3 Klagesaker

I overensstemmelse med Stortingets forutsetninger er det adgang til å bringe Billighetserstatningsutvalgets avgjørelser inn for Stortinget. Nedenfor fremmes 53 klagesaker.

SAK NR 2

NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av skadevirkninger etter bruk av legemiddelet Roaccutan. Skadene skal blant annet bestå i smerter, konsentrasjons- og hukommelsesvansker samt søvnproblemer.

Statens helsetilsyn fant at det ikke forelå sannsynlig sammenheng mellom behandlingen med Roaccutan og søkerens plager i de etterfølgende år. Roaccutan ble i søkerens tilfelle gitt på riktig indikasjon i alminnelig anerkjente og ikke særlig store doser, samt under blodprøvekontroller. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søkeren at hun er påført skader etter bruk av legemiddelet. Hun mener også at den foreskrevne dosering var for høy.

Under henvisning til Justiskomiteens merknader til sak nr 20 i Innst S nr 201 (1996-97), ba Justisdepartementet Helsetilsynet om å foreta en ny vurdering av spørsmålet om årsakssammenheng også i nærværende sak.

Helsetilsynet opplyser at billighetserstatning ved en anledning er tilkjent på grunnlag av skadevirkninger etter bruk av Roaccutan. I dette tilfellet utviklet søkeren en kjent, men svært sjelden komplikasjon etter medikamentet. I den foreliggende sak er de anførte skadevirkninger ikke erkjent i den nasjonale og internasjonale vitenskapelige litteratur som bivirkningsrelatert til medikamentet Roaccutan. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 3

NN, født 1968, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av skadevirkninger etter bruk av legemiddelet Roaccutan og manglende informasjon om bivirkninger. Skadene skal blant annet bestå av hukommelses- og konsentrasjonsproblemer, søvnforstyrrelse, tretthet og smerter.

Statens helsetilsyn uttalte at det forelå god indikasjon på behandling med Roaccutan, ettersom søkers tilstand ikke lot seg behandle på annen måte. Videre fremgår det av epikrise at hun ble tilfredsstillende informert om muligheter for bivirkninger. Helsetilsynet fant ingen sannsynlig årsakssammenheng mellom søkers helseplager og bruk av Roaccutan, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent. Utvalget viste også til tidligere behandlede billighetserstatningssaker av samme art, der utfallet ble det samme.

I klagen anføres det at legemiddelet har omfattende organiske egenskaper, og det reises tvil om man har nok kunnskap om mulige bivirkninger. Det vises til at Roaccutan gir alvorlige fosterskader. Det anføres også at det er svært vanskelig for den enkelte skadelidte å nå frem med sine anførsler om uheldige virkninger av legemiddel. Videre stilles spørsmål om dosene som blir gitt i Norge er for store. Til slutt hevdes det at søkeren ikke hadde hudproblemer som tilsa Roaccutanbehandling, og det påstås at søkeren ikke fikk tilfredsstillende informasjon om bivirkninger.

Helsetilsynet har på nytt gått gjennom saken, og viser til at det i klagen ikke fremkommer nye medisinske opplysninger som ikke var kjent ved deres første tilråding. Når det gjelder søkers henvisning til innvilgelse av billighetserstatning i en liknende sak, bemerker faginstansen at de faktiske forhold i den anførte saken skiller seg fra den foreliggende. Helsetilsynet opprettholder således sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 4

NN, født 1960, har søkt om billighetserstatning for sviktende selvbilde, store søvnproblemer og ødelagt utdannelse innen musikk og billedkunst etter innleggelser på psykiatrisk sykehus. Søker anfører også at han i 1990 ble tvunget av kommunelegen til behandling hos psykolog.

Statens helsetilsyn viste til at søker ble innlagt ved X sentralsykehus, psykiatrisk avdeling, i 1980 grunnet tvangsfenomener, angst og somatisering. Han fungerte på dette tidspunkt ikke blant andre mennesker. I september 1980 ble han utskrevet. I 1982 ble han innlagt på ny etter lov om psykisk helsevern § 5. Han hadde da klar psykotisk adferd og var ikke i stand til å ta vare på seg selv. Han ble imidlertid overført til frivillig status, og reiste hjem. Søkers påstand om å ha blitt angrepet av medpasient er ikke notert i journalen. Helsetilsynet viste til at søker lider av og har vært forsøkt behandlet for en psykisk lidelse som erfaringsmessig er meget vanskelig å behandle. I følge Helsetilsynet er det all grunn til å mene at søkers opplevelse av sviktende selvbilde forelå før første gangs innleggelse i psykiatrisk sykehus, idet han har hatt en meget traumatisk oppvekst. Helsetilsynet konkluderte med at det ikke kan sees at de episoder som søker anfører som overgrep fra personale/medpasienter og kommunelege har medført at søker er kommet særlig uheldig ut i sitt møte med helsevesenet.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes de anførsler som er angitt i søknaden.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 5

NN, født 1925, har søkt om billighetserstatning for psykiske og fysiske skader etter i alt 59 LSD-behandlinger ved X psykiatriske sykehus i perioden 1962-1966.

Statens helsetilsyn legger til grunn søkers egne opplysninger, idet journaler eller annen dokumentasjon ikke har vært mulig å fremskaffe. Helsetilsynet fester på bakgrunn av de foreliggende opplysninger lit til søkers opplysninger om LSD-behandling, men man kjenner ikke til skadelige senvirkninger av slik behandling. I en etterundersøkelse som er gjort av pasienter behandlet ved Modum Bads nervesanatorium i 1962, fant man at antall bivirkninger ved LSD-behandling ikke var høyere enn for andre metoder. Helsetilsynet konkluderte med at de plager søker anfører vanskelig kan settes i sammenheng med LSD-behandlingen, idet de like godt kan være forårsaket av andre lidelser. Det kan heller ikke utelukkes at plagene kan henge sammen med den psykiske lidelse som ikke kommer frem i hans brev. Helsetilsynets konkluderte med at man ikke fant det sannsynliggjort at søker er kommet særlig uheldig ut, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at det ut fra den refererte etterundersøkelse kan se ut som hver pasient i snitt fikk 6 behandlinger, mens søker ble utsatt for 59 behandlinger over 4 år. Det anføres på denne bakgrunn å foreligge årsakssammenheng mellom den LSD-behandling søker var utsatt for og hans senere plager.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 6

NN, født 1952, har søkt om billighetserstatning med påstand om manglende behandling og feilbehandling i psykiatrisk institusjon. Søker begynte å sniffe i femten-års alder, og hadde før dette ingen påfallende personlighetstrekk. Han fikk etterhvert et konfliktfylt forhold til sin far og til skolen, og han fikk tiltakende adferdsforstyrrelser, med bla hørsels- og synshallusinose under rus. Søker har fått diagnosen schizofreni, og har hatt flere innleggelser. Det har foreligget en viss usikkerhet med hensyn til om søkers diagnose er schizofreni eller en organisk betinget psykose.

Statens helsetilsyn viste til sakkyndig erklæring fra overlegen ved Vestfold sentralsykehus, som konkluderer med at søker er schizofren og at han i tillegg har en organisk hjerneskade. Medisineringen har vært bestemt av de ulike faser av sykdomsutviklingen. Helsetilsynet sluttet seg til dette, og uttalte at søker lider av et sammensatt sykdomsbilde som har vært vanskelig å behandle. Innleggelse på institusjon og varierende medikasjon var nødvendig og faglig vel begrunnet. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søkeren klager over avslaget.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 7

NN, født 1953, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull og forsinket behandling av ryggplager. Søkeren pådro seg ryggskader etter to ulykker i 1977 samt whiplash skade etter en ulykke i 1981. Hun ble operert for prolaps i 1982, og reoperert i 1985, men lider fortsatt av betydelige ryggsmerter. Søkeren mener hun ble operert for sent og at hun ikke fikk tilbud om nye inngrep før etter at hun ble tilbudt avstivningsoperasjon i Sverige i 1994. Utgiftene til operasjon i Sverige er ikke dekket av folketrygden. Hun har dessuten gått glipp av forsikringsutbetaling fordi sykehusjournalen skal ha vært slettet. Søkeren er uføretrygdet som følge av ryggplagene.

Statens helsetilsyn viste til at den behandling søkeren fikk i årene frem til 1985 var akseptabel og at det ikke var komplikasjoner forbundet med inngrepene. Man er generelt tilbakeholdne med reoperasjoner for prolaps fordi undersøkelser viser at for hver reoperasjon minskes sjansene for et varig godt resultat. Ved undersøkelser er det ikke funnet bedre resultater der avstivning av ryggen er foretatt. Søker ble likevel tilbudt ny operasjon med avstivning i 1994, men har ikke benyttet seg av tilbudet. Søknad om dekning av utgifter til tilsvarende operasjon i Sverige, ble derfor avslått. Helsetilsynet fant ikke at søkeren var kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens tilråding. Billighetserstatningsutvalget tilføyet at søkeren etter ulykken i 1977 hadde fått utbetalt kr 300 000,- i erstatning fra forsikringsselskapet og at det derfor ikke var dokumentert at mangelfull journal hadde medført at hun ikke hadde fått den forsikring hun hadde krav på. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søkeren at avstivning burde vært foretatt i forbindelse med operasjonene i 1982 og 1985. Tilbudet om operasjon i 1994 er avslått fordi hun ble forespeilet at det var lite håp om bedring. Hun avviser at denne operasjonen tilsvarer inngrepet hun er tilbudt i Sverige. Det må også legges vekt på at hun er påført store psykiske belastninger som medførte at hun i 1995 ble innlagt på psykiatrisk avdeling. Hun er i dag medisinert både for sine psykiske plager og for ryggplagene.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 8

NN, født 1949, har søkt om billighetserstatning fordi hun etter en operasjon for mellomvirvel-skiveutglidning fikk delvis lammelse i leggens og fotens muskulatur på den opererte siden.

Statens helsetilsyn viste til at det under operasjonen i 1988 ble påvist et stort prolaps. Forut for operasjonen var hun invalidisert, med problemer med å sitte og gå. Ved de polikliniske etterkontrollene hadde søker fortsatt delvise lammelser i venstre ben, idet det på grunn av det store prolapset hadde vært nødvendig å strekke noe på nerverøttene. Frem til den siste kontroll i februar 1989 fikk hun gradvis økt styrke i musklene. Hun var også kvitt sine ischiassmerter, og var for det meste symptomfri inntil august 1992. For så vidt gjelder de delvise lammelser viste Helsetilsynet til at en nerverotskade som er en ren strekkskade på grunn av nødvendig frilegging av et stort prolaps, må anses som en kalkulert risiko ved operasjonen. Etter Helsetilsynets vurdering kan det ikke sies å være påvist kritikkverdige forhold mht den vurdering og behandling søker har fått. For så vidt gjelder hennes tilbakefall av ischiassmerter som førte til operasjon i 1995, kan disse etter Helsetilsynets vurdering ikke sees å være forårsaket av operasjonen i 1988. Heller ikke følgetilstanden pga. strekkskaden av nerveroten kan forstås å ha gitt endrede belastningsforhold av en grad som kan forklare den senere utvikling som førte til operasjonen i 1995. Helsetilsynet fant på denne bakgrunn ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søker at hun var lammet i venstre ben første postoperative dag, og at det således ikke er riktig at hun hadde god bevegelighet slik det fremgår av journalen.

Helsetilsynet viser til at god aktiv bevegelighet, som anført i journalen, ikke utelukker en viss grad av lammelse. Helsetilsynet kan ikke på dette grunnlag se at journalen inneholder feilaktige opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 9

NN, født 1952, har søkt om billighetserstatning idet han mener at det er foretatt tildels ikke indiserte inngrep på hans knær, og at hans høyre kne har vært utsatt for en rekke inngrep uten at man kjente konsekvensene av disse. Resultatet er smertefulle knær og rygg.

