Sak nr 1

NN, født 1937, har søkt om billighetserstatning av statskassen som følge av skader han pådro seg i forbindelse med strålebehandling og biopsi. Han mener at strålebehandlingen burde ha vært stoppet på et tidligere tidspunkt fordi han ble svekket av behandlingen, og at han burde ha fått bedre informasjon om risikoen for tap av kjønnsdrift og potens ved biopsi av testikkelen.

Statens helsetilsyn kom til at behandlingen han fikk var vellykket og fulgte vanlige prinsipper etter datidens viten og at indikasjonene for behandlingen nøye ble vurdert. Det antok også at biopsiens betydning for søkers impotens var underordnet andre faktorer.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at impotensen skyldes biopsien selv om Helsetilsynet benekter det. Søkeren gjentar også at han ble utsatt for alt for hard strålebehandling med tanke på hans svekkede allmenntilstand. Når det gjelder Helsetilsynets uttalelse om at han ble behandlet etter datidens viten, sammenligner søkeren dette med kvinner som har fått erstatning for stråleskade ved brystkreft og de som er blitt lobotomert.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 2

NN, født 1938, har søkt om billighetserstatning av statskassen fordi det ikke ble foretatt nødvendig oppfølging etter en maveoperasjon i 1963. Han har lidd av blod- og jernmangel siden operasjonen, og tilstanden førte til generell nedsatt helsetilstand. Han slet derfor i sitt arbeid som havebruker. I forbindelse med en annen maveoperasjon i 1995 ble tilstanden oppdaget og behandlet.

Statens helsetilsyn la søkerens påstand om hendelsesforløpet i 1963 til grunn, og antok at det nok burde ha blitt gitt bedre informasjon og oppfølgning. Det ble imidlertid funnet sannsynlig at anemien hadde forverret seg gradvis over mange år, og at hans symptomer tilsa at han burde kontaktet lege. Helsetilsynet fant det uholdbart at det skulle gis økonomisk kompensasjon til personer som i årevis unnlater å oppsøke lege med så klare symptomer som søkeren angivelig har hatt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at uttalelsen om at søkeren burde ha oppsøkt lege tidligere er urettferdig, da hans personlighet tilsier at terskelen for å benytte helsevesenet er høy. Det anføres videre at Helsetilsynets konklusjon synes å bygge på at opplysningene om hans helsetilstand etter operasjonene trekkes i tvil.

Helsetilsynet gjentar i forbindelse med klagebehandlingen at det ikke er overveiende sannsynlig at søker i 32 år har følt seg slapp og trett på grunn av stort blodtap under operasjonen. For øvrig vises det til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 3

NN, født 1917, har søkt om billighetserstatning fra staten på grunn av feilbehandling av en kneskade. Hun hevder at kneet ble for sent behandlet og at behandlingen var feil, slik at kneet nå står i en stilling hvor tærne peker innover. Søker mener at hennes møte med helsevesenet har vært uheldig, og at alle hennes plager skyldes feilbehandlingen ved gipsingen i 1970

Statens helsetilsynet uttalte at slike brudd er vanlige for kvinner med beinskjørhet. I 1970 var det vanlig å behandle slike skader slik det ble gjort i dette tilfelle. Resultatet ble imidlertid ofte ikke tilfredsstillende, og slike skader opereres vanligvis i dag. Helsetilsynet finner imidlertid ikke kritikkverdige forhold ved behandlingen. Det var vanlig å vente opptil et par dager før en foretok behandling av slike brudd, og kneet kan dessuten ikke komme i en slik feilstilling som hun beskriver gjennom denne behandlingen. Helsetilsynet anførte videre at den først proteseoperasjonen ikke var tekniske fullkommen, men den kan ikke karakteriseres som en feilbehandling.

Helsetilsynet konkluderte med at den tids anerkjente behandlingsmetoder ble brukt, og søker er derfor ikke kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet. Billighetserstatning ble derfor ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at søker ikke lider av beinskjørhet, dessuten at det er helheten i saken som må vurderes. Søker har etter 5 operasjoner og nesten 30 år fortsatt en invalidiserende skade som gjør at hun ikke kan bevege seg utenfor hjemmet.

Helsetilsynet uttaler til klagen at kvinner i hennes alder normalt har nedsatt bentetthet og slik skader forekommer derfor ofte ved belastninger av en viss styrke. Helsetilsynet legger til at hvorvidt det har foreligget beinskjørhet eller ikke i 1970, ikke har hatt noen betydning for Helsetilsynets vurderingen av skaden og behandlingen. Helsetilsynet opprettholder derfor sin tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 4

NN, født 1930, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av uforsvarlig behandling av et overarmsbrudd. Søker mener seg feilbehandlet ved legevakt og sykehus i perioden fra 1984 til 1995. Søkers bruddskade ble behandlet med gips og brace. Etter et halv års tid ble han henvist til en spesialist som konstaterte pseudartrose (falsk ledd) og foretok operasjon. Søker mener at det burde vært reagert med røntgen og operasjon på et langt tidligere tidspunkt.

Statens helsetilsyn uttaler at søkers bruddskade utviklet seg til en pseudartose til tross for behandling etter vanlige behandlingsmetoder. Søker ble i mars 1984 behandlet adekvat og etter vanlige prinsipper. Etter 6 måneder ble han operert for pseudartrose på sykehus, også denne operasjonen ble utført adekvat. Det var fortsatt manglende tilheling og utvikling av pseudartrose. Han ble igjen operert etter flere vurderinger og store betenkeligheter. Helsetilsyn bemerker at det ikke kan se noen kritikkverdig forhold i behandlingsopplegget. Kroniske alkoholisme, uheldig livsførsel med ustøhet og tallrike fall, kan ha vært en medvirkende årsak til et uheldig sykdomsforløp. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget tilsluttet seg Statens helsetilsyns vurderinger og konklusjon og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker har anket fordi han mener at utfallet av behandlingen ikke er akseptabelt og ikke innenfor rammen av hva som er påregnelige komplikasjoner.

Staten helsetilsyn viser til at anken ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 5

NN, født 1974, har søkt staten om billighetserstatning fordi han mener å være påført helseskader på grunn av at det ble benyttet amalgam som fyllingsmateriale ved tannbehandling.

Statens Helsetilsyn viste til at han også tidligere har vært plaget av mavesmerter, på et tidspunkt som ikke kunne relateres til tannbehandling. Når det gjelder de symptomer av ulik karakter som han har utviklet etter den utførte tannbehandling, er det til tross for en rekke konsultasjoner i primærhelsetjenesten ikke påvist noen årsakssammenheng mellom amalgamfyllingene og hans symptomer. For øvrig fremgår det ikke at han har de karakteristiske symptomer på kvikksølvintoleranse i munnslimhinne og/eller hud. Det ble videre understreket at anvendelse av amalgam var en fullt ut akseptabel behandling i perioden 1992-1993, og at det fortsatt representerer et akseptert behandlingsalternativ. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke er kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søkers plager ikke har vært knyttet til noen annen lidelse, slik at det ikke kan utelukkes at plagene skyldes amalgamfyllingene.

Statens Helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 6

NN, født 1914, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av smerter etter operasjon og strålebehandling for brystkreft, samt utvikling av hudkreft flere steder på kroppen.

