Allmenn omtale

I St.prp. nr. 1 (2000-2001) Arbeids- og administrasjonsdepartementet og St.prp. nr. 84 (2000-2001) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2001, kap. 0011 Slottet, Bygdø kongsgård og Oscarshall, er det orientert om at en egen arbeidsgruppe har vurdert arbeidsdelingen mellom Hofforvaltningen, Slottsforvaltningen og Statsbygg, samt prinsipper for budsjettering av apanasjen. Arbeidsgruppen anbefaler at det ansvaret Slottsforvaltningen i dag har for forvaltningen av de statseide kongelige eiendommene overføres og fordeles mellom Hofforvaltningen og Statsbygg. Regjeringen er enig i denne vurderingen. Det foreslås på denne bakgrunn at Slottsforvaltningens oppgaver og ansatte overføres henholdsvis Hofforvaltningen og Statsbygg fra 01.01.2002. Alle ansatte i Slottsforvaltningen vil få tilbud om ny stilling i enten Hofforvaltningen eller Statsbygg. De midler som tidligere ble bevilget under kap. 0011 Slottet, Bygdø kongsgård og Oscarshall fordeles på henholdsvis programkategori 00.10 Det kongelige hus og programkategori 01.60 Statsbygg. Samtidig overføres ansvaret for programkategori 00.10 Det kongelige hus fra Finansdepartementet til Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Som en følge av de omorganiseringer som foreslås, vil Arbeids- og administrasjonsdepartementet få et helhetlig ansvar for bevilgningene til kongehuset. Slottsutvalgets (Utvalget for de statseide kongelige eiendommer) funksjonstid vil ikke bli forlenget utover mandatperioden september 2002. Utvalget vil sluttføre sine oppgaver i henhold til mandatet.

Det er foretatt visse endringer i kapittel- og poststrukturen under programkategori 00.10 Det kongelige hus. Kap. 1 er gitt betegnelsen H.M. Kongen og H.M. Dronningen. Kap. 2 er gitt betegnelsen H.K.H. Kronprinsen og H.K.H. Kronprinsessen.

Kapittel- og poststruktur under programkategori 00.10 Det kongelige hus foreslås endret for å gi bedre oversikt over bevilgningene til kongehuset. Det etableres samtidig egne avtaler om forvaltningen av de statseide kongelige eiendommene (Slottet, Bygdø kongsgård og Oscarshall). Målsettingen er klarere ansvarsforhold når det gjelder eiendomsforvaltningen, der Statsbygg ivaretar statens eierrolle og Hofforvaltningen gis en klarere definert rolle som bruker av de samme eiendommene. Staten ved Statsbygg vil som eier av eiendommene ha ansvar for ytre vedlikehold, bygningstekniske installasjoner og større innvendige arbeider. Hofforvaltningen vil ha ansvar for det løpende indre vedlikehold. Det vises for øvrig til omtale av eiendomsforvaltningen under kap. 1581 Eiendommer til kongelige formål.

I tillegg til bevilgningene under kap. 1 H.M. Kongen og H.M. Dronningen og kap. 2 H.K.H. Kronprinsen og H.K.H. Kronprinsessen, tas det sikte på å benytte følgende midler til kongelige formål under disse kapitlene i 2002:

Fylkesmannens rolle i forvaltningen

Fylkesmannen er statens representant i fylket og skal arbeide for at Stortingets og Regjeringens vedtak, mål og retningslinjer følges opp. Fylkesmannen utøver sektormyndighet innenfor landbruk, miljøvern, samfunnssikkerhet og beredskap. Fylkesmannen utfører oppgaver i tilknytning til barnevern, barnehager, sosial- og omsorgstjenesten og har lovpålagt førsteinstans vedtaksmyndighet innen en rekke fagfelt. Oppgavene er knyttet til iverksetting av sektorpolitikk gjennom kommuneforvaltningen på bakgrunn av mål- og resultatoppfølging fra fagdepartementene. Fylkesmannens viktigste rettssikkerhetsoppgaver er tilsyn med deler av kommunenes og fylkeskommunenes tjenesteproduksjon og utøvelse av forvaltningsmyndighet overfor og klagesaksbehandling av kommunale og fylkeskommunale vedtak i førsteinstans. Fylkesmannen har videre et særlig ansvar for å samordne statens samlede virksomhet i fylket, slik at viktige helhetshensyn i den nasjonale politikken kan ivaretas. Som samordningsmyndighet skal fylkesmannen særlig bidra til konsistent formidling av statlige forventninger og styringssignaler overfor kommunene.

Stortinget sluttet våren 2001 seg til forslaget i St.meld. nr. 31 (2000-2001) om at ansvaret for miljø- og landbruksoppgavene på regionalt nivå, med unntak av klagebehandling og lovlighetskontroll, overføres fra fylkesmannsembetene til fylkeskommunene. Stortinget sluttet seg også til forslaget om å integrere fylkeslegene og statens utdanningskontor i fylkesmannsembetene. Samtidig skal fylkesmannens rolle som rettssikkerhetsinstans overfor innbyggerne og som samordner overfor kommunesektoren tydeliggjøres og videreutvikles. Omorganiseringen skal gjennomføres innen 01.01.2003. Departementene vil i arbeidet med å overføre oppgaver til/fra fylkesmannsembetene legge stor vekt på å etablere en tett kontakt og nært samarbeid med hhv. fylkesmannsembetene, fylkeslegene, statens utdanningskontor og fylkeskommunene.

Utviklingen i fylkesmannsembetene

Norge har 18 fylkesmannsembeter med til sammen 1 735 årsverk. Med utgangspunkt i omstillingsprogrammet for fylkesmannsembetene 1998-2000 er det de siste årene gjennomført endringer i den interne organiseringen og tiltak for å effektivisere oppgaveløsningen. I tillegg ble det i perioden 1998-1999 fra departementenes side foretatt en helhetlig gjennomgang av fylkesmennenes oppgaveportefølje med sikte på å effektivisere arbeidsrutinene og redusere omfanget av arbeidsoppgavene. Dette ble fulgt opp i 2000 med sammenslåingen av de tre tidligere budsjettkapitlene til ett for å øke fylkesmannens mulighet til helhetlig disponering av tildelte budsjettmidler.

Saksbehandlingstiden i embetene

Riksrevisjonen har i en rapport om klagesaks­behandlingen i tre av fylkesmannsembetene vist til at saksbehandlingstiden er lang, og at liggetiden for saker må reduseres. Samtidig gir flere embeter uttrykk for at de av ressursmessige årsaker har vansker med å etterleve de lovpålagte kravene.

Det er viktig for Regjeringen at saksbehandlingstiden i fylkesmannsembetene så langt mulig ikke overstiger tre måneder. Det er likeledes viktig at fylkesmannen utfører de lovpålagte tilsynsoppgavene etter gjeldende forutsetninger.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet tar fra og med 2002 sikte på å gjennomføre en systematisk sammenligning av fylkesmannsembetene, blant annet for å avdekke hvordan og hvorfor saksbehandlingstid varierer mellom embetene.

Fornyelsestiltak i regi av fylkesmannsembetene

Fylkesmannsembetene er engasjert i flere fornyelsesprosjekter innen statlig forvaltning:

Tilsynsprosjektet

For å redusere den samlede ressursbruken og målrette tilsynet overfor kommunene best mulig, skal fylkesmannens og øvrige regionale myndigheters tilsyn samordnes bedre. Den kommende integreringen av utdanningskontorene og fylkeslegene i fylkesmannsembetene vil legge til rette for en slik samordning. I tillegg til konkrete samordningstiltak som fylkesmannen tar initiativ til i hvert enkelt fylke, skal departementer og direktorater på sentralt nivå innlede et samarbeid med sikte på å komme fram til større grad av felles tiltak med hensyn til delegering, metodikk, gjennomføring og reaksjonsmåter i det kommunerettede tilsynet.

Rettssikkerhetsprosjektet

Prosjektet «Fylkesmannen som rettssikkerhetsinstans» setter søkelys på fylkesmannens rettssikkerhetsoppgaver i forholdet mellom borgerne og kommuneforvaltningen. Arbeidet tar sikte på å skaffe oversikt over oppgavenes innhold og karakter, undersøke hvordan fylkesmennene utfører oppgavene, og å utvikle felles mål og strategier for fylkesmennenes rettssikkerhetsarbeid framover. Dokumentasjonen fra prosjektet bør være et grunnlag for videreutvikling og forbedring av rutiner og saksbehandling i fylkesmannsembetene, og for arbeidet med regelforenkling i departementene.

Delegering av oppgaver og myndighet til kommunene

Som oppfølging av Regjeringens program for fornyelse av offentlig sektor har Miljøverndepartementet satt i gang en kommunerettet satsing der formålet er å legge myndighet og praktisk forvaltning nærmest brukerne med mindre det er særlige grunner for at en oppgave må ligge på statlig nivå. Med utgangspunkt i erfaringer fra arbeidet med Lokal Agenda (LA) 21 i kommunene og MIK (miljøvern i kommunene) -reformen er det satt i gang en gjennomgang av de enkelte resultatområder med hensyn til framtidig ansvars- og myndighetsfordeling mellom stat og kommune. Et viktig grunnlag er dessuten kommunenes egne ønsker om lokale virkemidler og kompetanse. Det er etablert en arbeidsgruppe mellom Kommunenes sentralforbund, Miljøverndepartementet, representanter for kommunesektoren og fylkeskommunene og Kommunal- og regionaldepartementet for å utarbeide et utkast til fellesdokument mellom Regjeringen og Kommunenes Sentralforbund på miljøvernområdet.

Landbruksdepartementet vektlegger arbeidet med å øke kommunenes handlingsrom bl.a. for å legge til rette for mest mulig nærhet mellom forvaltning og ulike brukergrupper. Kommunene skal på det landbrukspolitiske området stimuleres til å sikre lokal forankring, forståelse og aksept for viktige landbrukspolitiske oppgaver og sentrale vurderinger. Departementet vil sette i gang et kommunerettet arbeid som har som mål å øke det kommunale handlingsrommet, jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002) Landbruksdepartementet.

Reformarbeidet i regional statsforvaltning de seinere tiår, har i stor grad vært kjennetegnet av en gradvis utvikling av fylkesmannsembetet som det sentrale bindeleddet mellom kommunesektoren og sentrale myndigheter. Stortinget har tidligere gitt sin prinsipielle tilslutning til at statlige regionale enheter med viktige styrings- og oppfølgingsansvar overfor kommunesektoren, som hovedprinsipp skal knyttes til fylkesmannsembetene.

Fornyelsesprogrammet

Regjeringen ønsker gjennom Fornyelsesprogrammet en gjennomgang hvor målet er:

• Bedre organisering av regional statsforvaltning.

• Styrket samordning innen regional statlig virksomhet.

• Videreutvikling av fylkesmannens rolle som rettssikkerhetsinstans.

• Økt effektivisering av virksomhetene.

• Økt vektlegging av dialog med kommunene.

Også fylkesmannsembetene skal bidra til å fremme aktiv statlig medvirkning i Regjeringens fornyelsesprogram, som blant annet vektlegger økt handlefrihet for kommunene i oppgaveløsningen og redusert statlig styring og rapportering.

Fylkesmannsembetenes hovedinnsatsområder

Fylkesmannen som rettssikkerhetsinstans

Alle fagdepartementene har delegert rettssikkerhetsoppgaver til fylkesmannen. Disse oppgavene er sammensatte og dekker forvaltningsområder og velferdsordninger av stor viktighet for innbyggere og næringsliv. Fylkesmannen skal på regionalt nivå sørge for at innbyggerne mottar de tjenester og behandles på den måten som de etter loven har krav på, og at kommuner overholder lover og regelverk.

Embetene er klageinstans for kommunale enkeltvedtak etter store deler av særlovgivningen, og fatter også vedtak i første instans. Videre har fylkesmannen godkjenningsoppgaver på flere områder. Dette er saker som angår enkeltmennesker direkte. Fylkesmannen skal gjennom sin oppgaveløsning trygge enkeltpersoners rettsstilling, både gjennom effektiv og grundig behandling av enkeltsaker innen rimelige tidsfrister, og gjennom informasjon til publikum om hjelpe- og rettighetsordningene.

En annen viktig rettssikkerhetsoppgave er tilsyn og kontroll med en rekke ulike tjenester som ytes av kommunene. Regjeringen vil prioritere saker som retter seg mot enkeltmennesker direkte, særlig dem som befinner seg i en vanskelig livssituasjon. Det betyr blant annet tilsyn med barneverninstitusjonene.

Fylkesmannen bidrar gjennom veiledning og rådgivning til å sikre at den kommunale saksbehandlingen tar hensyn til den enkeltes krav på informasjon og likebehandling, og at den er i overensstemmelse med god forvaltningsskikk. Veiledning forebygger også uriktige avgjørelser og bidrar til økt rettssikkerhet for enkeltmennesket.

Kommunerettet virksomhet – samordning og veiledning

Statlige etater skal være mest mulig samordnet i sin kommunerettede virksomhet. Behovet for nasjonal styring skal balanseres mot mål om større lokalpolitisk handlingsrom og frigjøring av ressurser til kommunal tjenesteproduksjon.

For å effektivisere ressursbruken og redusere summen av statlig styring overfor kommunene, skal fylkesmannen arbeide for å samordne det statlige tilsynet i fylket.

Fylkesmannen har ansvar for at politikkformidling, kontroll og tilsyn fra ulike deler av regional statsforvaltning til kommunene skjer mest mulig samordnet. Fylkesmannen skal både informere om plikter og om hvilken frihet kommunene har ved iverksetting av statlig politikk. Fylkesmannen skal bidra med sin kompetanse i forhold til kommunene og tilrettelegge for erfaringsutveksling og interkommunal samordning.

Velferd og personrettet tjenesteyting

Fylkesmannen skal formidle og være med på å iverksette Regjeringens sosialpolitiske mål om å trygge et menneskeverdig liv uavhengig av livsfase og den enkeltes forutsetninger.

I tillegg til de lovbestemte oppgavene skal fylkesmannen medvirke til bedring av kapasiteten og kvaliteten i pleie- og omsorgstjenestene, styrking av sosialtjenesten, rekruttering og kvalifisering av personell i tjenestene, og rehabilitering og oppfølging av enslige forsørgere. Fylkesmannen har også en viktig rolle i å sikre at satsingen på eldreomsorg blir gjennomført.

Mange brukere har sammensatte behov for tjenester. Fylkesmannen skal bidra til at kommunens tjenesteapparat samarbeider i planleggingen av tilbudet til de ulike målgruppene, og gjennom koordinering med andre regionale aktører bidra til at kommunene får til en samordning av tiltak og ressursbruk.

Fylkesmennene har, i nært samarbeid med fylkesleger og statens utdanningskontorer et klart ansvar for koordineringen av den statlige politikken på oppvekstområdet. Helsestasjon, barnehage, skole, familie og fritid er viktige faktorer som har betydning for barn og unges oppvekstvilkår. For å ivareta dem som blir utsatt for omsorgssvikt, er det viktig med et godt fungerende barnevern. Tverrsektorielt samarbeid og samordning over etats- og profesjonsgrenser, og helhetlig tenkning i forhold til barn og unges vilkår, er en forutsetning for å få til gode og varige løsninger for barn og unge lokalt.

Fylkeskommuner og kommuner har en aktivitetsplikt etter likestillingsloven og skal integrere likestilling i alle relevante saksområder og i politikkutforming. Fylkesmannen har i denne sammenheng en pådriverrolle for å gjennomføre regjeringens likestillingspolitikk.

Regional planlegging og arealpolitikk

Fylkesmannen har hovedansvaret for å samordne statens interesser ved utarbeiding, behandling og oppfølging av fylkesplanen.

