3 Særskilt pantsettelse av immaterialrettigheter

3.1 Gjeldende rett

I dag kan ikke immaterialrettigheter pantsettes særskilt gjennom avtale. Etter panteloven § 1-2 annet ledd kan avtalepant bare rettsgyldig stiftes når det har hjemmel i panteloven eller i annen lovbestemmelse. Noen hjemmel for særskilt pantsettelse finnes ikke i dag.

Etter panteloven § 3-4 kan en næringsdrivende pantsette driftstilbehør som brukes i eller er bestemt for vedkommendes næringsvirksomhet. De fleste typer immaterialrettigheter regnes som driftstilbehør, jf. panteloven § 3-4 annet ledd bokstav b. Et driftstilbehørspant omfatter driftstilbehøret i sin helhet, slik det er til enhver tid, jf. panteloven § 3-4 femte ledd første punktum. Det innebærer at et driftstilbehørspant vil omfatte alle slike immaterialrettigheter som er nevnt i panteloven § 3-4 annet ledd bokstav b som den næringsdrivende har, så lenge de brukes i eller er bestemt for vedkommendes næringsvirksomhet. Immaterialrettigheter som ikke eksisterte hos pantsetteren på pantsettelsestidspunktet, men som kommer til senere, vil også bli omfattet av driftstilbehørspantet. Kravet om at immaterialrettighetene må brukes i eller være bestemt for bruk i næringsvirksomheten innebærer imidlertid at en del immaterialrettigheter tilhørende en virksomhet ikke vil være omfattet av et driftstilbehørspant. Dersom en virksomhet produserer patentbeskyttede produkter eller bruker patentbeskyttede fremgangsmåter i sin virksomhet, vil de aktuelle patentene være omfattet av et eventuelt driftstilbehørspant. Hvis virksomheten bare utnytter immaterialrettigheter gjennom å utstede lisenser, er det uavklart om rettighetene vil være omfattet av et driftstilbehørspant. I en virksomhet som ikke utnytter eller tar sikte på å utnytte immaterialrettigheter på annen måte enn gjennom at de skal overdras til andre virksomheter, vil rettighetene ikke være omfattet av et driftstilbehørspant. Immaterialrettigheter som ikke regnes som driftstilbehør kan heller ikke pantsettes gjennom avtale på annen måte.

Det vises for øvrig til punkt 2.1 for en nærmere omtale av immaterialrettigheter og adgangen til pantsettelse av dem.

3.2 Forslaget i utredningen fra advokat Lund

I utredningen foreslås det at det åpnes for særskilt pantsettelse av patenter og planteforedlerretter som gjelder i Norge, herunder søknader om patent og planteforedlerrett og lisenser i slike rettigheter. Europeiske patentsøknader som har provisorisk vern i Norge, jf. patentloven § 66 g, skal også kunne pantsettes særskilt i Norge. I utredningen anbefales det at det ikke åpnes for særskilt pantsettelse av andre typer immaterialrettigheter. Utredningen inneholder imidlertid et alternativt lovutkast som også åpner for særskilt pantsettelse av design og varemerker, i tillegg til patenter og planteforedlerretter.

I utredningen punkt 3.2 er det blant annet redegjort slik for de allmenne vurderingene bak forslaget om å åpne for særskilt pantsettelse:

«Som nevnt i pkt. 2.1 har mange foretak store verdier i form av immaterialrettigheter. Ganske ofte utgjør slike rettigheter størstedelen av et foretaks verdier.

Noen bedrifter har få andre formuesverdier enn immaterialrettigheter – deres øvrige «kapital» består i alt vesentlig av menneskeressurser. For mange bedrifter gjelder at de ikke eller bare i begrenset utstrekning har mulighet til å benytte seg av adgangen til å pantsette immaterialrettighetene, fordi rettighetene ikke brukes eller ikke er beregnet til bruk som driftstilbehør. Pantsettelse av fordringer som følger av salg eller utlisensiering av slike rettigheter, er ikke alltid et mulig alternativ. Om ikke annet synes det av hensyn til disse bedriftene å være ønskelig å innføre adgang til særskilt pantsettelse av immaterialrettigheter. Men også for virksomheter som kan pantsette sine immaterialrettigheter som driftstilbehør, vil særskilt pantsettelse kunne være fordelaktig med tanke på å oppnå hensiktsmessig finansiering.

Når virksomheten oppnår kreditt mot sikkerhet i driftstilbehør, er det ikke gitt at bedriften får en uttelling for disse rettighetene som svarer til den verdien de representerer for virksomheten. Det skyldes dels driftstilbehørspantets karakter av tingsinnbegrepspant. Verdien av slike pant vil gjerne fluktuere, hvilket gir usikkerhet som må tas med i beregningen når finansieringen besluttes.

Driftstilbehørspant etableres ofte ved oppstarten av virksomheten, typisk som sikkerhet for kassakreditt, og dermed på et tidspunkt der virksomheten ofte ikke innehar immaterialrettigheter av vesentlig betydning. Etter hvert som immaterialrettigheter kommer til for bruk i driften av virksomheten, fanges de løpende opp av det etablerte driftstilbehørspantet. Dette innebærer at det sjelden er mulig å oppnå førsteprioritets sikkerhet for kredittgivere som for eksempel finansierer utviklingen av en oppfinnelse som kan patenteres. (Noe annet er at det ved avtaler mellom långivere som har pant i en virksomhets driftstilbehør, kan foretas en viss «sortering» av prioriteter med hensyn til de enkelte aktiva som inngår i pantet.)

Det er heller ikke slik at tilkomsten av nye immaterialrettigheter lett gir opphav til utvidelse av innvilget låneramme. Kreditt mot sikkerhet i driftstilbehør ytes typisk på grunnlag av virksomhetens alminnelige kredittverdighet, basert bl.a. på en vurdering av virksomhetens inntektspotensial, risiko og forventet resultat. Når finansiering på grunnlag av driftstilbehørspant skal vurderes, vil immaterialrettighetene – porteføljen eller de enkelte rettighetene som inngår i den – gjerne bli betraktet ut fra den verdi rettighetene genererer som driftstilbehør i den konkrete virksomheten. Rettighetenes verdi adskilt fra driften, mao. som mulig separat(e) salgsobjekt, vil lett kunne spille mindre rolle ved vurderingen, om den i det hele tatt blir vurdert særskilt.»

Når det i utredningen anbefales at det ikke åpnes for særskilt pantsettelse av ikke-registrerbare rettigheter (opphavsrett og andre rettigheter etter åndsverkloven, rett til kretsmønstre for integrerte kretser og innarbeidete varemerker og andre kjennetegn), begrunnes det blant annet med at det for slike rettigheter vil være vanskeligheter knyttet til identifikasjon av pantet og å få oversikt over rettighetsforholdene, jf. utredningen punkt 3.4.2 og 3.4.3.

Grunnen til at det ikke anbefales å åpne for særskilt pantsettelse av andre registrerbare rettigheter enn patenter og planteforedlerretter, det vil si design og varemerker og andre kjennetegn, i utredningen, er at det ikke er like stort behov for å pantsette slike rettigheter som for patenter og planteforedlerretter, og at en del trekk ved design, varemerker og andre kjennetegn gjør dem mindre egnet for særskilt pantsettelse, jf. utredningen punkt 4.3.4 og 4.4.4. Blant annet vil gjenstanden for en designrett eller kjennetegnsrett oftere også være omfattet av andre immaterialrettigheter enn det som er tilfelle for patenter og planteforedlerretter. I slike tilfeller, hvor det er et samspill mellom flere rettigheter, vil retten til å utnytte gjenstanden for rettighetene avhenge av at den som skal stå for utnyttelsen er innehaver av samtlige rettigheter eller er berettiget til dette gjennom lisenser.

I utredningen drøftes det om det bør åpnes for særskilt pantsettelse i form av porteføljepant, det vil si at panteretten omfatter alle patenter og planteforedlerretter m.m. virksomheten til enhver tid har, eller pantsettelse av enkeltrettigheter. I utredningen anbefales det at det åpnes for særskilt pantsettelse av enkeltrettigheter. I punkt 3.3 begrunnes dette slik:

«Valget mellom de to pantsettelsesformene bør styres av formålet med å innføre adgang til særskilt pantsettelse av immaterialrettigheter.

Det kan være grunn til å tvile på om adgang til porteføljepant vil medføre vesentlig bedre tilgang til kreditt på grunnlag av immaterialrettigheter enn hva som oppnås ved hjelp av pantsettelse av driftstilbehør etter dagens regler. Riktignok vil et slikt særskilt porteføljepant sannsynligvis medføre en grundigere vurdering av verdien av immaterialrettighetene og kunne føre til at pantsetter får mer ut av dem i finansieringssammenheng. For så vidt som porteføljepantsettelse vil kunne omfatte rettigheter som ikke er driftstilbehør, vil adgang til slik pantsettelse åpne for bredere utnyttelse av immaterialrettigheter som kredittgrunnlag. Foretak som tidligere ikke har kunnet benytte sine immaterialrettigheter som pant, ville få mulighet til det. Dette skulle i og for seg tilsi at adgang til pantsettelse i form av porteføljepant vil føre til at det totalt sett oppnås mer kreditt på grunnlag av immaterialrettigheter enn hva gjeldende regler om pantsettelse gir rom for.

Når det likevel er tvilsomt om man vil få vesentlig større finansieringsverdi ut av en slik ordning sammenholdt med dagens, skyldes det dels at porteføljepant vil være et tingsinnbegrepspant. Det er en pantsettelsesform som inviterer til å bli brukt i forbindelse med driftskreditt, heller enn investeringskreditt. Det er da sannsynlig at porteføljepant vil bli brukt som sikkerhet for alminnelig driftskreditt, på samme måte som, og gjerne som et supplement til, driftstilbehørspant (enten dette fortsatt skal omfatte immaterialrettigheter eller ikke) og pant i fordringer. Ikke minst det at pantet vil omfatte også fremtidige rettigheter bidrar her. Pantsettelse vil i prinsippet kunne skje før pantsetter disponerer noen immaterialrettigheter overhodet. Hvor langt pantsetter vil få uttelling i form av utvidet kreditt når nye rettigheter blir innlemmet i porteføljen, kan være tvilsomt. Når alminnelig driftskreditt er formålet, og pantet er et tingsinnbegrepspant, vil det være vurderingen av virksomhetens evne til å betjene kreditten som i det alt vesentlige styrer kredittvurderingen – verdien av de enkelte rettighetene som inngår i porteføljen vil spille mindre rolle. Man skal imidlertid ikke utelukke at porteføljepant etter en vurdering av porteføljens sammensetning og omstendighetene for øvrig kan være attraktivt som sikkerhet også for andre typer kreditt.

Det er likevel vanskelig å se at porteføljepant vil være den pantsettelsesformen som er best egnet til å møte de foreliggende behovene og vareta de sentrale hensynene som tilsier at det bør innføres adgang til særskilt pantsettelse av immaterialrettigheter – eller, for å snu på det, å se at det foreligger et påtagelig behov for adgang til slik flåtepantsettelse av immaterialrettigheter.

Særskilt pant synes å treffe behovene bedre. Det vil antagelig gi bedre mulighet for tilpasning mellom låneformål og sikkerhet. Immaterialrettighetene som skal pantsettes vil bli verdsatt individuelt. Det gir en diversifiseringsmulighet som begge parter – långiver og låntaker – vil være tjent med. Det kan være mer egnet til å bringe nye kredittmiljøer på banen. Sannsynligheten for å oppnå formålene som begrunner adgang til særskilt pantsettelse av immaterialrettigheter – i særdeleshet langsiktig finansiering av utvikling og utnyttelse av produkter og prosesser som det er knyttet immaterialrettigheter til – er større. Særskilt pant er den pantsettelsesformen som utreder vil anbefale.»