Statens Helsetilsyn fant ikke grunnlag for å hevde at hennes plager er relatert til strålebivirkninger. Den strålebehandling hun gjennomgikk må oppfattes som riktig hva gjelder både dose og feltstørrelse. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke har kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med norsk helsevesen, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent

Søker klager over vedtaket. Klagen er delvis begrunnet i at hun er uenig i Helsetilsynets saksfremstilling og delvis i at hun er uenig i selve avgjørelsen. Vedlagt klagen følger en ny legeerklæring der det bemerkes at Helsetilsynets uttalelse om at søker i mange år har vært plaget av leddgikt og at hennes diverse smerter med stor sannsynlighet har sammenheng med denne lidelse, er gal. Hun hevder videre at det oppgitte antall strålebehandlinger hun skal ha fått (10 +10) må være feil, idet hun mener at antallet faktisk har vært større.

Statens Helsetilsyn gir henne medhold i at uttalelsen om årsaken til hennes smerter burde vært utformet mer nyansert, og at større vekt burde vært lagt på søkerens brystsmerter. År­saken til disse smertene har ikke vært fastslått med sikkerhet. I følge journalen kan det enten dreie seg om smerter som uttrykk for hjertelidelse, eller smerter som følge av spenninger i brystmuskulaturen. Helsetilsynet mente i sin første uttalelse å gi uttrykk for at hennes smertetilstand med svært liten sannsynlighet har sammenheng med operasjon og strålebehandling for brystkreft. Klagen inneholder ikke nye momenter som kan forandre dette standpunktet. Angivelsen av antallet strålebehandlinger bygger på journalopplysninger. Slik nedtegnelsen foreligger, er det imidlertid ikke lett å få en sikker oppfatning av antallet behandlinger. Det er således mulig at hun har rett når hun anfører at det kan ha blitt gitt noe flere behandlinger. Helsetilsynet finner ikke at dette bringer inn nye momenter som er av betydning for saken. Helsetilsynet beklager at det har brukt uttrykk som er egnet til å misforstås, men konkluderer med at klagen ikke inneholder momenter som gir grunnlag for å endre oppfatningen om at strålebehandlingens betydning for hennes smertetilstand. Helsetilsynets opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 7

NN, født 1939, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av forsinket diagnostisering av hjertesykdom. Søker har vært innlagt mange ganger siden 1975. Smertene ble omfattet som psykisk betinget, og hun ble derfor behandlet med beroligende midler. I 1991 fant Rikshospitalet at hun hadde en hjertesykdom og trengte kirurgi.

Statens helsetilsyn uttalte at hun har hatt et langt og komplisert sykdomsbilde. Man har valgt å anta at tilstanden har hatt en dominerende mental bakgrunn. Først i 1991 fikk man undersøkelsesresultater som var klare nok til at det ledet til spesialundersøkelser ved Rikshospitalet hvor tilstanden ble endelig konstatert. Funnene var da så fremtredende at tilstanden sannsynligvis hadde bestått en tid. Hennes mangeårige sykdomshistorie med høyt blodtrykk taler også i den retning og kunne generelt sett skjerpet legenes aktpågivenhet. På den annen side må det tas hensyn til hennes lange og kompliserte sykdomshistorie med smerteangivelser av svært upresis og varierende karakter som naturligvis trakk legenes oppmerksomhet vekk fra hjertesykdommen.

Fordi sykdomsbildet var så komplekst har Statens helsetilsyn ingen bemerkninger til de undersøkelser og den behandling som ble gitt og fant derfor ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Statens helsetilsyns vurder­inger og konklusjoner, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker har klager over vedtaket. I klagen vises det til at hun gjentatte ganger har gitt uttrykk overfor legene at det var en hjertefeil og at hun burde vært sendt til Rikshospitalet tidligere. Videre går det frem at hun tidligere har hatt problemer med kommunikasjon overfor enkelte leger.

Statens helsetilsyn finner ikke at klagen inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 8

NN, født 1947, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun er misfornøyd med resultat etter tannimplantatbehandling. Hun mener også at utgiftene ved behandlingen oversteg det avtalte beløp.

Statens Helsetilsyn viste til at hun hadde fått et overslag over behandlingens økonomiske omfang samt grundig informasjon før behandlingen startet. Hun har videre fått adekvat behandlingsresultat etter protesekorreksjoner. Hun kan ikke sies å ha vært utsatt for feilbehandling og hun er heller ikke påført noen skade ved behandlingen. Helsetilsynet fant således ikke grunnlag for å tilkjenne billighetserstatning.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og bemerket at i den grad hun mener å ha et erstatningskrav som følge av innplantatbehandlingen, er det naturlig at dette fremmes overfor tannlegen eller dennes forsikringsselskap og ikke som et krav om billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til ovennevte vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker klager over vedtaket. I klagen anføres at hun har fått utilstrekkelig behandling og at dette har påført henne ekstra utgifter.

Statens Helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilrådning. Det er for øvrig opplyst at hun har inngått et forlik med behandlende tannlege der hun mottok kr. 10 000,-.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 9

NN, født 1937, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av feildiagnostisering og feilbehandling i forbindelse med en mangeartet sykdomshistorie. Han burde vært operert tidligere for betennelse i mandlene, og allergien hans burde ha vært oppdaget tidligere. Videre ble det hevdet at han for sent ble operert for skadd menisk. Han hevdet dessuten at hans ryggproblemer ble feilaktig ansett å være psykisk betinget, noe som resulterte i manglende innvilgelse av trygdeytelser. En fysioterapeut bebreides for behandling av ham med vektløfting. Øvelsene skal ha ført til tilbakefall av ryggsmertene.

Statens helsetilsyn viste til at behandlingen søker hadde fått, fulgte vanlige anerkjente prinsipper. Helsetilsynet mente at han ikke kunne sies å ha kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Vedtaket er påklaget. I klagen vises det i det vesentlige til tidligere anførsler. Det understrekes imidlertid at han ikke søker billighetserstatning for en bestemt hendelse, men at en samlet vurdering av sykdomshistorien bør berettige ham billighetserstatning av statskassen.

Helsetilsynet viser til at det ikke fremlegges nye medisinske opplysninger av betydning og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 10

NN, født 1922, har søkt om billighetserstatning av statskassen med grunnlag i lammelser i hode- hals- og skulderregionen etter en operasjon av en lymfekjertelsvulst i 1950. Lammelsene har medført store smerter og problemer i dagliglivet.

Statens helsetilsyn uttalte at flere nervegrener ble overskåret i forbindelse med operasjonen. Dette er en kjent komplikasjon som skyldes mangelfull anatomisk orientering, og som ble funnet meget kritikkverdig. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr 40 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til dette. Billighetserstatningsutvalget tilkjente en erstatning på kr 50 000,-. Etter klage anbefalte Statens helsetilsyn en erstatning på kr 70 000,-. Justisdepartementet sluttet seg til dette, Billighetserstatningsutvalget var enig og økte det opprinnelige erstatningsbeløpet med kr 20 000,- til kr 70 000.

I klagen utdypes problemene hun har og hun opplyser om at hun også hører dårlig på det øret som ikke er berørt av lammelsen etter operasjonen. Hun viser til vanskelige økonomiske situasjon som hun mener i stor grad skyldes at hun ikke kunne virke som frisør som hun var utdannet til. Hun ønsker erstatning som kan dekke en øreoperasjon hos en kjent spesialist i Sveits.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 11

NN, født 1958, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull behandling ved X sykehus, psykiatrisk avdeling, og barnevernets angivelige manglende grunnlag for å ta barna fra henne.

