2 Klagesaker

I overensstemmelse med Stortingets forutsetninger er det adgang til å bringe Billighetserstatningsutvalgets avgjørelser inn for Stortinget. Nedenfor fremmes 36 klagesaker.

4 av klagene er fra tidligere lobotomerte. I St prp nr 44 (1994-95) er det gjort nærmere rede for de retningslinjene Helsetilsynet, Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget har fulgt ved vurderingen av om billighetserstatning bør tilkjennes. I retningslinjene som ble akseptert av Sosialdepartementet i 1993, står bl a:

Lobotomi bør ikke i seg selv gi grunnlag for billighetserstatning. Metoden ble ansett som forsvarlig da den var i bruk, i motsetning til den rådende oppfatning i dag. Dette ligger til grunn ved utformingen av kriteriene selv om en er klar over at det hele tiden har vært flere som har vært motstandere av metoden. Billighetserstatning blir således tilkjent der inngrepet kan anses å stride mot datidens medisinskfaglige norm.

De veiledende retningslinjer som har vært lagt til grunn ved vurderingen refererer seg til:

1. A.

   Uvanlige diagnoser eller indikasjoner for inngrepet eller

2. B.

   kort observasjonstid eller manglende forsøk på annen behandling eller

3. C.

   ung alder

I tillegg er det foretatt spesielle rimelighetsvurderinger blant annet på bakgrunn av inngrepets faktiske konsekvenser for søker.

Kriteriene har fått noe ulik utforming for lobotomi utført i tre forskjellige tidsperioder, fase 1( 1941-47), fase 2 (1948-56) og fase 3 (etter 1956) slik det er gjort rede for i St prp nr 44 ( 1994-95).

Justisdepartementet viser ellers til vedtaket i Stortinget 17. juni 1996 om at det skal utbetales en generell erstatning på kr 100 000,- til hver av de lobotomerte. Denne erstatningen kommer i tillegg til eventuelt tilkjent billighetserstatning.

I St prp nr 44 ( 1994-95) er det også gjort rede for generelle anførsler i klagene og også gitt en presisering av hvilken vekt spørsmålet om samtykke til operasjonen har hatt i vurderingen.

Sak nr 1

NN, født 1921, lobotomert i 1949 (fase 2).

1. A.

   Søker ble innlagt på psykiatrisk sykehus første gang i 1948 med diagnosen schizofreni. Helsetilsynet har funnet at diagnosen synes rimelig ut fra datidens vurderinger. Hun hadde vært syk i minst 2 1/2 år, sannsynligvis 4 år før inngrepet.

2. B.

   Observasjonstiden i sykehus forut for inngrepet var 19 1/2 måned. Alternativ behandling hadde vært forsøkt uten vesentlig effekt.

3. C.

   28 år.

Helsetilsynet fant at søkers forhold i utgangspunktet falt utenfor rammen av de veiledende kriteriene for billighetserstatning til lobotomerte. Inngrepet fikk imidlertid alvorlige konsekvenser i form av fysisk invaliditet i høy grad ved at hun fikk hjerneblødning med høyresidig lammelse og talevansker. Utfra en helhetsvurdering anbefalte Helsetilsynet at billighetserstatning burde gis, og det ble antydet et beløp på kr 150 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, men anbefalte at erstatningen ble satt til kr 100 000,-.

Også Billighetserstatningsutvalget mente hun burde få billighetserstatning, og bevilget en erstatning på kr 120 000,-.

Det er anket over beløpets størrelse, som søker mener bør heves vesentlig.

Helsetilsynet viser til at anken ikke inneholder medisinske opplysninger som ikke var kjent ved deres første behandling av saken. Den tidligere tilråding opprettholdes.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 2

NN, født 1919, lobotomert i 1954 (fase 2)

1. A.

   Søker ble innlagt på psykiatrisk klinikk i 1953. Senere samme år ble hun overflyttet til psykiatrisk sykehus hvor hun fikk diagnosen schizofreni. Det knyttet seg imidlertid en del usikkerhet til denne diagnosen. Hun hadde vært syk i ca 2 år før inngrepet.

2. B.

   Før inngrepet var søker på sykehus til observasjon i knapt 6 måneder. Det var forsøkt alternative behandlingsmetoder, men uten varig effekt.

3. C.

   35 år

Helsetilsynet fant at vilkårene for billighetserstatning forelå. Under henvisning til den korte observasjonstiden forut for inngrepet, samt uklarheten omkring diagnosen, anbefalte Helsetilsynet billighetserstatning med kr 125 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, men anbefalte at billighetserstatningen ble satt til kr 110 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 125 000,-.

Det er klaget over beløpets størrelse.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 3

NN, født 1927, lobotomert i 1951 (fase 2).

1. A.

   Søker ble innlagt på psykiatrisk sykehus i 1949. Helsetilsynet fant grunn til å sette spørsmålstegn ved diagnosen schizofreni. Han var blitt døv etter hjernehinnebetennelse, og tilstanden kunne like gjerne oppfattes som en psykogen reaksjon hos en døv person.

2. B.

   Søkers sykdomstid var knappe 3 år, og observasjonstiden på sykehus var tilsammen 15 måneder forut for inngrepet. Det ble ikke gjort forsøk på alternativ behandling.

3. C.

   23 år.

Helsetilsynet fant at vilkårene for å tilkjenne billighetserstatning var oppfylt. Det ble vist til at diagnosen kunne trekkes i tvil. Billighetserstatningen ble foreslått satt til kr 125 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 125 000,-.

I klagen er det anført at beløpet er satt for lavt idet det bør legges større vekt på at han ble lobotomert i meget ung alder og etter relativt kort sykehistorie. Det påberopes også at billighetserstatningens maksimumsbeløp ligger for lavt i forhold til øvrig erstatningsnivå i Norge.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 4

NN, født 1934, lobotomert 1954 (fase 2)

1. A.

   Søker ble innlagt på psykiatrisk sykehus i 1954. Diagnosen er ikke anført eller diskutert i journalen og indikasjon for lobotomi synes dårlig begrunnet. Hun hadde vært syk i ca 1 år før inngrepet.

