4 Innholdet i kommuneplanens arealdel – arealformål, hensynssoner og bestemmelser

4.1 Innledning

Plan- og bygningsloven gjør det mulig å fastlegge, sikre og framstille ulike hensyn og interesser på flere måter i kommuneplanens arealdel. Det kan skje ved hjelp av arealformål, hensynssoner, generelle planbestemmelser, bestemmelser til arealformål og hensynssoner og ved bruk av kartsymboler.

Arealformålene som inngår i plan- og bygningsloven § 11-7 andre ledd, brukes sammen med planbestemmelser og hensynssoner etter §§ 11-8 til 11-11. Dette kapitlet viser eksempler på utforming og bruk av disse.

Arealformålene på plankartet skal følge plan- og bygningsloven § 11-7 andre ledd og tilhørende kart- og planforskrift. De kan suppleres med bestemmelser etter §§ 11-10 og 11-11 som utfyller og utdyper den fastsatte arealbruken og vilkårene for den. Det kan også gis bestemmelser etter § 11-8 i tilknytning til hensynssoner, og generelle bestemmelser etter § 11-9 som har betydning for hvordan arealene kan brukes.

Det kan gis rettslig bindende bestemmelser med utgangspunkt i plan- og bygningsloven §§ 11-8 til 11-11. Listen i loven er uttømmende. Etter § 11-8 tredje ledd bokstav c kan det gis retningslinjer om begrensninger av virksomhet og vilkår for å ivareta interessene i hensynssonen. Det kan også gis retningslinjer for kommunens egen praktisering av særlover i sonen. Slike retningslinjer er ikke rettslig bindende for private. De vil imidlertid gi føringer for kommunale etater, og vil også være opplysende for private.

Enkelte hjemler i lovens byggesaksdel gir grunnlag for bestemmelser til kommuneplan. Se blant annet § 18-1 om krav til opparbeidelse av veger og hovedledninger for vann og avløp, og § 27-5 om fjernvarmeanlegg. Bestemmelsene til kommuneplanen bør ikke gjenta innholdet i reglene i byggesaksdelen. Samtidig kan bestemmelsene av hensyn til universell utforming, stille strengere krav til utformingen av utearealer enn byggteknisk forskrift (TEK).

Også bestemmelser i flere sektorlover får direkte virkning for planutformingen, og virker sammen med reglene som blir fastsatt gjennom planen, for eksempel bestemmelser om byggegrenser i veglova og jernbaneloven.

Hvordan de ulike virkemidlene brukes i ulike situasjoner, må kommunen vurdere ut fra behovet, og de må ses i sammenheng med en eventuelt kommende reguleringsplan.

Flere forhold som kan fastsettes som bestemmelser til kommuneplanens arealdel, kan også vises direkte på plankartet med symboler eller påtegning med tekst innenfor det enkelte området, de enkelte arealformålene eller de enkelte hensynssonene. Eksempler her er fastsettelse av byggegrenser, grad av utnytting (tomteutnyttelse), byggehøyde, plassering av bygg med videre.

Se en mer detaljert oversikt over tegneregler i Nasjonal produktspesifikasjon for arealplan (NPAD) med tegneregler for arealplaner.

Det er bare bestemmelser med hjemmel i loven som har rettsvirkning for den enkelte som blir berørt. Hvis kommunen mener den har behov for mer detaljert arealstyring enn det plan- og bygningsloven gir hjemmel til å gi bestemmelser om, må kommunen utarbeide områderegulering eller stille krav til utbygger om utarbeiding av detaljregulering.

Også samspillet mellom arealdelen og annet lovverk, som kommunen eller sektormyndighetene følger opp, er viktige elementer i en samlet virkemiddelbruk. Kommunen kan gi utfyllende retningslinjer til planen for å synliggjøre dette. Slike retningslinjer er ikke rettslig bindende i seg selv, men gir føringer for de vurderingene som må gjøres når kommunen skal behandle saker som berører annet lovverk.

4.2 Arealformål

Hensikten med arealformål er å angi entydig hvilken bruk som tillates innenfor et område. Arealformålene skal vises på plankartet.

Loven angir uttømmende i § 11-7 andre ledd nr. 1 til 6 hvilke arealformål som kan brukes i kommuneplanens arealdel. Lovens ramme er supplert med listen i vedlegg til kart- og planforskriften. Kommunen kan kun velge blant de arealformålene som står i denne listen. Rettsvirkningen følger av plan- og bygningsloven § 11-6.

Arealformålene kan underinndeles som angitt i hvert punkt i lovparagrafen og i kart- og planforskriften. Arealdelen kan bare ha ett av hovedformålene innenfor det samme området. Det vil si at det ikke er adgang til å kombinere ulike hovedformål i kommuneplanens arealdel. Underformål til ett hovedformål kan kombineres innenfor dette. Arealformålene kan også i noen grad avgrenses og presiseres i bestemmelser med hjemmel i § 11-7.

Linjetraséer og veger kan vises med linjesymbol. Infrastruktur som vann, avløp og kraftlinjer, samferdselsanlegg som veger, stier og baner samt strandlinje og byggegrenser er eksempler på temaer som kan vises med linjesymboler. Det følger av plan- og bygningsloven § 11-5 at alt areal i kommunen skal dekkes med arealformål i kommuneplanen.

Innholdet i de enkelte arealformålene er nærmere beskrevet nedenfor under kapittel 4.5.

4.3 Hensynssoner

4.3.1 Generelt

Hensynssoner i kommuneplanens arealdel skal legges til grunn for videre regulering, enkeltsaksbehandling og oppfølging, eventuelt med hjemmel i sektorlovverket. Hensynssoner kan også brukes for å vise hvor det stilles krav om felles planlegging for flere eiendommer og områder hvor vedtatte reguleringsplaner fortsatt skal gjelde uten endringer.

Hensynssoner skal vise viktige hensyn og interesser uavhengig av hvilket arealformål som gjelder i et område. Hensynssoner kan være knyttet til naturgitte eller lovregulerte forhold som gir direkte begrensninger for arealbruken, eller til krav til kvalitet og utforming gitt i bestemmelser til hensynssonene.

Bestemmelser til hensynssonene er ment å sikre at disse blir ivaretatt i etterfølgende detaljplanlegging og ved behandling av enkeltsaker. Enkelte hensyn, særlig knyttet til LNFR-områdene, kan ikke sikres gjennom kommuneplanens arealdel direkte. Det kan derfor ikke gis bestemmelser til hensynssoner i LNFR-områder (med unntak for randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområder), men retningslinjer som skal legges til grunn ved regulering eller avgjørelser etter sektorlover. Årsaken er hensynet til rettssikkerhet, kravene til medvirkning og klagemuligheter gitt i sektorlovene.

Bruk av hensynssoner må vurderes sammen med arealformål og bestemmelser, og må begrenses til vesentlige forhold. Virkemidlene bør brukes slik at de til sammen gir ønsket kontroll med arealbruken. Samtidig skal plankartet være entydig, oversiktlig og enkelt å forstå.

Se nærmere under kapittel 4.6 om hensynssoner med bestemmelser.

4.3.2 Kartet skal ha god lesbarhet

Når det gjelder kartframstillingen, er det viktig å huske på at kartet skal være klart og entydig, jf. kart- og planforskriften § 9 femte ledd. Legges det inn mange overlappende hensynssoner på samme areal, blir kartet vanskelig å lese.

Utfordringene med lesbarheten er størst med kart på papir eller et arkivverdig format som pdf, som ikke kan skaleres (endre målestokk eller størrelsen på det man ser). Bruk av skalerbare pdf-filer vil gi en god lesbarhet. Lesbarheten av plankart i digitalt planregister vil være betydelig bedre.

Utfordringene kan løses ved å ha flere plankart på papir eller som pdf. Det enkelte arket med kart må da vise den enkelte hensynssonen sammen med arealbruken i de aktuelle områdene. Dette i tillegg til et kart som viser samtlige hensynssoner og arealformål.

4.3.3 Bruk av temaplaner og illustrasjoner av hensynssoner

Temaplaner og illustrasjoner er ikke del av den formelle planframstillingen, og er ikke rettslig bindende for den framtidige arealbruken. For å få presentert viktige forhold for arealbruk og forståelse av planen, kan temaplaner og illustrasjoner være aktuelle å bruke, selv om de ikke får den samme formelle statusen som en hensynssoner med bestemmelser eller retningslinjer.

4.4 Planbestemmelser

4.4.1 Generelt

Grunnlaget for planbestemmelser til kommuneplanens arealdel er følgende paragrafer i plan- og bygningsloven

• § 11-8 Bestemmelser til hensynssoner
• § 11-9 Generelle planbestemmelser til kommuneplanens arealdel
• §§ 11-10 og 11-11 Bestemmelser til de enkelte arealformål i arealdelen

Ved utforming av bestemmelser er det viktig å være klar over at formuleringene vil være rettslig bindende og skal brukes for å fastsette rådighetsbegrensninger og krav.

Bestemmelser må ha hjemmel i loven, og bør

• være konkrete og entydige
• ha tydelig kobling til plankartet
• være tilpasset detaljeringsnivået i planen
• ha klare målsettinger

4.4.2 Generelle planbestemmelser

De generelle bestemmelsene vil i utgangspunktet ikke være direkte knyttet til de enkelte arealene og arealformålene, men kan knyttes til hele kommunens areal eller til delområder. De kan knyttes til hensynssoner for å sikre at hensynene blir ivaretatt. Disse kan følges opp gjennom konkrete bestemmelser i reguleringsplaner, og i bestemmelser for materielle eller prosessuelle krav ved behandling av enkeltsaker etter loven. Muligheten til å gi bestemmelser er listet opp i åtte punkter.

4.4.3 Bestemmelser til de enkelte arealformål

Bestemmelser til de enkelte arealformål omfatter bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 11-10 som knytter seg til arealformål etter plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 1, 2, 3 og 4

1. Bebyggelse og anlegg.
2. Samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur.
3. Grønnstruktur.
4. Forsvaret.

Videre har § 11-11 hjemmel for bestemmelser til arealformålene § 11-7 nr. 5 og 6 om

1. Landbruks-, natur- og friluftsområder samt reindrift.
2. Bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone.

Muligheten til å gi bestemmelser til det enkelte arealet eller arealformålet er begrenset i lovteksten til forholdene som er nevnt i § 11-10 og § 11-11. I tillegg er det mulig å lage bestemmelser til enkeltområder også om de temaene som er nevnt i lovens § 11-9.

4.4.4 Bestemmelser og retningslinjer til hensynssoner

For å ivareta det hensynet sonen viser, skal det i nødvendig utstrekning, etter § 11-8 andre ledd, gis bestemmelser og retningslinjer om hva som gjelder eller skal gjelde i henhold til plan- og bygningsloven eller andre lover. Det betyr at hjemlene i §§ 11-8 til 11-11 er aktuelle i tilknytning til hensynssoner, jf. eksempler og tabeller nedenfor.

Plan- og bygningsloven § 11-8 tredje ledd lister opp hensynssonene, og angir hvilke bestemmelser og retningslinjer som kan gis. For noen av hensynssonene angir loven at det kan gis retningslinjer, men ikke bestemmelser. Bestemmelser til hensynssoner er rettslig bindende - også for private - for bruken av et areal ut fra det hensynet som skal ivaretas. Når det er knyttet retningslinjer til en hensynssone, vil de ikke være rettslig bindende i forhold til avgjørelser av enkeltsaker etter dette eller annet lovverk. Retningslinjer gir føringer for detaljplanlegging etter plan- og bygningsloven, eller ved behandling etter annen lovgivning der kommunen har vedtaksmyndighet.

Etter § 11-8 tredje ledd bokstav c er det i andre ledd hjemmel for å fastsette bestemmelser til hensynssone i et LNFR-område for å hindre vesentlig forringelse av verneverdiene i et tilstøtende verneområde. Videre kan det gis retningslinjer om begrensninger av virksomhet og vilkår for tiltak for å ivareta interessene i sonen. Det kan også gis retningslinjer for hvilke hensyn som skal vektlegges ved kommunal praktisering av annen lovgivning.

4.4.5 Nærmere om bestemmelser til kommuneplanens arealdel

Det er seks hovedtyper bestemmelser

• 1.Den første typen bestemmelser, etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 1, går ut på at det kan stilles krav om reguleringsplan (områderegulering og/eller detaljregulering). Reguleringsplan skal være vedtatt før det kan gjennomføres nærmere angitte bygge- og anleggsarbeider i områder i arealdelen der plankravet gjelder.
• Det må gjøres klart om det er ny plan som kreves, eller om eksisterende reguleringsplaner (også bebyggelsesplaner) fortsatt skal gjelde og oppfylle plankravet. Det kan kreves områderegulering, detaljregulering eller begge deler.
• En bestemmelse med krav om ny plan vil virke som et byggeforbud inntil det er vedtatt ny(e) reguleringsplan(er) i tråd med bestemmelsen. En plankravbestemmelse må være grunnet på konkrete vurderinger av behovet for ny plan. Kommunen må gå gjennom hvilke planer som skal beholdes helt eller delvis når det gjelder innholdet, og hva som skal vedtas som nytt planinnhold. Hvis gjeldende planer er i henhold til arealbruken i kommuneplanens arealdel, vil det ikke være krav om ny reguleringsplan.
• 2.Den andre hovedtypen bestemmelser, etter plan- og bygningsloven §§ 11-9 nr. 5, 11-10 og 11-11 nr. 1, 2, 3, 4 og 5, knytter seg til byggeområder, LNFR-områder med spredt utbygging og strandsonen langs sjø og vassdrag. Disse omfatter kriterier for lokalisering av bebyggelse og anlegg, og hva bygninger og arealer kan brukes til. Slike bestemmelser kan også brukes for å dimensjonere omfang og volum av ny utbygging, det vil si styring av tomteutnyttelse og antall enheter (antall bygninger og ikke antall boliger). Videre kan det stilles funksjonskrav og krav til utforming av bygninger og anlegg. Det kan også stilles krav til utomhusløsninger og opparbeiding av utearealer med videre samtidig med bebyggelsen.
• 3. Den tredje hovedtypen bestemmelser, etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 4, gjelder rekkefølge. Planbestemmelser kan enten samordne rekkefølgen for gjennomføringen av de enkelte tiltak i et byggeområde, eller fastsette tidspunkt eller hvilke krav som må være oppfylt for når et område anses for å være byggeklart. Utbyggingen kan i så fall samordnes med at det opprettes overordnet infrastruktur eller andre nødvendige samfunnstjenester. Slike bestemmelser kan også knytte seg til forhold utenfor planområdet, eksempelvis slik at tiltak innenfor området i en kommunedelplan ikke kan gjennomføres før overordnet infrastruktur utenfor planområdet er etablert og satt i drift.
• 4.Den fjerde hovedtypen bestemmelser, etter plan- og bygningsloven § 11-11nr. 5, 6 og 7, gjelder rene byggeforbud. Det kan eksempelvis være forbud mot å gjennomføre nærmere angitte bygge- og anleggstiltak i 100-metersbeltet langs vassdrag.
• 5.Den femte hovedtypen bestemmelser omfatter formings-, miljø- og funksjonskrav, jf. plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 3, 5, 6, og 7 og § 11-10 nr. 2. Det kan eksempelvis gjelde krav til tekniske løsninger og anlegg, byggegrenser, funksjonskrav til utearealer og bebyggelse, krav til miljøkvalitet, estetikk og hensyn som skal tas til bevaring av bygninger og kulturmiljø med mer.
• 6.Den sjette typen bestemmelser knytter seg til forhold som skal følges opp i videre reguleringsarbeid, herunder miljøoppfølging og -overvåking, jf. § 11-9nr. 8.

