4 Toll

4.1 Innledning

Ved innførsel av varer skal det i utgangspunktet svares toll etter tolltariffens satser, med mindre tollfrihet følger av de innledende bestemmelsene i tolltariffen eller av de vedtak som forvaltningen treffer med hjemmel i Stortingets tollvedtak. I praksis er det stor grad av tollfrihet, og toll oppkreves i hovedsak bare på viktige landbruksprodukter samt klær og andre tekstiler. I tillegg til de ordinære tollsatsene angir tolltariffen også preferansetollsatser i henhold til inngåtte frihandelsavtaler. Preferansetollbehandling forutsetter at krav til varenes opprinnelse er oppfylt og dokumentert.

Tolltariffen og dens innledende bestemmelser er en del av Stortingets plenarvedtak om toll, og gjelder for ett år av gangen etter Grunnloven § 75 bokstav a. Forslag til vedtak er i likhet med tidligere år utformet slik at bare endringene framgår. For øvrig foreslås gjeldende tariff med innledende bestemmelser gitt forlenget gyldighet for kommende budsjettermin.

Toll bidrar til å beskytte enkelte norske produsenter fra utenlandsk konkurranse på det norske markedet. Slik beskyttelse har ulike virkninger. Importtoll fører normalt til økte produksjonskostnader for det øvrige næringslivet og dyrere varer for forbrukerne. Videre vil toll redusere omfanget av handel og bidra til at ulike lands relative fortrinn i produksjon av varer og tjenester ikke blir utnyttet fullt ut. I tillegg påføres bedrifter og myndigheter kostnader forbundet med administrasjon av tollregler.

Tolltariffen inneholder også tollsatser som er historiske, og som ikke gir nevneverdig beskyttelse for norsk produksjon av tilsvarende varer.

Av industrivarene er for tiden bare enkelte klær og tekstiler pålagt toll. Dette gjelder i alt 299 varenumre. Disse tollsatsene ligger mellom 5,6 pst. og 13,7 pst. av varens importverdi.

Tollsatsene for landbruksvarer varierer sterkt, avhengig av beskyttelsesbehovet. Satsene er dels spesifikke, dels verdibaserte. De høyeste vekttollsatsene er 144,26 kroner pr. kg, og gjelder saltet, røykt eller tørket kjøtt fra bl.a. hvaler og sau. Den høyeste verditollsatsen er 555 pst. og gjelder bl.a. for visse levende kyllinger av kalkuner.

Tollbeskyttelse på landbruksvarer er et sentralt virkemiddel for å sikre omsetning av norske landbruksvarer til priser fastsatt i jordbruksavtalen. Tollbeskyttelsen er en viktig del av den samlede støtten til norsk jordbruk, og utgjør en overveiende del av skjermingsstøtten, som ifølge OECDs foreløpige anslag for 2006 er på 8,5 mrd. kroner. I tillegg kommer skjermingsstøtte som følge av tollbeskyttelsen av den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien.

I landbrukssektoren gis det gjennom året et stort antall administrative tollnedsettelser. Mange anvendte tollsatser er derfor i praksis betydelig lavere enn de satsene som følger av tolltariffen. For en nærmere oversikt over de administrative tollnedsettelsene vises det til tabell 2.1 i vedlegg 2 og omtale i avsnitt 4.5.1.

Tollsatsene er begrenset oppad gjennom internasjonale avtaler. Norge har gjennom flere forhandlingsrunder i GATT (forløperen til Verdens handelsorganisasjon, WTO) forpliktet seg til å redusere tollen. Tidligere var særlig tollreduksjoner for industrivarer omfattet av de multilaterale forhandlingene. Når det gjelder landbruksvarer innebærer imidlertid WTO-avtalen av 1994 et skritt i retning av åpning av markedene, regulering av importvernet og reduserte handelsvridende landbrukssubsidier. De multilaterale forhandlingene i regi av WTO omtales under avsnitt 4.2.

I tillegg til de generelle tollnedtrappingene som følger av WTO-avtalen, har Norge ved EØS-avtalen og ved frihandelsavtaler med en rekke land forpliktet seg til ytterligere gjensidige tollreduksjoner overfor avtalemotpartene. For industrivarer er det i prinsippet innført tollfrihet ved import fra disse landene. Frihandelsavtalene er omtalt under avsnitt 4.4.1.

Overfor utviklingslandene er det etablert et generelt tollpreferansesystem (Generalized System of Preferences, GSP) slik at import fra disse landene oppnår særlige lempninger i tollen. GSP-ordningen er nærmere omtalt under avsnitt 4.3.

4.1.1 Tollinntekter

Forholdet mellom statens forskjellige inntektskilder er radikalt endret over tid. Mens det 19. århundres skatte- og avgiftssystem hadde tollen som den dominerende offentlige inntektskilden, utgjorde tollinntektene i 2006 kun 0,3 pst. av statens inntekter fra skatter, avgifter og toll. Tollregelverket har imidlertid stor praktisk betydning, både for staten, økonomiske aktører og enkeltpersoner. Norge har omfattende varehandel med utlandet og det er derfor store pengestrømmer som styres av tollovgivningens regler om tolldeklarering, verdifastsettelse mv.

I 2006 kom om lag 60 pst. av tollinntektene fra import fra EU-land, mens om lag en tredel kom fra import fra utviklingsland. I figur 4.1 er deklarert toll for 2006 oppdelt etter regioner og etter import av landbruksvarer (inkl. råvarer) og industrivarer. Som det framgår av figuren faller en stor del av landbrukstollen på import fra EU-land, mens det aller meste av industritollen legges på produkter fra utviklingsland.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå og Finansdepartementet.

