3 Nærmere om utviklingen i næringen

3.1 Den økologiske situasjonen

Ressursregnskapet for reindriftsnæringen er reindriftssjefens årlige rapport om ressurssituasjonen i næringen. Den gir et bilde av en rekke forhold; beite. flokkstruktur. produksjon. virkemidler. organisering. ressursfordeling. anlegg med videre. Rapporten er et viktig grunnlagsmateriale for reindriftsforvaltningens og næringens egen ressursforvaltning. Ressursregnskapet tar utgangspunkt i St.meld. nr. 28 (1991-92) En bærekraftig reindrift.og de politiske signaler som ble gitt i forbindelse med arbeidet med denne stortingsmeldingen. I tillegg blir effekter av viktige endringer som kommer gjennom de årlige reindriftsforhandlingene beskrevet i rapporten. Det legges i rapporten også vekt på å etterkomme ønsker om resultatmål og resultatindikatorer.

Ressursregnskapet er i sin nåværende form to år gammelt. og vil derfor være gjenstand for utvikling og forbedring. Allerede for 1997 vil en kunne presentere resultater fra omfattende vektregistreringer av både levende rein og slaktet rein. Resultatene. som vil være spesifisert etter alder og kjønn. vil fortelle mye om tilpasningen mellom rein og beite.

Reintallet. produksjonsflokkens struktur og beiteforholdene setter grenser for den samlede produksjon i reindriften. Nedenfor gis en oppsummering av den økologiske situasjonen i næringen med utgangspunkt i disse forholdene. slik de er beskrevet i Ressursregnskap for reindriftsnæringen (av januar 1997).

3.1.1 Reintallsutviklingen

Med bakgrunn i reindriftsloven har Reindriftsstyret og Landbruksdepartementet regulert reintallet i de aller fleste sommerbeitedistriktene gjennom et øvre antall. Reineier plikter å føre kontroll med sitt reintall og skal årlig rapportere om dette til Reindriftsforvaltningen. I tillegg skal det i regi av Reindriftsforvaltningen gjennomføres offentlig kontrollerte tellinger av rein minst hvert fjerde år.

Reinbestanden i Finnmark har de senere år gått ned. noe som har vært et sentralt mål for de virkemidler som er satt inn gjennom reindriftsavtalen. Reinbestanden i Troms har variert. og svingningene har som regel hatt sin årsak i marginale vinterbeiter og store rovdyrtap. Også Nord-Trøndelag har hatt store rovdyrtap. men her er flokkstørrelsen i større grad opprettholdt ved at slakteuttaket er redusert i takt med økende tap. Den høye reintallsreduksjonen i Nord-Trøndelag siste driftsår har sannsynligvis noe av sin forklaring i unøyaktige tellinger. Foruten et høyt slakteuttak i 1993-94 som følge av avvikling. antas reintallsreduksjonen i Nordland i de tre siste driftsårene å ha de samme årsaker som i Nord-Trøndelag.

Tabell 3.1 viser reintallet for de fire siste driftsårene og prosentvis endring for de to siste driftsårene. Reintallet er gitt pr. 31. mars. Dette er det laveste antall rein i driftsåret. etter slakt og før kalving.

Tabell 3.1 viser at reintallet er i stadig reduksjon. Nedgangen fra 1994/95 til 1995/96 er vesentlig høyere enn fra 1993/94 til 1994/95. Alle områder unntatt Troms. Sør-Trøndelag/Hedmark og tamreinlagene har en større eller mindre reduksjon i dyretallet fra 1994/95 til 1995/96. Den høye reintallsreduksjonen i Finnmark det siste driftsåret antas i stor grad å skyldes nedslakting i forbindelse med Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark. Videre antas veieprosjektet for reduksjon av reintallet i Indre-Finnmark å ha bidratt til reduksjonen. Slitte vår- og høstbeiter har også gitt lav produksjon og store tap. og har medført at det ikke har vært mulig å opprettholde reintallet. En ytterligere nedgang av reinbestanden er ventet av samme årsak.

