4 Den økonomiske utviklingen i Marokko

Innledning

Marokko, med en per kapita inntekt på 1150 USD, er et utviklingsland i den nedre delen av mellominntektsgruppen. Samlet mottar landet ca. USD 1,2 mrd. årlig i offisiell utviklingshjelp (ODA). Dette beløpet har vært stabilt siden begynnelsen av 90-årene. Norge bidrar ikke med ODA til landet og har følgelig ingen bilaterale prosjekter i Marokko.

Marokkos utfordring på det økonomiske og handelspolitiske området er å tilpasse seg en globalisert verdensøkonomi og samtidig håndtere nødvendige omlegninger i egen økonomi og samfunnsstruktur. Befolkningsvekst, analfabetisme og rask urbanisering er blant de problemer en beskjeden gjennomsnittsvekst i økonomien ikke greier å håndtere. Marokko mangler fordelingsmekanismer som kan ivareta befolkningens økonomiske og sosiale behov på et forsvarlig minimumsnivå. Denne svakhet vil kanskje være det største hinder for en vellykket modernisering og liberalisering av Marokkos økonomi.

Siden 1983 har Marokko samarbeidet med Verdensbanken om et omfattende og ambisiøst strukturtilpasningsprogram. Samarbeidet har gitt til dels meget gode resultater, ikke minst når det gjelder gjeldsgraden i forhold til BNP og reduksjonen av underskuddene på de offentlige budsjetter. Marokko har siden begynnelsen av 90-årene betjent alle sine utenlandslån.

Stukturtilpasningsprogrammet har imidlertid hatt den svakhet at de grunnleggende skjevheter i økonomien og fordelingspolitikken ikke er endret over denne perioden. Marokko skårer lavere på FNs sosiale indikatorer enn noen av områdelandene, bortsett fra Mauretania. Levevilkårene på landsbygda er i Marokko ofte dårligere enn dem man finner i land sør for Sahara. Arbeidsløshet og tørke er stadige problemer. Landbrukssektorens betydning og tilbakevendende tørke har medført svingninger i BNP de siste årene fra minus syv til pluss elleve prosent. Gjennomsnittsveksten de siste årene har vært 1,2 prosent, mens befolkningen vokser med 2,1 prosent. Arbeidsløsheten er offisielt 16 prosent, men de reelle tall må anslås som langt høyere. I byene anslås arbeidsløsheten blant unge menn til godt over 30 prosent.

Kontrastene i Marokkos sosioøkonomiske struktur er til dels dramatiske. Det moderne Marokko er basert i byene på kystsletten med Casablanca som finansielt, industrielt og handelsmessig senter. Casablanca er også Afrikas nest største havn. Det landsbygd baserte Marokko er blant de mest tilbakestående områder i verden i henhold til aksepterte sosiale indikatorer. Flukten fra landsbygda har et reelt innhold i Marokko. Et problem er at overgangen til byene ikke gir nevneverdig bedre levevilkår for de fleste. Allerede pressende fellesgoder blir overbelastet og den sosiale infrastruktur, den økonomiske utvikling og jobbmarkedet i byene greier ikke å absorbere ufaglærte analfabeter fra landsbygda. Bare 42 prosent av befolkningen er lesekyndige. Denne andelen er synkende, bare 37 prosent av de aktuelle årskull begynner på skole. Det er femårig skole, fra syv til tolv år. Alderssammensetningen er et særlig problem, nær 60 prosent av befolkningen på 27 mill. er under 24 år.

Til tross for slike skjevheter i den sosio-økonomiske sammensetning i Marokko er det også en positiv utvikling på gang. Omlegging av den økonomiske politikken, handels- og kapital liberalisering og privatisering, ny lovgivning og kamp mot korrupsjon og ineffektivitet viser at myndighetene har et genuint ønske om å modernisere landet og økonomien. Marokko har vist at landet er villig og i stand til å påta seg nye internasjonale forpliktelser i WTO og i forhold til EU og EFTA. Myndighetene legger vekt på at en globalisering av verdensøkonomien også vil bringe fremgang for Marokko i årene fremover.

Den økonomiske utvikling

Samarbeidet med Verdensbanken har gitt til dels meget gode resultater i stabilisering av Marokkos økonomi. Gjeldsgraden i forhold til BNP er redusert fra 100 prosent i 1983 til 66 prosent i 1996. Underskuddene på de offentlige budsjetter er redusert i samme periode fra 14 til 4,5 prosent. Verdensbanken mener at disse underskuddene fortsatt er for høye. Marokkanske myndigheter har som siktepunkt å få underskuddene ned i tre prosent. For dette formål føres det fortsatt en hard finans- og budsjettpolitikk. Underskuddene har de senere år ligget på ca fire prosent.

