2 Generelle bemerkninger

Etter anmodning fra norske myndigheter ble det i 1995 ført forhandlinger mellom Norge og Nepal om inngåelse av en avtale til unngåelse av dobbeltbeskatning mellom de to land. Ved avslutningen av første forhandlingsrunde i Kathmandu ble utkast til avtale parafert den 16. juni 1995. Den norske delegasjonen ble ledet av ekspedisjonssjef Odd Hengsle, Finansdepartementet.

Avtalen bygger i store trekk på det mønster for bilaterale avtaler som er utarbeidet av OECD. På grunn av de store forskjellene i Norges og Nepals økonomier, er det også tatt hensyn til det mønsterutkast som er utarbeidet i FN vedrørende skatteavtaler mellom industrialiserte land og utviklingsland. Avtalen inneholder imidlertid enkelte avvik fra de forannevnte mønsteravtalene.

Avtalen er inngått på engelsk. Den engelske teksten og en norsk oversettelse følger som vedlegg.

Til de enkelte materielle bestemmelser i avtalen bemerkes:

Artiklene 1 og 2har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde.I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Lokale skatter og avgifter omfattes ikke av avtalen.

Artiklene 3-5inneholder definisjonerav forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

I motsetning til det som har vært vanlig i de skatteavtaler Norge har inngått de senere år, får overenskomsten ikke anvendelse på norsk kontinentalsokkel. Dette innebærer at begge kontraherende stater kan legge sin interne rett til grunn ved beskatning av personell eller virksomhet på norsk kontinentalsokkel. Beskatningen skjer således uavhengig av skatteavtalens bestemmelser. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4definerer uttrykket «person bosatt i en kontraherende stat».Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Nepal.

Artikkel 5inneholder definisjonen av uttrykket «fast driftssted».Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

I følge artikkelens punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid, eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 6 måneder. Dette er i samsvar med FN-mønsteret, mens OECD-mønsteret her har en nedre grense på 12 måneder. For øvrig avviker bestemmelsen fra OECD-mønsteret ved at det, som vanlig i skatteavtaler Norge har inngått i de senere år, er tatt med en bestemmelse hvoretter tilknyttet kontrollvirksomhet uttrykkelig er inkludert i bestemmelsen. Bestemmelsen omfatter også rådgivningsvirksomhet. I punkt 4 er det fastslått at utøvelse av tjenester av et foretak gjennom ansatte eller annet personell utgjør fast driftssted dersom virksomheten overstiger 183 dager i løpet av en tolvmånedersperiode.

Punkt 5 angir hva som ikke omfattes av begrepet «fast driftssted». I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring og utstilling ikke skal utgjøre fast driftssted. Etter ønske fra Nepal gjelder unntaket ikke ved «utlevering». Dette er i overensstemmelse med FN's mønsteravtale.

Punkt 6 regulerer når en representant skal anses for å være «avhengig» og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Dette gjelder når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket. Punkt 8 er i overensstemmelse med OECD-mønsteret og slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

I punkt 7 er etter ønske fra Nepal inntatt en særlig regel om forsikringsforetak. Et forsikringsforetak skal anses for å ha fast driftssted i den annen stat hvis det innkrever premie på denne stats territorium eller forsikrer risiko som befinner seg der gjennom en person som ikke er en uavhengig representant som omhandlet i punkt 8. Bestemmelsen er i overensstemmelse med FN-mønsteret.

Artiklene 6-22har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å fordele beskatningsgrunnlaget og derved forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. I prinsippet kan derfor statene tilbakeholde skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. I den utstrekning skatteavtalen medfører at skatt enten skal betales med en redusert sats eller inntekten skal unntas fra beskatning, må etterfølgende justering (refusjon) finne sted.

Artikkel 6fastsetter at inntekt av fast eiendomkan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk eller annen utnyttelse av fast eiendom.

Artikkel 7inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhetsom et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er, som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted.

I henhold til OECD-mønsteret, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt selvstendig foretak som utøvet samme eller lignende virksomhet under samme eller lignende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er («armlengdeprinsippet»).

