2 Klagesaker

I overensstemmelse med Stortingets forutsetninger er det adgang til å bringe Billighetserstatningsutvalgets avgjørelser inn for Stortinget. Nedenfor fremmes 78 klagesaker.

SAK NR 1

NN, født 1950, har søkt staten om billighetserstatning grunnet langvarige nevrologiske plager som ble betydelig forverret etter en besvimelse i 1987. Det er stilt spørsmål ved om besvimelsen var utslag av en blodpropp i hjernen som følge av gjennomgått hormonbehandling etter en underlivsoperasjon i 1985. Søker har hatt en vanskelig oppvekst, og hun ble uføretrygdet 18 år gammel på grunn av ryggplager.

Helsetilsynet viste til at søker ble grundig undersøkt etter besvimelsen i 1987, og at man ikke kunne finne tegn til blodpropp. Søker hadde hatt en langvarig sykehistorie, og hadde utviklet mange felles trekk med såkalt kronisk smertesyndrom. Helsetilsynet fant det ikke dokumentert at hormonbehandlingen var årsak til søkers forverrede helsetilstand og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at avslaget på søknaden om billighetserstatning var hardt for søker. Videre hevdes det at hun ble utsatt for en blodpropp, og at denne var forårsaket av den medisinering som ble gitt. Hun forklarer sine ryggplager med sin vanskelige oppvekst.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 2

NN, født 1948, har søkt staten om billighetserstatning grunnet feilbehandling under en operasjon i 1973. Søkeren led av fordøyelsesplager og mavesår. Han fikk i 1973 fjernet 3/4 av magesekken, og tynntarmen ble skjøtet til resten av mavesekken. Søkeren fikk fortsatte plager, og mener at ovennevnte operasjon ble feilaktig utført.

Helsetilsynet viste til at journalopplysningene ikke ga holdepunkt for å si at søker ble feilbehandlet. Standardiserte rutiner ble fulgt, og søkers komplikasjoner i ettertid har vært påregnelige. Helsetilsynet fant ikke at søker var kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søker er kommet spesielt dårlig ut etter sykehusbehandlingen, og det hevdes at Helsetilsynet bagatelliserer hans lidelser. Søker mener at han ikke ble trodd da han redegjorde for sine plager etter operasjonen. Videre anføres at operasjonen som ble benyttet var på et forsøksstadium, og at søker burde ha fått mer informasjon om dette, slik at han kunne ha valgt type inngrep.

Helsetilsynet uttaler at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for deres tidligere vurdering av saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 3

NN, født 1923, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av langvarige ryggsmerter som relateres til en kortisonsprøyte i 1972.

Helsetilsynet bemerket at søker åpenbart har hatt en langvarig og komplisert sykdomshistorie med plager i rygg, muskulatur og ledd, i tillegg til andre fysiske skader. Det kunne imidlertid ut fra foreliggende opplysninger ikke antas at noen av hennes plager var forårssaket av den behandling hun hadde mottatt. Behandlingen hadde videre fulgt vanlige anerkjente prinsipper. Helsetilsynet fant således ikke at søker har kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at Helsetilsynet ikke har vektlagt de plager søker har hatt etter kortisonsprøyten i 1972. Det stilles spørsmål ved hvorvidt bruken av kortison er å anse som adekvat behandling.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder medisinske opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 4

NN, født 1943, har søkt staten om billighetserstatning idet hun mener at hun er feiloperert i skulderen i 1987. Operasjonen skal ha ført til komplikasjoner.

Helsetilsynet viste til at søkerens nakke-, skulder- og armplager i det vesentlige var en følge av en radikal kreftoperasjon i 1980. Hun fikk også innvilget full uføretrygd for dette i 1984. Ut fra muligheten for at skulderplagene delvis kunne vært forårsaket av trange forhold under skulderhøyden, ble det på god indikasjon utført avmeislingsoperasjon i 1987. Den beklagelige komplikasjon som oppsto i form av løsning av kappemuskelen måtte betraktes som en sjelden, men påregnelig komplikasjon til dette inngrep. Søker syntes å være helbredet for sin kreftsykdom. Hun måtte likevel anses å ha vært uheldig når det gjaldt det supplerende behandlingsforsøk mot hennes skulderplager. Hun kunne likevel ikke sies å ha vært spesielt uheldig i sitt møte med helsevesenet. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen bestrides at løsning av festet i kappemuskelen er å betrakte som en påregnelig komplikasjon. Det vises til uttalelser fra to sakkyndige som skal ha bekreftet at dette er en komplikasjon de aldri har møtt i praksis. Videre vises det til at overlegen ved fylkessykehuset skal ha anbefalt at saken ble fulgt opp av Pasientskadenemnda. Det hevdes også at man rent visuelt kan se at skulderplagene skyldes avmeislingsoperasjonen i 1987.

Helsetilsynet viser til at overlegens anbefaling av at saken ble fulgt opp av Pasientskadenemnda ikke kan sees som et uttrykk for at han mente at det var begått noen feil, men bare at begge parter var tjent med at saken ble belyst av objektive instanser. Det er videre liten grunn til å tilskrive søkerens permanente skuldersmerter den inntrådte komplikasjon etter operasjonen i 1987. Den uheldige følgetilstand som skyldes operasjonen, må anses å være av kosmetisk natur samt en viss nedsatt kraft i føringen av armen ut til siden. Det er også helt på det rene at ikke alle blir bra etter denne operasjonen. Helsetilsynet konkluderer med at det ikke er bragt vesentlige nye momenter inn i saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 5

NN, født 1934, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av vedvarende funksjonsnedsettelse og smerter i finger og hånd (refleksdystrofi). Plagene settes i forbindelse med operasjon i 1985.

Helsetilsynet fant ikke grunnlag for å kritisere den behandling søker hadde fått og fant ikke grunnlag for å påstå at operasjonen var medvirkende årsak til utviklingen av refleksdystrofi. Det ble likevel påpekt at opptreningsfasen og forsøk på behandling av hennes symptomer kunne ha vært håndtert noe bedre. Søker hadde imidlertid utviklet en komplikasjon som er relativt hyppig etter operasjoner på hender og armer. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises til at søkerens tilstand har forverret seg ytterligere etter at søknaden ble behandlet første gang i 1995 og at tredje finger på samme hånd er blitt tiltagende smertefull. Det vises videre til at Helsetilsynet har uttalt at den postoperative behandling kunne vært bedre, både når det gjelder mobilisering av fingeren og når det gjelder behandlingen av symptomene. Søkeren er for øvrig uenig med Helsetilsynet når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng mellom operasjonen og utviklingen av refleksdystrofi.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye momenter. Når det gjelder smertene i tredje finger bemerkes at det må anses sannsynlig at smertene i høyre tredje finger er av samme art og opprinnelse som i venstre hånd. Uansett årsaksforholdene finner ikke Helsetilsynet grunn til å endre sitt syn på spørsmålet om billighetserstatning. Ingen erfaring tilsier at en kort anleggelse av blodtomhet på armen kan bidra til utviklingen av refleksdystrofi eller andre plager. Når det gjelder operasjonsteknikken, er det ikke anledning til å traumatisere vevene i så stor grad at det skulle spille inn som moment for utvikling av refleksdystrofi. Helsetilsynet fastholder således sin vurdering av årsaksforholdet og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 6

NN, født 1916, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av feilbehandling i forbindelse med spiserørsbetennelse. Det vises blant annet til påført skade etter innvendige undersøkelser. Søkeren har i vel 30 år hatt plagsomt fordøyelsesbesvær, og det er påvist sår i tolvfingertarmen og alvorlig spiserørsbetennelse.

Helsetilsynet viste til at søker hadde fått adekvat oppfølgning og behandling ved sitt sykehus. Det ble vist til at operasjon hadde vært diskutert, men at nye syrehemmende medikamenter hadde vært rimelig effektive. Det var ikke grunnlag for påstandene om at de gjennomførte undersøkelser hadde påført ham skader. Helsetilsynet fant at søkeren ikke hadde vært spesielt uheldig i sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren har klaget over avslaget.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 7

NN, født 1923, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av dårlig resultat etter behandling av medfødt høyresidig hofteleddsluksasjon

Helsetilsynet fant at resultatet etter operasjonene i 1985 ble som forventet og viste til at det kan oppstå problemer med å opparbeide muskelstyrken i muskulaturen omkring ledd som har vært avstivet i mer enn 20 år. Helsetilsynet fant ikke at søker hadde kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre i hennes aldersgruppe med tilsvarende sykdom. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at det ikke har fremkommet at hun i 1990 ble operert med innsettelse av kunstig kne på venstre side der senere kontroller har vist at kneet ikke har stabilisert seg. Det synes for øvrig å fremgå at det er det høyre benet (hoften) og ryggen som plager henne mest og at klagen i det vesentlige gjelder behandlingen av høyre hofte.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye momenter vedrørende behandlingen av høyre hofte. Den medfødte hofteluksasjon har fra den ble oppdaget da søker var fire år gammel, blitt behandlet etter tidens anerkjente medisinske prinsipper. Når det gjelder kneoperasjonen i 1990, viser Helsetilsynet til at instabilitet i et kunstig kneledd er relativt vanlig uten at noen kan lastes for dette. Helsetilsynet finner fortsatt ikke at søker kan sies å ha kommet særlig uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 8

NN, født 1939, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av påstått manglende diagnostisering av blodpropp til lungen i 1978, feilbehandling av blodpropp i benet i 1989 og feilbehandling for lungelidelser ved sykehus i 1989-94.

Helsetilsynet la til grunn at søker hadde et komplisert sykdomsbilde som var vanskelig å tolke. Det ble ansett som lite sannsynlig at det forelå en blodpropp til lungen i 1978. Det var fortsatt usikkerhet med hensyn til diagnosen, og de aktuelle leger kunne ikke bebreides på grunn av sykdommens kompliserte karakter. Heller ikke den lege som tolket søkers bentrombose som senebetennelse, kunne etter Helsetilsynets oppfatning bebreides. Helsetilsynet fant at søker ikke var kommet særlig uheldig ut av sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetsersatatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen hevdes at det er overveiende sannsynlig at det forelå en blodpropp til lungen i 1978. Påstandene om feilbehandling og feildiagnostisering fremsettes på nytt. Søker mener videre at Billighetsertatningsutvalget ser hele sakskomplekset fra helsevesenets side.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 9

NN, født 1947, har søkt staten om billighetserstatning fordi hennes acusticusnevrinom (langsomtvoksende svulst ved lillehjernen) ble for sent diagnostisert fordi hun ikke ble sendt til computertomografiundersøkelse i forbindelse med hodesmerter i 1980. Svulsten ble først oppdaget da søker fikk nye hodesmerter og andre symptomer i 1984.

Helsetilsynet la til grunn at det var lite sannsynlig at hodesmertene i 1980 hadde sammenheng med nevrinomet. Det viste videre til at det, med den tids CT maskiner, hadde vært meget vanskelig å oppdage en svulst så tidlig i sykdomsforløpet. Helsetilsynet fant at søker ikke hadde kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen hevdes det at de tidligere hodesmertene trolig skyldtes svulsten og at en tidligere CT-undersøkelse sannsynligvis ville ha påvist denne.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 10

NN, født 1940, har søkt staten om billighetserstatning fordi han ble halvsidig lammet etter en operasjon for hjernesvulst i 1993. Søker er i dag helt arbeidsufør og har hatt store økonomiske tap.

Helsetilsynet viste til at operasjonsindikasjonen var meget sterk fordi søker utvilsomt ikke hadde kunnet leve uten dette inngrepet. Det ble videre vist til at den inntrufne komplikasjon var påregnelig ved denne type inngrep idet risikoen angis å ligge på ca 5 %. For så vidt gjelder søkers anførsel om at han ikke ble informert om risikoen for lammelse forut for inngrepet, viste Helsetilsynet til at det neppe ville være i pasientens interesse å presisere muligheten for komplikasjoner utover det som ble gjort fra sykehusets side, idet operasjonen absolutt burde gjennomføres. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke kunne sies å ha kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen bestrides at søker forut for inngrepet ble opplyst om risikoen for lammelse ved inngrepet. Videre fremholdes at søker hadde vært fullt førlig og i arbeid dersom skaden ikke var skjedd.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 11

NN, født 1965, har søkt om billighetserstatning som følge av påstått feilbehandling og manglende informasjon i forbindelse med tannregulering.

Helsetilsynet bemerket at saken hadde vært behandlet i Den norske tannlegeforenings klagenemnd. Saken ble grundig behandlet i forbindelse med denne klagen og konklusjonen var at behandlingen hadde fulgt anerkjente prinsipper og var utført på en forsvarlig måte. Helsetilsynet sluttet seg til klagenemndens vurdering og fant at søker ikke hadde kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet. Det ble ikke anbefalt billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Klagen viser til at avslaget var et hardt slag for søker, og hun kan ikke forstå at Helsetilsynet har funnet behandlingen forsvarlig.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 12

NN, født 1935, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av plagsomme symptomer og skadevirkninger som følge av amalgamforgiftning fra tannfyllinger.

Helsetilsynet viste til at det ikke foreligger vitenskapelig underbygget dokumentasjon på reaksjoner mot amalgamfyllinger. Helsetilsynet konkluderte med at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort årsakssammenheng mellom amalgamfyllinger og søkers langvarige helseproblemer og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholdes at søkers plager er typisk nettopp for de plager som forskerne har funnet ved amalgamforgiftning. Videre anføres at søker har vært ekstra uheldig med sin tannbehandling, idet tannlegen som skulle skifte ut fyllingene ikke tok hennes plager på alvor og lot amalgam sitte igjen under nye fyllinger som ble skiftet ut. Dette skal ha forverret hennes plager.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger som skulle tilsi at søker er blitt gjenstand for annet enn aksepterte prinsipper for forsvarlig tannbehandling. Helsetilsynet opprettholder derfor sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 13

NN, født 1937, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener seg amalgamforgiftet, noe som blant annet skal ha påført henne smerter i rygg og hofter. Hun har også hatt konsentrasjonsvansker, søvnplager samt angst og depresjon. Etter at hun skiftet ut amalgamfyllingene i 1992, har hun opplevd betydelig bedring i sin helsetilstand.

Helsetilsynet viste til at det ikke var noe å bemerke til den tannbehandling som ble utført i perioden 1974-1991 med hensyn til valg av fyllingsmateriale. Det ble også vist til at det ikke forelå dokumentert årsakssammenheng mellom amalgamfyllingene og søkerens helseplager. Det ble derfor ikke anbefalt billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søkeren at det foreligger årsakssammenheng mellom amalgamfyllingene og helseplagene. Hun understreker sine egne erfaringer etter at amalgamfyllingene ble fjernet og bestrider Helsetilsynets årsaksvurderinger. Hun opplyser også at hennes helsetilstand senere har blitt betydelig forverret etter innsetting av bruer og stifttenner av gull-legering.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 14

NN, født 1938, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener at hennes nevrologiske problemer ikke er diagnostisert som amalgambivirkning. Hun mener videre at tannleger har behandlet henne uaktsomt ved å bruke amalgam og gull.

Helsetilsynet fant at det ikke var dokumentert noen sannsynlig årsakssammenheng mellom amalgamfyllingene og søkers langvarige nevrologiske sykdom. Søker ble ikke ansett å ha kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet og Helsetilsynet anbefalt ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen påpekes at det finnes legeerklæringer som knytter søkers sykehistorie til amalgamet. Videre konkretiseres hvilke bedringer søker opplevde da amalgam ble fjernet på hennes oppfordring. Det fremgår også at søker lider av andre helseproblemer.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 15

NN, født 1944, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av forgiftning som følge av amalgamfyllinger i tennene, hvilket skal ha ført til at søker er blitt invalidisert.

Helsetilsynet viste til at det forhold at søkers helsetilstand skulle ha endret seg samtidig med fjerning av amalgamfyllinger, ikke var tilstrekkelig til å fastslå at årsaken til hennes plager var amalgamfyllingene. Det vises til at diagnosen «kvikksølvforgiftning» ikke er verifisert gjennom aksepterte vitenskapelig dokumenterbare metoder. Det ble også vist til at søker ble testet i 1982 uten å gi allergiske reaksjoner overfor noen av de stoffer som var med i testen og som ble benyttet i tannbehandlingen. Helsetilsynet konkluderte med at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort årsakssamenheng mellom amalgamfyllinger og søkers langvarige helseproblemer, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalgetsluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes de i søknaden angitte grunner for billighetserstatning.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 16

NN, født 1936, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av komplikasjoner etter kontrastundersøkelse av blodåresystemet i 1984. Søkeren mener komplikasjonene er årsak til uførhet i form av betydelig økt trettbarhet samt smerter, redusert kraft og bevegelighet i venstre skulder.

Helsetilsynet viste til at det på grunn av symptomer på alvorlig åreforkalkning hos søker var indikasjon for utredning med kontrastundersøkelse av blodårene. På grunn av sykdommens alvorlighetsgrad måtte undersøkelsen foretas via en armarterie i stedet for den vanlige tilgang i lysken. Denne tilgang er beheftet med mer komplikasjoner. Helsetilsynet konkluderte med at de komplikasjoner som var oppstått var påregnelige på bakgrunn av søkers lidelse og de risikofaktorer som forelå. Helsetilsynet fant derfor ikke at søker var kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholdes spesielt at søker ikke ble orientert på forhånd om risikofaktoren ved kontrastundersøkelsen.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 17

NN, født 1942, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun skal ha fått forsinket diagnose og mangelfull behandling av analfistel (sprekkdannelser i endetarmsåpningen) i 1980. Hun mener også å ha fått dårlig informasjon i forbindelse med operativt inngrep for fjerning av fistelen samme år. Den forsinkede behandling av fistelen skal være direkte årsak til angst og spenninger som har ført til muskelsmerter samt belastningsskader i skulder og armer.

Helsetilsynet opplyste at søker alt i 1960 hadde plager med utvikling av hemorroider og sprekkdannelser i endetarmsåpningen. Helsetilsynet fant etter en totalvurdering at søker hadde fått adekvat behandling for sine plager, men at det var beklagelig at fistelen ikke var blitt påvist straks. Det ble imidlertid vist til at søker hadde vært plaget av angst og anspenthet lenge før de operative inngrep i 1980, og at det således ikke var grunnlag for å hevde at forsinkelsen av behandlingen av analfistelen var årsak til hennes psykiske plager. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke kunne sies å ha kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen bestrider søker å ha hatt nerveproblemer forut for inngrepene i 1980, og fremholder at hennes psykiske plager skyldes behandlingen ved sykehuset.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 18

NN, født 1923, har søkt staten om billighetserstatning fordi han mener seg feilbehandlet etter en ortopedisk operasjon i venstre fot i 1958. Hans nåværende smerter i høyre kneledd samt feilbelastning av foten må ses i sammenheng med den feilstilling venstre fot fikk etter dette inngrepet.

Helsetilsynet viste til at det ikke kunne se at den behandlingen søkeren fikk i 1958 eller senere kunne være årsak til hans langvarige plager med bena. Behandlingene hadde fulgt vanlige anerkjente prinsipper og det kunne ikke godtgjøres at han var kommet spesielt uheldig ut av behandlingssituasjonen. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises til at det gikk 25 år før det ble foretatt korrigerende operasjon og at denne blant annet var begrunnet i hans plager med smerter i venstre ben. Dette tilsier at inngrepet i 1983 var en direkte følge av inngrepet i 1958. Han mener reoperasjonen burde vært foretatt tidligere.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 19

NN, født 1923, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av feilmedisinering med medikamentet Tambocor i 1989. Medikamentbruken skal ha påført smerter, svimmelhet og angstanfall i invalidiserende grad.

Helsetilsynet viste til at det ved undersøkelse og behandling av søkers sykdom ble fulgt vanlige retningslinjer for forsvarlig legevirksomhet. Det er ikke kjent at det aktuelle medikament har langtidsbivirkninger av den art som søker selv setter i sammenheng med medikamentene. De umiddelbare bivirkninger var videre velkjente. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet viste til at Norsk Pasientskadeerstatning ikke hadde funnet grunnlag for erstatningsansvar og sluttet seg for øvrig til Helsetilsynets vurdering.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen presiseres at søkeren fikk et betydelig angstanfall etter å ha inntatt medikamentet Tambocor i 1989. Det fastholdes at dette har medført invalidiserende angst.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder opplysninger som endrer deres tidligere vurdering. Det vises også til at det anførte forhold fant sted etter at Norsk Pasientskadeerstatning trådte i kraft. Den tidligere tilråding opprettholdes.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 20

NN, født 1934, har søkt staten om billighetserstatning med påstand om feil- og overbehandling med legemidler for migrene. Søkeren har særlig anført at legemiddelet Cafergot skal ha medført alvorlige bivirkninger. Søkeren ble påkjørt som barn, og har etter dette hatt epileptiske anfall. Han har hatt mange sykehusopphold for større og mindre skadetilfelle i forbindelse med idrett og fall på annen måte. I 1987 ble han uføretrygdet grunnet migrene og høyt blodtrykk. Etter at søker etterhvert ble arbeidsufør med hukommelses- og konsentrasjonsvansker, gjennomgikk han flere undersøkelser. I 1990 sluttet han med medikamenter, og hans tilstand ble bedre.

Helsetilsynet uttalte at søker helt siden tidlige ungdomsår hadde hatt periodevise invalidiserende hodepineanfall. Migrenediagnose ble stilt, men anfallene var ikke helt typiske for diagnosen. Faginstansen fant det ikke tvilsomt at søker i 1980-årene hadde en migrenelignende tilstand, og han gjennomgikk mange undersøkelser. Behandlingen med migrenemedikamenter ble nøye kontrollert og diskutert med ham. I følge Helsetilsynet var det god indikasjon for å behandle søker med Cafergot og andre migrenemedikamenter, og de fant ikke at søker var kommet særlig uheldig ut i sitt møte med helsevesenet. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen opprettholdes søknadens argumenter, men bivirkninger etter middelet Inderal vektlegges. Middelet skal kunne gi sentralnervøse symptomer som hallusinasjoner, forvirring og nedsatt yteevne. Det vises i den forbindelse til en ny legeuttalelse, som konkluderer med at søker er blitt feilbehandlet.

Helsetilsynet viser til at opplysningene som fremkommer i klagen var kjent for dem under første gangs behandling av saken. Når det gjelder legemiddelet Inderal samtykker de i at dette kan gi bivirkninger av ukarakteristisk, sentralnervøs karakter. Helsetilsynet finner imidlertid at vanlig forløp er at bivirkningene opphører i løpet av noen dager, og at eventuelle bivirkninger av langvarig art er mer knyttet til den enkeltes personlighet fremfor til middelets egenskaper. Helsetilsynet finner det lite trolig at Inderal er av betydning for søkers nåværende og tidligere lidelser. Faginstansen opprettholder derfor sin tidligere tilråding.

Justisdepartmentet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 21

NN, født 1934, har søkt staten om billighetserstatning med grunnlag i påstand om feilbehandling med skade på ischiasnerven i forbindelse med en injeksjon. I 1981 hadde søker et antatt gallestensanfall, og hun ble av en allmennpraktiserende lege gitt en smertestillende injeksjon i ventre hofteregion. Søker kjente umiddelbart strålesmerter ned i benet. Hun har siden hatt smerter, nedsatt førlighet og nedsatt funksjonsevne.

Helsetilsynet beklaget at legedokumentasjon for injeksjonen ikke lot seg oppdrive, og la søkers opplysninger om den aktuelle hendelse til grunn. Faginstansen uttalte imidlertid at nerveregistreringer av søkeren hadde vært normale, og det således ikke kunne være tale om en omfattende nerveskade. Røntgenundersøkelser viste også forandringer i ryggsøylen, noe som sannsynligvis medvirket til søkers smertebilde. Samlet sett fant ikke Helsetilsynet grunnlag for at søker var kommet særlig uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søkeren er skuffet over avslaget, og det hevdes at søkers smerteproblem i dag er en direkte følge av injeksjonen hun fikk. Søkeren er avhengig av mye smertestillende medisin.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 22

NN, født 1930, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun ble frarådet kirurgi ved X sykehus etter flere år med angina pectoris og utredning for eventuell hjertekirurgi. Hun ble senere vellykket operert ved en hjertekirurgisk klinikk i Sveits.

Helsetilsynet viste til at søknaden reiser prinsipielle spørsmål om støtte til behandling i annet land der pasienter oppsøker slike tilbud. Helsetilsynet fant at søker hadde fått den utredningen og det råd som var gjeldende praksis ved et av landets fremste hjertekirurgiske senter på det aktuelle tidspunkt. Det faktum at en annen operasjonstype som var tatt i bruk ved enkelte utenlandske sentra foreløpig ikke var anerkjent eller benyttet i Norge, kunne ikke innebære at søker hadde kommet særlig uheldig ut i sitt møte med norsk helsevesen. Helsetilsynet anbefalte således ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholdes blant annet at søker har vært usedvanlig uheldig i sitt møte med gjeldende retningslinjer for behandling i utlandet, og det bes derfor om at hun får dekket de utgiftene hun har hatt på lik linje med andre som har fått hjerteoperasjon i Norge eller har fått sine utgifter dekket ved operasjon i utlandet.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 23

NN, født 1941, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av at han som tidligere hjerteoperert etter flere infarkter, fikk avslått ønske om ny hjerteoperasjon ved X sykehus i 1989. Søker ble senere henvist til et hjertekirurgisk senter i USA og operert der med godt resultat.

Helsetilsynet viste til at søknaden reiser prinsipielle spørsmål om støtte til behandling i annet land der pasienter oppsøker slike tilbud. Helsetilsynet fant at søker hadde fått den utredningen og det råd som var gjeldende praksis ved landets fremste hjertekirurgiske senter på det aktuelle tidspunkt, og at han hadde blitt vurdert i tråd med nasjonale retningslinjer. Selv om det viste seg å være et tilbud om kirurgi i et annet land som søker hadde effekt av, fant Helsetilsynet ikke at det kunne sies at søker er kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med norsk helsevesen. Helsetilsynet anbefalte således ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholdes blant annet at søker har vært usedvanlig uheldig i sitt møte med gjeldende retningslinjer for behandling i utlandet, og det bes derfor om at han får dekket de utgiftene hun har hatt på lik linje med andre som har fått hjerteoperasjon i Norge eller har fått sine utgifter dekket ved operasjon i utlandet.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 24

NN, født 1916, har søkt staten om billighetserstatning fordi han på grunn av manglende pleie og tilsyn pådro seg lårhalsbrudd og hjertesvikt under et sykehusopphold. Han var på sykehus for behandling av lårhalsbrudd da skaden oppsto.

Helsetilsynet viste til at søknad om erstatning var avslått i Norsk Pasientskadeerstatning under henvisning til at det ikke var direkte årsakssammenheng mellom skaden og hjertesviktet. Helsetilsynet sluttet seg til vurderingen og viste til at det var beklagelig at søker falt ved et uhell og pådro seg lårhalsbrudd på sykehuset. Han fikk imidlertid korrekt behandling og oppfølgning av bruddet. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen bestrider søkeren at lårhalsbruddet var forårsaket av et hendelig uhell, men viser i stedet til manglende tilsyn og pleie.

Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 25

NN, født 1934, har søkt staten om billighetserstatning med grunnlag i påstand om synstap etter skade på høyre øye og for sent utført operasjon ved sykehuset. Søker fikk skadet sitt høyre øye som 12-åring, og merket umiddelbart sterk synsnedsettelse. Dagen etter hendelsen ble han undersøkt på sykehus, og fikk beskjed om å komme tilbake etter tre dager. Søker ble imidlertid lagt inn etter to dager med sterke smerter og synsnedsettelse. Det ble foretatt et inngrep, men søker fikk varig synsnedsettelse på høyre øye.

Helsetilsynet viste til at søkers varige svekkede syn skyldtes blødninger i hornhinne og regnbuehinne, og at en betennelseslignende prosess bidro til synstapet. Ved skader av foreliggende art var dette en vanlig følge. Helsetilsynet uttalte at tidligere behandling eller inngrep ikke ville kunne ha forebygget synstapet. På denne bakgrunn fant faginstansen ikke grunnlag for at søker var kommet særlig uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at avslaget er fattet på feil grunnlag, ettersom galt faktum er lagt til grunn. Søker har i klagen angitt hva han mener er riktig hendelsesforløp.