I 2006 ga tollen 1 872 mill. kroner i inntekter, en økning på 188 mill. kroner fra 2005. Også inntektene fra auksjon av tollkvoter på en del landbruksvarer regnes som del av tollinntektene. Inntektene fra auksjon av disse kvotene var 116 mill. kroner i 2006. Forvaltningen av tollkvoter for landbruksvarer er nærmere omtalt under avsnittene 4.5.2 og 4.5.4.

4.2 Multilaterale forhandlinger i WTO

Norge deltar aktivt i den pågående forhandlingsrunden i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Runden kalles «Doha Development Agenda» og skal, som navnet indikerer, ha en utviklingsprofil. Flertallet av medlemslandene i WTO er utviklingsland. I Doha-runden forhandles det om videreutvikling av eksisterende avtaler, inngåelse av nye avtaler, og binding av nye forpliktelser på ni hovedområder: landbruk, markedsadgang for industrivarer inkludert fisk og fiskeprodukter, handel med tjenester, regelverk (vedrørende antidumpingtiltak, subsidier inkludert fiskerisubsidier og frihandelsområder/tollunioner), immaterialrett (TRIPS), forenkling av handelsprosedyrer (handelsfasilitering), tvisteløsningsavtalen, handel og miljø, samt handel og utvikling. Hovedfokus i forhandlingene er på hvor store tollreduksjoner som skal foretas på henholdsvis landbruks- og industrivareområdene, og hvilke forpliktelser medlemslandene skal påta seg med hensyn til landbruksstøtte.

I tillegg til å ivareta norske næringsinteresser er Regjeringen særlig opptatt av at hensynet til utviklingslandene, spesielt de minst utviklede landene, ivaretas i forhandlingene. Generelt legger Regjeringen stor vekt på at Norge skal være en aktiv og konstruktiv deltaker i forhandlingene, med sikte på å videreutvikle det regelbaserte multilaterale handelssystemet som et redskap for rettferdig global styring. Multilaterale avtaler er et viktig virkemiddel mot vilkårlighet, diskriminering og proteksjonisme. Åpne, stabile og forutsigbare rammer for verdenshandelen er av avgjørende betydning for å sikre økonomisk vekst og velstandsutvikling. Helheten i systemet må vektlegges selv om Norge ikke får gjennomslag for alle synspunkter og krav.

Forhandlingsmandatet gitt av WTOs ministerkonferanse i Doha i 2001 fastslo at forhandlingene skulle avsluttes innen utgangen av 2004. Det har imidlertid vist seg å være svært vanskelig å komme til enighet om hovedelementene i en avtale, og tidsskjemaet har måttet revideres flere ganger. I juli 2007 ble det framlagt nye papirer fra forhandlingsformennene på de to hovedområdene landbruk og industrivarer/fisk som et nytt utgangspunkt for å komme videre. Disse hovedområdene vil bli gjenstand for forhandlinger høsten 2007, uten at det er satt noen ny frist for å komme fram til et sluttresultat.

4.3 Tollpreferansesystemet for utviklingslandene - GSP

Stortinget vedtok den 12. juni 2007 en anmodning til Regjeringen om å utrede GSP-ordningen, og vurdere hvordan sammenhengen mellom norsk utviklingspolitikk og handelspolitikk kan styrkes på dette området.

Norge gir i likhet med andre industriland tollpreferanser til utviklingsland gjennom GSP-ordningen (Generalized System of Preferences). GSP er en frivillig og ensidig ordning for å bedre utviklingslandenes markedsadgang. Tollpreferansene under ordningen kan derfor i prinsippet trekkes tilbake eller endres.

Utformingen av ordningen varierer i de ulike industrilandene. Norges ordning har siden 2002 gitt toll- og kvotefri adgang for alle varer fra de minst utviklede landene (MUL). Øvrige utviklingsland innvilges nedsatt toll for de industri- og landbruksvarer som er tollbelagt, med unntak for en del tekstilvarer og klær.

GSP-ordningen inneholder opprinnelsesregler som bl.a. definerer i hvilken grad produkter fra utviklingsland kan bestå av innsatsvarer fra tredjeland og likevel få tollpreferanser. EU, Sveits og Norge har samordnet opprinnelsesreglene i sine GSP-systemer. Dette åpner for at materialer med opprinnelse i EU, Sveits eller Norge kan anvendes som innsatsfaktor i produksjonen i et utviklingsland, uten at utviklingslandet mister eventuelle tollpreferanser ved eksport av den ferdige varen. Innsatsvarer fra EU, Sveits eller Norge teller dermed på lik linje med bearbeiding av utviklingslandets egne produkter for å kvalifisere for tollpreferanser. For å sikre ensartet og felles forståelse av opprinnelsesreglene, har EU, Sveits og Norge blitt enige om et sett av «forklarende anmerkninger», som vil bli innarbeidet som en integrert del av det norske GSP-systemet. Det arbeides med revisjon av opprinnelsesreglene i EUs GSP-ordning, og norske toll- og avgiftsmyndigheter følger utviklingen i EU-regelverket med tanke på eventuelle tilsvarende endringer i det norske systemet.

Den norske GSP-ordningen ble etablert i 1971. Det er siden den gang foretatt en rekke gjennomganger og endringer i ordningen. Regjeringen besluttet en ny gjennomgang høsten 2005. En interdepartemental arbeidsgruppe under ledelse av Utenriksdepartementet avga i april 2007 en rapport med en rekke forslag til forenklinger og forbedringer. Rapporten ble sendt på alminnelig høring, og det er mottatt en rekke høringsuttalelser. Regjeringen har sluttet seg til samtlige anbefalinger i arbeidsgruppens rapport.

