Sak nr 1

NN, født 1949, har søkt staten om billighetserstatning fordi hun fikk kroniske smerter og dessuten mistet sine resterende tenner etter tannbehandling. Søker gjennomgikk tannbehandling i 1983 hvor tenner i overkjeven ble rotfylt, og to tenner ble trukket. I 1985 fikk søker etter eget ønske fastsittende tannerstatninger i stedet for avtagbare proteser. Kort tid etter fikk hun smerter i munnen og senere i venstre side av hodet. Flere tenner ble rotfylt, og to tenner ble trukket etter at rotbehandlingen ikke førte frem. Senere ble de gjenstående tenner i overkjeven trukket da tannlegen var av den oppfatning at smertene hadde sammenheng med intoleranse overfor det anvendte tannrestaureringsmaterialet, men smertene vedvarte. Søker har gått til erstatningssak mot minst en av tannlegene uten å få medhold i retten. Det hevdes at dette skyldes de sakkyndiges tilknytning til de saksøkte.

Statens helsetilsyn viste til at det hadde gitt advarsler til to av de behandlende tannleger etter klage fra søker. Advarslene var delvis begrunnet i dårlig teknisk utførelse av arbeid og delvis på grunn av en spekulativ diagnose. Advarslene omfattet også mangelfull journalføring. I forbindelse med søknaden om billighetserstatning uttalte det likevel at den opprinnelige behandlingen ikke var direkte kontraindisert. Det ble lagt vekt på at søkers tannsett var i dårlig forfatning da behandlingen ble påbegynt, og at det ikke synes å være sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom tannbehandlingen som ble utført og de kroniske smerter som søker opplever.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler.

Statens helsetilsyn viser til at det ikke foreligger nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 2

NN, født 1934, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av langvarige, nervøse tilleggsplager etter LSD-behandling i 1965. Behandlingen var et ledd i bearbeidelsen av et angstproblem. Tre år senere skal angsten ha kommet tilbake i meget forsterket tilstand, og satt varige spor med drømmeaktige opplevelser som synes å ligne på de opplevelser hun hadde under LSD-påvirkning.

Statens helsetilsyn var ikke kjent med noen faglig dokumentasjon av senvirkninger etter LSD-behandling, slik søker beskrev dem. Helsetilsynet uttalte videre at plagene sannsynligvis hadde sammenheng med hennes mentale tilstand før de aktuelle sykehusinnleggene. På bakgrunn av dette kom Helsetilsynet til at det ikke var grunnlag for å anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker har klaget over vedtaket. I klagen vises det til tidligere anførsler. Videre påpekes det at det i Danmark har blitt gitt erstatning til alle LSD-pasienter.

Statens helsetilsyn viser til at det ikke foreligger nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 3

NN, født 1950, har søkt om billighetserstatning av statskassen som følge av feilbehandling etter en hofteskade han pådro seg i en trafikkulykke. Søker ble operert, men det forhold at han på ny ble utsatt for en trafikkulykke, og i tillegg hadde to fall, nødvendiggjorde flere operative inngrep. Søker hevder at den første operasjon ikke var tilfredsstillende, og at det senere har blitt oversett brudd og utglidning av skruer.

Statens helsetilsyn kunne ikke se at det forelå noen feilvurdering i forhold til de foretatte inngrepene. Etterbehandlingen ble ansett adekvat. Helsetilsynet bemerket at skruene ble satt inn for å avstive leddet, og deres utglidning skyldtes fortsatt bevegelighet i det avstivede leddet. At skruene ikke ble fjernet var begrunnet i at de fortsatt hadde en viss funksjon med hensyn til avstivingen av leddet. Senere, i 1987, ble det påvist at en av skruene hadde brukket. Det ble foreslått et nytt operativt inngrep, men søker var skeptisk. Tatt dette i betraktning kunne ikke sykehuset bebreides for å ha avstått fra videre aktiv inngripen. På bakgrunn av dette kom Helsetilsynet til at søker ikke hadde kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker har klaget over vedtaket. I klagen vises det til tidligere anførsler. Det fremheves at inngrepet foretatt i 1995 gjorde ham smertefri etter 13 år med smerter. Videre presiseres det at årsaken til smertene burde vært oppdaget tidligere.

Statens helsetilsyn viser til at det ikke foreligger nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 4

NN, født 1923, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av dårlig teknisk utført nagling av lårhalsbrudd i 1977, som søker mener kan ha medvirket til at leddhodet ble ødelagt slik at hun måtte få satt inn kunstig hofteledd i 1982.

Statens helsetilsyn uttalte at forløpet etter operasjonen ikke er uvanlig. Da Helsetilsynet ikke kunne se at det var skjedd noen kritikkverdige forhold under behandlingen av søkers lårhalsbrudd, kom Helsetilsynet til at billighetserstatning ikke burde tilkjennes.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler. Det anføres videre at opplysningene fra sykehuset er feil, samt at søker hadde ulidelige smerter i lang tid.

Statens helsetilsyn viser til at søknaden ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 5

NN, født 1965, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av for sent stilt diagnose da hun under svangerskapet i 1992 fikk blodpropp i høyre overarm. Etter at riktig diagnose var stilt måtte hun opereres 5 ganger for å fjerne blodpropper. Pulsåren tettet seg til igjen etterhvert, men utvikling av alternativ blodforsyning hindret at hun mistet armen. Søker har i dag nedsatt funksjon i høyre arm og bruker nå permanent blodfortynnende medikament. Blodfortynningen ga henne så rikelig menstruasjonsblødninger at hun har fått fjernet livmoren.

Norsk Pasientskadeerstatning avslo utbetaling av erstatning, også etter klagebehandling. NPE innhentet tre sakkyndige erklæringer, to av dem nevner at diagnosen kunne ha vært stilt ca. tre måneder tidligere, og at skaden da muligens ville ha blitt mindre. Disse to vurderte likevel ikke forsinkelsen som feilbehandling siden symptomene ikke var karakteristiske, og tilstopping av overarmen er meget sjeldent.

Statens helsetilsyn fant det overveiende sannsynlig at tidligere igangsatt behandling med blodfortynnende medikament ville begrenset plagene. Helsetilsynet anbefalte en billighetserstatning på kr 40 000,-. Justisdepartementet returnerte saken til Helsetilsynet med kommentar om at billighetserstatningsordningen ikke er ment å være et alternativ til NPE. Ved fornyet vurdering anbefalte Helsetilsynet på dette grunnlag at det ikke ble tilkjent billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søker at hun har vært uheldig i sitt møte med helsevesenet i det hun burde ha blitt sendt til spesialist som ville ha stilt diagnosen tidligere.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet vil bemerke at billighetserstatningsordningen etter fast praksis ikke er ment å være et alternativ til andre lovfestede erstatningsordninger og anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 6

NN, født 1912, har søkt om billighetserstatning fra statskassen. Grunnlaget for søknaden er kronisk smertetilstand etter at hun fikk fjernet en nyre i 1981. I de etterfølgende år har hun hatt sterke smerter, lokalisert til operasjonsområdet. Smertene invalidiserer henne slik at hun bl.a. har vanskelig for å ligge i vanlig stilling i en seng. Hun bruker daglig flere smertestillende medikamenter samt medikamenter for depresjon.