Helsetilsynet har forelagt klagen for en spesialist i øyesykdommer. I dennes erklæring heter det at «Standard behandlingsprosedyre ved skadetidspunktet er i dette tilfelle fulgt. Dessverre kom det til sekundære blødninger og høyt trykk som ødela synet på øyet, men ingen betennelse eller reaksjon i noen av øynene. Forløpet hadde sannsynligvis vært det samme om han hadde vært innlagt ved første kontakt med X øyeavdeling.» Helsetilsynet beklager at det i forberedende behandling ble lagt til grunn enkelte unøyaktigheter, men finner likevel ikke grunnlag for å endre sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 26

NN, født 1989, har ved sin verge søkt staten om billighetserstatning grunnet påstand om at søkeren har fått varig synsskade som følge av en feil som ble begått under hans fødsel. Søkeren ble født etter et normalt svangerskap, men fødselsforløpet ble langvarig på grunn av feilstilling av fosteret. Etter fødselen ble det oppdaget mangel på venstre øye, og linsen på dette øyet ble fjernet. Det har i ettertid oppstått problemer med å tilpasse briller og linser til søkeren.

Helsetilsynet viste til at søkerens lidelse er velkjent, men sjelden, og lidelsen hadde ikke oppstått som en følge av fødselsforløpet. Faginstansen mente at søker ble korrekt behandlet, og at han ikke hadde kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at det er grunnlag for å reise kritikk mot behandlingen av øyelidelsen. Søker skulle gå med lapp over høyre øye slik at gangsyn kunne utvikles på det venstre. Det hevdes at søker som følge av lappen utviklet svekket syn på høyre øye. Videre anføres at en øyelege skal ha uttalt at operasjonen på det venstre øyet var bortkastet, i det søkers syn totalt sett var blitt meget dårlig.

Helsetilsynet har innhentet uttalelse fra spesialist i øyesykdommer, som uttaler at søker er blitt behandlet på en faglig forsvarlig måte, og at resultatet må kunne betraktes som vellykket. Faginstansen bemerker at den sakkyndige som det vises til i klagen er optiker og ikke øyenlege. Helsetilsynet finner således ikke grunnlag for å endre sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 27

NN, født 1973, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av at man ved X sykehus har oversett at søker i forbindelse med en kjeveskade i 1985 også hadde fått en nakkeslengskade.

Helsetilsynet viste til at det bortsett fra subjektive smerter sjelden er kliniske funn ved undersøkelse av pasienter med nakkeslengskade. Det er også vanskelig å påvise årsaksammenheng mellom nakkeslengskader og nakkesmerter. Det ble i den forbindelse vist til at det med utgangspunkt i søkers sykejournal ikke var holdepunkter for at det hadde foreligget noen form for nakkeslengskade samt at det for øvrig ikke er noen kurativ behandling av denne tilstanden. Helsetilsynet konkluderte med at det ikke kunne sies at søker var kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalgetsluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholdes blant annet at søker parallelt med søknad om billighetserstatning har hatt søknad om attføring til behandling, og at Trygderetten konkluderer med at søkers vansker med hensyn til gjennomføring av utdanning har sammenheng med følgene av hodeskaden i 1985. Det vises også til at Trygderetten fant at søker på grunn av sine plager må anses å ha vesentlig innskrenkede muligheter ved valg av yrke eller arbeidplass. Videre vises til at det i spesialisterklæring stadfestes at søkers stadige smerter i hode og nakke er forenlig med symptomer som sees etter hodeskade og nakkeskade.

Helsetilsynet viser til at det ikke fremlagt noen nye legeerklæringer utover de som forelå ved dets første behandling av søknaden. Det anføres at det i denne sammenheng ikke har avgjørende betydning om søkerens plager faktisk kan tilbakeføres til skaden i 1985. Spørsmålet er om helsevesenet forsømte seg i forbindelse med den primære undersøkelse og behandling, noe som ikke er tilfellet. Ingen kjent forholdsregel eller behandling som kunne bedret det senere forløp kunne tenkes å komme ut av gjennomføring av flere undersøkelser umiddelbart etter innkomsten i sykehuset. For så vidt gjelder Trygderettens behandling av saken, vises til at trygdevesenet naturlig nok har en annen tilnærming til spørsmålet om de varige følger etter traumet, og at Trygderettens avgjørelse ikke anses å ha noen relevans for spørsmålet om søker har hatt et uheldig møte med helsevesenet. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 28

NN, født 1945, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av for sen diagnostisering og behandling av rygglidelse etter et fall i 1983.

Helsetilsynet mente at man kunne stille spørsmålstegn ved at det ikke på et noe tidligere tidspunkt ble gjort mer iherdige forsøk på å verifisere diagnosen og lokalisasjonen objektivt. Det ble imidlertid vist til at søker ble behandlet etter vanlige prinsipper med avlastning, ro og forsiktig mobilisering, og at hun senere er behandlet med rikelig fysioterapi. Helsetilsynet fant at søker hadde fått adekvat behandling, og at hennes helseplager måtte anses som påregnelige komplikasjoner etter en ryggskade. Helsetilsynet konkluderte med at hun ikke hadde vært spesielt uheldig i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholdes at man ved sykehuset ikke tok søkers plager på alvor, idet man mente at hennes smerter var psykisk betinget. Hun ble derfor kun gitt smertestillende medisin, hvilket førte til mageplager. Hun anfører videre at dersom hun hadde fått stillet korrekt diagnose på et tidligere tidspunkt, ville hun ikke ha vært uføretrygdet i dag.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 29

NN, født 1945, har søkt staten om billighetserstatning. Grunnlaget for søknaden er de lidelser søkeren har gjennomgått som følge av en trafikkulykke og de påfølgende komplikasjoner dette har medført.

Helsetilsynet viste til at søker hadde fått en korrekt behandling for sin alvorlige skade etter trafikkulykken. Det var ikke inntruffet komplikasjoner som hadde bidratt ytterligere til den medisinske invaliditet og hans nåværende problemer skyldtes følgene etter en alvorlig trafikkskade. Helsetilsynet fant ikke grunnlag for å si at søker var kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte derfor ikke billighetserstatning.

Rikstrygdeverket fant at søker hadde fått behandlet sine krav på sykepenger, attføringspenger og attføringshjelp i samsvar med gjeldende regelverk. Rikstrygdeverket konkluderte med at det neppe var slik at søker var kommet i en spesielt vanskelig situasjon sett i forhold til mange andre som har vært utsatt for skader og ulykker, og fant ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til ovenstående instansers vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søker at dersom leger, trygdekontor og arbeidskontor hadde utført sitt arbeid med hans sak på en skikkelig måte, ville han ha blitt omskolert på et tidligere tidspunkt, slik at han i dag kunne ha vært i samme økonomiske situasjon som før ulykken. Videre anføres at forkortelsen av hans ben ikke ble korrigert ved innsettelse av protese i 1992, slik han var lovet av operatøren.

Helsetilsynet viser til at det ikke kan kritiseres at man ikke har oppnådd forlengelse og at man har fått en ytterligere forkortning ved den siste operasjonen. Helsetilsynet anser det nødvendig at det ble satt inn ny protese uansett om forlengelse kunne oppnås eller ikke. Det anførte forhold at operatøren skulle ha lovet forlengelse, kan ikke i seg selv begrunne billighetserstatning. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Rikstrygdeverket finner ikke at det i klagen fremkommer vesentlige nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 30

NN, født 1950, har søkt staten om billighetserstatning fordi hennes syke foster døde etter angivelig feilbehandling ved X sykehus i 1973. Det vises til at fosteret ved blodoverføring ble stukket i lungen og at fødsel først ble innledet 4 dager etter at fosteret døde.

Helsetilsynet opplyste at X sykehus i 1973 hadde landsfunksjon for metoden med å overføre blod til foster ved alvorlig blodmangel. Det ble videre vist til at man ved obduksjon ikke fant blod i fosterets lungesekk, slik at ekstrastikket på fosterets ryggside ikke kunne ha skadet fosteret. Helstilsynet uttalte at legen kunne ha forsøkt å innlede fødsel straks fosterdød var konstatert på bakgrunn av den psykiske belastning det er for en kvinne å bære et dødt foster. Det ble imidlertid vist til at søker hadde fått riehemmende medikamenter, noe som med stor sannsynlighet ville vanskeliggjort en fødsel. En mislykket kur i en slik situasjon ville også kunne være en psykisk belastning. Helsetilsynet antok videre at en medvirkende årsak til at ventetiden ble fire dager var at dagene omfattet en helg. Det måtte aksepteres at innledning av fødsel som ikke var øyeblikkelig hjelp kunne utsettes til første hverdag.

Helstilsynet fant på denne bakgrunn ikke grunnlag for å hevde at søker ble feilbehandlet verken ved at fosteret fikk et stikk i ryggen eller på grunn av utsettelse av fødsel. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke var kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes de i søknaden angitte grunner for billighetserstatning.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 31

NN, født 1943, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun for 25 år siden fødte et prematurt barn, og hun hevder at barnets hjerneskade oppstod som følge av feilbehandling fra sykehusets leger. På grunn av komplikasjoner ble barnet sendt til sykehus 11 uker gammelt uten kuvøse. Ved hjemkomsten ble det påvist at barnet hadde lungebetennelse. Det ble senere påvist at barnet hadde utviklet cerebral parese. Søker hevder at en kuvøsetransport ville ha forhindret barnets skade.

Helsetilsynet viste til at søker hadde epilepsi og svangerskapsforgiftning under svangerskapet, og at hun ble innlagt med blødninger og smerter den dagen fødselen skjedde. Søkeren fødte tvillinger, og den ene tvillingen døde etter fødselen. Det gjenlevende barnets fødselsvekt var 1050 gram, og svangerskapet ble anslått til 27 ukers varighet. Helsetilsynet vurderte transporten av barnet uten kuvøse som fullt forsvarlig. Dokumentene i saken viste at barnet ble grundig fulgt opp og observert, og det ble ikke anført problemer under transporten. Faginstansen fant at barnets skade oppsto under fødselen, og at det ikke er grunnlag for å reise kritikk mot de behandlende legene. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at Helsetilsynet ikke tok hensyn til søknadens anførsler om termintidspunktet og at barnet ikke hadde skader før det ble fraktet til sykehuset. Videre hevdes det at sykehusets journaler ikke inneholder vurderinger av om kuvøse burde ha vært benyttet under transporten. Det anføres at barnet lå i kuvøse før transporten og umiddelbart etterpå, noe som kan tale for at transporten var uaktsom. Det hevdes til slutt at transporten i alle fall var en samvirkende årsak til barnets fødselsskader.

Helsetilsynet uttaler at det la sykehusets bedømmelse av svangerskapets varighet til grunn, ettersom det samsvarte best med barnets fødselsvekt og modenhetsgrad. Helsetilsynet bestrider at barnet ikke hadde hjerneskade før transporten til sykehuset. Påvisning av hjerneskaden var nettopp årsaken til flyttingen av barnet. Faginstansen har tillit til at legene vurderte transportmåten og fastholder at det ikke er dokumentert forhold som kan tale for at skader oppstod under transporten. Helsetilsynet finner således ikke at klagen inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 32

NN, født 1968, har søkt staten om billighetserstatning idet hun mener at hennes hjerneskade (cerebral parese) skyldes feilbehandling i forbindelse med fødselen. Søknaden baseres på at søker skal ha hatt hemolytisk anemi (ødeleggelse av røde blodlegemer hos nyfødte) som skyldes Rhesusuforliklighet.

Helsetilsyn mente det var lite sannsynlig at søkers hjerneskade skyldtes Rhesusuforliklighet selv om hun er Rhesus positiv. Hun hadde heller ikke symptomer på hemolytisk anemi ved fødselen. Helsetilsynet fant således ikke at det forelå noen blodtypeuforliklighet med antistoffer som skulle tilsi at søker burde fått utskiftning av blod i nyfødtperioden. Søker ble ikke ansett å ha kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen opprettholdes påstanden om at hjerneskaden skyldes Rhesusuforliklighet. Det vises blant annet til at sykehuset burde iverksatt tiltak som kunne ha avklart om det var nødvendig å skifte blod når man hadde kjennskap til barnets blodtype og barnet ble født med gulsott.

Helsetilsynet finner det ikke sannsynlig at søkerens hjerneskade har sammenheng med Rhesusuforliklighet, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 33

NN, født 1950, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av komplikasjoner etter at hun fikk fjernet livmoren i 1987. Hun er 50 % arbeidsufør etter komplikasjonene som angis å bestå blant annet av problemer med kontroll av avføring og vannlating samt økt tretthet.

Helsetilsynet fant at søker ble diagnostisert og behandlet på en faglig og fullt forsvarlig måte. Det ble videre vist til at inngrepet var velbegrunnet og adekvat gjennomført, samt at de komplikasjonene som oppsto var påregnelige. Helsetilsynet anbefalte således ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at komplikasjonene ikke kan anses som påregnelige og at søker må anses å ha kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 34

NN, født 1954, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun skal ha blitt påført sterke rygg- og bekkensmerter etter tangforløsning i 1983. Søkeren mener hun burde vært forløst med keisersnitt. Det vises til at hun ble noe bedre etter operasjon i 1985, men at hun fortsatt har betydelige plager. Hun har vært arbeidsufør fra 1983 og er i dag uføretrygdet.

Helsetilsynet viste til at svært mange gravide får smerter i ryggen og bekkenregionen, og hos 1-2 % av dem blir smertene til reell plage. Videre ble vist til at søker ikke hadde symptomer som ga grunnlag for å stille diagnosen bekkenløsning, til tross for at hun ble henvist for nettopp dette. Det forelå derfor ikke grunn til forløsning med keisersnitt. Helsetilsynet viste også til at til at andre behandlingsformer var blitt grundig prøvd før operasjonen i 1985, og at man på grunn av søkers svært uttalte smerter og ømhet ikke ville la operasjon være uprøvd. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke hadde fått feil eller mangelfull behandling, og at det ikke kunne sies at hun hadde vært uheldig i sitt møte med helsevesenet.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholdes at søker ble feilbehandlet i forbindelse med fødselen i 1983, idet det anføres å ha foreligget klare symptomer på bekkenløsning flere dager før fødselen. Dersom sykehuset i stedet hadde benyttet keisersnitt, ville hun høyst sannsynlig i dag ikke ha vært påført skade i urinblæren og i bekkenet. Hun ville da ha kunnet fungert i det daglige og enda vært i inntektsgivende arbeid.

Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 35

NN, født 1954, har søkt staten om billighetserstatning med grunnlag i påstått feilbehandling i forbindelse med innsetting av spiral. Spiralen skal ha medført underlivsplager og skader samt fremkalt underlivsbetennelse som nødvendiggjorde fjerning av eggstokker, eggledere og livmor.