2. B.

   Før inngrepet var søker på sykehus til observasjon i knapt 5 måneder. Det var forsøkt alternative behandlingsmetoder, men uten vesentlig effekt.

3. C.

   19 år

Helsetilsynet fant at vilkårene for billighetserstatning forelå. Under henvisning til den korte observasjonstiden, hennes unge alder samt uklarheten omkring diagnosen, anbefalte Helsetilsynet billighetserstatning med kr 150 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon. Departementet uttalte i tillegg at det ut fra den aksepterte medisinskfaglige norm for forsvarlig behandling på operasjonstidspunktet, var grunn til å rette kritikk mot helsevesenet for at søker ble lobotomert.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og billighetserstatning ble tilkjent med kr 150 000,-.

Det er klaget over beløpets størrelse.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 5

Foreldrene til NN har søkt om billighetserstatning på vegne av sin sønn da de mener han ble påført cerebral parese (CP) i forbindelse med fødselen i 1975. Det hevdes at sønnens CP er et resultat av en svært langstrakt, tung og vanskelig fødsel. I likhet med hans eldre søster og yngre bror, som ikke har CP, burde han ha vært forløst ved keisersnitt. Foreldrene påstår at journalen fra fødselen er mangelfull.

Helsedirektoratet uttalte at det ut fra opplysningene i journalen ikke kunne utelukkes at han kan ha pådratt seg CP under fødselen. Sykdommen kunne imidlertid også ha andre årsaker, og det var fra søkers side ikke fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjorde en årsakssammenheng mellom sykdommen og fødselen. Helsedirektoratet fant derfor ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsedirektoratets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalgets flertall fant ikke at det forelå rimelig sannsynlighet for at det var årsakssammenheng mellom forholdene omkring fødselen og guttens sykdom. Et medlem mente det var sannsynlig at skaden kunne være forårsaket av den langvarige fødsel, og fant at det burde bevilges et beløp på kr 75 000,-. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I anken bes Stortinget vurdere hvilke krav til bevisovervekt som bør anvendes i denne type saker.

Statens helsetilsyn viser til at anken ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 6

NN, født 1962, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av nedsatt følsomhet og smakssans i venstre del av tungen etter en operasjon i 1993 der spyttkjertelen under venstre kjeveben ble fjernet. Han skal også ha blitt noe skjev i ansiktet. I tillegg skal han før operasjonen ha fått mangelfull informasjon om muligheten for komplikasjoner.

Helsetilsynet viste til at den nerveskade søker er påført, måtte anses som påregnelig og delvis betinget av betennelsesforandringene omkring spyttkjertelen. Helsetilsynet konkluderte med at han ikke kunne sies å ha kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med norsk helsevesen, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises til søkers daglige plager og smerter, samt uttaleproblemer som følge av operasjonen.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger. Helsetilsynet uttaler videre at det ikke er uvanlig at leger er tilbakeholdne med informasjon om relativt sjeldne komplikasjonsmuligheter for ikke å skape unødig engstelse. Dette gjelder spesielt i situasjoner med entydig operasjonsindikasjon og der det er klart at det vil medføre betydelig sykelighet på kort og lang sikt dersom man ikke opererer. Dette var tilfellet for søker. Helsetilsynet har forståelse for at han har følt seg mangelfullt orientert om komplikasjonsmulighetene, men opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 7

NN, født 1938, har søkt staten om billighetserstatning fordi han mener seg mangelfullt behandlet i offentlig helsevesen. Søker lider av ustø gange, dobbeltsyn og talevansker. Han ble syk i 1958, og ble lagt inn på sykehus med feber og rødhet i halsen. Han ble behandlet med antibiotikum. Etter ca en uke ble søker behandlet ikke-operativt for blindtarmbetennelse, og han utviklet etterhvert hjernehinnebetennelse. Etter ytterligere noen dager falt han i koma. Han lå i koma i 50 døgn.

Helsetilsynet la til grunn at søkers hjernehinnebetennelse med stor sannsynlighet skyldtes de mikrober som var til stede i forbindelse med de andre infeksjonssykdommene han hadde. Faginstansen mente at han ble gitt adekvat behandling, og at helsevesenet ikke kunne klandres for hans lidelser. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søkeren til at han opprinnelig led av sterk forkjølelse, og han mener at hans sykdomsforløp var en allergisk reaksjon på medisineringen. Han anfører videre at medisinsk personell har forsøkt å dekke hverandre etter at den påståtte feilbehandlingen ble oppdaget. Til slutt påberopes at han var en aktiv og ambisiøs gutt før sykdommen rammet ham, og han opplever Helsetilsynets redegjørelse som en ansvarsfraskrivelse.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 8

NN, født 1953, har søkt staten om billighetserstatning for påstått forsømt diagnostikk og manglende behandling av en nakkeskade etter at han var utsatt for en arbeidsulykke under en brann- og livbåtøvelse i 1986. Etter ulykken ble det konstatert skiveprolaps, noe han ble operert for, men uten varig bedring. Først i 1991 ble det foretatt undersøkelser som viste mulig brudd i en halsvirvel. Han har i dag store ryggsmerter og er 100% arbeidsufør.

Statens helsetilsyn viste til at søker har en kronisk rygglidelse som startet før ulykken i 1986, i det han ble operert i ryggen allerede i 1983. Det tok lang tid før hans angivelige nakkeskade ble undersøkt, men Helsetilsynet viste til at det er ikke noen behandling som er spesielt kurativ for denne tilstanden. Søker har fått den behandling som var tilgjengelig. Hans plager skyldes skaden og ikke den behandling han har fått. Helsetilsynet kunne derfor ikke se at søker hadde kommet spesielt uheldig ut i møte med norsk helsevesen og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søker til at plagene har forverret seg. En spesialist har satt den varige medisinske invaliditetsgraden til 30%.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder medisinske opplysninger som endrer deres første vurdering av saken. Den tidligere tilråding opprettholdes.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 9

NN, født 1955, har søkt om billighetserstatning for varig uførhet som følge av et arbeidsuhell i 1983. Søker har hatt ryggplager siden 1977. Etter uhellet fikk han en betydelig forverring, og ble operert for skiveprolaps i 1984. Vel ett år etter operasjonen fikk søker tilbakefall av ryggsmerter da han gled på en issvull. Han ble også påført en whiplash-skade etter et biluhell i 1992.