Selv om en etterhvert ser for seg en sterkere vektlegging av kvalitative forhold ved reinflokkene som grunnlag for vurdering av ressurssituasjonen i næringen. vil reintallsutviklingen fortsatt være en viktig indikatorer for ressurstilpasningen.

3.1.2 Reintallstilpasning

Spørsmålet om tilpasning av reintallet til naturgrunnlaget har stått sentralt gjennom mange år. Tidligere søkte en svar på dette gjennom beitegransking. En mer direkte metode er nå under utvikling. Metoden innebærer at reinen nyttes direkte som kriterium for god eller dårlig reintallstilpasning. En forutsetter da at rein med normal fysiologisk utvikling. i forhold til alder og kjønn. selv gir signal om at den har et næringstilbud som tilfredsstiller de kvalitative og kvantitative behov.

Metoden går derfor rett på sak: Der reinen har normal vektutvikling er også reintallet i balanse med sommerbeiteressursen. Der reinen ikke oppnår normalvekt. er det overbelegg. og reintallet må bringes ned til det nivå hvor normal vektutvikling og vitalitet er reetablert.

I reindriftsavtalen for 1995/96 ble partene enige om at det skulle settes i gang et prøveprosjekt for reduksjon og tilpasning av reinbestanden i Indre Finnmark gjennom vektbasert utslakting av produksjonsdyr. - rein som ikke holdt kvalitetsmål. Prosjektets intensjon var å få en generell oversikt over vekttilstanden hos reinen innen området samtidig som kviger og simler under fastsatte vektgrenser skulle slaktes. Erfaringene fra prosjektet har dannet grunnlag for arbeidet med å fase inn vektbaserte utslaktingskriterier i det ordinære tilskuddssystem for årets reindriftsavtale (jfr. kapittel 4.7 og vedlegg 1).

For å kunne tilbakeføre vekter til alder er det behov for alderskoding/årgangsmerking av reinen. I dag gjennomføres individmerking. som bl.a. innbefatter årgangsmerking. i enkelte driftsenheter og distrikter. Arbeidet med å stimulere til årgangsmerking vil nå bli intensivert etter hvert som systemet med vektbasert utslakting bygges ut.

Reindriftsloven. med endringer av januar 1996. har gitt Reindriftsstyret mulighet til å regulere beitebelegget ved å fastsette alders- og kjønnsbestemte vektgrenser for rein som skal kunne føres inn på høst- og vinterbeitene. Også i denne sammenheng har en fra sesongen 1996/97 begynt å samle inn levendedyrvekter fra sommerbeitedistriktene i Finnmark.

3.1.3 Flokkstrukturering

Sammen med ernæringstilbudet er kjønns-. alders- og vektstrukturen i flokkene avgjørende for produktiviteten i reindriften. Slik vil kjøttavkastningen på et gitt reintall kunne maksimeres ved også å øke simleandelen i vårflokken på bekostning av bukker og ett-års kalver. - de minst kjøttproduserende gjennom sommeren.

I distrikter hvor reintallet er i balanse med beiteressursene og tapene er små. vil simleandelen kunne presses opp mot 80 % og kalveandelen ned mot 20 % (6-8 % hannkalver og 12-14 % hunnkalver) av reintallet i vårflokken. Med denne kjønns- og aldersstrukturen vil kalvetilgangen kunne bli ca. 70 % av reintallet i vårflokken.

Fram til avvenning om høsten ser en kalvene som produksjonsresultat av simlene. I en simleflokk hvor alders- og vektstrukturen er optimalt tilpasset. vil kjøttproduksjonspotensialet pr. simle og år være større enn hos noen annen kjønns- eller aldersgruppe innen flokken. Hanndyr som er overflødige ut fra et paringssynspunkt beslaglegger derfor beite som har alternativ anvendelse for simler. Dette blir et sentralt forhold i det øyeblikk beitebalansen er skjev og reintallet må reduseres.