Helsetilsynet viste til at søker i perioden 1976-1980 hadde et reelt behov for prevensjon. Spiral var et uheldig valg grunnet søkerens tidligere underlivsbetennelse. P-pille var uheldig på grunn av gjennomgått hepatitt, men ble likevel anbefalt ved sykehuset som det minste onde. Søker fulgte ikke dette rådet, og hun fikk innsatt spiral av en lege utenfor sykehuset. Helsetilsynet fant ikke grunnlag for at søker ble medisinsk uforsvarlig behandlet ved at hun fikk innsatt spiral. Søkers underlivslidelser startet før hun fikk innsatt spiral første gang, og denne var ikke årsak til forandringene på livmorhalsen eller til underlivsbetennelsen med tilbakefall. Faginstansen fant på denne bakgrunn at søker ikke hadde vært uheldig i sitt møte med helsevesenet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at Helsetilsynet har bygget på gale opplysninger under sin behandling av saken. Det hevdes at bivirkningene oppstod etter innsetting av en spiral av typen Dalcon-Shield, og at fabrikanten av denne har utbetalt erstatning til kvinner med lignende symptomer som søker. Søker mener at hennes plager startet etter bruk av spiralen. Hun er kritisk til enkelte av inngrepene som ble utført, og viser spesielt til et inngrep i 1985. Søkers fremtid og jobbmuligheter skal ha blitt ødelagt som følge av inngrepene, og hun har mistet troen på helsevesenet.

Helsetilsynet viser til at sakens dokumentasjon viser at søker ikke fikk lagt inn spiral av typen Dalcon-Shield. Når det gjelder inngrepet i 1985 uttales at komplikasjonene etter dette ikke var av alvorlig karakter, og heller ikke sjeldne eller upåregnelige. For øvrig avvises påstanden om at Helsetilsynet skal ha lagt feil faktum til grunn ved sin vurdering av saken. Faginstansen finner ikke at klagen inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 36

NN, født 1966, har søkt om billighetserstatning fordi hun i 1986 ble meddelt at hun hadde avlagt en positiv HIV-test. Blodprøven ble kontrolltestet, og etter 11 dager forelå testresultatet som HIV-negativt. I dette tidsrommet påførte den feilaktige diagnosen søker et betydelig psykisk traume, og hun forsøkte å begå selvmord ved bruk av Vival og alkohol. Ryktene om testresultatet ble raskt spredt på hjemstedet og førte blant annet til at hennes datter ble flyttet fra henne og til sin far. Hun mistet også senere sitt arbeid fordi arbeidsgiver angivelig fryktet at hun likevel var HIV-positiv. Hun anfører at hun som følge av vanskelighetene ble drevet til stoffmisbruk og senere prostitusjon.

Helsetilsynet viste til at det er kjent at vil forekomme falske positive tester. I 1986 skjedde dette av analysetekniske grunner oftere enn i dag. Falske positive tester blir avslørt ved kontrolltest ved et referanselaboratorium, hvilket også skjedde i søkers tilfelle. Helsedirektoratet anbefalte imidlertid i rundskriv av 1985 at pasienter ikke skulle meddeles et positivt testresultat før gjentatt posistiv test forelå fra referanselaboratoriet. Helsetilsynet beklaget at hun ble utsatt for den psykiske påkjenning det var å motta testesultatet og uttrykte forståelse for at hun hadde opplevd situasjonen som dramatisk. Det fant det imidlertid ikke dokumentert som sannsynlig at 11 dager med feilaktig status som HIV-positiv var årsaken til de problemer søker anfører.

Helsetilsynet konkluderte med at søker måtte anses å ha vært uheldig idet hun fikk meddelt det første testresultatet til tross for Helsetilsynets anbefalinger, men at falskt positivt prøvesvar på test måtte anses som en påregnelig risiko. Helsetilsynet fant etter en samlet vurdering derfor ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholdes at det måtte forventes at søkeren oppfattet testresultatet som pålitelig. Selvmordsforsøket dokumenterer videre den faktiske belastning søker opplevde etter hva hun var meddelt. Konsekvensene ble ytterligere forsterket da hun ved et sykehusopphold i 1991 fortsatt ble konfrontert med det falske testresultatet. Det understrekes at hendelsen fikk langvarige følger og at det har tatt over 10 år av søkers liv å kjempe seg ut av de mentale skader feildiagnostiseringen påførte henne.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 37

NN, født 1931, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av psykiske mén og fysisk forfall etter at hustruen begikk selvmord på psykiatrisk sykehus i 1986.

Helsetilsynet viste til at det ikke var grunnlag for å hevde at det var hustruens møte med helsevesenet som var den direkte årsak til søkerens senere helseplager. Det var heller ikke overveiende sannsynlig at det var en klar sammenheng mellom hustruens selvmord og søkerens senere helseskader. Helsetilsynet fant ikke at søker hadde kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at det er overveiende sannsynlig at selvmordet ville vært unngått dersom sykehuset hadde handlet slik de burde. Det er videre vist til at det er årsakssammenheng mellom klagerens kontakt med helsevesenet i forbindelse med sin kones selvmord og hans senere helseproblemer.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder medisinske opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 38

NN, født 1933, har søkt om billighetserstatning for påstått feilbehandling i forbindelse med innleggelse på psykiatrisk sykehus i 1986.

Helsetilsynet fant at søker var behandlingstrengende ved innleggelsestidspunktet, selv om det er mulig at det hadde vært mer korrekt å hjemle innleggelsen i lov om psykisk helsevern § 3, istedenfor § 5 som ble brukt. Det var heller ikke sannsynliggjort at det var årsakssammenheng mellom innleggelsen og søkers senere helseplager. Helsetilsynet fant derfor at søker ikke hadde kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen bestrider søkeren at hun har hatt en alvorlig sinnslidelse, og hun hevder at innleggelsen ble utført på en lite hensynsfull måte, noe som medførte et sjokk.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 39

NN, født 1944, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av feilbehandling på psykiatrisk sykehus. Søker mener at den behandlingen han fikk for sine psykiske lidelser har resultert i et større sammenbrudd.

Helsetilsynet viste til at søker led av en sinnslidelse som var meget vanskelig å behandle. Det var ikke dokumentert eller sannsynliggjort at søkers «kollaps» kunne tilskrives den behandling han fikk på sykehuset. Helsetilsynet fant ikke at søker hadde kommet særlig uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte således ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes at feilbehandlingen ved sykehuset er den direkte årsak til hans sammenbrudd i 1991. Søker mener således at han er kommet spesielt uheldig ut i sitt forhold til helsevesenet.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 40

NN, født 1956, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun under opphold i psykiatriske sykehus skal ha blitt utsatt for urettmessige restriksjoner når det gjelder brev, besøk og telefoner. Dette har vært en stor følelsesmessig belastning for henne.

Søkeren har ved flere anledninger klaget til Kontrollkommisjonen. I 1994 uttalte kommisjonen at det var rettslig grunnlag for å sette slike restriksjoner, men at det var vesentlige mangler ved sykehusets formelle behandling av saken.

Helsetilsynet viste til at restriksjoner i pasienters frihet til å kommunisere med omverdenen kun kan finne sted når det er strengt nødvendig ut fra behandlingsmessige grunner. Slike inngrep vil også normalt bare kunne forsvares som tiltak i helt kortvarige, krisepregede situasjoner. Det ble vist til at skjønnet i dette tilfellet syntes å være rett utøvet. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen etterlyses en prinsipiell vurdering av det rettslige grunnlag for å sette slike restriksjoner. Det vises for øvrig til at det nylig er lagt fram forslag til lovregler på dette området. Søkeren mener at det bør gis billighetserstatning til den utsatte og svake pasientgruppe som allerede er blitt rammet av den nåværende rettstilstands manglende forutberegnelighet. Det vises også til at kontrollkommisjonen fant at det forelå vesentlige mangler ved sykehusets formelle behandling av saken.

Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 41

NN, født 1956, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener seg uberettiget tvangsinnlagt ved psykiatrisk sykehus i en periode på ca 3 uker i 1992. Søkeren hadde på dette tidspunkt nylig født tvillinger som hun ammet. Som følge av innleggelsen ble kontakten med barna avbrutt. Oppholdet fikk også betydning i den konflikt hun befant seg i med sin tidligere samboer om barnefordeling, og det fikk også alvorlige økonomiske konsekvenser for henne.

Vedtaket om tvangsinnleggelse ble kjent ugyldig i fastsettelsesdom i byretten i 1995. Det ble i saken ikke fremmet krav om erstatning med den begrunnelse at det kunne være vanskelig å bevise skyld hos ansatte ved sykehuset og at det var tvilsomt om hun kunne få erstatning på objektivt grunnlag. Det ble videre anført at det i stedet kunne søkes om billighetserstatning, og at en fastsettelsesdom ville ha betydning for en slik søknad.

Helsetilsynet fant at søkeren var kommet særlig uheldig ut av sitt møte med helsevesenet, og anbefalte billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet viste til at det var meget mulig at søkeren hadde et velbegrunnet krav på erstatning, men at det her dreiet seg om et aktuelt og helt ordinært erstatningskrav som i siste hånd burde avgjøres av domstolene. Søkeren burde ha krevet erstatning i forbindelse med ovennevnte sak, eventuelt senere fremmet et ordinært erstatningskrav under henvisning til denne dommen. Dette har hun fremdeles anledning til. Det ble lagt vekt på at billighetserstatningsordningen ikke bør utvikle seg til en alternativ mulighet for fremsettelse av helt ordinære erstatningskrav mot det offentlige. En slik anvendelse av ordningen må også antas å være utenfor Billighetserstatningsutvalgets mandat. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartemenets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søkeren til at hun ikke har funnet noen advokat som er villig til å ta erstatningssaken for henne. Et søksmål innebærer også en økonomisk risiko som hun ikke er i stand til å ta. Hun understreker de svært alvorlige følger den urettmessige innleggelsen fikk for henne og finner avslaget svært urimelig. Det vises også til Helsetilsynets vurdering.

Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 42

NN, født 1939, har søkt staten om billighetserstatning med påstand om for sen diagnostisering av en svulst i hodet og av høyt blodtrykk. Søker har vært manisk-depressiv siden 1965/66, og har hatt flere innleggelser og er også blitt medikamentelt behandlet. I 1985 ble det oppdaget at søkers syn var svekket, og det ble påvist øyenbunnforandringer. Det forelå da forhøyet blodtrykk som var vanskelig å behandle. I 1986 ble det oppdaget en svulst, som ble fjernet. Helsetilsynet fant at hun hadde fått adekvat behandling for sine lidelser, og Billighetserstatningsutvalget avslo søknaden.

Søker klaget på avgjørelsen, og Helsetilsynet uttalte i sin fornyede behandling av saken at de opprettholdt sitt tidligere standpunkt når det gjaldt diagnostiseringen av svulsten. For så vidt gjaldt diagnostiseringen av søkerens høye blodtrykk fant faginstansen imidlertid at dette kunne ha vært oppdaget tidligere dersom søker hadde vært fulgt opp grundigere. Helsetilsynet fant således at søker var kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte billighetserstatning stor kr 50 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble innvilget med kr 50 000,-.

I klagen på dette vedtaket anføres det at også svulsten søkeren hadde var gjenstand for for sen diagnostisering. Det vises til en herredsrettsdom av 1994 der en sammenlignbar sak ble behandlet. I dommen konkluderte sakkyndige med at tre år er for lang tid for å diagnostisere en slik svulst. I søkers tilfelle skal det ha gått betydelig lenger tid enn tre år før svulsten ble oppdaget. I klagen anføres det videre at allerede innvilget beløp er for lavt.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 43

NN, født 1968, har søkt staten om billighetserstatning med påstand om varig funksjonshemning etter fjerning av en fotvorte. Fotvorten ble fjernet i 1978, og det oppstod en blodforgiftning i hofteleddet. Søker lå på sykehus i fem måneder, og infeksjonen ble helbredet. Det oppstod imidlertid en deformasjon av leddet, og muskulaturen ble svekket. Søkeren har varige lidelser.

Helsetilsynet fant det overveiende sannsynlig at det var sammenheng mellom vorteoperasjonen og infeksjonen søkeren fikk. Sykdomsforløpet var forenlig med at det kom bakterier inn i lymfe- eller blodbaner i forbindelse med fjerning av fotvorten. Komplikasjonen var sjelden og upåregnelig, og faginstansen fant at søker var kommet særlig uheldig ut i sitt møte med helsevesenet. Billighetserstatning ble anbefalt med kr 50 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble innvilget med kr 50 000,-.

I klagen anføres at det innvilgede beløp er for lavt. Søker har som følge av skaden lidt et betydelig inntektstap, og situasjonen er usikker når det gjelder søkers mulighet for å kunne inneha arbeid.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet bemerker at billighetserstatning er ment å utgjøre en skjønnsmessig håndsrekning. Ordningen skal ikke kompensere det samlede økonomiske tap en søker har lidd. Departementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 44

NN, født 1952, har søkt om staten om billighetserstatning fordi hun ble smittet av hepatit C-virus ved behandling av en blødersykdom.

Helsetilsynet fant at søker hadde vært spesielt uheldig i sitt møte med helsevesenet ved at hun gjennom en transfusjon ble smittet med hepatitt C, og anbefalte at det ble gitt en billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, dog slik at billighetserstatning ble tilkjent med kr 60 000,-.

I klagen anføres det at beløpet er for lavt og det vises til de store konsekvenser som smitten har hatt for søkeren.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 45

NN, født 1940, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av en kronisk smertetilstand etter operasjon for hydronefrose (utvidet nyrebekken) i 1986.

Helsetilsynet konstaterte at søker ved operasjon på venstre nyre i 1986 var påført en form for nerveskade med vedvarende smerter. Dette var en kjent, men meget sjelden komplikasjon som ikke kunne relateres til ukorrekt operasjonsteknikk. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr 40 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 40 000,-.

Det ble anket over erstatningens størrelse.

Helsetilsynet fant at anken ikke inneholdt nye medisinske opplysninger. Ut fra skadens omfang og sammenlignet med andre med vedvarende skader, fant man imidlertid å anbefale at beløpets størrelse ble økt til kr 70 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og det ble bevilget ytterligere kr 30 000,- slik at billighetserstatningen til sammen utgjorde kr 70 000,-.

Det er på nytt anket over erstatningens størrelse. Det vises i denne sammenheng til at det er utbetalt større erstatninger i tilsvarende saker.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 46

NN, født 1948, har søkt staten om billighetserstatning grunnet påstand om manglende oppfølgning etter en operasjon i 1955. Søker fikk poliomyelitt da hun var 8 måneder gammel. I 1955 ble det foretatt et inngrep for å forhindre videre utvikling av påvist valgusstilling (åpen vinkel mellom lårben og legg). Søker skulle følges opp etter et halvt år, noe som ikke ble gjort. Resultatet ble en feilstilling i bena.

