Status for området, mål og tiltak

Det har dei siste åra vore gjennomført fleire større organisatoriske endringar i forvaltninga innanfor sektoren. Formålet med dette har vore å leggje til rette for ei tenleg rolle- og oppgåvefordeling mellom departementet og dei ulike forvaltningsområda og nivåa. Omorganiseringane omfattar utskiljing av oppgåver frå departementet og omstrukturering av verksemder. Forutan effektiviserings-gevinstar og ressursinnsparingar som følgje av omstilling og IKT-utvikling i den enkelte verksemd, er intensjonen at dette òg skal komme næringsdrivande, næringsmiddelindustrien, brukarane og andre forvaltningsnivå til gode. Med utgangspunkt i dette blei Statens landbruksforvaltning oppretta i 2000 og Mattilsynet i 2004.

I tråd med regjeringa sitt fornyingsarbeid vil ein arbeide vidare for å styrkje, fornye og utvikle landbruks- og matforvaltninga. I arbeidet legg ein særleg vekt på brukarretting, openheit, effektivisering, kvalitet og medverknad. Viktige tiltak i samband med dette er matforvaltningsreforma, fornying av instituttsektoren og utvikling av landbrukspolitikken knytt til forsking og innovasjon.

Til å gjennomføre politikken krevst det ein strategi for ei open, brukarretta og effektiv mat- og landbruksforvaltning som legg vekt på fornying og som er tilpassa innbyggjarane og næringsverksemda sine behov. Forvaltninga ønskjer mindre administrasjon og meir lokal fridom som sikrar innbyggjarane betre kunnskap om, og innverknad på politikkutforminga. Fornying skjer m.a. ved utvikling av samanhengande elektroniske tenester, endringar i regelverk som gir enklare saksbehandling og gjennom ein inkluderande og stimulerande personalpolitikk som skal medverke til omstillingsdyktige verksemder og tilsette.

Forvaltninga har som hovudmål å gjennomføre og utvikle både landbruks- og matpolitikken på ein måte som gir størst mogleg grad av måloppnåing og tillit hos innbyggjarane, samtidig som dei tilsette har arbeidsplassar som er utfordrande og utviklande og gir tryggleik og deltaking i arbeidssituasjonen.

I samband med departementet sin styring av underliggjande verksemder tek ein framover sikte på at styring og kontroll i større grad tek utgangspunkt i systematiske risikovurderingar basert på den enkelte verksemds eigenart. For å ivareta departementet sitt overordna kontrollansvar er det nødvendig å kombinere eigne risikoanalysar med vurderingar som den enkelte verksemd gjer med utgangspunkt i verdsemda si eiga risikotenking og interne kontrollaktivitetar. Det er til dømes behov for ei tettare oppfølging i samband med nyetableringar og ved større omstillingsprosessar.

Ei open, brukarretta og effektiv matforvaltning

Matforvaltningsreforma

Dei organisatoriske endringane ved matforvaltningsreforma blei avslutta med etablering av Mattilsynet og Vitskapskomiteen for mattryggleik samt reorganisering av laboratorietenestene i 2004. Etableringa av Mattilsynet var ei stor reform i norsk forvaltning der om lag 1 300 årsverk i fire statlege verksemder og meir enn 80 kommunale tilsyn blei samla i ei verksemd med tre ulike forvaltningsnivå.

Omstillingstiltak er ein føresetnad for ein vellukka reform og eit grunnlag for å kunne ta ut effektiviseringsgevinstar. Omstillingsarbeidet i Mattilsynet har vore krevjande, og det har vore nødvendig å nytte av dei ordinære driftsmidla til omstillingstiltak. Mattilsynet har førebels ikkje oppnådd kostnadsreduksjonar i same omfang som dei effektiviseringsføresetnadane som har blitt lagt i budsjettet. Det vil i 2007 bli lagt vekt på å følgje opp effektiviseringsføresetnadane.

Mattilsynet har sett i gang arbeidet med å utvikle eit eige kvalitetssystem som byggjer opp under Mattilsynet sin produksjon og fører til kontinuerleg forbetring av arbeidsprosessane og utføring av arbeidet.

Departementet legg vekt på at Mattilsynet skal vere ei synleg verksemd som gir god service til brukarar og forbrukarar, og at dei arbeider på ein måte som gir grunnlag for tillit til tilsynet, matproduksjonen og maten. I ei undersøking som blei gjort av MMI i mars 2006, svarte heile 88 pst. at dei ville ha mykje stor eller ganske stor tillit til informasjon om mattryggleik frå Mattilsynet. Tilsvarande tal i 2004 var 91 pst. og i 2005 var talet 86 pst.

Evalueringsutval

Regjeringa oppnemnte 12.5.2006 eit utval som fekk i oppdrag å evaluere korleis utbrotet av E. coli O:103 tidleg i 2006 blei handtert av styresmaktene, industrien og media. Føremålet med evalueringa er å kartlegge hendingane og vurdere rolleforståing og handtering av saka hos dei ulike aktørane, samt samhandling mellom aktørane, under dette informasjon og kommunikasjon. Viktige føresetnader for evalueringa vil vere matreforma og prinsippa for denne, slik dei blir omtala i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 8 (2002-2003) og Ot.prp. nr. 100 (2002-2003). Evalueringa skal føre til at aktørane blir sett i stand til best mogleg å møte liknande saker i framtida på ein effektiv og god måte. Utvalet skal derfor òg peike på område for forbetring. For å sikre nødvendig avstand til hendingane, blei utvalet sine ni medlemmer i all hovudsak henta frå utlandet. Utvalet skal rapportere innan 1.11.2006.

Organisatoriske endringar innan instituttsektoren

For å møte utfordringane innan FoU-sektoren nasjonalt- og internasjonalt har departementet sett i gang fleire tiltak for fornying av kunnskapsinstitusjonane på landbruks- og matområdet. Siktemålet er å skape ein meir robust instituttstruktur som sikrar ein god forskingskvalitet på kort og lang sikt, møter brukarane sine behov på ein betre måte, og som gir ein meir effektiv utnytting av FoU-midlane. Departementet legg i denne samanheng òg stor vekt på eit styrkt samarbeid og samspel mellom forskingsinstitutt og Universitets- og høgskolesektoren både innan forsking og utdanning, slik at institutta i stor grad kan fungere som universiteta sine organisasjonar for eksternt finansiert verksemd.

Som eit ledd i fornyinga av instituttsektoren blei Bioforsk etablert som eit forvaltningsorgan med særskilde fullmakter frå 1.1.2006 og omfattar dei tre tidlegare institutta Jordforsk, NORSØK og Planteforsk. For omtale av instituttet og arbeidet med omstillingsplanen, visast det til kat. 15.20 og kap. 1137 post 51 og 52.

Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) og Norsk institutt for skogforsking (Skogforsk) ble ved behandlinga av revidert nasjonalbudsjett 2006, slått saman til eit nytt institutt med særskilt fullmakt; Norsk institutt for skog og landskap frå 1.7.2006. Det visast til omtale av instituttet under kap. 1141 post 52.

I St.prp. nr. 66 (2005-2006) gjorde regjeringa greie for arbeidet med å omstrukturere forskingsinstitutta innanfor den blå-grøne sektoren. NOFIMA AS blei oppretta i 2005 og arbeider med å leggje grunnlaget for ei omstrukturering i tråd med føringane frå Stortinget. Arbeidet gjennomførast i nært samarbeid mellom Fiskeri- og kystdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Det visast elles til budsjettproposisjonen for Fiskeri- og kystdepartementet, Programkategori 16.20.

I St.prp. nr. 65 (2004-2005) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2005 vart det gjort greie for vurdering og status i saka om framtidig organisering av Noregs veterinærhøgskole og Universitet for miljø og biovitskap. Kunnskapsdepartementet har i dialog med institusjonane utarbeidd eit grunnlagsmateriale som skal kvalitetssikrast av eit eksternt konsulentfirma i tråd med rutinane for kvalitetssikring av store statlige investeringsprosjekt. Ein tar sikte på å leggje fram saka for Stortinget i revidert nasjonalbudsjett 2007.

For nærmare omtale av instituttsektoren visast til kap. 1137 post 51.

Omorganisering av jordskifterettane

I samsvar med forslaga i Ot.prp. nr. 106 (2002-2003) og St.prp. nr. 1 (2003-2004) og Stortingets behandling av desse, blei administrasjonen av jordskifterettane flytta frå Landbruks- og matdepartementet til Domstoladministrasjonen frå 1.1.2006. Flyttinga medførte at 13 årsverk blei overført frå Landbruks- og matdepartementet.

Kommunikasjon og openheit

Landbruks- og matforvaltninga skal vere ei open forvaltning. Departementet skal raskt gå ut med kunnskap som føreligg på aktuelle saksområde. Informasjonen skal vere lett tilgjengeleg slik at innbyggarane får svar på sine spørsmål og innsyn i verksemda innan sektoren.

Enkeltsaker er ofte berre ein del av ein større samanheng, og departementet satsar derfor på å få fram dei lange linjene og samanhengane i politikken. Skal Landbruks- og matdepartementet lukkast i målet om større demokratisk deltaking frå innbyggjarane må dei ulike informasjonskanalane utviklast vidare. Dette gjeld òg med sikte på å auke kunnskapen om politikkområdet og stimulere til ein konstruktiv samfunnsdebatt.

Landbruks- og matdepartementet og landbruks- og matforvaltninga har dei seinare år satsa svært offensivt på Internett som kommunikasjonskanal. Brukarane skal få aktuell informasjon av høg kvalitet og tilbod om nye interaktive tenester. Det er derfor lagt ned mykje arbeid i å vidareutvikle nettsidene på www.lmd.dep.no og Landbruks- og matdepartementet si nettside har dei tre siste åra hatt ein sterk brukarvekst. Landbruks- og matdepartementet scorar ekstra høgt på openheit og informasjon i Synovate-MMIs måling av omdømme i befolkninga til offentlege verksemder og organisasjonar i Noreg, og er av dei departementa som gjer det best. Departementet vil arbeide vidare med å utvikle ei netteneste som skapar interesse, har høg truverde og som legg stor vekt på brukarvennlegheit.

Landbruks- og matdepartementet har som første departement lagt sin offentlege postjournal på nettet. Det gir allmenta ein ny moglegheit til å halde seg orientert innanfor departementet sine fag- og politikkområde. Alle kan tinge kopi av dokumenta på e-post. Dokument som er opne for innsyn, blir sendt tingaren innan tre til fem dagar. Postjournalane ligg ute i tre månader på departementet si heimeside. Fram til no har den offentlege postjournalen berre vore tilgjengeleg for journalistar.

Landbruks- og matdepartementet må kjenne til den kunnskapen som finns og dei haldningar som gjer seg gjeldande innan landbruks- og matområdet. Det blir derfor jamleg gjennomført ulike undersøkingar, samtidig som departementet i sitt arbeid legg vekt på å ha brei kontakt med ulike miljø og samfunnssektorar. Ei slik kartlegging og analyse av samfunnet er nødvendig for å styrkje dialogen med eksterne interessentar og aktørar.

Fornying ved bruk av IKT

Eit overordna mål for offentleg IKT-satsing er å betre den elektroniske samhandlinga mellom offentlege verksemder, på tvers av forvaltningsområda og forvaltningsnivå. I tråd med desse initiativa har Landbruks- og matdepartementet utvikla ein handlingsplan for IKT i landbruks- og matforvaltninga.

Planen har resultert i konkrete tilrådingar. Ei slik tilråding er etablering av ein eigen tenestekatalog for elektroniske tenester som skal vere ein webbasert inngang til informasjon om datakjelder, nettenester og fagsystem i sektoren og korleis desse avheng av kvarandre. Målet er å gje ei oversikt over IKT-arbeidet i sektoren, noko som vil kunne gje ei vesentleg forenkling av utviklingsprosessar der teknologi er ein del av biletet. Ved å synleggjere korleis systema er avhengig av kvarandre vil leiinga i verksemdene og departementet få eit verktøy for å arbeide meir heilskapeleg med planlegging og styring på område, og samtidig bli meir medviten på føringar og retningslinjer som gjeld for IKT-arbeidet.

I landbruks- og matforvaltninga har det over tid vore arbeidd med å utvikle samanhengande, elektroniske tenester. I dag kan mykje av kontakta mellom verksemdene i sektoren og målgruppene skje elektronisk. Statens landbruksforvaltning har gjennom si satsing på IKT tilrettelagt for næringsutøvarane sin kontakt med landbruksforvaltninga og forenkla kommunane si saksbehandling.

Statens landbruksforvaltning nådde i 2006 måla om 30 pst. elektroniske søknader om produksjonstilskott og velferdstilskott. Målsetjinga for 2007 er at 40 pst. av søkjarane skal levere dei elektronisk. Nærmare omtale av verksemdenes IKT-utvikling er gjort greie for under den enkelte verksemd sitt fagkapittel.

Landbruks- og matministeren har på vegne av regjeringa varsla at sporing på matområdet skal vere eit matpolitisk satsingsområde. Det blir sett i verk eit rammeprosjekt kalla E-sporing, for gradvis utbygging av ein nasjonal, elektronisk infrastruktur for effektiv utveksling av informasjon i matkjeda. Systemet skal i første omgang omfatte landbasert matproduksjon og omsetnad. Rammeprosjektet skal munne ut i konkrete tiltak som oppstart på utbygginga av ein nasjonal, elektronisk infrastruktur for effektiv utveksling av informasjon. Ambisjonen er at systemet skal vere fullt operativt i 2010.

Landbruks- og matdepartementet sitt mål i kartpolitikken er å sikre enkel tilgang til detaljerte data for både forvaltninga og føretaka i landbruket. Dette skjer ved deltaking i Geovekst, der føremålet er at dei store kartbrukarsektorane saman finansierer etablering av detaljerte kart og flybilete og saman har eigarskap til det aktuelle datamaterialet. Forvaltninga og føretaka i landbruket får med dette utstrakt rett til bruk av digitale kart, som er heilt nødvendige i oppgåveløysinga. Landbruks- og matdepartementet vil i 2007 styrkje si deltaking i Geovekst-samarbeidet.

Samfunnstryggleik og beredskap

Samfunnstryggleik og beredskap er prioriterte område for Landbruks- og matdepartementet. Omsynet til liv og helse er overordna både i fred, krise og krig.

Beredskapsplanar skal sikre best mogleg behandling av ekstraordinære situasjonar og auke beredskapen administrativt. Planverket i Landbruks- og matdepartementet blir justert ved jamne høve, særskilt dersom hendingar eller øvingar syner behov for dette, slik at det til ei kvar tid skal vere eit høveleg reiskap til bruk ved beredskap og kriser. Som ei oppfølging av St.meld. nr. 37 (2004-2005) Flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering og implementering av Sivilt Beredskapssystem (SBS) har det m.a. blitt sett i verk ei større revidering av planverket i 2006. Tydinga av eit skilje mellom det strategiske nivået og det operative nivået i krisehandsaminga blir vektlagd. Tilpassinga til tiltak for å styrkje det strategiske nivået, m.a. gjennom regjeringa sitt kriseråd, Krisestøtteeininga og utveljing av leiardepartement, blir innarbeidd i planverket.

Avklaring av roller og ansvar er nødvendig for god krisehandsaming. Landbruks- og matdepartementet sitt ansvarsområde er hovudsakleg knytt til matproduksjon og mattryggleik. Det er på mange område nødvendig med eit tett og godt samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet for på best mogleg vis kunne takle krisehandsaming på matområdet. Samarbeidet mellom dei tre departementa vil bli utvikla vidare.

Mattilsynet har særleg beredskap knytt til hendingar innanfor matområdet og tek hand om det operative nivået i krisehandsaminga. Mattilsynet deltek òg i atomulykkeberedskapen som blir organisert av Statens strålevern. I tillegg har Mattilsynet grenseflater mot ei rekkje andre forvaltningsområdar. Under førebuinga av eit mogleg utbrot av aviær influensa våren 2006 oppretta Mattilsynet eit nært samarbeid med ei rekkje involverte verksemder, og utarbeidde og offentleggjorde ein eigen plan for førebygging og for å motverke denne sjukdommen.

Landbruksbaserte matvarer utgjer ein vesentleg del av norsk matvareforbruk. I NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigstblir omsynet til å oppretthalde ein tilfredsstillande nasjonal matvareproduksjon ut frå eit tryggleiksperspektiv understreka som viktig. Vidare omtalar utgreiinga matforsyning som ein kritisk samfunnsfunksjon. Nærings- og handelsdepartementet har eit samordningsansvar for forsyningsberedskap, men Landbruks- og matdepartementet har eit delansvar knytt til produksjon, foredling og mattryggleik. Fokus for Landbruks- og matdepartementet er å oppretthalde ein robust verdikjede, slik at landbruket så langt som mogleg kan sikre samfunnet i ei forsyningskrise. Statens landbruksforvaltning forvaltar tollvernet på landbruksprodukt og kan i ein krisesituasjon regulere tollsatsane for å avhjelpe matforsyninga inn i landet.

Landbruks- og matdepartementet ved Statens landbruksforvaltning forvaltar Lov av 25. mars 1994 nr. 7 om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadelova). Ordninga gir erstatning for naturskadar som det ikkje er mogleg å forsikra seg mot gjennom ei alminneleg forsikringsordning.

Risiko- og krisekommunikasjon har lenge vore eit prioritert område innan beredskapsarbeidet i Landbruks- og matdepartementet. Departementet vil òg vidare vere ein pådrivar for at norske landbruks- og matstyresmakter har høg kompetanse om og praktiserer god krisekommunikasjon.

Enklare saksbehandling

Landbruks- og matforvaltninga driv eit kontinuerleg arbeide for å effektivisere og forenkle saksbehandlinga innan sektoren. Dette skjer særleg ved utvikling på IKT-området og fornying av lov- og regelverket.

I Ot.prp. nr. 75 (2005-2006), som blei lagt fram i statsråd 12.5.2006, har departementet framsett fleire forslag til endringar i jordlova. Eit av forslaga går ut på å oppheve føresegnene som gir heimel til ordningar med frivillige statlege kjøp og ekspropriasjon av m.a. tilleggsjord. Forslaget har samanheng med at Jordfondet, som gjennom åra har finansiert slike kjøp, er vedtatt avvikla. Dei eigedommane staten i dag eig vil bli avhenda etter gjeldande forskrifter. Proposisjonen fremmer òg forslag om å oppheve seks ulike lover som ikkje lenger er aktuelle på grunn av samfunnsutviklinga. Odelstingsproposisjonen ligg til behandling i Stortinget.

Den nye skogbrukslova, Lov av 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk, tok til å gjelde frå 1.1.2006. Lova er vesentleg forenkla i forhold til tidlegare lov frå 1965. Talet på forskrifter er halvert. Departementet arbeider no med vidare forenkling av forskrifter etter skoglova, m.a. er det fastsett ny forskrift om skogfond, som erstattar tidlegare forskrifter, og ny forskrift om berekraftig skogbruk samlar tre ulike forskrifter.

Desentralisering og delegering på landbruksområdet

Vidareutvikling og styrking av kommunane si rolle som ein landbrukspolitisk aktør og som ein pådrivar innan samfunnsutvikling og næringsutvikling er framleis eit prioritert område for Landbruks- og matdepartementet. Landbruks- og matdepartementet og KS har derfor inngått ei ny samarbeidsavtale for perioden 2006-2007. Vidareføringa av samarbeidsavtala skal medverke til å styrkje dialogen mellom regional stat og kommunesektoren, og utvikle kommunane som ein synleg nærings- og landbrukspolitisk aktør. Arbeidet skal skje innanfor lokalpolitiske rammer, og med spesiell vekt på å sjå landbruket som ein integrert del av samfunns- og næringsutviklingsarbeidet i kommunesektoren. Auka myndigheit til kommunane må òg sjåast i samanheng med Fylkesmannen si rolle som kompetanseformidlar i forhold til kommunane, jf. kap. 1144 post 77.

Frå 1.1.2006 rapporterar kommunane gjennom KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) på saksbehandling etter jord- og konsesjonslovgivinga og plan- og bygningslova på landbruksområdet. Rapporteringa syner allereie at KOSTRA vil gje verdifull informasjon på sentrale rapporteringsområde for Landbruks- og matdepartementet, jf. kat. 15.30. KOSTRA betyr òg ei forenkling for kommunane.

Det vil i 2007 bli arbeidd vidare med utvikling av rapporteringa innan landbruksområdet, jf. kap. 1144 post 77.

Organisasjonsforhold og personalpolitikk

Landbruks- og matforvaltninga skal vere open, fleksibel og omstillingsorientert og ta utgangspunkt i brukarane sine behov. Det er stadig omstilling i forvaltninga og ein legg stor vekt på medverknad frå dei tilsette ved omorganiseringar i den daglege verksemda. Det har over fleire år blitt arbeidd målretta med leiarutvikling i samanheng med desse omstillingane. I arbeidet med å auke leiarkompetansen brukast verkemiddel som leiarkontrakt, leiarevaluering, resultatlønn og haldningsarbeid. Ei utfordring som følgjer av endringane er systematisk kompetanseutvikling og kompetanseendring, slik at forvaltninga er rusta til å løyse sine komplekse oppgåver på ein god og rasjonell måte.

Departementet meiner det er viktig med mobilitet hos dei tilsette i forvaltninga ved til dømes hospiteringsopphald eller utlån av medarbeidarar. Departementet ser på kompetanseoverføring internt i departementet og mellom statlege verksemder som verdifullt, og har derfor lagt forholda til rette for mobilitetstiltak innanfor landbruks- og matforvaltninga.

Arbeidet for eit breitt samansett og meir inkluderande arbeidsliv er eit prioritert område i departementet og underliggande verksemder. Det blir lagt vekt på å førebygge sjukefråvær, hindre utstøyting, styrkje rekrutteringa og tilsette fleire med redusert funksjonsevne. Det er òg eit mål å rekruttere fleire personar med innvandrarbakgrunn.

Likestilling i landbruks- og matforvaltninga

Likestillingslova pålegg offentlege styresmakter ei målretta og planmessig pådrivarrolle for likestilling på alle samfunnområde. Landbruks- og matdepartementet har dei siste åra hatt stor merksemd på likestilling, og utforma i 2000 ein eigen handlingsplan for å auke delen kvinnelege leiarar i departementet og i landbruks- og matforvaltninga. Det er m.a. etablert eit eige mentorprogram for kvinnelege leiarar og potensielle kvinnelege leiarar. Statens landbruksforvaltning (SLF) har dei siste åra hatt ansvaret for programmet som omfattar departementet og underliggande verksemder. Landbruks- og matdepartementet har hatt ei positiv utvikling i tala på kvinnelege mellom- og toppleiarar, jf. kap. 1100. Underliggjande verksemder rapporterar om status i likestillingsarbeidet i årsrapporten.

Grøn stat

Miljøomsyn og langsiktig ressursforvaltning er ein integrert del av arbeidet til Landbruks- og matdepartementet. Hovudutfordringa i miljøsatsinga er å sikre ei berekraftig ressursforvaltning med miljøomsyn i næringsverksemd, vern om areal og ressursar i eit langsiktig perspektiv og å utvikle dei positive miljøbidraga frå landbruket. Landbruks- og matdepartementet si satsing på miljø omfattar kulturlandskap, vern om jord- og arealressursar, genressursar og biologisk mangfald, kulturminne, bioenergi og friluftsliv.

Landbruks- og matdepartementet har i tildelingsbreva lagt til grunn at alle underliggjande verksemder skal ha innført miljøleiing som styringsprinsipp innan 2005. Dette gjeld spesielt innanfor områda innkjøp, avfall, transport og energi. SLF, NILF og NIJOS (no del av Norsk institutt for skog og landskap)har rapportert at dei har innført miljøleiing medan dei andre, av ulike årsaker, er noe forsinka. Mattilsynet har fått eit års utsetjing.

Revidert økonomiregelverk i staten

Revidert reglement for økonomistyring i staten tok til å gjelde frå 1.1.2004, med 2004 som overgangsår. Siktemålet med regelverket er m.a. å sikre at:

• statlege midlar blir nytta og inntekter blir oppnådde i samsvar med Stortinget sine vedtak og føresetnader

• fastsette mål og resultatkrav blir nådde

• statlege midlar blir nytta effektivt

• statens materielle verdiar blir forvalta på ein forsvarleg måte

Det nye regelverket inneberer ei fornying av tidlegare regelverk m.a. gjennom større fridom til lokale tilpassingar, noko som set auka krav til dokumentasjon av rutinar og prosedyrar. I samband med implementeringa av økonomiregelverket har departementet og underliggjande verksemder gått gjennom instruksar og rutinar. Ved sida av å fastsette nye økonomiinstruksar og vidareutvikle interne kontrollrutinar, har departementet og særleg Statens landbruksforvaltning prioritert tilskottsforvaltninga. Tilskottsordningar med mange tilskottsmottakarar set store krav til gode forvaltningsrutinar som tek omsyn til Stortinget sine føresetnader med løyvingane samtidig som utgiftene til forvaltning av ordningane har eit rimeleg omfang. Sentralt i dette utviklingsarbeidet står vurdering av risiko og vesentlegheit i forhold til kor viktig kvar enkelt ordning er.

Under jordbruksavtalen, og i nokon grad under reindriftsavtalen, er det ei rekkje ordningar som har ei innretning som ikkje er tilpassa normalprosedyren for tilskottsforvaltning slik denne er fastsett i økonomiregelverket. Særleg gjeld dette i forhold til resultatrapportering, men òg fleire andre delar av normalprosedyrane må tilpassast eller er uaktuelle.

Bakgrunnen for behovet for slik særleg tilpassing er i hovudsak den same som departementet har gjort greie for fleire gonger tidlegare, jf. særleg St.prp. nr. 67 (1997-1998) kap. 4, der det blei orientert om at mange tilskottsordningar under jordbruksavtalen må følgje særskilt prosedyre for mål- og resultatstyring. Det blir her m.a. vist til at løyvingane til oppfølging av jordbruksavtalen inngår i eit samansett system av økonomiske og juridiske verkemiddel som verkar mot fleire mål samtidig. Systemet med tilskottsordningar, konsesjonsgrenser med vidare skal samla gi produsentane i jordbruket rimelege rammevilkår, medverke til ønskjelege tilpassingar i produksjonen og sikre kollektive gode. Rapportering om resultat og samfunnseffektar kjem derfor best til uttrykk i resultatrappor­teringa i dei årlege proposisjonane om jordbruksoppgjeret. Det blir her rapportert om utviklinga i primærproduksjonen og foredlings- og distribusjonsledda, sett i forhold til dei overordna måla for landbrukspolitikken.

Hovudtrekka i tilskottssystemet under Landbruks- og matdepartementet er uendra frå den gong. Framleis utgjer eit stort tal tilskottsordningar sentrale rammevilkår for jordbruket. Mål- og resultatrapportering i forhold til kvar enkelt ordning vil ofte gi liten styringsinformasjon da det er summen av tilskottsordningane og dei juridiske verkemidla som skal medverke til å nå dei landbrukspolitiske måla. Dessutan er mange av ordningane slik innretta at tilskottsforvaltninga må tilpassast særskilt. Dette gjeld t.d. fraktilskott som den enkelte produsent ikkje sjølv søkjer om, men inngår i prisen som omsetningsleddet betaler til produsenten. Etter Bestemmelser om økonomistyring i staten, pkt. 6.4.2 kan departementet derfor gjere avvik frå normalprosedyren for tilskottsforvaltninga når det gjeld tilskottsordningar til landbruksområdet som ikkje er tiltaksretta. Under omtalen i kap. 1150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. og kap. 1151 Til gjennomføring av reindriftsavtalen, er det gjort nærmare greie for dette.

Matpolitiske prioriteringar frå dei enkelte matdepartementa

Fiskeri- og kystdepartementet

Fiskeri- og kystdepartementet vil i 2007 framleis leggje vekt på ei heilskapleg forvaltning av fiskeriressursane i tråd med heilkjedeperspektivet som ligg til grunn for matreforma.

Politikken på sjømatområdet byggjer på:

• helseomsyn (mattryggleik og helse hos akvatiske dyr)

• forbrukar- og marknadspolitiske omsyn (produksjonsmåtar, merkeordningar, ordningar for sporing, fiskevelferd, kvalitet og ærleg omsetnad)

• næringspolitiske omsyn

For å realisere verdiskapingspotensialet i sjømatnæringa er det ein føresetnad at fiskevelferd, fiskehelse, mattryggleik og matkvalitet er av høg standard slik at norske sjømatprodukt opprettheld og utvidar sine marknadsdelar. Fokus på trygg og rein sjømat er av aukande betyding for marknadstilgangen for norske sjømatprodukt.

Departementet legg vekt på at rammevilkåra for næringsaktørane, både regelverk og tilsyn, blir fastsett og utøvd på ein slik måte at ein ikkje skapar urettferdige konkurransevridingar.

Fiskeri- og havbruksnæringa står for ein stadig større del av verdiskapinga i norsk matproduksjon. Om lag 95 pst. av produksjonen blir eksportert. Det må derfor leggjast vekt på dei krava næringa står overfor både nasjonalt og internasjonalt. Auka produksjonsvolum krev sterk merksemd på sjukdoms- og smittesituasjonen, særleg i oppdrettsnæringa. Smittsame sjukdommar er den enkeltfaktoren som gjennom åra har påført norsk oppdrettsnæring dei største tapa. Departementet legg derfor vekt på å tryggje ei god fiskehelse.

Forbrukarane har auka interesse for helsesidene ved å ete sjømat. Å synleggjere dei gunstige effektane av sjømat for folkehelsa er derfor ein viktig dimensjon. Departementet legg vekt på at tilgjengeleg fagleg og vitskapleg basert informasjon når fram til forbrukarane på ein tenleg måte.

Forhold knytt til mattryggleik og matkvalitet blir viktigare i internasjonal handel med sjømat. Norsk sjømat skal vere trygg og av rett kvalitet. Desse kvalitetskrava har stor innverknad på omdømet til sjømat i dei ulike marknadane. Forvaltninga av norsk sjømatindustri har fleire perspektiv, eit globalt og eit nasjonalt. Ettersom det meste av produkta blir eksportert, er det særs viktig at ein tek omsyn til dei globale krava, samtidig med dei nasjonale.

Norsk sjømat skal produserast i samsvar med internasjonale avtaler. Den internasjonale handelen med sjømat må òg baserast på internasjonalt fastsette standardar. For at norsk eksport ikkje skal hindrast av urettvise importkrav, legg departementet vekt på at Noreg må vere leiande på risikovurderingar og forsking når det gjeld framandstoff i sjømat og helsefremmande effektar av konsum av sjømat. Dette legg grunnlaget for at norske synspunkt blir høyrde i internasjonale fora som fastset regelverk og standardar.

Helse- og omsorgsdepartementet

Folkehelsearbeidet blir omtalt i St.meld. nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge. I denne meldinga er ei av hovudmålsetjingane å medverke til fleire leveår med god helse i befolkninga, samt å redusere helseskilnader mellom sosiale lag, etniske grupper og kjønn.

Områda ernæring og mattryggleik er ein del av folkehelsearbeidet. Ernæringsarbeidet er nærmare omtalt i Helse- og omsorgsdepartementet sitt budsjettframlegg og ligg i hovudsak under Sosial- og helsedirektoratet, men Mattilsynet har òg ei rolle i dette arbeidet. Det er derfor nødvendig og viktig med eit godt samarbeid mellom Sosial- og helsedirektoratet og Mattilsynet. Dette er spesielt viktig når det gjeld overvaking av kosthaldet og av matvarene sin samansetnad samt spørsmål om merking av matvarer.

Arbeidet med trygg mat har som mål å redusere risikoen for sjukdommar som kan bli overført med smittestoff og uønska framandstoff i mat og vatn, både på kort og lang sikt, samt å sikre ærleg omsetnad av matvarer på den norske marknaden. Produksjon og omsetnad må finne stad under gode hygieniske forhold slik at smittestoff og uønskt framandstoff ikkje blir ført over til menneske med mat eller vatn. Departementet legg vekt på at maten skal vere trygg når den når forbrukarane, uavhengig av om den er framstilt innanlands eller importert. Tilsynet skal leggjast opp slik at ein sikrar at sluttprodukta er trygge gjennom innsats i kvar del av matproduksjonskjeda. Tilsyn med sluttprodukt er framleis nødvendig for å sikre og dokumentere at dei samla tiltaka i kvar del av matproduksjonskjeda har ønskt verknad. Krava til å ha system for sporing er viktige dersom helseskadeleg mat likevel kjem ut i marknaden, slik at verksemdene kan trekke denne tilbake frå marknaden på ein effektivt måte og gi riktig og klar informasjon til Mattilsynet og forbrukarane.

Merking av mat er eit område som har stor merksemd frå forbrukarane, matvarebransjen og styresmaktene. Departementet vil prioritere dette arbeidet i forhold til ærleg omsetnad for at forbrukarane skal få riktig informasjon, og for at forbrukarane lettare skal kunne velje sunn mat.

Ein grunnleggande føresetnad for arbeidet med trygg mat er god fagleg og vitskapleg dokumentasjon av samanhengen mellom risikofaktorar og helse. Helse- og omsorgsdepartementet har det administrative ansvaret for Vitskapskomiteen for mattryggleik, jf. kap. 710 i Helse- og omsorgsdepartementet sitt budsjettframlegg. Departementet vil framleis ha fokus på å sikre gode rammevilkår for komiteen sitt arbeid, under dette god samhandling med Mattilsynet og andre institusjonar. Det blir lagt opp til god kontakt med European Food Safety Authority (EFSA), noko som blir omtalt i kap. 703 i Helse- og omsorgsdepartementet sitt budsjettframlegg.

Landbruks- og matdepartementet

Landbruks- og matdepartementet vil ha særleg merksemd på å sikre at innsatsvarer og primærproduksjonen er slik at sluttprodukta kan fylle matpolitiske mål når det gjeld helse, miljø og forbrukaromsyn. Ei viktig oppgåve er òg å sikre den nasjonale matforsyninga. Verkemidla skal stimulere til ein berekraftig matproduksjon med god plante- og dyrehelse og eit etisk forsvarleg dyrehald.

Departementet legg vekt på å følgje opp tiltaka som blei lagt fram i St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd som fekk brei tilslutning ved Stortinget si behandling. Departementet tek, i samarbeid med Fiskeri- og kystdepartementet, sikte på å sende utkast til ny lov om dyrevelferd til høyring hausten 2006.

Departementet vil òg ha merksemd mot heile matproduksjonskjeda. Heilkjedeperspektivet femner òg om varehandelen der forbrukarane møter varene. Departementet vil i samråd med bransjen arbeide for at fleire nye og lokale produkt når fram til forbrukarane.

Forbrukaromsyn er viktige langs heile matproduksjonskjeda. Departementet legg vekt på forbrukarane sine ønskje og preferansar ved utforminga av både landbrukspolitikken og matpolitikken. Dette gir òg grunnlag for verdiskaping og næringsutvikling i landbruket. Departementet vil i aukande grad sjå desse omsyna i samanheng med annan verkemiddelbruk i landbruket, jf. kat. 15.30. Samtidig vil ein arbeide for å auke forbrukarane sin kunnskap om mat og matproduksjon.

Målsetjinga er å danne grunnlag for ei heilskapleg og konsistent utvikling av landbrukspolitikken og matpolitikken. Merking av opphavet til varer er eit døme på eit sentralt forbrukaromsyn i matpolitikken. Ei rekkje aktørar har utvikla eigne ordningar for slik merking. Det er sett i gang eit arbeid med sikte på utarbeiding av rettleiingsmateriell for næringsaktørar som ønskjer frivillige merkeordningar. Ein vil leggje vekt på at slike ordningar medverkar til rettleiing av forbrukarane.

Departementet legg vekt på å fremme verdiskaping og mangfald på matområdet. Til dømes er norsk matkultur og reiseliv eit område med mange utviklingsmoglegheiter der ein kan auke opplevingane og gleda knytt til måltidet og maten, jf. kat. 15.30. Ein vil gjennom regelverk og rettleiing leggje til rette for mindre verksemder. Auka kompetanse i heile matproduksjonen om handtering av råvarer og matvarer er eit anna verkemiddel. Oppbygging av kompetanse og vidareutvikling av tilsynet si rolle som rettleiar er viktig i denne samanhengen.

Departementet har i arbeidet med utvikling av matpolitikken m.a. som mål å stimulere og vidareutvikle tilbodet om sunn mat, inkludert frukt og grønt, til barn og unge.

Som administrativt ansvarleg departement for Mattilsynet, vil departementet gjennom ein aktiv styringsdialog ha særleg merksemd mot at Mattilsynet utviklar seg i samsvar med måla for matforvaltningsreforma. Det er framleis nødvendig å ha merksemd mot arbeidet for å utvikle eit einskapleg, heilskapleg og effektivt tilsyn på dette omfattande området. Departementet vil òg leggje vekt på oppfølging av merknader frå Riksrevisjonen, jf. Dok. nr. 1 (2005-2006).

Mål for løyvinga innan programkategori 15.10

Budsjettframlegget omfattar Mattilsynet og grunnløyvinga til oppgåver innanfor kunnskapsutvikling, kunnskapsformidling og beredskap ved Bioforsk og Veterinærinstituttet. For Veterinærinstituttet syner ein òg til St.prp. nr. 1 (2006-2007) for Fiskeri- og kystdepartementet. For Vitskapskomiteen for mattryggleik syner ein til St.prp. nr. 1 (2006-2007) for Helse- og omsorgsdepartementet. Budsjettframlegget er viktig i forhold til dei fleste av regjeringa sine matpolitiske mål, og skal særleg medverke til å nå måla som er nedfelt i matlova, dyrevernlova, kosmetikklova og dyrehelsepersonel­-lova. Ein del av desse måla har ikkje direkte samanhang med matproduksjon.

Budsjettframlegget under kategorien omfattar ikkje næringspolitiske verkemiddel ut over det arbeidet Mattilsynet, Bioforsk og Veterinærinstituttet gjer for å medverke til verdiskaping. Til dømes vil arbeidet for å fremme god plante-, fiske- og dyrehelse medverke positivt til verdiskapinga i matproduksjonen. Likeeins vil utvikling av eit tenleg regelverk og aktiv rettleiing innan dei ulike saksområda leggje til rette for kompetanseheving hos næringsutøvarane, og i så måte støtte utvikling av næringsverksemd på matområdet.

Status samt endringar i budsjettrammene og i gebyr og avgifter

Omstilling og organisatoriske forhold

Dei organisatoriske endringane i matforvaltningsreforma blei gjennomført ved etablering av Mattilsynet og Vitskapskomiteen for mattryggleik, samt reorganisering av laboratorietenestene i 2004. Etableringa av Mattilsynet var ei stor reform i norsk forvaltning der medarbeidarar som utførte om lag 1 300 årsverk i fire statlege og meir enn 80 kommunale og interkommunale tilsyn, blei samla i ei statleg verksemd med tre ulike forvaltningsnivå.

I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 8 (2002-2003) blei det signalisert eit mål om at matforvaltningsreforma samla sett skal gi ein effektiviseringsgevinst på minimum 10 pst. Det blir lagt opp til at dette målet skal vere nådd i 2008. Budsjettframlegget legg til grunn at det i 2007 blir gjennomført effektivisering på 20 mill. kroner i Mattilsynet. Det er med dette samla gjort særskilte effektiviseringskutt i Mattilsynet sitt budsjett på 88 mill. kroner sidan etableringa, eller knapt 9 pst. av den referanseramma som effektiviseringsgevinsten blir rekna ut frå. Utover kostnadsreduksjon som følgje av effektivisering i Mattilsynet, gir matforvaltningsreforma ein samfunnsøkonomisk gevinst gjennom ei meir marknadsbasert laboratorieverksemd.

Omstillingsarbeidet i Mattilsynet har vore krevjande. Omstillingstiltaka er ein føresetnad for ei vellukka reform og eit grunnlag for å kunne ta ut effektiviseringsgevinstar. Mattilsynet har prioritert omstillingsarbeidet høgt. Mattilsynet reknar ved utgangen av 2006 med å ha brukt i alt 464 mill. kroner til omstillingstiltak sidan 2003. Det er i same perioden gitt særskilte løyvingar på 397,4 mill. kroner til omstillingstiltak. Særleg har utviklingsarbeidet knytt til IKT synt seg å vere meir ressurskrevjande enn venta, både når det gjeld kostnader og bruk av tid, noko som òg blei omtalt i St.prp. nr. 1 (2004-2005). Det er inngått kontrakt om utvikling av nytt fagsystem med ei samla kostnadsramme på om lag 110 mill. kroner for åra 2005-2009 med fleire delleveransar.

Mattilsynet har i 2006 opplevd budsjettramma som stram, både på grunn av fleire krevjande hendingar og fordi det har vore nødvendig å nytte av dei ordinære driftsmidlane til omstillingstiltak. Ein annan grunn er at Mattilsynet førebels ikkje har oppnådd kostnadsreduksjonar i same omfang som dei effektiviseringsføresetnadene som er lagt i budsjettet.