Statens helsetilsyn viste til at degenerasjon av brusken på kneskjellet er et stort behandlingsmessig problem og at det ikke finnes sikker kirurgisk behandling av denne tilstanden. I dette tilfellet har man stort sett fulgt vanlige regler for indikasjonsstilling, valg og utførsel av de operative inngrep. Det kan således ikke sees å ha skjedd kritikkverdige forhold i noe ledd av behandlingen. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søker har vært utsatt for uheldige valg av behandlingsmetode, og at noen av disse behandlingsmåtene har forverret hans situasjon. Dette skal igjen ha resultert i at han har mistet alle muligheter for et yrkesaktivt liv.

Helsetilsynet viser til at valg av operasjonsmetode for søkerens lidelse har vært omstridt gjennom flere tiår og at det derfor ikke er grunnlag for å fastslå at indikasjonene for de inngrep søker har hatt har vært feilaktige. Helsetilsynet viser for øvrig til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger som gir grunn til å endre tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 10

NN, født 1940, har søkt om billighetserstatning for feilbehandling etter benbrudd, ved at det skal ha blitt lagt en for trang gips.

Statens helsetilsyn viste til at overriving av to fotarterier ved brudd i nedre del av leggen er en alvorlig komplikasjon. Helsetilsynet fant det ikke nærliggende å tilskrive de oppståtte forandringer til for trang gips, idet trang gips ville gitt helt andre forandringer enn de oppståtte. Smertene søker hadde med den aktuelle gipsen forklares godt av sirkulasjonsforandringene på grunn av arterieskaden og følgene av kapillærskaden. Helsetilsynet anså at behandlingen har fulgt vanlige prinsipper, og at det ikke kan sees å ha skjedd kritikkverdige forhold. Følgetilstanden er en direkte følge av den skade som oppsto i skadeøyeblikket, både når det gjelder huden over bruddstedet og sirkulasjonen i foten. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke kan sees å ha kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres blant annet at det ikke er lagt tilstrekkelig vekt på at søker i forbindelse med skaden hadde flere infeksjoner. Videre stilles det spørsmålstegn ved hvorvidt det var riktig å bruke konservativ ikke-operativ behandling på et så komplisert brudd.

Helsetilsynet anfører at direkte operativ behandling i angjeldende tilfelle må anses ikke anbefalt på grunn av faren for vevsdød (nekrose). Ikke-operativ bruddbehandling kan derfor neppe kritiseres. Ellers kan ikke Helsetilsynet se at det har oppstått mer infeksjonsproblemer enn det man kunne forvente etter skadens art og omfang. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 11

NN, født 1921, har søkt om billighetserstatning for manglende følelse og funksjon i høyre hånd etter det søker mener er feilbehandling av skade på pulsåre på lillefingersiden av høyre håndledd.

Statens helsetilsyn viste til at den behandlingen søker fikk, i forbindelse med skaden i 1953, var basert på alminnelig anerkjente prinsipper, som også er anerkjente i dag. Helsetilsynet fant således ikke grunnlag for å kritisere den behandlende lege. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres blant annet at det av operasjonsbeskrivelsen av den første operasjonen fremgår at operatøren ikke kunne finne noen nerve, hvilket søker mener viser at operatøren ikke var klar over at nerven var overskåret. Ifølge søker var det overlegen som stilte diagnosen overskåret nerve på legevisitten samme morgen som såret ble sydd.

Helsetilsynet viser til at operatøren burde ha beskrevet undersøkelsen av nervefunksjonen før selve operasjonsbeskrivelsen, og også ha anført sine eventuelle refleksjoner og begrunnelse for ikke å lete videre etter nerven. Etter det som står som tilføyelse i operasjonsbeskrivelsen må imidlertid operatøren ha vært klar over at nerven var skadet. For øvrig vises til at det ikke er mulig å ta standpunkt til riktigheten av søkers anførsel om at det var overlegen som under sin visitt stilte diagnosen overskåret nerve, idet det ikke er gjort anførsel i journalen om dette. Det faktum at overlegen neste dag bestemte at rekonstruksjonen kunne utsettes til såret hadde grodd, viser etter Helsetilsynets vurdering at han fant vakthavende kirurgs vurdering korrekt. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 12

NN, født 1968, har søkt om billighetserstatning med påstand om feildiagnostisering og manglende oppfølging etter at han ble operert for gynekomasti (vekst av bryster) da han var 10 år. Han fikk senere ikke normal pubertetsutvikling. Søker oppsøkte lege som 25-åring. Det ble da startet hormonbehandling og søker kom i en forsinket pubertet. Han har fra barneårene hatt psykiske problemer, og han har vært innlagt på psykiatrisk sykehus.

Statens helsetilsyn viste til at forsinket pubertet ikke kunne påvises på operasjonstidspunktet. Helsetilsynet fant ikke grunnlag for at legen som henviste ham til operasjon eller X sykehus kunne bebreides for mangelfull behandling eller gal diagnostisering. Ikke sjelden avleires fett rundt brystkjertlene hos gutter uten at dette er tegn på sykdom. Helsetilsynet fant ikke at helsevesenet kunne bebreides for søkerens situasjon, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til søkerens vanskelige oppvekst. Tre av søkerens eldre brødre hadde hatt tilsvarende operasjon som søker. Det anføres at en tettere oppfølging av søker kunne ha hindret hans problemer. To av brødrene hadde også en unormalt utviklet pubertet, og helsevesenet burde hatt en oppfordring til å følge ham opp i tiden etter operasjonen. En tidligere utredning kunne ha forhindret hans senere lidelser.

Helsetilsynet viser til at opplysningene om brødrenes helseforhold ikke var kjent ved deres første behandling av saken. Legen som stilte diagnose i 1978 hadde innhentet opplysninger om at brødrene var blitt undersøkt med henblikk på hormonforstyrrelser uten at noe unormalt var påvist. Helsetilsynet finner det beklagelig at tre brødre med mangelfull mannlig kjønnsutvikling først får riktig diagnose i 25 til 30 års alderen, men faginstansen finner det ikke dokumentert at dette skyldes svikt fra helsevesenets side. Helsetilsynet fastholder at søkers hormonforstyrrelse ikke var mulig å fastslå i 1978, og finner ikke grunnlag for at helsevesenet kan bebreides. Helsetilsynet fastholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 13

NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning for angivelig feilbehandling ved at hun er blitt behandlet operativt for lymfødem.

Statens helsetilsyn viste til at den behandling søker har mottatt må ses på bakgrunn av at sykdommen ubehandlet har en tendens til å gå inn i en ond sirkel med meget plagsomt resultat. Det er benyttet en rekke kirurgiske metoder i behandlingen av lymfødem. Ingen av dem kan imidlertid sies å være ubetinget vellykket, hvilket bl.a. skyldes at ingen av dem helbreder sykdommen. Det er en utbredt tendens til tilbakekomst av plagene. Helsetilsynet mente det ikke er holdepunkt for at søker ble «prøveklut» for operasjonsbehandling av lymfødem, ettersom det er benyttet metoder som var kjent fra lang tid tilbake. Selv om det er riktig at det i dag praktiseres ikke-operative behandlingsformer, bl.a. i form av lymfedrenasje ved hjelp av fysioterapi, har heller ikke slik behandling løst problemet med denne vanskelige lidelsen. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke har kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søker og hennes foreldre først etter operasjonen ble informert om at hun var blitt operert for lymfødem.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 14

NN, født 1964, har søkt om billighetserstatning med påstand om å ha fått kuttet over venstre sædleder under brokkoperasjon i 1972. Dette skal ha ført til tapt befruktningsevne da kuttet også skal ha affisert høyre sædleder. Det ble også funnet antistoffer mot sæd hos søker. Ved en senere operasjon er sædlederen sammenføyet. Sædproduksjonen var fortsatt redusert, men søkers ektefelle er blitt befruktet ved hjelp av mikroteknikk.

Statens helsetilsyn fant det ikke dokumentert at sædlederen var blitt overkuttet i 1972. Det ble vist til andre mulige grunner til at lederen var kappet. Helsetilsynet fant ikke årsakssammenhengen dokumentert og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at legen som utførte reoperasjonen i 1994 oppgir operasjonen som årsak til overkuttingen. Påvirkningen av den høyre sædlederen anses bevist ved en sakkyndig uttalelse om at kutt i en sædleder vil påvirke sæden i den andre. Produksjon av sæd som ikke blir tømt, vil føre til antistoffer som påvist hos NN.

Helsetilsynet avviser at legeuttalelsen er så kategorisk som det hevdes i klagen. Søker dannet først antistoffer etter operasjonen i 1994 slik at høyre testikkel ikke kan ha vært skadet som følge av antistoffene før den tid. Helsetilsynet konkluderte som tidligere.

I en kommentar til Helsetilsynets fornyede vurdering gjentar søkeren anførselen om at det er bevist at overkuttingen skjedde i 1972. Det påpekes videre at det er strid om hvilken virkning komplikasjoner med den ene sædleder har på den andres funksjon. Til slutt anføres det at hvis høyre sædleder var skadet fra tidligere, så var det helsevesenet som tok NNs resterende fruktbarhet ved å skade venstre sædleder under operasjonen i 1972.

Helsetilsynet bemerker til dette at det fortsatt ikke er dokumentert at sædlederen ble kuttet i 1972. Helsetilsynet gjentar at den senere fruktbarhet og det faktum at antistoffene først ble dannet etter reoperasjonen, svekker sannsynligheten for at brokkoperasjonen forårsaket den forbigående ufruktbarhet.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 15

NN, født 1949, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av forsinket behandling av svulst i høyre lunge i 1971. Hun ble behandlet for blodpropp i to måneder før riktig diagnose ble stilt og ble operert ca tre uker etter dette. Hele høyre lunge måtte da opereres bort. Dette har skapt alvorlige følgetilstander, og hun har ikke kunnet gå tilbake til full jobb. Hennes sykdom medførte også familiære belastninger som endte i skilsmisse. I tillegg oppsto sykdommen kort tid etter at søkeren fødte en sønn. Sykeleiet medførte langvarig atskillelse fra sønnen, en atskillelse som ble særlig lang på grunn av lang rekonvalesensperiode etter den omfattende operasjonen. Hun kan heller ikke få flere barn. Søkeren mener operasjonen ville blitt betydelig mindre omfattende dersom hun hadde blitt operert før.

Statens helsetilsyn viste til at svulsten var vanskelig å diagnostisere og at symptomene først tydet på blodpropp, noe som er en kjent og fryktet komplikasjon etter fødsel. Det gikk imidlertid ytterligere en måned fra det forelå mistanke om svulst til søkeren ble overført til et annet sykehus for operasjon. Dette forhold kritiserer Helsetilsynet, som imidlertid fant det svært lite sannsynlig at denne forsinkelsen fikk konsekvenser for sykdomsforløpet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes at det med stor sannsynlighet ikke ville vært nødvendig å fjerne hele høyre lunge dersom hun hadde blitt operert tidligere. Riktig diagnose burde vært stilt før. Uansett burde sykehuset gjort mer for at svulsten ble oppdaget og burde på et tidligere tidspunkt overfør henne til et sykehus med større ekspertise og bedre ressurssituasjon. Det påpekes at søkeren var syk i tre måneder før operasjonen, noe som også medførte at rekonvalesenstiden ble særlig lang. Søkeren understreker de omfattende konsekvenser den forsinkede operasjon har medført for henne.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 16

NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning. Søker hevder å ha blitt påført kronisk leverbetennelse på sykehus. Det ble tatt blodprøve av søkeren ved X sykehus i 1963. Noen måneder senere ble hun syk med symptomene slapphet og gulsott. Ved undersøkelse antok man at det forelå en betennelse i leveren som eventuelt kunne vært påført søkeren i forbindelse med den tidligere blodprøvetakingen. Søkerens tilstand bedret seg, og etter 1971 har hun ikke hatt tegn til betennelsestilstand i leveren.

