Del 3
Omtale av særlige tema

5 Likestillingsomtale

5.1 Integrering av kjønns- og likestillingsperspektiv i budsjettet

Likestillingsloven § 1a pålegger offentlige myndigheter å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling på alle politikkområder. Som ledd i oppfølgingen av denne aktivitetsplikten, er BLD koordinator og pådriver for departementenes arbeid med integrering av kjønns- og likestillingsperspektiv i arbeidet med statsbudsjettet.

Statskonsult er engasjert av BLD for å gjennomføre en treårig prosess- og resultatevaluering av arbeidet med likestillingsvurdering av statsbudsjettet. Arbeidet startet opp i 2006 og vil fortsette ut 2008. Evalueringen vil gi innspill til BLDs videre arbeid og bidra til utvikling av departementets pådriver- og koordinatorrolle.

Tema for årets likestillingsvedlegg til St.prp. nr. 1 for BLD (2007-2008) er Helse og bruk av helsetjenester – forskjeller mellom kvinner og menn. Hensikten med likestillingsvedlegget er å gi departementene et nyttig verktøy ved gjennomføring av likestillingsanalyser på egne fagområder. Alle departementene skal foreta likestillingsvurdering innenfor egne budsjettområder der de finner det relevant og formålstjenlig og redegjøre for disse i sine egne budsjettproposisjoner. Til hjelp i departementenes arbeid med dette har BLD utarbeidet Veileder til likestillingsvurdering og omtale i departementenes budsjettproposisjoner.

5.2 Likestilling internt i BLD

Likestillingsloven pålegger offentlige myndigheter en målrettet og planmessig pådriverrolle for likestilling på alle samfunnsområder. Det betyr at alle departementer har et selvstendig ansvar for å fremme likestilling som en integrert del av politikken på sine fagområder. Den reviderte likestillingsloven av 2002 stiller også krav til alle virksomheter om å rapportere om status for likestillingsarbeidet i egen virksomhet. Nedenfor følger en kort omtale av det interne likestillingsarbeidet i BLD.

5.2.1 Organisering

Den enkelte avdeling i departementet er ansvarlige for å ivareta kjønnsperspektivet på sine respektive fagområder i tillegg til internt i egen avdeling. For interne fellesfunksjoner som kompetanseutvikling, rekruttering og saksbehandlingsrutiner, har Plan – og administrasjonsavdelingen, med støtte fra likestillingskompetansen i Samlivs- og likestillingsavdelingen, et særskilt pådriver-, og koordineringsansvar.

Vervet som likestillingstillitsvalgt ambulerer mellom organisasjonene med ett års varighet. Den av organisasjonene som ikke innehar vervet, har vervet som vara. Likestillingsrepresentanten møter i samarbeidsutvalget, og har et generelt ansvar for likestillingsspørsmål på arbeidstakersiden.

5.2.2 Statistiske data

Kjønnsfordelingen i BLD er fortsatt skjev. Imidlertid er det en økning i andelen menn i departementet, fra 25 prosent i 2003 til 29 prosent i 2006.

Kjønnsfordelingen varierer mellom avdelingene, fra en mannsandel på 24,1 prosent til 41,3 prosent. Det er flere kvinner enn menn i de lavest lønte stillingsgruppene, spesielt gjelder det kontorstillingene. Det er videre en forholdsmessig større andel menn i enkelte av de høyest lønte stillingsgruppene hvorav 50 prosent av ekspedisjons­sjefene samt 36 prosent av seniorrådgiverne er menn.

Ser en på departementet samlet ligger gjennomsnittslønnen til menn 3,7 lønnstrinn høyere enn gjennomsnittslønnen for kvinner. Hovedforklaringen på lønnsforskjellen er den høye andelen kvinner i de lavere stillingskategorier. Innen de ulike stillingskategorier er det ingen vesentlige forskjeller i avlønning mellom kvinner og menn.

Overtidsstatistikken for 2006 viser at det er godt samsvar mellom andelen kvinner i departementet og andel kvinner som jobber overtid.

Det er i hovedsak kvinner som har redusert stilling på grunn av omsorg for små barn. Ved utgangen av 2006 hadde 10 prosent av kvinnene redusert stilling.

En gjennomgang av eksternt kunngjorte stillinger i 2006 viser at 33 prosent av den totale søkermassen var menn. Andelen av mannlige søkere til intervju var 47 prosent, mens andelen tilsatte menn var på 40 prosent (6 av 15). Tilsvarende gjennomgang i 2005 viste at andelen mannlige søkere var på 33 prosent, 31 prosent av de intervjuede var menn og 36 prosent av de tilsatte var menn.

5.2.3 BLDs likestillingstiltak

Departementet har de siste årene hatt som mål å bedre den interne kjønnsbalansen, og har bevisst gått inn for å rekruttere flere menn. Menn har i stillingsannonsene vært oppfordret til å søke. Dette gjelder spesielt i avdelinger og typer stillinger der kvinneandelen er høy. Departementet har også vært bevisst på å innkalle kvalifiserte mannlige søkere til intervju. Gjennomgangen ovenfor viser at det i 2006 har vært en oppgang både i antall menn innkalt til intervju, og i andelen tilsatte menn. Målsettingen om å rekruttere flere menn kan ikke gå på bekostning av kvalifikasjonsprinsippet, nemlig at den best kvalifiserte søkeren skal tilsettes. Departementet har i 2007 praktisert moderat kjønnskvotering. Det vil si at dersom en kvinnelig og mannlig søker er tilnærmet likt kvalifisert for stillingen, er det mannen som skal tilsettes.

Departementet ønsker å bedre kompetansen i å integrere kjønnsperspektivet i egen virksomhet. På oppdrag fra departementet foretok Statskonsult i 2007 en analyse av hvor godt departementet klarer å integrere kjønnsperspektivet i sine arbeidsrutiner. Rapporten fra Statskonsult viser at det er behov for å øke kunnskapen om metodene og å styrke lederansvaret på dette området. Det arbeides derfor med en handlingsplan for å heve kompetansen på kjønnsintegrering i departementet og å få etablert arbeidsrutiner som gjør at vurdering av kjønnsrelevans blir en del av det daglige arbeidet.

Videre ble det nedsatt en intern arbeidsgruppe som vurderte ulike personalpolitiske virkemidler for å styrke rekrutteringen av menn til departementet. Departementet vil i 2008 fortsatt aktivt søke å rekruttere kvalifiserte menn slik at kjønnsbalansen i departementet bedres.

6 Forskning og utvikling

BLD legger vekt på å integrere FoU-basert kunnskap som en del av beslutningsgrunnlaget på departementets ansvarsområder. Departementet arbeider aktivt for å framskaffe ny kunnskap på aktuelle saksområder og for å sikre at kunnskap om og for sektoren oppdateres jevnlig. Dette skjer både gjennom langsiktige programbevilgninger til Norges forskningsråd, og gjennom direkte prosjektstøtte til fagmiljøer i institutt-, universitets- og høgskolesektoren. I tillegg til å framskaffe ny kunnskap, kan de samme miljøene utføre oppdrag som å sammenstille eksisterende kunnskap, utarbeide kunnskapsstatuser og utredninger, gjennomføre kartlegginger og innhente statistikk. På flere av departementets områder blir forsøk og utviklingsarbeid benyttet for å forbedre og reformere metoder og tjenester. Forskningsbasert kunnskap vil ofte være et nødvendig grunnlag for dette arbeidet, samtidig som forsøk og utviklingsarbeid bidrar til kunnskaps- og erfaringsproduksjon. Forskningsbaserte evalueringer gjennomføres for å sikre treffsikkerhet, og for å fornye og forenkle eksisterende tjenester og ordninger. BLD tar også ansvar for den langsiktige kompetanseoppbyggingen i FoU-miljøene gjennom å gi basisstøtte til forskningsinstitutter og kompetansesentre.

Departementet ser det som sentralt å utvikle et kunnskapsbasert barnevern. Satsingen på et målrettet FoU-arbeid med praksisrelatert forskning, utvikling av forskningsbaserte tiltak, kunnskapsspredning og implementering skal være bærebjelken i et kunnskapsbasert barnevern. Kunnskap fra forskning skal brukes for å sikre gode og trygge tjenester til barn, unge og familier. I den senere tid er det satset på bruk av tiltak som har forskningsdokumenterte positive effekter for enkelte målgrupper innen barnevernet. Dette gjelder spesielt behandlingsmetodene PMTO og MST (se nærmere omtale under kap. 854 Tiltak i barne- og ungdomsvernet). Departementets og Bufdirs satsing på barnevernfeltet er nedfelt i strategi for FoU-arbeidet for perioden 2005-2008, og siktemålet er å utvikle og styrke forskningsmiljøet gjennom strategisk satsing på å innhente, bruke og igangsette forskning som skal utvikle tjenestene. Dette innebærer å være oppdatert på nyere forskning fra inn- og utland om forskningsbaserte tiltak og metoder, og implementere dem sammen med en prosess- og effektevaluering, sørge for forskning på eksisterende tiltak og metoder og utvikle modeller for spredning og implementering av kunnskap.

I 2008 vil BLD videreføre støtten til Program for velferdsforskning under Norges forskningsråd jf. kap. 846 Familie- og likestillingspolitisk forskning, opplysningsarbeid mv., kap. 854 Tiltak i barne- og ungdomsvernet og kap. 857 Barne- og ungdomstiltak. Det er for tidlig å oppsummere resultatene fra forskningsprosjektene i inneværende programperiode (2004-2008). Så langt har Forskningsrådet oppnådd å utvikle færre og større forskningsprosjekter, god rekruttering, faglig bredde, komparative studier og utvikling av store databaser. Tematisk belyser forskningen spørsmål om velferdspolitikken generelt, sosialhjelp og aktivisering, velferdsøkonomiske spørsmål, trygd og arbeidsmarked, velferdsyrkene, og samspillet mellom familie, arbeidsmarked og velferdsordninger.

Departementet ser det som viktig å sikre gode kunnskaper om oppvekst- og levekårsutviklingen for barn og ungdom. Ett av bidragene til dette er et prosjekt under Program for velferdsforskning der overordnet tema er betydningen av FNs barnekonvensjon for barns levekår og velferd. Temaet vil bli belyst gjennom tre delprosjekter (prosjektperiode 2006-2009): To av prosjektene tar utgangspunkt i at barnets rett til å uttale seg i saker som angår barnet selv er senket fra 12 til 7 år i sentrale lover som barneloven og barnevernloven. Det ene av disse prosjektene er en komparativ studie av lovverk og ordninger i ulike land for å realisere barns rett til medvirkning. Det andre undersøker hvordan denne markante endringen i barns uttalerett har påvirket rettspraksis i barnefordelingssaker i Norge, så vel innhentingen og vektleggingen av barnets mening som forholdet mellom denne og barnets beste. Det siste delprosjektet behandler ulike rettighetsdilemmaer fra en juridisk vinkel, idet det tar opp forholdet mellom barns autonomi og kulturelle og religiøse normer som foreldrene legger til grunn. Det behandler rettighetene i forholdet mellom foreldre og barn, og det offentliges (skolens, barnevernets) plikter, rettigheter og kompetanse i forhold til rettighetsdilemmaene.

Norges forskningsråd er i ferd med å utarbeide et nytt kjønnsforskningsprogram for perioden 2008-2012. BLD har deltatt i programplankomiteen. Departementet tar sikte på å støtte det nye programmet. Under kap. 846 Familie- og likestillingspolitisk forskning, opplysningsarbeid mv., rapporteres det fra et utvalg ferdigstilte prosjekter fra det nåværende Program for kjønnsforskning; kunnskap, grenser, endring og fra forskningsprosjekter som departementet har initiert gjennom direkte prosjektstøtte til ulike fagmiljøer.

Forbruksforskningens innhold er over tid endret og utvidet, men volumet har ikke vokst i takt med forbruket, eller i takt med markedsføringsbudsjettene i næringslivet. Det forskes relativt mindre enn før på hva forbruk betyr, hvordan det kan legges til rette for et fornuftig og miljøvennlig forbruk, og lite på samfunnsmessige konsekvenser av endringer i forbrukernes holdninger og handlinger. Det er i dag økende interesse for forbrukeren som aktør i markedet. Klimadebatten retter et nytt og sterkt søkelys på miljøkonsekvenser av forbrukersamfunnet. Forbruk er en del av problemet – kan forbrukeren som aktør bidra til løsningen?

Departementet ser det som viktig at SIFO utvikles videre og fortsetter innsatsen for å styrke den vitenskapelige profilen. Et sentralt spørsmål er hvordan forbruksforskning kan bidra til fornuftig forvaltning av våre felles ressurser – ikke bare i husholdningene, men også i global sammenheng.

7 Omtale av miljøprofilen i budsjettet

7.1 Utfordringer knyttet til miljø og ressursforvaltning innenfor BLDs ansvarsområde.

7.1.1 Miljøutfordringer

7.1.1.1 Forbrukerområdet

Både forbruksvolum og forbruksmønster i samfunnet har innvirkning på miljøet, herunder på klimaet. Begrepet bærekraftig forbruk tar opp i seg hensynet til både natur, ressursgrunnlag, helse, etikk og rettferdig fordeling. Utfordringen knyttet til forbruk handler om å tilpasse forbruksmønsteret og det samlede ressursforbruket i samfunnet til det naturen kan tåle. Ressurs- og forbruksnivå henger nært sammen med inntektsnivået i samfunnet og påvirkes følgelig i liten grad av de tradisjonelle virkemidlene i forbrukerpolitikken. Strategien blir derfor å forsøke å redusere miljøbelastningen ved å påvirke forbrukets sammensetning i en slik retning at det normale forbruket er mest mulig bærekraftig.

7.1.1.2 Barn og unge

Sikring av arealer og tilrettelegging av utemiljø for lek og aktivitet for barn og unge i byer og tettsteder er stadig viktigere, siden arealer forsvinner ved utbygging og fortetting av allerede eksisterende bebyggelse. Kommunene og utbyggerne må ta nødvendige hensyn for å sikre barn og unge et godt oppvekstmiljø, jf. krav i plan- og bygningsloven.

Utvikling av arenaer og metoder for deltakelse og innflytelse er en viktig oppgave for alle kommuner og fylkeskommuner for at barn og unges synspunkter skal bli brukt i utformingen av oppvekstmiljøet.

7.1.2 Rapport om resultater 2006

7.1.2.1 Forbrukerområdet

Departementet ga i 2006 økonomisk støtte til prosjektet God start nyfødt i regi av stiftelsen Miljømerking. Prosjektets formål er å øke tilbud av og etterspørsel etter miljømerkede og økologiske produkter hos nybakte foreldre.

Departementet støttet også lansering og markedsføring av nettstedet etiskforbruk.no i regi av Grønn hverdag og Etisk Forbrukernettverk. Nettstedet skal være et hjelpemiddel for interesserte forbrukere som ønsker å ta etiske hensyn ved sine kjøp i hverdagen.

SIFO utarbeidet i 2006, på oppdrag fra departementet, en rapport om etisk-politisk forbruk. Formålet var å skape bedre kunnskapsgrunnlag for å fremme etisk forbruk og handel, ved å gi en oversikt over ulike initiativ som er igangsatt på dette området nasjonalt og internasjonalt.

Departementet har også i 2006 og 2007 deltatt i en internasjonal arbeidsgruppe for å utvikle en ISO-standard for bedrifters og organisasjoners samfunnsansvar. Standarden forventes ferdig i 2009.

Departementet har videre bidratt til å fornye læremiddeltilbudet om bærekraftig forbruk på skolenettet.no, slik at dette svarer til de krav læreplanene stiller.

7.1.2.2 Barn og unge

BLD har gjennom tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner stimulert til aktivitet i lag og organisasjoner som har kultur- og miljøengasjement som aktivitet. BLD deltar også i Miljøverndepartementets arbeid med oppfølging av barnerepresentantordningen, jf. Plan- og bygningsloven og i arbeidet med Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen (RPR). Et flertall av, og stadig flere, kommuner og fylkeskommuner har et systematisk arbeid for deltakelse og medvirkning fra barn og ungdom i utviklingen av oppvekstmiljøet. Et økende antall barn og unge deltar gjennom tilrettelagte prosesser i kommuner og fylker og gis mulighet til å bidra med synspunkter på utviklingen av oppvekstmiljøet. Kåringen av Årets barne- og ungdomskommune gir ekstra oppmerksomhet til kommunenes planlegging for og med barn og unge og deres muligheter til reell innflytelse på utvikling av kommunale tiltak og tilbud.