Statens helsetilsyn bemerket at søker har vært gjennom omfattende undersøkelser for å få klarhet i årsaksforholdene, men uten resultat. Hun har hatt et opphold i psykiatrisk avdeling, da smertetilstanden har vært oppfattet som en psykosomatisk lidelse uten at dette medførte endring i plagene. Statens helsetilsyn bemerket at det av og til oppstår kroniske smertetilstander etter operative inngrep og at disse derfor må anses som tilregnelige. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke hadde vært uheldig i sitt møte med helsevesenet.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at et nytt operativt inngrep ikke var tilstrekkelig vurdert, og det understrekes at søkers møte med helsevesenet må karakteriseres som uheldig på grunn av konsekvensene inngrepet hadde for søker.

Statens helsetilsyn bemerker at man er svært tilbakeholden med nye inngrep i samme område, og fastholder sitt tidligere standpunkt.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 7

NN, født 1928, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av den lange ventetiden som gikk før han fikk operert sitt kne. Det tok hele 7 år. I ventetiden var han invalidisert og hadde store smerter.

Statens helsetilsyn bemerket at det ut fra sakens dokumenter fremgikk at det dreide det seg om ventetid på litt under 4 år. Til tross for at dette ble ansett som lang tid, var det ikke grunnlag for å kritisere sykehusets prioritering, tatt i betraktning sykehusets ventelisteproblemer i denne perioden. Statens helsetilsyn konkluderte således med at søker ikke hadde kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker har klaget over vedtaket. I klagen vises til tidligere anførsler. Videre anføres at han ble lovet operasjon i løpet av høsten 1984. Etter søkers oppfatning ville resultatet blitt bedre om han hadde vært operert tidligere, samtidig som han hadde blitt spart for den psykiske belastningen smertene medførte.

Statens helsetilsyn uttaler at det er meget usikkert om en tidligere operasjon ville ha endret det endelige resultatet. Helsetilsynet viser til at det ikke foreligger nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 8

NN, født 1971, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunnlag av følgene av forsinket diagnostikk av hodeskader hos primærlege. Hodeskaden ble påført under en håndballkamp i Danmark i 1987. Som følge av skadene har søker fått en betydelig innskrenket livsutfoldelse, og hennes fremtidsutsikter på det yrkesmessige plan er redusert. Den medisinske invaliditet er satt til 34-40 %.

Statens helsetilsyn viste til at søker først etter 4 måneder oppsøkte sin primærlege, og det gikk ytterligere nesten ett år før søker opplyste at hun hadde konsentrasjons- og hukommelsesplager, noe som kunne ha tydet på alvorlige ettervirkninger av hjerneskaden. Røntgen (CT) av hodet, tatt noe senere, viste normale forhold. Søker ble imidlertid ikke henvist til en spesialist før etter et halvt år. Etter Helsetilsynets oppfatning ville en riktig diagnose stilt tidligere sannsynligvis ikke hatt betydning for det funksjonelle resultatet og søkers fremtidige rehabiliteringsmuligheter.

Med bakgrunn i det ovennevnte og det forhold at søker mottok et forsikringsoppgjør på kr 59 800,- anbefalte Helsetilsynet ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger og konklusjon. Billighetserstatningsutvalget fant imidlertid ikke nødvendig å vurdere betydningen av at søker hadde mottatt et forsikringsoppgjør. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen presiseres det at søker ikke har fått dekket sitt tap som følge av skaden. For øvrig vises til tidligere anførsler.

Statens helsetilsyn finner ikke grunnlag for å endre sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 9

NN, født 1934, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunnlag av vedvarende invaliditet etter operativ behandling for ankelbrudd. Søker brakk ankelen i 1976, og hun ble operert for ankelbruddet seks dager senere. Skaden har medført nedsatt bevegelighet og smerter i ankelleddet. Søker påstår at den lange ventetiden fra skaden oppstod til operasjonen har vært utslagsgivende for resultatet.

Statens helsetilsyn bemerket at det tidligere var vanlig å vente med operativ behandling til hevelsen var gått ned. Tatt i betraktning at operasjonen var forventet å bli vanskelig, og at det var mangel på personell var ikke den lange ventetiden kritikkverdig. Videre uttalte Helsetilsynet at utviklingen av slitasje ikke var en følge av behandlingen, men en følge av den opprinnelige skaden. Resultatet av behandlingen var å anse som en påregnelig komplikasjon. Etter Helsetilsynets oppfatning måtte det videre antas at søkers betydelige vekt hadde forverret slitasjen. På dette bakgrunn kom Helsetilsynet til at søker ikke hadde kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger og konklusjon. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at det ikke var grunn til å utsette operasjonen, da det ikke forelå hevelse. Videre anføres det at søker ikke var betydelig overvektig, hun var i 1976 176 cm og veide ca 80 kg.

Statens helsetilsyn finner at søkers plager etter ankelbruddet mest sannsynlig er en følge av skadens natur og ikke den behandlingen hun fikk. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 10

NN, født 1957, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av smerter og urinlekkasje etter operative inngrep.

Statens helsetilsyn viste til at søker hadde tendens til urinveisinfeksjon alt i barneårene. Etter antibiotikabehandling med kortvarig effekt ble det i 1976 utført en operasjon med kortvarig forbedring. I 1984 ble det foretatt en blæreoperasjon uten bedring. I stedet har operasjonene medført stendannelse i blæren og lekkasjeproblemer, i tillegg til urinveisinfeksjon. Statens helsetilsyn var av den oppfatning at inngrepet i 1984 var mislykket, dels fordi stendannelsen og infeksjonene fortsatte og dels fordi urinlekkasjen tiltok. Inngrepet ble utført kompetent og på korrekt indikasjon. I ettertid kunne det sies at man fjernet en større del av blæren enn det som var hensiktsmessig, men uten å kunne karakterisere den aktuelle behandling som kritikkverdig eller uaktsom. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke hadde kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til helsetilsynets vurderinger og konklusjon.

Søker har klaget over vedtaket.

Statens helsetilsyn viser til at det ikke foreligger nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding. I klagen anføres det at søker ikke ble tilstrekkelig informert før operasjonen i 1984. Dette er etter Helsetilsynets mening vanskelig å vurdere i ettertid.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 11

NN, født 1938, har søkt staten om billighetserstatning på grunnlag av plager etter fotoperasjoner. Søker ble operert på grunn av skjev storetå på begge føtter som 19-åring. Deretter ble det utført en etterfølgende forkortningsoperasjon på tå nummer to på begge sider. Det er særlig denne operasjonen søker har fått plager av. Plagene har bestått av smerter og behov for gjentatte reoperasjoner.

Statens helsetilsyn uttalte at hun ikke ble operert på for svak indikasjon, og at det relativt ofte ble utført en forkortningsoperasjon i tilslutning til operasjon for skjev storetå. De plagene som NN fikk som følge av operasjonen var etter Helsetilsynets oppfatning veldig sjeldne. Helsetilsynet antok at de måtte bero på andre forhold og anbefalte ikke billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anfører søker at feil faktum er lagt til grunn ved avslaget i det hun ikke hadde skjev storetå som Helsetilsynet antok at hun var operert for.

Helsetilsynet viser til at det ikke er dokumentert at det manglet indikasjon for det første inngrepet. Det foreligger ikke nye medisinske opplysninger i saken og Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 12

NN, født 1964, har søkt om billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget er invalidiserende ansiktssmerter etter en operasjon for overbitt. Søker reiste krav om erstatning overfor fylkeskommunen for skaden og partene inngikk rettsforlik som medførte at søker fikk utbetalt kr 250 000,-. Søker anfører at han gikk med på forliket bl.a. fordi en av sakkyndige kunne anvise mulig behandling for plagene. En slik behandling har ikke medført endringer av betydning for søkers helsetilstand. Søker har fått redusert livskvalitet som følge av smertene i ansiktet og delvis slapphetstilstand forårsaket av smertestillende medikamenter.

Statens helsetilsyn viste til at billighetserstatning kun er aktuelt i de tilfellene det ikke er mulig å få erstatning på annen måte. Siden søker hadde blitt tilkjent ménerstatning, anbefalte Helsetilsynet at billighetserstatning ikke burde tilkjennes.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler og det fremheves særlig at søker godtok forliket fordi det var utsikter til behandling med god prognose. Søker ble ikke bedre med behandlingen, og er i dag 100% uføretrygdet i en alder av 34 år.

Statens helsetilsyn opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 13

NN, født 1947, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av feildiagnostisering med påfølgende feil behandling for ondartet kreftsvulst i 1952. Søker fikk massiv røntgenbehandling mot flere bensvulster i lårben, bekken, ryggrad og i hodeskallen. Hun ble kortvokst med sterk «hjulbenthet» og forskjellige benlengde. Ledd- og muskelforandringer gjorde at hun har hatt slitasjegikt og invalidiserende rygg- og hoftesmerter. Dette har medført at hun halter når hun går. Stråleskader av hud og muskler har dessuten påvirket hennes førlighet. Ettersom man regner med at kreftsvulst av den art søker hadde selv med behandling ikke lar pasienten leve lenger enn fem år, er søkers påstand at hun må ha blitt feildiagnostisert og feilbehandlet.

Statens helsetilsyn kom til at det ikke forelå feildiagnose. Diagnosen ble revurdert i 1955 og 1959. Også i 1992 ble diagnosen revurdert, men man ble stående ved den opprinnelige diagnosen som den mest sannsynlige. Søker er ansett å ha blitt helbredet av den intense strålebehandlingen, men røntgenbehandlingen påvirket imidlertid vekst og utvikling av skjelettet. Helsetilsynet kom til at søker ikke hadde kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen fastholdes det at søker er blitt feildiagnostisert, og det vises til de store konsekvenser strålebehandlingen har fått for søker.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 14

NN, født 1920, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av sen diagnostisering av tykktarmskreft. Den sene behandlingen har resultert i alvorlige komplikasjoner.

Statens helsetilsyn viste til at ondartet svulst i tykktarmen gir få symptomer på et tidlig stadium, og at sykdommen ofte blir diagnostisert i et sent stadium. Da søker i en alder av 66 år fikk tarmsymptomer som kunne gi mistanke om en ondartet lidelse, ble hun henvist til spesialist i kirurgi. Vel tre måneder senere fikk hun en alvorlig komplikasjon fra svulsten i tykktarmen. I ettertid kan det hevdes at hun med fordel kunne blitt henvist raskere til kirurg, dvs. som øyeblikkelig hjelp. Det var imidlertid på det aktuelle tidspunkt ikke tilstrekkelig grunnlag for å henvise søker som øyeblikkelig hjelp. Med de symptomer som hun den gang presenterte, var en ventetid på 3 måneder ikke uakseptabelt lang. Helsetilsynet konkluderte med at hun ikke har kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet, og fant på dette grunnlag ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at Helsetilsynet ved behandlingen av hennes søknad ikke vektla hennes nåværende tilstand. Det er bl.a. vist til at hun fikk sterke smerter etter operasjonen i 1986 da tykktarm ble lagt frem på bukhulen. Ingen forsto årsaken til smertene og man ville ikke høre på hennes beklagelser. Dette opplevde hun som nedverdigende. I forbindelse med operasjon på Haukeland sykehus i 1995 ble det uttalt at det var begått feil ved operasjonen i 1986, og at det ikke hadde vært nødvendig med framlegging av tarmen.

Helsetilsynet har behandlet saken på nytt og viser bl.a. til at det i journalmaterialet fra kirurgisk avdeling ved Haukeland sykehus ikke nevnes noe om tekniske feil ved operasjonen i 1986, eller at fremlegging av tarm hadde vært unødvendig. De symptomer som nevrolog beskrev hos søker i 1987 anses å være forårsaket av hjerneslag i forbindelse med bukoperasjonen i 1986. Hjernekomplikasjoner må anses som påregnelige og representerer ikke et uheldig møte med helsevesenet. Helsetilsynet konkluderer med at klagen ikke inneholder nye momenter som tilsier en endring av dets tidligere konklusjon. Helsetilsynet opprettholder derfor sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 15

NN, født 1956, har søkt staten om billighetserstatning idet hun mener å ha pådratt seg en whiplash-skade (nakkeslengskade) da hun falt under arbeid på et glatt gulv. Hun mener at skaden ble for sent diagnostisert og at hun ikke har fått adekvat behandling for sine plager i bakhodet og høyre skulder.

Statens helsetilsyn viste til at det ikke er noe ved skademekanismen som tyder på at det foreligger en whiplash-skade i dette tilfellet. Søker har etter Helsetilsynets oppfatning fått en meget omfattende undersøkelse og behandling av sine lidelser. Det kan ikke sees å ha vært noe kritikkverdig ved den måte helsevesenet har fulgt søker opp på, hverken diagnostisk, vurderingsmessig eller behandlingsmessig. Helsetilsynet fant ikke at søker har kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet og fant på dette grunnlag ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at NN har oppsøkt flere leger i håp om å få hjelp for de plager hun pådro seg da hun falt og slo hodet. Plagene har vært de samme som melder seg ved whiplash. Hun føler at hun ble mistrodd og ikke tatt alvorlig. Dette har forverret hennes situasjon.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye momenter som tilsier en endring av dets tidligere konklusjon. Helsetilsynet opprettholder derfor sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 16

NN, født 1961, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av komplikasjoner og smerter etter skade i høyre øye. Skaden oppsto ved at søker fikk en fiskekrok i øyet. Kroken satt fast i hornhinnen og ble fjernet av turnuskandidaten på hjemstedet.

Statens helsetilsyn viste til at beskrivelsen av den skadete del av øyet indikerer at den vesentlige skade ble forvoldt av det primære uhell med fiskekroken. Muligens kunne skadeomfanget vært noe mindre omfattende med et korrekt uttak av kroken. Ut fra de foreliggende opplysninger synes imidlertid turnuskandidatens uttak av kroken å ha hatt marginal betydning i forhold til den primære skaden. De alvorlige følger skaden fikk for øyet er en kjent risiko ved slike skader, uansett kyndig behandling i akuttfasen. Helsetilsynet fant ikke at søker har kommet spesielt uheldig ut av sitt møte med helsevesenet og fant på dette grunnlag ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at det er feil å hevde at turnuskandidatens feilbehandling ikke kan antas å ha vært årsak til den senere skaden. Når det er sannsynlig at i hvertfall noe av skaden skyldes feilbehandling, tilsier menneskelige hensyn, at NN får en erstatning.

Helsetilsynet viste til at det ikke har tatt standpunkt til om det var uforsvarlig av turnuskandidaten å fjerne fiskekroken fra øyet. Normalt ville det være mest hensiktsmessig å overlate fjerningen til spesialpersonell, men Helsetilsynet har forståelse for at det var en vanskelig avveining. Det er imidlertid lagt avgjørende vekt på at sluttresultatet i det vesentlige har vært forårsaket av selve skaden, og at turnuskandidatens håndtering neppe har påvirket forløpet vesentlig. Helsetilsynet viser til at klagen for øvrig ikke inneholder nye momenter som tilsier en endring av dets tidligere konklusjon. Helsetilsynet opprettholder derfor sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 17

NN, født 1947, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av følgetilstand etter diverse lunge- og brystoperasjoner. Søker fikk for første gang sammenfall av lunger i 1965, og en annen gang noen år senere. Da han i 1979 ble lagt inn på sykehuset for samme tilstand, ble det besluttet å gjennomføre et operativt inngrep på lungen. I løpet av de neste 7 ukene gjennomgikk han 4 operasjoner, hvor de 3 siste ble utført for å bøte på komplikasjoner til den første operasjonen. Han har i dag bla. store rygg-, nakke- og lungeproblemer. Disse plagene tilskrives operasjonene, og det påstås at de 3 siste operasjonene kunne ha vært unngått hvis han ikke hadde blitt utskrevet for tidlig etter den første operasjonen.

