2 Bakgrunn

2.1 Innledning

Petroleumsproduksjonen fra enkelte av feltene på norsk kontinentalsokkel har opphørt eller er i ferd med å opphøre. Det er fattet beslutning om hvordan installasjonene på Nordøst-Frigg, Odin, Mime, Tommeliten Gamma og Lille-Frigg skal disponeres. Det vises til St prp nr 36 (1994-95), St prp nr 50 (1995-96), St prp nr 15 (1996-97) og St prp nr 53 (1999-2000). Rørledningen fra Nordøst-Frigg ble besluttet etterlatt, mens beslutningene om disponering av rørledningene fra Odin, Mime, Tommeliten Gamma og Lille-Frigg ble utsatt inntil nærmere utredninger forelå.

Departementet satte i 1996 i gang et treårig utredningsprogram for å bedre beslutningsgrunnlaget for endelig disponering av rørledninger i petroleumsvirksomheten, jf St prp nr 50 (1995-96) og St prp nr 58 (1995-96). Samtidig opplyste departementet at det ikke ville bli tatt noen beslutning om endelig disponering av rørledninger før utredningen forelå. Utredningsprogrammet ble avsluttet høsten 1999, og resultatene sammenfattet i en egen rapport. Formålet med denne sammenfatningsrapporten er å dokumentere kunnskapsstatus for de enkelte fagfelt og sammenfatte de prosjekter som er gjennomført gjennom utredningsprogrammet. Dokumentet skal også kunne tjene som et grunnlag for valg av framtidige disponeringsløsninger for utrangerte rørledninger og kabler. Det redegjøres i kapittel 3.2 nærmere for resultatene fra utredningsprogrammet. I kapittel 3.3 presenteres de viktigste høringsuttalelser til sammenfatningsrapporten.

Fra utredningsprogrammet ble satt i gang og fram til i dag er flere disponeringssaker for utrangerte rørledninger og kabler oversendt fra operatørselskapene til departementet. I kapittel 5 i denne meldingen behandles disponeringssaker for rørledninger og kabler knyttet til feltene Odin, Øst-Frigg, Lille-Frigg og Frøy, som alle er lokalisert i Frigg-området i den midtre delen av Nordsjøen. Videre behandles rørledninger og kabler knyttet til Mime, Tommeliten Gamma og en rekke rørledninger og kabler tatt ut av bruk som følge av utbyggingen av Ekofisk II. Disse rørledningene og kablene er lokalisert i Ekofisk-området i den søndre delen av Nordsjøen.

Departementet vil i St. prp. nr. 1 (2000-2001) Olje- og energidepartementet omtale nærmere hvilke disponeringssaker som i fremtiden vil bli forelagt Stortinget.

2.2 Rørledninger og kabler på norsk sokkel

Ifølge Oljedirektoratets database er det per 1. januar 2000 om lag 9300 kilometer rørledninger knyttet til transport av olje og gass på norsk sokkel, samt transport fra Norge til Storbritannia og kontinentet. Disse fordeles med vel 7400 kilometer eksportrørledninger, hvorav gassrørledningene utgjør majoriteten, og knapt 1900 kilometer feltrørledninger (feltinterne rørledninger og mindre rørledninger mellom nærliggende felt). Omlag 6200 kilometer av rørledningene befinner seg i norsk sektor, og de resterende 3100 kilometerene er de deler av eksportrørledningene som befinner seg i utenlandske sektorer.

Kilde: (Oljedirektoratet)

Omlag 1/3 av eksportrørledningene er grøftet, tildekket eller steindumpet, jf tabell 2.1. Det vesentlige av disse rørstrekningene ligger på grunt vann på utenlandsk sokkel. I underkant av 80 pst. av alle feltrørledningene er grøftet, tildekket eller på annen måte beskyttet.

Det finnes omlag 1850 kilometer kabler i forbindelse med petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Kablene er i hovedsak installert sammen med feltrørledningene, men kan ha egne traséer. Kablene ligger i sin helhet i norsk sektor, og 90 pst. er nedgravd eller tildekket.

Utfasing av rørledninger

Prosjektert brukstid (designlevetid) for rørledninger og kabler på norsk kontinentalsokkel kan variere. Den lengste prosjekterte brukstiden er til 2050, og gjelder for en stor del de store eksportrørledningene for olje og gass til kontinentet. Brukstiden til disse eksportsystemene kan trolig bli forlenget ved behov.

En stor andel av feltrørledningene, som i hovedsak har kortere brukstid, planlegges å tas ut av bruk allerede de nærmeste 15 årene. Det antas imidlertid at også brukstiden for flere av disse kan forlenges ved behov.

En oversikt utarbeidet av Oljedirektoratet viser at vel 400 kilometer stålrørledninger og vel 20 kilometer fleksible rørledninger er tatt ut av drift på grunn av produksjonsopphør eller utfasing av infrastruktur. Ytre rørdiameter varierer mellom 2” og 36”. I tillegg er knappe 100 kilometer kabel tatt ut av drift. Nedstengte rørledningssystem utgjør knapt 6 pst. av totalt antall kilometer rørledning som er installert. Majoriteten av rørledningssystemene som er tatt ut av drift er lokalisert i Ekofisk-området og Frigg-området.

