- og psykologstudiet er om lag fordoblet fra 1990 til 2000. Opptaket til tannlegestudiet har imidlertid bare økt med 8% (fra 105 til 113).

Utvikling i utførte årsverk i helse- og sosialsektoren

Tabellen nedenfor viser utviklingen i utførte årsverk for perioden 1997 – 2000. Rent private institusjoner er ikke med.

Årsverk i pasient/klientrettet arbeid i den offentlig finansierte helse- og sosialtjeneste for perioden 1997-2000, ekskl. drift/administrasjon og barnevern.

Andel ufaglærte (personell uten helse- og/eller sosialfaglig utdanning) er redusert med 3,2%, i kommunene er reduksjonen bare 1% i løpet av 3 år.

Antallet hjelpepleierårsverk har nesten ikke økt i perioden (0,4%). Dette kompenseres av nesten 3000 nye omsorgsarbeidere siden 1997. Netto vekst i sykepleierårsverk var over 3500, tilsvarende ca 10% i perioden.

Av veksten i legeårsverk har nesten hele veksten kommet i sykehusene (1566 av 1770 årsverk). I allmennlegetjenesten vil den største veksten komme fra 2000 til 2002. Allmennlegetjenesten er siden 1.1.1999 tilført ca. 350 nye legehjemler. Ledige fastlegehjemler er redusert fra 358 i desember 2000 til 192 i september 2001.

Rekrutteringen av tannleger til den offentlige tannhelsetjenesten svikter og utførte årsverk går ned med 40-50 hvert år. Det utføres 500 flere psykologårsverk i 2000 enn i 1997.

Som en oppsummering kan sies av veksten i årsverk til sykehussektoren har vært gunstig. Bekymringen er mangelfull vekst av hjelpepleier-/omsorgsarbeiderårsverk i kommunene, og nedgang i tannlegeårsverk i fylkeskommunene.

5.4 Hvor stor er arbeidskraftsreserven blant sykepleiere og hjelpepleiere?

I Dokument nr. 8:112 (2000-2001) «…om tiltak for å få utdannet helsepersonell tilbake til sine yrker» vises det til Econrapport 49/1999, der det tas utgangspunkt i en antatt arbeidskraftsreserve blant sykepleiere på 18 500 årsverk. Tallet er hentet fra rapporten «Arbeidskraftsreserven blant sykepleierutdannede» som ble utarbeidet av BI i 1996 (på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet). Tallet fremkom ved å beregne differansen mellom beregnet full stilling for alle med sykepleie som høyeste utdanning fra avsluttet studium til alderspensjon, og det faktiske antall utførte årsverk av sykepleiere. Dette gir en oversikt over den teoretisk mulige arbeidskraftsreserve.

Flere undersøkelser viser at sykepleiere har høy yrkesdeltakelse. Det er relativt få som er utenfor arbeidslivet eller arbeider i andre yrker. (Jf. Askildsen og Holmås: Helse, økonomi og politikk: Utfordringer for det norske helsevesenet, 2001 1 og Bente Abrahamsen, Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, 13-20).

De fleste som skifter yrker går høyere opp i yrkeshierarkiet for sykepleiere. Mange søker seg til undervisning og forskning.

Den samlede årsverksinnsats av sykepleiere i pasient/klientrettet arbeid var ca. 40 000 i 2000 – se tabell foran (i tillegg ca. 3 000 årsverk som helsesøstre og jordmødre). Den potensielle arbeidskraftreserven vil i hovedsak være knyttet til sykepleiere som arbeider deltid og sykepleiere som ikke er yrkesaktive.

Sykepleiergruppen kjennetegnes ved at en stor andel arbeider deltid. Spesielt kvinnelige sykepleiere arbeider deltid i langt større grad enn andre kvinner med tilsvarende utdanningsnivå. En undersøkelse om sykepleiere på somatiske sykehus viser at mer enn halvparten arbeider deltid (Torunn Olsen: Søkelys på arbeidsmarkedet 2000, nr. 2, 149-158). Den utstrakte bruken av deltid blant sykepleiere har hovedsaklig sammenheng med omfanget av privat omsorgsansvar og arbeidsvilkår (Bente Abrahamsen: Deltid – en tilpasning til yrket, Sykepleien 9/2000).

Sosial- og helsedepartementet har gitt Agderforskning i oppdrag å gjennomføre en undersøkelse i Agderfylkene og i Østfold om arbeidstid blant hjelpepleiere og sykepleiere. I undersøkelsen er bl.a. forholdet mellom ønsket og faktisk arbeidstid kartlagt. Den viser en arbeidskraftsreserve på 2,3 årsverk per 100 årsverk. Med andre ord er det relativt liten forskjell mellom faktisk og ønsket arbeidsmengde gitt dagens rammebetingelser. Fordelt på yrke, viser undersøkelsen at det er noe større avstand mellom faktisk og ønsket arbeidstid for hjelpepleiere enn for sykepleiere.

For å rekruttere blant sykepleierne som ikke er yrkesaktive, har departementet gitt tilskudd til oppdateringskurs. Det har vært økende interesse for å delta på slike kurs. I følge innrapporterte tall fra fylkene deltok hhv 238 hjelpepleiere og 121 sykepleiere på oppdateringskurs i 1999. I 2000 økte dette til henholdsvis 763 og 311. Erfaringer fra Akershus viser at de fleste deltakerne var ute av arbeidslivet ved kursstart. Etter avsluttet kurs er om lag 90 prosent av deltakerne i arbeid selv om flere har en løsere tilknytning i form av ekstravakter. Muligheter for tilpasset arbeidstid, god faglig oppfølging og et støttende arbeidsmiljø ser ut til å være vesentlige forhold i valget mellom å gå tilbake til sykepleieryrket eller ikke.

Den reelle arbeidskraftsreserven synes betydelig lavere enn de hypotetiske 18 500 årsverkene Econ-rapporten opererer med. Det avgjørende er tiltak som kan bidra til å rekruttere blant den reelle arbeidskraftsreserven. Departementet vil derfor blant annet videreføre tilskudd til oppdateringskurs for sykepleiere og hjelpepleiere og tilskudd til etter- og videreutdanning. Samtidig er det viktig at arbeidsgiverne legger til rette for å ta i bruk den reserve som finnes blant deltidsansatte siden arbeidsvilkår og privat omsorgsansvar er hovedårsakene til at sykepleiere velger deltid.

5.5 Rekruttering fra utlandet

Mange virksomheter har vært avhengig av rekruttering fra utlandet for å få kvalifisert personell. Fra 1997 har det vært en nedgang i tilgang på helsepersonell fra nordiske land.

Siden 1997 har Aetat med støtte fra Sosial- og helsedepartementet rekruttert leger fra andre EØS-land (Tyskland, Østerrike og Frankrike). I perioden 1998-2000 er det rekruttert til sammen 316 leger til sykehus og kommuner. Det foreløpige inntrykket er at legene som er formidlet av Aetat, blir i Norge. En del leger slutter i kommunehelsetjenesten til fordel for assistentlegestillinger ved sykehus som gir mulighet til spesialistutdanning.

