2 Generelle bemerkninger

Etter anmodning fra bangladeshiske myndigheter ble det i 1998 innledet forhandlinger i Dhaka mellom Norge og Bangladesh om inngåelse av en dobbeltbeskatningsavtale mellom de to landene. Ved avslutningen av andre forhandlingsrunde, som foregikk i Oslo, ble utkastet til avtale parafert den 18. mars 1999. Den norske delegasjonen ble ledet av lovrådgiver Per Olav Gjesti, Finansdepartementet. Det har senere gjennom noteveksling blitt foretatt enkelte endringer i det paraferte avtaleutkastet.

Avtalen følger i store trekk det mønsterutkastet som er utarbeidet av OECD og som er lagt til grunn i Norges skatteavtaler i de senere årene. På grunn av de store økonomiske forskjellene mellom Norge og Bangladesh er det også tatt hensyn til det mønsterutkastet som er utarbeidet av FN for skatteavtaler mellom industrialiserte land og utviklingsland. Avtalen inneholder imidlertid enkelte avvik fra de foran nevnte mønsteravtaler.

Avtalen er inngått på engelsk. Som vedlegg følger den engelske teksten og en norsk oversettelse.

Til de enkelte materielle bestemmelser i avtalen bemerkes:

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde . I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av overenskomsten. Overenskomsten omfatter bare inntektskatt. Den berører således ikke Norges adgang til å oppkreve formuesskatt i henhold til norsk lovgivning.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Det følger av artikkel 3 punkt 1 (a) at overenskomsten for Norges vedkommende bare får anvendelse på norsk territorium. Dette innebærer at Norge uten hinder av overenskomsten kan skattlegge personell og virksomhet på norsk kontinentalsokkel i henhold til norsk intern rett. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland. De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4 definerer uttrykket « person bosatt i en kontraherende stat ». Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Bangladesh. Bestemmelsen følger OECD-mønsteret, bortsett fra at punkt 1 ikke uttrykkelig omfatter staten og andre offentlige myndigheter. Dette ble av formelle grunner tatt ut etter ønske fra Bangladesh, men endrer ikke avtalens virkeområde i så måte. Artikkel 10 omfatter for eksempel offentlige myndigheter.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket « fast driftssted ». Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

I artikkel 5 punkt 2 (f) er det tatt med ett tilfelle mer enn det som følger av OECDs og FNs mønsteravtaler: Punkt 2 (f) fastslår at også lagerhus skal anses for å utgjøre et fast driftssted. Oppregningen i artikkel 5 punkt 2 er imidlertid bare ment å angi eksempler på hva som klart utgjør et fast driftssted, og gjør ikke noe unntak i forhold til vilkårene for fast driftssted etter artikkel 5 punkt 1.

Ifølge artikkelens punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid eller et anleggs-, installasjons- eller monteringsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 6 måneder. Dette er i samsvar med FN-mønsteret, mens OECD-mønsteret her har en nedre grense på 12 måneder.

Punkt 4 angir hva som ikke omfattes av begrepet «fast driftssted» og følger i hovedsak OECDs mønster. Overenskomsten avviker imidlertid fra OECDs mønster ved at punkt 4 a) og b) ikke omfatter utlevering av varer. Dette er vanlig i senere avtaler Norge har inngått.

Punkt 5 regulerer når en representant skal anses for å utgjøre et fast driftssted for et foretak. Dette gjelder når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, han vanligvis opprettholder et varelager som han jevnlig leverer varer fra på vegne av foretaket eller han vanligvis skaffer til veie bestillinger på salg av varer utelukkende eller nesten utelukkende på vegne av foretaket. Bestemmelsen er i sin ordlyd en utvidelse i forhold til mønsteravtalen, men gir et resultat som normalt vil følge av en fortolkning av denne.

Punkt 6 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

Artiklene 6-21 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. I prinsippet kan derfor statene tilbakeholde kildeskatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. I den utstrekning skatteavtalen medfører at skatt enten skal betales med en redusert sats eller inntekten skal unntas fra beskatning, må etterfølgende justering finne sted.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk eller annen utnyttelse av fast eiendom, jf. punkt 3.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Inntekt fra slik virksomhet kan bare skattlegges i den sistnevnte stat dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted.