Som en oppfølging av dette foreslås at den til enhver tid gjeldende DAC-liste fra OECD over land som er godkjent som mottakere av offisiell utviklingshjelp, legges til grunn for hvilke land som skal omfattes av den norske GSP-ordningen. Det innebærer at følgende elleve nye land inkluderes i GSP-ordningen: Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan, Moldova, Tadsjikistan, Turkmenistan, Ukraina og Usbekistan. I henhold til gjeldende DAC-liste innebærer dette også at en rekke land eller territorier som ikke er oppført på DAC-listen, tas ut av GSP-ordningen. For de fleste av disse har for øvrig GSP-ordningen ikke vært iverksatt. For øvrig vises til at GSP-systemet normalt opphører å gjelde for land det inngås frihandelsavtaler med. På dette punktet er det imidlertid en spesialordning ved iverksettelsen av frihandelsavtalen mellom EFTA og Southern African Customs Union (Sør-Afrika, Namibia, Botswana, Lesotho og Swaziland - SACU).

Videre foreslås at GSP-ordningens særlige ordning for toll- og kvotefri markedsadgang til det norske markedet utvides til å gjelde alle lavinntektsland iht. til den til enhver tid gjeldende DAC-liste. En forutsetning er imidlertid at land som omfattes har en befolkning under 75 mill. innbyggere. Det innebærer at denne «nulltoll-ordningen», i tillegg til MUL, også vil omfatte følgende 14 lavinntektsland: Elfenbenskysten, Ghana, Kenya, Kamerun, Republikken Kongo, Zimbabwe, Nicaragua, Moldova, Kirgisistan, Tadsjikistan, Usbekistan, Mongolia, Nord-Korea og Papua Ny-Guinea.

Utviklingslandene gis i dag 10 pst. reduksjon i forhold til anvendte tollsatser innenfor Norges minsteadgangskvoter for landbruksvarer i WTO. Regjeringen ønsker å forbedre disse preferansene, og foreslår å øke tollreduksjon innenfor disse kvotene med 20 prosentpoeng, til 30 pst. Dette vil medføre at utviklingsland som ikke er inkludert i «nulltoll-ordningen», får økte preferanser innenfor kvotene på bekostning av industrilandene.

Samtidig vil det bli sørget for at det blir gjort en endring i forskrift 20. februar 1998 nr. 158 om varers opprinnelse mv. ved bruk av tollpreferansesystemet for utviklingsland (GSP). Dagens forskrift åpner for at et produkts GSP-opprinnelse kan dokumenteres ved en fakturaerklæring fra eksportøren i stedet for et opprinnelsesbevis attestert av kompetente myndigheter i GSP-landet. Et krav er at verdien av vareforsendelsen ikke overstiger 25 000 kroner. Det foreslås å øke denne grensen til 100 000 kroner. Det vil dessuten bli sørget for at de to forskriftene om overvåkning og sikkerhetsmekanismer samles i en enkelt forskrift administrert av Statens landbruksforvaltning (SLF), og endres slik at krav om forhåndssøknad om GSP-importtillatelse på områder som omfattes av den eldste av de to forskriftene, blir fjernet. Regjeringen vil også følge opp med tiltak for at GSP-ordningen skal være iverksatt og gyldig til enhver tid i alle land som er med i ordningen, og særlig i de land som er inkludert i «nulltoll-ordningen», samt informasjonstiltak og utviklingssamarbeid som kan bidra til at ordningen blir utnyttet på en best mulig måte i samsvar med sitt formål.

Provenytapet av å gjennomføre de foreslåtte endringene i GSP-ordningen kan anslås til 5 mill. kroner påløpt og 4 mill. kroner bokført for 2008.

Det vises til vedtak IV.

4.4 EØS-avtalen og de øvrige frihandelsavtalene

4.4.1 Nye frihandelsavtaler

EFTAs handelsavtaler utgjør et viktig supplement til Norges arbeid i WTO. Avtalene bidrar til å sikre norske bedrifter markedsadgang og motvirker diskriminering av norsk eksport i de landene som inngår slike avtaler.

EFTA har inngått handelsavtaler med 16 land eller grupper av land. Den 1. januar 2007 trådte handelsavtalen med Libanon i kraft. Handelsavtalen mellom EFTA og Egypt ble undertegnet i januar 2007, og avtalen trådte i kraft 1. august. Både Libanon og Egypt vil også bli en del av systemet med «middelhavskumulasjon». Dette systemet tillater at det i en produksjonsprosess i et preferanseland anvendes materialer importert fra et annet land innenfor samme preferansesystem, slik at den ferdige varen fortsatt har opprinnelsesstatus fra produksjonslandet. For en nærmere omtale av middelhavskumulasjon vises det til avsnitt 4.4.8. Teksten i tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 3 foreslås justert i forhold til avtalene med henholdsvis Libanon og Egypt, se forslag til vedtak I bokstav A. Avtalene innebærer at disse landene får samme preferanser som EU ved eksport av bearbeidede jordbruksvarer til Norge. Det er også innvilget preferanser for andre landbruksvarer.

I tillegg har Norge og EFTA ferdigforhandlet en handelsavtale med Canada. Handelsavtalen forventes å bli undertegnet i løpet av høsten 2007. EFTA har inngått handelsavtale med Den sørafrikanske tollunion (Sør-Afrika, Namibia, Botswana, Lesotho og Swaziland), men avtalen er ennå ikke trådt i kraft.

Norge og EFTA er i forhandlinger med Gulf Cooperation Council (Bahrain, De forente arabiske emirater, Kuwait, Oman, Qatar og Saudi-Arabia) og med Peru og Colombia. Det er sannsynlig at disse forhandlingene vil lede til handelsavtaler i løpet av 2008. Høsten 2007 ble forhandlinger med Algerie lansert, og det er mulig at det også initieres forhandlinger med Albania i løpet av høsten. Videre tas det sikte på å initiere handelsavtaleforhandlinger med Ukraina så snart deres tiltredelsesforhandlinger i WTO er ferdig.

