*** NETTSAK PUBLISERT I UKA ETTER SENDINGEN***

Snart en uke har gått siden NRK Brennpunkt sendte sitt program om F-35 og det norske kjøpet av nye kampfly, men i ettertid har ikke debatten programmet skapte først og fremst handlet om F-35. I stedet har mange kommentatorer pekt på hvordan Brennpunkt dekket flykjøpet, og at Kampflyprogrammet valgte å respondere gjennom sosiale medier.

- At det blir debatt av hvordan media jobber rundt slike viktige saker syns jeg bare er naturlig. De må tåle et kritisk søkelys like mye som vi gjør. Det var likevel ikke dette som var hovedmålet vårt. Vi vil få frem fakta, og Brennpunkt-sendingen var et tidspunkt da vi hadde manges oppmerksomhet og vi ville bruke anledningen til å snakke direkte til dem og gjøre oss tilgjengelige for spørsmål, sier programdirektør Anders Melheim.

NRK melder at 480 000 så sendingen, og selv om bare et fåtall av disse fikk med seg kommentarene fra Kampflyprogrammet mener programdirektøren likevel at tiltaket var vellykket.

- Det viktigste for oss var at de som ville skulle få muligheten til å høre direkte fra oss om F-35 og hva våre fagpersoner mener om flyet og programmet. Dette var det mange som benyttet seg av, og enda flere som la merke til. Vi har fått en mengde gode tilbakemeldinger og hundrevis av nye følgere på Twitter, så alt i alt mener jeg har nådd målene våre, sier Melheim.

Større bruk av egne nettsider og sosiale medier er del av en større og bevisst strategi fra Kampflyprogrammet ofgForsvarsdepartementet for å gi de som ønsker det en bedre mulighet til å følge utviklingen i programmet. 

- Vi innser at mye av det som skjer i utviklingen av F-35 kanskje ikke er av like stor interesse for de større norske mediene. Istedet vil vi bruke de midlene vi selv har tilgjengelig til å tilby oppdatert informasjon til de som ønsker det. Bare fordi avisene ikke skriver om det betyr ikke at ingen er interessert, sier Melheim.

- Som en del av informasjonsarbeidet vil vi blant annet legge ut en detaljert faktaartikkel i dag med en grundig gjennomgang av alle de viktigste temaene som Brennpunkt gikk gjennom. Vi håper den kan hjelpe med å gi enda litt mer informasjon om status rundt F-35, og om noen har spørsmål til opplysningene vi kommer med så håper vi at lar høre fra seg på Twitter. Vi svarer gjerne, avslutter Melheim. 

Kommentarer og fakta fra Kampflyprogrammet om teamene diskutert i Brennpunkt.

Klikk en link for å gå direkte til det aktuelle temaet:

• Tekniske påstander
• Status i partnerlandene
• F-35-prosessen i Canada
• Det norske kjøpet av nye kampfly
• Økonomi og kostnader

Tekniske påstander

• De tekniske påstandene rundt F-35 som ble presentert i Brennpunkt stemmer ikke.
• F-35 har i testingen allerede bevist at det har egenskaper kritikerne mener burde være umulig. 

Etter vår vurdering er mange av de ulike påstandene om som kom frem i dokumentaren ikke riktige. F-35 er et svært kapabelt fly som vil tilfredsstille norske krav. Dette betyr ikke at F-35 er bedre enn alle andre fly på alle områder, men at det samlet har de kapasitetene vi trenger for fremtidens norske forsvar.

Litt om bakgrunnen rundt utformingen av F-35

Klikk bildet for å se faktaarket i full størrelse.

Alle kampflyprogrammer må gjøre kompromisser i hvordan flyene bygges og utformes. Faktorer som vekt, ytelse, sensorer, våpenkapasitet og kostnader må balanseres for å finne den løsningen som passer best til de oppdragene en skal løse og de midlene en har tilgjengelig. Tradisjonelt har hovedfokuset vært på ren fysisk ytelse i form av motorkraft og manøvreringsevne for å produsere kampfly som er optimert for å bekjempe andre fly i nærkamp i luften. Dette har endret seg gradvis over tid, og dagens kampfly bygges for å være såkalte multirollemaskiner som skal løse en rekke forskjellige oppdrag. F-35 er et av de første flyene som bygges som en multirollemaskin fra grunnen av, som vil si at selv om F-35 settes til å løse et luft-til-bakke oppdrag skal det fortsatt ha best mulig ytelse i et luft-til-luft oppdrag. Dette er vanskelig å oppnå med tidligere maskiner, som for eksempel F-16, hvor det å utstyre flyet for et luft-til-bakke oppdrag går på bekostning av ytelse i luft-til-luft rollen. Dette skjer bare i liten grad med F-35, hvor ytelsen påvirkes svært lite av å bære full intern våpenlast.