Fylkesmannen skal ta initiativet til å samordne arbeidet i de øvrige regionale statsetater slik at kommuner og fylkeskommuner får et mest mulig helhetlig bilde av statens forventninger og krav i planleggingen.

Fylkesmannen skal bidra til at det utarbeides regionale planer for areal og transport som inneholder en helhetlig virkemiddelstrategi, og at verneplanarbeidet integreres i arealplanleggingen.

Fylkesmannen har ansvar for at nasjonal arealpolitikk formidles og ivaretas, og skal bidra til samordning av statlige interesser i planbehandlingen av kommunale arealplaner. I samarbeid med fylkeskommunene skal fylkesmannen veilede om riktig forståelse av regelverk og planoppfølging, og om nødvendig følge opp enkeltsaker.

Fylkesmannen har et selvstendig ansvar for å verne om jordsmonnet som en del av den nasjonale miljøvernpolitikken. Fylkesmannen skal se til at hensyn til biologisk mangfold og det biologiske ressursgrunnlaget er godt dokumentert og at det legges til grunn i sektor- og arealplaner etter plan- og bygningsloven.

Fylkesmannen har en viktig rolle både i innhenting av ulike typer data/dokumentasjon og i formidling av kunnskap om utvikling i naturtilstand og arealbruk. Fylkesmannen skal bidra aktivt til en felles geodataforvaltning og kompetanseheving i bruken av geografisk informasjon. Fylkesmennene skal gjennom veiledning, dialog og som høringsinstans se til at det gjøres risiko- og sårbarhetsvurderinger i all planlegging etter plan- og bygningsloven.

Nærings- og regionalutvikling

Fylkesmannen skal være pådriver for ny og lønnsom verdiskaping.

Fylkesmannen samarbeider med fylkeskommunen for at regionale statsetater skal delta i arbeidet med å lage regionale utviklingsprogram, herunder kartlegging av utfordringer og gjennomføring av tiltak som fremmer næringsutvikling. Målet er å fremme partnerskap mellom privat og offentlig sektor, ulike forvaltningsnivåer og sektorer. Det skal også utvikles samarbeidsavtaler om hvordan ressursene fra de ulike aktørene bør brukes, og hvordan gjennomføringen av tiltakene bør skje.

Fylkesmannen er en viktig aktør innen næringsutvikling med egne virkemidler til miljø- og skogformål over Landbrukets utviklingsfond og statsbudsjettet, samt til driftsplanprosjekter og fisk- og vilttiltak. Fylkesmannen er en viktig initiativtaker og pådriver for ny og lønnsom verdiskapning gjennom bygdeutviklingsmidlene til utredning og tilrettelegging, og skal være en viktig premissleverandør og samarbeidspartner for Statens nærings- og distriktsutviklingsfond. Fylkesmannen skal ivareta utviklingsoppgaver i landbruket og bidra i arbeidet med strategisk næringsplan og fylkesdelsplan. Fylkesmannen skal bidra til å opprettholde næringer og arbeidsplasser i distriktene. Jord- og skogbruk, et variert kulturlandskap og et rikt og variert biologisk mangfold er viktige forutsetninger for å utvikle distriktene, opprettholde bosettingen og gi grunnlag for lokal og regional næringsutvikling. Fylkesmannen skal være et kompetanseorgan innen landbruks- og miljøvernområdet, og bidra med støttefunksjoner overfor kommunene.

Samfunnssikkerhet og beredskap

Fylkesmannen skal gjennom veiledning og tilsyn sikre at det tas hensyn til samfunnssikkerhet og beredskap i all kommunal planlegging. Målsettingen er å bidra til kommunenes arbeid med å utvikle robuste lokalsamfunn, blant annet ved å gjennomføre risiko og sårbarhetsanalyser, lage kriseplaner og avsette tid og ressurser til nødvendige skadeforebyggende tiltak, bl.a. innen arealforvaltningen.

Fylkesmannen skal i dette arbeidet legge vekt på de prosesser og rutiner kommunene etablerer for å sikre kontinuitet og kvalitet i arbeidet med å ivareta sikkerhet og beredskap i lokalsamfunnet. Fylkesmannen skal være en pådriver overfor andre regionale etater, spesielt fylkeskommunen, slik at disse integrerer samfunnssikkerhet og beredskap som en naturlig del av sitt arbeidsområde. Fylkesmannen skal være forberedt på å ivareta sitt samordningsansvar ved kriser og katastrofer i fredstid, jf. kgl.res. 12.12.1997.

Fylkesmennene skal samordne og føre tilsyn med planlegging og gjennomføring av sivilforsvarstiltak, og ivareta samarbeidet innenfor totalforsvaret.

Fylkesmannen samordner behandlingen av beredskapsspørsmål innen miljø-, landbruk-, helse- og sosialsektorene slik at det blir enklere for kommunene å se sammenhengen mellom områdene.

De enkelte fagdepartements styringsansvar for fylkesmannsembetene

Fylkesmannsembetene er administrativt underlagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Dette innebærer at departementet har ansvaret for drift, personal og infrastruktur i embetene.

De enkelte fagdepartementene har direkte faglig instruksjonsmyndighet overfor fylkesmannen innenfor vedkommende departements saksområde. På miljøvernområdet er den faglige instruksjonsmyndigheten delegert til Direktorat for naturforvaltning og Statens forurensningstilsyn.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har det administrativt overordnede ansvar for fylkesmannsembetene, herunder utvikling av styringssystemer og samordning i forhold til øvrige departementene. Departementet har dessuten ansvar for å bidra til en helhetlig utforming av statsforvaltningen i form av politisk styrbarhet og effektiv ressursutnyttelse samt ivareta brukernes behov. Dette gjelder også den regionale statsforvaltningen.

Barne- og familiedepartementet

Fylkesmannen er Barne- og familiedepartementets viktigste samarbeidspartner for oppfølging av nasjonale målsettinger innen barne- og familiepolitikken regionalt og iverksettelse av sektorpolitikken gjennom kommunene på følgende fagområder: barnehager, familierett (barne- og ekteskapsloven), krisetiltak, familievern, barnevern, gjeldsrådgivning og åpningstidslov.

Barne- og familiedepartementet vil i 2002 overføre arbeidet med å fordele midler til krisetiltak til fylkesmennene og saksbehandlingen av klager over fylkesmennenes vedtak i saker etter ekteskapsloven til Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK), jf. omtale i Barne- og familiedepartementets budsjettproposisjon.

Utover de rent lovpålagte oppgaver er fylkesmannens arbeid på departementets fagområder i hovedsak knyttet til:

• Utbygging og utvikling av barnehager, herunder bidra til at dette følges opp i kommuneplanleggingen.

• Støtteaktiviteter bl.a. gjennom kurs og opplysningsvirksomhet til barneverntiltak/-tjenester i kommunene som f. eks. tilsynsførerordningen for fosterhjemmene.

• Foreldreveiledning, herunder også i flyktninge- og asylmottak og fedregrupper.

• Rollen som regional tilsynsmyndighet, særlig prioritet har tilsyn overfor barneverninstitusjoner og kommunenes forvaltning av barnevernet. Fylkesmannens tilsynskompetanse på barnehageområdet er viktig for å sikre en enhetlig og lik forvaltning av barnehagelovens bestemmelser i kommunene. Samtidig bidrar fylkesmannens veiledning og tilsyn til å sikre likebehandling av private og kommunale barnehager.

• Bosetting av enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger i kommunene.

• Klagebehandling av kommunale vedtak.

• Forvaltning av enkelte tilskuddsordninger bl.a. til barnehager og krisetiltak.

• Generelle råd- og veiledningsoppgaver overfor kommunesektoren, særlig mht. barnevernet og barnehagesektoren.

Justisdepartementet

Fylkesmannen har en viktig rettssikkerhetsfunksjon og ivaretar både tilsyns- og rettshjelpsoppgaver innenfor departementets fagområder.

Fylkesmannen har:

• Tilsyns- og kontrolloppgaver i forhold til stiftelser, vergemål og overformynderiene og konfliktrådene.

• Rettshjelpsoppgaver som omfatter vedtak overfor enkeltmennesker etter rettshjelpsloven, voldsoffererstatningsloven, navneloven og tomtefesteloven, jf. St.prp. nr. 1 Justis- og politidepartementet Kategori 06.70 Erstatninger, tilskudd mv.

Fylkesmannen har en viktig funksjon i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap på regionalt nivå (jf kgl.res. 12.12.1997). Fylkesmannen har et samordningsansvar for krisehåndtering og spiller en sentral rolle i å veilede og motivere kommunene til å drive aktivt sikkerhets- og beredskapsarbeid.

Fylkesmannen:

• Er pådriver i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap i fylket.

• Fører tilsyn med kommunalt beredskapsarbeid.

• Arbeider for at samfunnssikkerhet og beredskap ivaretas i all samfunnsplanlegging.

• Arbeider for at Sivilforsvarets ressurser benyttes aktivt i forhold kommunerettet beredskapsarbeid.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet

Fylkesmennene forvalter ansvaret for oppfølging av registrerings- godkjennings- og tilskuddsordningene som er opprettet i medhold av Lov om trudomssamfunn og ymist anna og Lov om livssynssamfunn. Som en følge av hvordan majoriteten av tros- og livssynssamfunn i Norge har valgt å registrere seg og hvor medlemmene er bosatt, utføres hoveddelen av arbeidsoppgavene ved Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Om lag av medlemmene er organisert i tros- eller livssynssamfunn som har sitt hovedsete her. Organiseringen av forvaltningsansvaret er til vurdering, jf. omtale under kap. 210 post 70 i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjettproposisjon.

Kommunal- og regionaldepartementet

Fylkesmannen bidrar til ivaretakelse og utvikling av et levedyktig lokalt folkestyre samt tilstrekkelig økonomisk handlefrihet i kommunene. Fylkesmannen har også oppgaver knyttet til bolig- og bygningslovgivningen.

Fylkesmannen:

• Bidrar til samordning av statlig politikk overfor kommunene.

• Informerer og veileder kommunene etter kommune- og valglovgivningen, samt plan- og bygningsloven.

• Er klageorgan for kommunens vedtak innen blant annet bolig- og bygningslovgivningen.

• Utfører oppgaver i forbindelse med lovlighetskontroll, valg og kommunal inndeling.

• Utfører veiledning, kontroll og godkjenning av den kommunale økonomiforvaltning i samsvar med økonomibestemmelsene i kommuneloven.

• Samarbeider med Husbanken om å målbære Regjeringens politiske føringer om kommunenes boligpolitiske oppgaveløsning.

• Utfører oppgaver knyttet til statsborgerlovgivningen.

Landbruksdepartementet

Fylkesmannen skal ivareta de nasjonale målene i landbrukspolitikken og er ansvarlig for gjennomføringen av den nasjonale landbrukspolitikken på regionalt nivå. Fylkesmannen skal legge til rette for gode regionale løsninger og regionale tilpasninger.

Fylkesmannen:

• Skal veilede og føre tilsyn med kommunene som førstelinjemyndighet i saker etter jord- og skogbruk.

• Forvalter en rekke økonomiske og juridiske virkemidler.

• Er et utviklings- og kompetanseorgan for landbruksnæringen, og skal stimulere til samarbeid og fellestiltak.

• Har et ansvar for å samordne og skape samhandling overfor kommuner, fylkeskommuner, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og andre statlige aktører.

• Skal være pådriver i regional og kommunal planlegging og se til at de nasjonale mål bli ivaretatt, bla. er arbeidet med fylkes(dels)plan særlig viktig.

• Behandler enkeltsaker hovedsakelig etter jord-, skogbruks-, konsesjons- og odelsloven både som førsteinstans og som klageinstans.

• Skal ha kontakt med og ha nødvendig samarbeid med andre regionale myndigheter på landbruksområdet, f.eks. fylkesveterinærer, næringsmiddeltilsyn og landbrukstilsyn.

• Har et ansvar for å legge forholdene til rette for utvikling av ny næringsutviklingsvirksomhet i tilknytning til landbruksnæringen.

Miljøverndepartementet

Fylkesmannen har viktige oppgaver som naturforvalter og behandler av saker etter forurensningsloven, innhenter og videreformidler av stedfestet informasjon og miljøinformasjon og som samordner og bidragsyter i arealplanleggingen. Oppgaveporteføljen stiller krav til fylkesmannen som myndighetsutøver, tilrettelegger, kompetanseorgan og samordner i forhold til kommuner og andre sektormyndigheter.

Fylkesmannen skal:

• Arbeide for å sikre de verdier som vurderes som viktigst for bevaring av livsmiljøet. Prioriterte felter er verneplanarbeid, forvaltning av laks – og innlandsfisk, rovviltforvaltning og arbeidet med trua og sårbare arter.

• Tilrettelegge for friluftsliv og sikre allmennhetens adgang til friluftsområder.

• Som konsesjonsmyndighet ha ansvaret for en rekke saker etter forurensningsloven; både overfor kommunale virksomheter (kommunalt avløp og avfall) og overfor næringslivet (havbruk, næringsmiddelindustri, overflatebehandling, skytebaner).

• Bidra til at miljøforvaltningens datagrunnlag blir fullstendig og landsdekkende, samt legge til rette for et godt og lett tilgjengelig beslutningsgrunnlag som kan bidra til å legge premisser tidlig i planprosessene. Arbeidet omfatter bl a vedlikehold og drift av geografiske informasjonssystemer (GIS). Fylkesmannen skal også være sentral medspiller i AREALIS-arbeidet og stimulere kommunene til å skaffe best mulige data.

• Innenfor arealplanleggingen gi bidrag i forhold til fylkesplanleggingen om bruk av arealer og naturressurser, samordne statens deltagelse i planbehandlingen av kommunale planer, foreta mekling der det foreligger innsigelse til planer, samt utføre klagesaksbehandling etter plan- og bygningsloven på en effektiv måte. Innsigelse skal fremmes til kommunale planer som er i strid med Rikspolitisk bestemmelse om midlertidig etableringsstopp for kjøpesentre eller fylkesplan. Fylkesmannen skal generelt bidra til at viktige nasjonale areal- og miljøvernmål blir ivaretatt i regional og kommunal planlegging.

• Prioritere viktige enkeltsaker der enkeltsaksbehandling er et viktig ledd i politikkutformingen – spesielt i strandsonen.

Sosial- og helsedepartementet

Fylkesmannen har sentrale rettssikkerhetsfunksjoner både som tilsynsmyndighet og klageinstans etter sosialtjenesteloven gjennom:

• Veiledning og informasjon for å bidra til at det fattes rettsriktige og forsvarlige avgjørelser i kommunene.

• Tilsyn og klagebehandling for å bidra til kvalitetssikring av tjenestene som ytes av kommunene.

Fylkesmannen har gjennom ulike virkemidler en pådriverrolle overfor kommunene og fylkeskommunene når det gjelder nasjonale mål og prioriteringer på sosialpolitikkens område gjennom:

• Informasjonsvirksomhet og kompetanseutvikling innenfor de aktuelle fagområdene som er prioritert.

• Å sikre gjennomføring av satsingen på eldreomsorg. Selv om handlingsplanperioden avsluttes i 2001, vil det bli viktige oppfølgingsoppgaver knyttet til gjennomføringen i 2002.

• I samarbeid med fylkeslegen å følge opp satsing på helse- og sosialpersonell.

• Å bidra til fylkeslegens arbeid med Opptrappingsplan for psykisk helse.

• Å drive med utviklingsarbeid rettet mot sosialtjenesten og rusmiddelområdet.

• Å administrere økonomiske overføringsordninger til kommunene.

Når det gjelder nærmere beskrivelse av fagområdene til Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Landbruksdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Sosial- og helsedepartementet vises det til omtalen av de respektive fagdepartementene i St.prp. nr. 1 (2001-2002).