Statens Helsetilsyn viste til at hennes tilstand under sykehusoppholdet ble oppfattet som en schizofreni der fødselen var en utløsende årsak. Hun klarte ikke å forholde seg til barnet, og var ikke lydhør overfor barnets behov. Under oppholdet var det ingen bedring i hennes evne til å forholde seg til barnet og dets behov. Etter Helsetilsynets vurdering er det derfor grunn til å være enig med psykiatrisk avdeling, X sykehus, i at barnevernet ble kontaktet for å ta stilling til omsorgsspørsmålet. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke er kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Barne- og familiedepartementet viste til at spørsmålet om omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvaret har vært rettslig prøvet, og at det i den forbindelse er blitt meget grundig behandlet. Departementet anførte at det vanskelig kan overprøve domstolens avgjørelse i saken, og la til grunn at barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvaret med senere adopsjon av søkers barn, var riktig og til det beste for barnet. Barne- og familiedepartementet konkluderte med at barnevernsmyndighetene ikke kan bebreides i saken, og at søker ikke kan sees å ha kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre i tilsvarende situasjon. Departementet fant således ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen stilles spørsmålstegn ved hva som vil skje når søkers sønn blir større og får vite hva som er skjedd i saken.

Statens Helsetilsyn og Barne- og familiedepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sine tidligere tilrådinger.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 12

NN, født 1940, har søkt om billighetserstatning av statskassen med påstand om store lidelser som følge av at hun fikk en dørpumpe i hodet ved et besøk på X postkontor i 1984. Søkeren lider av hode og nakkesmerter, nedsatt hørsel, sterk øresus samt psykiske lidelser. Det er lagt frem en rekke sakkyndige erklæringer i saken, og det er uenighet om årsakssammenhengen mellom ulykken og søkers lidelser. I 1991 reiste hennes daværende advokat erstatningssak mot staten v/Samferdselsdepartementet. I dom fra X byrett ble saken ansett som foreldet. Ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng ble ikke drøftet i dommen.

Statens helsetilsyn viste til at det er uenighet om årsakssammenhengen mellom søkers lidelser og ulykken. For øvrig fant det ikke påstander i billighetserstatningssøknaden som knyttet seg til søkers møte med helsevesenet. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Posten Norge uttalte at de forholdt seg til dommen fra byretten. De påpekte imidlertid at de uansett er av den oppfatning at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og søkers lidelser.

Justisdepartementet uttalte at søknaden reiser kompliserte problemstillinger både vedrørende spørsmål om ansvarsgrunnlag og om årsakssammenheng. Etter fast praksis blir søknader som innebærer omfattende og kompliserte rettslige og bevismessige vurderinger avslått etter billighetserstatningsordningen. Ordningen fungerer ikke som et alternativ til ordinære erstatningskrav. Departementet uttrykte forståelse for søkers vanskeligheter, men bemerket at en problemfylt livssituasjon isolert sett ikke danner grunnlag for billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at Billighetserstatningsutvalget har lagt vekt på de sakkyndige som hevder at det ikke er sammenheng mellom ulykken og hennes lidelser. Hun viser til sine omfattende problemer, og anfører at de må skyldes ulykken. Videre viser hun blant annet til at svake i samfunnet har vanskeligheter med å nå frem i rettsspørsmål. For øvrig redegjør hun for sin meget vanskelige livssituasjon, som innebærer isolasjon, smerter og psykiske problemer.

Statens helsetilsyn opprettholder sin tidligere tilråding.

Posten Norge viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger som kan endre deres tidligere vurdering, og opprettholder således sin tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 13

NN, født 1928, har søkt om billighetserstatning fra staten på grunn av komplikasjoner etter behandlingen av medfødt nakkelidelse samt at søker er kommet uheldig ut ved utmåling av uføretrygd.

Statens helsetilsyn uttalte at det antagelig er den medfødte misdannelse som er utgangspunktet for smertene. Operasjonen som ble foretatt i 1971 syntes vel begrunnet med tanke på å redusere plagene. Inngrepene har imidlertid ikke bedret søkers smerteplager. Selv om operasjonen var begrenset, kan man i ettertid se at den sannsynligvis har hatt en uheldig virkning for utvik­lingen av hans plager. I ettertid ser man at det er overveiende sannsynlig at søker hadde kommet bedre ut uten å bli operert. Statens helsetilsyn vurderte denne situasjonen som særdeles byrdefull og konkluderte med at søker må ha kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og tilrådde billighetserstatning på kr 75 000,-.

Rikstrygdeverket kunne ikke se at det hadde vært begått noen feil ved beregningen av uførepensjonen. Rikstrygdeverket uttalte at når søker føler at han er kommet uheldig ut i forhold til utmålingen, så skyldes det at han kanskje har hatt for store forventninger til hvilke kompensasjoner han kunne få fra folketrygden. Folketrygden gir en viss kompensasjon for utgifter til livsopphold og til ekstrautgifter til sykdom, men det er ikke slik at folketrygdens ytelser gir full kompensasjon. Rikstrygdeverket fant på denne bakgrunn ikke å kunne tilråde at det gis billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instanser vurderinger og konklusjoner, og billighetserstatning ble innvilget med kr 75 000,-

Søker har anket da han på grunn av operasjonen ikke har vært i stand til å arbeide og derfor har mistet god lønn og verdifulle pensjonspoeng. Han ber derfor om at erstatningsstørrelsen blir vurdert på ny.

Statens helsetilsyn finner ikke at anken inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 14

NN, født 1926, som er same, har søkt om billighetserstatning fra statskassen på grunn av mangelfull skolegang både før og under krigen og klage på medisinsk behandling. Han har fått behandling for tuberkulose med komplikasjoner, lårbrudd og mellomørebetennelse. Han var i skolepliktig alder fra 1933 til 1940.

Statens helsetilsyn uttalte at søkers lidelser må ses i relasjon til hans grunnlidelser og ikke som følge av den behandling søker har fått. Helsetilsynet fant derfor ikke at han er kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsetilsynet og tilrådde ikke at det gis billighetserstatning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anførte at det ikke er samsvar mellom den tid erstatningssøknaden omfatter og den tid søker var skolepliktig. Skolen i X var åpen i hele den perioden søker var skolepliktig. Videre utaler Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet at undervisningen som søker fikk var i samsvar med datidens allmene intensjon med fornorskningspolitikken og de praktisk-pedagogiske konsekvenser som ble trukket av den.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget tiltrådte de forberedende instansers vurderinger og konklusjoner og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker har påklaget vedtaket fordi han ikke har fått den undervisning som han mener en stat er forpliktet til å gi. Søker godtar heller ikke at hans søknad vurderes utfra tidligere tiders politikk, da han mener at det er innrømmet at denne politikken var feil.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har vurdert saken på nytt, men finner ikke at det fremkommer nye opplysninger.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen

Sak nr 15

NN, født 1925, som er same, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av tapt skolegang og mangelfullt undervisningstilbud. Søker var i opplæringspliktig alder i tiden 1932 til 1939.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at det undervisningstilbud søkeren fikk må vurderes ut fra datidens allmenne intensjon med fornorskningspolitikken og de praktisk-pedagogiske konsekvensene som ble trukket av den. Det ble videre understreket at landsfolkeskolelovene av 1889 og 1936 ikke hjemlet rett til opplæring på samisk. At det ikke ble gitt slik opplæring, gir etter fast praksis i tidligere saker ikke grunnlag for billighetserstatning. Departementet konkluderte med at søker ikke er kommet vesentlig verre ut enn andre i samme situasjon og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen opprettholdes søkers tidligere anførsler. Videre fremholdes at søker på grunn av bakgrunn som same er blitt generelt trakassert og dårlig behandlet i sin oppvekst.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 16

NN, født 1940, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av tapt skolegang som følge av krigen.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at søker var i opplæringspliktig alder fra høsten 1947 til våren 1954, og at det var skoletilbud i Alta i alle disse årene. En eventuell tapt skolegang kan således ikke skyldes mangel på skoletilbud. Departementet pekte dessuten på at det ikke var samsvar mellom den perioden det søkes billighetserstatning for og den perioden søkeren var i opplæringspliktig alder. Departementet anbefalte på denne bakgrunn ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholdes det at søker i sin skolepliktig alder ikke bodde i Alta, men i Nusvåg i Loppa kommune. Videre anføres at hun kun snakket og forsto samisk, men at all undervisning foregikk på norsk. Hun hadde således ikke noe utbytte av undervisningen. Søker fremholder også at krigen var hovedårsak til at det var liten mulighet for skolegang også i flere år etter krigen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det var skoletilbud i Loppa i hele den perioden søker var i opplæringspliktig alder. Nusvåg skole opplyser at søker ble innmeldt i skolen i 1948, og at hun var elev der i 5 år fra 1950 til 1955. Når det gjelder søkers anførsel om at all undervisning foregikk på norsk, vises til at det opplæringstilbud hun fikk må vurderes ut fra datidens allmenne intensjoner, med fornorskningspolitikken og de praktisk-pedagogiske konsekvenser som ble trukket av den. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 17

NN, født 1959, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunnlag av manglende skolegang som har medført at han har falt tidligere ut av arbeidslivet enn han ellers ville ha gjort.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker manglet et år av grunnskoleopplæringen. Skolen synes å ha gjort en del for å finne egnet skoletilbud. Søker har vært tilbudt mange læreopplegg, blant annet har han vært innom to spesialskoler, men det har ikke lyktes å få ham til å slo seg til ro. Departementet anbefalte at billighetserstatning ikke ble innvilget.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Vedtaket er påklaget. Søker ber om at saken vurderes på nytt, uten å komme med nye opplysninger.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner ikke grunnlag for å endre sin tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 18

NN, født 1955, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av feilplassering på spesialskole. Det anføres at hans dysleksiproblemer ble svært dårlig utredet, dessuten burde hans synsproblemer vært oppdaget tidligere.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til tidligere psykologundersøkelser og pedagogiske observasjoner som alle, etter departementets oppfatning, gikk i retning av at spesialskole var det riktige undervisningstilbudet. Departementet kom videre til at søker hele tiden ble forsvarlig vurdert i forhold til skoletilbudet og fant ikke grunnlag for billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at dersom søkers lese- og skrivevansker hadde vært oppdaget i de første skoleårene, ville han ikke ha blitt feilplassert på spesialskole. Videre hevdes det at søker aldri fikk hjelp for sin dysleksi. I klageomgangen har søker anført et nytt grunnlag for billighetserstatning av statskassen; barnevernet burde ha grepet inn i hans vanskelige forhold i hjemmet og plassert ham i et fosterhjem. Dette grunnlaget blir behandlet som egen søknad.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding, da anken ikke inneholdt nye opplysninger av betydning.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 19

NN, født 1948, har søkt om billighetserstatning av statskassen med påstand om uriktige og manglende tiltak av skolevesenet. Søker begynte på skolen i 1955, og i 1956 ble hun overført til hjelpeopplæring ved X skole. Hun har vanskeligheter med å skrive, lese og regne, og mener at læreren ikke tok seg av henne i tilstrekkelig grad. Hun fikk ikke den utdannelse og undervisning hun hadde krav på.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at beskrivelsen av søkers undervisningstilbud er ufullstendig på grunn av vanskeligheter med å fremskaffe dokumentasjon. Det fant imidlertid belegg for at skolen hadde sørget for at hun fikk hjelpeopplæring i samsvar med folkeskoleloven av 1955. Fagdepartementet fant det sannsynlig at søker, på bakgrunn av datidens undervisningstilbud, fikk det best tilpassede skoletilbud på en hjelpeskole. Departementet fant ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen hevder søker at avslaget har sin årsak i at hun ikke hadde advokat og at dokumenter er blitt borte. Hun mener at avslaget således er usaklig etter vanlige folks rettsoppfatning. Hun opplyser videre at hun har fått brystkreft.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bemerker at dets tilråding bygget på at de ikke fant det sannsynliggjort at det var grunnlag for å reise kritikk mot skoleverket i saken. Det er beklagelig at det ikke lar seg gjøre å frembringe mer dokumentasjon i saken, men det er ikke vektlagt i fagdepartementets vurdering. For øvrig kan ikke fagdepartementet se at det fremkommer nye opplysninger i klagen, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 20

NN, født 1951, har søkt billighetserstatning av statskassen med grunnlag i samfunnets dårlige behandling av tatere, og fordi søkeren under sin syv års skolegang var utsatt for mobbing. Søkeren ble kalt for «taterunge» og familien var utsatt for angrep fra gjenger som kastet stein og truet med å tenne på huset.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at Stortinget har fattet vedtak om standarderstatninger til tatere som har mangelfull grunnskoleopplæring. Sakens dokumenter viste at søkeren har hatt regelmessig skolegang gjennom hele den skolepliktige alder. Departementet fant således ikke grunnlag for at det offentlige var å bebreide for så vidt gjelder søkers skoletilbud. Billighetserstatning ble på denne bakgrunn ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke innvilget.

I klagen anfører søkeren at han ikke fikk faglig utbytte av sin skolegang, ettersom han ble mobbet og sjikanert av de andre elevene. Han fikk konsentrasjonsproblemer som følge av dette. Han klandrer skolen for at den ikke grep inn og forhindret mobbingen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner ikke at klagen inneholder opplysninger som kan endre dets tidligere anbefaling. Opplysninger om belastende opplevelser som mobbing og trakassering danner etter praksis i seg selv ikke grunnlag for billighetserstatning. Fagdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 21

NN, født 1929, har søkt om billighetserstatning av statskassen for psykisk skade på grunn av statens forfølgelse av tatere. Det vises særlig til søker mangelfulle skolegang, samt ulike traumatiske opplevelser fra oppveksten.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at omstreiferfamiliene ofte ikke var registrert i noen kommune. Ansvaret for omstreiferbarn har derfor vært vanskelig å plassere på kommunenivå, men barnas rett til opplæring gjelder uavhengig av dette. Søker har ikke hatt en skolegang som var tilnærmet det andre vanlige borgere av samfunnet hadde. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilrådde at søker får en billighetserstatning på kr 60 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vurdering og konklusjon når det gjelder søkers skolegang. Når det gjaldt den psykiske skaden som følge av statens forfølgelse av omstreifere, uttalte Justisdepartementet at det har ikke tidligere vært tilkjent billighetserstatning på grunnlag av psykiske skader om de ikke har vært knyttet til konkrete overgrep. Justisdepartementet betvilte ikke at søker har hatt traumatiske opplevelser, men fant ikke at disse kan begrunne en forhøyet billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget tiltrådte de forberedende instansers vurdering og konklusjoner og presiserte at det bare var den manglende skolegangen som lå til grunn for erstatningen. Det ble tilkjent kr 60 000,- i billighetserstatning.

