Allmenn omtale

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har det helhetlige ansvaret for bevilgningene til kongehuset.

I tillegg til bevilgningene under kap. 1 H.M. Kongen og H.M. Dronningen og kap. 2 H.K.H. Kronprinsen og H.K.H. Kronprinsessen, dekkes utgifter knyttet til Det kongelige hus også over andre budsjettkapitler i statsbudsjettet. Dette gjelder:

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Kap. 1581 Eiendommer til kongelige formål.

• Utenriksdepartementet. Kap. 103 Regjeringens fellesbevilining for representasjon og kap. 104 Kongefamiliens offisielle reiser til utlandet.

• Forsvarsdepartementet. Div. kapitler (H.M. Kongens adjutantstab). Kap. 1732 Sjøforsvaret (Kongeskipet og K/B stjernen).

• Justisdepartementet. Kap. 441 Oslo politidistrikt (eskortetjeneste).

Fylkesmannsrollen og arbeidsoppgaver

Fylkesmannen er statens fremste representant i fylket og skal arbeide for at Stortingets og Regjeringens vedtak, mål og retningslinjer følges opp regionalt og lokalt. På vegne av flere departementer ivaretar fylkesmannen sektoroppgaver på sentrale samfunnsområder. Fylkesmannen ivaretar viktige rettssikkerhetsoppgaver gjennom tilsynet med deler av kommunenes og fylkeskommunenes tjenesteproduksjon, gjennom å fatte vedtak i første instans og gjennom lovlighetskontroll med kommunale vedtak og klagesaksbehandling av kommunale enkeltvedtak. Fylkesmannen har videre ansvar for å samordne statens samlede virksomhet i fylket slik at viktige helhetshensyn i den nasjonale politikken kan ivaretas. Fylkesmannen er den viktigste statlige institusjonen på regionalt nivå for å ivareta helhet og samordning i den statlige forvaltningen på tvers av sektorene. Som samordningsmyndighet skal fylkesmannen særlig bidra til at formidlingen av statlige forventninger og styringssignaler overfor kommunene er konsistent og helhetlig. Fylkesmannen er et utviklings- og kompetanseorgan som skal stimulere til samarbeid og fellestiltak i forhold til kommunene og regional statlig forvaltning.

Fylkesmannsembetet har videre en viktig funksjon som bindeledd mellom stat og kommune, ikke minst for å legge til rette for dialog og utvikling av felles forståelse mellom nivåene om gode og helhetlige løsninger. Behovet for og kravet om at staten skal forholde seg til kommunesektoren på en samlet og helhetlig måte utgjør en vesentlig begrunnelse for fylkesmannsembetets karakter av å være et sammensatt organ med god fagkompetanse på ulike fagområder. Fylkesmannsembetets rolle og utvikling skal fortsatt være forankret i arbeidet med å utvikle en desentralisert forvaltning som ivaretar viktige verdier som hensynet til det lokale selvstyret og enkeltmenneskets rettssikkerhet.

Oppfølging av Riksrevisjonens rapport om saksbehandlingen i fylkesmannsembetene

Hvert enkelt embete er pålagt å gjennomgå sine rutiner for klagesaksbehandlingen og å gjennomføre nødvendige tiltak for på kort og lengre sikt å bedre saksbehandlingstiden.

Det er øremerket midler til styrking av rettssikkerhetsarbeidet gjennom prosjekter knyttet til kortere saksbehandlingstid og fylkesmannen som rettssikkerhetsinstans. Embetene er bedt om å rapportere samlet om saksbehandlingstid og om restanseutviklingen til departementet.

Integreringen av fylkeslege og statens utdanningskontor

Fylkeslegene og utdanningsdirektørene skal integreres i fylkesmannsembetene fra 01.01.2003, og at de tre etatene blir én etat fra samme tidspunkt. En slik omorganisering innebærer bl.a. at de administrative funksjonene i de tre etatene kan slås sammen til én funksjon. Arbeidet er planlagt gjennomført i løpet av 2002 slik at den nye etaten kan være operativ fra årsskiftet 2002-2003.

Utdanningskontorene

Integreringen av de statlige utdanningskontorene innebærer bl.a. at fylkesmennene blir bindeleddet mellom Utdanning- og forskningsdepartementet og utdanningssektoren i kommuner og fylkeskommuner. Embetet inngår dermed i den statlige utdanningsadministrasjonen.

De statlige utdanningskontorene vil i utgangspunktet bli integrert i embetene som en egen utdanningsavdeling under ledelse av en utdanningsdirektør.

Utdannings- og forskningsdepartementet vil foreta en helhetlig vurdering av oppgaver i og organisering av den statlige utdanningsadministrasjonen. Utdanningskontorenes oppgaver vil også bli vurdert i denne sammenhengen. På bakgrunn av dette er det ikke foreslått å overføre midler fra kap. 203 Statens utdanningskontor til kap. 1510 Fylkesmannsembetet i budsjettforslaget for 2003. Vi viser for øvrig til omtale under kategori 07.10 Administrasjon og kap. 203 Statens utdanningskontor under Utdannings- og forskningsdepartementets budsjettområde. Midlene vil imidlertid bli stilt til disposisjon for fylkesmannsembetene.

Fylkeslegene

Fylkeslegekontorene vil bli integrert i embetene som en helseavdeling under ledelse av fylkeslegen. Reformen vil innebære at fagkompetansen på sosial- og helsetjenester i regional stat utnyttes bedre. Tilsynsoppgavene etter helselovgivningen ivaretas av fylkeslegene som tilsynsmyndighet, direkte underlagt Statens helsetilsyn. Tilsynet med den statlig eide spesialisthelsetjenesten er en omfattende oppgave, der utpekte fylkesleger i en viss utstrekning har ansvar for helseregionomfattende oppgaver, jf. Ot.prp. nr. 105 (2001-2002).

Modernisering av offentlig sektor

Fylkesmannens rolle i moderniseringsarbeidet

Fylkesmannsembetene vil ha flere oppgaver i moderniseringsarbeidet som:

• Pådrivere overfor kommuner og lokale statsetater til å prøve ut modeller og arbeidsmåter som bidrar til en effektiv forvaltning og setter brukeren i sentrum.

• Lytteposter og formidlere av aktuelle problemstillinger knyttet til moderniseringsarbeidet, og ikke minst bidra til å spre informasjon om gode tiltak.

• Ansvarlige for oppfølging av desentralisering og delegering av oppgaver og myndighet til kommunene med vekt på å legge myndighet og praktisk forvaltning så nær brukerne som mulig.

For etaten internt videreføres arbeidet med effektivisering, bl.a. gjennom bedre utnyttelse av teknologi på personalområdet og administrasjon.

Fylkesmannens oppgaver i forhold til kommunene

Fylkesmennene foretar fordelingen av skjønnsmidlene i inntektssystemet til kommunene. Denne oppgaven innebærer at fylkesmennene kan bidra økonomisk til omstilling og modernisering i kommunene. Fylkesmannen kan også gi økonomisk bidrag til prosjekter om interkommunalt samarbeid.

Nye oppgaver for kommunene innen landbruk og miljø

For å få best mulig lokal tilpasning av de nasjonale virkemidlene i landbruket skal det legges til rette for at kommunene i større grad kan bli en aktiv landbrukspolitisk aktør, jf. St.meld. nr. 19 (2001-2002).

Reformen gir kommunene større handlingsrom og det skal legges til rette for et forsterket lokaldemokrati på landbruksområdet. Oppgaver der lokalt skjønn er viktig, skal overføres fra fylkesmannen og fylkeslandbruksstyret til kommunene fra 01.01.2004. Målet med reformen er å stimulere til lokal forankring, forståelse og aksept for viktige landbrukspolitiske målsettinger. Landbruksdepartementet vil vurdere ulike forvaltningsmodeller for fordeling av de økonomiske virkemidlene på landbruksområdet. Kommunene, statlig regional forvaltning, næringsorganisasjoner og FoU-miljøer vil bli trukket aktivt med i dette arbeidet.

Fylkesmannen skal fortsatt ha et hovedansvar for gjennomføringen av den nasjonale landbrukspolitikken både med hensyn til formidling av statlig landbrukspolitikk, som regionalt kompetanse- og pådrivermiljø og når det gjelder kontroll og kvalitetssikring i kommunene, jf. St.meld. nr. 19 (2001-2002) og St.prp. nr. 1 (2002-2003) Landbruksdepartementet.

Fra og med 2002 ble midlene til landbrukskontorene innlemmet i inntektssystemet for kommunene gjennom overgangsordningen. I forbindelse med desentraliseringen av oppgaver til kommunene på landbruksområdet skal kriteriene i inntektssystemet for kommunene endres slik at det blir en god sammenheng mellom tildeling av midler og oppgavemengde i kommunene, jf. St.meld. nr. 19 (2001-2002) og Kommuneproposisjonen for 2003. Regjeringen vil komme tilbake til den praktiske gjennomføringen av reformen i forbindelse med Kommuneproposisjonen for 2004.

På miljøvernområdet vil kommunene få ansvaret for miljøvernutfordringer eller interesser av lokal karakter. Det tas sikte på en gradvis overføring av oppgaver og myndighet som krever lokalpolitisk skjønn, fra staten til kommunene i perioden fra 2002-2005.

Endringer innen landbruksområdet

I Jordbruksforhandlingene for 2002/2003 ble avtalepartene enige om flere endringer tilknyttet ordningene over jordbruksavtalen. I tillegg er det foreslått endringer i konsesjonsplikten etter konsesjonsloven.

Endringer innen justissektoren

Regjeringen har besluttet å flytte førsteinstans behandling av voldsoffererstatning fra fylkesmannsembetene til sentral enhet i Vardø. En sentralisering krever endring i voldsoffererstatningsloven og en utredning om praktiske konsekvenser. Etablering av et sentralt organ i Vardø vil i større grad sikre lik behandling av søknadene. Flyttingen vil foruten lovendring kreve rekruttering og kompetanseoppbygging av fagpersonale.

Ny lov om stiftelser er vedtatt av Stortinget, jf. Innst.O. nr. 74 (2000-2001). Det er forutsatt at tilsynet med stiftelser skal sentraliseres i ett tilsyn. I dag fører fylkesmannen register over de registreringspliktige stiftelsene i fylket og samarbeider med Enhetsregisteret i Brønnøysund om omdanning, nyregistrering og sletting av stiftelser. Justisdepartementet har ansvaret for å opprette tilsynet.

Lov om personnavn innebærer en liberalisering i forhold til navneloven 1964. Loven innebærer også en saksbehandlingsmessig forenkling. Folkeregistrene vil etter den nye loven være førsteinstans, og fylkesmannen vil være klageorgan.

Kommunenes plikt til internkontroll innenfor helse- og sosialsektoren

Innføringen av plikt for kommunene til å ha internkontroll for sine sosiale tjenester og felles forskrift om internkontroll for helsetjenesten og sosialtjenesten klargjør kommunenes og foretakenes ansvar for eget styringssystem, og for valg av løsninger innen rammen av regelverk og andre statlige krav. Utvidelse av plikten til internkontroll har som formål å sikre forsvarlige tjenester gjennom systematisk styring og kontinuerlig forbedring, og å gjøre dette enklere for kommunene ved en harmonisering av de krav myndighetene stiller til kommunene. Grunnlaget for tilsyn blir bedre. Samorganiseringen av helse- og sosialområdene i regional stat legger grunnlag for styrket støtte til kommunesektoren og virksomhetenes eget arbeid med kvalitetssystemer.

Likestilling

Alle virksomheter (både offentlige og private) er pålagt årlig rapportering om hvordan likestillingsarbeidet ivaretas. Lovens pålegg om årlig rapportering gjelder eksplisitt for likestillingsarbeidet internt i virksomheter. Det er imidlertid en klar forventning om at offentlige myndigheter på samme måte rapporterer om hvordan de oppfyller aktivitetsplikten mht å integrere kjønns- og likestillingsperspektiv i det eksterne arbeidet.

Systematisk sammenligning

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har i 2002 satt i gang et prosjekt med systematisk sammenligning mellom fylkesmannsembetene som har som formål å:

• imøtekomme fylkesmannsembetenes eget ønske og behov om å kunne sammenligne seg med andre embeter for å oppnå økt kvalitet og produktivitet i saksbehandlingen gjennom læring og «gode eksempeler».

• dekke fagdepartementenes behov for å kunne skaffe seg en mer inngående og systematisk kunnskap om de enkelte embetenes arbeidsmåte, resultatoppnåelse og ressursbruk.

I første omgang prioriteres sammenligningen i saker som går på rettssikkerhet, primært saksbehandlingstid innenfor byggesaker, klagesaksbehandling etter sosialtjenesteloven, voldsoffererstatning og fri rettshjelp.

Fylkesmannsembetenes tverrgående arbeidsområder

Kommunerettet virksomhet - samordning og veiledning

Behovet for nasjonal styring skal balanseres mot mål om større lokalpolitisk handlingsrom og frigjøring av ressurser til kommunal tjenesteproduksjon. Fylkesmannen er det sentrale samordningsorganet på fylkesplanet for statlige etater med styringsoppgaver overfor kommunene for å sikre at de ulike delene av regional statsforvaltning tar hensyn til helheten i kommunenes virksomhet.

Fylkesmannen skal ha et konkret opplegg for samordning av den kommunerettede styringen. Til grunn for fylkesmannens samordning legges Kommunal- og regionaldepartementets «Retningslinjer for fylkesmannens samordningsfunksjon i forhold til kommuneretta styring» til grunn.

Fylkesmannen informerer om plikter og om hvilken frihet kommunene har ved iverksetting av statlig politikk. Fylkesmannen har ansvaret for å bidra med kunnskap om bruk av lover og gi rettledning om generell saksbehandling slik at kvaliteten i saksbehandlingen sikres. De skal også tilrettelegge for erfaringsutveksling mellom kommunene, samt interkommunal samordning.

Velferd, helse og personrettet tjenesteyting

Fylkesmannen fører tilsyn med sosiale tjenester og fylkeslegen med helsetjenester for å sikre forsvarlige tjenester og at sosial- og helselovgivningen for øvrig etterleves slik at befolkningens behov for tjenester ivaretas og ressursene utnyttes godt.

På helseområdet føres tilsyn med autorisert personell og virksomheter på grunnlag av klager og meldinger der de alvorligste sakene oversendes Helsetilsynet. På sosialområdet ligger myndighet til å gi pålegg hos fylkesmennene. En rekke klageordninger som gjelder rettigheter i sosial- og helsetjenestene behandles endelig av fylkesmennene og fylkeslegene.

På helseområdet vil det bli gjennomført et felles virksomhetstilsyn med helseforetak knyttet til pasientrettigheter hvor blant annet ivaretakelse av vurderingsgarantien som inngangsport til somatisk spesialisthelsetjeneste og fritt sykehusvalg vil være sentrale elementer. Det skal også gjennomføres felles virksomhetstilsyn med psykisk helsevern til voksne. Temaer her vurderes på bakgrunn av bekymringsmeldinger om tjenesten og i lys av opptrappingsplanens prioriterte områder. For sosialtjenesten planlegges første tilsvarende felles tilsyn for hele landet i 2004.

Det gis rådgivning innen regelverk, nasjonal helsepolitikk og sosialpolitikk og de tjenesteområdene som omfattes av statlige handlingsplaner. Målgruppen er primært lokale myndigheter, ledere i kommuner, helseforetak og virksomheter, og fagpersonell. Det brukes betydelige ressurser også på å veilede publikum. Enkelte av saksområdene der det behandles enkeltsaker for andre sektorer, har stort omfang som førerkort- og skattesaker.

Mange saker innen tilsyns- og rettshjelpsområdet angår enkeltmennesker direkte. Dette gjelder blant annet fylkesmannens tilsyn med overformynderiene og vedtak etter rettshjelpsloven. Fylkesmannen treffer vedtak i førsteinstans i de fleste rettshjelpsaker. I juni 2002 vedtok Stortinget å oppheve egenandelene etter rettshjelploven. Når dette vedtaket iverksettes, vil fylkesmennene bli fritatt for en betydelig arbeidsmengde.

Barn, oppvekst og utdanning

Samarbeid og samordning mellom tiltak og virkemidler over etats- og profesjonsgrenser er viktig for å få til helhetlige løsninger. Integrasjon av utdanningskontorene og fylkeslegene vil styrke embetenes samordningsfunksjon.

Fylkesmennene forvalter det statlige driftstilskuddet og stimuleringstilskuddet til barnehagene. I tillegg behandler de dispensasjonssøknader og klagesaker etter barnehageloven. Den pågående kvalitetssatsingen i barnehagene er en prioritert oppgave for embetene. De bidrar til at hovedmålene i satsingen nås gjennom forvaltning av statlige midler, veiledning og formidling av god praksis mellom kommuner. Regjeringen vil følge opp Stortingets vedtak om endringer i finansieringen av barnehagesektoren, jf. St.prp. nr. 1 (2002-2003) for Barne- og familiedepartementet.

For å ivareta dem som blir utsatt for omsorgssvikt er det viktig med et godt fungerende barnevern. Fylkesmennene har måttet sette inn til dels betydelig ressurser i forbindelse med institusjonstilsynet og noen embeter har hatt ressursmessige problemer med å gjennomføre barnevernlovens krav om antall tilsyn. Alle institusjoner får imidlertid tilsyn. Det skal innføres et mer systematisk tilsyn som omfatter både det kommunale barnevernet og institusjonene.

I forbindelse med at St.meld. nr. 40 (2001-2002) om barne- og ungdomsvernet ble lagt fram i juli 2002 foreslår regjeringen at staten skal overta de fylkeskommunale oppgaver på barnevern- og familievernområdet. Høsten 2002 vil det bli lagt frem en odelstingsproposisjon for Stortinget med forslag om statlig overtakelse der regjeringen også foreslår å åpne for forsøk der enkelte store kommuner, eller små kommuner gjennom interkommunalt samarbeid kan ta over de tidligere fylkeskommunale oppgavene på dette området.

