7 Nærmere om viktige politikkområder

7.1 Erstatninger

Formålet med erstatningsordningene er å redusere økonomiske tap som oppstår ved produksjonssvikt forårsaket av klimatiske forhold det ikke er mulig å sikre seg mot.

For 2014 er det bevilget 72 mill. kroner i tilskudd til erstatninger m.m. Dette er 30 mill. kroner mer enn hva som er regnet som behovet i et normalår, og skyldes store overvintrings- og avlingsskader i 2013, der en betydelig del av utbetalingene kommer i 2014. Forbruksprognosen fra Statens landbruksforvaltning (SLF) viser anslag på 51 mill. kroner i 2015 basert på et normalår for skadeomfang. Tabell 7.1 nedenfor gir en oversikt over de ulike erstatningsordningene med tilskudd fra kap. 1150.

Regelverket for erstatningsordningene gir en komplisert og arbeidskrevende forvaltning. Ordningene er gjennomgått flere ganger med tanke på forenkling, men fortsatt er dette krevende ordninger å forvalte.

I tråd med regjeringens mål om enklere regelverk og mindre byråkrati, foreslås det å avvikle to av delordningene under erstatninger. Det gjelder tilskudd ved tap i epleproduksjon forårsaket av rognebærmøll, og erstatning ved tap av sau på beite. Videre foreslås det at det fram til forhandlingene i 2015 utredes konsekvenser av å avvikle ordningene for tilskudd til reparasjon av vinterskadd eng og erstatning for tap av bifolk.

Erstatning ved klimabetingede skader i planteproduksjon

Formålet med ordningen er å hjelpe foretak økonomisk som uforskyldt får avlingsskader som følge av klimatiske forhold de ikke kan påvirke, og som ikke dekkes av alminnelig tilgjengelige forsikringsordninger.

SLF har nylig hatt forslag til en revidert beregningsforskrift for grovfôr på høring. Forslagene vil forenkle disse beregningene betydelig.

Tilskudd til reparasjon av vinterskadd eng

I enkelte år kan noen oppleve at betydelige engarealer ødelegges av isbrann. Dersom enga tilsås så tidlig som mulig på våren med ettårig raigras e.l., vil foretaket likevel kunne høste en brukbar fôravling samme år. Formålet med ordningen er å stimulere til tidlig reparasjon, og dermed redusere grunnlaget for ev. erstatning for avlingsskade på høsten.

I vilkåret for erstatning for avlingsskader heter det bl.a. at erstatningen skal avkortes dersom foretaket ikke har drevet forsvarlig, eller gjort det som normalt kan forventes for å forebygge tap. Derfor er i prinsippet tidlig reparasjon av vinterskadd eng på våren uansett et krav for å være berettiget erstatning for avlingsskade.

Normalforbruket på ordningen var i mange år 4 mill. kroner, mens utbetalingene i 2013 var på 26,1 mill. kroner. Prognosen for 2014 er 18 mill. kroner (hvorav ca. 12 mill. kroner er saker fra 2013 som ikke er ferdig behandlet).

Kostnaden ved å reparere eng varierer betydelig avhengig av reparasjonsmetode og teknologiske løsninger. Ved enkel direktesåing kan tilskuddet på 330 kroner per daa utgjøre en betydelig del av kostnaden. De siste årene har forvaltningen hatt mange klagesaker under denne ordningen, koplet til avslag grunnet mangelfull dokumentasjon av skader og avkorting koplet til bruk av risikobaserte sorter. Det foreslås derfor at SLF fram til neste jordbruksoppgjør utreder konsekvenser av en avvikling av ordningen der midlene flyttes til produksjonsavhengig støtte.

Erstatning for tap av bifolk

Dette er en ordning som erstatter bifolk som ikke overlever vinteren. I et normalår er bevilgningen satt til 0,3 mill. kroner, mens forbruket i 2013 var på 0,6 mill. kroner. Det foreslås at også denne ordningen innlemmes i utredningsmandatet til SLF nevnt ovenfor.

Erstatning for svikt i honningproduksjon

Denne ordningen erstatter klimabetinget produksjonsvikt i honningproduksjon etter samme prinsipper som for avlingssvikt. Budsjettet for 2014 er 2,8 mill. kroner. Det foreslås ikke endringer i denne ordningen.

Tilskudd ved tap i epleproduksjon forårsaket av rognebærmøll

Ved jordbruksoppgjøret i 2008 ble partene enige om å innføre en midlertidig ordning som kunne gi epleprodusenter som får store avlingsskader forårsaket av rognebærmøll, en økonomisk sikkerhet. Den skulle gjelde inntil det var tilgjengelige metoder eller midler som kunne gi en tilfredsstillende beskyttelse mot slike angrep. Perioden som ordningen har eksistert, burde være tilstrekkelig for at epleprodusentene har skaffet seg metoder eller midler som kan gi tilstrekkelig beskyttelse mot angrep av rognebærmøll.

Total utbetaling av tilskudd i perioden 2010 til 2013 er liten, og står ikke i forhold til kostnadene ved å forvalte ordningen. I den perioden forskriften har vært gjeldende, er det utbetalt tilskudd til sju søkere, med et samlet beløp på 116 427 kroner. Alle utbetalingene gjelder for skadeåret 2010.

Det foreslås at ordningen avvikles fra 2015.

Erstatning ved tap av sau på beite

Ordningen har hatt som formål å erstatte katastrofepregede tap av sau på utmarksbeite som ikke dekkes av vanlige forsikringsordninger. Normalt skulle dette gjelde enkelthendelser som dyr tatt av ras, flom o.l. Den gjennomsnittlige årlige utbetalingen i perioden 1995 til 2005 var i overkant av 360 000 kroner, og det ble behandlet i gjennomsnitt 18 saker per år.

Etter en forskriftsrevisjon i 2004, der katastrofebegrepet ble forsøkt konkretisert til økonomisk verdi på tapet, har det delvis blitt utviklet en annen forvaltningspraksis enn tilsiktet gjennom at tapet ikke knyttes til spesielle hendelser, men vurderes på totalen gjennom beitesesongen. Antall saker og utbetalinger har økt betydelig. Gjennomsnittlig utbetaling per år i perioden 2006 til 2012 var 2,3 mill. kroner, og det er utbetalt erstatning i gjennomsnittlig 100 saker per år. Forbruket er økende, og det er budsjettert med 2,7 mill. kroner i 2014.

Det har vært vanlig at de samme foretakene får erstatning over denne ordningen flere ganger i løpet av få år. 29 pst. av foretakene som har mottatt erstatning i Møre og Romsdal har mottatt erstatning tre ganger eller mer i perioden 2007 til 2013. I Sogn og Fjordane er det 20 pst. som har fått tre eller flere utbetalinger. Dette samsvarer ikke med ordningens intensjon om at det var katastrofepregede enkelthendelser foretakene skulle kompenseres for. Dyrevelferdsmessig er det heller ikke gunstig at foretak får slike erstatninger år etter år knyttet til tapsårsaker som alveld og flått.

Det foreslås at ordningen avvikles fra 2015.

7.2 Landbrukets utviklingsfond

Ordningene under Landbrukets utviklingsfond (LUF) omfatter virkemidler innenfor næringsutviklings- og miljøtiltak, herunder bl.a. tilskuddsordninger, programmer og utviklingsmidler.

7.2.1 Økonomisk oversikt over fondet

LUF hadde per 31. desember 2013 en egenkapital på 2 062 mill. kroner. Av dette var 1 566 mill. kroner innestående i Norges Bank, inkl. a konto i Innovasjon Norge. 504 mill. kroner var utestående investeringslån forventet tilbakebetalt innen 2020. Tabell 7.2 viser kapitalsituasjonen i LUF, herunder endring i egenkapital og likviditet. Fondet har også et ansvar i form av innvilgede, men ikke utbetalte tilskudd.

Ansvar per 31. desember 2013 var på 2 178 mill. kroner. Det totale ansvaret på LUF har økt betydelig etter innføring av rentestøtteordningen i 2003. Mens de fleste andre tilsagn kommer til utbetaling i løpet av en 5-årsperiode, har rentestøtteordningen en planlagt utbetalingsperiode på 15 år. De faktiske utbetalingene fra rentestøtteordningen er avhengig av det generelle rentenivået.

Det foreslås at LUF tilføres 110,9 mill. kroner i 2014 gjennom omdisponering av udisponerte midler i 2014, jf. tabell 7.2.

Bevilgingen til fondet for 2015 foreslås satt til 1 140,7 mill. kroner. Innvilgningsrammen for tilskudd for 2015 foreslås satt til totalt 1 381,8 mill. kroner, inkl. rentestøtte.

Fondets resultat i 2015 blir prognosert til -273,7 mill. kroner. Endring i disponibel likviditet for 2015 prognoseres til -189 mill. kroner. Erfaringstall viser at den faktiske utviklingen kan avvike noe fra prognosene, bl.a. som følge av frafall i ansvar. Kapitalsituasjonen og likviditetsutviklingen for LUF må fortsatt holdes under oppsyn.

7.2.2 Innvilgningsramme for LUF

Tabell 7.3 viser innvilgningsramme for LUF i 2014, jf. Prop. 164 S (2012–2013) Jordbruksoppgjøret 2013 – endringer i statsbudsjettet for 2013 m.m., forslag til innvilgningsramme 2015, samt endring i innvilgningsramme fra 2014 til 2015.

Regjeringen vil skape et levedyktig landbruk ved å styrke mulighetene for verdiskaping. Regjeringsplattformen signaliserer også at det bør satses på alternativ næringsutvikling for å gi grunnlag for en mer robust og framtidsrettet landbruksproduksjon over hele landet. Investeringsvirkemidlene og næringsutviklingsprogrammene i landbruket er viktige for å oppnå disse målene. En vesentlig del av innvilgningsrammen for LUF i 2015 er derfor prioritert til ordninger som skal stimulere til økt næringsutvikling i landbruket, herunder særskilt fylkesvise BU-midler til bedriftsrettede tiltak og Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv.

7.3 Rekruttering, næringsutvikling og verdiskaping i landbruket

Økt verdiskaping er et av hovedmålene for landbruks- og matpolitikken, og flere av virkemidlene over LUF skal bidra til lønnsom utnyttelse av gårdens samlede ressurser. For ordningene som forvaltes av Innovasjon Norge er målsettingene om flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljøer sentrale. Gode investeringsordninger er nødvendig for å få en mer robust og framtidsrettet landbruksproduksjon over hele landet. Investeringsordningene skal også bidra til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommene, med mål om økt sysselsetting. Gjennom investeringer og moderniseringer i driftsapparatet og bruk av ny teknologi, oppnås økt effektivisering og produktivitet i landbruket. Det er særlig viktig for unge bønder som skal ta over drifta at det er mulighet for å fornye og modernisere gården. Ordningene er derfor sentrale for rekrutteringen til landbruket. BU-midlene er bl.a. innrettet for å avhjelpe investeringsutfordringer i forbindelse med generasjonsskifte. I tillegg er ungdom særskilt prioritert i deler av regelverket.

Regionale bygdeutviklingsprogram bestående av regionale næringsprogram, regionale miljøprogram og regionalt skog- og klimaprogram, synliggjør regionale prioriteringer og tilpasninger av virkemiddelbruken innenfor næringsutvikling.

7.3.1 Bedriftsrettede midler til investering og utvikling

De fylkesvise BU-midlene har et todelt formål; å bidra til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, med mål om økt sysselsetting, og å bidra til utvikling og modernisering av det tradisjonelle landbruket, med særskilt mål om økt effektivisering av produksjonen.

Investeringsbehovet i landbruket er stort, og dette kombinert med økte investeringskostnader for bygninger og generell prisvekst, gjør det nødvendig å prioritere investeringsvirkemidler. For å oppnå økt effektivisering av produksjonsapparatet og legge til rette for økt produksjon, foreslås det at avsetningen til bedriftsrettede tiltak innenfor de fylkesvise BU-midlene settes til totalt 528 mill. kroner i 2015. Den tidligere øremerkede avsetningen på 35 mill. kroner til bioenergitiltak overføres til Bioenergiprogrammet. Det foreslås også at grensen for maksimalt tilskudd til investeringer som tidligere var på 1 mill. kroner oppheves på nasjonalt nivå. Maksimal prosentsats for tilskudd til investeringer foreslås videreført med inntil 33 pst. av kostnadsoverslaget for investeringen. Skal målet om økt produksjon nås, er det viktig å støtte opp om de bedriftene som ønsker å vokse. Støtte til større investeringsprosjekt skal derfor prioriteres. Lønnsomhetsvurdering av prosjektene skal ligge til grunn for tildeling av midler. Ulike eierformer skal likestilles ved prioritering av søknader. Nye krav til dyrevelferd og fornyelse av driftsapparatet skal vektlegges. Ordningen med risikolån foreslås videreført innenfor rammen av de fylkesvise BU-midlene.

For å få en bedre målretting av investeringsvirkemidlene er det behov for å se på innretningen av virkemidlene. Dagens fordelingsnøkkel for de fylkesvise BU-midlene har ikke vært oppdatert siden 2005. Departementet vil innføre ny fordelingsnøkkel for de fylkesvise BU-midlene fra 2015. Det vil bli tatt utgangspunkt i Notat 2014-1 fra NILF om forslag til fordelingsmodell. Arbeidet med ny fordelingsmodell drøftes mellom avtalepartene. Forskrift om midler til bygdeutvikling revideres for å innlemme endringer som følge av jordbruksoppgjøret og med tanke på forenkling, tydeliggjøring og bedre målretting av virkemidlene.

Lån med rentestøtte

Med bakgrunn i det store investeringsbehovet i landbruket, foreslås det at utlånsrammen for lån med rentestøtte videreføres med en ramme på 1 000 mill. kroner også i 2015. Nivået på rentestøtten blir fastsatt årlig for alle lån som er inne i ordningen. Rentestøtten settes til 50 pst. av Risikofri rente 3 år stat (ST4X) for foregående år. Rentestøtten kan ikke overstige 4 pst.

Lokal forvaltning av BU-midler

De to regionrådene i Valdres og Nord-Gudbrandsdalen forvalter i dag BU-midler i sin region. I Meld. St. 9 (2011–2012) ble det signalisert at det i enkelte tilfeller kan legges til rette for lokal forvaltning av BU-midler. Nåværende ordning har hatt positive effekter på det lokalpolitiske engasjementet for landbruket. Samtidig er det en rekke utfordringer knyttet til å forvalte en ordning som ligger utenfor hovedmodellen for forvaltningen av midlene, særskilt mht. forenkling, et oversiktlig virkemiddelapparat og en kostnadseffektiv forvaltning av virkemidlene. Dagens ordning gir høyere administrasjonskostnader totalt sett, sammenlignet med ordinær forvaltning av BU-midler. Det er viktig at BU-ordningen som helhet ikke blir svekket og at landbruksnæringens tilgang til andre relevante virkemidler, tjenester og miljø ikke blir redusert gjennom slike lokale forvaltningsmodeller.

