7 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 7 a Stiftelsesklagenemnda

Første ledd gir en avgrensning av klagenemndas kompetanse og departementets instruksjonsmyndighet. Etter første ledd første punktum skal Stiftelsesklagenemnda være klageinstans på klager over enkeltvedtak som Stiftelsestilsynet treffer i medhold av stiftelsesloven. Tilsvarende gjelder for enkeltvedtak som Stiftelsestilsynet treffer i medhold av dekningsloven, arveloven og samvirkeloven (andre ansvarsområder for Stiftelsestilsynet). Stiftelsestilsynet treffer også enkeltvedtak av administrativ karakter, f.eks. enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 andre ledd. Stiftelsesklagenemnda skal ikke være klageinstans i slike saker. Etter første ledd andre punktum har ikke departementet instruksjons- eller omgjøringsrett overfor Stiftelsesklagenemnda i enkeltsaker. For en nærmere omtale av bestemmelsen vises det til kapittel 3.5.3.

Andre ledd gir regler om behandling av klager over Stiftelsestilsynets avgjørelser om partsinnsyn etter forvaltningsloven og innsyn etter offentleglova. Stiftelsesklagenemnda skal ikke behandle klager på Stiftelsestilsynets avgjørelser etter offentleglova, jf. offl. § 32. Departementet blir i disse tilfellene klageinstans for både klagene på innsyn fra Stiftelsestilsynet og Stiftelsesklagenemnda. Når det gjelder partsinnsyn, følger det av forvaltningsloven § 21 andre ledd, jf. § 28 første ledd, at det er «overordnet organ» som er klageorgan. Stiftelsesklagenemndas «overordnede organ» vil i disse sakene være departementet, jf. Lovavdelingens uttalelse i JDLOV 2001-7310b. Det er derfor naturlig å legge klager over nektet partsinnsyn fra Stiftelsestilsynet til departementet, ikke nemnda. Dette vil også spare nemnda for arbeid, og det gjør seg ikke gjeldende sterke hensyn mot å gi departementet overprøvingsadgang i partsinnsynsspørsmålet.

Tredje ledd regulerer Stiftelsesklagenemndas sammensetning og oppnevning. Stiftelsesklagenemnda skal ha en leder og to medlemmer, alle med personlig oppnevnte varamedlemmer. Departementet ser behov for at leder og lederens varamedlem må oppfylle kravene til tingrettsdommer i domstolloven §§ 53-55. For å sikre at den økonomiske kompetansen blir ivaretatt ser departementet behov for at minst en av de tre medlemmene ved hver vedtaksavgjørelse skal ha økonomikompetanse på minst mastergradsnivå, og med bedriftsøkonomi i fagkretsen. Videre angis det at Stiftelsesklagenemnda skal ha et sekretariat som foretar saksforberedelse. Sekretariatet vil være kontaktleddet for henvendelser til Stiftelsesklagenemnda. Sekretariatet skal, så langt det er praktisk mulig, ha solid juridisk og økonomisk kompetanse. Videre vil sekretariatet ha praktiske oppgaver med utskriving av Stiftelsesklagenemndas vedtak, årsrapport, statistikk, presedensarkiv etc.

Fjerde ledd angir forutsetningene for Stiftelsesklagenemndas vedtaksmyndighet. For at Stiftelsesklagenemnda skal være vedtaksdyktig, må alle medlemmene være til stede. Vedtak fattes som flertallsbeslutning. Avhengig av saksmengden må Stiftelsesklagenemnda jevnlig tre sammen for å behandle de saker sekretariatet fremlegger.

Femte ledd presiserer hvem som er klageorgan når Stiftelsestilsynet fatter avgjørelser om sakskostnader. Bestemmelsen innebærer en kodifisering av gjeldende rett. Utgangspunktet etter forvaltningsloven § 36 tredje ledd, jf. § 28 første ledd, er at det er nærmeste overordnede organ som er klageinstans. Det kan stilles spørsmål ved om det er nemnda eller departementet som er klageorgan for Stiftelsestilsynets sakskostnadsavgjørelser. Lovavdelingen har i uttalelse 9. september 2001 (JDLOV-2001-7310a) antatt at det er klageinstansen for det underliggende enkeltvedtaket som også er klageinstans for sakskostnadsavgjørelsen. Dette er best i samsvar med forvaltningslovens ordlyd, og det fremstår som den mest hensiktsmessige løsningen. Stiftelsesklagenemnda er derfor klageinstans for Stiftelsestilsynets avgjørelser om sakskostnader.

For de tilfellene hvor Stiftelsesklagenemnda fatter endelig vedtak i klagesaken, eller hvis den omgjør et vedtak i medhold av forvaltningsloven § 35, følger det av forvaltningsloven § 36 at det er Stiftelsesklagenemnda som skal fatte avgjørelse om sakskostnadene i første instans. Spørsmålet blir da om departementet skal være klageorgan i disse sakene, eller om slike avgjørelser fra nemnda ikke skal kunne påklages. I Lovavdelingens uttalelser 9. september 2001 (JDLOV-2001-7310a) og 12. mai 2013 (JDLOV-2001-7310b) har man lagt til grunn at det følger av forvaltningsloven at klage over sakskostnader i disse tilfellene er avskåret. De vurderingene som er gjort i disse uttalelsene, gjør seg også gjeldende her, da departementet ikke skal ha instruksjonsmyndighet i enkeltsaker. For å vurdere en klage på en sakskostnadsavgjørelse vil det være nødvendig å gå inn i realiteten i saken. Nemnda har bedre forutsetninger for å gjøre dette enn departementet. Hensynet til nemndas uavhengighet tilsier også at departementet ikke bør kunne overprøve nemndas vurdering av sakskostnadskravet.

Sjette ledd gir departementet adgang til å gi nærmere regler om organiseringen av Stiftelsesklagenemnda, herunder om nemndas sammensetning og kompetanse. Departementet gis også adgang til å fastsette regler for nemndas sekretariat, og til å gi nærmere overgangsregler for nemndsbehandling av klager over enkeltvedtak truffet av Stiftelsestilsynet i medhold av stiftelsesloven, samvirkeloven, arveloven og dekningsloven.

Til § 53 fjerde ledd

§ 53 fjerde ledd andre punktum viser til § 52 andre ledd fjerde og femte punktum. Denne henvisningen er blitt feil som følge av at § 52 andre ledd ble endret ved lov 14. juni 2013 nr. 41. Ved den nevnte endringsloven ble reglene i § 52 andre ledd om aviskunngjøring opphevet. Departementet foreslår å oppheve henvisningen til § 52 andre ledd i § 53 fjerde ledd andre punktum, og at det i stedet sies direkte i § 53 fjerde ledd at kunngjøringen skal tas inn i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon.