Del 1
Oversikt over Finansdepartementets budsjettforslag

1 Innledning til budsjettforslaget for Finansdepartementet

1.1 Virkeområde

I denne proposisjonen fremmes forslag om utgifter og inntekter under programområde 00 Konstitusjonelle institusjoner, programområde 23 Finansadministrasjon, herunder skatte- og avgiftsadministrasjon, og programområde 24 Statlig gjeld og fordringer, renter og avdrag mv. Ansvaret for bevilgningene, herunder regnskapsavleggelse, under programkategori 00.30 Regjering og 00.40 Stortinget og underliggende institusjoner tilligger henholdsvis Statsministerens kontor og Stortingets egne institusjoner. Av praktiske hensyn føres disse programkategoriene opp i Finansdepartementets proposisjon, og beløpene tas med i oversikter over bevilgninger på Finansdepartementets område. Forslag under programkategori 00.40 er i samsvar med forslag oversendt fra Stortingets administrasjon.

1.2 Hovedoppgaver og organisering

Finansdepartementet med underliggende etater har blant annet et ansvar for å:

• sikre finansieringen av offentlig virksomhet gjennom skatter og avgifter

• koordinere arbeidet med statsbudsjettet

• bidra til et egnet beslutningsgrunnlag for den økonomiske politikken og budsjettarbeidet, og til et offisielt statistikk- og datagrunnlag til bruk i offentlig planlegging og privat virksomhet

• bidra til et velfungerende finansmarked

¹⁾ Ansvarsforholdet mellom Norges Bank og statsmyndighetene i bl.a. budsjettsaker og administrative saker er regulert ved lov av 24. mai 1985 om Norges Bank og pengevesenet.

²⁾De administrative utgiftene dekkes av fondets inntekter.

³⁾Virksomhet med eget styre.

⁴⁾Statens petroleumsfond administreres av Norges Bank etter nærmere retningslinjer fra Finansdepartementet.

⁵⁾Finansdepartementet overtar ansvaret for Statens innkrevingssentral fra 01.01.2001.

1.3 Utviklingen i norsk økonomi

Hovedmålene for Regjeringens politikk er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling.

Regjeringen bygger sin økonomiske politikk på Solidaritetsalternativet, som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget i 1992 (NOU 1992: 26). Solidaritetsalternativet er en helhetlig strategi for den økonomiske politikken. Regjering og Storting skal gjennom budsjettpolitikken bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Partene i arbeidslivet skal gjennom moderate lønnsoppgjør bidra til å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen. Penge- og valutapolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi overfor europeiske valutaer. Samtidig sikter strukturpolitikken mot å styrke vekstevnen i økonomien, holde arbeidstyrken høy og arbeidsledigheten lav.

En hovedutfordring i den økonomiske politikken er nå å bringe pris- og kostnadsveksten i Norge videre ned til samme nivå som hos våre handelspartnere. Skjer ikke dette, vil resultatet lett bli en særnorsk høy rente over lang tid, som sammen med svekket konkurranseevne vil kunne tvinge fram en tilstramming i den økonomiske politikken, med omstillingsproblemer og økende arbeidsledighet som resultat. Både norske erfaringer fra 1980-tallet og internasjonale erfaringer viser dette. Finanspolitikken har et hovedansvar for at den samlede etterspørselen etter varer og tjenester utvikler seg på en måte som er forenlig med en balansert utvikling i norsk økonomi

1.4 Hovedtrekk i budsjettforslaget

Samlede utgifter

Programområde 00 Konstitusjonelle institusjoner

Programområde 00 Konstitusjonelle institusjoner omfatter Det kongelige hus (apanasje), Regjeringen og Stortinget med underliggende institusjoner. Forslag til bevilgninger for 2001 under programområde 00 Konstitusjonelle institusjoner utgjør 1 001,9 mill. kroner. Bevilgningsforslaget for 2001 innebærer en økning på 75,7 mill. kroner i forhold til vedtatt budsjett 2000, noe som tilsvarer 8,2 pst. Økningen skyldes i hovedsak at ansvaret for Regjeringsadvokaten overføres fra Justisdepartementet til Statsministerens kontor. Forslaget under programkategori 00.40 Stortinget og underliggende institusjoner er i samsvar med forslag oversendt fra Stortingets administrasjon.

Programområde 23 Finansadministrasjon

Samlet forslag til bevilgninger for 2001 under programområde 23 Finansadministrasjon utgjør 6 241,9 mill. kroner. Dette er en økning på 525,8 mill. kroner eller 9,2 pst. i forhold til saldert budsjett 2000. Økningen kommer i hovedsak som følge av at ansvaret for Statens innkrevingssentral overføres fra Justisdepartementet til Finansdepartementet, en økning i kompensasjonen for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner og større avsetninger til IT-prosjekter og andre tidsavgrensede tiltak.

Programområde 24 Statlig gjeld og fordringer, renter og avdrag mv.

Programområdet omfatter utgifter til renter og avdrag på den innenlandske og utenlandske statsgjelden, renter og avdrag på statskassens fordringer og avsetning til Den nordiske investeringsbank. Departementets renter og avdrag på statsgjeld er budsjettert til 61 618,2 mill. kroner. Dette er en økning på 44 150,9 mill. kroner eller 252,8 pst. i forhold til saldert budsjett 2000. Økningen skyldes i hovedsak høyere avdrag på statsgjelden, hvor avdrag på innenlandsk statsgjeld i 2001 er beregnet til å være 43 388,4 mill. kroner i 2001 mot 2 697 mill. kroner i år 2000. Finansdepartementets fullmakt til å ta opp innenlandske og utenlandske statslån fastsettes av Stortinget på grunnlag av den årlige stortingsproposisjonen om lånefullmakter.

Nærmere om programområde 23

Utgiftene under programområde 00 Konstitusjonelle institusjoner og programområde 23 Finansadministrasjon er i hovedsak administrasjonsutgifter, hvorav driftsutgiftene utgjør ca. 92 pst. under programområde 00 og ca. 79 pst. under programområde 23. Renteutgiftene føres over postgrupppe 70-89, mens avdragene føres over postgruppe 90-99.

Inntekter

Samlede inntekter, ekslusive skatter og avgifter, utgjør 22 575,4 mill. kroner hvorav 5 126 mill. kroner er renteinntekter. For omtale av statens renteinntekter av statskassens foliokonto og andre fordringer i år 2001, vises det til kapittelomtalen under kap. 5605 Renter av statskassens kontantbeholdning og andre fordringer. Skatter og avgifter omtales i egen proposisjon

2 Prioriterte oppgaver i 2001

Langtidsprogrammet

Arbeidet med å utforme og samordne regjeringens økonomiske politikk vil være en hovedoppgave for Finansdepartementet også i 2001. I tillegg vil avslutningen av arbeidet med Langtidsprogrammet 2002–2005 være sentralt og ressurskrevende.

Langtidsprogrammet er et sentralt politisk dokument som muliggjør en helhetlig framstilling av Regjeringens viktigste politiske prioriteringer og valg. Programmet vil baseres på omfattende analyser av det økonomiske handlingsrommet på mellomlang og lang sikt, i tillegg til analyser på mer spesifikke temaområder. Dette krever et omfattende utredningsarbeid internt i Finansdepartementet, i tillegg til andre departementer og eksterne forsknings- og utredningsmiljøer.

Statens petroleumsfond

I henhold til lov om Statens petroleumsfond har Finansdepartementet ansvar for forvaltningen av Petroleumsfondet. Den operative forvaltningen av fondets midler er lagt til Norges Bank. Forholdet mellom Finansdepartementet og Norges Bank i arbeidet med Statens petroleumsfond er regulert gjennom forskrift om forvaltning av fondet, som er fastsatt med hjemmel i lov om Statens petroleumsfond, og gjennom andre retningslinjer og bestemmelser som er meddelt Norges Bank i brev fra Finansdepartementet.

Siden Statens petroleumsfond første gang ble tilført midler i 1996, har fondet vokst til 304,6 mrd. kroner ved utgangen av første halvår i år. Det legges opp til at det blir etablert et miljøfond med en kapital på 1 mrd. kroner ved utgangen av dette året. Departementet har i løpet av år 2000 økt innsatsen og kompetansen på miljøspørsmål. Oppfølgingen av forvaltningen av Petroleumsfondet vil også i årene framover være en prioritert oppgave for departementet.

Merverdiavgiftsreformen 2001

Sammen med budsjettet for 2001 legges det fram forslag til merverdiavgiftsreform der grunnlaget for avgiften utvides og der merinntektene bl.a. benyttes til å redusere særavgiftene på enkelte grensehandelutsatte varer. Forslaget fremmes i en egen Odelstingsproposisjon, Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) Merverdiavgiftsreformen 2001. Med hensyn til satsspørsmål og reduksjoner i særavgifter mv. behandles reformen i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Ikrafttredelse av reformen er planlagt 1. juli 2001. Ikrafttredelse 1. juli 2001 gir næringsliv og skatteetaten tid til å foreta nødvendige tilpasninger. Hvis reformen ikke vedtas av Stortinget høsten 2001, kan dette medføre at eventuell ikrafttredelse må utsettes.

Lovforslaget innebærer at hjemmelen for avgiftsplikt på tjenester gjøres generell, slik at all omsetning av tjenester i utgangspunktet blir avgiftspliktig, med mindre de unntas særskilt. En slik regel vil samsvare med dagens regler for omsetning av varer. Unntakene fra den generelle avgiftsplikten skal framgå av loven. Det er foreslått at flere tjenester blir unntatt fra merverdiavgiften, blant annet helsetjenester, undervisning og kultur. Forslaget er en oppfølging av NOU 1990:11 Generell merverdiavgift på omsetning av tjenester.

Et bredere grunnlag for merverdiavgiften er viktig for å sikre statens framtidige inntekter. Regelverket vil også bli mer oversiktlig og dermed lettere å praktisere. I tillegg vil regelverket samsvare bedre med systemene i andre land.

For persontransport- og overnattingstjenester er det foreslått anvendt en lavere merverdiavgiftssats. Det foreslås også at enkelte prioriterte tjenester blir kompensert som følge av økt merverdiavgiftsbelastning. Dette er omtalt i lovproposisjonen og i de øvrige budsjettdokumenter.

Utvidelsen av merverdiavgiftsgrunnlaget innebærer at flere virksomheter vil bli merverdiavgiftspliktige. Avgiftsplikten gir samtidig virksomheten rett til fradrag for avgift på anskaffelser til bruk i virksomheten. For driftsmidler mv. til bruk i avgiftspliktig virksomhet oppstår også plikt til å beregne investeringsavgift i henhold til investeringsavgiftslovens bestemmelser.

For nærmere om de økonomiske og administrative konsekvensene av reformen for toll- og avgiftsetaten og skatteetaten vises til omtale under kap 1610. Toll- og avgiftsetaten og kap. 1618 Skatteetaten.

Næringsbeskatningen

Departementet vil arbeide med sikte på å fremme forslag om å erstatte den økte utbytteskatten med et system for næringsbeskatningen der kun avkastning utover en nærmere fastsatt andel av foretakets kapital skal få økt skatt i budsjettet for 2002. Målet med en slik reform av næringsbeskatningen er et system med bedre fordelingsvirkninger og økt skattemessig likebehandling av ulike investeringer, virksomheter og organisasjonsformer enn i dag, men uten at dette i særlig grad svekker motivene til å spare og investere i Norge. En slik omlegging kan gi grunnlag for å oppheve delingsmodellen helt eller delvis, forutsatt at dette kombineres med en reduksjon av satsforskjellene mellom arbeid og kapital.

Petroleumsskatteutvalget

Utvalget som har utredet petroleumsskattesystemet la fram sin innstilling 20. juni i år. Utvalgets innstilling, «Skattlegging av petroleumsvirksomhet» NOU 2000:18, er sendt på høring med høringsfrist 16. oktober 2000.

Utvalgets forslag til nytt petroleumsskattesystem er bygget opp etter prinsipper som skal sikre størst mulig grad av nøytralitet overfor investeringsbeslutninger. Utnyttelsen av knappe naturressurser gir opphav til en avkastning utover normal avkastning, som ofte betegnes grunnrente. Myndighetene har anvendt skattesystemet for å trekke inn en stor del av grunnrenten, og petroleumsskattesystemet gir således betydelige inntekter over tid. Hensynet til statens inntekter står derfor sentralt i vurderingen av skattesystemet på sokkelen. For å sikre høy avkastning i sektoren og dermed et betydelig skattegrunnlag, er det viktig at beskatningen i minst mulig grad bidrar til å redusere effektivitet og verdiskaping. Dette oppnås gjennom et nøytralt skattesystem.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med vurderinger av petroleumsskattesystemet og eventuelle forslag til endringer med sikte på at Stortinget om ønskelig kan behandle saken i løpet av vårsesjonen 2001, jf. omtale i Revidert nasjonalbudsjett 2000.

Økonomistyringen i staten

Under pkt. 7 i Gul bok er det gitt en orientering om de tiltak som gjennomføres i regi av Finansdepartementet for å styrke økonomistyringen i staten. Det vises for øvrig til omtale under kap. 1630 Tiltak for å styrke den statlige økonomiforvaltning.

Etablering av et aksjonærregister

Spørsmålet om å modernisere aksjebeskatningen ved å etablere et aksjonærregister har vært vurdert helt siden skattereformen i 1992. Etablering av et aksjonærregister har særlig vært sett i sammenheng med RISK-reglene (Regulering av Inngangsverdi med Skattlagt Kapital), som er innført for å avverge dobbeltbeskatning av den delen av aksjegevinstene som skyldes at selskapet har holdt tilbake skattlagt kapital. Et aksjonærregister vil imidlertid være viktig uavhengig av RISK-reglene, fordi det er en en rekke forhold som bidrar til endringer i inngangsverdien på aksjene, for eksempel fusjoner, fisjoner og utvidelse av aksjekapitalen ved emisjoner.

Aksjegevinstbeskatningen var på høring i 1996, og flere høringsinstanser la vekt på de forenklingsgevinster som ligger i å etablere et sentralt aksjonærregister. En omfattende forstudie om etableringen av et mulig aksjonærregister ble utarbeidet i 1998, og første fase av et forprosjekt i Skattedirektoratet ble avsluttet i august 2000. Det vises for øvrig til omtalen av arbeidet med et aksjonærregister i Ot.prp. nr. 1 (1997–98), Ot.prp. nr. 1 (1998–99.

Et aksjonærregister vil inneholde opplysninger om skattemessige inngangsverdier, dvs. skattemessig justert kostpris, på både børsnoterte og ikke-børsnoterte aksjer fordelt på selskaper og aksjonærer. Registeret vil gi grunnlag for at opplysninger om inngangsverdien kan inngå i ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse, og vil således også bidra til en mer korrekt og rettidig aksjebeskatning. I dag må skattyterne selv registrere opplysninger om tidligere aksjekjøp i selvangivelsen for det året aksjene selges, og skatteetatens kontroll og korreksjonsarbeid er svært ressurskrevende. For aksjer i VPS-registrerte selskaper vil det i prosjektarbeidet videre bli vurdert å hente inn til registeret også salgsverdier for samme år som salget foretas. I så fall vil aksjonærregisteret for slike aksjer kunne produsere en fullstendig forhåndsutfylt aksjegevinstberegning (realisasjonsoppgave).

Registeret vil i hovedsak basere seg på de samme opplysningene som i dag hentes inn fra selskaper og aksjonærer, men vil registrere disse maskinelt og systematisere dem. Opplysningene vil fortsatt være taushetsbelagt i likhet med øvrige likningsopplysninger. Det vil likevel bli en noe mer omfattende rapporteringsplikt enn i dag, samtidig som tidspunktet for oppgaveplikter framskyndes for å kunne inngå i den maskinelle bearbeidingen. Spesielt må aksjonærene årlig rapportere om kostpris på aksjer som er ervervet i løpet av året, og ikke som i dag i det året aksjene realiseres. Dette vil i utgangspunktet kunne være et merarbeid for selskaper og aksjonærer, men samtidig vil det kunne være en fordel for aksjonærene å opplyse om kostpris mv. på aksjene med én gang slik at de slipper å oppbevare disse opplysningene i lang tid.

Departementet ser aksjonærregisteret som et viktig forenklingstiltak og som nødvendig for å videreføre aksjegevinstbeskatningen etter nåværende og aktuelle hovedmodeller. Hovedformålet med aksjonærregisteret er dermed å sikre korrekt skattlegging, slik at hensyn til rettssikkerhet, likebehandling og statens skatteinntekter ivaretas framover. Det vises også til at de fordelingsmessige virkninger som er tilsiktet med aksjegevinstbeskatningen ikke må svekkes ved manglende kontrollmuligheter. De endringene i nærings­beskatningen som Regjeringen omtaler i skatte- og avgiftsopplegget for 2001, understreker behovet for at det opprettes et aksjonærregister.

Aksjonærregisteret vil styrke fordelingsstatistikken, noe som er viktig fordi inntekter fra aksjer betyr mye for inntektsfordelingen. Registeret vil dessuten gi lett tilgjengelig informasjon til den enkelte aksjonær om de skattemessige forutsetninger ved salg av aksjer. Slik større oversikt og forutberegnelighet vil også bidra til at aksjemarkedet kan virke bedre.

Siste fase av et forprosjekt om aksjonærregisteret forutsettes avsluttet 1. april 2001. Det tas deretter sikte på å iverksette et hovedprosjekt for utvikling av registeret. Det legges opp til at hovedprosjektet gjennomføres slik at aksjonærregisteret kan være fullt operativt fra 1. januar 2003, dvs. at aksjonærene får forhåndsutfylte inngangsverdier for aksjer til bruk i selvangivelsen for 2002. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med endelig kostnads- og tidsramme for etableringen av et aksjonærregister. Det vises også til omtale i St.prp. nr. 1 (2000–2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

Departementet vil fremme nødvendige forslag til presiseringer og endringer i regelverket, herunder regelverket knyttet til omfordeling av inngangsverdier, før aksjonærregisteret settes i drift.

3 Garanti- og tilsagnsordninger under Finansdepartementet

3.1 Garantiordninger – oversikt

Garantiordninger – oversikt

3.2 Lån i Norges Bank til tilvirkning og omsetning av fisk i Nord-Norge

Det vises til St.prp. nr. 61 (1999–2000) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 2000, der Regjeringen redegjør for at en i statsbudsjettet for 2001 vil foreslå at ordningen med statsgaranterte fiskelån opphører fra og med 2001. Finanskomitéens flertall tok dette til orientering, jf. Innst.S. nr. 220 (1999–2000).

Ordningen med lån i Norges Bank av statsgaranterte midler til tilvirkning og omsetning av fisk ble etablert i 1921. Formålet med ordningen var å bidra til at det tilføres driftskapital til bedrifter som er kredittverdige, men som av ulike årsaker ikke får kreditt i det private bankvesen. Statsbankutvalget (NOU 1995: 11) vurderte ordningen med statsgaranterte fiskelån i 1995, og foreslo at ordningen ble avviklet. I forbindelse med statsbudsjettet for 1996 og Budsjett-innst.S. nr. 6 (1995–96) vedtok Stortinget å avvikle ordningen for Nordland og Sør-Troms innen fem år. Videre skulle ordningen for Finnmark og Nord-Troms gjennomgås på nytt etter utløpet av en fem-års periode. Det er i dag ikke utestående kreditter til bedrifter i Nordland og Sør-Troms under ordningen.

