2 Nærmere om direktivet

Direktivet regulerer retten til fri bevegelighet for EØS-borgere og deres familiemedlemmer. Det samler og erstatter tidligere forordninger og direktiver på området.

Direktivet innebærer at man nå har en samlet rettsakt som regulerer fri personbevegelighet i stedet for mange forskjellige forordninger og direktiver basert på ulike grunnlag for opphold. Praksis fra EF-domstolen er også nedfelt i flere av direktivets bestemmelser. Rettstilstanden framstår som mer oversiktelig og enklere å følge opp for både privatpersoner og for myndighetene i de ulike landene. Administrative formaliteter er redusert. Direktivet fjerner systemet med utstedelse av oppholdstillatelser for opphold utover tre måneder, og åpner opp for innføring av en registreringsordning for EØS-borgere. For tredjelandsborgere som omfattes av direktivet på grunn av familietilknytning til EØS-borgere, innføres en ordning med oppholdskort som erstatning for dagens ordning med oppholdstillatelser. Disse administrative ordningene innebærer klare forenklinger sammenliknet med dagens oppholdstillatelser. Som i dag vil ikke manglende registreringsbevis eller oppholdskort ha betydning for retten til opphold. Oppholdsretten vil fortsatt reguleres av vilkårene for opphold.

Direktivet innebærer en videreutvikling av rettigheter som allerede følger av EØS-avtalen, som for eksempel et noe styrket utvisningsvern for EØS-borgere og deres familiemedlemmer.

Direktivet innfører også helt nye ordninger. Det gjelder særlig ordningen med permanent oppholdsrett for alle EØS-borgere og deres familiemedlemmer – uavhengig av nasjonalitet. Varig oppholdsrett oppnås etter fem års forutgående lovlig opphold i vertslandet. I løpet av disse fem forutgående årene må EØS-borgeren oppfylle kravene for å få rett til opphold, enten det er som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, tjenesteyter, selvforsørgende eller student. Som i dag er rettighetene til EØS-borgerens familiemedlemmer avledet av EØS-borgerens. Dette innebærer at dersom EØS-borgeren ikke har rett til opphold, eller retten bortfaller, vil heller ikke familiemedlemmene ha rett til å oppholde seg i vertslandet.

Direktivets bestemmelser om permanent oppholdsrett er ikke ukjent i EØS-sammenheng og heller ikke i norsk rett. I dag gis rett til varig opphold til arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer. Vilkårene for dagens rett til varig opphold er knyttet til yrkesskade, pensjonsalder, arbeidsuførhet og lignende. Dagens regler oppstiller ikke et krav om fem års forutgående lovlig opphold i vertslandet. Disse reglene videreføres i direktivet for EØS-arbeidstakere, de selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer, men i tillegg gis altså andre EØS-borgere og deres familiemedlemmer rett til varig opphold etter fem år.

Direktivet innfører også nye rettigheter til familiemedlemmer ved EØS-borgerens død eller utreise og ved opphør av ekteskap eller partnerskap. Familiemedlemmer gis i dag til en viss grad rett til å bli værende ved EØS-borgerens død, men i utgangspunktet ellers ikke dersom tilknytningen til EØS-borgeren opphører. Direktivet gir familiemedlemmene på sin side selvstendig rett til å bli værende permanent også før fem år er gått. Forutsetningen for en slik rett er at familiemedlemmene oppholder seg lovlig i vertslandet. Det stilles strengere krav til familiemedlemmer som er tredjelandsborgere enn familiemedlemmer som selv er EØS-borgere.

Ved EØS-borgerens utreise eller død gis familiemedlemmer som selv er EØS-borgere, rett til å bli værende dersom de oppfyller tilsvarende vilkår som hovedpersonen måtte oppfylle for opphold utover tre måneder. En tilsvarende rett ved EØS-borgerens utreise gis ikke til familiemedlemmer som er tredjelandsborgere. Ved EØS-borgerens død må familiemedlemmene som er tredjelandsborgere, ha oppholdt seg lovlig i vertslandet i minst ett år. Videre må familiemedlemmene dokumentere inntekt gjennom arbeid eller som selvstendig næringsdrivende, eller ved egne midler som er tilstrekkelig til ikke å bli en byrde for vertslandets sosialsystem/velferdsordninger. Det stilles også krav om en sykeforsikring som dekker alle risikoer under oppholdet i vertslandet.

Ved skilsmisse eller opphør av registrert partnerskap får familiemedlemmer som selv er EØS-borgere, rett til bli værende dersom de oppfyller tilsvarende vilkår som hovedpersonen måtte oppfylle for opphold utover tre måneder. For familiemedlemmer som er tredjelandsborgere, kreves det i tillegg dokumentasjon på minst tre års ekteskap/partnerskap med EØS-borgeren, og at de i ett av disse årene har oppholdt seg i vertslandet. Et familiemedlem som er tredjelandsborger, kan også bli værende dersom vedkommende har foreldremyndigheten til eller samværsrett med hovedpersonens mindreårige barn. Oppholdsrett kan i tillegg gis der det foreligger en vanskelig situasjon grunnet voldelig ektefelle.

Særlig om direktivets EØS-relevans

Det er bare EØS-relevante rettsakter som skal innlemmes i EØS-avtalen. Da direktivet inneholder bestemmelser om rett til å ferdes og oppholde seg fritt, regulerer det en kjerneforpliktelse i EØS-avtalen, og de bestemmelsene som samler og erstatter gjeldende rettsakter om fri bevegelighet av personer er utvilsomt EØS-relevante.

Direktivet knytter imidlertid retten til fri bevegelighet av personer til EUs regler om unionsborgerskap. Reglene om unionsborgerskap ble innført ved Maastrichttraktaten og er ikke en del av EØS-avtalen. Begrepet «unionsborger» refererer seg både til visse politiske rettigheter for et medlemslands borger, for eksempel stemmerett ved lokalvalg, og retten til fri bevegelighet som en del av et felles marked. De politiske rettighetene faller helt klart utenfor EØS-avtalen, mens retten til fri bevegelighet er åpenbart innenfor. Samlet sett er vurderingen at direktivet regulerer reglene for fri bevegelighet av personer, og ikke spørsmål om unionsborgernes politiske rettigheter. «Unionsborger» brukes som en fellesbetegnelse på den personkretsen (arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, student eller selvforsørgende person) som omfattes av den frie bevegeligheten, dvs. samme personkrets som faller inn under EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet av personer.

For å unngå unødvendig tolkningstvil om EØS-relevansen av direktivet, er det behov for en teknisk tilpasning i EØS-komiteens beslutning om forståelsen av begrepet «unionsborger». Det presiseres at begrepet «unionsborger» i denne sammenheng skal forstås som «statsborger av et EU-land eller EØS/EFTA-land».