7.1.3 Mål for BLDs arbeid

7.1.3.1 Forbrukerområdet

Et mål i forbrukerpolitikken er å bidra til et etisk og bærekraftig forbruksmønster. Det viktigste virkemiddelet under BLDs ansvarsområde er informasjon til forbrukerne. Informasjon om miljømessige, etiske og sosiale aspekter knyttet til varer og tjenester gir forbrukerne muligheter til å velge produkter som utgjør minst mulig belastning på miljøet. På den måten kan bevisste og aktive forbrukere, gjennom etterspørselen, påvirke næringsdrivende til i større grad å legge etikk- og bærekraftshensyn til grunn for investeringer og produksjon.

BLD følger en todelt strategi:

• å legge til rette, forenkle og standardisere informasjon om miljøaspekter og etiske aspekter ved forbruket, og

• å styrke kunnskapen og engasjementet til den jevne forbruker om bærekraftig forbruk i vid forstand.

Både miljøvennlige produkter og relevant informasjon må være lett tilgjengelig dersom forbrukerne skal kunne uttrykke sine miljøpreferanser gjennom etterspørsel i markedet. Informasjon om miljømessige og etiske aspekter ved produkter og tjenester kan formidles for eksempel gjennom positiv miljømerking, nettbasert informasjon, produkttester, næringslivets egen markedsføring og via undervisning om forbrukstemaer i skolen. I miljømerkingen sammenfattes den relevante informasjonen i et symbol (Svanen eller EU-blomsten) som gir et enkelt signal til forbrukeren. Det er et mål å videreutvikle og samordne de eksisterende offisielle miljømerkene, slik at de kan få et enda større gjennomslag i markedet. En annen viktig utfordring er å få offentlig sektor som en stor «forbruker» til å gå foran som et godt eksempel når det gjelder å vektlegge miljø, etikk og «fairtrade» ved offentlige innkjøp.

7.1.3.2 Barn og unge

Viktige mål for BLD er at:

• Alle kommuner og fylkeskommuner ser viktigheten av å utvikle gode og varierte oppvekstmiljø.

• Kommunene foretar en samlet vurdering av barn og unges oppvekstmiljø for å innarbeide mål og tiltak i kommuneplanarbeidet.

• Alle kommuner og fylkeskommuner har et systematisk arbeid for deltakelse og innflytelse fra barn og ungdom i utviklingen av oppvekstmiljøet.

7.1.4 Tiltak under BLD

7.1.4.1 Forbrukerområdet

Følgende tiltak planlegges i 2008 :

Økonomisk støtte til arbeidet med miljømerkene Svanen og EU-blomsten vil bli videreført i 2008 (jfr. kap. 862 Positiv miljømerking). BLD vil arbeide for en best mulig samordning mellom EU-blomsten og Svanen.

BLD vil støtte en informasjonskampanje for å gjøre merkene Svanen og Blomsten (miljø), Ø-merket (økologisk) og Fairtrade/MaxHavelaar (rettferdig handel) mer kjent i befolkningen og øke deres utbredelse. Departementet vil også vurdere økonomisk støtte til andre prosjekter som sikter mot å gi forbrukerne informasjon om etiske eller miljømessige aspekter ved varer og tjenester.

Som ledd i oppfølging av regjeringens Handlingsplan for miljø og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser vil departementet ta initiativ til å få utredet hvilket handlingsrom dagens innkjøpsregelverk gir for å stille etiske og sosiale krav ved offentlige innkjøp. Det vil videre bli laget en veileder og opprettet en rådgivningstjeneste for offentlige innkjøpere om hvordan de kan ta etiske og sosiale hensyn ved offentlige innkjøp.

Departementet vil videreføre deltakelsen i en internasjonal arbeidsgruppe for å utvikle en ISO-standard for bedrifters og organisasjoners samfunnsansvar (ISO 26000).

I undervisningen i forbrukeremner i skolen blir det viktig å fremme kunnskap om hvordan forbruk innvirker på miljø og klima, og hvordan forbrukerne og husholdningene kan opptre miljøbevisst. Den nasjonale oppfølgingen av FNs tiår for undervisning i bærekraftig utvikling (2005-2014) vil dels bygge på en norsk versjon av undervisningsmaterialet YouthXchange, utviklet av UNEP. Temaet forbruk og miljø vil også bli fulgt opp overfor høgskolene med lærerutdanning.

7.1.4.2 Barn og unge

BLD vil bidra til at barn og unges oppvekstmiljø blir tillagt vekt i regional og kommunal planlegging. Departementet vil videreføre arbeidet med å fremme barn og unges rettigheter, deltakelse og innflytelse, blant annet gjennom støtten til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, arbeidet med Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen (RPR), FNs barnekonvensjon, kåring av Årets barne- og ungdomskommune og gjennom å stimulere til idé- og erfaringsutveksling mellom kommuner.

7.2 Grønn stat

Departementet startet i 2002 innføringen av miljøledelse som en integrert del av organisasjonens styringssystem. Målsettingen med tiltakene er å redusere ressursforbruket og miljøbelastningen. BLD er spesielt opptatt av innkjøp, tjenestereiser/transport, avfall/ kildesortering og enkle tiltak som den enkelte ansatte kan gjennomføre i forbindelse med energisparing, jf. departementets interne miljøhandlingsplan som ble revidert i 2005.

Bruk av miljøsertifiserte leverandører er departementets hovedregel ved bestilling av trykkeoppdrag. Gjennom aktiv bruk av eget intranett og større grad av publisering på Internett, arbeides det med å redusere papirbruken i departementet.