Norge har formannskapet for EFTAs tredjelandssamarbeid høsten 2007. Norge har signalisert at India og Russland vil prioriteres i formannskapsperioden. India og EFTA har påbegynt arbeidet med en forstudie som skal redegjøre for omfanget og potensialet av en eventuell handelsavtale. Studien skal etter planen gjennomføres i løpet av 2007. Russisk medlemskap i WTO regnes som en forutsetning for en handelsavtale med Russland. Fra norsk side vil det bli prioritert å styrke relasjonene mellom EFTA og Russland med tanke på en framtidig handelsavtale.

I juni 2007 møttes Norge og Kina for å starte arbeidet med en felles studie for å vurdere muligheten for bilaterale handelsavtaleforhandlinger. Forstudien kan være ferdig i løpet av 2007 og vil kunne bane vei for handelsavtaleforhandlinger i 2008. Asia er et satsingsområde for EFTA og Norge. Norge arbeider for å styrke relasjonene til Indonesia og Malaysia.

Som følge av at det inngås nye handelsavtaler, må nødvendige endringer foretas i hjemmelsgrunnlaget for tollreduksjoner mv. fastsatt i tolltariffens innledende bestemmelser. I tilfelle iverksettingstidspunktet for nye handelsavtaler faller i budsjettperioden, ber departementet om Stortingets fullmakt til å iverksette de tollmessige sider av avtalene, se forslag til vedtak II.

4.4.2 Forhandlinger med EU på landbruksområdet

Etter EØS-avtalen artikkel 19 skal avtalepartene med to års mellomrom gjennomgå vilkårene for handelen med basis landbruksvarer (melk, kjøtt, grønnsaker mv.) med sikte på en gradvis liberalisering. Forrige artikkel 19-avtale ble iverksatt 1. juli 2003. En ny runde med artikkel 19-forhandlinger mellom Norge og EU ble startet 3. mai 2006. Møtene med Kommisjonen som hittil har vært avholdt, har fokusert på gjennomgang av handelen med landbruksvarer samt drøfting av det tekniske grunnlaget for en videre forhandlingsprosess. Reelle forhandlinger er imidlertid ikke kommet i gang. Møtene vil fortsette høsten 2007.

4.4.3 Utvidelse av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)

Bulgaria og Romania undertegnet tiltredelsestraktaten til EU 25. april 2005 og ble medlemmer av EU 1. januar 2007. I henhold til EØS-avtalens artikkel 128 skal enhver europeisk stat som blir medlem av EU, søke om å bli part også i EØS-avtalen. Bulgaria og Romania søkte formelt om å bli part i EØS-avtalen i 2005. Forhandlinger om utvidelse av EØS ble innledet 5. juli 2006 og varte fram til 29. mars 2007. Avtalen ble parafert 14. mai 2007 og undertegnet 25. juli 2007. Utvidelsesavtalen vil først tre i kraft når den er ratifisert og godkjent av Fellesskapet og samtlige 30 stater i et utvidet EØS. Dette er en tidkrevende prosess. For å avhjelpe denne situasjonen, ble det inngått en avtale om midlertidig anvendelse av utvidelsesavtalen fra 1. august 2007.

Hovedformålet med utvidelsesavtalen var å gjøre bestemmelsene for økonomisk virksomhet og samkvem mellom de 25 EU-landene som var medlem før 1. januar 2007 og EØS/EFTA-landene, gjeldende også for de to nye EU-landene. Det innebærer at EØS-avtalens rettigheter og plikter anvendes i et utvidet EØS, med de tilpasninger og overgangsordninger som er avtalt mellom EU, Bulgaria og Romania og EØS/EFTA-landene. Forhandlingene ble begrenset til de spørsmålene som var nødvendige for å gjøre EØS-bestemmelsene gjeldende også i Bulgaria og Romania. De to hovedspørsmålene i forhandlingene var EØS/EFTA-landenes finansielle bidrag til sosial og økonomisk utjevning i et utvidet EU, og norsk og islandsk opprettholdelse av markedsadgangen for fisk og fiskeprodukter.

Ved at Bulgaria og Romania tiltrer EU, oppheves samtidig EFTA-landenes frihandelsavtaler med disse to landene. Det samme gjelder for de bilaterale landbruksavtalene inngått mellom Norge og disse landene.

4.4.4 EUs forslag om forhåndsvarsling ved inn- og utførsel av varer

Som ledd i kampen mot helse- og miljøfarer og terrorisme, ønsker Europakommisjonen å opprette en felles EU-strategi for risikoanalyser ved inn- og utførsel av varer over EUs yttergrenser. For å ivareta muligheten for forsvarlige risikovurderinger arbeider Kommisjonen med å innføre et system med forhåndsdeklarering av varer før varene ankommer EUs yttergrenser. Kommisjonens mål er å iverksette forhåndsdeklarering 1. juli 2009.

Sammen med de andre EFTA-landene har Norge overfor Kommisjonen understreket viktigheten av å søke pragmatiske løsninger for å hindre at kravet om forhåndsdeklarering blir en handelsbarriere i samhandelen mellom EU og EFTA-landene. Dette har Kommisjonen uttrykt forståelse for. Norge sendte i februar 2007 en formell anmodning til Kommisjonen om å starte drøftinger om en løsning for Norge. Det legges opp til at slike drøftinger vil finne sted høsten 2007.

4.4.5 Laksesaken i WTO

EU innførte anti-dumpingtiltak mot norsk laks 27. januar 2006. Dette etterfulgte de midlertidige anti-dumpingtiltakene mot norsk laks fra april 2005, som igjen avløste beskyttelsestiltak mot norsk laks iverksatt i 2004. EUs tiltak har ikke form av en antidumpingtoll, men fastsetter seks ulike minstepriser for forskjellige lakseprodukter. Dersom importprisen på laks synker under den fastsatte minsteprisen, vil forskjellen mellom de to ilegges som en avgift til EU.

Norge har gått til WTO-sak mot EU, da Norge anser antidumpingtiltakene for uberettigede. Tvisteløsningspanelets avgjørelse ble sendt partene 10. august 2007. Avgjørelsen er fortsatt ikke offentlig, men forventes publisert etter oversettelse som antas å foreligge 16. november 2007. Det løper deretter en ankefrist på 60 dager. Dersom panelets avgjørelse ankes til WTOs faste ankeorgan, vil endelig avgjørelse treffes i april 2008.

EU har i april 2007 startet en fornyet gjennomgang av antidumpingtiltakene. Det er foreløpig uklart hvilken innvirkning dette vil ha.

4.4.6 Kontroll av fiskeeksport til EU

Toll- og avgiftsdirektoratet har som en følge av kontrollaksjonen knyttet til eksport av fisk til EU, iverksatt reviderte retningslinjer for godkjente eksportører og bokføringsmessig atskillelse under regelverket i frihandelsavtalene. Europakommisjonen er gitt nødvendig orientering og saken er dermed avsluttet.

4.4.7 Revisjon av opprinnelsesreglene i Europa

Det har ikke vært noen større framdrift i arbeidet med revisjon av opprinnelsesreglene eller etablering av en opprinnelseskonvensjon i løpet av 2007. Europakommisjonen har imidlertid rettet en henvendelse til bl.a. EFTA-landene hvor det spørres om hvilken holdning disse statene har til en eventuell etablering av en egen konvensjon om felles regionale opprinnelsesregler. Dette forholdet vil bli nærmere vurdert og koordinert mellom EFTA-landene.

4.4.8 Middelhavskumulasjon

For å legge til rette for preferansetollbehandling i handelen mellom EFTA-land, EU-land og de landene rundt Middelhavet som er omfattet av Barcelona-prosessen, er det etablert et felles sett av opprinnelsesregler i frihandelsavtalene. Dette åpner for å benytte opprinnelsesprodukter fra ett land i en produksjonsprosess i et annet land, og likevel opprettholde muligheten for preferansetollbehandling (tollfrihet eller redusert toll) inn til et tredjeland som er omfattet av ordningen.

Opprinnelsesprotokollene i EØS-avtalen, EFTA-konvensjonen og i de andre aktuelle frihandelsavtalene er i løpet av 2006 og 2007 erstattet med nye protokoller (EuroMed-protokollene). De nye protokollene krever for slik kumulasjon at det er inngått likelydende avtaler med minst tre avtaleparter. Adgang for industri og næringsliv til faktisk å benytte seg av denne ordningen er iverksatt mellom Færøyene/Norge/Island/Sveits/EU, EFTA/EU/Israel, EFTA/EU/Tunisia samt EFTA/EU/Marokko.

Som følge av iverksatte frihandelsavtaler trer denne ordningen i kraft for henholdsvis Egypt og Libanon så snart de nødvendige notifikasjoner er gjennomført. I tillegg ventes denne middelhavskumulasjonen iverksatt mellom EU/EFTA/Tyrkia i løpet av 2007.

En slik utvidet form for kumulasjonsadgang blir iverksatt etter hvert som de formelle endringer av gjeldende avtaler blir gjennomført. Det samme vil gjelde etter hvert som nye frihandelsavtaler trer i kraft for aktuelle land.

Finansdepartementet har i tolltariffens innledende bestemmelser § 12 annet ledd fullmakt fra Stortinget til å gjennomføre de nødvendige tekniske endringene i opprinnelsesreglene i frihandelsavtaler inngått mellom Norge og fremmed stat eller gruppe av stater. Toll- og avgiftsdirektoratet foretar de nødvendige kunngjøringer overfor næringslivet.

4.4.9 Utvidelse av kumulasjonsområdet til å omfatte Vest-Balkan

EFTA-landene har siden frihandelsavtalene med Makedonia og Kroatia trådte i kraft, ønsket å etablere et system for diagonal kumulasjon mellom disse landene, EU og EFTA-landene, jf. St.prp. nr. 31 (2000-2001) og St.prp. nr. 4 (2001-2002). EFTA-landenes syn er også ved flere anledninger blitt presentert for Europakommisjonen og EUs medlemsland, samt for Middelhavslandene som er omfattet av Barcelona-prosessen.

Kommisjonen og EUs medlemsland har imidlertid vært tilbakeholdne med å inkludere Kroatia og Makedonia i det europeiske kumulasjonssystemet. Men i oktober 2006 framla Kommisjonen planer om hvordan landene på Vest-Balkan på sikt kunne inkluderes i Middelhavskumulasjonen. Hovedtrekkene i Kommisjonens forslag var en to-trinns løsning hvor diagonal kumulasjon først iverksettes mellom EU og landene på Vest-Balkan, unntatt Kosovo og Moldova. I neste trinn inkluderes Vest-Balkan i Middelhavskumulasjonen. EFTA-landene og Tyrkia fremmet ønske om å bli omfattet av det første trinnet, men dette ble avvist av Kommisjonen. I mars 2007 la Kommisjonen fram et revidert forslag. Dette forslaget gikk ut på å inkludere Vest-Balkan i Middelhavskumulasjonen så snart som mulig. I følge Kommisjonen kan en politisk beslutning om dette fattes i løpet av høsten 2007.