Utgiftsreduksjon og reduserte gebyr og avgifter

Mattilsynet sitt driftsbudsjett er redusert med 20 mill. kroner knytt til effektivisering som følgje av matforvaltningsreforma. Budsjettet er redusert med 20 mill. kroner som følgje av reduserte særskilte omstillingstiltak, slik at det er sett av 15 mill. kroner til omstilling i 2007.

Driftsbudsjettet er auka med 5 mill. kroner knytt til oppregulering av pensjonspremie til kommunale pensjonskasser for tidlegare kommunalt tilsette som no er ein del av Mattilsynet sin organisasjon. Budsjettet er vidare auka med 10 mill. kroner knytt til nye oppgåver som gir auka kostnader til eksternt tenestekjøp.

Departementa har gått gjennom finansieringsmodellen for Mattilsynet. Det blir lagt opp til forenklingar gjennom avvikling av ei rekkje godkjenningsordningar med tilhøyrande gebyr for særskilte ytingar. Både matlova og det nye regelverket om hygiene og kontroll legg til rette for at ei rekke godkjenningsordningar fell bort. Vidare legg ein opp til at det særskilte gebyret for tilsyn og kontroll med fôr til landdyr og fisk og gebyret for tilsyn og kontroll med plantevernmiddel blir avvikla og samordna med matproduksjonsavgiftene for norskproduserte produkt, jf. nærmare omtale i kap. 4115. Det tredelte systemet med gebyr for særskilde ytingar, gebyr for tilsyn og kontroll og avgift for tilsyn og kontroll blir vidareført.

Budsjettframlegget vil komme brukarane til gode ved ein reduksjon i avgifter og gebyr på 30 mill. kroner. Brukarfinansieringa blir med dette redusert frå om lag 65 pst. av Mattilsynet sitt driftsbudsjett i 2006 til om lag 63 pst. i 2007.

Faglege forhold

Hygiene, smittestoff og skadegjerarar

Vinteren og våren 2006 var prega av eit utbrot av sjukdom grunna smitte med E. coliO:103 i spekepølse. Atten personar blei sjuke og seksten av dei var barn. Eitt av barna døydde av nyresvikt. Saka vekte grunna frykt og stor allmenn interesse. I etterkant sette regjeringa ned eit eige utval som skal evaluere alle relevante sider av saka, og rapportere innan 1.11.2006. Det Norske Veritas har på oppdrag frå Mattilsynet gjort ei vurdering av Mattilsynet si handtering av E. coli-saka. Denne vurderinga vil truleg òg vere til nytte for det regjeringsoppnemnde utvalet.

Dei fleste tilfella av sjukdom som kan bli overført gjennom mat eller vatn blir ikkje melde, og årsaka til sjukdom blir såleis ikkje stadfesta. I dei tilfella der årsaka er kjent, er talet på tilfelle av dei mest vanlege meldepliktige sjukdommane ganske stabilt. I Noreg er campylobacteriose den mest vanlege sjukdommen som kan bli overført gjennom mat og vatn. Noreg har framleis relativt lite sjukdom grunna smitte med salmonellabakteriar. Rundt 80 pst. av dei som får salmonellose, er smitta i utlandet. Det var eit større utbrot av sjukdom knytt til innanlands smitte med Salmonella Kedougou i norskprodusert salami våren 2006.

Når det gjeld ikkje meldepliktige sjukdommar som kan bli overført gjennom mat og vatn, er det framleis grunn til å tru at særleg vatn er årsak til mange sjukedagar. Samfunnskostnadane ved slike sjukdommar er monalege og ofte undervurderte. Det kjem ikkje av at kvar enkelt til vanleg blir råka særleg hardt, men av at talet på dei som blir sjuke er høgt. Vanlege risikofaktorar er uhygienisk handtering og oppbevaring av mat i næringsmiddelverksemder og i heimen, og inntak av ureint drikkevatn frå mindre vassforsyningar.

Det er framleis nødvendig med stor innsats for å sikre god hygiene i heile matproduksjonskjeda slik at førekomsten av sjukdommar som kan bli overført med mat og vatn blir redusert. Særleg er det viktig med effektive hygienetiltak og gode arbeidsrutinar i alle verksemder som framstiller lett forderveleg mat eller som handterer mat som ikkje er innpakka. Dette gjeld ikkje minst i omsetnadsledda og i serveringsverksemder.

Berre rundt 40 pst. av dei godkjenningspliktige vassforsyningsanlegga er så langt godkjende, sjølv om fristen for å søkje godkjenning gjekk ut 1.1.2003. Dei større anlegga i område av landet med tett busetnad er oftast godkjende, medan mindre anlegg i grissgrendte strøk ofte ikkje er godkjende.

Den norske dyrehelsa er framleis god, sjølv om det har vore utbrot av sjukdommane infeksiøs bronkitt hos fjørfe og American foulbrood hos bier. Tilstanden er òg god når det gjeld sjukdommar som smittar frå dyr til menneske (zoonosar). Det er eigne program for overvaking av zoonosar, zoonotiske smittestoff og antibiotikaresistens. Regelverket for kugalskap (BSE) og liknande sjukdommar (TSE) er under stadig utvikling.

Sjukdommen fugleinfluensa er ei utfordring som verdssamfunnet må møte i fellesskap. Mykje er enno ikkje kjent om viruset sine eigenskapar og om smittevegane. Samarbeid om forsking og open utveksling av informasjon er nødvendig. I samarbeid med dei andre EØS-landa er det utvikla regelverk og tiltak som skal hindre at sjukdommen smittar frå ville til tamme fuglar og sikre at landet er budd på moglege utbrot. Noreg har ikkje hatt utbrot av sjukdommen så langt.

God fiskehelse er ein viktig føresetnad for ei positiv utvikling av akvakulturnæringa. Helsesituasjonen i oppdrett er generelt tilfredsstillande. Virussjukdommar er viktigaste årsak til tap. Infeksiøs lakseanemi (ILA) er framleis ei utfordring. Førekomsten av pancreas disease (PD) og hjarte- og skjelettmuskulaturbetennelse (HSMB) er aukande. Dødelegheita i anlegga er høg.

Kontroll med smittestoffsituasjonen innan oppdrett er òg viktig med tanke på å minske smittepresset i miljøet og dermed redusere bruk og utslepp av medikament. Bruken av antibiotika i oppdrettsanlegg er lågt.

Gjennom offentlege overvakingsprogram er det framleis dokumentert fråvær av dei alvorlege virussjukdommane infeksiøs hematopoietisk nekrose (IHN) og viral haemorrhagisk septikemi (VHS) hos laksefisk og bonamiose og marteiliose hos østers. Særskilte utfordringar er knytt til kontrollen med krepsepest, lakselus og Gyrodactylus salaris fordi nedkjemping av sjukdommane har miljø- og samfunnsmessige konsekvensar som er omstridde.

Noreg har ei god plantehelse, sjølv om enkelte skadegjerarar skapar problem for næringa. I det siste har det til dømes vore fleire tilfelle av den frykta skadegjeraren potetål som fører til dyrkingsrestriksjonar i lang tid. Bakteriesjukdommen pærebrann er ein svært skadeleg sjukdom på m.a. eple og pære. Sjukdommen har spreidd seg i kyststroka på Sør- og Vestlandet. For å hindre at sjukdommen spreier seg ytterlegare, særleg til viktige fruktområde, må innsatsen førast vidare, m.a. med restriksjonar på flytting av bier og fjerning av vertsplanter.

Framandstoff

Overvaking av inntaket av framandstoff er eit viktig tiltak for å sikre folkehelsa. For å kunne overvake inntaket må ein ha kunnskap om kor mykje folk et av dei ulike matvarene og innhaldet av framandstoff i desse matvarene. Mattilsynet samarbeider m.a. med Sosial- og helsedirektoratet for å oppdatere eksisterande konsumdata og utvide talet på matvarer som ein har konsumdata for.

Russland innførte 1.1.2006 forbod mot import av fersk fisk frå Noreg. Forbodet blei grunngjeve med at den russiske importkontrollen hadde påvist høge nivå av tungmetalla kadmium og bly i enkelte prøvar av norsk oppdrettsfisk, og at den norske overvakinga ikkje var omfattande nok til å sikre trygg sjømat. Norske styresmakter stiller seg uforståande til dei russiske påstandane. Tungmetalla inngår i dei nasjonale overvakingsprogramma som er godkjende av ESA (EFTA Surveillance Authority). Overvakinga dokumenterer nivå av bly og kadmium som er langt under EU sine grenseverdiar. Den russiske veterinærtenesta krev at kvar enkelt verksemd som ønskjer å eksportere fersk fisk til Russland skal inspiserast og godkjennast av russiske inspektørar. Status i starten av veke 39 i 2006 er at Russland har opna for import av fersk laks frå åtte norske verksemder, og det er for tida ikkje særskilte restriksjonar på anna eksport av fisk til Russland. Faren for importrestriksjonar frå 1. oktober blei følgt aktivt opp av norske styresmakter for å finne løysingar på kort og på lang sikt, gjennom Mattilsynet sin kontakt med den russiske veterinærtenesta og på politisk nivå. På kort sikt vil utvikling av ein ny type eksportsertifikat som er vanskeleg å forfalske vere eit viktig tiltak for å medverke til framleis å ha tilgang til den russiske marknaden. For villfanga fisk vil det bli ein eigen bilateral prosess der ein m.a. vil sjå nærmare på spørsmål knytt til mattryggleik og opphav.

På oppdrag frå Mattilsynet har Vitskapskomiteen for mattryggleik (VKM) gjennomført ei vurdering av helseeffektar av å ete fisk og sjømat. VKM la 28.3.2006 fram rapporten Et helhetsyn på fisk og annen sjømat i norsk kosthold. VKM har vektlagt både gunstige og ugunstige effektar (pga. innhald av framandstoff som dioksin og dioksinliknande PCB) av å ete fisk og sjømat, og gitt konkrete vurderingar av inntak av fisk og sjømat i norsk kosthald. Rapporten vil vere eit viktig grunnlag for rådgiving om kosthald. Fleire andre (m.a. EU ved EFSA – European Food Safety Authority, Storbritannia og Danmark) har gjennomført tilsvarande vurderingar.

Radioaktiviteten i beiteplanter etter Tsjernobylulykka blir gradvis redusert, men behovet for nedfôring av beitedyr (sau og tamrein) varierer frå år til år, m.a. ut frå vêrtilhøva.

Med utgangspunkt i Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmiddel 2004-2008 blir arbeidet for å redusere bruken av plantevernmiddel og risikoen for helse og miljø ført vidare.

Kvalitet og forbrukaromsyn

Arbeidet med Handlingsplan for forbrukarretting av matpolitikken 2004-2005 blei forlenga ut 2006 av departementa med fagleg ansvar på matområdet og Barne- og likestillingsdepartementet. Planen presiserer mål, tiltak og verkemiddel for å styrkje forbrukarane sin påverknad på matpolitikken. Som ein del av arbeidet med handlingsplanen i 2006 har departementa gitt Mattilsynet tre oppdrag. Det mest sentrale er å lage eit læringsopplegg for barn og unge om matproduksjon, hygiene, kosthald og merking av mat i samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet. Arbeidet vil bli ført vidare i 2007. Departementa er i gang med å vurdere om det skal utarbeidast ein ny handlingsplan.

Som ei oppfølging av barnematforskrifta har alle barnematprodukt som blir omsette på den norske marknaden, blitt kartlagt og registrert i ein database med informasjon om m.a. ingrediensar og næringsinnhald.

EU er no i ferd med å lage nye reglar innanfor det økologiske området. I økologisk produksjon er det eit totalforbod mot bruk av GMO. Dette blir òg slått fast i forslaget til nye EU-reglar.

Velferd hos landdyr og fisk

Arbeidet med å følgje opp tiltaka i St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd er ført vidare. Framlegg til ny lov om dyrevelferd vil bli sendt til offentleg høyring hausten 2006.

Det blei i juli 2006 fastsett ei ny forskrift om velferd hos produksjonsdyr.

Det blir arbeidd med å utvikle forskrifter m.a. for å betre velferda ved transport, slakting og hald av fisk.

Dyrehelsepersonell

Landbruks- og matdepartementet og Den norske veterinærforening blei i februar 2006 samde om ei ny avtale om klinisk veterinærvakt. Avtala sikrar ei betre vaktordning for husdyrbruket enn den førre avtala, jf. òg kap. 1115 post 70 Tilskott til veterinær beredskap.

Landbruks- og matdepartementet har i lengre tid arbeidd med utfordringar knytt til å sikre tilfredsstillande tilgang på tenester frå dyrehelsepersonell, spesielt i distrikta. Tilfredstillande tilgang på veterinærtenester er viktig både for landbruket og befolkninga generelt. Landbruks- og matdepartementet har gjennomført høyring av eit endringsforslag til lov 15. juni 2005 nr. 75 Om veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Endringsforslaget vil innebere at kommunane får ansvar for at det er tilfredsstillande tilgang på tenester frå dyrehelsepersonell, herunder òg ansvar for klinisk veterinærvakt. Saka har vore behandla i konsultasjonsordninga mellom KS og regjeringa og blei omtalt i St.prp. nr. 61 (2005-2006). Det har òg vore dialog mellom departementet og KS for å greie ut dei økonomiske og administrative konsekvensane av eit slikt ansvar for kommunane. Departementet tek sikte på å fremme lovendringsforslaget for Stortinget våren 2007. Endringa vil då kunne ta til å gjelde frå 1.1.2008.

Utfordringar (mål og tiltak)

Det norske regelverket på matområdet er i hovudsak EØS-basert. EU har vedteke eit nytt samla og heilskapleg regelverk for hygiene og kontroll langs heile matproduksjonskjeda som er i kraft i EU frå 1.1.2006. Det nye regelverket gir grunnlag for auka mattryggleik og eit meir målretta tilsyn. På mange område blir tidlegare detaljert regelverk erstatta med meir målretta og funksjonelt regelverk. Det nye regelverket fører vidare det meste av tidlegare hygienekrav, men stiller strengare krav til eigenkontrollen i verksemdene. Ein hovudskilnad frå tidlegare regelverk er at all primærproduksjon blir omfatta med omsyn til hygienekrav. På enkelte avgrensa område er det rom for å fastsetje reglar nasjonalt. Regelverket er førebels ikkje tatt inn i EØS-avtala fordi diskusjonane om tilpassing mellom EØS-landa og EU ikkje er avslutta.

Dei nye reglane er meir generelle, enklare utforma og blir samla i færre forskrifter. Det blir lagt vekt på å utnytte fleksibiliteten i regelverket slik at ein både sikrar mattryggleiken og tek omsyn til små og store verksemder. Det er framleis nødvendig med styrkt innsats for å sikre god hygiene i alle typar verksemder. Verksemdene må vere medvetne om kor viktig dette er. Det nye regelverket legg vekt på verksemdene sitt ansvar for å etterleve regelverket, og for å dokumentere dette. Det er viktig at Mattilsynet aktivt rettleiar næringsaktørane om regelverket og er medvetne om fleksibiliteten. Gjennom dette vil ein leggje til rette for kompetanseheving hos næringsaktørane og slik støtte utvikling av næringsverksemd på matområdet.

EU har varsla ein gjennomgang og modernisering av regelverket på fleire viktige område, m.a. merking, ny mat (novel foods), tilsettingsstoff, økologiske landbruksprodukt, medisinbruk og reststoff samt dyrehelse. Det er viktig å følgje desse prosessane med omsyn til norske interesser og haldningar.

Det er nødvendig med auka tilsyn med vassforsyningsanlegga, slik at dei kan bli godkjende eller tekne ut av drift dersom dei ikkje er oppgradert i samsvar med dei krava som regelverket set. Det er ikkje akseptabelt at det framleis er store geografiske skilnader i tilgangen til trygt drikkevatn.

Utbrotet av sjukdom knytt til bakterien E. coli O:103 i spekepølse har vist at det er nødvendig betre å kunne spore matvarene gjennom matproduksjonskjeda. I mai 2006 starta matdepartementa eit prosjekt for betre sporing av mat i Noreg. Ein godt utbygd elektronisk infrastruktur for effektiv utveksling av informasjon mellom dei ulike ledda i matproduksjonskjeda og mellom offentlege og private aktørar, er ein føresetnad for betre sporing. Ambisjonen er at systemet skal vere mellom dei beste i Europa. Systemet skal utviklast fram mot 2010 og ta omsyn til forbrukarinteresser, næringsinteresser, beredskap og tilsyn. Matdepartementa samarbeidar derfor med andre relevante aktørar i gjennomføringa av prosjektet, òg når det gjeld kostnadane.

Gjennom å nytte forskingsresultat på dyrehelseområdet og ta del i førebyggjande og framtidsretta arbeid i samarbeid med andre land, kan Noreg tryggje husdyra si helse, redusere faren for sjukdom som kan smitte frå dyr til menneske og optimalisere produktiviteten. Auka eksport av avlsmateriale er eit resultat av m.a. dokumentasjon av god dyrehelse.

Det internasjonale engasjementet på dyrehelseområdet krev aktiv norsk innsats og gir oss del i god og rask informasjon om situasjonen i verda. Ei særleg utfordring i det internasjonale arbeidet er sjukdommar som kan smitte frå dyr til menneske (zoonosar). Eit aktuelt døme er fugleinfluensa der regelverket og tiltaka blir oppdatert ut frå smittesituasjonen og faren for smittespreiing til ei kvar tid. Overvaking og tiltak av førebyggjande art vil derfor bli ført vidare. Tiltak mot sjukdommen i dei landa der den er eit stort problem er viktig både for å hindre spreiing av dyresjukdommen og for å redusere risikoen for at smittestoffet kan endrast og gi opphav til influensaepidemiar hos menneske.

For å trygge forbrukarane, realisere verdiskapingspotensialet i sjømatnæringa og styrkje marknadstilgangen for norsk sjømat er det nødvendig at fiskevelferd, fiskehelse, mattryggleik og matkvalitet er av høg standard. God fiskehelse gir grunnlag for lønnsam produksjon. Når det gjeld tap for dei enkelte sjukdommane i norsk akvakultur, har ein så langt ikkje hatt eit godt og einskapleg nasjonalt opplegg for å framskaffe tal og data, eller berekningsmodellar for tap. Det er i denne samanhengen eit særskilt problem at det ikkje finst system for rapportering av sjukdom anna enn den melde- og rapporteringsplikta som gjeld for alvorlege smittsame sjukdommar. Utvikling av eit generelt meldeverktøy for fiskesjukdom er ei utfordring, jf. kap. 1023 i St.prp. nr. 1 (2006-2007) frå Fiskeri- og kystdepartementet.

Det er auka merksemd kring framandstoff i sjømat og helsekonsekvensane av dette. Det blir stilt stadig strengare krav, både frå styresmakter i andre land og forbrukarar, til dokumentasjon av innhald av ulike, potensielt skadelege stoff i sjømat. Eit døme på at dette er viktig er Russlandssaka. Det er behov for auka dokumentasjon om innhaldet av framandstoff i norsk sjømat slik at ein kan dokumentere dei fakta som ligg føre. Det er særs viktig at desse funna blir kommunisert i internasjonale fora for å sikre norsk sjømat tilgang til dei viktige marknadene. Risikovurderingar som er basert på vitskapeleg dokumentasjon, er viktige for regelverksutviklinga på området.

I St.meld. nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge tek regjeringa opp både mattryggleik og tiltak for å nå det matpolitiske målet om eit sunt kosthald som grunnlag for god folkehelse. Dette målet skal følgjast opp gjennom ein ny handlingsplan for kosthald i befolkninga. Som ei oppfølging av meldinga skal det vurderast å setje i gang arbeid med ein ny plan for mat og smittevern.

Ernæringsarbeidet blir nærmare omtalt i budsjettframlegget for Helse- og omsorgsdepartementet, jf. kap. 719 og kap. 720. Mattilsynet er ein viktig aktør i ernæringsarbeidet m.a. gjennom utvikling av regelverk om merking, og som ein lokal samarbeidspartnar i ernæringsarbeidet.

Budsjettframlegget er sentralt for arbeidet knytt til regjeringa sitt matpolitiske mål om å ha dialog med forbrukarane og å ta omsyn til forbrukarane sine interesser. Departementa vurderer korleis ein vidare skal organisere arbeidet for å styrkje målet om dialog og omsyn til forbrukarane sine interesser. Mellom anna vurderer departementa oppfølging av ein rapport frå Statskonsult med evaluering av forbrukarpanela.