Både BNP og budsjettunderskuddene svinger sterkt med avkastningen i landbruket, der tørke eller regn er helt avgjørende for utviklingen. Tørken i 1995 ga en BNP vekst på minus 7,6 prosent. Vinteren 1995/96 var en god sesong med mye vinterregn og veksten i 1996 er anslått til 11,8 prosent. Den gjennomsnittlige BNP vekst de siste fem årene er beskjedne 1,2 prosent.

Finans- og pengepolitikken har også som siktemål å holde prisstigningen under kontroll. Målsettingen er å holde inflasjonen på tre prosent. Behovet for å balansere dette målet mot nødvendige sosiale reformer og økte utgifter på dette felt, utgjør en av spenningene i Marokkansk økonomi. Den offisielle prisstigning de siste årene har ligget på ca seks prosent.

Den offisielle valuta dirham (MAD=NOK 0,73) er konvertibel for de fleste forretnings og handelsmessige transaksjoner. Bankene kjøper valuta fra sentralbanken, til rater som justeres daglig etter en valutakurs med USD og viktige EU-valutaer. Rentenivået er i Marokko høyt etter internasjonale forhold, for tiden mellom 11 og 11,5 prosent.

Næringsstruktur

Landbruket står for ca. 14 prosent av BNP, men sysselsetter over 40 prosent av arbeidsstokken. De ti prosent av arealet som i dag har kunstig vanning, står for 45 prosent av produksjonen. Landbruket gir grunnlag for en betydelig agroindustriell sektor. Denne er imidlertid beskyttet av høye tollsatser og møter tilsvarende stengsler på det europeiske marked. Innen et mer liberalt handelsregime for landbruksvarer vil Marokko ha store muligheter til å utvikle økonomien basert på et variert og differensiert landbruk.

Ferdigvaresektoren, kjemisk industri, gruvedrift, annen produksjon og håndverk utgjør ca en tredjedel av BNP. Marokko har verdens nest største fosfatforekomster og en betydelig eksport. Agro og tekstilindustrien er blant de største innen industrisektoren. Veksten i tekstilindustrien har imidlertid stagnert de senere årene. Marokko har fire samlefabrikker for bil- og lastebilproduksjon og en relativt diversifisert mekanisk industri, stort sett basert på lisensproduksjon. Elektronikkindustrien er på fremmarsj, også den stort sett lisensproduksjon.

Fiskerisektoren er utpekt som vekst og satsingsområde av myndighetene. De marokkanske fiskerier er betydelige med en fangst mengde på ca 700 tusen tonn. Marokko er verdens største eksportør av sardiner. Fiskeriindustrien er imidlertid gammeldags og uhensiktsmessig, både på land og på havet. Ressursgrunnlaget er også truet av et betydelig overfiske og samlede fangster falt i 1996 med 28 prosent. En teknisk og forvaltningsmessig omlegging av fiskerisektoren er nødvendig og myndighetene søker internasjonal kapital og ekspertise for å få dette gjennomført.

Utenrikshandelen

Marokko sluttet seg til GATT-avtalen i 1987 og deltok aktivt i Uruguay-runden og var vert for Marrakesh-møtet i 1994. Landet har tiltrådt WTO og har derved bundet seg til å liberalisere utenrikshandelen i en multilateral ramme. Marokko har bundet alle sine tollsatser og kvantitative begrensninger i henhold til regelverket. En rekke tollsatser og kvantitative begrensninger, særlig innen landbrukssektoren, er satt for å beskytte nasjonal produksjon og er av nærmest prohibitiv karakter.

Marokkos viktigste importvarer er kapitalvarer, levnetsmidler, petroleumsprodukter og råvarer til kjemiindustrien og industrien generelt. Eksporten er diversifisert for et utviklingsland og ingen varegruppe overstiger 13 prosent av totaleksporten. De viktigste eksportvarer er fosfat og fosfatprodukter, landbruks- og fiskeprodukter, agroindustrielle produkter og tekstiler. Strukturen i eksport-import mønsteret bidrar til betydelige underskudd i handelsbalansen og eksporten dekker bare mellom 50 til 70 prosent av importen, med ganske store årlige variasjoner. Overskudd på tjenestebalansen bidrar imidlertid hvert år til å dekke deler av underskuddene. Særlig turisme og private overføringer fra marokkanere i utlandet gir en positiv tjenestebalanse.