EFTA-landene anser at å inkludere Vest-Balkan som fullverdige partnere i Middelhavskunmulasjonen vil være den beste løsningen på sikt. Dette kan imidlertid ta lang tid, da det krever endringer i alle opprinnelsesprotokollene knyttet til systemet. Dette innebærer at alle dagens partnere (42 land) må være enige om endringene i opprinnelsesprotokollene, samt at de endrede protokollene må gjennom de enkelte lands interne ratifikasjonsprosedyrer. Sammen med Tyrkia, Makedonia og Kroatia har derfor EFTA-landene argumentert for at det i mellomtiden kan etableres en kumulasjonssone mellom EU, Tyrkia, EFTA-landene, Makedonia og Kroatia - en såkalt SAP+ kumulasjon (Stabilisation Association Process+). En slik mellomløsning vil kunne gjennomføres ganske raskt ettersom alle involverte parter allerede er enig om at Vest-Balkan skal inkluderes i kumulasjonssystemet og det da vil være vesentlig færre avtaler som må endres. Det langsiktige målet vil imidlertid fremdeles være full integrering av Vest-Balkan i Middelhavskumulasjonen.

4.5 Forvaltning av tollregimet for landbruksvarer

Statens landbruksforvaltning forvalter importvernet for landbruksvarer med hjemmel i tolltariffens innledende bestemmelser §§ 5 og 6, jf. kgl.res. 30. juni 1995 nr. 600 og forskrifter fastsatt med hjemmel i denne.

Tollsatser for bearbeidede jordbruksvarer (RÅK-varer) er underlagt et eget handelsregime hvor utgangspunktet er at tollsatsene skal utjevne forskjeller i prisene på råvarer som inngår i de bearbeidede varene.

Totalt ble det importert landbruksvarer for 25,1 mrd. kroner i 2006. Dette er en verdiøkning på om lag 12 pst. fra 2005. Av total import sto RÅK-varer (bl.a. bakervarer, sjokolade og sukkervarer) for om lag 5,9 mrd. kroner. Den totale tollbelastningen for landbruksimporten utgjorde 1,2 mrd. kroner i 2006.

Toll- og avgiftsdirektoratet har siden 1995 bistått Landbruks- og matdepartementet og Statens landbruksforvaltning (SLF) med en egen overvåkningsordning for import av visse varer fra utviklingsland (GSP-ordningen). Opprinnelig var om lag 400 varenummer i tolltariffen omfattet av overvåkningsordningen. Da farene for markedsforstyrrelser i 1998 ble ansett som små, ble 90 pst. av vareomfanget omdefinert. Direktoratet produserer og leverer månedlige standardrapporter til SLF som benyttes i vurderingen av markedssituasjonen. Overvåkningsordningen for de mest sensitive landbruksvarene administreres fremdeles av Toll- og avgiftsdirektoratet ved at det på søknad fra importører gis automatiske importlisenser.

Den interdepartementale arbeidsgruppen som har utredet mulighetene for å bedre markedsadgangen for utviklingslandene, har gått inn for å forenkle den eksisterende ordningen, se avsnitt 4.3. Det tas sikte på å gjennomføre de nødvendige endringer fra 1. januar 2008 ved at ordningen i sin nåværende form avvikles. Direktoratets overvåkningsforskrift oppheves og erstattes med et nytt rapporteringsssystem der landbruksmyndighetene observerer faktisk import basert på løpende overføring av importdata fra TVINN-basen til SLF.

4.5.1 Administrative tollnedsettelser

Generelle tollnedsettelser gis i hovedsak på varer innenfor målprissystemet i jordbruksavtalen. Forskrift 22. desember 2005 nr. 1723 om administrative tollnedsettelser for landbruksvarer (FAT) gir retningslinjer for hvordan tollnedsettelsene skal beregnes. Forskriften trådte i kraft 1. januar 2006 og erstattet forskrift med samme navn nr. 1315 fra 2000.

De materielle endringene er ikke så store fra tidligere forskrift. Imidlertid er systematikken i den nye forskriften tilpasset utkast til ny lov om toll og vareførsel. Endringen i systematikken skal bedre forskriftenes brukervennlighet. Videre har hjemler til tollnedsettelser som Statens landbruksforvaltning (SLF) tidligere har fått gjennom brev fra Landbruks- og matdepartementet, blitt nedfelt som nye forskriftsbestemmelser i selve forskriften (for eksempel gjelder dette potet, såfrø og såkorn og generelle tollnedsettelser på enkelte bærslag).

Forskriften utgjør en viktig del av importvernet for landbruksvarer. De ordinære tollsatsene er fastsatt i tolltariffen. Disse kan fravikes gjennom internasjonale avtaler om tollpreferanse for varer med en spesifikk opprinnelse. Tolltariffens satser vil kunne nedsettes der SLF er gitt fullmakt til dette.

Fra og med 1. januar 2006 er det i tillegg i vedlegg 8 til forskriften listet opp noen vareslag utenfor målprissystemet som skal ha generelle tollnedsettelser i perioder av året. Generelle tollnedsettelser gjøres gjeldende for alle som importerer i perioden. De generelle tollnedsettelsene omfatter ett eller flere varenumre i tolltariffen. Informasjon om de generelle tollnedsettelsene blir lagt ut som nyhet på Statens landbruksforvaltnings nettsted, www.slf.dep.no, der interesserte kan abonnere på nyheter. I 2006 ble det gitt 261 generelle tollnedsettelser.

Individuelle tollnedsettelser kan gis til bedrifter eller personer etter søknad. Adgang til å gi tollnedsettelser er regulert i ulike forskrifter, se spesifisering i tabell 2.1 i vedlegg 2, som alle er hjemlet i tolltariffens innledende bestemmelser. Tollnedsettelsene gis for et bestemt vareslag i en gitt periode, vanligvis med gyldighet ut kalenderåret. Nivået på den nedsatte tollen avhenger bl.a. av hvilket produkt det gis tollnedsettelse for og det innenlandske prisnivået på tilsvarende produkt. SLF innvilget 3617 individuelle tollnedsettelser i 2006.

Importtillatelse for tollkvoter gis i utgangspunktet til norskregistrerte foretak etter søknad. Foretaket må innvilges kvote før tillatelse kan utstedes. Kvotene er regulert i forskrifter som forvaltes av SLF. Innenfor kvoteordningene er tollsatsene faste, med unntak for korn, råvarer til kraftfôr og reinsdyrkjøtt. SLF innvilget 1782 importtillatelser i 2006 under disse ordningene.