Departementet har også gitt Aetat i oppdrag å rekruttere tannleger fra Tyskland. Pr. 1. januar 2001 var det registrert 145 ledige tannlegestillinger i den offentlige tannhelsetjenesten. Til helserekrutteringsprosjektet er det innmeldt behov for 34 tannleger, og det ble formidlet 23 til fylkene i 2000.

Norske sykehus meldte inn til Aetats helserekrutteringsprosjekt behov for 268 sykepleiere og kommunene et behov for 233, til sammen ca 500 ledige sykepleierstillinger i 2000. Det ble formidlet 267 sykepleiere i 2000, de fleste fra Finland.

Innen EØS-området ser det ut til å være konkurranse om rekruttering av sykepleiere og andre personellgrupper. Det er problemer med å rekruttere tannleger. Departementet ser behov for å henvende seg til land utenfor EØS-området.

I 2002 vil rekrutteringen av leger fra EØS-land opphøre som følge av tilstrekkelig tilgang på norske leger. Departementet vil øke støtten til rekruttering av sykepleiere. Aetat har inngått avtale med respektive myndigheter i Polen og Filippinene om rekruttering av sykepleiere. Når det gjelder rekruttering av tannleger vil andre land med utdanning tilsvarende norsk tannlegeutdanning bli vurdert.

For å kunne arbeide som helsepersonell forutsettes bl.a. norsk autorisasjon. Vilkårene for å få norsk autorisasjon er enten at vedkommende har utenlandsk eksamen som anses jevngod med tilsvarende norsk eksamen, eller på annen måte har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet. Det er store variasjoner i utdanningene i land utenfor EØS-området. De fleste av det personell som rekrutteres fra land utenfor EØS-området må derfor ha tilleggskurs av varierende omfang for å kunne få autorisasjon. Departementet vil foreta en gjennomgang av godkjenningsordningene med sikte på forenkling og vil videreutvikle tilskudd til de aktuelle utdanningsinstitusjonene som arrangerer tilleggskurs, se kap. 701.21 og 705.60.

5.6 Fremtidig etterspørsel og ­årsverksinnsats

Statistisk sentralbyrå har gjennom sin modell HELSEMOD utarbeidet framskrivninger av den framtidige etterspørsel og tilgang for enkelte yrkesgrupper.

Framskrivningene er beheftet med usikkerhet. Rekruttering fra utlandet er ikke med i beregningene.

Alle beregningsalternativer viser økende underskudd på hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. Samlet sett er det beregnet et overskudd av personell fra høgskolenivå frem mot 2010. Overskuddet vil være størst innen de sosialfaglige utdanningene. For sykepleiere er det beregnet et underskudd frem til 2005. Deretter viser beregningene at det sannsynligvis vil være balanse mellom etterspørsel og tilbud. For vernepleiere er det grunn til å anta at etterspørselen vil bli betydelig høyere enn det modellen forutsetter.

Når det gjelder universitetsutdannet personell, viser framskrivningen for leger et lite overskudd i 2005 og 2010. Den mest dramatiske utviklingen vil skje for yrkesgruppen tannleger. For tannleger beregnes underdekningen å øke fra ca. 160 i dag til vel 1100 årsverk i 2010. Samlet antall yrkesaktive personer i gruppen går svakt ned. For psykologer er det beregnet en underdekning på om lag 670 i dag, som vil stige til 740 i 2005, for deretter å gå noe ned.

En analyse foretatt av Norsk institutt for studier av forskning og utdanning i 2000 om personellsituasjonen ved gjennomføringen av Nasjonal kreftplan viser at det vil være høy vekst i etterspørselen etter radiografer og stråleterapeuter de neste 2-3 årene som følge av utbygging av mammografiscreening samt økning i antall strålemaskiner.

5.7 Departementets forslag

Tiltak for kvalifisering av personell som arbeider i sektoren

• Øke tilskuddene til kvalifiseringstiltak for personell i helse- og sosialtjenesten, se nærmere omtale i kap. 614.21, kap. 614.63, kap. 670.61, kap. 675.21, kap. 705.61 og kap. 743.70.

• Tiltak for en bedre geografisk fordeling av personell foreslås videreført. Tiltak beskrives nærmere i kap. 705.60 og kap. 743.70.

• Videreføre øremerkede midler til opplærings-/kompetansehevingstiltak for helse- og sosialpersonell i kommunene forvaltet av fylkesmenn/ fylkesleger. Enkelte av tilskuddsordningene foreslås slått sammen til én tildeling som kan benyttes etter kommunenes behov og som egne utviklingstiltak overfor sektoren i det enkelte fylke. Rapporteringen foreslås forenklet ved at fylkesmenn/fylkesleger gir en samlet oppsummering av bruken av midlene til departementet. Midlene omtales under kap. 670.61, kap. 705.61 og kap. 743.70.

• Bedre tilgangen på høgskoleutdannet personell som tar tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid. Se kap. 743.62.

• Etter- og videreutdanning av allmennleger i de 4 nordligste fylker, veilederprogram for turnusleger og program for utvikling av distriktsmedisin. Se kap. 705.60.

• Tiltak som kan bidra til at flere eldre arbeidstakere ønsker å bli lenger i arbeidslivet enn i dag. Tiltaket bevilges midler over kap. 675.21.

Behov for økt utdanningskapasitet og rekruttering av personell til yrkesaktivitet

• Tiltak for rekruttering til utdanning og økt yrkesaktivitet for hjelpepleier/omsorgsarbeidere etter endt utdanning. Se kap. 670.61 og kap. 675.21.

• Vurdere avviklet ordningen med separat hjelpepleier- og omsorgsarbeiderfag i tråd med kompetansebehovet i helse- og sosialsektoren. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet vil i samarbeid med berørte parter følge opp dette. Se omtale i kap. 705.61.

• Gi formell godkjenning til egne videreutdanninger for hjelpepleiere. Slike videreutdanninger vil i hovedsak bli organisert som oppdrags­undervisning, i regi av videregående skoler.

• Økt støtte til oppdateringskurs og økt omfang av desentralisert utdanning for sykepleiere. Se kap. 670.61 og kap. 705.61.

• Økt utdanningskapasitet for stråleterapeuter. Se kap. 739.75.

• Økt utdanningskapasitet for tannleger. Fra studieåret 2002-2003 foreslår Regjeringen å utvide gebyrstipendordningen til også å omfatte tannlegeutdanning.

• For psykologer og farmasøyter foreslås tilskudd for å øke utdanningskapasiteten. Se kap. 743.70 og 751.70.

Personell med utdanning fra utlandet

• Øke tilskudd til Aetat for rekruttering av sykepleiere, tannleger og hjelpepleiere fra utlandet. Se kap. 705.60.

• Øke tilskudd til utdanningsinstitusjoner til effektivisering og vurdering av utenlandsk personells kvalifikasjoner og til organisering av tilleggsutdanning. Se kap. 701.21 og 705.60.

• Gjennomgang av godkjenningsordning for utenlandsk personell med sikte på forenkling og effektivisering. Se kap. 705.60.

• Rekruttere personer med utdanning fra utlandet som bor i Norge og som ikke arbeider innen sektoren. Se kap. 705.60.