I utredningen foreslås det at patenter og planteforedlerretter ikke lenger skal være omfattet av driftstilbehørspant etter panteloven § 3-4 dersom det åpnes for særskilt pantsettelse av slike rettigheter. Forholdet mellom særskilt pant og driftstilbehørspant er drøftet slik i utredningen punkt 3.4.7:

«Om man innfører adgang til særskilt pantsettelse av immaterialrettigheter som etter dagens regler kan være gjenstand for pantsettelse som driftstilbehør, må man ta stilling til hvilke konsekvenser dette skal få for driftstilbehørspant.

Et viktig – kanskje det viktigste – moment av betydning for hvordan dette skal løses er det faktum at driftstilbehørspantet er et tingsinnbegrepspant, og at det er bruken av rettighetene – om de brukes i eller er bestemt for bruk i pantsetters næringsvirksomhet – som til enhver tid bestemmer om de er omfattet av pantet. Status kan endres over tid, og det er dessuten ikke alltid enkelt å fastslå om en immaterialrett skal anses som driftstilbehør – særlig når retten helt eller delvis utnyttes gjennom lisensiering (sml. pkt. 2.4.2).

Mest nærliggende er det å velge samme løsning som den som ellers gjelder når det er adgang til særskilt pantsettelse av formuesgoder som kan utgjøre driftstilbehør, nemlig å begrense driftstilbehørspantet slik at det ikke omfatter formuesgoder som kan underpantsettes etter andre regler, jf. panteloven § 3-4 fjerde ledd. En vesentlig fordel ved denne løsningen er at siden den avverger kollisjon mellom særskilt pant og driftstilbehørspant, vil det ikke på noe tidspunkt være nødvendig å ta stilling til om rettigheten som benyttes som særskilt pant, har status som driftstilbehør. Dette er den klart enkleste løsningen.

Hensynene som begrunner ordningen med driftstilbehørspant taler mot denne løsningen. En vesentlig del av begrunnelsen for ordningen med driftstilbehørspant ligger i muligheten til å kunne holde driftstilbehøret samlet ved eventuell realisasjon av pantet. Denne muligheten kan gi pantet en større verdi i tilfelle realisasjon, hvilket er en fordel både for partene i panteavtalen og for pantsetters kreditorer i sin alminnelighet. Dertil kommer at med dette vil det kunne ligge til rette for at virksomheten videreføres – jf. «going-concern» hensynet – noe som kan være ønskelig av flere grunner.

Når immaterialrettighetene er tatt med under driftstilbehørspantet, skyldes det bl.a. at det ofte er sammenheng mellom disse rettighetene og annet driftstilbehør, som f. eks. produksjonsutstyr som er spesiallaget eller særskilt tilpasset for bruk i forbindelse med utnyttelse av immaterialrettigheter som patentrett eller designrett. Så nære og sammenvevde som forbindelsene kan være mellom immaterialrettigheter og øvrig driftstilbehør, vil det å holde rettigheter som kan pantsettes særskilt, utenfor driftstilbehørspantet ikke uten videre kunne likestilles med at tilbehør til fast eiendom, realregistrerbart løsøre, motorvogner, anleggsmaskiner og jernbanemateriell er holdt utenfor som bestemt i panteloven § 3-4 fjerde ledd. Dertil kommer at en immaterialrettighet ikke er utskiftbar slik at den uten videre lar seg erstatte av en annen rettighet på samme måte som f. eks. en motorvogn. Dessuten vil driftstilbehørspanthaver når rettighetene er holdt utenfor pantet, ikke med utgangspunkt i dette kunne benytte seg av reglene om utløsning dersom det kommer til realisasjon av det særskilte pantet, og slik sørge for at de nevnte verdiene holdes samlet.

Å avhjelpe en slik begrensning av driftstilbehørspantet ved å supplere det med særskilt pantsettelse, vil kunne være uaktuelt av flere årsaker, så vel økonomiske som administrative. En slik kombinasjon vil dessuten måtte følges opp med ytterligere pantsettelser etter hvert som nye rettigheter av betydning for virksomheten kommer til, selv om den nye rettigheten ikke nødvendigvis tilfører virksomheten økt kredittverdighet. Dette er en oppfølgning som det vil kunne være krevende å gjennomføre, særlig når det gjelder virksomheter som jevnlig tilføres nye rettigheter. Spesielt vanskelig vil det være å gjennomføre for ikke-registrerbare rettigheter, om disse skal holdes utenfor driftstilbehørspantet og omfattes av adgangen til særskilt pantsettelse.

Å holde immaterialrettigheter som kan pantsettes særskilt, utenfor driftstilbehørspantet vil kunne svekke driftstilbehørspant som grunnlag for kreditt. For så vidt som finansieringen som oppnås på grunnlag av pantsettelse av driftstilbehør, typisk har form av driftskreditt og vesentlig bestemmes ut fra en vurdering av inntektspotensial, risiko og lønnsomhet, kan det likevel synes som det ikke er grunn til å vente at det vil gi store utslag for kreditten som ytes på dette grunnlag, om immaterialrettigheter ikke lenger skal omfattes av driftstilbehørspant, men i stedet skal kunne pantsettes særskilt.

Virkningene av en slik løsning vil bero på om adgangen til særskilt pantsettelse skal gjelde for alle immaterialrettighetene eller bare noen av dem – og i så fall hvilke det er – og også på sammenhenger mellom rettighetene som trekkes ut og de som blir igjen (sml. foran pkt. 3.4.6). Løsningen må dessuten sees i sammenheng med hvor påkrevet det vil være å benytte særskilt pantsettelse av nettopp disse rettighetene som et supplement til driftstilbehørspantet, og hvor praktisk gjennomførbart slik supplering vil være. Det er enklere å identifisere og holde rede på registrerbare rettigheter – ved at det foreligger registrering, herunder registrering av søknader – enn å få oversikt over ikke-registrerbare rettigheter. Antallet registrerbare rettigheter som brukes som driftstilbehør vil vanligvis ikke være større enn at særskilt pantsettelse for formål som nevnt vil være overkommelig. For andre rettigheter er bildet av flere grunner mer blandet, og det kan være vanskeligere å løsrive rettighetene fra annet utstyr som omfattes av driftstilbehørspantet.

Den løsningen som synes best å vareta hensynene som begrunner ordningen med driftstilbehørspant, er å la dette pantet bevare sitt omfang, slik at også særskilt pantsatte rettigheter som brukes eller er ment for bruk i virksomheten, omfattes. I så fall må den særskilte panteretten få prioritet foran driftstilbehørspanteretten. Etterfølgende prioritet vil gi liten utsikt til dekning ved realisasjon av pantet og vil dessuten være problematisk å kombinere med at driftstilbehørspantet skal kunne realiseres under ett. Det er ikke uten grunn at man har bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-15 annet ledd første punktum om at det ikke skal tas utlegg i enkeltgjenstander som inngår i et pantsatt tingsinnbegrep, sml. omtalen i pkt. 2.2.3 foran. For at særskilt pantsettelse skal gi prioritet foran panteretten for driftstilbehør, må driftstilbehørspanthaver vike prioritet, eller det må gjelde en preseptorisk bestemmelse om at særskilt panterett skal ha prioritet foran panterett i driftstilbehør. Gis det en preseptorisk bestemmelse, er det spørsmål om driftstilbehørspanthaver skal tillates å påberope den særskilte pantsettelsen som grunnlag for å kreve sitt pantekrav innfridd. For å sørge for at driftstilbehøret holdes samlet, vil driftstilbehørspanthaver, dersom det kommer til inndrivelse av det særskilte pantekravet, kunne gjøre bruk av reglene om utløsning.

En vesentlig innvending mot denne løsningen er at av hensyn til varsling og utløsning vil spørsmålet om hvorvidt en særskilt pantsatt rettighet også er omfattet av driftstilbehørspantet, nødvendigvis måtte bli et tema i forbindelse med tvangsdekning – så vel av krav som er sikret med særskilt pant, som av kravet eller kravene som er sikret med driftstilbehørspant. Her vil det uansett være status på tidspunktet for tvangsdekningen som avgjør. Dette vil kunne skape vansker for og forsinke tvangsdekningsprosessen. (Etter dagens regelverk vil en slik problemstilling ikke oppstå så lenge regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-15 annet ledd etterleves. Når statusspørsmålet blir et tema mellom driftstilbehørspanthaver og eier eller eiers konkursbo, har det ikke slike prosedyremessige konsekvenser.)

Det vil følgelig ved en slik løsning være behov for en regel som klargjør om og i tilfelle når en immaterialrettighet som utnyttes gjennom lisensiering skal anses å utgjøre driftstilbehør. Så variert som virkelighetsbildet er, avhengig av så vel virksomhetenes som rettighetenes og lisensenes art, er det vanskelig å forestille seg en hensiktsmessig lovregel som vil gi et entydig svar på dette spørsmålet, og som er egnet som kriterium for anvendelse av varslingsregler og utløsningsregler. Alternativet ville være å utvide reglene om tvangsdekning slik at driftstilbehørspanthaver uansett skal varsles og ha utløsningsrett når det tas skritt til tvangsdekning i særskilt pant i en immaterialrettighet av den art som kan omfattes av driftstilbehørspant, og videre en regel om at den som har særskilt pant skal varsles og ha innløsningsrett dersom den særskilte pantsatte rettigheten regnes som del av driftstilbehørspantet som det skal tas dekning i. Uansett vil en løsning som åpner for at immaterialrettigheter som omfattes av driftstilbehørspant også kan pantsettes særskilt, stille større krav med hensyn til å få oversikt over heftelser som er relevante ved tvangsdekning i driftstilbehørspant, særlig over mulige panteheftelser som har fulgt med ervervede rettigheter og som ikke er registrert i særskilt register.

En annen løsningsmodell er at adgang til særskilt pantsettelse begrenses til å gjelde rettigheter som på pantsettelsestidspunktet ikke har status som driftstilbehør, eller som etter avtale ikke er omfattet av driftstilbehørspantet (dvs. at det gis adgang til å avtale at driftstilbehørspantet avgrenses). Imidlertid vil man heller ikke ved slike løsninger unngå de foran omtalte problemstillingene vedrørende tvangsdekning, ettersom de kan bli aktuelle når særskilt pant hefter ved en rettighet som er blitt overdratt til en virksomhet som har etablert driftstilbehørspant som ikke er avgrenset etter kriterier som gjør at rettigheten faller utenfor pantet. Det er uten betydning her hva slags avgrensninger som tillates – om alle slike rettigheter eller bare bestemte kategorier eller individuelt bestemte rettigheter skal kunne holdes utenfor eller skal omfattes. Med en slik avgrensning vil særskilt pantsettelse bare delvis kunne imøtekomme behovene og oppfylle formålene som begrunner at det gis adgang til særskilt pantsettelse.

