4 Forholdet til norsk rett

Tiltak mot urimelig handelspraksis er i dag regulert i lov av 16. juni 1972 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven). Loven skal sikre at næringsdrivende opptrer redelig overfor hverandre og forbrukerne, og forbyr generelt handlinger som er urimelige eller villedende.

Direktivets sentrale bestemmelse om urimelig handelspraksis har klare likhetstrekk med forbudet mot urimelige markedsføringstiltak i nordisk lovgivning. I den norske markedsføringsloven er bestemmelsen utformet slik at markedsføring ikke skal være «urimelig» eller i strid med «god markedsføringsskikk». Bestemmelsen er fleksibel slik at den kan tilpasses nye markedsføringsformer og -kanaler, og utviklingen over tid av hva som oppfattes som urimelig markedsføring. Den nærmere utdypningen av innholdet av bestemmelsen skjer gjennom Forbrukerombudets og Markedsrådets praksis.

Virkeområdet til generalklausulen i markedsføringsloven er videre enn direktivets, ettersom loven også gjelder næringsdrivende imellom og ikke har direktivets begrensninger med hensyn til «smak og anstendighet» og helse og sikkerhet. Begrepet «handelspraksis» er på den annen side noe videre, ved at det omfatter handlinger både før, under og etter avtaleinngåelse. Direktivets bestemmelser og kriterier for villedende handlinger og villedende utelatelser synes også å peke mot en forståelse som ligger nær markedsføringslovens bestemmelser om villedende forretningsmetoder og utilstrekkelig veiledning, og den praksis som er utviklet. Ulikhetene i virkeområder sett i sammenheng med at direktivet totalharmoniserer, innebærer at det er behov for lovendringer. Det er heller ikke grunnlag for å fastslå at praksis etter dagens lov på alle områder sammenfaller med direktivets krav, noe som også tilsier at markedsføringsloven må endres.

Direktivets bestemmelser om aggressiv handelspraksis har ingen parallell i markedsføringsloven. Selv om Forbrukerombudets og Markedsrådets praksis med hensyn til å anvende urimelighetskriteriet overfor aggressiv markedsføring må antas å ligge nær direktivets standard, er det heller ikke her grunnlag for å konstatere likhet. En bestemmelse om aggressiv handelspraksis må derfor tas inn i markedsføringsloven.

Eksemplene i «svartelisten», med angivelse av handelspraksis som under enhver omstendighet skal vurderes som urimelig, ville for en stor del også blitt rammet av den norske markedsføringsloven. Listen er imidlertid en del av et totalharmoniseringsdirektiv, og bør antakelig tas inn i norsk rett som den er. Det er foreslått at dette gjøres i en forskrift til markedsføringsloven.

Direktivet endrer direktiv 84/459/EØF om villledende reklame, direktiv 97/7/EF om fjernsalg og direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester. Disse endringene er imidlertid bare konsekvenser av det nye direktivet, og innebærer ikke behov for endringer i norsk rett. Direktiv 98/27/EF om nedlegging av forbud og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2006/2004 om samarbeid mellom håndhevingsmyndigheter endres for å gi nasjonale myndigheter kompetanse til å håndheve direktivets regler ved handlinger som får konsekvenser i en annen EØS-stat enn der de er foretatt. Endringene ivaretas gjennom endringer i forskrifter til markedsføringsloven.