3 Vi skal styrke forutsetningene for digitaliseringen

For å lykkes med digitaliseringen av samfunnet vårt, er det noen forutsetninger som må være på plass. Disse danner fundamentet for den digitale utviklingen. Med et solid fundament kan vi enklere sette fart på arbeidet innenfor innsatsområdene vi vil prioritere fremover.

3.1 Forsterke styring og samordning i offentlig sektor

Forstørr bilde

Mål

Regjeringen vil frem mot 2030 sikre sterkere styring og samordning av digitaliseringen på tvers av sektorer, slik at vi utnytter det store potensialet vi i dag har. Vi skal skape sterke synergier mellom norsk og europeisk digitaliseringspolitikk. Regjeringen ønsker et taktskifte i digitaliseringen av offentlig sektor.

Vi skal ha en offentlig sektor som tilbyr bedre, mer sammenhengende digitale tjenester til innbyggere og næringsliv. Vi skal bruke digitalisering til avbyråkratisering og sørge for at fagfolk får brukt mer av kompetansen sin til å gi gode tjenester til folk. Vi skal innføre personellbesparende teknologi gjennom tillitsbasert og involverende digitalisering.

3.1.1 Forsterket styring av digitaliseringspolitikken

Status

Flere samfunnsutfordringer må løses på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Digitalisering er et verktøy for å løse disse. For at innbyggere og næringslivet skal oppleve sammenhengende og helhetlige digitale tjenester, må hele offentlig sektor, uavhengig av om det er statlige eller kommunale virksomheter samarbeide om utviklingen av tjenestene.

For å utnytte mulighetene i nye teknologier og digitalisering bedre, er det derfor nødvendig å vurdere hvordan man styrer og samordner digitalisering på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Det er også nødvendig å styrke samarbeidet mellom offentlig og privat sektor. I januar 2024 opprettet regjeringen Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Departementet har blant annet et hovedansvar for utvikling og samordning av digitaliseringspolitikken som favner både privat og offentlig sektor, og skal være en pådriver for å utvikle nye offentlige digitale løsninger. For å lykkes med dette er det nødvendig med et utstrakt samarbeid med flere aktører.

KS er regjeringens samarbeidspartner i digitaliseringsarbeidet i offentlig sektor og har blant annet ansvaret for å oppnevne kommunal sektors representanter til nasjonale råd, utvalg og digitaliseringsprosjekter. Det er viktig at KS samordner kommunal sektor på digitaliseringsområdet i møte med stat og næringsliv.

Statlige virksomheter skal i henhold til digitaliseringsrundskrivet følge prinsipper for samordning med og involvering av kommunal sektor i nasjonalt digitaliseringsarbeid som berører kommunal sektor. Prinsippene er likeverdighet og innflytelse, representativitet og involvering hele veien.

Sammenhengende og helhetlige tjenester på tvers av stat og kommune forutsetter digital modenhet hos alle. Det varierer hvor langt kommunene har kommet i digitaliseringsarbeidet, og mangel på kompetanse og kapasitet øker faren for at små kommuner havner utenfor det digitale felleskapet.

Samarbeid mellom offentlig og privat sektor er viktig for at vi skal få utnyttet ressursene godt. Digital samhandling offentlig privat (DSOP) er et eksempel på et vellykket samarbeid.

Regelverket setter rammer for digitaliseringen. Det er derfor viktig å vurdere regelverket tidlig i arbeidet med digitaliseringstiltak. Regelverket skal sikre grunnleggende rettigheter, blant annet retten til privatliv, ytringsfrihet og ikke-diskriminering. Det kan være utfordrende at teknologiutviklingen går raskere enn regelverksutviklingen, og at regelverket ikke er teknologinøytralt eller ikke dekker nye behov. Videre kan det oppstå tvil om hvilket handlingsrom regelverket gir.

Digitaliseringstiltak kan gjøre det nødvendig å vurdere om rettstilstanden må eller bør endres. I tillegg er det alltid nødvendig å ta hensyn til hvordan grunnleggende rettigheter kan ivaretas i vurderingene av hva som bør digitaliseres, hvilken teknologi som bør brukes, og om gapet mellom eksisterende og nødvendig regulering krever videre regelverksutvikling. Riksrevisjonen har pekt på at offentlig sektor deler data allerede, men at det er et stort potensial for å dele mer. For å dele mer data, forutsettes det blant annet at juridiske problemstillinger er avklart, og at personvernet er ivaretatt.

Retning frem mot 2030

For å styrke samordningsrollen til Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet skal regjeringen videreutvikle eksisterende virkemidler på digitaliseringsområdet og utvikle nye. Flere aktører og virkemidler kan inngå i dette arbeidet, blant andre Digdir, Skate, Stimulab, medfinansieringsordningen, digitaliseringsrundskrivet og annet regelverk. Viktige grep i samordningen er også å utvikle felles standarder og arkitekturer, og bidra til økt bruk av fellesløsninger. Digitalisering gir også økt behov for å ivareta tverrgående hensyn og investeringer på tvers av sektorer, derfor må vi få på plass mekanismer som muliggjør dette.

Regjeringen vil sørge for en helhetlig og langsiktig prioritering av digitaliseringstiltak i offentlig sektor. Prioriteringen skal bygge på en samlet oversikt over digitaliseringsinitiativ i sektorene, gi forutsigbarhet og vise retning. Den skal bygge på faglige anbefalinger, konsistente og transparente kriterier, og ha et flerårig perspektiv. Prioriteringen skal sikre at midlene går til de områdene med størst behov og som gir størst gevinst for samfunnet.

For å bidra til at det gjennomføres enda flere lønnsomme digitaliseringstiltak, vil regjeringen styrke medfinansieringsordningen. Ordningen er et godt etablert og lite byråkratisk virkemiddel med mål om å realisere samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak som ellers ikke ville blitt gjennomført.

Når offentlige virksomheter samarbeider om digitaliseringstiltak, er det krevende å finne modeller for kostnadsdeling og gevinstberegning, inkludert insentivmekanismer for å jobbe på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Aktører som gjør investeringer, er ikke nødvendigvis de samme som får gevinstene. For eksempel vil deling av data og løsninger på tvers av offentlig sektor ofte gi kostnader hos den som utvikler løsningen, mens gevinstene kommer hos andre. Et tiltak for å møte denne utfordringen er å etablere gode modeller for kostnadsdeling og gevinstrealisering i tverrgående digitaliseringstiltak. DFØ har derfor fått i oppdrag å kartlegge ulike modeller for kostnadsdeling på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer og erfaringer med modellene.

KS har sammen med sine medlemmer etablert en rekke råd og utvalg som skal bidra til å koordinere og samordne digitaliseringsarbeidet i kommunesektoren. Den strategiske samordningen foregår i dag gjennom en samstyringsstruktur for digitalisering. KS’ oppdrag skal løses i tett samarbeid med regionale digitaliseringsnettverk. Nettverkene eies og styres av kommunene, og har en viktig oppgave med å bidra til kompetanseheving, erfaringsdeling og utbredelse av felles løsninger. Digitaliseringsnettverkene har også en rolle i innføringen av nasjonale fellesløsninger og -tjenester til bruk i kommunal sektor. Det bør etableres modeller som bidrar til økt gjennomføringskraft av digitalisering i kommunal sektor. Digitaliseringsnettverkene spiller en viktig rolle i dette arbeidet.

De fleste kommuner jobber aktivt med IKT-prosjekter, men noen kommuner har lavere aktivitet. Regjeringen er opptatt av at de digitale forskjellene mellom kommunene ikke blir for store. Bedre samarbeid om digitalisering på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer er nødvendig for effektiv ressursutnyttelse og bedre tjenester. Regjeringen vil derfor styrke samarbeidet med KS om digitalisering på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.

DSOP har bidratt til at vi har klart å realisere store gevinster for innbyggere, næringsliv og offentlig sektor gjennom samarbeid og samhandling. Et eksempel er ordningen med samtykkebasert lånesøknad. Regjeringen vil identifisere nye områder for samarbeid om digitalisering mellom offentlig, privat og frivillig sektor.

Regjeringen vil styrke arbeidet med digitaliseringsvennlig regelverk. For å utvikle gode digitale tjenester, må vi legge til rette for tverrfaglig samarbeid fra start, slik at tjenestene og regelverket utvikles samtidig. Utviklingsarbeidet må foregå i skjæringspunktet mellom språk, jus og teknologi. Regelverket må være utformet slik at digitaliseringstiltakene lar seg gjennomføre rent teknisk, samtidig som digitaliseringstiltakene må følge regelverket. Dette samspillet er nødvendig for å styrke arbeidet med digitaliseringsvennlig regelverk og klart språk. Nasjonalt ressurssenter for deling og bruk av data i Digdir er et sentralt tverrfaglig miljø for arbeidet med digitaliseringsvennlig regelverk. For å kunne bistå alle sektorer med utvikling av digitaliseringsvennlig regelverk, bør kapasiteten i ressurssenteret økes.

Regjeringen vil

• styrke samordningen av, og gjennomføringskraften i digitaliseringstiltak som går på tvers av sektorer
• sørge for en helhetlig og langsiktig prioritering av digitaliseringstiltak i offentlig sektor
• styrke medfinansieringsordningen for samfunnsøkonomisk lønnsomme statlige tiltak
• identifisere nye områder for samarbeid om digitalisering mellom offentlig og privat sektor
• videreutvikle samarbeidet med KS om digitalisering i offentlig sektor
• få på plass veiledning om regelverksutvikling innen digitalisering, datadeling og KI
• styrke arbeidet med digitaliseringsvennlig regelverk og klart lovspråk

3.1.2 Skape synergier mellom norsk og europeisk digitaliseringspolitikk

Status

EU har en ambisiøs digitaliseringspolitikk basert på den overordnede strategien Digital Decade. Regelverk, finansiering og kompetanseutvikling gjennom programmer er viktige virkemidler for å nå strategiens mål. I tillegg til dette utvikles det mye europeisk sektorregelverk som legger føringer for, og bygger opp under, digitalisering innenfor de ulike samfunnssektorene. I en krevende geopolitisk kontekst ønsker EU å være en global aktør på teknologifeltet. EU utfordrer de store globale teknologiselskapene gjennom regulering på en måte enkeltland som Norge ikke kan.

Svært mye av EUs politikk på digitaliseringsfeltet påvirker Norge. Det meste av regelverket blir norsk rett gjennom EØS-avtalen, og Norge deltar i flere EU-programmer. DIGITAL-programmet representerer et fellesløft for å øke europeiske bedrifters konkurransekraft, sikre bedre og mer effektive løsninger for offentlig sektor, danne grunnlag for en grønn omstilling og styrke Europas digitale sikkerhet og suverenitet. Strategien for norsk deltakelse i DIGITAL angir mål og hovedprioriteringer for Norges deltakelse i programmet, og konkrete innsatsområder som skal sikre at vi får mest mulig ut av deltakelsen. Også andre EU-programmer understøtter ambisjonene på digitaliseringsfeltet, for eksempel EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont Europa.