Regjeringen tar sikte på å fremme en odelstingsproposisjon høsten 2002/våren 2003 der fylkesmannsbehandlingen av ordinære barnefordelingssaker foreslås å opphøre.

Tverretatlige tiltak og systematisk oppfølgingsarbeid fra fylkesmannens side bidrar til å styrke arbeidet med foreldreveiledning og fedregrupper i kommunene.

Fylkesmannen vil i 2003 ha et særlig ansvar for å følge opp strategien for kvalitetsutvikling i grunnskolen. Fylkesmannen vil ta aktiv del i arbeidet med gjennomføringen av handlingsplanen «IKT i norsk utdanning» og følge opp arbeidet med Kompetansereformen lokalt og regionalt.

Regional planlegging, areal- og bygningspolitikk

Fylkesmannen har hovedansvaret for å samordne statens interesser ved utarbeiding, behandling og oppfølging av fylkesplanen.

Fylkesmannen har ansvaret for å ta initiativ til å samordne arbeidet i de øvrige regionale statsetater slik at kommuner og fylkeskommuner får et mest mulig helhetlig bilde av statens forventninger og krav i planleggingen.

Fylkesmannen har ansvaret for å samordne regionale statsetaters arbeid med regionale utviklingsprogrammer. Fylkeskommunen har ansvaret for at slike programmer utarbeides i tilknytning til fylkesplanens handlingsprogram. Målet er å fremme partnerskap mellom privat og offentlig sektor, ulike forvaltningsnivåer og sektorer og utvikle samarbeidsavtaler både om disponering av ressurser fra ulike aktører og gjennomføring av tiltakene.

Fylkesmannen bidrar til at det utarbeides regionale planer for areal og transport som inneholder en helhetlig virkemiddelstrategi, og har ansvaret for at verneplanarbeidet integreres i arealplanleggingen.

Fylkesmannen har ansvar for at nasjonal politikk formidles og ivaretas, og bidrar til samordning av statlige interesser i behandlingen av kommunale planer. I samarbeid med fylkeskommunene veileder fylkesmannen om riktig forståelse av regelverk og planoppfølging, og følger om nødvendig opp enkeltsaker.

Fylkesmannen har et selvstendig ansvar for å verne om jordsmonnet som en del av den nasjonale miljøvernpolitikken. Fylkesmannen har ansvar for at hensyn til biologisk mangfold, det biologiske ressursgrunnlaget og de allmenne friluftslivsinteressene er godt dokumentert og at dette legges til grunn i sektor- og arealplaner etter plan- og bygningsloven. Fylkesmannen arbeider for at flere kommuner deltar i AREALIS-samarbeidet.

Fylkesmannens har en viktig rolle både i innhenting av ulike typer data/dokumentasjon og ved formidling av kunnskap om utvikling i miljøtilstand og arealbruk, bidrar aktivt til en felles geodataforvaltning og kompetanseheving i bruken av geografisk informasjon. Gjennom veiledning, dialog og som høringsinstans bidrar fylkesmannen til at det gjøres risiko- og sårbarhetsvurderinger i all planlegging etter plan- og bygningsloven.

Fylkesmannen har en særlig oppgave i rollen som veileder i kommunal planlegging for å sikre at beredskapsmessige hensyn i samfunnsplanleggingen ivaretas.

Fylkesmannen er klageinstans for kommunale enkeltvedtak etter plan- og bygningsloven, og fatter også vedtak i første instans, blant annet i saker om ekspropriasjon, forhåndstiltredelse og saksomkostninger. Dette er saker av stor betydning for utbyggingsinteresser, herunder tempo i regulerings- og byggesaker, og som også angår enkeltmenneskers rettsstilling direkte. Fylkesmannen har gjennom sin oppgaveløsning og informasjonsvirksomhet en viktig oppgave i å trygge enkeltpersoners rettsstilling og sørge for at hensyn som blant annet estetikk, helse, miljø og sikkerhet ivaretas i det enkelte byggetiltaket.

Innovasjon og verdiskapning

Jord- og skogbruk, areal- og ressursforvaltning i landbruket, et variert kulturlandskap og søkelys på ulike miljøtiltak er viktige forutsetninger for å utvikle distriktene, sikre bosettingen og gi grunnlag for lokal og regional næringsutvikling. Fylkesmannen skal bidra til gjennomføring av verdiskapingsprogrammene for matproduksjon, skogbruk og reindrift. I dette arbeidet vektlegges innovasjon og mangfold, tiltak for å fremme økologiske produkter og opprinnelsesmerking av matvarer.

Fylkesmannen vil i økende grad få ansvar for konsesjonsbehandling/kontroll i saker etter forurensningsloven i forhold til næringslivet. En dreining fra enkeltkonsesjoner til et standardisert og selvbærende regelverk vil medføre økt vektlegging av fylkesmannens tilsynsfunksjon.

Samfunnssikkerhet og beredskap

Fylkesmannens målsettingen på dette området er å bidra til kommunenes arbeid med å utvikle robuste lokalsamfunn, blant annet ved å gjennomføre risiko og sårbarhetsanalyser, lage kriseplaner og avsette tid og ressurser til nødvendige skadeforebyggende tiltak, bl.a. innen arealforvaltningen. Fylkesmannen bistår kommunene i å gjennomføre øvelser for å styrke kommunens evne til å håndtere kriser. Fylkesmannen er en pådriver overfor andre regionale etater, helseforetakssektoren og spesielt fylkeskommunen, slik at disse integrerer samfunnssikkerhet og beredskap som en naturlig del av sitt arbeidsområde.

Fylkesmennene har ansvar for å samordne og føre tilsyn med planlegging og gjennomføring av sivilforsvarstiltak, og ivareta samarbeidet innenfor totalforsvaret. Fylkesmannen samordner behandlingen av beredskapsspørsmål innen miljø-, landbruk-, helse- og sosialsektorene slik at det blir enklere for kommunene å se sammenhengen mellom områdene. Fylkesmannen har ansvar for å øve kommuneledelsen i krisehåndtering, og gjennom veiledning og bistand hjelpe kommunene til å gjennomføre egne øvelser i krisehåndtering. Fylkesmannen bør videre følge opp resultatene av øvelsene, slik at erfaringer følges opp i kommunenes kriseplanverk og ordinære planverk.

Fylkesmannsembetenes hovedarbeidsoppgaver for fagdepartementene

Kongehuset

• Forberedelse av saker om ordenstildeling.

• Tilrettelegging og gjennomføring av kongelige besøk.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Bistand i arbeidet med en helhetlig utforming av statsforvaltningen som gir politisk styrbarhet og effektiv ressursutnyttelse og som ivaretar brukernes behov.

• Utvikling av styringssystemer.

• Samordning i forhold til øvrige departementene.

• Økonomi, personell, IT, arkiv.

Barne- og familiedepartementet

• Lovpålagte oppgaver knyttet til bl.a. barneloven, ekteskapsloven og åpningstidsloven.

• Klagebehandling av kommunale vedtak.

• Råd-, utviklings-, veilednings- og opplæringsoppgaver særlig overfor kommunesektoren bl.a. mht. barnehager, barnevern og gjeldsrådgivning.

• Forvaltning av tilskuddsordninger til bl.a. barnehager og krisetiltak.

• Regional tilsynsmyndighet mht. barnehager, barnevern og familievern.

• Pådriverrolle for å gjennomføre Regjeringens likestillingspolitikk.

Helsedepartementet

• Planlagt tilsyn med virksomheter

• Tilsyn med helsepersonell og virksomheter på grunnlag av klager og meldinger.

• Overvåke og vurdere helsetjenestens ytelser og behovsdekning i fylket.

• Klager etter rettighetsbestemmelser i helselovgivningen.

• Gi råd om og støtte virksomhetenes innføring av internkontroll og kvalitetssystemer.

• Bidra til gjennomføring av opptrappingsplanen for psykisk helse, personellplanen, forebyggingsprogrammet og andre statlige handlingsplaner.

• Behandle saker for andre myndigheter (førerkortsaker, skattesaker, mm.).

• Andre klageordninger på helseområdet

• Godkjenningsordninger.

• Tilskuddsforvaltning.

• De fire første oppgavene og mye av den femte vil høre under fylkeslegene som tilsynsmyndighetentet.

Justisdepartementet

• Tilsynsoppgaver i forhold til stiftelser, vergemål og overformynderier og konfliktråd.

• Rettshjelpsoppgaver som omfatter vedtak overfor enkeltmennesker etter rettshjelpsloven, voldsoffererstatningsloven, navneloven og tomtefesteloven.

• Ivareta samordningsfunksjonen for samfunnssikkerhet og beredskap på regionalt nivå

• Veilede og motivere kommunene til aktivt sikkerhets- og beredskapsarbeid.

• Arbeide for at samfunnssikkerhet og beredskap ivaretas i all samfunnsplanlegging.

• Føre tilsyn med kommunalt beredskap.

• Bistå kommunene i gjennomføring av øvelser i krisehåndtering.

• Samordne den sivile beredskapsplanlegging med forsvarets planer og behov og være rådgiver for forsvaret i sivile spørsmål.

Kommunal- og regionaldepartementet

• Informasjon, veiledning og oppfølging i forhold til kommunal økonomi og bruk av KOSTRA-data. Godkjenning av kommunale garantivedtak.

• Fordeling av skjønnstilskuddet til kommunene.

• Oppdatering av registeret for kommuner som skal undergis betinget godkjenning og kontroll i økonomisaker (ROBEK).

• Samordning av regional statsforvaltning i forhold til kommunene. Bidra til arbeidet med regionale utviklingsprogrammer.

• Behandling av klagesaker etter plan- og bygningsloven, oreigningsloven, lov om kommunal forkjøpsrett og ny lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere.

• Foreta lovlighetskontroll etter kommuneloven av kommunale vedtak etter klage eller av eget tiltak.

• Oppgaver etter valgloven, inndelingsloven og lov om norsk riksborgarrett.

• Behandling av klager over kommunale og fylkeskommunale vedtak om dokumentinnsyn (forvaltningsloven og offentlighetsloven).

Kultur- og kirkedepartementet

• Oppfølging av registrerings- godkjennings- og tilskuddsordningene (Lov om trudomssamfunn og ymist anna og Lov om livssynssamfunn).

Landbruksdepartementet

• Ivareta de nasjonale målene i landbrukspolitikken og være ansvarlig for gjennomføringen av den nasjonale landbrukspolitikken på regionalt nivå.

• Være sekretariat for fylkeslandbruksstyret som er klageorgan etter landbrukets særlover , forvalte økonomiske og juridiske virkemidler.

• Være utviklings- og kompetanseorgan for landbruksnæringa og kommunene, og stimulere til samarbeid og fellestiltak, innovasjon og verdiskaping.

• Har et ansvar for å samordne og skape samhandling overfor kommuner, fylkeskommuner, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og andre statlige aktører.

• Være pådriver i regional og kommunal planlegging og se til at nasjonale mål om vern av jordsmonnet og landbrukets interesser for øvrig blir ivaretatt.

Miljøverndepartementet

• Naturforvaltning

  • verneplanarbeid

  • forvaltning av vilt- og innlandsfisk og rovvilt

  • forvaltning av trua og sårbare arter

  • tilrettelegging for friluftsliv

• Forurensningsmyndighet overfor

  • kommunale avløp avfallsvirksomheter

  • ulike industribransjer

  • utøve tilsyn/kontroll med tillatelser og forskrifter

• Regional planlegging

  • bidra i kommune- og fylkesplanleggingen

  • veilede og behandle klagesaker etter plan- og bygningsloven

  • påse at enkeltsaker behandles i tråd med overordnete rammer, f.eks. i strandsonen

• Miljøinformasjon

  • innhenter og videreformidler av miljødata

  • sørge for lett tilgjengelig beslutningsgrunnlag og allmennhetens rett til miljøinformasjon.

Sosialdepartementet

• Veiledning og informasjon for å bidra til at det fattes rettsriktige og forsvarlige avgjørelser i kommunene.

• Tilsyn og klagebehandling etter sosialtjenesteloven.

• Informasjonsvirksomhet og kompetanseutvikling innenfor de aktuelle fagområdene som er prioritert.

• Gjennomføring av satsingen på eldreomsorg. Oppfølgingsoppgaver til handlingsplan knyttet til gjennomføringen i perioden 2003 til 2005.

• Følge opp satsing på helse- og sosialpersonell.

• Bidra i arbeidet med Opptrappingsplan for psykisk helse.

• Drive med utviklingsarbeid rettet mot sosialtjenesten og rusmiddelområdet.

• Administrere økonomiske overføringsordninger til kommunene.

Utdannings- og forskningsdepartementet

• Tilsyn, lovlighetskontroll og klagebehandling.

• Informasjon og rettleiing.

• Kvalitetsutvikling.

• Vurdering, resultatoppfølging og rapportering.

• Løpende forvaltningsoppgaver.

Utenriksdepartementet

• Behandling av saker etter Apostillekonvensjonen.

• Forberedelse av saker om honorære konsuler.

Rapport 2001

Barne- og familiedepartementet

Fylkesmennene har i 2001:

• Forvaltet statlige tilskudd til barnehagesektoren, behandlet dispensasjonssøknader og klagesaker etter barnehageloven.

• Samlet informasjon om tilstanden i sektoren. Om lag halvparten av fylkesmennene har aktivt fulgt opp kommuner som ligger etter i utbygging av barnehageplasser.

• Brukt nettverksarbeid, møter og konferanser som arbeidsformer for å spre informasjon om nasjonal barnehagepolitikk og veilede kommunene.

• Iverksatt arbeidet med den treårigekvalitetssatsingen «Den gode barnehagen» i barnehagesektoren. Fylkesmennene har gjennomført en rekke kompetanseutviklende tiltak rettet mot personalet i barnehagene. De fleste har arbeidet med å utvikle kommunen som barnehagemyndighet, herunder tilsynsmyndighet. Fylkesmennene har også tildelt midler til kommuners og barnehagers arbeid med kvalitet i barnehagene.

• Behandlet saker etter barneloven og etter ekteskapsloven. I 2001 ble det kun fattet vedtak i ca. 20% av barnefordelingssakene som ble brakt inn for fylkesmannen til avgjørelse. Begrunnelsen er hovedsaklig knyttet til manglende samtykke til administrativ behandling. Ressursene som benyttes til dette saksområdet, og familierettsområdet for øvrig, er betydelig større enn det som gjenspeiles av antall vedtak som er fattet ved embetene. Rapporter fra embetene tyder på at dette er et område hvor arbeidsmengden øker, både i form av antall henvendelser og saksmengde.

• Satt inn til dels betydelig ressurser i forbindelse med institusjonstilsynet innen barnevernet og noen embeter har hatt ressursmessige problemer med å gjennomføre barnevernlovens krav om antall tilsyn. Alle institusjoner har imidlertid fått tilsyn. Som en oppfølging av NOU 2000:12 «Barnevernet i Norge» har det vært arbeidet videre i samarbeid med fylkesmennene med å utvikle en ny tilsynsmetodikk overfor barneverninstitusjonene og den kommunale barneverntjeneste

Allmenn omtale

Statskonsult er et direktorat for kommunikasjon, kompetanseutvikling, effektivisering og modernisering i forvaltningen. Statskonsult utfører oppdrag for departementer og andre statlige virksomheter, og skal på eget initiativ også ta opp relevante forvaltnings- og informasjonspolitiske problemstillinger.

Statens forvaltningstjeneste skal sørge for samordning og effektivisering av departementenes administrative rutiner og fellestjenester slik at departementene og Statsministerens kontor i større utstrekning kan konsentrere seg om primæroppgavene.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil i 2003 foreta en større gjennomgang av organiseringen av virksomhetene, se nærmere omtale under de respektive etatskapitler.

Hovedutfordringer og utviklingstrekk

Staten har siden 1917 hatt en lovhjemlet tjenestepensjonsordning for sine embets- og tjenestemenn, samt for skoleverket. Tjenestepensjonsordningen er finansiert, dels gjennom pensjonstrekk i den enkelte arbeidstakers lønn, og dels ved bidrag fra arbeidsgiver. Ytelsene fra Statens Pensjonskasse omfatter:

• Alderspensjon

• Uførepensjon

• Enke- og enkemannspensjon

• Barnepensjon

I tillegg utbetales det etter bestemte regler:

• Gruppelivsforsikring ved dødsfall i tjenesten

• Erstatning ved yrkesskade

• Vartpenger ved overtallighet

• Pensjoner av statskassen

• Førtidspensjon

• Avtalefestet pensjon (AFP)

• Boliglån

Pensjonsytelsene samordnes med ytelsene fra folketrygden. Statens tjenestepensjonsordning har gjennom årene vært den største pensjonsordningen i Norge og har i stor grad dannet mønster for andre offentlige og private tjenestepensjonsordninger.

De statlige pensjonstjenestene administreres av Statens Pensjonskasse. Prognoser viser en betydelig økning i antall pensjoner de neste årene. Det forventes en økning av antall pensjoner fra dagens nivå på ca. 185 000 til nærmere 300 000 i 2015. I tillegg til økt antall pensjoner vil arbeidsoppgavene øke som følge av økt krav til informasjon, økt kompleksitet i pensjonsberegningene samt regelverksendringer.

Rapport

Regjeringen gjennomførte i 2001 et foreløpig utredningsarbeid for en eventuell sammenslåing av Statens Pensjonskasse og Kommunal landspensjonskasse gjensidige forsikringsselskap (KLP), jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002). Departementet mener at en sammenslåing av de to selskapene til et nytt gjensidig forsikringsselskap vil føre til en uheldig konsentrasjon i markedet for offentlige tjenestepensjoner i Norge. På bakgrunn av dette har departementet valgt å skrinlegge fusjonsplanene.

Hovedmål og strategier

Pensjonsordningen

Hovedmålet med den statlige tjenestepensjonsordningen er at tjenestepensjonen, sammen med ytelser fra folketrygden, skal gi statens arbeidstakere en trygg pensjonisttilværelse etter at de har forlatt tjenesten. Tjenestepensjonsordningen er en sentral del av arbeidstakernes lønn- og arbeidsvilkår, og bidrar til at staten kan rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft.

For å følge opp denne målsettingen vil Arbeids- og administrasjonsdepartementet arbeide for å:

• Forenkle lov og regelverk i pensjonsfaglige spørsmål og derved gjøre informasjonen overfor medlemmene enklere.

Pensjonskommisjonens foreløpige rapport

Pensjonskommisjonen anbefaler i sin foreløpige rapport at offentlige tjenestepensjoner i større grad bør rendyrkes som supplement til en modernisert folketrygd. Regelverket for flytting av pensjoner og oppsatte pensjonsrettigheter mellom offentlige og private tjenestepensjoner bør harmoniseres og forenkles. Departementet vil på ordinær måte følge opp det videre arbeidet i Pensjonskommisjonen.

Premiefinansiering

Departementet har i løpet av 2002 igangsatt et utredningsarbeid om aktuarielt beregnet premie for alle medlemsvirksomheter i Statens Pensjonskasse. I dag betales det aktuarielt beregnet premie for 60 pst. av medlemsmassen. Resten inngår i det sentrale statstilskuddet. Hensikten med en eventuell omlegging er at alle personalkostnader, inklusive pensjonskostnader, skal synliggjøres på de respektive virksomhetenes budsjetter. Slik synliggjøring vil bidra til at statlige virksomheter i større grad blir kostnadsbevisste. Departementet vil etter et videre utredningsarbeid komme tilbake med en helhetlig vurdering av en eventuell omlegging i forbindelse med fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett for 2003.

Investerings- og utviklingsplaner i Statens Pensjonskasse

Statens Pensjonskasse vil få sterk økning i arbeidsoppgaver. Det er tre hovedårsaker til veksten:

• Antall pensjoner vil øke fra ca. 185 000 til ca. 300 000.

• Økte krav til individualisert informasjon om fremtidige pensjonsrettigheter både fra medlemmer og arbeidsgivere.

• Økt kompleksitet i pensjonsberegningene som følge av nye karrieremønstre, endrede familieforhold, nye pensjonsprodukter, regelverksendringer med mer.

Det stilles store krav til virksomheten for å kunne møte volumutfordringene samtidig som kvalitet og service skal opprettholdes i tjenesteleveransene. De finansielle utfordringene knyttet til en slik volumvekst vil også være krevende. Departementet vil at Statens Pensjonskasse gjennomfører tre strategiske utviklingsprogrammer for å møte utfordringene:

• Program for IKT-utvikling.

• Program for elektronisk samhandling.

• Program for kvalitet og prosess.

IKT-programmets hovedformål er å restrukturere og bygge ut Statens Pensjonskasses datasystemer og teknologiske infrastruktur. Den teknologiske plattformen skal bli mer robust, ha større kapasitet og være mer fleksibel både i forhold til regelverksendringer, elektronisk samhandel og bruk av ny teknologi.

Program for elektronisk samhandling skal bidra til å utvikle og gjøre medlemmene kjent med systemløsninger som gir dem anledning til selv å kunne ta kontakt og få informasjon når de ønsker det. Samtidig vil dette gi Statens Pensjonskasse en kostnadseffektiv kommunikasjonskanal til medlemmene. Elektronisk samhandling muliggjør en overgang fra dagens mer generelle brosjyrebaserte fellesinformasjon til en proaktiv, hendelsesbasert og individuell informasjon, der medlemmene får informasjon når det skjer noe som har betydning for deres pensjonsforhold. Elektronisk samhandling vil også være et viktig virkemiddel i dialogen med de nær 4 500 arbeidsgiverne som er medlemmer i Statens Pensjonskasse. Videre vil økt elektronisk samhandling kunne være kostnadsdempende i forbindelse med den store volumveksten de neste 15 årene.

Statens Pensjonskasse forvalter store verdier på vegne av medlemmene og må forholde seg til et omfattende og til dels komplisert regelverk. Program for kvalitet og prosess skal bidra til at Statens Pensjonskasses faglige kvalitet, medarbeidernes kompetanse, rutiner, systemer, internkontroll med mer opprettholdes og videreutvikles i tråd med veksten i arbeidsoppgavene. Prosjekt Datakvalitet, jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002), er integrert i og blir videreført i dette programmet.

Hovedutfordringer og utviklingstrekk

Det er to hovedelementer i konkurransepolitikken:

• Konkurransepolitikken i snever forstand som består av de tradisjonelle virkemidlene i konkurranseloven og EØS-avtalens konkurranseregler. Disse virkemidlene vil fortsatt stå sentralt i gjennomføringen av konkurransepolitikken ovenfor næringslivet. Regelverket setter forbud mot konkurranseskadelige handlinger som prissamarbeid og markedsdeling og gir hjemmel for konkurransemyndighetene til å foreta inngrep mot for eksempel leveringsnektelser og bedriftserverv som begrenser konkurransen.

• Konkurransepolitikken i vid forstand som er rettet inn mot å sikre at konkurransehensyn vektlegges på alle andre politikkområder.

Norsk økonomi generelt, og konkurransepolitikken spesielt, preges av stadig økende internasjonalisering i form av økt samarbeid over landegrensene, nedbygging av handelshindringer og sterkere økonomisk integrasjon. Dette har positive virkninger på norsk økonomi, bl.a. i form av økt konkurranse, men representerer også utfordringer, bl.a. fordi norske konkurransemyndigheter i mange tilfeller ikke alene kan gjennomføre nødvendige tiltak for å sikre konkurransen. Som en følge av dette har Norge, Danmark og Island inngått en avtale om samarbeid i konkurransesaker. Avtalen omfatter utveksling av konfidensiell informasjon på regulær basis. Sverige har signalisert at de ønsker å tiltre avtalen høsten 2002, hvilket vil styrke dette nordiske samarbeidet. Slike avtaler er et klart utviklingstrekk i internasjonal konkurransepolitikk.

EØS-avtalen er av særskilt konkurransepolitisk betydning. Konkurransereglene i avtalen tilsvarer EUs konkurranseregler og håndheves av Europakommisjonen og ESA. Konkurransetilsynet skal i nødvendig grad bistå i håndhevingen. Europakommisjonen arbeider imidlertid nå med å modernisere regelverket for håndheving av EUs konkurranseregler, og har bl.a. foreslått at nasjonale myndigheter bør få kompetanse til å håndheve disse. Forslaget er relevant for EØS-avtalen og må i tilfelle gjennomføres i norsk rett ved lovendring. Dette innebærer i så fall at Konkurransetilsynet på egen hånd kan kontrollere konkurransebestemmelsen for foretak i EØS-avtalen, og at overtredelser kan sanksjoneres av norske myndigheter. Desentralisering er et markert utveklingstrekk ved moderniseringsprosessene i EU.

Departementet har oppnevnt et offentlig utvalg som innen 01.11.2002 skal foreta en bred gjennomgang av konkurransepolitikken, konkurranselovgivningen og konkurransemyndighetenes organisasjon. Lovutvalget har i sin delinnstilling anbefalt at en ny norsk konkurranselov bør utformes etter mønster av EØS-avtalens konkurranseregler. Utvalget mener også at det er ønskelig å gi norske myndigheter kompetanse til å håndheve EØS-avtalens artikkel 53 og 54. Departementet har fulgt opp utvalgets delinnstilling ved å be lovutvalget om å utarbeide en lovmodell i samsvar med dette. Utvalget er også bedt om å legge fram et forslag til klageordning der departementet som hovedregel ikke skal være klageinstans. Videre skal utvalget utrede en ordning der ansvarlige myndigheter innen gitte tidsfrister må vurdere og redegjøre for forhold som Konkurransetilsynet tar opp i medhold av tilsynets adgang til å påpeke konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak.

Hovedmål og strategier

Nærmere om handlingsplanen for styrking av konkurransepolitikken

Målsetningen med den konkurransepolitiske handlingsplanen er å styrke konkurransepolitikken, bl.a. ved at konkurransehensyn skal vektlegges på alle politikkområder. Handlingsplanens formål er å oppnå effektiv ressursbruk, et konkurransedyktig næringsliv og en styrking av forbrukernes stilling.

Handlingsplanen setter fokus på effektiv håndheving av konkurranseloven og identifisering av «kritiske» områder og markeder med store konkurransepolitiske utfordringer.

Styrking av konkurransepolitikken er nødvendig for at regjeringens målsetning om delegering og desentralisering av ansvar og myndighet ikke munner ut i en ren maktforflytning. Konkurranse er et viktig element i å sikre rammevilkår for lokale aktører, gir incitamenter til økt effektivitet og gjennom det en mer velfungerende offentlig sektor.

Handlingsplanen for å styrke konkurransepolitikken består av fem overordnede tiltak som utgjør regjeringens strategi for den fremtidige konkurransepolitikken.

a) Styrking av konkurransemyndighetene.

Regjeringen vil legge økt vekt på de konkurransemessige hensyn i behandlingen av klagesaker etter konkurranseloven. Andre hensyn enn de konkurransepolitiske må derfor dokumenteres grundig av de myndigheter som påberoper seg slike hensyn. Herunder skal det godtgjøres at disse hensyn ikke kan ivaretas tilstrekkelig på annen måte enn ved endring/omgjøring av Konkurransetilsynets vedtak.

Konkurransetilsynets posisjon og uavhengighet skal vurderes av Konkurranselovutvalget. Det skal bl.a. vurderes om klageordningen bør endres slik at departementet som en hovedregel ikke skal være klageinstans for tilsynets vedtak. Lovutvalget fikk også i oppdrag å utrede om tilsynet med konkurransemessige forhold i alle markeder skal samles i Konkurransetilsynet, slik at sektormyndigheter ikke lenger skal ha ansvar for konkurranseregler på sine områder. Denne problemstillingen er imidlertid nå tatt inn i den generelle gjennomgangen av organiseringen av statlige tilsynsmyndigheter som departementet har igangsatt. I gjennomgangen skal lokaliseringen av tilsynsvirksomhetene vurderes. Dette er et ledd i regjeringens moderniserings- og forenklingsprogram.

En sterkere forankring av konkurransepolitikken innebærer at det føres en klar konkurranseprofil på andre politikkområder. Denne forankringen vil styrke konkurransepolitikken i snever forstand, dvs. den politikk som har grunnlag i konkurranselovgivningen.

b) Gjennomgang av offentlige reguleringer og ordninger som kan ha konkurransebegrensende virkninger.

Begrenset konkurranse er i en rekke tilfeller et direkte resultat av offentlige reguleringer. Noen reguleringer kan forsvares ut i fra andre viktige hensyn enn samfunnsøkonomisk effektivitet. Det er imidlertid et behov for å kartlegge og gjennomgå offentlige reguleringer med sikte på å fjerne unødvendige skadelige konkurransereguleringer.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har bedt samtlige departementer om systematisk å gjennomgå sine og underliggende etaters ansvarsområder med sikte på å avdekke offentlige/statlige reguleringer og ordninger som kan ha konkurransebegrensende virkninger, herunder ulike typer autorisasjonskrav og konsesjons- og etableringsordninger. Departementene ble bedt om å innrapprotere slike reguleringer til Arbeids- og administrasjonsdepartementet innen 01.09.2002.

Etter at kartleggingen av reguleringer med konkurransemessige virkninger er gjennomført, vil Konkurransetilsynet analysere nærmere de konkurransemessige virkninger av utvalgte ordninger og eventuelt fremme forslag til endringer som kan bidra til økt konkurranse. Et aspekt ved gjennomgangen er også å sikre like rammevilkår for private og offentlige aktører.

Det er også et siktemål å styrke Konkurransetilsynets generelle kompetanse til å ta opp saker i medhold av konkurranseloven pgf. 2.2 d). Denne paragrafen gir Konkurransetilsynet adgang til å påpeke konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak. Bl.a. har Konkurranselovutvalget fått i oppdrag å utrede en ordning der ansvarlige myndigheter innen gitte tidsfrister blir pålagt å vurdere og redegjøre for forhold som Konkurransetilsynet tar opp i medhold av pgf. 2-2d.

c) Sikre at offentlige innkjøp bidrar til å stimulere konkurranse og etableringsmuligheter.

Regjeringen ønsker å settes fokus på offentlig innkjøp og faren for at det offentlige, og særlig staten, gjennom sin størrelse kan skape leverandørmonopoler dersom innkjøpene konsentreres i for store anbud. Det sentrale hensynet til effektiv innkjøpsvirksomhet må balanseres opp mot faren for at offentlige/statlige innkjøp bidrar til å begrense konkurransen i markedene på kort og lang sikt.

Statlige innkjøpsavtaler og storkundeavtaler skal derfor gjennomgås med sikte på å avdekke mulige konkurransemessige virkninger.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet bedt samtlige departementer om å foreta en tilsvarende gjennomgang av rammeavtaler under sine respektive ansvarsområder etter følgende retningslinjer:

• Når det gjelder avtaler som kan være i strid med konkurranseloven, må departementene sørge for at disse umiddelbart blir oversendt til Konkurransetilsynet, som vil vurdere om det eventuelt er grunnlag for å gi dispensasjon, og for øvrig vurdere hvordan avtalene kan utformes for å fremme konkurransen.

• Når det gjelder andre avtaler, vurdere om disse kan utformes slik at de bidrar til å fremme konkurransen. Konkurransetilsynet vil så langt som mulig kunne bistå med råd og veiledning. Da det antas at omfanget av statlige rammeavtaler er betydelig, kan det ikke forventes at Konkurransetilsynet har kapasitet til umiddelbart å gjennomgå alle eksisterende avtaler. Arbeidet med avtaler som kan være i strid med lovens forbudsbestemmelser, og hvor spørsmålet om dispensasjon ønskes vurdert, vil måtte bli prioritert av Konkurransetilsynet.

• Vurdere om større rammeavtaler og andre innkjøpsavtaler skal forelegges for Konkurransetilsynet i forkant av eventuelle anbuds/tilbudsprosesser eller før endelig avtale inngås.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har bedt om en oversikt over rammeavtaler og eventuelt andre typer større innkjøpsavtaler som departementene har inngått, samt en redegjørelse om hvordan ovennevnte er fulgt opp, innen 01.09.2002.

Den offentlige innkjøpspolitikken skal gjennomgås for å sikre at den fremmer konkurranse og etableringsmuligheter i markedene på lang sikt. Det er en målsetning at gjennomgangen kan munne ut i generelle retningslinjer som kan bidra til å ivareta dette bedre enn i dag.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har iverksatt gjennomgang av alle sentrale storkundeavtaler og rammeavtaler under eget departement. Disse gjennomgås av Konkurransetilsynet. Det har hittil munnet ut i en ny statlig avtale om kjøp av flyreiser med Norwegian Air Shuttle, som legger til rette for økt konkurranse og flere nyetableringer i luftfartsmarkedene. Likeledes har Arbeids- og administrasjonsdepartementet besluttet å ikke fornye den sentrale innkjøpsordningen for IKT tjenester med Microsoft, til fordel for desentraliserte innkjøpsordninger som åpner markedet for alternative leverandører. Videre vurderer Arbeids- og administrasjonsdepartementet bl.a. på bakgrunn av en anmodning fra Konkurransetilsynet, endringer i ordningen for statlige innkjøp av hotelltjenester. Formålet er å gi flere aktører adgang til å delta i konkurransen om levering av hotelltjenester for staten.

d) Sikre at salg av statlige selskaper ikke bidrar til konkurransebegrensninger og monopoldannelser.

Stort statlig eierskap i næringslivet vil i seg selv kunne være en konkurransepolitisk utfordring i mange markeder. Statlige eierskap kan lede til rollekonflikter mellom Staten som markedsaktør, tilsynsmyndighet og politisk organ. Videre oppstår det uheldige konkurransevridninger i markeder når statlige aktørene med ubegrenset ansvar konkurrerer med private aktører med andre rammevilkår.

Regjeringen ønsker derfor på sikt å redusere det statlige eierskapet. Salg og nedsalg i statlige selskaper må imidlertid gjennomføres slikt at en unngår for sterk konsentrasjon i markedene, men derimot ivaretar og helst fremmer konkurransen.

I eierskapsmeldingen (St.meld. nr. 22 (2001-2002) Et mindre og bedre statlig eierskap) er det fastslått at i de tilfeller der Stortinget gir fullmakter til salg eller nedsalg, vil regjeringene legge til grunn at salget skjer på en slik måte at konkurranseloven kommer til anvendelse. Videre framgår det av meldingen at det kan være aktuelt å vurdere hvorvidt et selskap skal deles opp før de enkelte delene privatiseres helt eller delvis dersom den statlige aktøren har en dominerende markedsposisjon. Konkurransemyndighetene vil på bakgrunn av sin rolle løpende kunne anmode eiermyndigheten eller regjeringen om å vurdere deling av statlige heleide bedrifter ut fra konkurransehensyn selv om det ikke er aktuelt å privatisere virksomheten.

e) Sørge for at offentlig virksomhet blir organisert og drevet på en måten som fremmer konkurranse.

En betydelig del av sysselsettingen i økonomien er engasjert i offentlig tjenesteproduksjon. Denne tjenesteproduksjonen er ikke utsatt for reell konkurranse. Dette kan gi reduserte incitamenter til mest mulig effektiv produksjon og er således en konkurransepolitisk problemstilling og utfordring som regjeringen vil belyse.

