Del 3
Spesielle tema

12 Nordområdepolitikken – Langsiktig satsing på kunnskap, næring, infrastruktur, beredskap og samarbeid i nord

Utenriksdepartementet koordinerer arbeidet med nordområdesatsingen. Nordområdesatsingen er bred, og omfatter alt fra internasjonalt samarbeid, kunnskapsinnhenting og næringsutvikling til infrastruktur, beredskap og miljø.

Alle tiltak som kommer nordområdene til gode kan nødvendigvis ikke tallfestes. Dette gjelder for eksempel nordområdediplomati og regionalt samarbeid i nord samt pågående arbeid med effektivisering av nasjonale planprosesser og tilrettelegging for økt næringsutvikling i nord.

Tiltak som kommer Nord-Norge til gode gjennom Nasjonal Transportplan (NTP) er ikke tatt med i oversikten. Regjeringen vil styrke transportinfrastrukturen i nord og videreutvikle forbindelsene med nabolandene. I budsjettforslaget for 2015 er det foreslått bevilgninger til en rekke tiltak, langs farledene, på vegene og på jernbanestrekningene, som styrker framkommelighet og sikkerhet. I tillegg arbeides det videre med å utvikle lufthavnstrukturen og flyrutetilbudet i Nord-Norge. En nærmere omtale av samferdselstiltak er å finne i Prop. 1S (2014–2015) fra Samferdselsdepartementet.

Tabellen nedenfor er derfor ikke en uttømmende oversikt over nordområdesatsingen, men gir et bilde av utviklingen over tid.

Av Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015 er bevilgninger på tilsammen i overkant av 3 mrd. kroner relatert til nordområdene. Forslaget innebærer en økning på 648 mill. kroner sammenliknet med 2014.

Regjeringens forslag for 2015 innebærer en styrking spesielt innen beredskap/miljø og kunnskapsinnhenting knyttet til fremtidig næringsutvikling. Blant forslagene til nye satsinger i 2015 er etablering av miljø-/oljevernbase i Lofoten/Vesterålen med 40 mill. kroner.

Regjeringen foreslår økte bevilgninger til bl.a. (bevilgningsforslag 2015 i parentes):

• satellittnavigasjonsprogrammene Galileo og EGNOS (297 mill. kroner)

• kartlegging av havbunnen gjennom MAREANO-programmet (129 mill. kroner)

• geologisk kartlegging i nordområdene (60 mill. kroner)

• helhetlig overvåkings- og informasjonssystem – BarentsWatch (51 mill. kroner)

• bygging av nye stasjoner til grensevakten i Sør-Varanger (99 mill. kroner)

Regjeringen vil videreføre bevilgningene til bl.a. (bevilgningsforslag 2015 i parentes).:

• kartlegging av mineralressurser, geofysisk kartlegging, i Nord-Norge (35 mill. kroner)

• slepebåtberedskap i Nord-Norge (130 mill. kroner)

• forskning på klimaeffekter på fiskebestander mv., forvaltning av marine ressurser og overvåking av miljøgifter (21,5 mill. kroner)

• Polarforskningsprogrammet gjennom Norges forskningsråd (45 mill. kroner)

• tiltak mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske (45 mill. kroner)

• tilskuddsordningene for nordområdetiltak og prosjektsamarbeid med Russland (381 mill. kroner)

13 Rapport om samstemt politikk for utvikling

Norge og de nye utviklingsmålene 2015–2030

Hva er samstemt politikk for utvikling?

Gjennom sin politikk på felter som handel, investeringer, landbruk, forsvar, forskning/ utdanning, helse, miljø, klima, energi osv. skaper noen land positive og negative sideeffekter for andre land. Dette kan skje direkte som f.eks. gjennom diskriminerende importvern, eller indirekte gjennom å svekke eller styrke globale fellesgoder vi alle – og ikke minst utviklingslandene – er avhengige av. Ett eksempel på dette er at utslipp av klimagasser i nord kan bidra til global temperaturstigning og økt tørke og avlingssvikt i fattige land i Afrika.

Samstemt politikk for utvikling innebærer at politikk som primært er utformet for å ivareta et lands egne interesser, så langt det er mulig tilpasses slik at den unngår å begrense utviklingslands utviklingsmuligheter. Dette omfatter også indirekte påvirkning av utviklingslands handlingsrom gjennom politikkens bidrag til globale fellesgoder som utviklingslandenes sosiale og økonomiske framgang avhenger av.

Samstemt norsk politikk og utviklingsmålene post-2015

Denne rapporten fokuserer på hvordan norsk politikk som primært er utformet for å ivareta norske interesser vil kunne påvirke oppnåelsen av enkelte av målene i den nye utviklingsagendaen som vi ser for oss etter 2015, og som inkluderer fullføringen av FNs Tusenårsmål. Dette inkluderer hvorvidt norske posisjoner og saker Norge søker å få gjennomslag for i internasjonale fora stemmer overens med og bidrar til å realisere de målene Norge prioriterer på topp i forhandlingene om de nye utviklingsmålene – eller hemmer realiseringen av dem.

Rapporten skal gi Stortinget en tilbakemelding om disse forholdene slik det er bedt om i Innst.S.nr.269 (2008–2009). Det er imidlertid ikke denne rapportens formål å utforme forslag til endringer i politikken eller å iverksette dem. Politikkområdene som behandles her har sine egne arenaer hvor politikken utformes i samspill mellom næringsinteresser, det sivile samfunn og det politiske liv og hvor det tas hensyn til alle legitime norske interesser og til andre forhold enn de som gjelder utviklingsland. Det er de ansvarlige fagdepartementene som har temaansvaret som skal vurdere hva som er mulig å gjøre.

Alle myndigheter med ansvar for politikkutforming bør respektere prinsippet om å «ikke gjøre skade» som innebærer at en avstår fra tiltak som må forventes å berøre utviklingsland negativt dersom det finnes mindre skadelige kostnadseffektive alternativer. Utenriksdepartementet har utformet en veiledende sjekkliste for politikkutforming som kan bidra til at dette prinsippet blir ivaretatt. Sjekklisten er vedlegg til denne rapporten.

Hva blir de nye målene?

En rekke temaområder er aktuelle for «verdens utviklingspolitikk» etter 2015. Ambisjonen er at de nye målene skal være relativt få og mobiliserende. De skal være globale, dvs. at de skal være målbare på globalt, men ikke nødvendigvis nasjonalt nivå. Føringer fra Rio+20 prosessen, tilsier at målene også skal inkorporere de tre bærekrafts dimensjonene: den sosiale, den økonomiske og den miljømessige som forutsetning for at oppnådde resultater kan bli varige. I tillegg skal de være universelle i erkjennelse av gjensidig avhengighet i en globalisert verden. Det innebærer at målene angår alle land og tolkes som at alle land skal gjøre en innsats også på hjemmebane for å realisere dem. Mange land vil være tilbakeholdne med å akseptere et slikt prinsipp og i praksis må en regne med en utforming av målene som gir betydelig fleksibilitet mht. hvordan det enkelte land skal bidra til å oppfylle dem. Målene skal inspirere bærekraftige valg i politikk og økonomi ved å vise at bredden av mål lar seg realisere i kombinasjon, og virker gjensidig underbyggende. Bærekraftsmålenes universalitet kan derfor ses som et virkemiddel for samstemthet.

De nye målene skal ha delmål som fanger opp de ulike viktige aspektene ved politikkområdene de dekker. Det vil også bli utviklet indikatorer som kan brukes til verifisering av måloppnåelse.

Diskusjonene om de endelige målene og delmålene har pågått i lang tid i en rekke fora, fra FNs globale nettbaserte høring, via det såkalte høynivåpanelets rapport og FNs arbeidsgruppe for bærekraftsmål (OWG), konsultasjonene som presidenten i FNs generalforsamling har gjennomført, til en rekke innspill fra forskere, tenketanker og det sivile samfunn. OWG som har fulgt opp Rio +20-prosessen foreslår 16 bærekraftsmål mål brutt ned på en rekke delmål. De foreslår også et mål nr. 17, som både tar for seg iverksettingen av de øvrige og partnerskaps- og finansieringsspørsmål, i likhet med tusenårsmål nr. 8. En foreløpig drøfting av utkommet fra disse prosessene vil finne sted under FNs generalforsamling i 2014. Generalsekretærens synteserapport av prosesser og drøftinger vil ventelig foreligge mot slutten av året. Nye utviklingsmål forventes vedtatt av FNs generalforsamling høsten 2015.

Norske prioriteter, samarbeid og samordning

For Norge er hovedmålet utryddelse av ekstrem fattigdom innen 2030 og fem felter er tillagt særlig vekt fra norsk side: utdanning, godt styresett inklusive menneskerettigheter, kvinner og likestilling, energi og helse. Det gjøres en betydelig innsats for å fremme disse. I tillegg prioriteres bærekraftig og kunnskapsbasert bruk og bevaring av hav, naturressurser og biodiversitet, sammen med klima, mat og ernæringssikkerhet og fredelige og stabile samfunn. Arbeidet med å utvikle ny post-2015 agenda krever et helhetssyn på alle elementene som er forutsetninger for bærekraftig utvikling, og regjeringen vil i diskusjonene om agendaen generelt legge stor vekt på å fremme en bærekraftig økonomisk vekst, investeringer i privat sektor, godt styresett og grunnleggende rettigheter.

Denne rapporten fokuserer i første rekke på felter innen norsk politikk utenom utviklingsbistand, men for å illustrere sammenhengene og bistandens katalytiske funksjon, nevnes også store relevante bistandstiltak under hvert tema.

Finansiering av tiltak for å oppfylle målene

Oppfylling av en rekke av delmålene er for mange land avhengig av offisiell utviklingsbistand, ODA. Slik bistand må spille en rolle i finansieringsprosessen og noen av FNs medlemsland mener at den skal spille en hovedrolle. Norge og mange andre land ønsker diskusjonen om finansiering skal konkludere med at ressursmobilisering på hjemmebane utenom bistand, f.eks. god forvaltning av naturressurser og mer effektiv skattlegging, skal utgjøre en betydelig del av finansieringen for alle land. Flere av de foreslåtte delmålene kan imidlertid komme til å kreve justering av alle lands hjemlige politikk, så vel som den som er rettet mot mellomstatlige forhold. Det kan innebære at landene også må gjøre lovmessige og institusjonelle tilpasninger som bidrar til at investeringer, handel og andre ressursstrømmer kan øke.

En konferanse om finansiering av fremtidige utviklingstiltak, inkludert de nye bærekraftmålene, planlegges i FN-regi i juli 2015. Konklusjonene fra konferansen vil legge viktige føringer både for høynivåmøtet om de nye målene et par måneder senere og for implementering av disse i årene som kommer. Norge leder, sammen med Guyana, forberedelsene til denne konferansen.

OWG foreslår et eget mål, nr. 17, for «means of implementation». Dette skal peke på hvilke midler som trengs for gjennomføring av de øvrige målene og etablere et globalt partnerskap for bærekraftig utvikling. Det foreslås sju delmål med overskriftene: Finansiering; teknologi; kapasitetsbygging; handel; politikk og institusjonell samstemthet; fler-interessent-partnerskap1 og dataovervåkning og ansvarlighet. Delmålene er i stor grad siktet inn mot bistandsfinansiering og mot krav på f.eks. handelsområdet som utviklingsland har framsatt i andre sammenhenger.

Godt styresett, menneskerettigheter, rettsstat og demokrati

Hva er styresett og betydningen for utvikling

Styresett er ikke et klart avgrenset begrep. Det omfatter en rekke tema som understøtter hverandre og erfaringsmessig er viktige for å regulere forholdet mellom de som styrer (politikerne), de som blir styrt (borgerne) og de som administrerer det offentlige apparatet (myndighetene).

Styresettet i et land kan være mer eller mindre godt. Ivaretakelse av borgernes rettigheter og interesser er et helt sentralt kjennetegn ved godt styresett. Motstykket er at borgerne har tillit til at politikere og myndigheter utøver sine funksjoner til samfunnets beste.

Norge og de nordiske landene har over en periode på mer enn 60 år opplevd betydelig sosial utvikling, økonomisk vekst og sosial utjevning, kombinert med fornuftig forvaltning av naturressurser. En viktig grunn er etter alt å dømme at disse samfunnene styres etter prinsippene for godt styresett. Det indikerer at godt styresett, dersom det blir ett av de nye globale utviklingsmålene etter 2015, kan bidra til å bringe velstand og utvikling til alle land.

Norge og de nordiske land ser følgende fire hovedkategorier av faktorer som de viktigste bestanddelene i godt styresett: ivaretakelse av menneskerettighetene; utvikling av rettsstaten; utvikling av nøkkelinstitusjoner og etablering av demokratisk styreform. Dette perspektivet lå til grunn for det fellesnordiske innlegget som ble framført av utenriksminister Børge Brende i FN i juni 2014.

Ivaretakelse av og respekt for menneskerettighetene

Ivaretakelse av og respekt for menneskerettighetene er nødvendig for at innbyggerne i et land skal ha sikkerhet for liv og helse og ikke utsettes for vilkårlig behandling. Enhver må kunne gi uttrykk for sine meninger og protestere mot urettferdig behandling uten å bli forfulgt. Likedan er retten til informasjon gjennom uavhengige medier og internett og retten til forsamlings- og organisasjonsfrihet viktig både for individers og det sivile samfunnets mulighet til å holde politikere til regnskap. Dette er også nødvendige forutsetninger for fredelig løsning av arbeidsmarkedskonflikter, fremme av sosiale og økonomiske rettigheter og trygghet for borgerne til å starte og drive virksomhet som kan skape økonomisk vekst og sosial utvikling.

Rettsstat

Rettsstat basert på prinsippene for menneskerettighetene er et helt nødvendig ankerpunkt for å sikre at menneskerettighetene blir respektert.

Eiendoms- og bruksrettigheter så vel som oppfyllelse av kontrakter må skje uten at enkelte grupper får utilbørlige fordeler. Vilkårlighet i regelsetting og rettshåndhevelse skaper usikkerhet og kan føre til kapitalflukt og motvirke langsiktige investeringer. Lover og håndhevingen av dem må også ivareta rettighetene til kvinner og barn og hindre diskriminering av marginaliserte grupper.

Institusjoner

En velfungerende rettstat forutsetter effektiv politimyndighet, uavhengige domstoler, ikke-diskriminerende og inkluderende avgjørelsesprosesser, tilgang til rettshjelp og gratis juridisk identitet for alle borgere. Den forutsetter også uavhengige revisjonsinstitusjoner og effektive tilsyn som sikrer forsvarlig bank- og forretningspraksis, slår ned på korrupsjon og ulovlige kapitaltransaksjoner og oppmuntrer bedrifter til å ta økt samfunnsansvar.

Også innbyggernes behov for utdanning og helse av god kvalitet må forankres i kompetente institusjoner. De samme gjelder jevn forsyning av energi, transporttjenester og annen infrastruktur for næringslivet. Et effektivt skattevesen er også viktig for å sikre midler til jobbskaping, bærekraftig vekst og borgernes sikkerhet.

Demokrati

Politikerne må stå ansvarlig overfor borgerne i frie og rettferdige valg. Politiske verv må overlates frivillig til valgets vinnere.

Selv i land hvor de demokratiske systemene tilsynelatende fungerer som de skal med politiske partier, nominasjoner og valg, kan selvrekrutterende politiske eliter finne muligheter til å befeste sine økonomiske interesser på andres bekostning. Alle land bør derfor sikte mot en kultur hvor borgerne ikke bare har rett til å velge sine politikere i frie valg, men hvor også de andre styresettelementene er på plass.

Internasjonale ambisjoner for perioden etter 2015

Open Working Group har foreslått et kombinert mål for fred og styresett – mål nr. 16: Fremme fredelige og inkluderende samfunn for bærekraftig utvikling, gi tilgang til rettsbeskyttelse for alle og bygge effektive, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer. De skisserer ti delmål pluss to delmål om virkemidler for iverksettelse:

• redusere betydelig alle former for vold og relatert død overalt

• få slutt på overgrep, utnytting, menneskehandel og alle former for vold og tortur mot barn

• fremme rettsstaten på nasjonalt og internasjonalt nivå og sikre rettssikkerhet for alle

• betydelig redusere ulovlige finans- og våpenstrømmer, styrke retur av stjålne verdier og bekjempe alle former for organisert kriminalitet innen 2030

• betydelig redusere korrupsjon og bestikkelser i alle former

• utvikle effektive, ansvarlige og transparente institusjoner på alle nivåer

• sikre responsiv, inkluderende, deltakende og representativ beslutningstaking på alle nivåer

• øke og styrke deltakelsen av utviklingsland i institusjonene for globalt styresett

• sikre legal identitet for alle inkludert fødselsregistrering innen 2030

• sikre alle tilgang til informasjon og beskytte grunnleggende friheter i henhold til nasjonal lovgivning og internasjonale avtaler

De to virkemiddelmålene er:

• styrke relevante nasjonale institusjoner, bl.a. ved internasjonalt samarbeid for å bygge kapasitet på alle nivåer særlig i utviklingsland for å forebygge vold og bekjempe terrorisme og kriminalitet

• fremme og håndheve ikke-diskriminerende lover og politikk for bærekraftig utvikling.

Målsettet er svakere enn de norske forslagene til mål for styresett og menneskerettigheter som ble fremmet i OWG-diskusjonene. Norge vil imidlertid neppe ha vansker med å bidra til å oppfylle disse målene, med unntak av nr. 10 som innebærer relativisering av menneskerettighetene. Fraværet av klare målsettinger mht. ytringsfrihet, tilgang til fri informasjon og demokratiske rettigheter er foreløpig en utfordring. Det gjenstår imidlertid å se hvilke mål og delmål post-2015–prosessene ender opp med og det er derfor fortsatt hensiktsmessig i drøftelsene fremover å ta utgangspunkt i delmålene som Norge ser som særlig viktige:

• Sikre frihet for tale, forsamling, fredelige protester og tilgang til uavhengige media

• Fremme rettstaten, demokratisk styresett og folkelig deltakelse i politiske prosesser på alle nivåer

• Garantere retten til informasjon, tilgang på offentlige data og rettsinstanser

• Sikre juridisk identitet og fødselsdata for alle

• Bekjempe korrupsjon og sikre at politikere og offentlig ansatte står til ansvar for velgerne

• Styrke rettsikkerhet og statsinstitusjoner for å skape fordelaktige rammebetingelser for privat sektor og investeringer, inkludert vekst og jobbskaping

• Sikre sterke, profesjonelle og kompetente institusjoner på alle områder

Som det framgår er det regjeringens syn at menneskerettigheter, rettsstat, effektive institusjoner og demokrati henger så nært sammen at de bør fremmes som en helhet, jf. det fellesnordiske innlegget utenriksminister Brende holdt i FNs generalforsamling i juni 2014. Nedenfor belyses hvordan norsk politikk bidrar eller kan bidra til å oppfylle disse ambisjonene.

Hvordan fremmes styresett generelt?

FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) i Genève er FNs ledende autoritet på MR. Organet overvåker hvordan medlemslandene respekterer FNs menneskerettighetskonvensjoner og reagerer ved brudd på menneskerettighetene. Det har også til oppgave å sikre at MR står i fokus i all FNs virksomhet, er viktig deltaker i FNs fredsoperasjoner og gir råd til FN-personell i felten. OHCHR har regionale avdelinger samt representanter i land med store MR-utfordringer. I tillegg gis vurderinger og råd i områder hvor MR-situasjonen er særlig utsatt.

FNs menneskerettighetsråd er en sentral FN-instans i det internasjonale arbeidet for menneskerettighetene. Med fire års mellomrom gjennomføres høringer av medlemslandene, såkalte Universal Periodic Reviews (UPR), hvor landene må svare for implementeringen av de MR-konvensjonene de har ratifisert.

Komiteen for sosiale, humanitære og kulturelle spørsmål i FNs generalforsamling, 3. komité, er et viktig globalt forum særlig for ytringsfrihet, pressefrihet, forsamlingsfrihet og arbeid for menneskerettighetsforkjempere. Saker fra bl.a. FNs menneskerettighetsråd behandles i 3. komité.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er en sentral aktør på menneskerettighetsområdet og organisasjonens åtte kjernekonvensjoner som setter forbud mot barnearbeid, tvangsarbeid, diskriminering og fastslår rett til organisasjons- og forhandlingsfrihet, regnes som menneskerettighetskonvensjoner. Alle medlemsland må rapportere jevnlig på ratifiserte og uratifiserte konvensjoner. Norge sitter i ILOs styre for 2014 -2017 og er aktiv i gjennomgangen av etterlevelse av disse konvensjonene.

ILOs standarder og oppfølgningen av disse har spilt en avgjørende rolle i demokratiseringsprosessen i en lang rekke land, eksempelvis Chile, Polen og Sør–Afrika og senest i Myanmar på 2000–tallet.

Også frihandelsavtalene som EU og EFTA inngår, viser til ILO-konvensjonene. EU gir ikke handelspreferanser til land som har fått alvorlige anmerkninger fra ILOs Gjennomføringskomite.

OECD driver viktig arbeid for å bekjempe korrupsjon internasjonalt – særlig i forbindelse med multinasjonale selskapers virksomhet. En rekke land har ratifisert OECDs antikorrupsjonskonvensjon og organisasjonen overvåker hvordan den iverksettes av medlemslandene og andre.

Den internasjonale organisasjonen for riksrevisjoner (INTOSAI) har et stort antall medlemsland og fremmer det grunnleggende styresettprinsippet at statens finanser skal revideres av institusjoner som ikke er underlagt instruksjonsmyndighet fra regjeringen. INTOSAI drøfter sentrale spørsmål omkring kontroll med statlige midler og bidrar med faglig støtte til utvikling av riksrevisjonsinstitusjoner i utviklingsland. Sammen med Den interparlamentariske unionen har de engasjert seg for å få åpenhet og etterprøvbarhet reflektert i de nye utviklingsmålene.

Den interparlamentariske union IPU omfatter parlamentene i 164 medlemsland.

Menneskerettigheter og videre spredning av representativt demokrati er blant de mest sentrale temaene IPU arbeider med. Styresettet blant parlamentarikerunionens medlemsland varierer fra velfungerende demokratier til autoritære og undertrykkende regimer. IPU er derfor et viktig forum for drøfting av bl.a. menneskerettigheter og demokrati.

Institute for Democracy and Electoral Assistance (IDEA) utfører forskning og utredning om bl.a. valgprosesser, konstitusjonelle forhold, politisk deltakelse og representasjon, demokrati og utvikling, konflikt og sikkerhet. IDEA formidler kunnskap til nasjonale aktører som arbeider for demokratisk reform, slik at de bedre kan bidra til endringer i demokratisk retning.

Omfattende styresettutvikling skjer i regi av internasjonale konvensjoner og traktater. Som eksempel kan nevnes Konvensjonen for bevaring av biologisk mangfold, og konvensjonene som regulerer håndtering av farlige stoffer. De dreier seg i vesentlig grad om å understøtte oppbygging av institusjonell kapasitet og god rollefordeling mellom styresettsnivåer og faginstanser.

En rekke internasjonale organisasjoner yter faglig bistand til institusjons- og kapasitetsbygging i fattige land i mange sektorer som er relevante for godt styresett. Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene har en dominerende stilling i denne sammenhengen, men en rekke andre aktører bidrar også. IMF gir råd om økonomisk politikk og regulering av finansmarkeder, og bidrar med bistand til oppbygging av institusjoner som er viktige for økonomisk styring.

Norsk politikks bidrag til å sikre utviklingsland godt styresett

Det er antakelig i den direkte dialogen med andre land og i Norges arbeid i verv og posisjoner i internasjonale organer, at norsk politikk utenom bistand har størst innvirkning på styresettsituasjonen i land med slike utfordringer.

Norge tar opp menneskerettighetsspørsmål i bilaterale politiske samtaler med en rekke land med utgangspunkt i de menneskerettighetskonvensjonene landet har ratifisert. Også konkrete brudd på menneskerettighetene tas opp.

Norge var styremedlem i FNs menneskerettighetsråd i 2009 – 2012, har deltatt i flere UPR-eksaminasjoner og ble selv eksaminert i 2009 og 2014.

Norge vil øke fokuset på sivile og politiske rettigheter og har tatt initiativ til en arbeidsgruppe i FNs menneskerettighetsråd som skal bidra til avskaffelse av kvinnediskriminerende lover og praksis.

I Meld. St. 27 (2013–2014) Et mangfoldig og verdiskapende eierskap uttrykker regjeringen forventninger på menneskerettighets- og arbeidstakerrettighetsområdet til selskaper med statlig eierandel. Dette har også relevans for selskapenes rolle i utviklingsland. Det forventes at selskapene respekterer grunnleggende menneskerettigheter og følger dette opp overfor leverandører og forretningspartnere. Det forventes også at de gjennomfører aktsomhetsvurderinger i tråd med anbefalingene fra United Nations Guiding Principles on Business and Human Rights (UNGP) bl.a. for å motvirke menneskerettighetsbrudd og at de bidrar til at grunnleggende arbeidsstandarder og -rettigheter ivaretas og at arbeidstakerne gis en lønn de kan leve av.

Regjeringen forventer at ILOs kjernekonvensjoner er minimumsstandard for selskapenes virksomhet, samt at de følges opp i verdikjeden. Videre at de norske selskapene er blant de ledende i sin bransje når det gjelder helse, miljø og sikkerhet og opptrer ansvarlig i omstillingsprosesser i dialog med ansatte og lokalsamfunn.

Flere forhold ved norsk politikk kan påvirke styresettsituasjonen i utviklingsland. Politikken som angår integrering og utdanning av innvandrere er ett felt. Opplæring i norsk kultur og historie og norskopplæring rettet mot innvandrere må forventes å gi bedre informasjon om og forståelse av hvordan det norske samfunnet fungerer. Dette vil kunne øke integreringstakten og spre informasjon om menneskerettighetene, godt styresett og rettssamfunn til landene innvandrerne kommer fra.

Alle departementer deltar i mellomstatlige fora. Blant rettsstatsrelevante politiske temaer som drøftes der og som Norge dermed er med å sette sitt preg på, er bl.a. kvinner og likestilling, arbeidsbetingelser i ulike land og migrasjon. Også den internasjonale debatten om selskapers samfunnsansvar er viktig.

Norske bedrifter som internasjonalt følger norske standarder og god internasjonal praksis, må antas å formidle normer for godt styresett, selv om det også finnes dem som utnytter svak arbeidslivslovgivning og andre juridisk uklare rammebetingelser. Inntrykket er imidlertid at de fleste større norske bedrifter som er etablert i utlandet retter seg etter norske og vertslandets lover og mange av selskapene deltar i regjeringens kontaktorgan KOMpakt, hvor menneskerettigheter og andre styresettspørsmål drøftes.