Vi samarbeider også tett med våre nordisk-baltiske naboland på digitaliseringsområdet, særlig innenfor rammene av Nordisk ministerråd. Nordisk ministerråd arbeider for felles nordiske løsninger på områder der de nordiske landene kan oppnå bedre resultater ved å samarbeide enn ved å løse oppgavene hver for seg. Det nordiske samarbeidet gjør også at landene våre kan ha en felles stemme inn mot EU.

Retning frem mot 2030

Det er viktig å skape sterke synergier mellom norsk og europeisk digitaliseringspolitikk. Gjennomføring av regelverk fra, og samarbeid med EU kan bidra til å utvikle norsk digitaliseringspolitikk. EU har for eksempel vedtatt en rekke regelverk som legger til rette for deling av data de siste årene. Å gjennomføre disse regelverkene i norsk rett kan medvirke til at vi når norske politiske mål om økt verdiskaping med data.

Gjennom DIGITAL-programmet kan Norge blant annet få tilgang til infrastruktur og ekspertise som er nyttig for norske aktører. Det er potensial for å få med flere norske aktører i DIGITAL-programmet.

EØS-samarbeidet forutsetter at EØS-avtalen kontinuerlig oppdateres med EØS-relevant EU-regelverk. Utvalget for utredning av erfaringer med EØS-avtalen mener det er en betydelig utfordring at EØS-etterslepet har vokst gjennom den siste tiårsperioden, og at Norge må bidra til å få etterslepet ned. Som et ledd i arbeidet med å redusere etterslepet mener utvalget at Norge bør se på muligheten for å standardisere og dermed effektivisere arbeidet med EØS-tilpasninger.

Tett oppfølging av regelverksutvikling og politikk i EU bidrar til at vi kan være bedre forberedt på juridiske endringer som vil gjelde også i Norge. En mer proaktiv og samordnet tilnærming til arbeidet i EU kan dessuten gi oss mulighet til å påvirke regelverks- og politikkutformingen. Regjeringen vil følge med på regelverksutviklingen i EU og gjennomføre vedtatt EØS-relevant EU-regelverk raskt, blant annet for at norsk næringsliv skal ha de samme konkurransevilkårene som resten av Europa har.

Tabell 3.1 Sentrale regelverk om digitalisering i EU*

*Regelverkene er på ulike stadier i EUs regelverksprosess og i gjennomføringen i norsk rett.

Regjeringen vil

• delta aktivt i utformingen av EUs fremtidige langtidsprogrammer på digitaliseringsområdet
• redusere etterslepet på gjennomføringen av vedtatt EØS-relevant EU-regelverk om digitalisering i norsk rett
• gjennomføre en helhetlig vurdering av Norges deltakelse i EUs fremtidige langtidsprogrammer

3.1.3 En samordnet og innovativ offentlig sektor for innbyggere og næringsliv

Status

Innbyggerne er alt i alt fornøyde med statlige og kommunale tjenester, men den gjennomsnittlige tilfredsheten har gått ned siden 2017. Selv om endringene ikke har vært så store fra år til år, var tilfredsheten i 2023 på det laveste nivået siden 2010. Brukerne opplever ofte at tjenestetilbudet er lite sammenhengende. Flere offentlige virksomheter jobber derfor målrettet med å skape sammenheng i tjenestetilbudet, for eksempel gjennom arbeidet med sammenhengende tjenester innenfor de syv utvalgte livshendelsene.

Gjennom å samhandle på tvers av sektorer, forvaltningsnivåer og bransjer kan vi få til sammenhengende tjenester. Prinsippene som er etablert for samarbeid mellom statlig og kommunal sektor om digitalisering, har bidratt til bedre samarbeid og flere felles prosjekter, men mange av disse gjelder én statlig fagsektor i samarbeid med kommunal sektor. Et eksempel på et tverrgående samarbeid er DigiUng.

Digitalisering gir store muligheter for å utvikle helse- og omsorgstjenesten til det beste for alle. Det er et mål at både innbyggere og helsepersonell skal ha sikker tilgang til relevant helseinformasjon når de trenger det. Hovedansvaret for digitalisering ligger hos aktørene i helse- og omsorgssektoren. Digital samhandling, styrket helhetlig informasjonsforvaltning og økt standardisering skal sørge for at oppdaterte helseopplysninger er sikre, av god kvalitet og lett tilgjengelige. Regjeringens strategi for digitalisering i helse- og omsorgstjenesten er presentert i Meld. St. 9 (2023–2024) Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

For å kunne innføre digitale tjenester og automatisere tjenester er vi avhengige av at innbyggerne har tillit til forvaltningen. En suksessfaktor i arbeidet med å utnytte nye teknologier er også at virksomhetene evner å involvere medarbeidere og tillitsvalgte. Innføring av ny teknologi kan kreve endrede arbeidsformer og nye kompetansebehov. Tillitsreformen er tett koblet til regjeringens ambisjon om å utnytte teknologi og digitalisere offentlig sektor. Målet er å gi mer velferd og bedre tjenester til innbyggere og næringsliv. Dersom folk opplever at tjenestene har høy kvalitet, vil de få større tillit til offentlig sektor. For å kunne ta ut gevinster, frigjøre tid i førstelinjen og bevare folks tillit til offentlige sektor må vi sette digitalisering på agendaen i partssamarbeidet både lokalt og sentralt.

Retning frem mot 2030

Det skal bli enklere for innbyggere, næringsliv og frivillige organisasjoner å samhandle med offentlig sektor. De skal oppleve sammenhengende og helhetlige digitale tjenester, uavhengig av hvem som tilbyr dem. Aktørene må samarbeide for at vi skal kunne nå denne ambisjonen. Tjenestene skal inngi tillit, være universelt utformet og i større grad være tilpasset individuelle behov. Tjenester til barn og unge skal være alderstilpasset. De tillitsvalgte i offentlige virksomheter skal være en betydelig bidragsyter i utviklingen av tjenestene.

Forstørr bilde

Innbyggerne skal få korrekt og klar informasjon om sine rettigheter, plikter og muligheter. Det offentlige Norge har i dag mange nettsteder, portaler og digitale tjenester rettet mot brukerne. Mylderet av kommunikasjonskanaler gjør det vanskelig for folk å finne, forstå og bruke informasjon fra det offentlige. Erfaringer fra arbeidet med livshendelsen «Alvorlig sykt barn» viser at familier med alvorlig syke barn i gjennomsnitt bruker 19 timer i uken på å finne frem i informasjonsmengden og koordinere tjenester fra offentlig sektor.

Arbeidet med sammenhengende tjenester innenfor definerte livshendelser skal videreføres. Erfaringene fra arbeidet som er gjort, er nyttige å ta med seg i koordineringen og utviklingen av flere sammenhengende tjenester. En arena for utforsking av løsninger på regulatoriske utfordringer og andre hindre for samhandling kan være et nyttig verktøy.

Frivillig sektor er en bærebjelke i det norske samfunnet og har en viktig rolle på alle samfunnsarenaer. Regjeringen ønsker at frivillige organisasjoner skal bruke mest mulig tid på å skape aktivitet og minst mulig tid på papirarbeid. Derfor viderefører vi innsatsen i livshendelsen «Starte og drive en frivillig organisasjon». Målet med dette arbeidet er å legge til rette for deling og gjenbruk av data i statlig tilskuddsforvaltning og realisere prinsippet om kun én gang. Frivillige organisasjoner skal ikke måtte levere de samme opplysningene til staten flere ganger.

Regjeringen vil, i samarbeid med KS, utrede en felles inngang til generell og personlig tilpasset informasjon og til digitale offentlige tjenester. Det kan inkludere innsyn i egne personopplysninger, for eksempel relevante helseopplysninger. En slik felles inngang vil kunne sette brukeren raskt og enkelt i stand til å utføre sine plikter og til å søke om og motta ytelser. Løsningen kan også inkludere digitale personlige assistenter som gir brukeren støtte underveis i prosessen. KI kan være et verktøy til å utvikle slike assistenter.

EU-forordningen om Single Digital Gateway (SDG) skal gjøre det enklere og mer attraktivt for europeiske innbyggere og virksomheter å etablere seg i Norge, og for norske borgere og virksomheter å etablere seg i EU. Dette skal oppnås ved at 21 tjenester blir tilgjengelige digitalt på tvers av landegrensene i EU. I tillegg skal YourEurope-portalen hjelpe EU-borgere til å navigere i de offentlige systemene i andre EU-land, og dermed gjøre det enklere for dem å utøve sine rettigheter og plikter. SDG bør ses i sammenheng med tiltaket om å utrede en felles inngang til generell og personlig tilpasset informasjon og til digitale offentlige tjenester.

Digitalisering må gjennomføres slik at det offentlige kan oppfylle sine plikter etter språkloven. Det offentlige skal kommunisere klart og korrekt med innbyggerne og bruke et klart norsk eller samisk språk. Når det offentlige utvikler og tar i bruk nye IKT-verktøy og -tjenester, må arbeidet med språket være med fra et tidlig tidspunkt i planleggingen.

Ny teknologi og digitalisering kan være personellbesparende og bidra til redusert vekst i personellbehov for hele offentlig sektor. Dette kan medvirke til å øke produktiviteten i offentlig sektor. Eksempler på teknologi som kan være personellbesparende, er velferdsteknologi og robotisering av administrative funksjoner. I Nasjonal helse- og samhandlingsplan stilles det krav om at personellkonsekvenser skal utredes som del av beslutningsgrunnlaget for alle tiltak innenfor Helse- og omsorgsdepartementets sektoransvar. Regjeringen vil vurdere om det bør stilles krav om at personellkonsekvenser skal utredes som del av beslutningsgrunnlaget for alle offentlige digitaliseringstiltak.

Både innbyggere og personell skal ha sikker tilgang til relevant helseinformasjon når de trenger det. Teknologi og digitale samhandlingsløsninger skal bidra til å opprettholde eller bedre kvaliteten i behandlingen av pasienter og brukere, og legge til rette for medvirkning. I Nasjonal helse- og samhandlingsplan har regjeringen tydeliggjort aktørenes roller og ansvar for digitalisering i helse- og omsorgssektoren. Dette skal bidra til at de samlede ressursene benyttes på en god måte. Nye nasjonale behov krever raskere overgang fra planlegging til utprøving og innføring av digitale løsninger. Forslag til løsninger skal testes tidlig, slik at kursen kan justeres underveis og løsningene kan tas raskere i bruk. Helsetjenesten må utvikle og ta i bruk digitale løsninger for å frigjøre tid til pasientbehandling, forskning, utdanning og pasientopplæring, uten at det går ut over kvaliteten og pasientsikkerheten.

KI har potensial til å endre rollene internt i offentlig sektor og relasjonen mellom offentlige virksomheter og brukerne (innbyggerne, næringslivet og frivillig sektor). Hvordan dette vil utvikle seg, og hvilke effekter bruk av KI vil ha over tid, er vanskelig å beskrive i dag. Derfor må det prøves ut i praksis. KI må brukes på en etisk og forsvarlig måte, og i tråd med relevant regelverk for å sikre at bruken er rettferdig, transparent og i tråd med hvordan vi ønsker å utvikle offentlig sektor. Regjeringen vil følge med på utviklingen og fortløpende vurdere tiltak og behov for mer regulering.