Søker har påklaget vedtaket og anfører at han har mange økonomiske, sosiale og personlige problemer som er knyttet opp mot opplevelser som tater og ønsker en forhøyning av erstatningssummen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet utaler at det ikke er fremkommet nye opplysninger vedrørende søkers grunnskoleopplæring.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 22

NN, født 1935, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring. Søkers familie var reisende, og søker skal av den grunn også ha blitt mobbet av elever.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at det fremkommer av sakens dokumenter at søker hadde fått omlag 3 års skolegang. Søker har derfor ikke fått den grunnskoleopplæring hun hadde krav på. Departementet anbefalte å gi billighetserstatning med kr 60 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble innvilget med kr 60 000,-.

I klagen anfører søker at hun i en årrekke har hatt nerveproblemer på grunn av det hun ble utsatt for under sin oppvekst.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 23

NN, født 1932, har søkt billighetserstatning av statskassen med påstand om mangelfull skolegang og vanskelig liv i voksenalder. Søker er av taterslekt og har fått syv års folkeskole. Han ble mye mobbet, og hevder å ha fått lite ut av grunnskoleopplæringen. Søker giftet seg, og fikk to barn som døde i umiddelbar tilslutning til fødselen. I 1965 ble søker og hans familie opptatt ved Svanviken arbeidskoloni, og han har mottatt uføretrygd siden 1975.

Statens helsetilsyn har vurdert de helseopplysninger som foreligger i saken i forbindelse med en innleggelse på X psykiatrisk sykehus, men fant ikke at helsevesenet er å bebreide for søkers vanskelige livssituasjon. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker var i opplæringspliktig alder fra 1939-1946. Han hevder selv å ha hatt full skolegang, men at han som tater ikke fikk den opplæring ha skulle ha. Det har ikke latt seg gjøre å frembringe dokumentasjon verken for hans grunnskoleopplæring eller for å få fastslått familiens bostedskommune. Fagdepartementet fant det således sannsynlig at han ikke har vært på skole og dermed har mangelfull grunnskoleopplæring. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte på denne bakgrunn kr 60 000,- i billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurdering, og billighetserstatning ble innvilget med kr 60 000,-.

Det klages over beløpets størrelse. Søker anfører at hans oppvekst og voksne liv har vært preget av alvorlige problemer. Skolegangen ga lite utbytte, og manglende grunnleggende kunnskaper har ført med seg store vanskeligheter. Videre hevdes det at søkers familie var utsatt for trakassering under krigen.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har vurdert saken på nytt, men kan ikke se at det i klagen fremkommer momenter som tilsier endret vurdering. Opplysninger om mobbing og trakassering danner i seg selv ikke grunnlag for billighetserstatning. Tilrådingen er i samsvar med Stortingets vedtak om standarderstatning til tatere med mangelfull skolegang. Fagdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 24

NN, født 1929, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av belastninger i barndommen. Søker, som er av omstreiferslekt, ble tatt under omsorg av Norsk misjon for hjemløse da moren døde da hun var 8 år gammel, og hun hevder at hun ble utsatt for mishandling og forsømmelser.

Barne- og familiedepartementet viser til at omsorgsovertakelsen var begrunnet i farens ønske om hjelp. Han ønsket å plassere bort to av barna etter at han ble enkemann. Vergerådet overtok da omsorgen og plasserte søker på barnehjem. Det er ikke dokumentert at søker ble utsatt for mishandling på noen av barnehjemmene eller fosterhjemmet. Det er heller ikke dokumentasjon som tyder på at vergerådet har forsømt seg. Selv om departementet har forståelse for søkerens vanskelige oppvekst og livssituasjon, fant det ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Barne- og familiedepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker klager over vedtaket og viser til tidligere anførsler.

Barne- og familiedepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 25

NN, født 1926, har søkt billighetserstatning av statskassen på grunn av mangelfull grunnskoleutdannelse og vanskelige oppvekstforhold, herunder påstand om mishandling på barnehjem. Søker er av taterslekt, og var i opplæringspliktig alder fra 1933 til 1940. Han var syv år gammel da faren døde. Moren var syk, og forsorgsvesenet og Norsk misjon blant hjemløse plasserte ham på forskjellige barnehjem og i fosterhjem.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker har mangelfulle lese- og skrivekunnskaper, og ikke ble gitt den grunnskoleutdannelse han hadde krav på. Fagdepartementet anbefalte billighetserstatning med kr 60 000,-.

Barne- og familiedepartementet tok i sin vurdering utgangspunkt i vergemålsloven av 1896. Barnevernets saksbehandling og institusjonstilbud på den aktuelle tiden kan ikke vurderes ut fra nåtidens krav. Fagdepartementet fant ikke dokumentasjon for søkers påstand om mishandling på barnehjem. Heller ikke fant det indikasjoner på at barnevernet skulle ha forsømt seg i saken. Barne- og familiedepartementet uttrykte forståelse for hans vanskelige oppvekst, men anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementenes vurdering og billighetserstatning ble innvilget med kr 60 000,-.

Det klages over beløpets størrelse. Søker finner det sårt og nedverdigende at hans problematiske liv verdsettes til kun kr 60 000,-. Søker ber om at påstandene om at han ble utsatt for mishandling legges til grunn selv om dette ikke lar seg dokumentere.

Barne- og familiedepartementet viser til at det ikke fremkommer nye opplysninger som kan foranledige en endret vurdering fra deres side, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner ikke at det fremkommer nye opplysninger om søkers grunnskoleopplæring. Innvilgelsen på kr 60 000,- samsvarer med praksis i slike saker, og departementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 26

NN, født 1958, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunnlag av mangelfull grunnskoleundervisning. Det hevdes at han til sammen fikk 3 års obligatorisk skolegang. Videre hevdes det at hans tilpasningsvansker skyldtes en medisinsk årsak. Søker anfører dessuten som grunnlag for billighetserstatning at han ble en kasteball innen barnevernet.

Barne- og familiedepartementet konkluderte med at søker ikke kan anses å ha kommet spesielt uheldig ut etter barnevernets oppfølgning av søker. Billighetserstatning ble ikke anbefalt i saken.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant det uklart om søker hadde fullstendig skolegang fra 1. - 6. klasse. Det var således ikke på det rene hva som ble gjort for å hjelpe han hverken i forhold til det store fraværet eller i selve undervisningen. Departementet fant det rimelig å la tvilen komme søker til gode, og anbefalte kr 75 000,- i billighetserstatning.

Justisdepartementet viste til at opplysningene om stort fravær i de seks første skoleårene ikke er dokumentert. Departementet var av den oppfatning at selv om han skulle ha hatt stort fravær i sine første skoleår, fullførte søker sin obligatorisk grunnskole. Justisdepartementet fant etter en helhetsvurdering at søker ikke hadde kommet spesielt uheldig ut. For øvrig viste departementet til uttalelsene til Barne- og familiedepartementet som Justisdepartementet tiltrådte. Billighetserstatning ble ikke anbefalt innvilget.