I tillegg til de forannevnte ulempene ved løsninger som åpner for at en rettighet som er pantsatt særskilt også kan omfattes eller bli omfattet av et driftstilbehørspant, skal påpekes at enhver løsning der det kan være nødvendig at driftstilbehørspanthaver medvirker, enten ved å vike prioritet eller ved å avgrense driftstilbehørspantet, kan virke generelt dempende på bruken av adgangen til særskilt pantsettelse. Driftskreditt blir ganske rutinemessig innvilget mot sikkerhet i driftstilbehør, og det kan i praksis lett bli til at man ved særskilt pantsettelse for sikkerhets skyld sikrer seg driftstilbehørspantehavers medvirkning. Etter omstendighetene kan det være vanskelig på pantsettelsestidspunktet å vite om den aktuelle immaterialrettigheten skal anses som driftstilbehør eller ikke. Skal man være sikker på at slik medvirkning ikke er nødvendig, må det da være åpenbart og helt sikkert at immaterialrettigheten ikke brukes som og heller ikke senere vil bli tatt i bruk som driftstilbehør.

Dette siste er en innvending som er relevant også om man velger en løsning der driftstilbehørspantet avgrenses slik at det ikke omfatter immaterialrettigheter som er pantsatt særskilt. Det er imidlertid en vesentlig fordel med en slik ordning, sammenlignet med andre løsninger der rettigheter som kan pantsettes særskilt ikke holdes utenfor adgangen til pantsettelse som driftstilbehør, at om en særskilt pantsatt immaterialrettighet overdras til en virksomhet som har pantsatt sitt driftstilbehør, vil rettigheten så lenge den særskilte panteretten hefter ved den, ikke omfattes av dette driftstilbehørspantet. Det er et vesentlig trekk ved særskilt pant sammenholdt med flåtepant at det er rom for å overdra pantegjenstanden med påhefte av panteretten.

Ulempene ved denne løsningen er begrenset til det mulige behovet for samtykke fra driftstilbehørspanthaver. Så langt det forutsettes at samtykke er nødvendig, vil man i forbindelse med den særskilte pantsettelsen måtte ta stilling til om rettigheten er omfattet av driftstilbehørspantet. Det er en fordel at spørsmålet bare kommer opp i forbindelse med pantsettelsen, ikke i forbindelse med inndrivelse av pantekrav. Om vanskelighetene ved å fastslå om en rettighet inngår i driftstilbehørspantet, vises til drøftelsene foran (jf. pkt. 2.4.2). Det kan imidlertid lett bli rutine at særskilt pantsettelse uansett ikke gjennomføres uten samtykke av driftstilbehørspanthaver, noe som kan bevirke at også ved en slik modell vil det være fare for at den særskilte pantsettelsesadgangen ikke vil gi opphav til økt kredittgivning i samme utstrekning som ved en løsning der immaterialrettigheter som kan pantsettes særskilt, generelt unntas fra driftstilbehørspant.

Ovenstående kan oppsummeres dit hen at alle andre løsninger enn den hvor immaterialrettigheter som skal kunne pantsettes særskilt, unntas fra adgangen til pantsettelse som driftstilbehør, fremstår som mindre egnet med hensyn til å vareta de praktiske behov. Det er ikke uten grunn at etter gjeldende regler holdes løsøre som kan underpantsettes særskilt, utenfor driftstilbehørspantet. Antagelig er det også ved denne løsningen at adgang til særskilt pantsettelse vil gi størst uttelling i form av kreditt basert på verdien av immaterialrettigheter.»

I utredningen foreslås det at rettsvern ved særskilt pantsettelse skal kunne etableres gjennom anmerkning i patentregisteret for pant i patenter og i plantesortsregisteret for pant i planteforedlerretter. Kollisjonsreglene i patentloven og planteforedlerloven foreslås endret slik at de også omfatter pantsettelser. Fra omtalen av disse forslagene i utredningen punkt 4.1.3 hitsettes:

«Når panteretten får rettsvern ved registrering i patentregisteret, bør kollisjonsregelen i patentloven § 44 femte ledd utvides slik at frivillig overdragelse eller meddelelse av lisens som er anmeldt til registrering, går foran pantsettelse som ikke er eller først senere er anmeldt til registrering, dersom erververen av retten var i god tro da anmeldelsen ble inngitt. Dette antas allerede å være regelen ved kollisjon mellom frivillige overdragelser eller meddelelser av lisens og utlegg (jf. pkt. 2.2.3). Samme regel bør selvfølgelig gjelde ved kollisjon mellom pantsettelser.

En slik regel samsvarer med den kollisjonsnormen som i alminnelighet anvendes for forholdet mellom rettshandler som registreres i særskilt register. At det ikke gjelder en slik regel for forholdet mellom panterett i patentrett som er pantsatt som driftstilbehør, og overdragelser og lisenser, har sammenheng med at driftstilbehørspant registreres bare i Løsøreregisteret, sml. pkt. 2.4.3 foran der det henvises til uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling.

Vanskeligere er det å bestemme hva som bør gjelde når det er kollisjon mellom en panterett og en overdragelse eller lisens som ble avtalt før panteretten ble stiftet, men som ikke var anmeldt til registrering før panteretten ble det. Kollisjonsnormen for forholdet mellom rettsstiftelser som registreres i særskilt register, avviker fra den alminnelige regelen om at tidsrekkefølgen for rettsstiftelsene er avgjørende i tilfelle kollisjon mellom panterett og andre rettsstiftelser. Det kan synes urimelig om den som har ervervet en patentrettighet, skal måtte tåle at en panterett som er avtalt med den tidligere eieren av patentretten etter at overdragelsen var avtalt, skal hefte ved patentretten, selv når panthaver var i god tro da panteretten ble anmeldt til registrering. Det samme gjelder selvfølgelig når det er kollisjon mellom en panterett og en lisens som er avtalt før pantsettelsen.

Når man for rettsstiftelser som kan registreres i særskilt register, avviker fra den alminnelige normen om tidsrekkefølgen av rettsstiftelsene, skyldes det vesentlig hensynet til effektiv kredittgivning og omsetning og til det derav følgende behovet for at registrene skal ha negativ troverdighet. All den tid registreringsrekkefølgen er den alminnelige normen for forholdet mellom rettsstiftelser som kan registreres i de særskilte registre, og som patentloven gir for kollisjoner mellom rettsstiftelser i form av overdragelser og lisenser, må det nok kreves en særskilt begrunnelse for å avvike fra denne når det gjelder forholdet mellom slike rettsstiftelser og panterett som registreres i patentregisteret.

Et argument som kan trekkes frem her er at overdragelser og lisensavtaler kan gjøres gjeldende overfor overdragers henholdsvis lisensgivers konkursbo, selv om de ikke er registrert i patentregisteret. Tilsvarende gjelder ifølge den alminnelige oppfatning for forholdet til utleggsforretninger, selv om utlegget er registrert, sml. foran pkt. 2.2.2. Dermed foreligger ikke et så sterkt incitament til å registrere overdragelser og lisensavtaler som når slik registrering er nødvendig for å komme klar av overdragers eller lisensgivers kreditorer. Til sammenligning skal nevnes at for rettsstiftelser som kan registreres i realregistrene er hovedregelen at registrering er nødvendig for at en rettsstiftelse skal ha vern overfor eiers konkursbo og øvrige kreditorer.

Det kan hevdes at ulempen som følger av at en patentrettighet blir påheftet et pant som sikkerhet for krav mot en annen enn patentets eier, kan bli mer byrdefull enn situasjonen hvor rettigheten bortfaller som følge av dobbeltsuksesjon. Mens sistnevnte situasjon normalt vil bli ganske raskt avdekket, er det fare for at den førstnevnte kan forbli ukjent inntil panthaver tar skritt til å ta dekning i pantet, og uansett først etter at erververen eller – spesielt – lisenstakeren har gjort betydelige investeringer for å kunne utnytte patentrettigheten. Nettopp hensynet til dette er begrunnelsen for den særlige bestemmelsen i den svenske patentloven om at lisensavtaler som er inngått før pantsettelsen er anmeldt til registrering, gjelder overfor panthaveren og følger med i tilfelle pantet realiseres (jf. pkt. 2.7.4). Men der er sammenhengen regelen inngår i en annen, i og med at den svenske patentloven ikke inneholder en tilsvarende kollisjonsregel som den norske lovens § 44 femte ledd.

I Finland, der kollisjonsregelen for overdragelser og lisenser er den samme som i Norge, gjelder den samme regel også for forholdet mellom en panterett som er anmeldt til registrering og andre rettsstiftelser som ikke er eller først senere blir anmeldt til registrering (jf. pkt. 2.7.3 foran).

Her til lands har man lagt så vidt sterk vekt på å anvende en felles norm når det gjelder kollisjoner mellom rettsstiftelser som kan registreres, at dette hensynet antagelig bør være avgjørende. I og med at det aksepteres at når en erverver av en patentrett er i god tro ved anmeldelsen av overdragelsen til registrering, ekstingveres eldre ikke-registrerte rettsstiftelser i form av overdragelse, synes det ikke direkte urimelig om eier ifølge en eldre overdragelse som ikke er registrert, tilsvarende må tåle at patentretten blir beheftet med en panterett som følge av at panthaver var i god tro da panteretten ble anmeldt til registrering. Samme synspunkt er gyldig for forholdet mellom en panterett og en lisenstakers rett i følge en lisensavtale inngått før panteretten ble stiftet.

Overdragelser blir gjennomgående registrert, men det skyldes neppe primært hensynet til kollisjonsregelen i patentloven § 44. Derimot vil det nok oftere forekomme at man unnlater å registrere lisensavtaler. Avtalene er ofte eksklusive, og det kan være slik nærhet mellom lisensgiver og lisenstaker at det kanskje ikke oppfattes som viktig å la avtalen registrere – dertil oppleves muligheten for kollisjon med en annen rettighet som for fjern. Enkle lisenser er nok særlig utsatt for ikke å bli registrert. Hvis panterett i en patentrettighet kan registreres med den virkning at den kan gjøres gjeldende overfor den som har ervervet rettigheten eller en lisens til denne før rettigheten ble pantsatt, vil risikobildet være et ganske annet. Om det innføres en kollisjonsregel som nevnt, må det derfor gis en overgangsregel, slik at overdragelser og lisensmeddelelser som er avtalt før endringslovens ikrafttreden, ikke skal kunne ekstingveres som følge av særskilt pantsettelse av patentrettigheter. Å kreve at slike eldre overdragelser og lisensmeddelelser på noe tidspunkt skal registreres for å være beskyttet mot senere pantsettelser, er det neppe grunnlag for.

Panterett som i god tro er meldt til registrering i Løsøreregisteret vil som alt nevnt ikke gå foran eldre overdragelser eller meddelelser av lisens.»

I utredningen foreslås det også at patenter og planteforedlerretter som gjelder i utlandet, herunder søknader og lisenser, skal kunne pantsettes. Rettsvern for slikt pant skal kunne etableres ved anmerkning i Løsøreregisteret, jf. utredningen punkt 4.1.2.

I utredningen foreslås det videre at særskilt pantsettelse ikke skal være til hinder for at den pantsatte rettigheten overdras, at det utstedes lisenser som gjelder rettigheten eller andre frivillige rettsstiftelser, med mindre annet er avtalt. Frivillige rettsstiftelser i pantsatte utenlandske rettigheter skal derimot kreve panthaverens samtykke. Disse forslagene er omtalt slik i utredningen punkt 3.4.5:

«Det er vanlig å utnytte immaterialrett ved å overdra retten, helt eller delvis, det være seg ved avhendelse eller ved lisensiering. (Som nevnt i pkt. 2.2.3 omfatter begrepet «overdragelse» slik det brukes i åndsverkloven og i kretsmønsterloven, enhver overlatelse av rett, også bruksrett tilsvarende den som i de andre immaterialrettslovene betegnes som lisens, herunder enkle tillatelser.) Når overdragelsen gjelder bare deler av en immaterialrett, vil dette også kunne betegnes som overdragelse eller overlatelse av rettigheter. Forsåvidt slike rettighetsoverdragelser skjer hyppig og inngår som del av rettighetshavers vanlige virksomhet, vil det være lite hensiktsmessig om panthavers samtykke må innhentes for hver enkelt overdragelse. Ikke minst gjelder det når rettighetsoverlatelsene har form av enkle tillatelser. Særlig når det gjelder opphavsrett og nærstående rettigheter er utnyttelsesbildet sammensatt, og det kan bli gitt svært mange enkle tillatelser til bruk av et verk eller en prestasjon som er vernet etter åndsverkloven.

Som omtalt foran i pkt. 2.4.3 blir meddelelse av lisens i en immaterialrettighet som omfattes av driftstilbehørspant, karakterisert som «bruk» av pantet og dermed som en utnyttelse som omfattes av panteloven § 1-7. Med dette følger at om pantet realiseres følger lisensen med – den pantsatte rettigheten kan ikke realiseres med den virkning at lisensen bortfaller. Denne tilnærmingen skyldes måten ordningen med driftstilbehørspant er innrettet på.

Ved særskilt pantsettelse passer ikke denne tilnærmingen. Lisensiering kan innebære at bruken av det som er rettens gjenstand – oppfinnelsen, plantesorten, designen, verket osv. – generelt eller på et begrenset område, eksklusivt og for hele den tiden rettigheten varer legges til lisenstaker. Det vil ikke gi panthaver tilfredsstillende sikkerhet om pantet på denne måten skal kunne bli beheftet med en rettighet for tredjemann, uten at panthaver har samtykket. Meddelelse av lisens må derfor i utgangspunktet likestilles med avhendelse. Det innebærer at i mangel av panthavers samtykke til lisensmeddelelsen kan pantet realiseres uten at lisensen følger med. (Noe annet er at det i enkelte tilfelle kan være lønnsomt å la lisensene følge med.) At det faller naturlig å betrakte meddelelser av lisenser i den andre enden av skalaen, dvs. enkle lisenser, som vanlig bruk av immaterialrettigheten, kan ikke endre dette utgangspunktet.

Det må uansett vurderes om det for noen lisenser skal gjelde bestemmelser som innebærer at lisenser som meddeles etter at panteretten er stiftet, og som panthaver ikke har samtykket til, skal følge med dersom pantet blir realisert. Det kan være aktuelt for enkle lisenser som utstedes under forhold der det ikke er rimelig å forvente at lisenstaker gjør undersøkelser om heftelser – for eksempel lisenser som gjelder for standard datamaskinprogram som omsettes i det alminnelige marked, sml. pkt. 2.6 foran om UNCITRAL-retningslinjene.

Når panteretten registreres i særskilt register der også andre rettsstiftelser som gjelder rettigheten kan registreres, vil bestemmelsen i panteloven § 1-11 første ledd kunne anvendes, slik at med mindre annet følger av avtale vil så vel avhendelse som lisensiering kunne skje uten at det innhentes samtykke fra panthaver. Når overdragelse eller lisenser blir meldt til vedkommende register, vil panthaver kunne holde rede på hvem som råder over pantet. Om prioritets- og kollisjonsreglene innrettes slik at registrert panterett får rettsvern overfor overdragelser og lisensmeddelelser som ikke er eller først senere blir anmeldt til registrering, vil panthaver ha rimelig sikkerhet for at overdragelser eller lisensmeddelelser registreres.

Den som skal erverve en immaterialrettighet med sikte på utnyttelse over tid, vil på sin side ha sterk interesse av at rettigheten ikke er beheftet med en panterett, med den risiko det kan innebære for at erverver taper sin rett som følge av realisasjon av pantet som hefter ved den. Derfor må man kunne forutsette at den som skal erverve en immaterialrett normalt vil påse at den overdras uten påhefte av pantet, og at en lisenstaker vil forsikre seg om at panthaver har gitt samtykke til lisensmeddelelsen slik at pantet ikke kan realiseres uten at lisensen følger med. Ved panteavtalen vil det kunne etableres et hensiktsmessig regelverk som varetar også dette hensynet, f. eks. ved at panthaver samtykker til lisensiering innen visse rammer uten at det kreves godkjennelse av den enkelte lisensavtalen.

Når det gjelder rettigheter som ikke kan registreres i særskilt register her i riket, vil det være nærliggende å gi en tilsvarende regel som den som gjelder for avhendelse av underpantsatt løsøre som ikke kan realregistreres (panteloven § 1-11 tredje ledd). Da vil avhendelse og lisensiering alltid være betinget av panthavers samtykke. Også her vil det være rom for at man ved bruk av forhåndssamtykke forenkler rettighetshavers utnyttelse av pantet gjennom overdragelse og lisensiering av rettigheter.»

I utredningen foreslås det videre at panteretten skal falle bort og at panthaveren skal kunne kreve pantekravet innfridd når et pantsatt patent eller en pantsatt planteforedlerrett faller bort eller blir overført til en annen i medhold av lov. Dette omfatter blant annet situasjoner der en rettighet blir kjent ugyldig eller en søknad blir avslått. Det foreslås også at panthaveren og pantsetteren før pantekravet er misligholdt skal kunne inngå avtale om at patenthaver kan søke dekning gjennom å selge eller utstede lisenser i den pantsatte rettigheten.

3.3 Høringen

Nærings- og handelsdepartementet, FNO – Finansnæringens Fellesorganisasjon, Legemiddelindustriforeningen og Patentstyret støtter forslaget i utredningen om å åpne for særskilt pantsettelse av patenter og planteforedlerretter som gjelder i Norge, herunder søknader om og lisenser som gjelder slike rettigheter. Disse støtter også forslaget om at patenter og planteforedlerretter ikke lenger skal være omfattet av et driftstilbehørspant etter panteloven § 3-4.

FNO – Finansnæringens Fellesorganisasjon uttaler:

«FNO er av den oppfatning at konsekvensene av å åpne for særskilt pantsettelse av patenter og planteforedlerretter i hovedsak vil være positive. Dette gjelder særlig når det etableres et godt system for virkning av notoritet og publisitet rundt pantsettelsen, jfr. nedenfor. Vi antar også at det er riktig når det i utredningen påstås at virksomheter som ikke har andre formuesverdier av betydning enn patentrettigheter, i dag kan ha vanskeligheter med å få tilstrekkelig kreditt, særlig gjelder dette i en oppstartsfase. En særskilt pantsettelse vil også kunne føre med seg mer fokus på, og bedre synlighet av denne typen rettigheter, og i enkelte tilfeller gi grunnlag for en finansiering som i dag ikke ville funnet sted.

Det følger av forslaget til ny pantelov § 4-13 at «panterett i en immaterialrettighet som omfattes av § 4-12 første ledd, får rettsvern ved registrering i vedkommende særskilte register.» Kravet om registrering i hhv. patentregisteret og plantesortsregisteret for å oppnå rettsvern, vil etter det vi kan se føre med seg en bedre oversikt over rettighetene. Både panthaver og pantsetter vil måtte ha større bevissthet enn i dag rundt hvilke rettigheter som til enhver tid er pantsatt. Vi forutsetter at både panthaver og pantsetter enkelt kan få tilgang til den informasjonen som er registrert i registeret.

Etter det FNO er kjent med skjer det med jevne mellomrom at oppstartsbedrifter deler opp virksomheten i ulike selskaper. I en travel hverdag kan banken risikere bare å ta driftstilbehørspant i det selskapet som fremstår som hovedselskapet. Dersom verdifulle patenter eller planteforedlerretter er registrert i et av de andre selskapene får banken imidlertid ikke den forventede sikkerhet. Ved en særskilt pantsettelse av rettigheten, vil panteretten måtte registreres sammen med selve rettigheten i hhv. patent- eller plantesortsregisteret. Panthaver vil da få en oppfordring til å undersøke eierforholdene rundt rettigheten før panteretten får rettsvern, og feil av denne typen vil ikke oppstå.

Registrering av panteretten i et register vil også føre med seg bedre kontroll med rettigheten for panthaver. Det følger av forslaget til ny pantelov § 4-14 annet ledd at «avhendelse og lisensiering av immaterialrettighet som er pantsatt i medhold av § 4-12 annet ledd krever panthavers samtykke». En slik reservasjon mot avhendelse og lisensiering følger i dag ofte av låneavtalen, som inngås mellom banken og virksomheten. Det er imidlertid en klar fordel at reservasjonen tas inn i en lovbestemmelse, slik at panthaver oppnår en bedre beskyttelse mot eventuelle godtroerverv. FNO mener i forlengelsen av dette at det er hensiktsmessig at regelen om «først i tid, best i rett» er tatt inn i forslaget til ny patentlov § 44 femte ledd og planteforedlerrettloven § 26 annet ledd, jfr. patentloven § 44.

En vellykket ordning med særskilt pantsettelse av patenter og planteforedlerretter, forutsetter at det settes av ressurser for å skape et effektivt og sikkert registreringssystem. En tidkrevende og kompleks registreringen av patentretter og planteforedlerretter, vil etter all sannsynlighet føre til færre finansieringer sikret med denne typen pant. Det er herunder viktig at patentregisteret og plantesortsregisteret samkjører sine rutiner for pantsettelse, slik at panthaver i hovedsak kan legge opp til en felles rutine ved registrering av pant i patenter og planteforedlerretter.

FNO er videre i utgangspunktet positive til den foreslåtte bestemmelsen i panteloven § 4-15, hvor det fremgår at «det kan avtales at panthaver kan ta dekning ved å selge eller å meddele lisens i den pantsatte immaterialrettigheten». Vi støtter imidlertid utreders anbefaling om at reglene om tvangsdekning bør gjennomgås, dersom det besluttes å innføre adgang til særskilt pantsettelse av immaterialrettigheter, da vi ser at det kan ligge flere uavklarte problemstillinger der.

Til tross for at FNO støtter forslaget om å innføre en særskilt pantsettelse av patenter og planteforedlerretter, ser vi at en lovendring vil få konsekvenser for banker, i egenskap av å være panthaver. Som eksempel på mer uheldige konsekvenser for panthaver kan nevnes at det i enkelte tilfeller er vanskelig å få oversikt over, og vurdere verdien av, de patenter og planteforedlerretter som finnes i en virksomhet. Dersom banken overser en rettighet eller undervurderer dens verdi, vil banken risikere ikke å få pant i denne rettigheten, eller eventuelt ikke verdsette pantet korrekt. Dermed blir banken dårligere stilt enn hva som ville ha vært tilfellet ved en videreføring av dagens ordning, der immaterialrettigheter pantsettes som en del av driftstilbehøret.

I tillegg ser vi at banken vil måtte bruke mer ressurser på oppfølging av pant i patenter og planteforedlerretter, enn hva som er nødvendig etter dagens regelverk. Dersom virksomheten utvikler nye rettigheter som best kan nyttiggjøres sammen med den rettigheten banken allerede har pant i, vil det være en fordel om banken får pant i også denne nye rettigheten. Også for å sikre en utvidelse av pantets verdi dersom rettigheten utvikles og blir mer verdt, jfr. panteloven § 1-4 første ledd, vil banken måtte bruke tid og ressurser på oppfølging av engasjementet. Etter dagens ordning vil i all hovedsak slike endringer i virksomhetens rettigheter bli fanget opp av driftstilbehørspantet, og behovet for oppfølging er derfor mindre.

Ut fra en samlet vurdering finner vi imidlertid at de positive sidene ved forslaget medfører at vi støtter forslaget om særskilt pantsettelse av patenter og planteforedlerretter.»