Når det gjeld genmodifiserte organismar (GMO), ønskjer regjeringa å føre ein restriktiv politikk som òg sikrar valfridom. Området er ein del av EØS-avtala og blir forvalta av fleire departement. Styresmaktene på matområdet spelar derfor ei aktiv rolle i EU sine organ og i globale fora som Codex Alimentarius Commission og Cartagena-protokollen. Aukande innblanding av genmodifisert materiale i mat, fôr og innsatsvarer er ei utfordring for forvaltninga av området. Det norske regelverket inneheld krav til godkjenning og merking av aromastoff, tilsettingsstoff og fôrvarer i tillegg til matvarer. Krava er harmonisert med EU sitt regelverk ved nasjonal gjennomføring i påvente av innlemming av regelverket i EØS-avtala. Styresmaktene har med dette sørgja for større produkt­tryggleik, samt at forbrukarane, primærnæringane og prosessindustrien får betre informasjon om innhald av genmodifisert materiale i slike produkt. Alle produkt skal vere godkjende før omsetnad. Mattilsynet vil utarbeide rettleiingsmateriale og retningslinjer til hjelp for aktørane.

Det er for tida ein diskusjon i EU om grenseverdiar for forureining med GMO i konvensjonelt og økologisk dyrka såfrø før det blir krav om særskilt merking. Ein vil frå norsk side arbeide for at grenseverdien for merkeplikt ved utilsikta innblanding av GMO skal settast til null for å sikre tilgang til GMO-frie såvarer.

Arbeidet med å følgje opp St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd må førast vidare. Forbrukarane syner aukande interesse for husdyrhald og husdyrproduksjon. Det er fokus på korleis dyra har hatt det på garden, under transport og på slakteriet. Når det gjeld hald, transport og slakting av fisk, må det takast etiske omsyn ut frå dei særskilte tilhøva som gjeld for fisk. Det er viktig at det nyttast norsk kompetanse i det pågåande internasjonale arbeidet for auka fiskevelferd i regi av Europarådet, EU og OIE. Ein tek i samarbeid med Fiskeri- og kystdepartementet sikte på å etablere ein nasjonal plattform for alternativ til bruk av dyr i forsøk.

Det vil i 2007 bli lagt vekt på å følgje opp effektiviseringsføresetnadene som blei lagt for matforvaltningsreforma. Ein vil i den samanhengen vurdere kva for tiltak som må gjennomførast for at Mattilsynet skal få meir kostnadseffektiv drift på sikt og auke organisasjonen sin evne til å handtere krevjande hendingar. Eit nødvendig tiltak er å redusere den samla bemanninga. Dette vil òg gi større budsjettmessig handlefridom til å møte hendingar som krev særleg innsats, sjå nærmare omtale i kap. 1115.

Målområde for forsking og forskingsbasert innovasjon

Prioriterte målområde for forskings- og innovasjonspolitikk:

Forsking med høg kvalitet og relevans

Landbruks- og matforsking skal ha høg sektorrelevans og internasjonal kvalitet. Det er eit mål å vidareutvikle dei forskingsmiljøa som i dag arbeider innanfor sektoren, samtidig som det er eit mål å sikre eit breiast mogleg engasjement i heile det norske forskingssystemet for å løyse utfordringane i sektoren.

Auka internasjonalt forskingssamarbeid

Landbruks- og matdepartementet har som mål å auke internasjonaliseringa av landbruks- og matforskinga. Det er eit mål at internasjonalt forskingssamarbeid skal medverke til auka kvalitet og fornying i norsk forsking, og til at ny internasjonal kunnskap kjem til nytte innanfor sektoren. Landbruks- og matdepartementet vil derfor prioritere auka forskingssamarbeid og aktivt medverke i den internasjonale politikkutforminga på området.

Auka forskingsbasert innovasjon og kommersialisering

Det er eit mål å auke innovasjonsgraden i landbruks- og matsektoren. Forskingsmiljøa skal hjelpe til auka konkurransekraft og bedriftsetableringar i sektoren gjennom overføring av kompetanse til marknadsaktørane. Som ein del av dette skal forskingspolitikken betre forholda for forskarar og forskingsmiljø med vilje til å kommersialisere resultat frå forskinga.

Kunnskapsutvikling for forvaltninga

Forskinga skal hjelpe med kunnskapsutvikling i landbruks- og matforvaltninga. Forskinga er nødvendig for å ha ei landbruks- og matforvaltning med høg kvalitet og effektivitet. Oppdatert vitskapleg kompetanse er sentralt for å ta vare på tillit og legitimitet til landbruks- og matsektoren i samfunnet.

Betre forskingskommunikasjon og forskingsformidling

Det er eit mål å betre forskingskommunikasjonen. Resultat frå forsking skal gjerast meir synleg i samfunnet, og samtidig vise verdiskapingspotensialet i eit auka samarbeid mellom forsking og næringsliv. Ein god forskingskommunikasjon vil medverke til nytenking og inspirasjon i næringa.

All forsking innanfor Landbruks- og matdepartementet sitt ansvarsområde skal vere etisk og miljømessig forsvarleg, og skal til kvar tid følgje dei normer og reglar som samfunnet sett for forskinga. Landbruks- og matdepartementet vil òg leggje vekt på at likestillingsperspektivet blir teke med innanfor sektorens forskings- og forskingsbaserte innovasjonsarbeid.

Gjennomføring av politikken

Forsking med høg kvalitet og relevans.

Langsiktig kunnskaps- og kompetanseoppbygging er grunnleggjande, og departementet legg vekt på ein forskings- og innovasjonsaktivitet med høg kvalitet og relevans for landbruks- og matsektoren.

Viktige kvalitetskriterium for forskinga er publisering, evaluering og internasjonal deltaking.

Relevans kan m.a. målast ved privat og offentleg etterspurnad etter kompetanse. I forhold til innovasjon rettar dette seg mot kunnskap som medverkar til auka verdiskaping og konkurransekraft i sektoren. Auka bruk av brukarstyrte prosjekt vil sikre relevansen i forskinga.

Forskingsrådet sine fire program Mat, Areal, Tre og Miljø 2015 er sentrale i oppfølginga av dei sentrale kunnskapsbehova til sektoren. Sjå nærmare omtale av programma under kap. 1137.

Landbruks- og matdepartementet vil sikre ein sterk og fagleg kompetent instituttsektor som kan vere med på å løyse næringslivet, regionane og forvaltninga sine behov. Instituttsektoren er ein sentral leverandør av bruksretta kunnskap som er viktig for å kunne drive ei effektiv og framtidsretta forvaltning.

Nasjonalt samarbeid og arbeidsdeling mellom dei landbruks- og matvitskaplege forskingsinstitusjonane er ein føresetnad for rasjonell utnytting av ressursane. Departementet føreset at institusjonane framleis legg stor vekt på auka samarbeid seg imellom. Samtidig er det viktig at forskingsinstitusjonane i landbruks- og matsektoren konkurrerer på ein marknad som skjerpar krav både til relevans og vitskapleg kvalitet.

Det er gjennomført fleire organisatoriske prosessar for å etablere større og meir konkurransedyktige einingar; Bioforsk, Norsk institutt for skog og landskap og NOFIMA AS. Det vises til nærmare omtale under kap. 1112 post 51 og kap. 1137 post 51.

Inndeling av sentrale forskingsområde for landbruks- og matsektoren er m.a. knytt til St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning sine tematiske prioriteringar og prioriteringar innanfor det kommande 7. rammeprogram i EU. Sentrale forskingsområde for landbruks- og matsektoren er:

Mat, helse og forbrukar

Noreg har gitt arbeidet med mattryggleik ein særs høg prioritet. Denne prioriteringa vil bli vidareført, og forsking og forskingsmiljøa på området er sentrale for å halde Noreg i den internasjonale forskingsfronten på området.

Den høge prioriteringa av matpolitikk krev at dei ulike fagdisiplinane på området i større grad må sjåast i ein samanheng. Dette gjeld til dømes område som genetikk, bioteknologi, biologi og medisin. Dette er ikkje minst sentralt i handteringa av komplekse forhold som sporing, logistikk, sjukdommar, zoonosar m.m. kor samanhengene i heile verdikjeda frå jord via dyr og planter til forbrukar er råka.

Auka handel med planter, dyr og dyreprodukt samt auka reiseverksemd krev auka beredskap på området. Det er viktig å utvikle risikoanalysar, analyseverktøy og overvaking for å hindre innførsel, etablering og spreiing av nye sjukdommar og skadegjerarar hos planter og dyr ved å ha kontroll med framandstoff og smittestoff som kan bli tilført langs heile matkjeda. Kunnskap om sjukdommar som smittar mellom dyr og menneske (zoonosar) er spesielt viktig for mattryggleiken. Det er m.a. behov for å auke kunnskapen om fugleinfluensa og patogene E. coli-variantar.

Eit etisk forsvarleg og optimalt dyrehald er vesentleg for å fremme trivsel hos dyra og produsere trygge og kvalitetsmessig gode matvarer. Betre dyrevelferd er politisk eit høgt prioritert område. Det er viktig å styrkje denne forskinga og særskilt på dei områda der den vitskaplege basisen for forvaltninga er mangelfull.

Kunnskap om korleis mat påverkar helse, livskvalitet m.m. vil vere sentrale forskingsområde for å møte forbrukartrendar, samtidig som det vil vere eit viktig element for å lukkast med innovasjonar og styrkje norsk konkurransekraft på matområdet. Relatert til forbrukarane sine behov knytt til kosthald og ernæring er det vesentleg å kunne dokumentere effektar av ingrediensar, bakteriar, prosesser m.m. i matprodukt.

Kunnskap om forbrukarane sine oppfatningar, behov og kompetanse om mat er eit eiget forskingsfelt som må styrkast for å betre grunnlaget for politikkutforming på området. I dette ligg òg forsking på ulike grupper av forbrukarar med omsyn til behov knytt til kosthald og ernæring.

Relatert til helse, kvalitet og livsstil er det òg forskingsutfordringar knytt til å utnytte potensial i særnorsk/regional matproduksjon. Mat med lokal identitet og historie, og mat frå små produsentar etterspørjast i aukande grad. Det er her behov for forsking som kan hjelpe til auka produksjon samt til merkevarebygging med basis i lokal/regional konkurransefordel og andre særtrekk som matkultur og historie.

For å vere konkurransedyktige er det viktig å arbeide for å effektivisere og optimalisere i framstillinga av matprodukt. I denne samanhangen er det forskingsutfordringar relatert til både å auke utnyttingsgraden og til å auke effektiviteten i tilverkinga av råstoff.

Auka forsking knytt til økologiske produkt er nødvendig for å nå regjeringa si målsetjing om 15 pst. produksjon og forbruk av økologiske produkt innan 2015. Eit viktig område er å auke kunnskapen om samanhengen mellom dyrkingsmetodar og innhald av næringsstoff.

Tre, energi og tenester

Generelt er det eit behov for kunnskap om dei ulike verdikjedene frå skog for å auke lønnsomheita i alle ledda frå skogen til marknaden, for skog- og trebaserte produkt og produksjonen av tenester. Auka bruk av tre krev ny og forbetra kunnskap om dei tekniske og miljømessige eigenskapa og moglegheitene til trematerialet, og effektiv produksjon og foredling av virke er nødvendig for å nå måla knytt til skogbruk.

Det er eit politisk mål å auke bruken av meir miljøvennleg energi. Kunnskap som støtter opp under auka bruk av bioenergi frå skog og jordbruk, og auka lønnsemd i produksjonen, er nødvendig for å støtte opp under dette målet. På dette området er det særskilt viktig å søkje internasjonal kompetanse som støtte for å nå dei politiske måla på området.

Det er knytt eit økonomisk potensial til auka satsing på tenester innan grønt reiseliv som overnatting, matservering, og andre tilknytte aktivitetar. Sentrale kunnskapsområde er marknadsforsking, produktutvikling og merke- og sertifiseringsordningar.

Miljø- og ressursforvaltning

Innan området er forsking sentralt for å leggje til rette for å etablere ein god og langsiktige miljø- og ressursforvaltning. Dette krev at forskingsmiljøa aktivt hjelp til med å identifisere og utvikle målretta kunnskap på området.

Viktige forskingsspørsmål knyter seg til effekten av klimaendringar på dei biologiske systema, økologiske samanhenger i naturen og positive og negative effektar av jord- og skogbruk, inkludert nye relaterte næringar. Det er behov for kunnskap om effektar av tiltak som er sette i gang av klima- og miljøomsyn.

Det er behov for å forbetre det faglege grunnlaget for eit langsiktig, lønnsamt og miljøvennleg skogbruk. Dette inkluderer kunnskap både om skogressursane og dei ulike miljøverdiane i skogen, m.a. livsmiljøa til dei artane som lever i skog.

Det er eit politisk mål å sjå nye moglegheiter for bruk av arealressursane innanfor ei ramme av berekraftig bruk. For å nå jordvern- og kulturlandskapsmåla til regjeringa er det nødvendig med ny kunnskap om endringane i m.a. utbyggings- og behovsmønstra innanfor busetjing, og bruk knytt til nærings-, bustads- og fritidsformål.

Jordressursane er under eit stadig press og det er behov for kunnskap som kan opplyse forhold mellom det langsiktige jordvernet og utbyggingsinteresser både frå samfunnet og frå landbruksnæringa.

Departementet har som mål å sikre arealgrunnlaget for reindrifta. På dette området er det sentrale forskingsutfordringar knytt til å ivareta ulike samfunnsinteresser og næringsomsyn. I samband med dette arbeidet er det ein føresetnad at prosessane i førekant av inngrep, og dei ulike inngrepa sin verknad innanfor reinbeiteland, blir dokumentert gjennom forsking. Det er vidare behov for forsking som ser beiteressursane i samanheng med intensiteten i reindrifta.

Noreg har unike landbruksgenetiske ressursar som utgjer ein viktig del av vårt biologiske mangfald. Det er behov for auka merksemd på dokumentasjon av genetisk variasjon. Det er òg behov for meir kunnskap om m.a. berekraftig avl og foredling, og innsikt i korleis rammevilkåra verkar inn på driftsformer der nasjonale genressursar går inn som ein naturleg del. Det er vidare behov for auka kunnskap om fordelingsspørsmål knytt til retten og tilgangen til genetiske ressursar generelt og dei rettslege rammene for verdiskapinga som skjer ved avl og foredling.

Det er behov for meir kunnskap relatert til forureining til jord, vatn og luft frå jordbruksaktivitet. Dette gjeld m.a. effektar av ulike plantevernmiddel, under dette moglege kombinasjonseffektar av andre kjemikaliar, samt innhald av miljøgifter i avløpsslam brukt som gjødsel i matproduksjon. Andre viktige område er næringssaltavrenning, ammoniakktap og krinslaupsforsking relatert til matvarekjeda, medrekna korleis ein kan redusere matavfall og få til gode resirkuleringsordningar. Forureiningsforskinga bør ha eit økosystemperspektiv der ein fangar opp verknaden på naturen samla.

Landbruk og samfunn

Det er eit kontinuerleg behov for kunnskap om mål- og verkemidlar i landbrukspolitikken. Ei slik kunnskapsutvikling er sentral for forvaltninga i arbeidet med å utforme verkemidlar i landbruks- og matpolitikken.

Forskinga bør fokusere på viktige samfunns- og marknadsforhold som påverkar norsk landbruk og landbruksrelatert industri. Drivkrefter av overnasjonal art vil vere globaliseringa av økonomien og liberalisering av handelen med landbruksvarer mellom ulike land. På dette området er det viktig å auke kunnskapen om korleis internasjonale handelsavtaler og EUs felles landbrukspolitikk vil påverke rammene for norsk landbrukspolitikk og konkurranseforholda for norsk landbruk og landbruksindustri.

Landbruket har i aukande grad utvikla eit tilbod av tenester retta mot helse-, omsorgs- og utdanningssektoren. Forsking på effekten av slike tenester er eit prioritert område.

I regional- og distriktssamanheng er landbruket heilt sentralt med tanke på busetjing, bevaring av kulturlandskap og fellesgode, identitet, likestilling og livskvalitet. Det er behov for meir kunnskap om dei fleirsidige rollene til landbruket og korleis ulike drivkrefter påverkar desse.

Næringsutvikling i tilknyting til verneområda er politisk prioritert men gir ofte store utfordringar. Verneføremålet og landbruksdrifta heng ofte tett saman. Dette er eit samspel der det er nødvendig med kunnskap som kan lette grunnlaget for vekting mellom bruk og vern.

Norsk akvakultur og husdyravl er døme på resultat av bioteknologisk kunnskap og teknikkar. Utviklinga på dette området skjer stadig raskare, samtidig som områda for bruk blir utvida og gir nye moglegheiter og utfordringar. For landbruks- og matforskinga vil bioteknologien vere eit viktig verktøy for å oppretthalde og vidareutvikle ein konkurransedyktig, berekraftig og miljøvennleg produksjon, m.a. innanfor avl og planteforedling, dyre- og plantehelse, prosessering av råvarer og biprodukt, analysar og sporing av matvarer.

Auka internasjonalt forskingssamarbeid

Sektoren si auka internasjonalisering og medførande omstillingsbehov gjer det nødvendig å styrkje, målrette og effektivisere det internasjonale forskingssamarbeidet framover. Internasjonalt forskingssamarbeid medverkar til auka kvalitet og fornying i norsk forsking og er særleg viktig for inntak av ny kunnskap. Dette krev aktiv deltaking i det europeiske forskingsområdet og i det bilaterale forskingssamarbeidet. Landbruks- og matforskinga skal hjelpe til kunnskapsutvikling på område der sektoren er i front internasjonalt og der ein har særeigne utfordringar.

Noreg deltek i den europeiske komiteen for landbruksforsking Standing Committee on Agricultural Research (SCAR). SCAR er sentral for å koordinere og påverke forskingsagendaen innanfor landbruks- og fiskerelatert forsking i Europa. SCAR er ein viktig kanal for informasjon og for påverking av forskings– og teknologisamarbeid i Europa. Deltakinga er med på å styrkje relasjonane til kommisjonen for forsking i EU og skape nettverk mot viktige samarbeidspartar i Europa.

Departementet vil følgje opp forskingsmeldinga ved å forsterke sitt internasjonale arbeid m.a. i EUs 7. rammeprogram. Det kommande 7. rammeprogram i EU inneber i stor grad ei vidareføring av dei tematiske satsingane, men representerer òg nye initiativ og samarbeidsformar. Den tematiske satsinga Food, Agriculture and Biotechnology vil dekkje kunnskapsbredda i landbruks- og matsektoren. Det 7. rammeprogrammet må sjåast i samanheng med andre verkemiddel på europeisk og nasjonalt nivå, irekna 1. rammeprogram for innovasjon og ulike faglege nettverk, som til dømes ERA-Net. Formålet med ERA-Net er å auke koordineringa av forskinga i Europa mellom forskingsfinansierande organisasjonar, og etter kvart gjennom felles utlysingar på internasjonalt nivå.

Departementet vil halde fram det bilaterale samarbeidet med Nord-Amerika. Sentrale område er mattryggleik, bioenergi, kommersialisering av forskingsresultat og utvikling av ny næringsverksemd.

Som ei oppfølging av det norske formannskapsprogrammet, skal det hausten 2006 lysast ut midlar til nordisk Center of Excellence innanfor mat, ernæring og helse i regi av NordForsk og med finansieringsbistand frå dei nordiske forskingsråda.

Det må framleis arbeidast for å etablere meir effektive og kvalitetsfremmande prosedyrar for evaluering og finansiering av nordiske forskingsprosjekt innanfor sektoren. Som eit ledd i dette vil det hausten 2006, i regi av det norske formannskapet, bli gjennomført ein workshop for diskusjon av framtidig organisering og finansiering av forsking under Nordisk Ministerråd for fisk, jordbruk, næringsmiddel og skogbruk.

Auka forskingsbasert innovasjon og kommersialisering

Innovasjon er knytt til aktivitetar i føretak og bedrifter som har som mål å auke verdiskapinga i verksemda. Ofte er innovasjon knytt til kunnskapsrelaterte aktivitetar, og er resultat av samhandling mellom føretak, kundar, leverandørar, konkurrentar, forskings- og utdanningsinstitusjonar m.m. Geografisk nærleik mellom aktørane er viktig for innovativ aktivitet.