Rapport 2000

Rapport for 2000 for Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet: Se de respektive fagproposisjonene.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet

Tilsyn har vært en viktig område for arbeidet med å samordne den regionale statlige aktiviteten overfor kommunene, og flere embeter har i 2000 iverksatt tiltak på dette området.

I tråd med Regjeringens målsetting om en åpen og brukerorientert forvaltning er serviceerklæringer utarbeidet eller under utarbeidelse i alle embeter. Flere embeter har i første omgang begrenset erklæringen til å gjelde deler av virksomheten. Behovet for å utvide erklæringen til å gjelde hele virksomheten vurderes i forbindelse med kommende evalueringer.

Rettssikkerhet er én av de overordnede utfordringene for embetene i årene fremover. Fylkesmannen skal arbeide for å styrke rettssikkerhetsaspektet i oppgaveløsningen, herunder iverksette tiltak for å redusere saksbehandlingstiden på prioriterte områder. De fleste av embetene har fulgt dette opp i rapportene ved å fremheve rettssikkerhetsarbeidet som et strategisk satsningsområde eller hovedinnsatsområde. Få embeter har imidlertid en helhetlig strategi for å få redusert saksbehandlingstiden, som for mange har vært uakseptabel lang i rapportperioden.

Barne- og familiedepartementet

Det overordnede målet på barnehagesektoren har i flere år vært å fullføre utbyggingen for å sikre at alle familier som ønsker det får et barnehagetilbud til sine barn. Fylkesmennene har en sentral rolle i dette med at de forvalter de statlige tilskuddsordningene til drift av barnehager og bistår kommunene i deres rolle som barnehagemyndighet. Dette gjelder også i forhold til utbygging og drift av barnehagesektoren. I 2000 forvaltet fylkesmennene også stimuleringstilskudd for nye barnehageplasser som åpnet i 2000.

Ved behandling av St.meld. nr. 27 Barnehage til beste for barn og foreldre ga Stortinget sin tilslutning til en treårig satsing på kvalitetsutvikling i barnehagesektoren. Fylkesmennene har i samarbeid med Barne- og familiedepartementet brukt 2000 til å forberede satsingen. Det er etablert kommunenettverk i samtlige fylker og fylkesmennene har hatt møter med kommunene for å informere om mål og innhold. Ett av de viktigste innsatsområdene er tiltak rettet mot personalet i barnehagene. Fylkesmennene har derfor lagt vekt på utstrakt samarbeid med de pedagogiske høyskolene, de statlige utdanningskontorene og andre relevante regionale og lokale samarbeidspartnere.

Antallet barnefordelingssaker som bringes inn for fylkesmannen er betydelig høyere enn det antall saker hvor det blir fattet vedtak. Dette tilsier at ressursene som benyttes til dette saksområdet, og familierettsområdet for øvrig, er betydelig større enn det som gjenspeiles av antall vedtak som er fattet ved embetene. Rapporter fra embetene tyder på at dette er et område hvor arbeidsmengden øker, både i form av antall henvendelser og saksmengde.

De fleste fylkesmannsembetene oppfyller ikke lovens bestemmelser om antall tilsynsbesøk på barneverninstitusjonene. Måloppnåelsen viser store variasjoner mellom embetene. Den gjennomsnittlige måloppnåelsen for fylkesmennene for 2000 var på 81 pst. Måloppnåelsen begrunnes med en vanskelig resurssituasjon og kapasitetsproblemer. De fleste fylkesmenn har i 2000 også hatt en økning i antall tilsynsobjekter. Det er imidlertid viktig å understreke at alle tilsynsobjekter får tilsyn.

Fylkesmannens tilsynsvirksomhet er vesentlig for barn og unges rettssikkerhet. Utvikling av en mer systematisk og felles tilsynsmodell bør bidra til en mer enhetlig praksis overfor institusjonene, samtidig som dette kan bidra til å bedre den enkelte beboers rettssikkerhet, jf. også omtale av tilsynsprosjektet.

Justisdepartementet

Frem til ny stiftelseslov kan tre i kraft, er det et løpende samarbeid mellom fylkesmennene og enhetsregisteret ved Brønnøysundregistrene når det gjelder nyregistrering, omdanning og sletting av stiftelser.

Stortinget behandlet våren 2000 St.meld. nr. 25 om fri rettshjelp. I Innst.S. nr. 181 (1999-2000) sluttet Stortinget seg i det vesentligste til meldingens forslag. I forbindelse med merverdiavgiftsreformen besluttet Regjeringen å heve inntektsgrensene for å få fri rettshjelp fra dagens 150 000-170 000 kroner til 200 000–210 000 kroner med virkning fra 01.07.2001.

I 2000 behandlet fylkesmennene 1 877 søknader om voldsoffererstatning. Fylkesmannens vedtak kan påklages til Erstatningsnemda for voldsofre.

Fylkesmennene fører tilsyn med og fordeler midler til virksomheten i konfliktrådene.

Ved utgangen av 2000 hadde 86 pst. av kommunene gjennomført første generasjons risiko- og sårbarhetsanalyser, jf. rapporter fra fylkesmennene. Fylkesmennene har i fjor fulgt opp risiko- og sårbarhetsanalysene ved bl.a. å motivere kommunene til å integrere sikkerhets- og beredskapsmessige hensyn i ordinære planprosesser. Det er bare noen få fylkesmenn som rapporterer at de har fremmet innsigelse på beredskapsmessig grunnlag i plansaker. Øvelser spesielt for toppledelsen i kommunene og fylkeskommunen, er gjennomført i de fleste fylkene. Dette har gitt en økt krisehåndteringskompetanse i fylkene.

Fylkesmannens samordningsfunksjon er fulgt opp i mange fylker ved bl.a. samarbeid med politimestrene. De fleste fylkesmenn har et oppdatert planverk og en øvet krisestab.

Gjennomføring av tilsyn i kommunen var et prioritert arbeidsområde i alle fylkene, og de fleste fylkesmenn gjennomførte tilsyn i av kommunene, noe som var målsetningen for 2000.

Avviklingen av rasjoneringsordningen for tekstiler og skotøy og avviklingen av leveranseoppdrag for proviant ble gjennomført i alle fylkene.

De fleste fylker har en plan for atomulykkesberedskap.

Kommunal- og regionaldepartementet

Fylkesmannsembetene behandler samtlige kommuners årsbudsjett. Få søknader om låneopptak eller kommunale garantier ble nektet godkjent i 2000.

Omtrent halvparten av fylkene har tatt i bruk forventingsbrev, oppgavebrev eller lignende. En del fylker har hatt dialogmøter med enkeltkommuner hvor helhetspresentasjon av statlig politikk står sentralt.

Enkelte kommuner har etter avtale med departementet medvirket i utredningsarbeid i forbindelse med spørsmål om kommunegrenser og interkommunalt samarbeid.

Fylkesmennene har lovlighetskontrollert 134 kommunale vedtak hvorav 34 er kontrollert etter eget initiativ. 33 avgjørelser ble erklært ulovlige. Antallet saker som kontrolleres etter kommunelovens pgf. 59, har vært relativt stabilt de siste årene. Siden 1998 har imidlertid antall vedtak som tas opp til kontroll etter fylkesmannens eget initiativ gått noe opp. Dette kan skyldes forhold knyttet til lokalvalget i 1999.

Saksmengden for fylkesmannsembetene innenfor plan- og bygningsloven har totalt sett gått noe opp fra 1999. Den prosentvise andel klager som ble tatt til følge er omtrent like stor. Fortsatt overskrider saksbehandlingstiden for klagesaker etter plan- og bygningsloven, oreigningsloven, lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder, lov om borettslag og eierseksjonsloven i mange tilfeller 3 måneder med gjennomsnittlig saksbehandlingstid på rundt 20 uker. Hovedtyngden av disse sakene ligger innenfor bygningsdelen av plan- og bygningsloven. Det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom antall saker og saksbehandlingstiden, noe som kan skyldes at ressurssituasjonen er ulik, i tillegg til at enkelte embeter kan være mer belastet med en del tyngre saker enn andre.

I embetene brukes mye tid på å svare på forespørsler og gi løpende informasjon. Dette er en integrert del av arbeidet i forbindelse med klagesaksbehandling og rettssikkerhet, og en viktig rolle å ivareta for embetene også i fremtiden.

Sosial- og helsedepartementet

Antall tilsyn varierer mellom embetene. Måloppnåelsen varierer fra 40 pst. til 100 pst. i forhold til forskriftens krav.

Embetene har behandlet 5 347 klagesaker etter lov om sosiale tjenester, om lag samme antall som i 1999. Saksbehandlingstiden varierer mellom embetene. Det har vært en viss økning i antall klagesaker der behandlingstiden er over 6 måneder.

Fylkesmennene har godkjent 313 vedtak fra kommunene etter lov om sosiale tjenester kap. 6A (bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede) mot 95 vedtak i 1999. Fylkesmennenes vurdering er at det fortsatt er underrapportering av tilfeller som omfattes av kapittel 6A fra en del kommuner.

Fylkesmannsembetene har sammen med fylkeslegene vært sentrale i tilrettelegging og gjennomføring av satsingen på eldreomsorg, handlingsplanen for psykisk helse og handlingsplanen for personell. Dette har bestått i veiledningsvirksomhet overfor kommunene, samt tilskuddsbehandling og utbetaling.

Allmenn omtale

Forvaltningspolitikk er omtalt under kap. 1500 Arbeids- og administrasjonsdepartementet. For øvrig vises det også til omtale av program for fornyelse av offentlig sektor under del I.

Her gis omtale, rapportering og resultatmål for etatene Statskonsult og Statens forvaltningstjeneste. Videre er rapport for tidligere Statens informasjonstjeneste, tidligere kap. 1521, omtalt under kap. 1520 Statskonsult.

Hovedutfordringer og utviklingstrekk

Staten har siden 1917 hatt en lovhjemlet tjenestepensjonsordning for sine embets- og tjenestemenn, samt for skoleverket. Tjenestepensjonsordningen er finansiert dels gjennom pensjonstrekk i den enkelte arbeidstakers lønn, dels ved bidrag fra arbeidsgiver.

Ytelsene fra Statens pensjonskasse omfatter:

• Alderspensjon.

• Uførepensjon.

• Enke- og enkemannspensjon.

• Barnepensjon.

I tillegg utbetales det etter bestemte regler:

• Gruppelivsforsikring ved dødsfall i tjenesten.

• Erstatning ved yrkesskade.

• Vartpenger ved overtallighet.

• Pensjoner av statskassen.

• Førtidspensjon.

• Avtalefestet pensjon (AFP).

• Boliglån.

Pensjonsytelsene samordnes med ytelsene fra folketrygden.

Statens tjenestepensjonsordning har gjennom årene vært den største pensjonsordningen i Norge, og har i stor grad dannet mønster for andre offentlige og private tjenestepensjonsordninger.

De statlige pensjonstjenestene administreres av Statens Pensjonskasse. Nye prognoser viser en betydelig økning i antall pensjoner de neste årene. Det forventes en økning av antall pensjoner fra dagens nivå på ca. 190 000 til nærmere 300 000 i 2015. I tillegg til de økte volumer, vil arbeidsoppgavene øke som følge av økt krav til informasjon, økt kompleksitet i pensjonsberegningene som følge av nye familie- og karrieremønstre, samt regelverksendringer.

Hovedmål og strategier

Pensjonsordningen

Hovedmålet med den statlige tjenestepensjonsordningen er at tjenestepensjonen, sammen med ytelser fra folketrygden, skal gi statens arbeidstakere en trygg pensjonisttilværelse etter at de har forlatt tjenesten. Tjenestepensjonsordningen er en sentral del av arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår, og bidrar til at staten kan rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft.

For å følge opp denne målsettingen vil Arbeids- og administrasjonsdepartementet arbeide for å:

• Forenkle lov og regelverk i pensjonsfaglige spørsmål og derved gjøre informasjonsoppgaven overfor medlemmene enklere.

Orientering til Stortinget om status i prosessen for en mulig fremtidig sammenslåing av Statens Pensjonskasse og Kommunal landspensjonskasse gjensidige forsikringsselskap

Regjeringen har i løpet av 2001 igangsatt et foreløpig utredningsarbeid med sikte på å vurdere vesentlige sider ved en eventuell sammenslåing av virksomhetene Statens pensjonskasse og Kommunal landspensjonskasse gjensidige forsikringsselskap. Utredningsarbeidet har vært konsentrert rundt organiseringen (leverandørforholdet) av de offentlige pensjonsordningene i statlig og kommunal sektor og ikke vært relatert til selve pensjonsregelverket (ytelsene).

Regjeringen legger til grunn at medlemmene fortsatt sikres bruttopensjonsordning i tråd med den generelle lønnsutviklingen.

Regjeringen vil etter et videre utredningsarbeid eventuelt fremme en egen stortingsproposisjon om sammenslåingen hvor alle prinsipielle, økonomiske og juridiske sider av saken vurderes nærmere. I tillegg vil Regjeringen eventuelt fremme en egen odelstingsproposisjon om nødvendige lovmessige tilpasninger.

Innføring av ny avkastningsmodell for statlige fristilte virksomheter

Statens Pensjonskasse er den eneste tjenestepensjonsleverandøren som ikke er fondsbasert. Dette gjelder også for de statlig fristilte virksomhetene som har pensjonsordninger som forvaltes av Statens pensjonskasse, og der pensjonsinnskuddene til Statens pensjonskasse beregnes etter forsikringsmessige kriterier. Avkastningen baserer seg på en simulert portefølje av statsobligasjoner (fiktive fond). Øvrige aktører i pensjonsmarkedet er fondsbasert (reelle fond) og kan ha opp til 35 pst. av midlene plassert i aksjemarkedet. Totalt utgjør de statlige fristilte virksomhetene ca. 20 pst. av Statens pensjonskasses totale medlemsmasse, med Posten BA og NSB BA som de to største aktørene.

Dagens avkastningsmodell gir ikke sammenlignbar avkastning med øvrige pensjonsleverandører, som igjen medfører at de fristilte statlige virksomhetene på dette området er underlagt andre rammevilkår enn eventuelle konkurrenter. Regjeringen tar nå sikte på å imøtekomme kravet om en endret avkastningsmodell fra de fristilte statlige virksomheter ved å knytte deler av det fiktive fondet til avkastningen til Petroleumsfondet og derigjennom en andel i aksjemarkedet.

I den nye avkastningsmodellen åpnes det for at avkastningen, i tillegg til å være knyttet opp mot renten på statsobligasjoner, også kan knyttes opp mot avkastningen i Statens petroleumsfond. Det vil bli fastsatt en øvre grense for hvor mye Petroleumsfondet skal veie i Statens pensjonskasses avkastningsmodell, slik at Petroleumsfondets samlede avkastning maksimalt gis en vekt på 35 pst. for de fiktive fondene.

Dersom Petroleumsfondet over tid gir høyere avkastning enn statsobligasjoner, vil pensjonspremien til de fristilte statlige virksomhetene kunne bli lavere. Gir Petroleumsfondet lavere avkastning, blir pensjonspremien høyere. En eventuell premiereduksjon vil imidlertid ha et tidsetterslep, ettersom avkastningen på Petroleumsfondet må være kjent før den eventuelt får innvirkning på premien. Innføringen av ny avkastningsmodell fra og med 2002 vil innebære at de fristilte statlige virksomhetene vil få en eventuell endring av premien først i 2003. Meravkastningen må være oppnådd før den eventuelt kan bidra til lavere premie. Den nye avkastningsmodellen vil, til tross for en eventuelt god avkastning dette året, ikke innebære at Posten BA og NSB BA får en lavere premie i 2002. En slik reduksjon i premien for de fristilte vil tidligst kunne realiseres i 2003.