4.4.6 Kriterier og utforming

Kriterier som brukes i bestemmelser, må ha et konkret innhold. Dette gjelder spesielt forbuds- og plankravbestemmelser samt bestemmelser om omfang og lokalisering. Bestemmelsene må vise til forhold som kan kvantifiseres eller dokumenteres, slik at de har et faktisk og rettslig innhold.

Bestemmelser som nevnt i punkt 5 (se kapittel 4.4.5 Nærmere om bestemmelser til kommune­planens arealdel), har en litt annen karakter. Her vil det være åpning for å gå noe lenger i å bruke skjønnsmessige kriterier. For eksempel om bygningers form og utseende og funksjonskrav til utearealer.

Se eksempler på utforming av bestemmelser under omtale av det enkelte arealformålet. Eksemplene tar utgangspunkt i de mest vanlige plansituasjonene.

Utformingen og detaljeringen av arealbruk, hensynssoner og bestemmelser vil variere mye. Det avhenger av om planen bare skal binde opp overordnede spørsmål og være grunnlag for videre detaljplanlegging, eller om den (også) forutsettes å skulle avklare gjennomføring av ulike tiltak.

4.4.7 Hva man ikke kan gi bestemmelser om

Plan- og bygningsloven §§ 11-9 til 11-11 gir ikke anledning til å gi kommuneplanbestemmelser om saksbehandling eller planprosess, eller om eventuelle dokumentasjonskrav til prosjektsøknader ut over det som følger av § 11-9 nr. 8. I retningslinjene eller planbeskrivelsen kan det likevel være hensiktsmessig å gjøre rede for hvilke øvrige saksbehandlings- og utredningskrav som vil være aktuelle etter plan- og bygningsloven med byggeforskrifter og konsekvensutredningsbestemmelser, forvaltningsloven, kulturminneloven med flere.

Det kan heller ikke gis alternative bestemmelser i kommuneplanens arealdel om dispensasjon etter bestemmelsene som er gitt i plan- og bygningsloven kapittel 19.

4.4.8 Byggesaksdelen av plan- og bygningsloven

En del øvrige bestemmelser i byggesaksdelen av plan- og bygningsloven er også viktige for kommuneplanens arealdel. Det skyldes at dette er grunnleggende minstekrav til alle bygge- og anleggstiltak i loven, som også er førende for løsningen av konkrete plansituasjoner og for utformingen av planbestemmelser. De kan også være viktige for å følge opp vedtatte planer.

4.4.9 Veiledende retningslinjer

Det kan knyttes veiledende og mer uformelle retningslinjer til planen, som ikke er forankret i plan- og bygningsloven, som for eksempel i forbindelse med planbeskrivelsen. De vil gi ytterligere holdepunkter for hvordan enkeltsaker skal behandles med dekning i arealdelen. Slike retningslinjer brukes for å klargjøre

• hvordan det faktiske og det rettslige planinnholdet er å forstå
• hvordan planbestemmelsene kan påregnes praktisert
• kommunestyrets instruksjoner til politiske utvalg og administrasjon som skal følge opp planen

Retningslinjer er ikke juridisk bindende; de har bare veiledende og informerende karakter. Retningslinjer må ikke være i strid med rettslig bindende bestemmelser. Avslag på søknader kan ikke begrunnes i retningslinjene.

Retningslinjene kan gi visse føringer for rettslig og planfaglig vurdering av de enkelte arealformålene, hensynssonene og bestemmelsene.

4.4.10 Hjelpedokumenter og illustrasjoner

Hva som er rettslig fastlagt på plankartet, kan ved behov vises gjennom illustrasjoner. Illustrasjoner kan også brukes til å vise det som gjelder etter andre lover, som for eksempel naturmangfoldloven og kulturminneloven.

Tegninger kan også illustrere og utdype hva som er forutsatt av løsninger i områder for bebyggelse og anlegg etter plan- og bygningsloven § 11-7 første ledd nr. 1. De kan også informere om og markere spesielle hensyn eller bruksinteresser. Eksempel her er viktige landskapselementer eller allmennhetens friluftslivsinteresser i et LNFR-område.

Illustrasjoner kan også gi retningslinjer for senere behandling av reguleringsplan i båndlagte områder, der det er stilt krav om en slik plan før gjennomføring av byggetiltak. Dette kan for eksempel være for å sikre innarbeiding av natur- og friluftslivsinteresser i de konkrete utbyggingsplanene. De kan også fungere som retningslinjer ved behandling av enkeltsaker etter byggesaksbestemmelsene.

Videre kan det være viktig å få fram for eksempel formålet grønnstruktur i område for bebyggelse og anlegg for å vise sammenhengende grønnstrukturer.

Mange kommuner har utarbeidet oversiktsplaner for skogbruket med oversikt over ressurser, muligheter for næringsutvikling og status i miljøarbeidet. Planene er et bidrag til kommuneplanen, og er et kunnskapsgrunnlag for å prioritere virkemidler innenfor landbruket.

4.4.11 Oversikt og sammenstilling av arealformål, bestemmelser og hensynssoner

Tabellen nedenfor er en sammenstilling av hensynssoner, arealformål og bestemmelser. Første kolonne gjengir lovteksten for hver hensynssone. Andre kolonne gjengir kort hvordan hver enkelt hensynssone kan knyttes til forskjellige arealformål og generelle bestemmelser. Den antyder hvordan de enten er knyttet til hverandre eller kan knyttes til hverandre i en valgt sammenheng. Kommentarene i tabellene peker på muligheter, sammenhenger og begrensninger. Virkemidlene må tas i bruk etter behov og ikke utformes mer detaljert enn nødvendig.

Tabell 4.1 Hensynssoner med bestemmelser og sammenhengen med arealformål og generelle bestemmelser.

4.5 Arealformål med bestemmelser

4.5.1 Generelt

Tabellen nedenfor er en sammenstilling av arealformål og bestemmelser.

Tabell 4.2 Arealformål med eksempler på typen bestemmelser som kan knyttes til.

Nedenfor gis en omtale av hvert hovedformål med underformål og de mest aktuelle bestemmelsene i tilknytning til formålet. Det gis også eksempler på formål, bestemmelser og hensynssoner for å vise hvordan arealet skal brukes.

Arealformålene fastsetter tillatt arealbruk og gir bindende rammer for arealutnyttingen. Formålene skal brukes og vises på plankartet. Planen skal ikke inneholde unødvendige formål og arealrestriksjoner. Alle arealene i kommunen (landarealet, vann og elv) skal ha formål.

Plan- og bygningsloven legger opp til at hele kommunens areal, også sjøområdene, skal være dekket av bindende planer. Det er kommuneplanens arealdel som skal sikre dette. Planlegging må tilpasses etter behovet, og det vil derfor variere hvor detaljert kommuneplanen bør være. Plan- og bygningslovens krav om reguleringsplan for større bygge- og anleggstiltak gjelder også i sjø.

Kart- og planforskriften supplert med tegnereglene i produktspesifikasjon for arealplan og digitalt planregister, fastsetter hvordan planformål kan kombineres. Tegnereglene spesifiserer alle kombinasjonsmuligheter man kan bruke på formålsflater, hensynssoner og bestemmelser som kan angis med linjer og punkt i plankartet (omtalt som juridiske linjer og juridiske punkt).

Bestemmelser i kommuneplanens arealdel skal som hovedregel være av forskriftskarakter.

Framstillingen av arealformålene blir gjennomgått med eksempler knyttet til de enkelte hjemlene for hensynssoner og bestemmelser.

I eksemplene er arealformålene på kartutsnittene og i bestemmelsene knyttet sammen med feltkodenavn. Feltkodenavn er en standardisert forkortelse av navnet på arealformålet som er gruppert etter lovens inndeling i § 11-7 andre ledd nr. 1 til 6 og vedlegg I til kart- og planforskriften. Offisiell liste over feltkodene vil bli publisert.

4.5.2 Områder for bebyggelse og anlegg

Formålene kan markeres som eksisterende eller nye på plankartet. «Eksisterende» omfatter områder der gjeldende arealbruk blir videreført i ny plan. «Nytt» betyr arealformål som er nytt i denne arealplanen.

For eksempel

• Nye byggeområder i områder som er avsatt til annet formål enn utbygging i tidligere arealplan.
• Områder med samme arealbruk som tidligere, men med nye bestemmelser som tillater en vesentlig annen (eksempelvis mye høyere) utnyttelse enn i tidligere plan.

Figur 4.1 Fargekoder for underformål under bebyggelse og anlegg.

Forstørr bilde

4.5.2.1 Nærmere om bebyggelse og anlegg som hovedformål

Formålet brukes for å avsette arealer hvor bebyggelse eller anlegg av forskjellig slag tillates og er det dominerende innslaget i arealbruken. Veganlegg og grøntområder internt i området inngår i formålet.

Områder for bebyggelse og anlegg kan angis på to måter

• Som et samlet formål som gir grove rammer for den videre planleggingen.
• Underinndeling innenfor rammene gitt i plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 1. Planen kan bli mindre fleksibel, men utviklingen i området blir mer forutsigbar. I områder for bebyggelse og anlegg kan arealbruken angis slik at den stort sett dekker de aktuelle behovene. Dette gjelder særlig når arealformålet kombineres med bestemmelser om omfang, volum og plassering med videre.

Brukes hovedformålet, vil det også omfatte alle underformålene. Arealbruk og tiltak etter underformålene vil da ikke være i strid med planens formål. Der formålet ikke er underinndelt, skal det gjennom bestemmelser etter § 11-9 og § 11-10 enten stilles krav om reguleringsplan, eller angis hvilke hensyn som skal ivaretas ved regulering og utbygging.

Figur 4.2 Utsnitt fra kommuneplan som viser en overordnet tilnærming til tettstedet i arealdelen. Eksempel på en grovmasket arealdel som bør følges opp av reguleringsplan.

Forstørr bilde

Figur 4.3 Utsnitt av kommunedelplan som tar sikte på at utbygging kan skje på grunnlag av detaljregulering eller eventuelt direkte gjennom byggetillatelse for deler av området.

Forstørr bilde

Figur 4.4 Eksemplet viser hvordan ny bebyggelse kan innpasses i et tettsted. Det forutsetter at bebyggelsens høydebegrensning og form samsvarer med eksisterende bebyggelse på tilstøtende eiendommer. Eksempler på bestemmelser og retningslinjer som kan knyttes til en slik plan, er omtalt nedenfor.

Forstørr bilde

Dersom ikke annet blir vedtatt, gjelder ny plan foran eldre plan. Eldre reguleringsplan vil fortsatt gjelde så langt det ikke er motstrid til kommuneplanen, jf. plan- og bygningsloven § 1-5. Det er derfor viktig å avgjøre om arealformålet i eldre reguleringsplaner fortsatt skal gjelde, se omtale av hensynssone i § 11-8 tredje ledd bokstav f. Dette er en viktig premiss for utformingen av planen.

Når det er stilt plankrav, vil arealdelen ikke gi direkte grunnlag for byggesaksbehandling for tiltakene som er nevnt i bestemmelse til arealformålet. Kriteriene som planen angir, blir retningsgivende for den videre planleggingen.

Arealdelen i eksemplet på figur 4.3 gir en overordnet avklaring for framtidig utbygging. Her er en mer detaljert plan ønskelig for å fastlegge nærmere den nye bebyggelsens karakter, størrelse og form, samt for å sikre tilpasning til eksisterende bebyggelse og natur- og friluftsinteresser. Også utbyggingsområdets størrelse, og behovet for nærmere konkretisering av områder for boligbebyggelse, offentlig eller privat tjenesteyting og grønnstruktur når utbygging blir aktuelt, tilsier behov for reguleringsplan.

Uteoppholdsarealer i tilknytning til byggeområder inngår her sammen med andre funksjoner som er alminnelig i områder for bebyggelse, eksempelvis veger, atkomster, offentlige bygninger med mer. Friområder hører under arealformål 3 Grønnstruktur og med bestemmelse om eierform: Offentlig. Hvis de ikke skal ha rettsvirkning, kan de vises som hensynssone etter § 11-8 tredje ledd bokstav c over arealformålet.

4.5.2.2 Underformål til § 11-7 andre ledd nr. 1

For nærmere spesifisering av hvilken arealbruk som kan brukes under de forskjellige underformålene, se vedlegg til kart- og planforskriften.

4.5.2.2.1 Boligbebyggelse

Formålet boligbebyggelse brukes der alle former for helårs boligbebyggelse og boligbruk samt tilhørende anlegg er tillatt. For eksempel, fellesarealer, uthus, garasjer og hage.

4.5.2.2.2 Fritidsbebyggelse

Fritidsbebyggelse omfatter privateide fritidsboliger med tilhørende anlegg. Fritidsboliger er sekundærboliger som ikke brukes til permanent opphold. Veileder T1450 Planlegging av fritidsbebyggelse.

Fritidsbebyggelse skiller seg fra utleiehytter og fritidsboliger som drives i kommersiell sammenheng, jf. omtalen av slike boliger under «Fritids- og turistformål».

Ny fritidsbebyggelse kan bare oppføres i områder som er avsatt til det i plan. I LNFR-områder er hyttebygging forbudt, unntatt der det er bestemt at spredt utbygging av fritidsbebyggelse er tillatt, jf. plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 5 bokstav b med bestemmelser etter § 11-11 nr. 2.

4.5.2.2.3 Sentrumsformål

Dette er en åpen formålsangivelse som omfatter arealbruken som er vanlig i et by- eller tettstedssentrum. I sentrumsformål inngår forretninger, tjenesteyting og boligbebyggelse, inkludert nødvendige grønne (ute-)arealer til bebyggelsen. Sentrumsformål er mest aktuelt å benytte i kommuneplan på et overordnet nivå, der det er stilt krav om reguleringsplan før det kan gis tillatelse til gjennomføring av tiltak.

4.5.2.2.4 Kjøpesenter

Den nasjonale politikken for lokalisering av handel framgår av statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging (spesielt punkt 4.5) og de nasjonale forventningene til regional og kommunal planlegging. Den regionale politikken formidles gjennom vedtatte regionale planer med regionale planretningslinjer, og i noen tilfeller regionale planbestemmelser. Dersom slike planbestemmelser gjelder, skal statsforvalteren vurdere om regional plan blir fulgt opp. Fylkeskommunen avgjør om det kan gjøres avvik fra den regionale planen.

Kjøpesenter har ikke en fast definisjon, men var i tidligere forskrift om ikke annen definisjon er gitt i regional plan, definert slik

«Med kjøpesenter forstås detaljhandel i bygningsmessige enheter og bygningskomplekser som etableres, drives eller framstår som en enhet, samt utsalg som krever kunde- og medlemskort for å få adgang.»

Dagligvareforretninger er å oppfatte som kjøpesenter i denne sammenhengen. Det samme er varehus som omsetter én eller flere varegrupper.

4.5.2.2.5 Forretninger

Formålet omfatter arealer og bygninger for detaljhandel.

Detaljhandel omfatter all form for varesalg til private sluttbrukere.

Noen former for arealbruk som naturlig hører under næringsbebyggelse (for eksempel håndverksvirksomhet eller utsalg av gårdsprodukter) eller tjenesteyting (salg av tjenester), kan også tillates på arealer som er satt av til formålet forretninger. Det vil være klargjørende å presisere dette nærmere i planbeskrivelsen og eventuelt bestemmelsene der en slik bruk er aktuell.

Forretninger inngår også i formålene kjøpesenter og sentrumsformål.

4.5.2.2.6 Bebyggelse for offentlig eller privat tjenesteyting

Formålet bebyggelse for offentlig eller privat tjenesteyting skal brukes i kommuneplanens arealdel; det skal ikke være noen underinndeling. Formålet omfatter arealer og bygninger for forskjellige former for privat eller offentlig tjenesteyting, som eksempelvis barnehage, helse- og omsorgsinstitusjon, kulturinstitusjoner eller administrasjon (konsulentvirksomhet og lignende). Arealer som bare skal være for offentlig tjenesteyting, må angis gjennom bruk av bestemmelse etter plan- og bygningsloven § 11-10 nr. 3.

Når det gjelder konkret planutforming, skal sykehjem, skoler, barnehager og lignende angis som underformål offentlig eller privat tjenesteyting i arealformålet bebyggelse og anlegg, jf. § 11-7 nr. 1. Områder for en slik bebyggelse skal altså vises som områder for offentlig eller privat tjenesteyting i kommuneplan. I tillegg skal det i bestemmelse til arealformålet etter § 11-10 nr. 3, angis hvilke arealer som skal være offentlige formål. Ytterligere spesifisering av arealbruken må i tilfelle gjøres i reguleringsplan.

Omsorgsbolig og boliger med service kan gå inn i underformålet helse- eller omsorgsinstitusjon, jf. merknader til vedlegg I i kart og planforskriften.

4.5.2.2.7 Fritids- og turistformål

Utleiehytter og andre typer overnattingsanlegg som drives i en kommersiell sammenheng, skal vises som fritids- og turistformål. Utleiehytter kan blant annet omfatte rorbu, kommersielt leirsted med mer. Også campingplasser, fornøyelsesparker og lignende faller inn under formålet.

Det er den faktiske bruken, ikke eierformen, som er avgjørende. Endring av eierforholdene kan imidlertid være en indikasjon på bruksendring til private fritidsboliger. Det er en grense for hva som tillates av privat bruk, blant annet som salg og tilbakeleie, før det kommer i strid med formålet. I praksis har departementet lagt til grunn at en enhet må brukes til næringsmessig utleie i minst ni måneder av året, og at det dessuten er en forutsetning at utleievirksomheten skjer som næringsvirksomhet i fellesdrift.

Dersom det tas sikte på en større andel privat bruk, kan dette løses i planen ved bruk av kombinerte formål der også «Fritidsbebyggelse» inngår, og med presisering i planbestemmelser hvor stor andel av bruken som kan være fritidsbebyggelse.

4.5.2.2.8 Råstoffutvinning

Tiltak som faller inn under dette arealformålet, vil blant annet omfatte

• uttak av mineralske løsmasser (leire, silt, sand, grus, stein og blokk)
• fastfjellforekomster for produksjon av byggeråstoff og lignende formål
• industrimineraler og malmer under råstoffutvinning

Uttak for produksjonsformål kan også rette seg mot andre slags masser eller forekomster i grunnen.

Med uttakene følger i alminnelighet også fylling, særlig som deponi av skrotmasser og veger.

Mineralressurser er viktige naturressurser, og bør vurderes i sammenheng med andre temaer og arealavklaringer i kommuneplanarbeidet for å sikre en langsiktig og forsvarlig forvaltning. Dette er spesielt viktig fordi slike geologiske ressurser bare kan bli utnyttet der de er lokalisert fra naturens side. Det er viktig at kommunen har oversikt over de ulike mineralressursene, både for å hindre nedbygging av ressursene og for å unngå arealbrukskonflikter i forbindelse med etablerte og framtidige masseuttak. Det er utgitt en egen veiledning om uttak av mineralske forekomster.

Det er et mål å fase ut bruken av torv for å begrense utslipp av klimagasser og skader på naturmangfold. Miljødirektoratet har på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet utarbeidet et forslag til plan for overgang fra bruk av torvbaserte til torvfrie produkter.

Kommuner med grusressurser bør vurdere hvordan disse kan utnyttes på beste måte. Utnyttingen kan for eksempel være råstoffutvinning, grunnvannskilde eller resipient, eller brukes på annen hensiktsmessig måte. Disse ulike formålene kan være i konflikt med hverandre, og vil kunne ha betydning for plassering av bygninger som boliger med videre.

Arealdelen bør omfatte alle eksisterende og planlagte områder for råstoffutvinning. For eksisterende tiltak som forutsettes drevet videre, og for planlagte nye tiltak, må plankartet vise ytre grenser for framtidig uttak. Det bør ikke settes av nye områder for torvuttak, og eksisterende torvuttak som ikke er i drift, bør vurderes tatt ut.

Masseuttak vises som underformål råstoffutvinning i henhold til plan- og bygningsloven § 11-7 andre ledd nr. 1 i kommuneplan.

Massedeponi skal vises som underformål andre typer anlegg, jf. plan- og bygningsloven § 11-7 andre ledd nr. 1 omtalt under.

Om det er aktuelt å avsette et område for både masseuttak og massedeponi, må dermed kombinert bebyggelse og anleggsformål til § 11-7 andre ledd nr. 1 benyttes. I tillegg må de to aktuelle underformålene som skal inngå i kombinasjonen, oppgis.

Der uttaket av en mineralressurs ikke skal tas i bruk i denne planperioden, men en gang i framtiden, kan området legges ut som anlegg for råstoffutvinning. Det må da fastsettes rekkefølgekrav om det tidspunkt anlegget kan tas i bruk, i henhold til plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 4.

Om kommunen velger ikke å ta stilling til en kartlagt mineralressurs, kan det opprettholdes som LNFR-område. Om det eventuelt skal legges ut til råstoffutvinning, kan da vurderes ved en senere planrevisjon. Dette bør i tilfelle omtales i planbeskrivelsen slik at det er mulig å etterprøve om bruk av LNFR-formålet er et aktivt valg, eller om det ikke er tatt standpunkt til hva som skal prioriteres.

Det er også mulig å legge inn sikring av mineralressurser som en hensynssone etter plan- og bygningsloven § 11-8 tredje ledd bokstav c.

For nærmere omtale av masseuttak, herunder aktuelle planbestemmelser (§§ 11-9 og 11-10 nr. 2) til dette formålet, se veileder om mineralske forekomster og planlegging etter plan- og bygningsloven.

Figur 4.5 Eksempel på område for råstoffutvinning med uttaksretning og progresjon.

Forstørr bilde

Øvrige referanser: Direktoratet for mineralforvaltning og mineralloven.

4.5.2.2.9 Massetak i jord- og skogbruksdrift

Masseuttak utenfor områder som er avsatt til råstoffutvinning, er ikke tillatt. Masseuttak til egen jord- og skogbruksdrift i LNFR-område, er derimot tillatt. Veileder H-2401 om Garden som ressurs gir kriterier for vurdering av når et tiltak kan inngå i LNFR-kategorien. Det kan gis bestemmelser etter § 11-9 nr. 1 til 8 som kan gi en viss styring av slike masseuttak i LNFR-områder, eksempelvis gjennom krav om reguleringsplan.

4.5.2.2.10 Næringsbebyggelse

I kommuneplanens arealdel er det kun hovedformålet næringsbebyggelse som skal brukes.

Næringsbebyggelse omfatter kontor, hotell, overnatting, bevertning, industri-, håndverks- og lagervirksomhet, bensinstasjon, vegserviceanlegg og annen næringsvirksomhet som ikke er angitt som eget formål.

4.5.2.2.11 Idrettsanlegg

I kommuneplanens arealdel er det kun hovedformålet idrettsanlegg som skal brukes. Idrettsanlegg omfatter større anlegg som skianlegg, skiløypetrasé, idrettsstadion, nærmiljøanlegg, golfbaner, skytebane og lignende. Treningssentre faller som hovedregel inn under offentlig eller privat tjenesteyting.

Det kan angis med påskrift eller bestemmelse hva slags anlegg det er snakk om.

Skiløype kan i kommuneplanens arealdel tegnes inn som informasjonslinje, det vil si som en illustrasjon i plankartet, eller at den vises i et eget temakart for skiløyper. Man kan også stille krav om at anlegg av nye skiløypetraséer krever reguleringsplan, jf. plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 1. En slik bestemmelse kan gis generelt for alle områder i kommunen eller for utvalgte områder.

4.5.2.2.12 Andre typer bygge- og anleggstiltak

Dette omfatter en lang rekke ulike bygge- og anleggstiltak om man ser på underinndelingen som er definert på reguleringsplannivå i vedlegg I til kart- og planforskriften. Dette er en samlekategori, jf. bruken av annen særskilt angitt bebyggelse og anlegg i nevnte opplisting. Formålet underinndeles ikke i kommuneplan, men omfatter blant annet alle typer kommunaltekniske anlegg (vann, avløp, renovasjon med videre), godsterminaler/-lager, ulike energianlegg, telekommunikasjonsanlegg, småbåtanlegg, støyvoller, massedeponier og områder for andre større terrenginngrep med videre.

Type bygge- eller anleggstiltak, eksempelvis renseanlegg, massedeponi støyvoll med videre, kan vises med påskrift på kartet som tilleggsinformasjon til angivelse i planbestemmelse.

4.5.2.2.13 Nærmere om vindkraftanlegg

Fra 1. januar 2015 ble konsesjonsgrensen i energiloven endret, slik at det er kommunene som behandler søknader om å bygge mindre vindkraftanlegg på inntil 1 MW etter reglene i plan- og bygningsloven. For å sikre helhetlige vurderinger, kan det være aktuelt for kommunen å vurdere etablering av mindre vindkraftanlegg i kommuneplanens arealdel. Se ogsåH-2343: Veileder for kommunal behandling av mindre vindkraftanlegg.

Dersom kommunen ønsker å sette av områder til vindkraftutbygging eller innarbeide konsesjonsgitte vindkraftprosjekter i kommuneplanens arealdel, skal anleggene vises som «Område for andre typer bygge- og anleggstiltak (område for vindkraftanlegg)». Det er ikke krav til regulering av anlegg for elektrisk energi, men slike anlegg kan ikke være i strid med kommuneplanens arealdel. Det betyr at vindkraftanlegg over 1 MW, enten må inngå i kommuneplanen, eller det må gis dispensasjon fra planen før konsesjonsbehandling etter energiloven. Se hjemmesiden til Norges vassdrags- og energidirektorat for en oversikt over veiledere og rapporter som er relevante ved planlegging og utbygging av vindkraftverk.

4.5.2.2.14 Nærmere om små vannkraftverk

Små vannkraftverk inngår i kommuneplanens arealdel i arealformålet «Andre typer bygge- og anleggstiltak», som er omtalt ovenfor.

Fra 1. januar 2018 er det kommunen som, med enkelte unntak, fatter vedtak om konsesjon til vannkraftverk med størrelse på inntil 1 MW installert effekt. For kraftverk med installert effekt mellom 1 og 10 MW er det Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som har vedtaksmyndighet. Alle søknader sendes først til NVE for avklaring om videre saksforløp.

Anlegg som NVE har vurdert til ikke å være konsesjonspliktige etter vannressursloven, behandles av kommunen etter plan- og bygningsloven. Kommunen er ansvarlig for selve saksbehandlingen og fatter vedtak i disse sakene. NVE har opprettet en egen nettside der kommunene kan finne nyttig informasjon som kan være til hjelp når de skal behandle konsesjoner.

NVE har en omfattende veiledning på nett for små vannkraftverk. Nettsiden har også lenker til Retningslinjer for små vannkraftverk til bruk for utarbeidelse av regionale planer og i NVEs konsesjonsbehandling fra 2007 og Veileder i planlegging, bygging og drift av små kraftverk fra 2010.

I veileder H-2401 Garden som ressurs fremgår det at mikro- og minikraftverk, biobrenselanlegg og vindturbiner kan etableres i LNFR-områder etter bokstav a, hvis energien fra anlegget i det vesentlige forbrukes på gården.

Hvis anlegget ikke oppfyller forutsetningen over, men hovedsakelig produserer energi for videresalg, må det eventuelt tillates gjennom at området avsettes til LNFR-spredt bebyggelse etter plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 5 bokstav b med bestemmelser etter § 11-11 nr. 2. Denne gir de nødvendige rammene for hva som er tillatt (formålet) og bebyggelsens/tiltakets omfang og lokalisering.

4.5.2.2.15 Uteoppholdsarealer

Hensikten med å avsette et minste uteoppholdsareal i arealplaner er å sikre tilstrekkelige og brukbare arealer til uteopphold med god kvalitet for boliger, skoler, barnehager og andre bygninger, der det etter kommunens skjønn er nødvendig å sikre dette.

Uteoppholdsarealer er arealer som er egnet til lek, opphold og rekreasjon. For boliger omfatter det de delene av tomten som er egnet til formålet, og som ikke er bebygd eller avsatt til kjøring og parkering.

Videre er arealer avsatt til for eksempel søppelkasser, sykkelstativ og lignende, ikke egnet til opphold, og skal ikke medregnes i uteoppholdsarealet. Det omfatter også felles lekeområder opparbeidet i tilknytning til større/flere utbyggingsområder. Det innbefatter ikke restarealer som ikke egner seg til lek eller opphold.