Statens helsetilsyn fant ikke dokumentasjon for blodprøvetakingen i 1963 og fant heller ikke grunnlag for at hennes tilsynelatende helbredete leverbetennelse har hatt sammenheng med virussmitte gjennom sprøyter. Helsetilsynet fant det mest sannsynlig at hennes sykdom var forårsaket av forstyrrelser i immunapparatet. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen peker søkeren på at Helsetilsynet ser bort fra at det i journal fra Y sykehus fremkommer at det ble tatt blodprøve av henne ved X sykehus i 1963.

Helsetilsynet viser til at det i sin tilråding la avgjørende vekt på at søkers leversykdom sannsynligvis er helbredet og at blodprøveundersøkelser fra 1982 ikke ga holdepunkter for at hennes leverbetennelse var av type hepatitt B, dvs. den som smitter via stikk og blodprøver. Tegn på at man har gjennomgått slik smitte avspeiles ved påvisning av antistoffer. Negativ antistoffprøve på et så sent tidspunkt som 1982 er imidlertid bare et indisium på at smitten i sin tid sannsynligvis ikke forelå. Helsetilsynet uttaler at det var i denne sammenheng at det ble lagt vekt på at det ikke forelå primærdokumentasjon på at det var tatt blodprøve i 1963. Faginstansen beklager at vektleggingen av dette siste moment fremstod som vel fremtredende i deres første tilråding. Ut over dette finner Helsetilsynet ikke at klagen inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 17

NN, født 1950, har søkt om billighetserstatning på grunn av følgetilstand etter koppesmitte. Koppene har etterlatt arrdannelser som er sjenerende og som hindrer bevegelighet i huden. I 1989 ble søker uføretrygdet for diverse lidelser.

Statens helsetilsynet la til grunn at søker ble påført koppesmitte fra sin bror og at dette medførte en forverring av et på forhånd heftig barneeksem. Smitten skjedde sannsynligvis ved tilfeldig overføring fra koppereaksjon hos broren til søkerens eksem. Smitten skjedde ikke i forbindelse med søkerens møte med helsevesenet. Helsetilsynet fant således ikke grunnlag for å hevde at søker har vært uheldig i sitt møte med helsevesenet. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes at helsevesenet må anses ansvarlig for søkerens plager.

Helsetilsynet viser til at anken ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 18

NN, født 1963, har søkt om billighetserstatning for sen diagnostisering av sykdommen myalgisk encephalomyelitis syndrom (ME), også omtalt som postviralt tretthetssyndrom.

Statens helsetilsyn viste til at det ofte er vanskelig å avgrense ME mot andre smertetilstander, blant annet fibromyalgi og neurastensik-depressivt syndrom. Ved ME starter sykdommen gjerne i forbindelse med en heftig virusinfeksjon, og man finner ofte unormale funn i muskelvevsprøver. Flere av de funn som var gjort ved de foretatte undersøkelser, kunne tale mot ME. Muskelvevsprøven var normal, og det var heller ingen opplysning om forutgående virusinfeksjon. Helsetilsynet konkluderte med at det ikke er tale om forsinket diagnose, men om at angjeldende spesialister har tolket søkers sykdomsbilde noe forskjellig. Etter helsetilsynets oppfatning kan det ikke kritiseres at de først involverte spesialister mente at det forelå fibromyalgi hvor avgrensningen mot ME ofte er skjønnspreget. Søker kunne ikke sees å ha kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at sykdommen har vært en ekstra stor belastning for søker fordi han lider av dysleksi. På grunn av hans lese- og skrivevansker har ikke attføring ført frem, og han har således blitt påført et stort økonomisk tap ved at sykdommen ble såvidt sent diagnostisert at uføretrygd først ble innvilget i 1997.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 19

NN, født 1922, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull og feil behandling av magesmerter i årene fra 1976.

Statens helsetilsyn viste til at søkeren hadde vært plaget av ukarakteristiske magesmerter siden 70-tallet. Hun har vært innlagt på sykehus gjentatte ganger og har gjennomgått flere operasjoner. Det kan være svært vanskelig å utrede pasienter med magesmerter. Det kan også være farlig å overse blindtarmsbetennelse eller et inneklemt brokk. Dette fører til at pasienter i blant opereres uten positive funn, noe som var tilfelle for denne pasienten. Søkeren har vært omhyggelig undersøkt og behandlet. Selv om hun ikke hadde fått den hjelp hun ønsket, kunne hun ikke sies å ha kommet uheldig ut av sitt møte med helsevesenet. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen viser søkeren til at hun har gjennomgått tre unødvendige kirurgiske inngrep, noe som i seg selv bør vurderes som svært uheldig. Det vises her til blindtarmoperasjon i 1979 samt til brokkoperasjon og tarmslyngoperasjon i 1981. Inngrepene har videre funnet sted i samme område, noe som er særlig belastende.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 20

NN, født 1961, har søkt om billighetserstatning på grunn av manglende oppfølging i forbindelse med besøk på Lillestrøm legevakt. Søker fikk behandling for en verkebyll på låret. Hun ble i den forbindelse uvel og besvimte, hvoretter hun falt mot en skarp bordkant og pådro seg hjernerystelse m.m.

Statens helsetilsyn viste til at det ikke er sjelden at pasienter besvimer ved legebesøk. Slike hendelser kan ikke alltid forebygges selv om personalet viser stor oppmerksomhet. Det er vist til at hjernerystelsen og følgene etter den ikke skyldtes mangelfull eller feil behandling/omsorg. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres bl.a. at hendelsen kunne vært unngått dersom hennes ektefelle hadde fått bli med henne inn på undersøkelsesrommet. Det vises videre til at sykehuset etter denne hendelsen har gitt uttrykk for at pasientenes ønske om å ha ta med seg en person i forbindelse med behandling skal respekteres.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 21

NN, født 1937, har søkt om billighetserstatning på grunn av tvangssterilisering.

Søkeren har tidligere fremmet søknad om billighetserstatning på grunnlag av påstand om feilbehandling i psykiatriske institusjoner m.v. Søkerens klage ble ikke tatt til følge ved Stortingets behandling av Innst S nr 17 (1995-96), sak nr 14.

Helsetilsynet innhentet dokumentasjon fra Riksarkivet, men kunne ikke finne dokumentasjon for at søker var blitt tvangssterilisert. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søker at han har vært feilbehandlet ved psykiatrisk sykehus i 15 år og krever kr 1 000 000,- i erstatning.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 22

NN, født 1944, har søkt om billighetserstatning som følge av smertetilstand oppstått etter overskjæring av en nerve under en operasjon i lysken.

Statens helsetilsyn bemerket at pasienten ble behandlet på en anerkjent og vanlig måte for den underliggende tilstanden, meralgia parestetica. Under operasjonen ble en unormalt forløpende nerve skåret over. Det måtte imidlertid forventes at operatøren var klar over muligheten for et slikt unormalt forløp, og en skade på nervens hoveddel burde ikke ha forekommet. Skaden ble forsøkt rettet umiddelbart og ved en rekke senere anledninger uten at dette har ført til merkbare resultater. Helsetilsynet konkluderte med at søker hadde kommet særdeles uheldig ut av sitt møte med helsevesenet og anbefalte en billighetserstatning på kr 120 000,-.

Justisdepartementet bemerket at det anbefalte beløp var høyere enn i tilsvarende saker og viste til en lignende sak fra Billighetserstatningsutvalgets praksis. Departementet nevnte videre at Helsetilsynet i liten grad klandret legen for det som skjedde og at det var upåregnelig at den lille komplikasjonen skulle få så store konsekvenser for henne. Justisdepartementet anbefalte en billighetserstatning på kr 80 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og konklusjon, og det ble tilkjent billighetserstatning med kr 80 000,-.

I klagen anføres det at det er Helsetilsynet som er faginstans i slike saker og at det er deres anbefaling som bør ligge til grunn for erstatningsutmålingen. Det vises videre til de store konsekvenser behandlingen har fått.

Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet viser til at det er Billighetserstatningsutvalget som har avgjørelsesmyndighet i forbindelse med søknader om billighetserstatning. Departementet fremmer med dette klagen.

SAK NR 23

NN, født 1911, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull behandling i norsk helsevesen. Søkeren var plaget av vannlatingsbesvær fra 17-18 årsalderen og gjennomgikk en rekke operasjoner inntil han i 1988 ble helbredet etter en operasjon ved tysk sykehus.

Søkeren har tidligere søkt om billighetserstatning på sammenlignbart grunnlag og ble tilkjent kr 30 000,- ved Stortingets behandling av Innst S nr 166 (1989-90), sak nr 18. Det ble ved vurderingen funnet rimelig å yte en viss økonomisk kompensasjon for den belastning han hadde hatt som følge av de tidligere utførte operasjoners antall og omfang. Det ble imidlertid ikke lagt til grunn at det var begått noen feil ved norsk sykehus.

Søknaden er fremmet på nytt under henvisning til at det ved forrige gangs behandling ble reist tvil om utfallet av operasjonen i 1988 samt at Helsedirektoratet i den forbindelse kom med usaklig kritikk mot den tyske legen. Dette antas å ha influert på utfallet av saken. Det er et faktum at han ble kvitt sine plager etter operasjonen i 1988. Den langvarige medisinske lidelseshistorien har hatt store negative konsekvenser for hans livsutfoldelse, og han mener han burde ha blitt gitt tilsvarende behandling på et norsk sykehus på et tidlig stadium.

Helsetilsynet erkjente at søkeren etter behandlingen i 1988 var blitt bra av sine plager, men fant ikke grunn til å anbefale billighetserstatning på grunnlag av den nå fremlagte dokumentasjon.

Justisdepartementet sluttet seg til faginstansens vurdering og anbefalte ikke ytterligere billighetserstatning i saken.

Billighetserstatningsutvalget bemerket at det avgjørende måtte være at Stortinget under forrige klagebehandling ga erstatning med kr 30 000,- ut fra det daværende nivå for billighetserstatninger. Utvalget fant det derfor ikke nødvendig å gå inn på de nye dokumenter i saken. Ytterligere billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at det tilkjente beløp var svært lavt. Det understrekes igjen at Helsedirektoratets tidligere tvil om utfallet av operasjonen og de generelt negative uttalelser om behandlingen i Tyskland, utilbørlig influerte på erstatningsutmålingen. Behandlingen i tysk sykehus ble bekostet av søkeren selv. Hans økonomi ble derfor svekket, og han er i dag minstepensjonist.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 24

NN, født 1963, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring. Søkeren er av taterslekt og opplyser at hun ble mye mobbet på grunn av sin bakgrunn.

Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker har gjennomgått 9-årig grunnskoleopplæring. Det er videre vist til at søker hadde et fast holdepunkt ved at familien var bofaste og bare flyttet etter råd fra lege på bakgrunn av søkerens astma- og allergi plager. Familien ble ikke jaget fra sted til sted, slik det ofte var vanlig at omstreifere ble. For såvidt gjelder det faktum at søker ble mobbet, er det vist til at mobbing er et fenomen som også andre enn omstreiferbarn blir utsatt for. Det ble på dette grunnlag ikke anbefalt billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at søker ikke fikk den ønskelige opplæring selv om hun faktisk gikk 9 år på skole. Det er bl.a. vist til at hun aldri ble akseptert av lærerne eller samfunnet for øvrig. Det er videre anført at det ikke medfører riktighet at familien ikke ble bedt om å flytte.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har, med utgangspunkt i Stortingets vedtak i Innst S nr 75 (1995-96), avgitt en generell redegjørelse for praksis vedrørende billighetserstatning til barn av reisende med mangelfull skolegang. Fagdepartementet viser til at billighetserstatning i allminnelighet ikke har vært gitt når opplæringens omfang har vært full eller tilnærmet full tid. Dersom søkere innrømmes billighetserstatning også i slike tilfelle, nærmer man seg det standpunkt at selve elevstatusen som barn av tatere, med de belastninger det har medført, tillegges avgjørende vekt. Mobbing vil være en vesentlig del av denne belastningen, men mobbing under skolegang rammer også elever som ikke er av taterslekt. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at mobbing i seg selv ikke er tilstrekkelig grunnlag for billighetserstatning. Faginstansen utelukker ikke at mobbingen av taterbarn kan ha vært særlig belastende, men viser til at det er vanskelig å få frem dokumentasjon som gjør det mulig å stadfeste hvorvidt skolen kunne lastes i denne forbindelse. På denne bakgrunn anbefales ikke billighetserstatning i saken, ettersom søker har gjennomført 9-årig skole. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 25

NN, født 1947, har søkt om billighetserstatning som følge av manglende og dårlig grunnskoleopplæring. Søker skal også ha blitt mobbet på skolen som følge av familiens bakgrunn som reisende.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at søker hadde 8 års grunnskoleopplæring idet hun gikk første klasse om igjen. Det var ikke tvil om at søker hadde dårlige resultater da hun gikk ut av grunnskolen. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste likevel til at søkers familie stort sett var bofast slik at sammenhengende skolegang var gjennomført. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering, og det ble ikke tilkjent billighetserstatning.

I klagen anføres det at søker har hatt svært lite utbytte av undervisningen samtidig som søker gjentar at hun ble mobbet mye både av lærere og medelever.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har, med utgangspunkt i Stortingets vedtak i Innst S nr 75 (1995-96), avgitt en generell redegjørelse for praksis vedrørende billighetserstatning til barn av reisende med mangelfull skolegang. Fagdepartementet viser til at billighetserstatning i allminnelighet ikke har vært gitt når opplæringens omfang har vært full eller tilnærmet full tid. Dersom søkere innrømmes billighetserstatning også i slike tilfelle, nærmer man seg det standpunkt at selve elevstatusen som barn av tatere, med de belastninger det har medført, tillegges avgjørende vekt. Mobbing vil være en vesentlig del av denne belastningen, men mobbing under skolegang rammer også elever som ikke er av taterslekt. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at mobbing i seg selv ikke er tilstrekkelig grunnlag for billighetserstatning. Faginstansen utelukker ikke at mobbingen av taterbarn kan ha vært særlig belastende, men viser til at det er vanskelig å få frem dokumentasjon som gjør det mulig å stadfeste hvorvidt skolen kunne lastes i denne forbindelse. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at søker har hatt en omfattende skolegang i forhold til mange andre barn av reisende og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 26

NN, født 1936, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av manglende skolegang. Søkeren er av omstreiferfamilie og familien reiste rundt med båt i sommerhalvåret. Han forklarer også at han ble mye mobbet på skolen og at han ikke har lært å lese og skrive. Søkeren er uføretrygdet

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkeren skal ha gjennomgått omlag 6 års grunnskoleopplæring. I de fleste skoleårene hadde han bare fem dagers fravær, mens han i det sjette skoleåret hadde atten dagers fravær. Han hadde derfor tilnærmet normal skolegang. Det ble også vist til at søkeren, i motsetning til mange andre omstreiferbarn, bodde på ett sted sammen med sin familie i den tid han gikk på skole. Departementet fant ikke grunn til å betvile opplysningene om at søkeren ble mobbet på skolen, men fant ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen avviser søkeren at han har 6 års skolegang. Han ble tatt ut av skolen i mars og kom tilbake i begynnelsen av oktober. Han understreker også belastningen ved å bli mobbet på skolen og at han ikke fikk tilstrekkelig oppfølging av sin dysleksi. Han kan derfor ikke lese og skrive, noe som har skapt store vansker for ham senere i livet.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har, med utgangspunkt i Stortingets vedtak i Innst S nr 75 (1995-96), avgitt en generell redegjørelse for praksis vedrørende billighetserstatning til barn av reisende med mangelfull skolegang. Fagdepartementet viser til at billighetserstatning i allminnelighet ikke har vært gitt når opplæringens omfang har vært full eller tilnærmet full tid. Dersom søkere innrømmes billighetserstatning også i slike tilfelle, nærmer man seg det standpunkt at selve elevstatusen som barn av tatere, med de belastninger det har medført, tillegges avgjørende vekt. Mobbing vil være en vesentlig del av denne belastningen, men mobbing under skolegang rammer også elever som ikke er av taterslekt. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at mobbing i seg selv ikke er tilstrekkelig grunnlag for billighetserstatning. Faginstansen utelukker ikke at mobbingen av taterbarn kan ha vært særlig belastende, men viser til at det er vanskelig å få frem dokumentasjon som gjør det mulig å stadfeste hvorvidt skolen kunne lastes i denne forbindelse. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at søkeren mangler fire måneder på full grunnskoleopplæring og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 27

NN, født 1962, har søkt om billighetserstatning på grunn av massiv mobbing på skolen fordi hun kommer fra taterfamilie.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet la til grunn at søker var blitt utsatt for massiv mobbing mens hun gikk på skolen, og viste til at dette er forhold som i alminnelighet forekommer i omstreifersakene, men som også elever som ikke er av omstreiferfamilie er blitt utsatt for. Fagdepartementet viste til at mobbing i seg selv ikke er tilstrekkelig grunnlag for billighetserstatning. Søker hadde fullført 9-årig grunnskoleopplæring, Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholdes at søker gjennom en årrekke daglig er blitt utsatt for kraftig og nedverdigende mobbing både psykisk og fysisk fra voksne og jevnaldrende. Denne mobbingen anføres å være langt verre enn mobbing i sin alminnelighet, samt årsak til at søker i dag er uføretrygdet og sliter med store psykiske problemer.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har, med utgangspunkt i Stortingets vedtak i Innst S nr 75 (1995-96), avgitt en generell redegjørelse for praksis vedrørende billighetserstatning til barn av reisende med mangelfull skolegang. Fagdepartementet viser til at billighetserstatning i allminnelighet ikke har vært gitt når opplæringens omfang har vært full eller tilnærmet full tid. Dersom søkere innrømmes billighetserstatning også i slike tilfelle, nærmer man seg det standpunkt at selve elevstatusen som barn av tatere, med de belastninger det har medført, tillegges avgjørende vekt. Mobbing vil være en vesentlig del av denne belastningen, men mobbing under skolegang rammer også elever som ikke er av taterslekt. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at mobbing i seg selv ikke er tilstrekkelig grunnlag for billighetserstatning. Faginstansen utelukker ikke at mobbingen av taterbarn kan ha vært særlig belastende, men viser til at det er vanskelig å få frem dokumentasjon som gjør det mulig å stadfeste hvorvidt skolen kunne lastes i denne forbindelse. På denne bakgrunn opprettholder Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 28

NN, født 1936, har søkt om billighetserstatning på grunn av manglende grunnskoleopplæring og mobbing på skolen fordi han kommer fra taterfamilie.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet la til grunn at søker er blitt utsatt for mobbing mens han gikk på skolen, og viste til at dette er forhold som også elever som ikke er av omstreiferfamilie er blitt utsatt for. Departementet viste til at søker allikevel har gjennomført 6 års grunnskoleopplæring, og at han og hans familie bodde på samme sted under hele den tid han var i opplæringspliktig alder, slik at ordinær skolegang var mulig. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant på denne bakgrunn ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen understrekes at den mobbing søker ble utsatt for fra sin lærer og medelever førte til stort fravær og at han nesten ikke lærte noe de tre første skoleårene.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har, med utgangspunkt i Stortingets vedtak i Innst S nr 75 (1995-96), avgitt en generell redegjørelse for praksis vedrørende billighetserstatning til barn av reisende med mangelfull skolegang. Fagdepartementet viser til at billighetserstatning i allminnelighet ikke har vært gitt når opplæringens omfang har vært full eller tilnærmet full tid. Dersom søkere innrømmes billighetserstatning også i slike tilfelle, nærmer man seg det standpunkt at selve elevstatusen som barn av tatere, med de belastninger det har medført, tillegges avgjørende vekt. Mobbing vil være en vesentlig del av denne belastningen, men mobbing under skolegang rammer også elever som ikke er av taterslekt. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at mobbing i seg selv ikke er tilstrekkelig grunnlag for billighetserstatning. Faginstansen utelukker ikke at mobbingen av taterbarn kan ha vært særlig belastende, men viser til at det er vanskelig å få frem dokumentasjon som gjør det mulig å stadfeste hvorvidt skolen kunne lastes i denne forbindelse. På denne bakgrunn opprettholder Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 29

NN, født 1930, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av manglende grunnskoleopplæring. Søker er av reisende slekt.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at søkeren begynte på skolen i 1939, to år senere en normalt, og at hun gikk stort sett sammenhengende på skole i de neste fire årene. Familien flyktet da til Sverige fordi en tysk soldat skulle straffe søkers far. Da familien flyttet tilbake til Norge sommeren 1945, var søker over skolepliktig alder. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte en billighetserstatning på kr 60 000,-.

Justisdepartementet anså at skoleplikten i Norge var oppfylt og at det var flyttingen til Sverige som hindret den videre skolegang. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at søker har kommet spesielt uheldig ut i og med at hun begynte på skolen to år senere enn hun skulle. Videre bebreides skolemyndighetene for at søker ikke fikk videre skolegang etter at familien returnerte fra Sverige i 1945.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at grunnen til at barn av reisende ofte begynte for sent på skolen, var frykt for at de kunne bli fratatt foreldrene av skolen som en representant for storsamfunnet. Uansett var den forsinkede skolestart noe søkeren selv ikke kunne noe for. Flukten til Sverige skyldtes krigstilstanden - noe som normalt ikke gir grunnlag for billighetserstatning. Siden erstatning ville blitt tilkjent i ellers parallelle tilfeller hvis familien reiste omkring i Norge, mener Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet at det ikke bør tillegges avgjørende vekt at familien i dette tilfellet reiste til Sverige. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tilråding på kr 60 000,- i billighetserstatning.

Justisdepartementet har funnet saken tvilsom. Særlige forhold som følge av krigstilstand faller ikke inn under billighetserstatningsordningen. I følge saksopplysningene var søkers skolegang i Norge tilnærmet sammenhengende. Grunnen til at søkers familie flyktet i dette tilfellet var nettopp krigen, og ikke de reisendes livssituasjon. Sammenligningen med tilfeller der reisende flyttet rundt i Norge er etter Justisdepartementets mening derfor ikke helt treffende. At søker begynte på grunnskolen senere enn normalt kan heller ikke alene gi grunnlag for billighetserstatning.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 30

NN, født 1980, har søkt om billighetserstatning idet han mener at han på grunn av sine lærevansker ikke har fått tilstrekkelig skoleopplæring.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker allerede i 1985 var i kontakt med skolens PP-tjeneste og at han da fikk hjelp av logoped. I første klasse fikk han spesielt tilrettelagt undervisning i norsk og matematikk. Skolen satte videre inn ulike former for tiltak, og søker fikk gjennom hele barnetrinnet ekstra timeressurser i størrelsesorden 6-12 t/u. Lærerne søkte også råd hos PP-tjenesten og prøvde for øvrig å tilpasse undervisningen etter det søkeren maktet. Søker fikk også logopedundervisning. I logopedrapportene heter det at eleven viste dyslektiske trekk, men at feiltypene synes å ha sammenheng med andre faktorer av betydning for læringsprosessen og at lese-, skrive- og språkvanskene skyldes et samspill av flere faktorer. Da søker begynte på ungdomsskolen, ble det utarbeidet individuell læreplan for ham med differensiert undervisning ut fra de spesielle vanskene han hadde. Han fikk også på dette trinnet ekstratimer og spesiell oppfølging. Skolen satte i det hele tatt inn ekstra ressurser og la stor vekt på å tilpasse undervisningen til elevens behov. Lærere med spesialpedagogisk utdanning deltok også i undervisningen. På denne bakgrunn mente fagdepartementet at skolen gjorde mye for å komme til bunns i søkerens lærevansker og for å hjelpe ham til et godt læringsresultat. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til en rapport fra Bredtvet kompetansesenter der det gis en utredning av søkerens lesevansker.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner ikke at ovennevnte dokumentasjon tilfører saken nye momenter og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 31

NN, født 1964, har søkt om billighetserstatning på grunn av at han skal ha fått mangelfull og feilaktig oppfølging av lærevansker i grunnskolen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at det var gjort det som var mulig for å gi søkeren et skoletilbud som passet for ham. Det forelå halvårsrapporter fra hele den tiden han gikk i hjelpeklasse, og det ble hver gang konkludert med at dette var det rette skoletilbudet for ham. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at de beslutninger som ble tatt om søkers skoletilbud ikke var hensiktsmessige for ham. Det ble også påpekt at medisinering med Ritalin var en viktig årsak til at søker ikke fikk utbytte av undervisningen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttaler at det fortsatt er av den oppfatning at det ikke er dokumentert forsømmelser eller feilvurderinger som kan legges skolen til last. Departementet er av den oppfatning at regelverket har vært fulgt i denne saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 32

NN, født 1926, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring. Søkeren er av omstreifersslekt, og reiste mye rundt hver vår og høst.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at det ikke finnes noen dokumentasjon på at søkeren har hatt grunnskoleopplæring, og at hun som omstreifer har mistet den skolegang hun hadde krav på. Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte en billighetserstatning på kr 60 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 60 000,-.