Helsetilsynet fant det sannsynlig at den manglende oppfølgning etter operasjonen i 1955 har vært medvirkende til søkers lidelser. Faginstansen mente at søker var kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte at billighetserstatning ble tilkjent med kr 70 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 70 000,-.

I klagen anfører søkeren at beløpet som ble innvilget i billighetserstatning er for lavt sett i forhold til de lidelser hun har hatt. Søker har gjennomgått mange operasjoner og har jevnlige smerter. Videre har søkeren problemer med å gå.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 47

NN, født 1944, har søkt staten om billighetserstatning fordi han er blitt feilbehandlet fra 1972 da han ble operert for magesår med fjerning av deler av magesekken. På grunn av postoperative komplikasjoner har han senere vært gjennom flere mageoperasjoner, men uten ønsket effekt. Han lider av smerter, kvalme og diaré og har utviklet ernæringsproblemer med betydelig vekttap. Han er uføretrygdet og angis å være i dårlig almenntilstand.

Helsetilsynet viste til at søkeren hadde vært omhyggelig vurdert ved X sykehus for sine betydelige postoperative plager, men at de mange supplerende inngrep ikke hadde gitt positive resultater. Søkeren hadde etter hvert havnet i en prekær tilstand etter at hele magesekken var fjernet. Helsetilsynet konkluderte med at søkeren hadde kommet spesielt uheldig ut av behandlingssituasjonen og anbefalte billighetserstatning med kr 75 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget presiserte at man ikke fant støtte i Helsetilsynet uttalelse om at det forelå feilbehandling av søkeren, men fant etter omstendighetene å tiltre forslaget om billighetserstatning. Erstatning ble således tilkjent med kr 75 000,-.

Det klages over beløpets størrelse under henvisning til omfanget av plagene samt de økonomiske konsekvenser hans tilstand har medført.

Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 48

NN, født 1956, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av kronisk smertetilstand etter en operasjon for skjeling i 1972. Smerter oppstod i nær tid etter inngrepet og er lokalisert rundt høyre øye og bak øyeeplet. Smertene er kroniske, og gir hyppige anfallsvise forverrelser opptil flere ganger pr døgn. Søker er uføretrygdet, og hans tilstand medfører sosial isolasjon og depresjon.

Helsetilsynet viste til at man har store vanskeligheter med å klassifisere og forklare årsaken til søkers lidelser. Flere behandlingsformer har vært gjennomført uten hell. Faginstansen fant på bakgrunn av sakens dokumenter at det ikke var grunnlag for å reise kritikk mot de behandlende institusjoner eller personer. Helsetilsynet fant likevel grunnlag for at søker var kommet særlig uheldig ut, og det ble lagt vekt på arten av foreliggende invaliditet, dens varige karakter og søkers alder. Billighetserstatning ble anbefalt med kr 100 000,-.

Justisdepartementet bemerket at kritikkverdige forhold ved behandlingen ikke var sannsynliggjort. Man fant likevel at søker hadde hatt et svært uheldig møte med helsevesenet, og sluttet seg til Helsetilsynets vurdering.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instanser, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-.

I klagen anfører søkeren at behandlingen forverret en fra før uutholdelig tilstand. Han anser det som urettferdig at han må bære følgene av handlinger utført av fagfolk i norsk helsevesen. Søkeren er uenig i uttalelser som fremkommer i Billighetserstatningsutvalgets vedtak. Han hevder blant annet at hvert behandlingsforsøk som ble iverksatt forårsaket sterkere smerter, og at den muntlige informasjonen som ble gitt om risiko og bivirkninger ikke var tilstrekkelig. Søkeren har fremdeles invalidiserende lidelser, og er 100 % ufør. Han er i en vanskelig økonomisk situasjon, og har ikke mulighet for å skaffe seg egen bolig.

Helsetilsynet har gjennomgått klagen, men finner ikke at den inneholder nye medisinske opplysninger som kan medføre endring av deres tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 49

NN, født 1962, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av skader etter bruk av medikamentet Tegretol. Søkeren ble foreskrevet medikamentet i 1981 etter at hun var innlagt på sykehus for sitt første epileptiske anfall. Som følge av behandlingen har hun utviklet kronisk lysfølsomhet og allergiske reaksjoner. Hun har fortsatt invalidiserende plager.

Helsetilsynet viste til at det var overveiende grunn til å anta at søkeren ikke ble tilfredsstillende orientert om mulighetene for komplikasjoner ved Tegretol-behandlingen. Det var også svært sannsynlig sammenheng mellom medikamentbruken og fotosensibiliteten i 1981. Det kunne heller ikke utelukkes at den senere kroniske tilstand hadde sammenheng med medikamentbruken. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr 70 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 70 000,-.

Søkeren klaget over beløpets størrelse under henvisning til omfanget av hennes plager. Det ble vist til hennes omfattende behandlingsutgifter og til at hennes erstatningskrav mot sykehuset er foreldet.

Helsetilsynet fant å legge større vekt på omfanget av søkerens plager og anbefalte å forhøye billighetserstatningen med kr 30 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurdering og billighetserstatning ble tilkjent med ytterligere kr 30 000,- slik at den totale billighetserstatning ble satt til kr 100 000,-.

Søkeren fastholder sin klage over beløpets størrelse og viser til at sykehusets unnlatte informasjon og oppfølgning har medført at hun har fått invalidiserende bivirkninger som i svært stor grad begrenser hennes livsutfoldelse.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 50

NN, født 1959, har søkt staten om billighetserstatning fordi han ble påført skader i venstre testikkel og store smerter i høyre lyske etter en kreftoperasjon. Han er uføretrygdet på grunn av smertene. Han reiste søksmål om skadeserstatning for domstolene på grunnlag av at skadefølgene ikke ble tilfredsstillende diagnostisert og behandlet. Staten ble frifunnet idet retten fant at sykehuset ikke kunne bebreides for at det ikke hadde stilt riktige diagnoser og sørget for adekvat behandling tidligere.

Helsetilsynet la til grunn at søker ikke fikk tilfredsstillende undersøkelse og behandling i forbindelse med komplikasjonene som oppsto, og at han derfor hadde kommet uheldig ut av sitt møte med helsevesenet. Helsetilsynet anbefalte en billighetserstatning på kr 100 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, men anbefalte at erstatningen skulle settes til kr 150 000,-.

Billighetserstatningsutvalget bemerket at søker var kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet, til tross for at Høyesterett kom til at det ikke forelå erstatningsbetingende uaktsomhet fra helsevesenets side. Det ble særlig lagt vekt på at de oppståtte komplikasjoner var svært sjeldne og ikke påregnelige etter det foretatte inngrep. De lidelser søkeren gjennomgikk inntil nødvendige operasjoner senere ble foretatt, var videre meget betydelige. Billighetserstatningsutvalget kom til at Helsetilsynets anbefaling var best i samsvar med praksis i tilsvarende saker, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-.

Det klages over beløpets størrelse. Det hevdes at det ikke finnes sammenlignbare saker som skulle tilsi at Helsetilsynets anbefaling ble fulgt fremfor Justisdepartementets. Det hevdes også at faktum i saken er feil idet søker ikke hadde hatt smerter før innsprøytingen som førte til skadene.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 51

NN, født 1961 og datteren MN, født 1982, har søkt staten om billighetserstatning fordi deres tidligere samboer og far (MM, født 1960) døde av aids i 1987 etter at han i 1985 mottok en blodplasmatransfusjon som inneholdt HIV-smitte. MM mottok blodplasmatranfusjonen da han skulle donere en nyre til sin søster. Han ble først klar over HIV-smitten nitten måneder senere. Verken NN eller MN ble likevel smittet. NN er påført betydelige psykiske skader som også har medført innleggelse på psykiatrisk sykehus.

Det anføres at det ikke var indikasjon for å gi blodplasma og at det ikke var gode nok rutiner på sykehuset for når blodplasma ble gitt. Sykehuset gjorde heller ikke nok i ettertid for å oppspore hvem som kunne ha fått HIV-smittet blodplasma.

Søkerne har fremmet erstatningskrav mot staten. Partene inngikk forlik i 1995 og staten utbetalte kr 160 000,- til datteren og kr 240 000,- til tidligere samboer i tillegg til dekning av advokatsalær med kr 64 625,-. Datteren har videre fått utbetalt en gruppelivsforsikring med kr 188 000,- samt kr 7 476,- i brutto årlig barnepensjon fra farens tidligere arbeidsgiver.

Helsetilsynet viste til at det måtte anses som kritikkverdig at blodtransfusjon ble gitt uten en god klinisk begrunnelse, siden blodprodukter på det angjeldende tidspunkt var potensielt farlige med hensyn til HIV-smitte. Det tok videre svært lang tid før det ble klarlagt at MM var påført HIV-smitte og sykehuset klarte ikke å oppspore MM etter at det ble klar over at de hadde gitt HIV-infisert blod til flere pasienter. De etterlatte og spesielt samboeren var særlig hardt rammet i det hun også i lang tid selv var svært utsatt for HIV-smitte. Dette har medført store, langvarige og sannsynligvis varige psykiske traumer og plager, noe som også har gått ut over hennes evne til å ta seg av sin datter. Belastningene for søkerne etter at MM ble HIV-smittet var således på flere måter ekstreme.

Helsetilsynet fant på den bakgrunn at de allerede utbetalte erstatnings- og forsikringsbeløp ikke burde komme til fortrengsel for å tilkjenne billighetserstatning i saken. Det anbefalte under henvisning til de synspunkter om billighetserstatning som fremkommer i Innst S nr 220 (1992-93), at det ble tilkjent billigheterstatning med kr 250 000,- til hver av de to etterlatte.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble tilkjent med kr 500 000,-, fordelt med kr 250 000,- til hver.

I klagen vises til at den spesielt tragiske og belastende situasjon søkerne er satt i bør begrunne en billighetserstatning ut over tidligere rammer for billighetserstatning i sammenlignbare saker. Det vises til Helsetilsynets vurdering.

Helsetilsynet viser til sin tidligere vurdering der det uttales at de etterlatte har blitt ekstra hardt rammet og at de belastningene de har vært utsatt for på flere måter har vært ekstreme. Helsetilsynet viser til klageinstansen for så vidt gjelder vurderingen av om ytterligere billighetserstatning kan tilkjennes.

Justisdepartementet viser til at billighetserstatning vanligvis ikke tilkjennes der søkerne er tilkjent annen form for økonomisk kompensasjon. På bakgrunn av sakens svært tragiske omstendigheter, ble søkerne likevel tilkjent maksimalt beløp i forhold til Billighetserstatningsutvalgets kompetanse ved innvilgelse av billighetserstatning på grunnlag av påført HIV-smitte i sykehus, jf Innst S nr 220 (1992-93).

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 52

NN, født 1930, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleundervisning og mobbing. Det anføres også at hennes uttaleforstyrrelser ikke ble rettidig oppdaget og behandlet. Søkeren hadde deler av sin skolegang under krigen.

Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet uttalte at i likhet med mange andre i hennes generasjon fra Finnmark, har søker hatt en mangelfull skolegang i krigstiden. Det var ikke mulig å uttale seg om hennes taleproblemer hadde medført spesielle skolevansker og det ble ikke funnet dokumentert at hun hadde vært utsatt for spesielt unormal eller urettferdig behandling. Selv om det ikke ble funnet grunn til å betvile at den mangelfulle skolegang på mange måter hadde gjort voksenlivet vanskelig for henne, ble det ikke anbefalt billighetserstatning.

Helsetilsynet fant under henvisning til datidens kompetanse vedrørende behandling av taleforstyrrelser, at søker ikke hadde kommet særlig uheldig ut av sitt møte med helsevesenet. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes at søker har fått mangelfull skolegang og at dette bør resultere i en billighetserstatning. Det er videre vist til at Helsetilsynet velger å se bort i fra at hun ble operert for mandlene som 7 åring, og at dette er årsaken til hennes problemer.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner ikke at det foreligger nye opplysninger som tilsier endring av tidligere tilråding.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 53

NN, født 1956, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull grunnskoleopplæring. Søkeren er av taterfamilie og flyttet mye rundt da hun var i opplæringspliktig alder. Hun føler seg også motarbeidet av trygdekontoret ved at hun ikke fikk tilbud om attføring da hun ble uføretrygdet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at søker hadde gjennomført grunnskoleopplæringen slik den etter loven var på den tid hun var i opplæringspliktig alder. Hun hadde også siden benyttet mulighetene til videre opplæring. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Rikstrygdeverket fant at tilståelsen av uføretrygd var i samsvar med de reglene og retningslinjene som gjaldt på den tiden. Det ble også vist til at søker selv oppga at hun ikke ønsket attføring. De innhentede medisinske opplysningene talte også for at attføring ikke var hensiktsmessig. At attføring i større grad har blitt forsøkt idag, gjør det ikke urettmessig at attføring ikke ble forsøkt dengang. Rikstrygdeverket anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at søker ble trakassert som følge av sin bakgrunn som tater. Hun gjentar også påstandene om at hun er blitt motarbeidet av trygdekontor og arbeidskontor.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Rikstrygdeverket har gått gjennom saken på nytt uten å finne nye opplysninger som medfører at de endrer sine tidligere tilrådinger.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 54

NN, født 1929, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun ble dårlig behandlet på internatskole i barndommen samt tapt skolegang på grunn av krigen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant det vanskelig å legge til grunn at det hadde forekommet direkte overgrep selv om forholdene ved skolen ikke alltid var så gode som de burde ha vært. Når det gjaldt den tapte skolegang, uttalte departementet at skoletilbudet i lange tider var mangelfullt for alle barn som vokste opp i denne delen av landet under krigen, og at departementet ikke tidligere hadde anbefalt billighetserstatning på dette grunnlag. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet uttalte at det ikke fant det tvilsomt at internatoppholdet var en belastning for søker, men at det skal svært mye til før billighetserstatning tilkjennes på grunnlag av dårlig behandling fra en lærer. Justisdepartementet sluttet seg ellers til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets uttalelser om praksis i forbindelse med tapt skolegang under krigen, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til uttalelsen fra Justisdepartementet, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til de store konsekvenser som oppholdet på internatskolen har fått, og til at Justisdepartementet har innrømmet at oppholdet var belastende for søker.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 55