Billighetserstatningsutvalgets flertall sluttet seg til uttalelsene fra Justisdepartementet, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Vedtaket er påklaget. Det vises til tidligere anførsler. Dessuten anføres det at Justisdepartementet har lagt alt for stor vekt på at søker har gjennomført sin obligatoriske grunnskole. Han anfører at dette ikke kan oppveie for manglende opplæring de første skoleårene.

Barne- og familiedepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fastholder sin tidligere tilråding på kr 75 000,-

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 27

NN, født 1969, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunnlag av psykiske problemer hun fikk på grunn av mobbing på skolen og som hun mener hjelpeapparatet burde ha fanget opp. Søker har tidligere tatt ut stevning mot kommunen, men saken ble senere trukket tilbake av søker, og hver av partene bar egne saksomkostninger.

Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at det i de tilgjengelige dokumenter fra skole og PP- tjeneste ikke finnes opplysninger som tyder på at søker har vært utsatt for mobbing. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Etter Barne- og familiedepartementets vurdering burde barnevernet ha grepet inn tidligere og vurdert omsorgsovertakelse. Departementet anbefalte billighetserstatning på kr 50.000,-

Statens helsetilsyn uttalte forståelse for søkers situasjon, men så ikke at helsevesenet kunne legges til last. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet sluttet seg til faginstansenes vurderinger, men anbefalte billighetserstatning på kr 75.000,-

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurdering og konklusjoner. Billighetserstatning med kr 75.000,- ble tilkjent.

Det er klaget på vedtaket. Det anføres at hovedårsaken til hennes problemer er mobbing på skolen. Dessuten hevdes det at Billighetserstatningsutvalget innvilget billighetserstatning på feil grunnlag. Søker benekter å ha hatt problemer i hjemmet. Hun klandrer barnevernet for å ha grepet inn, ikke for manglende iverksetting av tiltak overfor familien.

Statens helsetilsyn opprettholder sin tidligere tilråding.

Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tilråding.

Barne- og familiedepartementet viser til sin tidligere uttalelse i saken. Departementet finner ingen grunnlag for å kritisere barnevernet for å ha iverksatt de konkrete tiltak overfor søker og hennes familie. Departementet er videre av den oppfatning at barnevernet burde ha grepet inn tidligere, og vurdert omsorgsovertagelse. Kirke-, utdannings- og forskningdepartementet opprettholder sin tid­ligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 28

NN, født 1965, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av mangelfull oppfølgning i skolesituasjonen, fosterhjemsplassering og utbetaling av barnepensjon til den biologiske moren og ikke fosterforeldrene. Videre hevdet søker at han hadde fått mangelfull oppfølging av sosialetaten.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant det kritikkverdig at søker til tross for sine lærevansker ikke ble fulgt opp i tilstrekkelig grad. Departementet anbefalte billighetserstatning med kr 100 000,-

Barne- og familiedepartementet kom til at søker ikke hadde kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre i tilsvarende situasjon. Billighetserstatning av statskassen ble ikke anbefalt innvilget.

Sosial- og helsedepartementet kunne ikke se at sosialtjenesten hadde gjort seg skyldig i noen forsømmelser, og billighetserstatning av statskassen ble ikke anbefalt innvilget.

Rikstrygdeverket viste til at barnepensjonen ble utbetalt til den berettigede i overensstemmelse med gjeldende bestemmelser og var av den oppfatning at trygdekontoret ikke kunne klandres for at barnepensjonen ble forvaltet i strid med dens formål. Rikstrygdeverket kunne ikke se at det hadde foreligget noen forsømmelser fra trygdeetaten i forbindelse med behandling av barnepensjonsaken. Billighetserstatning av statskassen ble ikke anbefalt innvilget.

Justisdepartementet sluttet seg til faginstansers vurderinger og konklusjon, og anbefalte innvilgelse av billighetserstatning av statskassen med kr 100 000,- for skoledelen.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instansers vurderinger, men kom til at billighetserstatning med kr 80 000,- var mer i samsvar med andre lignende skolesaker. Billighetserstatning med kr 80 000,- ble tilkjent søker.

Vedtaket er påklaget. Det anføres at søker er berettiget til kr 100 000,- i billighetserstatning for skoledelen. Dessuten bes pensjonsutbetalingene vurdert på nytt.

Sosial- og helsedepartementet fant ikke grunn til å forelegge Rikstrygdeverket saken på ny, da klagen ikke inneholdt nye anførsler eller opplysninger.

Barne- og familiedepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 29

NN, født 1949, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunnlag av feilplassering i åndssvakeomsorgen som barn med dertil manglende skolegang. Dette har medført mangelfulle kunnskaper og dårlig selvbilde. Det har også ført til at søker har hatt manglende evne til å hevde sine interesser overfor offentlige myndigheter og andre.

Statens helsetilsyn kom til at søkeren var blitt feildiagnostisert som barn og derfor feilaktig plassert i åndssvakeomsorgen og at hun derfor måtte sies å ha kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet. Det ble anbefalt billighetserstatning uten at det ble spesifisert noe beløp.

Barne- og familiedepartementet bemerket at barnevernets saksbehandling og tilbud vanskelig kan vurderes opp mot nåtidens krav til barne­vernet. Det kom videre til at barnevernets opp­fordring og mulighet til å gripe inn med barne­vernstiltak var begrenset i og med at søkeren var under åndssvakeomsorgen. Departementet konkluderte under tvil med at det ikke var grunnlag for å tilkjenne billighetserstatning på grunn av kritikkverdige forhold fra barnevernet.

Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet kom til at det var en forsømmelse at søkeren ikke ble meldt til prøving ved en spesialskole for evneveike etter at dette var tilrådd av en ekspert. Dersom søkeren hadde kommet inn på en slik skole antar departementet at hun hadde fått bedre muligheter til å klare seg i livet. På denne bakgrunn ble det anbefalt en billighetserstatning på kr 70 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til de forberedende instansers vurderinger. Basert på erstatningsnivået i tilsvarende saker anbefalte departementet erstatning med kr 100 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og konklusjon og det ble tilkjent billighetserstatning med kr 100 000,-.

I klagen anføres det at beløpet er satt for lavt. Det vises til konsekvensene den manglende skolegang har hatt for søkeren i det hun faller utenfor samfunnsstrukturen, og derved er blitt isolert. At hun i tillegg har dårlig selvbilde har medført misbruk av alkohol i en periode senere i livet. Det anføres også at Barne- og familiedepartementets vurdering var gal da de konkluderte med at det ikke var grunnlag for billighetserstatning for barnevernets rolle. I et skriv som er vedlagt klagen beskriver søkeren og hennes far de dårlige forholdene på de institusjonene hun var plassert under oppveksten.

Statens helsetilsyn, Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet og Barne- og familiedepartementet uttaler i forbindelse med klagebehandlingen at det ikke er kommet nye opplysninger og opprettholder sine tidligere tilrådinger.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 30

NN, født 1946, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener at hun fra 1992 til 1994 har vært offer for alvorlig regelbrudd fra X sosialkontor. Søker mener at hun er nektet midler til livsopphold, og at det er begått brudd på informasjonsplikten samt at ytelsene har vært forsinket. Hun er videre blitt utsatt for trakassering. Disse forhold har ødelagt hennes helse og økonomi.