I henhold til OECDs mønster er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under samme eller liknende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er («armlengdeprinsippet«).

Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftsstedets skattbare fortjeneste.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet , som definert i artikkel 3 punkt 1 (i).

Artikkelens punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare kan skattlegges i den stat hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften er hjemmehørende. Beskatning basert på bosted er i overensstemmelse med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år, og er i OECDs kommentarer foreslått som en alternativ løsning til regelen basert på virkelig ledelse. I de fleste tilfeller gir de to metodene det samme skattemessig resultat. Etter norsk syn er imidlertid en bostedsregel lettere å praktisere i tilfeller hvor det ikke klart framgår i hvilken stat den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete. Dette gjelder i sær når foretaket drives av selskap eller annen sammenslutning med solidarisk ansvarlige deltakere. I følge den nye avtalen beskattes hver deltaker i den stat hvor deltakeren er bosatt.

Når det gjelder fortjeneste oppebåret ved driften av skip i internasjonal fart, bestemmes det i punkt 2 at slik fortjeneste også kan skattlegges i kildestaten, men da bare med 50 prosent av kildestatens internrettslige skattesats. Regelen innebærer at Bangladesh kan ilegge fraktskatter som i dag, men da med halv sats. Norge skattlegger ikke utenlandske skip som anløper Norge.

Etter punkt 3 skal også fortjeneste ved bruk, vedlikehold eller utleie av containere benyttet til transport av varer i internasjonal fart, være omfattet av bestemmelsen i punktene 1 og 2.

Punkt 4 klargjør at bestemmelsene i punktene 1, 2 og 3 også gjelder fortjeneste som et foretak i en kontraherende stat får gjennom deltakelse i en «pool», felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

I artikkelens punkt 5 er det fastsatt hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til inntekter som oppebæres av SAS-konsortiet. Det er kun den del av inntekten som tilfaller den norske interessent (SAS Norge ASA) og som står i forhold til i SAS Norge ASAs andel av SAS-konsortiet som etter denne avtale er unntatt fra skatt i Bangladesh.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre . Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Den gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdestandarden, jf. skatteloven § 13-1. Bestemmelsen bygger på prinsippene i OECD-mønsteret, men en har ikke tatt med regler om korresponderende retting i den stat hvor det annet foretak er hjemmehørende. Slik korresponderende retting kan likevel gjøres i medhold av artikkel 24.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender . Etter artikkelens punkt 1 kan dividender skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt. De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2. Punkt 2 (a) fastsetter at kildestatens skattesats ikke må overstige 10 prosent av bruttobeløpet når dividender utbetales til et selskap som direkte innehar minst 10 prosent av kapitalen i det utdelende selskap og selskapet er den virkelige rettighetshaveren til dividendene. Skattesatsen som benyttes i andre tilfeller, er i punkt 2 (b) begrenset til 15 prosent.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles, reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 5 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14. Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 5 for renter og etter artikkel 12 punkt 4 for royalty.

For øvrig er det i punkt 3 fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når dividendene er oppebåret av og rettmessig tilkommer regjeringen av en av de kontraherende stater eller et offentligrettslig organ eller en institusjon som er fullt ut eiet av denne regjering. I tillegg kan de kompetente myndigheter til enhver tid avtale at dividender som mottas av et offentligrettslig organ eller en institusjon som helt eller hovedsakelig er eid av en de kontraherende staters regjeringer, skal være unntatt fra kildeskatt.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter . Overensstemmende med OECDs mønsterartikkel er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor den som mottar dem er bosatt, jf artikkelens punkt 1, og i den stat hvor renten skriver seg fra, jf artikkelens punkt 2. Kildeskatten i sistnevnte stat skal dog ikke overstige 10 prosent av rentenes bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

I punkt 3 er det fastsatt en del unntak fra bestemmelsen om kildeskatt. Således er det for Norges del fastsatt at renter som mottas av en lokal forvaltningsmyndighet, Norges Bank, Petroleumsfondet, Folketrygdfondet, Garantiinstituttet for Eksportkreditt samt Eksportfinans ASA skal være fritatt for kildeskatt i Bangladesh. Når det gjelder Eksportfinans ASA, gjelder fritaket fra kildeskatt bare vedrørende lån garantert av Garantiinstituttet for Eksportkreditt. I tillegg kan de kompetente myndigheter til enhver tid avtale at renter som mottas av et offentligrettslig organ eller en institusjon som helt eller hovedsakelig er eid av den norske regjering skal være unntatt fra kildeskatt i Bangladesh, jf. punkt 3 (a) underpunkt (vii).