Det foreslås med bakgrunn i dette at ordningene med lokal forvaltning av BU-midler avvikles f.o.m. 1. januar 2015 og at Oppland f.o.m. da vil ha samme forvaltningsmodell som resten av landet.

7.3.2 Tilrettelegging for næringsutvikling og verdiskaping

Norske primærprodusenter er små, og kan i begrenset omfang selv forestå utviklingsarbeid og FoU i tilknytning til sin landbruksbaserte virksomhet. For å stimulere til næringsutvikling på bedriftsnivå er det derfor behov for virkemidler som kan mobilisere og gi kraft og retning i arbeidet med å gjøre landbruket robust, framtidsrettet og nyskapende. Tilretteleggingsmidlene på nasjonalt og regionalt nivå bidrar til dette. Det er et nødvendig samspill mellom tilretteleggingsmidlene og de bedriftsrettede virkemidlene.

Fylkesvise BU-midler til utrednings- og tilretteleggingstiltak

BU-midlene til utrednings- og tilretteleggingstiltak forvaltes av fylkesmannen og har som formål å bidra til utvikling og fornying av det tradisjonelle landbruket og å understøtte utvikling av bygdenæringer på regionalt nivå. Midlene blir ofte brukt i en tidlig fase for utvikling av landbruksbaserte næringer, før de bedriftsrettede midlene kan brukes, og i samfinansiering med andre lokale og regionale aktører. Dette kan både dreie seg om økt kunnskap om hvordan bonden kan utvikle næringsvirksomhet tilknyttet egen gårdsdrift, og om å motivere og mobilisere bønder til å utvikle prosjekter og tiltak innen andre landbruksbaserte næringer.

Avsetningen til fylkesvise BU-midler til utrednings- og tilretteleggingstiltak foreslås videreført med 67 mill. kroner i 2015. Det forutsettes at den strategiske innretningen på bruken av midlene er godt samordnet med innretningen på de bedriftsrettede virkemidlene regionalt.

Siden 1995 har det vært åpnet for å gi støtte til en praktikantordning i landbruket over BU-midlene til utrednings- og tilretteleggingstiltak. Kartlegginger fra 2009 og 2013 gjennomført av Statens landbruksforvaltning viser at praktikantordningen er lite brukt. Fra 2002 til 2013 er antallet praktikanter redusert med 90 pst. til kun 17 praktikanter fordelt på 8 av landets fylker i 2013. Opplæringsdelen av ordningen er lite ivaretatt, og ordningen framstår i dag som lite målrettet mot rekruttering. En avvikling av praktikantordningen vil bidra til en mer målrettet bruk av midlene og til at kostnadene til søknads- og klagesaksbehandling for praktikantordningen vil forsvinne. Det foreslås på bakgrunn av dette å avvikle praktikantordningen.

Sentrale BU-midler til tilrettelegging for næringsutvikling

Tilretteleggingsmidlene på nasjonalt nivå skal gå til tiltak av landsomfattende og fylkesovergripende karakter med innovasjon og næringsutvikling som siktemål. Midlene kan også finansiere nødvendig utredningsarbeid og profileringsaktiviteter for å styrke arbeidet med måloppnåelse i landbrukspolitikken. Ansvaret for midlene har vært delt mellom Innovasjon Norge og LMD. LMDs midler er hovedsakelig innrettet mot omdømmebygging på landbruks- og matområdet, knyttet til næringsutvikling, forbrukerpolitikk, rekruttering m.m.

Det foreslås at avsetningen til de sentrale BU-midlene for 2015 settes til 4 mill. kroner og forvaltes av LMD.

Områderettet innsats – fjellandbruket

Som et ledd i en områderettet innsats ble det i jordbruksoppgjøret i 2013 satt av 6 mill. kroner årlig til en treårig satsing på fjellandbruket fra 2014. Satsingen er avgrenset til to samarbeidsprosjekter som inkluderer seks fylker i fjellområdene, hvorav 4 mill. kroner er fordelt til fylkene Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Oppland og Hedmark, og 2 mill. kroner er fordelt til fylkene Buskerud og Telemark. Et overordnet mål med satsingen er å styrke grunnlaget for bærekraftig verdiskaping i fjellområdene gjennom økt vare- og tjenesteproduksjon basert på landbrukets ressurser, både innenfor tradisjonelt landbruk og bygdenæringer. Satsingen foreslås videreført med 6 mill. kroner i 2015.

7.3.3 Rekruttering og gründerskap i landbruket

Det foreslås en flerårig satsing innenfor en ramme på 4 mill. kroner til utvikling av gründerkompetanse i landbruket. Det skal utarbeides et eget mandat for arbeidet i samarbeid med avtalepartene. Målsettingen er økt rekruttering og å løfte fram flere gode gründere gjennom «beste praksis». I denne sammenhengen er synliggjøring av landbruks- og gartnerutdanningens mange alternativer for yrkeskarriere viktig. Satsingen skal gjennomføres i samarbeid med Innovasjon Norge, utdanningsinstitusjoner, Ungt Entreprenørskap, NILF og andre relevante aktører.

7.3.4 Fylkesvise midler til rekruttering og kompetanseheving

Kompetanse, god driftsledelse og god agronomisk kompetanse i hele næringskjeden er viktig for å nå målet om økt matproduksjon. De fylkeskommunale og private naturbruksskolene er viktige aktører i å rekruttere riktig og tilstrekkelig kompetanse for landbrukssektoren. Fylkeskommunene har ansvar for og forvalter virkemidler til styrking av innsatsen innenfor rekruttering, likestilling og kompetanseheving i landbruket. Dette ansvaret må ses i sammenheng med fylkeskommunenes ansvar som skoleeiere og regionale utviklingsaktører.

Avsetningen til ordningen foreslås videreført med en ramme på 20 mill. kroner for 2015 til fylkesvise midler til rekruttering og kompetanseheving. Retningslinjer og fordelingsnøkkel for midlene skal gjennomgås før tildeling i 2015. Prioriterte områder for ordningen er tiltak for å rekruttere mer kompetanse til landbruket, herunder støtte til etter- og videreutdanningstilbud for yrkesutøvere i landbruket.

7.3.5 Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket

Stiftelsen Matmerk forvalter Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL). Programmet skal bidra til kompetanseutvikling for yrkesutøvere innen primærlandbruket og innenfor tilleggsnæringer i tiknytning til landbruket, gjennom utvikling av kompetansetilbud. Det foreslås at rammen på 6 mill. kroner til KIL videreføres for 2015.

7.3.6 Forskning

Forskningsmidler over jordbruksavtalen skal bringe fram ny kunnskap som bygger opp under målene for landbruks- og matsektoren, herunder i første rekke økt matproduksjon i hele landet og høyere verdiskaping hos bonden.

For 2015 skal forskning som øker produksjonen av korn, storfekjøtt, frukt og grønt prioriteres. I dette ligger bl.a. områder som bedrer agronomi, sortsutvikling, fôrkvalitet og teknologiutvikling. Det skal også prioriteres støtte til sammenlignende studier av jordbruksbedrifter med lik produksjon og ulike resultater, og mellom jordbruksbedrifter og andre private bedrifter.

Avtalemidlene til forskning skal også fremme kunnskapsutvikling som bidrar til å sikre trygg mat til dyr og forbrukere og økt innovasjon og konkurransekraft i landbruket. For å sikre en effektiv ressursutnyttelse må disponering av midlene ses i sammenheng med Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter og programmene i Norges forskningsråd. Avsetningen til forskning i 2015 foreslås videreført med 53 mill. kroner.

7.3.7 Stiftelsen Matmerk

Stiftelsen Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon og å skape preferanse for norskprodusert mat. Det skjer gjennom arbeid med kvalitetssikring, kompetanse og synliggjøring av norske konkurransefortrinn og opprinnelse overfor matprodusenter, handel og forbrukere. Stiftelsen har i oppgave å administrere og videreutvikle Kvalitetssystem i landbruket (KSL), godkjennings- og merkeordningen for Inn på tunet, merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser og Spesialitet, Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL), samt generisk markedsføring av økologisk mat og enkelte utviklingsprosjekter. Stiftelsen har også en viktig oppgave i å bidra til profilering og markedsadgang for norske matspesialiteter.

Pga. effektiviseringer i arbeidet med lokalmatdatabase, måling av salgstall og Nyt Norge, er det redusert behov for avsetninger fra jordbruksavtalen til Matmerk i 2015 sammenlignet med 2014. I tillegg videreføres ikke avsetningen til en egen matkulturenhet i tiknytning til Matmerk.

Det foreslås at den samlede avsetningen til Matmerk i 2015 reduseres med 4 mill. kroner og settes til 52 mill. kroner. Det vises for øvrig til omtale av KIL under kapittel 7.3.5.

7.3.8 Utviklingsprogram for lokalmat og grønt reiseliv

Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv samler og integrerer innsatsen rettet mot lokalmat, grønt reiseliv og innlandsfiske. På lokalmatområdet skal programmet finansiere nasjonalt arbeid med kompetanse og regionale kompetansenav, omdømmebygging, vekstsatsingen for matbedrifter og tilskudd til forpliktende produsentsammenslutninger. Det er stor etterspørsel etter støtte over vekstordningen og til produsentsammenslutninger, noe som reflekterer den generelle utviklingen på feltet. Mange bedrifter har kommet over i en ny fase der de ønsker å vokse enten alene eller i et forpliktende samarbeid.

Satsingen på kompetanse er en viktig del av programmet. De regionale kompetansenavene skal fortsatt koordineres av Innovasjon Norge. Det legges til grunn at Innovasjon Norge arbeider videre med koordinering og målretting av kompetansetjenestene i tråd med føringene fra programmets styringsgruppe, bl.a. for å sikre at kompetansetilbudet innenfor lokalmat og grønt reiseliv ses i sammenheng.

Satsingen på grønt reiseliv omfatter markedsføring (Bygdeturismekampanjen og Norgeskampanjen), temasatsinger innenfor vandring og fiske rette mot utenlandske markeder, samt støtte til overordnede utviklingsprosjekter med vekt på produktutvikling, kompetanseheving, samarbeid og bærekraft. Innovasjon Norges Turistundersøkelse for 2013 viser at utenlandske turister som planlegger å oppleve norske tradisjoner («kulturturistene») har et vesentlig større gjennomsnittsforbruk i kroner enn en turist som kun drar til Norge for å oppleve natur eller delta i cruiseturisme. Dette tilsier at det er et potensial for å videreutvikle det grønne reiselivet, der kultur, lokalmat og historie er sentrale elementer. Økningen i rammen for utviklingsprogrammet skal bl.a. gå til en forsterket innsats på grønt reiseliv. Dette vil kunne bidra til verdiskaping hos de små reiselivsaktørene innenfor landbruket.

Satsingen på innlandsfiske innenfor rammen av utviklingsprogrammet skal bidra til verdiskaping og utvikling av lønnsomhet innenfor næringsfiske, og fisketurisme. Det legges til grunn at arbeidet med å integrere satsingen i programmet fortsetter og at prosjekter prioriteres i tråd med styringsgruppens konklusjoner. Styringsgruppen bør vurdere om lakseturisme skal inkluderes i satsingen.

Det foreslås at den samlede avsetningen til Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv økes til 90 mill. kroner i 2015. Økningen skal i første rekke gå til forsterket innsats til hhv. vekstordningen og forpliktende produsentsammenslutninger for matbedrifter, og til en forsterket innsats mot de små reiselivsaktørene. Det treårige pilotprosjektet Mat langs nasjonale turistveger ble avsluttet i 2013. Det er et potensial for næringsutvikling i tilknytning til Nasjonale turistveger og det legges til grunn at videre arbeid på dette området skjer med utgangspunkt i erfaringer fra pilotprosjektet og innenfor rammene av utviklingsprogrammet.

I tråd med føringene i Reindriftsavtalen 2014/2015 legges det opp til at Reinprogrammet inkluderes i Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv. Begge programmene forvaltes av Innovasjon Norge og har tilnærmet lik innretning. Det forventes at dette vil gi effektiviseringsgevinster og bedre målretting. Reinprogrammet videreføres når det gjelder innretning og satsingsområder. For 2015 har Reinprogrammet en ramme på 8,2 mill. kroner. Reindriften gis representasjon i styringsgruppen for utviklingsprogrammet.

Mange av bygdenæringene er i dag kommet i en fase som krever økt profesjonalisering for å utvikle seg ytterligere. Verktøyet som er bygget opp innenfor utviklingsprogrammet har overføringsverdier til andre bygdenæringer. Formålet med utviklingsprogrammet foreslås derfor utvidet, slik at det i begrenset grad kan åpnes for finansiering av kompetansebehov og bedriftssamarbeid innenfor bygdenæringer generelt og Inn på tunet spesielt.

7.3.9 Bioenergiprogrammet

Økt produksjon av biobrensel og leveranser av biovarme fra landbruket gir økt verdiskaping og bidrar til å nå målene i klima- og energipolitikken, jf. Klimaforliket Innst. 390 S (2011–2012).

Det er gjennomført to evalueringer av hhv. varmesalgsanlegg og gårdsanlegg som viser gode resultater for satsingen under Bioenergiprogrammet, jf. omtale i kapittel 3.2.3.12.

Utviklingen av gårdsbaserte biogassanlegg har også vært et prioritert område innenfor den nasjonale klimapolitikken. Biogassprosjektene skal vurderes med utgangspunkt i de vanlige energi- og lønnsomhetskriteriene.

Deler av Bioenergiprogrammet ble overført til regionalt nivå fra 2013, mens Innovasjon Norge fortsatte å tildele midler til nasjonale prosjekter. Erfaringene med todelingen av forvaltningen av programmet er økte administrative kostnader uten at det medfører gevinster i form av økt aktivitet. Det foreslås derfor å samle hele satsingen inn under Bioenergiprogrammet nasjonalt.

Det foreslås at avsetningen til Bioenergiprogrammet settes til 50 mill. kroner i 2015.

7.3.10 Skogbruk

Skogressursene er en viktig kilde til fornybar energi og til produksjon av trematerialer som erstatter mer klimabelastende materialer. Samtidig utgjør skogene et stort karbonlager, som økes gjennom en aktiv, bærekraftig skogpolitikk. Regjeringen vil legge vekt på klimapolitiske målsetninger i forvaltningen av norske skoger.

Et velfungerende skogsvegnett er avgjørende for lønnsom skogsdrift. Investeringsnivået ligger fortsatt betydelig under det som er nødvendig for å få tilgang til høstbare skogressurser og for nødvendig modernisering av vegnettet.