Det klages over beløpets størrelse.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger vedrørende søkerens grunnskoleopplæring, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 33

NN, født 1948, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull undervisning og feilplassering i spesialskole for evneveike.

Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet fant at det var grunn til å reise kritikk for det skoletilbud søker fikk fra høsten 1961, og at han fra dette tidspunkt er kommet svært uheldig ut i forhold til skoleverket. Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte en billighetserstatning på kr 40 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 40 000,-.

Det klages over beløpets størrelse.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger vedrørende søkerens grunnskoleopplæring, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 34

NN, født 1964, har søkt om billighetserstatning med påstand om manglende oppfølging av søkers dysleksi i grunnskolen, samt psykiske lidelser som følge av dette. Søkers lese- og skrivevansker ble oppdaget i tredje skoleår. I fjerde klasse fikk han støtteundervisning, og han ble sendt til skolepsykolog i 1974. Søknaden er også begrunnet med at helsevesenet ikke i tilstrekkelig grad fulgte opp da han i puberteten fikk en hormonbetinget unormal vekst av brystene, noe som medførte sosiale vansker.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant ikke at dysleksi-diagnose var tilstrekkelig dokumentert. En rapport avgitt i søkerens fjerde skoleår ga ikke holdepunkter for å anta at det forelå spesifikke lese- og skrivevansker. Søkeren fikk imidlertid diagnosen «alvorlig dysleksi av blandingstype» 20 år senere, men fagdepartementet uttalte at diagnosen ikke ble bekreftet ved kartlegging i norsk gjennomført av PPT et halvt år senere. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant ikke grunnlag for å reise kritikk når det gjaldt de tiltak skoleverket etablerte i forhold til søkeren og fant heller ikke at skolen ikke hadde tatt sitt ansvar for å ivareta søkerens rettigheter. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Statens helsetilsyn viste til at søker fikk adekvat behandling i helsevesenet for sine psykiske problemer. Helsetilsynet finner det beklagelig dersom søker selv ikke opplever å ha blitt hørt i tilstrekkelig grad, men finner ikke at det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom søkerens problemer og hans møte med helsevesenet. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at vesentlige opplysninger ikke ble vektlagt ved avgjørelsen av billighetserstatningssøknaden. Det foreligger ikke indikasjoner på at søkeren ikke er dyslektiker. Dysleksi må ha vært en fremtredende årsak til hans lese-og skrivevansker. Tiltakene fra skoleverket var tilpasset elever med problemer av større omfang enn hans, og lærerne fikk ham til å føle seg mindreverdig. Når det gjelder søkerens helse, anføres det at helsevesenet har undervurdert symptomer. Han har hatt redusert livsglede og en bedre oppfølging kunne ha hindret hans problemer.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger som ikke var kjent ved første gangs behandling av saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har gått igjennom saken på nytt, men finner ikke at det i klagen fremkommer momenter som medfører endret tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 35

NN, født 1954, har søkt om billighetserstatning. Grunnlaget for søknaden er påstand om tapt skolegang og arbeidsfortjeneste fordi skoleverket ikke fulgte opp og sørget for adekvat behandling av søkerens psykiske lidelser.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet pekte på at dokumentene i saken viser at skolen ga uttrykk for bekymring vedrørende søkerens faglige utvikling. Skolen etablerte tiltak i samsvar med hans behov, idet han ble gitt hjelpeundervisning fra tredje skoleår. Senere ble ytterligere tiltak organisert på grunnlag av vurderinger og anbefaling av skolepsykolog. Tiltakene ble gjort i samarbeid med søkerens foreldre. Fagdepartementet fant ikke grunnlag for å reise kritikk mot skoleverket og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen utdypes søknadsgrunnlaget til også å gjelde søkerens psykiske helse som fikk følger for hans skolesituasjon. Det anføres at søkeren ikke fikk nødvendig medisinsk oppfølging. Hans alvorlige psykiske tilstand ble først oppdaget da han var i fjortenårsalderen. Helsepersonell og skole burde tidligere ha sett behovet for profesjonell hjelp.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder opplysninger som gir grunnlag for å endre deres tidligere tilråding.

Klagen er også forelagt Statens helsetilsyn som har uttalt seg om den helsemessige siden av klagen. Helsetilsynet finner det ikke dokumentert at søkers plager var av en slik art at helsevesenet skulle ha fulgt opp i større grad enn det de gjorde. Faginstansen finner ikke grunnlag for at søker har kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet. Helsetilsynet anbefaler ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 36

NN, født 1960, har søkt om billighetserstatning fordi han ble feildiagnostisert som mongoloid i 1971 etter kromosomprøve. Dette resulterte i feilplasseringer som medførte at han ikke fikk adekvat undervisning i forhold til sine evner. Han burde ikke vært plassert i spesialskole i 3.klasse. Under enhver omstendighet burde han senere blitt tilbakeført til undervisning i vanlig grunnskole. I stedet ble han en kasteball i systemet og mangler elementære skolekunnskaper. Søkeren lider for øvrig av meget alvorlig epilepsi.

Statens helsetilsyn viste til at ny kromosomprøve i 1976 viste normalt kromosommønster. Dette kunne imidlertid ha en naturlig forklaring i forhold til resultatet i 1971, da unormale blodceller har en tendens til å forsvinne over tid. Sykehuset gjorde for øvrig en forsvarlig medisinsk utredning av søkeren, og Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning på grunnlag av feildiagnostisering.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant etter en samlet vurdering at alle tiltak vedrørende tilrettelegging av undervisning og overføring til hjelpeklasser, spesialklasser og spesialinstitusjoner hadde foregått på grunnlag av grundig pedagogisk- psykologisk vurdering. En del av disse vurderingene, blant annet uavhengige psykologiske tester, forelå før rapporten om Downs syndrom i 1971. Etter departementets oppfatning var det derfor ikke den medisinske diagnose som lå til grunn for de pedagogiske tiltak som ble satt i verk. Det virket også som alle instanser hadde strukket seg langt for å tilfredsstille søkerens behov og samtidig, så vidt mulig, imøtekommet hjemmets ønsker. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen og senere tilleggsskriv vises til den betydelige belastning det har medført at han siden 1971 er blitt feilbehandlet og vært uten adekvat hjelp. Det er ingen tvil om at dette bl a kan tilbakeføres til feildiagnosen i 1971, som la utgangspunktet for den videre vurdering av søkerens tilbud. Den dialog som er opprettet med ansvarlig bydel og hjelpeapparat i dag, konkluderer med at det er begått stor urett mot søkeren. Søkeren har aldri fått det tilbudet han kunne forvente og har som følge av dette en tillært hjelpeløshet. Det vesentlige i saken er at de mange feilvurderinger, feilplasseringer og manglende tilbud samlet sett har medført et svært galt resultat.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at søkeren nå mottar voksenopplæring. Klagen inneholder ikke nye opplysninger, og departementet opprettholder sine tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget viser til faginstansenes tidligere vurderinger og fremmer med dette klagen.

SAK NR 37

NN, født 1939, har søkt om billighetserstatning med påstand om at hodeskader han pådro seg etter påkjørsel av et tysk militærkjøretøy i 1944, skal ha hatt følger for skolegang og utvikling. Søker ble behandlet på sykehus etter ulykken. I journalen finnes ingen dagsnotater, men ved utskrivingen beskrives han som symptomfri. Søkeren skal i ettertid ha hatt plager med svimmelhet, hodepine, øyeflimmer og kvalme, noe som bidro til vanskeligheter på skolen. Han hevder å ha blitt overflyttet til spesialskole for evneveike, men lærte ikke å lese og skrive. Trygderetten har i kjennelse avslått hans søknad om krigspensjon.

Statens helsetilsyn bemerket at søker hadde en hodeskade etter ulykken, men den foreliggende dokumentasjon gir ikke grunnlag for å avgjøre alvorlighetsgraden. Helsetilsynet la til grunn at skaden søkeren fikk kan ses i sammenheng med hans senere helseplager, men fant ikke grunnlag for at helsevesenet var å bebreide for søkers situasjon. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning.

Rikstrygdeverket har uttalt seg om avslaget på krigspensjon. Trygderettens avslag ble begrunnet med at det ikke forelå tilstrekkelig årsakssammenheng mellom søkerens aktuelle lidelser og den ulykke han var utsatt for. Rikstrygdeverket fant ikke grunnlag for å bebreide trygdevesenet og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at en årsakssammenheng mellom ulykken og senere lidelser ikke kan utelukkes. Det anføres videre at billighetserstatning bør kunne innvilges som en kompensasjon for avslaget på krigspensjon. Til slutt hevder søkeren at manglende adekvat oppfølging av skoleverket har vært medvirkende til han senere problemer.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Klagen er forelagt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, som har vurdert søkers plassering på spesialskole og påstanden om manglende adekvat opplæring. Fagdepartementet uttaler at det ikke er korrekt at søker ble overført til spesialskole for evneveike. Han ble imidlertid overført til hjelpeundervisning, i likhet med andre elever med tilsvarende prestasjonsnivå. Fagdepartementet finner det i dag ikke mulig å vurdere innholdet av undervisningen konkret. De uttaler imidlertid at X kommune, ut fra datidens vurderingsgrunnlag, var betraktet som en foregangskommune på dette området. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner således ikke grunnlag for at søker skal ha kommet uheldig ut i forhold til elever i sammenlignbar situasjon, og billighetserstatning blir ikke anbefalt.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 38

NN, født 1969, har søkt om billighetserstatning med påstand om feilbehandling etter en trafikkulykke i 1983 og videre at hun ikke har fått nødvendige trygdeytelser. Søker ble påkjørt av en bil, og ble truffet i høyre kroppshalvdel. På X sykehus ble det påvist bruddskader i arm, bekken og ben. Søker har hatt plager med ryggsmerter, noe hun også hadde før ulykken. I 1979 ble det funnet en medfødt spalte i virvelbuen på venstre side. Ett år etter ulykken ble det oppdaget en glidning av 5. lendevirvel og man overveiet om dette kunne være betinget av skaden, noe som ble funnet lite sannsynlig. Søker har brukt korsett, og hun har fått en operativ fiksjon i ryggen. Hun har likevel store ryggsmerter, noe som hindrer henne i utdannelse og arbeidsliv. Hun er avhengig av fysikalsk behandling, og hun hevder at en operasjon straks etter ulykken kunne ha hindret hennes plager.