Stimulab er en ordning som stimulerer til å utvikle brukerrettede løsninger der teknologi er en del av løsningen. Regjeringen vil videreutvikle ordninger som legger til rette for innovasjon i offentlige tjenester.

DFØ og Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) bistår offentlige virksomheter med å gjennomføre innovative anskaffelser. Innovative anskaffelser bør benyttes som et virkemiddel for å fremme innovasjon innen digitalisering og bruk av KI i offentlig sektor.

Regjeringen vil redusere næringslivets kostnader knyttet til pålagte regler og utfylling av offentlige skjemaer med 11 milliarder kroner innen 2025. Slike kostnadsreduksjoner kan skje ved lov- og forskriftsendringer eller ved å gjøre det enklere for næringslivet å oppfylle gjeldende regelverk, for eksempel ved å videreutvikle digital rapportering.

Mange bedrifter synes det er vanskelig å finne frem til rett sted i det næringsrettede virkemiddelapparatet. Regjeringen har derfor satt i gang utviklingen av løsningen «Én vei inn», som er en felles digital inngang hvor bedriftene kan få rask avklaring og veiledning til videre kontakt med virkemiddelapparatet. Innovasjon Norge leder utviklingen i tett samarbeid med andre virkemiddelaktører.

Regjeringen vil

• videreføre arbeidet med livshendelser og forsterke arbeidet med sammenhengende tjenester, i samarbeid med KS
• utrede en felles digital inngang til innbyggere og andre brukere til informasjon og til digitale offentlige tjenester
• etablere en utprøvingsarena for utforsking av regulatoriske og teknologiske utfordringer i arbeidet med sammenhengende tjenester
• vurdere om det skal stilles krav om at personellkonsekvenser skal være del av beslutningsgrunnlaget for offentlige digitaliseringstiltak
• videreutvikle virkemidler for digitalisering og innovasjon i offentlig sektor
• øke andelen innovative anskaffelser innen digitalisering og bruk av KI i offentlig sektor
• videreføre arbeidet med å redusere næringslivets kostnader knyttet til pålagte regler og utfylling av offentlige skjemaer
• videreutvikle den digitale løsningen «Én vei inn», som gir næringslivet en felles inngang til virkemiddelapparatet
• videreføre og styrke arbeidet med forenkling for frivillig sektor

3.2 Sørge for en sikker og fremtidsrettet digital infrastruktur

Forstørr bilde

Mål

Regjeringen vil frem mot 2030 sørge for høyhastighets bredbånd og god mobildekning til alle, og sikre at vi har robuste elektroniske kommunikasjonsnett- og tjenester i hele landet.

Vi skal sørge for et velfungerende felles digitalt økosystem for samhandling og tjenesteutvikling i offentlig sektor.

3.2.1 En sikker, fremtidsrettet og tilgjengelig digital grunnmur i hele landet

3.2.1.1 Økt dekning, kapasitet og konkurranse

Status

Datasentre og mobil- og bredbåndsnett (elektronisk kommunikasjonsnett) utgjør Norges digitale grunnmur og er en forutsetning for videre digitalisering av samfunnet. Mobil- og bredbåndsnettene i Norge har allerede god dekning. Etter som samfunnet blir stadig mer avhengig av nettene, er det likevel nødvendig å forbedre den digitale grunnmuren kontinuerlig.

Nye tjenestetilbud og bruksområder basert på fiber og 5G-mobilteknologi etableres raskt i tettbygde strøk. De gir grunnlag for nye måter å løse oppgaver på og økt verdiskaping og produktivitet. Det er viktig at disse tilbudene også gjøres tilgjengelige i spredtbygde områder. Hundre prosent dekning er først og fremst viktig for den enkelte innbyggeren skal kunne delta fullt ut i samfunnet, men er også viktig for utviklingen av næringslivet og for at offentlig sektor skal få størst mulig nytte av digitaliseringen.

Tilgang til mobilnett med høy hastighet er viktig ikke bare der folk bor, men også der folk jobber og ferdes. Økt arealdekning for mobilnett er blant annet viktig for landets beredskap og sikkerhet.

Retning frem mot 2030

Regjeringen vil videreføre en markedsbasert og teknologinøytral politikk for utbygging av mobil- og bredbåndsnett, og vil bidra med målrettede statlige tiltak i områder hvor det ikke er kommersielt grunnlag for utbygging.

Regjeringens mål er at alle husstander og virksomheter skal ha tilbud om bredbånd med en nedlastingshastighet på minst 100 megabit per sekund innen utgangen av 2025 og minst 1 gigabit per sekund innen utgangen av 2030.

For å skape grunnlag for god konkurranse og valgfrihet, og for å muliggjøre innovasjon, ikke minst i spredtbygde strøk, vil regjeringen videreføre målet om minst tre fullverdige mobilnett som kan konkurrere i både bedrifts- og privatmarkedet.

Regjeringen ønsker betydelig bedre mobildekning (arealdekning) i de delene av landet hvor behovet er størst, blant annet langs viktige ferdselsårer.

Regjeringens mål er at alle husstander i Norge skal ha tilgang til mobilnett med høy hastighet.

Både mobiltjenester og mange andre digitale tjenester er avhengige av tilgjengelige frekvensressurser. Disse må utnyttes og forvaltes effektivt til å støtte digitaliseringen av Norge.

Regjeringen vil

• sørge for høyhastighetsbredbånd til husstander og virksomheter gjennom målrettede tilskudd i områder uten kommersielt grunnlag for utbygging
• legge til rette for videre utvikling og utbygging av mobilnettene der befolkningen bor, jobber og ferdes
• sikre effektiv forvaltning av frekvensressurser som gjennom tildeling til rett tid skaper grunnlag for innovasjon og næringsutvikling, og som tar hensyn til samfunnsviktige behov

3.2.1.2 Styrket sikkerhet og beredskap i den digitale grunnmuren

Status

Den digitale grunnmuren bærer stadig større verdier og flere kritiske tjenester for det norske samfunnet. Samtidig er den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa skjerpet, påkjenninger fra ekstremvær og naturhendelser har satt ekomnettene på prøve, og behovet for beredskapskommunikasjon er blitt enda viktigere.

I spredtbygde strøk er nettene mer sårbare enn i tettbygde strøk, og der kan man derfor oppleve hyppigere og mer langvarige utfall i nettene. Fordi nesten alle tjenester i samfunnet er avhengige av elektronisk kommunikasjon, kan slike utfall få store konsekvenser. Også nødkommunikasjon er avhengig av at ekomnettene fungerer.

I lys av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen bruker regjeringen tilskuddsmidler på å styrke sikkerheten og beredskapen i ekominfrastruktur på sokkelen, som understøtter norsk olje- og gassproduksjon. I tillegg har vi oppgradert prioritets-abonnementsløsningen til 4G og 5G, og styrket både fibersambandet til Svalbard og reserveløsningen for kommunikasjon med Svalbard.

Retning frem mot 2030

Den digitale grunnmuren må bli mer robust, og redundansen og diversiteten må videreutvikles og styrkes slik at kommunikasjonstjenester kan leveres i både fred, kriser og krig.

En forutsetning for dette er at vi har flere ben å stå på – både i form av flere ulike nett, som mobilnett, fastnett og satellittsystemer, og gjennom økt diversitet og redundans i de enkelte nettene.

Regjeringen har som mål at

• flere fysisk adskilte traseer tas i bruk av alle som tilbyr transportnett til tettsteder i Norge, og at disse tilbyderne skal tilby redundans i eget nett
• mobiloperatører i størst mulig grad samlet sett fordeler mobiltrafikken over flere uavhengige transportnett
• Norge skal ha høykapasitetsforbindelser mot flere land fra alle landsdeler, og at det mellom landsdelene skal være forbindelser med høy kapasitet og lav forsinkelse

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) har gjennomført regionale risiko- og sårbarhetsanalyser av ekominfrastrukturen i Finnmark, Troms, Nordland og Trøndelag, og regjeringen vil at det skal gjennomføres tilsvarende analyser i resten av landet.

Som følge av den sikkerhetspolitiske situasjonen har behovet for øvelser og tverrsektorielt samarbeid økt. Øvelser og samarbeid er avgjørende for å styrke sikkerheten og beredskapen i årene som kommer.

For å ivareta digital sikkerhet trenger vi robuste satellittbaserte systemer og tjenester. Satellittsystemer vil i større grad bli brukt til kommunikasjon i kriser. Det er derfor nødvendig å videreutvikle og styrke nasjonal kapabilitet og motstandsdyktighet på satellittområdet.

Forstyrrelser av kommunikasjon i form av elektromagnetisk støy fra elektrisk og elektronisk utstyr, fra installasjoner, fra ulovlige sendinger og i økende grad fra ulovlig jamming, skjer jevnlig. Det er derfor viktig å arbeide for å hindre at slike forstyrrelser gir alvorlige konsekvenser.

Regjeringen vil

• sikre tilstrekkelig nasjonal kontroll med den delen av den digitale grunnmuren som understøtter kritiske samfunnsfunksjoner
• legge til rette for økt diversitet og redundans i føringsveiene regionalt, nasjonalt og mellom Norge og utlandet
• øke sikkerheten og beredskapen i den digitale grunnmuren i sårbare kommuner og regioner gjennom målrettede tilskudd, og vurdere nye tiltak i lys av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen
• gjennomføre grundige risiko- og sårbarhetsanalyser i alle landets regioner, og vurdere og gjennomføre relevante tiltak når analysene er gjennomført
• styrke samarbeidet om sikkerhet og beredskap på tvers av sektorer, spesielt ekom-, kraft-, forsvars- og justissektoren
• gjennomføre et pilotprosjekt for tverrsektorielt samarbeid om gjenoppretting av mobildekning ved bortfall av tjenester
• bidra til å hindre og redusere negative konsekvenser av forstyrrelser fra elektromagnetisk støy på elektronisk kommunikasjon
• bidra til flere robuste satellittbaserte systemer og tjenester, og videreutvikle den nasjonale kapabiliteten på satellittområdet på Andøya
• styrke det nordiske samarbeidet om elektronisk kommunikasjon

3.2.1.3 Datasentre

Status

Datasentre er en sentral del av den digitale grunnmuren og er moderne industribygging. Datasentre lokalisert i Norge, sammen med en god og robust nasjonal digital grunnmur generelt, legger til rette for at kritiske digitale tjenester kan produseres nasjonalt fremfor i utlandet. Det vil styrke den nasjonale kontrollen og sikre muligheter for nasjonal autonomi. Samtidig kan det være hensiktsmessig med fleksibilitet. Det innebærer for eksempel at noen tjenester produseres på internasjonale skytjenesteplattformer, men at det legges til rette for at datalagring og tjenesteproduksjon kan flyttes sømløst til norske datasentre dersom det oppstår en krise- eller beredskapssituasjon. Omvendt kan vi i noen kritiske situasjoner få behov for å flytte deler av datalagringen og tjenesteproduksjonen ut av norske datasentre til allierte land.

Retning frem mot 2030

Regjeringen ønsker å legge til rette for datasentre som bidrar til verdiskaping, økt sikkerhet og ivaretakelse av norske interesser. Vi har som mål at datasentre og datasentertjenester skal ha forsvarlig sikkerhet i fred, krise og krig. De mest kritiske digitale tjenestene skal leveres fra datasentre i Norge eller fra datasentre hos våre nære allierte. For å øke næringens nasjonale verdiskaping og internasjonale konkurransekraft vil regjeringen ha en strategisk og helhetlig tilnærming til økt netto bærekraft fra norske datasentre.

For det norske velferdssamfunnet og en bærekraftig økonomi er det avgjørende at vi lykkes med den digitale og grønne omstillingen. Datasentre og kunstig intelligens både kan og må spille en rolle i arbeidet med å nå klimamålene, og de kan bidra til effektiv reduksjon i utslippene. På den ene siden kan datasentertjenester understøtte utslippskutt i alle sektorer gjennom digitale løsninger, for eksempel mer klimavennlige og effektive produksjonsprosesser og tjenester i næringslivet. På den andre siden bruker datasentre store mengder kraft og beslaglegger store arealer. Regjeringen har som mål å øke gjenbruk av overskuddsvarme fra datasentre i Norge og vil arbeide for at datasentrene blir mer sirkulære og ressurseffektive. Ifølge SINTEF har gjenbruk av overskuddsvarme fra datasentre og andre industrier potensial til å frigjøre mer enn 10 prosent av Norges kraftproduksjon. Utvikling og bruk av tjenester basert på datasentre har et stort bærekraftpotensial i flere sektorer. Det er behov for mer bevissthet og et bedre rammeverk for å øke og dokumentere både bærekraftspotensialet og -effekten. God samfunns- og prosjektplanlegging og målrettet innovasjon og teknologiutvikling er sentrale elementer fremover.

Regjeringen vil

• at Norge skal være attraktivt for de datasenteretableringene som bidrar til verdiskaping
• legge frem en ny datasenterstrategi

3.2.1.4 Et åpent, fritt og trygt internett

Status

Med nye digitale tjenester oppstår også nye utfordringer. Det er vanskelig å skille mellom sant og usant på internett. I tillegg gir vi fra oss svært mange personopplysninger når vi bruker digitale tjenester. Digitale tjenester som leveres over internett, kan bli misbrukt til å formidle ulovlige produkter, tjenester og innhold, og til å manipulere brukerne og spre desinformasjon.

Plattform- og dataøkonomien har gitt de store teknologiselskapene mye makt. Maktkonsentrasjon hos noen få og store globale teknologiaktører kan utgjøre en utfordring for nasjonalstater og en trussel for demokrati og samfunn. EUs nye plattformregulering, forordningen om digitale tjenester (DSA) og forordningen om digitale markeder (DMA), skal bidra til å løse en rekke av disse problemene.

Svindel på internett er blitt et stort samfunnsproblem. I 2022 ble nordmenn svindlet for over 600 millioner kroner og i første halvår 2023 for over 400 millioner kroner. En stor del av svindlerne bruker sosial manipulering, eller nettfisking (phishing), og lurer til seg sensitiv informasjon ved hjelp av falske lenker og liknende. Internettsvindel rammer den enkelte økonomisk og følelsesmessig, men virker også negativt inn på den generelle tilliten i samfunnet. Dette kan forsinke digitalisering og har også uheldige virkninger for samfunnsdeltakelse, integrering og verdiskaping.

Retning frem mot 2030

Regjeringen vil bidra til at internett skal være en åpen, trygg og fritt tilgjengelig samfunnsressurs, både nasjonalt og globalt. Det er viktig at et land som Norge, som har lange demokratiske tradisjoner, og som kan representere et småstatsperspektiv, tar et større ansvar i den videre utviklingen av internett. Norge skal bidra til å sikre langsiktige strategiske interesser i den globale internettforvaltningen og sette dagsordenen i spørsmål av stor betydning. Vår posisjon er at internett fremdeles skal være en åpen og fritt tilgjengelig arena, der enhver fritt kan gi og motta informasjon og hevde eierskap til egen informasjon, og der grunnleggende menneskerettigheter blir beskyttet. Norge er derfor kandidatland til å arrangere FNs Internet Governance Forum (IGF) i 2025.

En rask innlemming av DSA og DMA i EØS-avtalen og gjennomføring av forordningen i norsk rett vil bidra til å sikre sluttbrukere og virksomheter i Norge den samme beskyttelsen og de samme rettighetene som ellers i Europa, og til å regulere de store teknologiselskapene.

For regjeringen er det viktig å arbeide for å opprettholde tilliten til elektroniske kommunikasjonstjenester, og til innholdet som formidles via disse tjenestene. Innbyggerne må i tillegg bli mer motstandsdyktige mot svindel gjennom å øke kunnskapen om vanlige svindelmetoder og hvordan man ferdes sikkert på nettet.

Regjeringen vil

• arrangere Internet Governance Forum 2025
• gjennomføre Digital Markets Act (DMA) og Digital Services Act (DSA) i norsk rett
• etablere en nasjonal DSA-koordinator, som sammen med andre relevante myndigheter skal håndheve DSA i Norge
• hindre digital svindel gjennom å videreutvikle tverrfaglig samarbeid og informasjon til innbyggerne
• vurdere forslagene fra nasjonal ekspertgruppe mot digital svindel

3.2.2 Et digitalt økosystem for samhandling og tjenesteutvikling

Status

Offentlig sektor må øke digitaliseringstakten, samtidig som et trangere økonomisk handlingsrom tvinger oss til å tenke annerledes om hvordan vi utvikler og forvalter digitale tjenester. Like behov i offentlig sektor må løses i fellesskap, med utgangspunkt i det etablerte felles digitale økosystemet for samhandling og tjenesteutvikling (felles digitalt økosystem).

I felles digitalt økosystem samarbeider offentlige og private virksomheter om å bygge helhetlige og sammenhengende tjenester. De samhandler, gjenbruker fellesløsninger, følger standarder, prinsipper og referansearkitekturer. På denne måten blir digitaliseringen mer bærekraftig. Fellesløsninger som Altinn, ID-porten, Folkeregisteret og sektorspesifikke løsninger som den kommunale FIKS-plattformen og Feide er viktige for å etablere digital samhandlingsevne. Det felles digitale økosystemet blir forbedret og utviklet i et samarbeid mellom aktørene, men det er fortsatt behov for videreutvikling og nye løsninger. Et eksempel på dette er behovet for å etablere løsninger i offentlig sektor som sikrer at personer som trenger det, kan bli representert digitalt av noen med fullmakt.

Frivillig sektor er en egen samfunnssektor, med særegne kjennetegn, og skiller seg således fra både offentlig og privat sektor. Felles digitalt økosystem og ulike nasjonale fellesløsninger bør benyttes i nasjonale tjenester og løsninger rettet mot frivillig sektor.

Geografiske data skaper nye verdier og bidrar til at offentlig og privat sektor løser stadig flere samfunnsutfordringer, slik som tilpasning til et klima i endring, forebygging av naturfarer og bevaring av naturmangfold. Tilgang til geodata er også viktig for å ivareta hensynet til samfunnssikkerhet og håndtere krisesituasjoner. Til tross for at bruken øker, er det fortsatt et betydelig potensial for å dra mer nytte av geodata. Det fordrer en oppdatert og lett tilgjengelig geografisk infrastruktur. Den nasjonale infrastrukturen for geografisk informasjon er en viktig del av det digitale økosystemet og legger til rette for innsamling, bruk og deling av geografisk informasjon på tvers av offentlig og privat sektor. Infrastrukturen består av geodata, metadata og fellesløsninger. Den bygger på juridiske, administrative, tekniske og organisasjonsmessige forutsetninger, slik som geodataloven, geodataforskriften, Geovekst-samarbeidet og Nasjonal geodatastrategi.

Bruken av fellesløsningene som Kartverket forvalter, har økt betraktelig de siste årene, fra omtrent 2 milliarder oppslag i 2011 til 18 milliarder oppslag i 2023. Stadig flere offentlige og private aktører bruker geodata til å løse lovpålagte oppgaver, levere tjenester og som grunnlag for næringsutvikling.

Retning frem mot 2030

Offentlig sektor må øke digitaliseringstakten. Skal vi kunne utnytte de mulighetene teknologien gir, og bidra til en mer effektiv og bærekraftig digital utvikling, trenger vi en nasjonal arkitektur for samhandling. Arkitekturen bør beskrive nødvendige ressurser for samhandling, som fellesløsninger, infrastruktur for deling av data og standarder, og standardiserte grensesnitt (API-er). Gjennom en nasjonal arkitektur tydeliggjøres sammenhenger og ansvar, og det blir enklere å identifisere behov for tiltak.

Den skjerpede sikkerhetssituasjonen har endret trusselbildet for digitale løsninger vesentlig på kort tid. Angrep på digitale løsninger kan blant annet føre til nedetid for en rekke offentlige digitale tjenester. Konsekvensene kan også være tap av sensitiv personinformasjon, økonomiske tap og redusert tillit til offentlig sektor.

Virksomheter som har ansvar for fellesløsninger og sektorvise løsninger, må ha rammebetingelser som gjør at de forblir relevante og sikre. Det trengs styrings- og finansieringsmekanismer, inkludert modeller for kostnadsfordeling, som ivaretar behovet for videreutvikling, forvaltning og drift av fellesløsninger.

Det er behov for sikre digitale løsninger for behandling av ugradert skjermingverdig informasjon. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet utviklet et konsept for en nasjonal sikker sky.

Der det er tvil om offentlige virksomheter kan ta i bruk noen av fellesløsningene uten å gjennomføre en anskaffelsesprosess, bør det vurderes om disse løsningene skal være pliktige å bruke. Digitaliseringsrundskrivet regulerer når statlige virksomheter plikter å bruke fellesløsninger. Et økt samarbeid mellom sektorer og forvaltningsnivåer medfører at det bør utredes om kravene i digitaliseringsrundskrivet skal gjelde for hele offentlig sektor, og om de derfor bør lov- eller forskriftsfestes. KS skal involveres i dette arbeidet.

Næringslivet og frivillig sektor kan ikke bruke fellesløsninger i dag, med mindre bruken inngår som en del av offentlig myndighetsutøvelse. Dersom næringslivet eller frivillig sektor skal kunne ta i bruk hele eller deler av det felles digitale økosystemet i sin tjenesteutvikling og -produksjon, må det utredes hvilke konsekvenser det vil ha å legge til rette for dette.

Et sentralt element i det digitale økosystemet er tilgangen på elektronisk identifikasjon (eID). I dag er det nær en million mennesker i Norge som er forhindret fra å delta digitalt, blant annet fordi de ikke har mulighet til å skaffe seg en eID på høyt sikkerhetsnivå. Regjeringen vedtok i april 2023 en ny strategi for bruk av eID i offentlig sektor. Tiltakene i strategien følges opp gjennom en handlingsplan. Handlingsplanen følger blant annet opp eIDAS-forordningen fra EU. Forordningen er revidert og trådte i kraft i EU i 2024, og den er EØS-relevant. Forordningen innebærer at det offentlige skal ta ansvar for at alle har mulighet til å skaffe seg en eID på høyt sikkerhetsnivå, og tilby den til brukerne gjennom en digital lommebok.

De som ikke kan benytte en eID selv, kan få hjelp av andre gjennom digitale fullmaktsløsninger. Nasjonal strategi for eID i offentlig sektor inneholder tiltak om utvikling av løsninger som gjør det mulig å få tilgang til offentlige digitale tjenester på vegne av en annen, for eksempel som verge eller som pårørende til eldre og syke som trenger praktisk bistand.

Regjeringen vil at de som ikke kan benytte en eID selv, kan få hjelp av andre gjennom digitale fullmaktsløsninger.

Det er viktig at fellesløsningene i den geografiske infrastrukturen, som kart og kartdata, møter behovene til brukerne og er i stand til å utnytte ny teknologi. En sentral forutsetning for å oppnå dette er bærekraftige finansieringsmodeller som kan sikre drift av fellesløsningene og utvikling av ny funksjonalitet. Regjeringen vil videreutvikle den nasjonale infrastrukturen for geografisk informasjon.

Regjeringen vil

• utrede pliktig bruk av fellesløsninger i offentlig tjenesteutvikling og involvere KS i arbeidet
• at statlige fellesløsninger skal ha forutsigbare økonomiske rammer for forsvarlig forvaltning, sikkerhet, drift og videreutvikling
• etablere en nasjonal arkitektur for et felles digitalt økosystem, i samarbeid med KS
• tilby alle en digital lommebok med eID på høyt nivå
• utvikle løsninger for digital representasjon, herunder for vergemål
• videreutvikle den nasjonale infrastrukturen for geografisk informasjon, som kart og kartdata

3.3 Styrke sikkerheten, beredskapen og kriminalitetsbekjempelsen

Forstørr bilde

Mål

Regjeringen vil frem mot 2030 styrke nasjonal digital sikkerhet og beredskap slik at kritiske samfunnsfunksjoner og grunnleggende nasjonale funksjoner blir ivaretatt. For å styrke arbeidet med nasjonal sikkerhet og beredskap skal vi aktivt bruke digitale teknologier. Den nasjonale kapasiteten for å bekjempe cyberkriminalitet skal også styrkes.

3.3.1 Digitalisering for styrket sikkerhet og beredskap

Status

Krisehåndtering og militære operasjoner kjennetegnes av korte tidslinjer, komplekse situasjonsbilder og et stort informasjonsbehov som ikke lar seg håndtere uten bruk av digital teknologi. Dette samsvarer med erfaringer som ble gjort under pandemien. Under kriser er deling av data nødvendig for å sikre tilstrekkelig nasjonal situasjonsforståelse. Bruk av KI i kombinasjon med andre teknologier bidrar også til å styrke situasjonsforståelsen og øke Norges forsvarsevne.

Digitalisering kan bidra til å styrke den nasjonale sikkerhets- og beredskapsevnen. Effekter som kan oppnås med digitaliseringen, er blant annet forbedret samhandling i totalforsvaret, og med allierte. I tillegg kan digitaliseringen bidra til raskere og mer helhetlig situasjonsforståelse og styrket evne til å håndtere sammensatte trusler og annen sikkerhetstruende virksomhet.

Nødnett er det nasjonale digitale sambandet for politi, brann- og helsetjeneste og andre aktører med nød- og beredskapsansvar. Det er også et viktig verktøy i totalforsvaret. Nødnett gir sikker gruppekommunikasjon både internt i og på tvers av organisasjonene. Digitale løsninger som nasjonale registre, den kommunale FIKS-plattformen, infrastruktur for geografiske data, og løsninger innenfor helse- og omsorgstjenesten er også viktige for samhandling mellom virksomheter i krisesituasjoner.

Datasett fra blant annet FNs klimapanel og historiske data om norsk klimautvikling brukes i dag til fremskrivinger om det norske klimaet. Bruk av digitale verktøy, for eksempel simulatorer, bidrar til økt situasjonsforståelse i sikkerhets- og beredskapskapsarbeidet.

Retning frem mot 2030

Dagens sammensatte trussel- og utfordringsbilde berører alle samfunnssektorer. Det kan for eksempel føre til at befolkningens tillit til myndighetene synker, at tilliten mellom mennesker blir lavere, og at den frie demokratiske debatten utfordres. Resultatet kan være dilemmaer som er vanskelige å håndtere, eksempelvis et digitalt angrep mot kritisk digital infrastruktur, kombinert med en desinformasjonskampanje som gir inntrykk av at myndighetene ikke er i stand til å sikre norske borgere trygg tilgang til internett.

Regjeringen vil gjennomføre en omfattende og vedvarende satsing på Forsvarets IKT-systemer, infrastruktur og kompetanse, i samarbeid med relevante sivile og allierte aktører. For å sikre nasjonal kontroll skal norsk kryptokompetanse opprettholdes og styrkes.

Økende kompleksitet krever en høyere grad av tverrsektoriell situasjonsforståelse og bred nasjonal koordinering og samarbeid. Vi må bruke digitalisering til å forbedre den nasjonale situasjonsforståelsen, blant annet gjennom å omsette store mengder data og informasjon til kunnskap. Det vil skape nye muligheter for formidling av informasjon mellom innbyggere og nasjonale myndigheter, NATO og andre relevante aktører ved alvorlige hendelser som ulykker, terror og naturkatastrofer. Uønskede hendelser krever at vi samhandler mellom sektorer og med våre naboland og andre allierte. Digitalisering er et virkemiddel for bedre samarbeid mellom aktørene og for å styrke vår forsvarsevne og totale samfunnsberedskap.

Militære og sivile aktørers evne til å kommunisere gradert er en grunnleggende forutsetning for felles situasjonsforståelse og et fungerende totalforsvar i hele krisespekteret. Regjeringen vil derfor fortsette arbeidet med å rulle ut graderte IKT-løsninger på tvers av aktører innenfor rammen av totalforsvaret.

Dagens Nødnett fungerer godt, men det er basert på teknologi som er på vei ut, og må på sikt erstattes med en ny løsning for å opprettholde og videreutvikle beredskapen og håndteringsevnen til nød- og beredskapsetatene. Regjeringen vil etablere et nytt nødnett med mulighet for økt tverrsektoriell samhandling og deling av data ved uønskede hendelser i nær sanntid. Det er valgt et konsept for gruppebasert tale, data og video med en kombinasjon av statlig eierskap og kjøp fra kommersielle mobiloperatører for å utnytte styrken i begge sektorene og for å sikre en løsning med nasjonal kontroll.

Regjeringen vil

• benytte digitale løsninger for å øke situasjonsforståelsen og håndtere sammensatte trusler, ulykker, naturkatastrofer og andre uønskede hendelser
• styrke Norges evne til å gjennomføre operasjoner i det digitale rom
• benytte digitale løsninger for å videreutvikle og effektivisere trening og øving på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer samt med allierte
• få på plass graderte IKT-løsninger på tvers av sektorer som har ansvar i totalforsvaret
• arbeide videre med etableringen av et nytt nødnett

3.3.2 Samarbeid og samordning for økt digital sikkerhet

Status

Regjeringens strategiske retning, prioriteringer og tiltak for å ivareta digital sikkerhet er nedfelt i Meld. St. 9 (2022–2023) Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet. Meldingen bygger på en strategisk kurs utviklet over mange år, blant annet i nasjonale strategier, stortingsmeldinger og utredninger.

I meldingen blir den strategiske retningen tydeliggjort og forsterket. Den vektlegger offentlig-privat, sivil-militært og internasjonalt samarbeid og fremhever hvor viktig det er å involvere hele samfunnet.

Regulatoriske virkemidler står sentralt for å ansvarliggjøre virksomheter. Samtidig må myndighetene bidra til at arbeidet med forbyggende sikkerhet samordnes, styrkes og forenkles. I tillegg til at forebygging prioriteres, må Norge sørge for å ha tilstrekkelig kapasitet til å håndtere digitale angrep, som det blir stadig flere av.

Noen sentrale tiltak fra meldingen som er særlig relevante for å styrke den digitale sikkerheten fremover, er å øke myndighetenes arbeid med samordning og styring samt å støtte virksomheter i deres sikkerhetsarbeid for å bedre den digitale egenberedskapen og gjennom dette øke den kollektive sikkerheten i samfunnet. Andre tiltak er å ta i bruk regulatoriske virkemidler for å ansvarliggjøre norske virksometer, herunder videreutvikle lov om digital sikkerhet, og styrke kompetansen på digital sikkerhet, se også kap. 3.5. Det er også viktig å delta i internasjonale samarbeid for å opprettholde tillit hos internasjonale samarbeidspartnere, som grunnlag for å motta informasjon om blant annet cybertrusselen.

Årlig utgis rapporten Nasjonalt digitalt risikobilde. I rapporten for 2023 beskriver Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) et utfordringsbilde der den teknologiske utviklingen går stadig raskere og teknologien får stadig større utbredelse. I tillegg utfordrer generativ KI vår evne til å se forskjell på hva som er ekte og falskt, og hva som er sant og usant. Samtidig øker gapet mellom trusselaktørenes kompetanse og ferdigheter og det forebyggende sikkerhetsarbeidet.

Den enkelte virksomheten er ansvarlig for den digitale sikkerheten hos seg selv og må derfor sørge for at de ansatte får nødvendig veiledning og opplæring i digital sikkerhet.

Kripos anslår at generativ KI vil føre til økt cyberkriminalitet, både i omfang og i alvorlighetsgrad. Det finnes allerede trusselaktører som bruker generativ KI, blant annet til storskala phishing. KI kan også brukes til å forebygge og oppdage digitale angrep. NSM har for eksempel videreutviklet varslingssystemet for digital infrastruktur (VDI) med sensorer basert på KI.

Retning frem mot 2030

Den skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen i verden gjør at arbeidet med digital sikkerhet og beredskap blir viktigere og er avgjørende for å ivareta kritiske samfunnsfunksjoner og grunnleggende nasjonale funksjoner. Det er behov for økt samarbeid og digital samhandling innenfor rammen av totalforsvaret og med allierte i NATO og EU.

Når nye digitale løsninger skal innføres, må det vurderes om løsningene skal være tilgjengelige i hele konfliktspekteret (fred, krise og krig). Sentrale digitale tjenester kan ikke falle ut når vi trenger dem som mest. De må være tilgjengelige i hele landet under de mest krevende sikkerhetsforhold.

Det er et mål å samordne og forenkle forvaltningens tilgang til råd og veiledning om digital sikkerhet og nødvendige tiltak for grunnsikring. Det offentlige har utviklet flere veiledere om digital sikkerhet. Eksempler er Grunnprinsipper for IKT-sikkerhet og Stifinneren.

Kommunal sektor er stadig mer utsatt for digitale angrep. Regjeringen styrker derfor arbeidet med digital sikkerhet i kommunal sektor. Dette skal sette kommunene i bedre stand til å gjennomføre nødvendige risiko- og sårbarhetsanalyser og iverksette tiltak for å håndtere risikoen. Det er blant annet etablert et sektorvis responsmiljø, KommuneCERT, som har til oppgave å bidra til å øke kommunesektorens evne til å forebygge, oppdage og håndtere digitale angrep. I 2024 vil også NSM bli styrket med nye ressurser som særlig skal jobbe med digital sikkerhet i kommunesektoren. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet vil også, i samarbeid med KS, gjennomføre tiltak for å styrke den digitale grunnsikringen i kommunene.

Digitale trusler og angrep kan lamme norsk næringsliv. Innsatsen mot, og kompetansen om, slike angrep må økes. Nasjonalt koordineringssenter for forskning og innovasjon innen cybersikkerhet (NCC-NO) administreres av NSM og Forskningsrådet. Sentret skal styrke cybersikkerheten i Norge ved å støtte virksomheter, med særlig fokus på små og mellomstore bedrifter, samt fremme samarbeid på tvers av næringsliv, offentlig sektor, sivilsamfunn og akademia.

Frivillig sektor har mange og avgjørende roller også i krigs- og krisesituasjoner. Sivil sektors motstandsdyktighet mot digitale trusler er en forutsetning for at Forsvaret skal kunne løse oppdrag i fred, krise og krig.

Regjeringen vil

• lansere en felles nasjonal portal for digital sikkerhet for alle målgrupper
• samordne råd- og veiledningsressurser innenfor digital sikkerhet bedre
• styrke arbeidet med digital sikkerhet i offentlig sektor, i samarbeid med KS
• styrke sivil sektors motstandsdyktighet gjennom bruk av digitale løsninger

3.3.3 Forebygging av cyberkriminalitet, et felles ansvar

Status

Den raske teknologiutviklingen gir kriminelle nye verktøy, virkemidler og handlemåter. Cyberkriminaliteten blir mer organisert og profesjonell. Det foregår mye godt samarbeid i dag, men det er behov for å styrke samarbeidet ytterligere. For eksempel har politiet behov for sterkere virkemidler for å fremskaffe informasjon om kriminell virksomhet. Forebygging må håndteres i fellesskap gjennom økt samarbeid mellom offentlig og privat sektor.

Politiet har i dag virkemidler til å fremskaffe informasjon gjennom etterforskning, og de bruker informasjonen direkte som kunnskapsgrunnlag for forebygging og avverging. Politiet deler sin kunnskap med næringslivet, offentlig forvaltning og samfunnet for øvrig. Dette er et ressurskrevende arbeid og fordrer et omfattende samarbeid på tvers av disse sektorene. Kunnskapen gjør at innbyggere, private og offentlige virksomheter blir bedre i stand til å forebygge og beskytte seg selv mot cyberkriminalitet som internettrelaterte overgrep, datatyveri, datainnbrudd, digital svindel og løsepengevirus.

Innbyggerne møter et politi som er til stede på flere sosiale medier og spillplattformer, og kan gi tips og få råd og veiledning om kriminalitet på internett. Politiets tilstedeværelse på internett gir økt forståelse av kriminaliteten, med mulighet for å iverksette tiltak og avverge situasjoner.

Kripos avverger deling og tilgjengeliggjøring av overgrepsfiler og terrorrelatert innhold på nett ved å varsle hostingselskapene. Hostingselskapene fjerner ulovlige nettsider etter advarsel fra politiet.

Retning frem mot 2030

Den økte kapasiteten og evnen til å utføre cyberkriminalitet kan true samfunnssikkerheten og i ytterste konsekvens utgjøre en trussel mot den nasjonale sikkerheten. For å videreføre og styrke innsatsen mot cyberkriminalitet, inkludert forebygging, samarbeid og kunnskapsdeling, er det nødvendig å styrke politiets kapasitet til å bekjempe cyberkriminalitet og sikre dem tilgang til viktig informasjon.

Regjeringen er opptatt av at politiet og påtalemyndigheten tilpasser arbeidsformer og organisering til det som kreves for å følge den teknologiske utviklingen, og nyttiggjør seg stordataanalyse og KI.

Barn og unge er særlig utsatt for de negative virkningene av digitaliseringen, også i form av kriminalitet. Den forebyggende innsatsen for å holde barn og unge trygge på internett har blitt utviklet på flere fronter. Undervisningskonseptene Delbart? og Dele=delta bidrar til økt kunnskap og bevissthet om ulovlighet ved deling av seksualiserte bilder på nett og voldsvideoer. Kripos lager et blokkeringsfilter til grunnskolene som sperrer tilgang til ulovlige nettsider der det foregår overgrep. Filteret kan installeres i IKT-utstyret skolene leverer ut til elevene, og er viktig for at barn skal være trygge på internett. Innsats for å holde barn og unge trygge på internett bør foregå i samarbeid med kommunal sektor.

Regjeringen vil

• styrke innsatsen for å bekjempe cyberkriminalitet
• ta i bruk ny teknologi for å øke kvaliteten og effektiviteten i straffesaksbehandlingen
• styrke den forebyggende innsatsen for å holde barn og unge trygge på internett
• styrke kunnskapsgrunnlaget og forskningen om cyberkriminalitet

3.4 Sikre et godt og ivaretatt personvern for alle

Forstørr bilde

Mål

Regjeringen vil frem mot 2030 sikre personvernet i all digitalisering. Alle relevante IT-løsninger i offentlig sektor skal ha innebygd personvern, og vi skal sørge for innbyggernes personvern i møte med de store tek-gigantene.

3.4.1 Personvern som samfunnsverdi

Status

Personvern er en menneskerett, beskyttet av Grunnloven og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Godt personvern sikrer menneskets integritet og privatliv og er også en forutsetning for andre sentrale demokratiske verdier som informasjonsfrihet og ytringsfrihet. Men personvernet er under press. I dag vurderes ikke personvern helhetlig nok på tvers av sektorer. Det er en gjennomgående tendens til at digitaliseringen av samfunnet skjer på bekostning av personvernet. Skal vi lykkes med digitaliseringen, må folk være villige til å ta i bruk digitale tjenester. Innbyggerne må være sikre på at vi håndterer opplysninger om dem på en god måte. Godt personvern er derfor en forutsetning for å lykkes med digitalisering.

Retning frem mot 2030

Manglende personvern kan gi uønskede virkninger, som nedkjølingseffekt og ekkokamre, og kan også utnyttes til såkalt dulting. For å unngå dette må vi synliggjøre personvernet som en grunnleggende samfunnsverdi. Vi må ta de vanskelige avveiningene og vurdere prinsipielle spørsmål og etiske dilemmaer. Personvern må vektes mot andre interesser. Personvernet må ses i et helhetlig perspektiv, og ikke bare fra sak til sak, slik at vi får en helhetlig personvernpolitikk.

For å sørge for et helhetlig overblikk mener regjeringen det er behov for et frittstående rådgivende organ, à la Dataetisk råd i Danmark, som kan vurdere prinsipielle spørsmål som oppstår når personverninteresser møter andre tungtveiende samfunnsinteresser. Dette sikrer at personvern inngår som en naturlig del av samfunnsdebatten. Et dataetisk råd kan vurdere generelle etiske spørsmål som oppstår ved digitalisering. Regjeringen vil derfor utrede opprettelsen av et rådgivende organ som kan bistå med etiske vurderinger og se personvern og digitalisering på tvers av sektorer, fagfelt og forvaltningsnivåer.

3.4.2 Grunnleggende forutsetninger for godt personvern

3.4.2.1 Rettferdig maktbalanse

Status

I mange tilfeller kan det ujevne styrkeforholdet mellom bruker og tilbyder av digitale tjenester begrense brukerens mulighet til å ivareta personvernet sitt selv.

I møte med det offentlige har innbyggerne begrenset innflytelse på hvordan personopplysningene deres behandles. Opplysningene deles både innad i og på tvers av organer. De kan også bli delt til forskning og andre formål som ikke henger direkte sammen med tjenesteytingen. Delingen er viktig for at det offentlige skal kunne yte gode tjenester. Samtidig kan det være vanskelig for den enkelte å ha oversikt over hvordan personopplysningene deres behandles, og dermed ivareta sitt eget personvern.

I næringslivet skaper datadrevne forretningsmodeller nye muligheter for mange bedrifter, og slike modeller har derfor blitt svært vanlige. De bygger på at brukerne tilbys tjenester og produkter og «betaler» for dem ved å gi fra seg personopplysninger (adferdsbasert markedsføring). Det er svært vanskelig for brukeren å forstå hvor mye opplysninger som samles inn, hvordan opplysningene blir brukt, og hvem de blir delt med. Selskaper med slike forretningsmodeller kan være så dominerende i markedet at brukerne opplever at de ikke har noen alternativer til tjenestene deres. Slik kan store, ofte internasjonale, selskaper sette premisser for personvernet.

Sosiale medier kan være utfordrende å håndtere for barn. Sosiale medier er sjelden alderstilpasset. Barn er mer påvirkelige og utsatte ved bruk av sosiale medier enn voksne, og flere barn har hatt negative opplevelser ved bruk av sosiale medier. Samtidig spriker forskningen på om, og hvordan, sosiale medier påvirker barn.

Et ujevnt styrkeforhold finner vi også i arbeidslivet – mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Bruk av digitale verktøy i arbeidshverdagen genererer en rekke elektronisk spor. Disse kan arbeidsgiveren bruke til å overvåke og kontrollere arbeidstakerne.

Retning frem mot 2030

Den omfattende datadelingen i offentlig sektor innebærer at myndighetene må ta et særlig ansvar for at personvernet til den enkelte sikres – gjennom tydelig regelverk, god veiledning og effektiv håndheving av regelverket. Når det offentlige behandler personopplysninger, skjer dette vanligvis som ledd i å utøve myndighet med hjemmel i lov eller forskrift. Regelverket må ivareta innbyggernes rettigheter og skape og bevare tillit hos innbyggerne. Personvernkommisjonen, som har utredet den samlede situasjonen for personvernet i Norge, peker på flere utfordringer og mangler ved dagens lov- og forskriftsregulering av personopplysninger. Vi trenger et godt og forståelig regelverk som bygger på gode personvernvurderinger og sikrer personvernet til alle innbyggerne. Regjeringen vil derfor arbeide for en mer enhetlig tilnærming til lov- og forskriftsreguleringen av behandling av personopplysninger, med tydelige og forståelige personvernvurderinger.

Datadrevne forretningsmodeller som utfordrer sentrale personvernrettigheter, er problematiske. Regjeringen mener at innbyggerne ikke skal måtte velge mellom digitale tjenester og godt personvern. Personvernet skal være ivaretatt i alle tjenester. Innbyggerne må få forståelig informasjon, slik at de kan gjøre informerte og bevisste personvernvalg. Men ansvaret for et godt personvern må ligge hos den ansvarlige virksomheten, ikke hos den enkelte innbygger. Regjeringen vil derfor utrede handlingsrommet Norge har til å regulere digitale tjenester, med tanke på å vurdere konsekvensene av et nasjonalt forbud mot adferdsbasert markedsføring. Digitale tjenester leveres imidlertid i stor grad av tjenesteytere utenfor Norge. Godt personvern er derfor avhengig av internasjonalt samarbeid, og vi skal sikre godt samarbeid med EU i personvernpolitikken.

Digitale tjenester er en stor del av hverdagen til barn og unge, og en stor del av det sosiale og kreative livet. Barn og unge har andre forutsetninger enn voksne for å forstå risikoer og konsekvenser av handlingene sine, eller kjenne rettighetene sine. Barn har derfor et særskilt krav på vern. Dette må ivaretas både av foreldre, det offentlige, frivillig sektor og næringsdrivende. Skolen må ivareta barn og unges personvern i skoletiden, særlig når barn og unge blir pålagt å bruke digitale løsninger av det offentlige. I arbeidet med gjennomføringen av DSA i Norge vil regjeringen forby adferdsbasert markedsføring mot barn på grunnlag av personopplysninger. I arbeidet med stortingsmeldingen om trygg digital oppvekst, som legges frem høsten 2024, blir temaet barn og unges digitale hverdag behandlet nærmere.

Arbeidsmiljøloven med forskrifter regulerer i dag deler av problemstillingene rundt overvåking og kontroll av arbeidstakere. Mange arbeidsgivere har mulighet til å samle inn store mengder opplysninger om arbeidstakernes digitale aktiviteter gjennom digitale arbeidsverktøy. Hjemmekontor og en digital arbeidshverdag har blitt vanligere etter koronapandemien. Dette skaper nye utfordringer for personvernet. Det ujevne styrkeforholdet kan gjøre det vanskelig for arbeidstakerne å ivareta egne rettigheter, og datainnsamlingen kan skape mistillit og usikkerhet. Regjeringen vil derfor gjennomgå reglene om personvern i arbeidslivet for å vurdere om det er behov for særskilt regulering.

3.4.2.2 Kunnskap, veiledning og tilsyn

Status

For innbyggerne kan det være vanskelig å ha oversikt over hvilke personopplysninger som behandles om dem, hvilke rettigheter de har, og hvordan disse kan utøves.

Både offentlig, frivillig og privat sektor peker på et behov for mer kunnskap og veiledning for å etterleve personvernregelverk. Datatilsynets regulatoriske sandkasse for personvernvennlig innovasjon og digitalisering er ett veiledningstiltak, der virksomhetene får hjelp til å utvikle og ta i bruk personvernvennlige og innovative løsninger. Et annet viktig tiltak er samarbeid med bransjeorganisasjoner, interesseorganisasjoner og andre om utforming og distribusjon av tilpasset veiledningsmateriell.

Retning frem mot 2030

Det er et mål for regjeringen at innbyggerne skal kjenne sine rettigheter, og at virksomheter skal kjenne og oppfylle sine plikter etter personvernregelverket. Veiledning og informasjon fra Datatilsynet og andre relevante myndigheter spiller en viktig rolle for både innbyggerne og virksomhetene. Veiledning og kommunikasjon om etterlevelse av personvernregelverket må skje i tett dialog og forståelse med Datatilsynet. Slik sikres det sammenheng mellom veiledningen om regelverket og de kriteriene og standardene Datatilsynet legger til grunn når de fører tilsyn med etterlevelsen av personvernreglene.

Kunnskap om personvern forventes å inngå i høyere utdanning der det er relevant, blant annet innenfor teknologi, rettsvitenskap, lærerutdanning og informatikk. God personvernkompetanse innenfor disse yrkesgruppene vil komme befolkningen til gode når det utvikles nye digitale tjenester og produkter.

God veiledning og håndheving av regelverket forutsetter et velfungerende tilsynsapparat. Regjeringen har som ambisjon at Datatilsynet skal være rustet til å ivareta lovpålagte oppgaver og møte både aktuelle og fremtidige utfordringer.

God etterlevelse av et komplisert regelverk forutsetter både juridisk og teknologisk kompetanse. Personvernombudene kan utgjøre en viktig ressurs i arbeidet med å øke personvernkompetansen i virksomhetene. Datatilsynet opplever stor etterspørsel etter råd og veiledning, og erfarer at det er viktig at veiledningen er så praktisk som mulig, i form av tilpassede råd, maler og sjekklister. Veiledningsarbeidet skal styrkes ved at det utarbeides maler for personvernerklæringer i offentlig sektor. For å støtte gode utredninger av personvernkonsekvenser i regelverksarbeid skal det utarbeides en egen veileder som supplement til den generelle veilederen til utredningsinstruksen.

3.4.3 Offentlig sektor går foran

Status

Offentlig sektor i Norge behandler og deler store mengder personopplysninger om innbyggerne. Både stat og kommune behandler opplysninger om oss alle fra vugge til grav, også sensitive opplysninger. Opplysningene hentes inn og deles på tvers av etater, sektorer og nivåer, og mellom stat og kommune, og de brukes også til forskning. Størstedelen av personopplysningene vi som innbyggere deler med det offentlige, er vi pålagt å opplyse om, eller opplysningene er nødvendige for at vi skal kunne motta tjenester eller ytelser. Vi må for eksempel gi fra oss inntektsopplysninger for å betale skatt og helseopplysninger for å motta helsehjelp.

Retning frem mot 2030

Den store mengden personopplysninger som det offentlige behandler, innebærer et stort ansvar for innbyggernes personvern. God digitalisering med godt personvern forutsetter kompetanse om både tekniske, organisatoriske og regulatoriske forhold. Det er krevende å sikre denne kompetansen.

Særlig kommunesektoren peker på utfordringene med å ivareta personvernet, og at det trengs bedre veiledning og samordning for at kommunene skal klare å oppfylle personvernkrav i digitaliseringsarbeidet. De trekker blant annet frem at de trenger støtte for å kunne ivareta barn og unges personvern i barnehage og grunnopplæring.

Flere av tiltakene offentlig sektor iverksetter for å sikre personvernet, har et stort gjenbrukspotensial. Dette gjelder for eksempel vurderinger av personvernkonsekvenser av digitale løsninger. Regjeringen vil derfor i samarbeid med KS vurdere egnede tiltak for å styrke kompetanse- og erfaringsdelingen i kommunal sektor.

Når personopplysninger først er samlet inn, kan det være relevant å benytte dem også til andre formål enn det opprinnelige, slik som forskning og kvalitetsheving, trening av algoritmer for KI eller kontrollformål. Slik gjenbruk eller viderebruk kan utfordre personvernet. Personvernkommisjonen ytret bekymring for at det offentlige mangler en helhetlig tilnærming til personvernet fordi det ikke er noen som har ansvar for å vurdere den samlede bruken av personopplysninger. Selv om personvernbelastningen ved et enkelt tiltak anses som liten, kan summen av tiltak innebære et stort inngrep i privatlivet. Regjeringen vil derfor sørge for helhetlige vurderinger av personvernkonsekvenser.

Personopplysninger må deles og gjenbrukes på den mest personvernvennlige måten. Det innebærer blant annet at innbyggerne må få god informasjon om hvordan opplysningene deles, og mulighet til å reservere seg mot at opplysningene deres behandles, så langt det er mulig uten at det går ut over formålet med behandlingen. Det bør legges til rette for gode innsynsløsninger, slik at innbyggerne lett kan få oversikt over hvilke opplysninger som behandles.

Det offentlige er en stor innkjøper av ulike digitale løsninger. I innkjøpsrollen kan offentlig sektor sette krav – og derigjennom skape etterspørsel etter og utvikling av personvernvennlige tjenester. På denne måten kan det offentlig bidra til bedre personvern også på andre områder i samfunnet. Det er behov for digitale løsninger og produkter til bruk i flere deler av offentlig sektor, for eksempel læremidler i skolen og digitale løsninger til bruk i helse- og omsorgstjenestene. Innebygd personvern skal derfor være et krav i anskaffelsesprosesser.

På enkelte områder dominerer noen få, store teknologiselskaper. Ettersom det finnes få alternative tjenestetilbydere, er både det offentlige og næringslivet avhengige av å benytte tjenester fra disse store teknologiselskapene. Flere av selskapene har imidlertid forretningsmodeller og vilkår som kan skape utfordringer for personvernet. Fordi de er så dominerende, dikterer de i stor grad vilkårene selv. For å få gjennomslag for krav til personvern er det dermed en fordel å være stor som innkjøper. Her kan offentlig sektor, gjennom sin rolle som storkunde, være en viktig aktør ved å forhandle frem gode personvernvilkår, for eksempel ved innkjøp i skolesektoren.

Det offentlig vil, gjennom sin kommunikasjonspolitikk, kunne gi signaler og sette standarder for personvern. Offentlige virksomheter som tar i bruk nettbaserte analyseverktøy, skal gjennomføre grundige risikoanalyser i tråd med rådene fra Datatilsynet. Regjeringen vil stille krav om dette i digitaliseringsrundskrivet.

3.4.4 Et ansvarlig næringsliv og en ansvarlig frivillig sektor

Status

Det gjøres mye godt personvernarbeid i norske virksomheter, og virksomhetene ønsker å ivareta personvernet på en god måte. Mange virksomheter etterspør mer veiledning, felles verktøy og flere maler som gjør det enklere å forstå kravene og hvordan de kan oppfylle dem i praksis. Erfaring tyder også på at det for mange er vanskelig å vite hva som er godt nok, og hvilke personverntiltak de skal prioritere. De ønsker at Datatilsynet skal være tydelige gjennom vedtak og tilsyn.

Retning frem mot 2030

Næringslivet og frivillig sektor har et stort ansvar for å få til godt personvern i digitaliseringen, både ved å ivareta personvernet til egne kunder eller medlemmer og som leverandører av digitale tjenester til det offentlige. Ansvarlighet er også et av grunnprinsippene i personvernforordningen. Det er virksomheten eller organisasjonen som behandler personopplysninger, som er ansvarlig for at den oppfyller kravene og ivaretar rettighetene til dem opplysningene gjelder (de registrerte).

Det er nødvendig å gjøre det lettere for virksomhetene og organisasjonene å sikre et godt personvern i praksis. Skal vi få til dette, må offentlige, private og frivillige aktører jobbe sammen. Verktøy og beste praksis bør deles, også mellom private virksomheter og frivillige organisasjoner der det er hensiktsmessig.

Regjeringen ønsker å styrke ordninger som hjelper norske virksomheter til å lykkes med godt personvern i praksis. Sertifisering og bransjenormer er eksempler på konkrete og praktiske verktøy som er lite i bruk i dag, men som kan bidra til å operasjonalisere regelverkskrav på en god måte. Innebygd personvern er et lovkrav, men også en mulighet. Hvis personvernet bygges inn i en løsning fra starten av, kan det forbedre brukeropplevelsen og bygge tillit, og innebære en konkurransefordel i en verden der personopplysninger har stor verdi.