For å sikre en god håndtering av avfall, har BLD tatt i bruk alle deler av de returordninger som finnes i regjeringskvartalet (inkludert drikkekartong).

Alle departementets tilknyttede virksomheter hadde ved utgangen av 2005 innført miljøledelse.

8 Aleneboendes levekår

8.1 Innledning

Måten folk lever på har endret seg mye i løpet av de siste tiårene. Det er blitt et større mangfold av samlivsformer. Familiebegrepet er bredt og inkluderende. Å være aleneboende er en akseptert familieform. Aleneboende, forstått som personer som ikke er gift eller registrert som partnere, som ikke er samboere og som ikke bor med barn eller andre personer, har økt markert gjennom de siste 15-20 årene. Økningen skjer særlig blant de yngre. Nye tall viser at denne utviklingen fortsetter: Vi får mindre husholdninger og flere aleneboende (Befolkningsstatistikk 2007). Oslo har flest aleneboende og de minste husholdningene. Det er viktig i denne sammenheng å skille mellom dem som er aleneboende over lang tid og de som er alene i kortere perioder i livet.

Det er ulike grunner til at gruppen aleneboende øker. Veksten ser hovedsakelig ut til å komme av den sterke økningen i samlivsbrudd, ikke minst brutte samboerskap. Men den skyldes også tidligere utflytting fra foreldrene og senere etablering med familie.

Fram til nylig har det manglet kunnskap om aleneboende. Med undersøkelsen Aleneboendes levekår er det for første gang i Norge laget en samlet oversikt og analyse av sentrale levekår for aleneboende i Norge. Statistisk sentralbyrå har utført undersøkelsen på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet. Rundt 900 000 av befolkningen må regnes som aleneboende eller om lag en fjerdedel av den voksne befolkningen i 2004. Aleneboende er en meget sammensatt gruppe. Kvinnene er i overvekt blant de eldre, mennene blant de yngre. De er i alle aldre, av begge kjønn, er rike og fattige, er yrkesaktive og arbeidsledige, noen reiser mye, andre bruker mye av det de har på bolig, noen bor i trange byleiligheter, andre har mange kvadratmeter alene, noen har valgt å bo alene og trives med det, noen er friske og noen er syke og ensomme osv. Utredningen viser at til tross for at aleneboende er en sammensatt gruppe, finner forskerne at levekårene er dårligere for aleneboende enn for personer som bor sammen med andre på de fleste områder.

I Soria Moria-erklæringen lovet regjeringspartiene å «legge fram en sak om aleneboendes levekår».

Regjeringen vil her redegjøre for aleneboendes levekår og for politikken overfor aleneboende.

Mange aleneboende er ressurssterke og møter ikke spesielle utfordringer i hverdagen. De trenger ingen særskilte tiltak. Aleneboende personer tilbys de samme tjenester som befolkningen generelt. Aleneboende rammes imidlertid økonomisk av å være alene med boutgifter og av at avgifter ikke gjenspeiler husstandens faktiske forbruk. Blant annet av den grunn har regjeringen besluttet at kommunene fra 1. januar 2008 ikke lenger skal ha adgang til å fastsette minimumsgebyrer for vann og avløp. Kommunene oppfordres også til å differensiere renovasjonsgebyret. Regjeringen har gjennomgått Husbankens virkemidler for å sikre at disse når aleneboende med svak økonomi. Gjennomgangen viser at ¾ av bostøtten går til aleneboende. Regjeringen vil følge denne ordningen og om den er tilpasset de særlige utfordringene aleneboende står overfor. De dårligst stilte aleneboende omfattes av regjeringens helhetlige politikk som har som mål å utjevne levekårsforskjeller i befolkningen.

8.2 Tiltak under ulike departementer

8.2.1 Helse- og omsorgsdepartementet

Stortingsmelding nr. 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller tar for seg forskjeller i helse som følger utdanning, yrke og inntekt. Helseproblemer i enkelte grupper, som for eksempel aleneboende, er omtalt i den grad deres helseproblemer faller sammen med forskjeller knyttet til utdanning, yrke og inntekt. Strategien i stortingsmeldingen er konsentrert rundt fire hovedområder. For det første vil regjeringen redusere sosiale forskjeller som bidrar til helseforskjeller, for det andre redusere sosiale forskjeller i helseatferd og bruk av helsetjenester. Det tredje målet er innsats for sosial inkludering av mennesker som på grunn av samfunnsskapte barrierer står i fare for å falle utenfor utdanning, arbeidsliv og andre viktige arenaer. For det fjerde vil regjeringen utvikle kunnskap om både årsaker til sosiale helseforskjeller og effektive virkemidler.

Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998-2008) har som mål at personer med psykiske lidelser gjennom sysselsetting, arbeid og aktiviteter i fritiden finner en meningsfull hverdag.

8.2.2 Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Tiltakene i Handlingsplan mot fattigdom. Vedlegg til St.prp. nr. 1 (2006-2007) – Statsbudsjettet 2007 skal styrke tilknytningen til arbeidslivet for de som står utenfor, sikre inkludering og deltakelse for utsatte barn og unge og bedre levekårene for de vanskeligst stilte.

Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen og mål for inkludering. Vedlegg til St.prp. nr. 1 (2006-2007) – Statsbudsjettet 2007 inneholder en rekke tiltak som skal legge til rette for at innvandrere raskest mulig kan bidra med sine ressurser i samfunnet, og til at innvandrere og etterkommere får like muligheter som andre i samfunnet. Blant annet foreslås en målrettet arbeidsmarkedspolitikk overfor innvandrere.