Kystskogfylkene har betydelige skogressurser og høy tilvekst. Kystfylkene har en økende andel av landets hogstmodne skog. Samtidig har disse fylkene andre utfordringer enn skogstrøk i innlandet, bl.a. med langt dårligere utbygd skogsvegnett og offentlig infrastruktur. Kystskogfylkene har opprettet et godt samarbeid for å møte de felles utfordringene.

Bærekraftig skogbruk krever et godt kunnskapsgrunnlag som gir grunnlag for avveiinger mellom økonomi og miljø. Halvparten av de truede og nær truede artene lever i skog, og ifølge Norsk rødliste for arter 2010 er skogbruk vurdert som en negativ påvirkning for over 1400 av disse artene. Det er dette som er bakgrunnen for at skogbruket har utviklet regelverk og standarder for å forhindre at truede og sårbare arter går tapt. Skogbruksplanlegging med miljøregistreringer er et sentralt virkemiddel for skogbrukets miljøarbeid.

Kompetansehevende tiltak er sentralt for gjennomføringen av skogpolitikken. Skogbrukets Kursinstitutt (Skogkurs) er en sentral aktør i denne sammenheng, som retter seg mot både offentlig og privat veiledningsapparat, skogeiere, skogsarbeidere og entreprenører over hele landet.

Avsetningen til skogbruk over jordbruksavtalen foreslås økt med 10 mill. kroner til 214 mill. kroner i 2015. Fordelingen mellom de ulike virkemidlene vil gjøres etter drøftinger mellom avtalepartene i etterkant av jordbruksoppgjøret. Skogbrukets næringsorganisasjoner inviteres også til drøftingsmøte.

7.3.11 Friskere geiter – kompensasjonstilskudd

Saneringprosjektet Friskere geiter har som mål å få kontroll med sykdommene CAE, byllesyke og paratuberkulose hos geit, og dermed sikre friske dyr, bedre dyrevelferd og bedre produkter. Prosjektet startet i 2001 og skal etter planen gå ut 2018. Prosjektet har vært støttet over jordbruksavtalen i flere år, totalt i størrelsesorden 150 mill. kroner inkl. kompensasjon for bortfall av produksjonstilskudd. Prosjektet har gitt et løft for geiteholdet som har slitt med sykdommer som er både svært smittsomme og smertefulle, og som går ut over melkeproduksjon og dyras velferd. Paratuberkulose er en svært tapsbringende sykdom over store deler av verden. Norge har nå en historisk mulighet til å utrydde paratuberkulose i norsk husdyrhold. Fra 2014 vil all geitemelk fra Tine komme fra sanerte besetninger.

For de besetningene som har sanert har det blitt gitt kompensasjon for bortfall av produksjonstilskudd innenfor en maksimal periode på tre år etter gjennomført sanering. Det er fremdeles besetninger innenfor ordningen som er berettiget et slikt kompensasjonstilskudd. På bakgrunn av dette foreslås det at avsetningen til kompensasjon for bortfall av produksjonstilskudd på 15 mill. kroner videreføres i 2015. Dette er i tråd med SLFs prognoserte forbruk for de produsentene som har gjennomført sanering.

7.3.12 Midler til konfliktforebyggende tiltak jordbruk/reindrift

Fra 2014 forvaltes midler til konfliktforebyggende tiltak mellom jordbruk og reindrift av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Det foreslås å videreføre avsetningen til konfliktforebyggende tiltak mellom jordbruk og reindrift med 1,5 mill. kroner i 2015 fra jordbruksavtalen. Denne avsetningen er dermed på nivå med tilsvarende avsetning over reindriftsavtalen.

7.4 Miljø

Dette kapitlet omhandler virkemidlene over jordbruksavtalen der bærekraftig landbruk i et miljøperspektiv er hovedformålet. Norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold.

Miljøsatsingen skal bidra til å redusere miljøbelastningen fra jordbruket og bidra til opprettholdelse av kulturlandskapet. Flere av miljøordningene bidrar også til bedre agronomi og vil ha positiv påvirkning på produksjonen. Det er behov for å innrette miljøvirkemidlene på en slik måte at de i enda større grad bygger opp under produksjon og god agronomi.

7.4.1 Helhetlig utredning av miljøvirkemidlene i jordbruket

Miljøsatsingen over jordbruksavtalen er et resultat av opprettelsen av miljøprogrammene tidlig på 2000-tallet, men også et resultat av endringer i årlige jordbruksoppgjør.

Det foreslås å gjennomføre en helhetlig utredning av miljøsatsingen under miljøprogrammene til jordbruksoppgjøret 2015, med sikte på målretting og forenklinger for miljø, næring og forvaltning, å redusere antall støtteordninger og å øke formålseffektiviteten ved virkemiddelbruken.

Utredningen vil omfatte følgende ordninger: Areal- og kulturlandskapstilskuddet, Tilskudd til dyr på beite, Tilskudd til bevaringsverdige storferaser, Regionalt miljøprogram, Spesielle miljøtiltak i jordbruket, Investeringsstøtte til organisert beitebruk, Klima- og miljøprogrammet, Utvalgte kulturlandskap og Verdensarvområdene. Det legges til grunn at utredningen skal gjennomføres i lys av hovedmålsettingene som er satt for landbrukspolitikken og vurderes opp mot øvrig regelverk på området. Utredningen skal også se på landbruket sitt sektoransvar på miljøområdet. Utredningen skal ses i sammenheng med virkemidler på Klima- og miljødepartementet sitt område.

Det settes ned en partssammensatt gruppe som ledes av LMD. Utredningen skal ferdigstilles innen 15. februar 2015, og danne grunnlag for et bedre virkemiddelsystem for å nå miljømålene i jordbruket. SLF og Miljødirektoratet utgjør sekretariatet som ledes av SLF. Nødvendig ekspertkompetanse kan innhentes ved behov. Utgifter knyttet til utredningen kan dekkes over Post 01 Driftskostnader.

7.4.2 Nasjonalt miljøprogram

Nasjonalt miljøprogram skal bidra til å målrette miljøarbeidet i jordbruket, synliggjøre jordbrukets samlede miljøinnsats og sikre forankring av miljøarbeidet både regionalt og lokalt.

Miljøplan

Forskrift om miljøplan har to hovedformål, å redusere miljøulemper og å ivareta miljøverdier som jordbruksdriften bidrar til. Kravene i miljøplan trinn 1 er at foretaket skal ha gjødslingsplan, sprøytejournal, kart over eiendommen der spesielle miljøverdier og -utfordringer er registrert, sjekkliste som dokumenterer miljømessige forhold knyttet til jordbruksdriften og ev. en oppfølgingsplan ved behov. Kravene i miljøplanen er knyttet til areal- og kulturlandskapstilskuddet, ved at manglende eller ufullstendig miljøplan medfører et standardisert trekk i produksjonstilskudd. Dersom foretaket på tilskuddssøknaden oppgir at miljøplan foreligger, og det ved kontroll viser seg at dette ikke er tilfelle, skal det som hovedregel også avkortes i øvrig tilskudd der miljøplan er en forutsetning.

Miljøplan trinn 2 er en dokumentasjon over planlagte tiltak som skal bidra til ekstra miljøinnsats og er et vilkår for SMIL-tilskudd, samt for noen RMP-ordninger.

I jordbruksoppgjøret 2012 ble det bestemt å evaluere forskrift om miljøplan. Formålet med evalueringen var å få kunnskap om miljøeffekter av forskriften samt forvaltnings- og transaksjonskostnader. Evalueringen avdekket svakheter i forvaltningen av miljøplan og foreslår ulike forbedringer for å ivareta miljøformålet.

Det foreslås å avvikle forskrift om miljøplan. Det foreslås videre at formålet med miljøplan videreføres ved å innlemme krav om gjødslingsplan og sprøytejournal i forskrift om produksjonstilskudd, og at internkontrollen som dokumenterer miljømessige forhold knyttet til jordbruksdriften kan ivaretas gjennom KSL (Kvalitetssystemet i landbruket). Det forutsettes at vilkårene for WTO-notifisering fortsatt ivaretas. Endring av miljøbestemmelsene i forskrift om produksjonstilskudd gjøres i forbindelse med den generelle gjennomgangen av denne forskriften, og sendes på alminnelig høring i etterkant av jordbruksoppgjøret, jf. kapittel 7.10.1. Elementene som har inngått i miljøplan og miljøkravene i produksjonstilskuddsforskriften vil inngå i en helhetlig utredning av miljøvirkemidlene, jf. kapittel 7.4.1.

Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler

Formålet med Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler er å redusere risikoen for helse og miljø ved bruk av plantevernmidler og redusere avhengigheten av kjemiske plantevernmidler. Nåværende handlingsplan går ut 2014 og det er behov for en ny handlingsplan på området. Det anses ikke å være behov for en omfattende evaluering av gjeldende handlingsplan.

I jordbruksoppgjøret 2013 fikk arbeidsgruppen for handlingsplanen i oppdrag å vurdere framtidig forvaltning av satsingen til jordbruksoppgjøret 2014. Arbeidsgruppen peker på at nåværende organisering har vært ressurseffektiv. Arbeidsgruppen anbefaler at forvaltningen videreføres om lag på samme måte som tidligere, men at Mattilsynet får en større rolle i forvaltningen av en ny handlingsplan, og at SLF involveres i arbeidet.

Det foreslås at nåværende arbeidsgruppe får ansvar for utarbeidelse av en ny handlingsplan, men at arbeidsgruppen utvides jf. omtale over. Mattilsynet får sekretariatsansvar både for utforming og oppfølging av en ny handlingsplan.

På bakgrunn av at ny handlingsplan ikke er ferdig før midten av 2015, vil færre tiltak kunne gjennomføres dette året, og den partssammensatte arbeidsgruppen foreslår å redusere avsetningen med 2 mill. kroner til 9 mill. kroner i 2015. Deler av midlene vil benyttes til videreføring av prosjekter, og deler vil benyttes til å starte opp prosjekter og tiltak som kommer i en ny handlingsplan. Inntil 1,5 mill. kroner kan benyttes til styrking av datagrunnlaget for plantevernmidler som kan være aktuelle å benytte i småkulturer. Det kan benyttes inntil 0,4 mill. kroner til delvis finansiering av arbeidet med å utarbeide en ny plan. Arbeidsgruppen som følger opp handlingsplanen vil foreslå fordeling av midlene til videreføring av eksisterende prosjekter i regi av Bioforsk, Norsk Landbruksrådgivning og Mattilsynet. Den endelige fordelingen av disse midlene vil framgå av Prop. 1 S om statsbudsjettet for 2015. Midler til oppfølging av den nye handlingsplanen og finansiering av nye tiltak og prosjekter vil for 2015 bli kanalisert til Mattilsynets budsjett.

7.4.3 Regionale miljøprogram (RMP)

De regionale miljøprogrammene omfatter en sentral del av de miljørelaterte tiltakene og virkemidlene over jordbruksavtalen. RMP skal gi en målretting av miljøinnsatsen i jordbruket ut over det som er mulig gjennom generelle nasjonale ordninger. Formålet med ordningen er å redusere forurensning til vann og luft, og bidra til bevaring og skjøtsel av spesielt verdifulle kulturlandskap. Det er egne program i hvert fylke som dekker en rekke miljøområder. Nytt elektronisk kartbasert søknadssystem ble tatt i bruk i 2013. Dette systemet medfører betydelig forenkling for næring og forvaltning.

Bevilgning til regionale miljøprogram

Rammen for regionale miljøprogram foreslås redusert med 18,5 mill. kroner til 430 mill. kroner for 2015. Dette tilsvarer summen som er utbetalt i 2014. Reduksjonen er kun en justering med utgangspunkt i behov for søknadsomgangen 2013 med utbetaling 2014, og prognose for 2015. Det er foreslått endringer i tilskuddssystemet for sau, jf. kapittel 7.9.1, noe som vil bedre økonomien for produsentene med utegangersau. Det pekes derfor på at RMP-midler til dette formålet kan prioriteres ned.

Med avvikling av forskrift om miljøplan må det innarbeides tilsvarende krav som i miljøplan trinn 2 der dette gjelder i de regionale forskriftene. Regionale miljøprogram vil inngå i en helhetlig utredning av miljøsatsingen i jordbruket jf. kapittel 7.4.1. Fordeling av rammen for RMP framgår av tabell 7.4.

7.4.4 Miljøvirkemidler over Landbrukets utviklingsfond (LUF)

Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) – inkl. tilskudd til drenering

Formålet med SMIL-ordningen er å fremme natur- og kulturminneverdiene i jordbrukets kulturlandskap og å redusere forurensningen fra jordbruket utover det som kan forventes gjennom vanlig jordbruksdrift. Tiltakene som bidrar til å redusere forurensning under SMIL-ordningen kan også bidra til bedre agronomisk driftspraksis. Ordningen åpner for andre søkere enn foretak som er berettiget produksjonstilskudd. SMIL-ordningen forvaltes av kommunene og tilskudd gis som engangsstøtte til investeringer og vedlikehold.

Forskrift om tilskudd til drenering av jordbruksjord trådde i kraft i juni 2013. God drenering er avgjørende for å kunne øke matproduksjonen i årene som kommer. Det er også et viktig ledd i å tilpasse jordbruket til et endret klima med mer nedbør. God drenering kan bidra til reduserte utslipp av næringsstoffer til vann og lystgass til luft.

Bevilgning og endret innretning

Regjeringen har som mål å prioritere virkemidler som stimulerer til et aktivt jordbruk og økt matproduksjon. Det foreslås å endre innretningen av SMIL-midlene slik at de i større grad støtter opp under Regjeringens mål om forenklet støttestruktur, og å gjøre budsjettstøtten mer produksjons- og mindre arealavhengig. Dette kan gjøres ved å fjerne enkelte formålsområder. Dette vil målrette bruken av SMIL-midlene til tiltak som i større grad går til arealer i aktiv jordbruksdrift enn tilfellet er i dag, noe som også kan bidra til bedre agronomi. Muligheten for tilskudd over SMIL-ordningen til freda og verneverdige bygninger foreslås derfor fjernet. En stor andel av SMIL-midlene går til dette formålet. Det foreslås videre at ordningen avgrenses til foretak som er berettiget produksjonstilskudd.

På dette grunnlaget foreslås det derfor å redusere bevilgningen til SMIL-ordningen ekskl. drenering med 70 mill. kroner til 55 mill. kroner i 2015. Bevilgningen til drenering videreføres med 100 mill. kroner for 2015.

SLF får i oppdrag å utarbeide forslag til endret forskrift og søknadsmateriell. Med avvikling av forskrift om miljøplan må krav jf. dagens miljøplan trinn 2 innarbeides i revidert SMIL-forskrift. SMIL-ordningen vil inngå i den helhetlige miljøutredningen, jf. kapittel 7.4.1.