Krav om å lovfeste forhold som i dag ivaretas på frivillig basis som del av bedriftenes samfunnsansvar reises ofte fra det sivile samfunn og fra tid til annen blir slike forhold innlemmet i lovgivning og regelverk. Etter at regnskapsloven ble endret ved årsskiftet 2013/-14, må for eksempel store selskaper og utstedere av noterte verdipapirer innenfor utvinningsindustrien og skogdrift nå rapportere om inntekter på land-for-land basis.

Det er også reist krav fra det sivile samfunn om at bedrifter må rapportere land-for-land om arbeids- og lønnsforhold, også bakover i verdikjeden, og om avgifter og godtgjørelser de betaler til landene de opererer i, samt om hvordan inntektene de skaffer vertslandet benyttes. Det har også vært krevd at flernasjonale bedrifter basert i Norge skal opplyse hvem den eller de største reelle eierne er. Storbritannia har nylig innført påbud om åpenhet omkring slikt «beneficial ownership».

Norge er aktiv deltaker i bl.a. Interpol, støtter anti narkotika-arbeid i FN-regi (UNODC) og arbeidet mot ulovlig uregistrert og urapportert fiske i begge disse organisasjonene. Norge arbeider også mot ulovlige pengestrømmer gjennom bl.a. Financial Action Task Force (FATF) og deltar i annet samarbeid for å forebygge internasjonal kriminalitet, som har grobunn i svake styresettforhold. Denne typen samarbeid bidrar til å sette standarder for håndhevelse av lover og regler i enkeltland og dermed også til bedre styresett. Norge har ratifisert internasjonale konvensjoner mot korrupsjon og tilpasset norsk lov slik at nordmenn og personer ansatt i norske selskaper kan straffes dersom de bidrar til korrupsjon i utlandet.

Av selskaper med statlig eierandel, forventes det størst mulig åpenhet knyttet til pengestrømmer, inkludert skatt, at de følger OECDs retningslinjer på skatteområdet og unngår å benytte skatteparadiser som ikke følger OECDs standarder og ikke vil inngå skatteopplysningsavtaler med Norge. Videre forventes det at selskapene har retningslinjer, systemer, og gjennomfører vurderinger og tiltak for å hindre korrupsjon.

Organisasjonene i arbeidslivet er i dialog med sine søsterorganisasjoner i ulike land, også utviklingsland, om forhandlingsmekanismer og institusjoner som sikrer fordelaktige løsninger for partene i arbeidslivet. Denne dialogen er ikke direkte initiert av norsk politikk, men den er et resultat av en utvikling her hjemme som er formet av norsk styresettpolitikk.

Norge støtter utvikling av riksrevisjoner og bedre revisjonspraksis gjennom INTOSAI.

Norsk deltakelse i og støtte til internasjonale organer for massekommunikasjon som FNs internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU) bidrar til ikke-diskriminerende tilgang for utviklingsland og organisasjoner til radio- og tv-frekvenser og til åpne internettlinjer. Det kan bety bedre informasjon for allmennheten og bedre arbeidsforhold for næringslivet i mange land.

Stortinget er representert i IPU som er omtalt foran og som er et viktig forum for drøfting og fremme av bl.a. menneskerettigheter og demokrati.

Norge fremmer også demokrati og godt styresett gjennom aktivt arbeid i 3. komité i FNs generalforsamling.

Bistand for godt styresett

Likestilling og menneskerettigheter. Anslagsvis 180 000 kvinner, dvs. fem prosent av kvinnene i Niger, deltar i ulike spare- og lånegrupper støttet av Norge gjennom CARE. Samarbeidet omfatter om lag 7 000 aktive spare- og lånegrupper og ca. 200 kornbanker. Bl.a. kvinnegrupper har fått opplæring i enkle bankprinsipper og tildeler lån på grunnlag av gode investeringsideer. Kvinnene mener de har fått økt økonomisk og politisk makt og at de også har fått mer å si i forhold til ektefellen.

Norge finansierer valgobservatører i mange land gjennom Norsk ressursbank for demokratibygging og menneskerettigheter, NORDEM. NORDEM sender også ut eksperter for styrking av godt styresett og demokratiske institusjoner, utvikling av uavhengige medier, menneskerettighetsobservasjon og undervisning i menneskerettigheter, uavhengig rettsvesen og rettsreform, kvinners rettigheter, politisk pluralisme og sikkerhetssektorreform.

Norge støttet UNDP-programmer for demokratiutvikling i Guatemala i 2000 – 2009 med 93,2 mill. kroner for å styrke det sivile samfunnet og urfolks rettsvern gjennom det offentlige strafferettssystemet. En evaluering viser at programmet har bidratt positivt.

Norge støtter IDEA med bistandsmidler og deler deres visjon om at åpenhet og styrking av borgeres innflytelse og kunnskap er nødvendig for å sikre at formelt demokrati også blir reelt demokrati.

Gjennom Olje for utvikling bistår Norge samarbeidsland med kapasitetsbygging innen ressursforvaltning, miljøforvaltning og inntektsforvaltning, med godt styresett, åpenhet, likestilling og anti-korrupsjon som overordnede hensyn. Det gis også støtte til å utvikle politiske og juridiske rammeverk og støtte til opplæring av parlamentarikere, sivilt samfunn og media for å bidra til demokratisk kontroll med myndighetenes petroleumsforvaltning. I Øst-Timor har Ofu for eksempel bidratt til at landet nå har et petroleumsfond på om lag USD 11 mrd.

Regjeringens klima- og skogprosjekt arbeider aktivt for utviklingsmål knyttet til forbedringer av politisk og økonomisk styresett, levedyktige lokalsamfunn og fattigdomsreduksjon. Dette henger sammen med at viktige drivere bak avskoging i utviklingsland er knyttet til styresettproblemer, manglende institusjonell kapasitet og fattigdom. I denne sammenheng er styresett styrket blant annet gjennom innsats for urfolks rettigheter, bedre tilgang til informasjon, kartlegging av landrettigheter og bidrag til bekjempelse av korrupsjon og kriminalitet i skogsektoren. Forbedring av politisk styresett skjer også gjennom katalytiske innsatser som bidrar til politiske prosesser, tverrsektorielt samarbeid og reformer i naturressursforvaltningen. I siste instans kan arbeidet for bedre styresett i naturressursforvaltningen være et vesentlig bidrag til statsbygging i tropiske skogland.

Samarbeidet mellom skatteetatene i Norge og Zambia Revenue Authority (ZRA) under bistandsprogrammet Skatt for utvikling, ble lansert i 2011. Samarbeidet skal øke ZRAs kompetanse og innsikt i de multilaterale gruveselskapenes virksomhet. Støtten har bidratt til å øke de årlige inntektene fra gruveselskapene med USD 200 mill. og til at selskapene er blitt pålagt å innbetale 322 mill. kroner basert på tidligere års skatterevisjoner.

Justisdepartementet opprettet i 2004 beredskapsgruppen Styrkebrønnen som består av personell fra norsk justissektor: påtalemyndighetene, domstolene, forsvarsadvokater og kriminalomsorgen. Personellet sekonderes til internasjonale organisasjoner som FN, EU og OSSE, eller sendes ut i henhold til bilaterale avtaler. De gir råd og bistand, bl.a. knyttet til utvikling av uavhengige domstoler, rettstat og demokrati.

Utdanning

Utdanning er en avgjørende faktor for utvikling

Utdanning er en menneskerett og en viktig nøkkel til bedre liv for den enkelte, så vel som til økt bevissthet om bedre helse, demokrati og rettsstat. Det er positiv sammenheng mellom utdanning og økonomisk vekst og ikke noe land har oppnådd bærekraftig vekst uten å ha en befolkning med høy grad av lese-, skrive- og regneferdigheter.

Arbeidsløsheten, særlig blant unge, er meget høy i mange utviklingsland. Utdanning ut over grunnskole må derfor være innrettet mot disse landenes utfordringer og unge mennesker må få kunnskaper som gjør dem i stand til å skape sin egen fremtid. Opplæringen på ungdomsskolen og videregående trinn i mange land trenger betydelig tilpasning innholdsmessig og behovet for fagutdanning er stort.

Jenter og kvinner diskrimineres i opplæringen i mange land. Barn med nedsatt funksjonsevne blir i større grad enn andre barn ekskludert når det gjelder utdanning. Dermed går mange land glipp av en betydelig ressurs for å bedre økonomien så vel som folkehelsen. Kunnskap er i seg selv den sterkeste kraften til å bryte ned slike barrierer. Endring forutsetter at landenes myndigheter ser potensialet i å utdanne alle, uavhengig av kjønn og funksjonsevne og har politisk vilje til å legge til rette for det.

Status for tusenårsmål utdanning – Ambisjoner for perioden etter 2015

Tusenårsmål nr. 2, å sikre grunnutdanning for alle barn innen 2015 og mål 3a om lik rett til utdanning for jenter og gutter på alle nivåer har vært en viktig drivkraft for å bedre utdanningen i mange land. Både utviklingslandene selv og bistandsgiverne har mobilisert for å nå dem. Rapportene viser framgang i de fleste land og globalt. Alt i 2010 ble hele 90 prosent av verdens barn innskrevet i grunnskolen. I Afrika sør for Sahara har andelen økt fra 53 prosent i 1990 til 77 prosent i 2011. Målet er imidlertid ikke i rute. F.eks. er det 58 millioner barn, herav 31 millioner jenter, som ikke går på barneskole. Statsminister Erna Solberg, leder sammen med Rwandas president Paul Kagame, høynivågruppen «Millennium Development Goals Advocacy Group», som skal mobilisere for at tusenårsmålene blir oppfylt før utløpet av 2015.

Almenn skolegang for jenter og nedbygging av kulturelle og religiøse barrierer som stenger for fremskritt, vil være en utfordring i mange land lenge etter 2015. Manglende trygghet for jenter for å komme til skolen på en sikker måte og sikkerhet for skolene i konfliktområder, er også hindre som myndighetene har ansvar for å bygge ned. Styrking av kvaliteten er et annet satsningsområde. Ansporet av tusenårsmålene har det vært nedlagt et stort arbeid for å få barn på skole. Mange dropper imidlertid ut eller fullfører uten å ha lært å lese og regne ordentlig. Kvaliteten på opplæringen, med fokus på lærere og læremateriell, må derfor få økt oppmerksomhet og undervisning på morsmålet vektlegges.

I Open Working Group-prosessen ble følgende mål foreslått – mål nr. 4: Sikre inklusiv og likeverdig utdanning og fremme livslang læringsmuligheter for alle. Det ble foreslått sju delmål med ytterligere tre virkemiddel-delmål:

• alle barn skal fullføre fri, likeverdig og høykvalitets primær- og sekundærutdanning med relevant læringsutbytte innen 2030

• alle barn skal ha tilgang til kvalitetsmessig god tidlig omsorg og førskole innen 2030

• kvinner og menn skal sikres lik tilgang til rimelig yrkesopplæring og tertiæropplæring inkl. universitet innen 2030

• antallet unge og voksne med relevant utdanning og opplæring for arbeidslivet skal økes med x pst.2 innen 2030

• kjønnsforskjeller i utdanning skal fjernes og personer som er sårbare, har funksjonshemninger, urfolk og barn i utsatte situasjoner skal sikres lik tilgang til alle opplæringsnivåer innen 2030

• all ungdom og minst x pst.²⁵ prosent av voksne skal kunne skrive og regne innen 2030

• alle skal, innen 2030, sikres kunnskap og ferdigheter om bærekraftig utvikling og levevis, menneskerettigheter, likestilling, fremme av fred og ikke-vold, globalt borgerskap og forståelse av kulturens diversitet bidrag til bærekraftig utvikling.

Virkemiddel-delmålene er:

• bygge og oppgradere lærefasiliteter så de blir gode læreomgivelser for alle;

• øke antallet stipend for studenter fra utviklingsland i utviklede land og andre utviklingsland med x pst.²⁵ innen 2020

• øke tilgangen på kvalifiserte lærere som får opplæring i utviklingsland med x pst.²⁵ innen 2030.

Fra norsk side har drøftingene vært basert på følgende delmål:

• Øke andelen jenter og gutter med lik tilgang til førskoleomsorg og -utdanning av god kvalitet

• Sikre alle jenter og gutter tilbud om fullført ni års gratis grunnutdanning med godt læringsutbytte

• Sikre lik tilgang for jenter og kvinner til utdanning på alle nivåer

• Sikre at alle jenter og gutter kan lese, skrive og regne etter fire års grunnutdanning

• Utrydde voksen analfabetisme

• Øke andelen av unge kvinner og menn som har tilgang til og fullfører videregående opplæring eller yrkesrettet opplæring som inkluderer grunnleggende, tekniske og faglige ferdigheter som trengs for arbeid

• Sikre kvalitet gjennom å utdanne og ansette nok kvalifiserte lærere.

I tråd med disse prioriteringene stiller Meld. St. 25 (2013–2014) Utdanning for utvikling opp tre hovedmål for den norske utviklingssatsningen innen utdanningssektoren:

• Alle barn får samme muligheter til å begynne på og fullføre skolen

• Alle barn og unge lærer grunnleggende ferdigheter og rustes for livet

• Flest mulig får ferdigheter som sikrer en overgang til arbeidslivet, og bedrer forutsetningene for økonomisk vekst og bærekraftig utvikling i bred forstand

Meldingen dreier seg i hovedsak seg om hva Norge gjør på utviklingsbistandsområdet for å fremme dette feltet, men drøfter også utviklingslandenes nasjonale ansvar og andre virkemidler.

Hvordan fremmes utdanning generelt?

Oversiktene over delmål i forrige avsnitt viser sentrale utfordringer som det er enighet om at særlig utviklingsland står overfor på utdanningsfeltet. I den globale debatten om hvordan den nye utviklingsagendaen skal finansieres, pekes det på utviklingsbistand som finansieringskilde og på at målrettet støtte fra rike land vil kunne avhjelpe noe av behovet for finansiering av utdanning i en oppbyggingsfase i de fattigste landene, i sårbare stater og land i konflikt. Bistand vil bl.a. kunne finansiere faglig rådgivning for å utvikle gode og robuste utdanningssystemer i land som mangler slik kompetanse.

På lang sikt er imidlertid landenes egen evne til å finansiere utdanningssektoren langt viktigere enn støtten fra andre land. For å opprettholde en tilfredsstillende opplæringsstandard, er myndighetene avhengige av at skatteinntektene dekker grunnleggende investeringer og kan betale for løpende opplæringstjenester. I land som prioriterer utdanning høyt på sine offentlige budsjetter, vil økte inntekter til staten også bidra til å bedre opplæringssituasjonen.

Ut over bevilgning av ODA-midler yter rike lands hjemlige politikk et beskjedent bidrag til å heve standarden på opplæringen i grunnskolen og på det videregående nivået i fattige land. Heving av kvaliteten på opplæringen i rike land bidrar imidlertid samtidig til en generell standardheving på kunnskapstilfang og undervisningsmetoder som er tilgjengelig internasjonalt, som også fattige land kan nyte godt av.

På høyere utdanningsnivå er det betydelig mobilitet over landegrensene av både lærerkrefter, studenter og flyt av informasjon. På dette nivået bidrar rike land til å styrke utdanningsnivået i fattige land i den grad studentene returnerer til sine hjemland. Som følge av de enorme forskjellene i inntekts- og levestandard velger en stor del av utenlandsstudentene fra utviklingsland å ikke returnere til hjemlandet.

Stadig flere høyere utdanningsinstitusjoner tilbyr muligheten til internettstudier som innebærer at også studenter i utviklingsland kan ta kompetansegivende kurs uten å reise til utlandet. Enkelte slike kurs er gratis, andre krever studieavgifter. Særlig amerikanske universiteter har et betydelig tilbud av slike studier. Dette er en utvikling som kan bidra til heving av utdanningsnivået i fattige land både direkte og gjennom bedre kvalifiserte lærere.

Innen forskning er åpen og gratis tilgang til informasjon en nøkkel til kunnskapsheving i alle land. Mange land og læresteder i rike land følger «open access» prinsippet og gjør publikasjoner med forskningsresultatene de finansierer åpent tilgjengelig på nett. Imidlertid er fortsatt mye forskning av betydning for kunnskapsutvikling i fattige land utilgjengelig og viktige fagtidsskrifter opererer ofte med priser på nett-tilgang som ligger over det mange universiteter i utviklingsland har råd til å betale. Det er derfor fortsatt et potensiale for de som finansierer forskning til å bidra til friere tilgang til slik kunnskap.

Sikkerhet er viktig for at barn skal få skolegang. I konfliktområder blir skoler i enkelte tilfeller brukt av militære. Lucens-retningslinjene er etablert for å sikre at undervisningssteder og skoler beskyttes i konfliktsituasjoner.

Norsk politikks bidrag til å fremme utdanning i utviklingsland

Generelt vil en høy opplæringsstandard i Norge kunne bidra til standardheving i fattige land, f.eks. når nyvinninger om kunnskapsformidling gjøres kjent internasjonalt. Utenlandske studenter i Norge drar også nytte av økt faglig nivå. Forutsetningen for at det skal komme hjemlandet deres til gode er imidlertid at de returnerer dit etter fullførte studier. Incentiver for tilbakevending og institusjonssamarbeid kan sikre dette.

Norsk internasjonaliseringspolitikk legger vekt på at norske institusjoner for høyere utdanning samarbeider med utenlandske institusjoner for å videreutvikle kvaliteten på norsk høyere utdanning. Fra norsk side er en opptatt av gjensidighet, kvalitet og relevans og gjennom samarbeid med utenlandske institusjoner kan en videreutvikle kvaliteten på både norsk høyere utdanning og på utdanningen i det landet man samarbeider med. Slik sett bidrar norsk høyere utdanning til å videreutvikle kvaliteten på utdanning også i utviklingsland.

Forskningsmeldingen, Meld. St. 18 (2012–2013) Lange linjer – kunnskap og muligheter, omtaler at norske forskningsinstitusjoner skal engasjere seg i internasjonalt samarbeid, også med institusjoner fra lavinntektsland for å bidra til utvikling.

Prinsipielt mener regjeringen at all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert skal være åpent tilgjengelig og støtter arbeidet i UNESCO for Åpne utdanningsressurser (Open Education Resources, OER). Norske universiteter og høgskoler har egne og felles åpne digitale arkiver som bidrar til dette. I tillegg er det opprettet et felles forskningsinformasjonssystem for helseforetak, institutter, universiteter og høyskoler, Current Research Information System in Norway (CHRIStin), som bl.a. skal koordinerer arbeidet med åpen tilgang til vitenskapelige artikler. Norges forskningsråd krever at forskningsresultater fra prosjekter som er helt eller delvis finansiert av dem skal være åpent tilgjengelige.

Det arbeides også nasjonalt og internasjonalt for å gjøre bl.a. helsefaglige, samfunnsfaglige og realfaglige forskningsdata fra bl.a. biobanker, helseregistre og store befolkningsundersøkelser åpent tilgjengelige for forskere.

Norge har foreløpig et begrenset tilbud av åpen nettundervisning (Massive Open Online Courses (MOOC)), men et regjeringsoppnevnt utvalg avga i 2014 en rapport med en rekke forslag til å fremme nettbasert opplæring. Denne er nå til vurdering. Norge har faglige fortrinn og spesialiserte studier bl.a. på områder som fiskerier, fiskeoppdrett og skips- og offshoreteknologi. Dette er nærings- og jobbrettede studier som på sikt kan danne basis for et nettbasert studietilbud.

Norge vil gjennom UNESCO arbeide for en global konvensjon for anerkjennelse av høyere utdanningskvalifikasjoner.

Norge vil arbeide for at Lucens-retningslinjene om beskyttelse av skoler og læresteder følges i konfliktområder.

Bistand til utdanning og utvikling

Bistand til utdanning kan ha en viktig katalytisk rolle i fattige land for å få i gang utvikling av utdanningssektoren og som brobygger når ressursene er knappe. En må imidlertid samtidig sikre seg mot for stor avhengighet av bistand. I Afrika utgjør bistand til utdanning mellom 10 og 15 prosent av den totale finansieringen av utdanningssektoren.

Regjeringen har besluttet at Norge skal spille en lederrolle innen utdanningsbistand og bidra til at FNs post-2015–mål om utdanning baseres på etablerte internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Likestillingsperspektivet skal være integrert, det skal tas særlige hensyn til marginaliserte grupper, det skal være fokus på hele utdanningsløpet, på gjennomføring, kvalitet og læringsutbytte, på læring også for ungdom og voksne og for tilegnelse av nødvendige ferdigheter som sikrer inntektsgivende arbeid og at en fungerer i samfunnet. Dette reflekteres også i stortingsmeldingen Utdanning for utvikling.

På kort sikt er det å nå FNs tusenårsmål 2 og 3 hovedfokus. På lengre sikt skal Norge bidra aktivt til å realisere nye utviklingsmål på utdanning gjennom grunnleggende og langsiktig satsing også der hvor det er behov for fundamentale struktur- og holdningsendringer.

Som representant for vår regionalgruppe i UNESCO leder Norge den globale Styringskomiteen for Utdanning for alle3 og har bidratt til innspill til post-2015 prosessen, bl.a. OWG-drøftingene og FNs generalsekretærs synteserapport.

Norge vil ta til orde for utdanning i alle relevante sammenhenger. I FN og andre multilaterale fora skal vi arbeide for at utdanning kommer høyt på dagsorden, bruke de kanaler som gir størst effekt, kreve at relevante institusjoner leverer effektivt på utdanningsfeltet og støtte finansielt opp om gode prosjekter og programmer. Norge vil også bidra til å utvikle internasjonale partnerskap og allianser med politisk og finansiell kraft til å oppnå gode resultater.

Norge vil identifisere en gruppe pilotland hvor det vil bli satset bredt på et utdanningssamarbeid som bidrar til å styrke myndighetenes egen innsats på utdanning og utføres i samarbeid med disse. Norge vil også samarbeide med og trekke på kompetansen til andre givere, multilaterale organisasjoner, fagmiljøer i og utenfor Norge, samt sivilsamfunnsorganisasjoner.

Dersom arbeidet utvikler seg i henhold til de prioriteringer som ligger til grunn, planlegger Norge å gradvis øke den årlige støtten til Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) over de neste tre årene, fra 290 mill. kroner i år til 590 mill. kroner i 2017. Partnerskapet er et globalt initiativ for utdanning som samler alle relevante partnere til felles innsats og en viktig kanal for opptrappingen av norsk støtte til utdanning.

Norge delfinansierer et pilotprosjekt for å tilrettelegge OECDs Pisa-studier også for utviklingsland. I utviklede land gir disse undersøkelsene informasjon til utdanningsmyndighetene om nivået elevene oppnår i ulike fag og dermed om standarden på opplæringen de får. Undersøkelsene har fungert som en spore til å identifisere felter hvor opplæringen kan bedres. Dette kan også fungere på samme måte for utviklingsland og gi dem gode analyser av manglene og behovene som myndighetene må arbeide med. Pilotstudiene vil søke å klarlegge dette.

Kvinner og likestilling

Hva er problemstillingene?

I mange utviklingsland er kvinners juridiske stilling i forhold til menn tradisjonelt svak. Utdanning er ett av de feltene hvor jenter og kvinner nedprioriteres, noe som har store følger for samfunnsutviklingen generelt.

Kvinner diskrimineres imidlertid også ellers i samfunns- og næringslivet i mange utviklingsland. Samtidig som de utfører en stor del av arbeidet både innen jordbruk og handel, tilkjennes kvinnene i mange samfunn verken eiendomsrett eller arverett og har ikke mulighet til å ta selvstendige beslutninger om sin økonomi.

Likestilling og kvinners rettigheter er viktig både av hensyn til respekten for menneskerettighetene og for nasjonaløkonomien. Erfaring viser at kvinner i utviklingsland har et stort uforløst potensiale som entreprenører. Når de får muligheten, engasjerer de seg aktivt og med suksess både når det gjelder mikrofinans, utleie av mobiltelefoner, innen helsesektoren og utdanning og ved utbygging av ren energi m.m. Erfaringer fra Norge viser at kvinners deltakelse i den formelle økonomien bidrar vesentlig til veksten i bruttonasjonalproduktet. I land hvor myndighetene både er positive til å bedre kvinners stilling og er opptatt av å få fart på utviklingen, kan mer formell økonomisk makt til kvinner være en vei til å oppnå begge deler.

Utdanning, inntekt og en friere stilling er i tillegg til gode helsetjenester viktig for å bedre kvinners reproduktive helse, som igjen innvirker på barnedødelighet og i sin tur på antall barn hver kvinne trenger å føde. Kvinner som får utdanning får både færre barn og de får barn senere enn de ellers ville gjort, noe som gir både en helsegevinst og er nasjonaløkonomisk positivt. Lavere befolkningsvekst i lavinntektsland som i utgangspunktet har høy befolkningsvekst kan bedre samfunnets muligheter til å yte tjenester og ta vare på marginaliserte grupper. Jenter og personer med nedsatt funksjonsevne er i dag blant de mest marginaliserte gruppene i verden.

Å mobilisere kvinner og jenter så de kan bli aktive samfunnsaktører, krever endringer i maktfordeling og sosiale strukturer. Samtidig er endring betinget av allmenn erkjennelse av de underliggende holdninger, tradisjoner og handlinger som fører til undertrykkelse og diskriminering av kvinner. Også menns holdninger må utfordres og utdaterte måter å organisere samfunnet på endres.

Status for likestillings-tusenårsmålet – Ambisjoner for perioden etter 2015

Tusenårsmål nr. 3 er å fremme likestilling mellom kjønnene og myndiggjøre kvinner.

Ifølge FN er det nå globalt nesten like mange jenter som gutter som får grunnutdanning, selv om få land har oppnådd likestilling på alle utdanningsnivåer. Fattigdom er en viktig barriere, særlig for eldre jenter som må bidra til familiens underhold.

40 prosent av jobbene i lønnet arbeid utenfor jordbruket i utviklingsland i 2011 var besatt av kvinner (framgang siden 1990), men ifølge The Millennium Development Goals Report 2013, FN 2013 har de også de mest usikre jobbene, dårligst sosiale ordninger og generelt lavere lønn enn menn for samme arbeid.

Andelen kvinnelige parlamentarikere i utviklingsland har steget fra 12 til 21 prosent mellom 2000 og 2014.

Vold mot kvinner fortsetter å undergrave anstrengelsene for å nå likestillingsmålene.