Landbruks- og matdepartementet vil medverke til å auke forskingsbasert innovasjon m.a. gjennom forskingsprogram, instituttpolitikken, kontakten med universitets- og høgskolesektoren og det offentlege verkemiddelapparatet, og gjennom internasjonalt samarbeide på område som til dømes Lisboa-strategien og 1. rammeprogram for innovasjon.

Tilsvarande som i andre næringar utgjer kunnskapselementet ein aukande del av grunnlaget for å styrkje konkurransekrafta i landbruks- og matsektoren. Auka samarbeid mellom forskingsmiljø og næringsaktørar i landbruks- og matnæringa vil styrkje næringa sine moglegheiter i marknaden og medverke til å møte mange utfordringar til ein sektor prega av mange og små føretak. Landbruks- og matdepartementet vil føre ein forskingspolitikk som stimulerer til auka kunnskapsoverføring mellom forskingsmiljøa, næringa og dei enkelte føretaka. Departementet ventar òg at forskinga og forskingsmiljøa i landbruks- og matsektoren aktivt søkjer å auke innovasjonsgraden i sektoren.

I følgje St.meld. nr. 21 (2005-2006) Hjarte for heile landet - Om regional og distriktspolitikken skal politikken tilpassast regionale forhold, byggje på dei enkelte regionane sine eigne føremoner og fremme ein berekraftig bruk av naturressursane.

Landbruks- og matdepartementet vil framleis hjelpe til med utvikling av regionale innovasjonssystem for å skape auka samarbeid mellom bedrifter, næringsliv, kapital og forsking regionalt. Forskingsinstitutta må her spele ei aktiv rolle, dels ved å utnytte eigen desentralisert forskingsaktivitet og dels ved å trekkje inn annan nasjonal kjernekompetanse.

Auka involvering og delfinansiering frå næringslivet, der FoU-avgiftene i landbruket utgjer ein sentral del, er prioritert i programsatsingane til Forskingsrådet. Dette skal vidareførast, samtidig som aktivitet og program som knyt næringsliv og forsking tettare saman skal prioriterast.

Sterkare fokus på kommersialisering av resultat frå forskingsmiljøa er sentralt både i eit sektor- og eit bedriftsøkonomisk perspektiv. Evna til endring og utvikling i ein sektor er nært knytt til korleis den tek i bruk ny kunnskap. På same måte er innhenting av ny kunnskap vesentleg for økonomisk utvikling i bedrifta. Departementet vil medverke til at instituttsektoren på landbruks- og matområdet i auka grad prioriterer innovasjon og kommersialisering av forskingsresultat og legg vekt på dette i oppfølginga av institutta.

Som ein sentral del av innovasjonspolitikken vil departementet arbeide vidare med utfordringar knytt til eigarskap og IPR (immaterielle rettigheitar) frå resultat og funn frå forsking.

Departementet ventar at Forskingsrådet, Innovasjon Norge og institutta samarbeider for å auke innovasjonsgraden i sektoren.

Kunnskapsutvikling for forvaltninga

Forskinga har lange tradisjonar for å hjelpe til med kompetanse inn i politikkutviklinga på landbruks- og matområdet. Både innanfor realfag og samfunnsfag er politikkutforminga basert på resultat og råd frå forsking og forskingsmiljøa. Forskingsmiljøa har òg ei sentral oppgåve i å forvalte internasjonal kunnskap som beredskap i særskilte samanhenger. Departementet legg òg til grunn at landbruks- og matforvaltninga brukar resultat frå forsking og samarbeider med forskingsmiljø for å sikre høg kvalitet og effektivitet i deira arbeid.

Betre forskingskommunikasjon

Forskingskommunikasjon er viktig for å auke samhandlinga mellom næringsliv og forskingsmiljøa og skal medverke til å auke kvaliteten og relevansen i forskinga. Forskingskommunikasjon skal sikre at næringsliv og forvaltning har tilgang på og kan gjere seg nytte av resultat frå forsking på ein mest mogleg effektiv måte.

Forskingskommunikasjonen skal sikre heile befolkninga oppdatert kunnskap på landbruks- og matsektoren. Gjennom dokumenterbar kunnskap er det viktig å synleggjere korleis eit aktivt landbruk og norsk matproduksjon medverkar til å oppnå ulike samfunnspolitiske mål. Aktiv forskingskommunikasjon er òg sentralt for å sikre sektoren sin legitimitet og tillit i samfunnet.

Ein god forskingskommunikasjon er avhengig av at alle aktørar innanfor landbruks- og matsektoren prioriterer å styrkje arbeidet på dette området. Universitet, høgskolar, forskingsinstitutt, Forskingsrådet og Innovasjon Norge har sentrale roller i dette, men òg næringa og næringsorganisasjonane har her ei viktig rolle.

Finansieringsordningar

Kategorien omfattar departementet sine løyvingar over kap. 1137, m.a. finansiering av forskingsprogram i sektoren, samt basisløyving m.m. til seks av landbruks- og matforskingsinstitutta. Næringane si medverknad til finansiering av forsking innanfor landbruks- og matsektoren skjer hovudsakleg gjennom forskingsavgifter, jordbruks- og reindriftsavtalen og gjennom næringslivets eigendel i brukarstyrte prosjekt i forskingsprogramma. Midlar frå utviklingsfondet for landbruket, bygdeutviklingsmidlar og verdiskapingsprogram inngår òg i næringane sitt bidrag til finansiering av forsking og forskingsbasert innovasjon.

Departementet har òg løyvingar til forskingsbaserte oppgåver over kap. 1112, 1115, 1141 og 1147. Dette omfattar kunnskapsutvikling og beredskap, næringsøkonomisk dokumentasjon og analyse, og utviklingsoppgåver.

Departementet legg til grunn at dei ulike finansieringsordningane blir sett i samanheng og det gir eit auka samspel mellom dei ulike finansieringsordningane.

St. meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning slår fast at næringslivet har eit stort ansvar for å nå vekstmålet på 3 pst. i 2010. Landbruks- og matsektoren består av små aktørar med avgrensa evne til å finansiere forsking. Departementet har lagt vekt på å styrkje den næringsfinansierte forskinga gjennom auka avgifter og gjennom auka bruk av brukarstyrte prosjekt gjennom forskingsprogram.

I dei tre forskingsprogramma, Mat, Areal og Tre, er det teke i bruk ei ny verkemiddelportefølje, noko som var i tråd med anbefalingane i St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning. Dette medverkar til auka næringsfinansiering. Landbruks- og matdepartementet vil i fellesskap med Forskingsrådet følgje opp verkemiddelbruken.

Evalueringa av Skogtiltaksfondet syner at fondet har ført til auka vilje til å bruke ressursar på forskings- og utviklingsarbeid i skogbruksnæringa. Lov om avgift på skogsvirke blei oppheva med ny skogbrukslov f.o.m. 1.1.2006. Dei nødvendige forskrifter om avgifta på skogsvirke er heimla i den nye skogbrukslova og departementet arbeider no med revisjon av forskriftsverket. Skogtiltaksfondet si forvaltning er blitt evaluert av Østlandsforskning, og departementet har på dette grunnlag komme til at arbeidet blir vidareført etter dagens prinsipp.

Mål og strategiar

Regjeringa sine ambisjonar for landbruks- og matpolitikken er nedfelt gjennom ei rekkje punkt i Soria Moria-erklæringa. Hovudmålet for landbruks- og matpolitikken er å halde ved lag eit levande landbruk over heile landet. Politikken skal gi grunnlag for auka verdiskaping og livskvalitet basert på ei berekraftig forvaltning av landbruket og bygdene sine ressursar.

Landbrukssektoren har ei av dei mest komplette verdikjedene i norsk næringsliv, frå forsking og produksjon av innsatsvarer og heilt fram til forbrukar. Den jordbruksbaserte matvaresektoren har ein samla produksjonsverdi på meir enn 100 mrd. kroner, og utgjer om lag 21 pst. av den samla produksjonsverdien i industrien. Jordbruk og matvareindustrien sysselsett meir enn 100 000 årsverk. Både marknadsdelen på heimemarknaden og delen som blir eksportert er fallande. Det er likevel eit aukande forbruk av norskproduserte varer fordi totalmarknaden aukar noko. Innan skogbruket og skogindustrien er det ei sysselsetjing på om lag 30 000 årsverk og ein samla produksjonsverdi på over 40 mrd. kroner. Næringa opererer i ein uskjerma verdsmarknad og eksporterer årleg for om lag 15-17 mrd. kroner.

Regjeringa vil ta heile Noreg i bruk og sikre eit aktivt landbruk med ein variert bruksstruktur i heile landet. Landbruket spelar ei viktig rolle for sysselsetjing og busetjing i store delar av landet, og er berebjelken i mange bygder. Regjeringa har som mål å auke verdiskapinga for primærprodusentane og verksemder som vidareforedlar råvarer frå norsk landbruk. Landbruks- og matpolitikken skal òg medverke til eit meir miljøvennleg og langsiktig landbruk enn det reine marknadsløysingar ville ha gitt. Næringsverksemd, ressursforvaltning og forvaltninga av fellesgode heng saman og krev ei samordna utforming av politikken. Kat. 15.30 femner om fleire av måla i landbruks- og matpolitikken, og departementet peiker i det følgjande på nokre hovudpunkt i samband med prioriteringane for 2007.

Miljø og berekraftig ressursforvaltning

Departementet skal sikre at miljøomsyn, positive miljøbidrag frå landbruket og berekraftig ressursforvaltning er integrerte delar av den samla landbruks- og matpolitikken. Innsatsen på dette området medverkar samtidig til dei fleste av dei miljøvernpolitiske resultatmåla.

Innsatsen er særleg knytt til jordvern, kulturlandskap, biologisk mangfald, kulturminne, genetiske ressursar, forureining frå landbruket, økologisk landbruk, klimatiltak, bioenergi, bruk av tre, tilrettelegging for opplevingar og friluftsliv. God miljø- og ressursforvaltning skal gi grunnlag for nye næringar og medverke til å skape attraktive buplassar på bygdene.

Eit aktivt landbruk som medverkar til sysselsetjing og busetjing over heile landet

I St.meld. nr. 21 (2005-2006) Hjarte for heile landet – Om distrikts- og regionalpolitikken presenterer Regjeringa ein samla politikk for å nå målet om aktivitet og busetjing i distrikta. Landbruks- og matpolitikken er heilt sentral i å nå dette målet. Landbruksareala med tilhøyrande bygningar, er grunnleggjande føresetnader for busetjing og næringsutvikling, både i bynære område og i grisgrendte strøk. Det er eit mål at desse eigedommane skal bli betre utnytta for å oppretthalde og auke busetjinga. Politikken skal støtte opp under det tradisjonelle familielandbruket og samtidig leggje til rette for dei som vil bo på eit gardsbruk, men hente inntekta si frå anna verksemd.

Trygge matvarer, mangfald og andre forbrukaromsyn

Produksjon av trygg mat med høg kvalitet er ein berebjelke i landbruks- og matpolitikken. Andre viktige forbrukaromsyn omfattar kvalitet, ærleg omsetning og mangfald i marknaden. Det er eit satsingsområde å auke mangfaldet på matvareområdet. Forbrukaromsyn er aktuelle langs heile produksjonskjeda, og forbrukarane syner aukande interesse for korleis maten blir produsert, foredla og omsett.

Nasjonal matforsyning, konkurransedyktig matvareindustri og nyskapande vare- og tenesteproduksjon

Det er eit mål at det norske landbruket skal dekkje etterspurnaden etter varer det er naturleg grunnlag for å produsere i Noreg. I ein meir open marknad er det nødvendig med tiltak som kan auke effektiviteten og redusere produksjonskostnadene i dei store volumproduksjonane. Det er gras- og kornproduksjonane som brukar det aller meste av jordbruksareala i Noreg og legg grunnlaget for dei største delane av verdiskapinga. Det må sikrast lønnsemd i desse produksjonane, samtidig som matvareindustrien må sikrast råvareprisar som er med på å sikre konkurransekrafta.

Landbruks- og matpolitikken legg vekt på nyskapingsevne og høgt kvalitetsnivå på varer og tenester for å sikre god konkurranseevne og marknadstilgang for landbruks- og distriktsnæringane. Det er store unytta moglegheiter når det gjeld å ta i bruk landbruket og bygdene sine samla ressursar på nye måtar. Dette gjeld både bruk av naturressursane og dei menneskelege ressursane, og meir samarbeid mellom ulike sektorar vil kunne gi positive effektar. Regjeringa vil leggje større vekt på næringsutvikling og nyskaping knytt til tenesteproduksjonen i landbruket.

Berekraftig skogbruk som grunnlag for auka verdiskaping gjennom trebruk, bioenergi og utmarksnæring

Noreg har rike skogressursar av høg kvalitet. Skogbruk og vidareforedling av tre er viktige distriktsnæringar og auka bruk av tre og bioenergi er viktig for å nå måla i både miljø- og distriktspolitikken

Skogane er samtidig eit av dei viktigaste økosystema våre, og leveområde for ei mengd planter og dyr, nokre av dei truga eller sårbare. Det er viktig å forvalte skogressursane berekraftig slik at ein tek vare på viktige miljøverdiar samtidig som ressursane kan takast i bruk for auka aktivitet og verdiskaping til nytte for lokalsamfunna og nasjonalt.

Berekraftig reindrift

Målet for reindriftspolitikken er å få ei reindrift som er økonomisk, økologisk og kulturelt berekraftig. Det er derfor viktig å få fastsett område-, distrikts- og siidagrenser i tillegg til beitetider og reintal. Dette arbeidet vil ha høg prioritet. Reindrift er ei særs arealkrevjande næring, og inngrep og uro innanfor reinbeiteområda har auka dei siste tiåra. Regjeringa vil derfor forsterke innsatsen for å få redusert dette problemet.

For at reindrifta framover skal vere eit fundament for samisk kultur, er det viktig at den både blir oppfatta og forvalta som ei næring med økonomisk verdiskaping og effektiv produksjon. Departementet vil prioritere ei slik utvikling av reindrifta.

Internasjonale rammevilkår for næringsverksemd

Internasjonale avtaler og prosessar legg rammer for utforminga av mål og verkemiddel innanfor heile Landbruks- og matdepartementet sitt verkeområde. For landbruket er forhandlingane om ei ny avtale i World Trade Organization (WTO) spesielt viktige. Den pågåande Doha-runden blei suspendert 24. juli 2006 utan at det blei bestemt noko om vidare framdrift. Saman med andre land med likearta interesser (G10-gruppa), vil regjeringa støtte opp om arbeidet med å få forhandlingane i gang att.

Regjeringa si overordna målsetjing for forhandlingane på landbruk er å sikre at det òg i framtida vil vere rom for å føre ein nasjonal landbrukspolitikk, noko som gjer det mogleg å oppretthalde eit levedyktig landbruk over heile landet. Nasjonal produksjon vil vere avgjerande av omsyn til levande bygder, mattryggleik og kulturlandskapet. I forhandlingane skal det òg takast omsyn til u-landa sine spesielle behov.

I forhold til internasjonale skogpolitiske spørsmål og ei betre forvaltning av skogane i verda arbeider Noreg for eit meir forpliktande samarbeid mellom landa. FN sitt skogforum er ein viktig arena for dette. Noreg tek òg aktivt del i samarbeidet under Ministerkonferansane for trygging av skogane i Europa (MCPFE) som m.a. tilrettelegg for ei regional oppfølging av det globale samarbeidet om berekraftig skogforvaltning. Noreg tek del i koordineringa av denne europeiske skogpolitiske prosessen, og vil i nær framtid, truleg i 2008, overta leiinga av MCPFE. Noregs posisjon i det europeiske samarbeidet om skogpolitikk vil derfor bli vesentleg styrkt dei kommande åra.

Det er eit mål for regjeringa å vidareføre Noreg si rolle som brubyggjar innan dei internasjonale forhandlingane om genressursar i Verdas Matvareorganisasjon (FAO) og i Konvensjonen om biologisk mangfald (CBD).

Gjennomføring av politikken

Jordbruks- og matpolitikk

Jordbruk

Regjeringa ønskjer å medverke til å oppretthalde bruk og mangfald i distrikta gjennom ein klarare distrikts- og strukturprofil. Det er viktig for målet at ein oppnår ei inntektsutvikling i jordbruket på line med andre grupper i samfunnet, og at politikken tek større omsyn til familiejordbruket og dei små og mellomstore jordbruksverksemdene, der jordbruksproduksjonen kan gi eit viktig bidrag til sysselsetjing og inntekt.

Det blir ei viktig utfordring å tilpasse den nasjonale landbrukspolitikken og strategiar for næringa til nye internasjonale rammevilkår, slik at ein samtidig når måla for politikken. Matsektoren er i aukande grad konkurranseutsett og importvoluma er aukande. Sektoren har hatt ein årleg vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 4,4 pst. siste 10 år, og investeringane er sterkt aukande. Det er viktig å utforme ein politikk som gir tilstrekkeleg konkurransekraft på heimemarknaden, både i volummarknaden, i nisjemarknadene og gjennom alternativ næringsutvikling.

Budsjettnemnda sitt materiale til jordbruksforhandlingane syner at arealbruken er stabil etter ein periode med auke, særleg i eng og beiteareal, jf. òg omtale under avsnittet om jordvern og kulturlandskap. Produksjonsvoluma er stabile eller svakt aukande, og det er ein viss reduksjon i driftskostnadsvoluma. Ytterlegare betring i kostnadsutviklinga både i jordbruket, i omsetningsorganisasjonane og i dei vidare omsetningsledda, vil ha stor verdi både for konkurransekrafta og for prisane til produsentane.

Den geografiske fordelinga av sysselsetjinga er relativt stabil på landsdelsnivå. Det er forhold som tyder på at utviklinga i jordbruket er minst positiv på Vestlandet, m.a. med omsyn på arealbruk og produksjon. Mykje av grunnlaget og verkemidla for jordbrukspolitikken blir meisla ut i jordbruksavtalen. Det blei i år inngått avtale med Norges Bondelag, jf. St.prp. nr. 68 (2005-2006).

Jordbruksavtalen gir landbruket eit nødvendig inntektsløft, og følgjer dermed opp målsetjingane regjeringa har satt for landbruks- og matpolitikken i Soria Moria erklæringa. Samtidig tek avtalen omsyn til verdikjedeperspektiva og til konkurransekrafta i industrien.

Regjeringa meiner dette vil leggje til rette for ei attraktiv landbruksnæring som produserer trygge kvalitetsvarer, tenester og fellesgode som samfunnet etterspør. Legitimiteten til landbrukspolitikken er i aukande grad knytt til sektoren sin produksjon av fellesgode, noko som krev ei kollektiv betaling frå samfunnet.

Avtalen:

• styrkjer distriktsprofilen ved å auke distriktstilskotta

• styrkjer strukturprofilen ved å auke strukturtilskotta med 100 mill. kroner, ved å setje tak på investeringstilskott for kvart føretak og å omfordele meir av mjølkekvotene sentralt

• betrar kapitaltilgangen ved å auke støtta til investeringar med 45 mill. kroner

• styrkjer miljøprofilen og kulturlandskapet, m.a. ved å auke tilskott til regionale miljøprogram og spesielle miljøtiltak i landbruket med til saman 60 mill. kroner.

• utvidar tiltak for beiting med husdyr vesentleg ved å etablere eit eige beitetilskott innanfor ei ramme på 125 mill. kroner

• forbetrar velferdsordningane med om lag 60 mill. kroner. Både tilskott til avløysing ved sjukdom og ferie og fritid blir auka

• styrkjer det økologiske jordbruket med 25 mill. kroner. Det blir sett i verk tiltak i alle ledd i verdikjeda

• legg til rette for næringsutvikling, m.a. gjennom eit nytt heilskapeleg kvalitetssystem, auke i midlane til grønt reiseliv, skog og bioenergi, og revisjon av strategiar og handlingsplanar for næringsutvikling

I samband med jordbruksforhandlingane varsla regjeringa at det i statsbudsjettet for 2007 ville bli føreslått ei utviding av jordbruksfrådraget ved likninga. Denne utvidinga inneber at bønder som hentar ein vesentleg del av inntektene frå garden blir prioritert.

