5 Finansiering

5.1 Høringsforslaget

I høringsbrevet ble det fremholdt at stiftelsene ikke har eiere som kan føre en aktiv kontroll med stiftelsenes forvaltning, og at stiftelsene derfor har et særlig behov for at det føres tilsyn av utenforstående. Spesielt gjelder dette at stiftelsens formål etterleves og at kapitalen forvaltes i samsvar med formålet, vedtektene og lovgivningen. Da tilsynet med stiftelser primært skal ivareta private interesser, finansieres tilsynsmyndigheten fullt ut av stiftelsene selv gjennom betaling av et registreringsgebyr og årlige avgifter. Det ble i samsvar med dette foreslått at kostnadene knyttet til nemnda skal dekkes gjennom økning av den årlige avgiften, jf. forskrift til stiftelsesloven mv. § 4. Basert på erfaringer med drift av Lotterinemnda har Stiftelsestilsynet anslått at årlige kostnader for Stiftelsesklagenemnda vil beløpe seg til ca. 1,8 mill. kroner.

Uavhengig av en opprettelse av en klagenemnd ble det i høringsutkastet foreslått å styrke Stiftelsestilsynets arbeid med tilsyn og kontroll med 1,6 mill. kroner. Det ble også foreslått å knytte avgiften til rettsgebyret, slik at satsene vil bli justert i samsvar med dette. Videre ble det foreslått å innføre flere kategorier av de økende avgiftssatsene, slik at stiftelsene med størst egenkapital må betale en større avgift enn hva de gjør i dag.

5.2 Høringsinstansenes syn

Noen av høringsinstansene har uttalt seg om de økonomiske konsekvensene for stiftelsene. Stiftelsesforeningen mener at flere finansieringsmodeller bør utredes og at man eventuelt kan ilegge de som klager et tilleggsgebyr. De uttaler også at det offentlige bør ta kostnaden, da det gjelder klage på et vedtak fattet av et offentlig forvaltningsorgan. Stiftelsen Kristian Gerhard Jebsen og Bergens Medisinske Forskningsstiftelse har forståelse for at kostnadene ved opprettelsen av en stiftelsesklagenemnd skal dekkes av brukerne, men stiller spørsmål ved om det kommer flere klager fra store stiftelser, eller om det er slik at klager fra store stiftelser krever mer ressurser slik at de derfor bør betale en høyere andel av stiftelsesklagenemndas kostnader.

5.3 Departementets merknader

Siden Stiftelsestilsynet ble etablert i 2005 har antallet stiftelser økt, og den samlede egenkapitalen i stiftelsene har økt fra 43 mrd. kroner i 2005 til 125 mrd. kroner i 2013. Dette innebærer at tilsynsansvaret har blitt større og mer komplekst, samt at antallet klagesaker sendt til departementet per år nesten har blitt doblet sammenliknet med tiden før 2005. Klagesakene har også vist seg å være mer kompliserte og tidkrevende, ved at sakene reiser vanskelige og sammensatte juridiske problemstillinger og skjønnsmessige vurderinger. Dette har bidratt til at Justis- og beredskapsdepartementet har hatt en saksbehandlingstid på 8 til 12 måneder de senere årene.

Med virkning fra 1. januar 2014 har Kulturdepartementet økt årsavgiften som tilsvarer avgiften som etter høringen skulle gå til styrking av Stiftelsestilsynets arbeid med tilsyn og kontroll (uavhengig av en opprettelse av en stiftelsesklagenemnd). Samtidig ble årsavgiften knyttet til rettsgebyret. I tillegg ble det gjort endringer som innebærer en økning i antall avgiftsklasser og at de nye avgiftsklassene ble utformet slik at de store stiftelsene betaler en større avgift enn tidligere.

Departementet foreslår at kostnadene ved Stiftelsesklagenemnda skal dekkes av stiftelsene selv, på samme måte som Stiftelsestilsynet finansieres. En slik brukerfinansiering er i hovedsak begrunnet i at tilsyn og kontroll med stiftelsene er i stiftelsenes egen interesse, og det samme hensynet vil gjøre seg gjeldende for klagebehandlingen i nemnda.

Departementet har vurdert ulike likhetsbetraktninger/prinsipper for fordelingen av beløpet på 1,8 mill. kroner som skal finansiere en klagenemnd. I utgangspunktet kan man tenke seg at alle stiftelser betaler det samme kronebeløpet. En kronemessig lik avgift for alle vil være rettferdig i den forstand at alle betaler det samme. Men den innebærer en forholdsvis større byrde (reel belastning) for de mindre stiftelsene. Fordelingen kan også utformes som en lik prosentandel av egenkapitalen, og vil da, avhengig av størrelsen på egenkapitalen, føre til forskjellige beløp for stiftelsene. I motsetning til en kronemessig lik avgift vil den reelle belastningen, definert som prosentandelen av egenkapitalen som går til årsavgiften, være lik.

Ut fra en rimelighetsvurdering har departementet kommet frem til at den største kostnadsøkningen legges til stiftelsene med høyest egenkapital, og at man slik også etter fordelingen av finansieringen av klagenemnda beholder en total årsavgift som i absolutte kroner øker med størrelsen på egenkapitalen. Det er rimelig å anta at en stiftelse med stor egenkapital også har større evne til å betale for klagebehandlingen enn en stiftelse med liten egenkapital. I tillegg krever de større stiftelsene ofte flere ressurser til klagebehandlingen, og dårlig drift av en større stiftelse vil ha større konsekvenser enn for en liten stiftelse.

Departementet foreslår derfor at klagenemnda finansieres gjennom at årsavgiften økes som lik prosentandel av gjennomsnittlig egenkapital i intervallene, jf. forskrift til stiftelsesloven mv. § 4. I forhold til gjeldende innretning av årsavgift og inndeling i avgiftsklasser gir dette også en rimelig fordeling av den totale avgiften. Prinsippet om lik prosentandel av gjennomsnittlig egenkapital legges da bare til grunn for selve økningen på 1,8 mill. kroner, uten at dette skal ha betydning for avgiften for øvrig. Resultatet blir at fordelingen over de forskjellige intervallene ikke skiller seg nevneverdig fra forslaget som lå i høringen.

Departementet ønsker at det foretas en vurdering av årsavgiften hvert år. Årsavgiften foreslås derfor ikke knyttet til rettsgebyret. Økningen av de årlige avgiftene vil skje gjennom forskriftsendring.