1 Innledning

Etter Israels tilbaketrekning fra Sør-Libanon i 2000 hersket det en spent situasjon i grenseområdet mellom Libanon og Israel. Det fant tidvis sted militære trefninger i relativt liten skala. Hizbollahs bortføring av to israelske soldater 12. juli 2006 medførte imidlertid en klar eskalering av situasjonen. Israel anså hendelsen som en krigshandling, og slo kraftig tilbake med militære midler mot bl.a. Libanons hovedstad, Beirut, samme dag.

Krigshandlingene tiltok i styrke og geografisk omfang, bl.a. som følge av at Hizbollah skjøt raketter inn over israelsk territorium. Dette rammet i stor grad også infrastruktur som flyplassen i Beirut, veier, broer, drivstofflagre og bensinstasjoner. Dette gjorde det fysisk vanskelig å gjennomføre reiser, samtidig som det også representerte en økt sikkerhetsrisiko å forflytte seg.

Norge innførte reiseråd for Libanon 13. juli 2006, og Utenriksdepartementets krisestab ble etablert samme dag. De første forsterkningene ved de stedlige utenriksstasjonene ankom 15. juli 2006. Den dramatiske situasjonen som oppsto i Libanon satte mange nordmenn i fare. Regjeringens kriseråd besluttet derfor å yte assistanse til nordmenn og borgere med særlig tilknytning til Norge som ønsket å forlate Libanon.

Den spente situasjonen med vedvarende og overhengende fare for ytterligere forverring av krigshandlingene gjorde det påkrevd med en ekstraordinær innsats for å bringe flest mulig personer i sikkerhet snarest mulig.

Vurdering og gjennomføring av ulike muligheter for sikker uttransportering av nordmenn fra Libanon pågikk fortløpende i perioden 13.07- 28.07. Krigshandlingene vedvarte i styrke i denne perioden. Israel økte også sitt militære nærvær på bakken i Sør-Libanon i denne perioden, noe som medførte økt bekymring for de gjenværende nordmenn som befant seg i dette området.

Arbeidet med uttransportering har til dels vært preget av stor risiko og svært vanskelige forhold. Samarbeidet med myndighetene i kriseområdet om sikker transport ut av Sør-Libanon og Beirut og unntak fra sjøblokkaden for transport med båt har vært krevende.

En rekke land gjennomførte tilsvarende operasjoner samtidig, og det fant sted et utbredt internasjonalt samarbeid, i første rekke med de nordiske og andre EU-land. Dette gjorde det mulig å få norske borgere med andre lands transporter, uten at det ble krevd noen form for kompensasjon fra den enkelte eller fra norske myndigheter. Norge påtok seg tilsvarende å ta med et betydelig antall statsborgere fra andre land i de transporter som ble organisert og finansiert av norske myndigheter, uten å kreve kompensasjon for dette. Norske myndigheter har bistått om lag 1000 norske og andre med gyldig opphold i Norge med å forlate Libanon. Også et betydelig antall statsborgere fra andre land (over 1000) har fått bistand fra norske myndigheter.

Situasjonen i Midtøsten medførte også et uforutsett og umiddelbart økt behov for humanitær bistand til befolkningen i Libanon og Det palestinske området.

Krigshandlingene i Libanon resulterte i en særdeles vanskelig situasjon både for fastboende og for nær én million mennesker som ble drevet på flukt. Infrastruktur er påført omfattende ødeleggelser, og befolkningen står i ustrakt grad overfor mangel på mat, vann og medisiner.

Samtidig ble forholdene på palestinsk side forverret, og da særlig i Gaza. Også her ble infrastruktur ødelagt gjennom fortløpende stridigheter, og militære anslag har påført sivilbefolkningen store lidelser. Dette dels ved at elektrisitetsforsyninger ødelegges, dels ved at helsevesenet i betydelig grad er rammet og endelig gjennom forverring av en i utgangspunktet generelt vanskelig sikkerhetssituasjon. Dette medførte at det også i Det palestinske området var påtrengende nødvendig med styrket humanitær innsats, både for å lindre nød og ikke minst for å motvirke at dramatisk forverrede forhold for lokalbefolkningen skulle gi næring til økt aggresjon og mer vold.

Nødvendigheten av at det internasjonale samfunnet raskt bidro med betydelig støtte var påtrengende. FN fremla 24. juli 2006 en appell om umiddelbar hjelp for å dekke de mest prekære humanitære behov som et titalls FN-organisasjoner avdekket. Appellen var per 24. juli i størrelsesorden én milliard kroner og tok sikte på å dekke 800 000 menneskers primære behov for de kommende tre måneder.

Det har vært et sterkt ønske fra Regjeringens side at innsatsen for å avhjelpe den humanitære krisen i Libanon og Det palestinske området ikke skal gå på bekostning av mange andre prekære humanitære behov, det være seg i Sudan, Somalia, Afghanistan eller andre steder. Erfaring tilsier videre at det bør tas høyde for at andre, omfattende behov for humanitær bistand med stor sikkerhet vil melde seg senere på året.

I lys av forannevnte umiddelbare behov for humanitær bistand, ble det ved kongelig resolusjon 4. august 2006, med henvisning til Bevilgningsreglementets § 11, gitt samtykke til å overskride bevilgningen på kap. 163, post 71 Humanitær bistand og menneskerettigheter. Forslaget under kap. 163, post 71 Humanitær bistand og menneskerettigheter i denne proposisjonen er i samsvar med ovennevnte samtykke av 4. august 2006.

Situasjonen i Libanon medførte at flere departementer måtte sette i verk ekstraordinære tiltak av uforutsett og umiddelbar karakter. Størstedelen av utgiftene vil ikke kunne dekkes av vedtatte bevilgninger for 2006. Det ble på denne bakgrunn ved kongelig resolusjon 15. september 2006, med henvisning til Bevilgningsreglementet § 11, gitt samtykke til å overskride aktuelle bevilgninger, jf. tabell nedenfor. Avhengig av utviklingen i området vil det også kunne bli nødvendig å sette i verk nye tiltak i tiden som kommer. Det er videre usikkerhet knyttet til de økonomiske konsekvensene, og i den grad det er nødvendig vil regjeringen komme tilbake til dette i forbindelse med nysalderingen for 2006.

Utenriksdepartementet, som koordinerende departement i denne saken, legger med dette frem forslag om endringer av bevilgningene under enkelte kapitler på statsbudsjettet for 2006 under følgende departementer: