8 Samarbeid med offentlige aktører

Offentlig sektor har en sentral rolle sompålegger, tilrettelegger og partner ved innhenting, systematisering og deling av industridata. Store datamengder av høy kvalitet hentes inn av offentlige etater fra private aktører. Data det offentlige besitter har stor verdi for privat sektor. I ekspertgruppens mandat er det eksplisitt trukket frem at “Ekspertgruppen kan også komme med forslag til hva som ev. anbefales løst innenfor offentlig-privat samarbeid”.

Det er viktig å understreke at det etter ekspertgruppens syn verken er ønskelig eller gitt av mandatet for gruppen å foreslå nye reguleringer eller pålegg om rapportering av private data til det offentlige, enten disse deles videre eller ikke. Innhenting og videre deling av private data må være hjemlet. Det rettslige grunnlaget for deling av data faller utenfor ekspertgruppens mandat.

Ekspertgruppen mener imidlertid det offentliges rolle som tilrettelegger og partner for deling av næringslivsdata bør tydeliggjøres og i noen tilfeller styrkes.

Rollen som tilrettelegger og partner:

Deler av offentlig sektor er aktive tilretteleggere og har utviklet effektiv infrastruktur for sikker deling av private data med:

• Virksomheten som har levert data (gir virksomheten tilgang til egne data)
• Grupper av virksomheter som deler data, eller måler seg mot hverandre (benchmark)
• Virksomheter som bruker data fra næringslivet til å utvikle tjenester, for eksempel analyseselskaper

Mye datadeling fra offentlige etater skjer med utgangspunkt i data som kreves inn for å utøve kontroll (for eksempel med høsting av naturressurser), innkreving av skatter og avgifter og i forbindelse med kunnskapsproduksjon/forskning.

Rollen som tilrettelegger ivaretas ulikt mellom de offentlige aktører. Årsaken kan være mangefasettert. På noen områder, som finans, er offentlige etater langt fremme i utviklingen, båret frem av internasjonale avtaler og regelverk som er implementert i norsk lovgivning. Da energiloven ble endret i 1992, og en fikk etablert finansiell handel/kraftbørs, ble det etablert nye sett med regler om krav til åpenhet og deling av data fra og i energisektoren. Dette var regelverk, utviklet i dialog med næringslivet, som var helt avgjørende for at eksempelvis markedsplasser for handel med energi kunne fungere.

Andre offentlige aktører har imidlertid ikke kommet like langt, og det kan være mange årsaker til dette. For det første arbeides det mange steder i offentlig sektor med datasystemer som ikke håndterer sammenstilling, bearbeiding og videre deling av data, og det er opparbeidet for høy teknisk gjeld til at dette kan implementeres effektivt. For det andre kan mangel på hjemler, eller en overforsiktig tilnærming til hjemmelsgrunnlag, gjøre at mange vegrer seg for å dele, selv om det teknisk er mulig. Sist, men ikke minst kreves det innsats å dele data, selv om både systemer og lovverk skulle være tilrettelagt. Dette kan føre til at deling nedprioriteres, enten fordi det ikke finnes økonomiske insentiver til å bruke ressurser på det, eller i enkelte tilfeller fordi det å dele kan bety at man ikke kan forsvare å selv lage nye tjenester.

I bransjer som sjømat blir all produksjon nøye registrert av omsyn til statens kontrollbehov. Kombinert med data fra eksport finnes det derfor rike datamengder forvaltningen og næringen kan bruke i og for denne bransjen. Innen andre næringer, eksempelvis reiseliv, finnes det ikke slike datakilder.

Mange offentlige etater har, eksklusivt eller i tillegg til en rolle som tilrettelegger også en rolle som partner for ulike deler av næringslivet. Dette kan enten gis uttrykk gjennom at etater er deltaker i samarbeidsorganer, som OPS-samarbeidene, eller som del av en verdikjede som kunde eller tilbyder av produkter og tjenester. Slike samarbeidskonstellasjoner kan også bidra til å fasilitere deling, enten gjennom kriterier i kundeforhold/anbudsprosesser, eller som en stemme i samarbeidsorganer.

Ekspertgruppen håper og tror at mye av innholdet i denne rapporten også kan være relevant for offentlig sektor. Selv om både størrelse på virksomhet, oppdrag og struktur vil være forskjellig mellom ulike virksomheter, enten de er offentlige eller private, er mange av utfordringene og tiltakene man kan iverksette de samme. Offentlige myndigheter og institusjoner kan også gjerne delta i datadelingsinitiativ med det private næringsliv basert på frivillighet, etter samme retningslinjer og vilkår som beskrevet for deling mellom private og næringsaktører. Data som deles med det offentlige på slike premisser, vil imidlertid ikke kunne deles videre på samme måte som for data innhentet med hjemmel i lov.

I tillegg finnes det tiltak som kan vurderes spesifikt for offentlig sektor, som ledd i å være en enda sterkere partner og bidragsyter for næringslivet i deling av industridata.

Ekspertgruppen mener det er behov for nærmere kartlegging av dataforvaltning og deling i offentlig sektor. Dette kunnskapsgrunnlaget vil styrke mulighetene for å justere krav og forventninger til offentlige etater sin rolle som tilrettelegger og partner for deling næringslivsdata.

På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet kartla Agenda Kaupang i 2020 hvordan kommunene forvalter og deler egne data i rapporten «Dataforvaltning og -deling i kommunene»32.

I begrunnelsen for å gjennomføre kartleggingen uttalte departementet følgende: «Det er et mål å få til mer næringsutvikling og innovasjon basert på kommunenes dataressurser. Etter hvert som kommunene digitaliserer sine tjenester og gjør kommunale data tilgjengelige, kan både bedrifter og andre deler av offentlig sektor utvikle løsninger og produkter det er etterspørsel etter nasjonalt og internasjonalt. Dette forutsetter at kommunene forvalter sine data, og at data gjøres tilgjengelig på en måte som er egnet for gjenbruk og viderebruk».

Ekspertgruppen er også kjent med at departementet har satt ned et offentlig utvalg for å vurdere en mer helhetlig regulering av viderebruk av offentlig informasjon. Utvalget vil blant annet vurdere om enkelte bestemmelser om viderebruk bør tas ut av offentlighetsloven og inn i nytt regelverk, gjennom en aktiv tilgjengeliggjøringsplikt for offentlig informasjon.

Ekspertgruppen mener det parallelt med dette arbeidet er behov for videre kartlegging av dataforvaltning og deling i offentlig etater, også ut over kommunesektoren. Kartleggingen vil styrke kunnskapsgrunnlaget og klargjøre mulighetene for å justere krav og forventninger til offentlige etater sin rolle som tilrettelegger og partner for deling av næringslivsdata.

Kartleggingen bør gjennomføres med utgangspunkt i blant annet følgende problemstillinger:

• Hvordan arbeider offentlige etater med å tilrettelegge for god dataforvaltning, gjenbruk og videre bruk for næringslivet?
• Hva kjennetegner beste praksis på feltet?
• Hvilke utfordringer/barrierer opplever etater som er lengst fremme når det gjelder dataforvaltning, gjenbruk og videre bruk?
• Gitt utfordringsbildet, hva må til for at etatene bedre skal kunne tilrettelegge data for videre bruk av næringslivet?

I forlengelse av en slik kartlegging bør det arbeides for at offentlige etater har tilnærmet lik praksis med å tilrettelegge data for næringslivet, og det bør bygges videre på veiledningsarbeidet til nasjonalt ressurssenter for deling av data.