7 Departementets vurdering

7.1 Betydningen av redusert krav til strafferamme

Departementet opprettholder forslaget i høringsbrevet. Departementet viser til at det er flere svært alvorlige straffbare forhold som har strafferamme på mellom fem og ti års fengsel, men som etter dagens regelverk ikke kan gi grunnlag for å vurdere om innreise eller opphold bør nektes. Eksempler på straffbare forhold som ikke er omfattet av dagens bestemmelse, men som vil være omfattet av bestemmelsen som nå foreslås, er:

• Oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger (seks års strafferamme, jf. ny straffelov (straffeloven av 2005) § 136)

• Deltakelse mv. i en terrororganisasjon (seks års strafferamme, jf. ny straffelov § 136 a)

• Tvangsekteskap (seks års strafferamme, jf. ny straffelov § 253)

• Menneskehandel (seks års strafferamme, jf. ny straffelov § 257)

• Kroppsskade («skader en annens kropp eller helse, gjør en annen fysisk maktesløs eller fremkaller bevisstløshet eller liknende tilstand») (seks års strafferamme, jf. ny straffelov § 273)

• Mishandling i nære relasjoner (seks års strafferamme, jf. ny straffelov § 282)

• Kjønnslemlestelse (seks års strafferamme, jf. ny straffelov § 284)

• Seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år (seks års strafferamme, jf. ny straffelov § 302)

Etter departementets syn bør disse forholdene og andre forhold med tilsvarende strafferamme, for eksempel vinningslovbrudd hvor den øvre strafferammen er fengsel inntil seks år, være omfattet av utlendingsloven § 17 første ledd bokstav h. Det er tale om svært alvorlige forbrytelser. Departementet er enig med POD, PST og Riksadvokaten i at en reduksjon av kravet til strafferamme vil kunne ha en viss kriminalitetsforebyggende effekt.

Departementet kan ikke se tungtveiende hensyn som taler imot en slik utvidelse som forslaget representerer. Etter departementets mening representerer den foreslåtte regelen en rimelig avveining mellom forholdets alvor og aktuelle utlendingers interesse i ikke å bli bortvist på grunn av forhold som ligger tilbake i tid.

Departementet er kjent med at bortvisningsbestemmelsen i § 17 første ledd bokstav h sjelden blir benyttet. Dette skyldes først og fremst at anvendelse av bestemmelsen forutsetter at norske myndigheter har eller får kjennskap til at utlendingen er straffet i utlandet, noe som sjelden avdekkes ved alminnelig grensekontroll. Dersom norske myndigheter får kjennskap til at utlendingen er ilagt straff i utlandet, vil utlendingsmyndighetene også primært vurdere om det er grunnlag for utvisning. UDI og POD har særlig fremhevet situasjoner hvor politiet allerede har etterretningsinformasjon om kriminelle utlendinger som har ankommet eller er på vei til Norge, som mulig anvendelsesområde for bestemmelsen. Når bestemmelsen i tråd med lovforslaget vil omfatte flere straffbare forhold og dermed flere personer, antar departementet at bestemmelsen vil bli brukt noe oftere.

7.2 Fortsatt en «kan»-bestemmelse

Selv om man med et redusert krav til strafferamme vil kunne bortvise flere personer, vil departementet understreke at det ikke er noen automatikk i at det skal treffes vedtak om bortvisning selv om det objektive grunnlaget for dette er til stede. Forslaget innebærer ingen endringer i den innledende ordlyden i § 17 første ledd, som fastslår at en utlending kan bortvises dersom de nærmere angitte vilkår er oppfylt.

Flere høringsinstanser har fremhevet viktigheten av en individuell vurdering, og departementet presiserer derfor at det i hver sak om bortvisning skal foretas en konkret vurdering basert på tilgjengelig informasjon om det straffbare forholdet, formålet med innreisen og oppholdet i Norge og omstendighetene ellers. Tungtveiende hensyn i en konkret sak kan således medføre at utlendingen likevel ikke bortvises selv om det objektive grunnlaget er tilstede. For ordens skyld understreker departementet også at bortvisning ikke skal skje dersom utlendingen er omfattet av det absolutte vernet mot utsendelse etter utlendingsloven § 73.

7.3 Forbudet mot dobbeltstraff

Amnesty har gjort gjeldende at § 17 første ledd bokstav h ikke er i samsvar med rettsprinsippet om at ingen person skal straffeforfølges to ganger for samme forhold siden bestemmelsen innebærer at utlendingen kan utsettes for sanksjoner fra norske myndigheter for et forhold han allerede er ilagt straff for i utlandet.

Departementet deler ikke Amnestys synspunkt, som for øvrig gjelder bestemmelsen også i sin nåværende form, ikke kun det foreliggende lovforslaget. Det er sikker rett at utvisning, som med det påfølgende innreiseforbudet er en langt mer inngripende forvaltningsreaksjon enn bortvisning, ikke er å anse som straff i henhold til Grunnloven § 96. Det er også fastslått i Den europeiske menneskerettighetsdomstol at utvisning ikke er å anse som straff i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr. 1, jf. saken Maaouia mot Frankrike (39652/98). Selv om både bortvisning og utvisning har likhetstrekk med straffereaksjon og i mange tilfeller nok vil bli opplevd som det, finner departementet det klart at bortvisning ikke er i strid med forbudet mot dobbeltstraff.