Post-2015–målene

Open Working Group foreslår som likestillingsmål – mål nr. 5: Oppnå likestilling og myndiggjøre alle kvinner og jenter. Seks delmål og tre virkemiddel-delmål er foreslått:

• få slutt på alle former for diskriminering av kvinner og jenter overalt

• forebygge og eliminere alle former for vold mot kvinner og jenter offentlig og privat, inkludert menneskehandel og seksuell og annen utnytting

• eliminere all skadelig praksis som barne-, tidlig- og tvungne ekteskap og omskjæring av kvinner

• redusere den ekstra byrden ulønnet omsorgsarbeid utgjør gjennom sosial beskyttelse og fremme delt ansvar i husholdningene i henhold til skikkene i det enkelte land

• sikre full deltakelse og like muligheter for kvinner i beslutningsprosesser i det politiske, økonomiske og offentlige liv

• sikre allmen tilgang til seksuell og reproduktiv helse og reproduktive rettigheter

De tre virkemiddel-delmålene er:

• sikre reformer som gir kvinner lik tilgang til økonomiske ressurser, eierskap og kontroll over jord og andre eiendeler, finanstjenester, arv og naturressurser i henhold til nasjonale lover

• øke bruken av teknologi, særlig IT, for å fremme myndiggjøring av kvinner

• iverksette og styrke politikk og lovgivning som kan håndheves for å fremme likestilling og myndiggjøring av kvinner og jenter på alle nivåer

Norge og de andre nordiske land ønsker et eget mål om likestilling og kvinners rettigheter og er blitt enige om særlig å fremme følgende delmål:

• forebygge og stanse alle former for vold mot kvinner og jenter og skadelige skikker som kjønnslemlestelse, barne-, tidlig- og tvangsekteskap samt æresdrap

• likhet mht. ledende stillinger og full deltakelse i beslutningstaking på alle nivåer

• like rettigheter for kvinner til økonomiske ressurser, inkl. eierskap og kontroll med jord og annen eiendom, lik rett til kreditt, arv, tilgang til naturressurser og ny teknologi

• tilgang for alle til seksuell og reproduktiv helsetjenester og -rettigheter

Det arbeides med å inkludere delmål for likestilling også under andre hovedmål, slik som fattigdom, landbruk, utdanning, helse, anstendig arbeid og deltakelse i konfliktforebygging og fredsprosesser.

Hvordan fremmes likestilling utenom bistand generelt internasjonalt?

Jenters og kvinners stilling i utviklingsland påvirkes av en rekke faktorer ved andre lands politikk utover utviklings- og bistandssfæren. Studier, bl.a. UNCTADs «Who is benefiting from trade liberalization in Angola? A gender perspective», viser at endringer i økonomisk politikk og handelspolitikk kan slå ulikt ut for kvinner i ulike land. For eksempel har utvinningsindustriens dominans av økonomien i Angola ikke bedret kvinners sysselsetting der pga. manglende diversifisering av næringslivet og begrenset jobbskaping. Til sammenligning har kvinner i Cape Verde hatt fordeler av landets integrering i verdensøkonomien gjennom tilgang til jobber i tekstilindustrien. Norge bidrar bl.a. via UNCTAD til å kartlegge slike effekter og til å gi råd til landene om hvordan de best kan utnytte globaliseringen til fordel for kvinners økonomiske myndiggjøring.

På det normative plan er det belegg for å si at utviklingen av juridisk eller politisk bindende forpliktelser innenfor rammen av FN for å fremme likestilling og kvinners rettigheter, har bidratt positivt til å endre lands politikk til fordel for kvinner, bl.a. ved å gi sivilsamfunnet verktøy til å presse frem reformer samt bidra til endringer i holdningene til kvinners rolle.

Et eksempel på et viktig normativt instrument er Konvensjonen om eliminering av alle former for diskriminering mot kvinner, CEDAW-konvensjonen, som er ratifisert av mer enn 190 land. Konvensjonen følges opp gjennom høringer av medlemslandene som må redegjøre for hvordan den er implementert i praksis.

FNs enhet for likestilling og myndiggjøring av kvinner, UNWomen, har som mål å styrke kvinners lederskap og politiske deltakelse, øke kvinners økonomiske deltakelse og innflytelse, eliminere vold mot kvinner og fremme respekten for kvinners rettigheter. I tillegg arbeider de på ulike måter for å påvirke tradisjonelle holdninger og leveregler. Andre FN-organer har ansvar for å sikre at kjønnsperspektivet integreres i deres arbeid. Et godt eksempel er FAO som anslår at antallet som sulter i verden kunne reduseres med 150 millioner dersom kvinnelige jordbrukere i utviklingsland fikk samme tilgang til eiendom og andre ressurser som menn.

Land som er kommet lengre i å realisere likestilling kan gjennom sin opptreden og posisjoner i ulike internasjonale sammenhenger framstå som eksempler på vellykket kvinne- og likestillingspolitikk. Det kan også ha en positiv demonstrasjonseffekt om selskaper og organer fra land som Norge er bevisst på å bruke kvinner i viktige posisjoner i land hvor kvinnenes stilling er svak.

Norsk politikks bidrag til å fremme likestilling i utviklingsland?

Signaleffekten er viktig. Norges mange kvinnelige politiske profiler har vært lagt merke til også i utviklingsland. Imidlertid har også land med tradisjonelt kvinnefiendtlige kulturer mange kvinnelige politikere, ofte rekruttert fra eliten. Det legges likedan merke til internasjonalt at Norge lenge har hatt et eget departement som skal ivareta likestillingssaker for begge kjønn og som også ivaretar interessene til barn og særlige minoriteter.

Også selskapslovgivningens bestemmelse om kjønnsrepresentasjon i styrene – 40 prosentregelen – har vakt internasjonal oppmerksomhet. Videre må en også anta at norske regler for å fremme rekruttering av kvinner og menn til yrker der de er i mindretall har en signaleffekt i utviklingsland – i den grad dette er kjent.

Av norske selskaper med statlig eierandel forventes at de har etablert strategier og gjennomfører tiltak for å fremme likestilling og mangfold i virksomheten. Dette vil potensielt bli lagt merke til i landene hvor selskapene opererer.

Norge har klare og konsistente posisjoner om kvinner og likestilling i alle internasjonale fora hvor Norge deltar og vil fortsette å gi tydelige budskap og sørge for at disse blir hørt. Også i den bilaterale dialogen med andre land er kvinner og likestilling et gjennomgående tema.

Bistand til likestilling og kvinners rettigheter

Sikring av og aksept for kvinners rettigheter er avgjørende for at fattige mennesker skal kunne ta veloverveide valg når det gjelder graviditet, fødsler, beskyttelse mot hiv og ha trygg sex. Strategisk støtte gis bl.a. til pådriverorganisasjoner som «International Women’s Health Coalition», IPAS, ARROW og «International planned parenthood federation» (IPPF) som jobber målrettet med lobbying, opplæring og dialog med myndigheter, samt dialog med religiøse aktører for å fremme seksuelle og reproduktive rettigheter. På landnivå arbeides det også mot hindringer som gjør at spesielt jenter, kvinner og seksuelle minoriteter ikke får tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester. Innsats mot farlige aborter er del av dette arbeidet.

ODA-bistand gis til organisasjoner som arbeider med ungdom og jenters rettigheter, kapasitetsbygging og ungdoms deltakelse og lederskap. Blant annet støttes et prosjekt i Malawi som arbeider med å forebygge tenåringssvangerskap ved å sikre jenters tilgang til utdanning. Gjennom HIV Young Leaders Fund støttes ungdomsledete initiativer som fremmer ungt lederskap, seksuelle og reproduktive rettigheter og kapasitetsbygging av marginalisert ungdom, med særlig fokus på unge kvinner og hivpositiv ungdom. Flere miljøorganisasjoner arbeider spesielt for å støtte kvinner som ofte er de mest skadelidende ved naturkatastrofer. Disse organisasjonene mottok i overkant av 30 mill. kroner i 2014.

Norge var med totale bidrag på 705 mill. kroner i 2013 tredje største giver til FNs befolkningsfond, UNFPA, og bidro dermed vesentlig til deres arbeidet for å redusere mødredødeligheten i utviklingsland. UNFPA bistår også land med å forbedre sine nasjonale distribusjonssystemer gjennom kapasitetsutvikling og utvikling av strategier og handlingsplaner. Andelen av land med ordninger som tilbyr moderne prevensjonsmidler økte fra 37 prosent i 2010 til 44 prosent i 2012. UNFPA bidrar også til forebygging av hiv og aids blant kvinner, ungdom og særlige utsatte grupper gjennom opplysningsprogrammer og behandling av hiv-positive gravide.

UNFPA og FNs barnefond, Unicef, driver i fellesskap et program rettet mot kjønnslemlestelse av jenter og unge kvinner. Dette er verdens største innsats mot kjønnslemlestelse og Norge har vært største giver og bidratt med til sammen 120 mill. kroner. En evaluering av programmet for årene 2008 til 2012 viser at programmet har hatt en stor effekt både globalt og lokalt og antallet lokalsamfunn som erklærte at de hadde avskaffet kjønnslemlestelse økte fra 1677 i 2011 til 2900 i 2012.

Norge er med 95 mill. kroner i støtte i 2014 en av de største bidragsgiverne til UN Women. Norge støtter også UN Womens konkrete utviklingstiltak på landnivå.

Energi

Betydningen av energitilgang for utvikling.

Stabil tilgang til energitjenester er viktig for utvikling. Samtidig mangler 1,2 milliarder av verdens befolkning tilgang til elektrisitet, mens 2,6 milliarder fortsatt bruker ved og trekull til koking og oppvarming. Den største energifattigdommen finner vi på landsbygda i utviklingsland der mangel på elektrisitet og bruk av ineffektive brensler medfører store negative effekter på helse, utdanning og muligheter for næringsutvikling. Ifølge Verdens helseorganisasjon dør over sju millioner mennesker hvert år pga. luftforurensning, spesielt utslipp av sot.

Ifølge tredje delrapport fra FNs Klimapanel 2014 sto energiproduksjon for 35 prosent av de globale klimagassutslippene i 2010 og var dermed den største kilden til utslipp. Klimagassutslippene i utviklingsland øker i takt med den økonomiske veksten og befolkningsveksten, særlig i framvoksende økonomier, men også i fattige land vil utslippene øke raskt mot 2030, jf. Meld. St. nr. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling.

Det er en betydelig utfordring å øke fattige lands tilgang til energi uten samtidig å øke de globale utslippene av klimagasser. Regjeringens overordnede mål er at den gjennomsnittlige globale temperaturøkningen skal holdes under 2°C sammenlignet med førindustrielt nivå (togradersmålet), noe som betyr betydelige reduksjoner i verdens klimagassutslipp. Globalt må bruk av energitjenester fra fornybare energikilder og energieffektivisering økes betydelig dersom vi skal lykkes med det ambisiøse målet om å begrense temperaturstigningen.

Mer effektiv teknologi med påfølgende lavere priser har gjort energiforsyning basert på fornybare kilder som vann, sol, vind og biomasse mer konkurransedyktig. Ifølge Renewables’ 2014 Global Status Report står fornybare energikilder nå for over 22 prosent av kraftproduksjonen i verden. Mange utviklingsland har store fornybare energiressurser. Bioenergi i form av ved og trekull som brukes til koking og oppvarming er imidlertid ofte den dominerende energikilden og medfører både helse- og miljøeffekter. Bruk av fornybare energikilder i stedet for lampeparafin, diesel, olje, eller kull vil gjøre utviklingsland mindre avhengig av import av fossile brensler, øke energisikkerheten, gi bedre helse, legge til rette for lokal næringsutvikling.

Sikker og stabil energitilgang har høy prioritet for de fleste land. Togradersmålet vil kreve omfattende omlegging av energisektoren og betydelige investeringer i fornybar energi og energieffektivisering. For at produksjon og forbruk skal kunne omstilles i bærekraftig retning og ny klimavennlig teknologi utvikles og tas i bruk, må utslipp av klimagasser prises tilstrekkelig høyt. Kun et fåtall land og regioner har innført pris på utslipp av klimagasser. Kull er derfor fortsatt relativt billig og teknologisk endring har redusert knappheten på olje og gass og dermed svekket den stimulus til omstilling som økt knapphet og økte relative priser på disse energikildene kunne innebåret. I tillegg subsidierer mange land fortsatt produksjon og forbruk av fossile brensler, noe som skaper et disincentiv for å investere i mer ren energi. Dette illustrerer viktigheten av å bruke prismekanismen til å korrigere for negative eksterne effekter av klimaskadelige utslipp. Tiltak som øker prisen på utslipp av klimagasser vil gi sterkere incentiver til forskning og utvikling på fornybar energiproduksjon, i tillegg til direkte utslippsreduksjoner. I tillegg til prising av utslipp kan det være behov for politiske grep for å utløse investeringer i fornybar energi i kommersielle markeder, fordi investeringskostnadene er relativt sett høye og det tar lengre tid før de blir lønnsomme. Høye investeringskostnader gjør det ofte også nødvendig med private investeringer for at utviklingsland skal få utnyttet egne energikilder.

Globalt er kull den største kilden til elektrisitet. Vannkraft er den største kilden til fornybar elektrisitet. Solenergi vokser relativt raskest når det gjelder installert effekt, er mindre avhengig av sammenhengende overføringslinjer og kan etter hvert bli en viktig kilde til elektrisitet på landsbygda i utviklingsland.

Ifølge IEA er økningen i bruk av kull uten karbonfangst- og lagring (CCS) uforenlig med globale klimamål. IEAs studier viser at gass kan spille en viktig rolle i å erstatte kull på mellomlang sikt og redusere klimagassutslippene. Også FNs klimapanel peker på dette. Samtidig finner IEA at 4/5 av CO₂-utslippene som kan tillates innen 2035 for at togradersmålet skal overholdes, er bundet inn i allerede eksisterende energimiks og infrastruktur. Dersom tiltak ikke settes i verk for å endre dette før 2017, vil alle CO₂-utslipp som kan tillates for å overholde togradersmålet være bundet inn. På lengre sikt må karbonfangst og lagring tas i bruk innen fossil kraftproduksjon. I dette perspektivet er fornybare energikilder og energieffektivitet svært viktig for å gi verdens fattige elektrisitet og bærekraftige energitjenester samtidig som klima- og miljøutfordringene møtes.

Nytt mål-tema – Ambisjoner for post-2015–perioden

Energi omtales ofte som det manglende tusenårsmålet. Store utfordringer ligger i behovet for sikkerhet for verdens energiforsyning, økt energitilgang for fattige mennesker og globale klimaendringer. En rekke land ønsker derfor energi som eget post-2015–mål.

Et stort antall land deler ambisjonen om et energimål i tråd med de tre bærekraftsdimensjonene fra Rio. I lys av verdens energibehov er åpenbart klimadimensjonen den som er vanskeligst å tilfredsstille. Ivaretakelse av den sosiale og den økonomiske dimensjonen er mindre følsom for hvilke energibærere økt tilgang baseres på, selv om helsesituasjonen i fattige land vil gagnes av mindre bruk av ved og trekull i husholdningene. Et mål for energi må utformes slik at det tar hensyn til klimaforhandlingene, hvor bruk og produksjon av energi er viktige komponenter.

I 2011 arrangerte Norge i samarbeid med International Energy Agency (IEA) en internasjonal konferanse i Oslo «Energy For All» om finansiering av energitilgang for fattige i utviklingsland. På denne konferansen sto FNs generalsekretærs initiativ Bærekraftig energi for alle (SE4ALL) sentralt. Norges internasjonale energi- og klimainitiativ, Energy+ ble også lansert der.

Norge, sammen med Mexico og Tanzania, påtok seg et spesielt ansvar for å sikre at energi ble tilstrekkelig belyst i FNs globale konsultasjoner om nye post-2015–mål, «The World We Want 2015». Som avslutning på denne verdensomspennende høringsrunden, som er dokumentert i FN-rapporten «A Million Voices» utgitt av UNDG, ble det i 2013 holdt et høynivåmøte i Oslo, «Energy and the Post-2015 Development Agenda». På dette møtet var det stor enighet om å anbefale et eget mål for energi i tråd med SE4ALL-målene:

• sikre universell tilgang til moderne energitjenester

• fordoble andelen av fornybar energi i den globale energimiksen,

• på globalt nivå fordoble energieffektiviteten

Kjønnsperspektivet vektlegges i samband med disse målene, særlig det første og for det siste vektlegges at bygninger, industri, jordbruk og transport er viktige målområder. Utfasing av miljøskadelige subsidier til fossile brensler sees også som et viktig mål i SE4All-sammenheng.

SE4All er tenkt som en paraply for den globale innsatsen som også omfatter bistand, og er nærmere omtalt i avsnittet om bistand nedenfor:

I OWG prosessen ble følgende hovedmål som stort sett samsvarer med SE4All-målene foreslått – mål nr.7: Sikre tilgang til rimelig, pålitelig og moderne energi for alle.

Følgende tre delmål er foreslått med to virkemiddel-delmål i tillegg:

• sikre universell tilgang til rimelige, pålitelige og moderne energitjenester innen 2030

• øke betydelig andelen av fornybar energi i den globale energimiksen innen 2030

• doble den globale raten i energieffektivisering innen 2030

De to virkemiddel-delmålene er:

• øke internasjonalt samarbeid for tilgang til forskning på ren energi, inkludert fornybar, energieffektivisering og renere fossil-teknologi samt fremme investeringer i energi-infrastruktur og ren energiteknologi;

• ekspandere infrastruktur og oppgradere teknologi for å forsyne alle i utviklingslandene, særlig lavinntektslandene og små øystater med bærekraftig energi innen 2030.

Effektiviseringsmålet og de andre energimålene gjelder på globalt nivå og forplikter ikke enkeltland til å følge opp med nasjonale tiltak. OWG foreslår separate mål for klima og for energi.

Norsk støtte til investeringer i fornybar energi og energieffektivisering i utviklingsland bidrar til å redusere klimagassutslipp. Som påpekt i avsnittet nedenfor om bistand, brukes bistandsmidler til å løse ut private og kommersielle investeringer som enten kan kanaliseres via internasjonale organisasjoner og gjennom utviklingssamarbeid. Norge kan også bidra gjennom kjøp av «Certified Emission Reductions» fra prosjekter under Den grønne utviklingsmekanismen (CDM).

Hvordan fremmes energitilgang, ren energi osv. utenom bistand?

Flere store funn av hydrokarboner er gjort i mange utviklingsland; f.eks. offshore i Øst-Afrika, Ghana, Elfenbenskysten, Myanmar. På sikt vil utvikling av disse ressursene kunne bidra til økt tilgang på energi i disse landene, legge grunnlaget for utbygging av infrastruktur og annen næringsvirksomhet samt bidra med sysselsetting og eksportinntekter og gi positive ringvirkninger av investeringene for befolkningen. Noen land fører imidlertid en politikk som trenger justeringer for å oppfylle andre av de utviklingsmålene som de selv og verden for øvrig har forpliktet seg på og som vil bli videreført etter 2015. I første rekke gjelder dette manglende bruk av inntekter fra petroleumsproduksjonen til bedring av folkehelsen og allmenn tilgang på utdanning av god kvalitet.

Behovet for energi i utviklingsland er så stort at de vil ha et betydelig behov for både ren energi og ny fossil energi. Dette er situasjonen i mange fattige utviklingsland hvor det pr. i dag er store uoppdagede petroleumsressurser. En internasjonal pris på utslipp og bl.a. den norske regjeringens arbeid med å begrense subsidiering av fossile brensler vil motvirke klimaeffektene av olje- og gassutvinning.

Mange utviklingsland, ikke minst i Afrika, har et stort uutnyttet potensiale for økt energiproduksjon, både fossil energi og fornybar energi som vannkraft, solenergi og til dels vind. I noen land har bruk av gass et betydelig potensiale. I dag skjer mye av elektrisitetsproduksjonen i utviklingsland ved hjelp av dieseldrevne generatorer uten rensing av avgasser. Mange land har tilgang til billig kull og for disse er kullfyrte kraftverk et alternativ. Dersom vi etter hvert får en pris på karbon som samsvarer med togradersmålet, vil det økonomisk sett kunne bli relativt mer fordelaktig for utviklingsland å bygge ut gass og fornybar energi framfor å satse tungt på kull og olje.

En slik omlegging vil imidlertid på kort sikt ikke påvirke landsbygdhusholdningenes bruk av trekull og tørrved, som millioner av mennesker er avhengig av for koking og varme. I denne sammenheng er billig småskala solenergi og effektive kokeovner blant de viktigste bidragene til å avhjelpe problemene med utslipp, avskoging og forørkning samt helseproblemene knyttet til innendørs bruk av ved- og trekull i mange områder.

Norsk politikks bidrag til å fremme fornybar energi og energitilgang i utviklingsland

Norge har store energiressurser, både olje og gass, og fornybare som vann, vind og bioenergi og bølgekraft. Nærmest all elektrisitetsproduksjon er basert på vannkraft, noe som betyr at klimagassutslippene fra kraftproduksjon er svært lave. Elektrisitetens andel av energibruken er betydelig høyere i Norge enn i andre land, noe som bl.a. skyldes en stor kraftintensiv industri og at elektrisitet i større grad enn i andre land benyttes til oppvarming av bygninger og tappevann. Fornybar energiteknologi og kompetanse som utvikles i Norge gjør at norske selskaper er i stand til å tilby løsninger til utviklingsland. Dette gjelder spesielt innen vannkraft og solenergi.

Norge produserer og eksporterer store mengder olje og gass som er et viktig bidrag til verdens energiforsyning. I samsvar med de overordnede prinsippene for norsk klimapolitikk er petroleumssektoren omfattet av sterke økonomiske virkemidler som CO₂-avgift og EUs klimakvotesystem (EU-ETS). Samlet gjør disse at næringen betaler en høy pris på utslipp, noe som legger til rette for kostnadseffektive utslippsreduksjoner. I en verden hvor den største energikilden om kort tid vil være kull, kan norsk gassproduksjon bidra til å redusere veksten i globale CO₂-utslipp. FNs klimapanels, IPCCs, femte hovedrapport viser at klimagassutslippene vil bli redusert betydelig hvis gjennomsnittlige kullkraftverk erstattes med effektive gasskraftverk dersom utslippene ved produksjon av gass er lave.

Norge ønsker å være et foregangsland på utviklingen av fangst og lagring av CO₂, og bruker store ressurser på dette arbeidet. Målsettingen for arbeidet er blant annet å få aksept for CO₂-håndtering som et klimatiltak, skape bred forståelse for teknologiens potensial, redusere kostnadene ved bruk av teknologien og bidra til at teknologien blir tatt i bruk, også utenfor Norge. Fangst og lagring av CO₂ tilbyr på lengre sikt en løsning på problemet med å øke fattige lands tilgang på energi uten å øke utslippene av klimagasser. Gjennom satsning på forskning, utvikling og demonstrasjon under blant annet CLIMIT-programmet og Teknologisenter Mongstad har Norge bidratt til å øke kunnskapen om CO₂-håndtering og hvordan man kan bringe teknologien videre.

Norge produserer kull på Svalbard. I 2013 produserte Store Norske 1,8 mill. tonn kull. Det er bred politisk enighet om at denne produksjonen skal fortsette som en del av norsk Svalbardpolitikk, innenfor de rammer som bl.a. miljøvernlovgivningen setter.

Norske energibedrifter med statlig eierandel som Statoil og Statkraft bidrar til utbygging av henholdsvis fossile og fornybare energikilder i utviklingsland og dermed både til inntekter til landene og til å sikre verdens energiforsyning. Også norsk leverandørindustri spiller en viktig rolle i å hjelpe mange utviklingsland å utvikle egne energiressurser, jf. utviklingen offshore i Afrika. Norge har fordelaktige skatteregler for petroleumsrelatert bedrifter som investerer i utlandet. På hjemmebane har Norge høye skattesatser som sikrer at grunnrenten tilfaller fellesskapet, men samtidig fordelaktige investeringsfradrag for bedrifter innenfor petroleumssektoren – en modell som også fanger utviklingslands interesse.

Fordelaktige skatteregler for elektrisk drevne biler har ført til en fordobling av antallet el-personbiler fra 8 000 ved begynnelsen av 2013 til 17 770 ved utgangen av samme år. En stadig økende andel av bussene i større byer går på hydrogen, biogass eller strøm. I prinsippet reduserer denne utviklingen veksten i klimagassutslipp i Norge.

SPU er ett av verdens største statlige investeringsfond. Forvaltningen av fondet følges med stor oppmerksomhet. Mange land ser fordelene med denne modellen og enkelte har alt opprettet eller vurderer å opprette fond for overskuddet fra utvinningen av sine petroleumsressurser etter mønster fra det norske SPU.

I internasjonal sammenheng var SPU tidlig ute blant statlig eide fond når det gjelder å ta hensyn til etikk, miljø og samfunnsmessige forhold i fondsforvaltningen.

SPU er ikke et instrument for å fremme statens investeringer i utviklingsland. Investeringene i framvoksende markeder er imidlertid betydelige, også i virksomheter og sektorer relevant for ren energi. Mange av selskapene SPU er investert i har virksomheter i fattige utviklingsland.

I 2009 ble det besluttet å etablere miljørelaterte investeringsmandater innenfor SPU, som inkluderer investeringer i fornybar energi. Investeringene er underlagt samme krav til avkastning og risiko som fondets øvrige investeringer og følger samme regelverk som fondets øvrige investeringer i aksjer og obligasjoner. Rammen for de miljørelaterte investeringsmandatene er nylig økt, og disse skal fremover normalt være på 30-50 mrd. kroner. Det er også besluttet å starte et arbeid med å vurdere virkningene av ytterligere å øke investeringene innen fornybar energi.

Generelt kan en si at norsk energipolitikk, herunder rammebetingelsene for norske energiselskaper, bidrar til å opprettholde verdens energiforsyning, både gjennom å fremme fornybar energi og forsyning av olje og gass med tilhørende teknologi. Utbygging av fornybar energi og energieffektivisering vil redusere klimagassutslippene.

Norsk bistandsinnsats på energiområdet

Norges bistandsengasjement i energisektoren har lange tradisjoner. Satsingen på ren energi vil kunne være et effektivt utviklings- og klimavirkemiddel. Regjeringens satsing på ren energi innrettes slik at den skaper incentiver for at land velger de mest klimavennlige løsningene i energisektoren, og at norsk energiengasjement gir størst mulig klimaeffekt. De store investeringsbehovene i utviklingsland kan imidlertid ikke dekkes av knappe offentlige ressurser alene. Det er derfor viktig at offentlig midler også bidrar til å utløse private og kommersielle investeringer.

Programmet «Ren energi for utvikling», som ble lansert i 2007, er et sentralt innsatsområde for Norge. Satsingen på fornybar energi og energieffektivisering gjennom «Ren energi for utvikling» skal øke energitilgangen og redusere klimagassutslippene og gjøre det attraktivt å velge lavutslippsløsninger ved å øke tilgangen på ren energi til en overkommelig pris, basert på langsiktig forvaltning av naturressurser og effektiv energibruk.