Investeringsstøtte til tiltak i beiteområder (organisert beitebruk)

Ordningen stimulerer til effektivt samarbeid mellom dyreeiere og realisering av nødvendig infrastruktur for næringsutvikling i husdyrproduksjoner basert på utmarksbeiteressursene. Det kan gis tilskudd til investeringer i fysiske installasjoner i beiteområder, elektronisk overvåkingsutstyr og til planleggings- og tilretteleggingsprosjekter. Midlene ses i sammenheng med midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak mot rovviltskader over Klima- og miljødepartementet sitt budsjett.

Det foreslås å redusere rammen med 2 mill. kroner til 9 mill. kroner i 2015. Det gis driftsstøtte til beitelag fra Regionale miljøprogram. Ordningen vil inngå i den helhetlige utredningen av miljøvirkemidlene, jf. kapittel 7.4.1.

Klima- og miljøprogrammet – bærekraftig jordbruk gjennom god agronomi

Klima- og miljøprogrammet skal gjennom utredninger og informasjonstiltak bidra til å oppnå landbrukspolitikkens målsettinger på klima- og miljøområdet. Økt kunnskap om utfordringer og tiltak, effektive virkemidler for næringsutøverne, god kunnskapsoverføring fra forskning til praktisk jordbruk og oppdatert rådgiving overfor næringsutøverne. Temaene klimagassutslipp, klimatilpasning, vannmiljø og kulturlandskap er sentrale elementer. Det er av stor betydning at ny kunnskap i prosjektene raskt skal implementeres i praktisk jordbruk.

Det foreslås imidlertid å målrette satsingen bedre, og bevilgningen til Klima- og miljøprogrammet reduseres følgelig med 3 mill. kroner, slik at avsetningen blir 15 mill. kroner i 2015. Satsingen vil inngå i den helhetlige utredningen av miljøvirkemidlene, jf. kapittel 7.4.1.

Utvalgte kulturlandskap

Satsingen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket er en oppfølging av nasjonale mål om å ivareta kulturlandskapet. Dette er et samarbeid og spleiselag mellom landbruksmyndigheter og miljømyndigheter. Satsingen er basert på frivillige avtaler mellom staten og grunneierne i 22 utvalgte områder, fordelt med minst ett område i hvert fylke. Formålet med satsingen er å sikre langsiktig forvaltning av et utvalg landskapsområder med svært store biologiske og kulturhistoriske verdier som er formet av langvarig og kontinuerlig tradisjonell bruk. Satsingen ble evaluert i 2013. Hovedkonklusjonen av evalueringen er at berørte parter, inkl. grunneiere, offentlig forvaltning og næringsorganisasjoner er godt fornøyd med forvaltning, prosesser, tilskuddsnivå og effekter av satsingen. Evalueringen viser også at dagens forvaltningsmodell for satsingen er hensiktsmessig, vurdert ut fra formålseffektivitet.

Det foreslås å redusere avsetningen med 2 mill. kroner i 2015, slik at den tilsvarer Klima- og miljødepartementet sitt bidrag på 6 mill. kroner. Ordningen vil inngå i den helhetlige miljøutredningen, jf. kapittel 7.4.1.

Verdensarvområdene

I markedsføringen av Norge som reisemål blir kulturlandskapet i verdensarvområdene aktivt profilert. Landbrukets skjøtsel og ivaretakelse av landbrukets kulturlandskap bidrar til viktige verdier i verdensarvområdene Vegaøyene og Geirangerfjorden/Nærøyfjorden. Det er et mål å stimulere til drift og utvikling av områdene slik at kulturlandskapet blir ivaretatt for framtiden. Det foreslås å videreføre bevilgningen på 3 mill. kroner i 2015. Det forutsettes at Klima- og miljødepartementet bidrar med tilsvarende beløp. Satsingen skal inngå i den helhetlige miljøutredningen, jf. kapittel 7.4.1.

Energieffektivisering i veksthusnæringen

I jordbruksoppgjøret 2012 ble det igangsatt et 3-årig prosjekt i regi av Norsk Gartnerforbund, som videreføring av tilsvarende 3-årig prosjekt fra 2009 til 2011. Prosjektet Energieffektivisering og redusert klimautslipp i veksthusnæringen har en ramme på 1 mill. kroner per år. Det foreslås å videreføre bevilgningen på 1 mill. kroner for 2015, som er prosjektets siste år.

Biogass

I 2012 utgjorde utslipp fra jordbruket om lag 8,5 pst. av Norges samlede klimagassutslipp, av dette utgjorde metangass 44 pst. Utslipp av metan fra jordbruket stammer i all hovedsak fra husdyrhold. I jordbruksoppgjøret 2012 vedtok Stortinget å innføre en pilotordning hvor det gis tilskudd på 15 kroner per tonn husdyrgjødsel som jordbruksforetaket leverer til et biogassanlegg. Satsen ble økt til 30 kroner per tonn i jordbruksoppgjøret 2013, og total avsetning til ordningen er 3 mill. kroner. Ordningen skal virke som et insentiv for jordbruksforetak til å levere husdyrgjødsel til biogassanlegg. Forskriften er under ferdigstillelse, men forsinkelsen har ført til at ordningen har 3 mill. kroner i ubrukte midler. Det foreslås at ordningen videreføres. Det er imidlertid ikke behov for å avsette nye midler. Allerede avsatte midler kan benyttes i 2015.

7.5 Økologisk produksjon og forbruk

Stortinget har fastsatt et mål om at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Dette måles i økologisk drevet areal, økologisk husdyrdrift og andel av økologisk omsetning i forhold til total omsetning i dagligvareleddet. Omsetningsmålet gjelder både økologiske varer produsert i Norge og importerte varer. Økologiske driftsmåter kan bidra med kunnskap og erfaringer for mer miljøvennlig produksjon, samtidig som økologiske produkter representerer et mangfold som forbrukerne etterspør. Markedets etterspørsel må være styrende for den økologiske produksjonen og det bør tilstrebes balanse mellom produksjon og forbruk. Det er også et mål at størst mulig andel av den økologiske produksjonen omsettes som økologisk vare.

7.5.1 Økologisk produksjon og markedsutvikling

Økologisk produksjon utgjør små, men økende andeler av den totale produksjonen innen de ulike produksjonsområdene. NILFs driftsgranskninger viser at økonomien i økologisk melke- og storfeproduksjon er minst på høyde med tilsvarende konvensjonell produksjon. Det er imidlertid variasjoner mellom år. For å sikre at produsenter fortsatt ønsker å drive økologisk, er det viktig å sikre stabilitet og forutsigbarhet i priser og tilskuddsordninger.

Økte husdyrtilskudd og fjerning av soneinndelingen

Både produksjon av, og etterspørsel etter, økologisk kjøtt er svakt økende. Det er viktig å stimulere til økt produksjon og det foreslås derfor å øke tilskudd til økologisk husdyrhold med til sammen 8,2 mill. kroner. Denne økningen må ses i sammenheng med redusert avsetning til utviklingsmidler til økologisk landbruk over LUF. Det er et mål å forenkle støttestrukturen, og det foreslås derfor å fjerne soneinndelingen for tilskudd til økologisk husdyrhold.

Det foreslås en samlet avsetning til økologisk produksjon for 2015 på 123,5 mill. kroner (se tabell 7.5). Dette inkluderer et anslått beløp til prisnedskrivning for økologisk korn på om lag 14,3 mill. kroner for kornåret 2014–2015, jf. Prop. 164 S (2012–2013) Jordbruksoppgjøret 2013 – endringer i statsbudsjettet for 2013 m.m., der prisnedskrivingstilskuddet til økologisk korn ble vedtatt å øke med 40 øre per kilo fra 1. juli 2014, og forslaget om ytterligere økning på 5 øre per kilo jf. kapittel 7.6.

7.5.2 Utviklingsmidler

Generisk markedsføring i regi av Matmerk

Ansvaret for generisk markedsføring av økologisk mat har de siste årene vært lagt til Matmerk. Det foreslås at arbeidet videreføres med 2 mill. kroner i 2015, jf. kapittel 7.3.7. Satsingen skal bidra til å ivareta statens ansvar for informasjonsvirksomhet om økologiske produksjonsformer og produkter.

Utviklingsmidler forvaltet av SLF

Utviklingstiltakene skal bidra til å nå målet om at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Det har vært avsatt store ressurser til satsingen på utviklingstiltak til økologisk landbruk over flere år. Midlene har ført til styrket tilbud og etterspørsel av økologisk mat, men effekten av virkemiddelbruken og kostnadseffektiviteten burde ha vært bedre, jf. gjennomført evaluering i 2012. I en oppstartfase var det riktig med bred satsing på utviklingstiltak innen økologisk landbruk, men det bør nå være mulig å effektivisere og spisse satsingen.

Utviklingsmidlene går til foregangsfylkesatsingen og prosjektmidler forvaltet av SLF. Det foreslås å redusere rammen med 12 mill. kroner til 20 mill. kroner for 2015. Videre foreslås det at midlene målrettes ytterligere i 2015 og at de i all hovedsak prioriteres til foregangsfylkesatsingen og prosjekter som skal bidra til økt omsetning i markedet. Foregangsfylkene arbeider med utvikling av økologisk produksjon og marked, og har hvert sitt hovedområde. De seks områdene det arbeides innenfor er jordkultur, frukt og bær, grønnsaker, korn, melk samt forbruk av økologisk mat i storhusholdning. Videre oppfølging om forvaltning av utviklingsmidlene vil bli gjort i dialog med avtalepartene. Det stimuleres til økt produksjon gjennom økte husdyrtilskudd, jf. omtale over.

7.5.3 Bevilgning til økologisk produksjon og utviklingstiltak

Samlet avsetning til økologisk jordbruk for 2015 blir på 145,5 mill. kroner, jf. tabell 7.5.

7.6 Korn, kraftfôr og mel

Når nivået på kornprisene skal vurderes, må en legge til grunn et verdikjedeperspektiv. Fôrkornprisene må fastsettes i avveiinger mellom lønnsomhet i fôrkornproduksjonen på den ene siden og hensynet til kostnadene i husdyrholdet på den andre. Matkornprisene må fastsettes i avveiinger mellom lønnsomhet i matkornproduksjonen sett opp mot hensynet til konkurransesituasjonen for bakerbransjen.

Målpriser, prisnedskrivingstilskudd, matkorntilskudd og kraftfôrpris

Det foreslås å øke målprisene for hvete og rug med 5 øre per kg. Målprisene for bygg, havre og oljefrø foreslås økt med 5 øre per kg. For å ivareta hensynet til et forsvarlig nivå på kraftfôrprisen, foreslås 5 øre per kg i økt prisnedskrivingstilskudd. Matkorntilskuddet holdes uendret.

Det legges til grunn at endringene i fôrkornpris og prisnedskrivingstilskudd vil gi uendret kraftfôrpris og uendret pris på korn til matmel som følge av jordbruksoppgjøret.

7.7 Frukt, grønt og poteter

Det er potensial for økt norsk produksjon av frukt, bær, grønnsaker og poteter, og det bør legges til rette for at produsentene kan satse på en trygg og effektiv produksjon.

7.7.1 Endringer i målpris

Det foreslås å øke målprisene for frukt, bær og grønnsaker innenfor en ramme på 3,4 pst., og en økning i målpris for potet med 20 øre per kg, jf. vedlegg 1.

7.7.2 Arealtilskudd frukt, bær, grønnsaker og potet

Det foreslås at strukturdifferensieringen i arealtilskuddene til grønnsaker, frukt og bær fjernes gjennom et kutt i laveste satsintervall, og en økning for arealer ut over dette, jf. omtale i kapittel 7.10.4 og vedlegg 1. Det foreslås ingen endring i arealtilskuddet til poteter.

7.7.3 Markeds- og rådgivningstiltak

Det foreslås å redusere bevilgningen til avsetningstiltak og opplysningsvirksomhet for poteter, frukt og grønt med 3 mill. kroner over post 70.11.

7.7.4 Tilskudd til fruktlager (post 77.17)

Tilskuddet til fruktlagrene skal fremme et forpliktende samarbeid om felles lagring, sortering, pakking og omsetning av norskprodusert frukt. Det var 10 fruktlagre som mottok tilskudd i 2013. Et slikt tilskudd til etablerte anlegg sementerer gjeldende strukturer, begrenser konkurranse og gir ikke stimulans til kostnadseffektivitet.

Det gir bedre stimulans til effektiv produksjon i pakking og omsetning dersom midlene i stedet utbetales direkte til bønder. Det foreslås derfor at denne ordningen avvikles, og at tilskuddet på 13 mill. kroner flyttes til distriktstilskudd frukt.

7.7.5 Distrikts- og kvalitetstilskudd (post 73.17)

Gjennom de endringer som er blitt gjort med denne ordningen er den i dag først og fremst et distriktstilskudd. Det foreslås derfor at ordningen heretter kalles distriktstilskudd frukt, bær og veksthusgrønnsaker.

Utbetalt tilskudd til produsentene har vært avgrenset både på beløp og volum. Beløpsavgrensingen ble fjernet for frukt og bær i 2013, mens det fortsatt er en volumavgrensing ved leveranser over 100 tonn. Det foreslås å videreutvikle endringen fra 2013 ved å stimulere til større bærekraftige enheter. Derfor fjernes også volumavkortingen for frukt og bær. Det er beregnet å gi et merforbruk på 4 mill. kroner. Innenfor et uendret bevilgningsnivå krever det en nedjustering av satsene med 6 pst.

I tillegg foreslås det at de 13 mill. kronene i tilskudd til fruktlager flyttes til denne ordningen gjennom å heve satsene for tilskudd til frukt tilsvarende. Det gir grunnlag for en satsøkning for frukt med 34 pst.

Samlet foreslås det at fjerningen av kvantumsavgrensingen på frukt og bær finansieres gjennom justering av tilskuddssatser, og at satsene for tilskudd til frukt deretter justeres opp tilsvarende bevilgningen for tilskudd til fruktlager på 13 mill. kroner.

For veksthusgrønnsakene tomat, slangeagurk og salat er det innenfor denne ordningen distriktsdifferensierte tilskuddssatser som er avgrenset både for maksimalt volum og maksimalt tilskudd per foretak. Beløpsavgrensingen har bare effekt for produsenter som mottar tilskudd for flere produksjoner. I 2013 utgjorde denne avkortingen totalt 0,8 mill. kroner. Som et element i forenklingen foreslås det at denne beløpsavgrensingen fjernes.

Tabell 7.6 viser hvordan tilskuddet er fordelt på produksjoner og tilskuddssoner.

Formålet med ordningen er å bedre inntekten til yrkesprodusentene innenfor grøntsektoren, og bidra til en geografisk spredning av produksjonen. Det er små geografiske forskjeller i kostnadene knyttet til produksjonen i veksthus, og sonene for areal- og kulturlandskapstilskudd (AK-sonene) er i liten grad tilpasset de ulikheter i energikostnader produsentene faktisk har. Produksjonen er i stor grad blitt spesialisert og er nå i liten grad en tilleggsproduksjon til annen jordbruksvirksomhet. Utviklingen har også gått mot at produksjonen lokaliseres i produsentmiljøer, og i mindre grad er geografisk spredd.