Statens helsetilsyn viste til at søker hadde hatt ryggsmerter siden 1977, og at det er kjent at operativ behandling av et skiveprolaps ikke løser alle ryggplager. Helsetilsynet konkluderte med at det ikke var grunnlag for kritikk av den kirurgiske gjennomføring av inngrepet, og at det ikke kunne sies at søker er kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med norsk helsevesen. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søker at hans nåværende ryggplager i sin helhet skyldes arbeidsulykken i 1983. Arbeidsgiverens forsikring dekket ikke skaden, spesielt ikke når han hadde fått isjias-diagnose.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 10

NN, født 1933, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av påstått feilbehandling ved en ryggoperasjon i 1970 og manglende utredning og behandling av kroniske ryggsmerter etter operasjonen. Hun hadde ny ryggoperasjon i 1980 og er stadig plaget av betydelige ryggsmerter. Hun er i dag rullestolbruker.

Statens helsetilsyn viste til at det ved operasjonene i 1970 og 1980 ble brukt vanlige retningslinjer for undersøkelse og behandling. Det var ikke noe som tydet på at behandlingen var dårlig. Helsetilsynet viste til at en slik forverring av situasjonen som er tilfelle for søker, forekommer hos isjias pasienter. Helsetilsynet konkluderte med at hun ikke kunne anses å ha kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres bl a at journalførselen ved sykehuset var kritikkverdig.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder medisinske opplysninger som ikke var kjent ved Helsetilsynets første behandling av saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 11

NN, født 1925, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av lidelser påført gjennom strålebehandling etter en kreftoperasjon i 1954.

Helsetilsynet viste til at hun hadde fått forsvarlig og god behandling. Sett i forhold til sykdommen hun ble vellykket behandlet for i 1954, er plagene etter behandlingen av relativt moderat art. Plagene må også anses som påregnelige følger av behandlingen. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Begrunnelsen for klagen er at søker mener at hun er blitt dårlig behandlet av Justisdepartmentet fordi søknaden ble avslått. Hun mener at hun ikke har fortjent å måtte leve av minstepensjon, noe hun anser som en følge av stråleskadene etter kreftbehandlingen i 1954.

Helsetilsynet viser til at selv om søker har mange plager, og noen av dem muligens har en sammenheng med strålebehandlingen i 1954, er det ikke grunnlag for å hevde at hun har hatt et uheldig møte med norsk helsevesen. Etter behandling av en ondartet lidelse, må det godtas at varige bivirkninger kan oppstå. Helsetilsynet konkluderer med at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 12

NN, født 1924, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener seg feilbehandlet i helsevesenet. Hun ble innlagt på kvinneklinikken i 1958 da hun var gravid i 35. svangerskapsuke. Hun mener det er kritkkverdig at hun ikke umiddelbart ble operert for blindtarmbetennelse. Hennes datter har hatt mye betennelse i luftveiene, tarmene og urinveiene. Det er også forhold som kan tyde på at datteren har utviklet en psykisk sykdom. Søker mener at datterens sykdom skyldes den behandling søker fikk i relasjon til blindtarmbetennelsen, og at skadene kunne ha vært unngått hvis hun hadde blitt operert ved innleggelsen.

Helsetilsynet viste til at den diagnostikk, observasjon og behandling søker fikk under svangerskap og fødsel i 1958 ikke kunne sies å være mangelfull eller kritikkverdig. Det var heller ikke holdepunkt for at den behandling hun fikk har vært medvirkende til datterens senere sykdom. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søker at hun er blitt kritikkverdig behandlet.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 13

NN, født 1944, har søkt staten om billighetserstatning fordi han mener han har kommet spesielt uheldig ut av behandlingssituasjoner ved psykiatrisk sykehus. Han har vært innlagt på psykiatrisk sykehus en rekke ganger, første gang i 1968. Søknaden ble oppfattet slik at han påstod seg feildiagnostisert, med påfølgende feilbehandling og store konsekvenser for hans videre yrkesutdannelse.

Statens helsetilsyn uttalte at det ikke fantes dokumentasjon for at søker skulle være feildiagnostisert. Han har hele tiden fått adekvat behandling. Helsetilsynet fant derfor ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen sier søker at han ikke er uenig i diagnosen som ble stilt i 1968. Han mener imidlertid at de beslutninger som er fattet av helsearbeidere, leger og andre har ført ham inn i en uheldig livsutvikling ved at han har fått dårlig rådgivning ved valg utdannelse og arbeid.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 14

NN, født 1949, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun i 1984 ikke fikk se sitt nyfødte barn som døde etter tre dager. Dette har påført henne psykiske skader. Søker opplyser at hun etter fødselen ikke klarte å arbeide. Hun fikk heller ingen hjelp til å bearbeide sorgen til tross for flere henvendelser til psykiater og psykolog, og opplever seg svært dårlig behandlet av helsevesenet de etterfølgende år. Hun er uføretrygdet fra 1984.

Statens helsetilsyn fant at søker syntes å ha hatt psykiske problemer allerede før den dramatiske fødselsperioden i 1984. Helsetilsynet fant det vanskelig å få noe klart bilde av søkers tilstand umiddelbart etter fødselen, men at det på grunn av den alvorlige svangerskapsforgiftning hun led av vanskelig kunne rettes kritikk mot sykehuset for at hun ikke fikk se eller kunne se barnet sitt. Det ble også vist til at søker i 1985 ble henvist til psykiatrisk poliklinikk, men at hun flere ganger var avvisende til tilbud om psykoterapi. Det ble videre vist til at det ved undersøkelsen på psykiatrisk poliklinikk i 1993 ikke ble beskrevet klare psykiatriske symptomer som kunne relateres direkte til tap av barnet, og at heller ikke det senere forløp viste noen sikker forbindelse mellom dette traume og hennes senere sinnstilstand. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke kunne sies å ha kommet spesielt uheldig ut i forhold til helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholdes at den psykiatriske diagnose som behandlingsapparatet har gitt henne og som har forfulgt henne frem til i dag, har vært en stor psykisk belastning. Det understrekes at hun ble uføretrygdet i 1984 på grunnlag av at hun mistet sitt barn, og at helsevesenet ikke har gitt henne adekvate tilbud om hjelp.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 15

NN, født 1937, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mistet foreldreretten til sine tre barn og fikk sitt navn og rykte svertet som følge av at hun ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus i 1974. Hun hevder at hun ved innleggelsen var helt frisk, og at den undersøkelse som ble foretatt ikke kunne danne grunnlag for tvangsinnleggelse.