Illustrasjonen viser to fly utstyrt for samme oppdrag. F-16 til høyre påføres store begrensninger i hastighet og manøvreringevne på grunn av at nødvendige våpen, systemer og drivstoff må bæres utvendig (Bilde: Lockheed Martin)

Det er mange som har uttrykt bekymring for at denne multirolle-tilpasningen vil gjøre F-35 mindre effektivt i tradisjonelle luft-til-luft operasjoner, dvs kamp med andre fly. Vår analyse viser at dette ikke er riktig. F-35 har mer enn tilstrekkelig hastighet til å fungere i avskjæringsoppdrag, sammen med en rekkevidde og manøvrerbarhet som er like god som, og i noen tilfeller bedre enn det mer rendyrkede luft-til-luft maskiner kan levere når de bærer tilsvarende drivstoffmengde og våpenlast. I tillegg er det utstyrt med sensorer og systemer som gir det overlegen situasjonsforståelse. Les mer om hvordan dette påvirker flyets evne i luftkamper her.

Gjennom den analysen som ble gjennomført i forbindelse med den norske konkurransen ble det klart at de fordelene F-35 får gjennom dette nye designet gir det store fordeler i fremtidige operasjoner. F-35 kan på egen hånd utføre oppdrag dagens kampfly må få støtte fra en lang rekke ulike spesialfly for å kunne gjøre. Norge har ikke mulighet til å ha en slik flåte av ulike fly alene. F-35 sikrer dermed at Norge mer effektivt kan verne om egen sikkerhet også i møte med svært komplekse fremtidige operasjoner. Takket være de egenskapene flyet har vil det også kunne gjøre andre deler av Forsvaret bedre til å løse sine oppdrag, gjennom å tilby etteretningsinformasjon, presis ildstøtte og andre kapasiteter.

Status i utviklingen av F-35

F-35 gjennomførte i slutten av 2012 såkalt high-angle-of-attack testing hvor man bevisst lar flyet falle ut av kontroll for å se om man klarer å gjenvinne denne. Flyet beviste her at det på mange områder overgår kravene til manøvreringsevne. (Bilde: Lockheed Martin. Klikk her for å se bildet i full størrelse.)

Utviklingen av F-35 så langt gjør oss trygge på at flyet kan levere den nødvendige kapasiteten. Testingen har blant annet inkludert såkalt high-angle-of-attack testing, hvor flyet har blitt testet under ekstreme påkjenninger. I disse testene har flyet allerede demonstrert en manøvreringsevne på enkelte områder som i følge kritikerne ikke burde være mulig, og som dagens F-16 ikke er i nærheten av. Så langt har F-35-flåten fullført over 6000 flytimer i testing og trening, og er på god vei mot å nå første operative evne med amerikanske styrker i 2015. Det gjenstår helt klart utfordringer, spesielt innen programvareutvikling og utviklingen av vedlikeholdssystemet. Disse utfordringene følges nøye av alle partnerne og det internasjonale programkontoret, men ingen av disse utfordringene anses å være uoverkommelige. Risikoen for ikke å lykkes innenfor områdene ytelse, tid og kostnad reduseres gradvis i takt med at løsninger kommer på plass. Les mer om status i utviklingen av F-35 her.

Status i partnerlandene.

• F-35 utvikles av et partnerskap av ni land, blant annet Norge.
• Ingen av disse landene har trukket seg fra partnerskapet, men flere er fortsatt på det stadiet Norge var før 2008, og har ikke tatt en endelig beslutning om at F-35 er deres fremtidige kampfly.

Joint Strike Fighter-partnerskapet som Norge deltar i består av ni forskjellige land. Partnerskapet ble formet i 2001, og Norge og de fleste andre landene kom med i 2002. Partnerlandene bidrar med midler til utviklingen av F-35, og deltar i utviklingen og produksjonen av flyet. Partnerne er alle på ulike stadier i anskaffelsesprosessene sine, og Norge har sammen med alle de andre landene justert sine planer flere ganger for å passe med lokale budsjettprosesser og annen forsvarsplanlegging. I 2010 ble det internasjonale programmet restrukturert for å sikre tilstrekkelig med ressurser for å lykkes med utviklingen. I denne prosessen tilførte USA nesten 5 milliarder dollar, og gav programmet 3 år ekstra til utviklingen av F-35. Programmet fikk dermed en ny tidslinje å jobbe etter, og har siden denne omleggingen opprettholdt fremdriften og møtt forventningene.  Ingen av partnerne har derimot trukket seg, slik det ofte blir hevdet, og flere har indikert at de vil nå en endelig avgjørelse i løpet av 2013.

I tillegg til partnerlandene har det kommet til flere kunder, såkalte FMS-land. Dette er land som kjøper flyene direkte fra USA gjennom et system kjent som "Foreign Military Sales" (FMS). Disse landene får ikke samme innsyn i prosessene og deltar ikke i utviklingen på samme måte som partnerland. De kjøper også fly under helt andre betingelser enn partnerlandene, og må blant annet dekke utgifter til utvikling direkte gjennom flyprisen de må betale.

Samlet er det vårt inntrykk at det i liten grad er misnøye med F-35 og kapasitene flyet leverer som skaper uro, men heller misnøye med prosessen bak anskaffelsene i de enkelte land. Hvert enkelt land må følge denne opp egen måte. I mellomtiden har Norge god dialog med partnerlandene om fremtidig drift og vedlikehold av F-35. Les mer om status i de ulike partnerlandene her.

F-35-prosessen i Canada

• Debatten i Canada er først og fremst drevet av misnøye med måten den canadiske prosessen har blitt gjennomført på.
• Den canadiske prosessen og kostnadsberegningene er og blir svært forskjellige fra den norske.

Canada har vært partner i JSF-programmet like lenge som Norge, men gjennomførte ingen full og åpen konkurranse slik Norge gjorde. I stedet annonserte de i juli 2010 at F-35 var det kampflyet som best tilfredsstilte canadiske krav. Denne beslutningen ble øyeblikkelig kontroversiell, og bidro til at det ble lyst ut nyvalg i Canada våren 2011 etter at regjeringen ble felt på et mistillitsforslag. Regjeringen kom styrket tilbake etter valget, og den canadiske beslutningen om F-35 stod ved lag. Kritikken fortsatte derimot også, og har siden vært et betent tema mellom opposisjonen og regjeringen. Kritikken ble styrket av at de canadiske kostnadsberegningene for både anskaffelse og levetid bygget på et mye smalere grunnlag enn de norske, og dekket blant annet bare 20 år med levetid, i motsetning til de norske som baserer seg på 30 år med levetid for flyene.

Etter at flere rapporter hadde indikert at kostnadene ville være høyere under andre forutsetninger annonserte den canadiske regjeringen i april 2012 at de ville gjennomføre et 7-punkts program for å få prosessen på rett spor igjen. En del av dette var at man skulle gjennomføre en ekstern vurdering av kostnadsbildet. Denne rapporten ble utformet av KPMG og hentet innspill fra de andre partnerlandene, blant annet Norge. Rapporten konkluderte med at om man beregnet på samme måte som var gjort i andre land, blant annet Norge, så ble kostnaden betydelig høyere enn det den canadiske regjeringen tidligere hadde presentert. Når dette ble klart annonserte den canadiske forsvarsministeren at Canada ville gå tilbake på sin endelige beslutning rundt F-35 og gjennomføre en "alternativsanalyse". Denne skulle vurdere tilgjengelig informasjon i markedet for å se om det var grunnlag for å gjennomføre en full konkurranse for neste generasjon canadiske kampfly. Denne prosessen er nå i gang. Canada forblir en partner i JSF-programmet, og F-35 forblir på alle måter et mulig valg som fremtidig canadisk kampfly.

Her finner du Forsvarsdepartementets pressemelding fra dagen da Canada annonserte at de ville gjøre en alternativsvurdering i desember 2012.

