4 Forholdet til norsk rett

4.1 Kort om norsk rett

Norsk lovgivning oppfyller allerede i stor grad forpliktelsene etter FN-konvensjonen mot korrupsjon. De norske straffebestemmelsene mot korrupsjon ble revidert i forbindelse med ratifikasjon av Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon. Straffeloven §§ 276 a, 276 b og 276 c som ble vedtatt ved lov av 4. juli 2003 nr. 79, har et vidt anvendelsesområde og det legges til grunn at disse er i samsvar med FN-konvensjonens krav. Ratifisering av FN-konvensjonen nødvendiggjør kun enkelte endringer i norsk lovgivning.

Justisdepartementet har i Ot.prp. nr. 53 (2005-2006) foreslått endringer i straffeloven § 317 om heleri, herunder forslag til ny § 318, for å sikre oppfyllelse av konvensjonens krav til kriminalisering av hvitvaskingshandlinger. Videre er det redegjort for en nødvendig endring i forskriften som utvider anvendelsesområdet til lov om overføring av domfelte samt for en endring i utleveringsloven. Konvensjonen nødvendiggjør ikke andre lovendringer enn dem som det er redegjort for under punkt 4.2.

4.2 Behov for endring av norsk rett

Hvitvasking av utbytte fra en straffbar handling man selv har begått

Artikkel 23 nr. 2 bokstav e forplikter partene til å kriminalisere såkalt «self-laundering», det vil si hvitvasking som er utført av den personen som begikk den straffbare handlingen som utbyttet stammer fra. Etter gjeldende norsk rett anses det ikke straffbart for en lovbryter å foreta handlinger for å sikre utbyttet for seg selv. Artikkel 23 nr. 2 bokstav e åpner for å unnlate å kriminalisere «self-laundering» dersom grunnleggende prinsipper i en statsparts nasjonale lovgivning krever det. Det foreligger ikke grunnlovmessige eller andre fundamentale prinsipper som er til hinder for å gjøre dette straffbart i Norge – rettstilstanden er snarere et resultat av den norske lovgivningstradisjonen på strafferettens område. Det er derfor nødvendig å endre straffeloven på dette punktet.

Justisdepartementet har derfor i Ot.prp. nr. 53 (2005-2006) foreslått at det føyes til et nytt annet ledd i § 317 som særskilt retter seg mot den som hvitvasker utbyttet av en straffbar handling man selv har begått.

Forbund om å utføre hvitvasking

Artikkel 23 nr. 1 bokstav b ii) opplister en rekke former for befatning med hvitvasking som statspartene er forpliktet til å kriminalisere. Gjerningsinnholdet i straffeloven § 317 er til dels beskrevet som en bistands- eller medvirkningshandling. Bestemmelsen har derfor ikke noe eget medvirkningstillegg. Heleribestemmelsen i § 317 oppfyller, sammen med § 49 om forsøk, forpliktelsen i artikkel 23 nr. 1 bokstav b ii, bortsett fra det å inngå en avtale om hvitvasking. For best mulig å oppfylle forpliktelsen i konvensjonens artikkel 23, bør straffeloven endres slik at inngåelse av avtale/forbund om å utøve hvitvasking kriminaliseres.

Justisdepartementet har derfor i Ot.prp. nr. 53 (2005-2006) foreslått at straffeloven får en ny forbundsbestemmelse i § 318.

Fullbyrding av beslutning om inndragning fra domstol i en annen statspart

Etter artikkel 54 nr. 1 bokstav a er statene forpliktet til å fullbyrde en utenlandsk avgjørelse om inndragning. Overfor de statene som er bundet av FNs konvensjon om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer (1988) eller Europarådets konvensjon om hvitvasking, ransaking, beslag og inndragning av økonomisk utbytte fra straffbare handlinger (1990), gjelder reglene i lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte, jf. forskrift 1. februar 1995 nr. 90 om utvidelse av anvendelsesområdet til lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte. Etter loven §§ 1 og 9 kan utenlandske avgjørelser om strafferettslige reaksjoner – herunder inndragning, jf. forskriften del I – fullbyrdes i Norge.

Overfor stater som ikke er part i disse konvensjonene, blir spørsmålet om norske myndigheter på egen hånd kan treffe beslutning om inndragning. Etter straffeloven § 34 kan utbytte av «straffbar handling» inndras. I prinsippet er inndragningsbestemmelsen anvendelig ved inndragning av utbytte fra straffbare handlinger som er omfattet av strl. § 12. Men retten må foreta en selvstendig prøvelse av om det er bevist at det aktuelle beløpet stammer fra en straffbar handling. Den kan derfor ikke uten videre bygge på en eventuell avgjørelse om inndragning som er truffet i den anmodende staten. I henhold til artikkel 54 nr. 1 bokstav a kreves det at kompetent myndighet gis adgang til å «fullbyrde en avgjørelse om tilbakeføring truffet av en domstol i en annen statspart». Formuleringen tyder på at det ikke er tilstrekkelig at det er adgang til å inndra midlene; det kreves at retten skal kunne beslutte inndragning uten selv å foreta en selvstendig vurdering av grunnlaget for inndragning. På denne bakgrunn antas det at norsk rett på dette området ikke er i tråd med konvensjonens forpliktelse.

Justisdepartementet har derfor i Ot.prp. nr. 53 (2005-2006) foreslått at FN-konvensjonen om korrupsjon inkluderes i del I av forskriften som utvider anvendelsesområdet til lov om overføring av domfelte.

Anmodning om bruk av tvangsmidler

I henhold til artikkel 54 nr. 2 bokstav b er statene forpliktet til å gi kompetente myndigheter adgang til å fryse eller beslaglegge midler etter anmodning, forutsatt at det gis et rimelig grunnlag for å anta at det er tilstrekkelige grunner for å foreta en slik handling og at midlene vil bli inndratt. Etter utleveringsloven § 24 nr. 2 kan begjæringer om bruk av tvangsmidler bare etterkommes dersom det godtgjøres at det foreligger beslutning om bruk av tvangsmidler utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning. Etter ordlyden i artikkel 54 nr. 2 bokstav b kan det ikke stilles krav om at det foreligger en beslutning i den anmodende staten. Det vil på bakgrunn av dette være behov for en endring av utleveringsloven § 24 nr. 2.

Justisdepartementet har derfor i Ot.prp. nr. 53 (2005-2006) foreslått at det gjøres unntak for kravet til beslutning i § 24 nr. 2 for de tilfellene det følger av en overenskomst med en fremmed stat at beslutning ikke kan kreves.