Bakgrunnen for etablering av ordningen med statsgaranterte fiskelån i 1921 var vanskelige økonomiske forhold innen fiskeriene, og et dårlig utbygd bankvesen i distriktene som gjorde det vanskelig å få finansiert tilvirkning og omsetning av fisk. Regjeringen vil vise til at det har vært store strukturendringer i næringen siden den gang. De større enhetene bør nå ha bedre forutsetninger for å skaffe seg driftsfinansiering gjennom det ordinære bankvesenet.

På grunn av manglende etterspørsel etter lånene er ordningen sterkt redusert i omfang de senere årene. Garantirammen er redusert fra 300 mill. kroner i 1995 til 50 mill. kroner i år 2000. Statens­ samlede garantiansvar knyttet til ordningen var bare 13 mill. kroner ved utgangen av 1999. Det er bare to engasjementer i ordningen. Begge disse bedriftene inngår i konsern der andre deler av konsernet har driftskreditt i det private bank­vesen. Det bør derfor være mulig også for bedriftene å oppnå annen driftsfinansiering. Regjeringen vil videre vise til at Norges Bank har bedt seg fritatt fra administreringen av ordningen fra 2001, da banken ikke lenger har noe fagmiljø for behandling av lån til næringslivet. Fortsatt administrasjon etter år 2000 vil kreve oppbygging av kompetanse og oppgradering av systemer i Norges Bank. Kostnadene knyttet til en fortsatt opprettholdelse av ordningen anses som høyere enn de eventuelle fordeler av en slik beredskapsordning.

Regjeringen foreslår på denne bakgrunn at garantiordningen avvikles, jf. forslag til romer­talls­vedtak IX. Tap under ordningen har vært dekket av et tapsfond som nå utgjør 29,2 mill. kroner. En avvikling av ordningen innebærer derfor at tapsfondet inntektsføres på statsbudsjettet for 2001, (jf. kap 5345, post 90). En kan ikke utelukke mindre tap ved avvikling av ordningen, noe Regjeringen eventuelt vil komme tilbake til i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2001.

3.3 Den nordiske investeringsbank

Den nordiske investeringsbanks grunnkapital

Den nordiske investeringsbanks (NIB) oppgave er å yte lån og stille garantier til bankmessige vilkår til finansiering av prosjekter i og utenfor Norden. Bankens ordinære utlån omfatter investeringslån til samarbeidsprosjekter mellom to eller flere nordiske land og finansiering av miljø- og infrastrukturinvesteringer i Norden. Banken kan yte ordinære investeringslån utenfor Norden til prosjekter i industriland som kan ha positive virkninger for Norden og for de land utenfor Norden som får lån etter garantier. I tillegg yter banken lån til prosjektinvesteringer utenfor Norden (PIL) og miljølån til Nordens nærområder (MIL), jf. omtale nedenfor.

Finansdepartementet tilrår derfor at Stortinget gir Finansdepartementet fullmakt til å stille garantier i 2001 for Norges andel av NIBs grunnkapital fratrukket innbetalt kapital innen en samlet ramme for nye tilsagn og gammelt ansvar på 715 959 651 euro, jf. forslag til romertallsvedtak II, pkt. 1.

Det vises for øvrig til omtale av kap. 1670 post 70 og i St.prp. nr. 1 (1998–99).

Den nordiske investeringsbanks prosjektinvesteringslån (PIL)

Formålet er å støtte nordiske prosjektinvesteringer. Det vil si å gi lån til å finansiere eksport av kapitalvarer fra nordiske land til land med relativt god kredittverdighet, først og fremst i Asia, Midtøsten, Sentral- og Øst-Europa, Latin-Amerika og Afrika. Det kan også gis støtte til lokale prosjektkostnader og import fra ikke-nordiske land mv.

Finansdepartementet tilrår at Stortinget gir Finansdepartementet fullmakt til å stille garantier i 2001 for lån fra NIB i forbindelse med PIL innenfor en totalramme for nye tilsagn og gammelt ansvar på inntil 340 991 000 euro, jf. forslag til romertallsvedtak II, pkt. 2. Det vises for øvrig til omtale av avsetning til tapsfond for prosjektinvesteringslån under kap. 1670 post 51 og til omtale i St.prp. nr. 1 (1998–99).

Forholdet til økonomireglementet er omtalt under miljølåneordningen nedenfor.

Den nordiske investeringsbanks miljølåneordning (MIL)

Lånene kan etter beslutning fra NIBs styre bevilges til miljøprosjekter av nordisk interesse i Nordens nærområder. Nordens nærområder utgjør under ordningen følgende land og regioner: Polen, Kaliningrad-området, Estland, Latvia, Litauen, Nordvest-Russland inkludert St. Petersburg og Den karelske republikk samt Barentsregionen. Miljøprosjekter er av nordisk interesse når de reduserer miljøbelastningen til Norden fra nærområdene.

Finansdepartementet tilrår at Stortinget gir Finansdepartementet fullmakt til å stille garantier i 2001 for lån fra NIB under MIL innenfor en totalramme for nye tilsagn og gammelt ansvar på inntil 19 500 000 euro, jf. forslag til romertallsvedtak II, pkt. 3.

Den nordiske investeringsbank er et fellesnordisk foretagende. Regler for økonomiforvaltningen i den norske statsforvaltningen kan derfor ikke uten videre gjøres gjeldende. Forvaltningen av Norges garantiforpliktelser under MIL-ordningen og PIL-ordningen oppfyller ikke økonomireglementets bestemmelser om forvaltning av statlige garantier. Dette gjelder regelen om at garantiordningen skal være selvfinansierende, og regelen om at staten skal stille som simpel kausjonist. I tillegg gjelder dette kravet om lineær nedtrapping av garantiansvaret, pro rata risikofordeling og valutaslag. Departementet vil også peke på at en endring av garantiavtalene fra selvskyldnerkausjon til simpel kausjon vil kunne medføre at NIBs kredittverdighet svekkes. Det legges opp til at dagens ordning videreføres.

Det vises for øvrig til omtale av avsetning til tapsfond for miljølåneordningen under kap. 1670 post 50 og til omtale i St.prp. nr. 1 (1999–2000).

3.4 Statsgaranti for Norges Banks garanti overfor Den internasjonale oppgjørsbanken for lån til Brasil

Høsten 1998 inngikk Det internasjonale valutafondet (IMF) avtale om et økonomisk tilpasningsprogram for Brasil for å rette opp ubalansene som hadde oppstått i landets økonomi, og da særlig det store og økende budsjettunderskuddet. Det samlede finansielle støtteprogrammet på 41,5 mrd. amerikanske dollar ble satt sammen gjennom ulike finansieringskilder, blant annet ved lån fra Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS). Finansieringen fra BIS forutsatte at sentralbankene i 20 industriland, herunder Norges Bank, stilte garanti for beløpet. Norges Bank måtte ha en korresponderende statsgaranti for sin del av garantiansvaret. Stortinget vedtok 3. desember 1998 å gi Finansdepartementet fullmakt til å stille statsgaranti med inntil 50 mill. dollar for Norges Banks garanti overfor BIS for lån til Brasil, jf. Innst.S. nr. 42 (1998–99) og St.prp. nr. 28 (1998–99). Garantirammen ble senere økt til 52 mill. amerikanske dollar, jf. Innst.S. nr. 236 (1998–99) og St.prp. nr. 67 (1998–99).

Brasil utnyttet kun en del av det finansielle støtteprogrammet som var stilt til disposisjon. Ettersom den brasilianske sentralbankens lån fra BIS ble innbetalt våren 2000, er grunnlaget for garantiforpliktelsen opphørt.

3.5 Tilsagnsordninger

Tilsagnsordning vedrørende oppfølging av konkursbo

For å sikre og følge opp krav i konkursbo som ledd i det offentlige innkrevingsarbeidet, ble det for år 2000 gitt fullmakt til å stille nye, betingede tilsagn om dekning av omkostninger ved fortsatt bobehandling for inntil 7 mill. kroner. Ved utgangen av 1999 forelå betingede tilsagn om dekning av omkostninger ved fortsatt bobehandling for ca. 6,4 mill. kroner. Tilsagnsfullmakten er knyttet til kap. 1610 Toll- og avgiftsetaten, post 21 Spesielle driftsutgifter og kap. 1618 Skatteetaten, post 21 Spesielle driftsutgifter.

Tilsagn om betinget dekning av omkostninger ved fortsatt bobehandling gis vanligvis når fortsatt bobehandling antas å kunne tilføre boet aktiva, men hvor det enkelte konkursbo ikke har økonomisk evne til å bære risikoen for kostnadene. I særlige tilfeller gis det også betinget tilsagn til dekning av omkostninger ved fortsatt bobehandling. Dette gjelder når blant annet mistanke om økonomisk kriminalitet tilsier at konkursboet forfølger forholdet privatrettslig eller strafferettslig ved å overføre saken til påtalemyndighetene.

Til konkursbo hvor tilsagnene er bortfalt fordi boene inngikk forlik eller fikk rettens medhold, var ifølge opplysninger fra skattefogdkontorene tilført til sammen 13,1 mill. kroner. Dette er et høyere beløp enn gitt tilsagn, og viser at behovet for en ordning som gjør konkursbo i stand til å forfølge mulige omstøtelige forhold mv. er til stede. Bostyrernes kjennskap til ordningen synes også å være økende. Ordningen er derfor med på å motvirke bevisst økonomisk tapping av virksomheter. I tillegg har det offentlige som kreditor fått bedre dekning ved at konkursbo har fått tilbakeført midler ut over de kostnader ordningen har påført staten.