Arntzen de Besche Advokatfirma AS ønsker lovforslaget velkommen og uttaler:

«Dagens regler om driftstilbehørspant i immaterialrettigheter tilhører en annen tid, og det er derfor tilfredsstillende å se at disse nå vil erstattes av lovbestemmelser som i større grad reflekterer dagens behov.»

Arntzen de Besche Advokatfirma AS savner imidlertid en vektlegging av andre behov enn de juridiske i utredningen:

«Eksempelvis er vi av den oppfatning at muligheten for pantsettelse av immaterialrettigheter først og fremst må anses som et verktøy for kredittmarkedet og savner derfor en nærmere beskrivelse og drøftelse av hvordan og hvor godt dette verktøyet faktisk fungerer i Norge og i andre sammenliknbare land i et makroøkonomisk perspektiv. På denne måten ville man også kunne bringe inn noen kvantifiserbare økonomiske størrelser som ytterligere kunne belyse behovet for nye bestemmelser på området.»

Landbruks- og matdepartementet støtter forslaget om særskilt pantsettelse, forutsatt at forholdet til eventuelle begrensninger som følger av en standard materialoverføringsavtale for plantegenetiske ressurser er ivaretatt:

«Plantesortsregisteret vil kunne gi rettsvern for panteretten. Den internasjonale plantetraktaten for mat og landbruk som trådte i kraft i 2004 har etablert et multilateralt system for tilgang til og godedeling knyttet til plantegenetiske ressurser for mat og landbruk. Det multilaterale systemet forutsetter at partene til avtalen gir tilgang til plantegenetisk materiale i tråd med en standard materialoverføringsavtale (SMTA). Eventuelle begrensninger knyttet til utnyttelsen av plantesorten kan forekomme i slike avtaler. Forutsatt at panteloven § 1-3 også omfatter slike begrensninger, vil tilsvarende begrensninger også gjelde for panteretten til registrerte rettigheter til plantesorten.

Under disse forutsetninger støtter Landbruks- og matdepartementet forslaget om særskilt pantsettelse.

Dersom panteloven § 1-3 ikke omfatter eventuelle begrensninger i utnyttelsen som er avtalt i en SMTA-avtale, er det behov for å sikre rettsvern for slike avtaler. Det foreslås at dette sikres ved at en inngåelse av SMTA-avtale også registreres i plantesortsregisteret. Dette kan eventuelt innarbeides i forslaget til ny § 26 a i lov om planteforedlerrett.»

Brønnøysundregisterene ser at det kan være behov for å legge bedre tilrette for kredittfinansiering på grunnlag av immaterialrettigheter.

Konkursrådet, Norsk Hydro ASA og Innovasjon Norge støtter, eller ser at det kan være gode grunner som taler for, forslaget om å åpne for særskilt pantsettelse, men mener at det vil være uheldig dersom patenter og planteforedlerretter ikke lenger skal være omfattet av et driftstilbehørspant etter panteloven § 3-4.

Konkursrådet uttaler:

«Særskilt pantsettelse av immaterialrettigheter kan være gunstig for finansiering av enkelte virksomheter som for eksempel selvstendige forskningsprosjekter. Samtidig står immaterialrettighetene ofte helt sentralt i driften av en virksomhet og utgjør en viktig del av driftstilbehørspantet. Dersom immaterialrettigheter blir særskilte panteretter, vil eiendeler som er helt sentrale i driften kunne bli pantsatt til forskjellige kreditorer. Det kan gjøre det vanskeligere å selge innmaten i et selskap som «going concern» i en insolvenssituasjon.

Et samlet salg av eiendelene som «going concern» vil normalt gi høyere salgsverdi enn enkeltvis salg samtidig som man lettere kan bevare arbeidsplasser. Et «going concern» salg vil derfor kunne gi kreditorene bedre dekning. I forarbeidene til panteloven ble det fremhevet at en del immaterialrettigheter var nødvendige for videre drift, jf. Ot.prp. nr. 39 (1977–78) side 51:

«Hensynene som begrunner ordningen med driftstilbehørspant taler mot denne løsningen. En vesentlig del av begrunnelsen for ordningen med driftstilbehørspant ligger i muligheten til å kunne holde driftstilbehøret samlet ved eventuell realisasjon av pantet. Denne muligheten kan gi pantet en større verdi i tilfelle realisasjon, hvilket er en fordel både for partene i panteavtalen og for pantsetters kreditorer i sin alminnelighet. Dertil kommer at med dette vil det kunne ligge til rette for at virksomheten videreføres – jf. «going-concern» hensynet – noe som kan være ønskelig av flere grunner.

Når immaterialrettighetene er tatt med under driftstilbehørspantet, skyldes det bl.a. at det ofte er sammenheng mellom disse rettighetene og annet driftstilbehør, som f.eks. produksjonsutstyr som er spesiallaget eller særskilt tilpasset for bruk i forbindelse med utnyttelse av immaterialrettigheter som patentrett eller designrett.»

Konkursrådet mener at det som ble uttalt i Ot.prp. nr. 39 (1977–-78) fortsatt er riktig og er derfor noe tvilende til om det er fornuftig å innføre særskilt pant i immaterialrettigheter.»

Innovasjon Norge mener at det i stedet for å holde patent og planteforedlerretter utenom driftstilbehørspantet etter panteloven § 3-4, bør åpnes for å beholde dagens ordning der slike rettigheter kan være omfattet av et driftstilbehørspant, samtidig som det åpnes for at slike rettigheter også kan pantsettes særskilt:

«Av ovennevnte grunner, mener Innovasjon Norge det bør åpnes for et tosporet system hvor patenter og planteforedlerretter (og eventuelt varemerker/design) fortsatt kan pantsettes som tingsinnbegrepspant som del av driftstilbehør, men i tillegg også skal kunne pantsettes enkeltvis ved registrering i de respektive særskilte registrene.

Innovasjon Norge mener det i så fall kan etableres en ordning etter samme prinsipp som motorvognpant i panteloven § 3-8 hvor motorvogner enten kan pantsettes som flåte/tingsinnbegrep eller enkeltvis.

Ved et tosporet system vil samtlige hensyn for den ene (som del av driftstilbehør) eller andre ordningen (enkeltvis pantsettelse) ivaretas. Samlet pantsettelse som driftstilbehør ville bidra til å sikre kredittgiving i bedriften, samtidig som enkeltvis pantsettelse av f.eks. patent ville kunne bidra til ytterligere/særskilt finansiering i forbindelse med utvikling av nye patenter.

I den forbindelse oppstår det spørsmål om det særskilte pantet i så fall skal gis prioritet før det generelle driftstilbehørspantet dersom det særskilte pantet i tid er etablert etter driftstilbehørspantet (hvilket det i de aller fleste tilfeller vil være). Utredningen synes å basere seg på at et slikt særskilt pant burde gis prioritet foran et driftstilbehørspant. Innovasjon Norge mener dette ville føre til en uheldig vridning av panterekkefølgen og ha de samme negative konsekvenser hva gjelder kredittgiving og merarbeid som det er redegjort for ovenfor dersom patent og planteforedlerrett tas ut av driftstilbehørspantet.

Selv om det ikke sies eksplisitt i forarbeidene til panteloven eller i annen litteratur om emnet, mener Innovasjon Norge det forholder seg slik at det er det pantet som først har fått etablert rettsvern som også har best rett etter panteloven § 3-8 (hva gjelder forholdet mellom samlet pantsettelse/flåtepant eller enkeltvis pantsettelse av motorvogner). En annen løsning må positivt komme frem i lovteksten eller forarbeider. Tilsvarende bør, etter Innovasjon Norges mening, gjelde for et eventuelt tosporet system for immaterielle rettigheter innenfor driftstilbehørspant.

Partene vil oppnå den forutsatte sikkerhet og forutberegnelighet ved at panthaver i driftstilbehør tinglyser prioritetsvikelse i forhold til panthaver i særskilt patent eller inngår panthaveravtale vedrørende forutsatt prioritet. Dersom slik prioritetsvikelse ikke tinglyses eller avtales, må likevel utgangspunktet være at det pant som er registrert først i tid også er det pant som har best rett. I motsatt fall ville lite være oppnådd med å ha et dobbeltsporet system ettersom driftstilbehørspanthaver uansett ville risikere å få sitt pant forringet av en senere særskilt pantsettelse av patent eller lignende. Resultatet ville bli at panthaver i tillegg måtte sørge for særskilt og fortløpende pantsettelser av nye patenter, planteforedlerretter og eventuelle andre immaterielle rettigheter for å unngå et slikt resultat.

Innovasjon Norge viser for øvrig til at det i utredningen er beskrevet tosporede systemer i fremmed rett (bl.a. andre nordiske land) hvor også særskilt pantsettelse i varemerker og design inngår. Utredningen sier lite om erfaringene med tosporede system fra øvrige land, men det kan være grunn til å se nærmere på erfaringene fra disse landene.»

Næringslivets Hovedorganisasjon er skeptisk til å åpne for særskilt pantsettelse av patenter og planteforedlerretter og etterlyser ytterligere utredning:

«Når det gjelder vurderingen av om det skal åpnes for særskilt pantsettelse av patenter, ser NHO flere utfordringer med å gjennomføre en slik ordning i praksis. Det vil ofte være slik at utnyttelsen av patenter vil avhenge av at man har andre rettigheter, for eksempel andre patenter og know-how. Utreder foreslår at dette løses ved at det samtidig som pantet etableres inngås avtaler for å klarere de rettighetene patentets utnyttelse avhenger av. Dette forutsetter at panthaver har tilstrekkelig oversikt over rettighetsbildet, herunder at pantsetter gir panthaver nødvendig informasjon for å skaffe slik oversikt. Rettighetsklareringen kan dessuten utgjøre et betydelig arbeid. Når det gjelder patentsøknader, vil det i tillegg knytte seg usikkerhet til om søknaden vil resultere i gyldig registrert patent.

De forhold som er påpekt like ovenfor gjør at verdien av patentet som pantesikkerhet er usikker. Generelt er det et reelt og vesentlig problem knyttet til verdsettelse av immaterielle rettigheter. NHO savner derfor en vurdering av de finansielle sider og anbefaler at utredningsarbeidet suppleres på dette punktet. Spørsmålet om særskilt pantsettelse av immaterielle rettigheter kan ikke vurderes utelukkende juridisk. Det må undersøkes nærmere om utrederens antagelse om at åpning for særskilt pantsettelse av patenter utvider kredittilfanget slår til. Videre må utredes om særskilt pantsettelse vil bli etterspurt i markedet.

NHO har ovenfor anbefalt at de finansielle sider av en ordning med særskilt pantsettelse av patenter utredes. Da vil man forhåpentligvis kunne vite mer om en slik panteordning vil bli brukt. Om svaret er at ordningen neppe vil bli brukt i særlig grad, anbefales det å ikke innføre ordningen. Ordningen vil da kun være egnet til å fordyre og vanskeliggjøre situasjonen til de kreditorer som i dag benytter seg av driftstilbehørspant. De vil da måtte sørge for pant i både driftstilbehøret og de enkelte patenter. Man kunne tenke seg dette problemet redusert ved å la driftstilbehørspantet omfatte patenter, inntil patenter eventuelt faktisk pantsettes særskilt.

For nyetablerte virksomheter som har patenter, men få andre verdier vil det være særlig interessant å kunne pantsette patenter særskilt. Dette forutsetter at utredningens antagelse om at kredittilfanget vil øke slår til. Selv om store deler av patentporteføljen formodentlig raskt vil være brukt som sikkerhet for driftskreditorer, vil det kunne være mer til overs for investeringskreditorene.