Sosial- og helsedepartementet uttalte at søker i de to aktuelle årene har levd i en vanskelig og konfliktfylt situasjon, og at hennes personlige økonomi har vært presset. Departementet kan imidlertid ikke se at sosialtjenesten har gjort seg skyldig i noen forsømmelser i forhold til søker. Det vises til at hverken hennes økonomiske, fysiske eller psykiske problemer kan tilbakeføres til sosialkontorets håndtering av saken. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Sosial- og helsedepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker klager over vedtaket. Klagen er begrunnet med vanskelighetene hun nå står oppe i, og hennes behov for penger.

Sosial- og helsedepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 31

NN, født 1939, har søkt om billighetserstatning av statskassen som følge av helseskader som hun mener seg påført som følge av løsemiddelpåvirkning i arbeidet og at hun ikke har fått dette godkjent som yrkessykdom i trygdeverket.

Rikstrygdeverket viste til at saken har vært grundig behandlet helt opp til Trygderetten uten at det ble funnet sannsynlig at søkerens problemer skyldes den løsemiddelpåvirkning hun utvilsomt har vært utsatt for. Avgjørelsen ble begrunnet med at verken tiden for påvirkning eller konsentrasjonen av løsemidler samsvarte med sykdomsbildet. Rikstrygdeverket konkluderte med at søker har mottatt de ytelser hun har krav på fra trygdeetaten og at det derfor ikke var grunnlag for billighetserstatning.

Justisdepartementet bemerket at løsemiddelskade i seg selv ikke er grunnlag for billighetserstatning. Vurderingsgrunnlaget i et tilfelle som dette hvor det offentlige ikke kan klandres, blir om søkeren er kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre i samme situasjon. Dette ble ikke funnet å være tilfellet i denne saken.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurdering og konklusjon og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at det er løsemiddelpåvirkningen som er årsaken til hennes problemer. Hun hevder at det er påvist at enkelte kan reagere ved "unormal" lav konsentrasjon. På denne bakgrunnen opprettholdes søknaden om billighetserstatning.

Rikstrygdeverket kan ikke se at klagen inneholder nye anførsler av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 32

NN, født 1944, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av mangelfull medvirkning fra Staten i innkreving av barnebidrag fra søkers biologiske far i Tyskland.

Rikstrygdeverket fant det tvilsomt om det var grunn til å bebreide norske myndigheter i saken. Farskapet ble endelig fastslått i 1953, og den ble forkynt for barnefaren. Barnets far nektet enhver form bidragsbetaling, og tyske myndighetene anla sak mot ham på vegne av barnet. På bakgrunn av et notat i farskapsprotokollen under dato 11/12-57, fant Rikstrygdeverket grunn til å tro at det kan ha blitt utbetalt bidragsforskudd fra dette tidspunktet. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent. Justisdepartementet viste for øvrig til uttalelse fra Utenriksdepartementet hvor det fremgår at innkreving fra Tyskland var problematisk.

I klagen vises i det vesentlige til tidligere anførsler. Søker nekter å ha mottatt bidragsforskudd, slik som antydet i Rikstrygdeverkets uttalelse. Videre påpekes at det offentlige viste sendrektighet i anledning saken.

Rikstrygdeverket opprettholder sin tidligere tilråding. I sin uttalelse i forbindelse med anken viser Rikstrygdeverket til Utenriksdepartementets uttalelse. Videre uttales det at mulighetene til å få inndrevet bidraget ville ha vært like vanskelige om farskapet hadde blitt fastslått tidligere.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 33

NN, født 1953, har søkt om billighetserstatning av statskassen fordi rammevilkårene for nærradio og satellittradio flere ganger ble endret i hans disfavør i perioden 1987 til 1998.

Kulturdepartementet uttalte at når det gjaldt søkerens nærradiosendinger, var det mange av de nærradioer som hadde hatt konsesjon i prøvetiden som mistet sendetid da man gikk inn i den første permanente konsesjonsperioden. Det kunne ikke se at søkeren kom dårligere ut enn mange andre. Når det gjaldt søkerens satelittradioprosjekt, påpekte Kulturdepartementet at alle som hadde konsesjon ble rammet da Stortinget gikk inn for å forby direkte videreformidling av programmateriale. Kulturdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet sluttet seg til Kulturdepartementets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget bemerket at det krav søkeren reiste egentlig hører hjemme i en sivil rettssak. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen trekkes søknaden for såvidt gjelder tapet i forbindelse med søkerens nærradio. Når det gjelder satelittradioen, viser søkeren i hovedsak til at han ble skadelidende på grunn av mye "rot" innenfor nærradiobransjen og at uoversiktlige vedtak ble fattet. Han reiser også spørsmålet om forbudet han ble rammet av strider mot Grunnlovens § 100, og antyder at forbudet skyldes trussel fra P4 Radio hele Norge om erstatningssak dersom stasjonen ikke fikk enerett til riksdekkende kommersiell radio.

Kulturdepartementet kan ikke se at klagen inneholder nye momenter av betydning for saken. Det ble påpekt at Radio X fikk konsesjon etter at Stortinget hadde fattet sitt vedtak om satelittradio. Departementet påpekte videre at søkeren var klar over at konsesjonen var midlertidig og siterte fra søknaden "er derfor innforstått med at konsesjonen som den blir kun er av midlertidig art". Kulturdepartementet opprettholdt sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 34

NN, født 1941, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av «tapt barndom, plassering i barnehjem, seksuelt misbruk, tapt skolegang og senskader i form av psykiske lidelser».

Barne- og familiedepartementet konkluderte med at det ikke var kritikkverdig av vergerådet å overta omsorgen for søker. Det vises til at både mor og søker ønsket dette. Heller ikke opphevelsen av omsorgen synes det å være grunn til å kritisere. På disse grunnlag kan han ikke sies å ha kommet spesielt uheldig ut. Når det gjelder de seksuelle overgrepene han ble utsatt for mens han var under barnevernets omsorg, har Barne- og familiedepartementet funnet å anbefale billighetserstatning med kr 50 000,-.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at det synes åpenbart at søker har hatt en tung og vanskelig barndom og oppvekst. Det finnes imidlertid ikke godtgjort at skolen har misligholdt sine formelle forpliktelser eller sitt opplæringsansvar etter det regelverk som var gjeldene frem til 1955.

Justisdepartementet sluttet seg til Barne- og familiedepartementets og Kirke- og utdanningsdepartementets vurdering. For såvidt gjelder anførselen om seksuelt misbruk fant Justisdepartementet at det ikke kan utelukkes at søkerens generelt vanskelige livssituasjon har medvirket til at han har utviklet psykiske problemer. Departementet fant imidlertid at det er sannsynlig at søkerens plager delvis kan tilbakeføres til overgrepene han har vært utsatt for av fritidslederen ved X barnevernsnemndas feriehjem. Justisdepartementet fant på dette grunnlag å anbefale at søkeren tilkjennes billighetserstatning med kr 70 000,-.

Billighetserstatningsutvalget tiltrådte forberedende instansers vurderinger. Billighetserstatning ble innvilget med kr 90 000,-.

I klagen anføres at beløpet er for lavt sett i relasjon til de lidelser og problemer søker har og har hatt. Det bemerkes også at plassering i barnehjem ikke bunnet i ønske fra søker og hans mor.

