3 Nærmere om den økonomiske utviklingen i næringen

3.1 Materiale og metode

Totalregnskap for reindriftsnæringen gir en oversikt over den økonomiske utviklingen i næringen. Det henvises til tabell 3.1 som presenterer hovedtallene for regnskapsårene 2000-03, og foreløpig regnskap for 2004.

Hoveddelen av datamaterialet i totalregnskapet er knyttet til kalenderår, men tallmateriale som er hentet fra reineiernes melding om reindrift er knyttet opp mot driftsår. Et driftsår varer fra 1. april til 31. mars påfølgende år. I totalregnskapet brukes foregående driftsårs utgående beholdning som utgangspunkt for fastsettelse av reintall og antall aktive driftsenheter i kalenderåret. Formelt sett består antall driftsenheter både av aktive og inaktive enheter. Med aktive driftsenheter menes enheter som i reineiernes melding om reindrift står oppført med rein i utgående beholdning, dvs. per 31. mars. Dette inkluderer også tidsbegrensede driftsenheter og uoppgjorte dødsbo. Med inaktive driftsenheter menes enheter som står uten rein i utgående beholdning, men som ikke er formelt avviklet.

Reindriftsforvaltningen samler kontinuerlig inn oppgaver over totalt antall slakt, vekter og priser fra slakteriene. Dette datamaterialet danner grunnlaget for beregning av næringens kjøttinntekter.

Reintallet per 1. januar varierer fra år til år, både på grunn av reelle endringer i reintallet og forskyvninger i slaktetidspunkt. Ved å korrigere kjøttinntektene for endringer i reinhjordverdien, framkommer næringens produksjonsinntekter. Endringer i dyretallet verdsettes til full slakteverdi. Verdiøkningen inntektsføres, mens verdi­nedgang føres til fradrag.

Ved siden av produksjonsinntektene inngår også binæringsinntekter, andre produksjonsbaserte inntekter, statstilskudd og erstatninger på inntektssiden i totalregnskapet.

På grunn av omlegginger i næringsoppgaveskjemaene fra ligningsmyndighetene, er ikke postene binæringsinntekter og andre produksjonsbaserte inntekter for 2003 direkte sammenlignbare med tilsvarende poster for tidligere år.

Statstilskuddene omfatter ordinære tilskudd, andre tilskudd, ekstraordinære tilskudd, tilskudd til næringskombinasjoner, tilskudd over Verdiskapingsprogram for reindrift og tiltak mot radioaktivitet. De ordinære tilskuddene innbefatter tilskudd til investeringer og pramming/transport, samt distriktstilskudd, produksjonstilskudd, driftstilskudd, kalvetilskudd, tidligslaktetilskudd, ektefelletillegg og tapsforebyggende tiltak. Andre tilskudd omfatter utdanningsstipend, tilskudd til barnehager, avviklingslønn og tilskudd til innløsning av driftsenhet. Posten ekstraordinære tilskudd har rommet ulike ordninger over tid. Eksempler i denne sammenheng er ekstra kalveslaktetilskudd, tilskudd ved produksjonssvikt og dekning av saksomkostninger. Posten tilskudd til næringskombinasjoner gjelder midler til etablererstipend, investeringstilskudd og driftstilskudd til næringskombinasjoner, administrert av Samisk Utviklingsfond. Samisk Utviklingsfond er underlagt Sametinget. Posten tiltak mot radioaktivitet omfatter tidlig slakt, kostholdskompensasjon, anlegg/fóring/tap og nedfóring.

Erstatninger regnes også som inntekter til næringen. De ordningene som er med, er erstatninger fra Direktoratet for naturforvaltning for rein drept av fredet rovvilt, erstatninger over Reindriftsavtalen ved omfattende tap, erstatninger fra Jernbaneverket for rein drept av tog, beregnede erstatninger fra forsikringsselskapene for rein drept av motorvogn og erstatninger for tap av beiteland.