Energy+ skal bidra til økt tilgang til energitjenester og redusere klimagassutslipp i utviklingsland gjennom å støtte landenes planer for å bygge ut fornybar energi og å fremme tiltak som gir økt energieffektivisering. Midler gjennom Energy+ blir først utbetalt etter uavhengig verifisering av oppnådde resultater. Energy+ kan bidra til at knappe offentlige ressurser i utviklingsland brukes mer strategisk for å utløse private og lønnsomme investeringer.

Norfund er Norges fremste instrument for investeringer i utviklingsland og er tungt inne i energisektoren hvor de også utløser private investeringer mange ganger sin egen innsats. Norfund samarbeider normalt med andre uten- og innenlandske finansieringskilder.

Helse

Viktigheten av helse for utvikling

I tillegg til at helse er en rettighet alle mennesker har, er god helse også viktig i et nasjonalt fattigdomsperspektiv. Friske og velernærte mennesker kan gå på skole, delta i arbeidslivet og bidra til et lands vekst og utvikling. Det er globalt en økende erkjennelse av at god helse er en forutsetning for bærekraftig økonomisk og sosial utvikling.

Seksuell og reproduktiv helse handler om kvinners og jenters rett til kontroll over egen kropp. Det innebærer et ansvarlig, tilfredsstillende og trygt seksualliv. Mangelfull omsorg ved graviditet og fødsel, samt fravær av legale og trygge abortmuligheter, utgjør en betydelig helsebelastning og øker graviditetsrelatert dødelighet. Mange unge jenters seksuelle og reproduktive helse hemmes av tidlig ekteskap, tidlig svangerskap og tradisjonelle krav om å bidra hjemme. Utdanning er en viktig faktor til å motvirke disse negative forholdene, noe som understreker behovet for å se utdanning og helse i sammenheng også i bistanden.

Investering i god helse er god politikk for å redusere fattigdom. Helse bør primært finansieres av land selv, men også bistandsgivere bidrar hvor landene ikke klarer å oppfylle det ansvaret de har overfor sine borgere. Økonomisk vekst har bragt flere land opp i mellominntektsgruppen og disse må forventes å ta et stadig større ansvar for sin befolknings helse. Globale helseutfordringer må møtes av alle land i fellesskap.

I motsetning til i Norge har utviklingsland ofte en «dobbel sykdomsbyrde». Dødelige smittsomme sykdommer og underernæring er fremdeles de to største helseutfordringene i utviklingsland, mens ikke-smittsomme sykdommer og livsstilssykdommer, som er den hyppigste dødsårsaken globalt, i stigende grad gjør seg gjeldene i utviklingsland. Helseutfordringene er flere i mange utviklingsland, mens ressursene til helse er langt mindre enn i rike land.

Tobakk, luftforurensing og alkohol er globalt blant de ti viktigste enkeltårsakene til død og tapte friske leveår. I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) dreper tobakk nesten 6 millioner mennesker hvert år. Rundt 10 prosent av disse dør som følge av passiv røyking. Nesten 80 prosent lever i lav- og mellominntektsland. Overdreven bruk av alkohol sto i 2012 for 3,3 millioner for tidlig døde. Luftforurensning i byer er et stort og voksende problem, særlig i enkelte land i Asia. WHO rapporterer i 2014 at hele 7 millioner dødsfall, dvs. 1 av 8 dødsfall, kan tilskrives innen- og utendørs luftforurensing. Ifølge the Global Burden of Disease fra 2012 utgjør innen- og utendørs luftforurensning samlet den nest største helserisikoen i verden. Dette er helseutfordringer som er relevante for nesten alle land. Sammen med økte infeksjonsrater og tilløp til pandemier som følge av globalisering og migrasjon har det økt bevisstheten om helse som et globalt fellesgode. FN har anerkjent at sykdom og død som følge av ikke-smittsomme sykdommer utgjør en av hovedutfordringene for utvikling i det 21. århundret ved at det undergraver sosial og økonomisk utvikling i alle land og truer oppnåelsen av tusenårsmålene.

Mangelen på kvalifisert helsepersonell er stor i mange utviklingsland. Dette skyldes blant annet at det ikke utdannes mange nok helsearbeidere og mange steder er kvaliteten på utdannelsen for dårlig. I tillegg velger ofte de best kvalifiserte å forlate sine lokalsamfunn eller hjemland til fordel for bedre betalte helsearbeiderjobber i andre land.

Status for helse-TUM-ene – Ambisjoner for post-2015

Global helse favner over en betydelig agenda, kanskje mest tydelig formulert i de tre tusenårsmålene som omhandler helse. Målformuleringene på dette feltet har gitt et felles fokus for innsats hvor i første rekke bistand fra rike land har bidratt til ressursmobilisering også fra fattige land, fra organisasjoner og stiftelser og fra privat sektor. Dette har hjulpet til med å komme lengre i å nå disse målene enn en ellers ville gjort.

Tusenårsmål 4 om å redusere barnedødeligheten med 2/3 siden 1990 kan nås, gitt opptrappet innsats i utviklingsland.

Tusenårsmål 5 om å redusere mødredødeligheten med 75 prosent og skaffe tilgang for alle til reproduktiv helse, kan vanskelig nås.

Tusenårsmål 6 om å reversere spredning av store infeksjonssykdommer og hiv/aids kan neppe nås fullt ut tross store framskritt. Antall personer som lever med hiv har økt, mens vekstraten i antall nysmittede er på vei ned. En vesentlig forklaring på at antallet personer som lever med hiv har økt, ligger i at tilgangen på god behandling har bedret seg betraktelig de senere år, med nye, billigere og mer effektive medisiner. Hiv-behandling til alle som trenger det innen 2010 er derimot ikke oppnådd. Store fremskritt gjøres, men nye retningslinjer som WHO lanserte i 2013, har nesten doblet antallet som nå defineres som behandlingstrengende. Forekomsten av både malaria og tuberkulose er på vei ned. Helsemålene må dermed fortsatt følges opp, samtidig som oppmerksomheten må rettes mot de økende utfordringene som økningen i livsstilssykdommer medfører.

Bistand utgjør en vesentlig del av finansieringen av de initiativene som hittil har hatt størst effekt i mange land. Etter hvert dekkes imidlertid en stadig større del av kostnadene til hiv- og aidsbehandling av landene selv. I mange land er det imidlertid fortsatt sterkt behov for bistandsfinansiering, spesielt for de gruppene som trenger behandling mest. Det er en utfordring å finne bærekraftige måter å videreføre denne innsatsen på.

Post-2015

Open Working Group har fremmet forslag til ni delmål og fire virkemiddel-delmål under hovedmålet for helse – mål nr. 3: Sikre sunne liv og fremme velvære for alle på alle alderstrinn. Vann og sanitær som også er helserelaterte tema er foreslått som egne mål.

Delmålene for helse er:

• Redusere mødredødeligheten globalt til mindre enn 70 per 100 000 levendefødte innen 2030

• få slutt på dødsfall for spebarn og barn under fem år som kan forebygges innen 2030

• stanse epidemiene av aids, tuberkulose, malaria og neglisjerte tropiske sykdommer samt bekjempe hepatitt, vann-bårne og andre smittsomme sykdommer innen 2030

• redusere med 1/3 prematur dødelighet fra ikke-smittsomme sykdommer ved forebygging og behandling og fremme mental helse og velvære innen 2030

• styrke forebygging og behandling av misbruk av bl.a. narkotiske stoffer og skadelig bruk av alkohol

• halvere globale dødsfall fra trafikkulykker innen 2020

• sikre allmen tilgang til Seksuelle og reproduktive helse-tjenester inkludert familieplanlegging, informasjon og opplæring og integrasjon av reproduktiv helse i nasjonale strategier og programmer innen 2030

• oppnå universell dekning av helsetjenester inkludert beskyttelse mot finansiell risiko, tilgang til kvalitets-helsetjenester og sikre, effektive, høykvalitet og rimelige viktige medisiner og vaksiner til alle

• redusere betydelig forekomst av død og sykdom fra farlige kjemikalier og luft-, vann- og jord-forurensning.

De fire virkemiddeldelmålene er:

• styrke implementering av tobakkskontroll-konvensjonen

• FoU for og tilgang på vaksiner og medisiner for alle iht. TRIPS-avtalen

• økt finansiering og opplæring av helsepersonell for å unngå hjerneflukt

• styrke kapasiteten for tidligvarsling, risikobegrensning og forvaltning av nasjonale og globale helserisikoer

Fra norsk side har en brukt følgende delmål for helsemessige gode liv for alle som basis for drøftingene i post-2015–sammenheng:

• Sikre at mer enn 97 pst. av nyfødte når 5-årsalder innen 2030

• Sikre at mer enn 99,9 pst. av mødre overlever graviditet og fødsel i alle land innen 2030

• Sikre seksuell og reproduktiv helse for menn og kvinner alle i alle land innen 2030

• Få hiv/aids, malaria og tuberkulose under kontroll i alle land innen 2030

• Redusere forekomsten av prematur død som følge av ikke-smittsomme sykdommer med 1/3 innen 2030 samt fremme mental helse og velvære

• Helsedekning for alle i alle land innen 2030

• Redusere under- og feilernæring hos barn under fem år (i tilknytning til et ernæringsmål)

• Tilgang til rent drikkevann for alle

De norske delmålene er færre, men i stor grad i samsvar med OWGs forslag.

Hvordan fremmes generelt global helse utenom bistand?

WHO er FNs normative organ på helse og en sentral arena for Norge og alle land med fokus på globale helseutfordringer.

Organisasjonens mandat er å bidra til bedre helse for alle, og samtidig være et ledende samordningsorgan for internasjonalt helsesamarbeid. Dels setter WHO globale normer og standarder og støtter medlemsland i utformingen av nasjonal helsepolitikk, og dels yter den faglig støtte til utviklingsland for at de skal bli i stand til å iverksette anbefalinger og standarder og øvrig nasjonal helseinnsats.

WHO overvåker epidemier med potensiale til å utvikle seg til pandemier samt utviklingen av farlige smittsomme sykdommer som tuberkulose og polio og gir anbefalinger til medlemsland om hvordan de skal håndteres.

WHO har også engasjert seg i å finne løsninger på helsepersonellkrisen. Dette er et felt hvor interessemotsetninger mellom land har gjort det vanskelig å komme frem til klare anbefalinger eller bindende avtaler. Verdens helseforsamling har derfor vedtatt frivillige retningslinjer for aktiv rekruttering av helsepersonell fra land som selv ikke har tilstrekkelig personell. Norge har besluttet å følge disse. Uten tilstrekkelig og kvalifisert helsepersonell vil utviklingsland ikke kunne bygge opp et velfungerende helsesystem for befolkningen eller sette ut i livet de nasjonale og globale planer og initiativ som er vedtatt.

WHO er også engasjert i å støtte gjennomføring av tiltak i medlemslandene for å forebygge og behandle ikke-smittsomme sykdommer. Både feilernæring, tobakksbruk, for høyt inntak av sukker, salt og alkohol samt for lite fysisk aktivitet gir vekst i livsstilsrelaterte lidelser som fedme, kreft og hjerte-/karsykdommer.

En rekke internasjonale og norske organisasjoner som Røde Kors, Leger uten grenser og Norsk folkehjelp driver helserelatert arbeid i nødsituasjoner og overfor flykninger. Norsk politikk legger til rette for at disse kan operere fra Norge og de er også viktige instrumenter i norsk nødhjelpsberedskap.

Norsk politikks bidrag til å fremme helsesituasjonen i utviklingsland

Norsk engasjement for global helse utenom bistand er i stor grad fokusert på WHO og arbeidet i verdens helseforsamling. Norge har vært en stor bidragsyter til WHO i en rekke år og utviklingsland har generelt hatt nytte av den innsatsen Norge gjør i denne sammenheng. Det faglige bidraget til WHOs arbeid bl.a. med å redusere antimikrobielle resistens både i human- og dyrehelsesammenheng skal styrkes.

Norsk helsevesen følger i stor grad WHOs standarder og organisasjonens anbefalinger. Norske helsemyndigheter har utviklet beredskapsplaner og har et apparat for å fange opp tilløp til utbrudd av epidemier innenlands og til å møte trusler om slike epidemier utenfra. Dette reduserer faren for at de spres i Norge og videre til andre land.

Norge følger anbefalingene i WHOs Frivillige retningslinjer for etisk rekruttering av helsepersonell og er også pådriver for gjennomføringen av disse internasjonalt. Den første rapporten om gjennomføringen av prinsippene i Norge fra 2012 viser at svært få helsearbeidere i Norge kommer fra lavinntektsland med knapphet på helsearbeidere. Regjeringen ønsker fortsatt ikke aktiv rekruttering av dyktige helsearbeidere til Norge på bekostning av fattige lands behov. Norge har et anslått underskudd på helsepersonell med lavere nivå-kvalifikasjoner rundt 2020. Dette behovet antas imidlertid å kunne dekkes fra EØS-området.

Norge samarbeider internasjonalt gjennom en rekke organisasjoner for å begrense bruk og skadevirkninger av alkohol, tobakk og narkotika og er engasjert i arbeidet mot ulovlig handel med tobakksprodukter samt i EUs narkotikaorgan EMCDDA og i Europarådets Pompidougruppe mot narkotikamisbruk.

Statens Pensjonsfond Utland har utelukket tobakkselskaper fra fondets investeringsunivers.

Norge arbeider aktivt internasjonalt gjennom offentlige institusjoner som Norsk institutt for luftforskning, NILU, for økt innsats mot luftforurensning. NILU har bidratt til luftkvalitetsforvaltning og institusjonsbygging i mange av verdens hardest rammede storbyer gjennom kartlegging av luftforurensningen, vurdering av mulige helseeffekter og løsninger for å redusere helsebelastningen for befolkningen. NILU vil fortsette dette arbeidet, med økt fokus på helseeffektene.

Norge samarbeider nært med EU på helseområdet, bl.a. for å hindre at smittsomme sykdommer spres over landegrensene gjennom handel med levende dyr, mat og planter. Av særlig relevans er samarbeidet i EUs organ for mattrygghet (EFSA) som bidrar med overvåkning og setter viktige standarder av global betydning.

Den mest betydelige innsatsen Norge utfører på feltet global helse, finansieres med bistandsmidler i samarbeid med private og offentlige organisasjoner og fond som driver helserelatert arbeid. Det er nær forbindelse mellom bistandsfinansiert aktivitet og annen aktivitet på dette området.

Norsk bistandsinnsats på helseområdet

Gjennom konkrete samarbeidsprosjekter med WHO styrker Norge nå bidraget til at utviklingsland kan etablere grunnleggende nasjonale kapasiteter for å overvåke og håndtere smittsomme sykdommer i henhold til bestemmelsene i det Internasjonale helsereglementet (IHR 2005).

Norge har vært sterkt engasjert i og er en av de viktigste finansieringspartnerne i Den globale alliansen for vaksiner og immunisering (GAVI). Alliansen arbeider for at alle barn i fattige land får et fullverdig vaksinetilbud. Fra norsk side vektlegges bl.a. god koordinering og bredt samarbeid på landnivå og å se vaksinetilbudet i sammenheng med andre helsetjenester og tiltak, slik at både vaksinedekningen øker og helsesystemene som helhet styrkes. GAVI mottok i 2014 vèl 606 mill. kroner i norsk finansiering.

Norge er en stor bidragsyter til Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM). Fondet mobiliserer ressurser til finansiering av tiltak for tusenårsmål 6 om å bekjempe aids, tuberkulose og malaria i de områdene i verden hvor behovene er størst. Tiltakene blir gjennomført av samarbeidspartnere på landnivå i samsvar med nasjonale planer og prosedyrer. Fondet mottok 450 mill. kroner fra Norge i 2014.

Programmer og fond i FN og Verdensbanken er viktige kanaler for norsk støtte til global helse. Verdensbankens fond for resultatbasert finansiering (HRITF) er et flergiverfond støttet av Norge og DFID. Fondet som er et av de største helsefondene i Verdensbanken mottok 168 mill. kroner fra Norge i 2013. Det støtter i dag bl.a. utprøving av ulike former for resultatbasert finansiering i rundt 38 pilotprogrammer i 32 land. Fondet er knyttet opp til Verdensbankens låneordning for lavinntektsland (IDA), som gir lån med svært gunstig betingelser. Dette har medført at Verdensbanken bidrar med vel fire ganger beløpet gjennom fondet i IDA-finansiering.

Tiltak for familieplanlegging er viktig i regjeringens innsats for global helse og seksuell og reproduktiv helse. Mesteparten av norsk støtte til familieplanleggingstiltak og oppfølging av anbefalingene fra FNs kommisjon for livreddende medisiner for kvinner og barn blir kanalisert gjennom multilaterale fond og programmer. Med støtte fra Norge ble det i 2013 opprettet et eget fond i UNFPA for finansiering av gjennomføringen av kommisjonens anbefalinger. Ni land og 23 arbeidsgrupper mottok i 2013 støtte fra fondet.

Norge har på egen hånd iverksatt tiltak for å bedre tilgjengeligheten av helsearbeidere i utviklingsland, bl.a. har en støttet Global Health Worker Alliances (GHWA) sekretariat. Framover sikter WHO mot større integrasjon av dette feltet i sin egen drift og finansieringen vil bli vurdert i den sammenheng.

Norge gir også opplæring i visse helsefag for studenter fra utviklingsland. Målet er at disse skal bli helsearbeidere i landene de kommer fra. Etter studiene tar likevel et mindre antall av dem arbeid i norsk helsesektor.

Sjekkliste for politikkutforming

De norske samstemtrapportene skal rapportere om positive og negative synergier mellom norsk utviklingspolitikk og annen norsk politikk som regjering og Storting ønsker å styrke på bred basis for å fremme en positiv økonomisk, sosial og miljø-/klimamessig utvikling i utviklingsland.

Sjekklisten under er ment som et hjelpemiddel for å unngå negative bivirkninger for utviklingsland under formulering av norsk politikk. Den er utarbeidet med utgangspunkt i bl.a. den omfattende sjekklisten fra «The DAC Guidelines for Poverty Reduction», (OECD 2001) og FNs tusenårsmål. Den gir en generell veiledning for departementer og offentlige myndigheter som utarbeider lover, forskrifter og retningslinjer og som formulerer norske posisjoner til internasjonale fora hvor regler og avtaler blir forhandlet, om forhold en bør være oppmerksom på. Bruk av sjekklisten kan bidra til oppmerksomhet omkring mulige positive utviklingseffekter av politikk som formuleres og til at tiltak som settes i verk ikke får unødige negative effekter.

Sjekkliste

• Har tiltaket virkninger for utviklingslands mulighet til å drive handel på like vilkår med Norge og andre OECD-land?

• Påvirker tiltaket gjeldssituasjonen eller bistandsvolumet eller har det direkte virkninger for statsinntektene til utviklingsland?

• Har tiltaket betydning for utviklingslands sårbarhet overfor internasjonale finansielle og økonomiske kriser?

• Berører tiltaket bærekraften i miljø- og ressurssituasjonen i utviklingsland, miljøsituasjonen for de fattigste i disse landene eller den regionale og globale klimasituasjonen?

• Berører tiltaket fordelingen av inntektene fra uttak av naturressurser i fattige land?

• Berører tiltaket næringsstruktur og bosetting i utviklingsland?

• Påvirker tiltaket inntekts- og eiendomsfordeling i utviklingsland?

• Påvirker tiltaket korrupsjonssituasjonen i utviklingsland eller mulighetene for ulovlig kapitalutførsel?

• Har tiltaket betydning for fremme av politiske og økonomiske rettigheter i utviklingsland? (Tale- og trykkefrihet, muligheten til å utøve demokratisk politisk virksomhet, organisasjonsfrihet, eiendomsrett, muligheter til å drive egen virksomhet, arbeidsmuligheter osv.?)

• Berører tiltaket helsesituasjonen eller utdanningsmulighetene til fattige mennesker i utviklingsland?

• Påvirker tiltaket situasjonen for urfolk i utviklingsland?

• Berører tiltaket likestillingen mellom kjønnene i utviklingsland?

• Berører tiltaket situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne i utviklingsland?

• Påvirker tiltaket sikkerhetssituasjonen til befolkningen i utviklingsland eller for landene selv?

• Påvirker tiltaket mulighetene for mennesker fra fattige utviklingsland til å søke arbeid i andre land?

• Påvirker tiltaket mulighetene for myndighetene i utviklingsland til å fatte selvstendige beslutninger, herunder tilpasse seg internasjonale regelverk?

14 Tusenårsmålene og status for måloppnåelse 2014

Tusenårsmålssatsingen preges av at man har et betydelig tilfang av kunnskap og erfaringer om hva som bidrar til framgang, og hva som er de største hindringene. Mens økonomisk vekst kombinert med økt prioritering av de ulike tusenårsmålssektorene i nasjonale budsjetter har bidradd til en positiv utvikling i veldig mange land, er krig og konflikt den viktigste hindringen til at tusenårsmålene kan nås. Ingen sårbare stater har så langt nådd et eneste mål.

Målbarhet og mulighetene til å etterprøve hvorvidt økt innsats faktisk gir resultater er viktig i tusenårsmålssammenheng. Veien mot oppnåelse i de åtte målene vurderes gjennom 21 delmål og 60 indikatorer. Status i 1990 danner grunnlaget for å måle fremgang og UNDP utarbeider en årlig status for måloppnåelse for disse, FNs Millenium Development Goals Report. FN arbeider kontinuerlig for å forbedre indikatorene, så vel som datagrunnlaget. Likevel vil det være begrenset hva man kan rapportere av endring fra ett år til det neste, og et flerårig perspektiv legges derfor til grunn.

FNs tusenårserklæring og de åtte tusenårsmålene har preget den internasjonale utviklingsagendaen. Med bare et år igjen før tidsfristen for å nå målene, er debatten på alvor i gang om hvordan den internasjonale utviklingsagendaen etter 2015 skal se ut. FNs Generalsekretærs høynivåpanel for post-2015 arbeidet forventes å ha stor innvirkning på utforming av denne agendaen.

Det er 700 millioner færre fattige i dag enn i 1990. Både totalt antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom og andelen fattige i alle regioner går ned, også i Afrika sør for Sahara. Men tusenårssatsningen er på ingen måte over eller oppnådd. Generalsekretærens rapport for 2014 viser en rekke framskritt, men likefult at globalt vil verden ikke oppnå målene de satte for seg selv i 2000 Rapporten til generalsekretæren viser at framdriften i tusenårsmålene er ujevn mellom regioner og land, men også mellom befolkningsgrupper innad i land. Det er de aller fattigste, og de som ikke bor i byer, som har fått minst av den globale fremgangen.

Verdens målsetting om å halvere den ekstreme fattigdommen innen 2015, forbedre levekårene i slumområder og å øke tilgangen til rent vann er allerede oppnådd. Det samme er målet om at like mange jenter som gutter skulle få grunnskoleutdanning. Det er også en god framgang på flere andre områder, og med dagens tempo og innsats vil målene som er satt for malaria og tuberkulose også kunne være innen rekkevidde innen 2015.

Andelen underernærte mennesker har gått ned fra 24 pst. i 1990 til 14 pst. i 2013 men den positive trenden har flatet ut de siste årene. Det skal mye til for å halvere andelen mennesker som sulter innen 2015, og spesielt krevende er situasjonen i sårbare stater som ligger etter på de fleste punkt. Kronisk underernæring blant barn viser gode resultater, men likevel er det slik at en av fire barn i verden i 2012 var på en eller annen måte påvirket av underernæring.

9 av 10 barn i verden går nå på skole. I 2012 var det fremdeles 58 millioner barn som stod utenfor skolesystemet, halvparten av disse er i land preget av krig og konflikt. Det er også høye tall for de som faller fra før fullført grunnskolenivå. Kvaliteten i utdanningen er også en stor utfordring som verden må ta på alvor.

Det er en god framgang på i kvinners deltakelse i politikk og samfunnsliv. Ved inngangen til 2014 kunne 46 land vise til en kvinneandel på 30 pst. i sine parlamenter.

Det må imidlertid stor innsats til for å oppnå målene for mødre-og barnehelse. På verdensbasis har barnedødeligheten under fem år blitt redusert med 50 pst. siden 1990. Fra 90 døde barn per 1.000 fødsler i 1990 til 48 i 2012. Sykdommer som lett kan kureres med riktig behandling er den viktigste årsaken til at denne gruppen av barn dør.

Mødredødeligheten er også redusert med 45 pst. i perioden 1990 til 2013, eller fra 380 til 210 døde mødre per 100 000 fødsler. På verdensbasis døde 300 000 kvinner i 2013 i forbindelse med komplikasjoner runder fødsler. Tilgang til kvalifisert helsepersonell under fødsel er avgjørende for å nå dette målet.

Beregninger viser at mellom 2000 og 2012 har man på grunn av målrettet malariainnsats avverget 3,3 millioner dødsfall. 90 pst. av disse ville vært barn under fem år i Afrika Sør for Sahara.

Tilgangen til antiretrovirale medikamenter for mennesker som lever med Hiv viser gode resultater. 9,5 millioner mennesker i utviklingsland mottar slike medikamenter i 2012. Det trengs likefult mye mer målrettet innsats til på dette området, og ikke minst er det nødvendig med bedre kunnskap om HIV blant unge mennesker for å hindre at viruset brer om seg.

Utviklingsbistanden nådde rekordhøyt nivå i 2013, og målte USD 135 mrd., en solid framgang etter to år med nedgang. Dette er gledelig, men det er urovekkende bistanden til de aller fattigste landene har gått ned.

80 prosent av import fra utviklingsland kom tollfritt til utviklede land. Tollbarierer har aldri vært lavere. Gjeldsbyrden har holdt seg stabil de siste årene. Utslipp av klimagasser fortsetter å øke og er nå 50 pst høyere enn i 1990. Regnskog fortsetter å forsvinne, men samtidig er det større marine områder som nå er under beskyttelser.

Alle ledere må trappe opp innsatsen for å holde løftene de ga ved tusenårsskiftet. Mer rettferdige systemer for internasjonal handel må på plass. Dessuten er det urovekkende at bare fem land i verden gir bistand tilsvarende 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI). Større innsats trengs for at alle mennesker skal kunne leve gode liv.

Tusenårsmål 1 om å halvere ekstrem fattigdom regnes for nådd hele fem år før tiden, til tross for den globale finanskrisen og høye og ustabile matvarepriser og høye energipriser. Fra 1990 til 2010 ble andelen av befolkningen som lever for mindre enn 1,25 dollar om dagen redusert fra 47 pst. til 22 pst. Dette betyr at det er 700 millioner færre mennesker som lever i ekstrem fattigdom i 2010 enn i 1990.

Anslag viser at andelen kan reduseres ytterligere, til 15 pst. innen 2015 – hele 8 prosentenheter lavere enn det som var satt som mål. Den betydelige reduksjonen på globalt nivå skjuler imidlertid store regionale forskjeller.