Av så vel innfordringsmessige som allmennpreventive grunner, anser Finansdepartementet ordningen som viktig. Ansvaret for å treffe avgjørelser om nye tilsagn ble i 1998 delegert til Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet. Ordningen foreslås videreført i 2001 ved at Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet gis fullmakt til å stille nye, betingede tilsagn om dekning av omkostninger ved fortsatt bobehandling for inntil 7 mill. kroner innenfor en samlet fullmakt for nye og gamle tilsagn på 20,354 mill. kroner, jf. forslag til romertallsvedtak III. Finansdepartementet vil på grunnlag av forventet behov foreta en nærmere fordeling mellom de to direktoratene.

4 Andre fullmakter

4.1 Uoppklarte differanser og feilføringer hos regnskapsførere og/eller i statsregnskapet

Det oppstår fra tid til annen differanser i regnskapet hos regnskapsførerne. Enkelte av disse differansene blir ikke oppklart til tross for en betydelig innsats i å finne ut av hva de kan skyldes. Det kan også forekomme at beløp blir anvist og postert feil i statsregnskapet, og at feilen først oppdages etter at årsregnskapet er avsluttet.

Oppretting av slike feil ved motsatt postering i et senere års regnskap vil på grunn av ettårsprinsippet medføre at også senere års regnskap blir feil. Etter Finansdepartements vurdering er det mest korrekt at uoppklarte differanser og andre feil korrigeres i det sentrale statsregnskapet ved posteringer over konto for forskyvninger i balansen. Da vil disse posteringene ikke påvirke bevilgningsregnskapet det året korrigeringen gjøres. Det forutsetter at dette skjer etter posteringsanmodning fra vedkommende departement og i) etter at det er gjort hva som er mulig for å oppklare differansen og ii) når feilposteringen ikke kan korrigeres på annen måte.

Det må innhentes hjemmel fra Stortinget i den enkelte sak før posteringsanmodning kan sendes Finansdepartementet. For mindre beløp bør Finansdepartementet ha fullmakt.

Stortinget vedtok ved behandling av Innst.S. nr. 252 (1997–98), jf. St.prp. nr. 65 (1997–98), å gi Finansdepartementet slik fullmakt for budsjett-/regnskapsåret 1998. Det foreslås at Finansdepartementet gis samme fullmakt for budsjett-/regnskapsåret 2001, jf. forslag til romertallsvedtak VI.

4.2 Forskuttering av bidrag til EU-kommisjonen

Norge deltar gjennom EØS-avtalen i en rekke av EUs programmer i henhold til avtalens del VI om samarbeid utenfor de fire friheter. Norges bidrag til finansieringen av programmene følger av artikkel 82 og nærmere bestemmelser i protokoll 32, jf. St.prp. nr. 100 (1991–92) Om samtykke til ratifikasjon av Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Midler til dekning av Norges bidrag for det enkelte program bevilges over budsjettet til det ansvarlige fagdepartement, men innbetales som et felles bidrag til EU på en konto i Kommisjonens navn to ganger i året. Av hensyn til koordineringen av innbetalingen anses det som hensiktsmessig at Finansdepartementet forskutterer innbetalingen til Kommisjonens konto mot etterfølgende belastning av de berørte departementer, jf. forslag til romertallsvedtak IV.

4.3 Merinntekts-/merutgiftsfullmakt

Statistisk sentralbyrå (SSB) har en ekstern finansiert oppdragsvirksomhet (markedsoppdraget) i tillegg til statsoppdraget. Markedsoppdragsvirksomheten motsvares av tilsvarende inntekter og er spesifisert under utgiftskapittel 1620 Statistisk sentralbyrå, post 21 Spesielle driftsutgifter og under inntektskapittel 4620 Statistisk sentralbyrå, post 02 Spesialoppdrag.

Det er knyttet usikkerhet til markedsoppdragets størrelse på det tidspunkt budsjetteringen foretas. På denne bakgrunn foreslås en merinntektsfullmakt, jf. forslag til romertallsvedtak VII. Det er en forutsetning at markedoppdragsvirksomheten fortsatt skal utgjøre en begrenset del av den totale virksomhet.

Statens innkrevingssentral har utgifter i forbindelse med tjenester som utføres for eksterne oppdragsgivere. I all hovedsak gjelder dette innkreving av misligholdt kringkastingsavgift. Finansdepartementet ber om fullmakt til å overskride bevilgningen under kap. 1634 Statens innkrevingssentral, post 01 mot tilsvarende merinntekter under kap. 4634 Statens innkrevingssentral, post 02, jf. forslag til romertallsvedtak VII.

4.4 Folketrygdfondet

Folketrygdfondets reglement

Under behandling av Revidert nasjonalbudsjett 2000 vedtok Stortinget følgende (jf. Innst.S. nr. 220 (1999–2000), vedtak LI):

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i Folketrygdfondets reglement, slik at Folketrygdfondet kan investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske land.»

Regjeringen følger opp Stortingets vedtak i denne proposisjonen, jf. forslag til vedtak X. Det er etter Regjeringens syn viktig at en adgang for Folketrygdfondet til å plassere midler i øvrige nordiske land gjøres innenfor klart definerte rammer og retningslinjer. Vurderingene bak forslaget til romertallsvedtak X, pkt. 1 er nærmere omtalt i kap. 3.5.2 i Nasjonalbudsjettet 2001.

Folketrygdfondets regnskapsavleggelse

§ 6 i reglementet for Folketrygdfondet, som omhandler fondets regnskapsavleggelse, ble i forbindelse med St.prp. nr. 1 (1999–2000) endret. Endringen ble gjort etter innspill fra Folketrygdfondet i brev av 17. september 1998. Den opprinnelige ordlyden i bestemmelsen lød:

«… Årsregnskapet skal være underskrevet og ferdig til revisjon senest innen utgangen av februar måned.»

Folketrygdfondet påpekte at fristen innen utgangen av februar ofte kan være vanskelig å overholde. Bestemmelsens ordlyd ble på denne bakgrunn endret i forbindelse med St. prp. nr. 1 (1999–2000) til følgende:

«… Årsregnskapet skal være ferdig revidert og underskrevet senest 15. mars.»

Etter denne endringen anførte Riksrevisjonen i brev av 17. januar 2000 at den nye ordlyden ikke er i overensstemmelse med gjeldende praksis, ettersom hoveddelen av revisjonsarbeidet skjer etter regnskapsavleggelsen. Riksrevisjonen ba derfor om at bestemmelsen endres tilbake til sin opprinnelige ordlyd. Riksrevisjonen var åpen for at den forlengede fristen til 15. mars kan opprettholdes. Folketrygdfondet har ikke merknader til dette.

Regjeringen foreslår på denne bakgrunn at § 6 i Folketrygdfondets reglement endres i tråd med Riksrevisjonens anmodning. Det vises til forslag til romertallsvedtak X, pkt. 2.

5 Forskning og utredning (FoU)

FoU-innsatsen under Finansdepartementets område ivaretas i hovedsak av Statistisk sentralbyrå og gjennom Finansdepartementets bevilgning til forsknings- og utredningsoppdrag.

Prioriterte forsknings- og utredningsområder i 2001 som finansieres fra Finansdepartementets eget driftsbudsjett (kap. 1600 Finansdepartementet, post 21 Spesielle driftsutgifter) er:

• Skatteøkonomi, som omfatter deltakelse i Norges forskningsråds program for Skatteøkonomisk forskning, samt inntekts- og formuesundersøkelser for selskaper og næringsdrivende som gjennomføres av Statistisk sentralbyrå.

• Makroøkonomisk forskning, som blant annet omfatter arbeid for å forbedre det makroøkonomiske modellapparat og statistiske undersøkelser som brukes ved utforming av den økonomiske politikken og i forberedelsene til det nye langtidsprogrammet.

• Forskning om økonomisk kriminalitet, for å oppnå økt kunnskap som grunnlag for tiltak mot økonomisk kriminalitet. Forskningen vil blant annet være rettet mot skatte- og avgiftsunndragelser, konkurser, regnskaps- og revisjonsområdet og utviklingen på finans- og verdipapirmarkedet.

Prioriterte områder i 2001 for forskning i Statistisk sentralbyrå (eksklusive eksternt finansierte forskningsoppdrag) vil være:

• Analyser av befolkningsutviklingen:Arbeidet med å revidere modellapparatet for befolkningsframskrivninger fortsettes, blant ­annet med sikte på å bedre grunnlaget for forståelsen av framtidig fruktbarhet, dødelighet og flytting. Behov for endringer i modellapparatet vil bli vurdert i lys av erfaringene med 1999-framskrivningen.

• Analyser av økonomisk vekst:Det legges vekt på å videreføre arbeidet med å beskrive langsiktige vekstprosesser. Studier av betydningen av forskning, utvikling og kunnskapskapital for økonomisk vekst fortsetter.

• Struktur- og næringspolitikk: En vil fortsette arbeidet med å utnytte disaggregerte generelle likevektsmodeller til analyser av strukturpolitikk.

• Arbeidsmarkedsanalyser: Modellapparatet som benyttes til framskriving av befolkning og arbeidsstyrke samt folketrygdens økonomi, vil bli anvendt i analyser av eldrebølgen og pensjonsutfordringene. Analysene av tilbud og etterspørsel etter ulike typer arbeidskraft vil bli videreført.

