2 Grunnlaget for reindriftsforhandlingene 2003
2.1 Reindriftspolitiske mål og retningslinjer
De mål og retningslinjer som ligger til grunn for reindriftspolitikken er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991-92), - En bærekraftig reindrift, og Stortingets behandling av denne, jfr. Innst. S. nr. 167 (1991-92). I innstillingen konkretiseres «En bærekraftig reindrift» gjennom følgende tre punkt (mål):
Økologisk bærekraft
Økonomisk bærekraft
Kulturell bærekraft.
Disse tre målene står i en innbyrdes sammenheng; økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og sammen gir økologisk og økonomisk bærekraft mulighet for å utvikle kulturell bærekraft.
Økologisk bærekraft forutsetter at det legges avgjørende vekt på å forvalte beitegrunnlaget slik at beitebalansen sikres. I områder der det har vært overbeiting må balansen gjenopprettes. Dette for å gi næringen utviklingsmuligheter på kort og lang sikt.
Beitepotensialet må sikres ved regulering av reintallet og ved at det ikke gjøres for sterke inngrep i ressursgrunnlaget. Dette gjelder også næringens egne inngrep i form av barmarkskjøring, gjerdebygging o.l. Forhold knyttet til bl.a. god dyrehelse og god avkastning gjennom tilstrekkelig beite står særdeles sentralt.
Målsettingen forutsetter videre at det ut fra overordnede nasjonale mål om en bærekraftig utvikling gjennomføres en beitebruk og driftsmessig tilpasning fra reindriften som skjer på naturens premisser og som bevarer og utvikler miljøkvalitet i vid forstand.
Økonomisk bærekraft forutsetter at det stilles krav om produktivitet, inntjeningsevne, kostnadseffektivitet, inntektsnivå og inntektsfordeling. Det stiller også krav om at det er et rimelig forhold mellom næringens ressursgrunnlag og det antall mennesker som skal finne inntekts- og sysselsettingsmuligheter i reindriften med de markeds- og inntektsmuligheter som er til stede. En bedre utnytting av verdiskapingspotensialet er sentralt i denne sammenheng. Her vises det til potensialet som ligger i et større produktmangfold basert på lokal kultur og tradisjon, lokal bearbeiding, utnyttelse av bi-produkter, samt en optimalisering av den biologiske produksjonen.
Reindriften har avgjørende betydning for bevaring og utvikling av samisk bosetting, kultur og språk. Ved behandlingen av reindriftsmeldingen sluttet Stortinget seg til at kulturell bærekraft innebærer at man må sikre en stabil sysselsetting og inntekt i næringen. Forholdet gjelder særlig i det sør-samiske området med en spredt og tallmessig liten samisk befolkning. Klare rammebetingelser for den enkelte næringsutøver gjør at reindriften vil kunne styrke sin posisjon som sentral bærer av samisk kultur.
Målsettingen forutsetter at reindriftspolitikken sees i en samepolitisk sammenheng. Sikring av næringens materielle grunnlag blir i en slik sammenheng en nødvendig del av en kulturell bærekraft. Næringen har stor betydning for opprettholdelse og utvikling av et levende samisk samfunn - økonomisk, sosialt og kulturelt.
2.2 Forvaltning av reindriftspolitikken
Reindrift er en liten næring i nasjonal målestokk, men både i samisk og lokal sammenheng har den stor betydning - økonomisk, sysselsettingsmessig og kulturelt. Reindriften har alltid vært oppfattet og akseptert som en helt spesiell samisk næring. Reindriften er derfor en viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur.
På bakgrunn av nasjonale forpliktelser etter Grunnloven, og folkerettens regler om urbefolkninger og minoriteter, sees reindriftspolitikken i en generell same- og samfunnspolitisk sammenheng. Reindriftspolitikken er derfor bygd på to selvstendige grunnlag; en næringspolitisk produksjonsverdi og en samepolitisk kulturverdi. Landbruksdepartementet er det ansvarlige næringsdepartement for reindriftspolitikken, mens Kommunal- og regionaldepartementet er ansvarlig for samepolitikken generelt.
Den sentrale Reindriftsforvaltningen er lokalisert til Alta og har det samlede forvaltningsansvar for reindriften i landet. Reindriftsstyret, som oppnevnes av Landbruksdepartementet og Sametinget, skal være faglig rådgiver i forvaltningen av reindriftsnæringen og i arbeidet med reinforskning og veiledning. Videre skal Reindriftsstyret utføre de oppgaver som er gitt i eller med hjemmel i Lov om reindrift.
Landet er inndelt i seks reinbeiteområder, Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark. Retten til å utøve reindrift innenfor disse områdene er eksklusiv for den samiske befolkning. Denne samiske særretten gjelder ikke utenfor disse områdene. Utenfor de nevnte reinbeiteområdene krever utøvelse av reindrift særskilt tillatelse. Slik er det i Nord-Gudbrandsdal og Valdres fire ikke-samiske reindrifter - tamreinlag, som utøver virksomheten på egne eller leide areal.
I hvert av de seks reinbeiteområdene er det etablert lokale forvaltningskontor. Disse er underlagt Reindriftsforvaltningen i Alta og ligger i Karasjok, Kautokeino, Moen i Målselv, Fauske, Snåsa og Røros. Tamreinlagene sorterer under forvaltningskontoret på Røros. For hvert reinbeiteområde er det etablert områdestyrer som oppnevnes av de respektive fylkesting og Sametinget. Områdestyrene skal være faglig rådgiver og premissgiver overfor offentlig forvaltning og andre i saker som angår reindriften i vedkommende reinbeiteområde. Videre skal også områdestyrene utføre de oppgaver som er gitt i eller med hjemmel i reindriftsloven. De lokale forvaltningskontorene ved reindriftsagronomene er sekretariat for områdestyrene.
Hvert reinbeiteområde er videre delt inn i reinbeitedistrikter med egne styrer. Distriktsstyret velges av og blant de aktive utøverne i distriktet, og det representerer reinbeitedistriktets interesser utad samtidig som det i noen utstrekning har offentlig myndighet innad.
2.3 Organisering av reindriften
Reindriftsnæringen er organisert på flere nivåer, fra reinbeiteområder, reinbeitedistrikter og driftsfellesskap og ned til driftsenheter og reineiere. De seks reinbeiteområdene er delt opp i 89 reinbeitedistrikter. Distriktene fordeler seg på 76 sommer- og helårsbeitedistrikter, samt 13 distrikter som brukes til høst- og vinterbeiter for norsk reindrift og/eller som konvensjonsbeiter for svensk reindrift. Innenfor hvert distrikt er det grupper av reineiere som har reinen i en felles flokk og samarbeider om den praktiske driften. Disse driftsgruppene kalles «siida» og «sijte» på henholdsvis nord- og sørsamisk. De siste årene har det vært om lag 110 driftsgrupper sommerstid og vel 150 driftsgrupper vinterstid innenfor de samiske reindriftsområdene.
Driftsgruppene består av en eller flere driftsenheter. Innen hver driftsenhet er det oftest flere reineiere med eget reinmerke. Ved utgangen av driftsåret 2001/02 var det totalt 587 driftsenheter med rein og ca. 2.700 personer tilknyttet disse driftsenhetene. I tillegg var 20 driftsenheter registrert uten rein, hvorav bare én utenom Finnmark.
2.4 Virkemidler i reindriftspolitikken
2.4.1 Reindriftsloven
Reindriftsloven av 1978 med senere endringer gir rammen for de juridiske virkemidlene. Formålet med loven (§ 1) er å legge forholdene til rette for en økologisk bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene, til gagn for reindriftsbefolkningen og samfunnet for øvrig. Utviklingen og utøvelsen av næringen bør gi grunnlag for trygge økonomiske og sosiale kår for dem som har reindrift som yrke, samtidig som utøvernes rettigheter sikres. Reindriften skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur i samsvar med Grunnloven § 110 a og folkerettens regler om urbefolkning og minoriteter. Innenfor disse formålene skal loven fastlegge rammer for reindriftsutøvernes rettigheter og plikter, regulere forholdet til andre næringer og samfunnsinteresser, regulere innbyrdes forhold mellom reindriftsutøvere og skape grunnlag for en hensiktsmessig organisering og forvaltning.