NN, født 1935, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av problemer som følge av mangelfull skolegang. Søker ble i 1979 tilstått kr 25 000,- i billighetserstatning på delvis samme grunnlag. Det vises nå til at livssituasjonen har forverret seg drastisk de siste 15 årene samt at samfunnsutviklingen har bidratt til å øke problemene. Søkeren er av taterfamilie og reiste mye rundt da han var i opplæringspliktig alder.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at det ved fastsettelsen av erstatningsbeløpets størrelse i 1979 ble lagt vekt på at søkeren hadde fått mangelfull utdanning. Det ble videre tatt hensyn til de plager og ulemper mangelfull utdanning automatisk medfører for søkeren. Departementet kunne ikke se at det fremkom ytterligere opplysninger som ga grunnlag for fornyet behandling.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over vedtaket. Det vises blant annet til at det i dag utbetales kr 60 000,- til tatere som har fått mangelfull grunnskoleopplæring.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet vil bemerke at det forhold at pengeverdien er endret eller at det er foretatt økning i det generelle erstatningsnivået, ikke i seg selv er tilstrekkelig grunnlag for å bevilge ytterligere billighetserstatning til personer som tidligere har fått erstatning på samme grunnlag.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 56

NN, født 1960, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull opplæring tilpasset hennes lese- og skrivevansker (dysleksi). Hennes dysleksi ble først konstatert i voksen alder og det vises til det tap søker har lidd ved ikke å ha fått adekvat undervisning i grunnskolen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at skolen helt fra 1. klasse var klar over at søker hadde vanskeligheter i forhold til lesing og andre skolefag. Departementet antok at lesevanskene ble vurdert som en del av en mer generell lærevanske kombinert med uheldige oppvekstvilkår. Hun ble grundig utredet både i 1. og 5. klasse og ble gitt spesialundervisning under hele skolegangen. Departementet konkluderte med at hun hadde fått den undervisning hun hadde krav på og at denne var tilrettelagt hennes behov. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises til at faginstansen i for liten grad har vektlagt vurderingen fra X logopedsenter. I henhold til denne vurderingen har søkeren spesifikke lærevansker i form av dysleksi og dyskalkuli. Den spesialundervisning som ble gitt i 7. og 8. klasse ble ikke gitt av spesialpedagog. Skolens beslutning om å forsøke å gi henne tilbud på ordinær skole, må også anses som feilaktig.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fastholder at skolen synes å ha gjort det de kunne for å gi søker tilrettelagt undervisning. Hun ble undersøkt av psykolog og fikk undervisning av spesialpedagog i alle fag på barneskolen. At ekstraundervisningen i 7. og 8. klasse ble gitt av lærer uten spesialpedagogisk utdannelse, kan ikke tillegges avgjørende vekt ved vurderingen av om billighetserstatning kan tilkjennes. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 57

NN, født 1932, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleundervisning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at søker hadde svært mye fravær på folkeskolen og at dette i stor grad skyldtes at hun gikk på skolen under annen verdenskrig. Søkerens analfabetisme kunne imidlertid ikke forklares ut fra manglende skolegang alene, men måtte også tilbakeføres til at hun antagelig ikke fikk tilfredsstillende oppfølgning under den skolegang hun faktisk hadde. Det var imidlertid i ettertid ikke mulig å komme frem til noen endelig slutning om årsaker eller skyldforhold. Departementet viste til at det var liten grunn til å tvile på at manglende tilegnelse av grunnleggende ferdigheter i lesning, skriving og regning i utpreget grad hadde skapt vansker og nedsatt livskvalitet gjennom et langt liv. Det ble på dette grunnlag anbefalt billighetserstatning med kr 80 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til til fagdepartementets vurdering, men viste til at det gikk frem at søkerens manglende utdannelse delvis skyldtes at hennes skolegang foregikk under krigen. Sett på bakgrunn av at det normalt ikke innvilges billighetserstatning ved manglende skolegang under krigen, fant departementet å anbefale at det ble tilstått billighetserstatning med kr 40 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 40 000,-.

Søkeren klager over at det tilkjente beløpet er for lavt.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 58

NN, født 1946, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleutdannelse. Søkeren er av omstreiferslekt, og familien reiste mye rundt. Han har kun hatt skolegang i enkelte helt korte perioder.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkeren hadde svært mangelfull grunnskoleundervisning og anbefalte billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet anbefalte under henvisning til Stortingets behandling av Innst S nr 75 (1996-97) at billighetserstatning ble tilkjent med kr 60 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 60 000,-.

Det klages over beløpets størrelse under henvisning til at søkeren kun har gått på skole i ca 2 måneder. Erstatningsbeløpet bør i større grad gjenspeile lengden av skolegangen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 59

NN og NM, født 1952, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull og vanskelig skolegang samt problematisk oppvekst på grunn av omstreiferbakgrunn.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til den ulempe søkerne hadde hatt ved å ikke få den grunnskoleopplæring de hadde krav på, og anbefalte billighetserstatning med kr 100 000,- til hver av søkerne.

Justisdepartementet sluttet seg til fagdepartementets vurdering, men fant på bakgrunn av praksis i lignende saker å anbefale at billighetserstatningen ble satt til kr 60 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 60 000,- til hver av søkerne. Utvalget viste for øvrig til drøftelsene i Innst S nr 75 (1996-97) side 3 om begrunnelsen for standardbeløpet på kr 60 000,- og fant ikke grunn til å fravike dette beløpet i nærværende sak.

NN klager over vedtaket. Det vises til et ytterligere behov for økonomisk bistand.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 60

NN, født 1953, har søkt om billighetserstatning av statskassen for mangelfull oppfølgning fra barnevernet i forbindelse med hans skolegang.

Søkeren ble i 1996 tilkjent billighetserstatning med kr 60 000,- på grunnlag av manglende oppfølgning fra barnevernets side. Det ble lagt vekt på at Barne- og familiedepartementet i sin uttalelse viste til at søkerens mormor hadde ansvar for søker i hans oppvekst uten at hennes hjem var godkjent som fosterhjem. Departementet fant at barnevernet ikke fulgte opp sitt ansvar overfor søker i tilstrekkelig grad ved at de ikke undersøkte nærmere hva slags oppfølgning han fikk i hjemmet.

Søkeren har bedt om en nærmere vurdering av konsekvensene for skolegangen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkeren fikk et skoletilbud som tilsvarte det svært mange barn og unge fikk på denne tiden. Departementet kunne ikke se at skolen kunne klandres for de problemene han hadde i barndommen. Det ble vist til at søker allerede hadde fått innvilget billighetserstatning for manglende oppfølgning fra barnevernets side og anbefalte ikke ytterligere billighetserstatning.

Justisdepartementet sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets uttalelse.

Billighetserstatningsutvalget påpekte at den billighetserstatning som skjønnsmessig ble gitt på kr 60 000,- på grunn av barnevernets forsømmelser måtte forstås slik at den også omfattet manglende hjelp og rådgivning under skolegangen. Søknaden måtte derfor anses som en anke over den tidligere utmålte erstatning, og anken kunne ikke føre frem. Ytterligere billighetserstatning ble ikke innvilget.

I klagen anføres at det ikke ble tatt hensyn til den manglende oppfølgning fra skolen ved utmålingen av billighetserstatningen, og søker viser til en rekke forhold som han mener burde tilsi at beløpet økes.

Kirke-, utdannings- og forskningdepartementet har gått gjennom saken saken på nytt og finner ikke grunnlag for å endre sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 61

NN, født 1941, har søkt om billighetserstatning for mangelfull skolegang og for mangelfull informasjon fra trygdevesenet om hans juridiske rettigheter ved at han ikke tidligere ble orientert om muligheten til å søke om hjelpestønad.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at skolen ikke hadde gitt søkeren tilstrekkelig tilrettelagt undervisning og at dette hadde fått negative konsekvenser for ham senere i livet. Det ble anbefalt billighetserstatning med kr 70 000,-.

Rikstrygdeverket uttalte at det ikke kunne utelukkes at søkeren oppfylte vilkårene for hjelpestønad fra et tidligere tidspunkt enn fra den dato stønaden ble innvilget. Det kunne derfor ikke utelukkes at han også ville ha fått innvilget stønad dersom han hadde søkt tidligere. På bakgrunn av folketrygdens regler om at tilbakevirkning ikke gis for lenger tid tilbake enn tre måneder før kravet settes frem, fant Rikstrygdeverket at det vil være en rekke stønadsmottagere i samme situasjon som søkeren. Billighetserstatning ble derfor ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 70 000,-.

I klagen, og i tilleggsskriv til denne, anføres at erstatningsbeløpet burde vært høyere. Søker mener at ikke alle de grunnlag som ble påpekt i søknaden er behandlet og viser blant annet til at han var utsatt for grov mishandling under skolegangen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det ikke er fremkommet nye opplysninger som tilsier endring av deres tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 62

NN, født 1942, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring og feilplassering i spesialskole.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker mesteparten av skoleåret var uten skolegang, fordi distriktlegen mente at læreren hadde en uheldig innflytelse på ham. Skoleinspektøren sa seg delvis enig i dette. Det ble videre vist til at det senere ble søkt om opptak på spesialskole, uten at det forelå dokumentasjon for bakgrunnen for denne søknaden. Oppholdet som varte i 4 skoleår, ble ansett som feilplassering. Departementet anbefalte billighetserstatning med kr 150 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til fagdepartementes vurdering, men fant på bakgrunn av praksis i sammenlignbare saker å anbefale at søker ble tilkjent billighetserstatning med kr 100 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-. Utvalget viste for øvrig til at påstanden om fysisk mishandling på spesialskolen ikke er dokumentert.

Søkeren klager over vedtaket. Det vises til at denne saken er så grov at staten må føle en klar forpliktelse til å øke beløpet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 63

NN, født 1943, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av uforsvarlig saksbehandling i barnevernet i forbindelse med avgjørelse om foreldreansvar for søkers to barn. Foreldreansvaret ble ved lagmannsrettens dom i 1995 gitt til barnas tante som etter morens død hadde vært fostermor for dem i henhold til midlertidig avgjørelse i barnevernet. Søkeren hadde ikke foreldreansvar for barna mens barnas mor levde. Det anføres at barnevernets avgjørelse ble fattet på uriktig grunnlag og at den midlertidige plasseringen svekket søkerens mulighet til selv å bli tilkjent foreldreansvaret. Det søkes erstatning til dekning av saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Barne- og familiedepartementet viste til at det ikke kunne overprøve den enkelte barneverntjenestes beslutning om fosterhjemsplassering og at det måtte forutsettes at barneverntjenesten hadde fattet vedtak ut fra en vurdering av barnas beste. Selv om lagmannsretten uttalte en viss kritikk mot barnevernets behandling av saken, var det likevel situasjonen på domstidspunktet som lå til grunn for rettens avgjørelse. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet viste til Barne- og familiedepartementets uttalelse og presiserte at domstolens avgjørelse skjer etter en helhetsvurdering. Det fremsto derfor som uavklart hvorvidt en annen fremgangsmåte fra barnevernets side ville medført et annet resultat av saken. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget viste til at det måtte anses som spekulasjon når søkeren hevdet at korrekt saksbehandling på et tidlig stadium av saken ville gitt ham foreldremyndigheten og gjort senere rettssaker overflødige. Kravet til årsakssammenheng ville i alle tilfeller ikke være oppfylt. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes at det er begått massive saksbehandlingsfeil fra barnevernets side, og at dette har fått avgjørende betydning for sakens utfall. Det vises til at barnevernets utredningsplikt er grovt tilsidesatt og at det skal ha vært lagt hindringer i veien for samvær mellom far og sønn.

Barne- og familiedepartementet viser til at barnevernet ved morens død måtte ta stilling til hvem som skulle ha foreldreansvar for barna inntil retten avgjorde spørsmålet. Departementet finner det vanskelig i ettertid vurdere om barnevernet i tilstrekkelig grad undersøkte farens situasjon samt hvilken betydning en eventuell manglende utredning ville ha for sakens utfall. Det kan imidlertid konstateres at barnevernet dels la vekt på barnas ønsker og at barnevernet hadde en viss kjennskap til farens situasjon. Departementet finner ikke at klagen inneholder opplysninger som kan foranledige en endret vurdering av saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 64

NN, født 1952, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av psykiske skader og lidelser etter at barnevernet fattet midlertidig vedtak om omsorgsovertagelse overfor hennes eldste datter i 1983. Grunnlaget for vedtaket var mistanke om barnemishandling og omsorgssvikt. Bakgrunnen for datterens reaksjoner var imidlertid ikke forhold i hjemmet, men at datteren hadde vært utsatt for seksuell atferd fra en eldre mannlig nabo. Vedtaket ble omgjort etter 3 uker og tilbakeføring til mor fant sted.

Søkeren viser til at hun i ettertid ikke ble vist tilstrekkelig imøtekommenhet i forhold til å få slettet beskyldningene mot seg og at hun fikk liten forståelse ved sosialkontoret i forhold til søknader om bistand. Hun gikk senere til søksmål mot kommunen, men vant ikke frem. I stedet opplevde hun rettens avgjørelse som en ytterligere belastning. De seksuelle overgrep ble også anmeldt, men saken ble senere henlagt etter særdeles lang saksbehandlingstid. Søkeren mener seg således utsatt for en urimelig og uriktig behandling både fra kommunen, politiet og herredsretten.

Barne- og familiedepartementet uttalte at barneverntjenestens saksbehandling syntes å ha fungert tilfredsstillende. Departementet kunne ikke se at søker hadde vært utsatt for feil eller kritikkverdig behandling og anbefalte ikke billighetserstatning.

Sosial- og helsedepartementet viste til at sosialkontoret hadde bekreftet at det til tider hadde vært sen saksbehandling, noe som skyldtes stor saksmengde. Dette rammet søker på samme måte som det rammet kontorets øvrige klienter. Departementet kunne ikke se at søker hadde vært utsatt for urettmessig behandling fra sosialkontoret. Det kunne ikke sies å foreligge en slik svikt fra hjelpeapparatets side at en billighetserstatning kunne være berettiget.

Justisdepartementet viste til at man hadde merket seg tiden det tok før man fikk en endelig påtalemessig avgjørelse. Politiet hadde også beklaget straffesakens behandling. Man fant imidlertid ikke at håndteringen av straffesaken burde gi grunnlag for billighetserstatning. Departementet sluttet seg for øvrig til fagdepartementenes vurdering.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instanser, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at Billighetserstatningsutvalgets avgjørelse er uriktig og uhensiktsmessig. Det vises blant annet til at den behandling søkeren har vært utsatt for i sum må medføre at hun har krav på erstatning.

