2 Nærmere om direktivet
Direktiv 2009/33 av 23. april 2009 om fremme av renere og mer energieffektive kjøretøy til vegtransport fastslår at det skal stilles energi- og miljøkrav til kjøretøy ved offentlige anskaffelser og ved kjøp av kjøretøy til bruk i offentlig persontransport, slik at miljøbelastningen i hele driftslevetiden reduseres. Direktivet retter seg mot statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer og mot operatører av offentlig persontransport.
Direktivet er en del av EUs arbeid for å redusere miljøbelastningen fra kjøretøy, ved å stimulere til anskaffelse og bruk av kjøretøy med mindre utslipp og lavere energiforbruk. Ved å fremme økt etterspørsel etter kjøretøy med lavt energiforbruk og lave utslipp, vil produsentenes gis incentiver og bli motivert til teknologisk videreutvikling i denne retningen.
Direktivet får for det første anvendelse på kjøp av kjøretøy når oppdragsgiver er forpliktet til å følge prosedyrer i lov om offentlige anskaffelser 2004/17/EF og 2004/18/EF, jf. artikkel 3 a). For det andre får forordningen anvendelse på kjøp av kjøretøy til bruk i offentlig persontransport på veg når transportøren har plikt til offentlig tjeneste etter kontrakt om offentlig tjenesteyting iht. forordning 1370/2007. I sistenevnte tilfelle gjelder reglene i direktivet kun over en bestemt terskelverdi, som landene selv bestemmer. Terskelverdien må likevel ikke settes høyere enn det som fremgår av 2004/17/EF og 2004/18/EF, jf. artikkel 3 b).
Direktivets artikkel 5 forutsetter at de som direktivet retter seg mot tar hensyn til energi- og miljøbelastningen fra kjøretøyet i hele driftslevetiden. Det gis tre alternative metoder til å stille energi- og miljøkrav ved anskaffelser og minst en av metodene må velges.
Det skal stilles krav til miljø- og energiegenskaper for hele driftslevetiden ved offentlig anskaffelse av kjøretøy og kjøp av offentlig transport. Miljøegenskapene omfatter utslipp av CO2, NOx, NMHC og partikler. Også andre miljøegenskaper kan inkluderes av det enkelte land, jf. artikkel 5. Direktivet fastsetter ikke eksakte krav til utslipp eller energiforbruk. Kravene kan enten fastsettes som tekniske minimumskrav, artikkel 5.3 a) eller miljøbelastningen vurderes som et av flere tildelingskriterier, artikkel 5.3 b) eller energi – og miljøkostnadene (eksterne kostnader) beregnes for hele levetiden, dvs. utkjørte kilometer som angitt i direktivets vedlegg (art. 5.3 b, jf. artikkel 6). Energikostnaden skal beregnes ved å benytte energiforbruk pr. km., eventuelt omregnet ved å benytte energiinnhold i hvert drivstoff som oppgitt i direktivets vedlegg, multiplisert med laveste pris uten avgifter av diesel eller bensin på anskaffelsestidspunktet. Miljøkostnadene beregnes ved enhetspriser som også er angitt i direktivets vedlegg (artikkel 6).
Medlemsstatene velger selv hvordan direktivet skal implementeres. Det er ingen krav til årlig rapportering, men Kommisjonen utarbeider annet hvert år en rapport om utviklingen og hvilken effekt direktivet har hatt for å redusere utslippene. På grunnlag av den teknologiske utviklingen kan Kommisjonen foreta mindre endringer i grunnlaget for beregning av levetidskostnader av utslipp, jf. artikkel 7 og direktivets vedlegg.