I St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering lanseres en rekke tiltak for å redusere økonomiske og sosiale forskjeller ved å få flere i arbeid. De som trenger hjelp til å komme i arbeid skal gis et bedre tilbud gjennom en enklere og mer tidsbegrenset inntektssikring, mer fleksibel og samordnet bruk av virkemidler, flere arbeidsrettede tiltak og tjenester og mer effektiv tilrettelegging og oppfølging av sykmeldte og utsatte arbeidstakere i virksomhetene. Blant annet lanseres et nytt kvalifiseringsprogram særlig rettet mot personer med økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde over lengre tid.

8.2.3 Miljøverndepartementet

Kommunenes adgang til å fastsette minimumsgebyrer for vann og avløp bortfaller fra 1. januar 2008. Minimumsgebyrer innebærer at kommunene setter en minste gebyrsum som abonnentene må betale uavhengig av forbruk. Mange har vært opptatt av å få mer forbruksavhengige gebyrer, blant annet av hensyn til enslige med lite vannforbruk. Dette er noe av bakgrunnen for at adgangen til å fastsette minimumsgebyrer nå bortfaller.

Det er kommunene som fastsetter renovasjonsgebyr for husholdningene. For husholdningsavfall skal avfallsgebyrene følge selvkostprinsippet. Kommunene oppfordres til å differensiere avfallsgebyrene for å motivere til avfallsreduksjon og gjenvinning, og det er anledning til å differensiere gebyrene der dette er begrunnet i reelle kostnadsforskjeller knyttet til betjening av den enkelte abonnent eller gruppe av abonnenter. Det er kommunen som i det enkelte tilfelle må vurdere om differensierte gebyrer skal fastsettes. Hensynet bak differensierte gebyrer er å gi et insentiv til å redusere egen avfallsmengde. Dette vil også tilgodese aleneboende ettersom disse i de aller fleste tilfeller genererer mindre mengder avfall enn større husstander.

For nærmere omtale av virkemidlet, se St.prp. nr. 1 (2007-2008) Miljøverndepartementet, kap. 3.2, underområde 2.

8.2.4 Kommunal- og regionaldepartementet

Kommunal- og regionaldepartementet administrerer gjennom Husbanken flere økonomiske virkemidler som bidrar til at vanskeligstilte på boligmarkedet kan etablere seg i en egnet bolig. Ingen av disse virkemidlene er målrettet aleneboende spesielt, men flere av dem har imidlertid betydning for denne gruppen og innvirker på deres levekår.

Bostøtten er en rettighetsbasert ordning som skal bidra til at alders-, uføre- og etterlattepensjonister, barnefamilier og andre husstander med svak økonomi skal kunne skaffe seg en hensiktsmessig og nøkterne eie- eller leiebolig og ha mulighet til å bli boende der. Det blir totalt gitt bostøtte til i underkant av 120 000 husstander årlig. Aleneboende er den dominerende husstandstypen og utgjør ¾ av dem som mottar bostøtte. Regjeringen vil ha et fortsatt fokus på denne ordningen og om den er tilpasset de særlige utfordringene aleneboende står overfor.

Startlånet bidrar betydelig for enslige i etableringsfasen. Regjeringen vil derfor stimulere kommunene til en mer aktiv bruk av startlånet: Regjeringen setter derfor i gang et prøveprosjekt der tapsdelingen mellom stat og kommune justeres. I tillegg presiseres prinsippene som ligger til grunn for samfinansiering med private banker.

Regjeringen foreslår å innføre en ny tilskuddsordning for omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Selv om tilskuddet primært ikke er rettet mot aleneboende, vil tilskuddet også omfatte enslige eldre.

For nærmere omtale av Kommunal- og regionaldepartementets virkemidler, se St.prp. nr. 1 (2007-2008) Kommunal- og regionaldepartementet, Kap. 580, post 70 Bostøtte, kap. 2412, post 90 Lån til husbanken og kap. 586, post 64 Tilskudd til sykehjem og omsorgsboliger.

8.2.5 Barne- og likestillingsdepartementet

Demografien i Norge er endret gjennom de siste års vekst i antall aleneboende. For å få økt kunnskap om aleneboendes levekår vil departementet, i samråd med Statistisk sentralbyrå, arbeide for en mer helhetlig definisjon av aleneboende i offentlig statistikk. I dag kan bruken av definisjoner, begreper og aldersinndelinger variere mellom de enkelte datakildene.

8.3 Statistisk sentralbyrå-undersøkelsen Aleneboendes levekår

Undersøkelsen viser at det å bo alene ofte er noe som varer. Dette gjelder i aldersgruppene over 30 år, og særlig blant de eldste. Sett i et perspektiv på 5-10 år er det store flertallet av aleneboende 45 år og eldre stabilt aleneboende. Selv i aldersgruppen 30-44 år er flertallet stabilt aleneboende; to av tre er fortsatt aleneboende etter fem år. Bare blant de yngste er det mindretallet som er stabile. Kanskje kan tallene tyde på at om lag 30 prosent av de yngste er stabile aleneboende i et 10-års perspektiv. Tallene tyder på at kvinner forlater statusen som aleneboende hurtigere enn menn. Antallet aleneboende i de ulike aldersgruppene er for lite til å kunne konkludere sikkert. Andelen langvarig aleneboere har økt sterkt, særlig blant yngre menn. Andelen langvarig aleneboende menn i alderen 30-44 år økte fra 0,5 prosent i 1970 til 4 prosent 20 år senere.

Andelen boligeiere er klart lavere blant aleneboende enn blant flerpersonhusholdninger. Det er færre yngre aleneboende som eier egen bolig, mens det er flere av de eldre. Unge menn eier oftere boligen sin enn unge kvinner. Mange eldre og middelaldrende har god plass, mens enkelte av de yngste bor trangt.