Artikkelens punkt 3 underpunkt a) gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftssteds skattbare fortjeneste og er i samsvar med OECD-mønsteret. Underpunkt b) regulerer dette nærmere og er tilføyet etter ønske fra Nepal. Tilføyelsen i underpunkt b) følger FN-mønsteret og slår fast at det ved inntektsfastsettelsen skal ses bort fra visse betalinger mellom driftsstedet og hovedkontoret eller en annen filial. Dette gjelder royalty, honorar e.l. som vederlag for bruk av patenter eller andre rettigheter, provisjon for administrasjon eller tjenester, samt renter, med unntak av renter til bankforetak. Under enhver omstendighet skal det gjøres fradrag for eventuelle faktiske utgifter som hovedkontoret har hatt på vegne av filialen. Likeledes skal det ved beregningen av et fast driftssteds fortjeneste ikke tas hensyn til tilsvarende betalinger som det faste driftssted avkrever foretagendets hovedkontor eller et av dets øvrige kontorer. De foran nevnte tilføyelser innebærer imidlertid ikke noe mer enn det som følger av bestemmelsen selv uten tilføyelsene.

De øvrige bestemmelsene i artikkelen svarer til OECD-mønsteret.

Artikkel 8gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet,som definert i artikkel 3 punkt 1 h).

Avtalens punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare kan skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende. Dette er imidlertid i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år.

Etter punkt 2 skal fortjeneste ved bruk, vedlikehold eller utleie av containere benyttet til transport bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende, med mindre slik transport bare skjer mellom steder i den andre kontraherende stat.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste når et foretak deltar i en «pool», felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

I artikkelens punkt 4 er det fastsatt hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til inntekter som oppebæres av konsortiet SAS. Etter punkt 4 er det kun den del av inntekten som tilfaller den norske interessent (Det Norske Luftfartsselskap A/S (DNL)) og som står i forhold til DNL's andel av SAS-konsortiet som kan beskattes i Norge.

Artikkel 9omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre.Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Bestemmelsen gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf. skatteloven § 54 første ledd. Bestemmelsen er bygget på prinsippene i OECD-mønsteret.

Artikkel 10gjelder skattlegging av dividender. Etter artikkelens punkt 1 kan slike inntekter skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt.

De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2 hvis mottakeren er den virkelige rettighetshaver til dividendene. Punkt 2 a) fastsetter at kildestatens skattesats ikke må overstige 5 prosent av bruttobeløpet når dividender utbetales til et selskap som direkte innehar minst 25 prosent av aksjekapitalen i det utdelende selskap. Etter punkt 2 b) må skattesatsen ikke overstige 10 prosent når selskapet direkte innehar minst 10 prosent, men mindre enn 25 prosent av aksjekapitalen i det utdelende selskap. Skattesatsen som benyttes i andre tilfeller er begrenset til 15 prosent.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 4 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14. (Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 5 for renter og etter artikkel 12 punkt 4 for royalty).

Artikkel 11omhandler renteinntekter.Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor mottakeren er bosatt, jf. punkt 1, og i den stat hvor rentene skriver seg fra, jf. punkt 2. Kildeskatten i den sistnevnte stat skal dog ikke overstige 15 prosent av rentenes bruttobeløp. Skattesatsen er imidlertid 10 prosent dersom rentene betales til en bank. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

I punkt 3 er det gitt visse unntak fra retten til å oppkreve kildeskatt. Dette gjelder tilfeller hvor renter oppebæres av en kontraherende stat eller en av dens forvaltningsmyndigheter, samt Norges Bank, Garantiinstituttet for Eksportkreditt eller A/S Eksportfinans. Det samme gjelder renter som betales av lån garantert av en av de foran nevnte institusjoner. Det er videre gitt fullmakt til å inngå gjensidig avtale om at andre statlige institusjoner skal dekkes av bestemmelsen.