Offentlige virksomheters rammebetingelser skal derfor gjennomgås med sikte på å fremme konkurranse for å oppnå effektiv ressursbruk. Delegering av makt, desentralisering til kommunene, fristilling og konkurranse mellom offentlig virksomheter og konkurranseutsetting er nøkkelord i moderniseringsprogrammet for offentlig tjenesteproduksjon. Utvikling av rammevilkår for offentlige virksomheter som gir konkurranse og incitamenter til økt effektivitet i produksjonen, er sentrale elementer i regjeringens moderniseringsarbeid.

Hovedutfordringer - utviklingstrekk

Statsbygg er gjennom sin rolle som tilrettelegger i bygge- og eiendomssaker, en viktig bidragsyter mht. å ivareta ulike mål innen statlig tjenesteproduksjon og forvaltning. Det være seg som rådgiver ved innleie av lokaler, som byggherre på vegne av ulike departementer, som eiendomsforvalter, arealplanlegger, miljøpådriver og som ivaretaker av statlige interesser i større utviklingsprosjekter. Spennet i arbeidsoppgaver gjør det nødvendig at Statsbygg besitter kompetanse innen et bredt fagspekter.

Modernisering og omstilling av offentlig sektor vil medføre behov for relokalisering og nye lokaler. I lys av dette vil Statsbygg bli stilt overfor betydelige utfordringer mht. rask og fleksibel oppfølging av de behov som foreligger. Dette gjør at Statsbygg løpende må videreutvikle sin rådgivningskompetanse overfor departementer og andre statlige etater. Dette gjelder bl.a. bistand i forbindelse med vurdering av behov, markedsundersøkelser, alternativvurderinger, kostnadsanalyser mm.

På byggherresiden vil den viktigste utfordringen fortsatt være å sikre god styring av prosjektene med hensyn til kostnader, kvalitet og framdrift. Videre vektlegges risikostyring i alle faser av prosjektene.

I forhold til eiendomsforvaltning vil de viktigste utfordringene være løpende å tilpasse eiendomsmassen etter brukerenes behov, samt å redusere energiforbruket og bruken av miljøfarlige stoffer. Bl.a. vil utskifting av PCB-holdig lysarmatur være en betydelig økonomisk utfordring i 2003. Det gjenstår også arbeider i forhold til å bedre tilgangen for bevegelseshemmede i bygg som forvaltes av Statsbygg.

På utviklingssiden er den største utfordringen å ivareta og samordne de statlige interessene på Fornebu, i Pilestredet Park og på Vestbanen. Bl.a. gjelder dette i forhold til opprydning, gjennomføring av infrastrukturtiltak og ivaretakelse av byøkologiske hensyn.

Hovedmål og strategier

Statsbygg skal innen vedtatte rammer for økonomi, kvalitet og fremdrift ivareta statens behov i bygge- og eiendomssaker, samt samordne statlige planinteresser. Hovedmålene for Statsbygg er på denne bakgrunn å:

• Dekke statlig sivil sektors behov for rådgivning og utredning i forbindelse innleie av lokaler og planlegging av byggeprosjekt.

• Dekke statlig sivil sektors behov for byggherretjenester ved å organisere, planlegge og gjennomføre byggeprosjekter innenfor vedtatte rammer for økonomi, fremdrift og kvalitet.

• Sikre kostnadseffektiv drift av eiendomsmassen samtidig som hensynet til tilgjengelighet, miljø, arkitektur og kulturhistoriske verdier blir avveid og ivaretatt.

• Sørge for effektiv utnyttelse av statens eiendomsmasse gjennom eiendomsutvikling, kjøp og salg.

• Dekke statens behov i utviklingsprosjekter ved å rådgi organisere, planlegge og gjennomføre prosjekter innenfor vedtatte rammer for økonomi fremdrift og kvalitet, herunder realisere verdien av større eiendommer som fristilles.

I budsjettet for 2003 vektlegges å:

• Videreføre omstillingsarbeidet i Statsbygg basert på prinsippene for regjeringens arbeid for modernisering, effektivisering og forenkling av offentlig sektor, jf. nærmere omtale nedenfor.

• Bedre prosjekt- og økonomistyringen gjennom nytt økonomisystem, forbedring av bedriftens styringsdokumenter og styringssystem, samt ved å styrke den økonomifaglige kompetansen.

• Videreføre arbeidet med å fremme god arkitektur, bærekraftig arealplanlegging og sikre ivaretakelse av kulturminner og kulturmiljøer.

• Initiere og delta i forsknings- og utviklingsprosjekter som kan bidra til å bedre Statsbyggs eiendomsforvaltning og prosjektgjennomføring, samt kan bidra til en bærekraftig utvikling innenfor BAE-næringen.

• Videreføre arbeidet for å bedre tilgangen for funksjonshemmede i bygg som Statsbygg har ansvar for.

• Skifte ut PCB-holdige lysarmaturer for å redusere bruken av miljøfarlige stoffer

• Aktivt delta i hovedstadsaksjonen. Aksjonen er et samarbeidsprosjekt for å ruste opp Oslo sentrum frem mot 100-års jubileet for unionsoppløsningen.

Modernisering

Departementet arbeider med modernisering innenfor Statsbyggs område med målsetting om en omstilling som vil gi bedre ivaretakelse av brukerenes behov, klarere og ryddigere rolle- og ansvarsfordeling og økt tilrettelegging for konkurranse. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til saken.

Instrukser og retningslinjer

I St.prp. nr. 84 (1998-99) og i brev av 22. januar 2002 til Kontroll- og konstitusjonskomiteen, ble det varslet at departementet ville utarbeide retningslinjer for innleie av lokaler. Det vises også til brev av 5. mars 2001 fra daværende arbeids- og administrasjonsminister Jørgen Kosmo til Kontroll- og konstitusjonskomiteen, hvor det ble orientert om at departementet arbeidet med ny instruks for Statsbygg og retningslinjer for budsjettbehandling og ansvarsforhold i statlige byggesaker.

Det er foretatt en oppdatering av hovedinstruksen for økonomiforvaltning i Statsbygg. Som følge av arbeidet med modernisering av Statsbygg-området, vil arbeidet med øvrige instruksverket ikke bli videreført i den opprinnelig planlagte form. Spørsmålene vil imidlertid bli vurdert i det videre arbeidet med hensyn til modernisering av Statsbygg.

Fullmakter

Kjøp av eiendommer

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har fullmakt til å godkjenne kjøp av eiendom finansiert ved salgsinntekter, innsparte midler eller midler fra reguleringsfondet for inntil 75 mill. kroner i hvert enkelt tilfelle, og for inntil 150 mill. kroner totalt ut over bevilgningen over kap. 2445, post 49 Kjøp av eiendom. Rammene for denne fullmakten har vært uendret siden 1996. Det foreslås på denne bakgrunn å oppjustere rammene slik at Arbeids- og administrasjonsdepartementet kan godkjenne kjøp på inntil 150 mill. kroner i hvert enkelt tilfelle og inntil 300 mill. kroner totalt, jf. forslag til vedtak XI 4. ledd.

Salg av eiendommer

I statsbudsjettet for 2003 er det lagt opp til salg av eiendommer hvor det ikke foreligger statlig behov eller forventes redusert fremtidig statlig behov. I den forbindelse er det behov for å utvide Statsbyggs fullmakter for salg av eiendommer til 250 mill. kroner i hvert enkelt tilfelle og 800 mill. kroner totalt jf. forslag til vedtak XI 3. ledd.

Det foreslås videre egen fullmakt for salg av eiendommer på Vestbanetomten jf. forslag til vedtak XI 2. ledd.

Avvikling av kjøpsopsjoner

I forbindelse med stiftelsen av Entra Eiendom AS ble det overført ti kjøpsopsjoner til eiendommer i private leieforhold til Entra Eiendom AS, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 10 (1999-2000). Regjeringen varslet samtidig at den ville foreta en gjennomgang med sikte på å avklare om det foreligger flere tilsvarende opsjoner.

Regjeringen vil på denne bakgrunn orientere Stortinget om gjennomgangen Arbeids- og administrasjonsdepartementet har foretatt av kjøpsopsjoner i private leieforhold. Kartleggingen har vist at staten har opsjoner knyttet til et mindre antall eiendommer.

På bakgrunn av at disse eiendommene kategoriseres som konkurransebygg vurderes det å overføre disse opsjonene til Entra Eiendom AS. Før en eventuell overføring kan gjennomføres må enkelte kontraktsmessige forhold avklares. Verdien av opsjonene vil bli fastsatt ved takst.

I tillegg er det kartlagt enkelte opsjoner knyttet til høgskoler. Forvaltningen av opsjonene vil bli vurdert i samråd med brukerne av eiendommene.

Resultatmål

Følgende resultatmål gjelder for Statsbygg i 2003.

Rapport 2001

Mål: Riktig styring innen kostnadsrammen

Resultatkravet i 2001: 2,5 pst.

Det var overskridelse i tre av til sammen 16 ferdigstilte prosjekt i 2001. Videre var det mindre innsparinger i to av prosjektene. Netto overskridelse utgjorde 30,4 mill. kroner.

Mål: Riktig periodisering av budsjettmidler for byggeprosjekter

Resultatkravet i 2001: 10 pst.

I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 26 (2001-2002) høsten 2001 ble Statsbygg gitt fullmakt til å reinvestere hele inntekten fra salg av eiendommer. Dette medførte en økning av overføringsgrunnlaget med ca. 88 mill. kroner som ikke var forutsatt på budsjetteringstidspunktet. Dersom det korrigeres for dette utgjorde overføringene om lag 7,6 pst. av disponibel bevilgning.

Mål: Avkastning på Statsbyggs totalkapital

Resultatkravet i 2001: 6,0 pst.

Totalkapitalens rentabilitet er definert som resultat før finanskostnader i prosent av gjennomsnittlig investert kapital for året.

Mål: Effektiv energiforbruk i Statsbyggs bygningsmasse

Resultatkravet 2001: 220 kWh/kvm.

Graddagskorrigert energiforbruk for Statsbyggs forvaltningseiendommer er nedadgående. Det skal videre bemerkes at sammenlignet med statistikker over energiforbruk for andre sammenlignbare bygningskategorier er energiforbruket i Statsbyggs eiendomsmasse lavt.

I 2001 ble det avsatt 2 mill. kroner for å sikre de miljømessige og økonomiske gevinstene som oppnås ved energiøkonomisering i egne bygg. Tiltak for å optimalisere bygningsdriften ved systematisk opplæring av driftspersonell, gjennomføring av enøk-tiltak og energioppfølgingsprogrammer har bidratt til å redusere energiforbruket de siste årene. Reduksjonen i graddagskorrigert forbruk siste år er på ca. 11 300 MWh eller ca. 6,5 mill. kroner.

Mål: Høy utleiegrad

Resultatkravet i 2001: 98 pst.

Situasjonen på utleiesiden har vært relativt stabil i de senere år. Stabiliteten skyldes hovedsakelig lavt antall utgåtte kontrakter og at de kontrakter som har utløpt, har blitt fornyet.

Miljøomtale

De viktigste arbeidsområdene for Statsbygg vil fortsatt være knyttet til å utvikle energieffektive løsninger, redusere bruken av miljøskadelige materialer samt avfallshåndtering og gjennbruk. For å bedre oppfølgingen av disse områdene vil det være en sentral oppgave for Statsbygg å etablere systemer for miljøoppfølging samt å bedre kompetansen om miljøspørsmål.

Statsbygg forvalter også en rekke eiendommer som er definert som kulturminner. Det er en viktig utfordring for Statsbygg å sikre at forvaltningen og vedlikeholdet av disse eiendommer skjer i tråd med antikvariske retningslinjer og at byggeprosjektene håndteres på en slik måte at de ikke medfører skader eller forringelse av bevaringsverdige kulturminner og -miljøer.

I 2001 ble det lagt betydelig vekt på arbeidet med «Grønn stat»-prosjektet hvor det bl.a. ble lagt et grunnlag for innføring av miljøledelse, basert på ISO 14001 standarden. Det ble også benyttet ca. 6 mill. kroner på forskning og utvikling knyttet til ulike miljørelaterte prosjekt.

Det ble videre satt av 2 mill. kroner til gjennomføring av ulike enøk-tiltak, deriblant utskifting av lysrørarmaturer, automatikk for behovstyring av utvendige varmekabler, etterisolering i fyrhus og effektstyring. Det også avholdt kurs i energiøkonomisk drift og vedlikehold av bygg.

I 2003 er det lagt opp til å arbeide videre med følgende:

• Tiltak for å utvikle den miljøfaglige kompetansen i Statsbygg

• Tiltak for økt energieffektivitet i eksisterende bygningsmasse og i nybygg

• Kartlegging og gradvis sanering av PCB-holdige lysrørarmaturer i eksisterende bygg

• Implementering av avfallsplaner i alle Statsbyggs prosjekter, for å få oversikt over disponering av avfallet og mulighet for avfallsreduksjon, kildesortering og gjenvinning

• Implementere miljøhensyn i programmering og bedømmning av prosjektkonkurranser

• Planlegge videre implementering av miljøregnskap for forvaltning, drift og vedlikehold av bygg som forvaltes av Statsbygg.

Utviklingstrekk og hovedutfordringer

Flere år med høy produksjonsvekst har gitt økt yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet. Justert for normale sesongvariasjoner nådde antall registrerte helt ledige en bunn i 2. halvår 1998 og 1. halvår 1999. Ledigheten har økt relativt sterkt siden høsten 2001 og i august i år var antall registrerte helt ledige kommet opp i 82 500 personer. Dette var 15 500 1 høyere enn for ett år siden.

Nye reviderte nasjonalregnskapstall viser en vekst i BNP for Fastlands-Norge på 1,2 pst. i 2001. Dette er klart lavere enn de foregående årene. Imidlertid tok veksten i norsk økonomi seg opp mot slutten av 2001 og inn i 2002, men er fortsatt lav sammenliknet med veksten på 90-tallet. Det er først og fremst høyere privat forbruk og høyere oljeinvesteringer som har bidratt til den økte aktiviteten. Veksten i det private konsumet har økt til tross for et relativt høyt rentenivå. Dette må bl.a. sees på bakgrunn av høy lønnsvekst og skatte- og avgiftslettelser i 2002.

Veksten i arbeidsstyrken de siste par årene har vokst om lag som veksten i antall personer i yrkesaktiv alder, mens veksten hittil i år har vært noe sterkere. Det innebærer at vår høye yrkesdeltakelse har økt ytterligere i inneværende år. Sysselsettingsveksten har i sin helhet kommet som deltidsarbeid. Antall utførte timeverk har falt i år. Økt ferie har bidratt til dette. Økning i antall uføre, økt tidlig avgang fra arbeidslivet og økt sykefravær har også i noen grad bidratt til nedgangen i antall utførte timeverk.

Resultater fra Aetats årlige bedriftsundersøkelse tyder på noe lavere vekst i etterspørselen etter arbeidskraft i år sammenliknet med de to foregående årene. Andelen av virksomhetene som rapporterer om rekrutteringsproblemer, har også gått ned. Det er også registrert nedgang i tilgangen på ledige stillinger. Samlet tyder dette på svekkelse av arbeidsmarkedet. Blant de yrkene som det for tiden er lettest å rekruttere arbeidskraft til, finner vi anleggarbeidere, før- og grunnskolelærere, kundebehandlere (banktjenester) og funksjonærer innen administrasjon. Noen sektorer har mangel på arbeidskraft. Dette gjelder innenfor byggebransjen og i helse- og omsorgssektoren. Dette viser at det er betydelig mistilpasning mellom tilbudet av og etterspørselen etter arbeidskraft.

Deler av det manglende tilbudet av arbeidskraft har blitt hentet fra utlandet. For å forenkle saksbehandlingen av søknader om arbeids- og oppholdstillatelser for arbeidstakere fra land utenfor EU og EFTA, har regjeringen gjennomført flere tiltak. For spesialister vil det innenfor en ramme på 5 000 personer i inneværende år ikke bli krevd en særlig behovsvurdering fra Aetat sin side. Hittil i år, innen utløpet av juli, er nærmere 950 tillatelser innvilget. For sesongarbeidere til jord- og skogsbruksnæringen har regjeringen avskaffet den nasjonale kvoten. Aetat anbefaler tillatelser i tråd med behovet for sesongarbeidskraft i de enkelte fylkene og tilgangen på innenlandsk arbeidskraft. Innenfor denne ordningen med tre måneders tillatelser er det utstedet 14 100 tillatelser i de syv første månedene i år. De fleste tillatelsene under begge ordningene er gitt til personer fra våre nærområder som Polen, Litauen og Latvia. Ca. 10 pst. av spesialistene kom fra USA.

Utfallet av årets lønnsoppgjør indikerer at partene i arbeidslivet fortsatt oppfatter arbeidsmarkedet som stramt. Lønnsveksten blir også i år klart høyere her i landet enn hos våre viktigste handelspartnere. Med fortsatt høy kronekurs innebærer dette at deler av norsk næringsliv vil få sin kostnadsmessige konkurranseevne ytterligere svekket. Når forskjellen i kostnadsnivå mellom Norge og våre konkurrentland blir for stor, vil dette bidra til raskere å bygge ned konkurranseutsatt sektor. Dette kan etter hvert svekke mulighetene til å holde høy sysselsetting og lav ledighet.

Isolert sett vil de relativt høye lønnstilleggene ved årets tariffoppgjør forsterke omstillingstakten på det norske arbeidsmarkedet. Dette vil kunne innebære økt behov for omkvalifisering av arbeidstakere fra sektorer som står overfor nedbemanning til sektorer med økt behov for arbeidskraft.