Kvalitetsutvikling og ledelse i kommunenes helse- og sosialtjeneste

• Bidra til å styrke arbeidet med kvalitetsutvikling og ledelse i kommunene i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund. Se kap. 614.63 og kap. 670.61.

• Departementet vil gi støtte til prosjekter der arbeidsgivere vil prøve ut nye typer tiltak for mer fleksibel bruk av personell. Se kap. 705.60.

Tiltak for å frigjøre legeressurser ved offentlige ­poliklinikker

For å frigjøre legeressurser vil departementet vurdere å yte refusjon til offentlige poliklinikker for sykepleiekonsultasjoner innen enkelte fagområder.

6 Regjeringens program for fornyelse av offentlig sektor

Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten

Stortinget har sluttet seg til regjeringens forslag om at staten fra årsskiftet skal overta eieransvaret for spesialisthelsetjenesten i Norge og organisere denne som helseforetak. I henhold til ny lov om helseforetak er det opprettet et regionalt helseforetak med ansvar for sykehus og annen spesialisthelsetjeneste i hver av de fem helseregionene.

Den statlige overtakelsen av spesialisthelsetjenesten og organisering i helseforetak omfatter de offentlig finansierte somatiske spesialisthelsetjenester, psykisk helsevern, rehabilitering og habilitering, spesialisthelsetjenesten og institusjoner/avdelinger for behandling av rusmiddelmisbrukere som er hjemlet i spesialisthelsetjenesten, sykehusapotek og laboratorie- og radiologiske tjenester. De regionale helseforetakene skal overta fylkeskommunale driftsavtaler med private spesialister og den fylkeskommunalt eide ambulansetjenesten og akuttmedisinske kommunikasjonssentralene skal også inngå i en statlig eierskapsmodell. De regionale helseforetak skal overta ansvaret for driftsavtaler med private sykehus, og det skal etableres samarbeid med kommuner der hvor det er etablert samarbeid om nødmeldetjeneste/legevaktsentraler.

Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 43 (1999-2000) om akuttmedisinsk beredskap at ansvaret for luftambulansetjenesten skal være statlig og forankres i helseforetakene fra 1. januar 2002. Departementet vil komme tilbake med forslag til fordeling av midlene under kap. 2750 Syketransport mv. post 72 Luftambulansetransport i eget tilleggsnummer til St.prp. nr. 1 for 2002.

Departementet legger videre opp til en snarlig avklaring av det organisatoriske ansvaret for sykestuene. Dagens finansiering av sykestueplassene som i dag er en del av den fylkeskommunale spesialisthelsetjenesten, er en del av det økonomiske oppgjøret med fylkeskommunene og vil i 2002 finansieres gjennom rammene til de regionale helseforetakene i de respektive regionene.

Stortinget har sluttet seg til forslaget om å utrede en framtidig organisering av tiltak for rusmiddelmisbrukere hjemlet i sosialtjenesteloven. Regjeringen tar sikte på å legge fram et høringsnotat i løpet av høsten 2001.

I Ot.prp.nr.66 (2000-2001) Om lov om helseforetak mv. er det lagt til grunn at dagens finansieringsordninger i hovedsak skal videreføres i 2002. Dette innebærer at sektorens andel av fylkeskommunenes frie inntekter og bevilgningene til dagens statssykehus tilføres de regionale helseforetakene, jf. kap. 732 Regionale helseforetak og at de fleste av dagens øremerkede ordninger videreføres i 2002. Vedtatte handlingsplaner vil bli fulgt opp. Den viktigste endringen er at de regionale helseforetakene blir tilskuddsmottaker for de fleste øremerkede tilskuddene.

Samlet utgjør bevilgningene til helseforetakene i 2002 om lag 49 mrd. kroner. Av dette utgjør basisbevilgningen til de regionale helseforetakene 28 800 mill. kroner, bevilgningen til innsatsstyrt finansiering 13 250 mill. kroner, bevilgningen til tilskudd til regionsykehus 1 985 mill. kroner, bevilgningen til poliklinikk 3 450 mill. kroner og øremerkede tilskudd til drift knyttet til psykiatriplanen 1 015 mill. kroner. Arbeidet med etablering av de regionale helseforetakene og utvikling av nye økonomistyringssystemer for helseforetakene krever ressurser også i 2002. Det vil være et ressursbehov knyttet til omorganisering og eierskifte, jf. kap. 739.21 Forsøk og utvikling i sykehussektoren.

Det legges opp til at styring av investeringer i hovedsak skal legges til foretaksledelsene. I Ot.prp.nr.66 (2000-2001) heter det imidlertid at det på kort sikt kan være nødvendig med noe sterkere statlig styring og kontroll med investeringsbeslutningene enn det som er ønskelig på lengre sikt. Det vil være nødvendig med noen overgangsløsninger i oppstartingsåret 2002, men det forutsettes full tilpasning fra 2003.

Reformen setter staten i en ny og helhetlig ansvarsposisjon. Denne oppgraderte posisjonen skal staten bruke til å realisere viktige mål i helsepolitikken, som å gi et mer likeverdig tilbud over hele landet og fjerne unødig ventetid for medisinsk behandling.

Reformen begrenser seg med andre ord ikke til å overta eierskap og ny organisering, men har også et substansielt og fornyet innhold der tilgjengelighet, kvalitet og omsorg for den enkelte kombineres med en rasjonell ressursforvaltning og et helhetlig samfunnsmessig og ledelsesmessig ansvar. Det vil bli en særskilt prioritet å følge opp med tiltak for å redusere unødig venting.

Det vil bli fokusert på følgende utvalgte satsingsområder:

• Brukerperspektiv i helsetjenestenEn bedre kvalitet på tjenestene forutsetter at brukerperspektivet legges til grunn for organisering og gjennomføring av tjenestene. Reell medvirkning fra pasienter og pårørende er vektlagt i vedtektene for de regionale helse­fore­takene. Dette innebærer at foretakene må sikre at det utvikles en ny kultur på dette området og at målrettede prosesser settes i gang, slik at brukerperspektivet kan prege planlegging og drift av virksomhetene.

• Ledelse og organisasjonsutvikling i sykehuseneLedelsesutfordringene i sykehusvesenet må møtes med tiltak på bred front, først og fremst i de regionale helseforetakene og i de enkelte sykehus. Staten vil imidlertid i kraft av sin eierrolle og med forankring i de regionale helseforetakene arbeide med å utvikle et nasjonalt opplegg for utviklingen av toppledere og avdelingsledere i sykehusene.

• Kvalitet i sykehus og helsetjeneste Kvalitetsarbeid i helsevesenet innebærer innsats på flere områder, for eksempel å tilrettelegge tjenestene på en effektiv og god måte, også slik at feil og avvik bli minst mulig. Kvalitetsarbeid innebærer imidlertid også måling og sammenlikning av kvalitet. Sentrale utfordringer for helsetjenesten framover er å utvikle gode indikatorer på kvalitet i den direkte utøvende virksomhet, i tillegg til å legge til rette for kunnskapsbasert praksis og dokumentasjon av kvalitetssikring.