På kostnadssiden inngår driftsenhetenes kostnader, felleskostnader og kostnader i tamreinlag. Driftsenhetenes kostnader beregnes på grunnlag av et utvalg av skatteregnskap, det vil si næringsoppgaver og selvangivelser. Antall regnskap i utvalget utgjør om lag 65 % av samtlige driftsenhetsinnehaveres regnskap. Felleskostnader beregnes på grunnlag av regnskap for reinbeitedistrikter og reindriftsfond. I tillegg inngår overføringer til forsvaret og eventuelt andre transportører, i forbindelse med pramming av rein. Tilsvarende beløp føres til inntekt under statstilskudd. Tamreinlagenes kostnader beregnes med utgangspunkt i samtlige lags regnskap.

Reindriftsnæringens kapital domineres av en stor hovedverdi – reinen. Statusverdi beregnes med utgangspunkt i reintall, flokksammensetning og livdyrverdi. Andre aktiva slik som statusverdi på driftsbygninger, private reindriftsanlegg, maskinelle hjelpemidler og gjeld beregnes på grunnlag av det samme materialet som driftsenhetenes kostnader beregnes ut fra.

3.2 Totalregnskapet for reindriften

Sammendraget av reindriftens totalregnskap for perioden 2000-2004 er presentert i tabell 3.1. På bakgrunn av den store usikkerheten som er knyttet til endringer i reinhjordverdien, holdes denne verdien utenfor det foreløpige regnskapet for 2004.

Totalregnskapet viser at resultatmålene er på sitt høyeste nivå i sammenligningsperioden i 2003. Vederlag for arbeid og egenkapital øker fra 139,1 mill. kr i 2002 til 158,5 mill. kr i 2003 (+19,4 mill. kr). Målt per årsverk øker vederlag for arbeid og egenkapital fra 136.601 kr i 2002 til 153.895 kr i 2003.

Sum inntekter øker fra 242,9 mill. kr i 2002 til 273,0 mill. kr i 2003, vesentlig som følge av en positiv endring i reinhjordverdien (+23,8 mill. kr), og økninger på postene andre produksjonsbaserte inntekter (+5,1 mill. kr), statstilskudd (+3,8 mill. kr) og kjøttinntekter (+2,0 mill. kr). At kjøttinntektene øker, skyldes i første rekke en prisøkning fra 51,03 kr per kg i 2002 til 54,34 kr per kg i 2003 (+3,31 kr per kg). Denne prisøkningen må ses i sammenheng med endringer i slakterienes avregningssystem. Slaktekvantum levert slakteri reduseres fra 1.327 tonn i 2002 til 1.315 tonn i 2003 (-12 tonn).

Driftsenhetenes og tamreinlagenes kostnader øker med henholdsvis 11,3 mill. kr og 0,8 mill. kr, mens distriktenes felleskostnader reduseres med 0,8 mill. kr. I sum gir dette en økning i de totale kostnadene fra 95,1 mill. kr i 2002 til 106,4 mill. kr i 2003 (+11,2 mill. kr). Økningen må også ses i sammenheng med endringer i avregningene fra slakteriene. Endringen består i at slakteriene har gått fra en nettoavregning til en bruttoavregning; dette har medført at både inntekter og kostnader øker like mye.

Sum statstilskudd øker fra 79,3 mill. kr i 2002 til 83,1 mill. kr i 2003 (+3,8 mill. kr) som følge av økninger på postene tilskudd til næringskombinasjoner (+1,8 mill. kr), andre tilskudd (+1,3 mill. kr), ordinære tilskudd (+0,9 mill. kr) og tiltak mot radioaktivitet (+0,8 mill. kr).

Renter på lånt kapital reduseres fra 8,6 mill. kr i 2002 til 8,1 mill. kr i 2003, og rentesatsen reduseres fra 8,8 % i 2002 til 8,0 % i 2003.

Når det gjelder utviklingen fra 2003 til 2004, viser tabell 3.1 en reduksjon i resultatmålene. Dette har imidlertid først og fremst sammenheng med at endringer i reinhjordverdien holdes utenfor i det foreløpige regnskapet for 2004, mens det er med i regnskapet for 2003. Med utgangspunkt i de forutsetningene som er lagt til grunn for tabell 3.1, er vederlag for arbeid og egenkapital beregnet til 140,0 mill kr i 2004 (158,5 mill kr i 2003). Foreløpige tall indikerer at kjøttinntektene øker fra 93,2 mill. kr i 2003 til 119,2 mill. kr i 2004 (+26,0 mill. kr). Den viktigste forklaringsfaktoren her er en økning i antall slakt ved slakterier på om lag 24.000 dyr.

3.3 Totalregnskapet for 2003 etter reinbeiteområde

Tabell 3.2 viser totalregnskapet for 2003 fordelt etter reinbeiteområder. Det går frem av tabellen at det er klare nivåforskjeller i resultatmålene mellom reinbeiteområdene sør for Nordland og de nordlige reinbeiteområdene, med unntak av Polmak/Varanger. Vederlag for arbeid og egenkapital for Sør-Trøndelag/Hedmark, som ligger høyest, utgjør 305.118 kr per årsverk. For Troms som ligger lavest, viser tilsvarende beregninger 97.343 kr per årsverk. Det påpekes imidlertid at forskjellen i resultatmål mellom nord og sør er mindre i 2001, 2002 og 2003 enn de har vært tidligere. For 2001 skyldes dette i hovedsak store statlige inntekts­overføringer. For 2002 er bakgrunnen først og fremst vesentlig høyere kjøttinntekter, og for 2003 er en betydelig økning i reinhjordverdien den viktigste forklaringsfaktoren.

Endringene fra 2002 til 2003 i totalregnskapets hovedposter gir følgende forklaring til endringene i resultatmålene i de ulike reinbeiteområdene:

• Polmak/Varanger: En positiv endring i reinhjordverdien kombinert med økte kjøttinntekter gir en positiv utvikling i resultatmålene, til tross for at statstilskuddene og erstatningene minker og kostnadene øker.

• Karasjok: Selv om kostnadene øker og erstatningene reduseres, gir en positiv endring i reinhjordverdien kombinert med økte kjøttinntekter og økte statstilskudd en positiv endring i resultatmålene.

• Vest-Finnmark: Kjøttinntektene og erstatningene reduseres og kostnadene øker. Likevel gir en positiv endring i reinhjorden og økte statstilskudd en forbedring av resultatmålene.

• Troms: En økning i kjøttinntekter og erstatninger, samt en reduksjon i kostnadene gir en positiv endring i resultatmålene, til tross for en negativ endring i reinhjordverdien og en reduksjon i statstilskuddene.

• Nordland: Økte kjøttinntekter og en positiv endring i reinhjorden gir en forbedring av resultatmålene, selv om kostnadene øker og både statstilskuddene og erstatningene reduseres.

• Nord-Trøndelag: Kjøttinntektene reduseres og kostnadene øker. Likevel forbedres resultatmålene. Dette skyldes en positiv endring i reinhjordverdien kombinert med økte statstilskudd og erstatninger.

• Sør-Trøndelag/Hedmark: Selv om kjøttinntektene reduseres og kostnadene øker, gir en kombinasjon av økte statstilskudd, økte erstatninger og en positiv endring i reinhjordverdien en forbedring av resultatmålene.

• Tamreinlag: Økte kostnader kombinert med en negativ endring i reinhjordverdien og en reduksjon i statstilskudd og erstatninger, gir en reduksjon i resultatmålene selv om kjøttinntektene øker.

Det samlede økonomiske resultatet for næringen vurderes fortsatt som svakt, men det er store regionale og lokale forskjeller. Departementet vil peke på de store variasjonene i produksjon og effektivitet i næringen. Videre vises det til økningen av reinhjordverdien som legger til rette for en vesentlig økning av de produksjonsbaserte inntektene i store deler av de sentrale reindriftsområdene i Finnmark. Situasjonen krever at det blir lagt til rette for dem som må ut av næringen, samtidig som man sikrer fremtidens reindriftsutøvere trygge og gode rammebetingelser. De økonomiske virkemidlene over avtalen bør stimulere til høyt slakteuttak, tidligere gjennomføring av slaktingen og satsing på utviklings- og investeringstiltak. Dette er helt nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling i reindriftsnæringen.