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty . Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 10 prosent av royaltyens bruttobeløp. Hvor royaltyen skal anses å ha sin kilde er definert i punkt 5. Disse bestemmelsene avviker fra OECDs mønster, der beskatningsretten kun er lagt til bostedsstaten. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

For øvrig er artikkelen utformet i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster . Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dets avkastning før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelen punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted eller faste sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted eller faste sted.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende. For containere som omhandlet i artikkel 8, er det tatt inn en tilsvarende bestemmelse i punkt 5.

Etter punkt 4 har en kontraherende stat rett til å beskatte gevinster ved salg av aksjer og andre selskapsrettigheter i et foretak hjemmehørende i denne stat i inntil 5 år etter at aksjonæren har flyttet til den annen stat, jf. skatteloven § 2-3 tredje ledd. Regelen omfatter også gevinst ved avhendelsen av opsjoner eller andre finansielle instrumenter knyttet til aksjer eller selskapsrettigheter som nevnt.

Alle andre gevinster skal utelukkende kunne skattlegges i bostedsstaten, jf. punkt 6.

Artikkel 14 gjelder skattlegging av inntekt ved utøvelse av fritt yrke . OECD-mønsteret har fra 2000-versjonen ikke lenger noen særskilt regulering av utøvelse av fritt yrke. Tilsvarende bestemmelse som i avtalen med Bangladesh er imidlertid inntatt i de fleste avtaler Norge har inngått, også i avtaler inngått etter 2000.

Etter artikkel 14 skal inntekter ved utøvelse av fritt yrke skattlegges i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt. Hvis yrkesutøveren i den annen kontraherende stat råder over et fast sted (kontor eller liknende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet, kan sistnevnte stat også skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt sted. Den sistnevnte stat kan også skattlegge dersom oppholdet i denne stat i ett eller flere tidsrom til sammen overstiger 183 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet «fritt yrke», og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke f.eks. en lege som holder foredrag eller lignende, men som for øvrig er fast ansatt arbeidstaker. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i avtalens artikkel 17.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15 . Som etter OECD-mønste­ret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregel.

Artikkelens punkt 3 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekter fra slikt arbeid skal bare kunne skattlegges i den stat hvor foretaket som driver slik virksomhet er hjemmehørende, jf. artikkel 8 punkt 1.

Når det gjelder lønnsutbetalinger til besetningsmedlemmer i SAS som er bosatt i Bangladesh eller Norge, er det inntatt en bestemmelse i punkt 4 om at disse bare skal kunne skattlegges i den stat der mottakeren er bosatt.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse . Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 14 om fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste. Bestemmelsen kommer også til anvendelse på lønnsutbetalinger til artister og idrettsutøvere som får lønn utbetalt i forbindelse med forretningsvirksomhet drevet av en stat, jf. punkt 2 i artikkel 19. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECDs mønster.

I punkt 3 er det gitt unntak fra nevnte regler når opptredenen i den ene kontraherende stat i det vesentlige er understøttet av offentlige fond i den annen kontraherende stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler pensjoner, livrenter, sosiale trygdeytelser ogunderholdsbidrag . I motsetning til tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omhandler denne artikkelen både private og offentlige pensjoner. Etter punkt 1 skal pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser som betales fra en kontraherende stat til en person bosatt i den annen kontraherende stat, bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt.

Punkt 3 fastslår at underholdsbidrag som hovedregel kun skal beskattes i den stat hvor mottakeren er bosatt. Dersom bidraget utdeles av en person bosatt i en av statene til en mottaker bosatt i den annen stat, og beløpet ikke er fradragsberettiget for betaleren, skal underholdsbidraget imidlertid unntas fra beskatning i mottakerlandet.