• Kliniske forskning ved norske sykehus Metodekompetanse innen anvendt forskning er i dag en nødvendighet for å kunne foreta informerte og rasjonelle behandlingsvalg. Relevant og kvalifisert arbeid på dette området er grunnlaget for sykehustjenester av høy kvalitet. Anvendt klinisk forskning representerer i tillegg metodegrunnlaget for den evalueringsforskning som dokumenterer kvaliteten av sykehustjenestene. Ettersom fokus på kvalitet og dokumentasjon skjerpes, vil koblingen mellom anvendt klinisk forskning og kvalitetsarbeid bli stadig viktigere. Dersom det skal lykkes å utvikle robuste indikatorer for klinisk kvalitet, må de bygge på et faglig og faktamessig grunnlag med basis i klinisk forskning.

• Metodevurdering og prioritering Grunnlaget for en metodevurdering er en systematisk og kritisk gjennomgang og vurdering av den vitenskapelige dokumentasjon for å få avklart effekten av ulike tiltak som benyttes i helsetjenesten. Hensikten med metodevurdering er å utarbeide et best mulig grunnlag for beslutninger på alle nivåer. Det bør tas sikte på å lage et opplegg der metodevurdering brukes aktivt på alle nivå. Det bør bygges opp et samarbeid med fagprofesjonene, koblingen til statens øvrige rådgivnings- og tilsynsvirksomhet bør synliggjøres, og det må arbeides med bruken av metodevurdering i forhold til Nasjonalt råd for prioritering i helsevesenet. Rådet kan spille en konstruktiv rolle i den politiske beslutningsprosessen og i vanskelige prioriteringsvalg ved at avveiningen mellom ulike hensyn synliggjøres.

• Samarbeid mellom helsetjenestenes nivåer Det er viktig at eierskaps- og foretaksreformen bidrar til å åpne nye kanaler for samhandling. Det må derfor legges til rette for økt samhandling og samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, primærhelsetjenesten og halvannenlinjetjenesten, for eksempel sykestuene, bl.a. gjennom incitamenter som understøtter samarbeid på tvers av nivåene.

• Nasjonal IT-strategi for helsesektoren Gjennom den statlige tiltaksplanen for elektronisk samhandling i helse- og sosialsektoren «Si @!» legges det opp til et sterkt statlig ansvar for utviklingen på dette feltet. Både ambisjoner og tiltak i denne nasjonale IT-planen bør ha langt bedre muligheter for å bli realisert med én sentral eier og tilrettelegger. En slik statlig rolle skal ikke være detaljstyrende, men sette noen overordnede rammer og standarder som skal sikre nasjonale løsninger der de er nødvendige.

• Psykisk helse Stortinget har vedtatt en opptrappingsplan for psykisk helse. Planen vektlegger en spesialisthelsetjeneste på brukernes premisser med mest mulig frivillighet og minst mulig bruk av tvang. Brukerperspektivet og samarbeid mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten skal legges til grunn ved planlegging, organisering og drift av tjenestene. Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten gjennomføres midt i opptrappingsperioden. Den samlede statlige eierposisjonen vil legge til rette for en god oppfølging av opptrappingsplanen.

• Samordning av beredskapsmessige forhold Sykehusreformen gir muligheter for en mer helhetlig tilnærming til beredskap og legger forholdene til rette for en bedre samordning av beredskapsplaner og håndtering av større ulykker og krisesituasjoner.

• Samordning av sykehusenes innkjøp Eierskaps- og foretaksreformen gir nye muligheter for samarbeid om innkjøps- og forsyningsfunksjonen. Ved å samarbeide tettere om innkjøp vil foretakene stille sterkere overfor leverandørene, både i volum og kompetanse. Det er igangsatt et utviklingsarbeid for en regional statlig innkjøpsenhet.

• Sykehusutbygging og kompetanseutviklingDepartementet har informasjon om planlagte sykehusutbygginger i størrelsesorden 30-35 mrd. kroner i perioden 2001-2010. Gjennom sin eierrolle kan staten ivareta samordning på tvers av de regionale helseforetakene og sørge for at nasjonal kompetanse utnyttes og tas i bruk.

Mye av utviklingsarbeidet på mange av områdene som her er angitt vil være av strategisk karakter. Det vil bli lagt vekt på at staten som eier, de regionale helseforetakene og helseforetakene gis roller i dette arbeidet som er i samsvar med de føringer og rammer som er gitt i den nye foretaksmodellen.

I arbeidet med å utvikle den statlige eierskapspolitikken vil det bli lagt vekt på at det skal oppnås en god samordning mellom de ulike typer virkemidler: eierskap, finansiering og myndighetstiltak, herunder tilsyn. I dette samordningsarbeidet vil det bli lagt vekt på at de nye systemene må være enkle. Det må unngås kompliserte systemer der de samme formålene i stor grad ivaretas gjennom alle typer virkemidler. Videre vil det være sentralt at myndighetstiltak basert på rettsikkerhetskrav ivaretas. Særlig viktig vil det være at tilsynsfunksjonen gjennomføres med det kravet til autonomi som lov og forskrifter forutsetter og at dette skjer på en måte som vinner tillit i befolkningen.

Helseforetakslovens § 34 fastslår at de regionale helseforetakene hvert år skal utarbeide en melding om foretakets virksomhet som forelegges departementet. Meldingen skal også omfatte de helseforetak som det regionale helseforetaket eier. Disse innspillene vil være en viktig del av departementets og Regjeringens arbeid med planer og styring av spesialisthelsetjenesten og vil også være et viktig grunnlag for framlegg av de helsepolitiske problemstillingene overfor Stortinget. Når de regionale helseforetakene og helseforetakene er etablert, vil det være et bedre grunnlag for konkret gjennomgang av de framtidige planordningene, og Sosial- og helsedepartementet vil derfor i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2002 komme tilbake til det samlede styringsopplegget på området.

Innføring av statlig eierskap og foretaksorganisering av virksomhetene innebærer en betydelig omlegging av ansvars- og styringsforhold. Endringene er i første rekke knyttet til etableringen av de regionale helseforetakene og til relasjonen mellom disse og de nye helseforetakene. Den nye organiseringen vil i stor grad være forankret i eksisterende virksomheter som gjennomgående blir organisert i helseforetak. Dette bekreftes av de første vedtakene som styrene har fattet om inndelingen i helseforetak. Det skal føyes til at styrene dels har satt som premiss for sine vedtak at de vil arbeide videre med spørsmålet om å finne fram til samlede og mer varige organisasjonsløsninger. Det skal understrekes at det også på helseforetaksnivå skjer endringer ut over selve overgangen til foretaksorganisering, dels ved at styrene noen steder har funnet grunnlag for at det allerede nå må gjennomføres restruktureringer og dels ved at det har vært nødvendig å knytte de mindre virksomhetene til større organisatoriske enheter.