Kilde: Aetat Arbeidsdirektoratet

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Hovedtall for arbeidsmarked (i 1 000). Årsgjennomsnitt 1998, 1999, 2000, 2001 og 1. halvår 2002 og endring i prosent fra 1. halvår 2001

Arbeidsstyrken og utførte timeverk

I 2001 deltok 73,5 pst. av personene i alderen 16-74 år i arbeidsstyrken. Økt yrkesdeltakelse blant kvinner og økt yrkesdeltakelse (deltidsarbeid) blant skoleungdom har bidratt til å øke yrkesdeltakelsen de senere år. Eldre har lavere yrkesdeltakelse enn yngre. Blant personer i aldersgruppen 60-66 år er om lag halvparten i arbeidsstyrken. Det skjer en vridning i befolkningens alderssammensetning i retning av flere eldre i forhold til yngre. F.eks. øker antall personer i aldersgruppen 55-66 år med over 20 pst. i perioden 2000-2005. Det trekker isolert sett i retning av at det kan bli krevende å opprettholde dagens høye yrkesdeltakelse (figur 3). Utviklingen i yrkesdeltakelsen for eldre har imidlertid vært positiv det siste året. Det har imidlertid vært en nedgang i andelen som arbeider full tid.

Forskjellen i yrkesdeltakelsen mellom kvinner og menn har også blitt redusert siste året. Forskjellen var om lag 8,5 prosentpoeng i 2001 mot om lag 10 prosentpoeng i 1998. Kvinner jobber i større grad deltid. Målt i utførte timeverk utgjør kvinners arbeidstilbud dermed om lag 70 pst. av menns. Yrkesdeltakelsen blant kvinner, og særlig blant småbarnsmødre, er høy sammenlignet med situasjonen i mange andre land. Ser vi nærmere på hvordan deltidsarbeid er fordelt på kjønn og bransjer, fremkommer en spesielt stor deltidsandel blant kvinner innen varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet og innenfor helse- og sosialtjenester. En undersøkelse av deltidsarbeidende innen helsesektoren viser at deltidsarbeid for de fleste er en ønsket tilpasning, men mange ønsker seg en deltidsprosent som er større enn det de har i dag.

Parallelt med at arbeidsstyrken har økt, har antall personer utenfor arbeidsstyrken blitt redusert. I 2001 var det om lag 850 000 personer i alderen 16-74 år som ikke deltok i arbeidslivet. Av disse var 275 000 (32 pst.) førtidspensjonister og uføre, 227 000 (27 pst.) alderspensjonister, 213 000 (25 pst.) under utdanning, 85 000 (10 pst.) hjemmearbeidende og 52 000 (6 pst.) hadde annen status.

De senere år har antall personer som mottar uføretrygd økt. Ved utgangen av juni i år var det om lag 288 000 uførepensjonister eller 10,1 pst. av befolkningen i yrkesaktiv alder. I 1. halvår 2002 ble det registrert 15 300 nye uførepensjonister. Det er 3 pst. flere enn i første halvår i fjor. Tilgangen er klart lavere enn i perioden 1998-2000. Andelen uførepensjonister stiger markert fra 55-årsalderen både for kvinner og menn.

En spørreundersøkelse rettet mot et representativt utvalg av arbeidsstyrken i alderen 16-66 år viser at 16 pst. oppgir å ha fysiske eller psykiske helseplager av varig karakter som kan medføre begrensninger i det daglige liv. Av de som oppgir å være funksjonshemmet, er 47 pst. sysselsatte og 3 pst. oppgir å være arbeidsledig. Yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede er knappe 30 prosentpoeng lavere enn i befolkningen i alt, mens omfanget av arbeidsledighet ikke avviker vesentlig fra befolkningen ellers.

I samarbeidsprosjektet mellom trygdeetaten og Aetat med sikte på å få uførepensjonister tilbake til arbeidslivet, har nær 10 000 uførepensjonister under 50 år hatt en eller flere samtaler med trygdekontoret/arbeidskontoret for å drøfte muligheter til å komme tilbake til arbeid. Hittil har 3 200 uførepensjonister sagt seg villig til å forsøke å komme helt eller delvis tilbake i arbeid. Om lag 750 personer har startet i arbeid eller økt sin arbeidsinnsats. Regjeringen har foreslått omfattende omlegging av trygdereglene for å få flere i arbeid og færre på trygd, jf. Ot.prp. nr. 102 (2001-2002). Blant annet foreslås tidsbegrenset uførestønad. Som hovedregel skal tidsbegrenset uførestønad gis når søkeren har en viss arbeidsevne i behold og derfor får gradert ytelse, eller det er utsikter til at arbeidsevnen skal bedres. Endringene foreslås gjort gjeldende fra 1. juli 2003.

Dagens høye nivå på sykefraværet beslaglegger betydelige arbeidskraftsressurser. I 1. halvår 2002 utgjorde legemeldte sykefravær på mer enn tre dager ifølge SSB sin sykefraværsstatistikk 6,7 pst. mot 6,4 pst. i 1. halvår 2001. I tillegg kommer sykefravær på 1-3 dager som i følge annen sykefraværsstatistikk utgjør om lag 1 pst. av mulige arbeidsdager. I årsverk er omfanget av det samlede sykefraværet mer enn doblet siden 1993. Gjennom arbeid med oppfølging av intensjonsavtalen mellom myndighetene og partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv, jf. omtale i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2001-2002) er målet å redusere sykefraværet og tidligavgangen fra arbeidslivet og få flere personer med redusert funksjonsevne tilbake i arbeid.

Store strømmer i arbeidslivet

Mobiliteten på det norske arbeidsmarkedet er betydelig. Ser vi på personers arbeidsmarkedsstatus fra ett år til et annet, framkommer det at om lag av de sysselsatte forlater sitt arbeid og at om lag tilsvarende antall personer rekrutteres i ny stilling. av de registrert ledige er registrert kortere enn seks måneder som helt ledig. Av de som var sysselsatt i 1999, skiftet 430 000 jobb mens 130 000 (6 pst.) hadde forlatt arbeidsstyrken ett år senere. Det fremkommer at 37 pst. av de som forlot arbeidsstyrken var i utdanning, 17 pst. var blitt uføre, 15 pst. hjemmearbeidende, 11 pst. tidligpensjonister, 8 pst. alderspensjonister og 13 pst. hadde en annen status. Fra 1999 til 2000 var strømmene inn og ut av arbeidsstyrken i størrelsesorden 150 000 personer. Nettoøkningen i arbeidsstyrken var bare om lag 10 pst. av dette. Dette viser noe av dynamikken i arbeidsmarkedet. Frischsenteret har dokumentert at en tilsvarende dynamikk gjelder for personer som er under yrkesmessig attføring. Det vises til omtale under rapporteringen.

De regionale variasjonene på arbeidsmarkedet er moderate sammenliknet med situasjonen i mange andre land og hensyntatt til lange avstander. Årsaken til at enkelte kommuner i distriktene har høy ledighet, kan være spesielle problemer pga. nedleggelse av større bedrifter, men det skyldes også manglende samsvar mellom kvalifikasjonene til arbeidssøkerne og de kvalifikasjonene som kreves for å besette de ledige jobbene lokalt. Geografisk og yrkesmessig mobilitet bidrar til å redusere slike ubalanser.

Korttidsarbeidsmarkedet

Tall fra AKU viser at det var 218 000 midlertidig ansatte i 2. kvartal 2002 (vel 10 pst. av alle sysselsatte). Dette er 26 000 flere enn i 2. kvartal 2001. Antall midlertidig ansatte har imidlertid gått ned både absolutt og som andel av alle ansatte siden midten av 90-tallet. De fleste arbeidstakere ønsker fast ansettelse. Et stramt arbeidsmarked har derfor bidratt til nedgang i andelen midlertidig ansatte. Omfanget av midlertidig arbeid er lavere i Norge enn gjennomsnittet for alle OECD landene (nær 15 pst.). De fleste landene har hatt en vekst i midlertidig arbeid i siste halvdel av 90-tallet. Størst andel midlertidige ansatte i Norge er det i primærnæringene, helse- og sosialtjenester og i hotell- og restaurantvirksomhet. Andelen midlertidig ansatte er høyere for kvinner enn for menn, om lag 12 pst. blant kvinner og om lag 7 pst. blant menn. Midlertidige ansettelser er vanligst blant yngre sysselsatte, ikke bare fordi de er nykommere på arbeidsmarkedet, men også fordi mange unge under utdanning i stor grad ønsker seg fleksibelt deltidsarbeid ved siden av studiene. Det vises til nærmere omtale av bemanningsbransjen/ vikarbyråene under avsnittet om rapportering.

Situasjonen som er beskrevet over, viser at både forhold på tilbuds- og etterspørselssiden bidrar til endringer i arbeidsmarkedet.

Utfordringer

Utfordringene i arbeidsmarkedspolitikken i 2003 vil særlig være knyttet til å:

• Motvirke økt ledighet.

• Motvirke avgang fra arbeidsstyrken.

• Integrere grupper med spesielle problemer på arbeidsmarkedet, bl.a. yrkeshemmede, langtidsledige og innvandrere.

• Fremme god flyt av arbeidskraft fra bransjer i tilbakegang til bransjer i vekst, bl.a. gjennom kvalifisering av arbeidstakere som blir ledige og gjennom formidling.

Rapport

Arbeidsledighet

Ved utgangen av august 2002 var det registrert 82 500 (3,5 pst.) helt ledige arbeidssøkere. Dette er 15 500 eller 23 pst. flere enn året før. Ledighetsraten og den prosentvise økningen i ledigheten var om lag den samme for kvinner som for menn.

Den registrerte ledigheten har i de siste månedene økt innenfor de fleste yrkesgrupper. Økningen er sterkest innenfor naturvitenskapelige yrker, særlig IT-yrker, merkantile yrker og innenfor administrativt og humanistisk arbeid. Blant industriarbeidere har ledigheten økt mindre enn gjennomsnittet for alle næringer. Innen industriarbeid har ledigheten særlig økt blant maskin- og prosessoperatører. Veksten i ledigheten har det siste året vært om lag like sterk for kvinner og menn. Antall permitterte har det siste året gått opp med 44 pst., noe som kan indikere at ledigheten blant industriarbeidere vil tilta i månedene som kommer.

I årets første måneder var ledighetsveksten klart størst i Oslo og Akershus, med en vekst på over 40 pst., sammenlignet med tilsvarende periode året før. I begge disse fylkene har veksten i ledigheten vært særlig stor blant menn i alderen 25-29 år, noe som har sammenheng med aktivitetsnedgangen innenfor IKT-relatert virksomhet. I den senere tiden har det også vært sterk vekst i ledigheten i Buskerud, Vestfold, Telemark og Aust-Agder. De fire nordligste fylkene har alle en forholdsvis beskjeden økning i ledigheten. Målt i prosent av arbeidsstyrken er ledigheten høyest i Finnmark, Oslo og Sør-Trøndelag og lavest i Sogn og Fjordane, Oppland og Akershus.

Antall langtidsledige 2 har økt sterkere enn den generelle ledighetsøkningen. Det må sees i sammenheng med at antall registrerte nye ledige pr. måned har vært om lag uendret siden høsten 2001, mens utstrømningen ut fra ledighet har falt. Andelen langtidsledige av totalt antall ledige har økt fra 25,7 pst. i 1. halvår 2001 3 til 26,4 i 1. halvår 2002.

Antall permitterte er lite i forhold til samlet arbeidsstyrke (0,3 pst. i august) og var noe høyere i august 2002 enn året før. En tidligere undersøkelse viser at en tredjedel av permitterte også hadde et tidligere permitteringsforløp bak seg i løpet av de siste 12 måneder. Dette tyder på at det er mange «gjengangere» blant de permitterte. Det er særlig utviklingen i industrien som påvirker omfanget av permitteringer.

Yrkeshemmede

Etter å ha holdt seg relativt stabilt gjennom flere år, begynte tallet på yrkeshemmede å øke i 2000. Denne økningen har fortsatt i 2001 og 2002. Årsaken er en relativt sterk økning i tilstrømningen av nye yrkeshemmede i forhold til avgangen. I 2001 var tilgangen på nye yrkeshemmede på 39 000, mens avgangen var på 32 200 med en økning i beholdningen av yrkeshemmede på om lag 6 800.

I 1. halvår 2002 var det i gjennomsnitt registrert 70 500 yrkeshemmende i Aetats register. Dette er en økning på 7 700 (12 pst.) fra samme periode året før. Nesten 60 pst. av alle yrkeshemmende er nå i aldersgruppen 30-49 år. Andelen i denne aldersgruppen har økt jevnt over flere år. Den økte tilstrømningen av nye yrkeshemmede har ført til at antallet som er i vente- og utredningsfasen (første trinn i attføringsløpet) har økt sterkt.

Arbeidet for å nå regjeringens mål om reaktivisering av uføre og skjerpet krav til attføring før uførepensjon innvilges, er intensivert. Dette har bidratt til en relativt sterk økning i antall yrkeshemmede registrert i Aetat. Ressurser til flere tiltaksplasser, jf. omtale nedenfor, og intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er virkemidler på dette området.

Personer med innvandrerbakgrunn

Innvandrere 4 deltar i mindre grad i arbeidslivet enn befolkningen ellers. Statistikk fra arbeidstakerregisteret (inkluderer ikke selvstendige næringsdrivende) viser at 51 pst. av førstegenerasjonsinnvandrere i alderen 16-74 år er registrert som arbeidstakere. For befolkningen i alt er andelen 61 pst. Deltakelse i arbeidslivet blant innvandrerkvinner er spesielt lav. Den registrerte ledigheten 5 blant innvandrere var 7,9 pst. i 1. halvår 2002. Ledigheten blant innvandrere er dermed 2,7 ganger høyere enn for befolkningen som gjennomsnitt. I 1. halvår 2002 var det registrert om lag 11 600 arbeidsledige innvandrere, dvs. at 16,7 pst. av de registrerte helt ledige var innvandrere. Etter at forskjeller i ledighetsrater mellom innvandrere og arbeidssøkere generelt avtok noe mot slutten av 1990-tallet, har forskjellene i ledighetsratene økt de siste 2-3 årene.

Både deltakelsen i arbeidslivet og omfanget av ledighet varierer sterkt med botid og landbakgrunn. Blant innvandrere fra Norden og Vest-Europa avviker ikke deltakelsen i arbeidslivet vesentlig fra befolkningen ellers, mens den er lavere for innvandrere fra Afrika og Nord-Amerika. Ledighetsratene blant innvandrere fra Norden, Vest-Europa og Nord-Amerika skiller seg ikke vesentlig ut fra befolkningen generelt. Innvandrere fra Øst-Europa, Asia og Afrika har høyere ledighetsrater. Høyest er ledigheten blant personer fra Afrika. Hele 82 pst. av de registrerte førstegenerasjonsinnvandrerne hadde i 2. kvartal ikke-vestlig bakgrunn. For effekten av botid går det et markant skille ved om lag fire års botid for innvandrere fra Vest-Europa, mens det for ikke-vestlige innvandrere særlig er ved syv års botid deltakelsen i arbeidslivet øker. Det er større kjønnsforskjeller mht. deltakelse i arbeidslivet blant innvandrerbefolkningen enn i befolkningen ellers, og kjønnsforskjellene varierer for ulike innvandrergrupper. Den er størst blant innvandrere fra Vest-Europa (utenom Norden) og Afrika.

Årsakene til ledighetsproblemer blant innvandrere er sammensatte. Forskningsresultater tyder på at lav eller lite relevant utdanning, ikke tilfredsstillende system for prøving av realkompetanse, mangelfulle norsk-kunnskaper, mangel på arbeidserfaring og sosialt nettverk i Norge samt diskriminering er de viktigste faktorer.

Deregulering av regelverket for arbeidsleie

I forbindelse med dereguleringen av regelverket for arbeidsleie sommeren 2000 ba Stortinget regjeringen om å gjennomføre en evaluering av det nye regelverket, jf. Innst.O. nr. 34 (1999-2000). Det er gjennomført en evaluering av hvordan det nye lovverket har fungert. I tillegg har det vært innhentet informasjon fra bl.a. Statistisk sentralbyrå, Konkurransetilsynet og Brønnøysundregisteret.

Fra Statistisk sentralbyrås arbeidstakerregister fremkommer det at om lag 20 000 personer var utleid i 4. kvartal 2001. Dette utgjør under én prosent av alle sysselsatte. Ved å legge til grunn statistikk for perioden 1998-2001 fremkommer det at antall personer som er sysselsatt i utleiebransjen, har økt noe etter regelendringen sommeren 2000. I årene rett forut for regelendringen (1998 og 1999) var om lag 0,7 pst. av alle sysselsatte sysselsatt i utleiebransjen (om lag 16 000 personer). I årene etter regelendringen (2000 og 2001) var andelen økt til om lag 0,9 pst. (om lag 20 000 personer). Omfanget av utleie har økt gjennom hele 1990-tallet. Tallene tyder ikke på at veksten fra 1998/1999 til 2000/2001 har vært vesentlig høyere enn veksten de foregående år.

Ansatte i vikarbransjen preges av unge personer. Ved utgangen av 2001 var om lag 6 000 personer i aldersgruppen 16-24 år sysselsatt i et vikarbyrå. Mens ansatte i utleiebransjen som nevnt utgjorde under én pst. av alle sysselsatte i 2001, var andelen vikarer i aldersgruppen 16-24 år mellom 2 og 3 pst. Veksten blant denne aldersgruppen (16-24 år) har også vært noe høyere enn blant eldre personer. Det fremkommer at mange vikarer er i en livssituasjon hvor de ønsker fleksibilitet, eller at de er i en fase uten fast jobb, men der erfaring fra ulike deler av arbeidsmarkedet vil styrke mulighetene for fast jobb på et noe senere tidspunkt. Tilgjengelig informasjon trekker i retning av at et flertall av vikarene som har vikarjobb, ikke ønsker tilpasning, fordi de trives som vikarer og ønsker ikke binde seg til en fast jobb.