Artikkel 19 omhandler offentlig tjeneste . Som hovedregel og i samsvar med OECDs mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 (b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf. punkt 2. Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 18.

Artikkel 20 fastsetter at studenter, forskere og lærlinger som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat. Bestemmelsen i punkt 1 går imidlertid lenger enn OECD-mønsteret og det skattefritaket som følger av skatteloven § 2-30 annet ledd. I tillegg til at den også omfatter forskere, gis det i bestemmelsen et skattefritak i oppholdslandet for beløp opptil USD 5 000 for godtgjørelse for personlige tjenester ytet i oppholdsstaten. Dette beløp er en øvre grense, og kommer ikke i tillegg til de fribeløp som følger av skatteloven. I punkt 2 er det videre fastsatt at tilskudd, godtgjørelse eller stipendium fra en vitenskapelig, pedagogisk, religiøs eller veldedig organisasjon eller i henhold til et teknisk hjelpeprogram vedtatt av regjeringen i en av statene, skal være fritatt fra beskatning i oppholdsstaten. I punkt 3 er det presisert at skattefritaket i punkt 2 ikke omfatter ytelser fra en norsk utdanningssituasjon med det formål å utføre forskning med sikte på å oppnå doktorgrad eller lignende akademisk grad. Slike stipender behandles i Norge som lønn.

Artikkel 21 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Overensstemmende med OECD-mønsteret er det fast­satt at slike inntekter bare skal kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. På samme måte som i FN-mønsteret er det imidlertid i punkt 2 åpnet for en generell adgang for kildestaten til også å skattlegge slike inntekter.

Artikkel 22 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning . Både Norge og Bangladesh benytter kreditmetoden som metode for unngåelse av dobbeltbeskatning. For Norges vedkommende sier artikkelen innledningsvis at bestemmelsene i skatteloven §§ 16-20 til 16-28 skal kunne gis anvendelse ved beregningen av fradrag i norsk skatt for skatt betalt i Bangladesh. De alminnelige retningslinjer for kreditmetoden er imidlertid inntatt i bestemmelsen og innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Bangladesh. Norge må imidlertid i den utlignede skatt på den inntekten som kan beskattes i Bangladesh, gi fradrag for den skatt som er betalt i Bangladesh på inntekten, jf. punkt 1 (a).

For de inntekter som i henhold til avtalen er forbeholdt Bangladesh å skattlegge skal det i Norge brukes den alternative fordelingsmetode jf. forskrift til skatteloven (FSFIN) §§ 16-28-20 flg. I punkt 1 (b) er det således fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i overenskomsten er unntatt fra beskatning i Norge, kan inntekten likevel medregnes i beskatningsgrunnlaget, men at det i den beregnede skatten gis et fradrag som tilsvarer den samlede norske skatt som faller på den bangladeshiske delen av inntekten. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig om dette beløpet er høyere eller lavere enn det skattebeløpet som faktisk er betalt i Bangladesh.

Artiklene 23-27 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 23), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 24), utveksling av opplysninger (artikkel 25), bistand tilinnkreving av skatter (artikkel 26) samt særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat (artikkel 27).

Inntil 2003 inneholdt ikke OECDs mønsteravtale bestemmelser om bistand til innkreving av skatter. Tilsvarende bestemmelser som i artikkel 26 om bistand til innkreving av skatter er likevel tatt med i flere av de skatteavtaler Norge har inngått de senere år.

Artiklene 28-29 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

Etter artikkel 28 skal statene gjøre kjent for hverandre når de nødvendige konstitusjonelle krav for at overenskomsten kan tre i kraft er gjennomført. Overenskomsten trer i kraft på datoen for den siste av disse bekjentgjørelser. Overenskomsten vil få virkning i Norge fra det kalenderåret (herunder regn­skaps­periode som begynner i dette år) som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft og i Bangladesh fra det ligningsåret som begynner på eller etter 1. juli i det kalenderår som følger etter det år overenskomsten trer i kraft.