Statens helsetilsyn viste til at operasjonene ble utført på ordinær indikasjon og på ordinær måte. Helsetilsynet fant det lite sannsynlig at for tidlig utskriving etter det første inngrepet hadde hatt betydning for komplikasjonene som inntraff noen dager senere. Videre fant Helsetilsynet at følgene var påregnelige. På bakgrunn av dette kom Helsetilsynet til at søker ikke hadde kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler, og det fremheves at søker er kommet uvanlig uheldig ut av situasjonen.

Statens helsetilsyn viser til at det ikke har fremkommet nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 18

NN, født 1956, har søkt om billighetserstatning av statskassen, på grunn av en følgetilstand etter at han ble smittet av tuberkulose under et sykehusopphold i 1975. Smitten skyldtes at han i to uker under sykehusoppholdet hadde hatt omgang med en pasient som det senere viste seg hadde tuberkulose. På grunn av sykehusoppholdet mistet han en stilling i Postverket. Søkers påstand er at han ble satt tilbake i yrkeslivet, og mangelfull informasjon om tuberkulose medførte en rekke nervøse symptomer med depresjon og medikamentavhengighet. Han mener videre at behandlingen gav ham sterke kløende utslett over leggene som har etterlatt skjemmende arr.

Statens helsetilsyn var av den oppfatning at søker helt tilfeldig ble utsatt for tuberkulosesmitte. Helsetilsynet uttalte videre at søker fikk forebyggende behandling, og de arr han fikk var uttrykk for en følgetilstand etter en ordinær komplikasjon. Ut fra det foreliggende materialet kom Helsetilsynet til at søker hadde fått omfattende informasjon. Vedrørende hans reduserte arbeidsevne og svekkelse av helse uttalte Helsetilsynet at dette måtte i sin helhet tilskrives hans alvorlige astmatiske tilstand. Helsetilsynet fant ikke grunnlag for anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker har klaget over vedtaket. I klagen vises til tidligere anførsler. I tillegg er det vedlagt fotografier av arrene på bena.

Statens helsetilsyn viser til at det ikke foreligger nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 19

NN, født 1953, har søkt staten om billighetserstatning fordi han etter tannbehandling fikk betennelse (tannbyll) som ble mangelfullt behandlet. Betennelsen spredde seg derfor til hjernen hvilket resulterte i alvorlig varig fysisk og psykisk skade.

Statens helsetilsyn fant det overveiende sannsynlig at NN ikke fikk behandling med det best egnede antibiotika fordi det ikke ble foretatt bakterieprøver av puss fra verkebyllen. På medisinskfaglig grunnlag representerte dette et uheldig møte med helsevesenet og følgene for søker har vært store. Helsetilsynet anbefalte på dette grunnlag en billighetserstatning på kr 200 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 200 000,-.

Søkeren klager over vedtaket idet han mener at beløpet er for lavt, sett i lys av de følger den manglende behandling har fått for han. Det vises til at hans liv er totalt endret, og at han vært uføretrygdet fra han var 17 år gammel.

Helsetilsynet viser til sin tidligere anbefaling og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 20

NN, født 1914, har søkt om billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget er vedvarende lammelser i begge ben noen få timer etter en ryggoperasjon i 1971. Ett års tid senere fikk søker ufrivillige bevegelser av hodet og armer. Dette settes også i forbindelse med operasjonen.

Statens helsetilsyn viste til at det ikke hadde vært begått noen tekniske feil ved operasjonen. Helsetilsynet uttalte videre at lammelsene sannsynligvis skyldtes et kontrastmiddel som ble anvendt ved en undersøkelse noen dager før operasjonen. Når det gjelder de andre plagene, mente Helsetilsynet at disse ikke kunne antas å ha hatt sammenheng med operasjonen eller kontrastundersøkelsen. På bakgrunn av dette kom Helsetilsynet til at søker hadde kommet uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte kr 100 000,- i billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurderinger og konklusjon. Billighetserstatning på kr 100 000,- ble tilkjent.

I klagen anføres det at erstatningsbeløpet ikke står i forhold til reduksjonen i livskvalitet som søker har hatt. Det vises også til en uttalelse fra en lege om at opplysninger ikke bør gjøres kjent for pasienten på grunn av risiko for rettslige følger og påpekes at dette er grovt fra helsevesenets side. Videre kreves det at deler av Helsetilsynets uttalelse slettes.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og fastholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet vil bemerke at Statens helsetilsyn er faginstans i forbindelse med søknader om billighetserstatning og at faglige vurderinger derfra ikke kan kreves slettet i forbindelse med en klage. Departementet mener for øvrig at billighetserstatningen er i samsvar med praksis i tilsvarende saker.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 21

NN, født 1983, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunnlag av for sen diagnostisering og forsinket behandling av hormonforstyrrelse. Det hevdes også at en episode med oksygenmangel og lavt blodsukker rett etter fødselen burde ha vært fulgt opp bedre, og at denne episoden var en indikasjon på hormonforstyrrelsen.

Med utgangspunkt i de sakkyndiges uttalelse kom Statens helsetilsyn til at det forelå rutinesvikt på to områder ved fødselen. For det første ble barnelegen for sent tilkalt, og for det andre ble det ikke foretatt screening. Men Helsetilsynet fant det ikke sannsynlig at disse forhold har hatt betydning for den senere utvikling. Videre uttalte Helsetilsynet at en riktigere diagnose sannsynligvis kunne ha vært stilt 3 år tidligere, om det hadde vært tettere oppfølging etter fødselen. Med utgangspunkt i dette, og søkers unge alder, kom Helsetilsynet til at søker burde innvilges billighetserstatning med kr 50 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering. Det ble imidlertid innvilget kr 75 000,- i billighetserstatning.

Søker har klaget over størrelsen på beløpet. Det vises til tidligere anførsler.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og anbefaler at klagen avvises.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 22

NN, født 1958, har søkt staten om billighetserstatning med påstand om medfødte misdannelse som følge av thalidomid. Misdannelsen gjelder høyre hånds fingre. Tommelfingeren var normal, pekefingeren manglet ytterleddet, mens de øvrige fingre manglet de to ytterste ledd. Høyre hånds gripeevne er betydelig redusert. På grunn av misdannelsen har han vært mye mobbet i oppveksten. Søkeren har siden 1977 arbeidet som maskinfører.

Helsedirektoratet avslo søknaden om billighetserstatning i 1989. Søker påklaget avgjørelsen i 1990 og fikk avslag. I 1996 søkte han påny billighetserstatning, fikk først avslag, men etter klage revurderte Helsetilsynet sin oppfatning og anså det som sannsynlig at søkers misdannelser skyldes thalidomid.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble innvilget med kr 70 000,-.

Søkeren har nå klaget over beløpets størrelse. Søker påpeker sin vanskelige oppvekst og sin reduserte livssituasjon. Han har store problemer om vinteren med forfrysninger og giktiske strålinger i armen.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger av betydning for saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 23

NN, født 1955, har søkt staten om billighetserstatning på grunn av helseskader, bl.a. tannproblemer, som følge av for tidlig avsluttet behandling/kontroll av tarmsykdommen cøliaki.

Statens helsetilsyn viste til at søkerens tannproblemer har sammenheng med forsinket diagnose av tarmsykdommen. Dette kunne ha vært unngått ved bedre oppfølgning fra sykehusets side. Helsetilsynet fant at søkeren har vært uheldig i sitt møte med helsevesenet og anbefalte på dette grunnlag en billighetserstatning på kr 80 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, men anbefalte at erstatningen ble begrenset til kr 50 000,-. Departementet la avgjørende vekt på at det kun er søkerens tannplager som kan tilbakeføres til forsinket diagnose av tarmsykdommen, og at kr 50 000,- således er mer i samsvar med praksis.

Billighetserstatningsutvalget tolket imidlertid Helsetilsynets bemerkninger slik at den forsinkede diagnosen og behandlingen også har hatt andre uheldige følger for søkerens liv. Ut fra dette fant utvalget å kunne tilkjenne billighetserstatning med kr 60 000,-.

Søkeren klager over vedtaket idet hun mener at beløpet er for lavt, sett i henhold til gjeldende praksis og Helsetilsynets innstilling.

Helsetilsynet viser til at det ikke foreligger nye medisinske opplysninger i saken og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 24

NN, født 1923, har søkt om billighetserstatning av statskassen fordi hun ble påført hepatitt C-virus i forbindelse med medisinsk behandling. I tillegg til svekket helse med hyppige virusinfeksjoner, lever hun med angsten for å smitte andre mennesker.

Statens helsetilsyn fant det sannsynlig at søker ble påført smitte under en operasjon i 1986. Med bakgrunn i at det på denne tiden ikke foregikk systematisk testing av giverblod her i landet med henblikk på denne type virus kom Helsetilsynet til at det ikke var noe å bebreide helsevesenet. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og konklusjon.

Selv om helsevesenet ikke kunne bebreides, kom Billighetserstatningsutvalget til at søker av rimelighetsgrunner burde tilkjennes billighetserstatning. Søker fikk innvilget billighetserstatning med 25 000,-.

I klagen anføres at beløpet er for lavt og det vises til de store problemene søker har.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 25

NN, født 1958, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av skolens manglende oppfølging da han ble utsatt for mobbing og derav mangelfull opplæring. Han ble naturlig mobbeoffer da han måtte gå første «om igjen». Han er fortsatt svært dårlig til å skrive og lese, og kan ikke alfabetet. Mobbingen medførte både fysisk og psykisk tortur. I 1976 ble han innlagt på psykiatrisk klinikk etter et suicidalforsøk. Søkers påstand er manglende oppfølging fra skolens side.

Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet viste til de tiltak som ble gjort fra skolens side. Allerede i 1. klasse ble søker innkalt til undersøkelse hos skolepsykologen fordi det gikk dårlig på skolen, men moren var ikke interessert i slik undersøkelse. Skolelegen uttalte i 1966 at søker virket noe tilbakestående. Dette bekreftes av en modenhetsprøve foretatt i 1973 som viste at modenhetsalderen hans var 4 år under gjennomsnittet. Foreldrene avviste imidlertid konsekvent kontakt med skolepsykolog. Søker hadde senere både enetimer og støtteundervisning i små grupper. KUF konkluderte med at søker ikke hadde kommet spesielt dårlig ut i forhold til andre elever i samme situasjon. Fra skolens side ble det forsøkt å etablere hjelpetiltak, men motstand fra foreldrene gjorde det vanskelig. Videre fant fagdepartementet det ikke grunnlag for å kritisere lærernes opptreden, tatt i betraktning det kjennskapet en hadde til mobbing på den tiden søker gikk på skolen. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at det på 7 år ikke ble gjort henvendelser til foreldrene mens søker gikk på skolen, og at hjelpetiltakene ikke ble iverksatt før i 7. klasse.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at det ikke er overensstemmelse mellom det som hevdes om foreldrenes manglende samarbeidsvilje i klagen og de øvrige saksdokumenter. Fagdepartementet fastholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 26

NN, født 1953, har søkt om billighetserstatning av statskassen grunnet mangelfull skolegang og feil vurdering ved hans skoleplasseringer. Søkers påstand er videre at han ble oppfatte som evneveik, mens han i realiteten led av ordblindhet. Det at han ble plassert sammen med elever med langt alvorlige problemer, gjorde at han fikk liten intellektuell stimulans og ble satt tilbake i utvikling.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at ingen opplysninger fra skoletiden gav grunnlag for å hevde at det forelå en spesifikk dysleksi. Etter departementets vurdering av sakens dokumenter fant en at vedtak om opptak i spesialskole ble gjort på grunnlag av de vurderinger og undersøkelser som var vanlige på den tiden. På bakgrunn av dette kom departementet til at billighetserstatning ikke burde tilkjennes.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen stilles det spørsmålstegn ved noen av de testene søker gjennomgikk, og det understrekes at spesialskolemiljøene var svært mangelfullt utbygd på 1960-tallet med dårlig faglig kompetanse. Videre understrekes det at søker ble plassert på fem forskjellige spesialskoler, pluss 3 års skolegang i hjelpeklasse i løpet av skolegangen. Det påstås at de stadige skiftene av skolemiljø ødela søkers muligheter for en mest mulig fullstendig skolegang, og det anføres videre at testresultatene burde vært revurdert.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet kan ikke se at det som er anført i klageskrivet med vedlegg foranlediger en ny konklusjon, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 27

NN, født 1936, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring, overgrep under krigen fra politiets side og senere mobbing og trakassering fordi han var «omstreiferbarn».

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at søker ikke hadde fått den grunnskoleopplæring han hadde krav på. Departementet anbefalte å gi billighetserstatning på kr 70 000,-.

Justisdepartementet sluttet seg til fagdepartementets vurdering, men fant under henvisning til sammenlignbare saker å anbefale at det skulle ytes billighetserstatning med kr 60 000,-.

Billighetserstatningsutvalget tiltrådte Justisdepartementets vurdering og konklusjon når det gjaldt opplæringsspørsmålet. Vedrørende de øvrige erstatningskrav som var reist i søknaden bemerket utvalget at det etter praksis ikke ble gitt billighetserstatning for overgrep av «myndighetene» under krigen, og heller ikke for den mobbing som er beskrevet i søknaden. Billighetserstatning ble innvilget med 60 000,-.

I klagen anføres det at beløpet er for lavt sett i forhold til de lidelser og problemer søker har hatt og det fremheves at det bør legges større vekt på sakens individuelle forhold.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet kan ikke se at klagen inneholder nye opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartement som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 28

NN, født 1964, har søkt staten om billighetserstatning for skader påført i forbindelse med en traumatisk opplevelse i 3. eller 4. klasse i grunnskolen. Hun skulle sammen med resten av klassen hoppe ut i skolens svømmebasseng. Hun sank ned på bunnen der hun ble liggende bevisstløs til læreren dro henne opp. Etterpå følte hun seg kvalm og uvel og har etterhvert utviklet angstproblemer, muskelrykninger i ansiktet og vansker med å gå. Hun sluttet på skolen i 7. klasse og er i dag arbeidsufør.