Det foreslås at satsene justeres innenfor en uendret bevilgning, og at det blir felles satser for sone 4-7, jf. vedlegg 1.

7.7.6 Oppfølging av arbeidsgruppe

I jordbruksoppgjøret 2013 ble det bestemt at det skulle settes ned en arbeidsgruppe for å utrede og vurdere følgende tre tilskudd:

• eget distrikts- og kvalitetstilskudd for bær til industri

• tilskudd til produsenteide grønnsaks- og potetpakkerier

• innfrakttilskudd for poteter, frukt, bær og grønnsaker

Arbeidsgruppen var enig om at en ny ordning for innfrakttilskudd til frukt, bær og grønnsaker ikke er hensiktsmessig, mens det er ulik innstilling på de to andre ordningene.

Det er markedsmessig rom for økt norsk produksjon av jordbær og bringebær både til konsum og industriformål. Både konsum- og industriproduksjon av bær gir i dag grunnlag for distrikts- og kvalitetstilskudd. Analysen sannsynliggjør likevel ikke en bedre samlet måloppnåelse gjennom innføring av et nytt tilskudd til bær som anvendes til industriformål.

Det er fordelaktig med større grønnsaks- og potetpakkerier framfor at hver enkelt produsent pakker sine egne produkter. Det oppnås ikke gjennom en innføring av driftsstøtte til etablerte pakkerier. En ordning med tilskudd til produsenteide pakkerier, eller til pakkerier med krav om produsentpåvirkning bryter også med prinsippet om tilskuddsmessig likebehandling av omsetningsledd.

7.8 Melk

Regjeringens hovedformål med landbrukspolitikken er en kostnadseffektiv matproduksjon. I tråd med denne politikken, og for å legge til rette for en ytterligere styrket økonomi i melkeproduksjonen, foreslås følgende endringer i kvoteordningen for melk:

• innføre ett felles produksjonstak for alle melkeforetak på 1 200 000 liter

• avvikle særbestemmelsene for samdrifter i forskrift om kvoteordningen for melk og i forskrift om produksjonstilskudd

• redusere kravet til andel kvote som må bli solgt til staten fra 50 til 20 pst. av omsatt kvotemengde

• igangsette en utredning av konsekvensene ved å gjøre produksjonsregionene for kumelk større, med sikte på å innføre større regioner i jordbruksavtalen 2015

Det foreslås å øke målprisen på melk med 15 øre per liter. Tilskuddsordningene foreslås endret som presentert i vedlegg 1.

7.8.1 Kvoteordningen for melk

Produksjonstak

Det foreslås å innføre ett felles produksjonstak for alle melkeforetak på 1 200 000 liter. Endringen gjelder både ku og geit. Å heve produksjonstaket vil bidra til at produsenter bedre kan utnytte kapasiteten i sin melkeproduksjon, og at framtidige investeringsbeslutninger kan tas ut fra ressurssituasjonen til det enkelte bruk og ikke ut fra en fastsatt regel. Det å ha to ulike produksjonstak påvirker produsentenes valg av organisasjonsform. Dette er uheldig. Det er et viktig prinsipp at regelverket skal virke uavhengig av organisasjonsform, og at foretakene verken møter hindringer eller får særskilte fordeler knyttet til valg av organisasjonsform. Ved å harmonisere produksjonstakene for samdrifter og enkeltbruk, vil regelverket ikke lenger påvirke beslutningen om valg av organisasjonsform på dette punktet. Det foreslås at endringen trer i kraft 1. januar 2015, slik at produsentene kan innrette kjøp og salg av kvote med utgangspunkt i nytt kvotetak allerede i kjøp- og salgsrunden høsten 2014.

Samdrifter

Det foreslås å avvikle særbestemmelsene for samdrifter i forskrift om kvoteordningen for melk, forskrift om produksjonstilskudd, jordbruksavtalens kapittel 7 og annet relevant regelverk. Endringen gjelder både ku og geit. Ved å avvikle disse bestemmelsene vil melkeprodusentene få mulighet til å tilpasse seg best mulig, uten et særskilt regelverk for samdrifter som begrenser antall samarbeidspartnere eller avstand mellom disse. Dagens regelverk med forskjellige produksjonstak for enkeltbruk og samdrifter, sammen med den særskilte avstandsbegrensningen for samdrifter er uheldig, da det slår vilkårlig ut hvilket produksjonstak man kan oppnå.

En samdrift er i realiteten å regne som et hvilket som helst annet foretak som produserer melk på flere kvoter. Det finnes derfor ikke gode grunner til å behandle samdrifter og andre foretak forskjellig innenfor ett og samme regelverk. Et annet viktig argument for å fjerne særbestemmelsene, er at det vil virke forenklende for både produsenter og forvaltning.

Forslaget om å avvikle det særskilte regelverket for samdrifter innebærer at:

• man får ett felles produksjonstak for samdrifter og enkeltbruk, jf. ovenfor

• antalls- og avstandsreglene for samdrifter oppheves, slik at melkeprodusenter kan drive sammen innenfor produksjonsregion og under produksjonstak

• samdrifter som i dag benytter kvoter på tvers av produksjonsregioner vil, som en overgangsordning, få videreført disse rettighetene

Samdriftsmedlemmer har i dag enkelte økonomiske fordeler ved beregning av avløsertilskudd, husdyrtilskudd og areal- og kulturlandskapstilskudd sammenlignet med enkeltpersonforetak som driver melkeproduksjon og deltakere i selskaper innenfor andre produksjoner. Hovedforskjellen består i at de fleste produsenter i dag kun kan få tilskudd til samme produksjon1 i ett foretak, mens medlemmer i samdrift kan få tilskudd til samme produksjon både i eget foretak og i samdriftsforetaket. Forslaget om å avvikle særbestemmelsene for samdrifter må derfor ses i sammenheng med forslagene til endringer i regelverket for produksjonstilskudd som beskrevet i kapittel 7.10. Her foreslås det å fjerne formelle eierinteresser som selvstendig grunnlag for å kunne avskjære tilskudd. Forslaget innebærer at man er kvalifisert for selvstendig tilskudd når man driver en separat produksjon i eget foretak, selv om man formelt sett er medeier i annet foretak som mottar tilskudd til samme produksjon. Det vil si at medlemmer i samdrift kan søke om tilskudd både i samdriftsforetaket og i eget foretak, også etter at særbestemmelsene for samdrifter er avviklet. Som i dag, er det en forutsetning at foretakene ikke er i driftsfellesskap med hverandre. Det vises også til kapittel 7.11.1 om avløsertilskudd ferie og fritid.

Andre forslag i denne proposisjonen som bidrar til harmonisering mellom samdrifter og andre foretak er avvikling av taket for tilskudd husdyr og forslag om å flate ut arealtilskuddet for grovfor, jf. kapittel 7.10.

Det tas sikte på at endringene kan tre i kraft fra 1. januar 2015.

Statlig omsetning av kvote

Det foreslås å redusere kravet til andel kvote som må bli solgt til staten fra 50 til 20 pst. av omsatt kvotemengde. Endringen gjelder både ku og geit. En slik reduksjon vil føre til at en større andel av tilbudt kvotemengde kan selges på det private markedet, og at det blir enklere for melkeprodusentene å kjøpe større mengder kvote. Det foreslås at endringen trer i kraft allerede fra kjøps- og salgsrunden høsten 2014.

Produksjonsregioner for kumelk

Det foreslås å igangsette en utredning av konsekvensene ved å gjøre produksjonsregionene for kumelk større, med sikte på å innføre større regioner i jordbruksavtalen 2015. I dag er det etterspørselsunderskudd etter kvoter i noen regioner og etterspørselsoverskudd i andre. Større produksjonsregioner vil utvide markedet for omsetning og leie av melkekvoter. Dette vil gi bedre fungerende kvotemarkeder. Endring i produksjonsregionene skal gjøres etter avveiing mellom hensynet til en mest mulig kostnadseffektiv matproduksjon og hensynet til målet om landbruk over hele landet.

Det foreslås å etablere en partssammensatt arbeidsgruppe for å utrede konsekvensene ved å gjøre produksjonsregionene for kumelk større, med sikte på å innføre større regioner i jordbruksavtalen 2015. Arbeidsgruppen skal bl.a. vurdere de markeds- og distriktsmessige konsekvensene av større produksjonsregioner. Arbeidsgruppen skal bestå av representanter fra avtalepartene. SLF skal lede sekretariatet for arbeidsgruppen.

Kvoteåret for kumelk

Fra og med 2007 ble det innført et eget kvoteår for kumelk som gikk fra 1. mars til 28./29. februar. Formålet med dette var å få en høyere melkeleveranse i november og desember. Partene ble under jordbruksforhandlingene i 2013 enige om å gi SLF i oppdrag å vurdere fordeler og ulemper med at kvoteåret for kumelk løp fra 1. mars til 28./29. februar, i forhold til at kvoteåret fulgte kalenderåret. SLF anbefalte i sin analyse å flytte starttidspunktet for kvoteåret for kumelk tilbake til 1. januar. I månedsskiftet januar/februar 2014 avholdt LMD høringsmøte med Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Q-Meierienes produsentlag og Tine, og mottok skriftlig innspill fra de samme aktørene. På bakgrunn av dette besluttet departementet å flytte starttidspunktet for kvoteåret for kumelk tilbake til 1. januar. Videre fastsatte departementet overgangsordning for kvoteåret 2013/2014.

Geitemelkproduksjonen

Grunnet overproduksjon av geitemelk foreslås det at geitemelkkvoter som blir solgt til staten høsten 2014, ikke blir solgt ut igjen.

7.8.2 Prisutjevningsordningen for melk – høring av satser

SLF har sendt forslag til satser i prisutjevningsordningen for melk for kommende avtaleperiode på høring. Det vises til høringsbrev fra SLF av 27. mars 2014. Satsene i prisutjevningsordningen fastsettes av SLF etter ordinære forvaltningsmessige prosedyrer.

7.9 Kjøtt og egg

7.9.1 Tilskudd til sau og lam

Det er underdekning av norsk lammekjøtt. Ved jordbruksoppgjøret i 2013 ble det vedtatt at en arbeidsgruppe skulle utrede endringer i produksjonstilskudd til sau/lam og geit/kje. Dette for å stimulere til økt kjøttproduksjon og et bedre forvaltningsregime for tilskudd til saue- og geitehold.

I rapport av 14. februar 2014 Utredning av endring av produksjonstilskudd for sau/lam og geit/kje er det redegjort for fire modeller for omlegging av tilskudd for sau/lam. Det er behov for en forenkling av tilskuddstildelingen til sau/lam, slik at den blir uavhengig av valg av driftsform i næringen. Produksjonstilskuddet for andre husdyrslag differensieres ikke ut fra valg av driftsform. Det foreslås på dette grunnlaget en harmonisering av satsene for tilskudd husdyr til vinterfôra sau og utegangersau. Tilskuddet skal etter dette kun gis til dyr over ett år, mens det tidligere ble gitt tilskudd husdyr til utegangersau med samme sats for lam og voksne dyr.

Det foreslås videre en reduksjon av satsene til sau over tilskudd husdyr for alle intervaller opp til 200 dyr. Frigjorte midler overføres til tilskudd til lammeslakt for å stimulere til økt produksjon av lammekjøtt. Redusert tilskudd til mordyr, og i stedet økt tilskuddsnivå til produksjon av kjøtt til markedet, vil være viktig for å bidra til å redusere underdekningen av norske råvarer. For å bidra til økt produksjonsomfang i saueholdet foreslås det å gi husdyrtilskudd også for dyretall over 300 sau over ett år per foretak, og gjennomføring av en viss utflating av satsene mellom intervallene for tilskudd husdyr til sau.

Det legges vekt på en heving av satsene for tilskudd til lammeslakt med grunnlag i behovet for økt produksjon. Økningen av tilskuddssatsene vil være viktigst for saueholdere som oppnår mange lam av god kvalitet i sin produksjon. Dette vil normalt ha størst betydning for produsenter som har vinterfôra sau i forhold til drift med utegangersau.

I tilskudd husdyr er det felles tilskuddssats for hhv. sauer over ett år per 1. januar og ammegeiter. Fordi den felles satsen i tilskudd husdyr reduseres, foreslås det at satsen for tilskudd til kjeslakt økes prosentvis like mye som satsen til lammeslakt, jf. vedlegg 1.

I mange fylker har det vært gitt tilskudd gjennom Regionale miljøprogram (RMP) til drift med utegangersau. Fordi overnevnte endringer i tilskuddssystemet for sau vil bedre økonomien for produsentene med denne type sauehold, vil dette redusere behovet for å prioritere RMP-tilskudd til slik drift. RMP-midler kan dermed frigjøres til andre formål, jf. kapittel 7.4.3.

Det vises også til kapittel 7.11.1 hvor det foreslås at utegangersau skal kunne motta samme tilskuddssats som vanlig vinterfôra sau i tilskudd til avløsning ved ferie og fritid.

Vurdering av om forvaltningen av tilskudd til lammeslakt skal endres

Arbeidsgruppen har videre vurdert en omlegging av forvaltningen for tilskuddet til lammeslakt, slik at tilskuddet i stedet for å forvaltes som et produksjonstilskudd med søknadsfrist 20. januar, blir et pristilskudd som utbetales løpende fra slakteriene per produsentavregning for lam. Dersom dette f.eks. skulle gjennomføres i 2015, vil det ved søknadsomgangen for produksjonstilskudd i januar 2015 forventes å kunne søke for leveransene av lam i 2014, for utbetaling av tilskuddet i juni 2015. Omleggingen vil innebære at det fra og med januar 2015 også må utbetales pristilskudd for lammeslakt. Dette vil innebære en dobbel budsjettbelastning for denne ordningen i 2015. Det foreslås derfor at en slik omlegging av tilskuddsforvaltningen ikke gjennomføres.

7.9.2 Tilskudd til produksjon av storfekjøtt

For 2014 er det prognosert en underdekning på 7 300 tonn norsk storfekjøtt i forhold til innenlandsk etterspørsel. Underdekningen skyldes redusert storfehold med bakgrunn i nedgang i melkeforbruket over tid og økt årsproduksjon per melkeku. Reduksjonen i antall melkekyr har ikke i tilstrekkelig grad blitt kompensert gjennom økning i antall ammekyr i spesialisert kjøttfeproduksjon.