For å oppsummere er NHO skeptisk til å innføre adgang til særskilt pantsettelse av patenter, ettersom utfordringene knyttet til forslaget er betydelige og fordi det ikke er underbygget om særskilt pantsettelse av patenter vil bli etterspurt og om en slik ordning medfører økt kredittilfang. NHO anbefaler at det foretas en finansiell vurdering av forslaget. Skulle denne vurderingen vise at særskilt pantsettelse av patenter vil bli etterspurt av investeringskreditorer og vil utvide kredittilfanget, vil det være interessant å komme tilbake til om og hvordan de juridiske og praktiske utfordringene med ordningen kan håndteres.»

Patentstyret uttaler følgende når det gjelder forslaget i utredningen om anmerkning av pant i patentregisteret og rettsverns- og kollisjonsregler:

«Det er hensiktsmessig at pantsettelse av patentrettigheter og søknader som er registrert i Patentregisteret skal registreres og oppnå rettsvern ved innføring i samme register. Dette sikrer en samlet oversikt over rettsstiftelser i patentet/patentsøknaden og sikrer notoritet.

Patent- og planteforedlerrettigheter som ikke har virkning i Norge, skal etter det foreslåtte kunne pantsettes ved registrering i Løsøreregisteret. Ettersom rettighetene er geografisk avgrenset, tilsier hensikten med å åpne for særskilt pantsettelse av patenter og planteforedlerretter at også rettigheter med virkning utenfor Norge må kunne pantsettes. Registrering i Løsøreregisteret framstår da som eneste løsning. Det er naturlig og viktig at Patentstyret ikke involveres ved slik pantsettelse, og vi stiller oss bak valget om å unngå en tosporet løsning hvor samme pantsettelse kan/skal registreres i flere registre.

Når det gjelder europeiske patentsøknader, vil vi bemerke at søknaden som sådan skal kunne pantsettes ved registrering i Løsøreregisteret med hjemmel i utkastet til pantelov § 4-12 (2), jf. § 4-13 (1) 2. pkt. Dersom søker velger å sende inn oversettelse av søknaden til Patentstyret, og denne blir kunngjort etter patentloven § 66 g, skal søknaden (den rettsposisjon kunngjøringen av søknaden gir) kunne pantsettes ved registrering i Patentstyrets særskilte register, jf. patentforskriften § 45. Dette vil kun ha betydning ved en senere validering av det europeiske patentet i Norge. Fra valideringstidspunktet vil panteretten etter § 4-12 (2), jf. § 4-13 (1) 2. pkt omfatte den rett det europeiske patentet gir utenfor Norge. Skal pantet også omfatte patentretten i Norge, får denne pantsettelsen rettsvern ved registrering i Patentregisteret, med mindre den kunngjorte oversettelsen av søknaden allerede er pantsatt.

Patentstyret forutsetter at de tilfeller hvor en europeisk patentsøknad som er publisert i henhold til patentloven § 66 g og pantsatt etter panteloven § 4-12 (1) a) jf. patentloven § 50 b første ledd nr. 3), ikke valideres innen utløpet av tremånedersfristen i henhold til § 66 c, jf patentforskriften § 59, omfattes av ordlyden i patentloven § 50 e «ikke lenger skal gjelde», slik at pantet da blir å slette etter patentloven § 50 f.

Patentregisteret er for øvrig etter vårt syn godt egnet for registrering av panteretter. Det vil bare måtte gjøres mindre tilpasninger i Patentstyrets eksisterende systemer for å administrere den foreslåtte løsningen.

Patentstyret vil også bemerke at den foreslåtte § 44 siste ledd i patentloven synes å gi en klar og forståelig kollisjonsregel mellom rettsstiftelser i patentet, planteforedlerretten eller i søknaden om eller lisensen i disse rettighetene. Regelen vil antagelig føre til at flere lisenser anmerkes i Patentregisteret enn det fåtall vi ser registrert per i dag, også uavhengig av om lisensen skal pantsettes.»

Patentstyret uttaler seg også om hvilke krav som bør stilles til dokumentasjon av panteretten dersom det åpnes for særskilt pantsettelse:

«Lovutkastet presiserer ikke hva som kreves som dokumentasjon av panteretten. Patentstyret antar at det her vil være naturlig å legge ved panteavtalen, evt. en erklæring undertegnet av så vel pantsetter som panthaver. Vi finner det naturlig at dokumentasjonsspørsmålet gis noe nærmere omtale i forarbeider til et eventuelt lovutkast som følge av utredningen. Utgangspunktet for Patentstyret er at vi som registermyndighet ikke etterprøver den dokumentasjon som fremlegges. Vi stiller ikke særlige krav til dokumentasjon av rettigheter som kreves registrert. Når registrering nå vil kunne få betydning for prioritet mellom ulike rettsstiftelser i patentet/patentsøknaden, er det naturlig at kravene til dokumentasjon skjerpes. Dette vil særlig gjelde for registrering av lisenser, da registreringen ifølge utkastet skal gi lisenstaker rett til å pantsette lisensen uten ytterligere å måtte dokumentere sin rettighet.

Registrering av særskilt pant og strengere krav til dokumentasjon av rettigheter, vil føre til merarbeid for Patentstyret, blant annet i form av innscanning av dokumenter til Patentstyrets fullelektroniske arkiv. Merutgiftene vil det være naturlig å dekke inn ved å kreve betaling for de tjenestene som utføres. Vi merker oss at departementet har tatt høyde for dette ved den foreslåtte hjemmelen i patentloven § 50 d siste ledd. Patentstyret vil bemerke at betaling for registrering i henhold til gjeldende terminologi vil bli å betegne som gebyr.»

Plantesortsnemnden uttaler følgende når det gjelder anmerkninger av pant i plantesortsregisteret:

«De foreslåtte endringene i lov om planteforedlerrett vil innebære noe arbeid for Plantesortsnemndas sekretariat i forbindelse med anmerking av panterettigheter. Det vil også være behov for en mindre utvikling av dagens database, slik at det blir mulig å anmerke panterettigheter knyttet til en bestemt søknad eller meddelt planteforedlerrett.

Det er foreslått i ny § 26 a fjerde ledd, andre punktum at det med begjæringen skal følge dokumentasjon for pantsetters rett. Plantesortsnemnda har ingen spesiell kompetanse eller kapasitet til å vurdere slik dokumentasjon. Vi ønsker derfor at denne delen av forslaget utelates.»

Patentstyret mener at det er naturlig at det også åpnes for særskilt pantsettelse av utenlandske patenter og planteforedlerretter.

Innovasjon Norge er derimot skeptisk til forslaget om å åpne for pantsettelse av utenlandske patenter og planteforedlerretter:

«Særskilt pantsettelse av utenlandske patenter m.m. gir ingen rettslig avklaring

Tinglysing i Løsøreregisteret for særskilt pantsettelse av utenlandske patenter, planteforedlerretter og lisenser har de samme uheldige konsekvenser som nevnt ovenfor. Det bidrar dessuten til merarbeid og merkostnad uten at noen rettslig avklaring ut over det som gjelder p.t. med hensyn til pantets gyldighet i utlandet oppnås.»

Patentstyret er enig i anbefalingen i utredningen om at det ikke bør åpnes for særskilt pantsettelse av andre immaterialrettigheter enn patenter og planteforedlerretter.

FNO – Finansnæringens Fellesorganisasjon er enig i anbefalingen i utredningen om at det ikke bør åpnes for særskilt pantsettelse av design og registrerte varemerker.

GRAMART og Norwaco er enige i anbefalingen om at det ikke bør åpnes for særskilt pantsettelse av opphavsrettigheter og andre rettigheter etter åndsverkloven.

Samferdselsdepartementet og Post- og teletilsynet er enig i konklusjonen i utredningen om at det ikke bør åpnes for pantsettelse av domener under .no, fordi de rettslige rammene for avhendelse av domener er til hinder for det.

Arntzen de Besche Advokatfirma AS er på sin side kritisk til at muligheten for å pantsette registrerte varemerker avvises i utredningen:

«Også senere i utredningen savnes større vekt på en sammenliknende vurdering av situasjonen i andre land. Vi synes eksempelvis at det er uheldig at utredningen prinsipalt avviser muligheten for å stifte pant i registrerte varemerker, når slik pantsettelse er tillatt i alle våre naboland. Et særnorsk avvik fra en slik fellesnordisk linje burde kreve en sterkere begrunnelse.»

Innovasjon Norge mener at det, avhengig av hvilke erfaringer land med et tosporet system har, kan være hensiktsmessig å åpne for særskilt pantsettelse av varemerker og design i tillegg til patenter og planteforedlerretter.

3.4 Departementets vurderinger

Departementet går inn for at forslaget i utredningen fra advokat Lund om å åpne for særskilt pantsettelse av patenter og planteforedlerretter, herunder søknader om og lisenser som gjelder slike rettigheter, følges opp. Departementet foreslår imidlertid noen justeringer sammenlignet med forslaget i utredningen.

Immaterialrettigheter og andre immaterielle verdier utgjør i dag en betydelig større del av verdiene i næringslivet enn da panteloven trådte i kraft i 1981. I mange virksomheter består verdiene i hovedsak av slike rettigheter og verdier. Betydningen av nyskaping og kunnskap har vært og er økende. Mye tyder på at denne utviklingen vil fortsette. Forskning og utvikling krever mye kapital. Pantsettelsesadgangen bør innrettes slik at den tar høyde for disse utviklingstrekkene og gjør det mulig for næringslivet å stille vesentlige verdier som pant på en måte som gir en lånefinansiering som står i et rimelig forhold til pantets verdi.

Høringen underbygger at gjeldende lovgivning ikke ivaretar behovet for å kunne pantsette patenter og planteforedlerretter på en tilfredsstillende måte. Dette gjelder særlig for virksomheter som driver med forskning og utvikling med sikte på at eventuelle patenter og planteforedlerretter skal overdras for å utnyttes i andre virksomheter. I slike virksomheter vil ikke patenter og planteforedlerretter være omfattet av et driftstilbehørspant etter panteloven § 3-4, jf. punkt 3.1. Gjeldende lovgivning gir heller ikke slike virksomheter andre muligheter til å pantsette patenter og planteforedlerretter.

En mulighet til særskilt pantsettelse kan også være fordelaktig for virksomheter der patenter og planteforedlerretter vil inngå i et driftstilbehørspant etter panteloven § 3-4. Driftstilbehørspant er et tingsinnbegrepspant, det vil si at det omfatter alt driftstilbehør, herunder de patenter, planteforedlerretter og andre immaterialrettigheter, pantsetteren til enhver tid har som brukes i eller er bestemt for pantsetterens næringsvirksomhet. Dette medfører at driftstilbehørspantsettelse er lite egnet for å oppnå en lånefinansiering som står i et rimelig forhold til den sikkerhet patenter og planteforedlerretter representerer. Særlig gjelder dette for verdifulle patenter og planteforedlerretter som kommer til etter at et driftstilbehørspant er etablert.

