Fakta og myter om Finnmarksloven

Innlegg av statssekretær i Anders J. H. Eira sendt Finnmarksavisene17.09.2003

[ Samisk versjon | English version ]

Forslag til lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven) ble lagt fram i april i år og er nå til behandling i Stortinget. Som en del av denne behandlingen har Stortinget bedt regjeringen om en uavhengig folkerettslig vurdering av lovutkastet. Denne utføres nå av jussprofessorene Geir Ulfstein og Hans Petter Graver, og skal legges frem innen utgangen av oktober. Derfor er man fra regjeringens hold forbeholden med å kommentere forslaget til Finnmarkslov. Jeg vil likevel korrigere noen åpenbare misforståelser og feil som har kommet frem i media i det siste.

Oppmerksomheten rundt Finnmarksloven den siste uken har sin bakgrunn i at regjeringen denne uken åpnet det nye kompetansesenteret for urfolks rettigheter i Kautokeino. FNs rasediskrimineringskomités siste rapport ble fremhevet. Komiteen peker på positive utviklingstrekk, men uttrykker også bekymring for at forslaget vil kunne begrense samenes kontroll og avgjørelsesmyndighet over naturressursene i Finnmark – uten å gå nærmere inn på hva man konkret tenker på. Faktum er at lovforslaget gir samene en vesentlig større innflytelse over naturressurser i Finnmark.. Jeg vil særlig peke på følgende forhold i regjeringens lovforslag:

• Grunnbokshjemmelen overføres til Finnmarkseiendommen som eier, og dermed også til Finnmarks befolkning. I dag er det staten ved Statsskog som har grunnbokshjemmelen til 96 prosent av grunnen i Finnmark.
• Sametinget får oppnevne tre av de seks styrerepresentantene med stemmerett i Finnmarkseiendommen. I dag har Sametinget ingen eierrådighet i Finnmark.
• Sametinget kan gi retningslinjer for hvordan virkningen for samisk kultur mv. skal bedømmes ved endret bruk av utmark. Offentlige myndigheters bedømmelse i slike saker skal skje på bakgrunn av disse retningslinjene. I dag har Sametinget ingen myndighet til å gi slike retningslinjer til offentlige myndigheter.

Det er også påstått at regjeringen i sitt forslag til Finnmarkslov har sett bort fra Samerettsutvalgets forslag. Dette er ikke riktig. Grunnprinsippene i Samerettsutvalget flertallsforslag og regjeringens lovforslag er de samme:

• Opprettelse av en felles Finnmarkseiendom /Finnmark Grunnforvaltning for hele Finnmark.
• Eiendomsretten overføres fra Staten til Finnmarkseiendommen.
• Sametinget og Finnmark fylkesting skal oppnevne like mange representanter til styret
• Sametinget skal ha en betydelig rolle i Finnmarkseiendommen/Finnmark Grunnforvaltning

Regjeringens lovutkast skiller seg fra Samerettsutvalgets forslag om å gi Sametinget nektingsrett ved betydelige naturinngrep som antas å skade naturgrunnlaget for samisk kultur. Hensynet til å ta vare på naturgrunnlaget for samisk kultur er i stedet ivaretatt gjennom at det i saker om endret bruk av utmark er foreslått særskilte saksbehandlingsregler om kvalifisert flertall for at vedtak skal kunne treffes.

Regjeringen har heller ikke ønsket en ordning med opprettelse av bygdebruksområder i den form som Samerettsutvalget foreslo. Selv om grunnlaget for og intensjonene med forslaget om bygdebruksområder var gode, ville dette ikke ha vært en hensiktsmessig og operativ ordning i Finnmark. En slik modell vil bl.a. være lite forenlig med en oversiktlig og helhetlig ressursforvaltning hvor kyst og innland i Finnmark er samlet, noe som jeg anser som nødvendig. Regjeringen foreslår i stedet at kommunene skal kunne tildele enkeltpersoner og grupper som har en vesentlig del av sitt livsgrunnlag knyttet til utmarkshøsting, en særskilt rett til å utnytte enkelte utmarksgoder på bestemte områder i inntil 10 år om gangen.

Jeg vil også understreke at lovforslaget (selvsagt) ikke innebærer noen inngrep i private eller kollektive rettigheter som bygger på hevd eller alders tids bruk. Tvert om rydder loven av veien all mulig tvil om at slike rettigheter kan være opparbeidet av brukerne, også den grunn som staten har hatt eierrådighet til i Finnmark. Finnmarkseiendommen vil selvsagt måtte behandle slike rettskrav seriøst, og ikke uten videre henvise disse til domstolene.

Når det gjelder reindrift gir regjeringens lovforslag denne bedre vilkår enn hva som følger av Samerettsutvalgets forslag. Minst ett av styremedlemmene i Finnmarkseiendommen skal være representant for reindriften, samt at Sametingets retningslinjer også skal omfatte reindriften - noe som innebærer at denne blir en del av saksbehandlingen for alle myndigheter som behandler arealsaker. I tillegg er reindriftens rettigheter tydeliggjort gjennom at reindriftens selvstendige rettsgrunnlag lovfestes, og at hensynet til reindriften uttrykkelig tas inn i lovens formålsparagraf.

Lovutkastet forutsetter at loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Sametinget og andre samiske institusjoner og interesser har stor kunnskap om folkerettens innflytelse på norsk rett og jeg vil ikke nøre noen større bekymringer om at den praksis som måtte utvikle seg i kjølvannet av Finnmarksloven vil bli underkastet en stadig kritisk vurdering nettopp i forhold til folkeretten. Stortinget skal nå behandle loven. I seg selv er det viktig at man nå nærmer seg en avgjørelse, da saken har rullet og gått i over 20 år. Behovet for en avklaring er utvilsomt tilstede, og jeg håper at lovprosessen videre kan gjennomføres med besinnelse og saklighet fra alle parter.