Særaldersgrense for fengselsbetjenter

Fengselsbetjenter har i dag særaldersgrense 65 år (pensjonsalder 62 år). Politibetjenter har særaldersgrense 60 år (pensjonsalder 57 år). Det har i lang tid vært ytret ønske fra fengselsbetjentenes side om at disse to gruppene skal ha felles aldersgrense. Politibetjentenes aldersgrense er hovedsakelig historisk begrunnet og basert på at politibetjenter var i operativ tjeneste helt frem til aldersgrensen. På bakgrunn av at fengselsbetjenter utfører sikkerhetstjeneste, foreslås det at stillingsgruppen fengselsbetjent/fengselsførstebetjent nå får endret aldersgrensen fra 65 til 63 år.

Det vises til lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn m.fl. av 21. desember 1957 nr. 1 pgf. 2 første ledd alternativ b, jf. pgf. 2 tredje ledd. Det vil således ikke bli fremmet egen stortingsproposisjon om denne saken. Det er i dag knapt 1 700 tjenestemenn i de aktuelle stillingene.

På bakgrunn av nedsettelsen av aldersgrensen, vil statens fremtidige forpliktelser øke med 75 mill. kroner som følge av at verdien av fengselsbetjentenes allerede opptjente rettigheter øker tilsvarende. I tillegg øker den årlige opptjeningen med om lag 1 pst. av lønnsmassen.

Regjeringen forslår at Stortinget gjør vedtak om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn slik at stillingskode 0264 Fengselsbetjent og stillingskode 0265 Fengselsførstebetjent på lønnsplan 08.200 gis særaldersgrense 63 år. Det vises til forslag til vedtak.

Hovedutfordringer, utviklingstrekk

Konkurransepolitikken

Konkurranseloven (lov av 11. juni 1993 nr. 65) er det rettslige grunnlaget for konkurransepolitikken. Ved aktiv bruk av de konkurransepolitiske virkemidlene i konkurranseloven reguleres markedskreftene, og det fastsettes rammebetingelser for hvordan de næringsdrivende kan opptre i markedene. En aktiv konkurransepolitikk vil således bidra til å motvirke uønskede maktkonsentrasjoner i næringslivet og utnyttelse av dominerende stilling i markedene. Loven omfatter ervervsvirksomhet av enhver art, både i privat og offentlig sektor, og setter forbud mot konkurranseskadelige handlinger som prissamarbeid og markedsdelingsavtaler m.m. Loven gir hjemmel for inngrep mot andre typer handlinger som kan virke skadelig på konkurransen, for eksempel bedriftserverv og leveringsnektelser. Videre pålegger loven de næringsdrivende å gi forbrukerne prisopplysninger for varer og tjenester. Loven fastsetter som en oppgave for konkurransemyndighetene å påpeke konkurransebegrensende virkninger av offentlige tiltak og eventuelt fremme forslag med sikte på å forsterke konkurransen og lette adgangen for nye konkurrenter.

Konkurransepolitikken inngår som en del av Regjeringens samlede struktur- og næringspolitikk, og utøvelsen av konkurransepolitikken vil måtte balanseres mot andre samfunnsmessige hensyn. Dette er også bakgrunnen for at noen områder, bl.a. førstehåndsomsetningen i primærnæringene, er unntatt fra lovens forbudsbestemmelser.

I tillegg til den norske konkurranseloven er EØS-avtalens konkurranseregler tatt inn i norsk lovgivning (lov av 27. november 1992 nr. 109). Europakommisjonen arbeider med å modernisere regelverket for håndheving av EUs konkurranseregler, og har bl.a. foreslått at nasjonale myndigheter bør få kompetanse til å håndheve disse. Forslaget er relevant for EØS-avtalen og må i tilfelle gjennomføres i norsk rett ved lovendring. Dette innebærer i så fall at Konkurransetilsynet på egen hånd kan kontrollere konkurransebestemmelsene for foretak i EØS-avtalen, og at overtredelser kan sanksjoneres av norske myndigheter.

Den norske konkurransepolitikken påvirkes både av nasjonale og internasjonale forhold. Utviklingen har i de senere år vært preget av økende grad av internasjonalisering i form av økt samarbeid over landegrensene, nedbygging av handelshindringer og en sterkere økonomisk integrasjon. Norge har i ulik grad forpliktelser i henhold til EØS-avtalen, WTO-avtalen og OECD-samarbeidet. Som et lite land med en stor utenrikshandel, vil Norge ha store fordeler av utviklingen av det internasjonale samarbeidet som følger av bl.a. EØS-avtalen og WTO-avtalen. Felles regelverk, forutsigbarhet og markedsadgang er viktige stikkord i denne sammenheng. Samtidig som norsk næringsliv får lettere markedsadgang ute, vil konkurransetrykket fra utenlandske aktører øke. For konkurransemyndighetene skaper utviklingen betydelige utfordringer:

• En utvikling hvor markedsbaserte løsninger i større grad tas i bruk der det tidligere har vært offentlige monopoler eller sterk offentlig regulering, har gitt konkurransemyndighetene utvidet ansvarsområde.

• Økt internasjonalisering skaper behov for omstruktureringer i næringslivet i form av fusjoner og bedriftsoppkjøp, både mellom norske bedrifter og over landegrensene. Dette vil som hovedregel være positivt, men kan i visse tilfeller føre til konsentrasjoner i markedet som svekker konkurransen og således motvirker formålet med økt internasjonalt handelssamarbeid.

• Videre er det en utfordring å finne fram til samarbeidsformer med andre lands konkurransemyndigheter for å håndtere konkurransebegrensninger på tvers av landegrensene. Dette er spørsmål som diskuteres innenfor EØS, og i andre internasjonale organisasjoner som OECD og WTO.

Prispolitikken

Pristiltaksloven (lov av 11. juni 1993 nr. 66) er en beredskapslov som gir hjemmel til å gjennomføre generelle pristiltak, som prisstopp o.l., når det er nødvendig for å fremme en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. Det vil i stor grad være motsetning mellom å føre en aktiv konkurransepolitikk og å gjennomføre generelle prisregulerende tiltak. Siden begynnelsen av 1980-tallet har hovedvekten vært lagt på konkurransepolitiske tiltak, og generelle prisreguleringer anses ikke som aktuelt annet enn i helt spesielle situasjoner.

Instruksjon av Konkurransetilsynet

I tråd med Innst.S. nr. 325 (2000-2001) fra finanskomiteen, vedtok Stortinget den 15.06.2001 følgende:

Stortinget ber regjeringen legge frem en gjennomgang av hvordan kontakten mellom departement og konkurransetilsyn har vært praktisert og forslag til regelverk for denne kontakten for fremtiden i forbindelse med statsbudsjettet for 2002.

Bakgrunnen for Stortingets vedtak var at departementet instruerte Konkurransetilsynet til å endre en høringsfrist for oljeselskapene om konkurransevirkningene av en mulig fusjon mellom Aker Maritime ASA og Kværner ASA, slik at høringsfristen kom etter Kværners generalforsamling.

Konkurransemyndighetenes administrasjon og beslutningsprosess ble fastsatt ved konkurranseloven av 11. juni 1993 nr. 65. I konkurranseloven pgf. 2-1 heter det: «Konkurransemyndighetene er Kongen, departementet og Konkurransetilsynet.» Det følger av dette og av forarbeidene til loven at Arbeids- og administrasjonsdepartementet har instruksjonsmyndighet overfor Konkurransetilsynet som er en ordinær etat underlagt departementet. I Ot.prp. nr. 41 (1992-1993) om konkurranseloven heter det blant annet (side 43-44):

Som en konsekvens av at beslutningsprosessen under konkurranseloven foreslås å følge den alminnelige ordning innenfor forvaltningen, vil departementet ikke følge opp Konkurranselovutvalgets forslag om generelt å begrense departementets alminnelige fullmakt til å delegere sin kompetanse til Konkurransetilsynet. Av samme grunn foreslås det heller ingen bestemmelse om at departementet ikke skal kunne instruere Konkurransetilsynet om avgjørelsen i en bestemt sak. Departementet vil imidlertid, i tråd med den praksis som har utviklet seg under prisloven, være tilbakeholden med å utøve slik instruksjonsmyndighet. Spesielt ved kontroll og håndheving av konkurranselovens forbud og påbud vil det være viktig at tilsynet har en uavhengig stilling. Det vil således ikke være naturlig at departementet instruerer tilsynet mht. hvilke saker det skal ta opp til kontroll, eventuelt hvilken reaksjonsform tilsynet skal velge på en overtredelse.

I tillegg til å håndheve konkurranseloven har Konkurransetilsynet en rekke andre ordinære direktoratsoppgaver. Blant annet utreder Konkurransetilsynet generelle konkurranse- og prispolitiske spørsmål, forbereder konkrete saker og utarbeider høringsuttalelser for departementet. I tillegg opptrer Konkurransetilsynet i visse sammenhenger på vegne av departementet innenfor EØS og i andre internasjonale organisasjoner. Departementet har delegert forvaltning av tilskuddsordningene under kap. 1560 til Konkurransetilsynet. Den løpende kontakten og samarbeidet mellom departementet og tilsynet er følgelig meget omfattende. Styringen av tilsynet skjer normalt innenfor det etablerte etatsstyringsopplegget gjennom mål- og resultatstyring og rapportering, og ved faglig styring i tilknytning til spørsmål om lovtolking, behandling av klager på tilsynets vedtak m.m.

Konkurranseloven gir Konkurransetilsynet fullmakt til å gi dispensasjoner fra lovens forbudsbestemmelser og gripe inn mot konkurranseskadelig atferd og bedriftserverv. I tilknytning til behandling av enkeltsaker, der Konkurransetilsynet fatter forvaltningsvedtak i henhold til konkurranselovens dispensasjons- og inngrepsbestemmelser, er departementet svært tilbakeholden med å tilkjennegi vurderinger og utøve sin instruksjonsmyndighet. Dette fordi departementet er klageinstans for slike vedtak. Dersom departementet instruerer Konkurransetilsynet til å fatte et bestemt vedtak, vil dette undergrave departementets rolle som klageorgan. I så fall må en eventuell klage på vedtaket behandles av Kongen. Generelt bør også departementet avstå fra å gi uttrykk for vurderinger eller meninger som vedrører realitetene i en sak, for ikke å svekke legitimiteten til Konkurransetilsynet som første instans behandler og departementet som klageinstans. Etter departementets oppfatning vedrører ikke instruksjonen om utsatt høringsfrist mht. en mulig fusjon mellom Aker Maritime og Kværner sakens konkurransemessige realiteter, og ville ikke ha påvirket et vedtak som tilsynet eventuelt skulle fattet, og ville følgelig heller ikke hatt noen betydning for en eventuell klagesak.

I saker som vedrører brudd på konkurranselovens påbuds- og forbudsbestemmelser, bør Konkurransetilsynet ha en mer uavhengig stilling enn i andre saker, jf. også ovennevnte sitat fra Ot.prp. nr. 41 (1992-1993). Slike saker skal behandles av Konkurransetilsynet på selvstendig grunnlag, og eventuelt behandles videre av påtalemyndigheten og det ordinære rettsapparatet. Ved slike saker kan forholdet mellom Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Konkurransetilsynet sammenlignes med forholdet mellom Justisdepartementet og politi/påtalemyndighet.

Departementet har som hovedprinsipp at eventuelle instruksjoner skal gis skriftlig, men det finnes ikke en egen instruks som spesifiserer at kontakt mellom departementet og Konkurransetilsynet i enkeltsaker skal skje skriftlig. Det er etter departementets oppfatning ikke behov for særlige retningslinjer eller et eget regelverk som skal regulere kontakten mellom departementet og Konkurransetilsynet, utover forvaltningslovens bestemmelser om behandling av enkeltsaker/klagesaker. Departementet har imidlertid merket seg de synspunkter som fremkommer i Innst.S. nr. 325 (2000-2001), og vil ytterligere påse at følgende praksis følges:

• Drøftinger og utveksling av synspunkter kan skje muntlig og uformelt.

• Større arbeids- og utredningsoppdrag o.l. til Konkurransetilsynet vil som en hovedregel bli gitt skriftlig.

• Instrukser som har betydning for Konkurransetilsynets saksbehandling og vedtak vil bli gitt skriftlig, slik at det klart framgår at det foreligger en instruks til forskjell fra alminnelige drøftinger og utveksling av synspunkter.

• Departementets beslutninger som er av betydning for Konkurransetilsynets arbeid, vil bli meddelt skriftlig til tilsynet.

Departementet vil for øvrig vise til at det er nedsatt et utvalg som skal foreta en bred gjennomgang av konkurransepolitikken, konkurranselovgivningen og konkurransemyndighetenes organisasjon. Utvalget har frist til 1. november 2002. Stortinget har i den forbindelse bedt regjeringen vurdere den nåværende klageordningen. I mandatet til lovutvalget er spørsmålet om organisering av konkurransemyndighetene, herunder beslutningsprosessen, ulike modeller for overprøving og kontroll av myndighetens vedtak, trukket frem som én av de sentrale problemstillinger ved utforming av en ny norsk konkurranselov.

Hovedmål og strategier

Konkurranse- og prispolitikken skal medvirke til oppfyllelse av Arbeids- og administrasjonsdepartementets overordnede mål om å bidra til å forbedre det norske velferdssamfunnet, ved å legge til rette for økt verdiskaping og effektiv ressursbruk. Hovedmålet for konkurransepolitikken er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser. Følgende forhold er viktige for å få en effektiv gjennomføring av konkurransepolitikken:

• En hensiktsmessig utforming av konkurranselovgivningen. Departementet har oppnevnt et offentlig utvalg som innen 01.11. 2002 skal foreta en bred gjennomgang av konkurransepolitikken, konkurranselovgivningen og konkurransemyndighetenes organisasjon. Utvalget skal blant annet vurdere om konkurranseloven bør harmoniseres med EØS-avtalens konkurranseregler og vurdere dagens klageordningen under konkurranseloven. I en delinnstilling avgitt 06.07.2001, anbefaler lovutvalget at en ny norsk konkurranselov bør utformes etter mønster av EØS-avtalens konkurranseregler. Utvalget mener også at det er behov for å gi norske myndigheter kompetanse til å håndheve EØS-avtalens artikkel 53 og 54. Lovutvalgets forslag til nye bestemmelser i konkurranseloven vil bli sendt på allmenn høring. Samtidig vil departementet sende på høring et forslag til ny bestemmelse om misbruk av dominerende stilling mv. i tråd med vedtak i Stortinget, jf. Innst.S. nr. 333 (2000-2001) og Dok.nr. 8:100 (2000-2001).

• En effektiv håndheving av konkurranseloven og en hensiktsmessig etatsstyring av Konkurransetilsynet med fokus på blant annet rolledeling og rolleforståelse i den løpende kommunikasjon med Konkurransetilsynet.

• En effektiv organisering av konkurransemyndighetene. Den utvidelse av Konkurransetilsynets ansvarsområde som har skjedd i senere år, samt øvrige trekk ved utviklingen, gjør det nødvendig å intensivere overvåkningen av markeds- og konkurranseforholdene. For å sikre økt slagkraft i gjennomføringen av konkurransepolitikken har Konkurransetilsynet i 2001 gjennomgått en omfattende omorganisering, jf. omtale under kap. 1550. Det vil i tiden fremover være sterk fokus på å konsolidere den nye organisasjonen.

På noen områder som har gjennomgått reguleringsreform, bl.a. tele, legemidler og kraft, er det etablert sektortilsyn som også har ansvar for konkurransespørsmål i henhold til særlovgivningen på disse områdene. Her vil det være særlig behov for samordning mellom Konkurransetilsynet og de respektive sektortilsyn for å gjøre tilsynet med konkurranseforholdene hensiktsmessig for markedsaktører og tilsynsmyndigheter. Det er etablert samarbeidsordninger, men det kan være aktuelt å vurdere ytterligere tiltak for å organisere tilsyn med konkurranseforholdene best mulig. Konkurransemyndighetene vil også i 2002 prioritere tilsyn med sektorer og markeder som har gjennomgått reguleringsreformer.

Store deler av varehandelsnæringen, en del tjenesteytende sektorer og produksjon og videreforedling av jordbruksprodukter er områder som i mindre grad er påvirket av den internasjonale utviklingen og økt konkurranse utenfra. Her må konkurransemyndighetene bidra til å opprettholde virksom konkurranse uten nevneverdig «drahjelp» fra den internasjonale konkurransen.

Hovedutfordringer – utviklingstrekk

Statsbygg har en sentral rolle som tilrettelegger i bygg- og eiendomssaker for de fleste statlige virksomheter i sivil sektor. Det være seg som rådgiver ved innleie av lokaler, som byggherre på vegne av ulike departement, som eiendomsforvalter og som ivaretaker av statlige interesser i større utviklingsprosjekt. Spennet i arbeidsoppgaver gjør det nødvendig at Statsbygg besitter kompetanse innen et bredt fagspekter.

Statlige virksomheter står overfor betydelige utfordringer mht. til å ivareta og utvikle sitt tjenestetilbud. Det vurderes løpende endringer av arbeidsformer og organisatoriske løsninger. Omstillingen av offentlig sektor vil medføre behov for relokalisering og nye lokaler. Dette gjør at Statsbygg vil bli stilt overfor betydelige utfordringer mht. rask og fleksibel oppfølging av de behov som foreligger.

Miljøutfordringene innen bygg- og eiendomssektoren er særlig er knyttet til å redusere energiforbruk og bruk av miljøfarlige stoffer. Statsbygg forvalter eiendommer som er å betrakte som kulturminner. Det er en utfordring å sikre at forvaltningen og vedlikeholdet av disse eiendommer skjer i tråd med retningslinjene.

Hovedmål og strategier

Statsbygg skal ivareta statens behov i bygge- og eiendomssaker samt samordne statlige planinteresser. Hovedmålene for Statsbygg er på denne bakgrunn å:

• Organisere, planlegge og gjennomføre byggeprosjekter innenfor vedtatte rammer for økonomi, tid og kvalitet. Dette gjelder formålsbygg, dvs. bygg hvor markedsmessige, geografiske, sikkerhetsmessige og kulturelle forhold gjør det naturlig at staten er eier. Byggene skal ha god totaløkonomi samtidig som arkitektoniske og miljømessige hensyn ivaretas.

• Sørge for effektiv utnyttelse av statens eiendomsmasse gjennom eiendomsutvikling, kjøp og salg samt å ivareta statens økonomiske og antikvariske verdier ved systematisk drift og vedlikehold.

• Gi kvalifisert faglig bistand og rådgivning overfor departementer og statlige virksomheter med sikte på å dekke brukernes behov for lokaler på en kostnadseffektiv måte.

• Bidra til realiseringen av samfunnspolitiske mål innen bl.a. arealbruk, arkitektur og miljø.

I budsjettet for 2002 vektlegges å:

• Videreføre omstillingsarbeidet i Statsbygg etter de prinsipper som er trukket opp i St.prp. nr. 84 (1998-99).

• Bedre prosjekt- og økonomistyringen ved å innføre innføre ny økonomimodell, forbedre bedriftens styrende dokumenter og bedriftens styringssystem.

• Bedre prosjektgjennomføringen ved dreining av resursbruk fra byggefasen til prosjektfasen.

• Videreføre arbeidet med å styrke den miljøfaglig kompetanse i organisasjonen. Miljøhensyn og miljøkrav skal systematiseres, innarbeides og synliggjøres i alle faser av byggeprosjektene samt i forvaltning, drift og vedlikehold av Statsbyggs eiendomsmasse.

• Videreføre arbeidet med å fremme god arkitektur og sikre ivaretakelse av kulturminner og kulturmiljøer.

• Videreføre arbeidet for å bedre tilgangen for funksjonshemmede i prosjekter og bygg Statsbygg har ansvar for.

Fullmakt

Hovedprinsippet ved avhending av fast eiendom er at avhendingen skal skje til markedspris dersom ikke annet er bestemt av Stortinget. For å bedre muligheten til å ivareta samfunnsmessige føringer samt redusere saksbehandlingstiden i slike saker, foreslås det at Kongen i statsråd i enkelte tilfeller gis fullmakt til å avhende eiendommer til lavere pris enn markedspris. Det vises til forslag til vedtak.

Resultatmål

Det foreslås følgende resultatmål i 2002:

For å sikre en bredere oppfølging av Statsbyggs virksomhet foreslås rapportering fra og med 2002 utvidet til også å gjelder kundetilfredshet og Statsbyggs ivaretakelse av samfunnsmessige føringer innen miljø arkitektur og kulturminnevern.

Målingen av kundetilfredshet knyttet til rådgivning og byggherretjenester vil bli basert på spørreundersøkelser gjennomført av eksterne aktører. Tilsvarende undersøkelse gjennomført høsten 2000 viste at 69 pst. av kundene var fornøyd med Statsbyggs tjenester innen dette området. Et resultatkrav på 75 pst. kundetilfredshet er derfor ansett som et realistisk forbedringsmål.

Når det gjelder ivaretakelse av samfunnsmessige føringer innen områdene miljø arkitektur og kulturminnevern vil det bli gitt en verbal omtale av gjennomførte tiltak.

Rapport

Mål: Riktig styring innen kostnadsrammen

Resultatkrav 2000: 2,5 pst.

Total overskridelse for prosjekter under kap. 1580 og 2445 eksl. Rikshospitalet utgjorde i underkant av 57 mill. kroner eller ca. 3 pst. av godkjent kostnadsramme. (For Rikshospitalet var det eget opplegg for håndtering av usikkerhet). I tillegg til ordinær prisstigning ble kostnadsrammen for tre av prosjektene som ble ferdigstilt i 2000, justert under veis. Rikshospitalet er ikke medregnet. Samlet sett utgjorde dette ca. 83 mill. kroner. Justeringene skyldes dels utvidelse av prosjektene, uforutsett høy prisvekst og uforutsette tekniske problemer.

Mål: Riktig periodisering av budsjettmidler for byggeprosjekter

Resultatkrav 2000: 10 pst.

Samlet mindreforbruk under kap. 1580 Bygg utenfor husleieordningen og kap. 2445 Statsbygg, eksklusive post 33 Reserve for byggeprosjekter utgjorde 417 mill. kroner, dvs. en overføring på ca. 15 pst. av disponibel bevilgning i 2000.

Mindreforbruket i 2000 skyldes i stor grad forsinket oppstart og videreføring av kurantprosjekt. I tillegg oppsto det forsinkelser og stopp i forbindelse med Breivika VI og Bygg for Biologiske basalfag.

Mål: Resultat før finanskostnader i pst av gjennomsnittlig investert kapital for året

Resultatkrav 2000: 6,0 pst.

Totalkapitalens rentabilitet er beregnet til å utgjøre ca. 7,2 pst i 2000.

Statsbyggs balanse omfattet inntil 31.12.1998 kun kapital nedlagt etter 01.01.1993. Kapital nedlagt før dette er aktivert fra og med 1999, jf. St.prp. nr. 1 (1999-2000). Avkastningen på gjennomsnittlig investert kapital var som følge av dette kunstig høy i 1999.

I tillegg medførte utskillelsen av eiendommer til Entra Eiendom AS, at Statsbyggs kapital ble redusert 2000.

Mål: effektivt energiforbruk i Statsbyggs bygningsmasse

Resultatkrav 2000: 220 kWh/kvm.

Spesifikt energiforbruk er energiforbruk dividert på brutto oppvarmet areal. Klimakorrigert energiforbruk er forbruket beregnet til et normalår.

Energiforbruksrapporten viser at spesifikk energiforbruk for Statsbyggs forvaltningseiendommer har vært stabilt de siste årene. Dette til tross for en generell økning av energikrevende tekniske installasjoner i byggene. Sammenlignet med statistikker over energiforbruk for andre sammenlignbare bygningskategorier er spesifikt energiforbruk i Statsbyggs eiendomsmasse relativt lavt.

Mål: Høy utleiegrad

Resultatkrav 2000: 98 pst.

Statsbygg hadde i 2000 en utleiegrad på ca. 98 pst., dvs. samme nivå som i 1999. Stabiliteten skyldes hovedsakelig et relativt lavt antall utgåtte kontrakter og at de kontrakter som har utløpt i stor grad har blitt fornyet.

Utviklingstrekk og hovedfordringer

Utviklingen på arbeidsmarkedet har vært god de seneste 7-8 år. Yrkesdeltakelsen har økt og arbeidsledigheten er blitt redusert. Norge har en av de høyeste sysselsettingsrater og laveste ledighetsrater i OECD-området. Flere år med høy produksjonsvekst og økt yrkesdeltakelse har medført at arbeidsledigheten nå er lav. Samtidig har økning i antall uføre, økt tidligavgang fra arbeidslivet og økt sykefravær bidratt til redusert vekst i arbeidskrafttilbudet.

Fortsatt høykonjunktur

Veksten i norsk økonomi har vært lav etter konjunkturoppgangen som endte i 1998. Mens utflating i yrkesdeltakelsen og lav produktivitetsutvikling har bidratt til å redusere produksjonsmulighetene i økonomien, har reduserte realinvesteringer, særlig knyttet til oljevirksomheten og industrien, og tidvis lav konsumvekst bidratt til å redusere den faktiske etterspørselen. Den årlige veksten i fastlandsøkonomien i 1999 og 2000 var under halvparten så sterk som veksttakten i perioden 1995-1998. Veksten i sysselsetting og arbeidsstyrke har også vært relativt moderat de seneste tre år, jf. figur 7.2. Den registrerte arbeidsledigheten økte noe gjennom høstmånedene i 1999 og gjennom 2000, men nivået på ledigheten er gjennom 1. halvår 2001 redusert slik at ledighetsnivået nå er tilbake på samme nivå som for tre år siden (figur 7.3).

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Kilde: Aetat Arbeidsdirektoratet

Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsundersøkelse viser at andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder som inngår i arbeidsstyrken, ligger på et stabilt høyt nivå (73,4 pst. i 1. halvår 2001). Resultater fra Aetats årlige bedriftsundersøkelse tyder på at mangel på arbeidskraft og rekrutteringsproblemer er en viktig begrensning for videre sysselsettingsvekst. Den gode situasjonen på arbeidsmarkedet gjør det lettere for personer med svak tilknytning til arbeidslivet å komme i jobb. På den annen side bidrar stramheten i arbeidsmarkedet til et underliggende lønns- og prispress i økonomien.

Hovedtall for arbeidsmarkedet (i 1 000). Årsgjennomsnitt 1998, 1999, 2000, 1. halvår 2001 og endring i prosent fra 1. halvår 2000

Arbeidsstyrken og utførte timeverk

Arbeidsstyrken i Norge har økt gjennom 1990-tallet. I 2000 deltok 73,4 pst. av personene i alderen 16-74 år i arbeidsstyrken. Økt yrkesdeltakelse blant kvinner og økt yrkesdeltakelse (deltidsarbeid) blant skoleungdom har bidratt til dette. Redusert yrkesdeltakelse blant eldre menn er også et tydelig trekk ved utviklingen gjennom 1990-tallet.

I årene som kommer vil det skje en vridning i befolkningens alderssammensetning i retning av flere eldre i forhold til yngre. F.eks. vil antall personer i aldersgruppen 55-66 år øke med over 20 pst. i perioden 2000-2005. Det trekker isolert sett i retning av at det kan bli krevende å opprettholde dagens høye yrkesdeltakelse (figur 7.4).

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Selv om yrkesdeltakelsen blant kvinner har økt kraftig de senere tiår, er kvinners yrkesdeltakelse fremdeles lavere enn menns (ca. 9 pst.poeng). I tillegg jobber kvinner i større grad deltid. Gjennomsnittlig arbeidstid pr. uke for kvinner er om lag 30 timer, mens den for menn er knappe 40 timer. Målt i utførte timeverk utgjør kvinners arbeidstilbud dermed om lag 70 pst. av menns. Yrkesdeltakelsen blant kvinner, og særlig blant småbarnsmødre, er likevel høy sammenlignet med situasjonen i mange andre land. Ser vi nærmere på hvordan deltidsarbeid er fordelt på kjønn og bransjer, fremkommer en spesielt stor deltidsandel blant kvinner innen varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet, samt helse- og sosialtjenester. En undersøkelse av deltidsarbeidende innen helsesektoren viser at deltidsarbeid for de fleste er en ønsket tilpasning.

Parallelt med at arbeidsstyrken har økt, har antall personer utenfor arbeidsstyrken blitt redusert. I 2000 var det om lag 850 000 personer i alderen 16-74 år som ikke deltok i arbeidslivet. Av disse var 270 000 (32 pst.) førtidspensjonister og uføre, 230 000 (27 pst.) alderspensjonister, 200 000 (24 pst.) under utdanning, 100 000 (11 pst.) hjemmearbeidende og 50 000 (5 pst.) har annen status.

Bidraget fra de hjemmearbeidende til veksten i arbeidsstyrken er i ferd med å stoppe opp. Overgangen fra arbeidsstyrken til hjemmearbeid er nå om lag like stor som overgangen fra hjemmearbeid til arbeidsstyrken. Blant personer utenfor arbeidsstyrken er det derfor først og fremst gruppen under utdanning som bidrar til vekst i arbeidsstyrken. Over 45 pst. av de som var under utdanning i 1999 (85 000 personer) deltok i arbeidsstyrken ett år senere.

Innvandrere deltar i mindre grad i arbeidslivet enn befolkningen ellers. Spesielt er yrkesdeltakelsen lav blant kvinner. Statistikk fra arbeidstakerregisteret (inkluderer ikke selvstendig næringsdrivende) viser at 53 pst. av innvandrerbefolkningen i alderen 16-74 år er registrert som arbeidstakere. For befolkningen i alt er andelen 61 pst.

Yrkesdeltakelsen har blitt redusert blant personer over 60 år, særlig gjelder dette for menn. Hadde yrkesfrekvensen blant personer over 60 år vært den samme i dag som for 20 år tilbake, ville arbeidsstyrken ha vært om lag 50 000 høyere.

En spørreundersøkelse rettet mot et representativt utvalg av arbeidsstyrken i alderen 16-66 år viser at 16 pst. oppgir å ha fysiske eller psykiske helseplager av varig karakter som kan medføre begrensninger i det daglige liv. Av de som oppgir å være funksjonshemmet er 47 pst. sysselsatte og 3 pst. oppgir å være arbeidsledige. Yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede er dermed knappe 30 prosentpoeng lavere enn i befolkningen i alt, mens omfanget av arbeidsledighet ikke avviker vesentlig fra befolkningen ellers.

De senere år har antall personer som mottar uføretrygd økt. Om lag 10 pst. av personer i yrkesaktiv alder har uførepensjon. De fleste helt uføre med inntektsgivende arbeid har kun sporadisk kontakt med arbeidslivet og lav arbeidsinntekt. Blant de om lag 20 pst. av uførepensjonistene med gradert uførepensjon hadde imidlertid 68 pst. inntektsgivende arbeid og over halvparten av disse hadde en arbeidsinntekt over 50 000 kroner pr. år. Andelen uførepensjonister stiger markert fra 55-årsalderen både for kvinner og menn. Statistikk fra Rikstrygdeverket viser at tilgangen av nye uførepensjonister er i ferd med å bremse opp. Tilgangen av nye uførepensjonister har 1. halvår 2001 vært 12 900. Tilgangen er 16 pst. lavere enn i løpet av 1. halvår i fjor hvor tilgangen var på 15 300.

Dagens høye nivå på sykefraværet beslaglegger betydelige arbeidskraftsressurser. Gjennomsnittlig antall sykedager pr. person som fikk utbetalt sykepenger fra folketrygden i 2000 var 28 dager. Omregnet til årsverk har det totale omfanget av sykefravær økt fra om lag 50 000 i 1993 til nær 100 000 i 2000. Antall avsluttede sykepengetilfeller betalt av folketrygden var vel 500 000 i 2000. Av disse kombinerte 27,5 pst. deltidsarbeid og sykefravær (gradert sykemelding, aktiv sykemelding eller yrkesrettet attføring med sykepenger). De siste tall fra Rikstrygdeverket kan indikere at veksten i sykefraværet er i ferd med å stoppe opp.

Store strømmer i arbeidslivet

Mobiliteten på det norske arbeidsmarkedet er betydelig. Ser vi på personers arbeidsmarkedsstatus fra ett år til et annet, fremkommer det at om lag av de sysselsatte (over 500 000 personer) forlater sitt arbeid og at om lag tilsvarende antall personer rekrutteres i ny stilling. Av de som var sysselsatt i 1999 skiftet 430 000 jobb, mens 130 000 (6 pst.) hadde forlatt arbeidsstyrken ett år senere. 37 pst. av de som forlot arbeidsstyrken var i utdanning, 17 pst. var blitt uføre, 15 pst. hjemmearbeidende, 11 pst. tidligpensjonister, 8 pst. alderspensjonister og 13 pst. hadde en annen status. Fra 1999 til 2000 var strømmene inn og ut av arbeidsstyrken i størrelsesorden 150 000 personer. Nettoøkningen i arbeidsstyrken var bare om lag 10 pst. av dette. Dette viser noe av dynamikken i arbeidsmarkedet.

Moderate sentrum-periferi-forskjeller på arbeidsmarkedet

De regionale variasjonene på arbeidsmarkedet er moderate sammenliknet med situasjonen i mange andre land og tatt i betrakting landets geografi. Gjennomsnittlig registrert ledighet for hele landet var 2,7 pst. i 2000. 90 pst. av kommunene har en ledighet på under 4,5 pst. Gjennomsnittet for de øvrige 10 pst. av kommunene med høyest ledighet var 5,7 pst.

Høy ledighet er konsentrert til enkelte kommuner i distriktene. Disse har også gjennomgående lavere yrkesdeltakelse enn kommuner i mer sentrale områder. Det er imidlertid også mange av distriktskommunene som har lav arbeidsledighet. Menn i distriktene er hardere rammet av ledighet enn kvinner. Årsaken til at enkelte kommuner i distriktene har høy ledighet, er ikke bare mangel på arbeidsplasser. Gjennomgående har distriktskommunene flere ubesatte stillinger, sett i forhold til folketallet. Dette kan tyde på manglende samsvar mellom kvalifikasjonene til arbeidssøkerne og de kvalifikasjonene som kreves for å besette de ledige jobbene kombinert med at arbeidssøkere er lite villige til å flytte eller pendle. En arbeidsmarkedspolitikk med vekt på aktiv formidlings- og rekrutteringsbistand vil bidra til å redusere arbeidsledigheten samtidig som man avhjelper problemet med ubesatte stillinger også i distriktene.

Korttidsarbeidsmarkedet

Ifølge arbeidskraftundersøkelsen var 195 000 personer midlertidig ansatte i 2000. Dette var 16 000 færre enn i 1999. Nedgangen i antall midlertidig ansatte har fortsatt i 1. halvår 2001. Nedgangen har særlig kommet innen offentlig virksomhet. Midlertidige ansettelser er mest vanlig innen varehandel og hotell- og restaurantvirksomhet.

Vikarbyråene tilbyr i hovedsak arbeidskraft i korttidsarbeidsmarkedet. Ved utgangen av 2000 var det registrert 182 virksomheter som drev med utleie og/eller formidlingsvirksomhet. Antall bedrifter som tilbyr utleie og/eller formidling av arbeidskraft har økt. Dette må sees i sammenheng med at forbudet mot utleie av arbeidskraft er fjernet, og at vikarbyråene kan operere over hele arbeidsmarkedet fra 01.07.2000.

Utfordringer

Situasjonen som er beskrevet over, viser at det er forhold på tilbudssiden i økonomien, først og fremst tilgangen på arbeidskraft og produktivitet, som virker begrensende på sysselsetting og vekst i produksjonen. Fremskrivninger indikerer at denne situasjonen vil kunne vedvare. Utfordringene i arbeidsmarkedspolitikken i 2002 er knyttet til å:

• Motvirke avgang fra arbeidsstyrken.

• Øke tilgangen på arbeidskraft.

• Fremme god flyt i arbeidsmarkedet.

Rapport

Arbeidsledighet

Ved utgangen av august 2001 var det registrert 67 000 (2,8 pst.) helt ledige arbeidssøkere. Nivået er 900, eller 2,8 pst., lavere enn ett år tidligere. Ledigheten er fra august 2000 til august 2001 redusert i 13 av landets 19 fylker. I Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Oslo og Akershus har ledigheten økt. Nivået på ledigheten i disse var fra før på et lavt nivå. Videre er ledigheten redusert blant alle aldersgrupper.

Endringene i arbeidsledigheten de seneste 2-3 år har i stor grad sammenheng med endringer i etterspørselen etter arbeidskraft innenfor oljerelatert industri. Etter en periode med sterk nedgang i aktiviteten i denne delen av industrien har investeringene i oljesektoren tatt seg opp. Dette har gitt positive ringvirkninger til de delene av næringslivet som produserer varer og tjenester til oljeindustrien.

Omfanget av permitteringer økte kraftig gjennom 1999, men begynte å falle ved utgangen av 2000. I mai 2001 var nivået 27 pst. lavere enn på samme tid i 2000. En analyse fra Frischsenteret viser at i løpet av 2000 var over 40 000 personer én eller flere ganger permittert fra sitt arbeid. En tredjedel av disse hadde også et tidligere permitteringsforløp bak seg i løpet av de siste 12 månedene. Det er med andre ord mange «gjengangere» blant de som ble permittert. Omfanget av permitteringer har nær sammenheng med utviklingen i industrien.

Mens omfanget av arbeidsledigheten har gått ned, har antall langtidsledige økt noe. Ved utgangen av august 2001 hadde 17 000 personer vært registrert helt ledige i minst 6 måneder. Nivået er 4,6 pst. høyere enn på samme tid i fjor. Økningen må sees i sammenheng med to forhold. For det første har det vært en nedgang i antall formidlinger til vikariater av kort varighet. Dernest har noen av de som ble ledige som følge av aktivitetsnedgangen i oljerelatert industri, hatt problemer med igjen å komme inn på arbeidsmarkedet.

Yrkeshemmede

Utover i 2000 økte tilstrømningen av nye yrkeshemmede, mens avgangen holdt seg relativt stabil. I 2000 var det totalt en tilstrømning på 34 000 yrkeshemmede, mens 29 000 avsluttet yrkesrettet attføring. Dette har ført til en jevn økning i antallet yrkeshemmede. I 1. halvår 2001 var det i gjennomsnitt registrert 62 900 yrkeshemmede i Aetats register. Dette er en økning på 6 300 (11 pst.) fra 1. halvår 2000. I mars 2001 var det for første gang registrert flere yrkeshemmede enn helt arbeidsledige. Økningen i tilstrømningen av nye yrkeshemmede har ført til at antallet som er i vente- og utredningsfasen (første trinn i attføringsløpet), har økt sterkt. Den økte tilstrømningen av yrkeshemmede har sammenheng med økningen i langtidssykefravær og Regjeringens skjerpede krav til attføring før uførepensjon eventuelt tilstås, jf. bl.a. omtale i St.prp. nr. 61 (1999-2000) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 2000 og i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Folketrygden. Opptrappingsplanen for psykisk helse, jf. St.prp. nr. 63 (1997-98), har også bidratt til tilstrømningen. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2001 vedtok Stortinget obligatorisk reaktivisering av uførepensjonister som etter trygdeetatens vurdering har utsikter til tilbakeføring til arbeidslivet eller bedre utnyttelse av restarbeidsevnen. Aetat følger opp dette vedtaket i samarbeid med trygdeetaten. Av de som avsluttet attføring i 2000, kom om lag halvparten (51,8 pst.) over i aktive løsninger (ordinært arbeid, skolegang eller ble registrert som ordinære arbeidssøkere). Noe under halvparten ble uføretrygdet eller fikk helsemessig behandling.

Personer med innvandrerbakgrunn

Arbeidsledigheten blant personer med innvandrerbakgrunn er gjennomgående høyere enn blant nordmenn. I 1. halvår i år var det registrert knappe 9 800 arbeidsledige med innvandrerbakgrunn. Dette innebærer at 16,2 pst. av de registrert ledige er førstegenerasjons innvandrere. Forskjellen i ledighetsrater mellom førstegenerasjons innvandrere og arbeidssøkere generelt har avtatt noe i perioden etter 1998. I 1. halvår i år var ledighetsraten blant førstegenerasjonsinnvandrere 2,7 ganger høyere enn blant arbeidssøkere generelt. Ledighetsraten blant gruppen førstegenerasjonsinnvandrere varierer imidlertid med landbakgrunn. Blant personer fra andre land i Norden, fra Vest-Europa og fra Nord-Amerika og Oceania er ledighetsraten bare marginalt høyere enn ledigheten blant arbeidssøkere generelt. Blant personer med annen landbakgrunn er ledighetsraten vesentlig høyere. Høyest er ledigheten blant personer fra Afrika. Forskningsresultater tyder på at diskriminering, mangelfulle norsk-kunnskaper, lav eller lite relevant utdanning, ikke tilfredstillende system for prøving av realkompetanse og mangel på arbeidserfaring og sosialt nettverk i Norge er de viktigste faktorer som forklarer ledigheten blant innvandrere.

Informasjon og formidling

Systematisk og àjourført informasjon om arbeidssøkere, ledige stillinger og arbeidsgivere registreres og er tilgjengelig i Aetats databaser. Ved Aetat lokal er det lagt til rette med selvhjelpssystemer bl.a. for å kunne søke i etatens database. I tillegg til direkte kontakt med Aetat er følgende informasjonskanaler særlig viktige:

• aetat.no – Aetats Internett-tjeneste. Ved utgangen av 2000 var det registrert 35 000 arbeidssøkere i CV-basen, mens 5 700 arbeidsgivere var registrert i arbeidsgiverbasen.

• Aetat servicesenter (Grønt nummer). I 2000 svarte tjenesten på 100 000 henvendelser vedrørende informasjon om ledige stillinger, arbeidsmarkedstiltak og tilbud av arbeidskraft.

• NRK tekst-tv. I 1. kvartal 2001 var det i overkant av 1 000 oppringninger hver uke som benyttet seg av muligheten til å søke i Aetats database over ledige stillinger ved hjelp av telefon og TV.

Virtuelle arbeidsmarkedstjenester består av internettoppkoplet PC og videotelefon. Ved utgangen av 1. halvår 2001 var det etablert i alt 14 virtuelle arbeidsmarkedstjenester. Enkelte av disse virtuelle arbeidsmarkedstjenestene inngår i offentlige servicekontor.

Formidling er et sentralt virkemiddel for å få arbeidsledige over i ordinært arbeid og har derfor vært prioritert. Aetat har bedret sitt informasjonstilbud på Internett, bl.a. har Aetat i 2001 utvidet tilbudet til brukerne når det gjelder yrkes- og utdanningsinformasjon gjennom veiledningsprogrammet «Veivalg». Aetats formidlingsbistand har bidratt til at unge, langtidsledige og innvandrere har kommet i arbeid.

Høsten 2000 ble det kjent at det i Aetat foregikk omfattende feilregistrering av formidlinger. For å undersøke disse påstandene ble Det Norske Veritas engasjert til å gjennomføre en uhildet gjennomgang av saksområdet. Undersøkelsen konkluderte med at det i 1998 og 1999 var registrert flere formidlinger enn det reelt sett var grunnlag for. Arbeids- og administrasjonsdepartementet stilte samtidig krav om korrekt registreringspraksis. Det ble i 2. halvår 2000 gjennomført en gjennomgang av rutiner og praksis ved samtlige 129 Aetat lokal. Videre ble det gjennomført en særskilt vurdering av spørsmål knyttet til definisjonen av formidling og en vurdering av revisjons- og kontrollsystemet. Agenda utredning og utvikling gjennomførte de to siste månedene av året en ny gjennomgang av formidlingsaktiviteten. Agenda konkluderer med at bare 4 pst. av formidlingene i denne perioden var feilregistreringer. Det ble ikke avdekket noe tilfelle av tilsiktet feilregistrering. Med den kompleksitet som preger dette området, og at registreringer ikke er knyttet opp mot økonomiske transaksjoner, anser departementet resultatet som tilfredsstillende og at tiltakene som er iverksatt for å motvirke feilregistrering har virket etter hensikten.

Regjeringen arbeider med en rekke tiltak for forenkling av utlendingsregelverket. Det skal bl.a. åpnes for at utlendinger med lovlig opphold skal få adgang til å søke om arbeidstillatelse fra Norge, jf. Ot.prp. nr. 96 (2000-2001) og Innst.O. nr. 128 (2000-2001). Siktemålet er å lette rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til Norge og å redusere saksbehandlingstiden for utenlandske arbeidssøkere. Kvoteordningen for utenlandsk sesongarbeidskraft til landbruket er utvidet til å gjelde sesongmessig virksomhet innenfor hele landbruks- og skogsnæringen. Kvoten er økt til 15 000 plasser i 2001. Aetat har god erfaring med rekruttering over landegrensene og bistår norske arbeidsgivere med å få tilgang på kvalifisert arbeidskraft fra flere europeiske land. European Employment Services (EURES) er en integrert del av Aetat og er et bindeledd mellom arbeidssøkere og arbeidsgivere og det europeiske arbeidsmarkedet.

For å avhjelpe behovet for arbeidskraft i norsk helsevesen har Aetat rekruttert helsepersonell fra EØS-land siden 1997. Aetat helserekruttering arrangerer norskopplæring i rekrutteringslandene. I 2000 formidlet Aetat 88 leger, 23 tannleger og 267 sykepleiere fra EØS-området. Mulighetene for rekruttering fra EØS-land minsker. Det er undertegnet avtaler om rekruttering av helsepersonell med Polen, Filippinene og Ungarn. Norskopplæring for polske sykepleiere startet opp i juli 2001.

Nærmere om innsatsen overfor ordinære arbeidssøkere

For å styrke mulighetene på arbeidsmarkedet for enkelte grupper av arbeidssøkere gjennomføres arbeidsmarkedstiltak.

I 2000 hadde en et gjennomsnittlig tiltaksnivå på vel 13 200 plasser under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene (kap. 1591). Dette inkluderer snaut 1 100 plasser for yrkeshemmede på ordinære tiltak.

I 1. halvår 2001 ble det i gjennomsnitt gjennomført vel 12 700 plasser.

Statistisk sentralbyrå har for femte år på rad gjennomført en analyse av ordinære arbeidsmarkedstiltak. Undersøkelsen for 1999 og 2000 viser at 42 pst. av personene som avsluttet arbeidsmarkedstiltak i april, var i arbeid seks måneder senere. Til sammenligning var bare 28 pst. av sammenligningsgruppen (de som ikke deltok på tiltak) kommet i arbeid på samme tidspunkt. I tillegg viser tall fra 1999 at dobbelt så mange (8 pst.) var i ordinær utdanning etter en periode på tiltak i forhold til sammenligningsgruppen (de som ikke var på tiltak i april samme år).