Artikkel 12gir bestemmelser om skattlegging av royalty.Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 15 prosent av royaltyens bruttobeløp. Bestemmelsen inneholder imidlertid en bestevilkårsklausul som innebærer at dersom Nepal avtaler en lavere kildeskattesats med noen annen stat, da skal slik lavere sats også gjelde for Norge. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet. Definisjonen av uttrykket royalty i punkt 3 følger OECD-mønsteret slik det lyder etter endringene i 1992.

Artikkel 13omhandler skattlegging av formuesgevinster.Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning, før avhendelse fant sted, jf. artikkel 6.

Etter artikkel 13 punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted eller faste sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted eller faste sted.

I henhold til punkt 3 og 4 skal gevinst ved avhendelse av skip, luftfartøy eller containere i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Gevinst ved avhendelse av andre formuesgjenstander enn dem som er spesielt nevnt, kan bare skattlegges i avhenderens bostedsstat, jf. punkt 5.

Artikkel 14gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke.Punkt 1 a) følger OECD-mønsteret. I følge denne bestemmelsen skattlegges inntekter ved utøvelse av fritt yrke i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre han i en annen kontraherende stat vanligvis råder over et fast sted (kontor eller lignende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I så fall kan sistnevnte stat skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt sted. Artikkelen har her etter norsk ønske fått en tilføyelse i punkt b) som avviker noe fra OECD-mønsteret, således at sistnevnte stat også kan skattlegge dersom oppholdet i denne stat i ett eller flere tidsrom til sammen utgjør minst 183 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet «fritt yrke», og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke f.eks. en lege som er fast ansatt ved en bedrift. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i avtalens artikkel 17.

Lønnsinntekterer omhandlet i artikkel 15.Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagers regel. Under forhandlingene ble problematikken om beskatningen av innleide arbeidstakere drøftet. Etter norsk oppfatning kommer unntaket i punkt 2 ikke til anvendelse dersom arbeidstakeren er innleid. Denne forståelsen er presisert i punkt 2 b). I tillegg er det satt som vilkår for unntaket fra beskatning at arbeidsgiver og arbeidstaker må være hjemmehørende i samme land.

Artikkelens punkt 3 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekter fra slikt arbeid skal bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende, jf. artikkel 8 punkt 1. Er skipet registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS), skal inntekten imidlertid bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt.

Når det gjelder lønnsutbetalinger til norske besetningsmedlemmer i SAS, er det inntatt en bestemmelse i punkt 4 om at disse bare skal kunne skattlegges i Norge.

Artikkel 16omhandler styregodtgjørelse.Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17fastsetter at artister og idrettsutøverekan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 14 om fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som presiserer at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD-mønsteret.

I punkt 3 er det gitt unntak fra nevnte regler når besøket i den ene kontraherende stat i det vesentlige er understøttet av offentlige midler fra den annen kontraherende stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18omhandler pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser.I motsetning til tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omhandler denne artikkelen alle typer pensjoner, både private og offentlige. Pensjoner skal skattlegges i den stat hvor pensjonisten er bosatt.

Artikkel 19omhandler offentlig tjeneste.Som hovedregel og i samsvar med OECD-mønsteret, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf. punkt 2. Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 18.

Artikkel 20punkt 1 fastsetter at studenter og lærlingersom er bosatt i den ene kontraherende stat og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat. Bestemmelsen samsvarer med OECD-mønsteret og med skatteloven paragraf 26 første ledd, bokstav o. Etter nepalsk ønske er det i punkt 2 presisert at studenter som mottar utbetalinger som er skattepliktige i oppholdsstaten har krav på tilsvarende fradrag o.l. som personer som er bosatt i oppholdsstaten har krav på. Dette er imidlertid ikke noe mer enn det studenten ville hatt krav på selv uten bestemmelsen.

Artikkel 21gjelder annen inntekt,dvs. inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler, og er i overensstemmende med OECD-mønsteret. I punkt 1 er det fastsatt at slike inntekter bare skal kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. Unntak er gjort i punkt 2 der det foreskrives at inntekter som er knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, skal beskattes etter artiklene 7 og 14.