Produksjon av storfekjøtt har blitt stimulert gjennom innføringen av kvalitetstilskuddet for storfeslakt fra 1. januar 2014. Det tar tid før en oppnår utslag i markedet av nye tilskudd og satsøkninger, fordi antall mordyr må økes før produksjonen av dyr til slakt blir større. Det foreslås en videre stimulans av storfekjøttproduksjonen gjennom en justering av satsstrukturen i tilskudd husdyr for ammekyr og kategorien «storfe» (dvs. andre storfegrupper enn melke- og ammekyr). En heving av satsene for de midtre og øvre intervallene gjennomføres for å bidra til økt produksjonsomfang per foretak. Etter dette gis det lik sats for intervallene 1–25 og 26–50 ammekyr. For «storfe»-kategorien oppheves grensen på 250 for antall dyr som kan gis støtte av samme årsak. Satsen for øvre intervall for hhv. melkeku, ammeku og «storfe» harmoniseres til lik sats, noe som vil bidra til redusert mulighet for tilskuddstilpasning mht. hvilken av de tre dyrekategoriene som gir størst sats per dyr. Det vises til vedlegg 1 når det gjelder det nye nivået på satser m.v. og til kapittel 7.10.5 når det gjelder forslag om endring av produksjonstilskudd til melkekyr.

Det gjennomføres en strukturutflating i arealtilskuddet for grovfôr gjennom en harmonisering av satsene for de to intervallene i tilskuddet. Dette er i samsvar med målet om prioritering av heltidsbruk og økt produksjon gjennom redusert struktur i tilskuddssystemet, jf. kapittel 7.10.4. Satsene framgår av vedlegg 1.

7.9.3 Svin og fjørfe

For 2014 er det per mai i år prognosert med et overskudd av svinekjøtt og egg på hhv. 1 500 og 1 200 tonn. Med grunnlag i overskuddssituasjonen foreslås det å videreføre målprisen for svinekjøtt uendret, og at det heller ikke gjennomføres tiltak som kan medføre økt overproduksjon av egg.

7.10 Produksjonstilskudd

Det vises til kapittel 7.9.1 når det gjelder endringer i satser og intervaller for produksjonstilskudd rettet mot produksjon av sau/lam og storfekjøtt.

7.10.1 Regelverket for produksjonstilskudd i jordbruket

Dagens forskrift om produksjonstilskudd i jordbruket har vært gjeldende i 12 år. I løpet av denne perioden har regelverket for produksjonstilskuddene i forskrift og jordbruksavtale bare vært gjenstand for mindre justeringer.

De erfaringer forvaltningen har gjort siden forskriften ble fastsatt i 2002 tilsier at det nå er nødvendig med en gjennomgang og revisjon av produksjonstilskuddsforskriften. Dette er også viktig for å følge opp Regjeringens generelle mål om å styrke landbruket gjennom forenkling av lover, regler og virkemidlene over jordbruksavtalen. Samtidig må de sentrale hensynene til forutsigbarhet, likebehandling og rettssikkerhet ivaretas på en god måte.

LMD tar sikte på at ny forskrift om produksjonstilskudd skal tre i kraft fra 1. januar 2015, og at det forut for dette skal gjennomføres en ordinær høring av forskriften. I dette kapitlet og i kapittel 7.4 om miljø, presenteres de viktigste materielle forslagene til endringer i produksjonstilskuddsforskriften. Endringene må også ses i sammenheng med forslaget om å avvikle særbestemmelsene for samdrifter i kvoteordningen for melk i kapittel 7. 8.

Eierskapsbegrensningen

I forskrift om produksjonstilskudd er det i dag en særskilt bestemmelse som i hovedsak har som formål å gi samdriftsmedlemmer mulighet til å søke om eget tilskudd for selvstendige produksjoner utenfor samdriften. Slike produksjoner ville ellers blitt rammet av forbudet mot å gi tilskudd til foretak som har felles eierinteresser og søker produksjonstilskudd til samme produksjon2.

I høringen av ny forskrift om produksjonstilskudd vil departementet forslå å fjerne formelle eierinteresser som selvstendig grunnlag for å kunne avskjære tilskudd. Ved vurdering av driftsfellesskap vil det avgjørende punktet etter dette være om foretakene reelt sett er i driftsfellesskap med hverandre, og ikke om det formelt sett er felles eierinteresser. Forslaget vil innebære at man er kvalifisert for selvstendig tilskudd når man driver en separat produksjon i eget foretak. Forslaget innebærer videre at medlemmer i samdrift fortsatt kan søke om tilskudd til egen produksjon. Som i dag, vil det være en forutsetning at dette foretaket ikke er i driftsfellesskap med et annet foretak, herunder samdriften. Dette gir likebehandling mellom samdrifter og virksomheter som ikke er organisert som samdrifter.

Når forvaltningen etter dette skal vurdere om det foreligger driftsfellesskap vil det avgjørende punktet være om foretakene reelt sett er i driftsfellesskap med hverandre, og ikke om det formelt sett er felles eierinteresser. Eierinteresser vil bli videreført som en viktig, og i mange tilfeller avgjørende, faktor i vurderingen av om det foreligger driftsfellesskap.

Grunnvilkår – krav til avgiftspliktig omsetning og bunnfradrag

Et foretak kan gis produksjonstilskudd dersom det, i tillegg til å være registrert i Enhetsregisteret, oppfyller ett av to minimumsvilkår. Enten må foretaket være merverdiavgiftsregistrert som landbruksforetak, eller så må det ha hatt en avgiftspliktig omsetning på minimum 20 000 kroner i løpet av det siste året før telledatoen for den aktuelle søknadsomgangen.

Formålet med dagens krav til minimumsomsetning er å skille mellom foretak som driver jordbruk i næringsøyemed og annen type husdyrhold/planteproduksjon. Verken for registrering i merverdiavgiftsregisteret eller for omsetningskravet i produksjonstilskudd er det fastsatt vilkår om at omsetningsgrensen skal være knyttet til jordbruksvirksomhet. Det betyr i praksis at omsetningskravet ikke er effektivt når det gjelder å avgrense mot ikke-næringsmessig jordbruksvirksomhet.

Krav til avgiftspliktig omsetning som grunnvilkår for tilskudd er også uhensiktsmessig både for søker og forvaltning. Dette er størrelser som varierer mellom år på de enkelte foretak, og som er koblet til data i skattelikning og merverdiavgiftsoppgaver som ikke foreligger på de tidspunkt det søkes om tilskudd.

LMD vurderer at forskriftens krav om vanlig jordbruksproduksjon og bunnfradraget samlet sett gir en tilstrekkelig avgrensing mot husdyrhold/planteproduksjon som ikke er drevet i næringsøyemed.

Det foreslås derfor at kravet om merverdiavgiftsregistrering eller avgiftspliktig omsetning på minimum 20 000 kroner i løpet av det siste 12 mnd. tas ut av forskriften. For å opprettholde en hensiktsmessig avgrensing mot tilskudd til husdyrhold/planteproduksjon som ikke er drevet i næringsøyemed, økes samtidig bunnfradraget i produksjonstilskuddet fra 3 000 kroner til 6 000 kroner per foretak og år.

Produksjonskrav for jordbruksdrift med amme- og melkekyr

I jordbruksavtalen er det fastsatt definisjoner av de tilskuddsberettigede dyrekategoriene. I definisjonen for ammekyr inngår det imidlertid ikke noe konkret produksjonskrav. Det er viktig at produksjonstilskudd til ammekyr bidrar til leveranser av storfekjøtt, og at det ikke gis tilskudd til mordyr som går lenge uten kalv.

I definisjonen av melkekyr er det tatt inn et produksjonskrav, men erfaringer fra forvaltningen av produksjonstilskudd viser imidlertid at det likevel er vanskelig å bruke denne bestemmelsen, og at man i stedet bør bruke en mer konkret tidsangivelse.

Ifølge Geno er gjennomsnittlig kalvingsintervall for mordyr av melkerase på 12,6 mnd. For mordyr av kjøttferase varierer landssnittet fra samme nivå til nær 13,2 mnd. For å følge opp prioriteringen om at tilskuddene skal stimulere til økt produksjon, gi et mer forvaltbart regelverk samt forutsigbarhet for søker, foreslås det å endre definisjonene av melke- og ammeku i jordbruksavtalen gjennom å ta inn et nytt vilkår. For å gi grunnlag for utmåling av tilskudd, settes det krav om at melke- og ammekyr må ha kalvet i løpet av de siste 15 mnd. Den endelige utformingen av de nye definisjonene fastsettes ved gjennomgangen av ny teknisk jordbruksavtale for 2014-2015. Samtidig må det vurderes om det skal fastsettes tilsvarende vilkår i jordbruksavtalen i definisjonene for melke- og ammegeiter.

7.10.2 Husdyrregisteret for storfe i tilskuddsforvaltningen

Ved jordbruksoppgjøret 2013 ba avtalepartene SLF sammen med Mattilsynet om å være hovedansvarlige for en utredning av om Husdyrregisteret kan være egnet som grunnlag for å utmåle produksjonstilskudd for storfe. Det er framlagt en omfattende rapport med felles anbefaling om en mulig løsning for bruk av Husdyrregisteret i tilskuddsforvaltningen for storfe.

Grunnlaget for at man over de siste årene har vurdert en omlegging med avvikling av telledatoer for storfe var å oppnå en mer jevn tilførsel av dyr til slakteriene, mulige forenklinger for søkerne av tilskudd, samt behovet for bedre datakvalitet i Husdyrregisteret.

Hovedutgangspunktet for at man startet opp arbeidet med å vurdere bruk av Husdyrregisteret i forvaltningen av produksjonstilskudd er knyttet til problemet med ujevn tilførsel av storfe til slakteriene i tidsrommet før og etter telledato for tilskuddene. Det er imidlertid flere virkemidler som kan benyttes for å motvirke dette problemet, f.eks. prisen på levert slakt og variabel omsetningsavgift. Fra kjøttbransjen har man også fremholdt at endring av bestemmelser om melkekvotesystemet har større effekt på tilførselen av storfeslakt enn telledatoene. Problemet med telledatoer knyttet til søknad om tilskudd husdyr for storfe antas derfor å være mindre enn vurdert tidligere.

Husdyrregisteret og eksisterende forvaltningssystem for produksjonstilskudd er to meget ulike systemer. Om registeret skal brukes til utmåling av tilskudd, kreves det at en rekke datavariabler fra tilskuddssystemet skal innarbeides i Husdyrregisteret, eller evt. en endring av gjeldende utmålingsregler. Ved eierskifte for storfe vil kjøper være avhengig av korrekt og rask registrering fra selgers side for å oppnå fullt tilskudd. I stedet for to telledatoer må storfeprodusentene i et nytt system med Husdyrregisteret håndtere korrekt inn-/utmelding av dyr på «kudøgnbasis», noe som vil medføre merarbeid for produsentene.

Rapporten gjelder kun omlegging av tilskudd husdyr for storfe. Dersom telledatoproblematikken for storfe skal reduseres fullt ut, må en også legge om de øvrige tilskuddsordningene rettet mot storfehold, som bl.a. driftstilskudd til melkeproduksjon, driftstilskudd til spesialisert kjøttfeproduksjon og tilskudd til økologisk husdyrproduksjon. Videre gjelder rapporten kun storfe og ikke andre husdyrproduksjoner. Produsentene må derfor uansett søke om produksjonstilskudd på vanlig måte, med grunnlag i telledato.

Gjennom utredningsarbeidet er det pekt på flere nye tiltak som kan heve datakvaliteten i Husdyrregisteret, uavhengig av om registeret tas i bruk i tilskuddsforvaltningen eller ikke.

Det foreslås med bakgrunn i overnevnte momenter at Husdyrregisteret ikke tas i bruk i tilskuddsforvaltningen for storfe.

7.10.3 Forvaltningsregimet for produksjonstilskudd og avløsertilskudd

Årlig treffes det om lag 75 000 enkeltvedtak som genererer utbetalinger av om lag 9 mrd. kroner av produksjons- og avløsertilskudd. Det benyttes en rekke eldre fagsystemer i dagens forvaltning. Oppfølgingen av deler av IKT-forvaltningen er knyttet til eldre systemer med stadig mer begrenset tilgang på kompetanse til vedlikehold og endringer. Det er gjennom mange år foretatt endringer av større og mindre karakter i systemene og rutinene, for å følge opp endringer i regelverket for tilskuddsordningene. For å ivareta nødvendig grad av driftssikkerhet og en økt effektivitet i forvaltningen av disse viktige tilskuddsordningene må det innføres et nytt fagsystem for produksjons- og avløsertilskuddene. Dette vil samtidig kunne gi mulighet til en mer brukervennlig forvaltning.

SLF har utredet et nytt fagsystem (eStil) for produksjonstilskuddene og avløsertilskudd ved ferie og fritid. SLF har foreslått flere alternativer for innføring av eStil. Et viktig forhold her er valg av én eller to søknadsomganger per år. Ifølge SLFs tilleggsrapport av 24. mars 2014 er det anslått en innsparing på 137 mill. kroner over en tiårsperiode med omlegging til kun én søknadsomgang per år, og tilsvarende 17 mill. kroner i innsparing med eStil basert på to søknadsomganger.

Ved valg av alternativ for eStil med kun én søknadsomgang per år, vil overgangen fra eksisterende system med to årlige søknadsomganger kunne være krevende. SLF har foreslått at dette budsjettmessig løses ved at det i året før omlegging ikke gjennomføres noen søknadsomgang per 20. august og at det i omleggingsåret ikke avholdes noen søknadsomgang per 20. januar. Deretter gjennomføres det en søknadsomgang per 20. august med utbetaling i november/desember i omleggingsåret. En slik løsning vil imidlertid ha likviditetsmessige effekter for produsentene.

SLF viser til at innsparingene kan være større dersom det også gjennomføres en samordning med RMP (Regionalt miljøprogram) i eStil. Graden av mulig kostnadsreduksjon vil avhenge av om man viderefører RMP i sin nåværende form med 18 regionalt fastsatte forskrifter, eller om man innfører én sentral forskrift for regionale miljøtiltak. Dette er ett av temaene som skal inngå i den helhetlige utredningen av miljøvirkemidlene til jordbruksoppgjøret 2015, jf. kapittel 7.4.1.

Det foreslås en ekstra avsetning i 2014 på 5 mill. kroner finansiert med ledige midler for oppstart av eStil-prosjektet høsten 2014. For 2015 avsettes 10 mill. kroner til prosjektet.

Det foreslås videre at SLF fram mot jordbruksoppgjøret i 2015 utreder:

• hvordan de budsjett-/likviditetsmessige effektene av en eventuell omlegging til én søknadsomgang per år kan håndteres

• grad av samordning med RMP, og om kart skal tas i bruk i forvaltningsmodellen

• valg av tidspunkt for registrering av dyretall/areal og søknad om tilskudd, inkl. mulighet for gjennomføring av kontroll

7.10.4 Areal- og kulturlandskapstilskudd

Det er Regjeringens ambisjon å styrke landbruket gjennom forenkling av lover, regler og støtteordninger. Hovedformålet med landbrukspolitikken skal være en kostnadseffektiv matproduksjon. Regjeringen vil forenkle støttestrukturen, og gjøre budsjettstøtten mer produksjons-, og mindre arealavhengig.