Statens helsetilsyn fant at den medisinske journalen var mangelfull, og det finnes ingen beskrivelse av søkers medisinske tilstand eller vurderinger av hennes funksjonsnivå. Helsetilsynet fant imidlertid at de skader søker fikk etter ulykken er korrekt behandlet. Søkers ryggskade og hennes ryggsmerter var påvist før ulykken. Forskyvningen av virvelen antas ikke å være forårsaket av ulykken hun var utsatt for i 1983. Faginstansen fant heller ikke at den utførte ryggfiksjonen kan forklare hennes påstand om å være skjev i kroppen. Det er ikke er uvanlig å føle fortsatte smerter etter en ryggfiksjon. Helsetilsynet fant ikke grunnlag for at søker er kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesen, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Rikstrygdeverket fant ikke at søkerens situasjon fylte folketrygdlovens vilkår for godtgjørelse for fysikalsk behandling. Videre viste Rikstrygdeverket til at søker ikke har fremmet noen søknad om attføring, men at hun har fått stønad til utdanning etter folketrygdloven kapittel 12, samt stønad til barnetilsyn. Rikstrygdeverket fant ikke grunnlag for å bebreide trygdeverket i søkerens sak og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering og konklusjon og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes de grunner som er angitt i søknaden om billighetserstatning.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Rikstrygdeverket viser til at folketrygdloven er endret med virkning fra 1. mai 1997, men uten materiellrettslige endringer for så vidt gjelder refusjon av utgifter til fysikalsk behandling. For øvrig uttaler Rikstrygdeverket at anken ikke inneholder momenter som fører til endring av deres tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 39

NN, født 1937, har søkt om billighetserstatning med påstand om dårlig oppfølging i helsevesenet og manglende yrkesskadeerstatning fra X kommune i forbindelse med en kneskade hun fikk på sin arbeidsplass. I 1978 fikk hun, under arbeid som gymnastikklærer, en vridning i venstre kne. Skaden ble oppfattet som en brist i menisken, og etter en tid ble det foretatt en operasjon. Søker ble imidlertid ikke restituert, og menisken ble fjernet etter et halvt år. Søker har siden hatt lidelser, hun må bruke krykke og har som følge av dette fått belastningsskader i hånd og albue. Hendelsen søker var utsatt for ble av Trygderetten godkjent som en arbeidsulykke. Søker er innvilget 100% uførepensjon.

Statens helsetilsyn viste til at det i 1978 var en vanlig behandlingsmåte å fjerne hele menisken ved den skade søker hadde og mener at ordinær behandlingsmåte var benyttet og at det ikke forelå kritikkverdige forhold fra helsevesenets side. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Rikstrygdeverket uttalte at søkers plager gradvis tiltok, og hun ble innvilget yrkesskadeerstatning i gruppe 1 i 1990 (15-24% medisinsk invaliditet). Etter forverring av plagene ble hun senere innvilget erstatning i gruppe 2 og siden i gruppe 3. Ved gjennomgangen av billighetserstatningssøknaden ble det oppdaget at søker hadde fått utbetalt kr 20 738,- for lite i erstatning. Beløpet er etterbetalt. Rikstrygdeverket viste til at søker nå er blitt tilkjente de ytelser hun har krav på etter folketrygdloven og fant ikke grunnlag for at søkers forhold til trygdeetaten kunne begrunne billighetserstatning. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at avslaget på billighetserstatning var et hardt slag for søker, idet skaden hun ble påført under sitt arbeide har forandret hennes livssituasjon. Søker hevder å være feiloperert med alvorlige konsekvenser. Det anføres til slutt at søker har store utgifter til medisiner og at hun er avhengig av drosje for å være mobil.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Rikstrygdeverket viser til at det ikke foreligger medisinske opplysninger som tilsier sammenheng mellom søkerens yrkesskade og behovet for de medisinene hun krever dekket. Vilkårene for refusjon er således ikke oppfylt. Rikstrygdeverket har for øvrig ingen øvrige kommentarer i saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 40

NN, født 1956, har søkt om billighetserstatning med påstand om manglende oppfølging fra trygde- og arbeidsmarkedsetaten. Søker er utdannet frisør og kelner og arbeidet som kelner da han ble sykemeldt grunnet astma og psykiske lidelser i form av angst og depresjon. I 1994 ble det vurdert om han skulle gå over på attføring. Han ble imidlertid anbefalt å beholde sin uførepensjon, idet arbeidsmarkedet var vanskelig. I 1995 ble attføring vurdert på nytt, og søker fikk anledning til å melde seg ledig samtidig som han beholdt uførestønad. Søker fulgte ikke opp dette tilbudet. Han bebreider trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten for at hans egne forslag til yrkesvalg ikke ble tatt alvorlig

Rikstrygdeverket viste til at søker har fått behandlet sine krav om attføringshjelp etter dagjeldende kapittel 5 i trygdeloven, og fant ikke grunnlag for å bebreide trygdeetaten i forbindelse med behandlingen av søkers situasjon. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Kommunal- og arbeidsdepartementet forela søknaden for Arbeidsdirektoratet, som viste til at søkeren hadde uførepensjon ved ansvarsoverføringen av attføringsområdet fra trygdeetaten og til arbeidsmarkedsetaten. Direktoratet kunne ikke se at søker var blitt offer for kritikkverdige forhold fra arbeidsmarkedsetatens side. Kommunal- og arbeidsdepartementet sluttet seg til dette synet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søkeren at enkelte av opplysningene i vedtaket fra Billighetserstatningsutvalget er misvisende. Søker anfører videre at han ikke fikk gehør for de forslag han fremmet overfor arbeidsmarkedsetaten og at han har følt seg dårlig mottatt.

Rikstrygdeverket finner ikke at klagen inneholder nye opplysninger av betydning for saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Kommunal- og arbeidsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye momenter av betydning for deres vurdering av saken, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 41

NN, født 1935, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av lang ventetid for hjerteutredning ved Rikshospitalet. Han fikk avslag på gjentatte henvendelser om hjerteoperasjon og ble i stedet henvist til en behandlingskø på 10 måneder. Søker valgte da å la seg operere i England. Det anføres at denne operasjonen har vist at søker skulle ha vært behandlet som øyeblikkelig hjelp pasient. På dette grunnlag søkes derfor om dekning av utgiftene til operasjon i England.

Statens helsetilsyn viste til at det på grunnlag av de faktiske forhold var lite som tilsa annet enn at søker ble plassert på den ordinære ventelisten. Helsetilsynet fant ikke grunnlag for å kritisere helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Rikstrygdeverket anførte til at vilkårene for å bevilge bidrag til sykebehandling i utlandet er ikke til stede i søkers tilfelle idet det bl.a. ikke forelå en henvisning fra Norsk regionalsykehus eller sykehus med landsfunksjon på angjeldende område. Trygdekontoret/Rikstrygdeverket hadde for øvrig heller ikke mottatt noen søknad om bidrag etter § 2-13. Rikstrygdeverket fant på dette grunnlag ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent. Utvalget viste for øvrig til at det prinsipielle spørsmålet om billighetserstatning for operasjoner foretatt i utlandet tidligere har vært behandlet i flere saker der det ikke er innvilget erstatning.

I klagen påberopes at søker har vært usedvanlig uheldig i sitt møte med norsk helsevesen fordi helsevesenets ressursmangel/feilvurderinger har påført han store utgifter til en behandling som i ettertid viste seg å være helt nødvendig og som skulle vært dekket gjennom behandling i Norge.

Rikstrygdeverket viser til at folketrygdloven er endret fra 1.5.1997, men at det ikke er foretatt materielle endringer for så vidt gjelder refusjon av utgifter til sykebehandling i utlandet. Det vises videre til EØS- forordning 1408/71 artikkel 1 bokstav c om at utgifter ved reise til et annet EØS-land i den hensikt å motta behandling kan dekkes. Søker oppfyller ikke de nærmere vilkår for å komme inn under denne bestemmelsen. Rikstrygdeverket konkluderer forøvrig med at klagen ikke inneholder nye opplysninger og at man således opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet viser til at billighetserstatningsordningen ikke er ment å komme til anvendelse i saker der det er naturlig at man benytter ordinære trygde- og forsikringsordninger.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 42

NN, født 1964, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av omsorgssvikt og manglende skolegang. Søkeren vokste opp i ustabile familieforhold og ble en kasteball mellom ulike skoler og institusjoner. Dette gikk ut over hans evne til å tilegne seg kunnskaper. Han utviklet også tidlig atferdsvansker og rusmiddelmisbruk, men er nå i en rehabiliteringsfase.

Barnevernet overtok omsorgen for søkeren etter morens samtykke første gang i 1972. Frem til 1982 var han plassert i ulike institusjoner avbrutt av perioder hvor han bodde hos sin mor. Fra 1980 sto han også under tilsyn av Kriminalomsorgen i frihet.

Barne- og familiedepartementet uttalte at barneverntjenestens saksbehandling syntes å ha fungert tilfredsstillende. Omsorgsovertagelsene syntes å være velbegrunnede og heller ikke tilbakeføringene til moren syntes kritikkverdige. Barnevernet satte også inn en rekke hjelpetiltak i familien. Selv om departementet uttrykte forståelse for søkers vanskelige oppvekst og livssituasjon, ble billighetserstatning ikke anbefalt.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkeren i løpet av grunnskolen hadde gått på 4 ulike skoler, derav 2 forskjellige barneskoler, en spesialskole for gutter på barnetrinnet og en kommunal grunnskole. Han sluttet skolen i løpet av 9.skoleår uten å ha fullført grunnskolen. Departementet viste til at barnehjems- og spesialskoleplassering var allment akseptert på 60-70-tallet. Verken grunnskolen eller den offentlige spesialskolen maktet likevel å gi søkeren tilstrekkelige skoleferdigheter. Skolegangen og opplæringstilbudet kunne imidlertid ikke vurderes som så spesielt feilaktige eller mangelfulle at det ble ansett å være grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises til at det forhold at skolen ikke har klart å fylle sin oppgave slik eleven har rett til og behov for, må være tilstrekkelig til å tilkjenne billighetserstatning. Det kan ikke være rimelig at det kreves en særlig kvalifisert svikt fra skolens side før billighetserstatning kan tilkjennes.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at selv om søkeren ikke fikk optimalt utbytte av skoletilbudet, var skolen klar over hans problemer og han fikk ekstra timer til støtte- og hjelpeundervisning. De siste årene ble det også ytet en betraktelig innsats i form av personlighetsstøttende tiltak i samarbeid mellom skole, sosialkontor og arbeidskontor. Departementet fastholder sin tidligere tilråding.

Barne- og familiedepartementet viser til at klagen ikke inneholder anførsler knyttet til barnevernets håndtering av saken, og har ingen ytterligere kommentarer.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 43

NN, født 1950, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av feilplassering på spesialskole for psykisk utviklingshemmede og mangelfull undervisning. Søker hadde behov for undervisning ved en spesialskole for talehemmede, men ble isteden plassert på en skole for evneveike.

Barne- og familiedepartementet fant ikke at det forelå dokumentasjon som tyder på at barnevernet var å bebreide i saken. Når det gjaldt omsorgsovertakelsen og plassering på Ringsaker barnehjem, uttalte fagdepartementet at barnevernet handlet i tråd med tidligere vergemålslov av 1896 og barnevernloven av 1953. Departementet fant heller ikke at søker var kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre i tilsvarende situasjon. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at det ser ut som om søker ble rammet både av uklare ansvarsforhold, plassmangel og mangel på fagfolk, og at hun på nokså uklare indikasjoner ble henvist til en spesialskole for evneveike. Det er videre vist til at søker fungerte så godt at hun burde ha fått prøvd seg på en vanlig skole, eventuelt med støtte fra en spesialskole. Departementet fant på dette grunnlag å anbefale billighetserstatning med kr 150 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til fagdepartementenes vurdering og konklusjon.