• Ressurs- og miljøøkonomiske analyser: Analyser av energimarkedene i Norge og betydningen av samspillet mellom det norske, nordiske og europeiske energimarkedet føres videre. Bedrifters og husholdningers adferd i energimarkedene vil bli analysert. Samspillet mellom internasjonale og nasjonale energimarkeder og miljøutviklingen er sentralt i forskningen. Betydningen av økonomisk vekst for miljø og betydningen av endrede normer for miljøutviklingen vil også bli studert.

• Utviklingen i levekår: Systemet med rullerende innsamling av samordnet levekårsstatistikk fortsetter, likeledes analyser av levekårene til enkelte utsatte grupper. Det vil bli lagt stor vekt på å utnytte tilgjengelige registerdata for analyser både av levekår og demografi.

• Makromodeller: Arbeidet med å forbedre SSBs makroøkonomiske modeller videreføres bl.a. med sikte på å gi bedre grunnlag for analyser av mellomlangsiktige balanseproblemer og finansiering av det offentlige tjenestetilbudet. Spørsmålet om produktivitetsveksten i norsk økonomi gis særskilt oppmerksomhet.

• Økonomisk atferd for personer, husholdninger og bedrifter studeres videre på grunnlag av mikrodata og økonometriske metoder. Studiene anvendes i analyser av miljø-, sysselsettings-, produktivitets-, skatte- og fordelingsspørsmål.

• Skatter, overføringer, inntektsfordeling og offentlige utgifter: Statistisk sentralbyrås beregningsopplegg for analyser innenfor disse feltene stilles til disposisjon for regjering og Storting i arbeidet med å utforme skatte- og overføringssystemet samt inntektssystemet for kommunene.

6 Miljø- og ressursspørsmål

Finansdepartementet anslår bevilgningene til rene miljøtiltak på sitt område til ca. 8,4 mill. kroner for 2001. Bevilgningene fordeler seg som følger:

Finansdepartementet

Gjennom arbeidet med den økonomiske politikken vil Finansdepartementet medvirke til at den økonomiske utviklingen skjer på et miljømessig forsvarlig grunnlag. Viktige tiltak og aktiviteter i 2001 vil være:

• deltakelse i arbeidet med virkemiddelbruken på miljøområdet, blant annet gjennom oppfølging av innstillingen om et nasjonalt kvotesystem for klimagasser som ble lagt fram 17. desember 1999

• videreføring av arbeidet i internasjonale samarbeidsfora, herunder klimaforhandlingene

• deltakelse i utformingen av virkemidler for å nå Norges forpliktelser gjennom protokollen om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborg-protokollen) som ble inngått mellom de europeiske landene høsten 1999

Statistisk sentralbyrå

Målet for Statistisk sentralbyrås arbeid med miljø- og naturressursspørsmål er å dekke samfunnets behov for statistikk om naturressurser og miljøpåvirkninger, og utnytte denne statistikken til forskning og analyse av sammenhengene mellom ressursutnyttelse, økonomisk utvikling og miljø.

Statistisk sentralbyrå har inngått en samarbeidsavtale med Statens forurensingstilsyn (SFT) på vegne av Miljøverndepartementet og miljøforvaltningen om utvikling og drift av miljøstatistikk. I år 2000 har det i regi av Miljøverndepartementet foregått en utvikling av nøkkeltall innenfor de åtte miljøvernpolitiske resultatområdene. Statistisk sentralbyrå har deltatt i flere arbeidsgrupper innenfor dette utviklingsprosjektet. Nøkkeltallsutviklingen vil få betydning for vinklingen på samarbeidsavtalen i årene framover.

Utfordringen for Statistisk sentralbyrå i 2001 blir å fortsette oppbyggingen og konsolideringen av miljøstatistikken, samtidig med at statistikken også skal utvikles slik at den kan dekke behov innenfor de miljøpolitiske nøkkeltallene. Høsten 2000 arbeider Statistisk sentralbyrå med en utredning om dette.

Avsetning til den nordiske investeringsbank

Finansdepartementet fikk fullmakt til å gi garanti for miljølån til Nordens nærområder gjennom Den nordiske investeringsbank (NIB) innenfor en totalramme på 19,5 mill. ECU i forbindelse med behandlingen av salderingsproposisjonen for 1997. Samtidig ble det vedtatt å opprette et risikoavsetningsfond til dekning av Norges andel av eventuelle tap. Siste avsetning til fondet ble bevilget i år 2000, og det foreslås derfor ingen avsetning i 2001.

7 Fornyelse av offentlig sektor

7.1 Forenkling og videreutvikling av Økonomiregelverket

Finansdepartementet har et overordnet ansvar for å legge premisser for økonomistyring i statsforvaltningen. Departementet har i løpet av våren 2000 iverksatt et prosjekt, kalt Erfaringsprosjektet. Formålet er å styrke forvaltningskunnskapen om økonomistyring i statsforvaltningen. Gjennom flere informasjonskilder er fokus rettet mot å kartlegge status om statlige virksomheters arbeid innen økonomistyring, virksomhetenes erfaringer med tilpasningen til økonomiregelverket og erfaringer med det eksisterende tjenestetilbudet.

Kunnskapen skal anvendes til å vurdere justeringer av selve økonomiregelverket, endringer i det statlige tjenestetilbudet og av organiseringen av tjenestetilbudet på konsernnivå i staten.

Finansdepartementet har et ønske om å styrke brukerorienteringen av departementets arbeid innen statlig økonomistyring. Økt vekt på brukertilpasning i forhold til både økonomiregelverket og det statlige tjenestetilbudet forventes å bidra til økt kvalitet og effektivitet innen statlig økonomistyring. Informasjon om statlige virksomheters arbeid innen økonomistyring er sentralt i denne sammenhengen.

Den viktigste enkeltkilden til informasjon under prosjektet er en spørreundersøkelse som Statistisk sentralbyrå har gjennomført på vegne av Finansdepartementet. Spørreskjema ble sendt ut i mai 2000 til om lag 900 respondenter i departementer, underliggende virksomheter og regnskapsførende driftsenheter innen virksomheter. Svarprosenten fra spørreundersøkelsen er på om lag 75 pst. Arbeidet med å analysere datamaterialet pågår nå, og det legges opp til å presentere resultater fra Erfaringsprosjektet i flere rapporter i løpet av høsten 2000. Det vil også bli arrangert flere informasjonsmøter.

På basis av blant annet resultatene fra Erfaringsprosjektet, vil Finansdepartementet høsten 2000 iverksette et eget prosjekt som skal foreta en revisjon av Økonomiregelverket med fokus på å forenkle deler av regelverkets bestemmelser og videreutvikle andre deler av regelverket. Hovedformålet er å øke brukertilpasningen av Økonomi­regelverket og det legges opp til en sterk grad av brukermedvirkning i dette arbeidet.

7.2 IT-utviklingsprosjekter

Etatene under Finansdepartementet er viktige institusjoner for blant annet å sikre statens inntekter. I disse etatene arbeides det med flere utviklingsprosjekter som har som viktig mål å effektivisere blant annet kjerneoppgavene som etatene utfører. Nedenfor gis det en redegjørelse for noen av de større utviklingsprosjektene.

Elektronisk innrapportering fra næringsdrivende

Skattedirektoratet samarbeider med Statistisk sentralbyrå og Brønnøysundregistrene om utvikling av en samordnet løsning for elektronisk innrapportering fra næringsdrivende til de tre etatene. Elektronisk innrapportering vil gi effektiviseringsgevinster for både næringsdrivende og etatene. Skatteetaten vil i større grad gå over til maskinell likningsbehandling av næringsdrivende. Dette vil gi økt kvalitet og effektivitet i likningsbehandlingen, jf. nærmere omtale av System for likning av næringsdrivende (SLN) under kap. 1618 Skatteetaten.

Annet utviklingsarbeid på IT-området

Aktivitetene i Finansdepartementets underliggende etater preges av innhenting, behandling, kontroll, oppbevaring og formidling av informasjon. Virksomhetene utfører en stor del av statens innhenting av oppgaver fra personer og næringsliv. Regjeringen foreslår fortsatt å satse på utvikling av nye IT-systemer og IT-baserte arbeidsformer i skatteetaten og i toll- og avgiftsetaten. Investeringene har som mål å effektivisere arbeidet med å utskrive og innkreve skatter, avgifter og toll.

Nytt forvaltningssystem for merverdiavgift (MVA3) og nytt forvaltningssystem for skatteoppkreving (SKARP) er blant de prosjektene det arbeides med. Det er risiko knyttet til kvalitet, kostnader og framdrift i disse prosjektene. I forbindelse med folke- og boligtellingen i år 2000 vil GAB-registeret (grunneiendom, adresser og bygninger) bli oppgradert til å omfatte alle landets boliger, i tillegg til at det innføres et felles bolignummer i GAB-registeret og Det sentrale folkeregister. På denne måten vil framtidige boligtellinger foretas ved hjelp av etablerte registre, uten bruk av skjemabaserte tellinger. Statens innkrevingssentral har ansvaret for utvikling av Politi- og lensmannsetatens økonomisystem (PLØS-prosjektet), og vil dessuten være driftsansvarlig etter hvert som systemet tas i bruk.

7.3 Omorganisering av likningsforvaltningen

Bakgrunn

Behovet for å gjennomgå organiseringen av likningsforvaltningen ble tatt opp våren 1997 av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite i forbindelse med komitéens behandling av Dok. nr. 3:7 (1996–97) Riksrevisjonens undersøkelse av ti likningskontorers praktisering av behandlingsnivåene i likningen for inntektsåret 1993, jf. Innst.S. nr. 157 (1996–97). Undersøkelsen avdekket svakheter ved likningskontorenes virkemåte som både kunne true skattesystemets effektivitet og legitimitet. Komiteen ba om at det ble foretatt vurderinger vedrørende en eventuell sammenslåing av mindre kontorer til større kontorer med mulighet til mer spesialisering.

Finansdepartementet ba i brev av 9. oktober 1997 Skattedirektoratet om å foreta en gjennomgang av likningsforvaltningen mv. Formålet med gjennomgangen skulle være å vurdere hvordan ressursene i skatteetaten kan organiseres og utnyttes mest mulig effektivt, med særlig referanse til behovet for å bedre kvaliteten av likningsforvaltningen.

Saken kom på nytt opp i Stortinget høsten 1997 i forbindelse med kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av Dok. nr. 3:2 (1997–98) Riksrevisjonens orientering om de nordiske riksrevisjonenes undersøkelse av skatteforvaltningenes kontrollvirksomhet, jf. Innst.S. nr. 67 (1997–98). Komiteen merket seg at undersøkelsen indikerer at kostnadsnivået i den norske skatteetaten er relativt betydelig høyere enn i den svenske, og at dette i særlig grad synes å ha sammenheng med organiseringen av likningsforvaltningen.

Skattedirektoratets utredning er presentert i en hovedrapport, Organisering av likningsforvaltningen,datert 16. april 1999, og i et tillegg til hovedrapporten, Organisering av likningsforvaltningen – distriktsmessige konsekvenser,datert 18. oktober 1999. Rapportene ble sendt på bred høring i desember 1999.

Behov for omorganisering av likningsforvaltningen

Organiseringen av den lokale likningsforvaltningen, med et kombinert likningskontor og folkeregister for hver kommune, har i hovedsak vært uendret siden likningsforvaltningen ble statlig i 1965. Kommunesammenslåinger i perioden etter 1965 har resultert i enkelte større kontor, og det er opprettet tre sentralskattekontor og et likningskontor på Svalbard.

Organisasjonsstrukturen er preget av mange og små kontor. Hele 60 pst. av landets 436 likningskontor og folkeregistre har fem eller færre tilsatte, mens 40 pst. har tre eller færre tilsatte. En organisasjonsløsning med så mange kontorenheter og med så stor andel små enheter byr på særegne problemer og utfordringer. Små kontorenheter er driftsmessig meget sårbare og relativt mer kostbare enn større enheter. Det store antallet enheter i den lokale likningsforvaltningen begrenser dessuten fylkesskattekontorenes muligheter for effektiv oppfølging og styring.

Dagens struktur med mange små likningskontor virker også sterkt begrensende på muligheten for å utvikle kompetanse og fagmiljøer som vil kunne ivareta nødvendige krav til kvalitet og effektivitet i arbeidet. Denne organisasjonsstrukturen gir videre for liten fleksibilitet i utnyttelsen av ressursene, noe som blant annet medfører skjev arbeidsbelastning mellom kontorene og redusert kontrolldekning i kommuner med et variert og omfattende næringsliv.

Antallet små kontor gjør det spesielt vanskelig å opprettholde og videreutvikle kompetansen på likning av skattytere med kompliserte skatteforhold. Innenfor nåværende organisering har en søkt å løse dette ved å flytte rundt på oppgaver eller personer for å sikre at saksbehandlerne får et stort nok oppgavetilfang og kontakt med et fagmiljø. Dette er en lite fleksibel og meget ressurskrevende måte å organisere arbeidet på. Formelle skranker mellom kontorene reduserer i tillegg mulighetene for fornuftige omdisponeringer.

De viktigste begrunnelsene for omorganiseringen er knyttet til behovet for:

• bedre og jevnere kvalitet i likningsarbeidet

• økt rettssikkerhet og likebehandling av skattyterne

• bedre ressursutnyttelse og riktigere prioritering av ressursene (både mellom arbeidsoppgaver og mellom kontorenheter)

• endrede arbeidsmåter, blant annet som følge av ny teknologi

• kompetanseutvikling og gode fagmiljøer

• nye og mer avanserte tjenester, både i form og innhold

• nye kontrollmetoder og mer effektiv bekjempelse av økonomisk kriminalitet

• bedre samarbeid og samordning mellom ulike organisasjonsledd, samt bedre ledelse og styring (herunder endringshåndtering).

Siktemålet med omorganiseringen er således å bedre likningsforvaltningen i form av både økt legitimitet og økt effektivitet.

Skattedirektoratets forslag til omorganisering

Skattedirektoratet har vurdert alternative organisasjonsløsninger, herunder videreutvikling innenfor dagens struktur. Direktoratet foreslår å organisere likningsforvaltningen etter den såkalte distriktsmodellen. Modellen innebærer at liknings­forvaltningen i det enkelte fylke inndeles i distrikter som kan omfatte én eller flere kommuner. Modellen tilpasses lokale forhold når det gjelder inndeling i distrikter. I hvert distrikt blir det definert et distriktskontor (hovedkontoret i distriktet). Tittelen likningssjef blir forbeholdt lederen av distriktskontoret, som får fullmakt til å disponere hele distriktets ressurser.

Skattedirektoratet har i forslaget lagt til grunn at etaten skal være representert i alle kommuner. Etter direktoratets forslag vil den framtidige likningsforvaltningen være representert i landets kommuner på følgende tre alternative måter:

Distriktskontor(hovedkontor), som vil ha ansvaret for alt likningsarbeid i distriktet. Skattedirektoratet anslår at det bør være ca. 100 distriktskontorer.

Etatskontor(lokalkontor), som vil ha mange likhetstrekk med dagens likningskontor. Slike kontorer kan også ha spesialkompetanse på særlige likningsspørsmål og kontrollområder. Skattedirektoratet anslår at det bør være ca. 180 til 200 etatskontorer.

Kontor med etatsfunksjoneri samarbeid med andre offentlige virksomheter. Disse kontorene skal ivareta publikumshenvendelser og eventuelt utføre enkel saksbehandling på vegne av etaten. Aktuelle samarbeidspartnere kan være trygdekontor, kommunekasserere eller andre, for eksempel innenfor rammen av offentlige servicekontor. Skattedirektoratet anslår at det bør være slik representasjon i ca. 130 til 140 kommuner.

Betegnelsen «likningskontor» vil i framtiden tilsvare den samlede likningsforvaltningen i et distrikt, med distriktskontoret som hovedsete.

Skattedirektoratet vurderer de distriktsmessige konsekvensene til å bli forholdsvis små når det gjelder endringer i arbeidsplasser, tjenestetilbud, bosettingsmønster og verdiskaping. Forslaget vil imidlertid medføre en omfordeling av arbeidsplasser mellom nabokommuner tilsvarende ca. 700 arbeidsplasser på landsbasis. Den enkelte kommune vil kunne opprettholde innbyggertall og skatteinngang siden det forutsettes at ingen tilsatte i likningsforvaltningen skal behøve å skifte bosted for å beholde jobben.

Skattedirektoratet forutsetter at de fleste av publikumshenvendelsene skal kunne håndteres i alle kommuner, og at utkantkommuner i liten grad skal bli berørt av omorganiseringen. Utkantkommuner, slik de er definert av Kommunal- og regionaldepartementet, vil som hovedregel fortsatt ha et eget kontor for skatteetaten. Ingen ansatte skal sies opp som følge av omorganiseringen. Videre legger Skattedirektoratet opp til at de tilsatte ikke skal pålegges urimelig lang reisevei til sitt eventuelle nye arbeidssted. Samme betraktning legges til grunn for publikums reise til nærmeste kontor.

Skattedirektoratet planlegger at endringsprosessen skal pågå over tre til fem år.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Skattedirektoratet har gjort anslag over de rene økonomiske konsekvensene av omorganiseringen. Nyttesiden utgjøres for det første av innsparte lønnsmidler som følge av redusert bemanningsbehov ved basislikning, ledelse og støttefunksjoner, og er beregnet å utgjøre ca. 80 årsverk. I tillegg kommer nytten av at årsverkene blir mer effektive fordi de i større grad anvendes til verdiorientert arbeid, som for eksempel behandling av kompliserte skatteforhold. Dette er anslått å utgjøre ca. 70 årsverk.

Kostnadene ved omorganiseringen er knyttet til opplæring og lokalleie, samt ulike kompensasjonsordninger for tjenestemenn etter gjeldende regelverk. De anslåtte kostnadene er foreløpig noe usikre.

Etter Skattedirektoratets vurdering vil de foreslåtte endringene bidra til å øke både legitimiteten og effektiviteten i likningsarbeidet. Målet er å bedre resultatene med omtrent samme ressursinnsats som i dag. Skattedirektoratet har beregnet at den økte effekten av ny organisasjonsstruktur, kombinert med omdisponering av ansatte, kan sidestilles med at dagens struktur tilføres ca. 400 årsverk. Alternativt kan man innenfor ny struktur oppnå minst samme effekt som innenfor dagens struktur med ca. 150 færre årsverk, jf. ovenfor.

I et bredt perspektiv vurderer Skattedirektoratet nytteverdien av å gjennomføre den foreslåtte omorganiseringen å være klart høyere enn kostnadene forbundet med gjennomføringen. I tillegg vil det gi riktigere skatteinngang.

Høringsuttalelsene

Skattedirektoratets rapporter om organiseringen av likningsforvaltningen ble sendt på høring til 496 høringsinstanser fordelt på følgende måte: 435 kommuner, 19 fylkeskommuner, 16 departementer, 14 direktorater og statlige virksomheter for øvrig og 12 organisasjoner og foreninger. Ca. 63 prosent av høringsinstansene svarte på henvendelsen. Av de innkomne høringsuttalelsene er ca. 34 prosent i større eller mindre grad positive til forslaget, mens ca. 53 prosent i større eller mindre grad er negative til forslaget. I de siste 13 prosentene av de innkomne høringsuttalelsene er det ikke tatt stilling til forslaget. Gruppen som i større eller mindre grad er negativ til forslaget utgjør omtrent en tredjedel av de inviterte høringsinstansene.

Små kommuner er i hovedsak negative til forslaget, mens større kommuner ikke har merknader eller slutter seg til forslaget. Innvendingene baserer seg blant annet på antakelsen om tap av arbeidsplasser. I tillegg mener mange at samme effekt kan oppnås innen dagens organisasjonsmodell med bruk av informasjonsteknologi og økt samarbeid mellom kontorene, jf. nedenfor.

I den offentlige høringen er Landsorganisasjonen i Norge (LO) ved Norsk Tjenestemannslag og Norsk Kommuneforbund primært opptatt av vilkårene til de ansatte under og etter omorganiseringen. En slik omorganisering vil ifølge LO på sikt sannsynligvis innebære en viss nedbygging av arbeidsplasser i distriktene.

Skatteetatens tjenestemannsorganisasjoner har i hovedtrekk gitt sin tilslutning til forslaget i den forutgående interne høringen, blant annet fordi omorganiseringen representerer interessante faglige og karrieremessige utviklingsmuligheter for de tilsatte.

Ligningsutvalget,som er en faglig interesseorganisasjon for likningssjefene i skatteetaten, er delt i sin uttalelse. Et flertall går imot, mens et mindretall er enig i forslaget.

Næringslivets Hovedorganisasjon(NHO) peker på behovet for tiltak som vil styrke servicen overfor næringslivet, og støtter forslaget i den sammenheng.

Statskonsultmener at en omorganisering av likningsforvaltningen er særlig viktig for å videreutvikle kompetansen i skatteetaten. Skattedirektoratets forslag har etter Statskonsults mening imidlertid lagt for stor vekt på lokal representasjon og service, og for lite vekt på effektivitet og oppbygging av kompetanse som kan behandle kompliserte skattesaker.

Finansdepartementets vurderinger

Finansdepartementet ser på forslaget til omorganisering av likningsforvaltningen som et ledd i Regjeringens arbeid med fornyelse av offentlig sektor. Målet med omorganiseringen er primært å oppnå bedre kvalitet og økt effektivitet i likningsarbeidet.

Omorganiseringen skal bidra til en mer tjenlig skatteetat overfor publikum generelt, og overfor næringslivet spesielt. Videre vil en best mulig organisering være i de ansattes interesse. Finansdepartementet legger stor vekt på de ansattes trygghet og medvirkning i omstillingsarbeidet. Det er dessuten viktig at distriktsmessige hensyn blir ivaretatt ved omorganiseringen. Kontorstrukturen skal fastsettes av departementet etter innstilling fra Skattedirektoratet.

Finansdepartementet mener Skattedirektoratet har pekt på mange og gode grunner til å omorganisere likningsforvaltningen, jf. foran. Nedenfor kommenteres de vanligste innvendingene mot forslaget til omorganisering som framkom under høringen.

Utnyttelse av informasjonsteknologi

Det hevdes at Skattedirektoratet kunne gått lengre i å utnytte de mulighetene for desentralisering som ligger i økt bruk av informasjonsteknologi. Dette ville bidra til redusert behov for omorganisering, slik at dagens struktur kunne opprettholdes.

Etaten bruker allerede informasjonsteknologien som et viktig virkemiddel i serviceutviklingen. Tjenester på Internett, servicetelefon og elektronisk post, sammen med økt omfang av vanlige telefonhenvendelser, har allerede gjort kontakten mellom publikum og etat mindre stedsavhengig og mer knyttet til sentralt utviklede tjenestetilbud. Dette er en utvikling som vil fortsette.

Bruk av moderne informasjonsteknologi, kombinert med strategisk utnyttelse av den lokale kompetansen, har medført at skatteetaten kan opprettholde flere enheter og arbeidsplasser i en del kommuner som det ellers ville vært naturlig å samle i større enheter. De mange kontorenhetene i forslaget viser dette.

Det er behov for en mer fleksibel organisasjonsstruktur i likningsforvaltningen, med bedre fagmiljø, som kan legge til rette for bedre styring og prioritering av ressursene for å høste gevinsten av de betydelige investeringene i store IT-systemer, som for eksempel ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse og utviklingen av et system for likning av næringsdrivende.

Samarbeid som alternativ til omorganisering

Flere høringsinstanser hevder at et godt samarbeid mellom likningskontorene vil være et fullgodt alternativ til omorganisering. Et godt utviklet samarbeid vil bidra til kompetanseøkning og effektiv ressursutnyttelse, slik at likningskontorene kan opprettholdes som selvstendige enheter i hver kommune.

Likningskontorene har i mange år samarbeidet regionvis. Men på tross av regionalt samarbeid om verdiorientert arbeid, kompetanse­økende tiltak og bedre samordning og styring, har etaten ikke kommet så langt som ønskelig i forhold til skattytere med komplekse skatteforhold.

Effektiv ressursbruk og god kvalitet i likningsarbeidet og kontrollen med næringsdrivende, selskaper og lønnstakere, vil i årene framover være svært avhengig av at det bygges opp større fagmiljø der de tilsatte arbeider i de samme lokalene. Større fagmiljø gir muligheter til både å spesialisere og samle standardiserte og rutinemessige oppgaver og mer kompliserte oppgaver i egne enheter. Et økt regionalt samarbeid mellom likningskontorene innenfor dagens struktur gir et dårligere grunnlag for en slik utvikling. Ifølge en medarbeiderundersøkelse utført i forbindelse med organisasjonsgjennomgangen ønsker også de tilsatte å arbeide i større fagmiljø. Departementet legger til grunn at arbeidsoppgaver også skal fordeles innenfor de enkelte distrikter, slik at enkelte av etatskontorene spesialiserer seg for eksempel på likning av bestemte bransjer.

Arbeidsplasser

Flere høringsinstanser hevder videre at omorganiseringen betyr tap av arbeidsplasser i kommunen.

Over tid innebærer distriktsmodellen på landsbasis en omfordeling av ca. 700 arbeidsplasser mellom nabokommuner. Det er i hovedsak sentrale kommuner og forstadskommuner som vil bli berørt av dette. Regjeringen legger til grunn at arbeidsplassene i utkantkommunene i stor grad vil bli opprettholdt. Det er kommuner med distriktskontor som i all hovedsak vil få tilført arbeidsplasser.

I hvert distrikt vil det være ett distriktskontor og flere lokalkontorer/-funksjoner. Det enkelte distrikt vil derfor ha en større bredde og variasjon i arbeidsoppgaver enn dagens typiske likningskontor. Dette vil gi et bedre grunnlag for faglig utvikling av de ansatte og service til distriktets næringsliv. En slik samordnende organisasjonsstruktur vil kunne bidra til å styrke distriktene og forhindre tap av arbeidsplasser til andre distrikter, regioner eller sentrale steder. I St.meld. nr. 31 (1996–97) Om distrikts– og regionalpolitikken heter det at målet for distrikts– og regionalpolitikken er «å halde oppe hovuddraga i busettingsmønsteret og å utvikle robuste regionar i alle delar av landet», jf. også Innst.S. nr. 242 (1996–97). Den foreslåtte modellen vil etter Finansdepartementets mening ikke svekke målet med distrikts– og regionalpolitikken.

Service og tilgjengelighet

Det hevdes fra flere høringsinstanser at omorganiseringen vil gi redusert service til kommunens innbyggere.

Nåværende organisering og øvrige rammebetingelser har ført til at skatteetaten i enkelte kommuner har måttet redusere den fysiske tilgjengeligheten til etatens tjenester, for eksempel gjennom redusert åpningstid. Et fortrinn med distriktsmodellen er at etaten i en eller annen form vil bli representert i alle landets kommuner. Dette vil i enkelte tilfeller innebære en bedre tilgjengelighet enn i dag.

Direktoratet mener for øvrig at de fleste og en voksende andel av de publikumsrelaterte førstelinjeoppgavene kan behandles uten personlig oppmøte. Skatteetatens serviceerklæringer skal sikre at publikum i hovedsak får den samme service og kvalitet i førstelinjeoppgavene, uavhengig av hvilken instans som utfører oppgaven. I tillegg har skatteetaten under stadig utvikling ordninger som vil lette publikums kontakt med etaten. Dette gjelder særlig mulighetene for bruk av faglig veiledningstelefon, elektronisk post og bruk av Inter­nett, jf. foran.

Skattedirektoratet anslår at de fleste publikumsrelaterte førstelinjeoppgavene som normalt utføres ved dagens likningskontor og folkeregistre kan behandles ved kontor der etatens tjenester blir utført gjennom en ordning med offentlig servicekontor, eller i samarbeid med skatteoppkreveren eller trygdekontoret. Lokalkontorene vil i hovedsak tilby samme tjenester som i dag.

Behov for lokalkunnskap

Noen høringsinstanser har pekt på at dagens organisering er fordelaktig ved at den gir lokalkunnskap som kan brukes i liknings- og folkeregisterarbeidet. Det blir hevdet at mangelen på et fullfunksjonskontor kan føre til at etaten mister denne lokalkunnskapen.

Finansdepartementets vurdering er at nærhetsprinsippet i hovedsak har vært knyttet til behandling av selvangivelsen til lønnstakere og pensjonister. Med innføringen av forhåndsutfylt selvangivelse vil selvangivelsene til disse skattytergruppene i hovedsak bli maskinelt behandlet, kombinert med kontroll av skattyternes korrigeringer og tilleggsopplysninger. Kvaliteten på likningen vil derfor være knyttet til kvaliteten på kontrollopplysningene. Fokus vil i økende grad bli rettet mot kontroll av grunnlagsdata og av næringsdrivende. Hensynet til lokalkunnskap blir derfor mindre viktig.