En svært positiv utvikling har funnet sted i deler av Sør- og Øst-Asia, der andelen fattige er kraftig redusert.

Kina er ledende, hvor ekstrem fattigdom har gått fra 60 pst. i 1990 til 12 pst. i 2010. Dette henger i stor grad sammen med sterk økonomisk vekst.

God økonomisk vekst i en rekke afrikanske land kombinert med økt satsing på blant annet sosiale tjenester, gjør at man også i Afrika begynner å se en klar nedgang i ekstrem fattigdom, men andelen her har kun gått ned med 8 pst. siden 1990.

Til tross for en enorm forbedring globalt lever fremdeles 1,2 milliarder mennesker i ekstrem fattigdom. I Afrika sør for Sahara lever nesten halvparten av befolkningen for mindre enn USD 1,25 om dagen. Denne regionen er også den eneste hvor man har sett at antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom øker, fra 290 millioner mennesker i 1990 til 414 millioner i 2010. I følge Verdensbankens anslag vil denne regionene ikke nå målsettingen innen 2015. Mens trenden er at ekstrem fattigdom går ned, har utviklingen mot en halvering av andelen mennesker som lever under sultegrensen stagnert på rundt 16 pst de siste ti årene, ned fra 20 pst i 1990. Andelen underernærte barn under fem år er redusert fra 30 pst i 1990 til 18 pst i 2010. Høye og ustabile globale matpriser siden 2008 har bidradd til at antall mennesker som lider av sult har økt, fra rundt 850 millioner i 2005–07 til over anslagsvis 950 millioner i 2010–2011. I følge nye anslag har 870 millioner mennesker, hvorav 850 millioner er i fattige land, eller en av åtte i verden, ikke mulighet til å få nok mat på daglig basis. Mens dette antallet er svimlende høyt, har likevel andelen av underernærte mennesker gått fra 23,2 pst. i 1990 til 14,9 pst i 2012. Dette viser at målsettingen om å halvere andelen av mennesker som sulter innen 2015 er på god vei til å oppfylles. Økningen i matvareprisene på 2007–09 ga ikke de forventede negative utslag som man fryktet. Finanskrisen de siste årene har imidlertid gjort den økonomiske situasjonen for fattige verre og hemmer utviklingen mot å utrydde sult.

Et lite diskutert delmål under tusenårsmål 1 om å utrydde ekstrem fattigdom, er målet om full sysselsetting og anstendig arbeid for alle. Mens mange utviklingsland har kommet godt ut av den globale økonomiske krisen og opplever fortsatt betydelig økonomisk vekst, har denne veksten foreløpig ikke hatt en merkbar effekt på sysselsetting. Andelen av befolkningen i utviklingsland som er i arbeid har holdt seg stabil de siste ti årene, men nedgangen i den globale økonomiske veksten i 2012 har ført til en mindre nedgang i sysselsettingen. Sysselsettingen i utviklingsland står nå for 56 pst. av arbeidsstyrken i 2013, hele 10 pst. høyere enn i utviklede land. I følge den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen, ILO, har en av fem av verdens arbeidere en inntekt som er lavere enn den globale fattigdomsgrensen på 1,25 dollar om dagen. Mange arbeidere arbeider uformelt uten sosiale sikkerhetsnett og hvor grunnleggende arbeidstakerrettigheter ikke ivaretas.

Til tross for en positiv utvikling, er tusenårsmål 2 om å sikre full grunnskoleutdanning for alle barn innen 2015 ikke oppnåelig. Antall barn som fikk tilgang til grunnutdanning har økt med over 45 millioner i perioden 1999–2012. 90 pst av alle barn i utviklingsland går på skole i dag. Afrika Sør for Sahara er det området det skjer mest når det gjelder skoletilgang, med en økning fra 52 pst i 1990 til 78 pst i 2011. De viktigste årsakene til at målsettingen ikke nåes er fattigdom og krig og konflikt som direkte hindrer skolegang for mange barn. Diskriminering av sårbare grupper er også utbredt. Man regner med at opp til 90 pst av funksjonshemmede barn i utviklingsland ikke går på skole. Likeledes ser man at barn som er ekstremt fattige, bor på landsbygda, er jenter, eller tilhører en språklig eller etnisk minoritet i de fleste land har dårligere tilgang til utdanning enn gjennomsnittet. Det er også store utfordringer knyttet til læring og kvalitet på det skoletilbudet som gis, og det trengs nesten 2 millioner nye lærere innen 2015 dersom man skal kunne nå målet om grunnskoleutdanning for alle. En av fire som skrives inn i skolen vil mest sannsynlig slutte på av skolen før de har nådd første grad.

Tusenårsmål 3 om å Fremme likestilling og styrke kvinners stilling viser fremgang. Spesielt innen utdanning er det gode fremskritt. I utviklingsland er det nå 97 jenter per 100 gutter som går på grunnskolen, opp fra 86 per 100 i 1999. Det er en positiv utvikling for andelen kvinnelige representanter i nasjonalforsamlinger. I utviklingslandene samlet er andelen kvinner i nasjonalforsamlinger steget fra 12 pst. i år 2000 til 21 pst. i 2014. Latin-Amerika og Karibia ligger i tet med 26 pst., fulgt av Afrika Sør for Sahara med 23 pst. Finanskrisen har ført til dårligere arbeidsvilkår og inntekt for de fattigste, og kvinner har vært hardt rammet ettersom de ofte har lavere jobbsikkerhet enn menn. Det er fortsatt langt frem til lik deltakelse for kvinner og menn i samfunnslivet. Kvinners adgang til lønnet arbeid er en god indikasjon på kvinners integrasjon. Når kvinner får lønn, blir de mer selvstendige i husholdningen, får økt autonomi og kan ta egne valg.

Det er en positiv utvikling når det gjelder tusenårsmål 4 om å redusere barnedødelighet. Siden 1990 er barnedødeligheten på det nærmeste blitt halvert siden 1990, det betyr at det er seks millioner færre barn som døde i 2012 til sammenligning med 1990. Fremdeles døde 53 barn per 1.000 levende fødsel i 2012, oftest av sykdommer som lett kan helbredes. I Afrika sør for Sahara dør en av ni barn før de er fem år, 16 ganger høyere enn gjennomsnittet for utviklingsland generelt. Målsetningen om en 2/3-dels reduksjon kan nås forutsatt en opptrappet innsats på dette området. I utviklingslandene samlet er raten redusert fra 97 til 53 per 1000 levendefødte fra 1990 til 2012. Den største fremgangen har kommet i noen av verdens fattigste land: Bangladesh, Eritrea, Liberia, Laos, Malawi, Mosambik og Nepal, hvor den årlige nedgangen har vært 4,5 pst. eller høyere. Situasjonen forblir spesielt alvorlig i Afrika sør for Sahara, der tallet ennå ligger på hele 98 per 1 000. Med unntak av Afghanistan ligger alle de 31 landene der barnedødeligheten for barn under fem år er over 100 per 1 000 i Afrika sør for Sahara. Fire sykdommer – luftveisinfeksjoner, diaré, malaria og aids – utgjorde 43 pst. av alle dødsfall blant barn under fem år. Mange av disse kunne vært berget gjennom lavkosttiltak som antibiotika, hydrering, vaksinering, myggnett og medisiner mot malaria. Omfattende vaksinekampanjer mot meslinger har gitt svært gode resultater. Mens 52 pst. av ettåringer i Afrika Sør for Sahara fikk vaksine mot meslinger i år 2000, fikk 72 pst. det i 2012. Dersom målet skal nås må det settes inn en konsentrert innsats mot de land og regioner hvor flest barn dør. India og Nigeria til sammen står for mer enn en tredjedel av alle dødsfall av barn under fem år, mens land som Sierra Leone og Somalia har en dødelighet på hele 180 per 1000 levende fødte. Av 49 land i Afrika sør for Sahara vil bare åtte, dvs. Botswana, Kapp Verde, Etiopia, Liberia, Madagaskar, Mali Nigeria og Rwanda nå MDG-målet dersom dagens utvikling fortsetter.

Målsetning 5 om å bedre gravide og fødende kvinners helse vil ikke nås, men nye beregninger viser at det skjer en betydelig framgang. Mødredødeligheten i utviklingsland er nesten halvert, fra 430 i 1990 til 230 dødsfall i 2012 per 100 000 levendefødte. En tredjedel av dødsfall i forbindelse med fødsel skyldes blødninger, og de fleste av disse kunne vært unngått eller behandlet med helsepersonell til stede. Andelen kvinner som hadde kvalifisert helsepersonell til stede ved fødsel steg fra 56 pst. til 68 pst. i perioden fra 1990 til 2012, men fremdeles ble 32 millioner barn født i 2012 uten kvalifisert helsepersonell til stede. Forskjellene i verden er store. Det er tilnærmet full tilstedeværelse av helsepersonell i sentral og sør-øst Asia og bare 50 pst i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara.

Det har vært en viss økning i andelen kvinner som bruker prevensjonsmidler, men det er store regionale forskjeller med kun 28 pst. i Afrika sør for Sahara, sammenlignet med 84 pst. i Øst-Asia. Etter en viss reduksjonen av tenåringssvangerskap i perioden 1990 til 2000, har denne utviklingen blitt svakere på 2000–tallet. Afrika sør for Sahara har de høyeste fødselsratene blant kvinner mellom 15 og 19 år, og det er liten endring å spore de siste 20 årene.

Det er nære koblinger mellom innsatsen for redusert barne- og mødredødelighet og innsatsen under tusenårsmål 6 – bekjempe hiv/aids, malaria og andre dødelige sykdommer. Mens antall mennesker som lever med hiv har økt fra åtte til 35,3 millioner i perioden 1990 til 2012, har det siden 2001 vært en klar nedgang i antall mennesker som blir smittet. 2,3 millioner mennesker ble smittet i 2013, og de fleste (1,8 millioner) av disse i Afrika sør for Sahara. Tilgang til behandling har økt raskt siden 2004, og ved utgangen av 2012 hadde 9,5 millioner mennesker tilgang til antiretroviral behandling. Men bare 30 pst. av mennesker som lever med Hiv dekkes av behandling. Det er også gjort store framskritt i kampen mot malaria. Globalt ble antallet som dør av malaria redusert med 42 pst i perioden 2000 til 2012. En av de mest effektive metodene for å unngå smitte er å sove under myggnett, og i 2012 ble det delt ut eller solgt 66 millioner myggnett i Afrika Sør for Sahara, men det var bare halvparten av hva som ble delt ut i 2010. Tilfeller av død som følge av tuberkulose er også på vei ned i alle regioner, som et resultat av bedre behandlingsmuligheter.

Det ligger ikke an til at tusenårsmål 7 om å sikre en bærekraftig utvikling vil nås. Avskoging ser ut til å avta noe, men er fortsatt et stort problem. Over det siste tiåret gikk omtrent 13 millioner hektar skog tapt årlig, sammenlignet med 16 millioner hektar årlig på 1990–tallet. Det er i Sør-Amerika og Afrika at skogdekket forsvinner raskest, med henholdsvis 3,6 millioner og 3,4 millioner hektar dyrket mark per år frem til 2010, mens det takket være storskala treplanting i Kina, India og Vietnam har vært en økning i skogdekket på nesten 4 millioner hektar årlig i disse landene. Biodiversitet går tapt, og 17 000 arter trues av utryddelse. CO₂-utslipp i verden har økt med 50 pst siden 1990. Utslipp fra utviklingsland har økt fra sju til 19 milliarder metriske tonn i perioden 1990–2011, mens utslipp fra utviklede land har gått noe ned fra 15 til 13,3 milliarder metriske tonn.

Overbeskatning av fisk er fortsatt et alvorlig problem. Andelen overbeskattede fiskeslag har de siste 10 årene ligget på rundt 29 pst. Mer av verdens land og marine områder er nå beskyttet. Og i utviklingsland har disse områdene økt fra 7,8 pst i 1990 til 13,8 pst i 2012.

Delmålet under tusenårsmål 7 om å halvere andelen mennesker uten tilgang til trygt drikkevann er nådd og vil mer enn oppnås innen 2015. 89 pst. av verdens befolkning, og 87 pst. av mennesker i utviklingsland har tilgang til bedre drikkevannskilder, og tilsvarende for delmålet om å redusere andelen av utviklingslandenes urbane befolkning som bor i slum, som er gått ned fra 39 pst. i 2000 til 33 pst. i 2012. Det absolutte tallet har likevel steget fra 650 millioner i 2000 til 863 millioner mennesker i 2012.

Det åttende tusenårsmålet, som handler om et globalt partnerskap for utvikling, innebærer at det skal tas hensyn til de særlige behovene til de minst utviklede landene. Utviklingsbistanden nådde rekordhøyt nivå i 2013, og målte 135 mrd. USD, en solid framgang etter to år med nedgang. Dette er gledelig, men det er en uro å se at bistanden til de aller fattigste landene har gått ned. Det er gjort en viss fremgang på andre områder, med betydelige reduksjoner i toll- og avgifter for eksportvarer til industrialiserte land. Tollbarierer har aldri vært lavere. De minst utviklede landene kommer likevel dårlig ut når det gjelder andelen av den samlede, tollfrie eksporten til industriland. 80 prosent av import fra utviklingsland kom tollfritt til utviklede land. Gjeldsbyrden til utviklingsland var for alle utviklingsland samlet 3,1 pst av eksportinntektene til sammenligning med 12 pst. i 2000.

Alle tall er hentet fra FNs Millennium Development Goals Report 2014

Kriteriet for ekstrem fattigdom ble i 1990 bestemt til en inntekt under USD 1 med utgangspunkt i prisnivået i 1985. Dette målet har siden blitt justert. F.o.m. MDG Report 2009 er det andelen som lever på under USD 1,25 om dagen som legges til grunn.

15 Sektorovergripende miljø- og klimapolitikk

Mål

Regjeringen har et mål om at Norge skal bli et ledende land innen miljørettet utviklingssamarbeid. For Regjeringen er det viktig å bruke deler av utviklingsbudsjettet i skjæringspunktet mellom å bekjempe fattigdom og å svare på de globale miljøutfordringene. Videre skal Norge være en pådriver i det internasjonale klima- og miljøarbeidet. Dette er viktige premisser for Utenriksdepartementets arbeid.

Utenriksdepartementets mål på miljøområdet er å bidra til å forebygge og løse globale og regionale klima- og miljøutfordringer gjennom internasjonalt samarbeid, og ved å integrere klima- og miljøhensyn i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Videre er det et mål for Utenriksdepartementet å konsentrere seg om resultater i internasjonalt klima- og miljøsamarbeid gjennom strategisk innsats som gir størst mulig effekt for reduksjoner i globale klimagassutslipp, tilpasning til klimaendringer og miljø- og naturressursforvaltning. I dette arbeidet vil man bestrebe seg på utvikling av effektive modeller for privat offentlig samarbeid og se på hvordan bistandsmidlene kan brukes effektivt for å utløse investeringer fra privat sektor til klima- og miljøtiltak. Nordområdene har høy prioritet i norsk miljø- og klimaarbeid, og Norge skal være et foregangsland på miljøområdet og en langsiktig og troverdig forvalter av miljøverdiene i nord.

Gjennom vår energibistand har Norge som mål å bidra betydelig til energiutbygging i utviklingsland. Økt tilgang til energi er en forutsetning for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Gjennom en klar vektlegging av fornybar energi og energieffektivisering skal den norske energibistanden bidra til økt energiproduksjon og reduserte utslipp av klimagasser. Norge forsøker å innrette satsingen på en måte som øker omfanget av private investeringer i ren energi i utviklingsland. Regjeringen vil også styrke innsatsen for reduksjon av kortlevde klimaforurensere.

Satsingen på klima i utviklingssamarbeidet skal både bidra til reduksjon av klimaskadelige utslipp og lette de fattige landenes tilpasning til klimaendringene. Det skal legges særskilt vekt på kvinners rolle som en nødvendig ressurs i den lokale og nasjonale tilpasningsplanleggingen, og som spesielt utsatt gruppe, særlig ved naturkatastrofer. Bred støtte til klimatiltak er også viktig for å stimulere utviklingslandenes vilje og evne til å slutte seg til et globalt klimaregime.

Klima- og skogsatsingen

Ansvaret for Regjeringens klima og skogsatsing ble overført til Klima- og miljødepartementet pr 1. januar 2014. Klima- og miljødepartementet og Utenriksdepartementet vil samarbeide for å sikre en mest mulig effektiv ressursbruk og for å påse at klima- og skogsatsingen er i tråd med norsk utenriks- og utviklingspolitikk. En avtale mellom de to departementer er utarbeidet for dette formål.

Internasjonale avtaler og konvensjoner

Norge er part til en rekke internasjonale avtaler på miljøområdet, og regjeringen vil fortsette å støtte utviklingsland og deres utvikling av strategier og planer for gjennomføring av slike avtaler. Støtte vil også bli gitt til konvensjonenes sekretariater og andre tiltak for å gjennomføre konvensjonenes formål. Kapasitetsbygging gjør utviklingslandene bedre i stand til å møte miljø- og klimautfordringene.

Klimakonvensjonen

Klimakonvensjonen er ratifisert av 194 land samt EU. Konvensjonens langsiktige mål er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet med en hastighet som ikke er raskere enn at økosystemer kan tilpasse seg naturlig, matsikkerheten ikke trues, og som tillater bærekraftig økonomisk utvikling. I følge konvensjonen skal utviklede land støtte utviklingsland når det gjelder teknologioverføring, tilpasning til klimaendringer og rapportering av utslipp og utslippsreduserende tiltak. Norge har i en årrekke vært blant de største frivillige bidragsyterne til klimaaktiviteter under Klimakonvensjonen.

Konvensjonen om biologisk mangfold

Konvensjonens mål er vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, samt rettferdig fordeling av goder fra bruk av genetiske ressurser. Konvensjonen er en prosessorientert rammekonvensjon fra 1992 som danner en ramme for det globale arbeidet med biologisk mangfold. Den fastlegger overordnede mål, prinsipper og generelle forpliktelser, mens konkrete forpliktelser utformes gjennom protokoller, arbeidsprogram og partsmøtevedtak. Konvensjonen har 193 parter.

Cartagena-protokollen om genmodifiserte organismer (GMO) av 29. januar 2000 trådte i kraft i 2003. Formålet med Cartagena-protokollen er å bidra til en forsvarlig overføring, håndtering og bruk av levende GMO-er som kan være til skade for biologisk mangfold eller menneskers helse.

Nagoya-protokollen fra 2010 styrker arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet og innfri FNs tusenårsmål. Protokollen bidrar til at biomangfoldkonvensjonens tredje målsetting om rettferdig fordeling av fordelene fra utnyttelsen av genetiske ressurser gjennomføres. Protokollen bekrefter at genressurser er underlagt statens suverenitet. Den øker rettssikkerheten for både brukere og tilbydere av genressurser, og den inneholder bestemmelser om tradisjonell kunnskap. Denne avtalen vil gjøre u-landene bedre rustet til å oppnå avtaler om rettferdig fordeling. Norge støtter kapasitetsbygging i afrikanske land for å styrke deres kapasitet til å ratifisere og iverksette protokollen. Protokollen vil også bidra til at norske regler om våre genressurser blir respektert i utlandet. Naturmangfoldloven inneholder allerede regler om bruk av utenlandske genressurser i Norge. Dette gjør Norge til et foregangsland på området. Norge var det første i-land til å ratifisere protokollen. Protokollen trer i oktober 2014, da kravet om at minst 50 stater har ratifisert den er tilfredsstilt.

Forørkningskonvensjonen

Norge er part til Forørkningskonvensjonen. Konvensjonen har som hovedmål å opprettholde produktiviteten i de tørre og halvtørre økosystemene som grunnlag for fattigdomsreduksjon og bedre levekår. Norge har støttet finansieringsmekanismens arbeid med å mobilisere forståelse og ressurser i berørte land, og koble arbeidet til nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsbekjempning.

Konvensjonen for internasjonal handel med truede arter (CITES)

Som part til CITES tar Norge konsekvent til orde for at vitenskapelige kriterier må legges til grunn for vedtak som har betydning for handel, og dermed for folks levebrød. CITES har i senere år begynt å interessere seg mer for kommersielt utnyttede fiskeslag. Å sikre at dette skjer på vitenskapelige premisser står sentralt i Norges arbeid under konvensjonen.

Multilateralt samarbeid

Mange FN-organer er sentrale aktører i det globale arbeid med miljø- og klimaspørsmål. Norge er en viktig bidragsyter til de organisasjoner og program som har miljø som kjerneoppgaver. Norge gir dessuten tilleggsmidler for å styrke arbeidet med miljø- og klimaspørsmål og har en løpende dialog med institusjonene om integrering av miljøhensyn i deres virksomhet.

Den globale miljøfasiliteten (GEF), støtter tiltak som skal bidra til å forbedre det globale miljøet. Etter kapitalpåfylling våren 2014 forvalter GEF drøyt USD 4,43 mrd. for perioden 2014–2018. Sammen med øvrige nordiske land har Norge bl.a. vært pådriver for en bredere tilnærming til kjemikalieområdet, inkludert avfallshåndtering hvor dette er relevant i forhold til GEFs mandat. Dette ble gjort til eget hovedområde i GEF under forhandlingene om kapitalpåfylling. Det er også framforhandlet en ny kvikksølvkonvensjon med GEF som finansieringsmekanisme. Kvikksølv er blitt tildelt adekvate midler for kommende fireårsperiode.

Spesialfondet for klimaendring (SCCF) og Klimafondet for minst utviklede land (LDCF) under Klimakonvensjonen er viktige i den norske satsningen på klimatilpasning. Norge bidrar også til Ozonfondet under Montreal-protokollen, som støtter prosjekter for utfasing av ozonødeleggende stoffer i utviklingsland.

Det grønne klimafondet GCF

Det grønne klimafondet (GCF) gis særlig prioritet som finansieringskanal i de kommende årene. Fondet skal i fremtiden være det sentrale verktøyet for finansiering av u-landenes forpliktelser under Klimakonvensjonen. Det er meget store forventninger knyttet til fondet, og en solid kapitalisering av fondet i løpet av 2015 vil trolig være avgjørende for å oppnå en tilfredsstillende klimaavtale på klimatoppmøtet i Paris i 2015. Forventningene særlig blant utviklingsland er at Det grønne klimafondet vil stå for en stor del av den oppskaleringen av klimafinansiering som anses nødvendig, også for å nå målet om å mobilisere USD 100 mrd. årlig innen 2020 til klimatiltak i utviklingsland, og slik sett bli en multilateral hovedkanal for storskala finansiering av både utslippsreduserende tiltak og tilpasningstiltak i utviklingsland. Norge har spilt en sentral rolle i opprettelsen av fondet og er representert i styret.

FNs miljøprogram UNEP

FNs miljøprogram (UNEP) har blitt styrket som et resultat av Rio +20 møtet i 2012 og oppfølgningen av dette. UNEP har nå universelt medlemskap og FNs første miljøforsamling, UNEA, ble avholdt i juni 2014. Norge følger arbeidet tett og er en pådriver for at UNEP skal bli en mer åpen og en medlemsstatsstyrt organisasjon. Norge ble gjenvalgt i byrået. UNEA hadde rekordstor deltakelse, med rundt 100 ministre og 170 land. Møtet medførte at UNEP øker innsatsen mot blant annet luftforurensing, havforsøpling og ulovlig handel med planter og dyr.

Ifølge en studie fra 2014 fra INTERPOL og UNEP anslås verdien av miljøkriminalitet til å være mellom USD 70 og USD 213 mrd. i året. I utviklingsland har slik kriminalitet ofte koblinger til organisert kriminalitet, er grenseoverskridende og kan ha koblinger til finansiering av terrorisme. Bekjempelse av miljøkriminalitet krever effektivt samarbeid på tvers av landegrenser.

Det er mange eksempler på at miljøet i dag taper i kamp mot andre hensyn. UNEPs relevans og rolle ligger blant annet i å holde miljøet under oppsyn, bidra til kunnskapsgrunnlaget, bistå utviklingsland og å være en konstruktiv partner for løsninger som bidrar til bærekraft i utviklingspolitikken.

Norge har de senere årene støttet UNEP med 100 mill. kroner i året gjennom en programsamarbeidsavtale

Naturpanelet

Naturpanelet (Intergovernmental Panel for Biodiversity and Ecosystem Services -IPBES) ble etablert i Panama i 2012. Naturpanelet er en parallell til FNs klimapanel og kan spille en viktig rolle fremover i å gi et faglig grunnlag om biologisk mangfold og økosystemtjenester basert på vitenskapelig og tradisjonell kunnskap. Det første møtet til vitenskapskomiteen til panelet ble avholdt i Norge i juni 2013 i Bergen. Norge bidrar gjennom Miljødirektoratet til kapasitetsbygging i utviklingsland knyttet til panelet. Dette er viktig for blant annet å sikre et tilstrekkelig datagrunnlag til panelets arbeid. Norge ble valgt inn i byrået i 2013.

FNs bosettingsprogram UN-HABITAT

UN-Habitat har som mandat å fremme bosettinger som er sosialt akseptable og miljømessig bærekraftige. Høyere befolkningstetthet gir mulighet til å gjennomføre tiltak som i vesentlig grad kan bidra til å redusere energiforbruk og CO₂-utslipp. Norge støtter UN-HABITATs arbeid gjennom Cities and Climate Change Initiative (CCCI) for at klimadimensjonen skal integreres i byplanleggingsprosesser. Dette gjelder både forebygging og evnen til å rekonstruere og rehabilitere raskt etter naturkatastrofer og andre katastrofer.

Initiativet har ekspandert raskere enn UN-Habitats evne til å følge opp. Skal initiativet lykkes på sikt må organisasjonens kapasitet styrkes og planleggingen ha en utvidet tidshorisont. Det er viktig å involvere privat sektor sterkere enn hittil. UN-Habitat må videre styrke initiativets økonomiske base.

Norge støtter også tverrgående tiltak for ungdom og kvinner for å fremme klimatilpasning og mer miljøvennlige og energieffektive byer.

Matsikkerhet

I følge FNs prognoser vil vi være over ni milliarder mennesker innen 2050. For å sikre nok mat til alle har FAO beregnet at matproduksjonen må øke med 60 pst. innenfor samme tidsperiode. Det er derfor bred internasjonal enighet om at matsikkerhet er en sentral forutsetning for fremtidig nasjonsbygging. Matsikkerhet utløser bedre helse, muligheter for utdanning og utvikler en arbeidsfør befolkning. Økt matsikkerhet spiller også en strategisk viktig rolle for å sikre fred, stabilitet og sikkerhet i partnerland i sør.

Norsk Strategi for matsikkerhet i et klimaperspektiv (2012) legger de politiske føringene for norsk støtte til global matsikkerhet. Norge gir om lag 1 mrd. kroner årlig til tiltak rettet mot matsikkerhet gjennom bilaterale, regional og multilaterale kanaler. Norsk Strategi for matsikkerhet øker denne innsatsen med om lag 150 mill. kroner årlig i prosjektperioden (2013–2015).