Billighetserstatningsutvalget bemerket at søknaden uttrykkelig gjelder feilplassering på spesialskole og mangelfullt undervisningstilbud. Bemerkningene om vanskelige oppvekstvilkår og en lærers seksuelle tilnærminger er bakgrunnsstoff og er ikke gjort til egne erstatningsgrunnlag. Med denne reservasjon var utvalget enig i at det foreligger grunnlag for billighetserstatning. Ut fra praksis i lignende saker synes imidlertid det foreslåtte erstatningsbeløp noe høyt. Utvalget viste til at det ikke er total svikt fra det offentlige, jf. bl.a. at søkeren fikk høreapparat og taleopplæring ved logoped. Saken må også bedømmes ut fra den tids mangel på skoleplass og fagfolk. Utvalget innvilget på denne bakgrunn erstatning med kr 100 000,-.

Søkeren klager over beløpets størrelse. Det vises bl.a. til den totale svikt som har forekommet fra det offentliges side.

Barne- og familiedepartementet fant ikke at klagen inneholder opplysninger som ikke var kjent ved første gangs behandling og opprettholder sin tidligere tilråding.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fastholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 44

NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning på grunn av manglende oppfølging fra barnevernet og mangelfull skolegang. Søkerens oppvekst var sterkt preget av mishandling og vanskjøtsel. Barnevernet overtok ikke omsorgen for henne før i 1955. I tillegg ble hun da plassert i et fosterhjem hvor hun ble utsatt for fysisk og psykisk avstraffelse.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkeren hadde fått den grunnskoleutdanning hun hadde krav på og anbefalte ikke billighetserstatning på grunnlag av manglende skolegang.

Barne- og familiedepartementet uttalte at det var klart riktig at barnevernet overtok omsorgen for søkeren. Fagdepartementet fant det imidlertid kritikkverdig at barnevernet ikke hadde grepet inn tidligere. Dette gjaldt særlig i de 11/2 år etter at barnevernet hadde mottatt rapport fra distriktslegen om forholdene i hjemmet. Da forholdene på stedet var såvidt gjennomsiktige, måtte barnevernet også ha hatt kjennskap til forholdene i hjemmet på et enda tidligere tidspunkt. Søkeren ble heller ikke gitt adekvat behandling eller hjelp etter omsorgsovertagelsen selv om det var kjent hvilke ekstreme oppvekstforhold hun hadde hatt. Departementet fant også grunn til å vektlegge søkerens påstander om at hun var mishandlet i fosterhjemmet. Billighetserstatning ble anbefalt med kr 100 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementenes vurdering, dog slik at billighetserstatning ble tilkjent med kr 120 000,-.

Det klages over beløpets størrelse under henvisning til at det også må legges vekt på at søkeren led av polio. At sykdommen ikke ble diagnostisert på et tidlig stadium, må settes i sammenheng med den vedvarende omsorgssvikt hun led under. Hun viser også til at hun ikke begynte på skolen før i november 1955.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Barne- og familiedepartementet finner ikke at barneverntjenesten burde skjønt at søkeren var syk. Under enhver omstendighet kan sykdommen ikke anses å ha sin årsak i manglende oppfølging fra barnevernets side. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 45

NN, født 1956, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av at det offentlige ikke grep inn for å stanse voldelige overgrep fra faren som var sterkt alkoholisert.

Statens helsetilsyn la til grunn at distriktslegen hadde hatt kjennskap til de graverende forhold NNs familie levde under uten at dette ble fulgt opp overfor barnevernet. Dette ble ansett som et brudd på datidens lov om barneverntjenester. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr 30 000,- som følge av helsevesenets manglende oppfølging.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at også skoleverket måtte ta sin del av ansvaret for at ikke sosialetaten eller barnevernsnemnda ble anmodet om å undersøke forholdene i hjemmet. Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte en billighetserstatning på kr 50 000,-.

Justisdepartementet bemerket at det forgjeves hadde vært forsøkt innhentet uttalelser om lensmannsetatens håndtering av saken. Med bakgrunn i sakens dokumenter ble det likevel lagt til grunn at også denne etaten hadde kjennskap til forholdene NN levde under og at barnevernsmyndighetene burde ha vært varslet. Justisdepartementet bemerket videre at det i forbindelse med utmålingen av billighetserstatning måtte tas hensyn til at søker hadde mottatt en voldsoffererstatning på kr 100 000,-. Grunnlaget for billighetserstatningen var imidlertid det offentliges unnfallenhet, og departementet anbefalte en erstatning på kr 100 000,-.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og tilkjente billighetserstatning med kr 100 000,-.

I klagen anføres det for det første at søker ble utsatt for overgrep også i voksen alder. For det andre anføres det at de anbefalte erstatningssummer er for lave sett i forhold til de unnlatelser som er innrømmet fra det offentliges side. For det tredje hevdes det at også barnevernet har forsømt seg. Det at det ikke er innhentet nærmere vurdering fra Barne- og familiedepartementet må bety at Billighetserstatningsutvalget har lagt slike forsømmelser til grunn. Det vises videre til at det ble ansett sannsynliggjort at lensmannsetaten kjente til forholdene søker levde under, og at søker har psykiske problemer som gjør at han er ute av stand til å fungere i arbeidslivet. I følge klagen bør det til slutt legges vekt på at søker i lang tid har arbeidet med å dokumentere sine krav i forbindelse med søknad om uførepensjon og billighetserstatning.

Helsetilsynet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder begge sine tidligere tilrådinger.

Justisdepartementet vil bemerke at det i den opprinnelige søknaden om billighetserstatning ble opplyst at det lokale barnevernet ikke hadde noen sak angående NN i de aktuelle årene. Etter departementets mening var det derfor de instanser som hadde kjennskap til forholdene som kunne bebreides og ikke barnevernet. Erstatningsutmålingen er etter departementets oppfatning i samsvar med praksis.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 46

NN, født 1940, har søkt om billighetserstatning med påstand om manglende og dårlig grunnskoleopplæring. Søker hadde vanskelige oppvekstvilkår generelt, og hun ble blant annet pålagt et stort ansvar når det gjaldt å ta vare på yngre søsken. Det ble også søkt om erstatning for forsinket diagnostisering av hypothyreose. Søker er av reisende slekt.

Statens helsetilsyn fant at søker ikke hadde kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at søker, som var i opplæringspliktig alder fra 1948 - 1955, hadde gått på skole i mesteparten av denne tiden. Det manglet dokumentasjon for skoleåret 1952 - 1954. Fraværet var i perioder stort, og det ble antatt at skolevesenet burde ha fulgt opp bedre. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte en billighetserstatning på kr 30 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering. Når det gjaldt søkers skoletid, fant Justisdepartementet det sannsynlig at søkers familie i stor grad hadde vært bofast og at bakgrunnen som reisende og de generelt dårlige oppvekstvilkår ikke burde tillegges avgjørende vekt. Justisdepartementet anbefalte under tvil at det ikke skulle innvilges billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg enstemmig til de forberedende instansers vurdering og konklusjon for såvidt gjaldt helsedelen av søknaden. Utvalgets mindretall sluttet seg til Justisdepartementet i forbindelse med skoledelen av søknaden, mens flertallet sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering. Billighetserstatning ble innvilget med kr 30 000,-.

Søker klager over beløpets størrelse og legger særlig vekt på at hun er blitt urettferdig behandlet i forhold til sine 6 søsken som også har søkt om billighetserstatning. To av disse er innvilget kr 60 000,- i billighetserstatning, mens en er innvilget kr 50 000,-.Søknader fra de øvrige er under behandling. Videre anfører NN at det ved erstatningsutmålingen bør legges større vekt på at kvaliteten av undervisningen var dårlig som følge av hennes bakgrunn som reisende. Hun har også senere i livet kommet uheldig ut og har fått psykiske problemer. Det er ikke klaget over helsedelen av saken.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet står etter en fornyet gjennomgang av saken og etter sammenligning med søkerens søsken, fast ved at forskjellsbehandlingen er saklig begrunnet. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet har gitt oppreisning for fristoversittelse i forbindelse med klagen slik at søker fikk anledning til å få sin sak sammenlignet med søsknene. Justisdepartementet er enig med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet at søker har fått mer skolegang enn de av søsknene som har fått sine saker ferdigbehandlet av Billighetserstatningsutvalget. Forskjellsbehandlingen er derfor saklig begrunnet. Departementet vil også bemerke at billighetserstatning utmåles skjønnsmessig etter en helhetsvurdering av den enkelte sak.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 47

NN, født 1933, og MN, født 1935, har søkt om billighetserstatning på grunn av psykiske og økonomiske skader etter at deres hjemkommune gikk til politianmeldelse på grunn av mistanke om seksuelle overgrep mot deres psykisk utviklingshemmede datter. Selv om ingen mistenkte ble navngitt, mener søkerne at det ikke er tvilsomt at det var barnets far mistanken var rettet mot. Søkerne mener at skolen og barnevernet burde ha foretatt ytterligere undersøkelser før man gikk så langt som til anmeldelse. Saken førte til at familien flyttet fra kommunen på grunn av ryktene som gikk.

Barne- og familiedepartementet viste til at mistanke om seksuelle overgrep mot barn normalt er så alvorlig at barneverntjenesten forutsettes å reagere. Barnevernloven av 1953 § 21 og straffeloven § 139 gir hjemmel for anmeldelse når det foreligger mistanke om en kriminell handling fra noen i hjemmet. I tillegg til fysiske funn og barnets forklaringer la departementet særlig vekt på at barnet hadde vært undersøkt på sentralsykehuset i fylket og at sykehuset fant grunn til bekymring. Det var derfor ikke kritikkverdig å gå til anmeldelse. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til at mange av observasjonene var gjort av en ufaglært praktikant og at det derfor burde vært foretatt ytterligere undersøkelser. Det vises også til at de observerte handlinger var et resultat av naturlig seksuell nysgjerrighet og ikke indikasjoner på seksuelle overgrep.

Barne- og familiedepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 48

NN, født 1952, har søkt om billighetserstatning på grunn av senskader etter seksuelle overgrep hun skal ha vært utsatt for i 1965 da hun var bosatt i Sverige.

Justisdepartementet anførte at etter voldsofferforskriftene § 3 ytes voldsoffererstatning kun i særlige tilfelle for skade voldt utenfor riket. Departementet fant å burde avgrense billighetserstatningens anvendelsesområde tilsvarende. Søkeren var bosatt i Sverige på det tidspunkt overgrepene fant sted, og overgriperne er angitt å være to svenske gutter. Den anførte skadevoldende handling har således ingen tilknytning til Norge. Departementet fant det på denne bakgrunn rimelig at en eventuell erstatning vurderes etter svenske regler, og anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fremholder søker at hun på det tidspunkt overgrepene fant sted var under 21 år og norsk statsborger. Hun anser det derfor urimelig at hun ikke er innvilget erstatning.

Justisdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 49

NN, født 1943, søkte i 1978 om billighetserstatning som følge av at hun ble feilplassert på institusjoner for evneveike i barne- og ungdomsårene. Søker hevder også å ha blitt utsatt for langvarig mishandling ved institusjonene. Hun skal også ha blitt utsatt for seksuelle overgrep fra en institusjonsbestyreren. Disse opplevelsene har ført til store problemer for henne senere i livet.

Søknaden ble den gang behandlet av Sosialdepartementet som antok at søker mottok den omsorgsform som representerte det beste tilbud på den tiden og at det ikke var grunnlag for billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget uttalte at det måtte anses umulig å komme til bunns i anførslene i søknaden. Utvalget fant likevel å burde innvilge billighetserstatning med kr 15 000,-»uten hensyn til om noen kunne bebreides for hennes skjebne».

Søker ba om å få sin sak behandlet på nytt i 1996. I første omgang ble saken avvist, men det kom senere frem at søker trolig ikke var opplyst om klageadgangen i 1979. Det ble derfor besluttet å behandle saken på nytt. I forbindelse med den fornyede behandlingen viser søker igjen til at plasseringen skjedde på sviktende grunnlag. Det ble vist til overgrepene og de store konsekvenser feilplasseringen fikk for henne. Det er også påpekt at en venninne av henne har mottatt en større erstatning.

I forbindelse med den nye behandlingen kom Helsetilsynet til at det ikke hadde kommet frem nye opplysninger som skulle tilsi en endret vurdering av grunnlaget for billighetserstatning.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og anbefalte at søknaden ble avslått.

Billighetserstatningsutvalget pekte på at den manglende underretning om adgangen til å klage på vedtaket fra 1979 ikke medførte at erstatningsbeløpet må revurderes ut fra dagens erstatningsnivå. Ytterligere billighetserstatning ble derfor ikke tilkjent.

Søkeren har klaget over at det ikke er foretatt en ny realitetsvurdering av hvorvidt hun var å feilplassert og sannsynligheten for at hun under anbringelsen av åndssvakeomsorgen var blitt utsatt for overgrep.

Da det ikke er kommet noen nye opplysninger siden Helsetilsynet vurderte saken på nytt siste gang, anser Justisdepartementet at det ikke er nødvendig med en ny vurdering derfra.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 50

NN, født 1947, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av manglende hjelp og oppfølging fra X sosialkontor fra 1992 til 1994. Han mener sosialkontoret ikke tok tilstrekkelig hensyn til hans individuelle behov i forbindelse med en psykisk krisesituasjon og i en periode med store familiære påkjenninger. Manglende hjelp og urimelige vilkår for bistand fra sosialtjenesten gikk ut over hans helse. Han mistet sitt arbeid på grunn av sykemeldinger og sosialkontoret bisto heller ikke på tross av muntlig avtale da han senere ble friskmeldt. Som følge av dette ble han igjen sykmeldt og mistet på nytt sitt arbeid. Søkeren mener seg utsatt for tjenesteforsømmelser og personforfølgelser og viser til at hans brev til sosialtjenesten ikke er besvart. Han påpeker også at flere av sosialkontorets vedtak skal være fattet på uriktig grunnlag. I tillegg viser han til politiets manglende oppfølging av hans anmeldelser mot flere personer ansatt i helse- og sosialinstitusjoner.

Søkeren har tidligere søkt om billighetserstatning fordi han mente seg dårlig behandlet i helsevesenet i forbindelse med krisesituasjonen i 1992/93. Krisen var en etterreaksjon på at søkerens ektefelle i 1970 fødte et dødfødt barn. Behandlingen i helsevesenet i 1970 var også grunnlag for den forrige søknaden. Saken ble endelig avgjort ved Stortingets behandling av Innst S nr 201(1996-97), sak nr 9. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Sosialdepartementet opplyste at forholdene på X sosialkontor var vanskelige i den aktuelle perioden. Det kan synes som søkeren ikke hadde fått tilstrekkelig forståelse og velvilje fra sosialtjenesten i forhold til de forventninger han hadde. Dette gjaldt særlig at X sosialkontor i en lengre periode nektet å ta imot brev fra ham, men det kan ha sammenheng med det store antall brev han sendte. På den annen side hadde Fylkesmannen gjort en betydelig innsats for å bedre kommunikasjonen mellom søkeren og sosialkontoret. Det var også for en stor del tatt hensyn til søkerens individuelle forhold ved den økonomiske hjelp som var innvilget. Fylkesmannen hadde behandlet mange klagesaker fra søkeren, men hadde ikke funnet grunnlag for å omgjøre noen av vedtakene. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet pekte på at Riksadvokaten hadde behandlet flere klager fra søkeren over at anmeldelser var henlagt som åpenbart grunnløse. Ingen av klagene hadde ført frem. Justisdepartementet uttalte at det ikke kan overprøve påtalemyndighetens henleggelsesbeslutninger og fant ikke å anbefale billighetserstatning på dette grunnlag. Justisdepartementet sluttet seg for øvrig til Sosialdepartementets vurdering og anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instanser, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholder søkeren at sykemeldinger kunne vært unngått dersom han hadde fått den hjelp han hadde krav på. Han fremhever også brudd på muntlig avtale fra sosialkontoret og viser til at hans livsgrunnlag falt bort i den angjeldende periode. Han mener seg utsatt for en rekke saksbehandlingsfeil og skandaløs saksbehandling i den offentlige forvaltning. Saken medfører videre en vedvarende belastning for ham. Han har et godt forhold til Y sosialkontor som han nå benytter, og viser til at det må legges vekt på at dette sosialkontoret har anbefalt billighetserstatning. For så vidt gjelder politiets oppfølging av hans anmeldelser, viser søkeren til at han også klager over politiets saksbehandling ved at enkelte anmeldelser ikke er registrert eller fulgt opp samt at flere dokumenter i saken skal være forsvunnet. Han har også fremsatt påstand om inhabilitet.

Sosialdepartementet kan ikke se at klagen inneholder nye opplysninger som gir grunnlag for å endre tidligere tilråding.

Justisdepartementet viser til at enkelte av søkerens anmeldelser fortsatt er under behandling i påtalemyndigheten, men at departementet uansett ikke kan overprøve påtalemyndighetens henleggelsesbeslutninger.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 51

NN, født 1956, har søkt om billighetserstatning på grunn av belastninger etter politiets etterforskning av et bankran i 1979. Søkerens venn ble siktet og varetektsfengslet i forbindelse med bankranet. Saken mot ham ble senere henlagt etter bevisets stilling. Saken ble oppklart ved at gjerningsmannen tilsto ranet i 1982. Under etterforskningen av saken mot vennen, ble søkeren utsatt for etterforskningsskritt, bl a husransaking, uten at hun skal ha blitt forelagt ransakingsbeslutning. Hun opplevde ransakingen som svært traumatisk. Hun mener også at hun etter husransakingen fikk status som siktet, men at hennes rettigheter som siktet ikke ble ivaretatt. I tillegg viser hun til belastningen overfor omgivelsene ved at mistanken heftet ved hennes venn og indirekte mot henne i ca 3 år. Dette skal ha skapt problemer for henne i hennes arbeid og skal også ha påført henne psykisk skade.

Justisdepartementet anførte til at ifølge politiet ble ransakingen foretatt etter søkerens samtykke. Ifølge statsadvokaten måtte ransakingen ha skjedd etter daværende straffeprosesslov § 221 tredje ledd. Søkeren var aldri siktet i saken. Departementet kunne derfor ikke se saken annerledes enn at den foretatte husransaking skjedde i medhold av straffeprosessrettslige regler. Da hun aldri var siktet i saken, kunne hun heller ikke anses å ha blitt fratatt sine rettigheter som siktet. Den belastning det kan medføre å være utsatt for straffeforfølgning burde uansett ikke begrunne økonomisk kompensasjon fra det offentlige ut over i de tilfeller der straffeprosessloven åpner for erstatning. Billighetserstatningsordningen skal ikke supplere et område der lovgiver har vurdert det offentliges erstatningsansvar. Departementet fant det derfor ikke rimelig å gå nærmere inn på den konkrete belastning søker opplevde. Et krav om erstatning etter straffeprosessloven ville også vært foreldet.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen bestrides at søkeren samtykket i ransakingen og det hevdes at straffeprosessrettslige regler ikke ble fulgt. Forholdet har skapt en betydelig psykisk skade for søkeren som fortsatt sliter med skadevirkningene. Det kan derfor heller ikke legges avgjørende vekt på at forholdet ligger langt tilbake i tid. Billighetserstatningsordningen bør nettopp komme til anvendelse i de tilfeller der lovgivningen ikke åpner for erstatning.

Etter Justisdepartementets oppfatning må det avgjørende uansett være at billighetserstatningsordningen ikke bør fungere som et supplement til et område der lovgiver positivt har regulert det offentliges erstatningsansvar. Krav på erstatning som følge av politiets etterforskning av en straffesak må derfor anses uttømmende regulert av straffeprosesslovens regler. Dette syn er fulgt i billighetserstatningsordningens praksis.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 52

NN, født 1932, har søkt om billighetserstatning på grunn av tap som følge av hørselsskader pådratt under tjeneste i forsvaret. Søkeren tjenestegjorde som befal fra 1953 til 1989 og hadde frem til 1982 tjeneste som skyteleder, med sterk støybelastning. Han viser også til at Forsvarets overkommando har avslått hans søknad om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. En søknad om billighetserstatning fra søker er tidligere avslått av Stortinget i forbindelse med Innst. S. nr. 31 for 1992-93, sak nr. 20. Søker har bragt et nytt moment inn i saken ved å vise til en kjennelse i Rikstrygdeverket i anledning saken. Saken har derfor vært til fornyet vurdering i Billighetserstatningsutvalget.

Forsvarsdepartementet anførte at søker ble overført til annen tjeneste i Forsvaret i 1982 for å unngå støyeksponering og at han kunne ha fortsatt der til ordinær pensjonsalder om han hadde ønsket det. Et stort antall arbeidstagere har yrkesskader som etter dagens krav til arbeidsmiljø ville ha vært unngått. Søkeren kunne ikke anses å ha kommet dårligere ut enn andre i tilsvarende situasjon. Fagdepartementet viste også til at søkeren i Trygderetten fikk medhold i sitt krav om yrkeserstatning etter gruppe 3 og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Forsvarsdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at NN ikke sluttet av fri vilje, men fordi hans hørselsskade gjorde det umulig å delta i møter og snakke i telefonen etc. Det ble også påpekt at søker bare var borte fra skytebanetjeneste i to år fra 1982 og ikke omplassert for godt. Det anføres videre at søker har kommet svært uheldig ut i forhold til andre med smellskader, og at det må være feil å vektlegge beløpet som ble utbetalt etter yrkesskade gruppe 3. Han er eventuelt villig til å la dette beløpet trekkes fra hans erstatningskrav på kr 144 000,-.

Forsvarsdepartementet viser til at klager ikke anfører nye momenter i saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 53

NN, født 1926, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av belastninger som følge av at hennes far var fengslet av tyskerne under krigen. Det vises til de psykiske og økonomiske problemer dette har medført både den gang og i ettertid, særlig i forbindelse med NNs utdannelsesmuligheter.

Forsvarsdepartementet bemerket at søker ikke hadde kommet vesentlig dårligere ut enn andre i samme situasjon. FD fant at det på bakgrunn av tidligere avgjørelser i saker vedrørende hendelser under annen verdenskrig, ikke kunne anbefales at det ble innvilget billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Forsvarsdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at uskyldig fengslede bør ha krav på oppreisning og erstatning.

Forsvarsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder vesentlig nye momenter og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet bemerker at et meget stort antall personer fikk sine liv påvirket i negativ retning av krigen uten at de av den grunn faller inn under billighetserstatningsordningen.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

SAK NR 54

NN, har søkt om billighetserstatning idet hun ikke mottok erstatning etter at hun mistet sin ektefelle i forbindelse med at MS Vindafjord ble bombet av engelske fly på Boknafjorden 1941.

Justisdepartementet ga uttrykk for forståelse for at søker var i en vanskelig situasjon i 1941, og at en erstatningsutbetaling på dette tidspunkt ville ha vært av stor velferdsmessig betydning for henne og hennes barn. Departementet fant det imidlertid usikkert om hun ville ha vært berettiget til erstatning i 1941 og fant det av prinsipielle hensyn ikke rimelig at det offentlige 56 år etter skal utbetale en erstatning som søker muligens var berettiget til. Justisdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at erstatningen ikke var behovsprøvet og at søkerens familie trolig var blant dem som hadde størst behov for støtte. Det vises videre til at tidsaspektet ikke bør være avgjørende for berettigelsen til erstatning.

Justisdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for søknaden og opprettholder således sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.