Bolignære arealer gir bedre tilgjengelighet enn arealer i avstand fra boligen. Formålet uteoppholdsarealer for boligbebyggelsen kan være vanskelig å se på et kommuneplankart. Detkan derfor godt utelates når det er snakk om mindre områder som skal dekke behovet for konkrete boliger/-områder. Formålet vil uansett inngå i boligformålet gjennom de generelle kravene til utearealer gitt i byggteknisk forskrift. Eventuelt krav til minste uteoppholdsareal vil i så fall stå i bestemmelsene til kommuneplanens arealdel.

Byggteknisk forskrift (TEK) har definisjon av minste uteoppholdsareal i § 5-6, og gir nærmere utdypning for detaljutformingen av uteoppholdsarealene i § 8-3 (kvalitet, sol-/lysforhold, støy-/miljøbelastning, universell utforming mv.). Nettsiden til Direktoratet for byggkvalitet har en nærmere veiledning til de nevnte bestemmelsene og kravene til opparbeidet uteareal generelt (atkomst, parkering, plassering av bygg og uteoppholdsarealer).

4.5.2.2.16 Grav- og urnelunder

Grav- og urnelunder vil være kirkegårder, offentlige gravplasser og minnelunder som går inn under gravferdsloven. Det omfatter også gravplasser for trossamfunn utenom den norske kirke.

4.5.2.3 Bestemmelser etter § 11-10 til områder for bebyggelse og anlegg

4.5.2.3.1 Tiltak som ikke krever reguleringsplan

Loven har i utgangspunktet krav om reguleringsplan for større bygge- og anleggstiltak, jf. plan- og bygningsloven § 12-1. Kommunen kan i bestemmelse til arealdelen kreve reguleringsplan for områder generelt og for andre typer tiltak enn de som omfattes av § 12-1.

Er det stilt et generelt krav om reguleringsplan for nye bygge- og anleggstiltak etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 1, kan det for nærmere angitte områder eller typer tiltak, fastsettes unntak fra denne bestemmelsen.

I eksisterende byggeområder kan det gjennomføres tiltak uten ytterligere plan, dersom det er gitt bestemmelser om utbyggingsvolum og uteareal, og forholdet til transportnett og annet lovverk er ivaretatt.

Det kan ikke gis bestemmelser som fører til at reguleringsplikten faller bort for tiltak omfattet av forskrift om konsekvensutredning. Det kan heller ikke dispenseres fra reguleringsplikten for slike tiltak.

Det er viktig å merke seg at bestemmelser som medfører at grad av utnytting med videre, økes vesentlig for eksisterende områder for boliger eller fritidsboliger, må konsekvensutredes på lik linje med nye arealer for en slik bebyggelse. Dette fordi det kan gi vesentlige virkninger for miljø og samfunn.

4.5.2.3.2 Fysisk utforming av anlegg

Når det etter § 11-10 nr. 1 åpnes for at et bygge- eller anleggstiltak kan gjennomføres direkte på grunnlag av kommuneplanens arealdel, må det gis nødvendige bestemmelser om utbyggingsvolum og uteareal. Det er § 11-10 nr. 2 som gir denne hjemmelen for arealformål etter § 11-7 nr. 1, 2, 3 og 4, for å ivareta samspillet mellom planbestemmelser og byggteknisk forskrift.

Det er dermed § 11-10 nr. 2 som gir mulighet for å gi bestemmelser om krav til minste uteoppholdsareal, jf. byggteknisk forskrift § 5-6, når det ikke stilles krav om reguleringsplan. Videre gir § 11-10 nr. 2 anledning til å supplere og utdype de generelle kravene til atkomst, parkering, uteoppholdsarealer, plassering av tiltaket med videre, som følger av byggteknisk forskrift kapittel 8 med flere for en del typer bebyggelse og anlegg. Se også omtalen over av underformålet uteoppholdsarealer.

4.5.2.3.3 Hvilke arealer som skal være til offentlige formål eller fellesareal

Offentlig formål eller fellesareal skal framgå av bestemmelse etter § 11-10 nr. 3. I tillegg skal det etter plan- og bygningsloven § 11-10 nr. 3 framgå av bestemmelse at det offentlige skal erverve eiendoms- eller bruksrett til området. Noen formål har et naturlig offentlig utgangspunkt: grav- og urnelunder, samferdselsanlegg, teknisk infrastruktur og Forsvaret. Omtalen nedenfor viser hvilke formål som kan gi grunnlag for innløsning og erstatning.

Plankartet skal vise hvilke arealer som skal være offentlige eller fellesareal. Se kapittel 8.10 om eierform i kartet.

4.5.2.3.4 Lokalisering, bruk og strenghetsklasser for avkjørsler til veg

Det kan gis bestemmelser om at en nærmere angitt avkjørselsplan skal legges til grunn for lokalisering, bruk og holdning til avkjørsler innenfor planområdet. Avkjørselsspørsmålet kan avklares i kommuneplanens arealdel også for områder som det ikke skal utarbeides reguleringsplan for, jf. plan- og bygningsloven § 11-10 nr. 4.

Figur 4.6 Illustrasjonskart og tilhørende bestemmelse som angir strenghetsgrader for etablering av avkjørsler. Eksemplet er hentet fra Ski kommunes arealdel xxx-xxx, holdningsklasser veg. Søknader om etablering av nye avkjørsler fra riksveger, fylkesveger og kommunale veger avgjøres etter retningslinjer gitt i kommunens Rammeplan for avkjørsler. Holdningsklassene skal ikke vises på selve plankartet, men knyttes til planen gjennom en bestemmelse, og er delt i fire.

1. meget streng holdning til å etablere ny avkjørsel
2. streng holdning til å etablere ny avkjørsel
3. mindre streng holdning til å etablere ny avkjørsel
4. lite streng holdning til å etablere ny avkjørsel

4.5.2.4 Noen eksempler på generelle bestemmelser til områder for bebyggelse og anlegg

Eksemplene her må sees i sammenheng med det som er sagt om bestemmelser i kapittel 4.4.

4.5.2.4.1 Bestemmelser om plankrav (§ 11-9 nr. 1)

Når kommunen ønsker å kreve reguleringsplan før utbygging eller gjennomføring av andre tiltak i områder for bebyggelse og anlegg, må den tilhørende planbestemmelsen presisere om det kreves områderegulering eller detaljregulering, eller begge deler.

Kommunestyret må avgjøre hvilken planform som kreves. Kreves begge deler, må det gå klart fram at det skal være krav om videre detaljregulering i områdereguleringen. Denne avgjørelsen kan ikke delegeres. Fagmyndighetene vil med slike bestemmelser være klar over hvilke typer planer som kommer i ettertid. Det er vanskelig å gjennomføre ekspropriasjon ved utbygging av offentlige anlegg (for eksempel friområde og veg), dersom det ikke er utarbeidet en reguleringsplan.

Henvisningen i plan- og bygningsloven § 11-6 andre ledd til plan- og bygningsloven § 20-1 angir den ytre rammen for hvilke arbeider og tiltak som kan danne grunnlag for krav om plan. I den konkrete bestemmelsen kan kommunen nøye seg med enkelte av de nevnte paragrafene eller deler av disse. Også angitte størrelsesgrenser kan benyttes, slik at for eksempel bare bygninger over en gitt størrelse utløser krav om reguleringsplan.

Figur 4.7 Eksemplet viser hvordan ulike bestemmelser om rekkefølge, plankrav og kriterier for lokalisering av utbygging kan knyttes opp til ulike deler av byggeområdet.

Forstørr bilde

4.5.2.4.2 Bestemmelser om rekkefølge i utbyggingen. (§ 11-9 nr. 4)

Rekkefølgebestemmelser kan benyttes for å styre hvilke områder som skal utbygges først, og for å styre utbygging av infrastruktur som kjøre- og gangveger, servicetilbud med videre.

4.5.2.4.3 Omfang, utbyggingsvolum og funksjonskrav (§ 11-9 nr. 5)

Bestemmelser om tillatt tomteutnyttelse, dvs. grad av utnytting, byggehøyde og andre former for styring av bygningers størrelse, form og funksjonskrav, kan benyttes til områder for bebyggelse og anlegg innenfor rammen av hjemmelen som gis i § 11-9 nr. 5. Se også Byggteknisk forskrift (TEK17) og veileder om grad av utnytting. Bestemmelser i kommuneplanen kan også sette krav til uteareal.

4.5.2.4.4 Bestemmelser om miljøkvalitet, estetikk, natur med videre (§ 11-9 nr. 6)

Når det gjelder hensyn til bevaring av eksisterende bygninger og kulturmiljø, har Riksantikvaren omfattende veiledning knyttet til arealplanlegging på sin hjemmeside. De omtaler mulighetene for å gi bestemmelser til kommuneplanens arealdel mer detaljert blant annet i kapittel 7.9 og 7.10 i sin veileder for Kulturminner, kulturmiljøer og landskap – planlegging etter plan- og bygningsloven.

4.5.3 Samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur

Formålet samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur skal brukes for å fastlegge arealer for eksisterende eller nye samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur. Det omfatter fortrinnsvis tiltak som det offentlige bygger og driver, slik som veg, jernbane, lufthavn, skipshavn og traséer for teknisk infrastruktur (inkludert luftlinje og rørtrasé).

Områder for samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur kan gjennom bestemmelse deles inn i underformålene som er listet oppi § 11-7 nr. 2. Bestemmelser kan brukes til å angi hvilken type anlegg og funksjon som er aktuell.

Samferdsel dekker alle former for areal knyttet til transport. Slik som kjøreveg, gang- og sykkelveg, snøskutertraséer, barmarkstraséer, bane, havn, molo og anlegg for lufttrafikk, hovednett for sykkel, kollektivnett, kollektivknutepunkt og parkeringsplasser.

Med teknisk infrastruktur menes særlig anlegg for vannforsyning og avløp samt anlegg for energiforsyning og -overføring.

Arealformålet samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur forutsetter som hovedregel videre oppfølgning med reguleringsplaner for å gjennomføre arealbruk og tiltak.

Er det ikke utarbeidet reguleringsplan for et område satt av til «Offentlige trafikkområder» innen fire år og eiendommen ikke lenger kan nyttes på regningsvarende måte, vil spørsmål om innløsning eller erstatning etter plan- og bygningsloven kapittel 15 bli aktuelt. Forutsetningene for å kreve erstatning etter bestemmelsene i § 15-1 hvis hele eller større del av ubebygd eiendom blir lagt ut til formålet, er nærmere omtalt i lovkommentaren til plan- og bygningsloven.

Loven omfatter ikke rørledninger i sjø, jf. § 1-3. For kraftledninger i sentral- og regionalnettet gjelder bare lovens kapittel 2 og 14. Slike anlegg inngår derfor ikke i arealformålet, men kan vises som hensynssoner etter § 11–8 tredje ledd bokstav d.

Figur 4.8 Fargekoder for underformål under samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur. Eksisterende arealformål til venstre, nytt arealformål til høyre.

Forstørr bilde

4.5.3.1 Nærmere om samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur som hovedformål

I arbeidet med kommuneplanens arealdel bør man på et tidlig tidspunkt ta kontakt med de sektormyndighetene og de tiltakshaverne som står for utbygging av samferdselsanlegg eller teknisk infrastruktur. Dette for å ivareta planleggingen av slike traséer.

For planer som gjelder større samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur, vil rammene for anlegget (lokalisering, trasé, standard, tunnelomfang m.m.) ofte bli avklart gjennom en egen kommunedelplan eller en områderegulering.

Den aktuelle sektormyndigheten vil i de fleste tilfellene foreta det praktiske planarbeidet for større samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur. Sektormyndigheten har også en egen hjemmel til å fremme forslag til slike planer, jf. plan- og bygningsloven § 3-7 tredje ledd.

Ansvarlig myndighet skal samrå seg med planmyndigheten i forkant av planarbeidet. Det forutsettes derfor at spørsmål om avgrensing av planoppgaven og ansvars- og rollefordeling mellom sektormyndigheten og planmyndigheten, avklares i starten av planarbeidet eller gjennom generell avtale.

Foruten veg-, havne-, jernbane- og flyplassmyndigheter vil også energiselskaper, eventuelle større vann- og avløpsselskaper og telenettoperatører med flere, kunne gi opplysninger om forestående utbygging innenfor de ulike underformålene. Det vil lette saksbehandlingen i enkeltsaker vesentlig om aktuelle utbyggingsbehov kan fastsettes i kommuneplanen, med bestemmelser om vilkår for iverksetting av tiltaket. Slik kan man unngå at enkeltsaker må behandles som dispensasjonssak, for eksempel søknader om tele- eller mobilmaster.

4.5.3.2 Underformål til § 11-7 andre ledd nr. 2

4.5.3.2.1 Veg

Formålet veg omfatter alle elementer i trafikksystemet, herunder overordnet nett for kjøreveger, gang-/turveger, sykkelveger og kollektivtransport, fortau, torg, plasser og gatetun med videre. Avhengig av planens målestokk kan man som alternativ til bruk av arealformålet, bruke de relevante linjesymbolene (KpSamferdselLinje) som følger av tegnereglene i Nasjonal produktspesifikasjon for arealplan og digitalt planregister, del 2. Ved bruk av linjesymbol for selve vegtraséen angis tilhørende vegkryss som punktsymbol.

I de tilfellene der planen skal fastlegge nye hovedvegtraséer, er det en forutsetning at det gjennomføres en konsekvensutredning i forbindelse med utarbeiding av planen. Her gjør man en sammenlikning av alternative realistiske løsninger og deres virkninger.

I de tilfellene der forslag til flere alternative vegtraséer legges ut på høring, skal kun det alternativet som vedtas av kommunestyret, vises på det endelige plankartet. Øvrig utredningsmateriale inngår i plangrunnlaget og skal omtales i planbeskrivelsen.

Det er viktig at vegplanleggingen skjer koordinert med det øvrige planarbeidet i kommunen. Det innebærer at framdrift for veiplanlegging må samordnes med kommunenes arealplanlegging.

Når framtidig vegtrasé ikke er avklart og dessuten ligger langt fram i tid, bør de aktuelle trasékorridorene sikres mot arealbruk som vil gjøre en senere vegbygging vanskelig. I tillegg bør korridorene framgå av planen med planbeskrivelse. Arealsikringen kan gjøres på to forskjellige måter

• Bruk av LNFR-område uten bestemmelser om spredt bebyggelse etter plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 5 bokstav a. Ved bruk av LNFR-område for å sikre aktuelle vegkorridorer mot arealbruk som vanskeliggjør framtidig veibygging, bør korridorene framgå som tilleggsinformasjon til planen. For eksempel ved å vise den/de aktuelle traséene med linje- og punktsymbol.
• Båndlegging ved bruk av hensynssone etter plan- og bygningsloven § 11-8 bokstav d for kommende vedtak av regulering etter plan- og bygningsloven. En slik båndlegging varer bare i fire år, men kan om nødvendig etter søknad forlenges av departementet med fire år.