Helsetilsynet fant at det på bakgrunn av den foreliggende dokumentasjon var lite tvilsomt at hun på innleggelsestidspunktet led av en alvorlig personlighetsforstyrrelse, og at det forelå grunnlag for tvangsinnleggelse. Det ble imidlertid vist til at sykehusets innleggelsesrutiner var klart uheldige og i strid med de formelle regler for tvangsinnleggelse. Helsetilsynet fant likevel ikke å kunne tillegge dette avgjørende betydning, idet ansvarlig lege som følge av egne observasjoner under søkers innleggelsesperiode hadde hatt grunnlag for å fastslå at vilkårene for tvangsinnleggelse var til stede. Helsetilsynet mente at det tap hun var blitt påført måtte sees i sammenheng med hennes lidelse og ikke selve innleggelsen, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholder søker å ha blitt urettmessig tvangsinnlagt som følge av en ulovlig begjæring fra hennes ektefelle.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 16

NN, født 1943, har søkt staten om billlighetserstatning fordi han ikke ble tilbudt hjerteoperasjon i Norge i 1987, og heller ikke ble sendt på en av hjertebroene til England. Det søkes om dekning av operasjonsutgifter samt reiseutgifter i forbindelse med utført hjerteoperasjon i Glasgow i 1987.

Statens helsetilsyn viste til at operasjon i dette tilfellet ble avslått etter de indikasjonsstillinger som ble fulgt på det tidspunkt. Avslaget var delvis begrunnet av røntgenologiske funn, men hovedsaklig av risikofaktorer som sukkersyke, høyt blodtrykk og overvekt. Dette er faktorer som også ville kunne gi et dårligere operasjonsresultat på lengre sikt. Det ble i den forbindelse vist til at når man skal prioritere hvilke pasienter som skal bli tilbudt operasjon, må man vurdere hvem som har størst mulighet for et godt resultat. Helsetilsynet konkluderte med at det ikke var grunnlag for kritikk av den behandling han fikk og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen bebreider søker sykehuset for ikke på noen måte å ha vært behjelpelig med et opplegg for å redusere hans vekt til det nivå som gjorde at de ville utføre operasjonen. Han viser også til at andre i sammenlignbare situasjoner har fått sine utgifter til operasjon i utlandet dekket, mens han selv har måttet ta opp lån forå dekke disse utgiftene.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 17

NN, født 1942, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av myndighetenes atferd i forbindelse med sønnens død i 1973. Sønnen var født i 1966. Søker hevder i sin søknad at sønnen døde som en følge av en voldshandling. Dødsfallet skjedde på skoleveien under lek med jevnaldrende. Sønnen ble funnet stående på hodet i snøen med hodet klemt mellom steiner. Saken ble henlagt av x politikammer i 1974 da det ikke ble konstatert straffbare forhold i forbindelse med dødsfallet. Søker har slitt med psykiske lidelser etter hendelsen.

Statens helsetilsyn uttalte at den rettsmedisinske undersøkingen av gutten ikke viste tegn til ytre vold av betydning for dødsårsaken, men at det trolig var lungebetennelse kombinert med voldsom lek som førte tilåndedrettssvikt med hjerneødem, kvelning og døden til følge. Det ble ikke anbefalt billighetserstatning på grunnlag av forhold i helsevesenet.

Justisdepartementet viste til den rettsmedisinske undersøkelsen og til at politiet henla saken fordi det ikke ble funnet noe straffbart forhold. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over vedtaket. Han spør Stortinget om de tror at gutten ble stående i nevnte stilling helt av seg selv. Han bestrider at sykdom var medvirkende til sønnens død, og han viser også til en tilsvarende sak fra 1994 som fikk mye medieomtale.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder tidligere tilråding.

Justisdepartementet bemerker at sakens dokumenter ikke tilsier at det er grunnlag forå kritisere det offentliges opptreden i denne saken. Departementet uttrykker forståelse for søkerens vanskelige situasjon, men etter fast praksis faller ulykker som denne utenfor billighetserstatningsordningen slik den er forstått.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 18

NN, født 1935, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun mener at hennes nå avdøde mann ble feilbehandlet i forbindelse med en akutt hjernesykdom. Det er bl a vist til at en forsinket antibiotika-behandling var medvirkende til mannens varige hjerneskade.

Helsetilsynet viste til at avdøde og hans familie har hatt en meget tung livsskjebne, men at hans komplikasjoner ikke var upåregnelige i forhold til den aktuelle lidelsens ordinære forløp. Skadene kunne ikke sies å ha sammenheng med kritikkverdige forhold i helsevesenet, men måtte ses i sammenheng med hans sykdom. Helsetilsynet fant det også usannsynlig at en forsinkelse i antibiotikabehandlingen på ca 12 timer hadde avgjørende betydning for skaden. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søker at mannen ble kritikkverdig behandlet og at situasjonen har vært en enorm belastning for hele familien.

Helsetilsynet viser til at anken ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 19

NN, født 1959, søkte i 1993 om billighetserstatning på vegne av sin mor. Moren avgikk ved døden før søknaden ble ferdigbehandlet. Han har senere opprettholdt søknaden på vegne av seg selv og såvidt skjønnes en ikke navngitt bror. Grunnlaget er at moren hadde lidt et stort økonomisk tap ved at en av hennes sønner hadde rasert hennes bolig. Sønnen var psykotisk og var ikke blitt tilstrekkelig fulgt opp av helsevesenet.