Reindrift

Reindrifta blir utøvd i store delar av landet og under ulike tilhøve noko som gjer at utfordringane er mange og samansette. Regjeringa meiner at klare rammevilkår for næringa er ein føresetnad for å nå målet om ei berekraftig reindrift. Ei prioritert oppgåve er å få fastsett distrikts- og siidagrensene, beitetider og høgste reintalet for reinbeitedistrikta. Reindriftsutøvarar i område der desse vilkåra er fastsette har ei betre lønnsemd enn utøvarar der slike fundamentale tilhøve ikkje er avklarte. Marknadssituasjonen for reinkjøtt er framleis god. Den positive marknadsutviklinga har lagt til rette for framleis eit høgt slakteutak. Trass i dette har næringa i slaktesesongen 2005/2006 berre til dels følgt opp den auka etterspurnaden med tilsvarande auke i slakteuttaket. Noko av forklaringa kan relaterast til redusert produksjon og ein auke i tapa i enkelte reinbeitedistrikt. I samanheng med det omfattande arbeidet med å få ned reintalet i delar av Finnmark er det viktig at ein framover stimulerer til eit stabilt høgt slakteuttak i heile reindrifta, parallelt med at det stimulerast til auka omsetning av reinkjøtt.

Regjeringa tek hausten 2006 sikte på å leggje fram forslag om ei ny reindriftslov som både tek vare på reindrifta sine behov for ei gagnleg regulering av dei interne tilhøva, og gir meir operative reglar for styring og forvaltning av reindrifta, medrekna sanksjonsavgjerd.

Reindriftsavtalen 2006/2007 sine viktigaste mål er å leggje til rette for auka omsetning av reinkjøtt, samt stimulere næringa til størst mogleg slakteuttak og verdiskaping innanfor gitte rammer. Dei produksjonsavhengige tilskotta er vidareført. Desse tilskotta legg til rette for auka slakting og produksjon. Vidare er Reindrifta sitt utviklingsfond styrkt slik at det no ligg betre til rette for å imøtekomme næringa sine behov for infrastruktur. Eit anna område som særleg er vektlagt er kvinnenes stilling i reindrifta. Verdiskapingsprogrammet for rein blei skipa i 2001. Føremålet med programmet er å auke verdiskapinga i reindriftsnæringa på ein slik måte at det kjem reineigarane til gode. Programmet har så langt gitt støtte til over 100 prosjekt. Regjeringa ser det som viktig å ha eit langsiktig perspektiv på denne typen satsing, og at det arbeidet som skjer innanfor programmet blir vidareført.

Reindrift er ei særs arealkrevjande næring med marginale beiteområde, trong for ulike sesongbeite og flytte- og trekkvegar mellom dei. Inngrep og forstyrring innanfor beiteområda og fragmentering av beiteland er truleg ein av dei alvorlegaste truslane mot reindrifta sitt arealgrunnlag, og dermed mot det materielle grunnlaget for samane sin kultur. På bakgrunn av dette er det behov for å sikre reindrifta sine areal, særleg dei areala som er avgjerande for ei berekraftig reindrift.

Regjeringa vil prioritere arbeidet med ein systematisk gjennomgang av de utfordringane ein står overfor med sikte på å få til ein god og heilskapleg arealpolitikk i høve til reindrifta både i høve til andre brukarar av areala og relevant lovverk.

Økologisk jordbruk

Satsinga på økologisk jordbruk skal medverke til å gjere det norske jordbruket meir berekraftig og til å auke mangfaldet i matvaresektoren. Regjeringa har, jf. Soria Moria-erklæringa, som mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal vere økologisk innan 2015. Det er nedsett ei interdepartemental arbeidsgruppe på politisk nivå der sju departement deltek. Arbeidsgruppa skal utforme ein strategi for korleis regjeringa si målsetjing skal nåast. Det vil m.a. bli lagt vekt på moglege tiltak som kan sikre at offentleg kjøp av matvarer kan støtte opp om ei positiv utvikling på dette området. Arbeidet skal vere ferdig innan utgangen av november 2006. Regjeringa vil på egna måte halde Stortinget orientert om den vidare oppfølginga.

Om lag 4,2 pst. av det samla jordbruksarealet blei ved utgangen av 2005 drive økologisk, inkl. areal som er under omlegging. Variasjonen mellom fylka er stor. Buskerud, Telemark og Sør-Trøndelag har i dag meir enn 7 pst. økologisk drive jordbruksareal. Talet på kommunar som har meir enn 10 pst. økologisk jordbruksareal var 48 pst. ved utgangen av 2005. Av desse har 13 kommunar meir enn 15 pst. økologisk dyrka areal.

Det har det siste året vore ein monaleg vekst i marknaden og auka etterspurnad etter økologiske produkt. Dette tyder på at vektlegginga av innsats retta mot marknaden og stimulering til organisert samarbeid mellom aktørane i bransjen har gitt resultat. Samtidig har det vore låg omleggingstakt og noko tilbakegang på produksjonssida. Dette understrekar behovet for å halde fram med ein balansert innsats retta mot alle ledd i verdikjeda frå butikk til primærproduksjon.

Løyvingane til økologisk produksjon over jordbruksavtalen blei for 2007 auka vesentleg. Innsatsen retta mot marknaden med sikte på å auke omsetning og etterspurnad er vidareført. For å sikre tilstrekkeleg produksjon til å dekkje etterspurnaden, er innsatsen retta mot å auke produksjonen av økologiske husdyrprodukt og korn forsterka vesentleg. Blant anna er det etablert eit eige satsingsprogram for økologisk lam- og saueproduksjon med mål om at ein vesentleg del av norsk saue- og lammekjøttproduksjon etter kvart bør bli økologisk. Vidare vil økologiske mjølkeprodusentar bli prioritert ved fordeling av statlege mjølkekvoter.

Skogbruk og bioenergi

Skogbruket er ei viktig næring i distrikta, og det er trebasert næringsverksemd i dei aller fleste kommunane i Noreg. Auka bruk av fornybar energi og auka trebruk i staden for meir energikrevjande materialar vil gi viktige bidrag til energiforsyninga og minske dei menneskjeskapte klimautsleppa. Skog bind karbon og er derfor viktig i klimasamanheng. Skogen er leveområde for mange artar, er rik på kulturminne og er ei viktig kjelde for friluftsliv og opplevingar.

Skogbruket skapar store lokale verdiar, førstehandsverdien av det tømmeret som blir hogd og omsett ligg årleg rundt 3 mrd. kroner, noko som gir monalege ringverknader. Den samla verdiskapinga i skogsektoren var i 2005 på om lag 40 mrd. kroner. Verdiskapinga skjer i heile verdikjeda frå skogbruksverksemda, via transport og fram til foredling av trevirket til papir, brensle eller konstruksjonsvirke o.a.

Regjeringa legg til grunn at verdiskapinga i skogsektoren kan aukast ytterlegare innanfor rammene av norske miljømål. På tross av at dei norske skogane er rikare på virke enn nokon gong tidlegare i moderne tid, har avverkinga i skogbruket vore relativt låg i fleire år sett i forhold til tilveksten. Den årlege tilveksten i dei norske skogane ligg no rundt 28 mill. m³medan avverkinga ligg stabilt rundt 8-11 mill. m³. Sverige har ein samla årleg tilvekst på noe over 100 mill. m³, medan den årlege avverkinga er på over 75 mill. m³.

Rundt 1900 var det eit samla tømmervolum i dei norske skogane på om lag 350 mill. m³, og i dag er det samla volumet over 700 mill. m³. På landsbasis er det mogleg å auke den årlege avverkinga frå dagens nivå og opp til om lag 15 mill. m³ innanfor miljømessig forsvarlege rammer, om marknaden etterspør så store kvanta.

På oppdrag frå departementet har Norsk institutt for skog og landskap i rapporten Skogressursene i Norge 2006 oppdatert kunnskapen om skogressursane. Det er store regionale skilnader når det gjeld potensialet for avverking. Ei auka avverking krev meir hogst av lauvtre og furu og i område med lågare økonomisk avkastingsevne. Mykje av den skogen som kan avverkast i dei nærmaste 40-50 åra ligg i område med manglande vegdekning og vanskelege driftsforhold.

Under behandlinga av revidert nasjonalbudsjett for 2005, jf. Innst. S. nr. 240 (2004-2005), bad Stortinget regjeringa om å utvikle nasjonale strategiar for auka avverking, jf. Stortingets oppmodingsvedtak nr. 574. Dette er omtalt i St.prp.nr.1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp.nr.1 om statsbudsjettet 2006.

I arbeidet med oppfølging av dette har Landbruks- og matdepartementet m.a. fått innspel frå kunnskaps- og forskingsinstitusjonane på skogsida, og dei fleste fylka har komme med innspel som er blitt til etter prosessar mellom fylkesmennene, fylkeskommunane og skog- og trenæringa. I tillegg har ei samla skognæring presentert eit felles næringspolitisk program med ei rad krav og forslag til endra verkemiddel.

Det er ein føresetnad at forvaltninga av skogressursane skjer etter prinsippa om berekraftig skogbruk. Dette er sentralt i den nye skogbrukslova og i den nye forskrifta om berekraftig skogbruk frå 2006 som utfyller og presiserer lova når det gjeld miljøomsyn, forynging og skogskadar. Forskrifta byggjer på og supplerer det omfattande frivillige miljøarbeidet og sertifiseringssystemet knytt til Levende Skog-samarbeidet. Skognæringa og miljørørsla er nå i sluttfasen av ein revisjon av Levende Skog sine standardar for eit berekraftig skogbruk. Skognæringa har fram til i dag lagt stor vekt på å følgje opp Levende Skog i all skogbruksaktivitet. Då Stortinget behandla framlegget til ny skogbrukslov, jf. Ot.prp. nr. 28 (2004-2005), blei det vist stor tillit til skognæringa sitt miljøarbeid.

For å auke den skogbasert verdiskapinga er det nødvendig med ei brei tilnærming og godt samarbeid mellom aktørane knytt til skogsektoren både sentralt, regionalt og lokalt. Departementet vil m.a. syne til dei gode erfaringane ein har frå ulike stader i landet med særskilde samarbeidsprosessar som m.a. prosjektet Skognæringa i Trøndelag og prosjektet Innlandsskogbruket i Hedmark og Oppland. Dette er ei arbeidsform som er nødvendig i dei enkelte regionane om vi skal få til auka avverking og verdiskaping. Skogbruk er ei svært langsiktig næring og det er ikkje mogleg å hente ut potensialet for auka verdiskaping med ein gong. Dette må byggje på eit langsiktig perspektiv.

Lønnsemda i skognæringa er avhengig av avsetning for heile tømmerstokken og alle sortiment som blir utløyst ved hogst, og trelastindustrien treng avsetning for sine biprodukt hos treforedlingsindustrien. Dette gjer det nødvendig å sjå heile verdikjeda under eitt, frå skogen til marknaden, og følgjande område vil bli prioritert:

• auka lønnsemd og aktivitet hos skogeigarane

• konkurransedyktige rammevilkår for skogindustrien

• auka bruk av tre

• auka produksjon og bruk av bioenergi

Betre lønnsemd og auka aktivitet

Skogpolitikken byggjer på det grunnleggjande prinsippet om fridom under ansvar. Skogeigarane har råderett over skogressursane og eigedommen elles, og har samtidig ansvar for å forvalte skogen på ein måte som er gagnleg for samfunnet når det gjeld verdiskaping, gode miljøomsyn og forynging og stell av skogen til beste for kommande generasjonar.

Skogeigarane sine avgjerder om hogst er viktige for utviklinga i verdikjedene trelast, treforedling og bioenergi, og investeringar i ny skog er avgjerande for råstoff og kvalitet for kommande generasjonar. Skogpolitikken må derfor ha som eit siktemål å sikre aktive skogeigarar. Kommunane må aktivt bruke sitt apparat for å få meir medvitne skogeigarar, og dei må ha merksemd på behovet for å auke avverkinga på dei små eigedommane og der det finst mykje hogstmoden skog.

Det er over 120 000 skogeigedommar i Noreg, mange av dei er små. Stadig færre skogeigarar driv skogen sin sjølv og den relative verdien av skogsinntekta er mindre enn tidlegare. Dette har gjort det nødvendig med godt samarbeid for å sikre gode og effektive driftsløysingar, både mellom naboeigedommar og elles. Departementet vil vurdere om verkemidla i større grad kan medverke til meir effektive fellesløysingar. Det har dei siste åra blitt enklare for skogeigarar å kjøpe t.d. naboskog som ikkje blir drive aktivt. Det er framleis viktig å leggje tilhøva til rette for dei som har tru på framtida i skognæringa. Vidare er det viktig å sikre at skogeigarane sine organisasjonar òg framover kan halde fram med å handtere skogpolitisk prioriterte oppgåver på vegne av skogeigarane. Dette er bakgrunnen for at Landbruks- og matdepartementet, i samsvar med Stortinget sine føresetnader, i haust vil sende på høyring ei forskrift som sikrar det juridiske grunnlaget til dei norske skogeigarorganisasjonane og arbeidet deira i høve til konkurranselovgivinga.

Mange skogeigarar satsar òg på annan økonomisk bruk av areala enn berre skogbruk, til dømes utmarksturisme, jakt og fiske m.m., ofte som samarbeidsprosjekt der grunneigarorganisasjonane òg deltek. Med aukande kjøpekraft i store grupper er det all grunn til å vente at inntektspotensialet i slik verksemd vil auke i omfang framover. Dette er i samsvar med regjeringa si satsing på landbruksbasert reiseliv. Det blei i jordbruksoppgjeret fastsett eit eige utviklingsprogram for grønt reiseliv.

Det offentlege har ulike ordningar for å betre lønnsemda og å gjere det mogleg å drive ei berekraftig forvaltning av skogen, m.a. tilskott til nærings- og miljøtiltak og skogbruksplanlegging med miljøregistreringar, skogfondsordninga og skatteordningar som gjennomsnittslikning av skogsinntekt og skogfond med skattefordel.

I Soria Moria-erklæringa står det at staten skal ta eit sterkare medansvar for etablering av ny skog og at tilskottsordningane i skogbruket skal betrast.

Dette er allereie starta opp ved at tilskotta til skogbruk og bioenergi blei auka med til saman 31 mill. kroner i høvesvis tilleggsproposisjonen for 2006 og i jordbruksoppgjeret i 2006. Det er no på ny opna for at tilskotta kan nyttast til skogplanting.

For ytterlegare å stimulere til auka aktivitet i skognæringa har regjeringa vedteke å utvide og forbetre skogfondsordninga. Dette er ei tvungen avsetning av delar av skogsinntekta, der midlane skal nyttast til investeringar i skogproduksjonen. Skogeigaren oppnår ein skattekreditt på den delen av inntekta som blir sett i fondet, og det er òg redusert skatt knytt til nokre av investeringsformåla. Ordninga verkar fremmande både for avverkinga og for investeringsnivået, og er viktig for å sikre likviditet for nødvendige tiltak i framtidsskogen. Ordninga blir nå forbetra ved at skattefordelen blir auka til 85 pst. for dei formåla der skattefordelen i dag er 60 pst. Vidare blir det innført 85 pst. skattefordel for investeringar med skogfondsmidlar i vegformål (nybygging, ombygging, opprusting og vedlikehald), skogbruksplanlegging med miljø­registreringar, forsikring av skog og biovarmeleveransar frå gardsbruk, kompetansetiltak, sjå nærmare omtale i Ot.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte- og avgiftsopplegget 2007 - lovendringar. Endringane i skogfondsordninga har ei ramme på 50 mill. kroner.

Auken i tilskott og endringa av skattereglane knytt til skogfondsordninga gir ei vesentleg forbetring av investeringsevna til skogeigarane. Det er heilt nødvendig at skogbruket følgjer opp dette med auka investeringar i oppbygging av ny skog og i betre stell av den skogen som står og veks. Dette gjer òg at det er naturleg å vente ei auka satsing på å forhindre attgroing, ei satsing som er viktig i høve til kulturlandskapsarbeidet i jordbruket og som òg vil gi grunnlag for auka leveransar av virke til bioenergi.

Skogeigarane må ha god kompetanse om berekraftig bruk av skogressursane og kunnskap om viktige miljøverdiar i skogen, noko som er nødvendig for å kunne ivareta sitt forvaltaransvar og utnytte skogen på lønnsamt vis. Departementet vil føre vidare den økonomiske støtta til kompetansetiltak, og vil samtidig leggje til rette for at midla nyttast på ein mest mogleg treffsikker og effektiv måte.

Det er regionale skilnader i utfordringane for skogbruket. Dette gjer at bruken av verkemidla må tilpassast lokale og regionale tilhøve. Erfaringane med overføring av utbetalingsfullmakt til kommunane for delar av tilskottsmidlane til nærings- og miljøtiltak i skogbruket har gitt mange døme på auka lokalt engasjement knytt til bruken av skogareala. Samtidig kan det vere vanskeleg å få til heilskaplege løysingar på tvers av kommunegrensene, spesielt når det gjeld utvikling av vegnettet og spesielle driftsløysingar for vanskeleg terreng. Prosjekta er ofte store, og det er nødvendig å prioritere ulike veganlegg på fylkesnivå ved fordeling av midla. Det blir i snitt berre gjennomført skogbruksplanprosjekt i den enkelte kommune kvart femtande år, noko som gjer det mest rasjonelt å halde oppe kompetansen og kontinuiteten på dette høgteknologiske feltet på fylkesnivået. Departementet vil derfor føre ansvaret for utbetaling av tilskott til vegbygging, spesielle driftsformer og skogbruksplanlegging tilbake til Fylkesmannen. Det er viktig at ein samtidig tek vare på kommunane sitt engasjement når det gjeld å finne lokale løysingar. Departementet vil understreke at kommunane framleis vil vere skogbruksstyresmakt etter skogbrukslova, og at kommunane på same måte som i dag skal arbeide med tiltaksstrategiar for utvikling av skogbruket i kontakt med Fylkesmannen.

Auka innsats for å gjere skogen tilgjengeleg gjennom eit godt vegnett er nødvendig for å betre lønnsemda i skogbruket, men kan samtidig skape konfliktar i høve til miljøinteressene. All skogsvegbygging må ha særskilt løyve. Ved vurderinga skal det leggjast vekt på omsynet til landbruksfaglege heilskapsløysingar og på å unngå negative miljømessige verknader. Det er nedsett ei arbeidsgruppe som skal sjå på eventuelle behov for endringar i dette regelverket for å sikre gode overordna retningsliner og praksis for framtidig vegbygging. Dei enkelte veganlegga må bli utforma slik at viktige miljøomsyn blir ivaretekne. Eit særleg omsyn er ivaretaking av inngrepsfri natur, jf. omtala i St.meld. nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand der det heiter at det vil bli gjort ei gjennomgang av tilskottsregelverket med sikte på å hindre at det gis tilskott til vegbygging som kan gi tap av inngrepsfri natur. Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet vil saman førebu oppfølging av dette ved å gå inn i data for inngrepsfrie område og skogbruket sine behov for vegbygging, og klarleggje konsekvensar og moglegheiter med sikte på endring av tilskottsregelverket i 2007.

Det er brei politisk semje om å auke skogvernet i Noreg, jf. Stortinget si behandling av St.meld. nr. 25 (2002-2003) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Det er fleire viktige skogtypar som det er prioritert å fange opp i skogvernarbeidet. For å betre kunnskapsgrunnlaget for skogvernarbeidet vil Miljøverndepartementet forsere arbeidet med kartlegging av spesielt prioriterte skogtypar. Det er sentralt å ha god kunnskap om viktige miljøverdiar i skogen og ta omsyn til desse i skogsdrifta. Slike omsyn blir tekne vare på gjennom skogbruksplanlegging med miljøregistrering og gjennom krava i den nye forskrifta om berekraftig skogbruk. Det er til no sett i gang miljøregistreringar på om lag 30 pst. av det produktive skogarealet i Noreg. Med auken i tilskott og utvidinga av skogfondsordninga som det no er gjort framlegg om, er det mogleg å auke innsatsen knytt til skogbruksplanlegging og miljøregistrering for å sikre eit godt kunnskapsgrunnlag om skogressursar og miljøkvalitetar. Det skal ikkje bli gitt løyve til vegbygging eller tilskott til planlagde veganlegg der vegen eller dekningsområdet til vegen rører ved nasjonalt verneverdige skogområde som er under konkret vurdering for vern etter naturvernlova eller anna lovverk. Vidare er det viktig å komme vidare i arbeidet med vern av verdifulle eller sårbare skogområde gjennom gode og effektive verneprosessar for å sikre slike verdiar. Regjeringa sitt forslag om fritak for skatt på erstatning for vern er eit viktig tiltak for skogvernet og gir eit betre grunnlag for balanserte løysingar som både fremmer bruk og vern av skog.

Rammevilkår for ein konkurransedyktig skogindustri

Lønnsemda og aktiviteten i skogbruket blir påverka av rammevilkåra i heile verdikjeda frå skogen via transport og til vidareforedling og sal.