Når det gjelder de praktiske rammene for selve oppgaveløsningen vil denne i hovedsak ikke bli endret ved selve overtakelsen. Innføringen av reformen vil imidlertid stille nye krav til praktiseringen av administrative systemer blant annet knyttet til lønn og økonomifunksjoner. Men også på områder som mer direkte påvirker den faglige oppgaveløsningen, slik som IT, vil det skje endringer. Det er på disse områdene viktig å påse at endringene ikke fører til svikt i oppgaveløsningen. I gjennomføringen av reformen vil det være en prioritert oppgave å påse at risikoforhold ikke realiseres. To elementer vil i så henseende stå sentralt. For det første at det fram mot årsskiftet settes et samlet søkelys på forutsetningene for at det enkelte helseforetak skal kunne løse sine oppgaver på forsvarlig måte, og at de nødvendige forberedelser og tiltak gjennomføres i lys av dette perspektivet. For det andre at det etableres en beredskap i forhold til at risikosituasjoner oppstår, slik at tiltak raskt kan settes inn.

Fornyelse av den sentrale sosial- og helse­forvaltningen

I St.prp. nr 84 (2000-2001) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2001, ble det redegjort for fornyelse av den sentrale statlige sosial- og helseforvaltningen.

Her ble det foreslått at 11 etater skulle slås sammen til 3 – Statens helsetilsyn, Sosial- og helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt. I tillegg foreslo en å flytte oppgaver fra Sosial- og helsedepartementet, i hovedsak til Sosial- og helsedirektoratet.

Regjeringens program for fornyelse av offentlig sektor har vært et sentralt utgangspunkt for arbeidet med fornyelse av den sentrale sosial- og helseforvaltningen. Hovedmålet har vært at en skal stå bedre rustet til å nå de sosial- og helsepolitiske målene og møte fremtidige faglige utfordringer. Andre viktige mål for omorganiseringen er at intern administrasjon og dobbeltarbeid skal reduseres og at forebyggende arbeid, tilsyn med og kvalitetsutvikling av helse- og sosialtjenesten, forskning og bruk av informasjonsteknologi skal styrkes.

Under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i Stortinget, jf St. Innst. S. nr. 325 (2000-2001) fra finanskomiteen om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet foreslo komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, at Kreftregisteret skulle fortsette som en selvstendig virksomhet med et eget budsjettkapittel i statsbudsjettet. Videre uttalte flertallet at endret rapportering fra Sosial- og helsedepartementet til Radiumhospitalet syntes hensiktsmessig, og at en eventuell samlokalisering mellom Kreftregisteret og Radiumhospitalet kunne vurderes. Flertallet sluttet seg for øvrig til det som sto i proposisjonen om fornyelsen av den sentrale helseforvaltning.

Sosial- og helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt skal etableres så snart det praktisk lar seg gjøre i 2002. Kongen i statsråd utnevnte 6. juli 2001 direktører for Sosial- og helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Som en oppfølging av Innst. S. nr. 325 (2000-2001) Om omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 2001 vil Kreftregisteret fra 2002 rapportere til, og eventuelt samlokaliseres med, Det Norske Radiumhospital for å etablere et Comprehensive Cancer Center. Dette forutsetter at Kreftregisteret innlemmes i helseforetaket Det Norske Radiumhospital. Kreftregisteret vil utgjøre en egen enhet med samme navn som før, og et eget budsjettkapittel i statsbudsjettet.

I samarbeid med lederne for de tre nye etatene og de ansattes organisasjoner, vil departementet fremover arbeide med iverksetting og konkretisering av organisasjonsmodellen, herunder vurdere arbeidsdeling mellom de nye etatene.

I omorganiseringsprosessen er det et hovedmål å beholde og videreutvikle den kompetansen som finnes i de berørte virksomhetene i dag. Departementet vil tilstrebe trygghet og forutsigbarhet i prosessen. Ingen ansatte vil bli sagt opp som følge av omorganiseringen.

Forvaltning på matområdet

Regjeringen arbeider med endringer i ansvarsforholdene og organiseringen av mattilsynet. Det er nå iverksatt en omfattende gjennomgang av både lovverk og tilsyn med sikte på å forenkling, effektivisering og klarere ansvarsforhold. De fem viktigste «matlovene» på slutten av verdikjeden vil bli omgjort til èn lov der den nye matforordningen til EU også vil bli innpasset. Et utkast til ny matlov vil bli utarbeidet av Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet. En tar sikte på å sende et lovfremlegg på høring høsten 2002. Sosial- og helsedepartementet vil ha ansvaret for den nye loven.

Sosial- og helsedepartementet vil også ha det overordnede ansvaret for en vitenskapskomité som skal gi uavhengige, faglige vurderinger og råd om spørsmål langs hele matkjeden.

Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet vil ha ansvaret for tilsyn med hhv. landbasert og marin matproduksjon. Spørsmålet om forvaltning av sykdommer hos akvatiske dyr vil bli nærmere vurdert, likeså grenseflatene mot miljørettet helsevern. Det siste tar Sosial- og helsedepartementet ansvaret for. Landbruksdepartementet vil i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet og Fiskeridepartementet samordne tilsynsarbeidet med landbasert matproduksjon i ett, statlig tilsyn. Dette er en omfattende omorganisering og modernisering som en tar sikte på å gjennomføre i 2003.

Konstitusjonelt ansvar

Det konstitusjonelle ansvaret for sosialministeren og helseministeren vil i all hovedsak være det samme i 2002 som i inneværende år. Helseministeren vil ha det konstitusjonelle ansvaret for Sosial- og helsedirektoratet (kap. 706, post 01) og Nasjonalt folkehelseinstitutt (kap. 707, post 01). Det eneste nye er at helseministeren ikke lenger vil ha konstitusjonelt ansvar for hele kap. 700-serien alene. Innenfor 700-serien vil sosialministeren ha konstitusjonelt ansvar for kap. 706 Sosial- og helsedirektoratet, postene 70 Tilskudd til frivillighetssentraler og 71 Tilskudd til rusmiddelforebyggende arbeid.

7 IT og statistikkarbeid

Informasjonsteknologi og elektronisk ­kommunikasjon

Helse- og sosialsektoren står overfor økende kostnadspress og forventninger. Teknologisk og faglig utvikling har skapt en sektor som blir stadig mer spesialisert. Behovet for samarbeid mellom ulike ledd i behandlingskjeden øker, samtidig som arbeidsdelingen mellom institusjoner og forvaltningsnivåer endres. Bedre og mer samordnet bruk av IT er viktig for å møte disse utfordringene.

Sosial- og helsedepartementet la i januar 2001 frem en ny statlig tiltaksplan for elektronisk samhandling i helse- og sosialsektoren for perioden 2001-2003, «Si @!». Planen er en sentral del av regjeringens IT-politikk og fornyelsesarbeid og er også forankret i eNorge planen. Målet er en helse- og sosialtjeneste som samarbeider bedre, er lettere tilgjengelig for brukerne og leverer tjenester med bedre kvalitet enn i dag. Planen skal stimulere til økt elektronisk informasjonsutveksling og utvikling av informasjonstjenester som styrker og effektiviserer samarbeid mellom de ulike tjenesteleddene og med brukerne. Planen omhandler statlige tiltak på tvers av både helse-, sosial- og trygdesektoren.

