3 Administrative konsekvenser

Før støtteordningen kan settes i verk må den notifiseres og godkjennes av ESA. Olje- og energidepartementet legger ikke opp til å foreta lovendringer for å etablere støtteordningen. Det må imidlertid etableres et regelverk for støtteberettigede anlegg, forhåndsbestemte prosedyrer og oppfølging.

Det må blant annet etableres regler for beregning av støtteberettiget produksjon fra vannkraftanlegg over 3 MW. For biokraft må det etableres regler som sikrer at det kun tildeles støtte til den delen av produksjonen som er basert på biomasse. For alle teknologier må det etableres prosedyrer for avregning av støtten ved utfasing som følge av høy kraftpris. Det vil bli etablert prosedyrer for måling av produksjon og avregning av tilskuddsbeløp. Det må etableres kriterier for håndtering av eventuell kø.

Det legges opp til at Enova forvalter ordningen innenfor de finansielle rammene som er omtalt i kapittel 2.2.

3.1 Nærmere om notifisering av støtteordningen

Produsentene av fornybar energi vil oppnå en økonomisk fordel ved innføring av den nye støtteordningen. Denne fordelen vil virke konkurransevridende, og dette er i strid med hovedreglene i EØS-avtalens statsstøtteregelverk, jf. avtalens artikkel 61(1).

EØS-avtalen åpner likevel for å godkjenne støtteordningen, dersom den følger miljøretningslinjene som er fastsatt av EU. Disse retningslinjene har som formål å fremme konkurranseevnen til miljøvennlige tiltak, og åpner for å kunne gi driftsstøtte, så lenge tiltakene ikke overkompenseres. Det vil si at produsentene bare kan kompenseres for merkostnader ved produksjon av fornybar energi.

På grunn av at støtten skal begrenses til merkostnader, og at kostnadsstruktur og -nivå er ulike for teknologiene, har Olje- og energidepartementet lagt til grunn at det er nødvendig å differensiere nivået på tilskuddene mellom teknologiene for å få mest mulig ny kraftproduksjon. Dette har vært et viktig hensyn ved utformingen av ordningen.

Olje- og energidepartementet vil notifisere ordningen til ESA før den settes i kraft. ESA vil vurdere hvorvidt vilkårene i miljøretningslinjene er oppfylt. ESAs behandlingstid er vanskelig å anslå. Det er satsene på påslaget og overgangsordningen som vil være hovedproblemstillingen i forhold til ESA. Tidligste tidspunkt for ikrafttredelse er 1. januar 2008.

3.2 Om innmatingsordninger i andre land

Den nye støtteordningen har klare likhetstrekk med såkalte feed-in-tariffer (innmatingstariffer), som er den mest utbredte typen støttesystem for fornybar elektrisitet i Europa. Av i alt 25 EU-land har 15 land innført ulike former for innmatingstariffer. Disse inkluderer blant annet Danmark, Tyskland, Spania, Nederland og Hellas. Nederlandske myndigheter har varslet at deres støtteordning skal avvikles.

Et generelt trekk ved disse støtteordningene er at energiselskaper, vanligvis nettselskaper, må betale en gitt pris over flere år til nasjonale produsenter av fornybar elektrisitet. Prisen gis enten som en fast pris per kWh eller et fast påslag per kWh i tillegg til vanlig pris for elektrisiteten. Kostnadene for slike ordninger dekkes normalt av kraftleverandørene i forhold til deres elektrisitetssalg.

Det er betydelige forskjeller mellom støtteordningene basert på innmatingstariffer i ulike land, blant annet knyttet til finansieringsopplegg og støttesatser. Støttesatsene varierer fra land til land, og settes ut fra nasjonale kostnadsnivåer og forhold. De fleste ordningene har differensierte satser for ulike teknologier.

Den norske ordningen skiller seg fra ordningene i de fleste andre land ved at den blir finansiert gjennom en kombinasjon av et påslag på nettariffen til hver forbruker, og overføringer over statsbudsjettet gjennom avkastningen fra et statlig fond. Nederland har hatt et lignende opplegg for finansieringen. Et annet viktig skille er at det ofte er nettselskapene som forvalter støtteordningene, mens det i Norge er Enova som får forvaltningsansvaret. Den norske ordningen er i tillegg rammestyrt.

Flere støtteordninger, blant annet den danske og den nederlandske, er godkjent av EU-kommisjonen som å være i overenskommelse med EUs rammebestemmelser for statsstøtte til miljøformål. Andre støtteordninger, blant annet den tyske innmatingstariffen, er ikke ansett å utgjøre statsstøtte og er derfor lovlig i forhold til EUs statsstøtteregelverk.