Ungdom og langtidsledige har vært prioritert på tiltak, og det har vært lagt vekt på å innpasse innvandrere på tiltak. Arbeidet med oppfyllelse av ungdomsgarantien har vært prioritert. Bruk av arbeidsmarkedstiltak og et godt samarbeid mellom Aetat og Oppfølgingstjenesten (OT) om ungdom under 20 år som ikke er i videregående opplæring, har bidratt til å holde ledigheten nede for denne aldersgruppen.

I 1. halvår i år deltok 4 600 førstegenerasjonsinnvandrere på ordinære tiltak. Dette innebærer at 32 pst. av tiltaksdeltakerne er førstegenerasjonsinnvandrere. Aetat samarbeider med kommunene om kvalifisering for nybosatte innvandrere ved å tilby tiltak for de som trenger arbeidsrettet kvalifisering. Innvandrere er overrepresentert på tiltak i forhold til sin andel av ledigheten.

Sosial- og helsedepartementet satte høsten 2000 i gang et 4-årig forsøk i 8 kommuner, hvor kommunene fikk et utvidet og mer helhetlig ansvar for å sikre aktive arbeidsrettede tiltak overfor langtidsmottakere av sosialhjelp. Forsøket er i 2001 utvidet med 5 nye kommuner. Aetat samarbeider med kommunene. I tilknytting til forsøket utvikler Aetat Arbeidsdirektoratet og Sosial- og helsedepartementet rutiner «Veiviserruta» for samarbeidet mellom Aetat og sosialkontorene.

Aetat har satt økt fokus på å avdekke, utrede og kvalifisere arbeidssøkere med lese- og skrivevansker. Målet er å avdekke lese- og skrivevansker så tidlig som mulig i arbeidssøkerprosessen som grunnlag for å tilby målrettede og effektive tiltak. Det vil bli iverksatt en undersøkelse for å kartlegge bl.a. hvilke kompetansemiljøer som finnes og om tiltakene er tilpasset brukernes behov. Dette vil danne grunnlag for å vurdere om tilbudet er hensiktsmessig og for videre arbeid innenfor feltet.

For oljerettet verfts- og leverandørindustri var den ekstraordinære tiltaksinnsatsen noe lavere enn planlagt i 2000. Dette har sammenheng med at utviklingen i bransjen har vært mer positiv enn forventet.

Nærmere om innsatsen overfor yrkeshemmede arbeidssøkere

Det gjennomsnittlige tiltaksnivået under de spesielle arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede (kap. 1592) var i 2000 om lag 19 200 plasser. I tillegg ble det gjennomført snaut 1 100 plasser for yrkeshemmede under ordinære tiltak, jf. omtale over. Videre har yrkeshemmede deltatt i ordinær skole og hospitering i bedrifter ved hjelp av attføringsytelser (kap. 2543). Til sammen deltok gjennomsnittlig om lag 45 100 yrkeshemmede på arbeidsmarkedstiltak i 2000, tilsvarende knappe 79 pst. av de registrerte yrkeshemmede.

Den opprinnelige bevilgningen til tiltak for yrkeshemmede ga grunnlag for gjennomsnittlig om lag 20 450 plasser. Ved behandlingen av St.prp. nr. 84 (2000-2001) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet medregnet folketrygden 2001, vedtok Stortinget å øke bevilgningen til tiltak for yrkeshemmede for ytterligere å styrke satsingen med økt prøving på attføring før uførepensjon eventuelt tilstås, og til reaktivisering av uførepensjonister. Den økte bevilgningen ga anslagsvis 400 nye tiltaksplasser i gjennomsnitt for året. Av dette er det 34 nye ASVO plasser. Etter dette har bevilgningene i 2001 gitt grunnlag for gjennomsnittlig anslagsvis 20 850 plasser.

I en studie fra Statistisk sentralbyrå har man kartlagt arbeidsmarkedsstatus for yrkeshemmede et halvt år etter avsluttet deltakelse på arbeidsmarkedstiltak. Av alle yrkeshemmede som avsluttet yrkesrettet attføring i 1. halvår 2000, var om lag 30 pst. i jobb et halvt år etterpå mens 8 pst. var registrert ledige. Studien viste bl.a. at ved bruk av lønnstilskudd kom nesten 60 pst. av alle yrkeshemmede deltakere i jobb. Yrkeshemmede under attføring fordelt på tiltak etter hvilke budsjettkapitler tiltakene er finansiert over, fremgår av tabellen nedenfor.

Fordeling av antall yrkeshemmede arbeidssøkere på tiltak etter kapittel. Gjennomsnitt 1998, 1999 og 2000

Arbeidet med å følge opp handlingsplanen for økt yrkesaktivitet blant funksjonshemmede fortsetter, jf. St.meld. nr.8 (1998-99). I tråd med opplegget for tidligere år har hovedinnsatsen basert seg på Aetats ordinære virksomhet som også inkluderer et bredt tilbud av tjenester spesielt tilrettelagt for yrkeshemmede arbeidssøkere, jf. omtale over. I tillegg er det arbeidet videre med konkrete tiltak. Dette ble omtalt i budsjettproposisjonene for 2000 og 2001.

Det er i regi av NHO blitt gjennomført et informasjonsprosjekt rettet mot NHOs medlemsbedrifter for å få flere funksjonshemmede ut i arbeidslivet. Aetat har vært bindeleddet mellom bedriftene og de som ønsket arbeid. Bare et fåtall funksjonshemmede ble ansatt i løpet av prosjektperioden, men gruppen ble profilert som en viktig arbeidstakergruppe overfor bedriftene. Prosjektet har gitt erfaringer som Aetat nytter i sitt formidlingsarbeid.

Status for øvrige prosjekter i handlingsplanen vil bli gitt i eget rundskriv fra Sosial- og helsedepartementet med en samlet rapportering over alle tiltakene i handlingsplanen for funksjonshemmede.

Gjennomsnittstall for årene 1999 og 2000 viser en økning i antall yrkeshemmede med psykiske lidelser på vel 9 pst., eller knappe 1 100 personer til 12 550 personer i 2000. I samme tidsrom økte det gjennomsnittlige antallet av yrkeshemmede med 5 pst. Aetat arbeider aktivt med arbeidssøkere som har psykiske lidelser for å kunne gi bedre tilbud om kvalifisering og tilrettelegging. Som ledd i oppfølgingen av opptrappingsplanen for psykisk helse er antall tiltaksplasser rettet mot denne gruppen økt. Det arbeides med utvikling og spredning av et gruppebasert veiledningstilbud, primært rettet mot personer med psykiske lidelser og personer med muskelsmerter.

Fleksibel jobb (forsøk med lønnstilskudd av lengre varighet) ble igangsatt 2. halvår 2000 i 6 fylker. Ved utgangen av 1. halvår 2001 deltok i underkant 150 personer i tiltaket. Aetat fylke og Aetat lokal har gjennom prosjektet utviklet ny erfaring og arbeidsmetodikk. Aetat Arbeidsdirektoratet tar sikte på å spre kunnskap om hensiktsmessige arbeidsformer til Aetat og Aetats samarbeidspartnere.

Kjønnsfordeling

I 2000 utgjorde kvinner 42 pst. av gruppen helt ledige, mens andelen kvinner blant tiltaksdeltakerne var 47 pst. Både andelen kvinner blant de ledige og andelen kvinner på tiltak gikk noe ned når en sammenligner med året før. Av alle registrerte ledige kvinner deltok i gjennomsnitt 18 pst. på ordinære arbeidsmarkedstiltak i 2000. Den tilsvarende andelen for menn var 14 pst. I 2000 utgjorde kvinner 47 pst. både blant gruppen av registrerte yrkeshemmede og i gruppen av tiltaksdeltakere. I gjennomsnitt var 78,4 pst. kvinner i tiltak. Blant menn var andelen 78,7 pst. Det er særlig i arbeidsmarkedsbedrifter og i samvirketiltakene at kvinner er underrepresentert. Kvinner er noe overrepresentert (53 pst.) i attføringstiltak over kap. 2543.

Hovedmål og strategier

Innretning og strategi for gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken for 2002 må sees i lys av utfordringene og målene for arbeidsmarkedspolitikken. Målene for arbeidsmarkedspolitikken er nedfelt i målstrukturen for Aetat, jf. tabell og omtale nedenfor. Utfordringene er oppsummert foran. Aetat står for den operative gjennomføringen av Regjeringens arbeidsmarkedspolitikk.

Målstruktur for Aetat

Aetats målstruktur har vært uendret siden det ble innført nytt styringssystem i 1994. Det var derfor behov for å tilpasse målstrukturen til de oppgaver Aetat etter hvert har fått. Målstrukturen som nå foreligger er noe enklere, bl.a. er delmålene fjernet, og hovedmålene har et mer langsiktig fokus. Tilgjengelig kunnskap om arbeidsmarkedet er nå et selvstendig hovedmål.

Aetats tjenestespekter og samarbeidsforhold til offentlige og private aktører vil bli endret. Dette har sammenheng med at Aetat Bedrift vil bli avviklet fra årsskiftet, jf. omtale nedenfor. Tjenestespekteret vil bli videreutviklet rundt vederlagsfrie formidlingstjenester. Etaten vil derfor i 2002 vektlegge en tett og god kontakt med det lokale arbeidsmarkedet og gi økt fokus på samarbeid med offentlige og private aktører i arbeidsmarkedet for å fremme målene i arbeidsmarkedspolitikken. Aetats service skal være brukerorientert og individuelt tilpasset arbeidsgivernes og arbeidssøkernes behov. Å opprettholde og videreutvikle arbeidsgiverkontakten vil være basis for alt formidlingsarbeid og også av stor betydning for å kunne yte god bistand overfor målgruppene i arbeidsmarkedspolitikken. Demping av veksten i uførhet og sykefravær er et innsatsområde for Regjeringen. Innenfor arbeidsmarkedspolitikken er denne oppgaven prioritert ved styrket innsats for å følge opp Regjeringens skjerpede krav til attføring før uførepensjon eventuelt tilstås og for å reaktivisere uførepensjonister. I tillegg vil en følge opp opptrappingsplanen for psykisk helse. Et nytt tiltak for reaktivisering av uførepensjonister settes i verk som forsøk. Innenfor grupper med svakere arbeidssøkere er det mange som tidligere bare har hatt en marginal tilknytting til arbeidslivet. Aetat står overfor store utfordringer når det gjelder å yte bistand til personer med relativt stort bistandsbehov.

Departementet vil i 2002 etablere et nytt arbeidsmarkedstiltak med utleie av spesielle målgrupper direkte fra Aetat. Det vil også bli gjennomført et forsøk i begrenset skala med konkurranse om arbeidsformidling og arbeidsmarkedstiltak.

I tillegg til flere tiltaksplasser for yrkeshemmede arbeidssøkere foreslås det også en styrking av personellressursene i Aetat. Arbeidsmarkedstiltakene forenkles og gjøres mer målrettet. Enklere styringssystemer i Aetat og økt delegering av fullmakter til de lokale arbeidskontorene skal gi økt handlingsrom for å oppfylle målene i arbeidsmarkedspolitikken. Departementet har foreslått endringer i Aetats organisasjon. Forslaget er sendt på høring. Aetat vil bidra aktivt til etablering av offentlige servicekontor og videreutvikle etatens tilbud om døgnåpen forvaltning. Samlet vil de omtalte forenklingene bidra til å frigjøre personellressurser til operativt og brukerrettet arbeid i Aetat.

Nedenfor er hovedinnretning og strategi for ulike deler av arbeidsmarkedspolitikken nærmere omtalt.

Formidling og informasjon

Arbeidsmarkedet har de senere årene endret karakter. Kompetansen til arbeidsstyrken har gradvis økt samtidig som arbeidsmarkedet er blitt mer oppdelt og spesialisert. Videre skjer det store strukturelle endringer i mange bedrifter både på grunn av markedsmessige forhold, endringer i eierskap, teknologiske forhold mv. Dette bidrar til store strømmer på arbeidsmarkedet, jf. omtale foran. Gode informasjonssystemer for å kople arbeidssøkere og arbeidsgivere kan sikre at arbeidssøkere raskt kan komme i arbeid, og at arbeidsgivere raskt kan finne arbeidskraft med nødvendige kvalifikasjoner. En viktig oppgave for Aetat er å legge til rette for en slik kobling mellom arbeidssøkere og arbeidsgivere. Dette skjer gjennom formidlingsbistand tilpasset arbeidssøkeres og arbeidsgiveres behov. Aetats tjenestetilbud overfor deler av arbeidssøkere og arbeidsgivere vil i større grad være basert på «hjelp til selvhjelp» der dette er hensiktsmessig gjennom større tilgjengelighet ved IT-baserte løsninger, offentlig servicekontor og døgnåpen forvaltning. Gjennom videreutvikling av selvbetjeningstjenesten på Internett vil Aetat bidra til å lette tilgangen på informasjon om ledige stillinger og arbeidssøkere. Så langt det er mulig, skal Aetat også tilby formidlingsbistand tilpasset arbeidssøkeres og arbeidsgiveres behov. Aetat vil legge vekt på å utvikle sin bransjekunnskap og arbeide med å forbedre sin yrkesveiledning på Internett til bruk for personer som ønsker å orientere seg om yrke eller utdanning. Innenfor de kompetanseområder hvor det er mangel på innenlandske arbeidssøkere, vil etaten bistå arbeidsgivere med formidling av arbeidskraft fra utlandet.

Nærmere om innsatsen overfor ordinære arbeidssøkere

Regjeringen foreslår et gjennomsnittlig tiltaksnivå på 8 200 plasser for 2002 under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene (kap. 1591). Den foreslåtte bevilgningen for 2002 gir grunnlag for en tiltaksaktivitet 1. halvår 2002 som er omlag på linje med 2. halvår 2001. Tiltaksinnsatsen for 2. halvår 2002 vurderes i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett. Tiltaksnivået er tilpasset et stramt arbeidsmarked med høy etterspørsel etter arbeidskraft. I denne situasjonen vil mange arbeidssøkere kunne gå inn i arbeidslivet ved egen innsats basert på god informasjon fra Aetat. Arbeidssøkere som har behov for mer aktiv hjelp vil kunne tilbys veiledning og formidlingsbistand.

De ordinære tiltakene vil i første rekke bli satt inn overfor ungdom og langtidsledige, herunder langtidsmottakere av sosialhjelp, som har behov for kvalifisering og arbeidstrening for å komme i arbeid. Arbeidsmarkedstiltakene vil også bli brukt for å mobilisere arbeidskraftsressursene blant innvandrere herunder nylig bosatte innvandrere. Aetat vil samarbeide med kommunene som har ansvaret for at innvandrerne har et språknivå slik at de kan nyttiggjøre seg arbeidsmarkedstiltak.

I en situasjon med mangel på arbeidskraft i enkelte sektorer, vil tiltakene bli innrettet slik at flaskehalser på arbeidsmarkedet motvirkes.

Ungdomsgarantien som sikrer ungdom under 20 år som er uten skoleplass eller arbeid tilbud om arbeidsmarkedstiltak, videreføres i 2002. For aldersgruppen 20-24 år vil en fortsatt satse på formidlingsbistand for å utnytte dagens gode arbeidsmarked.

Aetats innsats for å videreutvikle et godt tilbud til personer med lese- og skrivevansker fortsetter.