Der hovedvegnettet er avklart gjennom regional plan, skal dette legges til grunn for kommuneplanarbeidet.

Arealformål for selve veganlegget skal brukes når kartet har større målestokk. Juridisk linje skal brukes i arealplaner som framstilles med liten målestokk, jf. tegnereglene. Når linjesymbol brukes, vil det si at vegtraséen avsettes med linjesymbol for ny fjernveg eller hovedveg (eventuelt andre typer veg). I tillegg bør det framgå av planbeskrivelsen og bestemmelser til planen hvilken veistandard som er forutsatt, og presiseres at nøyaktig plassering og utstrekning vil bli fastlagt gjennom reguleringsplan eller kommunedelplan.

Byggegrenser langs riks- og fylkesveger kan innarbeides i planen på flere måter. Etter plan- og bygningsloven § 11-8 tredje ledd bokstav a kan byggegrenser langs veg, jernbane eller flyplass vises som hensynssone – sikringssone transport. Arealet mellom veg og byggegrense markeres i så fall med tilhørende skravur på underliggende arealformål, i tillegg til at restriksjonene som gjelder innenfor byggegrensen beskrives nærmere i bestemmelser til planen.

Bestemmelse om byggegrense langs offentlig veg kan gis med hjemmel i plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 3. Et alternativ til bruk av hensynssone er å vise byggegrensen i kommuneplanens arealdel som juridisk linje kombinert med nærmere beskrivelse av restriksjonene gjennom bestemmelse etter § 11-9 nr. 3.

Byggegrensebestemmelsene i vegloven § 29 gjelder dersom ikke andre byggegrenser fastlegges i kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan. Der veglovens byggegrenser er tilstrekkelige, kan det være praktisk å nøye seg med å vise dem på plankartet. Kommunen kan bruke bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 3 til å trekke bebyggelse og andre tiltak lengre unna veien enn det som følger av vegloven § 29.

4.5.3.2.2 Bane

Formålet omfatter jernbane, tunnelbane, forstadsbaner, sporveistraséer, stasjons- og terminalområder (inkludert bygg), holdeplasser og lignende. Formålet omfatter også traséer for taubaner.

Eksempel på bestemmelse til et baneområde som inkluderer bussterminal:

Man kan som alternativ til bruk av arealformålet, bruke de relevante linjesymbolene (jernbane, sporveg, taubane mv.) kombinert med punktsymbol (kollektivknutepunkt) for å angi tilhørende stasjoner, terminaler, holdeplasser og så videre. Dette avhenger imidlertid av planens målestokk.

Jernbaneloven har på tilsvarende måte som vegloven, regler om banetraséer, krysningspunkter, byggegrenser med videre. Disse reglene gjelder også for kommuneplanen. Selv om annen byggegrense framgår av planen, må det alltid søkes til eier av kjøreveien ved igangsetting av tiltak nærmere spormidt enn minstekrav i jernbanelovens § 10. Dette for å sikre at nødvendige sikringstiltak av banens høyspenningsanlegg, trafikkavvikling, vedlikehold med videre blir ivaretatt under bygge-/anleggsarbeidene.

4.5.3.2.3 Lufthavn

Lufthavn omfatter flyplasser med landingsbaner, terminalbygg, hangarer med videre. Det omfatter også helikopterlandingsplasser og sjøflyplasser. Luftfartsloven med tilhørende forskrifter (om utforming av store flyplasser, små flyplasser og sjøflyplasser etc.) har regler om planlegging, bygging og drift av flyplasser, blant annet om sikkerhet og restriksjoner på og rundt flyplasser. Disse reglene gjelder også for kommuneplanen dersom ikke annet framgår av planen.

I tillegg til selve arealformålet, kan det være aktuelt å benytte bestemmelsesgrenser og hensynssone etter § 11-8 bokstav a for å ivareta nødvendige sikrings-, støy- og faresoner rundt flyplassen.

4.5.3.2.4 Havn

Formålet brukes for arealer som brukes til skipshavner med kaier, havneterminaler, havnelager med videre. Havne- og farvannsloven har egne bestemmelser om planlegging og drift av havner. Disse bestemmelsene gjelder også for kommuneplanen dersom ikke annet framgår av planen.

Bryggeanlegg kan være kommunekaier, fergekaier og mindre brygger/kaier av privat karakter. I kommuneplanen kan formålet havneområde i sjø etter § 11-7 nr. 6 benyttes for sjøarealet i tilknytning til kommunekaier og fergekaier, mens selve kaien vises som havn i kommuneplan eller kai i reguleringsplan. Vær oppmerksom på at småbåthavn er et eget arealformål under § 11-7 nr. 6. For småbåthavner kan det benyttes samme formål både for de delene av anlegget som er i vann og de som er på land. Se nærmere omtale under arealformål etter § 11-7 nr. 6.

4.5.3.2.5 Molo

Formålet molo kan også benyttes for å detaljere funksjoner knyttet til havneområder i kommuneplan og ved ulike typer brygger med mer, dersom det er hensiktsmessig.

4.5.3.2.6 Hovednett for sykkel

Formålet brukes for å angi større sammenhengende traséer for sykkelveger. Hovednett for sykkel kan i arealdelen vises enten som arealformål eller med linjesymbol, som etter tegnereglene kan være alternativt sykkelveg eller gang-/sykkelveg. Valget mellom arealformål eller linjesymbol styres av målestokken arealplanen framstilles i.

4.5.3.2.7 Kollektivnett

Kollektivnett brukes for å angi viktige traséer for aktuelle typer kollektivtransport. Det kan i arealdelen vises enten som arealformål kollektivnett eller med linjesymbol for kollektivtrasé og/eller aktuelle banetyper. Valget mellom arealformål eller linjesymbol styres av målestokken arealplanen framstilles i.

4.5.3.2.8 Kollektivknutepunkt, holdeplasser med videre

Kollektivknutepunkt brukes for trafikkterminaler, kollektivholdeplasser, pendler- og innfartsparkering og lignende. Formålet kan også brukes for én type kollektivmiddel, eksempelvis buss. Kollektivknutepunkt omfatter ikke forretning eller næring. Det kan i arealdelen vises enten som arealformål kollektivknutepunkt eller med punktsymbol (KpSamferdselPunkt). Valg av framstilling vil henge sammen med hvordan tilhørende kollektivnett er framstilt, slik at man enten bruker arealformål for begge, eller kombinerer linjesymbol for kollektivnettet og bane med punktsymbol for kollektivknutepunkt for både terminaler og holdeplasser langs linjene.

4.5.3.2.9 Parkeringsplasser

Arealformålet parkering omfatter ordinære parkeringsplasser, ulike typer innfartsparkeringer, parkeringshus og -anlegg, taxiholdeplass, særskilt tilrettelagte parkeringsplasser, sykkel-, motorsykkel- og bussparkeringsplasser og ladestasjon for elbil eller plug-in hybrid-bil. Det kan angis med påskrift hva slags parkering det er snakk om.

Se også rundskriv H-6/2020 om etablering av ladepunkter og ladestasjoner for elbiler.

4.5.3.2.10 Traséer for teknisk infrastruktur

Trasé for teknisk infrastruktur er ikke delt inn i underformål på kommuneplannivå, men kan eksempelvis omfatte trasé for vann- og avløpsledninger, overvannsnett, energiforsyning, fjernvarmenett eller telekommunikasjon der det er viktig å sikre areal til disse formålene i plan. Dette gjelder særlig hvor offentlig teknisk infrastruktur skal sikres areal for framføring.

Type teknisk infrastruktur angis gjennom påskrift. Benyttes linjesymbol som alternativ til arealformål med påskrift, kan det etter tegnereglene skilles mellom trasé for vann, avløp, kraftledning eller overvannstrasé.

Planbestemmelsene i plan- og bygningsloven gjelder ikke for kraftledninger i sentral- og regionalnettet. Det innebærer at de kan bygges og drives uavhengig av hvordan arealbruken som berøres av anleggene, er fastsatt i rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven. Unntaket innebærer videre at det heller ikke kan fastsettes planbestemmelser for slike anlegg. Arealer for slike store anlegg kan vises som båndlagt etter § 11-8 tredje ledd bokstav d.

• Ved inntegning av hensynssone for kraftledninger i luft skal kraftledningene for alle spenningsnivåer tegnes inn på samme måte, med én gitt bredde på sonen, og angis som «Hensynssone for høyspennings luftledning». Restriksjonene angis i bestemmelse til sonen.
• Transformatorstasjoner, muffehus og andre elektriske installasjoner tegnes ikke inn særskilt, men inngår som del av hensynssone for luftledning.
• Høyspennings jord- eller sjøkabler tegnes ikke inn på plankart. Tilsvarende gjelder også for telekabler.

Norges vassdrags- og energidirektorat har på sine nettsider mer informasjon om hensynssoner for kraftledninger og om energianlegg i arealplanlegging.

Statens strålevern har laget en tabell som viser eksempler på avstand i meter fra kraftledninger som gir 0,4 μT (mikrotesla) for ulike spenninger. Tabellen kan brukes som veiledende for å fastsette bredden på hensynssonene rundt ulike kraftledninger. Tabellen er å finne i brosjyren «Bebyggelse nært høyspentanlegg».

Netteier bør kontaktes for nærmere vurderinger. Statens strålevern og Norges vassdrags- og energidirektorat har laget en veileder om netteiers oppgaver. Kommunen tar den endelige avgjørelsen om hvor bred hensynssonen skal være.

Mindre elektriske ledninger, det vil si de som ikke kommer inn under unntaket for store kraftledninger, og andre typer anlegg omfattes av plan- og bygningsloven. De kan framstilles som arealformål eller linjesymbol.

Energiloven har regler om anlegg for overføring av forskjellige typer energi.

4.5.3.3 Bestemmelser etter §§ 11-9 og 11-10 til områder for samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur

Til formålet samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur kan det etter § 11-10 gis de samme typer bestemmelser som til formålet bebyggelse og anlegg, jf. omtale foran. Videre kan alle punktene i § 11-9 om generelle bestemmelser være aktuelle i tilknytning til dette formålet. Se eksempler på dette nedenfor.

Det kan gis bestemmelser om fysisk utforming av veganlegg, trafikkarealer og trafikkinnretninger. Dette kan også innebære at det gjennom bestemmelser angis i vertikalplanet hvilken arealbruk som skal gjelde i forskjellige nivåer, for eksempel samferdselsarealer i tunnel i grunnen eller på lokk eller bro over grunnen.

Se også rundskriv H-6/2020 om etablering av ladepunkter og ladestasjoner for elbiler.

4.5.4 Grønnstruktur

Arealformålet grønnstruktur brukes for å angi sammenhengende, eller tilnærmet sammenhengende, vegetasjonspregede områder som ligger innenfor eller i tilknytning til byer eller tettsteder. Arealformålet er utdypet i kart- og planforskriften. Blågrønn struktur og overvannstiltak er også underformål til grønnstruktur. For å sikre at den blågrønne strukturen blir sammenhengende og kan ivareta flest mulig hensyn på en best mulig måte, kan man bruke underformålene blågrønn struktur, naturområde, turdrag, friområde, park, overvannstiltak eller kombinerte grønnstrukturformål.

Formålet grønnstruktur skal blant annet sikre tilgjengelighet til grøntområder, viktige landskapselementer og godt lokalklima. Arealformålet kan brukes til å binde sammen de grønne områdene innenfor og i umiddelbar nærhet til byggeområder med de omkringliggende LNFR-områdene. Mens friluftslivet i LNFR-områdene må tilpasses flerbruk, vil formålet grønnstruktur vanligvis være opparbeidede og tilrettelagte arealer.

Den overordnede grønnstrukturen (blågrønn struktur) med turdrag, friområder og parker vil normalt være offentlig formål, og kan aktivt brukes til å ivareta blant annet folkehelse, økosystemer og sikre en god overvannshåndtering. Det vil være mulig å styre hvilke arealer som skal være offentlige og hva som skal være private deler av grønnstrukturen ved bestemmelse etter § 11-10 nr. 3.

Som det står i § 11–8 bokstav c, kan det også angis en hensynssone med særlig hensyn til grønnstruktur, jf. omtale nedenfor.

Plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 3 gir sammen med vedlegg I til kart og planforskriften en opplisting av hvilke underformål til grønnstruktur man kan sette av et areal til på kommuneplannivå. Formålet kan brukes for å avgrense og fastlegge hovedstrukturen av naturområder, med grøntområder langs elver og vassdrag i og ved byer og tettsteder.

Grønnstruktur kan anvendes som arealformål på en turvei fra ett tettsted til et annet. Hvor langt fra byer og tettsteder man kan trekke dette arealformålet, og når en bruker LNFR-formålet, vil ellers bero på en konkret helhetsvurdering.

Figur 4.9 Fargekoder for underformål under grønnstruktur. Eksisterende arealformål til venstre, nytt arealformål til høyre.

Forstørr bilde

4.5.4.1 Underformål til § 11-7 andre ledd nr. 3

Hvilket underformål som bør benyttes, vurderes blant annet ut fra grad av inngrep eller tilrettelegging. I en park kan arealet opparbeides og tilrettelegges i stor grad, i et friområde kan graden av tilrettelegging og tiltak variere. Det kan for eksempel opparbeides stier og utsiktspunkter, grillplass og benker og bord. Lekeplass kan angis i bestemmelser og eventuelt med bestemmelsesområde på plankartet. Innenfor naturområder er varige inngrep ikke tillatt.

4.5.4.1.1 Blågrønn struktur

Blågrønn struktur som underformål går fram av kart- og planforskriften vedlegg I.

Arealformålet er aktuelt å bruke for å kunne møte klimaendringer med flom og overvannsproblematikk. Bruk av blågrønn struktur er uavhengig av kapasiteten i overvannsnettet. Planlegging av blågrønn struktur vil måtte skje gjennom en samordning av terrengforming, fallforhold, materialvalg, vannhåndtering, rekreasjon, lek, ferdsel, fora og dyreliv.

Arealformålet kan medføre økt kvalitet i uterom med tanke på lokal overvannshåndtering, vegetasjonsbruk og biologisk mangfold. For inspirasjon, se Byrom – en idehåndbok.

4.5.4.1.2 Naturområder

Dette er arealer som skal ligge uten inngrep og tiltak på eller i grunnen eller vegetasjon. Underformålet kan brukes for å bevare bestemte lokaliteter av naturtyper som befinner seg i grønne områder i eller ved byer og tettsteder. Dette gjelder særlig truede naturtyper, naturtyper av nasjonal verdi og naturtyper som er gitt en særlig beskyttelse etter naturmangfoldloven § 52. Se Miljødirektoratets veileder om naturtyper i arealplanlegging.

Videre kan underformålet brukes til å beskytte økologiske funksjonsområder for arter, særlig arter av nasjonal forvaltningsinteresse og prioriterte arter utpekt etter naturmangfoldloven § 23. Se Miljødirektoratets veileder om arter i arealplanlegging.

Underformålet setter kun begrensninger på inngrep, og gir ikke hjemmel for at det offentlige selv kan utføre skjøtsel av naturtypen. Planbestemmelser til underformålet kan ikke kreve at det inngås avtaler omkring skjøtsel av området. Underformålet vil imidlertid ikke være til hinder for å inngå avtale om skjøtsel mellom grunneier/rettighetshaver og det offentlige.

4.5.4.1.3 Turdrag

Se eksemplet i figur 4.10 nedenfor.

4.5.4.1.4 Friområde

Formålet brukes for å fastlegge grønne arealer som forutsettes ervervet, eiet og opparbeidet til allmenn bruk og opphold. Det kan eksempelvis være lekeplasser, løkker og badeområder. Det kan også være allment tilgjengelige idrettsplasser og lignende med enklere og «lettere» anlegg som tilrettelegger for lek og idrett på friarealet. («Tyngre» idrettsanlegg hører inn under «bebyggelse og anlegg»).

Under friområder hører også annen opparbeidelse og anlegg som fremmer bruken av friområdet, for eksempel servicebygg, atkomstbrygge, stupetårn, tribune, parkeringsplass og lignende. Formålet sikrer i seg selv ikke automatisk allmennhetens tilgang til området dersom det ikke er utmark, før det offentlige har ervervet en slik rett. Utarbeider kommunen en etterfølgende reguleringsplan, vil det være lettere å erverve arealet. Kommunen vil i en del tilfeller måtte ekspropriere arealet fra grunner for å skaffe allmenheten tilgang til området.

4.5.4.1.5 Parker

Parker er formelt samme formål som friområde, men vil som regel være mer opparbeidet enn friområde.

4.5.4.1.6 Overvannstiltak

Overvannstiltak som underformål går fram av kart- og planforskriften vedlegg I.

Ekstremnedbør og flom medfører mer avrenning utenfor eksisterende vassdrag, stikkrenner, kummer med mer, og sjø og vann kan få hevet vannstand og utvidere flomsoner. Derfor må enkelte formål vurderes brukt på flere måter.

Selv om det ikke er noe skarpt skille mellom overvann og vassdrag, vil det ved store nedbørsmengder være en del overvann, overflateavrenning og oversvømte arealer som ikke står i direkte sammenheng med vassdrag. Dette kan være hensiktsmessig å skille fra ordinær flom, da det kan være behov for ulike bestemmelser. Formålet overvannstiltak kan utdypes videre ut fra type vannhåndtering i form av infiltrasjon, fordrøyning og avledning.

4.5.4.2 Bestemmelser etter § 11-10 til områder for grønnstruktur

Bestemmelser til formålet grønnstruktur kan gis med hjemmel i plan- og bygningsloven § 11-10.

En aktuell bestemmelse er § 11-10 nr. 3: «hvilke arealer som skal være til offentlige formål eller fellesareal».

Den gir hjemmel til å fastsette i planen når for eksempel et grønnstrukturområde skal være til offentlig eller fellesareal. Om arealet skal være offentlig eller fellesareal, skal gå fram av både formålet og en bestemmelse som for eksempel angir det offentlige som eier.

4.5.4.3 Noen eksempler på generelle bestemmelser til områder for grønnstruktur

Følgende generelle bestemmelser kan være aktuelle å benytte til formålet grønnstruktur

4.5.4.3.1 Bestemmelser om miljøkvalitet, estetikk, natur, landskap og grønnstruktur, herunder om midlertidige og flyttbare konstruksjoner og anlegg (§ 11-9 nr. 6)

Her gis kommunen også hjemmel til å gi generelle bestemmelser om for eksempel krav til miljøkvalitet (grenseverdier) for luftkvalitet, støy (jf. behovet for å ivareta stille områder for rekreasjon) og vannkvalitet. Slike generelle bestemmelser forutsettes å være utgangspunkt for det videre arbeidet med reguleringsplaner.

Figur 4.10 Grønnstruktur i fortettingsområder i byer.

Forstørr bilde

Figur 4.11 Arealformålet grønnstruktur med bestemmelser.

Forstørr bilde

Et annet viktig område det kan gis overordnede bestemmelser om, er landskapsutforming og landskapsestetikk. Det kan for eksempel være aktuelt i områder med spesielle kulturlandskapskvaliteter, eller der det kan være ønskelig med leskjerming på grunn av lokalklimatiske forhold. Det kan også gis overordnede bestemmelser om utvalgte naturtyper.

4.5.5 Forsvaret

Formålet omfatter områder der Forsvarets virksomhet er hovedformål. Dette vil være særskilte militærforlegninger med tilhørende bebyggelse og skyte- og øvingsområder med spesielle restriksjoner. Videre vil militære flystasjoner inngå i formålet. Formålet kan også omfatte områder for bebyggelse og anlegg som av hensyn til hemmelighold ikke kan legges ut som vanlige områder for bebyggelse og anlegg. Se plan- og bygningsloven § 20-7 andre ledd om hemmelige militære områder og anlegg.

Kontorer og lignende som ikke ligger i tilknytning til områder som nevnt over, skal angis som eller vil inngå i arealformålet bebyggelse og anlegg. Områder som brukes i sammenheng med øvelser, men hvor Forsvarets virksomhet ikke er hovedformål, kan legges ut som hensynssone etter § 11-8 tredje ledd bokstav a. Bestemmelsene til hensynssonen skal da gi restriksjoner for annen arealbruk når området brukes til øvelse.

Forsvaret står i en spesiell situasjon når det gjelder plan- og bygningsloven, med bakgrunn i at behovet for hemmelighold er i strid med lovens intensjoner om offentlighet. Dette forholdet må derfor avklares mellom kommunen, Forsvaret og andre berørte parter i løsningen av den enkelte planoppgaven. Ofte vil det være et spørsmål om detaljeringsgrad. I enkelte tilfeller vil selve eksistensen av et militært anlegg være hemmelig, og kan derfor ikke vises med formål – Forsvaret.

Figur 4.12 Fargekoder for underformål under Forsvaret. Eksisterende arealformål til venstre, nytt arealformål til høyre.

Forstørr bilde

4.5.5.1 Underformål til § 11-7 andre ledd nr. 4

Områder for Forsvaret kan spesifiseres og underinndeles til de funksjonene og formålene som er aktuelle, slik som øvingsområder, skytefelt, sikkerhetssoner etc.

4.5.5.2 Bestemmelser etter §§ 11-9 og 11-10 til formålet Forsvaret

Her kan det gis en bestemmelse om at Forsvaret selv kan fatte vedtak om utbygging og virksomhet innenfor et avgrenset areal.

For øvrig kan de fleste typene bestemmelser som er aktuelle i tilknytning til arealformål «bebyggelse og anlegg» etter §§ 11-10 og 11-9, være aktuelle i områder for Forsvaret.

4.5.6 Landbruks-, natur-, og friluftsformål samt reindrift (LNFR)

Arealformålet LNFR omfatter hoveddelen av landet og mange ulike former for bruk og verdier knyttet til landbruk, reindrift, natur og friluftsliv. Formålet kan ikke underinndeles i kommuneplanen, men det kan, i noen utstrekning, gis retningslinjer og bestemmelser som er omtalt nedenfor. Bruk av R i formålsbetegnelsen synliggjør at reindrift er en del av den bundne formålskombinasjonen. I kommuner uten reindrift brukes betegnelsen LNF.

Figur 4.13 Fargekoder for underformål under LNFR. Eksisterende arealformål til venstre, nytt arealformål til høyre.

Forstørr bilde

4.5.6.1 Nærmere om landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift som hovedformål

LNFR-områder er i utgangspunktet ikke byggeområder. LNFR etter plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 5 bokstav a er dermed sammenfallende med hovedformålet. Slike «rene» LNFR-områder brukes til å vise areal for nødvendige tiltak for landbruk og reindrift og gårdstilknyttet næringsvirksomhet basert på gårdens ressursgrunnlag.

Dette er arealer der det kun er tillatt å oppføre bygninger eller iverksette tiltak som er nødvendige for drift av næringsmessig landbruk. Det vil si jordbruk, skogbruk eller reindrift, herunder gårdstilknyttet næringsvirksomhet basert på gårdens ressursgrunnlag. I tillegg åpner bokstav a for enkle tilretteleggingstiltak for friluftslivet.

Annen bebyggelse (bolig, fritidsbolig, næring mv.) er ikke tillatt innenfor LNFR-formålet etter bokstav a uten planendring eller dispensasjon fra LNFR-formålet. I eldre planer der LNFR-formålet er brukt uten at underformål etter bokstav a eller b er gitt, er arealformålet å anse som gitt etter plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 5 bokstav a.

§ 11-7 nr. 5 bokstav b åpner for å tillate noe spredt bolig-, fritids- eller næringsbebyggelse i LNFR-områder, men det er en betingelse at bebyggelsens omfang, lokalisering og formål er nærmere angitt i planen.

I veileder H-2401 Garden som ressurs avklares det nærmere hva som ligger innenfor LNFR-begrepet i plan- og bygningsloven. Næringstiltak som inngår i landbruksbegrepet, og som dermed anses som en del av hovedformålet LNFR som angitt i § 11-7 nr. 5 bokstav a, er i utgangspunktet tillatt uten ytterligere planavklaring. Garden som ressurs gir hjelp til riktig og effektiv saksbehandling av tiltak på landbrukseiendommer.

Departementet har utarbeidet en egen veileder, Planlegging for spredt bolig-, fritids- og næringsbebyggelse i LNFR-områder. Den gir en praktisk forklaring på hvordan kommunen gjennom bruk av § 11-7 nr. 5 bokstav b, kan innpasse noe spredt bebyggelse til annen bruk enn landbruksrelatert virksomhet i LNFR-områder. Veilederen utdyper lovkommentarens omtale av § 11-7 nr. 5, og samler det som er relevant for bruk av arealformålet LNFR spredt bebyggelse fra flere av departementets mer overordnede planveiledere med lenker.

De ansvarlige sektormyndighetene har utarbeidet egne temavise veiledere om henholdsvis landbruk, reindrift, naturmiljø, friluftslivinteresser og naturmangfold med mer utfyllende omtale.

4.5.6.2 Fradeling av bygninger i landbruket

Fradeling av bygninger og formål som ledd i landbruk er i henhold til planen. Slike fradelinger kan likevel gå inn under jordloven §12. Fradeling av byggetomter til annet formål enn landbruk vil være i strid med planen. Også deling av bebygde tomter er i strid med LNFR-formålet i arealdelen når delingen forutsetter eller framstår som ledd i bruksendring til annet formål. For eksempel vil fradeling av tomt med eksisterende landbruksbebyggelse, for eksempel kårbolig, seterhus og lignende til annen bruk, være i strid med LNFR-formålet.

4.5.6.3 Landbruksveger

Veger generelt fanges opp av plan- og bygningsloven som tiltak som er avhengige av søknad om byggetillatelse etter § 20-1.

Landbruksveger vil imidlertid være i samsvar med LNFR-formålet. Forskrift om planlegging og godkjenning av veger til landbruksformål § 1-3 har nærmere bestemmelser for behandling av landbruksveger.

4.5.6.4 LNFR-områdene kan ikke underinndeles

I kommuneplanens arealdel kan ikke LNFR-områdene underinndeles med rettslig bindende virkning på en måte som gir restriksjoner på landbruksvirksomhet av hensyn til natur- og friluftsinteressene. Det kan heller ikke knyttes separat rettsvirkning til natur- og friluftsområde, unntatt for randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområder.

I noen tilfeller kan kommunen ønske å markere hvilke interesser som er mest framherskende, og gi signaler om dette til bruk i enkeltsaker. Da kan det etter § 11-8 tredje ledd bokstav c vises (forskjellige) hensynssoner for landbruk, reindrift, mineralressurser, friluftsliv, grønnstruktur, landskap eller bevaring av naturmiljø eller kulturmiljø. Det forutsetter at interessen som skal fremmes, må angis uttrykkelig. For å ivareta interessen i hensynssonen, kan det gis retningslinjer om begrensninger av virksomhet og vilkår for tiltak. Det kan også gis retningslinjer om hvilke hensyn som skal vektlegges ved praktisering av annen lovgivning, så langt kommunen er tillagt myndighet etter vedkommende lov.

4.5.6.5 Forholdet til sektorlover i LNFR-områder

Siden LNFR-formålet i kommuneplanens arealdel ikke kan deles, innebærer det at forholdet mellom de ulike formålene (L, N, F og R) innenfor dette arealformålet i stor grad styres av annet lovverk. Slik som landbrukslovgivningen, naturmangfoldloven, friluftslovgivningen og andre aktuelle lover.

Skal man gi en av interessene i kombinasjonen LNFR fortrinn, må man bruke reguleringsplan, jf. plan- og bygningsloven § 12-5 nr. 5.

Skogbruksloven og jordloven regulerer i første rekke selve virksomheten, men det er også egne arealbestemmelser i henholdsvis skogbruksloven § 17, § 17a, § 19, § 50 og jordlova § 9 og § 12. Se ellers Ot.prp. nr. 28 (2004-2005) Om lov skogbruk (skogbrukslova).

Reindrift og reindriftsloven er omtalt i egen temaveileder.

4.5.6.6 Nærmere om LNFR-områder med spredt utbygging

Bokstav b omfatter areal for spredt bolig-, fritids- eller næringsbebyggelse med videre. Det vil si at bokstav b omfatter LNFR-område hvor det, i tillegg til nødvendig landbruksbebyggelse (herunder gårdstilknyttet næringsvirksomhet basert på gårdens ressursgrunnlag, jf. bokstav a over), etter bestemmelser i planen også kan tillates spredt bolig, fritids- eller næringsbebyggelse etter § 11–11 nr. 2. Det siktes her til bebyggelse som ikke anses som en del av landbruk eller reindrift. Bestemmelser etter bokstav b kan også brukes for etablering av småkraftverk for å utnytte områdets vannkraftpotensial. Det er et krav at bebyggelsens omfang og lokalisering er nærmere angitt i planen. Også formålet bør framgå. Angivelsen kan gjøres direkte på plankartet innenfor formålsavgrensningen, og/eller gjennom bestemmelser som angir og avgrenser områdene konkret med referanser til entydige og lett observerbare referanser i kart og terreng.

Der formål b sammen med bestemmelser er benyttet, kan de angitte tiltak enten gjennomføres på grunnlag av enkeltsaksbehandling, eller på grunnlag av reguleringsplan. Krav om reguleringsplan kan også følge direkte av loven, jf. § 12–1, eller av at det i planbestemmelse stilles krav til en slik plan før gjennomføring av tiltak. Se nærmere omtale i Planlegging for spredt bolig-, fritids- og næringsbebyggelse i LNFR-områder.

4.5.6.6.1 Bruk av LNFR med spredt bebyggelse

Hensikten med å kunne underinndele LNFR med arealformålet LNFR spredt bebyggelse med tilhørende planbestemmelser er

• å gi rom for å innpasse visse andre bygninger i LNFR-området enn dem som nyttes i primærnæring, uten å gjøre det nødvendig med planrevisjon, reguleringsplan eller dispensasjon i det enkelte tilfellet

Det kan også gis bestemmelser om utvidelser av eksisterende spredt bebyggelse.

Bokstav b skal bare brukes for reell spredt utbygging i avgrensede deler av LNFR-områder i en kommune. Dersom kommunen ønsker å avgrense et område der det i reguleringsplan skal legges til rette for større utbygging innenfor et område som ellers preges av landbruk, skal dette vises som «områder for bebyggelse og anlegg», ev. som «områder for Forsvaret». Eksempler på større utbygging er fritidsbebyggelse, boliger, næringsvirksomhet eller masseuttak.

Utgangspunktet for bruk av bokstav b er spredt bebyggelse, det vil si at områdets overveiende karakter skal være åpen og ikke tett bebygget. Det er videre krav om at planen/bestemmelsene må angi omfang, lokalisering og type bebyggelse og formål som tillates.

Lovens krav om omfang vil ordinært være oppfylt ved at arealdelen angir antall bygningsenheter innenfor vedkommende område. Det kan angis enten totalt antall enheter (inkludert eksisterende) eller totalt antall nye enheter innenfor området.

Bestemmelsene skal avklare om, og i tilfelle hvor og hvor mye, det kan bygges i LNFR-områdene ut over det som har sammenheng med LNFR-formålet. Det innebærer at både omfang og lokalisering av bebyggelsen må avklares under kommuneplanprosessen. Dette er nødvendig for å kunne gi klare rammebetingelser til både sektormyndighetene og andre berørte interesser.

Utbygging etter disse bestemmelsene vil være i samsvar med kommuneplanens arealdel. Det skal altså ikke være nødvendig med tilleggsvurderinger av rammebetingelsene, herunder av sektormyndighetene, for å avklare hver enkelt byggesak.

Bestemmelsene må tilpasses de forskjellige formene for spredt bebyggelse, det vil si spredt boligbebyggelse eller spredt næringsbebyggelse som ikke er tilknyttet stedbunden næring eller spredt fritidsbebyggelse.

Benyttes ikke bestemmelsene innenfor denne rammen, er lovens vilkår ikke oppfylt. En eventuell byggesak må i tilfelle vurderes som dispensasjon (plan- og bygningsloven kap. 19) eller planendring.

For å unngå at kommuneplanens arealdel uthules med dispensasjoner, bør kommunen, hvis den har en plan som ikke oppfyller lovens krav, foreta delrevisjon av arealdelen. I den reviderte planen må både lokalisering og omfang av spredt bebyggelse være tilstrekkelig avklart i henhold til plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 2.

Uansett bakenforliggende planprosess for spredt bebyggelse i LNFR-områdene, er det nødvendig at konkrete byggesaker behandles etter plan- og bygningsloven § 20-1.

4.5.6.6.2 Når er spredt utbygging aktuelt?

For kommunene kan det ofte være vanskelig å velge det formålet som kan brukes best ved mindre utbygging.

LNFR-område bokstav b med bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 2 om spredt utbygging kan være mest aktuelt dersom

• utbygging skal skje med enkeltstående bygg over lengre tid og omfanget er begrenset
• utbyggingen skal gjennomføres med stor avstand mellom enhetene og med fortsatt brukbare landbruks-, frilufts- eller naturareal mellom
• det fortsatt er ønskelig at landbruksmyndighetene skal ta stilling til fradeling og bygging (jordlova skal fortsatt gjelde)
• områdets overveiende karakter er, og kan opprettholdes som, åpen og ikke tett bebygget
• det er lite utbyggingspress i området, og lokale myndigheter vurderer spredt bebyggelse som ønskelig for å øke attraktiviteten for bosetting (jf. statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging).

Der LNFR bokstav b brukes sammen med bestemmelser om spredt utbygging av boliger, hytter med videre etter plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 2, gjelder jordlova § 9 og § 12 om samtykke til omdisponering og fradeling for utbyggingen. Unntak gjelder for de tilfellene der det er satt krav om reguleringsplan før deling og utbygging kan skje, jf. jordlova § 2.

I følgende situasjoner bør det ikke planlegges for spredt utbygging, men heller legges opp til å sette av arealer til formål bebyggelse og anlegg

• i områder hvor det er aktuelt med et større antall enheter, eller det er stort utbyggingspress
• der enhetene kommer så tett eller blir så mange at det ikke er praktisk mulig å beholde arealene mellom enhetene som landbruks-, natur, frilufts- og reindriftsområde
• når det kan være upraktisk eller konfliktskapende at jordlova fortsatt skal gjelde
• når området begynner å få karakter av sammenhengende bebyggelse
• når utbyggingen av flere enheter skal skje samtidig eller over kort tid

Fritidsbebyggelse vil spesielt måtte avklares i forhold til sektorinteresser som friluftsliv og naturvern, mens spredt boligbebyggelse også må vurderes i forhold til infrastruktur, offentlig service med videre.

4.5.6.7 Planframstilling

Områdeavgrensning og lokalisering av ny spredt bolig-, fritids- eller næringsbebyggelse må være svært presise. Dette for at kommunestyret, fylkeskommunen og statlige myndigheter skal kunne ta stilling til om foreslått arealbruk samsvarer med kommunale og viktige nasjonale og regionale hensyn. Utbyggingsområdene skal merkes med symbol på plankartet, jf. nasjonal produktspesifikasjon for arealplan og digitalt planregister del 2 – tegneregler.

Hvis det ikke er hensiktsmessig å framstille lokaliseringen på plankartet, har departementet akseptert at gårds- og bruksnummer blir angitt på de tomtene som kan bebygges. I tillegg bør det gå fram hvilket formål bebyggelsen skal ha.

En generell bestemmelse om at alle tidligere fradelte tomter skal kunne bebygges for det formålet de er fradelt til, oppfyller ikke lovens krav til angivelse av lokalisering. Gjennom planprosessen må det gjøres en mer konkret vurdering av hvor mange av tidligere fradelte tomter det skal åpnes for utbygging av i planperioden, og lokaliseringen av disse. At en tomt tidligere er fradelt til et angitt formål, betyr ikke at det er gitt forhåndssamtykke til å bygge på tomten.

Hvis kommunen har behov for å bruke underformålene for reguleringsplan for å få den nødvendige styringen, må planframstillingen og -behandlingen for de aktuelle eiendommene følge bestemmelsene i lovens kapittel 12 om reguleringsplan, jf. plan- og bygningsloven § 12–1 femte ledd. Disse bestemmelsene gir grunnlag for å behandle spesielle delområder på en slik måte.

Kommunen må avklare med for eksempel veg- eller vernemyndighetene i hvilke områder det vil være aktuelt å tillate utbygging. Dersom det legges opp til at spørsmålet først skal avgjøres i forbindelse med en aktuell utbyggingssak, vil ikke lovens krav være oppfylt.

For kulturminneforvaltningen vil en avklaring ofte innebære at kulturminner i området må registreres. Hvis behovet for registreringer ikke oppfylles, er ikke arealbruken avklart i forhold til kulturminneinteressene. Alternativt kan det stilles krav om reguleringsplan, og at forholdet blir avklart gjennom denne.

Endring av reguleringsplan som vedtas etter delegert myndighet, kan ikke endre hovedtrekkene i arealbruken. Det er ikke adgang til å endre arealdisponeringen til andre hovedformål enn det som går fram av den planen som reguleringsplanen er avledet fra. Planen skal heller ikke ha større utstrekning enn det som er nødvendig for å løse utbyggingen på en hensiktsmessig måte.

Dersom eksisterende bebyggelse til andre formål enn landbruk skal kunne gjenoppbygges etter brann, må arealet legges ut som LNFR spredt bebyggelse etter § 11-7 andre ledd nr. 5 bokstav b. Eksisterende bygg vil være tilgjengelig via basiskartet planen blir utarbeidet på bakgrunn av. Bestemmelsen må presisere at det med spredt utbygging kun menes gjenoppføring av eksisterende bebyggelse.

4.5.6.8 Bestemmelser etter § 11-11 til områder for landbruks-, natur-, og friluftsformål samt reindrift

I områder hvor arealplanen bare angir hovedformål for arealbruk, sier plan- og bygningsloven § 11-7 tredje ledd at det i nødvendig utstrekning skal gis bestemmelser som klargjør vilkårene for bruk og vern av arealene. Slike bestemmelser kan også knyttes til underformål som er angitt i loven. Det kan for LNFR-områder gis bestemmelser etter §§ 11-9 og 11-11, samt til de aktuelle hensynssonene etter § 11-8.

Her omtales bestemmelser etter nr. 1 og 2. Bestemmelser etter nr. 3, 4, 5, 6 og 7 omtales under bestemmelser til arealformålet «Bruk og vern av sjø og vassdrag». Bestemmelser etter nr. 4 og 5 er også aktuelle i LNFR-områder.

Det er anledning til å gi bestemmelser for landbrukstiltak innenfor formålet.

Utbygging av landbruksveger vil normalt ikke styres gjennom kommuneplanens arealdel. Utbyggingen av landbruksveger i landbruks-, natur- og friluftsområdene styres av forskrift om planlegging og godkjenning av landbruksveger av 1. juli 2015. Det kan dermed ikke gis bestemmelser etter § 11-11 nr. 1 for landbruksveger.

Forskriften om landbruksveger får betydning også når det gjelder plan- og bygningslovens krav om reguleringsplan. I lys av behandlingen vegene får etter forskriften, vil det ikke være naturlig å utløse reguleringsplikten med mindre det er snakk om anlegg av helt ekstraordinær størrelse. Eller når det for eksempel gjelder veganlegg som skal benyttes som atkomst til hytteområder slik at vegen får kombinert bruk.

Figur 4.14 Kartutsnitt LNFR-område med bruk av spredt bebyggelse.

Forstørr bilde

4.5.6.8.1 Omfang, lokalisering og utforming av bygg og anlegg i landbruk

§ 11-11 nr. 1 hjemler bestemmelser om omfang, lokalisering og utforming av bygninger og anlegg til landbruk og reindrift. Hensikten med hjemmelen til å gi bestemmelser om disse forholdene er å kunne styre lokalisering og utforming også av denne typen bygg og anlegg, slik at det kommer minst mulig i strid med andre viktige samfunnshensyn, og at det tas hensyn til for eksempel landskap og jordvern.

Det kan ikke gis bestemmelser av en slik karakter at de kan hindre regningssvarende drift. Bestemmelsen gir ikke rett til å innføre et generelt byggeforbud. Det er uansett et krav om at bestemmelsen skal være rimelig, og kunne begrunnes i de hensynene som planleggingen skal ivareta. Når kommunen ønsker å bruke hjemmelen, bør utformingen skje i nært samråd med berørte myndigheter, herunder landbruksmyndighetene.

4.5.6.8.2 Spredt utbygging av fritidsboliger i landbruks-, natur- og friluftsområde

Når formålet, bebyggelsens omfang og lokalisering er angitt i arealplanen, kan kommunen etter § 11-11 nr. 2 gi bestemmelse om at spredt bolig-, fritids- eller næringsbebyggelse og annen bebyggelse, kan tillates gjennom behandling av enkeltvise søknader eller reguleringsplan.

Gjennom slike bestemmelser er det også mulig å legge til rette for bygging av brygger til bruk for den bebyggelsen det åpnes opp for. For at bestemmelsen skal kunne gå foran byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen i § 1-8, må det være fastsatt en annen byggegrense på plankartet eller i bestemmelser, jf. § 1-8 tredje ledd. Fastsettelsen skjer med bruk av KpJuridiskLinjeType – forbudsgrense sjøen i plankartet. Dersom kommunen ønsker å vise områder der det er tillatt med konkret opplistet tiltak innen forbudssonen, kan bestemmelsesområde eventuelt brukes istedenfor.

Spesielle bestemmelser for fritidsbebyggelse i LNFR-områdene med krav til areal, høyde, utomhusarealer, tiltak som kan tillates etc. må hjemles i den samme bestemmelsen som for fritidsbebyggelse ellers, det vil si § 11-9 nr. 5.

Naust er uthus for oppbevaring av båt, utstyr for båt og fiskeredskap. Der det i kommuneplan er tenkt å åpne for spredt naustutbygging, kan dette med hjemmel i § 11-11 nr. 2 framstilles på følgende måter

• Kommunen kan ved bestemmelser angi at det er adgang til spredt utbygging av naust og vise avgrensningen gjennom bestemmelsesområde på plankartet. Det kan eventuelt også gis feltkoden «BUN» i bestemmelsesområdet.
• Dersom kommunen ønsker å legge til rette for konsentrert naustutbygging på et avgrenset område, kan dette vises i plan som eget arealformål etter § 11-7 nr.1. Man bruker da formålet uthus/naust/badehus i vedlegg I til kart- og planforskriftenmed påskrift «BUN» i kartet. Bestemmelsen skal angi at det gjelder krav om reguleringsplan etter § 11-9 nr.1 for en slik utbygging.

Bestemmelser for småhusbebyggelse for øvrig er omtalt og vist med eksempler i tilknytning plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 2. Se også § 11-9 nr. 5 og 6.

4.5.6.9 Generelle bestemmelser etter § 11-9 til områder for landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift

Også hjemlene for generelle bestemmelser kan brukes i LNFR-områder så langt de passer, men bestemmelsene kan ikke legge restriksjoner på landbruksdrift ut over det som går fram av § 11-8 tredje ledd bokstav c og § 11-11.

4.5.6.10 Nærmere om hensynssoner etter § 11-8 for å fremme angitte interesser i LNFR-områder

For mer veiledning om hensynssoner, se kapittel 4.6.