Økt bruk av telemedisin og digitale røntgensystemer gjør helsevesenet til en betydelig etterspørrer av bredbåndskapasitet i nettet. Hovedutfordringer i 2002 er å videreføre utbyggingen av et nasjonalt helsenett med bredbåndstilknytning til alle sykehusene, samt knytte primærlegetjenesten til nettet. En annen viktig satsing er å legge til rette for elektronisk samhandling med og i pleie- og omsorgstjenesten. Planen innebærer en betydelig satsing på norsk innhold i nettet, bl.a. gjennom utvikling av et tilbud av nasjonale informasjonstjenester på helseområdet.

Sykehusreformen gir mulighet for et sterkere statlig grep på IT-området. Staten vil gjennom sin eierrolle sette overordnede rammer og standarder for å sikre nasjonale løsninger der de er nødvendige og hensiktsmessige. De regionale helseforetakene vil i samarbeid med sykehusene gis et særlig ansvar for oppfølging og gjennomføring av IT-planen, og vil tillegges et betydelig strategisk ansvar for IT-utvikling i og mellom sykehus og primærhelsetjenesten.

Et av målene med statlig eierskap til sykehusene er å få til en bedre funksjonsfordeling mellom sykehusene og bedre utnyttelse av de samlede ressursene. Et helsenett gir helt nye muligheter for deling av informasjon, fagsamarbeid, arbeidsdeling, felles vaktordninger og samarbeid om bruk av nøkkelpersonell, både på regionalt og nasjonalt nivå.

Anvendelse av elektronisk samhandling i helse- og sosialsektoren muliggjør innsparinger og samfunnsmessige gevinster. Trygdeetaten vil f.eks. kunne frigjøre en rekke årsverk ved å motta sykemeldinger og andre meldinger elektronisk. Telemedisinske konsultasjoner mellom sykehus og primærhelsetjenesten kan bidra til reduksjon av reiserefusjon og gi tidsbesparelser for pasienter. Sykehusene kan oppnå betydelige gevinster ved innføring av elektronisk journal og samarbeid om digital røntgen (PACS) og andre fagsystemer. Legene kan spare tid ved å sende henvisninger og motta epikriser elektronisk fra sykehusene. For pasientene representerer dette et betydelig potensiale for kvalitetsforbedringer.

Det er også et mål å gi bedre informasjon til pasient/bruker samt gjøre det mulig for pasienten å kommunisere elektronisk med sin lege på en sikker måte. Undersøkelser viser at stadig flere ønsker elektronisk tjenesteyting som et supplement.

Informasjons- og styringssystemer

Styring av helse- og sosialsektoren med desentralisert ansvar for tjenester er avhengig av utvikling og bruk av informasjonssystemer på alle nivåer. Aktualisert statistisk informasjon som gir oversikt over behovene for tjenester i befolkningen, tjenestetilbudene og ressursbruken mm. danner viktig grunnlag for beslutninger. Departementet bidrar til utviklingen og til bruken av nasjonale systemer sammen med bl.a. Statistisk sentralbyrå, Kommunenes sentralforbund og kommunesektoren, Rikstrygdeverket, forskningsinstitusjoner samt OECD og nordiske samarbeidsorganer under Nordisk Ministerråd. I 2002 vil Sosial- og helsedepartementet starte innføringen av nytt informasjonssystem for pleie- og omsorgstjenesten (IPLOS) i KOSTRA. Etter en forsøksperiode i 2002 vil systemet bli gradvis innført i alle landets kommuner.

Sosial- og helsedepartementet arbeider for at informasjonssystemer skal bygge på allmenne standarder, både når det gjelder innhold (definisjoner og kodeverk) og formidlingsmåte (tekniske standarder mm). Utviklingen åpner nye muligheter for datainnhenting og informasjonsformidling, som bl.a. utnyttes i KOSTRA og internettbaserte statistikktjenester.

Kodeverk, klassifikasjoner og termer er verktøy i den daglige pasientrettede virksomhet. Behandling i dagens helsevesen forutsetter bruk av kode- og klassifikasjonssystemer bl.a. for registrering av pasientopplysninger, økonomisk oppgjør og finansieringssystemer, informasjonsutveksling og statistikk. En stor utfordring ligger i å sikre at kode- og klassifikasjonssystemer er oppdaterte og konsistente og at de er tilgjengelig for riktig bruk i sektoren.

I forbindelse med arbeidet med fornyelse av den sentrale helseforvaltningen vil departementet i 2002 legge til rette for en mer permanent forankring av overordnede funksjoner knyttet til kode- og klassifikasjonssystemer.

8 Forskning og annen ­kunnskapsutvikling

Forskning og utvikling (FoU) har en sentral plass i arbeidet for å utvikle en bedre og mer effektiv sosial-, helse- og trygdesektor. Departementets sektoransvar innebærer bl.a. å utvikle langsiktige strategier for kunnskapsoppbygging på disse områdene. Forskningsbasert kunnskap og kompetanse innhentes gjennom langsiktig satsing i regi av Norges forskningsråd, gjennom oppdragsforskning, grunnfinansiering og driftsstøtte til forskningsinstitutter/forskningsmiljøer, regionsykehustilskuddet, og som en integrert del av virksomheten til underliggende etater. Sosial- og helsedepartementet utfører og gir støtte også til forsøksvirksomhet, utrednings- og utviklingsarbeid som ikke er forskningsbasert.

I tråd med St.meld. nr. 39 (1998-99) Forskning ved et tidsskille og regjeringens opptrappingsplan for forskningen, fremlagt i RNB 2001, foreslås forskning på medisin og helse styrket. Regjeringen foreslår å styrke medisinsk og helsefaglig forskning gjennom flere virkemidler. Avkastningen fra forskningsfondet er i 2002 økt til 525 mill kroner. 1/3 av den totale fondsavkastningen blir kanalisert direkte til institusjonene i universitets- og høgskolesektoren, mens 2/3 vil bli fordelt av Norges forskningsråd. Avkastningen vil gå til en styrking av grunnforskning og de prioriterte temaområdene, herunder 100 mill. kr til en nasjonal satsing på funksjonell genomforskning (FUGE). I FUGE-satsingen er det satt særlige mål for medisinsk forskning.

For 2002 foreslås medisinsk og helsefaglig forskning styrket med 15 mill. kroner over Sosial- og helsedepartementets budsjett. Styrkingen er tiltenkt forskning i regi av regionsykehusene på 10 mill. kr, og en satsing på aldersforskning i regi av Forskningsrådet på 5 mill kr. I tillegg foreslås det overført 4 mill. kr fra kap. 743 post 70 Statlige stimuleringstiltak for psykisk helsevern til programmene Mental helse og Helsetjenester og helsesøkonomi i regi av Forskningsrådet.

8.1 Forskning i regi av Norges forskningsråd

Forskning i regi av Norges forskningsråd har i hovedsak et anvendt siktemål i realiseringen av overordnede mål for helse-, sosial- og trygdesektoren. I 2002 vil Sosial- og helsedeparte­mentet bidra til finansiering av forskningsprogrammer og strategiske satsinger med til sammen 142 mill. kroner. Sammenholdt med tildelingen til Forskningsrådet for 2001 er dette en økning på 12,7 mill. kroner. Sosial- og helsedepartementet bidrar bl.a. til å finansiere IKT i medisin og helsetjeneste, Miljø og helse, Helsetjenester og helseøkonomi, Helse og samfunn, Mental helse, Arbeid og helse, Pasientnær klinisk forskning og alternativ medisin, Mat og helse, Kreftforskning, Antibiotikaresistens, bio- og genteknologi, IT-Funksjonshemmede, Kommunelovprogrammet, Velferdsprogrammet – samfunn, familie og oppvekst, samt en ny satsing på aldersforskning. Se nærmere omtale under de respektive 50-poster.