Stortinget vedtok 30. januar 1996 visse endringer i reindriftsloven. Ved denne revisjonen ble imidlertid bestemmelsene som omhandler styring og forvaltning av reindriften og regulering av interne forhold i næringen viet lite oppmerksomhet. På bakgrunn av dette nedsatte Landbruksdepartementet høsten 1998 et utvalg med mandat til å gjennomgå reindriftsloven med sikte på å revidere de bestemmelser og regler som gjelder styringen og forvaltningen av reindriften og regulering av de interne forholdene i næringen. Utvalget overleverte sin innstilling til Landbruksministeren 15. mars 2001. Lovforslaget har vært gjennom en høringsprosess, hvor Sametinget behandlet forslaget under sin plenumsamling i februar 2003. Landbruksdepartementet tar sikte på å oversende forslag til ny reindriftslov til Stortinget i Stortingssesjonen 2003/2004.
Reindriftsloven §§ 2, 8a og 8b gir styringsorganene hjemmel til å vedta rammebetingelser for reindriften gjennom fastsetting av distriktsgrenser, beitesoner, beitetider, vektgrenser, høyeste reintall per distrikt, høyeste reintall per driftsenhet og distriktsplan. Bestemmelsene om distriktsplan (§§ 8a og 8b) kom inn i loven ved revisjonen i 1996.
Reindriftsstyret skal regulere omfanget av det enkelte distrikts ressursbruk gjennom å fastsette ytre distriktsgrenser. Reindriftsstyret skal også fastsette høyeste reintall for distriktet og/eller fastsette alders- og kjønnsbestemte vektgrenser for det antall rein som til enhver tid får beite i distriktet. Reindriftsstyret kan videre fastsette beitetider og foreta inndeling av et distrikt i beitesoner, eventuelt pålegge områdestyret å gjøre dette.
Dagens rammebetingelser for de ulike reinbeitedistriktene er tidsmessig av svært ulik opprinnelse. De eldste gjeldende grensedragningene ble vedtatt ved kongelig resolusjon så langt tilbake som i 1894, mens de eldste beitetidene stammer fra Fylkesmannsforordningen av 1934. Gjeldende vedtak for høyeste reintall per distrikt er gjort i løpet av de siste 20 årene, med unntak av en del distrikter i Troms. Vedtak om antall driftsenheter og høyeste reintall per driftsenhet foreligger i store deler av de sørlige reinbeiteområdene, hvor dette til dels har vist seg å gi forutsigbare og stabile rammebetingelser for reindriften. I Finnmark er det bare gjort noen få slike vedtak.
Distriktene er ifølge reindriftsloven pålagt å lage distriktsplan, som i tillegg må stadfestes av områdestyret. Alle reineierne i distriktet er forpliktet til å følge stadfestet distriktsplan. Distriktsstyret kan pålegge ressursavgift dersom en driftsenhet bryter planen.
Hensikten med distriktsplaner er todelt. For det første skal den være et virkemiddel i ressursstyringen i distriktet. For det andre forutsettes den å virke konfliktforebyggende ved at kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn gjennom planen får et bedre grunnlag for å ivareta reindriftens interesser i det offentlige arealplanarbeidet.
Reindriftsloven stiller til dels detaljerte krav til hva en slik plan skal inneholde, herunder beskrivelse av dagens ressursbruk, plan for framtidig ressursbruk, beskrivelse av flytteleier og oversikt over barmarkskjøretøyer og gjerdeanlegg.
Arbeidet med distriktsplaner har pågått med noe ujevn intensitet etter at bestemmelsen trådte i kraft. Så langt har om lag halvparten av distriktene fått stadfestet sine distriktsplaner, men det er store forskjeller mellom de ulike områdene.
2.4.2 Reindriftsavtalen
Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det viktigste operative redskap for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. I forhandlingene om reindriftsavtalen, mellom Norske Reindriftsamers Landsforbund og Staten ved Landbruksdepartementet, drøftes de sentrale økonomiske spørsmål som knytter seg til utviklingen i reindriften. Bruken av de økonomiske virkemidler fastsettes bl.a. ut fra reindriftslovens intensjon og bestemmelser.
Spesielt reintallstilpasningen i Finnmark, men også reintalls- og inntektsfordeling, har stått sentralt når man har drøftet innretningen av de økonomiske virkemidlene over reindriftsavtalen på 1990-tallet. På samme måte har produksjonsoptimalisering vært et fokusert delmål. Her kan det nevnes at kalveslaktetilskuddet er den eneste ordning over reindriftsavtalen som har vært med fra avtalens opprettelse.
I dag er forståelsen for de krefter og mekanismer som gjør seg gjeldende langt mer utviklet enn tidligere. St.meld. nr. 28 (1991-92) - En bærekraftig reindrift, og Stortingets behandling av denne, (Innst. S. nr. 167 (1991-92)), satte reindriftspolitikken i et bærekraftsperspektiv; økologisk, økonomisk og kulturelt.
Fra inngåelsen av den første reindriftsavtalen og fram til i dag har mange utfordringer funnet sin løsning innenfor avtaleinstituttet: Samtidig har mange nye problemstillinger dukket opp. For Finnmark er dagens hovedutfordring at lavbeiteressursene har utviklet seg i negativ retning, og slik gjort rammebetingelsene for næringen snevrere enn noen gang tidligere. Om dette skal kunne rettes opp, kreves det forståelse for sammenhengene mellom de tiltak som settes inn for å nå de fastsatte politiske mål
De økonomiske virkemidlene over reindriftsavtalen har ikke hatt den ønskede effekt på reintallstilpasningen fordi dette er frivillige ordninger som den enkelte reindriftsutøver ut fra sine vurderinger og forutsetninger velger å forholde seg til.
I forbindelse med forhandlingene for reindriftsavtalen 1999/2000 ble det foretatt en avklaring om at tiltak for tilpasning av reintallet til beiteressursene skal følges opp gjennom reindriftslovens virkemidler, dvs gjennom fastsetting av øvre reintall per distrikt, men også per driftsenhet der utøverne ikke selv blir enige om fordelingen av distriktets reintall. Under stortingsbehandlingen ble dette fulgt opp gjennom følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med reindriftsutøverne fastsette et øvre reintall per distrikt.»
Reindriftsstyret fattet den 30. januar 2002 vedtak om 63 700 rein som høyeste reintall for sommerbeitedistriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde med virkning fra 1. april 2001. Det forutsettes videre at Reindriftsforvaltningen gjennomfører utredningsprosessen for høyeste reintall for distriktene i Øst-Finnmark, og at Reindriftsstyret fastsetter øvre reintall for disse distriktene i løpet av 2003.
Fastsettelse av sentrale rammebetingelser bør være en statlig oppgave. Videre skal avtalepartene bidra gjennom reindriftsavtalen til å legge til rette for størst mulig verdiskaping innenfor de gitte rammene, tilpasse antall driftsenheter til ressursene, samt bidra til inntektsutjevning. Næringens oppgave blir da å utøve en reindrift som gir tilstrekkelig vederlag for arbeid og egenkapital innenfor de gitte rammebetingelsene og de muligheter som markedet gir.
Et godt økonomisk grunnlag for de som er, og skal være i næringen anses for å være en forutsetning for å kunne nå de politiske målene. Bedre økonomi per driftsenhet vil kunne bidra til at flere familiemedlemmer kan delta i driften. Dette vil kunne ha positive effekter på bl.a. kvinnens deltagelse i driften og kunnskapsoverføringen mellom generasjoner. Færre driftsenheter vil ikke nødvendigvis medføre en sterk reduksjon av antall personer tilknyttet næringen, men derimot at flere i hver familie deltar i driften. Alternativet er få deltagere fra hver familie, noe som vil være sosialt og kulturelt mindre fordelaktig.