Muligheter for å opprettholde levedyktige lokalmiljø

Noen høringsinstanser fremhever at omorganiseringen av likningsforvaltningen sammen med tilsvarende endringsprosesser i andre offentlige virksomheter, reduserer mulighetene for å opprettholde levedyktige lokalmiljø i distriktene.

Skattedirektoratet har i sine undersøkelser pekt på at omorganiseringen kan styrke distriktene. Det vises da til den distriktspolitiske målsettingen om «å halde oppe hovuddraga i busettingsmønsteret og å utvikle robuste regionar i alle delar av landet». Det legges ikke opp til at tilsatte skal flytte til andre kommuner selv om arbeidsstedet blir endret. Etter departementets oppfatning vil hovedtrekkene i bosettingsmønsteret kunne bli opprettholdt.

Mer ressurser og kompetanse til en av kommunene i distriktet øker mulighetene for at kontoret kan utføre oppgaver som i dag ikke blir utført ved de enkelte likningskontor. Dette vil ha positive effekter både for den aktuelle kommunen og for de andre kommunene som inngår i distriktet. En ny organisering vil således være til fordel for ulike skattytere i distriktet, og kan etter departementets mening bidra til å utvikle robuste regioner i alle deler av landet.

Konklusjoner og innstilling

Finansdepartementet slutter seg til Skattedirektoratets forslag til omorganisering av likningsforvaltningen etter prinsippene i den såkalte distriktsmodellen. Det legges opp til at kontorstrukturen fastsettes av Finansdepartementet etter forslag fra Skattedirektoratet. De ansattes organisasjoner forutsettes involvert i arbeidet.

Både forvaltningspolitiske og rene skattefaglige hensyn taler for å gjennomføre forslaget, samtidig som distriktspolitiske hensyn blir ivaretatt. Utkantkommuner, slik de er definert av Kommunal- og regionaldepartementet, vil som hovedregel fortsatt ha et eget kontor for skatteetaten.

Omorganiseringen av likningsforvaltningen er et viktig utviklingstiltak og inngår som en del av Regjeringens program for fornyelse av offentlig sektor.

Skattedirektoratets forslag ivaretar hensynet til lokal representasjon og service, samtidig som hensynet til effektiv ressursutnyttelse og oppbygging av kompetente fagmiljøer ivaretas. Den foreslåtte modellen vil etter Finansdepartementets mening dekke skatteetatens behov for forbedringer ut fra de mål og rammebetingelser etaten arbeider under. I tillegg vil den nye organisasjonsmodellen bidra til at etaten kan møte utfordringer og problemer som Riksrevisjonen har pekt på i flere dokumenter til Stortinget, jf. foran.

Distriktsmodellen vil etter Finansdepartementets mening gi klare fordeler og gevinster i forhold til dagens organisering. Dette gjelder også når man tar i betraktning gjennomføringskostnadene ved omorganiseringen. Den foreslåtte omorganiseringen, kombinert med omdisponering av ansatte, vil bidra til bedre kvalitet og økt effektivitet i likningsarbeidet. I tillegg vil forslaget medføre riktigere skatteinngang.

Finansdepartementet mener at etableringen av en ny organisasjonsstruktur bør skje relativt raskt. Hoveddelen av gjennomføringsarbeidet bør være gjort i løpet av tre år. For å få god effekt av omorganiseringen vil det være nødvendig å iverksette enkelte gjennomføringstiltak, herunder opplæring og tilrettelegging for tjenestemenn. Omorganiseringen vil videre kreve en samlet og god styring. Etter at kontorstrukturen er fastsatt av Finansdepartementet vil videre tilpasning måtte skje i den praktisk rettede gjennomføringsprosessen, der de ansatte forutsettes involvert. Ansvaret for denne delen av prosessen ligger hos Skattedirektoratet.

Det vises ellers til omtale under kap. 1618 Skatteetaten.

Lovendring

Som følge av ovennevnte forslag til omorganisering blir det foreslått endringer i «Lov om lignings­forvaltning» (ligningsloven) av 13. juni 1980 og i enkelte andre lover, jf. Ot.prp. nr. 1 (2000–2001).

8 Orientering om småbåtregisteret

Stortinget ba regjeringen i Innst.O nr. 37 (1999–2000) om å komme tilbake med en omtale av ordningen­ med småbåtregisteret i St.prp. nr. 1 (2000–2001). Stortinget ønsket blant annet at det skulle redegjøres for fordeler ordningen med­fører for båteierne, og kostnader knyttet til driften av registeret.

I det sentrale registeret for småbåter samordnes og systematiseres data om fritidsbåter. Registeret ble vedtatt opprettet i 1994, mens registreringsplikten trådte i kraft 1. januar 1998. Pr. 21. august 2000 var det ca. 298 500 båter oppført i registeret. Det antas at det totalt er ca. 473 000 småbåter i Norge, hvorav ca. 380 000 er registreringspliktige. Det vil si at om lag 79 pst. av de registreringspliktige båtene nå er registrert.

Registeret er underlagt Toll- og avgiftsdirektoratet, og den sentrale enheten på seks årsverk er lokalisert i Fredrikstad. Enhetens oppgaver er i tillegg til informasjon, saksbehandling og klagebehandling i hovedsak knyttet til vedlikehold av programvare, rutiner, regelverk og samarbeidsavtaler. Registreringsarbeidet og saksbehandling gjøres først og fremst ved de enkelte tolldistrikter, og det er opprettet 19 stillinger til drift, ajourhold og kontrolloppgaver knyttet til registeret. Drifts­utgiftene for 2001 er beregnet til ca. 13,5 mill. kroner.­ Det antas at innføringen av elektroniske registreringsløsninger og avtagende antall ny­registreringer etter hvert som registeret bygges opp, på sikt vil kunne bidra til å redusere utgiftene. Så langt har utgiftene til drift av registeret blitt dekket gjennom toll- og avgiftsetatens ordinære driftsbudsjett .

Erfaringen fra de to første driftsårene viser at registeret tjener mange formål, og at brukere som henvender seg til registeret er fornøyde.

Fordelene med et sentralt fritids- og småbåtregister er i første rekke knyttet til kontroll- og statistikkformål. Tilgangen kommer båteierne til gode, både direkte og indirekte. Politiet har direkte kobling til småbåtregisteret og benytter informasjon i registeret til å identifisere båter og båteiere. Dette letter etterforskningen av straffbare forhold som tyveri, skadeverk, kollisjoner, promillekjøring, miljøkriminalitet og smugling.

Selv om det er etablert meldingsrutiner ved innførsel og utførsel av båter, er faren for ulovlig innførsel av båter og motorer til stede. Pålagt registrering, entydig merking sammen med mulighet for hurtig tilgang på data om fartøy, vil kunne effektivisere kontrollen og gi bedre resultater.

En økning av antall fritids- og småbåter antas å øke risikoen for ulykker. Dette gjelder både i forhold til fritidsbruk av sjøområdene, men også i forhold til andre brukere som kystfiskere, oppdrettsnæringen mv. Opplysninger fra småbåtregisteret kan blant annet være et nyttig verktøy for å håndheve bestemmelser om fartsgrenser til sjøs. Hovedredningssentralene i Bodø og på Sola har også direkte tilgang til registeret, slik at de kan benytte informasjonen i registeret i sitt arbeid.

Særlig i de sentrale kyststrøk medfører båtlivet betydelige oppgaver for det offentlige innen arealplanlegging og tilrettelegging. Registeret vil kunne være et nyttig verktøy for miljøarbeidet både sentralt og lokalt i forbindelse med planlegging og tilrettelegging av kyst- og båtlivet.

Også private interesser kan dra nytte av småbåtregisteret. Forsikringsselskapene har for eksempel bedre muligheter til å skaffe seg opplysninger ved tyveri av båter og mistanke om forsikringssvindel. Båtbransjen og forsikringsbransjen har igangsatt et arbeid med å legge til rette for gjenvinning av utrangerte båter. Registeret bidrar i denne sammenheng med informasjon og statistikk.

Toll- og avgiftsdirektoratet anslår at ca. 90 pst. av antatt registreringspliktige småbåter i Norge kan være registrert i løpet av 2002. Toll- og avgiftsdirektoratet vil i samarbeid med Norges Båtbransjeforbund vurdere muligheten for å motta direkte elektronisk overføring av registreringer ved kjøp av båter. Det arbeides ut fra en framdriftsplan om innføring av en slik ordning i løpet av 2001.

Etaten har informert om småbåtregisteret i både bransjetidsskrifter, radio og TV. Det er også lagt ut informasjon om småbåtregisteret på Internett. For øvrig er det lagt opp til bred informasjonsspredning fra tolldistriktene, ved for eksempel deltakelse på messer, havnedager, utvidet åpningstid og pressemeldinger i lokalaviser.

Kontroll av registreringspliktige båter er skjerpet fra båtsesongen 2000. Det er innført samarbeidsrutiner mellom toll- og avgiftsetaten og politiet, kystvakten, havnevesen og lokale båtforeninger.

I henhold til Ot.prp. nr. 35 (1993–1994) og Innst.O. nr. 40 (1993–1994) skal driften av registeret være selvfinansierende. Regjeringen foreslår derfor at det innføres et gebyr for registrering eller omregistrering av båter i registeret fra og med 1. januar 2001. Det planlagte gebyret er beregnet til å utgjøre kr 300, jf. forslag om opprettelse av ny post 04 Gebyr for registrering av småbåter under kap. 4610.

9 Oversiktstabeller for budsjettet