5 Den særskilte ordningen etter pbl. § 3-3

Etter § 3-3 tredje ledd i plan- og bygningsloven skal kommunestyret sørge for å etablere en særskilt ordning for å ivareta barn og unges interesser i planleggingen.

Intensjonen bak ordningen er at vedkommende som har denne funksjonen skal bidra til at barn og unges interesser skal bli bedre synliggjort og ivaretatt i all plan- og byggesaksbehandling etter denne loven. Den som innehar funksjonen, skal på et tidlig tidspunkt gis innsikt og rett til å uttale seg i de deler av saksbehandlingen og planleggingen som berører barn og ungdom.

Departementet foreslår at vedkommende/funksjonen omtales som barn og unges talsperson, barna- og de unges talsperson eller barne- og ungdomsrepresentant, alternativt barnerepresentant(man er barn til man er myndig).

Vi omtaler «ordningen» her som barn og unges talsperson/barnerepresentant.

5.1 Politisk vedtak ved oppnevning

Kommunen kan selv velge om ordningen som etableres for å ivareta barn og unges interesser vedtas av de folkevalgte eller om det skal delegeres til administrasjonen. I mange kommuner blir vedkommende som skal inneha funksjonen formelt valgt av kommunestyret, og ofte gjelder utpekingen hele valgperioden. I noen kommuner er utpekingen delegert til administrativt nivå, til eksempelvis virksomhetsleder/etatsleder for skole og oppvekst eller kultur og fritid.

Uavhengig av valg av ordning må kommunen avklare organisatorisk tilknytning.

5.2 Varsel om etablering av ordning

Kommunen skal melde til statsforvalteren med kopi til fylkeskommunen om hvem som er utpekt til å ivareta denne oppgaven. Det må dokumenteres at kommunen har en slik ordning, hvordan den er organisert og hvordan den håndteres i plan- og byggeprosessene.

5.3 Kommunedirektørens oppgaver og myndighet overfor talspersonen

Kommunelovens § 13-1 andre ledd sier følgende om forholdet mellom den person som er satt til å inneha funksjonen og kommunaldirektøren oppgaver og myndighet:

«Kommunedirektøren skal lede den samlete kommunale eller fylkeskommunale administrasjonen, med de unntak som følger av lov, og innenfor de instrukser, retningslinjer eller pålegg kommunestyret eller fylkestinget gir.»

Videre har også kommunedirektøren etter § 25-1 ansvaret for internkontrollen i kommunen. Dette er blant annet å sikre at lover og forskrifter følges.

Det vil derfor ikke være innenfor styringsretten å instruere vedkommende til ikke å ivareta barn og unges interesser. På den andre siden kan instruksjonsretten benyttes til å sikre at vedkommende faktisk gjør jobben med å ivareta disse interessene på en god måte.

5.4 Den særskilte ordningen: møte-, tale- og forslagsrett

I kommuneloven § 13-1 femte ledd heter det at kommunedirektøren har møte- og talerett i alle kommunale eller fylkeskommunale folkevalgte organer med unntak av kontrollutvalget. Kommunedirektøren kan også la en av sine underordnede utøve denne retten på sin vegne. I kommuneloven § 11-5 om møteoffentlighet står det at alle har rett til å være til stede i møter i folkevalgte organer, så lenge møtet ikke er lukket etter bestemmelsene i § 11-5 andre til femte ledd.

Departementet anbefaler derfor at den som utpekes til barn og unges talsperson/barnerepresentanten er ansatt i kommunens administrasjon. Vedkommende har da møterett og talerett i disse møtene.

Dersom vedkommende som innehar funksjonen som barn og unges talsperson/barnerepresentant ikke er ansatt i kommunen, anbefaler Kommunal- og moderniseringsdepartementet at kommunestyret vedtar at vedkommende gis møterett og talerett til disse møtene når de aktuelle sakene behandles og at dette går frem av instruksen.

Ifølge kommuneloven er det kun de folkevalgte som har forslagsrett i møter for folkevalgte. De folkevalgte kan heller ikke gi kommunedirektøren eller en av dennes underordnede, som eksempelvis barn- og unges talsperson, en rett til å formelt fremme forslag til vedtak i saker på møtene.

Det er slik at det må være en av folkevalgte som formelt må fremme forslag til vedtak i den aktuelle saken. Dette forslaget kan imidlertid komme som følge av innspill fra talspersonen eller barnerepresentanten.

Det er kommunens ansvar at barn og unges talsperson/barnerepresentanten blir innkalt til disse møtene.

5.5 Protokolltilførsel

Dersom barn og unges talsperson/barnerepresentanten mener at barn- og unges interesser ikke blir ivaretatt i plan- eller byggesaksprosessen etter plan- og bygningslovens bestemmelser, eller er i strid med Rikspolitiske retningslinjer for barn og planlegging, kan kommunen åpne for at vedkommende skal kunne gi en uttalelse som blir tatt med i protokollen fra møtet som protokolltilførsel.

Barn og unges talsperson/barnerepresentanten kan altså gis rett til å fremme protokolltilførsel, men har som kommunalt oppnevnt ikke adgang til å klage over vedtak.

5.6 Instruks for ordningen

Kommunestyret bør utarbeide og vedta egen arbeidsinstruks for den særskilte ordningen om barn og unges talsperson/barnerepresentant .

5.7 Hvem bør utpekes som barn og unges talsperson?

Kommunal- og moderniseringsdepartementet anbefaler at kommunen peker ut én person som ivaretar denne ordningen/rollen/oppgaven. Videre anbefaler departementet det at den som pekes ut ikke er politisk valgt og sitter i planutvalg eller det organet som behandler planer og byggesaker. Det bør også utpekes en vararepresentant.

Departementet foreslår at vedkommende omtales som barna- og de unges talsperson, barn og unges talsperson, eller barne- og ungdomsrepresentant, alternativt barnerepresentant(man er barn til man er myndig).

Departementet anbefaler at den som blir barna- og de unges talsperson har barnefaglig kompetanse eller erfaring fra arbeid med barn og unge eller evt. rekrutteres fra sektorer som har kunnskap om barn og ungdom. Denne kompetansen skal nyttiggjøres, slik at problemstillinger knyttet til barn og unges interesser får oppmerksomhet, blir belyst og løsninger blir diskutert når planer og byggesaker utarbeides, fremmes for og behandles av de folkevalgte organer.

5.8 Tilrettelegging og opplæring

Kommunen må legge til rette for at vedkommende som innehar funksjonen gis opplæring. Det er nødvendig at den utpekte settes i stand til å forstå plansystemet, får kjennskap til relevant lovverk og kunnskap om plan- og byggesaksbehandlingen. Det anbefales at den utpekte og etat med ansvar for kommunal planlegging gis mulighet for nært samarbeid.

Videre bør det etableres et apparat for oppfølging, veiledning og faglig støtte i kommunen til den som får dette ansvaret. Det anbefales at det etableres en arbeidsgruppe som fungerer som et diskusjonsforum og et støtteapparat for denne ordningen. Det anbefales også at det etableres et nært samarbeid mellom den som blir tildelt denne funksjonen og koordinatorer for lokale kriminalitetsforebyggende tiltak og folkehelse.

Videre må kommunen tilrettelegge slik at vedkommende har en arbeidssituasjon, (stillingsbrøk, kontorplass mv) som gjør det mulig å utføre denne funksjonen.

5.9 Mulige løsninger/modeller for ordningen

Under presenteres noen modeller for hvem som kan utpekes i denne ordningen som barn- og unges talsperson/barnerepresentant. Disse har allerede funksjoner som innebærer kunnskap om kommunen og lokalmiljøet som vil ha stor mer- og overføringsverdi når det kommer til å ivareta barn og unges interesser i plan- og byggesaker. Erfaringer tilsier at dette kan være gode løsninger.

5.9.1 Folkehelsekoordinator

For å sikre et systematisk folkehelsearbeid i kommune, herunder innhente informasjon til den pålagte oversikten over folkehelseutfordringene og foreta analyser, jf. folkehelselovens § 5, samt foreslå og iverksette tiltak, vil det være behov for kompetanse og ressurser. Selv om det ikke er et krav i folkehelseloven har mange kommuner opprettet en stilling som folkehelsekoordinator.

Folkehelsekoordinator arbeider både med forankring av folkehelsearbeidet i kommunen og til dels med konkrete tiltak, koordinerer, legger til rette og initierer innsats og bidrar til kartlegging av helsetilstanden i befolkningen. Folkehelsekoordinator skal drive systematisk og langsiktig samfunnsplanlegging for å bedre folkehelsen.

En viktig del av jobben som folkehelsekoordinator er å få folkehelsearbeidet forankret i kommunens planlegging både politisk og administrativt.

Gjennom oversiktsarbeidet vil folkehelsekoordinatoren være kjent med barn og unges oppvekstvilkår og i hvilken grad nærmiljøet har trygge og tilgjengelige aktivitetsfremmende omgivelser, og om det eksempelvis er mulig å gå og eller sykle til skole og fritidsaktiviteter.

Det vil være nyttig kunnskap for en som skal påse at kommunen ivaretar barn og unges interesser.

5.9.2 Sekretær for barne- og ungdomsråd

Alle kommuner og fylkeskommuner skal ha ungdomsråd eller annet medvirkningsorgan for ungdom. Dette medvirkningsorganet/ungdomsrådet har behov for administrativ hjelp for at det skal fungere optimalt. Mange kommuner har gitt sekretæroppgaven til en av sine ansatte. Sekretæren har da som oppgave å kalle inn til møter, skrive referater og følge opp barne- og ungdomsrådet på andre måter.

Denne sekretæren kan være aktuell til også å ivareta barn og unges interesser i plan- og byggesaksprosessene. Denne kombinasjonen har vist seg å være hensiktsmessig, da sekretæren for disse rådene har nær kontakt med barn og unge og vet hva de er opptatt av i forhold til sine oppvekstsvilkår, kjenner deres ønsker og behov, bruk og opplevelser av nærmiljøet. I tillegg får vedkommende også kontakt med kommuneadministrasjonen og dermed bred kompetanse på området barn/unge og medvirkning.

5.9.3 Koordinatorer lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT/SALTO)

Om lag 200 kommuner har etablert stilling som koordinatorer for samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak for barn og unge, etter den såkalte SLT-modellen. SLT står for Samordning av lokale rus og kriminalitetsforebyggende tiltak. Modellen ble utviklet av Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD). I Oslo kalles det SaLTo.

I dette koordinerende arbeidet handler det om å skape arenaer der lokale krefter fra ulike sektorer kan utveksle erfaringer, utarbeide felles strategier og utforme målrettede tiltak tilpasset lokale utfordringer. De har gjennom sitt nettverk og arbeidsform opparbeidet en verdifull kompetanse om sammenhenger mellom nærmiljøets fysiske utforming og hvorvidt det oppleves trygt, variert, spennende, aktivitetsfremmende for barn og unge og om det er sosialt inkluderende eller ikke.

Sentrale parter er skole, barnevern, helse-/sosialetat og politiet. Mange av disse koordinatorene er også utpekt som barnerepresentanter da de har en kompetanse og innsikt som viser seg å være svært nyttig i planleggingen.

Ved å inneha begge funksjoner, kan koordinatorene delta der planer presenteres, vurderes og diskuteres og har mulighet for å gi innspill knyttet til kriminalitetsforebyggende aspekter og tiltak.