Faginstansene viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken og opprettholder sine tidligere tilrådinger.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 65

NN, født 1954, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av barnevernets mangelfulle oppfølgning av fosterhjemmet hun bodde i fra hun var 7 til hun var 16 år gammel. Fosterhjemmet var ikke godkjent av barnevernet, og det ble heller ikke ført tilsyn. Hun lider av psykiske plager som følge av omsorgssvikt i denne perioden.

Barne- og familiedepartementet viste til at søkerens far hadde foreldremyndighet for henne, men at han anbrakte henne til oppfostring hos andre. Offentlige myndigheter kjente antagelig til fosterhjemsplasseringen, men det ble ikke foretatt noen godkjennelse av hjemmet eller ført tilsyn. Omsorgsovertagelse ble heller ikke vurdert. Departementet anbefalte etter en helhetsvurdering og under henvisning til opplysningene om de vanskelige forhold i hjemmet, at søkeren ble tilkjent billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering og billighetserstatning ble tilkjent med kr 50 000,-.

Det klages over beløpets størrelse under henvisning til de betydelige psykiske skader søker er påført etter omsorgssvikten. Søkeren har heller ikke maktet å ta utdannelse og har derfor lidt et betydelig økonomisk tap.

Barne- og familiedepartementet viser til at billighetserstatningen fastsettes skjønnsmessig og at denne ikke omfatter dekning av økonomisk tap. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 66

NN, født 1950, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull omsorg fra det offentlige i en vanskelig barndom og oppvekst. Søker vokste opp under svært belastende forhold, og han beskriver en oppvekst fylt av stor fattigdom og sosial nød. Det var mye utrygghet i familien i form av slossing og fyll. Boligforholdene var også så dårlige at helserådet hadde nedlagt forbud mot at mindreårige barn vokste opp der. Søkeren er av omstreiferfamilie, og det anføres at den manglende oppfølgning hadde sammenheng med datidens holdninger til denne gruppen.

Helsetilsynet fant det ikke dokumentert at søkeren hadde problemer som isolert sett kunne tilbakeføres til tjenester gitt av helsevesenet. Det ble derfor ikke anbefalt billighetserstatning på grunnlag av forhold som kunne tilbakeføres til helsevesenet.

Sosial- og helsedepartementet vurderte søknaden i forhold til sosialmyndighetene og sosiallovgivningen, og viste til at det i det i forhold til sosiallovgivningen først og fremst ble spørsmål om en eventuell forsømmelse med hensyn til å skaffe en annen bolig. Det måtte legges til grunn at søkers mor ikke ønsket annen bolig og at det aldri har vært noen plikt etter sosiallovgivningen å skaffe permanent bolig til hjelpetrengende eller vedlikeholde eller pusse opp boliger. Departementet konkluderte med at det i forhold til sosialmyndighetene og sosiallovgivningen ikke forelå slike særegne forhold at billighetserstatning burde gis.

Barne- og familiedepartementet fant at barnevernsmyndighetene på bakgrunn av den informasjon de hadde vedrørende søkers oppvektsvilkår, burde ha grepet inn og flyttet barna slik vergerådet besluttet allerede i 1952. Departementet konkluderte med at til tross for at barneverntjenesten på 1950 tallet var vesentlig dårligere enn i dag, måtte søker kunne sies å ha kommet spesielt uheldig ut etter møtet med det offentlige. Departementet anbefalte derfor billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til faginstansenes vurdering, men anbefalte på bakgrunn av tidligere praksis billighetserstatning med kr 60 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og tilkjente billighetserstatning med kr 60 000,-.

I klagen anfører søker at det tilkjente erstatningsbeløp er for lavt, idet det vises til hans elendige oppvekstvilkår og kommunens unnlatelse av å gripe inn.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Sosial- og helsedepartementet viser til at saken i det vesentlige hører inn under Barne- og familiedepartementet, og finner ikke grunn til å endre sitt tidligere standpunkt.

Barne- og familiedepartementet finner ikke at det i klagen fremkommer nye opplysninger i saken som skulle foranledige en endret vurdering i forhold til departementets tidligere uttalelse. Det uttales at erstatningsbeløpet fastsettes skjønnsmesig, og at det ikke skal erstatte et økonomisk tap.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 67

NN, født 1952, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleutdannelse i det hun som barn i en omstreiferfamilie bare har ca 1 års skolegang. Det vises også til at hun fikk mangelfullt omsorgstilbud i oppveksten. Hun har senere hatt problemer med å fungere i yrkeslivet og har psykiske plager.

Barne-og familiedepartementet viste til at barnevernet ikke kunne lastes for ikke å ha gitt søker hjelp under vanskelige oppvekstforhold og anbefalte at det ikke skulle ytes billighetserstatning på grunnlag av de barnevernfaglige sider av saken.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte en erstatning på kr 50 000,- på grunnlag av mangelfull skolegang.

Justisdepartementet sluttet seg til fagdepartementenes vurdering og anbefalte billighetserstatning med kr 60 000,- under henvisning til Stortingets behandling av sammenlignbare saker i Innst S nr 75 (1996-97).

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 60 000,-.

Det klages over beløpets størrelse. I klagen vises det til de store konsekvenser den manglende skolegang har hatt for søker. Det vises også til at søkers søster har mottatt det samme beløpet som søker, selv om søsteren har vært mindre hardt rammet av oppveksten.

Barne- og familiedepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke ikke inneholder nye opplysninger og fastholder sine tidligere tilrådinger.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 68

NN, født 1934, har søkt staten om billighetserstatning grunnet manglende grunnskoleopplæring som omstreiferbarn og klanderverdig opptreden av barnevernet ved omsorgsovertakelsen av hennes tre barn i 1950-årene. Søker hevder at saksbehandlingsrutiner ikke ble fulgt, og at hennes krav om å få tilbake omsorgen for barna aldri ble realitetsprøvet. Søker ble fratatt et tvillingpar som hun ikke fikk se igjen før de var voksne. Søker ble også fratatt omsorgen for et tredje barn, men fikk anledning til å ha kortere samvær med dette barnet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant det dokumentert at søker nesten ikke hadde fått grunnskoleopplæring. Det ble uttalt at søkeren hadde hatt store følelsesmessige påkjenninger som følge av den manglende grunnskoleopplæringen. Fagdepartementet anbefalte at søkeren ble innvilget kr 70 000,- i billighetserstatning.

Barne- og familiedepartementet viste til lov om barnevern av 17. juli 1953. Omsorgsovertakelsen av søkerens sønn var, etter fagdepartementets syn, i strid med dagjeldende lovverk. Departementet fant også at søkers anmodning om tilbakeføring av omsorgen for de tre barna ikke ble tilfredsstillende behandlet av barnevernsmyndighetene. Søkers ønske om direkte kontakt med tvillingene skulle heller ikke ha vært behandlet på en tilfredsstillende måte. Barne- og familiedepartementet konkluderte med at det offentlige var å bebreide i saken, og fant at søker var kommet særlig uheldig ut i sitt møte med barnevernet. Billighetserstatning ble anbefalt med kr 50 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til fagdepartementenes vurderinger, og anbefalte billighetserstatning med kr 120 000,- etter en samlet vurdering av søkerens vanskelige situasjon.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 120 000,-.

I klagen anføres det at erstatningsbeløpet bør settes høyere forsåvidt gjelder den delen av grunnlaget som retter seg mot barnevernets opptreden i saken. Behandlingen av barnevernssakene har hatt så store menneskelige og psykiske konsekvenser for søker at erstatningsbeløpet må heves. Det foreligger også et støtteskriv til klagen fra Romanifolkets Landsforening.

Barne- og familiedepartementet har på bakgrunn av klagen gått gjennom saken på nytt. Fagdepartementet bemerker at billighetserstatning fastsettes skjønnsmessig og ikke skal erstatte et samlet økonomisk tap. Barne- og familiedepartementet finner ikke at klagen inneholder nye opplysninger av betydning for saken og opprettholder således sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 69

NN, født 1937, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull skolegang, feilplassering i skolehjem, kritikkverdige forhold ved Svanvigen arbeidskoloni og tvangssterilisering. Søkeren ble plassert på skolehjem i en 2-års periode da hun var 15 år gammel. Hun oppholdt seg videre på Svanvigen arbeidskoloni sammen med sin familie i 10 år fra 1957. Søkeren var 26 år og hadde 5 barn da steriliseringen ble utført.

Helsetilsynet viste til at det i sakens dokumenter ikke fremkom medisinske indikasjoner for steriliseringen. Inngrepet var således direkte i strid med daværende steriliseringslov. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr 50 000,-.

Sosialdepartementet viste til at det kunne reises berettiget tvil om saksbehandlingsreglene var fulgt ved vedtaket om å plassere søkeren på skolehjemmet i 1952. Det var imidlertid vanskelig å finne dokumentasjon for søkerens påstander vedrørende oppholdet på arbeidskolonien. Det ble likevel understreket at de anførte forhold var av en slik art at de ikke kunne forventes fullt ut dokumentert. Departetementet fant etter en totalvurdering å anbefale billighetserstatning med kr 50 000,- på bakgrunn av omstendigheter etter at vedtaket om bortsetting ble fattet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at det ikke forelå opplysninger som kunne understøtte vedtaket om å plassere søkeren på skolehjemmet. Det ble vist til at hun bare hadde fått 3 års skolegang da hun ble overført til en institusjon som ikke kunne gi henne nødvendig undervisning. Det mangelfulle undervisningstilbud på skolehjemmet ble særlig utslagsgivende da hun på omplasseringstidspunktet gikk på vanlig skole. Billighetserstatning ble anbefalt med kr 50 000,-.

Justisdepartementet viste til at samtlige forberedende instanser reiste tvil omkring grunnlaget for å plassere søkeren på skolehjemmet. Det ble vist til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering av undervisningen på skolehjemmet. Det ble også vist til at Helsetilsynet vurderte miljøet på hjemmet som sterkt traumatiserende. Departementet anbefalte derfor billighetserstatning på grunnlag av plasseringen på skolehjemmet og sluttet seg også til Helsetilsynets anbefaling som følge av steriliseringen i 1964. Departementet anbefalte imidlertid ikke billighetserstatning på grunnlag av oppholdet på Svanvigen arbeidskoloni, i det de påberopte omstendigheter ble ansett som for dårlig dokumentert. Billighetserstatning ble anbefalt med kr 75 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, dog slik at billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-.

Søkeren klaget over vedtaket under henvisning til at erstatningen var for lav hensett til de betydelige påkjenninger hun hadde vært utsatt for.

Faginstansene opprettholdt sine tidligere tilrådinger.

Justisdepartementet anbefalte under henvisning til Stortingets vedtak om å innvilge billighetserstatning til tatere på grunnlag av mangelfull skolegang, at det ved erstatningsutmålingen burde legges større vekt på søkerens mangelfulle skolegang. Departementet anbefalte at billighetserstatningen ble forhøyet med kr 50 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, men fant å forhøye billighetserstatningen også under henvisning til den foretatte sterilisering. Billighetserstatning ble tilkjent med ytterligere kr 75 000,- slik at den samlede erstatning ble satt til kr 175 000, -.

Søkeren opprettholder sin klage og viser særlig til forholdene på Svanvigen arbeidskoloni som hun opplevde svært krenkende og preget av tvang. Hun mener seg dårlig behandlet og viser blant annet til at tvangssteriliseringen ble foretatt i denne perioden. Hun presiserer at billighetserstatningen bør omfatte oppreisning for tort og svie for overgrepene hun har vært utsatt for.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 70

NN, født 1923, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av den økonomiske og følelsesmessige påkjenning han har vært gjennom etter at han feilaktig ble idømt farskap i 1955. Dommen ble stadfestet av lagmannsretten i 1957 og Høyesterett i 1959. I gjenopptagelsesdom fra 1994 ble det fastslått at søkeren likevel ikke var far til barnet.

Barne- og familiedepartementet fant at selv om søker fikk refundert det riktige nominelle beløpet etter barneloven § 62, var han kommet spesielt uheldig ut i forhold til andre i tilsvarende situasjon fordi tidsforløpet i denne saken var vesentlig lenger enn det som er normalt. Barne- og familiedepartementet anbefalte en erstatning på kr 50 000,-.

Justisdepartementet var enig i at søker hadde kommet spesielt uheldig ut på grunn av det lange tidsforløpet, men anbefalte at erstatningen ble satt til kr 30 000,-.

Billighetserstatningsutvalget fant det uriktig å supplere den uttrykkelige bestemmelsen i barneloven § 62 med en billighetserstatning. Dette gjaldt særlig når det ikke forelå noen planer om å endre denne bestemmelsen. Folkesnakket, som førte til de psykiske belastningene for søkeren kunne heller ikke veie særlig tungt da det var ubestridt at søkeren hadde hatt samleie med barnemoren. Billighetserstatning ble ikke innvilget.

I klagen vises det til at folkesnakket ikke refererte seg til samleiet, men til barnet som ble født utenfor ekteskap. Det vektlegges også at det må være avgjørende at høyesterettsdommen var objektivt feil, ikke om domstolene kan lastes for feilen. Det pekes også på at ordningen med billighetserstatninger gir staten en mulighet til å kompensere det tapet som er oppstått fordi barneloven bare åpner for nominell tilbakebetaling av feilaktig betalt barnebidrag.

Barne- og familiedepartementet kan ikke se at det fremkommer nye opplysninger og viser derfor til sin tidligere vurdering av saken.

Justisdepartementet er enig med Billighetserstatningsutvalget i at billighetserstatningsordningen ikke bør brukes til å supplere barneloven § 62, og anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 71

NN, født 1939, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av urettmessig idømmelse av farskap. I en høyesterettsdom av 1968 ble søker idømt farskap for A, født i 1963. Søkeren har hele tiden bestridt farskapet, og i Høyesteretts dom av 1996 ble det fastslått at søker ikke var far til A. Søker fikk gjenoppta farskapssaken på bakgrunn av en DNA-test.