Oversikt over bevilgninger til forskning i regi av ­Norges forskningsråd på Sosial- og helse­departementets budsjett. (Beløp i mill. kroner)

8.2 Direktefinansiert forskning og ­driftstilskudd

Direktefinansiert forskning initieres hovedsakelig fra departementet selv og bidrar til evaluering og kunnskap til utvikling av innsatsområder. I tillegg gis tilskudd til forsknings­miljøer for at forskningskompetanse på departementets ansvarsområder kan opprettholdes og styrkes. De viktigste tiltak spesifisert på utgiftskapitler og poster er som følger:

• Kap. 2600 Trygdeetaten, post 21 Spesielle driftsutgifter: Forskning og utredning innenfor trygdeområdet, herunder også oppbygging av databaser og statistikk. Problemstillinger knyttet til sykefravær og uførepensjon, jf oppfølging av Sandmann-utvalgets innstilling. Levekår og fordelingsspørsmål, jf. oppfølging av regjeringens handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet. Forvaltning og praktisering av regelverket, samt kompetanseutvikling i trygdeetaten. Fortsatt finansiering av 12 trygdeforskerstillinger ved NOVA, UiO (Trygdemedisin) og UiB (Trygdeøkonomi).

• Kap. 675 Tiltak for eldre og funksjonshemmede, post 21 Spesielle driftsutgifter: utvikling av kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene, undervisningssykehjem, bedre system for dokumentasjon, statistikk og rapportering, og rekruttering og kvalifisering av personell innen pleie- og omsorgssektoren.

• Kap. 701 Forskning og forsøksvirksomhet, post 21 Spesielle driftsutgifter: Evaluering av fastlegereformen. Studier av primær­legetjenesten. Tilskudd til senter for samisk helseforskning ved UiTø, herunder finansiering av helse- og levekårsundersøkelse i samiske områder. Tilskudd til Senter for helseadministrasjon.

• Kap. 732 Regionale helseforetak, post 74: Psykiatrisk forskningssenter i Finnmark. Program for faglig utvikling og forskning ved UiTø.

• Kap. 707 Nasjonalt folkehelseinstitutt, post 21 Formidlingsvirksomhet: Programmet Den norske mor og barn undersøkelsen.

• Kap. 719 Helsefremmende og forebyggende arbeid, post 21 Tilskudd til helsefremmende og forebyggende tiltak i helse- og sosialsektoren: Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) og driftsstøtte til Norsk institutt for genøkologi.

• Kap. 739 Andre utgifter, post 21 Forsøk og utvikling i sykehussektoren: Utvikling av kvalitetsindikatorer og variasjon i klinisk praksis for sykehus ved HELTEF og SINTEF-Unimed. Driftstilskudd til SINTEF-Unimed Norsk institutt for sykehusforskning og Evaluering av innsatsstyrt finansiering, herunder kompetanseoppbygging innen kvalitetsutvikling, sykehusadministrasjon og effektiv sykehusdrift ved sykehusene.

• Kap. 739 Andre utgifter, post 75 Kreftbehandling m.m.: Kreftforskning i regi av Senter for medisinsk metodevurdering, bl.a. diagnostisk test for prostatakreft, behandling av ovarialcancer og lindrende kreftbehandling, inkludert smertebehandling.

• Kap. 743 Statlige stimuleringstiltak for psykisk helsevern, post 60 Utredninger og utviklingsarbeid: Regionsentrene i barne- og ungdoms­psykiatri som har som oppgaver undervisning, forskning- og utviklings­arbeid. Post 70 Tilskudd til forskning, videre- og etterutdan­ning: Medfinansiering av Nasjonalt utviklings- og forskningssenter for atferdsproblematikk, i samarbeid med Barne- og familiedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Justisdepartementet.

• Kap. 751 Apotekvesenet, post 70 Tilskudd til apotek: Tilskudd til drift av Institutt for farmakoterapi ved Universitetet i Oslo.

8.3 Forskningsdelen av regionsykehus­tilskuddet

Regionsykehustilskuddet gis som et økonomisk bidrag for å ivareta det spesielle ansvar og de særskilte funksjoner som regionsykehusene har. Regionsykehusene skal blant annet utøve lands- og flerregionale funksjoner, herunder drift av kompetansesentere. Gjennom regionsykehustilskuddet yter staten dels et generelt kostnadsbidrag til klinisk forskning som er del av pasientbehandlingen og dels et særskilt tilskudd til bestemte forsknings­prosjekter. Forskningsandelen av regionsykehus­tilskuddet er foreslått økt med 10 mill. kroner i 2002. Det vises til nærmere omtale under kap. 730, post 72.

8.4 Forskning i regi av underliggende etater

I Nasjonalt folkehelseinstitutt, Kreftregisteret og Statens strålevern inngår FoU som en integrert del av virksomheten. Dette skjer dels via midler over etatenes egne budsjetter og dels via eksternt finansiert forskning.

En målsetning med fornyelsen av den sentrale sosial- og helseforvaltningen er å bedre utnyttelsen av innsamlede data og å høyne kvaliteten på forskningen. For å sikre gode data til forskningsmiljøer både i og utenfor forvaltningen skal Nasjonalt folkehelseinstitutt ha oppgaver innen innsamling og behandling av data til/fra sentrale helseregistre og befolkningsundersøkelser.

Oversikt over bevilgning til underliggende etater som har FoU som integrert oppgave. FoU-andelen er ikke beregnet. (Beløp i 1000 kr)

Statens institutt for rusmiddelforskning skal bidra til økt kunnskap omkring bruk og misbruk av rusmidler og andre avhengighetsskapende stoffer, med særlig vekt på sosialvitenskapelige problemstillinger. Instituttets forskning kan deles inn i 5 hovedområder: rusmiddelmarkedet, rusmiddelbruk og rusmiddel­kultur, forebyggende tiltak, konsekvenser av rusmiddelbruk, samt behandling og omsorg. Instituttets virksomhet blir finansiert gjennom statlig driftstilskudd og egenfinansierte forskningsprosjekter.

Kap 612 Statens institutt for rusmiddelforskning og dokumentasjon. FoU-andelen er ikke beregnet (Beløp i 1000 kr)

9 Sektorovergripende ­miljøvernpolitikk

Et sunt og helsefremmende miljø er en forutsetning for god helse. En viktig oppgave for helsemyndighetene er å forstå og analysere vekselvirkninger mellom menneskelige aktiviteter og det fysiske og biologiske miljøet. Kunnskap om dette er grunnlaget for å iverksette målrettede og forbedrende tiltak. Ofte vil tiltak høre inn under andre sektorers ansvarsområder, slik som utforming av arbeidsmiljøet, trafikkregulering, fysisk tilrettelegging og utforming av barnehager og skoler, bo- og nærmiljø. Dette krever god koordinering og kommunikasjon med andre sektorer.