Ved pantsettelse av patenter og planteforedlerretter m.m. vil det kunne gjøre seg gjeldende noen særlige usikkerhetsmomenter knyttet til pantets verdi. For søknader om patent eller planteforedlerrett, kan det være usikkert om søknaden vil føre frem. For meddelte patenter og planteforedlerretter kan det knytte seg usikkerhet til om rettigheten vil falle bort før vernetiden løper ut på grunn av ugyldighet. Slike forhold kan medføre at det vil kunne være vanskeligere å vurdere om det skal ytes kreditt på grunnlag av slike pant enn for andre typer pant. Før en oppfinnelse eller plantesort har blitt utnyttet i næringsvirksomhet, kan det være knyttet betydelig usikkerhet til verdien av patentet eller planteforedlerretten. Når en oppfinnelse eller plantesort utnyttes i næringsvirksomhet og gir inntekter, vil det imidlertid som regel ikke være vanskelig å fastslå at rettigheten har en betydelig verdi, selv om det kan være vanskelig å foreta en eksakt verdsettelse. Bevisstheten omkring verdien av patenter og andre immaterialrettigheter er større og mer utbredt i dag enn den var da panteloven trådte i kraft. Det finnes etablerte retningslinjer for verdsettelse av immaterialrettigheter i Norge, i andre stater og på internasjonalt nivå.

Usikkerhetsmomentene som er knyttet til verdsettelse av patenter og planteforedlerretter vil gjøre seg gjeldende i varierende grad. Ofte vil det med stor grad av sikkerhet kunne konstateres at et patent eller en planteforedlerrett har en betydelig verdi som vil vedvare en viss tid. Det er derfor grunn til å tro at det i mange tilfeller vil kunne oppnås lånefinansiering mot pant i patenter eller planteforedlerretter. At usikkerhetsmomenter knyttet til pantets verdi i noen tilfeller vil medføre at slike rettigheter vurderes som utilstrekkelig sikkerhet for å yte lån, er dessuten ikke noe særtrekk for denne typen formuesgoder.

Forskning og utvikling knyttet til en oppfinnelse eller plantesort vil som regel være fullført når det leveres søknad om patent eller plantesortsbeskyttelse. Særskilt pantsettelse vil derfor ikke være noe egnet virkemiddel til å oppnå lånefinansiering av forskning og utvikling knyttet til den oppfinnelsen eller plantesorten som patentet eller planteforedlerretten som skal pantsettes, gjelder. Særskilt pantsettelse vil imidlertid kunne legge til rette for lånefinansiering av markedsføring m.m. av oppfinnelsen eller plantesorten, og slik utprøving og testing av en oppfinnelse som i en del tilfeller er nødvendig for å få tillatelse til å markedsføre den. Det vil ikke minst kunne legge til rette for å lånefinansiere utvikling av nye oppfinnelser m.m.

Departementet ser ikke for seg at antallet særskilte pantsettelser vil bli stort. Sverige har siden 1987 hatt bestemmelser om pantsettelse av patenter i sin patentlov. I perioden 2005 til 2010 har antallet pantsettelsesavtaler som har blitt krevd anmerket i Sverige det enkelte år variert mellom 20 og 37. Den enkelte pantsettelsesavtalen kan gjelde flere patentsøknader og patenter, slik at antallet søknader eller patenter som har blitt pantsatt det enkelte år er betydelig høyere enn antallet pantsettelsesavtaler som har blitt krevd anmerket, indikerer. Det er grunn til å tro at antallet særskilte pantsettelser vil bli færre i Norge enn i Sverige dersom det åpnes for særskilt pantsettelse her. Særskilt pantsettelse vil gi noen virksomheter bedre muligheter til å oppnå lånefinansiering enn de har i dag. At dette dreier seg om et begrenset antall, bør ikke hindre at pantsettelsesadgangen innrettes slik at disse virksomhetenes behov blir ivaretatt. De utviklingstrekk som det er pekt på ovenfor kan dessuten medføre at behovet for særskilt pantsettelse vil øke på sikt.

Departementet er enig i forslaget i utredningen om at det bør åpnes for særskilt pantsettelse av enkeltstående patenter og planteforedlerretter, og at det ikke bør åpnes for porteføljepant i slike rettigheter. Med porteføljepant menes i denne sammenheng et tingsinnbegrepspant som omfatter alle patenter eller planteforedlerretter som en virksomhet til enhver tid har. En slik pantsettelsesform er først og fremst egnet for å sikre alminnelig driftskreditt. Med et porteføljepant vil det videre være vanskelig for pantsetteren å få uttelling i form av økning i lån for verdifulle patenter eller planteforedlerretter som tilføres pantet etter at det er stiftet. Særskilt pantsettelse av enkeltstående patenter og planteforedlerretter vil trolig gi bedre uttelling i form av økt tilgang på langsiktige lån for å finansiere videre forskning- og utvikling enn et porteføljepant. Pantsettelse av enkeltstående rettigheter legger bedre til rette for en grundigere vurdering av den enkelte rettighets verdi, og dermed at det ytes lån som står i et rimelig forhold til pantets verdi. Det vil ofte være aktuelt å stille flere patenter eller planteforedlerretter som pant for samme lån. Dette vil kunne ivaretas gjennom pantsettelse av flere enkeltstående patenter og planteforedlerretter. Reglene om anmerking av pant bør innrettes slik at det blir enkelt og rimelig å anmerke pantsettelse av flere rettigheter gjennom ett og samme krav om anmerkning. De nærmere reglene om dette vil bli gitt i patentforskriften og i forskrift om betalinger mv. til Patentstyret og Klagenemnden for industrielle rettigheter.

Rettsvern for særskilt pant bør kunne etableres gjennom anmerkning i patentregisteret for pant i patenter, patentsøknader og i lisenser som gjelder patenter eller patentsøknader og i plantesortsregisteret for pant i planteforedlerretter, søknader om planteforedlerrett og i lisenser som gjelder planteforedlerretter eller søknader om planteforedlerrett. Disse registrene er godt egnet for slike anmerkninger ved at den enkelte rettighet er utvetydig identifisert, og at det alltid vil være registrert en innehaver av rettigheten. Noen annen rettsvernsakt for særskilt pant fremstår ikke som aktuell. Siden dette vil være mer komplisert og byrdefullt for brukerne, bør det ikke kreves at særskilt pant må anmerkes både i patent- eller plantesortsregisteret og i Løsøreregisteret for at panteretten skal få rettsvern.

I Prop. 53 L (2013–2014) er det foreslått endringer i tinglysingsloven og enkelte andre lover for å tilrettelegge for elektronisk tinglysing. Dette innebærer at kommunikasjonen mellom brukerne og tinglysningsmyndigheten skjer elektronisk, og at kontrollen av det som sendes inn i stor grad skjer automatisk og deretter registreres direkte. Endringene innebærer at prioritet skal avgjøres ut fra klokkeslett, slik at et tinglyst dokument får prioritet fra det tidspunkt dokument er registrert, i stedet for dagens ordning der det får prioritet fra dagen for dagbokføringen. Forslagene i Prop. 53 L (2013–2014) er en del av et større prosjekt for å få på plass en permanent løsning for elektronisk tinglysing. Før dette kan gjennomføres må datatekniske løsninger utvikles. Patentregisteret og plantesortsregisteret har i hovedsak andre formål og funksjoner enn registrene som ligger under tinglysningsmyndighetene. Antallet pantsettelser og andre rettserverv som meldes til anmerkning i patentregisteret og plantesortsregisteret vil være nokså beskjedent, og kan ikke sammenlignes med det antallet dokumenter tinglysningsmyndighetene mottar. Departementet går derfor ikke inn for å innføre et slikt system for anmerkninger i patentregisteret og plantesortsregisteret som forslagene i Prop. 53 L (2013–2014) legger til rette for. Kostnadene med å innføre et tilsvarende system for anmerkninger i patentregisteret og plantesortsregisteret vil ikke la seg forsvare ut fra antallet rettserverv som vil bli krevd anmerket i disse registrene. Det legges imidlertid opp til å åpne for at krav om anmerkninger i patentregisteret og plantesortsregisteret av pantsettelser og andre rettserverv skal kunne sendes inn elektronisk, men slik at kravene alltid vil bli behandlet manuelt og at et rettserverv får prioritet ut fra dagen det er mottatt til anmerkning.

I dag inneholder patentloven § 44 femte ledd regler om hvilken rett som går foran ved kollisjon mellom rettserverv som går ut på frivillig overdragelse av retten til et patent og frivillig meddelelse av lisens. Patentloven § 44 femte ledd gjelder tilsvarende etter planteforedlerloven § 26 annet ledd fjerde punktum. Etter patentloven § 44 femte ledd går en frivillig overdragelse av patent eller meddelelse av lisens som er blitt anmeldt til registrering, foran en eldre frivillig overdragelse eller frivillig meddelelse av lisens som ikke er eller først senere er anmeldt til registrering, dersom erververen ved anmeldelsen var i god tro. Selv om dette ikke fremgår uttrykkelig, avgjøres prioriteten mellom kolliderende erverv ut fra hvilken dag kravene om anmerking er mottatt, slik at krav som er mottatt samme dag, er likestilte. Innsigelser som en overdragers hjemmelsmann måtte ha, f.eks. at overdragerens erverv av retten til et patent er avtalerettslig ugyldig, vil ikke gå tapt selv om den som overdrageren overdrar retten videre til, er i god tro. Utlegg og konkursåpning kan anmerkes i patentregisteret og plantesortsregisteret. Selv om dette ikke følger direkte av patentlovens ordlyd, er det antatt at den som i god tro har ervervet retten til et patent eller en lisens i et patent og anmeldt det til registrering, ikke trenger å respektere et eldre utlegg som ikke er anmerket. Et yngre utlegg eller konkursbeslag vil på den annen side ikke gå foran en eldre overdragelse eller lisensutstedelse som ikke er anmerket i patentregisteret. En erverver av retten til et patent eller en lisens vil altså ha kreditorvern fra avtaleinngåelsen uten at noen rettsvernsakt er nødvendig.

Etter forslaget i utredningen kunne særskilt pant få rettsvern både overfor frivillige erverv og kreditorbeslag (utlegg og konkurs) ved registrering av panteretten i patentregisteret eller plantesortsregisteret. Kreditorer vil dermed ikke trenge å respektere eldre pantsettelser som ikke er registrert når et utlegg registreres eller senest dagen før konkurs åpnes. Ved kollisjon mellom frivillige rettserverv som går ut på overdragelse av retten til et patent eller en planteforedlerrett, meddelelse av lisenser og pantsettelser, skulle yngre rettserverv som er anmeldt til registrering gå foran eldre rettserverv som ikke er eller først senere er anmeldt til registrering, dersom erververen var i god tro ved anmeldelsen. Frivillige rettserverv skulle på samme vilkår også gå foran eldre utleggsforretninger som ikke er eller først senere anmeldes til registrering. På samme måte som i dag skulle prioriteten mellom kolliderende erverv avgjøres ut fra hvilken dag kravene om anmerkning er mottatt. Registrering av et utlegg kunne medføre at eldre pantsettelser måtte stå tilbake for utlegget. Pantsettelser måtte også stå tilbake for konkursbeslag etter forslaget, med mindre pantsettelsen er anmeldt til registrering senest dagen før konkursåpning. Etter forslaget i utredningen ville derimot andre eldre frivillige rettserverv enn pantsettelser, det vil si overdragelser av retten til et patent eller en planteforedlerrett og meddelelse av lisenser, som i dag, ha kreditorvern fra avtaleinngåelsen uten at det er nødvendig med noen registrering.