EU er Marokkos dominerende handelspartner. To tredjedeler av eksportene går til EU og importandelen derfra er over 50 prosent. Frankrike alene avtar ca 30 prosent av Marokkos samlede eksport og står for 20 prosent av importen. Handelen med Maghreb-landene og Midtøsten utgjør bare 7 prosent av varehandelen. Norges vareeksport til Marokko falt i 1996 med nær 30 prosent til 66 mill. NOK. Importen utgjorde 220 mill. NOK.

Liberalisering og privatisering

Myndighetene satser på den private sektor som grunnlag for modernisering av Marokkos økonomi. Regjeringen har et betydelig privatiseringsprogram gående og tar reelle skritt for å liberalisere økonomien og kapitalmarkedet. En ny rammelov for investeringer ble vedtatt på slutten av 1995. Likeledes er det vedtatt en ny handelslov, inkludert liberalisering av lovgivningen for aksjeselskaper. Den marokkanske nasjonaliseringslov fra 1957, som påla alle utenlandske etableringer å ha marokkanske partnere ble opphevet i 1992.

Børsen i Casablanca er privatisert og til tross for en sen start regner myndighetene med at den vil bli et ledende instrument for kapitalisering og privatisering. For øvrig forberedes nye lover vedrørende forskningssektoren, konkurranselovgivning og opprettelse av egne handelsdomstoler. Og ikke minst ventes en høyst nødvendig, men stadig utsatt reform av arbeidsmarkedslovgivningen.

Hittil har privatiseringen omfattet et tredvetalls større statsbedrifter og hoteller og delprivatisering av en del banker. Det er ikke aktuelt å privatisere de mest prestisjetunge offentlige selskaper, som fosfatprodusenten eller nasjonale transport- og telekommunikasjon.

Offentlige og private investeringer

I følge myndighetene har inntektene av privatiseringen ført til at statens investeringer har økt fra 13 til 15 mrd. MAD årlig. Til tross for dette har det vært et fall både i offentlige og private investeringer på 3 prosent over fem år, mens offentlig og privat forbruk har økt. Marokkos økonomi er underinvestert i alle sektorer. Marokkanere selv med betydelig kapital foretrekker utenlandsinvesteringer og langsiktige kapitalplasseringer ute. Dette er et helt kritisk punkt for Marokkos økonomiske utvikling og modernisering. Investeringstakten må opp. I denne forbindelse er reduksjonen i utenlandske investeringer og kommersielle lån, som i 1996 falt med 8 prosent, særlig foruroligende. Det er et signal om at utenlandske investorer skjerper sin holdning til investeringer i Marokko. En del av bakgrunnen for dette synes å være at mange av liberaliseringsreformene virker best på papiret og at tungrodd byråkrati og korrupsjon fortsatt er et alvorlig stengsel for investeringer i landet. Tap av konkurranseevne og et ufleksibelt arbeidsmarked medfører også at Marokko mister investeringer, særlig i forhold til land i Asia. De samlede utenlandsinvesteringer i 1996 er anslått til 572 mill. USD.

I tilknytning til assosieringsavtalen med EU er Marokko sikret betydelige investeringer i årene fremover. EUs investeringsprogram faller imidlertid i hovedsak inn under ODA. I følge assosieringsavtalen er Marokko garantert adgang til et fond for Middelhavslandene på 6 mrd. USD i assosieringsperioden. Marokkos tilgang til fondet vil være avhengig av prosjekter godkjent av begge parter. I tillegg kommer en rekke støtteprogrammer innenfor forskjellige sektorer og bilateral EU bistand. Frankrike alene gir i dag bilateral bistand (ODA) på USD 200 mill. årlig. Fra i år yter EU bistand på 185 mill. ECU årlig til den private sektor, støtte til eksportfremme, privatisering, modernisering og opplæring mv. EU har likeledes bevilget 30 mill. ECU til utbygging av infrastrukturen i Nord-Marokko. Fiskeriavtalen med EU gir Marokko 125 mill. ECU årlig som kompensasjon for EUs fangster i marokkansk farvann. Ytterligere prosjekter og programmer er på trappene. Assosieringavtalen med EU inneholder løfter om betydelige finansiell og teknisk bistand for å møte utfordringene for Marokko som følger med liberaliseringen i assosieringsavtalen. EU er fullt klar over at betydelig økonomisk og teknisk hjelp er nødvendig for at Marokko skal klare overgangen til frihandel og et liberalisert marked. Ulovlig immigrasjon, narkotikatrafikk og terrorisme er også viktige beveggrunner for EU til å øke bistanden til land i området.