Statens helsetilsyn uttalte at det var en direkte sammenheng mellom en mangelfull og kritikkverdig behandling av sønnen og foreldrenes materielle tap. Før moren døde ville Helsetilsynet derfor anbefale en billighetserstatning på kr. 30 000,- til henne. Helsetilsynet fant imidlertid ikke å anbefale at de gjenlevende sønnene skulle få billighetserstatning, da billighetserstatning til etterlatte/pårørende bare er aktuelt i unntakstilfeller.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Det fremkommer ingen nye anførsler eller opplysninger i anken, og Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 20

NN, født 1937, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun har smerter etter en hofteoperasjon i 1986. Søker fikk i 1943 diagnosen Calvé-legg-Perthes sykdom som fremkaller henfall av benvev. Under operasjonen i 1986 fikk søker innsatt en silikonprotese, og etter denne operasjonen utviklet hun smerter på utsiden av høyre lår og i lyskeregionen.

Statens helsetilsyn uttalte at søker fikk en svært uvanlig og uheldig komplikasjon etter hofteoperasjonen. Etter faginstansens oppfatning var søker kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet til tross for at det ikke kunne påvises uaktsomhet fra deres side. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr 30 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til forberedende instansers vurdering, men tilkjente kr 50 000,- i billighetserstatning.

I klagen vises det til at søker har sterke og invalidiserende smerter, og at hun lider under at det ikke er mulig å stille en sikker diagnose. Hun føler at hun ikke blir tatt på alvor. Det anføres også at hennes tilstand blir verre, og at det ikke er utsikt til bedring av smertetilstanden.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 21

NN, født 1963, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull informasjon og oppfølging av en godartet cyste i benet. Han ble behandlet for hofteleddsbrudd i 1975, og det ble samtidig oppdaget en cyste i benvevet. I 1984 ble han behandlet på nytt på grunn av belastningssmerter på bruddstedet. Cysten ble igjen påvist. Søker utviklet etter hvert plager i benet, og i 1995 ble cysten skrapt ren, og fylt med bentransplantat.

Helsetilsynet konstaterte at det ble gitt mangelfull informasjon til søkeren under behandlingen av hans benskade, og at det ikke kunne utelukkes at dette førte til hans senere plager i benet. Det ble også uttalt at utviklingen av cysten burde ha vært fulgt opp bedre med kontroller. Faginstansen mente på dette grunnlag at han var kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og billighetserstatning ble anbefalt med kr 30 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, dog slik at billighetserstatning ble innvilget med kr 50 000,-.

Det klages over beløpets størrelse. Søkeren anfører at han på grunn av nødvendig omskolering hadde et inntektstap som langt overskred innvilget billighetserstatning. Det påberopes at ettersom Helsetilsynet har innrømmet klanderverdige forhold fra helsevesenets side, må erstatningssummen ligge på et høyere nivå.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 22

NN, født 1940, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av tannbehandling som har ført til kroniske smerter.

Helsetilsynet fant det overveiende sannsynlig at det var årsakssammenheng mellom tannbehandlingen og utviklingen av hennes kroniske smertetilstand. Utvikling av nevropatismerter etter rotbehandling av tenner ble imidlertid ikke ansett som helt upåregnelig. Utsikten til helbredelse av slike smerter avhenger av hvor raskt tilstanden blir diagnostisert og tatt under behandling.I dette tilfelle ble behandling ikke igangsatt før etter flere måneder. Det ble derfor lagt til grunn at søker hadde kommet spesielt uheldig ut av sin behandlingssituasjon. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til uttalelsen fra Helsetilsynet, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 50 000,-.

I klagen er det anført at det bevilgede beløp er for lavt. Det er vist til at beløpet ikke står i forhold til skader, livsvarige smerter og redusert livskvalitet.

Helsetilsynet viser til at anken ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 23

NN, født 1921, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av sen sykehusinnleggelse og senere mangelfull diagnostisering i forbindelse med et slagtilfelle i 1990. Hun fikk nytt slag kort tid etter med påfølgende lammelser i venstre arm, og hun mener denne skaden kunne vært unngått ved riktig diagnostisering og behandling.

Helsetilsynet bemerket at det måtte anses som innleggende leges ansvar at søker ikke ble innlagt på sykehus tidligere. En innleggelse ved de første symptomene ville kunne overbevist legene ved sykehuset om at det virkelig forelå lammelser, slik at korrekt undersøkelse og behandling kunne blitt iverksatt tidligere. Annen gangs slagtilfelle kunne da muligens vært unngått. Helsetilsynet konkluderte med at hun var kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med norsk helsevesen og anbefalte at billighetserstatning ble tilkjent med kr 50 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets og Justisdepartementets vurderinger, men tilkjente billighetserstatning med kr 70 000,-.

Det er klaget over beløpets størrelse.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 24

NN, født 1941, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun fikk skader etter behandling av et leggbrudd i 1957. Søker ble etter benbruddet behandlet med strekk og sirkulær gips, men det ble etter få dager oppdaget sirkulasjonsforstyrrelse i foten med den følge at tærne senere måtte amputeres.

Statens helsetilsyn fant at det ikke kunne dokumenteres at det oppsto noen karskade etter ulykken, og at det var nærliggende at gipsen var årsak til sirkulasjonssvikten. Faginstansen uttalte at det anses svært risikabelt å legge gips på den type brudd søker hadde, og at en eventuell gips må klippes opp straks det er tegn på at den er for trang. Helsetilsynet var av den oppfatning at hun ble påført en tilleggsskade under behandlingen som følge av for trang gips, og fant derfor at hun var kommet særlig uheldig fra sitt møte med helsevesenet. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr 100 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-.

Søkeren klager over beløpets størrelse i det hun hevder at det er for lavt i forhold til de utgifter og plager hun nå har. Hennes skade medfører vanskeligheter på arbeidsmarkedet, og hun har økonomiske problemer. Videre har hun smerter i foten, og dette påvirker hennes hverdag i stor grad. Hun mener også at hennes unge alder på skadetidspunktet bør tillegges vekt.

