6 Høringsinstansenes syn

Politidirektoratet (POD), Politijuristene, Utlendingsdirektoratet (UDI), Advokatforeningen, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Riksadvokaten støtter i hovedsak forslaget, mens Juss-Buss og Amnesty er kritiske til forslaget.

POD mener at den foreslåtte utvidelsen av bestemmelsens nedslagsfelt vil gjøre den mer anvendelig og mener sammen med PST at den kan ha en viktig kriminalitetsforebyggende effekt.

Riksadvokaten fremhever at i hvilken grad forslaget vil kunne lette kriminalitetsbekjempelsen, må veies opp mot de ulemper forslaget har for utlendinger som risikerer å bli bortvist. Riksadvokaten ser ikke bort fra at forslaget vil kunne ha en viss kriminalitetsdempende effekt ettersom faren for gjentatte lovbrudd gjør seg særlig sterkt gjeldende for flere straffbare forhold som etter forslaget – men ikke i dag – kan medføre bortvisning. I den grad forslaget medfører at mindre kriminalitet begås av utlendinger, vil det også kunne bidra til å avhjelpe den svært anstrengte situasjonen når det gjelder kapasitet for varetektsfengsling, som Riksadvokaten mener ikke i uvesentlig grad skyldes fengsling av utlendinger som er siktet for straffbare forhold. Riksadvokaten kan ikke se avgjørende hensyn som taler mot lovendringen selv om det er grunn til å ha et nøkternt syn på hva som kan oppnås med forslaget.

Advokatforeningen ser behovet for uten tidshindring å kunne bortvise personer som har begått alvorlige straffbare handlinger selv om de ikke er så alvorlige at de kan medføre fengselsstraff i ti år eller mer, og den viser til at flere av de eksemplene nevnt i høringsnotatet er så alvorlige at det vil kunne stride mot den alminnelige rettsfølelse ikke å kunne bortvise disse fra landet. Advokatforeningen mener videre at det er viktig å se hen til prinsippet om at når man har sonet ferdig sin straff, starter man med blanke ark, men ser ikke at det foreligger hensyn som er så tungtveiende at de taler mot den foreslåtte utvidelsen av bortvisningshjemmelen.

Politijuristene mener at forslaget er godt begrunnet og en riktig endring, men fremhever samtidig at det er en «kan»-bestemmelse og at et bortvisningsvedtak skal treffes etter en konkret vurdering. I denne vurderingen bør det ha betydning hvilket land eller rettssystem som har domfelt utlendingen.

UDI opplyser at det er sjelden bortvisningsbestemmelsen i § 17 første ledd bokstav h blir benyttet, da den forutsetter at norske myndigheter har eller får kjennskap til at utlendingen er straffet i utlandet, noe som sjelden avdekkes ved alminnelig grensekontroll. Dersom norske myndigheter får kjennskap til at utlendingen er ilagt straff i utlandet, vil de også primært vurdere om det er grunnlag for utvisning. Ved å senke strafferammen er det imidlertid grunn til å tro at bestemmelsen oftere vil bli brukt ved alminnelig grensekontroll, typisk i situasjoner hvor politiet allerede sitter på etterretningsinformasjon om utlendinger på vei til Norge.

Amnesty er bekymret for at departementet vil instruere om en strengere praksis i de aktuelle bortvisningssakene, og at dette kan føre til urimelige saksutfall og svekke rettssikkerheten til utlendinger i Norge. De understreker også viktigheten av at det foretas en grundig individuell vurdering for å forhindre at en eventuell bortvisning skulle være i strid med prinsippet om «non refoulement», dvs. at utsendelse ikke skal skje dersom det vil innebære en reell risiko for alvorlige overgrep, jf. utlendingsloven § 73 om absolutt vern mot utsendelse.

Juss-Buss mener at det ikke er nødvendig i et demokratisk samfunn å senke strafferammen til fem år og viser til at dagens regler i stor grad ivaretar formålet bak den foreslåtte endringen. De mener at det er problematisk at personer bortvises fra Norge grunnet forhold begått langt tilbake i tid, og at en slik terskel bør være høy. De viser videre til at det allerede eksisterer et rettslig grunnlag for bortvisning grunnet straffbare forhold knyttet til terror og menneskehandel, jf. lovens § 17 første ledd bokstav l. Videre mener Juss-Buss at ordlyden «kan føre til» kombinert med å senke strafferammen til fem år er uheldig, da den gir grunnlag for å bortvise enhver som har begått forhold der strafferammen er fem år selv om den faktisk utmålte straffen er langt lavere.