Regjeringen vil

• utrede opprettelsen og organiseringen av et dataetisk råd som kan vurdere prinsipielle spørsmål i avveiningen mellom personvern og tungtveiende samfunnsinteresser
• sikre en mer enhetlig lov- og forskriftsregulering av personvern
• styrke veiledning om og håndheving av personvernregelverket
• identifisere tiltak for å styrke kompetanse- og erfaringsdelingen i kommunal sektor, i samarbeid med KS
• stimulere til utvikling og bruk av personvernvennlig teknologi gjennom å kreve personvernvennlige løsninger i offentlige anskaffelser
• få inn krav i digitaliseringsrundskrivet om at offentlige virksomheter som tar i bruk nettbaserte analyseverktøy, skal gjøre grundige risikovurderinger av personvernet
• gjennomgå og evaluere hvordan personvernet ivaretas for arbeidstakere
• stimulere til mer bruk av bransjenormer, felles verktøy, erfaringsdeling og sertifisering for personvern

3.5 Sikre en fremtidsrettet digital kompetanse

Forstørr bilde

Mål

Regjeringen vil frem mot 2030 sørge for at Norge har tilgang til nødvendig digital kompetanse, både som en grunnkompetanse i alle relevante utdanninger og som spesialisert kompetanse. Teknologifag i utdanningene skal prioriteres. Vi skal sørge for at offentlig sektor og næringslivet har tilgang til nødvendig kompetanse for å lykkes med den grønne og digitale omstillingen.

Status

Norge har behov for betydelig flere sysselsatte med IKT-kompetanse i 2030 sammenliknet med i 2019. OECD peker på digital kompetanse i offentlig sektor som en utfordring, der Norge er under OECD-gjennomsnittet når det gjelder å utvikle og beholde digital kompetanse. Vi trenger arbeidskraft som kan støtte det grønne skiftet, blant annet ingeniører, IKT-spesialister, bioinformatikere og fagarbeidere innenfor teknologi og håndverksfag. Vi forventer mangel på arbeidskraft i helse- og omsorgstjenesten og yrker som krever fagbrev. SSB har beregnet at vi vil ha et underskudd på helsepersonell på nesten 70 000 årsverk i 2040. Digitalisering og nye teknologier kan frigjøre arbeidskraft til andre oppgaver og bidra til å redusere behovet for arbeidskraft. Utdanningstilbud innenfor grunnskolen, videregående opplæring, fagskoler og høyere utdanning må understøtte dette.

Mens det tidligere var vanlig å gjøre seg ferdig med utdanning i ung alder, vil raske endringer i arbeidslivet kreve kontinuerlig kompetanseheving og videreutdanning i tiden fremover. Arbeidsstyrken må kunne håndtere nye digitale hjelpemidler, IKT-løsninger og endringsprosesser.

Andelen som studerer realfag og teknologi i norsk høyere utdanning, er lavere enn OECD-snittet, og etterspørselen etter arbeidskraft med IT-kompetanse er større enn tilgangen. Arbeidslivet etterspør både folk med en digital kompetanse som er tilpasset det yrket de skal inn i, og folk med en spesialisert teknologikompetanse. Digital sikkerhet og personvern bør inngå i alle IKT- og teknologiutdannelser. Regjeringens mål er at samfunnet og arbeidslivet har tilgang på personer med relevant digital kompetanse.

Hvor digitalt modne statlige virksomheter er, varierer veldig. Ledere og medarbeidere melder om et udekket kompetansebehov knyttet til digitalisering og endrede arbeidsformer. Mye tyder på at ledernes kompetanse, evner og forventninger er avgjørende for at virksomhetene skal lykkes i å ta i bruk digitale løsninger.

Et utvalg for en kompetansereform for arbeidslivet utreder muligheter og virkemidler for læring i arbeidslivet, hvordan vi kan stimulere til mer etter- og videreutdanning, og hvordan vi kan legge til rette for å utvikle kompetanse tilpasset behovene i arbeidslivet. Utvalget skal se på problemstillingene med tanke på at det er stor variasjon i utfordringene i arbeidslivet, og mellom offentlig og privat sektor. Utvalget skal legge frem sin rapport høsten 2024.

Interessen fra utdanningssøkere har vokst langt mer enn studiekapasiteten. Potensialet for å utdanne flere med IKT-kompetanse ser ut til å være relativt stort, men studiekapasiteten er en flaskehals.

I 2021 ble det utført IKT-forskning og -utvikling (FoU) for mer enn 26 milliarder kroner i Norge. Dette er omtrent en tredjedel av den samlede FoU-innsatsen. I 2011 var IKT-delen av den samlede FoU-innsatsen 20 prosent. Denne utviklingen sier noe om hvor viktig IKT har blitt på alle områder i samfunnet. Om vi kun ser på næringslivet, er FoU-delen som går til IKT, 55 prosent. Omtrent 85 prosent av FoU-innsatsen innenfor IKT er finansiert av næringslivet, enten i form av egenutført FoU eller i form av innkjøpte tjenester fra forskningsinstitutter og universitets- og høyskolesektoren. Det meste av næringslivets FoU er utviklingsaktiviteter. Hovedtyngden av forskningen er offentlig finansiert.

Vi har også humanistisk, samfunnsvitenskapelig og juridisk forskning innenfor IKT. Slik forskning er viktig for å forstå hvordan IKT og organisasjoner og mennesker spiller sammen og påvirker hverandre. Det er viktig med kunnskap om hvordan teknologien virker på samfunnet, og hvilke juridiske konsekvenser utnyttelsen av teknologien kan gi.

Utviklingen innenfor KI-forskning illustrerer godt hvordan et teknologiskift påvirker innretningen på den samlede forskningsporteføljen. De seneste årene har forskning innenfor KI utgjort en stadig større del av IKT-forskningen som er finansiert gjennom Norges forskningsråd. Fra 2019 til 2023 har den årlige tildelingen økt fra 200 til 700 millioner kroner.

Dersom vi skal nå målene med digitalisering, er vi avhengige av sterke og gode kunnskapsmiljøer innenfor IKT og av forskning og utvikling på områder som er viktige for Norge. Selv om det skjer mye internasjonalt som vi kan dra nytte av, er det på enkelte områder spesielt viktig at vi har både egen kompetanse og egne forsknings- og utviklingsmiljøer. Digital sikkerhet er et slikt område. Den langsiktige, grunnleggende IKT-forskningen spiller en viktig rolle som en beredskap for å møte fremtidige utfordringer og behov. Utviklingen innenfor IKT har også vist at dette er et felt der det gjerne skjer banebrytende endringer – slik vi har sett de siste årene med KI. For at vi skal kunne håndtere slike raske skifter, er grunnleggende forskning, og forståelse av fagfeltet på et grunnleggende nivå, helt nødvendig. Ofte vil en basisteknologi få bruksområder man i utgangspunktet ikke hadde tenkt seg.

Retning frem mot 2030

Offentlige virksomheter må utvikle kompetanse om hvilke muligheter digitaliseringen og KI gir. Kommunal sektor har jobbet med dette over flere år. Samtidig opplever stadig flere kommuner at manglende kompetanse hindrer utvikling av de digitale tjenestene deres. Regjeringen vil derfor utarbeide en egen strategi for digital kompetanse i offentlig sektor, i samarbeid med KS.

Barn og unge trenger å kunne kritisk håndtere teknologi og det informasjonsmangfoldet de møter i hverdagen, blant annet for å kunne påvirke og delta aktivt i utdanning, samfunns- og arbeidsliv. De må kunne utvise god dømmekraft når de samhandler på nett og når de bruker og deler informasjon. Skolen har en viktig rolle i å hjelpe elevene med å gradvis utvikle denne kompetansen. I tråd med Meld. St. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole – Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn vil regjeringen ha en balansert og kunnskapsbasert tilnærming til bruk av digitale verktøy og enheter i skolen. Dette vil sikre at elevene får med seg nødvendige digitale ferdigheter, uten at det går utover andre grunnleggende ferdigheter som for eksempel lesing. Skolen skal være en arena som fremmer gode valg og formålstjenlig bruk av digitale løsninger og medier, og som lærer barn og unge å navigere i og mestre det digitale landskapet.

Lærernes profesjonsfaglige digitale kompetanse er en særlig viktig innsatsfaktor for å styrke den digitale kompetansen i befolkningen. Regjeringen vil støtte skoleeiere i å styrke den profesjonsfaglige digitale kompetansen i opplæringen bl.a. gjennom lærerutdanningene og etter- og videreutdanningsordningene for lærere, ledere og andre ansatte i skolen.

I den nye opplæringsloven har regjeringen lagt større vekt på at videregående opplæring skal dimensjoneres i tråd med samfunnets behov. Samfunnet har behov for kompetanse på flere områder nå og fremover, blant annet kompetanse som er viktig for digital omstilling og det grønne skiftet.

I høyere yrkesfaglig utdanning er antallet IT-studenter tidoblet de siste ti årene – fra 300 til over 3 000 studenter. Regjeringen vil prioritere studieplasser innenfor tekniske fag ved fremtidige tildelinger av studieplasser til fagskolene, og legge opp til dialog med fylkeskommunene om hvordan de kan følge opp denne prioriteringen i sin forvaltning av sektoren.

For å styrke samfunnets tilgang til spesialisert digital kompetanse forventer regjeringen at universiteter og høyskoler prioriterer flere studieplasser innenfor IT. Dette omfatter også etter- og videreutdanninger. Kunnskapsdepartementet har gitt Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) i oppdrag å utvikle et bedre kunnskapsgrunnlag som nasjonale og regionale myndigheter, universiteter og høyskoler kan benytte i sitt arbeid med dimensjonering.

Kompetansebehovsutvalget har fått i oppgave å utrede hvordan nye teknologier påvirker kompetansebehov. Utvalget er sammensatt av partene i arbeidslivet, forskere og en representant fra fylkeskommunene.

Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring beskriver kvalifikasjoner gjennom læringsutbytter, det vil si hva kandidater på ulike nivåer vet, kan og er i stand til å gjøre når de avslutter utdanningen sin. Kvalifikasjonsrammeverket ble i 2023 evaluert av NOKUT. For å styrke arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning vil det i oppfølgingen av evalueringen være aktuelt å se nærmere på læringsutbyttebeskrivelsene knyttet til digitalisering, som varslet for høyere utdanning i Meld. St. 16 (2020–2021) Utdanning for omstilling.

Det skal fortsatt legges til rette for at Norge skal ha gode forskningsmiljøer innenfor IKT. Det er viktig med både grunnleggende teknologisk forskning og forskning på konsekvensene teknologien kan få for samfunnet, slik at det kan tas gode, kunnskapsbaserte beslutninger. Sterke fagmiljøer for IKT-forskning er avgjørende for at Norge skal kunne henge med i den internasjonale utviklingen på dette området og være en attraktiv samarbeidspartner i forskningsprogrammer både i Europa og globalt. Sterke forskningsmiljøer er også en forutsetning for gode IKT-utdanninger.

Regjeringen vil

• følge opp føringen til universitetene og høyskolene om å prioritere teknologifag i dimensjoneringen av studietilbudene
• utarbeide en strategi for kompetanse for digital omstilling i offentlig sektor, i samarbeid med KS
• følge opp tiltakene i strategi for digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole, i samarbeid med KS
• prioritere studieplasser innenfor tekniske fag ved tildelinger av studieplasser til fagskolene, universitetene og høyskolene
• vurdere læringsutbyttebeskrivelsene knyttet til digitalisering i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring
• legge til rette for sterke forskningsmiljøer på IKT-området