Andelen av alle sysselsatte som jobber i vikarbransjen varierer noe fra fylke til fylke. Generelt er omfanget høyest i urbane regioner og lavere i distriktene. Klart høyest er andelen i Oslo. Her var i fjor 1,8 pst. av alle sysselsatte ansatt i et utleieselskap. Nivået er om lag det dobbelte av landsgjennomsnittet. Også i Akershus og i Vestfold var en relativt høy andel av de sysselsatte ansatt i utleiebransjen. I fylkene Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Finnmark, Oppland og Nordland jobbet derimot en relativt liten andel av de sysselsatte i utleiebransjen. Nivået i disse fylkene var om lag halvparten av landsgjennomsnittet.

Kvinner utgjorde 57 pst. av alle sysselsatte i bransjen i 2001, men etter dereguleringen har bransjen trukket til seg noen flere menn enn kvinner slik at kvinnedominansen er lavere i dag enn hva den var for 3-4 år tilbake.

Sysselsatte i utleiebransjen arbeider i all hovedsak heltid. Andelen heltidssysselsatte i bransjen har også økt noe etter at markedet ble deregulert. I 2001 hadde hele 95 pst. av alle sysselsatte i utleiebransjen en avtalt arbeidstid på 30 timer eller mer pr. uke. Andelen som arbeider deltid er dermed langt lavere blant sysselsatte i utleiebransjen enn i arbeidslivet generelt.

I løpet av 2001 ble det registrert i alt 79 000 personer leid ut gjennom et utleieselskap. Siden utleieoppdragene er av relativt kort varighet, er summen av utleide personer over et helt år langt høyere enn antall personer utleid på et gitt tidspunkt, jf. over. Utleie innen kontorfag utgjorde bransjen med flest oppdrag (over av alle utleide personer). Den høye aktiviteten innen denne bransjen må sees i sammenheng med at det også før dereguleringen i 2000 var anledning til å leie ut arbeidskraft til kontorsektoren. Lagermedarbeidere og materialforvaltere var en annen stor gruppe (om lag 12 pst. av alle utleieoppdrag). Innen bygge- og anleggbransjen var omfanget av utleie relativt lavt (om lag 4 pst. av utleieoppdrag). Utleie av personer til helsesektoren utgjorde også en relativt liten andel av utleieoppdragene (om lag 2 pst.). Utleie av ulike typer lærere til skolesektoren forekom nesten ikke.

Om lag 570 bedrifter var i 2001 registrert under næringene formidling av arbeidskraft eller utleie av arbeidskraft. Tallene for 1999 og 2000 var til sammenligning 450 og 500. Et flertall av virksomhetene var lokalisert i Oslo-området, men mange virksomheter hadde også kontorer på flere steder i landet. Bransjen domineres fortsatt av de veletablerte selskapene (Manpower AS og Adecco Norge har til sammen en markedsandel på om lag 50 pst.). Konkurransetilsynet har vurdert konkurranseforholdene i dette markedet og peker på at det, til tross for relativt høy markedskonsentrasjon, ikke er mangel på virksom konkurranse. Grunnen til dette er at markedet er karakterisert ved et stort antall vikarbyråer, få etableringshindre og gode substitutter til vikarinnleie.

Det fremkommer (rapport til Brønnøysund-registrene)også at om lag 24 000 personer ble formidlet til jobb gjennom et utleie/formidlingsselskap i 2001. Over av alle formidlingene var formidling av artister (sangere, musikere i underholdningsbransjen, dirigenter og komponister).

I en ny undersøkelse av jobbsøkeadferden til nyutdannede akademikere fremkommer det at bruk av vikarbyrå som jobbsøkekanal ble benyttet av 16-20 pst. av arbeidssøkerne i 2000. Bruk av vikarbyrå som søkekanal for akademikergruppen ble således nesten like mye benyttet som den offentlige arbeidsformidlingen. De mest benyttede søkekanaler var for øvrig å svare på arbeidsgiveres annonser og direkte kontakt med arbeidsgivere.

Virksomheter som har til formål å drive utleie og/eller formidling av arbeidstakere, er i følge dagens regelverk pliktige til å rapportere om aktiviteten til Registerenheten i Brønnøysund. På bakgrunn av et ønske om å forhindre at virksomhetene blir stilt overfor unødige krav om rapportering til offentlige registre, har det blitt gjennomført en vurdering av hensiktsmessigheten av å opprettholde rapporteringskravet. Etter Arbeids- og administrasjonsdepartementets vurdering gir andre registre tilstrekkelig informasjon til å overvåke utviklingen i dette markedet. Departementet vil foreslå at registreringsplikten i Brønnøysundregisteret opphører.

Informasjon og formidling

Presentasjon av ledige stillinger gjennom ulike media utgjør en viktig kilde for koplinger på arbeidsmarkedet. Brukerundersøkelser fra Aetat viser at arbeidssøkere og virksomheter har god kjennskap til Aetats Internett-side aetat.no. I 2001 ble det registrert 84,8 mill. sidehenvisninger, og Aetat opplyser at bruken av nettsidene har økt med om lag 35 pst. gjennom 2001.

Tilgangen på ledige stillinger presentert i Aetats registre er markert redusert fra 2000 til 2001. I hovedsak skyldes dette den generelle svekkelsen i stillingsmarkedet, i tillegg har virksomhetene redusert omfanget av direkte meldte stillinger til Aetat. Dette må sees i sammenheng med avviklingen av Aetat Bedrift.

Nærmere om innsatsen overfor ordinære arbeidssøkere

For å styrke mulighetene på arbeidsmarkedet for enkelte grupper av arbeidssøkere, gjennomføres ulike arbeidsmarkedstiltak.

I 2001 ble det gjennomført gjennomsnittlig 10 650 tiltaksplasser under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene (kap. 1591). Dette inkluderer vel 1 000 plasser for yrkeshemmede på ordinære tiltak.

I 1. halvår 2002 ble det i gjennomsnitt gjennomført vel 10 100 plasser.

Statistisk sentralbyrå har for sjette året på rad gjennomført en deskriptiv analyse av ordinære arbeidsmarkedstiltak. Undersøkelsen for 2001 viser at 43 pst. av personene som avsluttet deltakelse på arbeidsmarkedstiltak i april var i arbeid seks måneder senere. Til sammenligning var bare 27 pst. av sammenligningsgruppen (helt ledige som ikke deltok på arbeidsmarkedstiltak) kommet i arbeid på samme tidspunkt. Tallene avviker lite fra de foregående to år.

Ungdom, langtidsledige og innvandrere har vært prioritert på tiltak. Bruk av arbeidsmarkedstiltak og et godt samarbeid med Oppfølgingstjenesten har bidratt til å holde lav ledighet blant ungdom under 20 år.

Ifølge Aetat Arbeidsdirektoratet var gjennomsnittlig 26 pst. av tiltaksdeltakerne innvandrere i 2. kvartal 2002, dvs. det er en høyere andel innvandrerne på arbeidsmarkedstiltak enn hva deres andel av den registrerte ledigheten skulle tilsi.

Aetat samarbeider med kommunene om kvalifisering for nybosatte innvandrere ved å tilby tiltak for de som trenger arbeidsrettet kvalifisering.

Sosial- og helsedepartementet satte høsten 2000 i gang et 4-årig forsøk i åtte kommuner. Disse kommunene fikk et utvidet og mer helhetlig ansvar for å sikre aktive arbeidsrettede tiltak overfor langtidsmottakere av sosialhjelp. Forsøket ble utvidet med fem kommuner i 2001. Det vil bli gjennomført en evaluering av forsøkene for bl.a. å undersøke om deltakelse i tiltakene øker yrkesdeltakelsen. I forbindelse med dette prosjektet har Aetat Arbeidsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet utarbeidet en serviceerklæring til denne målgruppen i form av en brosjyre («Veiviserrute») som deles ut ved alle sosialkontor og Aetat lokal.

Aetat har fokus på å avdekke, utrede og kvalifisere arbeidssøkere med lese- og skrivevansker. Etaten har utviklet spesialkompetanse om lese- og skrivevansker i andrelinjetjenesten, som førstelinjetjenesten kan benytte. Aetat er også i ferd med å styrke sin kompetanse i etatens ulike enheter. Målet er å avdekke lese- og skrivevansker så tidlig som mulig, samt avdekke disse vanskene gjennom målrettede og effektive tiltak. Det er satt i gang en undersøkelse av tilbudet til arbeidssøkere med lese- og skrivevansker. Formålet er å beskrive hvilken praksis Aetat har for å avdekke og kompensere lese- og skrivevansker hos arbeidssøkere, og for å legge til rette for at søkere med slike vansker skal komme i arbeid. Undersøkelsen omfatter også hvilke tilbud som gis til voksne med lese- og skrivevansker på kommunalt nivå.

Mulighetene for rekruttering av helsepersonell fra EØS-området er redusert på grunn av lavere ledighet blant helsepersonell i disse landene. I Norge er behovet for leger gått ned, mens behovet for tannleger, sykepleiere og hjelpepleiere fortsatt er stort. Aetat har startet rekruttering fra land utenfor EØS. I 2001 ble det undertegnet avtaler med Polen, Filippinene og Ungarn. I 2001 formidlet Aetat noe over 400 personer fordelt på sykepleiere, leger, tannleger og annet helsepersonell. Gruppen annet helsepersonell inkluderer også hjelpepleiere. Om lag av helsepersonell som ble formidlet var sykepleiere. Noe under 400 helsepersonell fikk språkopplæring av Aetat i 2001.

Nærmere om innsatsen overfor yrkeshemmede arbeidssøkere

Det gjennomsnittlige tiltaksnivået under de spesielle arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede (kap. 1592) var i 2001 om lag 20 600. I tillegg kommer vel 1 000 personer på ordinære tiltak, jf. omtale over. Videre har yrkeshemmede deltatt i ordinær skole og hospitering i bedrifter finansiert over attføringsytelser (kap. 2543). Til sammen deltok gjennomsnittlig snaut 48 200 yrkeshemmede på ulike arbeidsmarkedstiltak i 2001. Dette tilsvarer nærmere 76 pst. av de registrerte yrkeshemmede. Tiltaksnivået i 2001 må sees i sammenheng med en styrking på 47,2 mill. kroner ved behandlingen av St.prp. nr. 84 (2000-2001) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet. Formålet med styrkingen var å fremskynde satsingen med økt prøving av attføring før uførepensjon eventuelt tilstås og reaktivisering av uføretrygdede. I 1. halvår 2002 ble det gjennomført gjennomsnittlig 21 150 tiltaksplasser under de spesielle arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede.

På samme måte som i 2000 er det kartlagt arbeidsmarkedsstatus for yrkeshemmede et halvt år etter avsluttet deltakelse på arbeidsmarkedstiltak. Av de yrkeshemmede som avsluttet yrkesrettet attføring 1. halvår 2001, var om lag 32 pst. registrert i et arbeidstakerforhold november samme år. Av de yrkeshemmede som deltok på tiltaket Lønnstilskudd, var 57 pst. i et ordinært arbeidsforhold i november. Blant de som avsluttet hospitering i en bedrift eller avsluttet en ordinær skoleplass i 1. halvår, var om lag 40 pst. kommet i et ordinært arbeidsforhold i november. Tallene er lite endret fra 2000.

Det har vært gjennomført en analyse som belyser overganger mellom tilstandene jobb, sykdom, attføring og uføre. Analysen viser tre karakteristiske funn:

1. Jo lenger tid i passivitet, desto vanskeligere er det å komme til bake i jobb.

2. Svært mange må vente lenge før de kommer til aktiv attføring.

3. Nær halvparten av de som avslutter et attføringstiltak kommer tilbake i jobb.

Analysen viser også at en betydelig andel av de langtidssykemeldte (dvs. personer med sykemelding ut over et halvt år) har problemer med å komme helt ut av en tilstand som trygdet og tilbake i fulltidsjobb. De yngste kommer i størst grad ut av klienttilstanden, men selv blant 20-40-åringer er det ca. 45 pst. av de langtidssykemeldte som mottar en eller annen form for trygdeytelse tre år etter at sykdomsforløpet ble avsluttet. Personer med psykiske lidelser er overrepresentert blant de som ikke kommer tilbake i jobb.

Det ser videre ut til å være et samspill mellom arbeidsmarkedsproblemer og helseproblemer: Mange deltakere på yrkesrettet attføring har vært registrert som trygdede eller arbeidsledige i relativt lang tid forut for attføring. Blant de som startet på et attføringstiltak i 1995 var over halvparten av deltakerne registrert som trygdemottakere tre år før tiltaket startet.

Etter deltakelse på attføringstiltak kommer etter hvert nær halvparten tilbake i jobb. For mange tar det imidlertid nokså lang tid. En stor andel går også over til uføretrygd. Ett år etter avsluttet attføring fordeler deltakerne seg på følgende status: Den største gruppen, 40 pst., har kommet tilbake i jobb, 30 pst. mottar fremdeles attføringspenger og 15 pst. har blitt uføretrygdet. Andelen uføre øker jo lenger tid etter avsluttet attføring en betrakter. Etter tre år har hele 29 pst. av de som deltok på attføring fått innvilget uføretrygd.

Det fremkommer at jo yngre aldersgrupper en betrakter, desto større andel har vært gjennom et forutgående forsøk på attføring før overgang til uførepensjon. I aldersgruppen 20-40 år har noe over halvparten deltatt på attføring. Tilsvarende som for langtidssykemeldte og attføringsdeltakere, er personer som har opplevd arbeidsledighet og sykemelding også overrepresentert blant de som blir uføre.

Yrkeshemmede under attføring fordelt på tiltak etter hvilke budsjettkapitler tiltakene er finansiert over, fremgår av tabellen nedenfor.

Fordeling av yrkeshemmede arbeidssøkere på tiltak etter budsjettkapittel. Gjennomsnitt 1999, 2000 og 2001

Arbeidet med å følge opp handlingsplanen for økt yrkesaktivitet blant funksjonshemmede fortsetter, jf. St.meld. nr. 8 (1998-1999). I tråd med opplegget for tidligere år har hovedinnsatsen basert seg på Aetats ordinære virksomhet som også inkluderer et bredt tilbud av tjenester spesielt tilrettelagt for yrkeshemmede arbeidssøkere.

Status for øvrige prosjekter i handlingsplanen vil bli gitt i eget rundskriv fra Sosialdepartementet med en samlet rapportering over alle tiltakene i handlingsplanen for funksjonshemmede.

Gjennomsnittstall viser en økning i antall yrkeshemmede med psykiske lidelser på 16 pst. til vel 13 600 personer, fra 1. kvartal 2001 til 1. kvartal 2002. I samme tidsrom økte den gjennomsnittlige beholdningen av yrkeshemmede med 4 pst. Aetat arbeider aktivt med arbeidssøkere som har psykiske lidelser for å kunne gi bedre tilbud om kvalifisering og tilrettelegging. Som ledd i oppfølgingen av opptrappingsplanen for psykisk helse, er antall tiltaksplasser rettet mot denne gruppen økt. Aetat har utviklet et utvidet veiledningstilbud rettet mot personer med psykiske lidelser, muskel- og skjelettlidelser og for reaktivisering av uførepensjonister.

Fleksibel jobb (forsøk med lønnstilskudd av lengre varighet) hadde ved utgangen av 1. halvår 2002 om lag 200 deltakere. Dette tilsvarer det omfanget forsøket var lagt opp til å ha. Foreløpige erfaringer viser at tiltaket er innsatskrevende, men gir viktig kunnskap om metoder og modeller for attføringsarbeid overfor personer som trenger tett oppfølging.

Som ledd i oppfølgingen av opptrappingsplanen for psykisk helse, arbeider Aetat aktivt for å gi disse et tilbud om kvalifisering og tilrettelegging. Forpliktende samarbeid med andre instanser er ofte avgjørende for å kunne gi tilpassede tilbud.

Aetat samarbeider med trygdeetaten for å få uførepensjonister over i ordinært arbeid. I dette arbeidet har det hittil først og fremst vært behov for veiledning og andre avklaringstilbud med sikte på framtidig yrkesaktivitet. Som ledd i dette arbeidet er det i 2002 iverksatt et femårig forsøk med lønnssubsidium ved reaktivisering av uføre.

For bedre å kunne utnytte potensialet i arbeidsstyrken og bidra til at flere kommer ut i ordinært arbeid, prioriteres avklarende og integrerende tiltak under de spesielle arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede. For også å kunne gi et tilbud til personer som ikke kan nyttiggjøre seg denne typen tiltak, vil det i løpet av 2002 være etablert i alt om lag 340 nye plasser innenfor tiltaket Varig tilrettelagt arbeid (VTA). I tillegg kommer eventuelle nye plasser etter omlegging av arbeidssamvirker (ASV) og produksjonsverksteder (PV) til varig tilrettelagt arbeid (VTA). Samlet medfører dette en betydelig utbygging av skjermede tiltak for yrkeshemmede i 2002.

14. desember 2001 fattet Stortinget følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om en felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten og legge saken frem for Stortinget på egnet måte i løpet av 2002.»

Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding innen utgangen av året.

Erfaringer med nytt regelverk for beregning av attføringsytelsene

Nye beregningsregler for rehabiliteringspenger og attføringspenger, jf. Ot.prp. nr. 48 (1998-99) og Innst.O. nr. 65 (1999-2000) ble innført fra 01.01.2002. Ved behandlingen av Innst.S. nr. 141 (2001-2002), jf. Dokument nr. 8:62 (2001-2002) og Dokument nr. 8:67 (2001-2002), ble regjeringen bedt om å komme tilbake med en evaluering av ulike sider ved det nye regelverket.

Som følge av Stortingets vedtak har Arbeids- og administrasjonsdepartementet videreført overgangsordningene for alle dem som ved regelendringenes ikrafttredelse var under attføring. Videre er det gitt forskrift om kompensasjon for ekstrautgifter som mottakerne av attføringspenger er påført som følge av forsinkelser i utbetalingene. Departementet vurderer innføring av en ordning som gir mottakere av både attføringspenger og dagpenger en viss kompensasjon for merutgifter som kan tilskrives feil og forsinkelser ved utbetalingene.