Ved påsett av hannkalver om høsten vil kjøttproduksjonspotensialet for disse i det påfølgende år. - fram til neste høst. ligge på ca. 8-10 kg. Hannkalvene står nærmest simlene i kjøttproduksjonskapasitet. For simler forventer en minst det dobbelte under normale forhold. For disse går kalvingsprosenten opp mens kalvetapet avtar ved økende vekt. Også kalvenes høstvekt øker med simlevekten. I figur 3.1 er disse tre produksjonsparametrene trukket sammen og konkludert som gjennomsnittlig kjøttproduksjon gjennom kalv innen vektklasser av simler.

3.1.4 Produksjonsoptimalisering

I et intensivt husdyrhold er det vanlig å legge stor vekt på avkastningen pr. dyr. I en reindriftssammenheng. der beitearealet står fram som den begrensende faktor for ekspansjon. er det også naturlig å se produksjonen i forhold til arealet (jfr. figur 2.1).

Store variasjoner i balansen mellom de ulike årstidsbeitene. - mellom vår-. sommer-. høst- og vinterbeite. og i kvalitet mellom samme typer årstidbeite. gjør imidlertid kjøttavkastningen pr. arealenhet til et dårlig mål ved sammenlikninger mellom reinbeiteområder eller reinbeitedistrikter. Når disse forhold er klart underforstått. leder det ikke i gal retning om en innen reindriften forenkler sammenhengen ved å relatere kjøttproduksonen til den enkelte rein i vårflokken. Noe er imidlertid alvorlig galt når kjøttproduksjonen kommer under 10-11 kg. pr. rein.

Kompleksiteten i problemstillingen. - produksjonen relatert til den enkelte rein og til arealet. er vist skjematisk i figur 3.2.

Ved å redusere reintallet innen et gitt område. - fra «overbelegg» til «optimalt». er det skissert en kjøttproduksjonsøkning fra 7 kg (A') til 10.5 kg (B') pr. rein i vårflokken (jfr. figur 3.2). For arealet betyr dette en produksjonsøkning på 25 % (fra 56 % til 70 % av arealets antatte produksjonspotensial). Pr. rein tilsvarer produksjonsøkningen 50 %. Økningen forklares ved at redusert beitebelegg gir bedre ernæringsforhold og derved høyere vekter. større reproduksjonsevne og bedre overlevingsevne.

Gjennom flokkstrukturering. - arbeid rettet mot flokksammensetningen. - kjønns-. vekt- og aldersmessig. vil en nå et nytt kjøttproduksjonspotensiale mellom B' og C'. Også for det «loddrette» produksjonspotensialet. - fra B' til C'. er stikkordene høyere vekter. økt reproduksjon og reduserte tap. I denne situasjonen. hvor beitebelegget er «optimalt». er det skissert en kjøttproduksjonsøkning fra 10.5 kg (B') til 15 kg (C') pr. rein i vårflokken. Både pr. rein og pr. arealenhet gir dette en ytterligere produksjonsøkning på 40-45 %.

Det er gjennom en slik tilpasning at det vil være mulig å opprettholde kjøttproduksjonen i de sentrale reindriftsområder i Finnmark selv om reintallet reduseres.

3.2 Den økonomiske situasjonen

Totalregnskapet for reindriftsnæringen viser hovedtrekkene i utviklingen i næringen. og gir en oversikt over de økonomiske forholdene. Det vises til tabell 3.2 som viser hovedtallene for regnskapsårene 1992-1995. foreløpig regnskap for 1996 og budsjett for 1997.

Tallmaterialet i tabellen er ikke direkte sammenlignbart med tidligere publisert materiale på grunn av tilbakeregning av privat andel av snøscooterkostnader under kapitalslit og driftsmidler. Økonomisk utvalg for reindriftsnæringen har hatt spørsmålet om reduksjon i snøscooterkostnadene som følge av privat bruk oppe til særskilt vurdering. og har besluttet at snøscooterkostnadene ikke skal reduseres for privat bruk. For å få sammenliknbare tall er derfor materialet for de 6 foregående år omregnet.

I 1995 ble det slaktet 85.100 dyr. Dette er en økning på på 5.300 dyr (6.6%) fra 1994. da slaktevolumet var på omlag 79.800 dyr. Den relativt sett sterkeste økningen kommer i Nord-Trøndelag. Området er tilbake til et høgt nivå etter en sterk nedgang i 1994. Videre har Vest-Finnmark en sterk økning i slakteuttaket. noe som har sammenheng med nedgangen i reintallet som følge av Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark og veieprosjektet (jfr. St.prp. nr. 40 (1995-96); prøveprosjekt for reduksjon av reintallet i Indre Finnmark gjennom utslakting av rein basert på vektstrukturering). For de øvrige områdene er det nedgang i antall slakt fra 1994 til 1995. Gjennomsnittsvekten på slaktene er tilnærmet uendret fra 1994 til 1995.

Det totale slaktekvantum var i 1995 på 2.279 tonn. som er en økning på 137 tonn (6.4%) i forhold til året før. Kvantum levert slakteri økte relativt sterkere enn totalkvantumet. og er økt fra 1.569 tonn i 1994 til 1.739 tonn i 1995 (10.8%). Dette har sammenheng med nedgangen i privat bruk/omsetning. som i hovedsak skyldes reduksjonen i antall driftsenheter etter Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark. Finnmarks andel av det samlede kjøttkvantumet økte fra 61% i 1994 til 64% i 1995.

Parallellt med økningen i antall slaktedyr og slaktekvantum. var det en prisoppgang på 1.36 kr/kg (3.2%). Gjennomsnittlig utbetalingspris til produsent var i 1995 på 43.26 kr/kg. mens den i 1994 var på 41.90 kr/kg. Prisoppgangen fra 1994 til 1995 kom særlig i de nordligste reinbeiteområdene. Gjennomsnittsprisen for hele reindriften i Finnmark steg med 1.90 kr/kg. Polmak/Varanger og Vest-Finnmark hadde størst prisoppgang. men fortsatt ligger de klart under Karasjok. Områdene utenom Finnmark hadde en prisnedgang på 0.20 kr/kg fra 1994 til 1995. Det var spesielt Nord-Trøndelag og tamreinlagene som opplevde en reduksjon i utbetalingsprisen.

Økningen i antall slaktedyr. samlet slaktekvantum og utbetalingspris sammen med en tilnærmet uendret gjennomsnittsvekt for slaktene. ga en økning i de totale inntekter fra kjøtt og biprodukter fra 89.7 mill. kroner i 1994 til 98.6 mill. kroner i 1995. En del av denne økningen kan som nevnt foran tilskrives reduksjonsslakt etter Omstillingsprogrammet. -slik er det en reduksjon i reinhjordverdien på 12.9 mill. kroner. Produksjonen i 1995 ble derfor på 85.7 (98.6-12.9) mill. kroner mot 89.3 (89.7-0.4) mill. kroner i 1994.

Det var en viss nedgang i kjøre- og arbeidsinntekter fra 1994 til 1995. -i hovedsak som et resultat av mindre gjerdebygging i midtre sone i Vest-Finnmark.

Rovdyrerstatningene gikk klart opp fra 1994 til 1995. Økningene i disse erstatningene var så store at det ikke var budsjettdekning for alle utbetalingene. Erstatninger for rovdyrtap i Trøndelagsfylkene i 1994/95 ble derfor forskjøvet inn i 1996. noe som gir seg utslag i en sterk økning i disse erstatningene i foreløpig regnskap for 1996. Det er ikke utbetalt erstatninger over reindriftsavtalen i 1995.

Erstatninger for arealinngrep har tidligere ikke vært inntektsført i Totalregnskapet. I hovedsak anvendes slike erstatninger til dekning av felles kostnader. Ut fra en samlet vurdering har Økonomisk Utvalg for Reindriftsnæringen derfor besluttet at erstatninger for arealinngrep skal inntektsføres fra og med regnskapsåret 1995. Årlige erstatninger blir inntektsført i sin helhet. Engangserstatninger blir inntektsført i den grad kapitalen brukes i utbetalingsåret. Forrentningen av oppsparte engangserstatninger blir også inntektsført.