Statens helsetilsyn viser til at det er tvilsomt om det kan sies å være årsakssammenheng mellom det forhold at søker holdt på å drukne i skolens svømmebasseng og de påståtte plagene. Det er ikke fremkommet vurderinger verken fra psykiatrisk eller nevrologisk hold som klarlegger årsakssammenhengen mellom ulykken og hennes nåværene psykiske og nevrologiske plager. Det er i den forbindelse også vist til at NN alltid har vært noe nervøs. Helsetilsynet fant på dette grunnlag ikke å kunne anbefale billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres at NN ble tvunget til å hoppe i bassenget og at lærerens opptreden således var rettsstridig. Det er videre vist til at en kombinasjon av tvang og traumatisk opplevelse nettopp kan bidra til å utvikle slik angst som NN lider under. Dette sammenholdt med de undersøkelser som er foretatt av henne må være tilstrekkelig til å fastslå årsakssammenheng.

Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye momenter som tilsier en endring av dets tidligere konklusjon. Helsetilsynet opprettholder derfor sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet har i anledning klagen bedt om en vurdering fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. KUF har foretatt en grundig gjennomgang av saken og konkluderer med at det ikke kan anses sannsynliggjort at søkerens vansker kan tilbakeføres til opplevelsen i skolens svømmebasseng eller at skolen eller enkeltlærere kan lastes for å ha handlet kritikkverdig og således ha medvirket til de vansker søkeren har hatt i ettertid.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 29

NN, født 1948, har søkt om billighetserstatning av statskassen, på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring. Søkers familie er reisende og skal av den grunn ha blitt mobbet av lærere og elever.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet betvilte ikke at søker hadde vært utsatt for mobbing. Fagdepartementet kom imidlertid til at den omstendighet at søker mangler to måneder av sin grunnskoleopplæring ikke var tilstrekkelig til å kunne tilrå billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen opprettholdes de tidligere påstander og det anføres at søker under et opphold i et barnehjem ble utsatt for en rekke overgrep fra de overordnede. Han måtte gjøre som de ønsket, ellers ble han sendt på et avstraffelsesrom. Som følge av mobbingen og på grunn av de grusomme opplevelsene på barnehjemmet har søker fått varige psykiske problemer.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner ikke å tilrå at klagen tas til følge.

Barne- og familiedepartementet kan ikke se av sakens dokumenter at søker har blitt utsatt for overgrep under sitt opphold på barnehjemmet. Videre har ikke departementet kunnskap om at barnehjemmet var «et yndet sted for potensielle overgripere», slik det hevdes i klagen. Departementet finner ikke grunnlag for å innvilge billighetserstatning.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 30

NN, født 1956, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av at hun ikke ble tatt alvorlig i forbindelse med store hodesmerter og fordi hun mener urettmessig å ha blitt nektet folketrygdytelser som ung ufør.

Helsetilsynet viste til at søkers problemer ble korrekt fulgt opp i helsevesenet, bl.a. ved 3 CT-undersøkelser i løpet av en kort periode midt på 80-tallet. Helsetilsynet konkluderte med at søker ikke hadde vært spesielt uheldig i sitt møte med helsevesenet og anbefalte ikke billighetserstatning.

Rikstrygdeverket fant at saken var behandlet i tråd med lover, forskrifter og instrukser ved flere anledninger både av trygdekontoret og fylkestrygdekontoret. Det endelige utfallet var ikke klart fordi saken var til behandling av Trygderetten. Billighetserstatning på grunn av manglende status som ung ufør ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen vises det til tidligere anførsler. Det anføres videre at søkers manglende vilje til å samarbeide om undersøkelser, som fremgår av journalmaterialet, skyldtes angst for maskinene man skulle benytte.

Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Rikstrygdeverket viser til at Trygderettens ankeutvalg enstemmig kom til at anken vedrørende fylkestrygdekontorets avslag om å vurdere søker som ung ufør ikke kunne føre frem. Rikstrygdeverket opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 31

NN, født 1939, har søkt om billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget er plassering ved en arbeidskoloni ved to anledninger 1964 og 1969 sammen med kone og to barn. Søker hevder at han i realiteten ble tvangsplassert ved arbeidskolonien. Forholdene var skrekkelige ved kolonien som var innrettet som en straffangeleir, hvor søker og hans familie ble utsatt for overgrep. Søker anfører videre at han urettmessig ble fratatt sine fire barn. De to eldste ble fratatt i 1965, mens de yngste i 1969/70.

Av hensyn til saksbehandlingstiden ble saken behandlet i to omganger av Billighetserstatningsutvalget. Sosial- og helsedepartementet viste til at søker ved begge anledningene hadde søkt om opptak ved arbeidskolonien, og fant at han ikke var å anse som tvangsplassert på arbeidskolonien. Departementet viste til at det første oppholdet var en betingelse for prøveløslatelse, mens det til det andre ikke var knyttet noe slikt vilkår. På bakgrunn av saksdokumentene kunne ikke departementet ta stilling til overgrepene og påstandene om strenge straffer, frihetsinnskrenkninger m.m. under oppholdet. Sosial- og helsedepartementet anbefalte ikke å innvilge billighetserstatning.

Vedrørende den barnevernrettslige siden av saken uttalte Barne- og familiedepartementet at det etter deres syn ikke var noe å bebreide det offentlige. Foreldrene hadde samtykket til overtagelse av omsorgen for de to eldste barna. Når det gjelder de to yngste barna kunne ikke departementet ta stilling til dette spørsmålet p.g.a. manglende dokumentasjon. Billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Justisdepartementet bemerket at selv om forholdene ved arbeidskolonien ikke tilfredsstilte kravene til institusjoner i 1990-årene, så kan ikke dagens standard være målestokken. Uten nærmere dokumentasjon kunne det ikke legges til grunn at de generelle forholdene ved arbeidskolonien var slik at de kvalifiserte til erstatning, som i såfall måtte tilkjennes alle som hadde oppholdt seg der. Departementet sluttet seg videre til Barne- og familiedepartementets vurdering.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurderinger, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker har påklaget begge vedtakene. Det anføres at det ved arbeidskolonien ble foretatt medisinske forsøk på tatere i leiren. Videre anføres det at siden arkivmaterialet bevisst er ødelagt bør det ikke stilles samme krav til dokumentasjon for de nevnte overgrep. Vedrørende den barnevernfaglige delen anføres det at den offisielle begrunnelsen for omsorgsovertakelse var at søker ikke kunne underholde seg selv eller sin familie, men dette kunne aldri la seg gjøre når søker fikk netto utbetalt kr 80,- pr. uke. Søker anfører videre at arbeidskolonien i realiteten hadde lagt opp et løp der barna skulle skilles fra sine omstreiferforeldre. Det understrekes i klagen at foreldrene ble tvunget til å samtykke til overtakelse av foreldreansvaret.

Sosial- og helsedepartementet viser til at det ikke foreligger nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Barne- og familiedepartementet kan ikke se at det fremkommer nye opplysninger i klagen som skulle tilsi endret vurdering. Departementet er enig med at misjonen som drev arbeidskolonien hadde som formål å fjerne omstreifernes barn fra sine foreldre så tidlig som mulig. Departementet kan imidlertid ikke se at søker har kommet spesielt uheldig ut sammenlignet med andre omstreifere som har blitt fratatt sine barn på grunn av manglende omsorgsevne.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 32

NN, født 1936, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av fysisk og psykisk mishandling i fosterhjemmet og de institusjoner han ble plassert på. Det søkes også om erstatning for generell tilsidesettelse og forsømmelse av omsorgsansvar, samt mangelfull skolegang.

Barne- og familiedepartementet antok at det var riktig å overta omsorgen for gutten og plassere ham utenfor hjemmet. Når det gjaldt spørsmålet om søker hadde blitt utsatt for mishandling i fosterhjemmet og barnehjemmene kunne ikke departementet se at dette var dokumentert. For et av de tilfellene som var påberopt kom imidlertid departementet til at søker hadde vært utsatt for kritikkverdig behandling, antagelig også mishandling. Departementet vurderte ingen av flyttingene isolert sett som klanderverdige, men ut fra en helhetsvurdering kom departementet til at barneverntjenesten burde ha jobbet mer med å skaffe gutten stabilitet. På denne bakgrunn kom departementet til at søker burde tilkjennes billighetserstatning på kr 50 000,-.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet var av den oppfatning at en bedre opplæringssituasjon kunne ha vært tilrettelagt tatt i betraktning det betydelige hjelpeapparatet Osloskolen rådet over også på denne tiden. Påstandene om hardhendt og ydmykende behandling fant departementet vanskelig å ta stilling til. Departementet kom til at søker hadde kommet spesielt uheldig ut, og anbefalte billighetserstatning med kr 75 000,- for skoledelen.

Justisdepartementet sluttet seg til fagdepartementenes vurdering og konklusjon.

I motsetning til Barne- og familiedepartementet fant Billighetserstatningsutvalget ikke å kunne legge til grunn at søker hadde vært utsatt for overgrep i noen av de tilfellene som var nevnt i søknaden. Utvalget fant under tvil å kunne gi billighetserstatning på kr 75 000,- for skoleproblemene.

Søker har påklaget vedtaket hva angår den barnevernfaglige siden av saken. I klagen fastholdes det at han er blitt utsatt for fysisk og psykisk mishandling. Det hevdes videre at han skal ha blitt tvangsmedisinert ved flere anledninger på en av skolene. Mishandlingen skal ha medført psykiske problemer som søker fortsatt sliter med i dag.

Barne- og familiedepartementet kan ikke se at det foreligger nye opplysninger som kan foranledige en endret vurdering fra departementets side. Når det gjelder påstanden om tvangsmedisinering, kan ikke departementet se at dette er dokumentert. På bakgrunn av det ovennevte anbefaler departementet at klagen ikke tas til følge.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 33

NN, født 1924, har søkt om billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget for søknaden er at hans tuberkulose burde ha vært diagnostisert tidligere etter hans tjeneste i Tysklandsbrigaden. Sykdommen forhindret søkeren i en planlagt karriere i Forsvaret. Søker hevder videre at han urettmessig ble fratatt avansement i Forsvaret på grunn av uriktig lav ansiennitet.

Søker fikk først avslag av Billighetserstatningsutvalget, men i forbindelse med klagebehandlingen kom det frem nye opplysninger.

Statens helsetilsyn fant i klageomgangen at søker burde ha vært tatt ut av tjeneste på et tidligere tidspunkt etter positive røntgenfunn og at en raskere reaksjon kunne ha hatt en positiv innvirkning på sykdomsforløpet. Helsetilsynet anbefalte en billighetserstatning på kr 50 000,-.

Forsvarsdepartementet var av den oppfatning at sykdommen i seg selv ikke burde danne grunnlag for billighetserstatning. Det forhold at søker hadde fått fastsatt dårlig ansiennitet, dannet imidlertid etter departementets vurdering grunnlag for billighetserstatning, da det ikke kunne utelukkes at feilaktig ansiennitetsplassering hadde hatt betydning for senere opprykk. Departementet anbefalte å innvilge billighetserstatning med kr 10 000,-.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementenes vurdering, og billighetserstatning ble innvilget med kr 60 000,-.

I klagen anføres det at erstatningsbeløpet er satt bemerkelsesverdig lavt med tanke på de feil som er innrømmet av faginstansene.

Statens helsetilsyn og Forsvarsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sine tidligere tilrådinger.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 34

NN, født 1963, har søkt om billighetserstatning fra statskassen grunnet det økonomiske og ikke-økonomiske tap hun har hatt ved å få sine to barn ulovlig bortført av barnas far. Videre fremsettes det påstand om at påtalemyndigheten er å bebreide i saken. Endelig dom i barnefordelingssaken av 28. oktober 1990 fastslo at søker alene skulle ha foreldreansvar og daglig omsorg for barna. Faren bortførte barna før denne dommen forelå. Søker har ikke sett sine barn etter bortføringen.

Justisdepartementet viste til at det gikk et halvt år fra barna ble bortført og til forholdet ble begjært påtalt. Påtalebegjæringen ble av søker trukket tilbake vel et halvt år senere. Barnas far ble pågrepet og avhørt for den påståtte kidnappingen, men siden man hadde grunn til å tro at barna var i land X var det lite politiet kunne gjøre for å få barna tilbake. Justisdepartementet kom til at politiet fulgte opp saken på en adekvat måte, og påtalemyndighetens rolle ikke kunne danne grunnlag for billighetserstatning. Departementet bemerket at det etter fast praksis ikke gis billighetserstatning på grunnlag av en vanskelig livssituasjon, med mindre det offentlige har hatt innflytelse på det inntrufne og kan klandres. På dette grunnlag anbefalte departementet at det ikke ble tilkjent billighetserstatning.

Billighetserstatningsutvalget tiltrådte Justisdepartementets vurdering og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen anføres det at saken fikk en meget beklagelig håndtering i X byrett i 1988 og det gjentas at politi- og påtalemyndigheten ikke prioriterte saken tilstrekkelig høyt. Det vises også til det store tapet søker har lidt, både økonomisk og ikke-økonomisk.

Justisdepartementet vil bemerke at dommen i byretten ble omgjort etter anke og mener at det ikke bør åpnes for å innvilge billighetserstatning for domstolsavgjørelser som senere er overprøvet. Departementet kan for øvrig ikke se at klagen inneholder nye opplysninger.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 35

NN, født 1915, har søkt om billighetserstatning av statskassen. Grunnlaget for søknaden er påstand om at søker skal ha fått for lite i erstatning etter Tafjord-ulykken i 1934, fordi kommunen ikke oppnevnte verge for henne. Etter Tafjord-ulykken ble det foretatt en stor landsinnsamling av midler til skadelidte. En fordelingskomité nedsatt av Justisdepartementet foretok utdelingen.

Kommunal- og arbeidsdepartementet bemerket at kommunen etter vergemålsloven hadde en plikt til å oppnevne verge. Etter fagdepartementets oppfatning kom søker likevel ikke spesielt uheldig ut i forhold til andre overlevende etter ulykken. Familier fikk etter ulykken tildelt fra kr 25 000,- til kr 22 000,- kroner og nedover. Søkers familie fikk tildelt nærmere kr 16 000,-. Fagdepartementet hevdet at det ikke var grunnlag for å anta at NN ville fått større erstatning selv om verge var oppnevnt. Fagdepartementet påpekte videre at NN senere, etter oppnådd myndighetsalder, kunne ha søkt om støtte fra det opprettede Tafjordfondet.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen presiserer søkeren at hennes familie var den eneste som mistet hjemmet sitt, og at hun dertil mistet sine foreldre og åtte søsken.

Kommunaldepartementet kan ikke se at det i klageomgangen har kommet frem nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 36

NN, født 1956, har søkt om billighetserstatning fra statskassen. Grunnlaget er psykiske problemer han skal ha blitt påført som følge av seksuelle overgrep i barndommen. Første gang overgrep skjedde var han 9 år. Han ble befølt i skrittet og onanert av faren til en lekekamerat. Han måtte også onanere overgriper. Forholdet gjentok seg ved ytterligere to anledninger. Søker hevder også å ha blitt onanert av sin onkel ved en anledning, da han var 11 år. Disse overgrepene skal ha medført at søker fortsatt sliter med skyldfølelse, og at hans forhold til kvinner er vanskeliggjort.