Vel 80 pst. av rørledningene som er tatt ut av bruk er nedgravd mens resterende 20 pst. ligger rett på sjøbunnen. Rørledninger lokalisert i Ekofisk-området er i hovedsak nedgravd med 1 meters overdekning.

2.3 Regelverk for fjerning av innretninger

Nasjonale regler om disponering av utrangerte innretninger (installasjoner og rørledninger) finnes i lov av 29. november 1996 nr 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven), forskrift til petroleumsloven og lov av 25. april 1986 nr. 11 om tilskudd til fjerning av innretninger på kontinentalsokkelen (fjerningstilskuddsloven).

Petroleumsloven

Petroleumsloven kapittel 5 omhandler avslutning av petroleumsvirksomheten. Etter dette skal rettighetshaver legge fram en avslutningsplan før bruken av en innretning endelig opphører. Avslutningsplanen skal inneholde forslag til disponering av innretningen. For rørledninger og kabler kan slik disponering bl a være videre bruk i petroleumsvirksomheten, annen bruk, hel eller delvis fjerning eller etterlating. For andre innretninger (installasjoner) vil bindende internasjonale regler begrense valgmuligheten. Med utgangspunkt i planen fatter departementet vedtak om disponering og fastsetter en frist for gjennomføring av vedtaket. I vurderingen som legges til grunn for vedtaket skal det bl.a. legges vekt på tekniske, sikkerhetsmessige, miljømessige og økonomiske forhold, og hensynet til andre brukere av havet.

I henhold til petroleumslovens § 5-4 er rettighetshaver eller eier ansvarlig for skade eller ulempe som en etterlatt innretning måtte volde dersom det er utvist forsett eller uaktsomhet fra rettighetshaverens eller eierens side, med mindre departementet bestemmer noe annet. Som et alternativ til at rettighetshaver eller eier skal være ansvarlig for en etterlatt innretning, kan det avtales at staten overtar ansvaret mot en avtalefestet økonomisk kompensasjon. Det vises for øvrig til Ot prp nr 43 (1995-96).

Fjerningstilskuddsloven

Utgiftene til fjerning av innretninger på kontinentalsokkelen fordeles etter fjerningstilskuddsloven mellom staten og rettighetshaverne, da sistnevnte ikke får rett til fradrag for slike utgifter i skatteregnskapet. I steden får rettighetshaverne et tilskudd når endelig disponering finner sted, jf Ot prp nr 91 (1998-99). Ifølge lovens § 5 er det rettighetshavernes kostnadsandel, lik eierandel, som skal legges til grunn ved beregning av tilskuddets størrelse. Statens andel av fjerningsutgiftene skal etter loven også omfatte samtlige utgifter som forholdsmessig faller på statens egne økonomiske andeler (SDØE) av de aktuelle innretninger.

Internasjonale regler

I følge FNs havrettskonvensjon av 1982 skal alle innretninger og anlegg som ikke lenger er i bruk fjernes for å trygge sikkerheten for skipsfarten, idet det tas hensyn til allment godtatte internasjonale standarder som for dette formål er fastsatt av den kompetente internasjonale organisasjonen. Ved fjerning skal det også tas tilbørlig hensyn til fiske, vern av marint miljø og andre staters rettigheter og plikter.

Den internasjonale sjøfartsmyndigheten (IMO) har vedtatt relevante retningslinjer. Disse retningslinjene omfatter imidlertid ikke rørledninger.

OSPAR (konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav) har fastsatt regler for fjerning og disponering av utrangerte innretninger (installasjoner og rørledninger) til havs. Sommeren 1998 ble det fattet et bindende vedtak i OSPAR om forbud mot dumping av utrangerte installasjoner til havs. Fra forbudet gjelder unntak for visse installasjoner eller deler av installasjoner dersom en samlet vurdering i det enkelte tilfellet viser at det er overveiende grunner for sjødisponering. Vedtaket er gjeldende fra 9. februar 1999. St prp nr 8 (1998-99) redegjør nærmere for vedtaket og de unntakene som gjelder. (Vedtaket gjelder ikke rørledninger og kabler.)

OSPAR-konvensjonen har ikke forbud mot disponering til havs av utrangert rørledninger og kabler. Sjødisponering kan imidlertid bare finne sted etter at tillatelse er gitt av kompetente myndigheter i de enkelte land. Tillatelse skal ikke gis hvis rørledningen eller kabelen inneholder stoffer som kan medføre fare for menneskelig helse eller skade på miljøet. Valg av disponeringsalternativ må avgjøres i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av en bred vurdering der kostnader ses i forhold til konsekvensene for miljøet, fiskeriene og andre brukere av havet, og hensyn tas til blant annet internasjonale vedtak og retningslinjer. For en mer grundig gjennomgang av det øvrige regelverket og internasjonale retningslinjer som kommer til anvendelse vises det til St prp nr 36 (1994-95).