Kostnadsnivået økte med 2.3 mill. kroner fra 1994 til 1995. i det vesentlige som følge av økningen i reinbeitedistriktenes felles kostnader. Dette tilsvarer en økning på 3.1%. På tross av en klar nedgang i antall driftsenheter. er driftsenhetenes samlede kostnader konstante. Dette vitner om en volumøkning i den enkelte enhets kostnad.

Differansen mellom sum inntekter og sum kostnader gir næringens nettoprodukt. Økonomisk Utvalg for reindriftsnæringen har beregnet dette resultatmålet fram til og med regnskapsåret 1994. Nettoproduktet er imidlertid et lite anvendelig resultatmål. da nivået i stor grad er avhengig politiske og regnskapstekniske forhold. Dette skyldes at statstilskuddene utenom pristilskudd ikke er regnet med i nettoproduktet. Omfordeling mellom pristilskudd og andre tilskudd vil dermed påvirke nettoproduktet. samtidig som inntektssituasjonen ikke nødvendigvis vil bli endret. Utvalget har derfor besluttet å la dette resultatmålet utgå fra totalregnskapet.

Statstilskudd øker. De ordinære statstilskuddene øker i det vesentlige som følge av økte produksjonstilskudd. Satsene for dette tilskuddet har økt noe. men det var også en større andel som fikk tilskudd. Økningen i tiltak mot radioaktivitet skyldes nedsatt tiltaksgrense fra 6.000 til 3.000 Bq pr. kg kjøtt. Motpostene til disse tiltakene finner en igjen som økte fôr- og samlingskostnader under distriktenes felles utgifter.

I sum gir forannevnte endringer en økning i resultatmålet «vederlaget for arbeid og kapital» på 2.2 mill. kroner fra 1994 til 1995 (3.5%). Det er en nedgang i lånegjeld på 1.9%. Sammen med en reduksjon i rentenivået. fører dette til en nedgang i renter på lånt kapital. Resultatmålet «vederlag for arbeid og egenkapital» øker dermed med 2.9 mill. kroner (5.1%).

Som følge av at antall driftsenheter går ned i Finnmark (omstillingsprogrammet). er det også en nedgang i antall årsverk. Når vederlag for arbeid og egenkapital beregnes pr. årsverk. vil den relative økningen derfor bli sterkere enn når en vurderer totaltallene. Vederlag for arbeid og egenkapital pr. årsverk øker følgelig med 5.233 kroner (10%) fra 1994 til 1995.

Med referanse til at driftsenheter i alle andre sammenhenger betraktes som den administrative enhet i reindriften. har Økonomisk Utvalg også funnet det hensiktsmessig å beregne vederlag for arbeid og egenkapital pr. driftsenhet. Siden reindriften utenfor samiske områder er en del av tallmaterialet har en korrigert antall driftsenheter med antall årsverk i tamreinlagene. Som en ser øker vederlaget for arbeid og egenkapital pr. driftsenhet med 9.522 kroner (11.1%) fra 1994 til 1995.

Gjeldsprosenten har ligget rundt 22 % over flere år og må betegnes som gunstig. Dette utelukker selvsagt ikke at enkelte reindriftsutøvere kan ha problemer med privat gjeld. men den næringsrelaterte kapitalsituasjonen er i hovedsak stabil med lav gjeld.

I foreløpig regnskap for 1996 er det regnet med en nedgang i antall dyr levert slakteri fra 67.271 rein i 1995 til 52.347 rein i 1996. Videre regnes det med en nedgang i den private omsetningen. Denne nedgangen kommer som forventet som følge av den ekstraordinært høye utslaktingen og reduksjonen i antall driftsenheter etter Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark. Slaktekvantumet reduseres følgelig med 408 tonn i forhold til året før. Det kalkuleres videre med en prisøkning i 1996 på i overkant av 2.- kr/kg. Inntektene fra kjøtt og biprodukter ventes ut fra dette å ende på 84.9 mill. kroner i 1996. Erstatninger for rovdyrskader og statstilskudd øker betydelig i 1996. samtidig som kostnadene viser en svak økning i forhold til 1995. I sum forventes det derfor i foreløpig regnskap for 1996 en relativt god bedring i lønnsomheten i næringen.