Etter departementets syn vil det være mindre tilfredsstillende å ha forskjellige rettsverns- og kollisjonsregler for ulike frivillige rettserverv som kan registreres i patent- og plantesortsregisteret. Når det skal åpnes for særskilt pantsettelse, må det gjøres endringer i kollisjonsreglene i patentloven (og planteforedlerloven), og gjøres et arbeid med systemer og rutiner for å sikre at registrene og føringen av dem holder tilstrekkelig høy kvalitet. Det ligger da til rette for å innføre samme rettsvern og kollisjonsregler for alle typer frivillige rettserverv som kan registreres i patent- og plantesortsregisteret. Departementet går inn for dette. Forslaget i proposisjonen skiller seg dermed fra forslaget i utredningen ved at også andre frivillige rettserverv enn pantsettelser må registreres for at de skal ha kreditorvern. Det bør gis overgangsregler som medfører at endringen ikke får betydning for erverv som har funnet sted før endringen trer i kraft. På samme måte som i dag bør kollisjonsreglene bare gjelde forholdet mellom kolliderende rettsstiftelser i et patent eller en planteforedlerrett. Innsigelser fra hjemmelsmannen til den som har overdratt eller utstedt rettigheter i et patent eller en planteforedlerrett, vil dermed fortsatt ikke kunne gå tapt selv om erververen er i god tro.

Noen av høringsinstansene har innvendinger til forslaget i utredningen om at patenter og planteforedlerretter ikke skal kunne inngå i et driftstilbehørspant etter panteloven § 3-4 dersom det åpnes for særskilt pantsettelse. Departementet går inn for at forslaget i utredningen justeres for å imøtekomme disse innvendingene.

Etter gjeldende rett vil bare immaterialrettigheter som brukes i eller er bestemt for en næringsvirksomhet være omfattet av et driftstilbehørspant, jf. panteloven § 3-4 første ledd. Det er antatt at immaterialrettigheter som tilhører en virksomhet som ikke utnytter rettighetene på annen måte enn at de skal overdras til andre, ikke vil være omfattet av et driftstilbehørspant. Det er nettopp i slike tilfeller det vil være behov for særskilt pantsettelse, siden rettighetene etter dagens regler ikke kan avtalepantsettes. I disse tilfellene vil det heller ikke kunne oppstå noen konflikt mellom særskilt pant og driftstilbehørspant. Det er uavklart om immaterialrettigheter som utelukkende utnyttes eller er bestemt for å utnyttes gjennom at det utstedes lisenser, vil være omfattet av et driftstilbehørspant.

Grunnen til at patenter, planteforedlerretter og andre immaterialrettigheter som brukes i eller er bestemt for pantsetterens næringsvirksomhet er omfattet av et driftstilbehørspant, er at rettighetene i slike tilfeller ofte vil ha avgjørende betydning for virksomhetens produksjon eller omsetning av varer eller tjenester, f.eks. hvis virksomheten produserer patentbeskyttede produkter eller markedsfører produkter under et bestemt varemerke som har stor betydning for produktenes verdi, jf. Rådsegn 8 frå Sivillovbokutvalet: Om pant (1970) del VIII s. 84. Hvis rettighetene ikke inngår i driftstilbehørspantet, vil det kunne hindre et samlet salg av det driftstilbehøret som trengs for å drive virksomheten videre. Noen ganger vil et samlet salg kunne gi et høyere realisasjonsvederlag enn enkeltvis salg av eiendelene som inngår i virksomheten. For immaterialrettigheter som ikke har betydning for en virksomhets produksjon eller omsetning av varer eller tjenester, stiller dette seg annerledes. Det er heller ikke andre særlige behov som tilsier at slike immaterialrettigheter bør være omfattet av et driftstilbehørspant. Departementet går inn for at det tas inn en bestemmelse i panteloven § 3-4 som klargjør at immaterialrettigheter som utelukkende utnyttes eller er bestemt for å utnyttes gjennom overdragelse eller utstedelse av lisenser, ikke inngår i et driftstilbehørspant.

Selv om særskilt pantsettelse først og fremst vil være aktuelt for patenter og planteforedlerretter som ikke vil kunne pantsettes etter reglene om driftstilbehørspant, vil det kunne oppstå konflikter mellom særskilt pant og driftstilbehørspant med den løsning departementet går inn for. Rettsvern for særskilt pant vil oppnås ved anmerkning i patentregisteret eller plantesortsregisteret. Rettsvern for driftstilbehørspant oppnås ved anmerkning i Løsøreregisteret. Fordi det vil bli mer byrdefullt og komplisert for brukerne, bør det verken for særskilt pant eller driftstilbehørspant kreves at panteretten må anmerkes både i patent- eller plantesortsregisteret og i Løsøreregisteret for at den skal få rettsvern.

For rettserverv som anmerkes i samme register, vil det være nærliggende å avgjøre prioriteten mellom kolliderende erverv ut fra når ervervene ble mottatt til anmerkning. Ved kollisjon mellom rettserverv som oppnår rettsvern gjennom anmerkning i forskjellige registre, er det ikke like naturlig å legge vekt på tidspunktene ervervene ble mottatt til anmerkning. Utgangspunktet bør da være den alminnelige regelen om at den rett som er etablert først, går foran. Hvis et eldre driftstilbehørspant som ikke er registrert i Løsøreregisteret alltid skal gå foran et særskilt pant, vil imidlertid det kunne komme som en negativ overraskelse på en godtroende panthaver etter en særskilt panterett. Et driftstilbehørspant med bedre prioritet vil kunne medføre at en særskilt panterett er uten verdi. Den som vurderer å yte kreditt mot særskilt pant i patenter og planteforedlerretter bør derfor kunne innrette seg på at det er tilstrekkelig å undersøke patent- eller plantesortsregisteret og Løsøreregisteret for å avklare om det foreligger kolliderende rettsstiftelser med bedre prioritet. Departementet går derfor inn for at det tas inn regler i patentloven og planteforedlerloven som innebærer at en særskilt panterett som kreves anmerket i patent- eller plantesortsregisteret, går foran et eldre driftstilbehørspant som ikke er eller først senere er krevd anmerket i Løsøreregisteret, forutsatt at innehaveren var i god tro da den særskilte panteretten ble krevd anmerket.

Når det derimot gjelder forholdet mellom et eldre særskilt pant og et driftstilbehørspant som omfatter et patent eller en planteforedlerrett som er særskilt pantsatt, bør det særskilte pantet alltid gå foran driftstilbehørspantet uavhengig av om den særskilte panteretten er anmerket i patent- eller plantesortsregisteret eller ikke. Driftstilbehørspant er et tingsinnbegrepspant der rettsvern etableres gjennom anmerkning i Løsøreregisteret. Det vil være knyttet en rekke vanskeligheter til å åpne for at anmerking i Løsøreregisteret av et tingsinnbegrepspant skal kunne meføre at tingsinnbegrepspatentet går foran eldre kolliderende rettserverv. En slik virkning måtte eventuelt avhenge av at panthaveren var i god tro ved anmerkning av driftstilbehørspantet. Ved pantsettelse av driftstilbehør skjer det imidlertid ikke noen spesifisering av de enkelte gjenstander og rettigheter som inngår i pantet. Panthaveren vil dermed ofte ikke ha full oversikt over hva pantet omfatter på pantsettelses- eller anmerkningstidspunktet. Dette vil medføre at det vil være vanskelig å praktisere en regel som knytter rettsvirkninger til om panthaveren var i god tro når det gjelder manglende kjennskap til kolliderende rettigheter. Siden den som har pant i driftstilbehør som regel ikke har oversikt over alt som inngår i pantet, og dessuten må være forberedt på at det kan foreligge ikke-registrerte rettigheter som han må respektere, jf. panteloven § 3-4 tredje ledd, og at omfanget av pantet kan bli påvirket av salg av driftstilbehør, jf. panteloven § 3-7 første og tredje ledd, vil det vanligvis ikke ha særlig betydning for panthaveren om driftstilbehørspanteretten må stå tilbake for et eldre særskilt pant i et patent eller en planteforedlerrett. Slik kollisjonsreglene i patentloven og planteforedlerloven er foreslått utformet i proposisjonen, må det dessuten antas at det bare rent unntaksvis vil forekomme at en særskilt panterett ikke blir anmerket.

Det er vanlig at driftstilbehørspant etableres i nær tilknytning til oppstarten av en virksomhet. Det vil ikke være noe til hinder for at patenter og planteforedlerretter pantsettes særskilt selv om det allerede er etablert et driftstilbehørspant som omfatter patentet eller planteforedlerretten som skal pantsettes særskilt. Driftstilbehørspantet vil da ha prioritet foran det særskilte pantet, forutsatt at ikke kollisjonsreglene fører til et annet resultat, jf. ovenfor. En mulig långiver vil ofte vurdere det slik at særskilt pantsettelse på etterstående prioritet gir utilfredsstillende sikkerhet. I slike tilfeller vil det derfor vanligvis være en forutsetning for å få lån på grunnlag av særskilt pantsettelse at driftstilbehørspanthaveren viker prioritet for den særskilte panteretten. Den som ønsker å pantsette patenter og planteforedlerretter særskilt uhindret av et allerede etablert driftstilbehørspant, har også mulighet til å oppnå dette ved legge de aktuelle patentene og planteforedlerrettene til en avdeling av virksomheten der driftstilbehøret ikke er pantsatt, jf. panteloven § 3-4 femte ledd annet punktum, eller til et eget selskap som ikke har pantsatt driftstilbehøret.

Departementet har fulgt opp hovedtrekkene i forslagene i utredningen som gjelder pantsetterens adgang til avhendelse og utlisensiering av patenter og planteforedlerretter m.m. som er særskilt pantsatt, bortfall av slik panterett og ekstraordinært forfall for pantekravet, samt adgangen til å inngå avtale om realisasjon av slikt pant. Departementet går imidlertid inn for noe annerledes løsninger enn det var lagt opp til i utredningen når det gjelder den rent lovtekniske gjennomføringen.

Departementet går inn for at også supplerende beskyttelsessertifikater, jf. patentloven §§ 62 a og 62 b, skal kunne pantsettes særskilt. Slike sertifikater innebærer, med noen begrensninger, en forlengelse av patentvernet for visse oppfinnelser. Det er naturlig å åpne for særskilt pantsettelse av slike sertifikater når patenter kan pantsettes særskilt. Pantsettelse av supplerende beskyttelsessertifikater er ikke tatt opp utredningen.

Utredningen inneholder ikke forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven, men i utredningen uttales det at «reglene om tvangsdekning [bør] gjennomgås for å se om det [er] grunn til tilpasninger», jf. utredningen punkt 5.1 på s. 120. Departementet har gjort en slik gjennomgang og foreslår blant annet at det gis en ny bestemmelse om tvangsdekning i immaterialrettigheter.

Departementet går ikke inn for å følge opp forslaget i utredningen om at patenter og planteforedlerretter som gjelder i utlandet, herunder søknader om slike rettigheter og lisenser som gjelder slike rettigheter, skal kunne pantsettes i Norge. I mange tilfeller vil slike rettigheter som gjelder i andre stater kunne pantsettes etter lovgivningen i den aktuelle staten. Rettighetshaveren vil da kunne pantsette rettigheten i den aktuelle staten. Han vil som regel være bedre tjent med det enn å stille rettigheten som pant i Norge etter norske regler. Hvis det åpnes for at rettighetene også kan pantsettes i Norge vil det lett kunne oppstå en uoversiktlig situasjon med konkurrerende panteretter som reguleres av forskjellige staters lovverk. Uavhengig av hvilke regler som finnes om pantsettelse i staten der en rettighet gjelder, vil det dessuten kunne oppstå problemer knyttet til å få gjennomført en tvangsrealisasjon av en utenlandsk rettighet på grunnlag av en norsk panterett.

Departementet slutter seg til anbefalingen i utredningen om at det ikke bør åpnes for særskilt pantsettelse av andre immaterialrettigheter enn patenter og planteforedlerretter. Det vises til begrunnelsen i utredningen som det er redegjort for i punkt 3.2.