Departementet har nedenfor oppsummert hvordan de nye beregningsreglene for attføringspengene har slått ut for ulike grupper under attføring.

I gjennomsnitt har overgangstilfellene fått en økning i netto dagsats på om lag 8 pst. Dette er basert på sammenlignende beregninger av attføringspengemottakere som både hadde utbetaling i oktober 2001 og mai 2002 (33 500 personer). De aller fleste overgangstilfeller kommer økonomisk bedre ut. Bare 900 personer (2,7 pst.) kommer dårligere ut. Mange av disse kommer trolig dårligere ut i enkeltmåneder som følge av feilutbetalinger, korrigering av feilutbetalinger og andre tekniske forhold. Gjennomgangen har videre vist at det nye regelverket har medført at grupper uten opptjeningstid eller med lav tidligere inntekt har fått vesentlige forbedringer ved at minsteytelsene ble hevet. Veksten i dagsatsen for attføringspengemottakerne som omfattes av det nye regelverket, er gjennomsnittlig om lag 15 pst. Kompensasjonsgraden i det nye regelverket er i tråd med de forutsetningene som ble presentert i Ot.prp. nr. 48 (1998-1999).

Departementet har vurdert virkningene av gjeninnføring av en ordning med friinntekt. Vurderingen har tatt utgangspunkt i dagens overgangsordning. De fleste personer som er under yrkesrettet attføring, vil være i attføringstiltak på full tid og derfor ha begrenset mulighet og helse til å kunne ha inntektsgivende arbeid i tillegg til attføringen. Adgang til å arbeide fire timer pr. uke uten avkortning i attføringspengene, tilsvarer en ekstra arbeidsinnsats på 10,5 pst. av vanlig arbeidstid. Innføring av dagens overgangsordning til en permanent ordning med adgang til å arbeide inntil fire timer pr. uke uten reduksjon i attføringspengenes størrelse, vil øke utbetalingene til attføringspenger med om lag 100 mill. kroner. For å motvirke belastende arbeidsinnsats i attføringsperioden og sikre gode incentiver for overgang til ordinært arbeidsliv, vil departementet frarå å gjøre dagens overgangsordning med friinntekt permanent.

Forutsatt en gjeninnføring av en friintektsordning har departementet vurdert de incentivmessige konsekvensensene av en økning av grensen opp mot h.h.v. 1 G og 2 G. En økning av friinntektsgrensen opp mot 1 G og 2 G vil tilsvare at mottakere av attføringspenger kan jobbe i henholdsvis 8 og 16 timer pr. uke uten reduksjon i utbetalt beløp til attføringspenger. Dette tilsvarer en ekstra arbeidsinnsats på henholdsvis 21 pst. og 43 pst. av vanlig arbeidstid. En eventuell økning av friinntekten til 1 G vil gi en betydelig kompensasjon i forhold til full lønn. For mottakere med et inntektsgrunnlag på under 160 000 kroner i året vil det i dette tilfellet ikke lenger være lønnsomt å gå over i ordinært arbeid. Om lag en tredjedel av nye attføringspengemottakerne i juli 2002 hadde et inntektsgrunnlag på under 160 000 kroner. Ved en økning opp til 2 G vil et inntektsgrunnlag på under 320 000 kroner i året ikke gi økonomisk incentiv for overgang til ordinært arbeid. De fleste attføringspengemottakere hadde i juli 2002 et inntektsgrunnlag på 320 000 kroner i året eller mindre. En utvidelse av antall timer pr. uke som attføringspengemottakere kan jobbe uten reduksjon i attføringspengenes størrelse, vil øke utbetalingene til attføringspenger ytterligere. Sannsynligheten for at arbeidsinnsatsen virker belastende i attføringsperioden er store og incentivene for overgang til ordinært arbeidsliv vil være svake. Departementet vil frarå å øke friinntektsgrensen.

Regjeringen er bedt om å vurdere en heving av minsteytelsen opp mot 2 G. I forbindelse med forslaget om innføring av tidsbegrenset uførestønad har man vurdert det som hensiktsmessig å heve nivået for de som i dag får minsteytelser. Det er derfor fremmet forslag i Ot.prp. nr. 102 (2001-2002) om å heve minsteytelsen for rehabiliterings- og attføringspenger fra 1,6 G til 1,8 G. Økningen i minsteytelsen er et viktig ledd i regjeringens fattigdomssatsing. Sosialdepartementet opplyser at det ikke har vært mulig å gjennomføre en vurdering av den økonomiske situasjonen til mottakere av attføringspenger som har måttet be om supplerende sosialhjelp.

Regjeringen er videre bedt om å vurdere den økonomiske situasjonen til attføringspengemottakere som forsørger barn. Barnetillegget i rehabiliterings- og attføringspengeordningen utgjør 17 kroner pr. dag pr. barn (dvs. 4 420 kroner pr. år), og kan gis til begge foreldrene. I forbindelse med arbeidet med tidsbegrenset uførestønad har regjeringen funnet det riktig å ha samme ordning for rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Regjeringen vil vurdere ordningene med barnetillegg.

De nye beregningsreglene medførte ikke endringer når det gjelder fravær pga. sykdom eller ferie. Fravær i én dag pr. meldeperiode medfører ingen reduksjon av ytelsene uansett årsak til fraværet. Fravær pga. sykdom ut over en dag, men inntil fire uker, medfører heller ikke reduksjon av ytelsene, forutsatt at sykdommen dokumenteres. Ved sykdom ut over fire uker blir ytelsene midlertidig stanset. Dersom videre attføringstiltak ikke lenger anses som nødvendig og hensiktsmessig pga. sykdommen jf. folketrygdloven § 11-6, vil vedkommende eventuelt bli tilbakeført til trygdeetaten. I tilfeller hvor videre attføring anses nødvendig og hensiktsmessig kan vedkommende være uten ytelser når sykdommen varer ut over fire uker. Aetat opplyser at de fleste sykdomstilfeller har varighet på 1-2 uker. For de tilfeller hvor sykdommen varer ut over fire uker og videre attføring er hensiktsmessig, vil departementet arbeid med sikte på en oppmykning av regelverket.

Attføringsregelverket regulerer ikke spørsmål om ferie. Ferie som innebærer mer enn én dags fravær pr. meldeperiode blir i utgangspunktet vurdert som fravær, og medfører reduksjon av ytelsene. Bakgrunnen er at attføring normalt ikke likestilles med ordinært arbeid. I de fleste attføringstiltak synes praksis å være rimelig. I enkelte tiltak (arbeidstrening og hospitering) hvor tiltaksdeltakelse er svært lik en normal arbeidssituasjon, kan manglende regulering av ytelser under ferie synes urimelig dersom tiltaket er langvarig. Ved etablering av tiltaksplass i virksomheter med fellesferie vil ikke fravær i fellesferieperioden medføre stans i ytelsen. I virksomheter som har andre interne feriebestemmelser, vil fravær i sommerperioden bli vurdert som fravær. Det er ofte tilfeldig om vedkommende virksomhet har pålagt fellesferie eller ikke, og det kan synes urimelig at spørsmålet om rett til attføringsytelser er avhengig av virksomhetens interne feriebestemmelser. Departementet vil derfor vurdere dette spørsmålet nærmere.

En av målsetningene ved innføring av nytt regelverk for rehabiliterings- og attføringspenger er å redusere antall feilutbetalinger av ytelser. Det nye regelverket pålegger derfor mottakere av attføringspenger meldeplikt. I tillegg til å ha en kontrollfunksjon knyttet til korrekt utbetaling av attføringsytelser, er meldeplikten en påminnelse om at mottakeren av attføringsytelser både har rettigheter og plikter. Innføringen av de nye melderutinene medførte i en overgangsperiode enkelte tilvenningsproblemer. I den første perioden etter innføringen av de nye rutinene for attføringsytelsene var andelen meldekort som ble sendt i retur, høyere enn for meldekortene for dagpenger. Dette har imidlertid stabilisert seg, og andelen meldekort for attføringsytelser som må sendes i retur, er nå på om lag samme lave nivå som for meldekortene knyttet til dagpenger. Aetat Arbeidsdirektoratet vil også sette i gang et arbeid med å forenkle spørsmålene på meldekortet for attføringsytelser for å unngå misforståelser knyttet til utfylling av meldekortene.

For enkelte stønadsmottakere vil imidlertid en meldeplikt hver 14. dag virke unødig tyngende. Det er derfor ved forskrift gitt mulighet for unntak fra meldeplikten. Aetat skal av eget tiltak vurdere når unntak fra meldeplikten skal gis. Dette er en skjønnsbasert vurdering av hvor tyngende plikten vil være i det enkelte tilfelle. Andelen på meldekort som må sendes i retur er lav. Dette indikerer at dagens adgang til å få fritak fra meldeplikten fungerer etter intensjonen.

Det er reist spørsmål om å innføre ferdig frankerte konvolutter for de som må sende meldekort for attføringsytelser til Aetat. Den økonomiske besparelsen for den enkelte vil være liten. I dag kan mottakere av dagpenger melde seg elektronisk over nettet til Aetat, såkalt eMelding. I løpet av 2002 vil denne muligheten også gjøres tilgjengelig for attføringspengemottakerne. I dag benytter mellom 10-15 pst. av dagpengemottakerne eMelding. Variasjonene på fylkes- og lokalnivå er imidlertid store. Det er derfor grunn til å regne med at andelen av dagpengemottakere som benytter eMelding, vil kunnes økes. Det er også grunn til å regne med et betydelig potensiale for bruk av eMelding blant attføringspengemottakere. Departementet ser det derfor ikke som hensiktsmessig å innføre ferdig frankerte konvolutter for de som må sende meldekort for attføringsytelser til Aetat.

Hovedmål og strategier

Innretning og strategi for gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken for 2003 må sees i lys av utfordringene og hovedmålene for arbeidsmarkedspolitikken. Hovedmålene for arbeidsmarkedspolitikken er nedfelt i målstrukturen for Aetat, jf. tabell og omtale nedenfor. Utfordringene er oppsummert foran.

Aetat står for den operative gjennomføringen av Regjeringens arbeidsmarkedspolitikk.

I 2003 vil det bli lagt vekt på å heve kvaliteten på de tjenester som Aetat tilbyr brukerne. Gjennom endringer i sysselsettingsloven er det lagt til rette for at Aetat kan tilpasse organisasjonen til utfordringer i arbeidsmarkedet og til lokale forskjeller i brukernes behov for tjenester. Virkemidler og ressurser som er stilt til rådighet for arbeidsmarkedspolitikken, vil være innrettet mot kvalifisering samt formidling av arbeidsledige og yrkeshemmede som har problemer med å skaffe seg arbeid på egen hånd. Oppfølgingen av dagpengemottakere og attføringspengemottakere vil bli styrket. Individuelt tilrettelagte tjenestetilbud vil kunne tilbys. Til dette formålet foreslås økte personellressurser. Parallelt vil det i egen Ot.prp. bli fremmet forslag om endringer i dagpengeregelverket. Formålet med disse endringene er å gi bedre motivasjon til å søke jobb og delta i arbeidslivet. Som ledd i regjeringens arbeid for å bekjempe fattigdom, er det foreslått økte ressurser til arbeidsmarkedstiltak og en styrking av personellressurser i Aetat. Det foreslås også styrking av ressurser til arbeidsmarkedstiltak og personell i Aetat for å følge opp opptrappingsplanen for psykisk helse. For å øke aktiviteten og få mer effektiv ressursbruk er det på flere områder satt i verk forsøk med aktivitets- og resultatsbaserte forsøksordninger. Disse ordningene gir grunnlag for å heve kvaliteten på de tjenester som tilbys den enkelte arbeidssøker, og grunnlag for økt aktivitet og mer effektiv ressursbruk slik at flere arbeidssøkere kan gis et tilbud. Aetat vil øke bruken av tjenester fra eksterne leverandører. Dette vil kunne gi et bedre og mer mangfoldig tjenestetilbud. Samtidig vil Aetat få en klarere bestillerrolle. Det vil det bli stilt krav til en mer effektiv utnyttelse av de ressurser som stilles til rådighet. Gjennom sammenslåing av bevilgningene til arbeidsmarkedsmarkedstiltakene for yrkeshemmede og de ordinære arbeidsmarkedstiltakene til ett kapittel er det lagt til rette for mer effektiv ressursbruk, større fleksibilitet og bedre utnyttelse av bevilgningen.

Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv

Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv har nå virket i ett år, og alle virkemidlene fra myndighetenes side er på plass fra 1. juli 2002. Målsettingen med avtalen var å redusere sykefraværet og tidligavgangen fra arbeidsmarkedet og få flere personer med redusert funksjonsevne tilbake i arbeid. Avtalen skal evalueres i løpet av 3. kvartal 2003. Dersom evalueringen viser at det åpenbart ikke er mulig å nå de operative mål for avtaleperioden med de avtalte virkemidler, opphører avtalen.

Informasjon og formidling

Et godt fungerende arbeidsmarked kjennetegnes bl.a. ved at arbeidssøkerne kommer i arbeid som er tilpasset deres kompetanse og preferanser, og at arbeidsgivere får kompetent arbeidskraft raskt og effektivt. Undersøkelser fra 1990-tallet viser at den vanligste kontaktformen mellom arbeidssøkere og arbeidsgivere er annonser og direkte kontakt. Likevel er det i mange tilfeller behov for formidlingsaktører som mellommenn i arbeidsmarkedet, først og fremst fordi den enkelte arbeidssøker og arbeidsgiver ofte mangler tilstrekkelig informasjon om ledige stillinger og tilgjengelig arbeidskraft.

Etter at det generelle forbudet mot å drive utleie og formidling av arbeidskraft opphørte sommeren 2000, har antallet formidlingsaktører økt. I tillegg har regjeringen gjennom ulike forsøksordninger lagt til rette for at flere aktører kan bidra ved formidling av utsatte grupper på arbeidsmarkedet. Forsøk som er satt i verk i 2002, retter seg mot yrkeshemmede, langtidsledige og arbeidssøkere med ventelønn. Dette er omtalt nedenfor. Videre har arbeidsformidling via Internett økt i omfang og skapt nye og mer effektive formidlingsformer.

Som hovedregel vil et fritt marked ikke i tilstrekkelig grad frambringe, vedlikeholde og gjøre tilgjengelig omfattende databaser med informasjon om ledige stillinger og arbeidssøkere. Det er derfor en oppgaver for offentlig sektor å framskaffe mest mulig fullstendig informasjon slik at koblinger kan gjennomføres raskt og effektivt. Aetats Internett-sider (www.aetat.no) inneholder oversikt over alle offentlig utlyste stillinger, og arbeidssøkere kan her legge inn informasjon om seg selv og sin kompetanse. Også kommersielle aktører er aktuelle brukere av slik informasjon. Aetat tilrettelegger sin database slik at den i større grad blir tilgjengelig for private leverandører av formidlingstjenester.

Offentlig formidlingsvirksomhet er særlig viktig overfor yrkeshemmede og arbeidsledige som har vansker med å skaffe seg arbeid på egen hånd, ofte som følge av mangelfull kompetanse i forhold til hva som etterspørres av arbeidsgiver, eller som har mangelfull motivasjon i forhold til å utvide jobbsøkeaktiviteten, både yrkesmessig og geografisk. Siden det ikke er anledning for kommersielle aktører å ta betalt av arbeidssøkerne for formidlingstjenester, er inntektsmulighetene for disse aktører knyttet til arbeidsgivernes betalingsvillighet. Trolig er betalingsvilligheten mindre jo lavere den forventede kompetanse hos arbeidssøkeren er. Dette kan gjøre det vanskelig å etablere et marked uten offentlig formidlingsvirksomhet som bistår arbeidssøkere med mangelfull kompetanse og motivasjon.

Videre forutsetter trygdereglene en oppfølging av jobbsøkeraktiviteten blant arbeidsledige og yrkeshemmede som det er naturlig at offentlig sektor ivaretar. Offentlig innsats på formidlingsområdet er i tillegg viktig fordi private aktører vanskelig vil kunne dekke behovet for den enkelte arbeidssøker og arbeidsgiver i hele landet. Norge har flere områder med lav befolkningstetthet og store avstander som kan gjøre det ulønnsomt for private formidlingsaktører.

Innenfor enkelte segmenter i arbeidsmarkedet er etterspørselen høyere enn det som på kort sikt kan dekkes innenlands. Stillinger innenfor helsesektoren er eksempel på dette. Gjennom internasjonal formidling som EURES og formidlingsavtaler med andre land kan det offentlige kontaktnettet benyttes til å skaffe særskilte typer arbeidskraft fra utlandet.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å vurdere hvilke tjenester og oppgaver som forvaltningen bør utføre selv, og hvilke formidlingstjenester som bør settes ut til eksterne leverandører. Etter regjeringens mening er det rom for at Aetat kan gjøre økt bruk av eksterne tjenesteleverandører og samarbeidspartnere. Samtidig er det viktig å utnytte Aetats ressurser slik at kvaliteten på etatens samlede innsats overfor den enkelte arbeidssøker blir best mulig, og at det legges til rette for at arbeidsmarkedet samlet sett fungerer best mulig.

Nærmere om innsatsen overfor ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere

Regjeringen legger i budsjettforslaget for 2003 opp til at bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak, som tidligere har vært fordelt på kap. 1591 og kap. 1592, samles under ett nytt tiltakskapittel kap. 1594. Kapittelsammenslåingen støtter opp under endringen i tiltaksstrukturen som er gjennomført fra 2002 og som bl.a. innebærer en mer helhetlig organisering av arbeidet overfor ordinære og yrkeshemmede arbeidssøkere. Formålet med sammenslåingen er å gi større fleksibilitet og effektivitet i ressursbruken rettet mot viktige målgrupper i arbeidsmarkedspolitikken.

