3 Særskilt bevilling for tilvirking av øl til utskjenkning i egen virksomhet. Orientering

3.1 Innledning

I Innst. O. nr. 59 (1996-97) s. 29 ønsket mindretallet i sosialkomiteen (H og Frp) å utvide unntaket fra kravet om bevilling til produksjon av øl og vin til eget bruk til også å omfatte utskjenkning i egen bedrift. Flertallet (Ap, Sp og SV) ba regjeringen, i forhold til øl, om å «utrede saken grundigere for å kunne beskrive og utforme en bevillingsordning, der alle lovhensyn og regelverk tas med for eventuelt å gi mulighet for utskjenkning i egen bedrift sammen med mat som tradisjonelt hører med. Flertallet ber om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med et slikt forslag som da kan vurdere om det bør tas inn i alkohollovens bestemmelser».

3.2 Bakgrunn for saken

Tilvirkning av alkoholholdig drikk kan bare skje med statlig bevilling, jf. alkoholloven § 6-1. Innehaver av kommunal skjenkebevilling kan bare skjenke alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling, jf. alkoholloven § 4-1 annet ledd. Et skjenkested som vil tilvirke øl eller vin for skjenking i egen virksomhet må derfor også ha statlig tilvirkningsbevilling.

I Innst. O. nr. 59 (1996-97) uttaler flertallet at «bevaringen av mat- og drikketradisjoner er av stor betydning bl. a. for reiselivsnæringen, og at enkeltbedrifter som ønsker å ha et slikt komplett serverings- og skjenketilbud, bør gis anledning for det innenfor gitte rammer og bestemmelser».

Departementet har tidligere ikke villet foreslå en lemping av kravet om tilvirkningsbevilling for den som vil produsere øl til utskjenkning i egen virksomhet, se bl. a. Ot. prp. nr. 51 (1994-95) s. 36, og Ot. prp. nr. 7 (1996-97) s. 99.

3.3 Vurdering

3.3.1 Utgangspunkt

Det er ikke problematisk å slutte seg til behovet for og ønsket om tiltak som evt. kan bidra til næringsutvikling i distriktene, redusere fraflytting, støtte oppblomstring av reiseliv og bevaring av norsk matkultur osv. Samtidig er det vanskelig å se for seg at en forenkling/liberalisering av ordningen med tilvirkningsbevilling for øl kan ha noen særlig stor betydning i denne sammenhengen.

Sosial- og helsedepartementet vil særlig peke på følgende begrunnelse for å ikke innføre en forenklet bevillingsordning for én type alkoholholdig drikk:

3.3.2 Bevillingsordningene som helhetlig system

Aktørene i alkoholmarkedet kan ha to selvstendige bevillinger, dvs både kommunal og statlig bevilling. Det dreier seg om ulike bevillingssystemer som samlet gir myndighetene kontroll med hele varebevegelsen fra innførsel eller produksjon til endelig salg eller skjenking. Bryggerier med statlig tilvirkningsbevilling må ha kommunal skjenkebevilling for å kunne skjenke eller selge egenproduserte varer til forbruker (flere har det), og et skjenkested som selv importerer de varene de skjenker ut, må også ha ordinær engrosbevilling (slike kombinasjoner finnes). Verken i det statlige eller det kommunale bevillingssystemet er omsetningens størrelse av betydning for om virksomheten skal ha bevilling eller ikke, men omsetningens størrelse (liter) har betydning for størrelsen på de gebyrer som fastsettes.

Stortingsflertallets ønske er knyttet til tilvirking av øl. Sosial- og helsedepartementet kan imidlertid ikke se at det ville være saklig grunn til å begrense en mulig særordning til å omfatte bare øl, men antar at den eventuelt også burde omfatte vin.

3.3.3 Forenklet ordning på bestemte vilkår?

Det har slik departementet forstår det, antagelig ikke vært Stortingets intensjon at ordningen skal omfatte alle som ønsker å servere egenprodusert øl eller vin. I komitémerknaden fra 1994-95 brukes betegnelsene «turistnæringa» og «gards- og bygdeturisme». I komitémerknaden fra 1996-97 er det tale om «bevaring av mat- og drikketradisjoner». Begrepene er imidlertid lite egnet som avgrensningskriterier.

Det er grunn til å anta at det kan bli meget vanskelig å trekke et begrunnet og håndterbart skille mellom den gruppen som eventuelt skulle få en enklere ordning og den som må følge «vanlig» bevillingsordning.

Sosial- og helsedepartementet antar at en eventuell forenklet ordning derfor måtte omfatte alle som ønsker å servere egenprodusert øl eller vin.

3.3.4 Forenklet ordning - kommunal eller statlig bevillingsmyndighet?

Begrunnelsen for å sentralisere tilvirkningsbevillingene var bl. a. at de kontrollhensyn ordningen skulle ivareta, og de fiskale hensynene, var av nasjonal karakter. Denne begrunnelsen står svakere ved en eventuell forenklet bevillingsordning. Dersom kommunene skulle være bevillingsmyndighet for en enklere ordning oppstår det for det første avgrensningsproblemer mellom de to tilvirkningsbevillingsordningene. Videre vil Sosial- og helsedepartementet peke på at den som oppfyller lovens vilkår har kravpå engros- og tilvirkningsbevilling, mens det i utgangspunktet er opp til kommunenes skjønn om de vil gi salgs- og skjenkebevillinger. Hvis kommunen skal være bevillingsmyndighet, er det ingen grunn til å begrense den kommunale friheten på dette feltet. I de tilfeller kommunen ikke ønsker å gi en evt forenklet bevilling, ville spørsmålet være om aktøren kunne søke om ordinær tilvirkningsbevilling.

Sosial- og helsedepartementet legger til grunn at innvendingene fra skjenkestedene i distriktene mot å søke om ordinær tilvirkningsbevilling særlig er knyttet til to forhold; nemlig at det er tungvint, og at bevillingen er kostbar.

Det er imidlertid flere forhold som tilsier at ulike sider ved den statlige bevillingsordningen bør vurderes.

3.4 Konklusjon

Etter en samlet vurdering ønsker Sosial- og helsedepartementet ikke å fremme forslag til en forenklet bevillingsordning for tilvirkning av øl til utskjenkning i egen bedrift nå. Av hensyn til turistnæringen og gards- og bygdeturisme vil disse spørsmålene imidlertid bli vurdert ved den nært forestående evaluering av systemet med statlige engros- og tilvirkningsbevillinger.