Artikkel 22 gjelder formuesbeskatning.I følge punkt 1 kan formue som består av fast eiendom som omhandlet i artikkel 6 skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger. Formue som består av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted, kan etter punkt 2 skattlegges i den stat hvor driftsstedet eller det faste sted befinner seg.

I følge punkt 3 og 4 kan formue som består av skip og luftfartøy og løsøre knyttet til driften av disse, samt formue som består av containere, bare skattlegges i den stat hvor selskapet som driver virksomheten er hjemmehørende, jf. kommentarene under punkt 8.

Alle andre deler av formuen som tilhører en person bosatt i en av statene, kan bare skattlegges i denne staten, jf. punkt 5.

Artikkel 23gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning.

Både Norge og Nepal anvender godskrivelsessystemet (kreditsystemet) som metode for å unngå dobbeltbeskatning. For Norges vedkommende innebærer dette at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt eller formue også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten eller formuen kan skattlegges i Nepal. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Nepal (kildestaten), jf. punkt 1 a), underpunkt (i) og (ii). Motsvarende gjelder for Nepal, jf. punkt 2 a).

Videre er det i punkt 1 b) fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter eller eier formue som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, så kan Norge likevel ta i betraktning denne inntekten eller formue ved beregningen av den skatt som skal betales av vedkommende persons øvrige inntekt eller formue (progresjonsforbehold).

I punkt 1 c) er det gitt særregler som oppjusterer størrelsen av det fradrag som innrømmes i den norske skatten for den skatt som et fast driftssted betaler i Nepal, såkalt «tax-sparing credit».Bestemmelsen er i samsvar med de retningslinjer som er nedfelt i kommentarene til FN-mønsteret. For det tilfellet at Nepal i henhold til intern lovgivning, utformet for å fremme den økonomiske utvikling i Nepal, reduserer skatten, skal Norge ved beregningen av det fradrag som innrømmes i norsk skatt se bort fra nevnte reduksjon og innrømme fradrag som om Nepal hadde ilagt selskapsskatt etter ordinære satser. Dette for å unngå at skattelettelser som er ment å fremme investeringer i Nepal, nøytraliseres ved beskatningen av driftsstedets overskudd i Norge. Det er en forutsetning at det faste driftssted ikke er engasjert i forretningsvirksomhet i den finansielle sektor og at ikke mer enn 25 prosent av fortjenesten skriver seg fra renter og gevinster ved avhendelse av aksjer og verdipapirer eller er fortjeneste fra et tredjeland. Bestemmelsene skal få anvendelse i 10 år fra det år overenskomsten får virkning.

Når det gjelder kildeskatt på dividender, er det fastsatt i punkt 2 d) at regelen om «tax-sparing credit» i punkt 2 c) skal få tilsvarende anvendelse på dividender. Nepal utskriver for tiden ikke kildeskatt på dividender, og punkt 2 d) er derfor tatt med i tilfelle Nepal i fremtiden innfører slik kildeskatt. Etter punkt 2 d) skal nepalsk kildeskatt på dividender etter artikkel 10 punkt 2 anses å være betalt med de der fastsatte satser, det vil si henholdsvis 5, 10 og 15 prosent, uansett hvor mye som faktisk er betalt. Det er imidlertid en forutsetning at selskapet som utdeler dividendene ikke er engasjert i forretningsvirksomhet i den finansielle sektor og at ikke mer enn 25 prosent av fortjenesten skriver seg fra renter og gevinster ved avhendelse av aksjer og verdipapirer eller er fortjeneste fra et tredjeland. Bestemmelsene skal få anvendelse i 10 år fra det år overenskomsten får virkning.

Artiklene 24-27inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering(artikkel 24), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtalermellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 25), utveksling av opplysninger(artikkel 26) samt om diplomatiske og konsulære tjenestemenn(artikkel 27).

Artiklene 28-29 inneholder sluttbestemmelser(ikrafttredelse og opphør).

I henhold til artikkel 28trer overenskomsten i kraft på den dagen da begge stater har gitt hverandre meddelelse om at nødvendige skritt er tatt for at overenskomsten kan tre i kraft. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.