Regjeringen foreslår et gjennomsnittlig samlet tiltaksnivå på om lag 30 500 plasser for 2003 under arbeidsmarkedstiltakene. Dette er en økning på 600 plasser sammenlignet med hva bevilgningen for 2002 gir rom for.

Denne rammen gir rom for økt innsats i arbeidslivet som ledd i regjeringens arbeid for å bekjempe fattigdom. Det er også grunnlag for flere plasser til oppfølging av opptrappingsplanen for psykisk helse. Rammen gir videre rom for fortsatt innsats for utprøving på attføring før eventuell uføretrygd og for reaktivisering av uførepensjonister.

Ungdom, innvandrere og langtidsledige, herunder langtidsmottakere av sosialhjelp vil være prioriterte grupper ved inntak på arbeidsmarkedstiltak.

Innenfor rammen av arbeidsmarkedstiltak vil Aetat gå tidlig og systematisk inn med tiltak overfor innvandrere som har behov for arbeidsmarkedsrettet kvalifisering, og aktivt samarbeide med kommunene som har ansvaret for norskopplæring. Det vil bli lagt vekt på god oppfølging av arbeidssøkere, også mens de er på tiltak.

Ungdomsgarantien som sikrer ungdom under 20 år som er uten skoleplass eller arbeid tilbud om arbeidsmarkedstiltak, videreføres i 2003. For aldersgruppen 20-24 år vil en fortsatt satse på formidlingsbistand.

I en situasjon med mangel på arbeidskraft i enkelte sektorer, vil tiltakene bli innrettet slik at flaskehalser på arbeidsmarkedet motvirkes.

Aetats innsats for å videreutvikle et godt tilbud til personer med lese- og skrivevansker fortsetter.

Samarbeidet som Aetat i mange år har hatt med kriminalomsorgen, videreføres og styrkes i 2002. I mars 2002 ble det inngått en samarbeidsavtale mellom kriminalomsorgens sentrale forvaltning og Aetat. Samarbeidet skal legge til rette for at domfelte og varetektsinnsatte skal kunne styrke sin tilknytning til arbeidsmarkedet.

Det vil bli gitt målrettet bistand slik at yrkeshemmede arbeidssøkere blir satt i stand til å gå over i ordinært arbeid snarest mulig etter at attføring er gjennomført. Utarbeidelse av handlingsplaner og bruk av arbeidsmarkedstiltak er, etter en nødvendig veilednings- og avklaringsfase, viktige betingelser for å få dette til. Det legges vekt på å gjøre avklaringsfasen målrettet, og å holde unødig ventetid før og mellom tiltak nede. Den sterke tilstrømmingen av yrkeshemmede kan imidlertid gjøre det vanskeligere for Aetat å holde en så kort ventetidsperiode som ønskelig. Økt utprøving av personer med mer usikkert attføringspotensiale kan bety nedgang i andelen som går over i aktive løsninger etter gjennomført attføring.

Hele spekteret av tjenester og tilbud som Aetat har utviklet når det gjelder informasjon, veiledning, formidlingsbistand og arbeidsmarkedstiltak, vil bli nyttet overfor yrkeshemmede arbeidssøkere.

I tillegg til arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede kan yrkeshemmede som har rett til folketrygdytelser under attføring, beholde disse ytelsene under skolegang eller ved avklaring/arbeidstrening i bedrift (hospitering). Med økt tilgang av yrkeshemmede med rett til attføringspenger i 2003, vil antallet i tiltak finansiert over kap. 2543 kunne øke.

Det vil bli satt i verk et forsøk med differensierte tilskuddssatser i forbindelse med Varig tilrettelagt arbeid (VTA). Hensikten er å gi et bedre og bredere tilbud til yrkeshemmede.

Endringer i finansieringsformer for Aetat

Det er satt i verk et målrettet arbeid for å innføre nye finansieringsformer innenfor arbeidsmarkedspolitikken. Aktivitets- og resultatsbaserte finansieringsordninger er i ferd med å bli tatt i bruk på forsøksbasis, foreløpig innenfor begrensede områder. Formålet med innføringen av disse ordningene er i første rekke å bedre kvaliteten på tjenestene som tilbys den enkelte arbeidssøker. I tillegg legger ordningene til rette for økt aktivitet og en mer effektiv ressursbruk slik at flere arbeidssøkere kan gis et tilbud og komme over i ordinært arbeid. Samlet vil dette kunne gi bedre måloppnåelse i arbeidsmarkedspolitikken.

Noen former for aktivitets- og resultatbasert finansiering vil bli gjennomført innenfor Aetats egen virksomhet. Ulike former for stykkprisfinansiering er eksempler på dette. Det legges videre til rette for at Aetat kan gjøre økt bruk av eksterne tjenesteleverandører og samarbeidspartnere. Aetat har lang tradisjon for kjøp av tjenester. Nær alle tiltaksplasser, herunder viktige avklaringstjenester, kjøpes fra eksterne leverandører som kommuner, private tilbydere eller tiltaksarrangører. Økt bruk av eksterne tjenester vil innebære en klarere rendyrking av Aetats bestillerrolle i forhold til dagens oppgavedeling.

Ansvaret for en tilfredsstillende avklaring og kvalifisering av arbeidssøkeren vil fortsatt ligge hos Aetat. Likedan ansvaret for å følge opp arbeidssøkerne slik at de arbeidsmarkedspolitiske målsettinger nås. Videre vil Aetat som tidligere ha ansvaret for de økonomiske stønadsordningene. Økt bruk av eksterne tjenester medfører således ikke noe prinsipielt nytt.

En har nedenfor oppsummert områder der forsøk med resultat- og aktivitetsbasert finansiering dels er i gang, og dels vil bli igangsatt i 2003.

• Det er satt i gang forsøk med konkurranse om arbeidsformidling av personer som krever ekstra tilrettelegging og oppfølging i arbeidsmarkedet. Målgruppen er yrkeshemmede og langtidsledige. Det er et siktemål å prøve ut et vidt spekter av formidlingsrelaterte tjenester fra et mangfold av tilbydere. Betalingsformen vil i hovedsak bli knyttet opp mot resultat, dvs. formidling til arbeid. Forsøksordningen har en varighet på tre år og prøves i første omgang ut i tre fylker.

• For å redusere antallet yrkeshemmede som venter på avklaring i forhold til attføringstiltak, ble det i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2002 vedtatt å sette i verk en forsøksordning i 2. halvår 2002 hvor Aetat mottar et fast beløp pr. avklaring. Ordningen vil bli videreført og videre utviklet i 2003.

• Det vil bli prøvd ut en ordning med resultatbasert bonus til private formidlingsvirksomheter når arbeidssøkere med ventelønn formidles til arbeid. Bakgrunnen for forslaget er bl.a. de store omstillingene i staten og et økende antall arbeidssøkere med ventelønn. Aetat vil legge til rette for at andre tilbydere av formidlingstjenester skal kunne formidle ventelønnsmottakere mot bonus.

• Dagpenger under arbeidsløshet er den viktigste kilden for inntektssikring for arbeidssøkere. Arbeids- og administrasjonsdepartementet arbeider med å innføre en ordning hvor Aetat belønnes for rask og riktig utbetaling av dagpenger utover det som er dagens krav til måloppnåelse.

• De seneste månedene har det vært klare tegn til svekkelse på arbeidsmarkedet. Arbeids- og administrasjonsdepartementet arbeider med en bonusordning for Aetat for tilfeller der det oppnås bedre og mer effektiv utnyttelse av de ressurser som stilles til rådighet for arbeidsmarkedstiltak.

Ved en mer omfattende bruk av aktivitets- og resultatsbaserte finansieringsordninger, er det flere problemstillinger og spørsmål som må avklares. Noen av disse er oppsummert nedenfor:

• Hvilke tjenester er egnet for stykkprisfinansiering/konkurranseutseting.

• Utforming av prisstruktur.

• Insentiver for å sikre god måloppnåelse.

• Konsekvenser for Aetat ved ulike finansieringsordninger.

Departementet tar sikte på grundige utredninger av disse og andre spørsmål.

Dagpenge- og attføringsytelser

Dagpengeordningen og ytelsene til yrkesrettet attføring er de viktigste kilder til inntektssikring for ledige og personer under yrkesrettet attføring. Det vil derfor bli lagt vekt på at retten til dagpenger og yrkesrettet attføring avklares raskest mulig, og at ytelsene utbetales uten forsinkelser.

Det er de senere år gjennomført en rekke studier som søker å belyse effekter av dagpengesystemet, bl.a. fra OECD og Frischsenteret. En har bl.a. funnet at oppfølgingen og krav til mottakerne av dagpenger er svært avgjørende for hvor lang tid det tar for arbeidssøkere å komme i ordinær jobb. Erfaringene trekker i retning av at krav til å være aktive arbeidssøkere og dagpengeperiodens lengde synes å være viktigere for overgangen til jobb enn den mer direkte effekten som følger av innholdet i ulike kvalifiseringsprogram.

Med dette som et viktig utgangspunkt har det vært foretatt en gjennomgang av dagpengeregelverket med sikte på et mer effektivt dagpengesystem som gir arbeidssøkere gode incentiver til å søke jobb og ta del i arbeidslivet uten store negative effekter for inntektssikring. Samtidig legges det opp til en fast praktisering av dagpengeordningens krav til disponibilitet for arbeidsmarkedet, geografisk og yrkesmessig.

Det vil bli fremmet en Ot.prp. med forslag til endringer i folketrygdloven. Dette må sees i sammenheng med forslaget til økte personell ressurser i Aetat for en bedre oppfølging av dagpengemottakerne. Endringsforslagene vil omfatte:

1. Antall ventedager før dagpenger utbetales til arbeidssøkere økes fra tre til fem.

Dagpenger ytes ikke de tre første dagene i ledighetsperioden. Det er et mål at 80 pst. av dagpengemottakere skal motta første dagpengeutbetaling innen 21 dager. Personer som er ledige bare en kort periode, vil derfor først få dagpenger etter at de er kommet i jobb. For grupper som forventer at de raskt vil komme i jobb, vil en økning i ventedager bety lite. Flere vil kunne vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å søke om dagpenger i en kort mellomperiode. For andre vil økt antall i ventedager bidra til mer aktiv arbeidssøking for å komme raskere i ny jobb. Det må også antas at søkeaktiviteten vil bli fremskyndet for de som vet at de vil bli arbeidssøkere en periode frem i tid (under oppsigelse, ved avslutning av studier mv.). Redusert innstrømming av personer som forventer å være ledige en kort periode og som har gode jobbsannsynligheter, vil også medføre noe mindre administrativt arbeid for Aetat.

2. Ferietillegget fjernes (opptjeningen av feriepenger opphører 31.12.2002).

Ved dagens ordning utbetales feriepengene året etter opptjening. De fleste som mottar feriepenger, er da kommet i jobb. Ordningen representerer derfor i mange tilfeller lite målrettede overføringer til personer i arbeid. Dagens ordning med ferietillegg innebærer at kompensasjonsgraden er høyere for personer med ledighetsforløp ut over 8 uker. De som tar ferie og ikke oppgir dette (og dermed heller ikke får avkorting i dagpengene), kommer bedre ut enn de som oppgir at de tar ferie (og får dagpengene stoppet i ferietiden). Relativt få av dagpengemottakerne oppgir å ha tatt ferie.

3. Lang dagpengeperiode reduseres fra tre til to år.

En forkorting av dagpengeperioden fra tre til to år vil øke overgangen til jobb: Kortere varighet vil bidra til å øke jobbsøkingen. Mer ressurser til Aetat for oppfølging av dagpengemottakerne vil også bidra til dette. Nasjonale og internasjonale analyser som foreligger, viser at overgangen fra ledighet kan øke med 30-60 pst. når ledighetsperioden nærmer seg slutten. Relativt få vil bli berørt av en reduksjon fra tre til to år. Bare om lag 9 pst. har i dag en ledighetsperiode på over to år.

4. Arbeidsgiverperioden økes fra 3 til 20 dager ved permitteringer.

Det er mye som tyder på at permitteringer benyttes i for stor grad. Dette bekreftes bl.a. av at det er et betydelig antall gjengangere blant de permitterte. Slik regelmessig bruk innebærer at en del av de reelle lønnskostnadene i foretakene veltes over på samfunnet. Permitteringsregelverket bør være noe mindre generøst i en situasjon med knapphet på arbeidskraft enn i en situasjon med stor arbeidsledighet.

5. Stillingsbrøk pr. uke for rett til dagpenger for delvis sysselsatte økes fra 40 til 50 pst.

Når det gjelder ytelser til delvis sysselsatte, er det spesielt viktig å utforme ordningen slik at den gir gode insentiver til å ta mer arbeid samtidig som kravene til inntektssikring tilfredsstilles. Regjeringen foreslår å stramme inn dagpengeregelverket for delvis sysselsatte. Personer som får redusert arbeid med 40 pst. eller mer vil i dag kunne motta dagpenger for tiden personen ikke er i arbeid. Regjeringen foreslår at arbeidstiden må reduseres med 50 pst. eller mer for å få en slik adgang. Dette innebærer at personer som får redusert arbeidstiden med mindre enn 50 pst. ikke vil ha rett til dagpenger. En slik endring skal bidra til å hindre at kombinasjon redusert arbeid/redusert trygd blir en ønsket tilpasning. Personer som får redusert stillingsbrøken til halv stilling vil også lettere kunne skaffe seg en annen deltidsjobb i tillegg. Erfaringer fra Aetat er at personer med liten reduksjon i stillingsbrøken er meget vanskelig å formidle til annen jobb. Delvis sysselsatt som mottar dagpenger er ofte lite aktive arbeidssøkere. Omsorgsarbeidere utgjør en stor andel av de delvis sysselsatte arbeidssøkerne, og en stor andel av disse har deltid som en ønsket tilpasning. Den foreslåtte endringen skal bidra til å motvirke en uheldig tilpasning til regelverket.

6. Heving av kvalifikasjonskrav til minsteinntekt fra 1,25 G til 1,5 G.

Dagpengeregelverket skal først og fremst gi midlertidig inntektssikring for dem som har hatt en fast og reell tilknytning til arbeidslivet, og som har hatt arbeidsinntekt som viktigste kilde til livsopphold. Dagens regelverk innebærer at personer med årsinntekt ned til 67 000 kroner har rett til dagpenger. Studenter med erfaring fra deltidsjobb/sommerjobb utgjør en betydelig del av dagpengemottakere med lavt inntektsgrunnlag. I tillegg kommer personer som har jobbet kort deltid. For personer med et inntektsgrunnlag i intervallet 1,25 - 1,5 G er det grunn til å tro at denne inntekten bare utgjør en del av deres livsgrunnlag (de vil ved ledighet motta fra 3 250 kroner til 3 900 kroner pr. måned i dagpenger). Heving av kravet til minsteinntekt til 1,5 G vil også kunne medføre raskere overganger fra utdanning til arbeid. Endringsforslagene er anslått til å gi en innsparing på 430 mill. kroner i 2003.

Endringsforslagene forutsetter lovendringer i folketrygdlovens kap. 4 og i lov om lønnsplikt under permittering. Det vil bli fremmet en Ot.prp. om de ovennevnte endringsforslagene.

Endringer i regelverket for attføringsstønadene

Det har vært foretatt en gjennomgang av utbetalingene og regelverket for attføringsstønadene. Formålet med gjennomgangen har vært å vurdere om dagens regelverk for godkjenning av skolegang som attføringstiltak gir tilstrekkelig gode incentiver for rask overgang til ordinært arbeid. Gjennomgangen viser en markert økning i utbetaling til kurs/skoleavgifter til dyrere kurs de senere år. Samtidig er det ikke funnet indikasjoner på at dyre kurs i større grad fører til raskere overgang til ordinært arbeid. For å få en mer effektiv utnyttelse av attføringsstønader vil det bli innført en øvre grense på 50 000 kroner pr. år til finansiering av skolegang/utdanning for personer på attføring. Videre innføres en øvre grense på 100 000 kroner for hele skolegangsløpet. Endringene innføres fom. 01.01.2003 og vil gjelde kun for nye tilfeller. Innføring av kostnadsgrenser er anslått til å gi en innsparing i 2003 på 50 mill. kroner.

Hovedprioriteringer innen FoU-området

For å videreutvikle arbeidsmarkeds- og inntektspolitikken og styrke kunnskapsgrunnlaget vil en gjennom ulike utredninger, analyser, forsknings- og evalueringsprosjekter vektlegge prosjekter som belyser sammenhenger mellom deltakelse i arbeidslivet, lønnsdannelse og inntektsfordeling. Det nystartede Arbeidslivsprogrammet i regi av Norges Forskningsråd vil gi et bredt kunnskapsgrunnlag på dette feltet. En vil også legge vekt på å sikre formåls- og kostnadseffektive arbeidsmarkedstiltak og tilskuddsordninger bl.a. gjennom ulike former for evalueringer. Ulike sider ved nye finansieringsformer innenfor arbeidsmarkedspolitikken vil bli grundig utredet. På levekårsfeltet vil prosjekter som ser nærmere på arbeidsmarkedets betydning for inntekts- og lønnsforskjeller vektlegges, her vil blant annet problemstillinger knyttet til likestilling og marginalisering stå sentralt. Seniorarbeidstakernes tilpasninger mellom arbeid og fritid er også blant spørsmål som vil bli undersøkt. Formålet er å utvikle tiltak for i størst mulig grad å beholde denne gruppens kompetanse i arbeidslivet.

Det internasjonale samarbeidet blant annet gjennom OECD og EU vil bli videreutviklet.

Det vil også stå sentralt å formidle ny kunnskap til allmennheten, arbeidslivets parter og i et internasjonalt nettverk.