Helsetilsynet viser til at saken ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 25

NN, født 1931, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av mangelfull grunnskolegang under krigen. Søkeren begynte i første klasse i 1939, og krigsårene medførte totalt avbrudd i skolegangen. Søkeren hadde finsk som morsmål, noe som også forringet verdien av den undervisningen som ble gitt, i det den ble gitt på norsk. Søker hevder at hun fikk ca seks måneders skoletid etter krigens slutt. Hun kan ikke huske å ha mottatt tilbud om etterutdanning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte med grunnlag i praksis fra en rekke liknende saker at hun ikke ble innvilget billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søkeren på grunn av sin korte skolegang har kommet uheldig ut i forhold til arbeidsforhold og privatliv. Det vises til at hun har slitt med følelsesmessige problemer og usikkerhet.

Videre påberopes at hun kommer uheldig ut sammenliknet med andre grupper som har fått oppreisning av staten for tapt skolegang. Klagen inneholder også anførsler om hennes språkvanskeligheter under skolegangen, og om hennes vanskelige hjemmeforhold.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner ikke at klagen inneholder nye opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 26

NN, født 1955, har søkt staten om billighetserstatning for mangelfull grunnskoleopplæring. I voksen alder er det konstatert at han lider av dysleksi. Det er anført at dette burde ha vært oppdaget mens søker gikk på grunnskolen, og at undervisningstilbudet ikke ble tilstrekkelig tilrettelagt for ham.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at søkerens lese- og skrivevansker ut fra foreliggende dokumentasjon synes å være av mer sammensatt natur. Hans skolevansker på et tidlig trinn må forstås som et komplekst bilde av en noe forsinket utvikling, følelsesmessig ustabile oppvekstforhold, samt effekter av mulige skader i sentralnervesystemet. Kommunen og skolen fulgte vanlig prosedyre og meldte søkeren til skolepsykologisk kontor for utredning av betydelige lærevansker etter 2 år i skolen. Han fikk tidlig støtteundervisning og ble tatt opp på en offentlig spesialskole med et bedre tilrettelagt pedagogisk opplegg enn de ordinære skoler. Etter 9 ¹/₂ år grunnskole sluttet han etter eget ønske for å gå ut i arbeid. I voksen alder har han fått voksenopplæring/logopedundervisning på bakgrunn av senere dysleksidiagnose. Departementet kunne ikke se at søkeren hadde fått mangelfull skolegang, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Det fremkommer ingen nye anførsler eller opplysninger i klagen, og Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 27

NN, født 1961, har søkt staten om billlighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring. Han har derfor sviktende kunnskaper og ferdigheter i basisfag som norsk, engelsk og matematikk. Av denne grunn har han hatt vansker med å skaffe seg videre opplæring og arbeid.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at skolen ikke hadde gitt ham slike grunnskoletilbud som formelt sett kunne betegnes som feilplasseringer. Tilbudene kunne heller ikke pedagogisk sett betegnes som spesielt mangelfulle. Departementet fant på denne bakgrunn ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over vedtaket. Han fastholder at han ble gitt svært dårlig undervisning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger som gir grunnlag for å endre departementets tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 28

NN, født 1942, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av feilplassering på spesialskoler. Hun ble overført til spesialskole for evneveike i 1951 og var frem til 1961 plassert på tre ulike spesialskoler i tillegg til flere barnehjem. Hun mener at hun ikke skulle vært sendt til spesialskole for evneveike. Hun har aldri fått normal skolegang, og har ikke vitnemål fra grunnskolen.

Barne- og familiedepartementet uttalte at det på grunn av mangelfull dokumentasjon ikke lot seg gjøre å uttale seg om hvorvidt hun hadde vært utsatt for mangelfull behandling i barnevernet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at det var grunn til å etterlyse en sterkere tilpasning til elevens behov fra den kommunale hjelpeskolens side. Senere burde det vært gjort mer for å tilbakeføre henne til det kommunale/fylkeskommunale skoleverket slik at hun kunne ha fått en yrkesopplæring hun kunne vedstå seg. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant det ikke urimelig om hun ble gitt en viss erstatning for den belastning plassering i skoler for evneveike hadde medført, og anbefalte billighetserstatning med kr 75 000,-.

Justisdepartementet viste til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets uttalelse, men presiserte at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ikke fant det urimelig at melding til spesialskole ble sendt. Hun hadde også jevnt bra framgang på spesialskolen. Departementet anbefalte derfor at billighetserstatningen ble satt til kr 40 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, men tilkjente billighetserstatning med kr 50 000,-.

I klagen understreker søker at hun tilbakela 9 år i spesialskoler for evneveike og at dette har vært svært ødeleggende for henne i ettertid. Det bør legges vekt på at hun ikke fikk sjanse til tilpasset hjelpeundervisning, men at hun i stedet ble stemplet som evneveik. Hun ber om at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets uttalelse blir tillagt avgjørende vekt.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fastholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at anken ikke tas til følge.

Sak nr 29

NN, født 1942, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av feilplassering i spesialskole for evneveike fra 1951 til 1959. Han fikk mangelfull undervisning og har ingen dokumentasjon på grunnutdanning. Han beskriver også miljøet på internatskolen som hardt og preget av strenge straffemetoder. I alle år etter oppholdet har han følt seg stigmatisert og har også hatt psykiske problemer som følge av den vonde barndommen på skolen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at det var overveiende sannsynlig at oppholdet var en feilplassering. I tillegg antok departementet at beskrivelsen av et hardt miljø med strenge straffemetoder medførte stor grad av riktighet. Departementet fant videre at en slik feilplassering er et alvorlig inngrep i en persons integritet og personlighetsutvikling som det er vanskelig å rette opp senere i livet. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte billighetserstatning med kr 150 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementets uttalelse, men fant under henvisning til praksis i sammenlignbare saker å anbefale at erstatningen ble satt til kr 90 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til departementenes uttalelser, men tilkjente billighetserstatning med kr 100 000,-.

I klagen anfører søker at erstatningen er fastsatt på uriktig grunnlag i det både Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget la til grunn at oppholdet var av 6 og ikke 8 års varighet. Under enhver omstendighet er det innvilgede beløp for lavt. Han understreker den følelsesmessige belastning oppholdet har medført for ham i alle år og viser til påkjenningen ved som 8-åring å bli sendt på internatskole langt unna sin familie.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet har forelagt saken på nytt for Billighetserstatningsutvalget på bakgrunn av den påpekte feil. Departementet fant imidlertid at billighetserstatningen var fastsatt etter en skjønnsmessig helhetsvurdering og anbefalte under henvisning til erstatningsnivået i sammenlignbare saker at erstatningsbeløpet ikke ble forhøyet.

Billighetserstatningsutvalget viste til at den aktuelle feil ikke kunne medføre at det tilkjente beløp ble forhøyet. Beløpet var skjønnsmessig utmålt, og det var tatt hensyn til de plager oppholdet måtte antas å ha voldt søkeren.

Søkeren fastholder sin klage overfor Stortinget.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 30

NN, født 1926, har søkt staten om billlighetserstatning fordi han mener å ha blitt forbigått ved besettelse av stilling som sjef for økonomi- og intendanturseksjonen ved en hovedflystasjon i 1954.

Forsvarsdepartementet viste til at det anførte forhold ligger mer enn 42 år tilbake i tid og at det ikke foreligger noen form for dokumentasjon som grunnlag for påstanden om urettmessighet. Departementet fant det derfor vanskeligå ha noen formening om påstandens holdbarhet. På bakgrunn av de foreliggende opplysninger i saken fant departementet ikke grunnlag for å anbefale at han ble tilkjent billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Forsvarsdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen bestrides de opplysninger som fremgår av Forsvarsdepartementets vurdering. Diverse korrespondanse til belysning av saken er vedlagt klagen.

Forsvarsdepartementet har vurdert saken på ny, på bakgrunn av de dokumenter som ble fremlagt i forbindelse med klagen. Departementet finner ikke at den ansettelse som medførte at han ble frabeordret stillingen var beheftet med noen feil. Departementet kan ikke se at det å ikke få en stilling som en selv mener å være best kvalifisert til, i seg selv kan gi grunnlag for billighetserstatning. Departementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger som skulle tilsi en annen vurdering og konklusjon, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 31

NN, født 1914, har søkt staten om billighetserstatning fordi han som svensk statsborger feilaktig ble innkalt til norsk militærtjeneste i 1940. Da tyskerne angrep i 1940 var han nøytralitetsvakt i Narvik. Han ble tatt til fange og internert frem til han ble frigitt i slutten av juni 1940. Han har fått psykiske mén, og ble innvilget krigspensjon ut fra en uføregrad på 20% i 1993.

Forsvarsdepartementet uttalte at de opplevelser NN hadde under krigen objektivt sett ikke var spesielt belastende sammenlignet med mange andres. At han ble innkalt skyldtes imidlertid en feil og han kunne derfor sies å ha kommet uheldig ut sammenlignet med andre borgere av nøytrale stater. Det ble anbefalt en billighetserstatning på kr 10 000,-.

Rikstrygdeverket kunne ikke se at det forelå spesielle grunner som tilsa billighetserstatning. Heller ikke Justisdepartementet fant grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget la til grunn at ved vurderingen av søkerens erstatningskrav på grunn av psykiske problemer så lang tid etter den uriktige innkallingen fant sted, var det tjenestens art - og ikke selve innkallingen - som måtte være utslagsgivende. Da søkeren allerede var tilstått krigspensjon på grunn av de psykiske lidelser, fant ikke Utvalget det rimelig å tilkjenne billighetserstatning i tillegg til pensjonen.

I anken sier søkeren at han er meget misfornøyd med avslaget, og at han må være berettiget til billighetserstatning fordi han ble feilaktig innkalt til norsk militærtjeneste.

I ankeomgangen opprettholder Forsvarsdepartementet sin tilråding om at søkeren bør få kr 10 000,- i billighetserstatning. Rikstrygdeverket kan ikke se at anken inneholder opplysninger som tilsier endring av deres tidligere innstilling i saken.

Justisdepartementet viser til Billighetserstatningsutvalgets begrunnelse, og anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 32

NN, født 1922, har søkt staten om billighetserstatning med grunnlag i økonomisk tap som følge av redusert verdi av fast eiendom på stedet X i Y kommune. Verditapet var forårsaket av at det i sin tid var søkt å stimulere til fraflytting fra X.

Søker har tidligere søkt om billighetserstatning. Ved første søknadsomgang var han initiativtaker for en gruppe søknader om billighetserstatning som ble behandlet av Stortinget i 1987 (St prp nr 83 (1986-87) og Innst S nr 155 (1986-87)). Enkelte av søkerne fikk innvilget billighetserstatning med grunnlag i at de hadde fast bopel i X frem til 1962. Grensen ble satt ved 1962 bl a fordi det var fra dette året nedbyggingen av X var særlig markert. Søker flyttet fra X allerede i 1951, og ble derfor ikke tilkjent erstatning på grunn av fraflyttingen. Han fikk imidlertid innvilget billighetserstatning med kr 9 575,- til dekning av utgifter han hadde hatt i forbindelse med initiativet til søknadene.

Han anla så søksmål mot staten. I dommen fra Z byrett fra 1992 het det at retten «finner det sannsynlig at søkeren led et ikke ubetydelig økonomisk tap som følge ved at X ble fraflyttet.» Et eventuelt erstatningsansvar for det offentlige ble imidlertid ansett for å være foreldet. På grunnlag av uttalelsene i dommen ble ny søknad om billighetserstatning fremsatt. Det er også søkt om dekning av kostnader søkeren pådro seg i forbindelse med søksmålet med kr 144 170,-.

Kommunal- og arbeidsdepartementet viste til at den fornyede søknaden om billighetserstatning ikke inneholdt nye opplysninger av betydning for saken, og faginstansen anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet sluttet seg til Kommunal- og arbeidsdepartementets vurdering og konklusjon, og viste i tillegg til at saken hadde vært behandlet både av retten og av Stortinget og dermed måtte anses som endelig avgjort. Det ble også vist til at søker ikke var kommet særlig uheldig ut sammenliknet med andre som lider økonomisk tap som følge av at de ikke får medhold i rettsappartatet. Justisdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen påberopes mangelfull saksbehandling fra det offentliges side, bl a mangelfull informasjon fra myndighetenes side forut for flyttingen.Videre vises det til at innvilgelse av billighetserstatning til andre søkere fra X bekrefter at det var mangler både ved saksbehandlingen og oppgjøret i forbindelse med fraflyttingen.