Barne- og familiedepartementet viste til at det fremgår av sakens dokumenter at plasseringen på barnehjem skjedde etter moren og søkerens ønske. Departementet fant for øvrig ikke at klagen inneholdt nye opplysninger, og opprettholdt sin tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet kan heller ikke se at klagen inneholder nye opplysninger, og opprettholder sin innstilling.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 35

NN, født 1932, har søkt om billighetserstatning av statskassen for lidelser han har fått som følge av at han i 1976 ble varetektsfengslet og tiltalt, men senere frifunnet for påstand om ildspåsettelse. Søker ble varetektsfengslet etter siktelse for overtredelse av straffeloven kapittel 14 og 28. Pågripelsen skjedde etter at det ble oppdaget branntilløp i et hus hvor han deltok på en fest. I X herredsretts dom av 02.12.1976 ble søker frifunnet, ettersom retten ikke fant det bevist at han hadde forvoldt brannen. Søker hevder å ha hatt personlige og familiære problemer samt inntektstap som følge av straffeforfølgningen.

Justisdepartementet viste til at X forhørsrett fant skjellig grunn til å mistenke søker, og at vilkårene for varetektsfengsling var oppfylt. Straffeprosesslovens system åpner for varetektsfengsling selv om skyld ikke er bevist, og ut fra sakens dokumenter syntes det ikke å foreligge grunnlag for å bebreide det offentliges opptreden i saken. Billighetserstatningsordningen skal ikke supplere områder der lovgiver positivt har vurdert det offentliges erstatningsansvar. I dagjeldende straffeprosesslov var det offentliges erstatningsansvar i anledning straffeforfølgning uttømmende regulert. Billighetserstatning ble på denne bakgrunn ikke anbefalt.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at hans advokat ikke fulgte opp saken i tilstrekkelig grad slik at erstatningskrav ble fremmet. Videre viser søker til at fengslingen medførte at han fikk psykiske lidelser og økonomiske problemer. Han ble psykiatrisk pasient i perioder fra 1976 til 1984, og han hevder å ha tatt skade av overføringen til psykiatrisk sykehus.

Justisdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Statens helsetilsyn har vurdert den helsefaglige siden av klagen. Søker ble første gang innlagt på egenbegjæring mens han satt varetektsfengslet. Av sykehusjournalen fremgår det at han skal ha hatt psykiske problemer før første innleggelse. Faginstansen uttaler at søker har fått adekvat behandling og god oppfølging fra helsevesenets side og finner ikke grunnlag for å innvilge billighetserstatning.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 36

NN og MM har søkt billighetserstatning for å få dekket saksomkostninger etter erstatningskrav mot leger ved X sentralsykehus. Søkernes datter, født 1991, ble behandlet for falsk croup på sykehuset i 1991. Hun ble brakt i søvn ved intravenøs tilførsel av legemiddelet Diprivan, men våknet ikke etter at tilførselen ble stanset. Barnet døde, og diagnosen Rhyes Syndrom ble stilt etter obduksjon. Søkerne fremsatte krav om oppreisning med påstand om at legene ved grov uaktsomhet hadde forvoldt datterens død ved bruken av Diprivan. Ved X byrett ble tre leger dømt til å betale oppreisning. De ble siden frifunnet i lagmannsretten. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet for Høyesterett. Søkerne ble ilagt saksomkostninger for alle instanser.

Justisdepartementet viste til at søkerne hadde fått avslag på søknad etter lov om fri rettshjelp fordi deres inntekt lå over lovens inntektsgrenser. Også søknad om dekning av saksomkostningsansvar i medhold av rettshjelploven § 24 ble avslått. Departementets fant at en innvilgelse av billighetserstatning i realiteten ville innebære en overprøving av vedtak fattet etter lov om fri rettshjelp. Billighetserstatningsordningen skal ikke fungere som et alternativ til andre bistands- eller kompensasjonsordninger. Videre uttalte departementet at idømmelse av saksomkostninger er en påregnelig følge ved saksanlegg. Justisdepartementet fant på denne bakgrunn at søknaden var lite egnet for behandling under billighetserstatningsordningen, og anbefalte ikke erstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instans og billighetserstatning ble ikke innvilget.

I klagen vises det til at et ekspertutvalg nedsatt av Statens helsetilsyn fant en mulig sammenheng mellom bruken av Diprivan og barnets død. Utvalget rettet også advarsler til de behandlende leger og til andre leger som benyttet legemiddelet. På verdensbasis finnes et tyvetall liknende saker med uforklarlige dødsfall etter bruk av Diprivan, og søkerne mente å ha solid bakgrunn for søksmål. Sakens art ga også grunnlag for å tro at domstolene ville la hver av partene bære egne omkostninger slik tvistemålsloven § 172 annet ledd åpner for. Søkerne er ikke enige i at en billighetserstatning innebærer en overprøving av vedtak etter rettshjelploven. Det vises til at billighetserstatning nettopp innvilges der andre instanser tidligere har avslått et erstatningskrav. I den forbindelse nevnes vedtak 290/97 fra Billighetserstatningsutvalget, der erstatning ble innvilget til tross for at saken var prøvet for domstolene. Til slutt uttales det at søkernes kamp har fått bred mediadekning, noe som skal ha medført en innskjerping i anvendelsen av Diprivan. Søkerne finner det urimelig at de skal bære et økonomiske ansvar for at legestanden har innskjerpet bruken.

Justisdepartementet bemerker at sak 290/97 var en pasientskadesak hvor pasienten søkte og fikk billighetserstatning på grunn av utilfredstillende undersøkelse og behandling i helsevesenet. Billighetserstatningsutvalget overprøvet ikke rettens vurdering av spørsmålet om ansvarsgrunnlag, men fant at søker var kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet. Årsakssammenhengen mellom sykehusets behandling og søkers alvorlige lidelser var ikke bestridt. I den foreliggende sak søkes det om billighetserstatning for å dekke et krav som søkerene er idømt ved en rettskraftig rettsavgjørelse. Det er såvidt Justisdepartementet kjenner til ikke noe praksis på at krav av denne art dekkes under billighetserstatningsordningen. Justisdepartementet finner for øvrig ikke at klagen inneholder opplysninger som ikke var kjent under første gangs behandling, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 37

NN, født 1955, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av seksuelle overgrep i oppveksten. Skadevolder er oppgitt å være søkerens fem år eldre bror. Overgrepene skal ha foregått regelmessig i perioden 1959-1970, og besto i at søker måtte masturbere broren med hendene og oralt. Broren har innrømmet overgrep. Søker lider av psykiske problemer med angst, depresjoner og ulike personlighetsforstyrrelser.

Justisdepartementet la vekt på brorens innrømmelse og fagkyndige erklæringer og fant det overveiende sannsynlig at søker var blitt utsatt for overgrep. På bakgrunn av overgrepenes karakter, søkers unge alder i overgrepsperioden og at overgriper var søkers egen bror, ble billighetserstatning anbefalt med kr 70 000,-.

Billighetserstatningsutvalget tiltrådte Justisdepartementets vurderinger, og billighetserstatning ble innvilget med kr 70 000,-.

I klagen anfører søker at han har hatt store behandlingsutgifter. Videre uttaler han at han er uføretrygdet, og at svak økonomi påvirker livskvalitet. Prinsipielt mener søker at satsene under billighetserstatningsordningen er for lave.

Justisdepartementet viser til at erstatningen er skjønnsmessig fastsatt i samsvar med innvilgelsesnivå i sammenliknbare saker. Billighetserstatningsordningen er ment som en oppreisning og ikke som en erstatning for det økonomiske tap en søker måtte ha lidd. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.