Regjeringa legg til rette for verdiskaping m.a. gjennom ein forsvarleg makroøkonomisk politikk som gir gode, stabile og langsiktige rammevilkår for næringslivet. Norsk næringsliv si konkurranseevne i internasjonale marknader er avgjerande for verdiskapinga her i landet, og evne til omstilling og innovasjon blir stadig viktigare. Regjeringa legg til rette for dette med ulike verkemiddel, m.a. støtte til bedrifter og næringar gjennom til dømes Noregs forskingsråd, Innovasjon Norge og SIVA. Dette vil òg komme skognæringa til gode.

Skognæringa er ei transportintensiv næring, og transportkostnadene utgjer 25 pst. av skogindustrien sine råvarekostnader. For å leggje til rette for at tømmertransporten kan bli meir effektiv, vil Samferdselsdepartementet opne for at det på ruter som tåler slik belastning blir tillete med 56 tonn totalvekt der det i dag er tillete med 22 m vogntoglengde. Dette vil føre til at nyttelasta på vogntoga kan aukast med 20 pst. og at transportkostnadene tilsvarande kan bli redusert med 15 pst. på dei aktuelle strekningane. Dersom ei slik løysing blei sett i verk på alle strekningar der det i dag er tillete med 22 m vogntoglengde, ville dette gitt ei innsparing for skognæringa på om lag 40 mill. kroner årleg. Dette er ikkje mogleg i dag, og berekningar syner at dette krev investeringar for om lag 200 mill. kroner. Finansiering av desse prosjekta må vurderast i samanheng med regjeringa si samla satsing på samferdsel og i samband med Norsk transportplan for 2010-2019.

Det er eit mål for regjeringa å sikre norsk kraftintensiv industri inklusive treforedling føreseielege rammevilkår, som kan leggje til rette for langsiktig industriell aktivitet. Regjeringa arbeider derfor for å finne gode ordningar for denne industrien, innanfor ramma av EØS-avtala. Departementet syner til nærmare omtale i St.prp. nr. 1 (2006-2007) Olje og energidepartementet.

Auka bruk av tre

Analysar syner at ei positiv utvikling i treindustrien er avgjerande for å oppretthalde og auke verdiskapinga i skogbruket. Industrielt byggeri, høghus av tre i bymiljø, men òg nyskapande bruk av tre i ulike produkt som møbel, innreiing o.a, vil vere viktige drivkrefter for å sikre dette.

Dei siste åra er det i tresektoren gjort mykje bra utviklingsarbeid som har fått bedrifter i større grad enn tidlegare til å tenkje innovasjon og nettverk. Landbruks- og matdepartementet avslutta i 2005 Verdiskapingsprogrammet for bruk og foredling av trevirke – Treprogrammet. Evaluering og erfaringar syner at det gav gode resultat. Framleis ligg den trebaserte industrien likevel lågt på offentleg innovasjonsstatistikk. Det er behov for å bringe satsinga på tre inn i ein ny fase, og å ta i bruk kunnskapen og resultata frå tidlegare satsing.

Landbruks- og matdepartementet har frå 2006 sett i gang eit nytt trebasert innovasjonsprogram, jf. kap. 1149, post 71. Det blei i 2006 løyvd om lag 34,5 mill. kroner til den nye satsinga. Visjonen « Noreg skal være eit førebilete i verdiskapande foredling og ny bruk av trevirke» er ført vidare. Programmet skal m.a. støtte opp under næringa sitt mål om å auke verdiskaping og trebruk frå dagens 0,55 m/innbyggjar/år, til 0,75 m/innbyggjar/år innan 2010.

Satsinga har tre konkrete tiltaksområde:

• Industrielt byggeri

• Treprodukt og tradisjonstre

• Innovasjonssystem

Programmet er eit viktig element for auka skogbasert verdiskaping og vil bli utvikla i samråd med skognæring og industri gjennom fagleg møtearenaer. Programmet vil òg bli koordinert med forskingsinnsatsen på skog og tre i eit samarbeid mellom Innovasjon Norge og Noregs forskingsråd.

Auka produksjon og bruk av bioenergi

Auka bruk av ny fornybar energi, m.a. bioenergi er eit prioritert satsingsområde for regjeringa. Landbruket har ei viktig rolle i dette som den viktigaste leverandøren av råstoff til bioenergi. Til dømes gir 1 mill. m³ tømmer om lag 2 TWh energi. Tilrettelegging for auka bruk av bioenergi er viktig både for energiforsyninga og for auka skogbasert verdiskaping og gir samtidig miljøgevinstar. Ifølgje klimatiltaksanalysen til Statens forureiningstilsyn er bruk av bioenergi eitt av dei mest lønnsame tiltaka for å redusere utsleppa av CO₂. Til dømes vil vi for kvar TWh fyringsolje vi erstattar med bioenergi, redusere dei norske CO₂-utsleppa med 0,8 pst. og kan såleis medverke vesentleg til å oppfylle pliktene etter Kyoto-protokollen. Noreg er i ei særstilling når det gjeld å bruke elektrisk energi til oppvarming ved at om lag 70 pst. av oppvarminga blir dekt av elektrisk energi. Auka bruk av bioenergi til oppvarming vil frigjere vasskraft som dermed kan nyttast på område der dette er meir formålstenleg.

Bioenergiprogrammet til Landbruks- og matdepartementet blei skipa i 2003 og har som mål å auke lønnsemda og vidareutvikle bioenergi som forretningsområde, jf. kap. 1150. Satsinga har i 2006 ei ramme på 25 mill. kroner. Programmet vil gi grunnlag for auka sysselsetjing og verdiskaping innanfor landbruket. Erfaringstal tilseier at ein for produksjon av bioenergi kan rekne med fleire hundre årsverk pr. TWh. Departementet støtter næringa sitt mål om å auke bruken av bioenergi frå 16 TWh i dag til 26 TWh i 2015. I 2006 er det sett i gang to nye satsingar under programmet. Dette femner ei ordning med støtte til omlegging frå fyringsolje til bioenergi i veksthusnæringa som bruker til saman nærmare 1 TWh årleg. Nær halvparten av dette er fyringsolje som på sikt kan erstattast med bioenergi. Den andre satsinga er ei ordning for støtte til gardsvarmeanlegg. Desse to ordningane vil medverke til å gjere energibruken i landbruket meir miljøvennleg og byggje opp kompetansen på bioenergi innan næringa. Endringar i jordbruksfrådraget, som òg omfattar inntekter frå sal av bioenergi, gjer det meir lønnsamt enn før å satse på bioenergi for skogeigarar.

Regjeringa gjer framlegg om etablering av Grunnfond for fornybar energi og energieffektivisering på 10 mrd. kroner. Regjeringa tar sikte på å fremme forslag om eit kapitalinnskot på ytterlegare 10 mrd. kroner f.o.m. 1.1.2009. Avkastninga av fondet skal m.a. vurderast nytta til utbygging av infrastruktur for varme og tilskottsordning for hushald. Dette vil kunne vere positivt for ei auka satsing på bruk av bioenergi. Styrkinga av Enova sine rammer skal m.a. brukast til investeringsstøtte for utbygging av infrastruktur for fjernvarme og for å stimulere hushalda til å ta i bruk fornybar energi til oppvarming. Det skal òg etablerast ei vrakpantordning for oljekjelar. I tillegg til dette vil Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet arbeide vidare med å sjå på mogleg utvikling av plan- og bygningslova som eit verkemiddel for å sikre auka tilrettelegging for bruk av varmebasert energiforsyning ved utbyggingsprosjekt. Gjennomføring av krav om fleksible energisystem i alle nye offentlege bygg og ved rehabilitering av offentlege bygg på over 500 m² er òg til vurdering.

Vidare har regjeringa fremma forslag om å fjerne CO₂-avgifta på bioetanol (i rein form og innblanda i bensin) som ledd i ei omlegging av bilavgiftene i meir miljøvennleg retning. Det er òg fremma forslag om å innføre CO₂-avgift på naturgass til mindre anlegg som til dømes vil omfatte gass til oppvarming av bustader. Dette er viktige tiltak for å få til ein overgang til meir biovarme. Samla sett vil dette forbetre rammevilkåra for bruk av bioenergi i Noreg vesentleg.

Innovasjon og næringsutvikling

Gode innovasjonsmiljø

Auka innovasjon i landbrukssektoren i vid forstand er ein viktig føresetnad for å oppnå auka mangfald og lønnsemd i produksjonen av varer og tenester frå sektoren. Regjeringa vil føre ein innovasjonspolitikk som har utspring frå regionalt nivå med kunnskap om regionale føremon og potensial. Dette skal medverke til å auke verdiskapinga innan landbruks- og matområdet, leggje til rette for å skape arbeidsplassar der folk bur og gi Noreg gode føresetnader for å møte den auka globale konkurransen i økonomi og næringsliv. Regjeringa vil gi stabile, pålitelege og konkurransedyktige rammevilkår på landbruks- og matområdet, og føre ein aktiv næringspolitikk der staten er engasjert i partnarskap med næringsliv, FoU-miljø og arbeidstakarane.

Staten må vere aktiv i innovasjonspolitikken, både for å styrkje utviklinga i dei ulike delane av landet og for å medverke til å utvikle den nasjonale konkurranseevna. Dette inneber m.a. å ta i bruk ny teknologi, utvikle nye produkt og tenester, etablere nye organisasjonsformer og gå inn i nye marknader. Dette krev eit høgt kunnskapsnivå, FoU, nyskapingsevne, tilgang på risikovillig kapital, konkurranse, godt samspel mellom privat og offentleg sektor og eit internasjonalt perspektiv. Dei nasjonale aktørane Innovasjon Norge, forskingsinstitusjonane på landbruks-og matområdet, Forskings­rådet, og fylkeskommunane og Fylkesmannen som regionale utviklingsaktørar, har sentrale roller i ein meir aktiv næringsretta distrikts- og regionalpolitikk. Det er viktig at desse aktørane samarbeider seg imellom og med regional stat og kommunar, slik at fleire verkemiddel kan bli vurderte i samanheng og bli best mogleg tilpassa verdiskapingsutfordringane i regionen. Regjeringa legg vekt på at samspelet mellom offentlege og private aktørar blir vidareutvikla. Regjeringa ønskjer òg å forsterke kommunane si rolle i å leggje til rette for næringsutvikling og entreprenørskap lokalt, som ein del av ei heilskapleg verkemiddelkjede. Det er viktig at forskingsmiljøa er aktive i dei regionale innovasjonsmiljøa.

Ny næringsutvikling

I tillegg til arbeidet med næringsutvikling i tilknyting til jord- og skogbruket, arbeider departementet med å vidareutvikle strategien for landbruksbasert næringsutvikling.

Den nasjonale strategien for næringsutvikling blir revidert hausten 2006 og skal gjelde frå 2007. I den nye strategien blir det lagt vekt på utvikling av levande bygder med eit moderne og livskraftig landbruk, samt auka og lønnsam produksjon av andre varer og tenester. Satsing på økologisk landbruk skal i større grad enn tidlegare inkluderast i den nasjonale strategien. Strategien skal femne om heile verdikjeda, frå primærproduksjon fram til forbrukar, og siktemålet er å auke den samla effektiviteten og verdiskapinga. Auka lønnsemd vil framleis vere hovudmålet for strategien, men dette målet kan òg oppfyllast på andre vis enn ved rasjonalisering av struktur. Det skal utviklast konkrete resultatmål for fleire satsingsområde. Det blir samtidig arbeidd med å utvikle nye mål- og resultatindikatorar som skal gi gode indikasjonar på om arbeidet med næringsutvikling knytt til landbruket gir gode nok resultat. Dei fylkesvise strategiane skal reviderast i etterkant av at den nasjonale strategien er etablert.

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon er viktig for å få fram eit mangfald av matprodukt og blir ført vidare i 2007. For å få til auka verdiskaping og lønnsame verksemder er det nødvendig at potensialet i ein nasjonal og internasjonal matmarknad blir utnytta betre. Det er nødvendig med eit heilskapeleg system for kvalitetssikring. Systema bør sjåast i samanheng med tiltak for heva kompetanse. Derfor blir sekretariatet for Kvalitetssystem i landbruket (KSL) og stiftelsen Matmerk slått saman. Dette vil gi synergieffektar, Godt Norsk merket avviklast og det skal utviklast ein ny merkeprofil i samarbeid med alle aktørane i marknaden.

Departementet har saman med Helse- og omsorgsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet, ansvar for matpolitikken. Det viktigaste matpolitiske målet er å sikre trygg mat. I ein situasjon med auka konkurranse om den norske marknaden frå omverda, vil produksjon av trygge matvarer med høg kvalitet vere ein viktig konkurransefaktor for norsk matproduksjon og næringsmiddelindustri. Departementet vil i den samanhengen særleg ha merksemd mot å sikre at innsatsvarer og primærproduksjon er slik at sluttprodukta kan fylle målet om trygg mat.

Departementet har juridiske og økonomiske verkemiddel langs heile verdi- og produksjonskjeda for mat frå jordbruket. Det er nødvendig å styrkje heilskapen i landbruks- og matpolitikken, m.a. slik at verkemidla i næringspolitikken så langt som mogleg støtter opp om matpolitiske mål.

Dei ulike aktørane i verdikjeda er innbyrdes avhengige av kvarandre. Norske primærprodusentar treng ein aktiv og offensiv norsk næringsmiddelindustri for avsetning av produkta. Samtidig som mange arbeidsplassar i norsk næringsmiddelindustri er avhengig av eit aktivt landbruk i heile landet. Matprodusentane er vidare avhengig av både forsking og utvikling i den eine enda av verdikjeda og daglegvaremarknaden og forbrukarane i den andre enden av verdikjeda. Ein aukande maktkonsentrasjon på daglegvareleddet gjer det til dømes særleg krevjande for små matprodusentar å oppnå effektiv distribusjon og marknadstilgang. Departementet legg vekt på forbrukarane sine ønskje og preferansar som ein viktig premiss for næringsutviklinga i landbruket.

I landbruks- og matpolitikken er det òg viktig å utnytte synergiar og stimulere til samspel som kan fremme norsk matkultur, reiseliv, kulturlandskap og medverke til god helse og betre livskvalitet. Det er òg viktig å vere meir medviten om Noreg som matnasjon, for på denne måten å leggje til rette for næringsutvikling og verdiskaping i distrikta.

Det er innleidd eit samarbeid mellom næring og forvaltning med sikte på utbygging av ein nasjonal, elektronisk infrastruktur for effektiv utveksling av informasjon mellom dei ulike ledda i matkjeda og mellom offentlege og private aktørar. Dette vil m.a. gi betre moglegheit for å spore kor maten kjem frå. Ei arbeidsgruppe skal innan utgangen av 2006 utarbeide ein mest mogleg heilskapleg plan for vidare arbeid for å nå dette målet i 2010. Utvikling av standardar på området blir eit sentralt element. Arbeidsgruppa skal òg foreslå konkrete tiltak for 2007. Ein legg opp til pilotprosjekt i 2007 med elektroniske sporingsløysingar i utvalde matkjeder.

Statsrådens kontaktutval for næringsutvikling blir vidareført, og vil femne innovasjon og forsking. Innovasjon Norge vil vidareføre dei etablerte faglege møtearenaene på utvalde område som skal vere møteplass for diskusjon av tema innan dei ulike bransjane.

Samla sett er det ein stor tenesteproduksjon i landbruket ut over den tradisjonelle landbruksproduksjonen. Landbruket representerer viktige verdiar og ressursar som kan nyttast til anna verksemd enn tradisjonell landbruksproduksjon, som t.d. reiseliv, helse- og omsorgstenester og alternative læringsformer. Det er eit stort behov for slike tenester i samfunnet, og dette kan samtidig bli viktige verksemder i landbruket. Det blei i samband med jordbruksforhandlingane i 2006 semje om å etablere eit utviklingsprogram for grønt reiseliv i Noreg. Næringa har store ambisjonar om auka verdiskaping basert på gardane og bygdene sine ressursar, og landbruket har mykje å medverke med i reiselivssamanheng. Lokal kulturhistorie, kulturlandskap, matkultur, jakt og fiske er viktige verdiar. Regjeringa ønskjer å synleggjere desse verdiane og medverke til samarbeid mellom landbruk og andre næringar og sektorar på dette området. Denne satsinga er samla under namnet Inn på tunet og slik verksemd utgjer ein viktig del av inntektsgrunnlaget på mange gardsbruk. I jordbruksforhandlingane 2006 blei det semje om at Inn på tunet-tenester bør bli ein viktig og prioritert del av tenestetilbodet innan helse-, omsorgs- og utdanningssektoren. Dette skal no følgjast opp gjennom m.a. kvalitetssikringssystem og auka kunnskap og kompetanse i næringa.

Departementet tek del i ei arbeidsgruppe som skal gi Miljøverndepartementet faglege råd i arbeidet med å lage ein handlingsplan for berekraftig forvaltning, skjøtsel og bruk av verneområde. Dette er ei oppfølging av Soria Moria-erklæringa og det påbegynte arbeidet med å utvikle nasjonalparkane som ein ressurs for lokalsamfunna og for lokal verdiskaping.

Likestilling i landbruket, og tiltak retta mot barn og unge

Likestilling

Noreg har ein føremon med høgt utdanna arbeidskraft og høg yrkesdeltaking blant kvinner. Samtidig har Noreg eit av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarknader, der kvinner i større grad arbeider i offentleg sektor enn i næringslivet. Dette er ei utfordring for landbruket.

Det er eit mål at kvinner og menn skal ha like høve til å drive næringsverksemd innanfor landbruket og tilknytte næringar, og at kvinner startar eigne føretak i og i tilknyting til landbruket. Utviklinga i landbruket dei siste 5 åra syner at delen kvinnelege eigarar har vore stabil. Delen kvinnelege personlege brukarar er nå på ca. 13 pst., medan kvinnelege eigarar utgjer ca. 25 pst. Gjennom lengre tid har kvinner blitt prioriterte i forskrifta som styrer tildelinga av pengar til bygdeutvikling. Statistikken syner at dette verkemiddelet fungerer og kvinner er godt representert i aktivitetar slik som Inn på tunet og G røn omsorg.

Departementet oppretta i 2006 ei arbeidsgruppe saman med næringa for å sjå på likestillinga i landbruket. Arbeidsgruppa skal sjå på målsetjingane for likestilling i landbruket og tilknytte næringar, fremme forslag til strategiar for auka likestilling og identifisere indikatorar for å måle utviklinga i likestillinga i og i tilknyting til landbruket. Arbeidsgruppa skal leggje fram konkrete innspel til jordbruksforhandlingane i 2007.

Tiltak retta mot barn og unge

Barn og unge er den framtidige omverda til landbruks- og matsektoren og dei er grunnlaget for framtidig rekruttering til sektoren. Samtidig har barn og unge eit meir distansert forhold til landbruk og naturforvaltning enn tidlegare. Det er eit mål å gi barn og unge forståing for langsiktig forvaltning av ressursane som kjelde til inntekt og velferd. Det er derfor viktig å ha ein politikk som òg vender seg aktivt mot barn og unge. Ein slik politikk skal vere med å leggje til rette for utviklingsmoglegheiter og positive opplevingar knytt til natur og landbruk, og gi kunnskap om og innsikt i landbruket.

Departementet vil auke støtta til organisasjonen 4H Noreg. Organisasjonen rettar seg mot barn og unge og legg vekt på å utvikle aktiv og samfunnsengasjert ungdom med ansvarsføling og respekt for natur og menneskjer. Organisasjonen har totalt 16 500 medlemmer.

Statskog gjennomfører aktivitetar for å stimulere til eit aktivt friluftsliv for barn og unge. Gjennom departementet si tresatsing har ein òg vore med og finansiert prosjekt for å skape auka engasjement om trebruk hos barn og unge. Skogen er ein verdifull arena for prosjekt retta mot barn og unge og Skogbrukets kursinstitutt (SKI) og Skogselskapet har stor aktivitet og kompetanse innan dette feltet. Departementet gir tilskott til miljølæreprosjektet Lære med skogensom er tilrettelagt frå barnehage- til høgskolenivå. Det er ønskjeleg med eit auka samarbeid mellom ulike aktørar innan skog, tre og utmark når det gjeld aktivitet retta mot barn og unge. Dette vil gi grunnlag for ei meir slagkraftig organisering av arbeidet og gi grunnlag for å vidareutvikle desse aktivitetane.

Departementet vil føre vidare satsinga på Noregs bygdeungdomslag og andre tiltak som prosjektet Ungt entreprenørskap og tilbodet om sunn mat, inkludert frukt og grønt til barn og unge.