Justisdepartementet kom på bakgrunn av den foreliggende dokumentasjon til at det ikke kunne ansees som tilstrekkelig sannsynliggjort at overgrepene hadde funnet sted.

Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets uttalelser og konklusjon, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

Søker har klaget over vedtaket. Det vises til anførslene i søknaden, i tillegg er det lagt ved ytterligere dokumentasjon.

Slik Justisdepartementet kan se det, er det fortsatt ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at overgrep har funnet sted. Departementet bemerker at det ved vurderingen av om seksuelle overgrep skal ha funnet sted stilles strenge krav til dokumentasjon, i alminnelighet kreves bl. a. en utfyllende erklæring fra medisinsk/psykologisk fagpersonell. Justisdepartementet fastholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 37

NN, født 1963, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunnlag av senvirkninger etter seksuelle overgrep i barndommen. Skadevolder skal ha vært hennes far og farfar. Overgrepene skal ha pågått fra hun var fire år, og frem til elleveårsalderen. Overgrepene skal ha bestått av beføling, oralsex og samleier fra hun var i syvårsalderen. Søker viser til at overgrepene har medført store psykiske og sosiale problemer og til at hun har hatt store problemer med å forholde seg til familien og menn. Hun har flere selvmordsforsøk bak seg.

Justisdepartementet fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at søkeren ble utsatt for seksuelle overgrep av far og farfar, og at søkerens nåværende lidelser har sammenheng med overgrepene. I bevisvurderingen la Justisdepartementet betydelig vekt på sakkyndiges uttalelser. Etter en helhetsvurdering fant departementet det rimelig å anbefale billighetserstatning med kr 100 000,-.

Billighetserstatningsutvalget tiltrådte Justisdepartementets vurdering og billighetserstatning ble tilkjent med kr 100 000,-.

Det er klaget over beløpets størrelse. I tillegg til tidligere anførsler viser søker til at overgrepene har fått mer alvorlige konsekvenser for henne enn for mange andre incestofre.

Justisdepartementet bemerker at billighetserstatningsordningen ikke skal ta sikte på å dekke det samlede økonomiske tap, men være en «håndsrekning». Søkeren har i dette tilfelle fått innvilget billighetserstatning i samsvar med Billighetserstatningsutvalgets praksis i lignende saker.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 38

NN, født 1954, har søkt om billighetserstatning av statskassen på grunn av seksuelle overgrep og voldelige overgrep i søkers tidlig barndom, Skadevolder skal ha vært søkerens far, onkel, fars arbeidsgiver, andre menn samt en dame i nabolaget. Hun skal ha blitt utsatt for vaginale, anale og orale overgrep av svært grov karakter. Søker lider av psykiske og psykosomatiske plager. Hun har hatt fullstendig hukommelsesblokade mot sin barndom. Traumatiske minner om overgrep har kommet frem etter flere år med behandling.

Justisdepartementet fant det vanskelig å kunne ta stilling til sannsynligheten for at hver enkelt hendelse har funnet sted. Departementet fant det også vanskelig å ta stilling til hvor mange overgripere som skulle ha forbrutt seg mot søker. Justisdepartementet fant likevel, etter en helhetsvurdering av den foreliggende dokumentasjon, å kunne anbefale at det ble innvilget billighetserstatning til søker med kr 100 000,-.

Billighetserstatningsutvalget tiltrådte Justisdepartementets vurderinger, og billighetserstatning ble innvilget med kr 100 000,-.

I klagen anføres at beløpet ikke er i samsvar med søkers lidelser og at det bør tilkjennes billighetserstatning begrenset oppad til kr 500 000,-.

Justisdepartementet viser til at erstatningen er skjønnsmessig fastsatt i samsvar med praksis i sammenlignbare saker og opprettholder sin tidligere tilråding.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 39

NN, født 1951, har søkt om billighetserstatning fra statskassen. Grunnlaget er seksuelle overgrep i barndommen. Det seksuelle misbruket skal i hvert fall en gang ha bestått i at søker måtte onanere sin far da hun var 6 år. Søker tror også at hun skal ha blitt utsatt for overgrep ved andre anledninger, men kan ikke huske disse overgrepene. Skadevolder skal også ha onanert seg selv foran sin unge datter ved en rekke anledninger. Søker lider i dag av psykiske problemer som følge av overgrepene. Hun har dårlig forhold til sin kropp, og det er vanskelig for henne å fungere i et parforhold. Hun lider også av søvnproblemer i tillegg til at hun har smerter i ledd og muskulatur som følge av spenninger i kroppen.

Justisdepartementet fant på bakgrunn av dokumentasjonsmaterialet at det var tilstrekkelig sannsynliggjort at søker hadde blitt tvunget til å onanere sin far ved minst en anledning, og at hun ved noen andre anledninger hadde vært utsatt for svært upassende oppførsel fra sin far. Justisdepartementet anbefalte å innvilge billighetserstatning med kr 30 000,-.

Billighetserstatningsutvalget tiltrådte Justisdepartementets vurdering og konklusjon, og tilføyde at det også var å anse som tilstrekkelig sannsynliggjort at det dels forelå årsakssammenheng mellom overgrepene og søkers psykiske problemer. Billighetserstatning ble innvilget med kr 30 000,-.

Søker har klaget over beløpets størrelse. Hun viser til sine tidligere anførsler, og understreker at beløpet ikke står i rimelig forhold til de psykiske lidelsene hun ble påført.

Justisdepartementet bemerker at det innvilgede beløp er i samsvar med praksis i tilsvarende saker.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.

Sak nr 40

NN, født 1942, har søkt om billighetserstatning av statskassen fordi han skal ha blitt utsatt for fysisk mishandling i et barnehjem. Søker var i barnehjemmet fra 1947 til 1954. Mishandlingen skal ha bestått av pryl med linjal, ørefik og ris. Han skal i alle fall ved én anledning ha blitt slått bevisstløs med en stav. Som følge av mishandlingen skal han ha lidt av depresjoner i flere år, og gjort selvmordsforsøk. Hans omfattende psykiske problemer er årsaken til at han ikke fikk ytterligere skolegang, og til at han ikke har lyktes i arbeidslivet.

Barne- og familiedepartementet fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at søker ble utsatt for fysisk mishandling. Måteholden refselse av barn i form av ørefik og ris var en tillatt og til dels vanlig del av barneoppdragelsen på den tiden. Departementet fant det imidlertid sannsynlig at søkers oppvekst på barnehjemmet kunne ha innvirket på hans senere psykiske helse. På tross av at han hadde hatt vanskelige oppvekstvilkår, kom departementet til at billighetserstatning ikke var å anbefale.

Justisdepartementet sluttet seg til fagdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke anbefalt.

Etter en samlet vurdering, der flertallet bemerket at bevisspørsmålet var tvilsomt, innvilget Billighetserstatningsutvalget under dissens billighetserstatning med kr 60 000,-.

Søker har klaget over beløpets størrelse. Det anføres at beløpet ikke i står i samsvar med hans inntektstap og de psykiske skadevirkningene.

Barne- og familiedepartementet viser til sin tidligere vurdering, og anbefaler at klagen ikke tas til følge.

Justisdepartementet som sekretariat for Billighetserstatningsutvalget fremmer med dette klagen.