3.4 Driftsenhetenes økonomi

Gjennomsnittlige nøkkeltall per driftsenhet og per rein i de ulike reinbeiteområdene er presentert i tabell 3.3. Tabellen viser store variasjoner mellom områdene. Eksempelvis varierer kjøttinntektene per driftsenhet mellom 63.080 kr i Troms og 354.700 kr i Sør-Trøndelag/Hedmark. Gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein varierer mellom 285 kr i Vest-Finnmark og 792 kr i Sør-Trøndelag/Hedmark.

Det er også betydelige variasjoner i gjennomsnittlige statstilskudd mellom reinbeiteområdene. Reinbeiteområdene der flest driftsenheter og distrikter oppfyller de kravene som avtalepartene setter, får uttelling i form av høyere utbetaling per driftsenhet. Dette gjelder i hovedsak de produksjonsavhengige tilskuddene, der utbetalingene er knyttet opp mot ulike produksjonskrav som er satt bl.a. for å hindre vekst i reintallet og ytterligere slitasje av lavbeitene. For 2003 er inntektsoverføringene per driftsenhet høyest i Nord-Trøndelag (222.720 kr) og lavest i Karasjok (99.112 kr). Dersom inntektsoverføringene relateres til reintall, er det fortsatt Nord-Trøndelag som mottar mest i 2003 (637 kr), mens Polmak/Varanger får minst (316 kr).

De totale kostnadene per driftsenhet varierer også mellom områdene, men i mindre grad enn inntektene. Totale kostnader per rein varierer imidlertid svært mye mellom områdene. Det ser med andre ord ut til at kostnadene per driftsenhet i stor grad er uavhengig av antall rein. Bakgrunnen er at reindriften kjennetegnes ved store faste kostnader, og et forholdsvis stort «fast» arbeidsforbruk, samtidig som de variable kostnadene er mer beskjedne. Dette innebærer at kostnader og arbeidsforbruk regnet per rein eller produsert per kilo faller vesentlig raskere med økende omfang (antall rein) enn det som er normalt i andre primærnæringer. Troms har det klart høyeste kostnadsnivået sett i forhold til reintallet (945 kr), mens Polmak/Varanger har de laveste kostnadene per rein (392 kr).

Tabell 3.3 viser for øvrig til dels store forskjeller i lønnsomhet mellom områdene. I Sør-Trøndelag/Hedmark hvor resultatet er best, utgjør vederlag for arbeid og egenkapital 406.987 kr per driftsenhet. Derimot utgjør vederlaget under halvparten (144.878 kr) i Troms, hvor resultatet er svakest. Den store variasjonen skyldes forskjeller både når det gjelder reintall per driftsenhet og inntjening per rein, hvorav sistnevnte ser ut til å ha størst betydning for resultatet. Dette innebærer at en forbedring av driftsenhetenes økonomi først og fremst betinger en økt inntjening per rein, men også et økt reintall per driftsenhet.

Mange reindriftsfamilier henter deler av sin inntekt utenfor reindriftsnæringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for inntekten utenfor næringen. Med unntak av Polmak/Varanger og Nord-Trøndelag hvor sum lønn mv. utenfor reindriften er på om lag samme nivå, er det en økning i inntektene utenfor næringen fra 2002 til 2003 i samtlige reinbeiteområder. Polmak/Varanger skiller seg ut med høyest gjennomsnittlig lønn m.v. utenfor næringen. Gjennomsnittlig sum lønn m.v. per driftsenhet varierer fra 134.264 kr i Nord-Trøndelag til 235.562 kr i Polmak/Varanger. Dette er betydelige beløp sett i forhold til kjøttinntektene i reindriftsnæringen.