Det bilaterale, regionale og multilaterale samarbeidet innen matsikkerhet er rettet mot partnerland og sub-regionale samarbeidspartnere i Afrika. Det gjelder også samarbeidet med sivilt samfunn, som spiller en viktig rolle i samfunnsbyggingen. Det legges økt vekt på den politiske dialogen om strukturelle og landbrukspolitiske spørsmål knyttet til matsikkerhet. Norge har sluttet seg til den globale alliansen for klimasmart landbruk. Alliansen er et nettverk av partnere fra nord og sør som ønsker å styrke det globale arbeidet for økt matsikkerhet på en klimarobust måte.

Det multilaterale samarbeidet med Verdens matvareprogram (WFP), FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og FNs finansinstitusjon for landbruk samt (IFAD) opprettholdes og videreutvikles. Det regionale samarbeidet i Afrika med AU/NEPAD videreføres, med særlig vekt på kvinners deltakelse og rolle i klimasmart landbruk.

Under klimatoppmøtet i september 2014 sluttet Norge seg til FNs generalsekretærs initiativ om en global allianse for klimasmart landbruk. Formålet med alliansen er økt nettverksbygging mellom bilaterale, regionale og multilaterale aktører, privat sektor og sivilt samfunn om en kunnskapsbasert tilnærming til økt produktivitet som ivaretar viktige klimamål og forhindrer ytterligere avskoging. Her spiller forskningssamarbeidet med bl.a. Organisasjon for internasjonal landbruksforskning (CGIAR) samt samarbeid med nasjonale forskningsinstitusjoner og andre i partnerland i sør en særdeles viktig rolle.

Fisk og marine ressurser har stor betydning i matsikkerhetssammenheng, som kilde til viktige næringsstoffer, det være seg proteiner eller essensielle fettsyrer. 17 pst. av verdens proteinbehov dekkes av sjømat, og for enkelte utviklingsland er andelen nesten helt oppe i nær 70 pst. Uten tilførsel av essensielle fettsyrer som omega-3 risikerer barn å bli hjerneskadet, og voksne utvikler mangelsykdommer. Samtidig vet vi at de store verdenshavene, så vel som innsjøer og elver, rammes i stadig større grad av klimaendringene. Temperaturen i havet øker, arter forflytter seg eller dør ut, og vannet forsures. Risikoen for at tilfanget av næringsrik mat reduseres, er stor. Kunnskapen om hvilke konsekvenser klimaendringene har på havet er mangelfull, og det er behov for mer forskning, spesielt i sørlige farvann. Dette vil Norge bidra til ved å styrke EAF-Nansen-programmet som vil øke fokuset på klima- og miljøaspektet i sin virksomhet.

Verdens befolkning øker og ifølge FNs prognoser vil vi være over ni milliarder mennesker innen 2050. For å sikre nok mat til alle har FAO beregnet at matproduksjonen må øke med 70 pst. innenfor samme tidsperiode. Samtidig er en mer rettferdig fordeling avgjørende for at økt matproduksjon gir økt matsikkerhet. Regjeringens strategi for matsikkerhet i et klimaperspektiv ble lansert i desember 2012. Strategien legger de politiske føringene for all norsk støtte til matsikkerhet, gjennom både bilaterale og multilaterale kanaler.

Innenfor FN er FNs komite for matsikkerhet (CFS) den sentrale politiske plattformen for matsikkerhet, retten til mat og ernæring. Samarbeidet gjennom blant annet CFS skal bidra til at FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Verdens matvareprogram (WFP) og Det internasjonale jordbruksfondet (IFAD), samt de multilaterale finansieringsinstitusjonene, blir mer sentrale i arbeidet med å redusere det økende antallet sultende og underernærte i verden.

Om lag 30 pst. av all produsert mat blir aldri konsumert. Det er store tap i hele verdikjeden og det er store gevinster å hente både økonomisk, miljømessig og fordelingsmessig i å begrense dette tapet. Norge støtter opp om initiativet som FAO har tatt for å redusere tap av mat.

I arbeidet med å sikre verden tilstrekkelig mat er forskning en vesentlig komponent. For landbruksutvikling i utviklingsland er Organisasjonen for internasjonal landbruksforskning (CGIAR) en vesentlig aktør. Områdene det forskes innen strekker seg fra matvekster, (f.eks. mais, ris, hvete) husdyr og fisk og vann- og skogforvaltning til rettigheter og eiendomsforhold til jord og andre naturressurser, landbruks- og matpolitikk og kvinners rolle i landbruk. Norge støttet CGIAR-instituttene med til sammen 127,5 mill. kroner i 2013. Blant de mer konkrete resultatene av organisasjonens arbeid kan nevnes at organisasjonen har utviklet over 50 nye varianter av matplanter som tåler tørke bedre. Disse dyrkes i dag på over 1 million hektar landbruksjord i det sørlige og østlige Afrika, med det resultat at gjennomsnittsavlingene har økt med 20 – 50 pst. Videre har en tilnærming til frødistribusjon gitt 100 000 indiske bønder tilgang til en ny risvariant. I den videre oppfølgingen av organisasjonen vil Norge legge vekt på å sikre størst mulig effekt av forskingen.

FNs bærekraftskommisjon (CSD) har ikke fungert tilfredsstillende de siste årene. Den ble derfor under FNs konferanse for bærekraftig utvikling i Rio i 2012 vedtatt erstattet med et universelt høynivåforum for bærekraftig utvikling. Det nye høynivåforumet for bærekraftig utvikling ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2013, og CSD blir dermed nedlagt. Det nye forumet skal blant foreta regelmessige gjennomganger av hvordan land og FN-organisasjoner følger opp de nye globale utviklingsmålene som skal etterfølge dagens tusenårsmål, samt relevante tidligere FN-vedtak og forpliktelser. Forumet vil hvert fjerde år møtes på toppnivå under åpningen av FNs generalforsamling, med stats- og regjeringssjefer som deltakere.

Klimaendringer, matsikkerhet og mangfold av matplanter er sentralt for Norges støtte til den Internasjonale plantetraktaten for mat og landbruk samt det Globale fondet for mangfold av matplanter (GCDT). GCDT har ansvar for å bidra til bevaring og drift av verdens genbanker, inkludert sikkerhetslageret for frømangfold på Svalbard. I 2013 foretok Norge en engangsbevilgning på henholdsvis 100 mill. kroner til GCDT og 40 mill. kroner til Plantetraktaten. I tillegg støtter Norge et eget program under GCDT om matplantenes ville slektninger med om lag 26 mill. kroner i året.

Ren energi

1,2 milliarder mennesker har ikke tilgang til strøm og mer enn 2,8 milliarder mennesker benytter tradisjonell biomasse som ved og trekull til matlaging. Energisektoren står for over 60 pst. av utslipp av klimagasser og valg av energibærere har betydelige miljøkonsekvenser. Det er viktig at utviklingslandene benytter mulighetene som ligger i deres fornybare energiressurser, vannkraft, sol og vind, i stedet for ytterligere bruk av fossile energikilder. Satsingen på ren energi i utviklingslandene utgjør en sentral del av den norske politikken på klima- og energiområdet.

Regjeringen har støttet arbeidet for å gi utviklingsland tilgang til bærekraftige energitjenester gjennom et omfattende bilateralt og multilateralt samarbeid. Det internasjonale energi- og klimainitiativet Energy+ har over 50 internasjonale partnere; utviklingsland, giverland, internasjonale organisasjoner og sivilsamfunn. Energy+ kombinerer utviklingspolitikk og klimapolitikk på en ny måte og gir Norge internasjonal synlighet. Målsettingen med Energy+ er å bidra til en oppskalering av prosjektbasert støtte til fornybar energi og energieffektivisering ved en sektortilnærming, det vil si at en ser på hele energisektoren samlet. Det vil bidra til at de mest kostnadseffektive løsningene støttes og sikre mest mulig energitilgang gjennom bruk av begrensete offentlige budsjetter.

Norge har lansert «1 Giga Ton Coalition» for å vise hvordan satsing på fornybar energi og energieffektivisering i utviklingsland kan redusere klimagassutslippene. For å nå to-gradersmålet er det ifølge FNs miljøprogram (UNEP) nødvendig å redusere de globale klimagassutslippene med 8-12 gigatonn pr. år innen 2020 utover det landene til nå har forpliktet seg til.

Norge spiller en sentral rolle i FNs initiativ Bærekraftig Energi for Alle (SE4ALL). Målsettingen er innen 2030 å skaffe energitilgang til alle, doble forbedring av energieffektivitet og doble andelen fornybar energi. Det er en felles ambisjon for Norge og FN at Energy+ blir et sentralt instrument for mer koordinert innsats for å nå målene under FNs generalsekretærs initiativ Bærekraftig energi for alle (SE4ALL). Norge arbeider også aktivt for å få til et eget energimål under FNs nye bærekraftsmål fra 2015.

I det bilaterale utviklingssamarbeidet har Norge støttet utbygging av ren energi, primært vannkraft, utbygging av linjenett og kapasitetsbygging hos elektrisitetsmyndighetene i land hvor vi er involvert. Det gis også støtte gjennom internasjonale organisasjoner som Verdensbanken og FN, rettet inn mot å skaffe flere mennesker tilgang til moderne energitjenester. Norge støtter tiltak for økt energieffektivisering og utviklingen av multilaterale og regionale initiativer for fornybar energi. Sammen med EU og Tyskland har Norge bidratt til opprettelse og utforming av et innovativt fond for fornybar energi og energieffektivisering (GEEREF) i utviklingsland. Norges bidrag er 110 mill. kroner over fem år, i 2012 ble det utbetalt 30 mill. kroner til GEEREF.

REEEP (Renewable Energy and Energy Efficiency Partnership) er en internasjonal frivillig organisasjon som samarbeider med lokale myndigheter, næringsliv og banker om å stimulere markeder for fornybar energi og energieffektivisering gjennom økte investeringer i energitiltak. Ett av hovedmålene er å bedre tilgangen til bærekraftig energi i utviklingsland. Norge støtter REEEP med 60 mill. kroner i perioden 2006–12. REEEP har til nå støttet over 150 prosjekter for å bidra til lovgivning, regulering, forretningsmodeller og finansieringsinstrumenter som fremmer investeringer i bærekraftig energi i utviklingsland.

Multilaterale finansinstitusjoner

Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene er viktige aktører i det multilaterale samarbeidet for å møte klimautfordringene, både i deres generelle portefølje, og gjennom spesialfond som Climate Investment Funds (CIF). Det siste er et paraplyfond for klimainvesteringer innen ren teknologi, ren energi, skog og tilpasning, og har til nå allokert ca. 50 mrd. kroner til mer enn 50 pilotland. Alle utviklingsbankene samarbeider om dette, med sekretariat i Verdensbanken. I styret sitter likt antall givere og representanter fra utviklingsland. Dette er blitt en modell for det Grønne klimafondet.

Verdensbanken ga høsten 2012 ut en rapport om konsekvensene av en temperaturøkning på 4 grader. Rapporten fikk stor oppmerksomhet, og viste hvordan utvikling og klimatiltak ikke kan skilles ad. Konsekvensene av global oppvarming vil rive grunnen under det utviklingsarbeidet utviklingsbankene ellers gjør.

Offentlige midler kan ikke dekke behovet for investeringer i ren energi og andre klimainvesterisnger i utviklingsland. I mange sammenhenger etterlyses derfor hvordan privat sektor og privat kapital kan mobiliseres inn i klimarelevante investeringer. Norge har besluttet å støtte IFC Catalyst Fund, som er et innovativt del-svar på denne utfordringen. Catalyst Fund investerer sammen med IFC (Verdensbankens privat sektor arm) i private underfond, som må følge IFCs sosiale og miljømessige «safeguards». Underfondene må ha klimarelevante investeringsretningslinjer og fondene blir kvalitetssjekket av IFC. Catalyst Fund og IFCs investeringer inn i underfondet med tilsammen opptil 40 pst. og IFCs kvalitetssstempel, skal mobilisere privat kapital inn i de resterende 60 pst. Eventuelt overskudd blir pløyd tilbake til utviklingsformål.

Norge støtter også Global Gas Flaring Partership – et partnerskap mellom oljeproduserende lands myndigheter og nasjonale og internasjonale oljeselskap. Formålet er å redusere brenning (fakling) av gass som strømmer ut i forbindelse med oljeproduksjon, og som utgjør et stort ressurs- og klimaproblem globalt. Faklingen globalt har gått ned.

Asiabankens Clean Energy Financing Partnership Facility (CEFPF) er et multigiverfond, integrert i Den asiatiske utviklingsbankens Clean energy program (CEP). Fondet ble etablert i 2007, og opprettet for å øke investeringer i og tilgang til teknologi innen ren energi. Fasiliteten bidrar også til å støtte utvikling av policier, gjennomføring av reformer, oppbygging av institusjoner og kapasitet innen energisektoren for å tilrettelegge for investeringer fra privat sektor. Norge undertegnet i 2013 en ny avtale med Clean Energy Fund (CEF) under CEFPFs på 140 mill. kroner over 3 år (2013–16). Så langt har USD 89 mill. av midlene i fondet blitt utnyttet til 110 program som har bidratt til investeringer i ren energi. I sum forventes disse programmene å generere USD 1,5 mrd. i ren energi investeringer. Disse skal bidra til tiltak som til sammen resulterer i 6,5 TWh spart energi, og 6,1 millioner tonn reduksjon i karbon utslipp i året. Asiabanken (ADB) har oppnådd en meget høy opplåningsgrad gjennom fasiliteten. Så langt har USD 1 løst ut så mye som USD 29 fra andre kilder.

De store verdenshavene står overfor utfordringer knyttet til økt forurensning og stagnert økonomisk avkastning. Verdensbanken har etablert «Global Partnership for Oceans (GPO)», et nytt program for forbedring av havskvalitet og utnytting av havenes fiskeriressurser og redusert fattigdom. Norge og USA finansierte utviklingen av GPO i 2012. Sektorovergripende prosjektforslag er under utarbeiding inkludert knyttet til forsuring av havene, utslipp av kjemikalier fra landbrukssektoren og etablering av regionale forvaltningsplaner. Fra norsk side vektlegges spesielt tiltak som kan skape jobber og inntekter for kystfiskere.

Norge bidrar gjennom Den afrikanske utviklingsbanken til et fond for å bevare regnskogen i ti land i Kongobassenget, og i 2011 ble det overført 160 mill. kroner til dette fondet.

Regjeringen har i tråd med Stortingets klimaforlik og Regjeringens internasjonale handlingsplan økt innsatsen for fremme av karbonfangst og – lagring (CCS) internasjonalt. Forurensende utslipp fra kullkraft, særlig i utviklingsland, må gjøres renere for å nå globale klimamål. Norge legger vekt på at arbeidet for spredning og bruk av fangst og lagring av CO₂ også må skje i partnerskap med land med framvoksende økonomi og utviklingsland. Norge bidro i 2012 med 15 mill. kroner til Verdensbankens fond for kapasitetsbygging på karbonfangst og – lagring i utviklingsland.

Handel, miljø og klima

Norge deltar i EUs kvotehandelssystem for CO₂ (Emission Trading System). Dette omfatter virksomheter som står for om lag halvparten av alle klimagassutslipp i landet. Prising av CO₂ er et viktig virkemiddel for å begrense utslippene og stimulere til klimavennlig industri- og energiproduksjon.

Norge arbeider for å fremme bærekraftig utvikling på alle relevante områder i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i forhandlinger om frihandelsavtaler, der Norge i første rekke forhandler sammen med EFTA-landene. Man har ikke kommet videre i de globale forhandlingene om handel og miljø under Doha-mandatet. Norge er med på initiativet mellom 14 medlemmer av WTO (inkl. EUs 28 land) der det i løpet av sommeren 2014 ble igangsatt forhandlinger om reduserte tollsatser på miljøvarer- og teknologier. Norge støtter arbeidet for økt handel med fornybar energi (SETI). OECD er en viktig premissleverandør for den globale klima- og miljødebatten, et arbeid Norge tar del i og benytter seg av.

I EFTA arbeider Norge aktivt med å utvikle bindende bestemmelser om miljø i EFTAs handelsavtaler. Bestemmelsene dekker bl.a. beskyttelse av miljøet, fremme av miljøvennlige varer og tjenester samt utvidet samarbeid på handel og miljøområdet. Frihandelsavtalen mellom EFTA-landene og Hong Kong som ble undertegnet i juni 2011, er den første EFTA-avtalen som er forhandlet med et resultat på bærekraftig utvikling basert på EFTAs felles posisjon fra juni 2010. Avtalen med Montenegro som trådte i kraft 1. november 2012 har kapittel om handel og bærekraftig utvikling som er identisk med EFTAs modellkapittel.

EØS midlene

Under EØS-midlene for perioden 2009–2014 bidrar Norge med rundt 15 mrd. kroner til sosial og økonomisk utvikling i 16 EU-land. Om lag en tredjedel av EØS-midlene er øremerket miljøvern, tiltak mot klimaendringer og grønn næringsutvikling. Miljø og klima er derved det største innsatsområdet i perioden 2009–2014.

De viktigste globale miljøutfordringene er klimaendringer, tap av biologisk mangfold og spredning av miljøgifter. Dette forringer menneskers livskvalitet og hindrer bærekraftig utvikling. Miljøproblemene kjenner ingen landegrenser. Mottakerlandene sliter med å gjennomføre vedtatte regelverk på miljøområdet i EU. EØS-midlene skal bidra til at landene gjennomfører forpliktelser gjennom EU-direktiver og internasjonale konvensjoner. Det er i norsk interesse å bidra til dette. Miljøforvaltningens etater, samt en rekke forskningsaktører og institusjoner er partnere i flere land.

Denne innsatsen har også betydning for vårt nasjonale miljøarbeid og forvaltningen får ny kunnskap gjennom europeisk samarbeid. Gjennom EØS-midlene bidrar Norge også til å utvikle og kommersialisere ny miljøteknologi og investere i miljøvennlige produksjonsprosesser i eksisterende bedrifter.

Miljøforvaltning og biologisk mangfold

God forvaltning av hav- og vannressurser krever en helhetlig tilnærming som ivaretar hensyn til biodiversitet, klimaendringer og forurensing. Norsk miljøforvaltning vil bidra med kompetanseoverføring og kapasitetsbygging som programpartnere i miljøprogrammer.

Nøyaktig og god informasjon er en forutsetning for overvåkning, kontroll og analyse av miljøutfordringene. EØS-midlene bidrar til at miljølovgivningen etterleves. Det er nødvendig både å styrke offentlig forvaltning og bevisstgjøre industri og sivilt samfunn.

Å bevare biologisk mangfold er viktig for å sikre bærekraftig utvikling. FN-konvensjonen om biologisk mangfold er et felles rammeverk. Overvåkningen av vernede områder forbedres samtidig som beskyttelsen av økosystemer mot invasjon av fremmede arter styrkes. I tillegg skal EØS-midlene bidra til at biologisk mangfold vektlegges i politikkutforming og lovgivning. På grunnlag av erfaringene fra forrige avtaleperiode gis det også støtte til tiltak for å øke bevisstgjøringen og kunnskapen om betydningen av biologisk mangfold.

Klimatilpasning og fornybar energi

En offensiv klimapolitikk fordrer økt energieffektivisering, mer bruk av fornybar energi og kutt i klimagassutslippene. EØS-midler brukes til å redusere CO₂-uslipp gjennom å bedre energieffektiviteten i offentlige bygninger og i industrien. I januar 2013 ble det klart at CCS-programmet i Polen ikke kunne realiseres i inneværende periode. Midlene avsatt til CCS, er etter forhandlinger med Polen i hovedsak overført til andre klimatiltak, inkludert energieffektivisering.

Økt produksjon av fornybar energi stimulerer utviklingen av teknologi og sysselsetting. I dag utnytter imidlertid mottakerlandene bare en liten del av sitt potensial. Programområdet favner om biomasse, vind- og solkraft, vann- og bølgekraft så vel som jordvarme. Målene er økt produksjon og økt bruk av fornybar energi. Det gis også støtte til tiltak for å spre informasjon og skape større bevissthet om framtidsrettede energiløsninger.

Bærekraftig utvikling er blant annet avhengig av konkurransedyktige bedrifter som tar ansvar for miljøet. Dette inkluderer også utvikling av ny teknologi. Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til å utvikle og kommersialisere ny miljøteknologi i mottakerlandene. Det vil bli lagt stor vekt på å engasjere norske små og mellomstore bedrifter som prosjektpartnere. EØS-midlene er dermed et bidrag til landenes innsats for å komme ut av den økonomiske og sosiale krisen og få til en bærekraftig vekst i tråd med målene i Europe 2020–strategien. Bedre gjennomføring av miljøregelverk gir også bedre luft- og vannkvalitet og redusert forurensning som er viktig for helsestandarden og sosial utvikling.

Å øke kapasiteten og kunnskapen hos offentlige myndigheter er et viktig mål for programperioden 2009–2014. Det er en økende forståelse for å ta hensyn til klimaendringer i samfunnsplanleggingen. Dette krever samarbeid mellom mange ulike sektorer og forvaltningsnivåer. Bedrede systemer for informasjonsutveksling, styrket analysekapasitet og økt bevisstgjøring er viktige mål for EØS-midlene.

Regionalt og bilateralt samarbeid

Nordområdene

I Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler, fremmes målsettingen om at Norge skal være den fremste forvalter av miljøet og naturressursene i nordområdene. Regjeringen vil prioritere en bred kunnskapssatsing i nord. Norge skal fortsatt være ledende på kunnskap om nord, for nord, i nord. Kunnskap er nøkkelen for å møte utfordringene og utnytte mulighetene på en ansvarlig måte. En bred kunnskapssatsing skal bidra til økt verdiskaping og bærekraftig utnyttelse av naturressursene.

De nordlige havområder skal bevares som verdens reneste og rikeste. Det betyr at Norge har som mål å være ledende innen overvåkning og forskning på havmiljø, klima og miljøgifter i nordområdene. Dette skal vi gjøre nasjonalt, bilateralt samarbeid med naboland i nord, som innen den norsk-russiske miljøkommisjonen, og i regionale og internasjonale fora som Arktisk råd, Barentsrådet og i internasjonalt prosjektsamarbeid. Arbeidet med forurensningskontroll og håndtering av miljøfarlig avfall videreføres.

Regjeringen vil at Norge fortsatt skal være en pådriver i det arktiske samarbeidet. Kunnskap om og forskning på klimaendringer, kortlevde klimadrivere, havmiljø, reduksjon av forurensing, bevaring av biodiversitet og miljøovervåkning vil fortsette å være viktige satsingsområder. Samtidig som klimaendringene i Arktis har globale konsekvenser har observatørene i Arktisk råd vesentlig kunnskap om Arktis. Det er derfor viktig for regjeringen å ytterligere engasjere observatørene i dette arbeidet.

Norge har råderett over store havområder, og over 80 pst. av skipsfarten i Arktis går i norske farvann. Vi har derfor et særlig ansvar for sjøsikkerhet og beredskap. Norge leder en særskilt arbeidsgruppe om forebygging av oljeforurensning fra petroleumsvirksomhet og skipsfart i Arktisk råd. Regjeringen vil ytterligere styrke samarbeidet om maritim sikkerhet innenfor rammen av Arktisk råd.

Regjeringen vil arbeide for at det gjøres en større innsats regionalt for å redusere utslipp fra kortlevde klimadrivere og CO₂. Forvaltningsrettet forskning på de levende ressursene i det marine økosystemet, i samarbeid med både russiske og andre lands forskningsmiljøer, vil fortsatt ha høy prioritet. Regjeringen vil at Norge skal være en pådriver i arbeidet med å identifisere tiltak for reduksjon av regionale utslipp fra kortlevde klimadrivere.

Målrettet klima- og miljøsamarbeid er viktig for å nå målet om bærekraftig miljømessig, økonomisk og sosial utvikling i Barentsregionen. Barentsrådets miljøgruppe har en rekke prosjekter som bevaring av naturmangfold, reduksjon av miljøgiftutslipp og opprydding i alvorlige forurensningskilder (såkalte «hot spots»). Flere prosjekter på miljøgifter og «hot spots» er gjennomført. Tre «hot spots» er fjernet fra listen med 42 alvorlige miljøproblemer.

Vest-Balkan

Energi, miljø, klima og ressursforvaltning representerer noen av de største utfordringene for landene på Vest-Balkan; Albania, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Makedonia, Montenegro og Serbia.

Alle landene har som mål å tilpasse seg EUs lover, regler og retningslinjer når det gjelder energi, miljø, klima og ressursforvaltning. Alle 1andene deltar i et forpliktende samarbeid i «Energy Community» – Energitraktaten – for å bli inkludert i EUs energimarked. Det er stor forskjell mellom landene når det gjelder innføring og anvendelse av nye lover og regler basert på EUs felles regelverk. Kapasiteten til å gjennomføre de nødvendige reformene er forskjellig, de økonomiske forskjellene store og dermed er både energiproduksjon og energikonsum svært ulik.

Kullkraft spiller en betydelig rolle, spesielt i Kosovo, men også i Bosnia-Hercegovina, Makedonia og Serbia. Vannkraft er dominerende i Albania. Gass betyr en del i deler av Serbia. Det ligger et betydelig potensial i oppgradering og videre utbygging av vannkraft i flere av landene. Kjernekraft fra Slovenia dekker om lag 15 pst. av energibehovet til Kroatia. Importavhengigheten når det gjelder energi ligger på mellom 30 og 50 pst. generelt for regionen. Det er besluttet at TAP-gassrørledningen vil gå gjennom Albania. Det er et potensiale for fremtidig olje- og gassutvinning i det østlige Adriaterhav langs kysten i Kroatia, Montenegro og Albania. Kroatia planlegger å selge letelisenser for offshore letevirksomhet i 2014. Montenegro forbereder lisenstildelinger off shore. Norge har finansiert utvikling av lovgivning for petroleumssektoren i Montenegro. Norge bidrar også til kvalitetssikring i lisenstildelingen. Den nye gassrørledningen South Stream skal gå gjennom Serbia. Norge har også bevilget nær 80 mill. kroner etter flommen på Vest-Balkan i 2014, en mindre del av dette beløpet vil bli utbetalt i 2015.

Den norske innsatsen er tilpasset situasjonen i de enkelte landene. I 2013 ble det gjennomgående lagt vekt på energiøkonomisering, lov- og regelverksutvikling, ressursforvaltning og kompetansebygging. De konkrete tiltakene var bl.a. i forhold ti1 vannkraftutbygging og forvaltning av vannressurser, utvikling av petroleumslovgivning, energiøkonomisering og sikring av biodiversitet. Det ble utbetalt omlag 20 mill. kroner over bevilgningen til Vest-Balkan ti1 disse formålene i 2013.