Eigedoms- og busetjingspolitikk

Regjeringa vil auke verdiskapinga i distrikta. For å nå dette målet må menneskelege, økonomiske og arealmessige ressursar takast i bruk på ein betre måte enn i dag. Landbrukseigedommane og ressursane knytt til dei er grunnleggjande for verdiskaping. Det må derfor leggjast opp til ein politikk og bruk av verkemiddel knytt til eigedommane som legg til rette for at areala og bygningane på dei kan nyttast betre enn tidlegare både til næringsverksemd og bustad. Verkemiddelbruken må støtte opp under det tradisjonelle familielandbruket, samtidig som ein legg til rette for dei som vil utvikle eigedommen med nye næringar og for dei som berre vil bu på eit gardsbruk men hente inntekta si frå anna verksemd.

Det er viktig å leggje til rette for at dei som vil nytte landbrukseigedommen til verdiskaping får sleppe til anten verksemda er innanfor tradisjonelt landbruk eller går ut over dette. Verkemidla bør stimulere til slik utnytting av ressursane. I område eller på eigedommar der dette ikkje er mogleg, bør bygningane kunne takast i bruk til reine bustadformål, men det er ønskjeleg at areala blir drivne. Ein politikk som legg til rette for utnytting i tråd med dette inneber at ein ikkje kan sjå på eigedommen isolert som eit omsetjeleg investeringsobjekt for private. Det er nødvendig å knyte ansvar til det å eige ein landbrukseigedom, og det trengst verkemiddel knytt til omsetning av slik eigedom. Reglane i jordlova og konsesjonslova er sentrale for å oppnå dette, m.a. reglane om priskontroll på landbrukseigedom, og buplikt på landbrukseigedom. For å sikre at desse reglane er i tråd med ei ønskt utvikling, har departementet sett i gang ei kartlegging av kommunane sin praksis i saker som gjeld priskontroll etter konsesjonslova, og saker som gjeld dispensasjon frå buplikta på landbrukseigedom. Kartlegginga, saman med vurderingar knytt til verknadane av regelverket, vil danne grunnlag for eventuelle tiltak slik at priskontrollen og buplikta kan bli meir målretta enn i dag. Både auka rettleiing til kommunane og lovendring kan vere aktuelt i denne samanhengen.

For å sikre grunnlaget for verdiskaping på landbrukseigedomane er det viktig at ressursgrunnlaget ikkje blir svekt og at det blir stimulert til gode driftsløysingar. Dette var ein viktig grunn til at forslaget frå den førre regjeringa om oppheving av delingsforbodet ikkje blei følgd opp av regjeringa då Ot.prp. nr. 75 (2005-2006) blei fremma for Stortinget våren 2006. Ein annan viktig bakgrunn var omsynet til dei langsiktige måla for jordvern.

Det finst om lag 180 000 landbrukseigedommar. 125 000 av desse er utan aktiv jordbruksdrift sjølv om jorda som oftast haldast i hevd. Mange av dei er heilårsbustader, men om lag 46 000 er utan fast busetjing. Nokre er fritidsbustader, men ein del står heilt tomme. Ei undersøking gjennomført av Markeds- og mediainstituttet (MMI) syner at om lag 200 000 menneske kunne tenkt seg å flytte til eit småbruk. Det må bli enklare for dei som ønskjer å realisere slike planar. Departementet støtter initiativ som legg til rette for dette og arbeider med utvikling av aktuelle verkemiddel. I St.meld. nr. 21 (2005-2006) Hjarte for heile landet Om distrikts- og regionalpolitikken foreslår regjeringa å opprette ein nettstad til bruk for kommunar som ønskjer informasjon og rådgiving om verkemiddel i areal- og eigedomspolitikken i landbruket. Her vil det m.a. bli gitt råd om korleis ein kan nytte ulike verktøy for å stimulere til å oppretthalde og auke busetjinga.

Kommunane har ei viktig rolle i gjennomføringa av eigedomspolitikken i landbruket etter at forvaltninga av reglane i jordlova, konsesjonslova, odelslova og skogbrukslova blei lagt til kommunane frå 1.1.2004. Innanfor rammene av nasjonale mål for jordvern og tenleg bruksstruktur gjer denne oppgåvefordelinga det mogleg for kommunane å leggje lokale og regionale behov til grunn. Lova, retningslinene for praksis, og praktiseringa må leggje til rette for ei ønskt utvikling. Verkemidla må kunne brukast aktivt og på ulikt vis ut ifrå ulike behov på bygda og i pressområde nær byar og tettstader.

Departementet fremma våren 2006 ein proposisjon med forslag til forenkling og modernisering av jordlova. Ein foreslo m.a. å endre jordlova § 6 slik at ordninga med frivillige statlege kjøp fell bort, og å oppheve dei ekspropriasjonsheimlane som finst i lova. Departementet arbeider òg for å leggje fram eit forslag til revidert og forenkla jordskiftelov. Målet med revisjonen er å oppdatere lova slik at ho høver med tida og tilhøva ut frå dei behova eigarar, rettshavarar og samfunnet har. Ein må sjå arbeidet i samanheng med endringane som er vedtekne i prosesslovgivinga elles, og med dei endringane som er gjort i dei seinare åra med å oppdatere og forenkle lovverket som gjeld eigedomsressursar, serleg i landbruket.

Departementet vurderer ei fornying og forenkling av odelslova slik at den blir betre tilpassa til samfunnet i dag.

Miljø og ressurspolitikk

Jordvern og kulturlandskap

Sikring av verdifulle jordbruksareal og kulturlandskap er høgt politisk prioritert og viktige element i den nasjonale miljøpolitikken. For å ta vare på viktige kulturlandskap og verne om dyrka og dyrkbar jord arbeider regjeringa etter desse måla:

• den årlege omdisponeringa av dei mest verdifulle jordressursane skal halverast innan 2010

• spesielt verdifulle kulturlandskap skal vere dokumenterte og ha fått ei særskilt forvaltning innan 2010

• område som gror igjen med skog må skjøttast med tanke på næring og rekreasjon.

Dyrka og dyrkbar jord er grunnleggjande for å sikre matforsyninga på kort og lang sikt. Som følgje av klima, terrengtilhøve og jordsmonn er berre 3 pst. av arealet i Noreg dyrka mark. Dei siste 50 åra har den årlege omdisponeringa av jordressursar vore monaleg. Tal frå KOSTRA syner no at omdisponeringa gjekk ned i 2005 samanlikna med dei siste 4-5 åra. I 2005 blei det omdisponert om lag 18 000 daa dyrka og dyrkbar jord, medan motsvarande tal for 2004 var om lag 22 000 daa. Tala syner samtidig ein auke i talet på samtykke til frådeling etter jordlova. Talmaterialet er noko usikkert fordi det er fyrste året med statistikk gjennom KOSTRA på dette feltet. Tala for jordbruksareal i landet har samla sett ikkje gått ned i takt med omdisponeringa, men mange av dei aller beste jordbruksareala er omdisponert og erstatta av m.a. nydyrka areal som i mange høve er meir marginale. Mykje står att før ein når målet om halvering av nedbygginga. Departementet meiner at det framleis er nødvendig med sterk merksemd kring jordvern både lokalt og sentralt dersom det skal vere mogleg å nå målet.

Det er kommunane som i all hovudsak treff vedtak om omdisponering av areal, og dei er derfor dei viktigaste aktørane i arbeidet med å nå måla for jordvern og kulturlandskap. Som eit ledd i å styrkje jordvernet og sikre at dei nasjonale måla blir følgt opp, er den statlege motsegnsretten mot kommunale planvedtak utvida. Statens landbruksforvaltning har fått motsegnsrett i dei høve der Fylkesmannen har tilrådd motsegn men fylkeslandbruksstyret ikkje har følgt tilrådinga.

Departementet har utarbeidd ein rettleiar for kommunane i arealplanlegginga for å kunne peike ut kjerneområde for landbruk. Denne rettleiaren er teken i bruk av fleire kommunar som eit nyttig hjelpemiddel. Departementet vil følgje utviklinga på området for å kunne vurdere korleis denne har blitt etter at kommunane fekk mynde til å avgjere slike saker i 2004, og vurdere behov for ytterlegare tiltak og verkemiddel.

Kulturlandskap forma av landbruket er viktig for identitet og tilknyting. Det gir ei ramme for satsingar på kultur, lokal mat, friluftsliv og for busetjing og turisme. Det er likevel utfordringar knytt til gjengroing, oppsplitting og nedbygging av verdifulle kulturlandskap i mange delar av landet. Med tanke på busetjing og trivsel og grunnlaget for reiseliv, lokal utvikling samt biologisk mangfald er det viktig å ta vare på slike kvalitetar. Tal frå NIJOS (no Norsk institutt for skog og landskap) syner at så mykje som 14 000 daa er i ferd med å gro igjen i løpet av ei 3-årsperiode berre i Oslofjord-fylka. Det er i hovudsak beitemark som går ut av bruk. Det er derfor i jordbruksavtalen i år etablert ei ny nasjonal beitetilskottsordning og dei regionale miljøprogramma og den kommunale ordninga spesielle miljøtiltak i landbruket er styrkt for å auke beiting og for betre kunne skjøtte kulturlandskapa.

Departementet har saman med Miljøverndepartementet starta eit arbeid med å dokumentere og peike ut spesielt verdifulle kulturlandskap. Arbeidet vil bli lagt til Fylkesmannen som saman med kommunane og regional kulturminneforvaltning, skal peike ut dei mest verdifulle kulturlandskapa på grunnlag av nasjonale føringar.

Forureining frå jordbruket

Verkemidla i nasjonalt og regionalt miljøprogram skal sjå til at jordbruksproduksjonen fører til minst mogleg forureining og tap av næringsstoff.

Arbeidet med å redusere utslepp til jord, vatn og luft skal følgjast opp gjennom dei regionale miljøprogramma. Det er òg lagt til rette for å følgje opp EU sitt rammedirektiv for vatn innan landbruket. Departementet legg opp til ei vidare satsing på å redusere forureininga av fosfor og nitrogen til vassdrag og kystområde. Arbeidet skjer i samarbeid med miljøvernstyresmaktene.

Departementet arbeider no med ein sektorvis klimahandlingsplan og vil komme tilbake til eventuelle spesielle klimatiltak innanfor sektoren i neste års budsjettproposisjon.

I løpet av perioden 1998-2002 er miljø- og helserisikoen ved bruk av plantevernmiddel redusert med minst 25 pst. I 2004 blei handlingsplanen for redusert risiko ved bruk av plantevernmiddel revidert og ein ny ambisiøs plan fram mot 2008 er vedteke. Målsetjinga er å redusere faren ved bruk til det halve samanlikna med 1998. For 2005 er det gjort framlegg om tiltak og verkemiddel for å følgje opp planen.

Biologisk mangfald og genetiske ressursar

Landbruket arbeider med grunnlag i naturen si produksjonsevne, og tiltaka i landbruket verkar inn på det biologiske mangfaldet. Det er derfor nødvendig å ha gode kunnskapar om det biologiske mangfaldet, både når det gjeld påverking, tolegrenser og kunnskap om geografisk utbreiing m.v.

I 2007 vil departementet føre vidare deltakinga i det nasjonale programmet for kartlegging og overvaking av biologisk mangfald, og føre vidare satsinga på tiltak knytt til miljøplanar for enkeltbruk, skogbruksplanlegging med miljøregistreringar, miljøretta tilskott o.a. Departementet vil halde fram med kartleggings- og registreringsarbeid retta mot verdifull genetisk variasjon innan skogstre, innan trua kulturplanter og innan trua rasar av storfe, småfe og fjørfe.

Regjeringa vil ikkje følgje opp framlegget om endringar i lov om planteforedling frå førre regjering som ville ført til at bøndene måtte betale for bruk av eige formeringsmateriale. Av den grunn gjer departementet framlegg om å auke løyvinga til norsk planteforedling, jf. kap. 1143, post 74.

Å ta vare på genetiske ressursar og sikre ei berekraftig forvaltning av desse er grunnleggjande for å halde oppe eit biologisk mangfald og mattryggleik, livskvalitet og velferd i framtidige generasjonar.

Departementet er i ferd med å etablere eit globalt sikringslager for frø på Svalbard, og det vil bli lagt vekt på informasjonsarbeid, forsking og kunnskapsutvikling kring dei verdiane den genetiske variasjonen representerer for allmenta og næringa. Sikringslageret skal finansierast av Utanriksdepartementet, Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet, der Landbruks- og matdepartementet skal ha det overordna ansvaret. Nordisk genbank skal stå for den daglege drifta.

Departementet har i 2006 skipa eit nasjonalt genressurssenter knytt til Norsk institutt for skog og landskap. Senteret skal medverke til ei meir kraftfull og samordna forvaltning av genressursane innan husdyr, skogstre og kulturplanter og skal bli eit rådgivande organ for departementet.

Nordisk ministerråd for fiskeri og havbruk, jordbruk, livsmiddel og skogbruk (NMR-FJLS) blei i 2006 einige om vidare framdrift for arbeidet med å samordne ressursbruken innanfor det nordiske genressurssamarbeidet og få til meir effektive organisatoriske løysingar i møtet med tverrfaglege utfordringar. Noreg leiar dette arbeidet i 2006-2007.

Departementet følgjer opp arbeidet med genetiske ressursar under FAO og Konvensjonen for biologisk mangfald.

Noreg vil følgje opp den internasjonale traktaten for plantegenetiske ressursar for mat og jordbruksproduksjon som får full verknad etter ein konferanse i Madrid sommaren 2006. Denne skal sikre at alle land har tilgang til den genetiske variasjonen som er viktig for matproduksjon. Ein kontrakt som skal følgje plantegenetisk materiale, t.d. for bruk av frø til vidareforedling, blir introdusert i Noreg tidleg i 2007.

Kart og geodata

Landbrukssektoren tek del i det nasjonale samarbeidet om produksjon og forvaltning av digitale kart i Norge Digitalt og Geovekst. Dette gir samfunnet god tilgang til kart om landbruket og landbruksforvaltninga kan nytte andres data. Geovekst gir landbruket rettar til dei detaljerte grunnkarta og flybileta og desse kan brukast for alle formål der ein har behov. Departementet set no av meir midlar til dette for at landbruket skal bli ein meir aktiv part.

Internasjonalt arbeid

Utforming av ny landbruksavtale har vore den mest sentrale delen av forhandlingsrunden i WTO som kom i gang i Doha i 2001. Den 1.8.2004 blei det vedteke eit rammeverk som la føringar for dei vidare forhandlingane for landbruksvarer, industrivarer inkludert fisk og forenkling av handelsprosedyrar.

Dei viktigaste forhandlingsområda for landbruk har vore marknadstilgang for landbruksvarer, bruk av nasjonal landbruksstøtte og bruk av eksportsubsidiar. Det skulle vidare takast særleg omsyn til u-landa ved utforming av det nye regelverket.

Frå norsk side har det i forhandlingane vore eit mål å sikre at det i framtida blir rom for å utforme ein nasjonal landbrukspolitikk som i tillegg til produksjon og handel òg tek omsyn til andre verdiar som kulturlandskap, biologisk mangfald og distriktsomsyn.

På ministermøtet i Hong Kong i desember 2005 var det semje om å fastsetje eit nytt regelverk for handel med landbruksvarer i 2006. Det var vidare semje om å fjerne alle former for eksportstøtte innan utgangen av 2013 og å betre marknadstilgangen for produkt frå dei minst utvikla landa innan 2008.

I første halvår 2006 var det ein omfattande møteaktivitet i Genève for å komme fram til ei avtale. På landbruk var det m.a. omfattande drøftingar av ordningar knytte til marknadstilgang og nasjonal støtte. For marknadstilgang var det særleg viktig å få gjennomslag for å definere eit tilstrekkeleg tal produkt som sensitive. For sensitive produkt skal ein ta ein mindre reduksjon i tollsatsane enn for produkt som ikkje blir definert som sensitive. Det blei òg frå norsk side lagt ned eit omfattande arbeid i å unngå eit øvre tak på tollsatsane.

For den nasjonale støtta til landbruket har ein frå norsk side lagt til grunn at det ikkje skal bli øvre grenser for den samla støtta, men at ein må akseptere at støtta blir gjeve på andre måtar enn i dag. Dette inneber at det vil bli reduksjon i handelsvridande støtte, men ingen øvre reduksjonar i støtte som ikkje påverkar produksjonen.

Noreg samarbeider med den såkalla G10-gruppa i forhandlingane. I tillegg til Noreg inneheld denne gruppa blant anna Japan, Sveits, Korea og Taiwan. For alle desse landa er det avgjerande å sikre gode løysingar på spørsmålet om marknadstilgang. Landa står saman i arbeidet for å unngå eit tak på tollsatsane. Gruppa har samarbeidd godt sidan den blei etablert i 2003. Frå norsk side blir det lagt stor vekt på at ein kan vidareføre samarbeidet i gruppa, slik at ein sikrar høvet til å påverke forhandlingane framover.

WTO-medlemene lukkast ikkje i å komme fram til semje om nytt regelverk om landbruksvarer innan fristen, og den 24. juli blei WTO-forhandlingane avbrotne utan nye fristar for framdrift. For Noreg er det viktig å ha eit multilateralt regelverk som set retningsliner for handelen. For norsk landbruk og næringsmiddelindustri inneber det større uvisse om framtidige rammevilkår at forhandlingane har stoppa opp. Regjeringa vil derfor i samarbeid med andre land med liknande interesser (G-10 gruppa) stø opp om arbeidet med å få forhandlingane i gang igjen.

Frå regjeringa si side vil nye forhandlingar bli basert på eksisterande målsetjingar om å leggje til rette for ein aktiv jordbruksproduksjon i alle delar av landet. Dette er ei ambisiøs målsetjing som krev gode løysingar òg for norsk jordbruk i WTO-forhandlingane.

Noreg og EU har hatt eit innleiande møte om nye forhandlingar om utvida handel med landbruksvarer etter artikkel 19 i EØS-avtala. Desse forhandlingane vil frå norsk side bli vurdert i samanheng med WTO-forhandlingane.

Landbruket inngår ikkje i EØS-avtala med unntak av spørsmål knytt til dyrehelse, dyrevelferd og mattryggleik. Krava ved produksjon og omsetnad av mat blir i stor grad utforma i samsvar med internasjonal utvikling som kjem til uttrykk m.a. i EØS-avtala og avtalar knytt til WTO. Dette gjer at sentrale delar av rammevilkåra på mattryggleiksområdet blir fastsette i EU og tekne over av Noreg som følgje av EØS-avtala. Samtidig sikrar EØS-avtala norske bedrifter like vilkår på dette området som europeiske partnarar og konkurrentar, noko som opnar for fleire sjansar innan den europeiske marknaden. Ei aktiv tilnærming på eit tidleg tidspunkt under utforminga av nytt regelverk på mattryggleiksområdet vil vere ein sentral del av den aktive europapolitikken som regjeringa legg opp til i St.meld. nr. 23 (2005-2006) Om gjennomføring av europapolitikken.

I det internasjonale skogpolitiske samarbeidet arbeider Noreg for eit meir forpliktande samarbeid mellom landa for å ta vare på og betre forvaltninga av skogane i verda. FN sitt skogpolitiske forum (UNFF) vedtok i 2006 eit rammeverk for det vidare internasjonale skogsamarbeidet i FN. Landa blei m.a. samde om fire globale mål som blir retningsgivande for samarbeidet i åra framover. UNFF skal på sitt 7. møte i april 2007 etter planen vedta ein internasjonal skogavtale og eit arbeidsprogram for den vidare oppfølginga. Noreg deltek òg aktivt i samarbeidet under Ministerkonferansane for trygging av skogane i Europa (MCPFE) som m.a. tilrettelegg for ei regional oppfølging av det globale samarbeidet om berekraftig skogforvaltning. Noreg tek del i koordineringa av denne europeiske skogpolitiske prosessen og vil i nær framtid, truleg i 2008, overta leiinga av MCPFE. Dette vil ytterlegare styrkje Noreg si rolle og innverknad i samarbeidet om skogpolitikk i Europa.

Det blir lagt stor vekt på bevaring av genetiske ressursar. Departementet deltek aktivt i Nordisk genressursråd og det nordiske samarbeidet knytt til dei nordiske genbankane for husdyr og planter og samarbeid om genressursar i skog. Departementet følgjer aktivt opp det internasjonale arbeidet under FAO sin kommisjon for genetiske ressursar og FN sin konvensjon om biologisk mangfald. Etableringa av eit globalt sikringslager for frø på Svalbard i 2007 som er nemnd ovanfor i teksten er eit viktig tiltak.