Det er om lag dobbelt så mange aleneboende som har høy boutgiftsbelastning 1 som det en finner blant flerpersonhusholdninger. Dette er ikke uventet. Boligmarkedet tar ikke hensyn til om et hushold består av en eller flere personer eller inntektstakere. Parhushold vil derfor stå økonomisk sterkere på boligmarkedet enn aleneboende. Det er ingen forskjeller i boutgiftsbelastning mellom aleneboende kvinner og menn.

Når de blir spurt om hvordan de oppfatter boligutgiftene, svarer de fleste at de ikke oppleves som tyngende.

Boutgiftene er en stor post på budsjettet for alle husholdninger. Særlig aleneboende bruker, uavhengig av alder, en stor andel på bolig. Aleneboende bruker drøye 10 prosentpoeng mer på bolig enn par med barn og drøye 7 prosentpoeng mer enn par uten barn. I gjennomsnitt for alle aleneboende utgjør boligutgifter 33 prosent av alle utgiftene. Til sammenlikning bruker en gjennomsnittlig norsk husholdning, som i snitt består av 2,2 personer, drøyt 81 000 kroner på det samme, eller 26,7 prosent av hele forbruket.

Flere grupper av aleneboende har hatt en svak inntektsutvikling i perioden 1990 til 2003 både sammenlignet med den generelle inntektsveksten i samfunnet og sammenlignet med de aller fleste flerpersonhusholdninger 2. Unge aleneboende (under 30 år), skiller seg ut med den klart svakeste inntektsveksten, spesielt gjelder dette kvinnene. For aleneboende i alderen 30-44 år har derimot mennene hatt en lavere inntektsvekst enn kvinnene. Aleneboende pensjonister har hatt en langt bedre inntektsutvikling, og er blant "inntektsvinnerne" i perioden sammen med eldre par uten barn og mange av barnefamiliene.

Ser en på inntektsnivå (inntekt som andel av inntekten til husholdningene totalt) viser det seg at aleneboende har langt lavere inntekt enn alle typer flerpersonhusholdninger, både med og uten barn. Aleneboende menn har høyere inntektsnivåer enn aleneboende kvinner innenfor de samme aldersgruppene.

Yrkesinntekt er klart viktigste inntektskilde for unge aleneboende under 30 år. For dem mellom 30-44 år er også yrkesinntekt klart viktigste inntektskilde, men trygd har blitt inntektsmessig viktigere for begge kjønn. For aldersgruppen 45-66 år utgjør ulike typer overføringer fra det offentlige for kvinner om lag en tredel av samlet inntekt, mens tilsvarende andel for menn er under en firedel. Samtidig utgjør yrkesinntekten 72 prosent av de aleneboende mennenes inntekt, og litt under 60 prosent for kvinnene. Blant aleneboende som har nådd pensjonsalderen 67 år, utgjør skattepliktige overføringer i 2003 nesten 90 prosent av den samlede inntekten for både kvinner og menn.

Ser en på den generelle inntektsfordelingen der 1. kvartil omfatter fjerdeparten av personene med lavest inntekt etter skatt per forbruksenhet, mens 4. kvartil omfatter fjerdeparten med høyest inntekt, viser det seg at yngre aleneboende er den gruppen som har falt mest i den generelle inntektsfordelingen. Størst har nedgangen vært for kvinnene. I 1990 lå fire av ti aleneboende kvinner under 30 år i 1. kvartil. Gjennom 1990-tallet økte denne andelen og i 2003 var mer enn seks av ti kvinner å finne i denne inntektsklassen. Kun 2-4 prosent befinner seg øverst i inntektsfordelingen (4. kvartil). Par uten barn, flere typer barnefamilier og pensjonistpar er bedre plassert i inntektsfordelingen enn aleneboende.

Aleneboende er generelt overrepresentert blant dem under lavinntektsgrensen. Dette gjelder spesielt unge aleneboende, både kvinner og menn. Aleneboende i lavinntektsgruppen scorer dårligere på en rekke sosiale indikatorer sammenlignet med aleneboende uten lavinntekt. Lavinntektsgruppen er generelt preget av svakere yrkestilknytning, lavere utdanningsnivå og er hyppigere mottakere av sosiale stønader som bostøtte og sosialhjelp enn aleneboende uten lavinntekt. Unge aleneboende menn i lavinntektsgruppen er mer avhengig av stønader fra det offentlige enn det unge aleneboende kvinner er.

Formues- og gjeldsoppbyggingen 3 blant aleneboende avhenger mye av i hvilken livsfase man er. Blant aleneboende under 30 år og 30-44 år er ofte samlet gjeld høyere en verdien av realkapital (fast eiendom) og finanskapitalen (bankinnskudd, aksjer og andre verdipapirer). Det motsatte er tilfellet for aleneboende i alderen 45-66 år, og eldre aleneboende. Stadig flere aleneboende har opparbeidet seg gjeld de siste årene til tross for at levekårsundersøkelser viser at færre aleneboende nå eier sin egen bolig sammenlignet med for 10-15 år siden. Menn har høyere gjeldsopptak enn kvinner. Det er også en større andel aleneboende menn i de to yngste aldersgruppene som har en høy gjeld sett i forhold til den samlede inntekten. Samtidig har aleneboende kvinner i alderen 30-44 år og 45-66 år større likvide reserver enn det aleneboende menn i samme aldersgrupper har.

Regnet per forbruksenhet bruker aleneboende og par med barn omtrent det samme. Forbruksutgiftene 4 er for de fleste grupper høyere i storbyene enn ellers i landet. Aleneboende bosatt i Oslo har en total forbruksutgift som er 40 prosent høyere enn for aleneboende bosatt utenfor de store byene. Den største andelen av forbruket går til bolig (32 prosent, for par med barn ligger andelen 10 prosentpoeng lavere). Aleneboende som er bosatt utenfor de store byene har den laveste totale forbruksutgiften, og den høyeste andelen som går til boutgifter (33 prosent). Aleneboende som er bosatt utenfor de store byene har altså den høyeste boutgiftsbelastningen når en ser på hva som er igjen i kroner når utgiftene til å bo er betalt.

Aleneboende har lavere andel med varige forbruksgoder (fritidshus, bil, båt). Aleneboende menn og kvinner har samme gjennomsnittlige utgiftsnivå, men bruker pengene forskjellig. Kvinner bruker dobbelt så mye på klær og sko som menn, menn bruker mer på transport og restaurant og hotelltjenester.

Kvinner som bor alene har i større grad helseproblemer enn andre. En høyere andel aleneboende har psykiske vansker. Høyere andeler aleneboende over 30 år har daglig eller ukentlig forbruk av sovemedisin, beroligende medisin og medisin mot depresjon sammenlignet med flerboende. Aleneboende er oftere uførepensjonert og har en høyere uføregrad enn personer som ikke bor alene. Fordelt på kjønn er andelen uførepensjonerte kvinner lavere blant aleneboende enn blant dem som bor sammen med andre, og høyere blant menn.

Fra 1980- til 1990-tallet ble det observert en økning på mer enn 50 prosent i dødeligheten blant langvarig aleneboende menn 30-44 år 5. Menn i den samme aldersgruppen som ikke var aleneboer hadde en nedgang i dødeligheten på henholdsvis 15 og 20 prosent fra en 10-års periode til den neste. Blant langvarig aleneboende kvinner i samme alder var utslagene i dødelighet mindre.

Det er små forskjeller i kulturbruk for aleneboende og personer som bor sammen med andre. Aleneboere deltar i mindre grad i valg enn de som ikke bor alene. Her er det ikke forskjell mellom kvinner og menn. Flest aleneboende er medlem av fagforeninger eller arbeidstakerorganisasjoner. Aleneboere over 30 år deltar i mindre grad i utenomparlamentarisk aktivitet enn de som ikke bor alene, mens blant de under 30 år er denne deltakelsen høyere blant aleneboere.

Andel aleneboende som mangler en fortrolig venn har gått noe ned fra 1980 til 2002. Til tross for denne nedadgående tendensen, er det noen flere blant de aleneboende enn blant de som ikke bor alene som mangler en fortrolig venn. Aleneboende eldre og kvinner svarer i størst grad at de ikke har en fortrolig venn. Kontakt med foreldre, søsken eller voksne barn er nokså lik mellom aleneboende og de som ikke bor alene. Det er flere kvinnelige enn mannlige aleneboende som har lite kontakt med foreldre og søsken, mens forholdet er omvendt når det gjelder lite kontakt med barn.

De som bor alene bruker i gjennomsnitt mindre tid på arbeid enn de som ikke bor alene. Dette gjelder både inntektsarbeid og husholdarbeid. Aleneboende kvinner bruker minst tid til arbeid totalt. Aleneboende bruker mer tid til personlige behov, slik som måltider og søvn, til utdanning og til fritidsaktiviteter. Blant unge og yngre voksne er det aleneboende som bruker mest tid til inntektsarbeid og fritid. For begge grupper har TV-titting, underholdning og fritidsreiser økt de senere årene. De som bor alene opplever oftere at tiden faller lang enn de som bor sammen med noen.

Det er færre sysselsatte blant aleneboende under 67 år enn blant personer i samme alder i flerpersonhusholdninger. Det gjelder både for kvinner og menn, men forskjellen er størst for menn. Det er imidlertid viktige forskjeller mellom de ulike aldersgruppene:

Blant aleneboende menn 30-66 år er det flere arbeidsledige (30-44 år) og flere uførepensjonister (45-66 år) enn blant menn som bor sammen med andre. Aleneboende menn over 29 år har om lag samme arbeidstid per uke som andre menn, men har litt lavere timelønn og om lag 25 prosent lavere yrkesinntekt enn andre menn. Blant unge menn (16-29 år) er aleneboende bedre integrert i arbeidslivet enn andre, flere er yrkesaktive, timelønn og yrkesinntekt er høyere.

Blant aleneboende kvinner 45-66 år er andelen (uføre)pensjonister om lag dobbelt så høy blant aleneboende som blant andre. Aleneboende kvinner 30-44 år har litt lengre ukentlig arbeidstid, ellers er det små forskjeller i arbeidstid og timelønn. Aleneboende kvinner 30-49 år har høyere yrkesinntekt enn andre kvinner i samme alder, mens aleneboende blant de eldste kvinner har litt lavere yrkesinntekt enn andre. Blant unge kvinner (16-29 år) har aleneboende høyere yrkesinntekt.

Langt flere aleneboende innvandrere var utenfor arbeidsmarkedet enn aleneboende i befolkningen i alt. Mange innvandrere er aleneboende. Hver femte innvandrer (begge foreldre er født i utlandet) bor alene. Dette er en litt større andel enn i befolkningen i alt. Det er flere menn som er aleneboende enn kvinner. Mange var gift, men ektefellen bodde i utlandet.

Aleneboende innvandrere mottok sosialstønad i større grad enn aleneboende i befolkningen i alt, men halvparten av sosialstønadsmottakerne fikk mindre enn 50 000 kroner i året.