Mennesker eksponeres kontinuerlig for fysiske, kjemiske og biologiske faktorer. Mange av disse eksponeringene forekommer i så beskjeden grad, så kortvarig og/eller så sjelden, at negative helseeffekter ikke opptrer. I noen tilfeller er eksponeringen tilstrekkelig til at de biologiske forsvarsmekanismene i kroppen overskrides slik at helseskade og sykdom utløses. Det er ytterst sjelden at miljøforurensning fører til spesifikke sykdomstilstander som er forskjellige fra de som vanligvis forekommer. Slik påvirkning vil i stedet øke hyppigheten av vanlige sykdommer og virke som en delårsak sammen med andre faktorer.

Miljøfaktorer i omgivelsene kan være medvirkende årsaksfaktorer til en rekke sykdommer og skader. Noen mennesker kan av genetiske årsaker, helse eller ernæring være mer følsomme overfor miljøeksponeringer enn andre. Mye taler også for at det er den samlede miljøpåvirkning som er helseskadelig.

Det er også viktig å fokusere på miljørelaterte helsegoder, eller de positive miljøfaktorene. Stikkord for dette er stedskvalitet, identitet og tilhørighet, estetikk, friluftsliv, natur- og kulturopplevelse, rekreasjon og muligheter for fysisk aktiv utfoldelse. Hvordan samfunnet planlegges rent fysisk, kan virke helsefremmende på mange områder.

Sammen med Miljøverndepartementet har Sosial- og helsedepartementet utarbeidet Handlingsplan for miljø og helse som regjeringen la fram i 2000. Et hovedmål i planen er at Norge skal utvikle og iverksette en samordnet strategi for miljø og helse som bidrar til en økologisk bærekraftig utvikling, verner mot miljøfarer og sikrer miljøkvaliteter slik at hele befolkningen kan leve i sunne og helsefremmende miljøer.

Handlingsplanen for miljø og helse vil kunne fungere som et rammeverktøy for forvaltningsnivåene når de skal utvikle sine planer både på areal- og samfunnsplansiden. Handlingsplanen omhandler, i tillegg til hovedretningslinjer og prinsipper for arbeidet, uteluft og inneklima, støy, drikkevann, fremmedstoffer i mat, helsefarlige kjemikalier, ulykker, stråling, friluftsliv og kultur og miljø. Planen er delvis en videreføring av eksisterende handlingsplaner, men omhandler også nye områder.

Sosial- og helsedepartementet arbeider med en ny generell forskrift om miljørettet helsevern i kommunene. Siktemålet er å gjøre forskriftsverket etter lov om helsetjenesten i kommunene enklere og mer oversiktlig. Det vil bli utarbeidet en metodebeskrivelse for konsekvensutredninger av tiltak som kan ha betydning for helse og trivsel.

Handlingsplanen for forebygging av ulykker i hjem, skole og fritid, 1997 – 2002, vil bidra til å forebygge ulykker og begrense skadekonsekvenser gjennom samordnet innsats og forpliktende samarbeid mellom ulike samfunnssektorer. Foruten å stimulere til lokalt engasjement, legges det vekt på informasjon, kompetansehevning, samarbeidstiltak og på å oppnå en bedre ulykkes- og skadestatistikk.

Handlingsplan for astma, allergi og inneklimasykdommer, 1998 – 2002, fokuserer særlig på barns og unges oppvekstvilkår og retter seg mot hjem, barnehager og skoler, helsestasjoner og skolehelsetjenesten. Handlingsplanen har konkrete forslag til tiltak og sektorvise resultatmål som forplikter de forskjellige samfunnssektorene og forvaltningsorganene.

Regionsykehuset i Tromsø har opprettet et nasjonalt overvåkingssystem for resistens hos mikrober (NORM). Dette er en oppfølging av regjeringens «Tiltaksplan for å motvirke antibiotikaresistens, 2000 – 2004. Tiltaksplanen er undertegnet av 5 statsråder og bygger i stor grad på samordning og samarbeid over sektorgrensene. En utvikling av resistens mot antibiotika kan få svært alvorlige konsekvenser for enkeltindivid og samfunn, og det er viktig at landet vedlikeholder den gunstige situasjonen vi har på dette området.

Det nasjonale program for vannforsyning er videreført for en ny fem-årsperiode fra år 2000. Programmet vil bistå vannverkene i å levere vann som tilfredsstiller kravene. Fortsatt er det ca. 500 000 personer som mottar drikkevann som ikke blir desinfisert, og det er viktig å oppgradere norske vannverk, slik at forsyningen av vann i tilfredsstillende mengde og kvalitet til drikke, andre næringsformål og hygienisk bruk sikres. Programmet løper parallelt med et eget forskningsprogram som skal understøtte vannforsyningsprogrammet.

Sosial- og helsedepartementet leder en embedsgruppe for atomulykkeberedskapen, som er et kontaktorgan for departementene i det løpende beredskapsarbeidet på dette området. Departementet deltar også i gjennomføringen av handlingsplanen for oppfølging av St.meld. nr. 34 (1993-94) om atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder. Dette arbeidet ledes av Utenriksdepartementet og er basert i en rammeavtale mellom Norge og Russland.

De nyopprettede virksomhetene i den sentrale sosial- og helseforvaltning, Sosial- og helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt, samt Statens helsetilsyn og fylkeslegene gir sentrale og lokale helsemyndigheter råd om, samt utreder og deltar i overvåking av miljøforurensning og miljøgifter. Ved alle fylkeslegekontorene er det nå opprettet rådgivere for forebyggende helsearbeid slik at statlige planer og tiltak lettere kan bli iverksatt på lokalplanet.

Statens strålevern har arbeidet med å kartlegge og overvåke ioniserende stråling i lokalmiljøet og mulige helseeffekter av disse. I samarbeid med Landbruksdepartementet og Statens næringsmiddeltilsyn blir norske matvarer kontrollert for mulig radioaktiv forurensning, og tiltak iverksettes når måleresultatene tilsier det.

Kreftregisterets analyser av utviklingen av det epidemiologiske bildet av kreft står sentralt i arbeidet med kreftsykdommer i landet. I egenskap av en forskningsinstitusjon tar Kreftregisteret i samarbeid med andre forsknings- og universitetsmiljøer sikte på å belyse årsaker, risikofaktorer og forhold av betydning for forebygging og behandling av utvalgte kreftformer. Yrkes- og miljøbetingete kreftsykdommer vil fortsatt ha høy prioritet.

9.1 Den samlede budsjettmessige miljøvernpolitiske satsing

10 Oversiktstabeller

Forslag til statsbudsjett for 2002 under programområde 09 Sosiale formål og 10 Helsevern.

Utgifter over statsbudsjettet, eksklusive folketrygdens utgifter, fordelt på programområder, programkategorier og kapitler:

11 Stillings- og årsverkoversikt

Årsverk pr. 1. mars 2000 og pr 1. mars 2001 i henhold til Statens sentrale tjenestemannsregister¹⁾

12 Garantiordninger

Oversikt over garantifullmakter (i mill. kroner)

13 Bruk av stikkordet «kan overføres»

Under Sosial- og helsedepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49