Russland

Norge har et betydelig bilateralt samarbeid med Russland for å møte felles miljøutfordringer, for kompetanseutvikling i miljøforvaltningen og for å fremme russisk tilslutning til internasjonale miljøvernavtaler. Arbeidet blir videreført i et nytt treårig samarbeidsprogram for 2013–15 med særlig vekt på beskyttelse av havmiljøet, grensenært samarbeid, biodiversitet og reduksjon av forurensning. En rekke bilaterale prosjekter, spesielt innen bevaring av naturmangfold, inngår i miljøvernsamarbeidet under Barentsrådet.

Arbeidet med å fremme økosystembasert forvaltning av hele Barentshavet er fortsatt en overordnet oppgave i programperioden. Dette gjøres gjennom utvikling av et konsept for en helhetlig forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet sammen med utvikling av et felles norsk-russisk miljøovervåkingssystem for hele Barentshavet og en felles miljødataportal for Barentshavet. I lys av den økende petroleumsaktiviteten i Barentshavet vil myndighetssamarbeidet innen kontroll av petroleumsvirksomhet offshore bli viet økt oppmerksomhet. Spesielt vil styring av sikkerhets- og miljørisiko bli vektlagt. Samarbeidet om forvaltning og miljøovervåkning i grenseområdet blir videreført og styrket med vekt på overvåkning av grenseoverskridende forurensing fra nikkelproduksjonen på russisk side. Norske myndigheter vil fortsette å øve påtrykk overfor russiske myndigheter for å få redusert utslippene fra smelteverket i Nikel til et nivå som ikke skader helse og miljø i grenseområdet.

Det bilaterale miljøvernsamarbeidet søkes innrettet slik at det støtter opp under det regionale samarbeidet i Barentsregionen og i Arktisk Råd. Miljøprosjektene i det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet har i 2013 bidratt til å legge grunnlaget for en økosystembasert forvaltning av Barentshavet og til god forvaltning av miljø og naturmangfold i grenseområdene. Prosjektene har også bidratt til forurensningskontroll og bedre håndtering av miljøfarlig avfall. Miljøovervåkningen relatert til utslipp fra Nikel er videreført.

Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland skal bidra til å redusere risikoen for ulykker og forurensing fra atominstallasjonene, hindre at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveie, samt styrke russiske forvaltnings- og tilsynsmyndigheter.

Eurasia

Landene i Eurasia (Ukraina, Hviterussland, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Turkmenistan, Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan) står overfor store klima- og miljøutfordringer grunnet blant annet ineffektiv bruk av energi, svak forvaltning av vannressurser og lav oppmerksomhet om miljøvern i befolkningen generelt. Norske aktører er engasjert i store energiprosjekter i regionen, og miljøarbeidet er en av de prioriterte sektorer for samarbeid med landene i regionen.

Midtøsten

En nasjonal strategi for fornybar energi i Palestina ble vedtatt av den palestinske regjeringen i mars 2012. Gjennom blant annet et solpanelinitiativ søker palestinske myndigheter å redusere CO₂-utslipp og å øke graden av energiuavhengighet. Det norske representasjonskontoret i Al Ram er i dialog med palestinske energimyndigheter om å støtte solcelleutbygging i isolerte lokalsamfunn i israelsk-kontrollerte Område C på Vestbredden. Disse lokalsamfunnene er isolert fra det regulære palestinske strømnettet som følge av israelske restriksjoner.

I Jordan har Norge støttet en forundersøkelse i regi av miljøorganisasjonen Sahara Forest Project, som blant andre Bellona står bak. På bakgrunn av den positive forundersøkelsen har Norge besluttet å støtte et demonstrasjonssenter i Aqaba ved Rødehavet som etter planen skal stå ferdig i 2015. Prosjektet skal kombinere saltvannsdrivhus, konsentrert solenergi og dyrking av alger. Formålet er å sørge for at det kan gro grønt i tørre områder, og samtidig få både ferskvann og biomasse til ren energi. Norge vil bidra med 70 pst. av totalkostnadene for prosjektet, som er satt til 16,4 mill. kroner.

Afrika

Det afrikanske kontinentet er et av de mest sårbare områdene for klimaendringer. Landbruket er i den sammenheng en av de mest utsatte sektorene. Fattige, afrikanske bønder er blant de verst stilte gruppene. Selv ved små temperaturøkninger forventer klimapanelet en nedgang i produktivitet på lave breddegrader. I enkelte land vil, ifølge FNs klimapanel, produksjonen av matplanter som er avhengig av regnvann kunne reduseres til under halvparten innen 2020.

Norge søker å bidra til omlegging av landbruket i Afrika i en klimarobust og mer produktiv retning. Det legges vekt på programmer og tiltak som bidrar til at afrikanske småbønder får økt tilgang på teknologi, markeder og matplanter som tåler framtidas klima. I utvalgte land gis det støtte til klimatilpasset landbruk, med fokus på kvinners spesielle utfordringer ved klimaforandringer.

Norge har inngått en avtale med regionale afrikanske organisasjoner om støtte til et regionalt klimaprogram med vekt på klimatilpasset landbruk. På landnivå kan trekkes frem noen eksempler på innsatser:

I Zambia fortsatte støtten til klimatilpasset landbruk i 2013. Ved hjelp av redusert jordbearbeiding oppnår bøndene mer tørkesterk jord og høyere avlinger og inntekter. Conservation Farming Unit (CFU) er fortsatt den viktigste samarbeidspartneren. Den gir både direkte opplæring av bønder og veiledning til andre organisasjoner. Tallet på bønder som har tatt i bruk nye klimarobuste metoder har nå passert 160 000, nær halvparten av dem kvinner. Gjennom støtten til Community Markets for Conservation (COMACO) fikk omlag 9200 nye medlemmer av lokale produsentgrupper opplæring som bidro til økte inntekter fra klimasmart landbruk, honningproduksjon og annen bærekraftig utnyttelse av lokale naturressurser. Dette bidro til fortsatt reduksjon av snarefangst, krypskyting og uregulert hogst omkring nasjonalparken i Luangwa-dalen.

I Malawi har Norge et særlig engasjement innen miljø, klimasmart landbruk og matsikkerhet. Støtten gikk i 2013 til levekårs- og miljøprogrammer med vekt på klimasmart landbruk, treplanting, naturressursforvaltning, og biologisk mangfold. Norge finansierte 36 prosent av maisbehovet for den humanitære operasjonen for 2013/2014. Denne humanitære operasjonen førte til at man unngikk sultkatastrofe i Malawi i 2013. De fleste av bøndene som driver klimasmart landbruk har opplevd økte avlinger, selv under tørkeperioden. Norsk støtte har bidratt til at nærmere 19 000 husholdninger gikk over til energieffektive kokeovner, som reduserer arbeid, trehogst og sykdom forårsaket av røyk. Under samarbeidet med landbruksuniversitetet har antall studenter har økt fra 800 til 2500 og kvinneandelen har gått opp fra 30 til 45 pst. de fem siste årene. Arbeidet mot krypskyting på elefanter har gjort at det ikke er funnet noen døde elefanter i 2013.

Norsk miljø og klimasamarbeid med Tanzania er hovedsakelig rettet mot klima-og skogsamarbeid, og omfatter støtte til politikkutvikling, forskningssamarbeid og pilotvirksomhet. Den nasjonale strategien og handlingsplanen for REDD+ ble godkjent av nasjonalforsamlingen i 2013. Støtten til ni REDD+ piloter ble videreført. Den norske støtten til pilotene har ført til økt kunnskap og praktisk erfaring knyttet til gjennomføring av REDD+ på lokalt nivå. Flere av pilotene gjennomførte test-karbonutbetalinger på grunnlag av reduserte utslipp i prosjektområdene. To av pilotene startet prosessen med å søke godkjenning for egne målemetodologier for karbon hos den største aktøren innenfor det frivillige karbonmarkedet (VCS – Verified Carbon Standard). Innen klimarobust landbruk støtter Norge arbeidet med den sørlige landbrukskorridor (SAGCOT). Målet med landbrukskorridoren er å fremme inkluderende og kommersiell jordbruksvirksomhet. Norsk støtte har resultert i at grønn vekst nå ligger til grunn for SAGCOT senterets arbeid for inkluderende, bærekraftige og kommersielle verdikjeder. I 2013 ble SAGCOT-senteret operasjonelt. Et rammeverk for grønn vekst ble ferdigstilt. Rammeverket gir informasjon om hvordan investeringer kan ta hensyn til klimaendringer, miljøvern og naturressursforvaltning.

Første fase i et prosjekt for støtte til forvaltning av Sør-Sudans skogressurser ble avsluttet våren 2012. Prosjektet ble drevet av Norwegian Forestry Group og omfattet bl.a. utarbeidelse av oversikter over skogressursene og utvikling av retningslinjer og standardavtaler for forsvarlig skogsdrift.

I Etiopia ble klimapartnerskapet mellom Etiopia, Norge og Storbritannia videreført innen klimatilpasset landbruk, ren energi/Energy+ og skog/REDD+. REDD+ samarbeidet med Etiopia har vist god fremdrift. På mindre enn to år er det etablert et eget miljø- og skogdepartement som styrker nasjonal forvaltningskapasitet og huser det nasjonale REDD-sekretariatet. Den største delstaten er valgt ut som arena for et omfattende pilotprogram hvor det skal investeres betydelig i tiltak rettet mot de viktigste driverne av avskoging, særlig i landbruks- og energiproduksjon på landsbygda. Norge har inngått avtale om støtte til Etiopias nasjonale landbruksprogram for bærekraftig landbruk og arealforvaltning, som nå går inn i sin andre fase. Energy+ samarbeidet er fortsatt i sin første, forberedende fase. Hensynet til kvinners likestilling og deltagelse for det sivile samfunn er eksempler på rettighetsspørsmål som adresseres gjennom klimasamarbeidet.

I Uganda har Norge gitt viktige bidrag til skogforvaltning. Sammen med myndighetene og EU har Norge gjennom Sawlog Production Grant Scheme lykkes med å stimulere private investeringer i kommersiell skogbruk. Så langt har nærmere 500 små og mellomstore investorer fått finansiell og teknisk støtte til å plante 32 000 hektar skog. I tillegg støttes skogplanting for nødvendig produksjon av ved for lokale institusjoner som skoler og sykehus.

Bevaring av naturskogområdet Mount Elgon på grensen mellom Uganda og Kenya er viktig for både lokalt klima og vannbeholdningen i regionen. Norsk støtte til Mount Elgon Regional Ecosystem Conservation Programme har bidratt til rehabilitering av 440 hektar nasjonalpark og reservat samt vern av 550 hektar skog i grenseområdene til nasjonalparken. Både nasjonalparkmyndighetene i Kenya og Uganda, lokalmyndigheter samt lokalsamfunn som grenser opp mot verneområdet mottar faglig og finansiell støtte.

På Madagaskar støtter Norge en paraplyorganisasjon for lokalt sivilsamfunn innen miljøsektoren, Alliance Voahary Gasy (AVG). Norsk støtte til alliansen i 2013 har bidratt til en styrking av organisasjonens koordinerings- og informasjonsarbeid. AVG er nå en tydelig aktør i miljødebatten bl.a. gjennom en grønn linje for rapportering av miljøødeleggelser. Norad signerte høsten 2013 en avtale med UNESCO for tiltak for å redde verdensarvområdet Atsinananas regnskoger.

Verdens nest største regnskog ligger i Sentral-Afrika (Kongobassenget) med et samlet areal på 1,6 mill. km². Den norske skogsatsing i Sentral-Afrika kanaliseres i hovedsak gjennom FN-organet UN-REDD, Verdensbankens Forest Carbon Partnership Facility, Forest Investment Program og Congo Basin Forest Fund, administrert av den Afrikanske Utviklingsbanken, med bidrag fra Storbritannia og Norge, samt et program i regi av USAID om bærekraftig forvaltning av skogarealer. Gjennom Norad støttes norske og internasjonale organisasjoner som WWF og Regnskogsfondet.

Økosystemet i Greater Virunga, et grenseområde mellom Uganda, Rwanda og DR Kongo, har enorme utfordringer på grunn av den væpnede konflikten i Øst-Kongo. Utfordringene knytter seg til krypskyting, ulovlig hogst av tømmer, trekullproduksjon og konflikter i samspillet mellom mennesker og ville dyr. Greater Virunga Transboundary Cooperation prosjektet bidrar med et institusjonelt rammeverk for samarbeid om forvaltningen av nasjonalparkene i landene. Blant resultatene er en felles plan for klimatilpasning, en studie av omfanget av illegalt tømmer og handel med vernede dyr i Greater Virunga.

Det gis også regional støtte gjennom Lake Victoria Basin Commission, og målet er å bidra til en helhetlig forvaltning av dette utsatte økosystemet. Innsatsen har bidratt til å dempe konfliktnivået mellom en lokalbefolkning med behov for land og brensel på den ene siden og vernemyndighetene på den andre.

Beregninger indikerer et årlig tap i Afrika sør for Sahara på grunn av ulovlig, uregulert og urapportert fiske på omkring USD 1 milliard. Dette har langsiktige negative konsekvensene for bærekraftig ressursutnytting, lokalt næringsliv og utvikling i de kystsamfunnene som blir berørt. Norge bidrar til implementering av økosystembasert fiskeriforvaltning, med økt fokus på klimaendringer og hvordan disse påvirker ressursene. Det største enkelttiltaket innen fiskeriforvaltning i Afrika er EAS Nansenprogrammet (Ecosystem Approach to Fisheries Management), som gjennomføres av FAO i samarbeid med 32 land i Afrika, med flere regionale organisasjoner.

Asia

I Sri Lanka har Norge støttet tiltak som bidrar til anvendelse av renere produksjonsmetoder og mindre forurensing bl.a. gjennom opplæring av bedriftsledere i effektiv energibruk for industriell produksjon. Norsk støtte til landsbyinitiativer for å bidra til bærekraftig landbruk har bl.a. resultert i at 240 økologiske landbruksprodusenter har økt produksjonen sin med nesten 40 prosent, og lokale ledere (hovedsakelig kvinner) og ungdommer, som tidligere har fått utdanning i bærekraftig utvikling, jobber nå i lokale organisasjoner omkring i landet.

I India har det vært gitt støtte til forskning innen klimatilpasningsarbeidet med fokus på matsikkerhet og forebygging av naturkatastrofer. Forskningen settes nå ut i praksis. To automatiske værobservasjonsstasjoner er installert i delstaten Tamil Nadu for overvåking og tidlig varsling av jordskred, og er det første i sitt slag. Reduksjon av klimagasser (spesielt CO₂) følges opp i to prosjekter som går ut på henholdsvis energieffektivitet og bruk av avfall i sementproduksjon, samt karbonfangst og lagring.

I Nepal er det inngått avtale med International Centre for Integrated Mountain Development (ICIMOD) for å fremskaffe kunnskap om årsaker til og konsekvenser av klimaendringer i Sør-Asia regionen. Avtalen omfatter også støtte til forskning på kilder og konsekvenser av kortlivede klimagasser, primært svart karbon. Et plantevernprosjekt har siden 2008 gitt 16 000 bønder opplæring i praktiske landbruksmetoder som øker avlingene og reduserer bruken av sprøytemidler. Prosjektet styrker kvinners og etniske minoriteters stilling. Omtrent halvparten av dem som har fått opplæring er kvinner.

Bangladesh er blant verdens mest sårbare land for naturkatastrofer og klimaendringer. Gjennom Comprehensive Disaster Management Programme. Programmet er forankret i myndighetsstrukturer sentralt og lokalt. Bangladesh har oppnådd betydelig reduksjon i skadeomfang og antall omkomne etter naturkatastrofer. CDMP er viktig i arbeidet med å skape en helhetlig politikk innen katastrofeforebygging. Gjennom arbeid lokalt har 3 millioner mennesker, hvorav halvparten kvinner, fått redusert sårbarhet for katastrofer. Over 100 millioner mennesker har fått tilgang til et tidlig varslingssystem i samarbeid med mobiltelefonoperatører.

I Pakistan støttes forebygging av lokale naturkatastrofer gjennom prosjektet «Chitral Integrated Area Development Program» med kursing, demninger, treplanting og utvikling av alternative økonomiske aktiviteter på landsbygda.

Afghanistan har vært dumping land for billige og skadelige plantevernmidler. Et flerårig prosjekt i regi av FAO og landbruksministeriet får støtte til å fremme levedyktig, miljøvennlig og økologisk praksis for å bekjempe plantesykdommer.

Kinas utvikling har stor betydning for globale miljø og klimautfordringer. Det er derfor viktig å engasjere Kina i internasjonalt samarbeid på dette området. I 2012 fortsatte Norge sitt fokus på de to hovedområdene for utviklingssamarbeidet med Kina: miljø og klima med vekt på oppfølging av internasjonale konvensjoner ratifisert av begge land, og faglig samarbeid om velferd og samfunnsmodeller, med vekt på den nordiske modellen. Et vellykket samarbeid om å bruke sementindustrien til å brenne farlig avfall på en miljømessig forsvarlig måte er nå utvidet til også å inkludere husholdningsavfall. Norge bidrar til å styrke Kinas utvikling av sitt klimagassregnskap, og bidrar med fagekspertise til Kinas pågående arbeid for å utvikle et nasjonalt system for handel med klimakvoter. Kvikksølvsamarbeidet med Kina kan vise til gode resultater, bl.a. er forurensningssituasjonen i Kinas mest forurensede kvikksølvområde i Guizhou blitt kartlagt.

Skogsamarbeidet med Indonesia legger vekt på miljø og grønn utvikling som et satsningsområde i tillegg til fattigdomsbekjemping, etablering av arbeidsplasser og økonomisk vekst. Partnerskapet er et av de mest omtalte samarbeid Indonesia har med noe annet land, og har sterkt bidratt til å forme debatten om klima og miljø i Indonesia. Samarbeidet med Norge trekkes frem som et eksempel til etterfølgelse av indonesiske myndigheter. Gjennom REDD+ samarbeider vi nå tettere med flere asiatiske land. Det ble inngått en avtale med FN om samarbeid i Vietnam i 2012.

Latin-Amerika

I 2013 ble det inngått et nytt flerårig samarbeid med Det tropiske landbrukssenteret for forskning og høyere utdanning (CATIE) for å videreføre landbruks- og miljøprogram Meso American Agro Environmental Program (MAP) i Mellom-Amerika. MAP ble evaluert i 2012, og evalueringen viste at programmet har bidratt til kapasitets- og kunnskapsutvikling innen miljø og bærekraftig naturressursforvaltning i flere land. Gjennom MAP har lokale bønder tatt i bruk mer effektive og bærekraftige løsninger for landbruksforvaltning. Erfaringer fra programmet brukes i nasjonal og regional politikkutforming. Programmet fokuserer på grenseområdet mellom Guatemala, Honduras og El Salvador, og på et området i Nicaragua.

Et nytt treårig samarbeid ble inngått i 2013 med jordbruksuniversitetet Earth for å styrke deres satsing på fornybar energi. Dette samarbeidet bidrar til nye teknikker og ny kunnskap om fornybar energi for beslutningstakere i lokalsamfunn, sivilt samfunn og offentlige institusjoner i flere land i Mellom-Amerika.

Et samarbeid med organisasjonen CDRO i høylandsområdene i Guatemala har ført til at 10 000 skoleelever har fått økt kunnskap om bærekraftig landbruk. Flere konkrete miljøtiltak er igangsatt som en følge av organisasjonens arbeid, blant annet er de involverte lokalsamfunnene nå bedre forberedt mot tørke.

Samarbeidet med de lokale landbruksorganisasjonene FADCANIC og ADDAC i Nicaragua ble evaluert i 2012. På bakgrunn av de positive resultatene ble det inngått en ny samarbeidsavtale med disse to organisasjonene for perioden 2013 til 2017. Samarbeidet har resultert økt bærekraftig jordbruksproduksjon for 2000 familier, og tiltak for å motvirke negative konsekvenser av klimaendringer er iverksatt.

Et samarbeid med fem kommuner rundt Managua-sjøen i Nicaragua for å sikre området mot naturforringelse er inne i en avsluttende fase. Lokale reguleringsplaner er ferdigstilt og det er iverksatt tiltak for å bedre landbruksproduksjonen og hindre jordras og andre ødeleggelser.

I 2013 ble det inngått en treåring avtale med Costa Ricas nasjonale institutt for biodiversitet (INBIO). Målsettingen er at Costa Rica, som et foregangsland innen bevaring av skog og biologisk mangfold, skal bidra med sine erfaringer til andre land i regionen. Fra 2014 fullfinansieres prosjektet over klima- og skogbevilgningen på Klima- og miljødepartementets budsjett.

I 2008 inngikk Norge og Brasil et partnerskap om bevaring av regnskogen, jf. kap.166, post 73. Fra og med 2014 er forvaltningen av dette overført til Klima- og miljødepartementet. Avskogingen i Brasil økte i 2013, men det var likevel det nest laveste årlige avskogingstallet siden målingene begynte. Utbetalingene fra Norge skjer til Amazonasfondet, som administreres av Den brasilianske utviklingsbanken (BNDES). Fondet fikk i 2013 overført til sammen 3 894 mill. kroner.

Miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser

Utenriksdepartementet utøver samfunnsansvar når vi gjør anskaffelser. Miljømessige konsekvenser vurderes i planleggingen av anskaffelser til Utenriksdepartementet. Der det er relevant, stilles det krav til fokus på miljø hos leverandører som ønsker å levere til Utenriksdepartementet og til miljøvennlige produkter. Utenriksdepartementet har utviklet og gjennomført bevisstgjøringsleksjoner om sosialt ansvar ved anskaffelser pr. e-post til alle ansatte. Disse er delt med Difi for mulig gjenbruk i andre offentlige virksomheter. Ved anskaffelse av varer hvor det er risiko for uverdige arbeidsforhold, blant annet IKT-utstyr, innhentes det egenerklæringsskjema om arbeidet med sosialt ansvar i forsyningskjeden. For arbeid som utføres i Norge innen risikoutsatte bransjer, stiller Utenriksdepartementet krav for å motvirke sosial dumping. Utenriksdepartementet arbeider med å styrke arbeidet med oppfølging av leverandører for å kontrollere at kontraktklausuler om sosialt ansvar virkelig etterleves.

16 Likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken

Sundvoldenerklæringen og Regjeringens tiltredelseserklæring prioriterer likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken. Kvinners rett til å være likestilt med menn er en selvsagt del av de universelle menneskerettighetene som FNs medlemsland bekjenner seg til. Menneskerettighetene er senere bekreftet gjennom en lang rekke globale og regionale konvensjoner og understreket gjennom internasjonale konferanser i FNs regi. FNs Befolkningskonferanse i Kairo i 1994 og Kvinnekonferansen i Beijing i 1995 var viktige milepæler for kvinners rettigheter. Regjeringen vil forankre likestillingsarbeidet i sin internasjonale innsats for økt demokratisering, bedre styresett og økonomisk vekst. Styrking av kvinners rettigheter er både et selvstendig mål og samtidig en forutsetning for å oppnå resultater utenriks- og utviklingspolitikken.

Arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn påvirkes av klimaendringene, miljøødeleggelser, humanitære kriser og væpnet konflikt.

De globale normene og det internasjonale rammeverket for kvinners rettigheter og likestilling har utviklet seg mye. Dette gjelder også for mange lands nasjonale lovverk. Men dersom normer, lover og regler ikke respekteres og omsettes i praktisk handling som gjør en forskjell blir betydningen sterkt redusert. Dersom krig og konflikt fortsatt rammer kvinner spesielt, og dersom klimapolitikken ikke har et tydelig likestillingsperspektiv, vil vi vi ikke lykkes i vår utenrikspolitikk.

Regjeringen vil derfor arbeide konkret for å fremme kvinners rettigheter og likestilling i utenrikspolitikken og prioritere innsatsen på følgende områder:

• Utdanning for jenter og kvinner. Omlag to tredeler av alle som ikke kan lese og skrive i verden er jenter og kvinner. Derfor er utdanning fundamentalt for enhver økonomisk utvikling. Innsatsen vil omfatte både grunnutdanning, videregående utdanning, yrkesrettet opplæring og voksenopplæringen. Jenter må få anledning til å bruke utdanningen til å gjøre selvstendige yrkes- og karrierevalg på samme måte som gutter og menn. Jenter som får utdanning gifter seg senere, har bedre helse, får færre og sunnere barn. Jenter og kvinner som har utdannelse står sterkere rustet til å beskytte seg og kreve sine rettigheter under krig og konflikt. Utdanning bidrar også til at jenter kjenner sine rettigheter og kan ha innflytelse i familien og i samfunnet. Det øker sannsynligheten for at neste generasjon også får utdannelse. Utdanning av jenter er et av de tiltakene som har størst utviklingsfremmende effekt. Derfor vil dette være et hovedsatsningsområde for norsk utviklingssamarbeid i tiden fremover.

• Jenter og kvinner skal delta i det politiske liv på samme vilkår som gutter og menn. Kvinner skal ha muligheter til å delta i politisk arbeid på alle nivåer, lokalt, nasjonalt og internasjonalt slik at de har innflytelse på samfunnsutviklingen. De må kunne velges til politiske verv, ha stemmerett, ytringsfrihet, kunnskap og ressurser til å delta. Kvinner er klart underrepresentert i politiske, folkevalgte forsamlinger. I følge FN var kvinneandelen i nasjonale parlamenter i gjennomsnitt bare 20,4 prosent i 2013 med betydelige regionale forskjeller. Kvinnelige menneskerettighetsforsvarere opplever trakassering og vold som er en uakseptable trussel mot deres politiske rettigheter.

• Jenter og kvinner skal kunne delta i økonomien på samme vilkår som gutter og menn og ha de samme rettighetene på arbeidsmarkedet. Det er samfunnsøkonomisk ulønnsomt å utelukke halvparten av befolkningen fra deltakelse i det økonomiske liv. Kvinner må ha rett til egne inntekter, til lån og til å åpne bankkonti, lik arverett og rett til å eie og bruke eiendom. De må ha samme tilgang til innsatsfaktorer i landbruket som menn.

• Regjeringen vil arbeide for at kvinner skal ha samme tilgang til helsetjenester og ha kontroll over egen kropp og seksualitet. Mødre- og spedbarnsdødelighet er primært et fattigdomsproblem. Altfor mange kvinner dør i forbindelse med graviditet og barsel. Selv om det er gjort store fremskritt de siste årene er mødredødeligheten i utviklingsland fortsatt om lag 15 ganger høyere enn i utviklete land. HIV/Aids-epidemien feminiseres globalt og går særlig utover fattige jenter. Beskyttelse av egen kropp, identitet, seksualitet og helse er blant de grunnleggende menneskerettighetene – også for kvinner.