Det norske kjøpet av nye kampfly

• Den norske prosessen for å anskaffe nye kampfly har pågått i over 10 år
• Anskaffelsen har blitt vurdert i Stortinget ved flere anledninger, og så sent som i juni 2012 gav Stortinget sin enstemmige tilslutning til kjøpet av inntil 52 nye kampfly av typen F-35.

Beslutningen for anskaffelsen av nye kampfly finnes i langtidsplanen for Forsvaret som ble vedtatt av Stortinget i juni 2012.

Langtidsplanen la også grunnlaget for den nye anskaffelsesplanen for nye kampfly til Forsvaret, hvor noen fly anskaffes noe tidligere, og noen litt senere. Dette er fortsatt tilfredsstillende med tanke på å sikre en god overgang fra F-16 til F-35, noe som er svært viktig for å sikre at reduksjonen i den operative evnen i overgangsperioden ikke blir lavere enn strengt tatt nødvendig. Så langt har Norge kun levert bestilling på de fire treningsflyene som ble vedtatt av Stortinget i 2011. Regjeringen legger derimot opp til å gå til Stortinget i første halvdel av 2013 for å få fullmakt til å bestille de første flyene som skal leveres i 2017. Dette er nødvendig for å sikre at vi kan bestille innen 4 år før levering, slik som avtalen mellom partnerne krever.

Økonomi og kostnader (OBS: Tall fra 2012/13)

• De norske kostnadsestimatene er så godt som uendret siden 2008.
• Det som fremstår som økninger er hovedsaklig grunnet en endret beregningsmåte.

Det norske kostnadsbildet for F-35 har vært stabilt siden 2008. Den største økningen var i 2012 når estimatene gikk opp med ca. 2% i forbindelse med at regjeringen valgte å gjennomføre anskaffelsen over noen flere år enn tidligere. Likevel kan det for mange fremstå som om det har vært en betydelig økning fra 42 milliarder i 2008 og til 62,6 milliarder i 2013. Dette er ikke en økning - det er en såkalt tekniske justering, dvs en omregning fra en type beregning til en annen. Enkelt sagt er det som å regne om en lengde fra tommer til centimetere - det man måler blir ikke lengre av den grunn.

Justeringen var nødvendig fordi investeringskostnadene for kampflyprogrammet som norske myndigheter oppga i 2008 var 42 milliarder kroner beregnet i nåverdi. Når man sammenligner ulike alternative løsninger for en offentlig investering, beregnes kostnadene for alternativene i nåverdi. (tilsvarende som de fleste sivile bedrifter gjør for å finne ut om en investering er lønnsom) Når valgt investering legges frem for Stortinget skal dette gjøres i reelle kroner i kroneverdien for det året beslutningen skal fattes, slik at tiltaket kan budsjetteres.

En kostnad beregnet i reelle kroner fremstår som høyere enn den samme nåverdikostnaden da utgiften ikke skal utbetales det første året, men i år for år gjennom hele investeringsperioden. Det er derfor ikke slik at vi bommet på kostnadsberegningene i 2008. Økningen skyldes hovedsakelig at man har regnet nåverdi fra 2008 om til reelle kroner, korrigert for realprisvekst og beregningstidspunkt samt korrigert for et endret anslag for forventet dollarkurs i perioden. Den forventede investeringskostnaden for kampflyanskaffelsen er nå 62,6 milliarder kroner i 2013-verdi regnet i reelle kroner. Les mer om norske kostnadsestimater her.

Fakta om den norske anskaffelsen av F-35:

- Norge skal anskaffe inntil 52 kampfly av typen F-35 for å sikre at Forsvaret også i fremtiden skal kunne løse sine oppdrag på best mulig måte.

- Anskaffelsen er beregnet å koste 62,6 milliarder reelle 2013-kroner. De overordnede norske kostnadsestimatene har vært stabile siden 2008.

- De første fire F-35 som skal brukes til trening av norske mannskaper ble besluttet anskaffet i 2011. De to første av disse skal leveres i USA i 2015 og de to siste i 2016.

- Regjeringen tar sikte på å gå til Stortinget i løpet av første halvdel av 2013 for å få fullmakt til å bestille de første flyene i hovedleveransen som planlegges levert til Norge i 2017.