Justisdepartementet viste til at rettsavgjørelsen fra 1968 bygget på en forsvarlig bevisvurdering vurdert ut fra forholdene på domsavsigelsestidspunktet. Departementet fant derfor ikke grunnlag for å bebreide det offentlige i saken. Det ble videre pekt på at søkers bidragsplikter som følge av farskapet dekkes etter barnelovens § 62, og et eventuelt krav utover dette må fremmes som et erstatningskrav fra andre som har fått en uriktig sivil rettsavgjørelse mot seg. Justisdepartementet fant det uheldig dersom billighetserstatningsordningen skal fungere som en alternativ kanal til erstatning i slike tilfelle. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og fant at det reiste krav faller utenfor ordningen med billighetserstatning. Når det gjelder krav for betalte bidrag som barneloven ikke gir full kompensasjon for, viste utvalget til tidligere fast og langvarig praksis, der liknende saker er avslått etter billighetserstatningsordningen. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det innledningsvis at søknaden ikke har vært forelagt Barne- og familiedepartementet til forberedende behandling. Videre hevdes det at søker ikke bør være henvist til sivilt erstatningssøksmål for å få dekket sitt tap, i det det anses som tvilsomt om man vil kunne nå frem med et slikt krav. Det vises også til at billighetserstatningsordningen er ment å bygge på rene rimelighetsbetraktninger, og det hevdes at søker er kommet særlig uheldig ut. Fastsettelsen av farskapet har i alle år vært en stor belastning for ham og søker ble psykisk syk like etter at dommen fastslo farskapet. Til slutt anføres at barneloven kun gir dekning for kroneverdien av innbetalt bidrag. Det tap som ikke dekkes etter barnelovens regler bør, i følge søkers advokat, kunne omfattes av billighetserstatningsordningen.

Justisdepartementet bemerker at søknader om billighetserstatning på sammenlignbart grunnlag regelmessig er avslått av Billighetserstatningsutvalget under henvisning til at billighetserstatningsordningen ikke bør brukes til å supplere den uttrykkelige bestemmelse i barneloven § 62. Det er derfor ikke funnet hensiktsmessig å forelegge saken for Barne- og familiedepartementet. Det bemerkes for øvrig at billighetserstatningsordningen er basert på sedvane, den er ikke nærmere regulert i formelle regler, og at en skadelidt har ikke noe rettskrav på slik erstatning. Søknader blir vurdert i forhold til det som var faglig og politisk akseptert på den tid den påståtte skade eller ulempe oppsto. Det at man i lys av senere erfaring og kunnskap vil vurdere tidligere lovgivning, behandlingsformer eller problemstillinger annerledes, kan derfor ikke i alminnelighet danne grunnlag for billighetserstatning. Forskjellen mellom det nominelle tilbakebetalte beløpet etter barneloven og det indeksregulerte beløpet skyldes at saken er gammel, da DNA-analyse først er blitt tilgjengelig som bevis i nyere tid. Billighetserstatningsordningen er videre ikke ment å kompensere et samlet økonomisk tap en søker måtte ha lidd. Departementet har forståelse for at søker har opplevd situsjonen som vanskelig, men kan på bakgrunn av det ovennevnte ikke finne grunnlag for å endre tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 72

NN, født 1953, har søkt staten om billighetserstatning for lidt inntektstap på grunn av problemer i forbindelse med ektefellens sykdom.

Rikstrygdeverket viste til at søker hadde fått sine krav om attføringspenger under medisinsk behandling, krav om yrkesrettet attføring samt krav om uførepensjon behandlet etter gjeldende lover, forskrifter og rundskriv. Det ble videre vist til at søker ikke fylte vilkårene for godtgjørelse etter honorartakstene for fysiskalsk behandling, men at han dermed ikke er kommet i noen spesiell situasjon sett i forhold til andre som har lidelser som ikke får full dekning av fysioterapiutgifter. Rikstrygdeverket opplyste at eventuelle spørsmål om omsorgslønn i forbindelse med ektefellens sykdom lå utenfor folketrygdlovens område. Rikstrygdeverket konkluderte med at søker ikke hadde fått en behandling i trygdeetaten som skulle berettige ham til billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Rikstrygdeverkets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholdes at Rikstrygdeverket ikke har tatt kontakt med de oppgitte kilder i saken.

Rikstrygdeverket viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 73

NN, født 1914, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun i 1934 var utsatt for en ulykke ved avstigning av tog. Skadene hun pådro seg medførte at hun måtte amputere venstre hånd ved håndleddet i tillegg til at hun fikk skader på høyre hånd.

Samferdselsdepartementet viste til at i følge rapporter fra NSB ble skaden ansett som selvforskyldt ved at hun hoppet av toget før det stanset på stasjonen. Politiet skal videre ha henlagt saken. Søkeren ble i 1934 tilkjent en billighetsgodtgjørelse med kr 2 000,- fra NSB. Hun fraskrev seg i den forbindelse ytterligere krav fra bedriften. Samferdselsdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning i saken.

Justisdepartementet viste til at det etter fast praksis ikke innvilges billighetserstatning etter ulykker dersom det offentlige ikke kan bebreides for det inntrufne. Det ble ikke anbefalt billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instansenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke innvilget.

I klagen avvises det at ulykken skjedde ved at søkeren hoppet av toget i fart. Hendelsen skjedde ved at søkerens skohæl satte seg fast i en rist på gulvet slik at hun mistet balansen og falt ut av toget. Skadene har vært til meget stor belastning for søkeren i årene etter. Det kan ikke legges avgjørende vekt på den økonomiske godtgjørelse hun mottok på skadetidspunktet.

Samferdselsdepartementet viser til utbetalingen i 1934 og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 74

NN, født 1951, har søkt staten om billighetserstatning fordi han ble påført alvorlige forbrenningsskader da en beholder med salpetersyre revnet ved en ulykke i 1970. Hendelsen skjedde da søkeren som sjåfør i et privat firma skulle hente en forsendelse med salpetersyre ved en av NSBs godsekspedisjoner. Skaden har medført at han i 1990 gjennomgikk en amputasjon av høyre ben like under kneet. Han står også i fare for å måtte foreta ytterligere amputasjoner i begge bena.

Søkeren mener NSB har utvist uaktsomhet ved transporteringen av beholderen. Han mener også at amputasjon kunne vært unngått ved adekvat behandling i helsevesenet.

Samferdselsdepartementet viste til at det er senderen av godset som er ansvarlig for at emballasjen er forskriftsmessig. Det er også senderen som bestemmer om godset skal transporteres på åpen eller lukket vogn med mindre en bestemt befordringsmåte er påbudt. Et slikt påbud forelå ikke i dette tilfellet. Departementet anbefalte derfor ikke billighetserstatning.

Helsetilsynet viste til at det ikke var dokumentert at han hadde vært uheldig i sitt møte med helsevesentet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet uttalte under henvisning til faginstansenes vurderinger at søkerens situasjon ikke kunne tilbakeføres til det offentliges behandling. Billighetserstatning er etter lang tids praksis ikke tilkjent ved ulykker eller hendelige uhell som sådan. Søknader om billighetserstatning er videre sjelden innvilget dersom søkeren har fått alminnelig dekning etter folketrygdens regler. Departementet fant derfor av likhetshensyn ikke å anbefale billighetserstatning i saken.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementetes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søkeren at han mener NSB handlet uaktsomt i forbindelse med transporteringen. Han viser også til sin helsetilstand som er betydelig forverret ved at han har utviklet belastningsskader i armene og i venstre ben samt sårdannelser i området rundt benprotesen. Han har også utviklet fibrositt.

Samferdselsdepartementet avviser at det er utvist uaktsomhet og viser også til at NSB ikke er ansvarlig for skade på gods etter at dette er stilt til kundens disposisjon. Skaden skjedde etter dette tidspunkt. Samferdselsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 75

NN, født 1936, har søkt staten om billighetserstatning med grunnlag i at hans hjemkommune først i 1993 sørget for at søkeren fikk veg til sin bolig. Søkeren og hans familie kjempet for å få veg i mange år, og mener det er kritikkverdig at det tok så lang tid før vegen ble lagt. Søker anfører også mangelfull saksbehandling av kommunen.

Miljøverndepartementet viste til at søkers boligområde ble regulert i 1948 ved «Brente steders regulering,» og boligen ble oppført i 1953. Veglegging ble hindret av at traseen måtte gå over privat eiendom, og det var vanskelig å få innhentet nødvendige tillatelser til vegbyggingen. Fagdepartementet uttalte videre at søkeren ikke hadde hjemmel til å kreve at kommunen skaffet vegforbindelse til hans eiendom. I følge Miljøverndepartementet kunne kommunen i større grad ha informert søkeren om sakens stilling, men departementet fant likevel ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning til søkeren.

Justisdepartementet fant det klanderverdig at enkelte av søkers skriftlige henvendelser til kommunenen ikke ble besvart. Departementet fant imidlertid ikke at feilen var av en slik art eller av et slikt omfang at den kunne danne grunnlag for billighetserstatning. Forøvrig sluttet Justisdepartementet seg til Miljøverndepartementets vurdering. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Billighetserstatningsutvalget uttalte at kommunens saksbehandling syntes å ha vært lite tilfredsstillende, og at vegleggingen tok meget lang tid. Billighetserstatningsutvalget fant likevel ikke grunnlag for å innvilge billighetserstatning.

I klagen bestrides Miljøverndepartementets argumentasjon. Videre anføres det at søker er blitt nedprioritert av kommunen, og at han er kommet særlig uheldig ut sammenliknet med andre.

Miljøverndepartementet kan ikke se at klagen inneholder opplysninger som kan tilsi at deres tidligere uttalelse endres. Fagdepartementet opprettholder således sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet bemerker at billighetserstatningsordningen etter praksis avgrenses mot alminnelige samfunnsproblemer og mot generelle kapasitetsmangler hos det offentlige. Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 76

NN, født 1967, har søkt staten om billighetserstatning med påstand om lidt tap som følge av skade i foten etter en påkjørsel av en skolebuss. Videre grunngis søknaden med klanderverdig oppførsel fra en av søkers advokater. Søker ble påkjørt av en skolebuss i 1983, og han fikk alvorlige skader i sin høyre fot. Det antas at søker er 25 % varig medisinsk invalid som følge av skaden. Søker inngikk et utenrettslig forlik med bussens forsikringsselskap i 1994, og fikk utbetalt kr 350 000,- i erstatning for fotskaden.

Justisdepartementet viste til at billighetserstatning som hovedregel ikke innvilges der søkers tap er dekket via andre kompensasjonsordninger som for eksempel forsikring eller erstatning etter ordinære erstatningsordninger. Det er ikke rimelig dersom billighetserstatning skal tjene som en alternativ mulighet for erstatningsutbetaling etter allerede inngått forlik. Når det gjelder påstanden om advokatens opptreden, bemerket Justisdepartementet at dette er å betrakte som et privat rettsforhold mellom søkeren og hans advokat. Tap som er forårsaket av private rettsforhold er som hovedregel ikke kompensert etter billighetserstatningsordningen. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at han følte seg tvunget til å inngå forliket ettersom han, grunnet avslag på sin søknad om fri rettshjelp, ikke hadde anledning til å fremme krav via domstolene. Søker hevder at han har hatt et tap utover forlikssummen som bør dekkes etter billighetserstatningsordningen. Søker hevder at svak økonomi også har forhindret ham i å rette krav mot hans tidligere advokat.

Justisdepartementet bemerker at grensene for fri rettshjelp er regulert i lov. En innvilgelse av billighetserstatning med grunnlag i at fri rettshjelp ikke er gitt vil i realiteten innebære en overprøving av bestemmelsene i lov om fri rettshjelp. Billighetserstatningsordningen er ikke ment å virke som et slikt supplement. For øvrig finner Justisdepartementet ikke at det i klageomgangen fremkommer nye opplysninger eller dokumentasjon som gir grunnlag for å endre departementets tidligere standpunkt.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 77

NN, født 1919, har søkt staten om billighetserstatning for tapt vanningsanlegg og tapt arbeidsfortjeneste i perioden 1982 -1994. Tapet skal ha oppstått som følge av gjenslamming av bekken der man tok inn vann til vanningsanlegget. Det hevdes at gjenslammingen er forårsaket av planering av naboeiendommen.

Landbruksdepartementet viste til at fylkesmannens landbruksavdeling hadde utarbeidet forslag til utbedring av skaden, men at søker i liten grad hadde vurdert denne muligheten. Det ble videre vist til at Sivilombudsmannen hadde konkludert med at landbruksmyndighetene ikke hadde håndtert saken på en slik måte at de måtte anses erstatningsansvarlige. Ombudsmannen påpekte for øvrig at dette er en sak som i første rekke gjaldt de naborettslige forhold mellom søkeren og hennes nabo. Søkeren har i den forbindelse mottatt kr 100 000,- i ulempeerstatning fra naboen. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Landbruksdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at det offentlige bør ha et ansvar for at hun ikke har fått den nødvendige informasjon i saken til det rette tidspunkt. Søker tilbakeviser dessuten påstanden om at hun i liten grad har vurdert alternative løsninger.

Landbruksdepartementet har gjennomgått saken på nytt og finner ikke nye opplysninger som tilsier endring av tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

SAK NR 78

NN, født 1923, har søkt staten om billighetserstatning fordi han skal ha blitt forbigått ved en kapteintilsetting i 1966 og fordi dette har medført et økonomisk tap.

Forsvarsdepartementet bemerket at den angivelige forbigåelsen skjedde så langt tilbake i tid at det var umulig å etterprøve påstandene. Det ble likevel ikke utelukket at søker hadde vært utsatt for en saksbehandlingsfeil. Søker ble antatt å ha kommet svært uheldig ut økonomisk i forhold til andre i tilnærmet samme situasjon, og det ble anbefalt en billighetserstatning på kr 50 000,-.

Justisdepartementet bemerket at søker ble gitt opprykk til kaptein på rimelighetsgrunnlag i 1970, og at han hadde klaget saken inn for Stortinget uten at han ble gitt medhold. Justisdepartementet uttalte videre at det var tvilsomt om det var rimelig å gi kompensasjon etter billighetserstatningsordningen som i utgangspunktet er forbeholdt de helt spesielle tilfellene.

Billighetserstatningsutvalget var enig med Justisdepartementet, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen hevdes det at Justisdepartementet skulle ha tatt hensyn til Forsvarsdepartementets anbefaling om billighetserstatning siden det ikke kan utelukkes at det har forekommet en saksbehandlingsfeil. Det anføres videre at søker ikke ble gitt opprykk på rimelighetsgrunnlag i 1970, og at søkers sak i realiteten ikke ble behandlet av Stortinget.

Forsvarsdepartementet viser til sin tidligere anbefaling i saken.

Justisdepartementet mener fortsatt at søkers økonomiske tap ikke bør erstattes etter billighetserstatningsordningen, og anbefaler at klagen ikke tas til følge.