Nærmere om innsatsen overfor yrkeshemmede arbeidssøkere

Forslaget til bevilgning for 2002 gir grunnlag for et gjennomsnittlig tiltaksnivå på omlag 22 600 tiltaksplasser under kap. 1592. Innsatsen rettet mot yrkeshemmede for å følge opp Regjeringens skjerpede krav til attføring før vurdering av uførepensjonering og for å reaktivisere uførepensjonister, er styrket med 290 mill. kroner, tilsvarende om lag 1 750 tiltaksplasser, og medregnet personellressurser til Aetat. Forslaget gir også grunnlag for å følge opp opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2006. Samlet vil dette bidra til å motvirke avgang fra arbeidsstyrken og mobilisere viktige arbeidskraftsressurser.

Reaktiviseringen vil kreve omfattende bistand til avklaring, veiledning, kvalifisering og formidling i Aetat. Innføringen av et forenklet tiltaksregelverk som sikrer mer lokalt skjønn, og opprettelsen av et eget rettighetsbasert reaktiviseringstiltak med lønnssubsidium, jf. omtale under kap. 1592, post 74, vil bidra til at tiltak raskt kan stilles til rådighet og unødig ventetid unngås. Det er et godt og tett samarbeid mellom Aetat og trygde­etaten, og Aetat deltar i trygdeetatens forsøk med nettverksprosjekter for uførepensjonister.

Aetat skal gi målrettet bistand slik at yrkeshemmede arbeidssøkere blir satt i stand til å gå over i ordinært arbeid snarest mulig etter at attføring er gjennomført. Utarbeidelse av handlingsplaner og bruk av arbeidsmarkedstiltak er, etter en nødvendig veilednings- og avklaringsfase, viktige betingelser for å få dette til. Hele spekteret av tjenester og tilbud som Aetat har utviklet når det gjelder informasjon, veiledning, formidlingsbistand og arbeidsmarkedstiltak, vil bli nyttet overfor yrkeshemmede arbeidssøkere og uførepensjonister. Det legges vekt på å gjøre avklaringsfasen målrettet, og å holde unødig ventetid før og mellom tiltak nede. Den sterke tilstrømmingen av yrkeshemmede kan imidlertid gjøre det vanskeligere for Aetat å holde ventetidsperioden på et like lavt nivå som før. Økt utprøving av personer med mer usikkert attføringspotensiale kan bety nedgang i andelen som går over i aktive løsninger etter gjennomført attføring. En vil følge utviklingen på dette området nøye.

I tillegg til de spesielle arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede (kap. 1592) kan yrkeshemmede som har rett til folketrygdytelser under attføring, beholde disse ytelsene under skolegang eller ved avklaring/arbeidstrening i bedrift (hospitering), jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002) Folketrygden, kap. 2543. Med økt tilgang av yrkeshemmede med rett til attføringspenger i 2002, vil antallet i tiltak finansiert over kap. 2543 kunne øke.

Gjennomgang av arbeidsmarkedstiltakene

Departementet har foretatt en gjennomgang av arbeidsmarkedstiltakene, jf. omtale i budsjettproposisjonen for Arbeids- og administrasjonsdepartementet for 2001. Arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede og ordinære arbeidssøkere har utviklet seg forskjellig over tid. Dette innebærer at antall tiltakstyper for yrkeshemmede har økt, mens det har skjedd en forenkling av tiltaksstrukturen for ordinære arbeidssøkere. Dette har ført til et regelverk med svært mange tiltak, der flere har delvis overlappende formål og like målgrupper. Departementet vil derfor foreslå endringer i regelverket.

Hensikten med de foreslåtte endringene er å gi yrkeshemmede under attføring og ordinære arbeidssøkere et bedre tilbud og redusere administrasjonen av ordningene gjennom et enklere regelverk. Dermed vil det kunne overføres mer ressurser til operativt og brukerrettet arbeid.

Forslaget omfatter arbeidsmarkedstiltakene både for yrkeshemmede og ordinære arbeidssøkere, og samler i ett regelverk alle sider ved bruk av arbeidsmarkedstiltak. Dette gjelder innholdet i arbeidsmarkedstiltakene og de ulike tilskuddsordningene til tiltaksarrangører og deltakere på tiltakene. Det er lagt til grunn at det i størst mulig utstrekning skal brukes faste tilskuddssatser og at antall satser reduseres. Samlet sett vil ikke forslaget føre til økte kostnader.

Forslaget har vært sendt på høring. Høringen viste at det er bred oppslutning om fornyelse og forenkling av arbeidsmarkedstiltakene. På bakgrunn av høringsforslaget utarbeider departementet nå én ny forskrift for arbeidsmarkedstiltakene. Den vil tre i kraft fra 01.01.2002. Den nye forskriften vil i hovedsak være i tråd med det utsendte forslaget. På enkelte punkter vil imidlertid departementet følge opp forslag til endringer som kom inn i høringsrunden.

Det er bred oppslutning blant høringsinstansene om å slå sammen dagens tre typer arbeidssamvirker (ASV, PV og ASVO) til ett nytt arbeidssamvirketiltak basert på prinsippene i dagens ASVO. Enkelte av virksomhetene som i dag får tilskudd etter budsjett, vil motta et lavere tilskudd etter det nye regelverket. Departementet vil legge opp til at disse virksomhetene får tid til å omstille seg, og at det i en overgangsperiode vil bli gitt støtte til omstilling og videreutvikling av virksomhetene. Departementet er i ferd med å lage overgangsregler.

Muligheten til å beholde folketrygdens attføringsytelser (kap. 2543) ved deltakelse på tiltak videreføres uten endringer.

Departementet har gjennomført en særskilt gjennomgang av støtte- og styringssystemet for Arbeidsmarkedsbedriftene. Forslag til endringer er sendt på høring.

Ny tiltaksstruktur

Det legges opp til færre typer arbeidsmarkedstiltak. Individuell vurdering, tiltakskjeding og helhetstenkning skal ligge til grunn for tilbudet av arbeidsmarkedstiltak til den enkelte. Målgruppen for det enkelte tiltak skal være vid og omfatte både yrkeshemmede og ordinære arbeidssøkere. For å sikre yrkeshemmede et godt tilpasset tilbud, vil etaten kunne ta i bruk lengre varighet og høyere tilskuddssatser for denne gruppen enn for øvrige tiltaksdeltakere. Enkelte tiltaksvarianter vil fortsatt være forbeholdt yrkeshemmede.

Arbeidsmarkedstiltakene vil fra 01.01.2002 bestå av 5 hovedgrupper av arbeidsmarkedstiltak:

• Lønnstilskudd.

• Arbeidspraksis.

• Opplæring.

• Midlertidig sysselsetting.

• Varig tilrettelagt arbeid.

De fire førstnevnte hovedgruppene vil ha integrering i ordinært arbeidsliv som siktemål, mens deltakerne i varig tilrettelagt arbeid vil bli tilbudt sysselsetting i et arbeidssamvirke uten tidsbegrensning. Det vil være undergrupper av tiltak (tiltaksvarianter) innen hovedgruppene arbeidspraksis og midlertidig sysselsetting.

I tillegg vil tiltakene bedriftsintern opplæring, bedriftsintern attføring og arbeid med bistand bli videreført. Aetats oppgaver og virkemidler i bedriftsintern attføring vil bli drøftet i stortingsdokumentet som følger opp Sandman-utvalgets forslag.

Organisering av Aetat

Dagens organisering av Aetat lokal er et resultat av tilpasninger over tid som følge av endringer på arbeidsmarkedet og i ressurssituasjonen i Aetat. Ressurssituasjonen og Regjeringens mål om en effektiv og brukerrettet offentlig tjenesteproduksjon har gjort det hensiktsmessig å vurdere organisering og rammeverk rundt Aetat på nytt. I en slik vurdering vil det bli lagt særlig vekt på at en oppnår en effektiv tjenesteproduksjon, samt at etatens tjenester i økt grad tilpasses til brukernes individuelle behov.

Forslag til endringer i organiseringen av Aetat er sendt på høring. Her drøftes to alternative modeller for organisering:

1. Opprettelse av regionkontorer til erstatning av dagens fylkesarbeidskontorer.

2. Etablering av ett Aetat lokal hovedkontor i hvert fylke.

Departementet har i høringsbrevet foreslått at sistnevnte alternativ velges. Dette innebærer at leder av Aetat lokal hovedkontor får ansvaret for å styre og å koordinere virksomheten i eget fylke i tillegg til å lede kontorets ordinære operative virksomhet. De foreslåtte endringene vil kreve endringer i sysselsettingsloven. Departementet tar sikte på å fremme en odelstingsproposisjon om saken etter at den pågående høringen er avsluttet.

Departementet legger samtidig opp til at det gjennomføres andre endringer i rammebetingelsene for Aetat, blant annet i form av enklere styringssystemer, økt fullmaktsdelegering, enklere regelverksutforming, jf. omtale ovenfor. Samlet skal dette bidra til at Aetat får større frihet og ansvar i sin samhandling med brukere og samarbeidspartnere. Samtidig skal endringene bidra til å flytte ressurser fra administrasjon til operativ og brukerrettet virksomhet.

Fra 01.01.2002 overføres ansvaret for administrasjon av ventelønnsordningen fra Statens Pensjonskasse til Aetat. Det vil bli fremmet forslag til endringer i regelverket om ventelønn som innebærer en harmonisering med dagpengeordningen. Overføringen, regelverksendringene og nye virkemidler for omstilling i staten skal bidra til at overtallige fra staten blir raskere formidlet til nytt arbeid. Overføringen av ventelønnsordningen til Aetat gir et styrket grunnlag for dette.

Dagpenge- og attføringsytelser

Dagpengeordningen og ytelsene til yrkesrettet attføring er de viktigste kilder til inntektssikring for ledige og personer under yrkesrettet attføring. Det vil derfor bli lagt vekt på at retten til dagpenger og yrkesrettet attføring avklares raskest mulig.

Dagens regler om dagpenger under permittering gir arbeidsgiver mulighet for å permittere arbeidstakere inntil 52 uker uten at lønnsplikten gjeninntrer. Med dagens stramme arbeidsmarked er det viktig at arbeidskraft raskt skal kunne gå over i virksomheter med behov for arbeidskraft. Dette vil også kunne motvirke lønns- og prispress. Regjeringen har derfor foreslått å redusere trygdeperioden til 26 uker. Dette gir grunnlag for at permitterte raskere kan tas tilbake i tidligere jobb eller komme over i nytt arbeid.

I lov om lønnsplikt under permittering er det inntatt en midlertidig bestemmelse gjeldende ut året 2001 om at arbeidsgivers lønnsplikt for permitterte arbeidstakere som deltar i arbeidsmarkedstiltak ikke inntrer før tiltaket er avsluttet. Regjeringen ønsker å videreføre denne ordningen for å understøtte den kompetansehevingen som skjer på denne måten, og vil foreslå at ordningen gjøres permanent. Det vises til omtale i folketrygdproposisjonen under kap. 2541 Dagpenger.

Regjeringen legger opp til å iverksette nye beregningsregler for attførings- og rehabiliteringspenger fra 01.01.2002. Dette har sammenheng med at dagens regelverk er komplisert og administrativt krevende for både trygde- og arbeidsmarkedsetaten. De nye beregningsreglene innebærer en forenkling både for etaten og mottakerne av attføringsytelser, jf. omtale i folketrygdproposisjonen under kap. 2543 Yrkesrettet attføring.

Arbeidsmarkedstjenester mot betaling

I tråd med omtalen i Revidert nasjonalbudsjett 2001 legges Aetat bedrift ned i sin nåværende form fra 31.12.2001. Departementet legger til grunn at avviklingen av tilbudet skjer i henhold til inngåtte kontrakter både i forhold til kunder, ansatte vikarer og øvrige ansatte. Tjenestene personalutvelgelse og omstillingsbistand vil opphøre som betalingsbaserte tjenester. Aetat vil utføre enkelte vederlagsfrie tjenester innenfor disse områdene i tråd med etatens oppgaver og tilgjengelige ressurser.

Departementet legger opp til at etatens innsats for å sikre kommuner vikarer til for eksempel skoler og sykehjem kan videreføres fra enkelte Aetat lokal. Etatens innsats vil da skje i samarbeid med interesserte kommuner uten økonomiske transaksjoner mellom partene. Innenfor en slik modell vil Aetat kunne ha ansvaret for å sikre tilgang på aktuelle vikarer, gjennom spesielt tilrettelagte løsninger overfor kommunen. I tråd med omtalen i Revidert nasjonalbudsjett tar departementet sikte på å innføre et arbeidsmarkedstiltak med utleie av spesielle målgrupper direkte fra Aetat, jf. omtale nedenfor.

Selv om virksomheten slik den er nå opphører fra årsskiftet, vil det være behov for en mindre bevilgning i 2002. Dette vil dreie seg om bevilgning for å håndtere utbetalinger knyttet til avtaler inngått i 2001, jf. omtale under kap. 1593 og kap. 4593.

Forsøk med konkurranse om tiltak og arbeidsformidling

Stortinget vedtok 20.02.2001 følgende:

Stortinget ber Regjeringen etablere en prøveordning med konkurranse om arbeidsformidling av personer som krever ekstra tilrettelegging og oppfølging i arbeidsmarkedet etter den modell som skisseres i Dokument nr. 8:14 (2000-2001).

I St.meld. nr. 2 (2000-2001) Revidert nasjonalbudsjett 2001 har Regjeringen redegjort for framdriften i saken og at en vil komme tilbake til dette i St.prp. nr. 1 (2001–2002). Departementet vil følge opp vedtaket ved å starte forsøk i 2002 med en varighet på om lag 3 år. Med grunnlag i Innst.S. nr. 148 (2000-2001) har en presisert målgruppen til arbeidssøkere som er registrert i Aetats register og er langtidsledige eller yrkeshemmede. En viktig side ved forsøket vil være at arbeidssøkerne skal ha fritt valg av leverandør av tjenester mellom Aetat og blant de tilbyderne som er funnet kvalifisert av Aetat til å gi bistand.

Tilbyderne kan være private, kommunale eller ideelle virksomheter. Disse vil bli valgt ut med bakgrunn i innhentet tilbud i noen geografiske områder. Betalingen knyttes til antall arbeidssøkere og tiden disse er hos tilbyderne. Siden det her er private aktører, vil det legges vekt på at det i forsøket bygges inn incentiver til å gjøre et godt arbeid for å få arbeidssøkerne over i gode og varige arbeidsforhold. De individbaserte ytelsene som dagpenger, attføringspenger, attføringsstønader og kursstønad følger den enkelte som deltar i forsøket og utbetaling av disse ytelsene skjer fra Aetat. Det legges ikke opp til endringer i regelverket for disse ytelsene. Det vil bli ansatt prosjektledere i Aetat som skal drive forsøket. Forsøket vil ha begrenset omfang og vil bli finansiert over kap. 1591 og kap. 1592. Forsøket vil bli evaluert.

Nytt utleietiltak

Det foreslås å iverksette et nytt tiltak knyttet til utleie direkte fra Aetat i budsjettet for 2002, jf. omtale i Revidert nasjonalbudsjett 2001. Forslaget innebærer at langtidsledige arbeidssøkere, arbeidssøkere som har gjennomført attføring samt uførepensjonister, vil kunne leies ut til ordinære bedrifter. Aetat vil ved behov kunne yte støtte til deler av innleiers kostnader. Aetat har det fulle arbeidsgiveransvaret for tiltaksdeltakerne, og utgifter knyttet til administrasjon av ordningen vil dekkes innenfor rammen av kap. 1590 Aetat. Aetats støtte vil bli dekket innenfor budsjettrammen for arbeidsmarkedstiltakene. Aetats inntekter fra innleier føres på egne inntektsposter.