Kommunal- og arbeidsdepartmentet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger, og fastholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 33

NN, født 1942, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun har vært utsatt for flere tragiske hendelser, blant annet en brannulykke og to bilulykker. Søker har ikke fått erstatning fra noe forsikringsselskap, i alt det vesentlige fordi hun har meldt ifra for sent.

Justisdepartementet uttalte at det ikke var anført at det offentlige kunne lastes, eller at søker på annen måte hadde kommet særlig uheldig ut i forhold til offentlige myndigheter. Med unntak for saker om vold og seksuelle overgrep gis det i praksis bare billighetserstatning i tilfeller der det offentlige på en eller annen måte har vært involvert. Det kan nok ikke helt utelukkes at billighetserstatning kan innrømmes i tilfeller der søker har kommet spesielt uheldig ut i forhold til andre enn det offentlige, men departementet antar at det i så fall må dreie seg om helt ekstraordinære tilfeller. Ordningen er heller ikke egnet som en erstatningsordning for personer som av forskjellige grunner ikke når frem med ordinære privatrettslige erstatningskrav. Det ble derfor ikke anbefalt billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementet, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I anken anføres det at selv om offentlige myndigheter ikke er direkte skyld i hennes vanskeligheter, har hun vært under offentlig legebehandling for sine skader. Det hevdes at helsepersonell burde ha gjort henne oppmerksom på at hun kunne kreve erstatning fra forsikringsselskapene, slik at foreldelsesfristene ikke ble oversittet.

Justisdepartementet kan ikke se at helsepersonell har noen slik alminnelig plikt, eller at unnlatelse av å informere om mulighetene for forsikringsdekning på annen måte skal kunne danne grunnlag for billighetserstatning.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 34

MN, født 1968, og NN, født 1965, har søkt staten om billighetserstatning fordi NNs søknad om oppholdstillatelse i familiegjenforening i Norge ble avslått i 1990. Grunnlaget for denne søknaden var at NN og MN inngikk ekteskap i 1990. Oppholdstillatelse ble imidlertid ikke innvilget før i 1992. Det søkes om billighetserstatning på grunn av følelsesmessig og økonomisk belastning ved at søkerne var atskilt i over 2 år.

NN hadde oppholdstillatelse i Norge i studieøyemed fra 1983. Søknad om fornyet oppholdstillatelse på dette grunnlag ble avslått i 1990. Han fikk også samme år avslag på søknad om fornyet oppholdsstillatelse på bakgrunn av samlivsbrudd med hans daværende ektefelle.

Justisdepartementet fant at verken Utlendingsdirektoratet eller departementet kunne bebreides for det tap søkerne hadde lidt som følge av behandlingen av søknaden om oppholdstillatelse i familiegjenforening. Det ble vist til at det ikke forelå tilstrekkelig dokumentasjon for at søkeren var lovlig skilt fra sin tidligere ektefelle før i 1992. Det ble også vist til at søkeren selv hadde bidratt til den lange saksbehandlingstiden. Etter departementets oppfatning var det ikke rimelig at en utlending som i henhold til gjeldende regelverk mistet sin rett til oppholdstillatelse, ble tilstått økonomisk kompensasjon. Justisdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen er det bl a vist til at Justisdepartementet har hatt som mål å vanskeliggjøre muligheten for en gjenforening. Departementet har dessuten hatt som mål å trenere og sabotere saksbehandlingen

Justisdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 35

NN, født 1950, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun skal ha vært utsatt for seksuelle overgrep av sin stefar og av morens fetter i oppveksten.

Justisdepartementet fant på bakgrunn av foreliggende dokumentasjon at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at seksuelle overgrep hadde funnet sted. Etter departementets oppfatning var det heller ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at søkerens psykiske plager hadde sammenheng med de angivelige overgrepene. På denne bakgrunn anbefalte departementet ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søker at hun er blitt utsatt for seksuelle overgrep og at dette må anses som tilstrekkelig godt dokumentert.

Justisdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av en slik art at det er grunn til å endre standpunkt i saken.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Sak nr 36

NN, født 1939, har søkt staten om billighetserstatning med grunnlag i påstand om grove seksuelle, fysiske og psykiske overgrep begått av hennes adoptivfar gjennom hele oppveksten. Videre er det også anført at søkerens Bechterews sykdom ble for sent diagnostisert.

Helsetilsynet fant ingen grunn til å tvile på søkerens påstander om overgrep, og at mishandlingen lå til grunn for søkerens tragiske skjebne med feildiagnostisering og feilbehandling som en av flere følger. Helsetilsynet fant det også sannsynlig at Bechterews sykdom ville ha blitt oppdaget tidligere dersom forholdene hadde ligget bedre til rette. Faginstansen fant grunnlag for å si at søker var kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, ettersom forholdene ikke ikke ble avdekket til tross for at søker gjentatte ganger var i kontakt med institusjoner som man kunne forvente burde ha reagert på de tragiske familieforhold. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at søker hadde vært utsatt for grove seksuelle overgrep. På bakgrunn av feildiagnostisering, overgrepenes grovhet og omfattende utstrekning i tid, anbefalte departementenet en billighetserstatning på kr 130 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurderinger, dog slik at erstatningen ble satt til kr 150 000,-.

Det ankes over beløpets størrelse. Det påberopes at erstatningsbeløpet burde ha inkludert søkers varige mén og hennes økonomiske tap i tillegg til oppreisningssummen. I klagen vises det videre til at søker har pådratt seg hørselsskade som følge av flere hjernerystelser hun har fått etter slag mot hodet. Det anføres også at søkers traumer har blitt forsterket ved at det har vist seg problematisk å få utlevert journaler fra helseinstitusjoner.

Helsetilsynet uttaler at de nye opplysningene om søkers hørselstap og problemer med utlevering av journaler ikke er av en slik karakter at de endrer synet på billighetserstatningens størrelse. Faginstansen opprettholder sin tidligere tilrådning.

Justisdepartementet bemerker at billighetsertatning er ment som en oppreisning, og at erstatningssummen ikke utmåles under hensyn til alminnelige erstatningsregler.

Justisdepartementet anbefaler at klagen ikke tas til følge.