På bakgrunn av dette foreslås en generell utflating av den strukturdifferensierte arealstøtten, mens distriktsdifferensieringen i hovedsak opprettholdes. Dette vil også forenkle forvaltningen og kontrollen med tilskuddsutbetalingene vesentlig. Med gjeldende ordning har forvaltningen betydelige utfordringer knyttet til driftssamarbeid og tilpasninger for å hente ut mer i arealtilskudd. Med flate satser blir det uten betydning for de totale tilskudd hvem som søker, og det vil i større grad bli den som faktisk disponerer arealene som også søker om tilskudd for dem.

Grovfôr

Gjeldende satser differensieres ved 250 daa per foretak. Satsene foreslås flatet ut innenfor en i hovedsak uendret bevilgningsramme gjennom å redusere satsen i laveste intervall, jf. vedlegg 1. For sone 2, som ikke har tilskudd, blir det ingen utslag, mens sone 6 får en økning på ca. 14 mill. kroner som følge av relativt mye areal over 250 daa.

Korn

Gjeldende satser er differensiert ved 800 daa med 21-25 kroner per daa. Det foreslås å flate ut denne differensieringen av satsene for arealtilskudd korn. I tillegg er arealtilskuddet for korn i sone 4-5 så mye høyere enn arealtilskuddet for grovfôr at det rapporteres om at dette påvirker tilpasningen i arealbruken mellom korn og grovfôr. Derfor foreslås det å redusere arealtilskuddet til korn noe mer i sone 4-7. Samlet foreslås det en reduksjon i arealtilskuddet på vel 30 mill. kroner, tilsvarende noe over 3 øre per kg korn.

Grønnsaker, frukt og bær

Også for disse produksjonene foreslås en utflating av satser etter samme modell som for øvrige produksjoner.

7.10.5 Tilskudd til husdyr

Som et ledd i målsettingen om å prioritere heltidsbruk og produksjon økes satsen for intervallet 26-50 melkekyr, slik at den blir 1 000 kroner per ku og at det gis tilskudd for melkekyr ut over 50 dyr per foretak med 800 kroner per melkeku. Det vises også til kapittel 7.9.2 med omtale av forslag om endring av produksjonstilskudd for ammekyr.

For gruppen «øvrige storfe» settes tilskuddet per dyr til 800 kroner uavhengig av antall dyr på foretaket. Dette gir et enklere regelverk, forenkler kontrollen og fjerner insentiver til å omklassifisere eller flytte dyr mellom dyrekategorier for å få mer tilskudd.

For sau flyttes nedre intervallgrense opp til 100 sau over ett år med lik sats for intervallet 1– 100. Det foreslås videre at det gis tilskudd for all sau over ett år, med samme sats for alle dyr ut over 100 per foretak. Det vises til kapittel 7.9.1 med omtale av forslag til omlegging av utmålingen av produksjonstilskudd til sau og lam, inkl. forslag til samordning av hhv. tilskudd til utegangersau og tilskudd til vinterfôra sau, og flytting av midler fra tilskudd husdyr for sau til tilskudd til lammeslakt.

En del produsenter som har betydelig produksjon på flere dyreslag, avkortes med gjeldende regelverk av maksimalutbetalingen for tilskudd husdyr på 280 000 kroner. For noen produsenter kan det være lønnsomt å forsøke og etablere flere foretak for å omgå denne avkortingen, selv om optimal tilpasning er ett foretak. Dette øker utfordringene med å avdekke driftssamarbeid for forvaltningen. Taket på maksimalt husdyrtilskudd per foretak på 280 000 kroner foreslås derfor fjernet. Det vises for øvrig til vedlegg 1.

7.11 Velferdsordninger

7.11.1 Tilskudd til avløsning ved ferie og fritid

Tilskuddsordningen er viktig for å bidra til at avløserlag og jordbruksforetak fortsatt skal ha tilgang på arbeidskraft med god kompetanse og erfaring. Det foreslås at maksimalbeløpet videreføres uendret og at satsene videreføres i hovedsak på samme nivå for 2015.

Det gjennomføres en mindre justering av satsene for melkeku og melkegeit/melkesau ved at nåværende strukturdifferensiering avvikles. Intervallene på hhv. 1-8 og over 8 melkekyr, samt 1-40 og over 40 melkegeiter/-sauer oppheves og erstattes med én ny gjennomsnittssats for alle dyr per foretak for disse produksjonene. Den nye satsen for hhv. melkeku og melkegeit/-sau er fastsatt slik at man oppnår maksimalbeløpet for tilskuddsordningen med nær samme produksjonsomfang som med nåværende satsintervaller. Grunnlaget for forslaget er forenkling og reduksjon av strukturdifferensieringen. Det kan også vises til at dette er en refusjonsordning og at utbetalt tilskudd utmåles med grunnlag i medgåtte kostnader til avløsning. Satsene framgår av vedlegg 1.

I kapittel 7.9.1 om produksjonstilskudd gjennomgås omlegging av tilskuddssystemet for sau/lam. Sau over ett år i tradisjonell drift har gitt grunnlag for utbetaling av avløsertilskuddet, mens utegangersau ikke har gitt grunnlag for tildeling av tilskuddet. Med harmoniseringen av tilskuddstildelingen for dyrekategoriene sau og utegangersau øker derfor forbruket over ordningen, jf. vedlegg 1.

Vilkår for tildeling av tilskuddet

Gjeldende regler for tilskudd ved avløsning ferie og fritid følger i dag av forskrift 8. november 2006 om tilskot til avløysing. For at avløsertilskuddet kan utbetales til enkeltpersonforetak, kreves det at utgiftene dokumenteres i form av lønnsoppgave eller kvittering for kjøp av avløsertjenester, ev. tilsvarende dokumentasjon fra avløserlaget. Tilsvarende krav stilles ikke for andre foretak enn enkeltpersonforetak.

I 2013 var det i overkant av 2 000 selskaper som mottok tilskuddet uten krav til dokumentasjon, dvs. uten at tilskuddsmyndighet har innsyn i om det har foregått avløsning i det hele tatt, selv om avløsertilskuddet i prinsippet skal være en refusjonsordning for medgåtte kostnader til avløsning. Det er viktig at innretningen av tilskuddene ikke skal påvirke mottakernes valg av foretaksform. Dette tilsier at alle typer foretak bør likebehandles mht. avløserordningen. For mange selskaper vil et krav om dokumentasjon av avløsertjenester være uproblematisk, fordi de i dag allerede har ansatte eller kjøper avløsertjenester. Det foreslås derfor at alle foretaksformer må dokumentere sine kostnader knyttet til bruk av ekstern avløser.

Utbetaling av tilskuddet

Etter forskriften for tilskuddsordningen kan søker velge at avløsertilskudd ferie og fritid utbetales til et avløserlag i stedet for til eget jordbruksforetak. Dette avviker sammenlignet med andre tilskuddsordninger. F.eks. følger det både av produksjonstilskuddsforskriften og av avløserforskriften for øvrig, at innvilget tilskudd bare kan utbetales til det foretaket som fremsatte søknaden, og at tilskuddet således ikke kan overdras «til eie eller pant».

Det er prinsipielt uheldig å utbetale tilskudd som tilkommer foretaket, til en utenforstående juridisk tredjeperson. Dette innebærer i realiteten også at andre kreditorer tilsidesettes på bekostning av avløserlaget.

Til tross for at refusjon for avløsning gjelder de fleste foretak med husdyrhold, er det vanskelig å se at det her foreligger et særlig behov som medfører at akkurat denne utbetalingen bør unntas de vanlige reglene for tilskuddsutbetaling. Et normalt jordbruksforetak vil også ha utgifter til andre varer/tjenester, uten at det som følge av dette har oppstått noe krav om at deler av tilskuddet må kunne utbetales direkte til leverandør av produktet. Krav til søkerne om at de selv må betale fakturaer fra avløserlaget, kan vanskelig ses på som en urimelig tilleggsbelastning.

Det foreslås derfor at særbehandlingen av avløserlag som egne tilskuddsmottakere avvikles, og at avløsertilskudd ved ferie og fritid kun kan utbetales til søker av tilskuddet, tilsvarende som for andre tilskuddsordninger.

Gjennomgang av regelverket for avløsertilskudd ved ferie og fritid

I kapittel 7.10.1 er det vist til at endringer i forskriften for produksjonstilskudd skal sendes på høring med sikte på ikrafttredelse fra 1. januar 2015. I den forbindelse vil det bli foreslått at tilskudd til avløsning ferie og fritid skal slås sammen med forskrift om produksjonstilskudd. Det vises særskilt til kapittel 7.10.1 om oppheving av eierskapsbegrensningen, som også vil få betydning for avløsertilskudd ved ferie og fritid.

7.11.2 Tilskudd til avløsning ved sykdom m.v.

Det foreslås at maksimal dagsats for tilskuddsordningen videreføres.

Evaluering av utmålingen av tilskuddet

Søknadsbehandlingen for ordningen er arbeidskrevende både for søkere og forvaltning. Søknader skal sendes til kommunen som har vedtaksmyndighet. Mye dokumentasjon skal følge søknadene, og ofte mangler nødvendige bilag. Fylkesmannen har ansvar for registrering og anvisning av sakene.

Ved beregning av tilskuddet skal utbetalingen reduseres med ytelser som søkeren kan få fra folketrygden, i pensjon, i godtgjørelse for tapt arbeidsfortjeneste og i lønn. SLF har framhevet at dette gir både et komplisert regelverk og en komplisert beregning av tilskuddet. Et enklere regelverk og beregning av tilskuddet vil gjøre det lettere for søkerne å selv kunne vurdere hvor mye tilskudd de kan få utbetalt.

Det foreslås å gjennomføre en evaluering av ordningen med sikte på en forenkling for å oppnå en mindre krevende forvaltning og mer forutsigbarhet for tilskuddssøkerne. Det må fortsatt vektlegges at ordningen skal være målrettet mot de søkere som har størst behov for tilskuddet. Det må derfor tas hensyn til at mange søkere i tillegg til inntekt fra gårdsdrifta kan ha flere andre inntektsgrunnlag som nevnt over. Vurderingen av forvaltningen av ordningen må også omfatte oppgavefordelingen mellom kommune, fylkesmann og SLF.

SLF gis ansvaret for gjennomføringen av evalueringen. Med grunnlag i evalueringen skal SLF framlegge en rapport til jordbruksforhandlingene i 2016. Det er viktig at det settes av tilstrekkelig tid til den omfattende gjennomgangen av ordningen, inklusiv utarbeiding av forslag til en enklere forvaltning. Det nedsettes en referansegruppe bestående av representanter fra staten og jordbrukets organisasjoner. Det settes av 300 000 kroner til gjennomføring av evalueringen over kap. 1150, post 01 i 2015.

Rapport fra SLF om «Vurdering av særskilte tema innenfor velferdsordningene»

Ved jordbruksoppgjøret i 2013 ble SLF bedt om å gjennomføre en evaluering av to forhold knyttet til sykdomsavløsning.

Ett av evalueringstemaene gjelder om rettighetene til tilskudd til avløsning ved sykdom skal utvides til også å gjelde ved barns sykdom. Vurderingstemaet er om jordbrukere skal kunne være hjemme med barna når de er syke, og få tilskudd til å leie avløser disse dagene.

Etter folketrygdloven har ingen selvstendig næringsdrivende rettigheter til omsorgspenger ved barns sykdom, og avløsertilskuddene omfatter bare næringsdrivende i jordbruket. Arbeidstakere kan ta ut omsorgspenger for inntil 10 dager per år for barn under 12 år. I jordbrukets krav er det foreslått en tilsvarende avgrensing for tilskudd til sykdomsavløsning.

Fordi næringsutøvere i jordbruket er selvstendig næringsdrivende, utbetaler ikke NAV omsorgspenger. Om barns sykdom skal gi grunnlag for avløsertilskudd ved sykdom m.v. kan derfor ikke landbruksmyndighet i kommunene benytte oversikter fra NAV over antall sykedager som barna har hatt. Landbruksmyndighetene må derfor selv føre oversikt over hvor ofte jordbrukere i kommunen tar ut sykdomsavløsning i forhold til en avgrensing på ti dager.

SLF har også vurdert om det ved akutt sykdom/skade skal kunne gis tilskudd til sykdomsavløsning gjennomført av ektefelle/samboer, selv om de har næringsinntekt fra foretaket. Etter forskriften for tilskudd til avløsning i jordbruket er det fastsatt at avløsere ikke kan ha næringsinntekt fra det jordbruksforetak hvor avløsningen skjer, eller være ektefelle/samboer med noen som har næringsinntekt fra foretaket.

SLF viser i rapporten til at det kun i noen få tilfeller har vært registrert behov for avløsning som ikke kan dekkes fra avløserlagene gjennom landbruksvikarordningen. SLF viser også til at denne type avløsning mellom ektefeller/samboere ikke bør kunne utløse tilskudd over jordbruksavtalen.

En ev. utvidelse av sykdomsavløsningsordningen som det her er utredet, vil kun omfatte få søkere per år, og vil representere det motsatte av forenkling av tilskuddsordningen. Dette særlig siden en gjennomføring av tiltakene vil medføre et enda mer komplisert regelverk om de skulle iverksettes. SLF konkluderer i rapporten med at de to utredede forholdene ikke bør gi grunnlag for avløsertilskudd ved sykdom m.v. Med grunnlag i overnevnte foreslås det at tilskudd til sykdomsavløsning ikke endres når det gjelder de to forhold som er evaluert.

7.11.3 Tilskudd til landbruksvikarordningen

Det foreslås en videreføring av gjeldende tilskuddssats per årsverk for landbruksvikarvirksomhet i avløserlagene på 270 200 kroner. Inntil 40 000 kroner av tilskuddet per årsverk kan benyttes til administrasjon, herunder opplæring.

Bevilgningen til ordningen økes med 2 mill. kroner i samsvar med prognoser fra SLF.

Jordbruksforetakene kan benytte landbruksvikar ved akutt sykdom/skade. Mottatt avløsertilskudd knyttet til sykdom m.v. skal bidra til å dekke foretakenes kostnader med bruk av landbruksvikarordningen.

7.11.4 Tilskudd til sykepengeordningen i jordbruket

Den kollektive innbetalingen over jordbruksavtalen på 88 mill. kroner til sykepengeordningen dekker tilleggspremien for økning av sykepengene fra 65 til 100 pst. av inntektsgrunnlaget for sykdom utover 16 dager. Andre selvstendig næringsdrivende enn jordbrukere har kun rett til sykepenger fra 17. sykedag med grunnlag i 65 pst. av sitt inntektsgrunnlag.