I prognosen for 1997 regnes det med en noe redusert lønnsomhet sett i forhold til foreløpig regnskap for 1996. Dette skyldes i hovedsak noe reduserte erstatninger og reduserte statstilskudd.

Det totale økonomiske resultatet for næringen samlet sett må fortsatt karakteriseres som svakt. Tabell 3.3 nedenfor gjengir det økonomiske resultatet i de ulike reindriftsområder i 1995. Dette materialet viser at det fortsatt er store skjevheter i inntektsfordelingen internt i næringen. I enkelte områder bygger tabellen på et så lite grunnlagsmateriale at det kan inneholde betydelige statistiske feil og det tas derfor forbehold om nøyaktigheten i deler av materialet.

Departementet vil peke på de store forskjellene i økonomisk resultat mellom områder. som gjenspeiler forskjeller i produksjonstilpasning og effektivitet i næringen. De økonomiske resultatene i enkelte områder må beskrives som uforsvarlig lave både økonomisk og sosialt sett.

Den økonomiske og sosiale situasjonen for reineiere i store deler av de sentrale reindriftsområdene i Finnmark er fortsatt meget vanskelig. Totalregnskapet viser at de økonomiske resultatene er svært dårlige. Få alternative inntekts- og sysselsetningsmuligheter forverrer situasjonen i regionen. og skaper risiko for ny overetablering i næringen.

Situasjonen krever at omleggingene som er iverksatt i næringen fortsetter gjennom de økonomiske virkemidlene som skal bidra til høyt slakteuttak. tidligere gjennomføring av slaktingen og satsing på utviklings- og investeringstiltak. Dette er helt nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling i reindriftsnæringen.

3.3 Markedssituasjonen

På markedssiden fortsetter den positive trenden. og markedet for reinkjøttet har også det siste året vært meget lett. Produksjonen ble stort sett omsatt løpende og svært lite av kjøttet ble lagt inn på lager. Behovet for midler for å regulere markedet er minimalt. Etterspørselen etter reinkjøtt har vært meget god. og gjennomsnittlig utbetalingspris til produsent har økt med (jfr. omtalen av prisutviklingen i kapittel 3.2).

I likhet med de tre foregående årene er det også det siste året blitt importert en del reinkjøtt. Hovedhensikten med importen har vært å dekke etterspørselen i det norske markedet og unngå de negative konsekvenser som ville følge av at reinkjøttet var borte fra markedet i en lengre periode av året. Importen sikrer på denne måten et stabilt marked for reinkjøtt på lang sikt. Importen bidrar også til å sikre arbeidsplassene i foredlingsbedriftene.

Den relativt store underdekningen i reinkjøttmarkedet med påfølgende importbehov indikerer at det er et potensiale for økt prisuttak i markedet. og dermed også potensiale for økt utbetalingspris til reineierne.

Kvaliteten (målt som vekt pr. dyr) på reinkjøttproduksjonen lå i 1995 på samme nivå som i 1994.

3.4 Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark

Ordningen med omstillingslønn for reindriftsutøvere i Finnmark ble satt i verk i 1993. Målet med ordningen har vært at de som går ut av næringen kan omstilles til annen inntektsgivende virksomhet. og samtidig få til en varig reduksjon av reintallet i Finnmark til et forsvarlig nivå. Inntaksstans i omstillingsprogrammet var 31. desember 1995.

Avtalepartene ble ved fjorårets reindriftforhandlinger enige om å opprette et partssammensatt utvalg som skal vurdere situasjonen innad i næringen etter inntaktsstansen i omstillingsprogrammet (jfr. St.prp. nr. 40 (1995-96). sluttprotokollens punkt 2). Rapporten fra Evalueringsutvalget for vurdering av situasjonen i forbindelse med inntaksstansen i Omstillingsprogrammetforeligger nå. Partene er enige om at rapporten skal gjøres offentlig tilgjengelig. og at den sendes ut til alle reinbeitedistriktene i Finnmark til høring og kommentar. NRL vil på sin side sørge for at rapporten sendes ut til lokallagene til vurdering. Høringsfristen settes til 01.07.97. En vil på denne bakgrunn vurdere oppfølging av utvalgets arbeid ved neste års reindriftsforhandlinger.

