4 Forholdet til norsk rett

I norsk rett er gjeldende forbrukerkredittdirektiv 87/102/EØF gjennomført i lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. og lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) med forskrifter. Det nye forbrukerkredittdirektivet er totalharmonisert. Gjennomføring av direktivet i norsk rett nødvendiggjør derfor endringer i kredittkjøpsloven med forskrifter og finansavtaleloven med forskrifter.

Opplysningskrav ved markedsføring av kreditt overfor forbruker følger av kredittkjøpsloven § 6 og forskrift til finansavtaleloven 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler § 5. Krav til prekontraktuell informasjon følger av kredittkjøpsloven §§ 4 og 5 og finansavtaleloven § 46, jf. låneavtaleforskriften § 4. Disse bestemmelsene må endres slik at informasjonskravene bringes i samsvar med de krav til informasjon som følger av direktivet. Når det gjelder kredittyterens forklaringsplikt, er en slik plikt i dag ikke lovfestet, men må etter omstendighetene kunne antas å følge av det ulovfestede prinsippet om god bankskikk. Direktivet reiser derfor spørsmål om eventuell lovfesting av en forklaringsplikt.

Kredittyterens plikt til å vurdere kredittsøkerens kredittverdighet, må på tilsvarende måte antas å være hjemlet i det ulovfestede prinsippet om god bankskikk. Direktivet reiser også her spørsmål om eventuell lovfesting av plikten.

Krav til informasjon i kredittavtalen følger av kredittkjøpsloven § 5a og finansavtaleloven § 48. Krav til varsling overfor forbrukeren om endringer i kredittkostnadene følger av kredittkjøpsloven § 5b og finansavtaleloven § 50. Disse bestemmelsene må justeres for å bringes i samsvar med direktivet.

Forbrukerens oppsigelsesrett ved løpende kredittavtaler, reguleres i dag av alminnelige, ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper. Direktivet reiser spørsmål om lovfesting av oppsigelsesretten på dette saksområdet.

Lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven) oppstiller i kapittel 5a bestemmelser om angrerett for finansielle tjenester. Utenfor angrerettlovens virkeområde er det ikke lovfestet noen angrerett for forbrukere ved inngåelse av kredittavtaler. Direktivet nødvendiggjør en lovbestemmelse om angrerett for alle de kontraktsforhold direktivet omfatter.

Forbrukerens rett til å gjøre innsigelser i det underliggende kontraktsforhold gjeldende mot kredittyter på grunnlag av avtale om forbrukerkredittkjøp der kredittyteren er annen enn selgeren, reguleres av kredittkjøpsloven § 8. Det må vurderes nærmere om, og eventuelt i hvilken utstrekning, direktivet nødvendiggjør endring av bestemmelsen.

Forbrukerens rett til førtidig innfrielse av kreditten og betingelsene for slik innfrielse er regulert i kredittkjøpsloven § 11 og finansavtaleloven §§ 53 og 54, jf. låneavtaleforskriften § 10. Disse bestemmelsene må endres for å bringes i samsvar med direktivet.Forbrukerens rettigheter ved overdragelse eller pantsettelse av kredittyterens fordring reguleres av kredittkjøpsloven § 8a og finansavtaleloven §§ 45 og 55.Det må vurderes om det er behov for justeringer i disse reglene for å oppfylle direktivet.

Regler om beregning av den effektive renten finnes i kredittkjøpsloven § 6a og låneavtaleforskriften §§ 6 og 7. Disse reglene må endres for å bringes i samsvar med direktivet.

Direktivet krever etter dette en gjennomgåelse og vurdering av hvilke nærmere endringer i kredittkjøpsloven med forskrifter og finansavtaleloven med forskrifter som er nødvendige til gjennomføring av direktivet. Justisdepartementet har nedsatt et lovutvalg som har fått til oppgave blant annet å foreta en slik gjennomgåelse og forslå nødvendige lovendringer til gjennomføring av direktivet. Utvalget har frist 1. mai 2009 for å avgi sin utredning. Justisdepartementet vil sende utvalgets utredning på høring, og deretter fremme en egen odelstingsproposisjon med forslag til nødvendige endringer i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven med tilhørende forskrifter til de to lovene.