Selvstendig næringsdrivende kan tegne forsikring hos NAV for økte ytelser ved sykdom. NAV har flere forsikringer inklusiv alternativ som gjelder fra 1. sykedag og som gir opp til 100 pst. dekningsgrad.

NAVs praktisering av ordningen bygger på at den skal omfatte jord- og skogbrukere med næringsinntekt på minst 8 000 kroner og som utgjør minst 20 pst. av vedkommendes samlede nettoinntekt. Det benyttes en annen avgrensing av hvilke jordbrukere som skal kunne motta dette tilskuddet sammenlignet med andre tilskuddsordninger i jordbruket. Ordningen dekker også skogbrukere. Dette tilsier at vilkårene for hvem som kan komme inn under ordningen bør utredes.

Med grunnlag i overnevnte momenter skal SLF til jordbruksoppgjøret 2015 gjennomføre en utredning av om tilskuddsordningen kan avvikles. SLF skal bl.a. vurdere om jordbrukere, som andre selvstendige næringsdrivende, kan bruke NAVs forsikringstilbud. Det oppnevnes en referansegruppe med deltakere fra staten og jordbrukets organisasjoner. Det settes av 0,1 mill. kroner over kap. 1150, post 01 til utredningen i 2014.

7.11.5 Tilskudd til tidligpensjonsordning for jordbrukere

Tilskuddsordningen skal bidra til lettere generasjonsskifter i landbruket og kan gi utbetaling til de som slutter i næringen fra de er 62 til 67 år. Ordningen omfattet i 2005 nær 1 500 personer, mens den ved utgangen av 2013 omfattet 890 personer. Dette selv om tilskuddets størrelse er økt i perioden, og at man har avviklet begrensningen til hvor stor annen inntekt tilskuddsmottakerne kan ha før det ble gjennomført avkorting i tilskuddsutbetalingen.

Et viktig forhold i denne sammenheng er at mange bønder har annet arbeid i tillegg til sin gårdsdrift. Dette innebærer at inntekten fra jord- og skogbruk kan utgjøre for liten andel av samlet inntekt til at de oppfyller forskriftens vilkår for å oppnå tilskuddet. Videre har muligheten til å ta ut fleksibel alderspensjon fra fylte 62 år redusert betydningen av tidligpensjonsordningen i jordbruket.

SLF har påpekt at etter at ny bruker har overtatt foretaket, bor i mange tilfeller den eldre brukeren på gårdsbruket og kan fortsatt være den reelt ansvarlige for drifta. Det kan reises spørsmål ved om dette er i samsvar med formålet med ordningen.

Det legges vekt på å innrette tilskuddsordningene slik at de i større grad skal gi insentiv til økt produksjon. Tidligpensjonsordningen går ikke til personer som driver aktivt jordbruk, og gir derfor ikke insentiv til større produksjonsomfang.

Det foreslås at tidligpensjonsordningen for jordbrukere avvikles for nye brukere. De som allerede er inne i ordningen skal fortsatt motta avtalt ytelse. Det kan derfor ta inntil ti år før ordningen er avviklet helt. Det må derfor utredes om det kan gjennomføres en engangsutbetaling til de personer som fortsatt omfattes av ordningen. En slik utredning må bl.a. omfatte skattemessige utslag av engangsutbetalinger, oppheving av gjeldende forskriftskrav for de som fortsatt er tilskuddsmottakere, budsjettmessige utslag m.v.

Med utgangspunkt i justert forbruksprognose for ordningen fra SLF på 85,2 mill. kroner for 2015 og beregnet redusert utbetaling pga. avvikling av ordningen for nye brukere i 2015 på 9,2 mill. kroner, foreslås en bevilgning på 76 mill. kroner for 2015 til tidligpensjonsordningen.

7.12 Andre politikkområder

7.12.1 Kompetanseutvikling og rådgivning

Norsk Landbruksrådgivning

Norsk Landbruksrådgivning (NLR) driver faglig utvikling og uavhengig rådgivning i landbruket gjennom lokale rådgivningsenheter. Rådgivningsenhetene er et faglig bindeledd mellom landbruksforskningen og landbruket, og NLR sin virksomhet er viktig for å utvikle god agronomi og økt kompetanse i næringen.

NLR har kjernekompetanse på god agronomi, og gir rådgivning innen planteproduksjon, maskin- og byggteknikk, næringsutvikling, foretaksøkonomi, økologisk landbruk, miljøtiltak og HMS.

HMS-rådgivning ble en del av NLR sine ordinære oppgaver etter sammenslåingen med Landbrukets HMS-tjeneste (LHMS) fra 1. januar 2014. Arbeidet med HMS-rådgivning skal videreføres på dagens nivå.

Det foreslås å redusere avsetningen med 3 mill. kroner, slik at bevilgningen blir 79,5 mill. kroner til organisasjonen i 2015. Inntil 1 mill. kroner kan benyttes til å avslutte fusjonsprosessen med Landbrukets HMS-tjeneste, og inntil 14 mill. kroner av de tildelte midlene skal brukes til HMS-rådgivning. Utover dette forutsettes det at aktiviteten opprettholdes som i dag innen alle rådgivningsområdene NLR har ansvaret for, men det åpnes for at bruk av midlene i noen grad kan tilpasses det til enhver tid gjeldende behov.

7.12.2 Tilskudd til dyreavl med mer

Tilskudd til veterinærreiser

Ordningen utjevner kostnadene mellom husdyrprodusenter som benytter veterinærtjenester. Ordningen er gjennomgått og det er påpekt flere forhold som må følges opp, bl.a. å forenkle søknads- og kontrollarbeidet, bedre rutinene for bruk av skyssbåt og vurdere lengden på den tilskuddsfrie delen av reisen. Enkelte forhold kan løses ved endret praksis, mens andre forhold krever forskriftsendring. Departementet tar sikte på å iverksette endret forskrift fra 1. januar 2015. Det forventes at endringene medfører noe mindre utbetalinger, og det foreslås derfor å sette av 40 mill. kroner for 2015.

Tilskudd til semin

Tilskuddet skal medvirke til utjevning av pris på semintjenester på storfe og svin mellom husdyrbrukere med ulik geografisk lokalisering. Det foreslås å sette av 30,7 mill. kroner for 2015.

I enkelte tilfeller utbetales det tilskudd både etter tilskuddsordningen for veterinærreiser og tilskuddsordningen til semin. Det foreslås derfor at ordningen vurderes delvis samordnet med ordningen Tilskudd til veterinærreiser fra 2015, og at regelverket for ordningen endres med virkning fra 1. januar 2015.

7.12.3 Tilskudd til frøavl med mer

Det foreslås en avsetning til tilskudd til frøavl m.m. i samsvar med prognosen på 13,7 mill. kroner i 2015.

7.12.4 Antibiotikaresistente bakterier (LA-MRSA) i svinebesetninger

Mattilsynet tester norske purkebesetninger for å kartlegge forekomsten av den multiresistente husdyrassosierte bakterien LA-MRSA. Bakterien har små konsekvenser for grisens helse, men smitter til mennesker og kan bli en alvorlig utfordring, spesielt i helseinstitusjoner.

Dersom det blir bestemt å iverksette tiltak for å forsøke å eliminere bakterien fra norske svinebesetninger, vil svineprodusenter som pålegges sanering for LA-MRSA kunne få erstatning etter vanlige regler. Ev. forsikringsordninger vil dekke store deler av besetningens produksjonstap. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet.

7.12.5 Tilskudd til pelsdyr

Ordningen skal bidra til geografisk utjevning av produksjonskostnadene gjennom å jevne ut fraktkostnader for pelsdyrfôr. Siden pelsdyrskinn er en frihandelsvare som omsettes på verdensmarkedet, har ordningen også et element som refunderer næringens fôrkostnader knyttet til differansen mellom innkjøp av norsk korn og kornprisen på verdensmarkedet. Denne refusjonen vil kunne variere mellom år. Tilskuddet har i flere år stått uendret på 23,2 mill. kroner, hvorav 5,4 mill. kroner er forutsatt å være refusjon. Med gjeldende verdensmarkedspriser er differansen mellom norsk pris og verdensmarkedets priser i øyeblikket lavere enn dette, men av hensyn til forutsigbarhet og budsjettekniske forhold, har beløpet vært holdt uendret.

Det foreslås at råvarer til pelsdyrfôr innvilges tollfritak innenfor det samme systemet som korn i fôrproduksjon til oppdrettsfisk, og at refusjonsdelen av denne ordningen tas ut av jordbruksavtalen. Det innebærer at tilskuddet til pelsdyrfôr reduseres med 5,4 mill. kroner i 2015.

7.12.6 Tilskudd til kadaverhåndtering

Formålet med tilskuddsordningen for håndtering av kadaver i hele landet og utrangerte verpehøns i Nordland, Troms og Finnmark, er å stimulere til en forsvarlig håndtering av kadaver av storfe, sau og gris i hele landet og utrangerte verpehøns i Nordland, Troms og Finnmark. Tilskudd kan bli gitt til næringsaktører med tilfredsstillende anlegg og prosedyrer for innsamling og destruksjon av kadaver og utrangerte verpehøns. Det var satt av 5 mill. kroner til ordningen i 2014.

Støtten til kadaverhåndtering av storfe, sau og gris kan gis for selvdøde eller syke dyr som er avlivet for å hindre unødig lidelse. Ordningen omfatter ikke dyr som har gjennomgått en slakteprosess, f.eks. nødslakt. Kostnadene ved henting av kadavrene dekkes delvis av tilskuddet og delvis av produsentene via slakteriene. For kadaver av storfe, sau og gris er henting en felleskostnad for alle produsenter, og husdyrprodusentenes kadaverhåndteringskostnader er på denne måten fullt utjevnet. Alle produsenter betaler indirekte for henting av kadaver gjennom redusert pris per kilo slakt. Tilskuddet dekker ca. 11 pst. av kostnadene, mens ca. 89 pst. av kostnadene blir indirekte fakturert alle produsenter gjennom trekk i nettonoteringsprisen.

Støtten til håndtering av utrangerte verpehøns i Nordland, Troms og Finnmark kan gis ved henting av 500 verpehønskadaver eller mer per gang per produsent. Kostnadene ved henting av utrangerte verpehøns håndteres ikke via slakteriene. Her betaler produsentene en egenandel på 1 500 kroner per henting. Resten av kostnadene dekkes av tilskuddet. Dette utgjorde ca. 250 000 kroner i 2012. I resten av landet betaler produsentene 1,5 kroner per hentet verpehøne.

En avvikling av ordningen vil ikke endre reglene for selve håndteringen av kadaver. Biproduktforskriften, forvaltet av Mattilsynet, stiller strenge krav til innsamling, transport, lagring, håndtering, bearbeiding og bruk av kadaver av storfe, sau og gris. Det finnes et omfattende regelverk for håndtering av verpehøner, og produsentene har forbud mot å grave ned verpehønene.

Som et ledd i å forenkle ordningene over jordbruksavtalen, foreslås det å avvikle tilskuddsordningen for håndtering av kadaver i hele landet fra 1. januar 2015. For produsenter med storfe, sau og gris vil avvikling av tilskuddsordningen føre til et noe høyere trekk i nettonoteringsprisen fra slakteriene. Ordningen kan avvikles uten at det vil gå på bekostning av målet om forsvarlig håndtering av kadaver.

Avviklingen av tilskuddsordningen med håndtering av utrangerte verpehøns i Nordland, Troms og Finnmark vil kunne føre til økte egenandeler ved utrangering, som kompenseres med økt distriktstilskudd for egg.

7.12.7 Jordbruksarealer med driftsvansker

En partssammensatt arbeidsgruppe har utarbeidet rapporten Jordbruksarealer med driftsvansker med bakgrunn i protokollen fra jordbruksforhandlingene i 2013.

Driftsulemper er knyttet til fysiske forhold som gjør det tyngre å drive et bestemt jordbruksareal. Dvs. at jordbruksdrift på arealene krever større ressursinnsats og har større driftskostnader per daa enn jordbruksdrift ved enklere driftsforhold. Arbeidsgruppen antar at de første arealene som går ut av drift er små jordteiger og brattlendte arealer, eller jord som ligger langt unna nærmeste aktive gårdsbruk.

Ved bruk av kartdata har arbeidsgruppen identifisert de områdene som har størst gjennomsnittlig helling. Det er i stor grad de samme områdene som i dag har kompensert for disse driftsulempene gjennom Regionalt miljøprogram (RMP). Analysen viser at arealutforming varierer svært mye både innenfor og mellom kommuner, og det er derfor ikke hensiktsmessig å peke ut noen geografiske områder som har vanskeligere arealutforming enn andre. Det er ingen sammenheng mellom utforming av arealet og helling på arealet.

Arbeidsgruppen konkluderte med at det antakelig vil være teknisk mulig å innføre et tilskudd for å kompensere for spesifikke driftsulemper, men at det vil kreve utvikling av datatekniske løsninger og medføre økte kostnader i forvaltningen.

Hovedformålet med landbrukspolitikken skal være en kostnadseffektiv matproduksjon. Regjeringen vil derfor innrette de statlige overføringene slik at de bidrar til økt produksjon. Regjeringen vil forenkle støttestrukturen og gjøre budsjettstøtten mer produksjons- og mindre arealavhengig innenfor rammene av internasjonale regelverk.

Innføring av ytterligere detaljerte og differensierte tilskudd for å kompensere for driftsulemper er ikke et effektivt tiltak for å oppnå de samlede landbrukspolitiske mål, herunder også miljømålene for sektoren.

7.12.8 Mottaksplikt

I gjeldende jordbruksavtale er det, i kapittel 5.1.1 om mottaksplikten i markedsreguleringen i jordbruket, nedfelt at avtalepartene før hvert jordbruksoppgjør skal ha et møte med markedsregulatorene. I samsvar med avtalens bestemmelser har SLF, før årets jordbruksoppgjør, evaluert Norske Felleskjøps og Norturas prisdifferensiering når det gjelder struktur og region rettet mot produsentnivå. LMD har i møte med de to markedsregulatorene tatt opp deres prisbetingelser med utgangspunkt i SLFs vurderinger. Etter at denne prosessen var gjennomført ble LMD og jordbrukets organisasjoner enige om at det ikke lenger var behov for et felles møte med hver av de tre markedsregulatorene.

Det foreslås at kapittel 5.1.1 i gjeldende jordbruksavtale endres, for å synliggjøre at det ikke lenger stilles krav til en fast årlig gjennomføring av møter med hver av markedsregulatorene om deres prisbetingelser rettet mot produsent. I stedet tas det inn en justert bestemmelse som fortsatt gir LMD og jordbrukets organisasjoner grunnlag for å be om en slik gjennomgang med én eller flere av markedsregulatorene.