4.5.2 Fordeling av tollkvoter

Statens landbruksforvaltning (SLF) forvalter en rekke tollkvoter for landbruksvarer. Disse er dels fastsatt i internasjonale avtaler, dels hører de under tollpreferanseordningen for utviklingsland (GSP) og dels av andre nasjonalt fastsatte kvoter. Kvotene er hjemlet i ulike forskrifter og årlige brev fra Landbruks- og matdepartementet. Toll- og avgiftsdirektoratet forvalter 5 tollkvoter for tollfri innførsel fra EU hvor importmengden er fastsatt i verdi. Disse tollkvotene fordeles fortløpende etter søknadstidspunkt ved tolldeklarering i TVINN-systemet.

Kvotene som fordeles av SLF er tollfrie, eller har en redusert tollsats i forhold til de ordinære tollsatsene. De fleste tollkvotene fordeles ved auksjon. Prisen som betales for en kvote ved auksjonering, kommer i tillegg til en eventuell tollsats på kvoten. Kvoteprisen vil variere avhengig av etterspørselen i markedet. De tollkvotene som ikke auksjoneres, fordeles i hovedsak ut fra historisk import eller etter søknadstidspunkt.

Auksjon som fordelingsmetode for importkvoter tilfredsstiller kravet om likebehandling av markedsaktørene. Auksjonene gjennomføres på internett, noe som sikrer en åpen prosess der alle interessenter, forutsatt at de er registrerte firmaer i Norge, kan være med og der resultatet av auksjonen umiddelbart blir tilgjengelig for alle. Inntektene fra auksjon av tollkvoter i 2006 utgjorde 116 mill. kroner, mens det i 2005 var inntekter på 79 mill. kroner. Auksjonsprovenyet tilfaller statskassen i sin helhet. Budgivere som får tilslag ved auksjonen, må innbetale auksjonsbeløpet før de kan bruke importrettigheten (kvoteandelen). Den enkelte aktørs andel av kvoten er omsettelig. Den faktiske utnyttelse av de enkelte kvotene varierer imidlertid sterkt og avspeiler markedssituasjonen for produktet det enkelte år, se tabell 2.2 i vedlegg 2.

4.5.3 Fastsettelse av tollsatser for bearbeidede jordbruksvarer

For bearbeidede jordbruksvarer, hvor det gjennom inngåtte frihandelsavtaler ikke er satt en spesifikk tollsats, verditollsats eller tollsats på grunnlag av standardresept, fastsetter Statens landbruksforvaltning (SLF) tollsatsen på grunnlag av råvareinnhold. Tollsatsen beregnes ut fra råvareinnholdet i den enkelte vare og er basert på innmeldte råvaredeklarasjoner fra importører. I 2006 ble det fastsatt 6 728 slike tollsatser overfor enkeltimportører. Tollsatser for enkeltimportører har gyldighet utover det enkelte år. Det var registrert 41 724 slike tollfastsettelser i SLFs database ved utgangen av 2006, noe som er en økning på rundt 10 pst. fra året før.

4.5.4 Tollvernet for korn

Forvaltningen av tollvernet for korn, mel og kraftfôr består både av administrering av tollkvoter (matkorn, oljefrø og karbohydratråvarer til kraftfôr) og administrering av generelle tollnedsettelser (matmel, proteinråvarer og fett til kraftfôr).

Det kan fastsettes kvoter til redusert toll etter bestemmelsene i forskrift 22. desember 2005 nr. 1723 om administrative tollnedsettelser for landbruksvarer § 22. Kvoteimporten skal supplere den norske avlingen og fastsettes slik at markedsbalanse kan oppnås. En markedsmessig balanse oppnås ved at forbruk av mat- og fôrkorn tilsvarer summen av norsk produksjon og supplerende import av henholdsvis matkorn og karbohydratråvarer til kraftfôr, og ved at omsetningen kan skje til de priser som er avtalt i jordbruksavtalen. Kvotenes størrelse fastsettes på bakgrunn av årlige prognoser for norsk produksjon og forbruk, samtidig som det tas hensyn til forventet tollfri import fra minst utviklede landene (MUL). Norske Felleskjøp har som markedsregulator ansvaret for løpende å utarbeide prognoser. Kvotene fordeles ved auksjon.

Import av korn, mel og kraftfôr fra MUL har, (i henhold til forskrift 27. juni 2002 nr. 826 om sikkerhetsmekanisme og overvåkningssystem for toll- og kvotefri import av korn, mel og kraftfôr fra minst utviklede land (MUL)), vært toll- og kvotefri siden 1. juli 2002. Under den norske GSP-ordningen er det etablert en særskilt sikkerhetsmekanisme for denne importen. Det ble i sesongen 2005/2006 ikke importert varer innenfor denne ordningen.

4.6 Regelverksendringer

4.6.1 Tollregelverksprosjektet

En ny toll- og vareførselslov, til erstatning for gjeldende tollov 10. juni 1966 nr. 5, ble fremmet i Ot.prp. nr. 58 (2006-2007). Den nye loven vil innebære en lovstrukturell forenkling og lovteknisk modernisering av tollretten.

4.6.2 Utenlands bearbeiding av landbruksvarer

En ny forskrift om tollnedsettelser for landbruksvarer som gjeninnføres etter bearbeiding i utlandet trådte i kraft 1. juli 2007. Myndigheten til å fastsette tollsatser etter denne forskriften er lagt til Statens landbruksforvaltning. Etter forskriften kan norske landbruksvarer som bearbeides i utlandet tilbakeføres tollfritt til Norge. Andelen utenlandske råvarer som tilføres det bearbeidede produktet i utlandet, skal pålegges ordinær landbrukstoll. Forskriften erstatter forskrift 20. juni 2005 nr. 663 om tollnedsettelser for landbruksvarer som gjeninnføres etter bearbeiding i utlandet.