• Vold mot jenter og kvinner finner sted i alle samfunn, både i fred og krigstid. Dette er en alvorlig hindring for livsutfoldelse og menneskeverd. Vold bidrar til å opprettholde undertrykking og diskriminerende praksis, og motvirker økonomisk utvikling og praksis. Seksualisert vold og voldtekt som en del av militær strategi i konflikt er en krigsforbrytelse som kan ha ødeleggende effekt på enkeltmennesker og samfunn over lang tid. Menneskehandel rammer begge kjønn. Kvinner og unge jenter er særlig utsatt, spesielt når samfunnet rundt dem er ustabilt slik som under og etter væpnet konflikt, i økonomiske nedgangstider og etter naturkatastrofer.

• Regjeringen skal fremme kvinners behov og kvinners rettigheter i freds- og sikkerhetspolitikken med basis i Sikkerhetsrådets resolusjoner om dette, hvor pionerresolusjonen 1325 kvinner, fred og sikkerhet markerer 20 år neste år. Vi skal beskytte normative rammeverket, men legge aller mest vekt på gjennomføring av resolusjonene, spesielt i de aktuelle konfliktene hvor Norge er engasjert. En ny strategisk plan vil legge føringene for arbeidet. Resolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet anerkjenner kvinners rettigheter og behov i krig og konflikt, anerkjenner kvinner som aktører i fredsprosesser og fredsbygging og slår fast at kvinners innflytelse i slike prosesser øker sjansen for varig fred.

• Arbeidet for å styrke kvinners rettigheter og likestilling har stor betydning for å nå tusenårsmålene i 2015. I forhandlingene om de bærekraftige utviklingsmålene som vil erstatte tusenårsmålene arbeider Norge for likestilling for jenter og kvinner som et prioritert satsningsområde gjennom et eget mål og integrering av likestillingsperspektivet i de øvrige målene. Dette vil omfatte forebygging av vold, inkludert seksualisert vold, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, skadelige skikker som barneekteskap og kjønnslemlestelse, lik tilgang til utdanning på alle nivåer og lik betaling for likt arbeid samt kvinners likeverdige deltakelse på alle nivåer i det økonomiske, sosiale og offentlige liv.

• Likeverd mellom kvinner og menn er en grunnleggende rettighet, en fellesverdi som både EU og EØS/EFTA landene deler, og en nødvendig forutsetning for å oppnå EUs mål om økonomisk vekst, mer og bedre sysselsetting og økt sosial utjevning. EU har gjort store fremskritt for å løfte likestilling på dagsorden, men mange EU-land har fremdeles store utfordringer når det gjelder å sette på dagsorden likestillingsrelaterte temaer som tilgang på arbeid for kvinner, kvinners mulighet for å kombinere arbeid og familieliv, lønnsgap mellom kvinner og menn og kvinners deltakelse i politiske og økonomiske beslutningsprosesser. EØS-midlene skal bidra til økt oppmerksomhet rundt disse problemstillingene, mer kunnskap og erfaringsutveksling og økt kapasitet i relevante organisasjoner og nettverk.

• EØS-midlene 2009–2014 finansierer program og prosjekter innen likestilling og vold i nære relasjoner for om lag 53 mill. euro. Dette er en betydelig økning fra perioden 2004–2009. Det er inngått egne programavtaler innen likestilling og vold i nære relasjoner i mottakerlandene. I tillegg kan temaet støttes under NGO- og forskningsprogram. Likestilling er også et tverrgående tema i alle programmer som støttes under EØS-midlene. I flere av disse programmene samarbeider norske aktører med myndighetene i mottakerlandene om utformingen og gjennomføringen av programmene.

17 Likestilling og ikke-diskriminering internt i utenrikstjenesten

Overordnede mål

Utenrikstjenesten har som strategisk mål å være en arbeidsplass som rekrutterer, utvikler og beholder dyktige medarbeidere uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og funksjonsevne.

Utenrikstjenestens personalpolitikk skal i samsvar med lovpålagte krav bidra til at alle medarbeidere, uavhengig av kjønn, etnisitet, funksjonsevne og alder, har like reelle muligheter til faglig, personlig og karrieremessig utvikling og til å bruke sin kompetanse. Likestilling og mangfold skal være integrert i hele departementets virksomhet og gjøres relevant i alle organisasjonsledd og på alle nivåer. Alle medarbeidere, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, funksjonsevne og alder, skal likestilles med hensyn til ansettelser, lønnsutvikling, opprykk og kompetansegivende oppgaver.

Lønns- og stillingsnivåer

Kjønnsfordeling

Mål

Det er departementets målsetting å ha en god kjønnsfordeling på alle nivåer og stillingskategorier.

Tilstandsrapport

Den overordnete kjønnsfordelingen viser fortsatt en liten overvekt av kvinner i tjenesten samlet og i departementet. Andel kvinner i tjenesten samlet har imidlertid sunket noe fra i fjor.

På utenriksstasjonene er det fortsatt en overvekt av menn, med en andel på 52,5 pst.

Prosentvis andel kvinnelige ledere i tjenesten totalt er 43 pst. i 2013 mot 40 pst. i 2012.

Det er arbeidet målrettet med kjønnsbalansen mellom kvinner og menn i lederstillinger i utenrikstjenesten, som har ført til en markant bedring. Blant toppledelsen i departementet, ekspedisjonssjefer, assisterende utenriksråd og utenriksråd, har kvinneandelen fra 2011 vært 60 pst. Høsten 2014 endrer den prosentvise fordelingen mellom menn og kvinner seg noe i toppledergruppen. Når alle utnevnelser er på plass, vil kvinneandelen være 42 pst. Årlige forflytningsprosesser og rotasjonsårsaker ellers kan medføre forandringer i den prosentuelle fordelingen mellom menn og kvinner i lederstillinger både hjemme og ute. Dette skal imidlertid ikke føre til noe lavere ambisjonsnivå når det gjelder å øke andelen kvinner i stasjonssjefsgruppen.

I stasjonssjefsstillinger er det fortsatt underrepresentasjon av kvinner. Høsten 2014 vil det være 35 pst. kvinner blant stasjonssjefene. Det er fremdeles betydelig færre kvinner enn menn som søker slike stillinger. I 2011 var bare 25 pst. av søkerne kvinner, mens det i 2013 var 35 pst. kvinnelige søkere til de stasjonssjefsstillingene som var til behandling for tiltredelse sommeren 2014.

Per 1. juni 2014 utgjorde kvinner 54 pst. av underdirektørgruppen i departementet. Det ble sommeren 2014 utnevnt flere mannlige underdirektører enn kvinnelige underdirektører. Omvendt har det vært flere menn enn kvinner i avdelingsdirektørgruppen, hvor kjønnsfordelingen per 1. juni 2014 var 53 pst. menn og 47 pst. kvinner. Det ble utnevnt flere kvinnelige avdelingsdirektører enn mannlige avdelingsdirektører ved flytteplanen 2014.

Tiltak

I de stillingskategorier hvor det ene kjønn er underrepresentert, inneholder alle utlysningstekster en oppfordring til det underrepresenterte kjønn om å søke stillingen. Det legges vekt på å innkalle søkere fra det underrepresenterte kjønn til intervju når disse vurderes som kvalifiserte. I en del tilfeller oppfordrer man også enkeltkandidater fra det underrepresenterte kjønn til å søke stillinger.

Antallet kvinner som søkte stasjonssjefstillinger har hatt en positiv utvikling siste årene. Utenriksdepartementet vil fortsatt benytte tiltak som kan øke dette antallet ytterligere, herunder motivere kvalifiserte kvinner til å søke flere stasjonssjefsstillinger. Som tidligere vil også ledere bli anmodet om å oppmuntre kvalifiserte kvinnelige medarbeidere til å søke stasjonssjefsstillinger.

Kjønnsaspektet er også sentralt i lønnsvurderingen ved stillingsskifter, som det er relativt mange av i utenrikstjenesten.

Lønn

Mål

Utenriksdepartementet har konkrete målformuleringer knyttet til kjønn og likelønn, bl.a. i lønnspolitisk og personalpolitisk dokument. I det lønnspolitiske dokumentet er målformuleringene om likelønn og kjønn overordnede mål: «Det skal iht. Likestillingslovens §5 tas hensyn til likestilling/likelønn i alle sammenhenger der lønn fastsettes. Kjønnsbetingede lønnsforskjeller som avdekkes forutsettes utlignet.»

Tilstandsrapport

Arbeidsgiver utarbeider kjønnsdelt lønnsstatistikk fordelt på stillingskategorier før og etter lokale lønnsforhandlinger.

Totalt sett har menn noe høyere lønn enn kvinner, men forskjellen har minsket fra 2013. Generelt kan lønnsforskjellen forklares med at menn fortsatt har noe lenger tjenestetid enn kvinner, spesielt på høyeste ledernivå. Dette forholdet er i fortsatt endring, ettersom antallet kvinner med ledererfaring øker.

Kjønnsforskjellene i lønn er små innad i de fleste store stillingskategoriene (rådgiver, førstekonsulent mv.). Unntaket i så måte er seniorrådgiverkategorien, hvor den relativt store lønnsforskjellen mellom kjønnene kan forklares med at det er mange menn, som har vært linjeledere og som derfor har høyere lønn enn nåværende stillingsgrad skulle tilsi, samt mange nyopprykkede kvinnelige seniorrådgivere med relativt lav lønn (nybegynnerlønn) i denne stillingskategorien.

I hovedsak skjer lønnsdannelsen i de lokale lønnsforhandlingene, der de fleste får sin lønnsutvikling.

Resultatet av lønnsforhandlingene i de senere årene, herunder i 2012, har gitt kvinner en større andel av lønnspotten enn det en pro rata-tildeling skulle tilsi. Dette er et resultat av sentrale føringer, samt lokale forhandlingsparters felles syn i forhandlingene.

Bruk av overtid

Ifølge personalpolitisk dokument skal overtid i utenrikstjenesten avdekkes nærmere og følges opp. Det er de siste årene arbeidet målrettet med å redusere departementets samlede overtidsbruk. Dette har resultert i en nedgang de siste fire årene.

Det er ikke utformet egen målsetting mht. kjønn og overtid da det ikke vurderes å være spesielle utfordringer eller skjevheter på dette området.

Tilstandsrapport

Andel kvinner som arbeidet overtid i 2013 (av antall medarbeidere som har jobbet overtid) = 54 pst. og de arbeidet 48 pst. av det totale antall overtidstimer.

I departementet i Oslo utgjorde kvinner 56,5 pst. av arbeidsstyrken i 2013.

Tiltak: Fortsatt overvåke overtidsbruk, også mht. kjønn.

Permisjoner/Fravær

Tilstandsrapport

Fordelingen på fravær pga sykt barn er om lag 55/45 for kvinner/menn.

Menn i utenrikstjenesten tar ut fedrekvoten. Det er således ikke behov for særskilte tiltak her.

Fra i fjor er det en liten nedgang i andelen menn som benytter seg av graderte foreldrepenger. For mange utestasjonerte UD-par vil kriteriene for fars adgang til permisjon ikke kunne oppfylles da mor (som medfølgende ektefelle/samboer) ofte ikke har selvstendig opptjening på tjenestestedet.

Et satsingsområde i tjenesten er å legge til rette for at medfølgende som reiser ut, ikke skal stå uten trygderettigheter ved hjemkomst.

Det legemeldte sykefraværet har gått noe ned fra 2012 til 2013, fra 3,7 pst. til 3,5 pst., ifølge NAV. I Utenriksdepartementet har kvinner fortsatt et høyere sykefravær enn menn, men sykefraværet har økt mest for mennene. Den vanligste sykemeldingsperioden er 8-20 uker, og her er ikke noen klare forskjeller mellom kjønnene. Hyppigere bruk av graderte sykemeldinger gjør også oppfølgingsarbeidet og kontakten med den sykemeldte enklere.

Selv om kvinner i Utenriksdepartementet har høyere sykefravær enn menn (som også er vanlig i samfunnet ellers), ser ikke departementet behov for konkrete tiltak som retter seg spesielt mot menn eller kvinner. Alle får tilbud om tiltak som kan redusere eller forebygge sykefravær som f.eks. energipauser, treningsveiledning fra bedriftshelsetjenesten, og flere får fysisk tilrettelegging av arbeidsplassen av fysioterapeut eller har hjemmekontor i en periode.

Arbeidsgiver har i samarbeid med NAV gjennomført kurs i sykefraværsoppfølging for ledere og avdelinger. UDs lønns- og personalsystem inneholder nå en automatisk varsling til alle ledere om at de må følge opp sykmeldte medarbeidere i henhold til IA-avtalen.

Utenriksdepartementet er en IA-virksomhet med egen handlingsplan for 2010 – 2013. Ett av delmålene i handlingsplanen er reduksjon av sykefraværet. Arbeidet vil bli videreført i ny handlingsplan

Utenriksdepartementet følger opp sykefravær på individnivå i tråd med IA-avtalen og lovpålagte krav om tettere oppfølging. Nedenstående tall viser at forskjellene mellom kvinners og menns sykefravær er blitt utjevnet de senere årene:

• I 2013 var forskjellen 1,9 prosentenheter

• I 2012 var forskjellen 2,1 prosentenheter

• I 2011 var forskjellen 2,7 prosentenheter

• I 2010 var forskjellen 2,9 prosentenheter

• I 2009 var forskjellen 4,1 prosentenheter

Ansettelsesforhold

Kjønnsfordeling heltids- og deltidsansatte

1,9 pst. av stillingene i utenrikstjenesten er deltidsstillinger. Av disse er de fleste kvinner, mer enn tre av fire. Gitt det lave antallet deltidsstillinger anses det ikke nødvendig å iverksette tiltak på dette området.

Kjønnsfordeling fast/midlertidig

Mål

Utenriksdepartementet følger den generelle målsettingen om at bruken av midlertidige stillinger skal være begrenset.

Tilstandsrapport

14,7 pst. av stillingene i utenrikstjenesten er midlertidige. Menn utgjør flertallet av de som er ansatt i midlertidige stillinger. Hovedtyngden av midlertidig tilsatte har fast arbeid i andre statlige virksomheter. Spesialutsendingsstillingene ved utenriksstasjonene (jfr. pkt. 1.3.1.) utgjør en stor del av de midlertidige stillingene i departementet. Dette er stillinger som i sin natur er midlertidige. Ansatte i disse stillingene rekrutteres fra andre offentlige etater/departementer for en begrenset tid, og har permisjon fra egen etat mens de er spesialutsendinger.

Tiltak

Utenriksdepartementet legger vekt på å begrense bruken av reelle midlertidige stillinger. Man vil arbeide videre for å oppnå bedre kjønnsbalanse under rekruttering til spesialutsendingsstillinger.

Mangfold

Utenriksepartemenet har utarbeidet en egen tiltaksplan for rekruttering av personer med minoritetsbakgrunn og nedsatt funksjonsevne. I eksterne kunngjøringer, som til aspirantopptaket, oppfordres eksplisitt kandidater som kan bidra til mangfold til å søke. I den elektroniske søknadsprosessen kan søkerne velge å synliggjøre sin bakgrunn gjennom avkryssing. Det legges vekt på å innkalle kvalifiserte søkere med ikke-vestlig bakgrunn eller redusert funksjonsevne til intervju. Utenriksdepartementet sitt rekrutteringsverktøy (Jobb Norge) er universelt utformet og tilrettelagt på en slik måte at blinde og svaksynte på lik linje med funksjonsfriske kan benytte seg av verktøyet.

I henhold til tiltaksplanen arbeides det med å bevisstgjøre ledere i hele organisasjonen på mangfoldsmålsettingen og behovet for å mobilisere kandidater som kan bidra til mangfold. Utenriksdepartementet samarbeider med Ambisjoner.no, tankesmien Minotenk, Mangfold i fokus i akademia (MIFA), Karrieresenteret ved UiO og øvrige departementer. I samtaler med potensielle søkere trekkes mangfoldsmålsettingen aktivt frem.

Som IA-bedrift har Utenriksdepartementet som mål å rekruttere nye ansatte og/eller vikarer med nedsatt funksjonsevne, samt tilrettelegging av arbeidsplassen. I regi av KMD deltar UD i et traineeprogram for personer med høy utdanning og nedsatt funksjonsevne. Høsten 2013 tiltrådte en medarbeider med høyere utdanning og nedsatt funksjonsevne i et 18 måneders engasjement. Utenriksdepartementet følger ellers intensjonen og reglene i IA-avtalen og samarbeider med BHT og NAV fra sak til sak. På individnivå arbeides det med å følge opp hver enkelt medarbeider på best mulig måte ut fra den funksjonsevne de har.

Kompetanseutvikling/lederutvikling etc.

Kompetanseutvikling foregår først og fremst gjennom læring i det daglige arbeidet i utenrikstjenesten. Det er tilrettelagt for målrettet og systematisk utvikling av medarbeidernes kompetanse i takt med tjenestens behov.

Leders ivaretakelse av arbeidsgiveransvaret er sentralt i departementets helhetlige og systematiske lederutvikling og inngår i stillings- og resultatkravene til departementets toppledere og samtlige stasjonssjefer.

Ivaretakelse av arbeidsgiverrollen, herunder arbeidet med å fremme likestilling og hindre diskriminering, er et hovedområde i det omfattende lederutviklingstilbudet tilrettelagt av departementet. Topplederne vurderes, utvikles og belønnes basert på evne og vilje til å ivareta arbeidsgiveransvar.

I de organiserte tiltakene for kompetanseutvikling i regi av departementet, er det høyere deltakelse av kvinner enn menn. I 2013 deltok ca. 1100 ansatte på interne kurs i departementet. Kvinner deltar på flere kurs enn menn. Fordelingen mellom kjønnene på interne kurs har holdt seg jevnt stabilt de siste årene. Nær to tredeler av kursdeltakerne i 2013 var kvinner (65 pst.), til tross for at det er ansatt omtrent like mange kvinner som menn i tjenesten.

Kjønnsfordelingen blant deltakerne i departementets coaching- og mentorprogrammer er utjevnet de siste årene. Det var 14 kvinner og 14 menn som deltok på mentorprogrammet 2013/2014 (14 adepter og 14 mentorer). Andelen kvinner blant mentorene har økt fra 30 pst. i 2012 til 43 pst. i 2013. Blant adeptene har andelen menn økt fra hhv 30 til 43 pst.

I de organiserte lederutviklingstiltakene, deltok 128 ledere, hvorav 71 kvinner og 57 menn (55 pst. kvinner og 45 pst. menn) på ulike lederutviklingsprogram i regi av Utenrikstjenestens kompetansesenter (UKS) i 2013.

Fra UDs stipendordning for videreutdanning ble det i 2013 bevilget 380 000 kroner i studiestipend til 11 personer (6 kvinner og 5 menn).

Seniorpolitikk i utenrikstjenesten

Gjennom IA-avtalen har Utenriksdepartementet som ett av tre delmål å opprettholde UDs høye pensjoneringsalder, samt gjøre ledere bevisste på positiv holdning og praksis til seniorer. En viktig faktor for å stå lenger i arbeid er anledningen til å få brukt sin kompetanse, bli sett og verdsatt av nærmeste leder, og det å få klare signaler fra virksomheten om at man er ønsket. Når det gjelder seniorpolitikk fortsetter Utenriksdepartementet å oppfordre til å stå i stilling så lenge vedkommende selv ønsker uten å se hen til alder. Ambassadører og generalkonsuler må imidlertid avslutte tjenestegjøring som stasjonssjef ved fylte 68 år. Disse velger imidlertid ofte å vende tilbake til departementet for å utføre hjemmetjeneste enda et par års tid.

Gjennomsnittlig pensjoneringsalder:

Mange av utenrikstjenestens medarbeidere har et livslangt karriereløp, og det skal legges vekt på en best mulig utnyttelse av tilgjengelig kompetanse hos medarbeidere i alle livsfaser ved rekruttering og forflytting. Seniorpolitikk i Utenriksdepartementet er ikke avgrenset til å gjelde en bestemt aldersgruppe, men fokuserer på det som generelt kjennetegner seniorene, f.eks. omfattende erfaring, kompetanse og nettverk. I arbeidet med revisjon av personalpolitikken (2012) er omtale av seniorer og seniorpolitikk integrert i kapitlene om kompetanse og rekruttering.

Motvirke trakassering

Et av utenrikstjenestens strategiske mål er å ha et godt og sikkert arbeidsmiljø, preget av arbeidsglede. Ett av de operative tiltak er at leder skal tilrettelegge for et inkluderende arbeidsmiljø med nulltoleranse for mobbing.

Utenriksdepartementet gjennomfører jevnlige arbeidsmiljøundersøkelser i hele tjenesten (2006, 2008, 2010 og i 2013). Disse viser at forskjellbehandling – ut fra kjønn eller alder – sjelden oppleves å forekomme i tjenesten. Departementet jobber kontinuerlig med forbedringer knyttet til mobbing/trakassering. Resultatet fra undersøkelsen i 2013 viste at et flertall ikke var kjent med hvordan man varsler om kritikkverdige forhold, og at et flertall av de som var blitt utsatt for eller hadde observert mobbing/trakassering ikke hadde varslet om dette. Som en oppfølging av siste arbeidsmiljøundersøkelse ble det derfor igangsatt tiltak for å gjøre varslingssystemene i tjenesten bedre kjent.

For at alle medarbeidere lett skal kunne finne informasjon om hvordan man sier fra om utilbørlig atferd, er varslingssidene på regjeringen.no oppdatert og systematisert. Det gis systematisk opplæring i prinsippene for håndtering av utilbørlig atferd på lederkurs og administrative samlinger. Det legges særlig vekt på alle kollegers plikt til å varsle når man får kjennskap til mobbing/trakassering og linjeleders plikt til å håndtere disse sakene i henhold til gjeldende retningslinjer.

Medarbeidere skal være sikre på at saker angående utilbørlig atferd blir håndtert på en profesjonell måte der hovedmålsettingen er at den utilbørlige atferden stopper. I tillegg legges det vekt på gjenopprettende tiltak som unnskyldninger og at det å utsette noen for utilbørlig atferd vil kunne ha personalmessige konsekvenser.

NORAD

Norad har i 2013 arbeidet systematisk for å fremme likestilling og hindre diskriminering. I personalpolitikken legges det stor vekt på inkludering og mangfold. I tråd med sentrale føringer ble utjevning mellom kvinner og menn prioritert i de lokale lønnsforhandlingene, noe som ble operasjonalisert ved at kvinner totalt sett mottok en forholdsmessig større andel av midlene. For øvrig har man siden 2012 oppnådd en jevnere kjønnsmessig fordeling på både avdelingsleder- og mellomledernivå.

I forbindelse med rekruttering legger Norad vekt på kompetanse og egnethet, samtidig som det søkes bredde i alderssammensetting, kjønn og etnisk bakgrunn. Ved utgangen av 2013 var kvinneandelen i Norad 67 prosent, for nytilsettinger 60 prosent. Gjennomsnittsalderen i Norad er 45,8 år, men den for nyansatte i 2013 var 39,6 år. Minst én og ofte flere kvalifiserte søkere med minoritetsbakgrunn innkalles til intervju.

Intern kompetanseutvikling skjer gjennom opplæring, intern kunnskapsdeling og erfaringsutveksling. Dette omfatter blant annet skreddersydd opplæring og/eller presentasjoner innen både forvaltning og faglige tema. Eksempler på dette er arkiv, anskaffelser, resultatrammeverk, kvinner og likestilling, menneskerettigheter og anti-korrupsjon.

Oppfølging av avtalen om inkluderende arbeidsliv

Norads handlingsplan for et mer inkluderende arbeidsliv 2010 – 2013 har tre delmål: Reduksjon av sykefraværet fra 6,3 til 5,5 pst., arbeid for rekruttering av personer med nedsatt funksjonsevne og opprettholdelse av høy avgangsalder. Sykefraværet har blitt gradvis redusert fra handlingsplanens første år til 5,0 pst i 2013. Nedgangen skyldes i stor grad færre langtidssyke. Gjennomsnittlig avgangsalder ved avtalefestet pensjon eller alderspensjon holder seg høyt, men er noe redusert fra 67,2 år i 2012 til 66,5 år i 2013. Fleksible tiltak og individuell tilpasning kan være viktige virkemidler for å imøtekomme behov som oppstår i ulike livsfaser. Livsfasebehov skal tas opp i medarbeidersamtalen, herunder dialog om tiltak som kan bidra til at medarbeiderne står lenger i arbeid. Det ble avholdt 13 sluttsamtaler med medarbeidere som skulle gå av med pensjon for å få mer kunnskap om hvordan det oppleves å være seniormedarbeider i Norad. Kvalifiserte søkere med kjent, nedsatt funksjonsevne innkalles til intervju. Av fem søkere i 2013 som oppga å ha nedsatt funksjonsevne, ble én vurdert kvalifisert og innkalt til intervju, men ikke rekruttert.

FREDSKORPSET

Fredskorpset som arbeidsgiver

Fredskorpset har som personalpolitisk mål å ha en stabil stab bestående av ansatte med variasjon i alder, kjønn, etnisk bakgrunn og yrkesmessig funksjonsevne, og som har høy kompetanse og høy motivasjon.

Tilstandsrapporten viser relativt god kjønnsfordeling i alle stillingskategorier. Det er imidlertid et vedvarende ønske om å forbedre kjønnsbalansen i staben, og på linje med den norske søknadsmassen til utvekslingsstillinger, har det også vist seg vanskelig å tiltrekke seg et tilstrekkelig antall kvalifiserte, mannlige søkere. Ved alle stillingsutlysninger vurderes kvalifiserte søkere også utfra mangfold.

For ansatte med midlertidig eller varig nedsatt funksjonsevne tilrettelegges både arbeidsoppgaver og fysisk arbeidsplass.

18 Omtale av lederes ansettelsesvilkår i statlige foretak under Utenriksdepartementet

Norfund

Daglig leder, Kjell Roland, har i perioden 01.01.13 – 31.12.13 mottatt 3 043 804 kroner i godtgjørelse fordelt med 2 250 678 kroner i lønn, 695 582 kroner i pensjon og 97 544 kroner i andre ytelser. Dette inkluderer lønn for ikke benyttede ferieuker.

Norfund har etablert en pensjonsordning for alle ansatte. Full opptjeningstid er 30 år og utgjør 70 pst. av lønn opp til 12 G. Pensjonsordningen tilfredsstiller kravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Daglig leder har pensjonsalder ved 65 år. Norfund har en generell ordning hvor det opptjenes rettigheter utover 12 G. Ordningen utgjør 66 pst. av lønn utover 12 G med en pensjonsalder på 67 år. Denne ordningen ble lukket for nye medlemmer i 2012. Daglig leder har ingen etterlønnsavtale utover oppsigelsestid på 3 måneder. Daglig leder i Norfund har heller ingen avtale om bonusordning.