3.5 Effekter av virkemidlene på reindriftsavtalen

Som ledd i arbeidet med å nå de mål som er satt for reindriftspolitikken skjer det en årlig vurdering av virkemidlene. Næringskomitéen ba i forbindelse med Stortingets behandling av reindiftsavtalen 1996-97 om en nærmere analyse av sammehengene mellom de økonomiske virkemidlene på den ene siden og miljøproblemene og inntektsfordelingen på den andre (jfr. kap. 2.2.2). På denne bakgrunn gis det her en kort analyse for de av hovedvirkemidlene som er ressursrelaterte og har direkte inntektsvirkning. Det gjelder:

• Produksjonstilskuddet

• Kalveslaktetilskuddet (i områdene fra og med Nordland og sørover)

• Tidligslaktetilskuddet i Troms og Finnmark

Presentasjonen tar særlig sikte på å vise i hvilken grad tiltakene er målrettet. men også å avklare om resultatene står i rimelig forhold til ressursinnsatsen.

3.5.1 Produksjonstilskuddet

Produksjonstilskuddet er produksjonsuavhengig og utbetales for driftsåret 1996/97 med 35.000 kroner til driftsenheter med en minimumsproduksjon på 800 kg. og som slakter en fastsatt prosent av reinflokken. basert på reintallet pr. 1. april. Ordningen har progressive slaktekrav. jfr. tabell 3.4 nedenfor. Dette innebærer krav om høyere slakteuttak for driftsenheter med reintall over fastsatte grenser. Karasjok og Kautokeino har på grunn av lav produktivitet lavere slaktekrav enn resten av landet:

Produksjonstilskuddet skal bidra til en bedre reintallstilpasning. bedret kvalitet. inntektsoverføring og utjevning mellom driftsenhetene.

Ordningen har styrket de små driftsenhetene. -som når over minimumsgrensen på 800 kg. økonomisk. Erfaringene har videre vært at ordningens progressive krav har virket til økt slakting i nivå II (driftsenheter med mellom 400 og 800 rein). mens den har vært uten virkning i nivå III (driftsenheter med over 800 rein). I denne gruppen er det et betydelig antall driftsenheter som har en lavere slakteuttaksprosent enn det som kreves for utbetaling av tilskudd på nivå I og II. Dette viser at de største driftsenhetene i stor grad velger bort ordningen fordi tilskuddets størrelse er marginalt i forhold til inntektene fra kjøttsalg og det som oppnås utbetalt gjennom tidligslaktetilskuddet (som gjelder i Troms og Finnmark i slaktesesongen 1996/97). I tillegg har de offentlige reintellingene avdekket at en del driftsenheter oppgir for lave reintall i vårflokken. for derved å skape et lavere beregningsgrunnlag for det prosentvise slaktekravet.

3.5.2 Kalveslaktetilskuddet

Ordningen ble etablert i den første reindriftsavtalen fra 1977 for å stimulere til slakt av kalv. For distrikter med rimelig balanse mellom reintall og beitegrunnlag er kalveslakting den produksjonsform som gir størst kjøttavkastning pr. produksjonsdyr. Ordningen gjelder nå fra og med Nordland og sørover.

Kalveslaktetilskuddet skal stimulere til en størst mulig produksjon på et begrenset ressursgrunnlag.

I områder med bærekraftig ressursutnytting har ordningen vært med på å gi en ønsket produksjonsheving og dermed økt lønnsomhet. Tilskuddet har bidratt til at kalveslakten i 1995/96 utgjør ca. 70% av slakteuttaket i de områder der ordningen gjelder.