Kjøtt, kjøttvarer og meierivarer er varegrupper av særlig viktighet for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Landbruks- og matdepartementet har derfor i forskriften lagt opp til å regulere den utenlandske bearbeidingen av disse varegruppene gjennom årlige kvoter. For RÅK-varer og andre basis landbruksvarer enn kjøtt, kjøttvarer og meierivarer skal eksisterende ordning i hovedsak videreføres.

De årlige kvotene er fastsatt til henholdsvis 1 080 tonn for kjøtt, 5 520 tonn for kjøttvarer og 3 120 tonn for meierivarer. Kvotene vil bli fordelt ved auksjon. For å sikre bedriftene forutsigbarhet, legger forskriften opp til å fordele kvotene med gyldighet for inntil tre år av gangen. Første auksjon ble holdt i september 2007 og gjaldt kvotefordelingen for perioden 1. januar 2008 til 31. desember 2010. En samlet kvote for tre år ble da fordelt. For å sikre kontinuitet i overgangsperioden mellom gammel og ny ordning, videreføres hovedelementene i gjeldende regelverk for kjøtt, kjøttvarer og meierivarer ut 2007.

For øvrig er forskriften endret ved at det er innført en formålsbestemmelse og en dispensasjonsbestemmelse. Videre er adgangen til å avslå en søknad presisert til også å omfatte situasjoner som kan medføre vesentlige økonomiske skadevirkninger for næringsmiddelindustrien. Forskriften åpner også for tollnedsettelse ved prøveproduksjon av kjøtt, kjøttvarer og meierivarer i utlandet.

4.7 Endringer i tolltariffen

4.7.1 Endring av den internasjonale HS-konvensjonen

Den norske tolltariffen er i likhet med de fleste andre lands tolltariffer basert på Konvensjonen om Det harmoniserte system (HS) for beskrivelse og koding av varer. Konvensjonen inneholder en tollnomenklatur, den såkalte HS-nomenklaturen. Konvensjonen er tiltrådt av Norge, jf. omtale i St.prp. nr. 66 (1986-87). Norsk tolltariff basert på nevnte nomenklatur ble tatt i bruk 1. januar 1988. Konvensjonen, som tidligere er endret i 1992, 1996, 2002 og sist i 2007, er pr. 1. august 2007 tiltrådt av 131 parter, herunder EU. Dette innebærer at mer enn 98 pst. av verdenshandelen klassifiseres i overensstemmelse med HS-nomenklaturen. De endringer som ble gjennomført pr. 1. januar 2007 var den tredje store revisjonen av Det harmoniserte system siden iverksettingen, og omfattet 354 sett med endringer. De nødvendige justeringer er foretatt i den norske tolltariffen for 2007, og foreligger som trykksak og på nett i norsk og engelsk versjon. Med unntak av mindre justeringer, foreligger det ikke endringer i HS-konvensjonen for 2008.

4.7.2 Nye oppdelinger i tolltariffen

Egne varenummer for storfekjøtt

Norsk produksjon av storfekjøtt, sammen med import innenfor kvotene (WTO og Namibia/Botswana), dekker i de fleste år etterspørselen i det norske markedet. I 2007 er det imidlertid underdekning for storfekjøtt i det norske markedet, og det har derfor vært innført generelle tollnedsettelser for hele/halve skrotter, kvarte skrotter (forparter og bakparter fra samme dyr) og kvarte skrotter (bakparter) i perioden fra 23. april til 30. september.

I gjeldende tolltariff er bakparter av storfe (kvarte skrotter) hvor slagside og sidebein er tatt bort, ikke omfattet av samme varenummer som hele bakparter, og følgelig ikke omfattet av de nevnte tollnedsettelsene. Dette foreslås endret ved at slike bakparter gis nytt varenummer. Konsekvensene av endringene antas å være til fordel for næringsmiddelindustrien og vil ikke få større konsekvenser for forbrukerne. Landbruksmyndighetene har utarbeidet et forslag til definisjon til bruk for klassifisering i tolltariffen. Det vises til forslag til vedtak punkt I B samt vedlegg 3.

Egne varenummer for visse næringsmidler «til dyrefôr»

Statens landbruksforvaltning (SLF) har registrert en økende interesse fra fôrindustrien når det gjelder import av råvarer omfattet av vareomfanget i Protokoll 3 til EØS-avtalen. Det foreslås å splitte varenumrene 19.04.1099 og 21.06.1000 i «til dyrefôr» og «ellers», fordi dette vil gi større muligheter for oppfølging og kontroll når det gjelder fastsettelse av prisutjevning på den delen av importen som skal inngå i kraftfôrproduksjon eller benyttes til dyrefôr. Det vises til forslag til vedtak I B samt vedlegg 3.

4.7.3 Tekniske endringer i tolltariffen

I Stortingets plenarvedtak om tollavgifter for budsjettåret 2007 er Finansdepartementet gitt fullmakt til å innarbeide nye tekniske endringer i tolltariffen. Også for budsjetterminen 2008 kan det være behov for endringer, blant annet som følge av at det oppdages feil som må rettes opp, eller at ord og uttrykk bør endres for å gjøre tolltariffen mer korrekt og entydig i forhold til den engelske og franske originalteksten. Felles for de aller fleste tekniske endringene er at de ikke, eller kun i helt ubetydelig grad, vil innvirke på varens tollbelastning. For å imøtekomme det praktiske behovet for justeringer og for å forenkle saksbehandlingen, ber departementet også i år om fullmakt til å iverksette slike tekniske endringer. Det vises til forslag til vedtak punkt III.