Ordningen er produksjonsavhengig ved at tilskuddet øker proporsjonalt med antall kalver som slaktes opp til et «tak» på 200. Utbetalingssatsen har vært 200 kroner pr. kalv. slik at ordningen gir den mest lønnsomme produksjonen pr. rein ved en vårflokk på ca. 400 rein. Av de til sammen 96 driftsenheter som fikk innvilget kalveslaktetilskudd er det 20 driftsenheter som siste år nådde taket på 200 slaktede kalver og som mottok maksimalt tilskudd på 40.000 kroner.

I områder med jevn fordeling av reinbestanden mellom driftsenhetene virker ordningen godt ved at den stimulerer til optimalisering av slakteuttaket pr. produksjonsdyr. I tillegg er tilskuddet knyttet opp mot innvilget produksjonstilskudd. slik at kravet til en økologisk bærekraftig reindrift er ivaretatt.

3.5.3 Tidligslaktetilskuddet i Troms og Finnmark

Ordningen ble innført i Troms og Finnmark til avløsning for kalveslaktetilskuddet. Bakgrunnen var at da reintallet i Finnmark økte utover 1980-tallet gikk både kalvevektene og total kjøttproduksjon ned. Slik virket kalveslaktetilskuddet i Finnmark til at produksjonen av «skrapkalv» ble premiert. En omlegging var derfor nødvendig.

Tidligslaktetilskuddet skal virke til innsparing av lavbeite ved å stimulere til tidligere uttak av slaktedyr. forbedre slaktekvaliteten og øke lønnsomheten i næringen. Tilskuddet har vært gitt med 10 kr/kg kjøtt ved høstslakting. - før 11. oktober. og med 5 kr/kg ved tidlig vinterslakting. - fra 11. oktober til 31. desember.

Framskyvingen av slakteuttaket har gitt en samlet virkning som på årsbasis tilsvarer innspart lavbeite for anslagsvis 8.000-9.000 rein. Beregningene tar utgangspunkt i dagens flokkstruktur. Etter at kalveslaktetilskuddet ble tatt bort. er strukturen endret en del. En større andel kalver er nå på de samme lavbeitene. Dersom dette legges inn som en effekt i beregningene. vil gevinsten av ordningen bli lavere enn de omtalte 8.000-9.000 rein.

Det er først og fremst i Kautokeino at ordningen har ført til tidligere slakting. For de øvrige områder. - Troms og Øst-Finnmark. har virkningen vært liten. Ordningen har vært med på å øke lønnsomheten i næringen ved at kjøttprisen er økt med i gjennomsnitt 6.50 kroner pr. kilo. Sammenlikninger med kiloprisen i områder uten dette tilskuddet indikerer at tilskuddet har virket til en lavere vekst i nettoprisen enn det en kunne forvente. Tidligslaktetilskuddet antas derfor i noen grad å virke som støtte til slakteriene.

Ordningen er sterkt produksjonsavhengig ved at de driftsenheter som slakter mest får de største tilskuddsutbetalingene. Eksempelvis vil en driftsenhet med 200 rein kunne få et tilskudd på 13.000 kroner. mens en driftsenhet med 900 rein vil kunne ta ut ca. 59.000 kroner over ordningen.

Det foreligger ingen indikasjon på at tidligslaktetilskuddet har medført høyere uttak i de største driftsenhetene. Ressusregnskapet viser entydig at uttaket i prosent er betydelig lavere i driftsenheter med mer enn 800 rein sammenliknet med driftsenheter under 800 rein. Det lave uttaket for driftsenheter over 800 rein kan skyldes at den økonomiske situasjonen er såvidt god at det ikke er nødvendig å ta ut hele produksjonen. En overføring av tilskudd til slike driftsenheter vil være ett av flere forhold som vil kunne medføre at de største enhetene øker sin andel av reinbestanden.

Et annet forhold. som ikke er forsøkt kvantifisert. er den effekten ordningen kan ha hatt på driftsmønsteret. Manglende muligheter til slakting på sommerbeitene har til en viss grad ført til tidligere innflytting til høstbeitene. Dette er i tilfelle en ikke tilsiktet effekt. og da en negativ effekt av ordningen.