4.5.6.10.1 Hensynssone etter § 11-8 tredje ledd bokstav a sikringssoner i LNFR – fare for ras, flom mv.

Noen områder er særlig utsatt for fare i form av flom, skred, radon og lignende, og bør derfor ikke bebygges. Disse kan sikres i kommuneplanens arealdel gjennom bruk av hensynssone § 11-8 tredje ledd bokstav a med bestemmelser om nødvendige restriksjoner. Om nødvendig kan dette følges opp med reguleringsplan med tilsvarende innhold, jf. plan- og bygningsloven § 12-6 og § 12-7.

For ytterligere informasjon og veiledning om arealbruk i fareområder langs vassdrag og rasutsatte områder, se NVE sine veiledere knyttet til flom- og skredfare.

Aktuelle regler og veiledninger om sikkerhet og beredskap er omtalt nedenfor under hensynssoner.

4.5.6.10.2 Hensynssone etter § 11-8 tredje ledd bokstav c knyttet til særskilte hensyn og regler i LNFR-områder

I LNFR-områder kan i utgangspunktet alle typer hensynssoner etter § 11-8 benyttes. Forholdet mellom landbruks-, natur- og friluftslivshensyn og -interesser med sikte på å legge restriksjoner på landbruk, kan bare gjøres ved bruk av hensynssone bokstav c. Bestemmelser og retningslinjer til hensynssonen må angi restriksjonene for landbruksvirksomheten. Restriksjonene må være begrunnet ut fra hensynet til de andre interessene. Det kan for eksempel brukes for å ta vare på forekomster av utvalgte naturtyper eller prioriterte arter og deres økologiske funksjonsområder.

§ 11-8 tredje ledd bokstav c tredje og fjerde ledd fastsetter at det som utgangspunkt bare kan gis bestemmelser som angir retningslinjer for forholdet mellom interessene i formålet. Hva slike retningslinjer går ut på, er tematisk og omfatter

• landbruk
• reindrift
• mineralressurser
• friluftsliv
• grønnstruktur
• landskap
• bevaring av naturmiljø eller kulturmiljø, med angivelse av interesse.

Se også kapittel 4.6.4. Sone med særlige hensyn til landbruk, reindrift, mineralressurser, friluftsliv, grønnstruktur, landskap eller bevaring av naturmiljø eller kulturmiljø, med angivelse av interesse

4.5.6.10.3 Randsoner rundt verneområder – bindende bestemmelser

Som omtalt over, er det bare i randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområder det er mulig å gi bestemmelser eller bruke hensynssone som innskrenker mulighetene for å utøve reindrifts- eller landbruksvirksomhet i LNFR-områder.

Se eksemplet nedenfor for nærmere omtale av virkemiddelet og bruk av en slik hensynssone med bestemmelser.

Figur 4.15 Randområder til verneområder og regulering av ferdsel.

Forstørr bilde

4.5.7 Bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone

Formålet omfatter alle typer arealbruk på eller i sjø og vassdrag, og eventuelt tilhørende strandsone. Det skal eller kan brukes for å planlegge både sjøarealene, overgangen mellom sjø og land og de sjønære landarealene.

Med tilhørende strandsone menes områdene innover på land så langt arealbruken har direkte sammenheng med sjø eller vassdrag og arealbruken der.

Samme formål kan brukes i vann og på land der det er hensiktsmessig, slik at det blir en sammenheng i arealstyringen i overgangen mellom land og sjø og vassdrag. Formålet bør ikke trekkes lengre inn på land enn det som trengs for å få nødvendig sammenheng. Arealformål, hensynssoner og supplerende bestemmelser er felles for både land- og sjøareal samt land- og vassdragsarealet, og skal gjøre det mulig å planlegge sjø- og/eller vassdragsareal og landarealene på en helhetlig måte. Det er fortsatt full anledning til å planlegge sjø- og vassdragsareal uten å ta med landareal under dette formålet.

Dette formålet kan anvendes der det for eksempel i forbindelse med planlegging av en kyststi/turvei, er viktig å regulere både sjøarealene, overgangen mellom sjø og land og de sjønære landarealene med tanke på friluftslivet. Dette formålet kan også brukes for å ta vare på forekomster av utvalgte naturtyper, prioriterte arter og økologiske funksjonsområder for prioriterte arter.

Videre kan formålet anvendes hvor det av hensyn til næringsinteresser er ønskelig å se sjøarealene, overgangen mellom sjø og land og de sjønære landarealene under ett. Dette vil være hensiktsmessig i forbindelse med fiske og akvakultur, der tilgjengelighet til fiskemottak eller fiskeslakteri i strandsonen er viktig både fra land og sjøsiden. Kystkonturen bør vises på plankartet slik at grensen mellom sjø- og landareal er tydelig. Departementet har gitt ut et rundskriv (H-6/18) om lover og retningslinjer for planlegging og ressursutnytting i kystnære sjøområder veileder om planlegging i sjø.

Veilederen gir råd om valg av plantyper og planframstilling av regionale og kommunale planer i kystnære sjøområder.

Arealformålet bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone kan underinndeles i områder for ferdsel, farleder, fiske, akvakultur, naturområder og friluftsområder hver for seg eller i kombinasjon. Videre følger det av § 11–11 nr. 3 at det kan gis bestemmelser om at arealbruken kan fastsettes særskilt for henholdsvis vannoverflaten, vannsøylen og bunnen i sjø eller vassdrag. Se også § 11-11 nr. 5, 6 og 7. Det kan også omfatte grunnvannet, for eksempel for å sikre drikkevannskilder.

Underformålene under bruk og vern av sjø og vassdrag er uttømmende angitt i loven og vedlegg I til kart- og planforskriften.

Med vassdrag menes alle elver og bekker, innsjøer og andre vannsamlinger som har kontinuerlig tilløp. Se vannressurslovens definisjon av vassdrag.

For de fleste vassdrag vil det i praksis neppe være samme behov for å underspesifisere arealbruken som i sjø. Men også her, særlig i større innsjøer og elver, kan det være aktuelt å angi nærmere forskjellige former for arealbruk. For eksempel kan vern av deler av vassdrag eller innsjø ved sikring av bunn, bredder og kantsone med vegetasjon, være aktuelt. Se også omtale i lovkommentaren av samordnet vannplanlegging som en felles planoppgave etter plan- og bygningsloven § 3–6.

Figur 4.16 Fargekoder for underformål under bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone. Eksisterende arealformål til venstre, nytt arealformål til høyre.

Forstørr bilde

4.5.7.1 Nærmere om sjø og vassdrag som hovedformål

Grunnvann, vassdrag og sjøområder dekker mange forskjellige behov og funksjoner, samtidig som de ivaretar viktige økosystemtjenester og sin egenverdi. Det kan være

• vannforsyning (drikkevann, irrigasjon og industri)
• vannrensing
• oppretthold av økosystemer og naturmangfold
• grunnlag for transport
• kommersiell fangst og fiske
• akvakultur og rekreasjon (ferdsel, bading og fiske)
• kraftproduksjon
• råstoffutvinning
• landskapsmessige og kulturhistoriske verdier

De regionale vannforvaltningsplanene og forskrift om rammer for vannforvaltningen gir føringer for kommunenes planlegging i sjø og vassdrag. I kommunenes bindende arealplan, eventuelt delplan, kan også tiltak fra forvaltningsplanens tiltaksprogram som vedrører arealbruk, bli iverksatt.

Planer som er vedtatt etter vannforskriften, fastsetter miljømål for vann i både vassdrag, grunnvann og kystvann, med tilhørende tiltaksprogrammer for å bevare eller forbedre vannmiljøet slik at miljømålene nås. All arealplanlegging i kystvann må derfor ta hensyn til disse planene. Særlig gjelder dette dersom det planlegges ny aktivitet eller nye inngrep som kan endre miljøtilstanden eller vanskeliggjøre oppnåelsen av vedtatte miljømål. I slike tilfeller må man oppfylle kravene til utredning og vilkår etter vannforskriften § 12.

Forskjellige brukerinteresser vil i stor grad kunne avveies og avklares gjennom kommuneplanleggingen. Det sikrer også eventuell kombinasjon av hensiktsmessig flerbruk, utnyttelse og vern i områdene. Arealdisponering og annen aktivitet omkring vassdraget eller sjøområdet har ofte avgjørende betydning for mulig bruk av vannområdet.

Det er viktig å kunne se sammenhengen mellom arealformålene på sjø og i vassdrag og på tilstøtende arealer på land, noe det er adgang til å fastlegge gjennom dette arealformålet. Det er videre viktig å ha en helhetlig vurdering og behandling av vannressursene i kommuneplanen. Slik kan den virke samordnende mellom de forskjellige sektorene og interessene, og gi grunnlag for framtidig planlegging, forvaltning og tiltak om bruk og vern.

I sjøområdet er plan- og bygningslovens virkeområde avgrenset til en nautisk mil (1852 meter) utenfor grunnlinjene.

Langs bredden av vassdrag med årssikker vannføring skal kommunene fastsette et naturlig vassdragsbelte (vannressurslovens § 11 og rikspolitiske retningslinjer). Fastsettelsen vises i plankartet ved bruk av KpJuridiskLinjeType – Forbudsgrense vassdrag.

Hensikten med vassdragsbeltet og kantvegetasjonen er ikke bare å hindre nedbygging av arealene, men også å motvirke avrenning (se boks om vannressursloven § 11 nedenfor). I områder med mye avrenning fra landbruk eller spredt bebyggelse vil ivaretakelse av vannmiljøet, badevannskvalitet og så videre, kreve at den faktiske arealbruken blir regulert på en måte som hindrer overgjødsling.

Vanlige virkemidler her er lokale forskrifter om

• begrensing av gjødselspredning i vassdragsnære områder
• begrensning av høstpløying i vassdragsnære områder
• avløp i spredt bebyggelse

Innsjøer og vassdrag er stort sett (unntatt midtstykket i noen større innsjøer) underlagt privat eiendomsrett. I sjøområder har eieren av stranden bare eiendomsrett ut til marbakken eller inntil to meters dyp. Det er i utgangspunktet fri ferdselsrett på sjøen.

På land må adgangen til ferdsel enten

• ha grunnlag i allemannsretten til fri ferdsel i utmark etter friluftsloven
• en avtale i form av grunneiertillatelse der det ikke er fri ferdsel på privat grunn
• ved at ferdselsretten har grunnlag i hevd eller alders tidsbruk
• det offentlige har ervervet bruksrett eller eiendomsrett og åpnet arealet for ferdsel – gjerne med grunnlag i plan der arealet er lagt ut til et offentlig formål

4.5.7.2 Underformål til § 11-7 andre ledd nr. 6

4.5.7.2.1 Ferdsel

Med ferdsel menes i denne sammenhengen alle typer av ferdsel på vann og sjø tilknyttet offentlig og kommersiell virksomhet, nyttetrafikk og fritidstrafikk med mer.

Når områder er lagt ut til ferdsel (eller farleder), skal ferdselen kunne skje uhindret av andre tiltak. Eksempler på tiltak i strid med formålet er plassering av merder, bøyer eller dumping av masse eller gjenstander.

4.5.7.2.2 Ankringsområde

Formålet kan brukes der det er gode muligheter for oppankring av fartøyer langs kysten i påvente av å komme til kai med videre. Disse ligger som oftest i tilknytning til havner og på strategiske steder langs farledene, men av sikkerhetshensyn skal de ligge utenfor selve havnen eller farledene.

Ankringsområde som underformål går fram av kart- og planforskriften vedlegg I.

4.5.7.2.3 Opplagsområde

Skipsfarten har på grunn av skiftende konjunkturer tidvis behov for tilgang til områder som er egnet til fortøyning over tid. Kommunen kan derfor sette av arealer til opplagsområde. Noen av disse er tilrettelagt med landstrøm i tillegg til fortøyningspullerter.

Opplagsområde som underformål går fram av kart- og planforskriften vedlegg I.

4.5.7.2.4 Riggområde

Formålet kan brukes i områder som er kartlagt som anvendelig for rigger, men er også velegnet til oppankring og til å montere vindturbiner og andre arealkrevende installasjoner. Dette er arealer som har en forholdsvis skjermet beliggenhet, gode dybdeforhold og god holdebunn for ankring. Riggområdene er viktige for det maritime næringslivet, da de ofte ligger i nærheten av etablerte næringsområder som verft.

Planbestemmelsene til riggområde vil klargjøre hva som vil være akseptert bruk av arealet til «rigg og rigging». Eksempelvis kan bestemmelser fastsette at det er tillatt med ankring og montering av nye installasjoner (petroleumsinstallasjoner og vindturbiner), men at det ikke er tillatt å demontere brukte petroleumsinstallasjoner innenfor arealet.

Riggområde som underformål går fram av kart- og planforskriften vedlegg I.

4.5.7.2.5 Farleder

Bestemmelser om farleder finnes i havne- og farvannsloven. Det er med hjemmel i havne- og farvannsloven § 7 fastsatt egen forskrift som inndeler farleder i hovedled og biled.

Med farleder menes i denne sammenheng nærmere angitte seilingsleder (transportårer) for vann- og sjøtransport og inn- og utseilingsleder for havner. Veilederen om planlegging i sjøområdene har en nærmere omtale av farledsbegrepet i plansammenheng.

Sikring av farleder for større skip er mest aktuelt i sjø, men kan også være aktuelt i noen større vassdrag som er farbare med fartøy fra sjøen. Ferdsel kan også nyttes i vassdrag for å sikre framkommelighet for småbåttrafikk eller eventuelle ferger.

4.5.7.2.6 Havneområde i sjø

Formålet er tidligere opprettet for bruk på reguleringsplannivå. Det er hensiktsmessig om dette formålet også blir brukt på kommuneplannivået.

Også havneområder i sjø kan gå inn under dette formålet. (Trafikkhavner skal plasseres under arealformål 2 Samferdselsanlegg). Småbåthavn (herunder gjestehavn) benyttes gjerne der det skal etableres anlegg for småbåter av mer allmenn karakter. Bruken skal da ikke være knyttet til nærmere fastsatte eiendommer, jf. småbåtanlegg under bebyggelse og anlegg.

Havneområde i sjø som underformål går fram av kart- og planforskriften vedlegg I.

Plan- og bygningsloven og havne- og farvannsloven gjelder side om side. Lovene vil supplere og utfylle hverandre i sjøområder. Kommunen som havne- og farvannsmyndighet vil innenfor rammen av havne- og farvannsloven, kunne sette fartsbegrensninger i sjøen og begrensninger for fortøyningsinnretninger i farled med mer. Det anbefales at kommunale arealplaner ses i sammenheng med reguleringer etter sektorlover, som for eksempel områder for friluftsliv der det er ønskelig med fartsbegrensninger.

Motorferdselloven har regler (herunder forbud) om motorisert ferdsel i vassdrag.

4.5.7.2.7 Fiske

I sjøen gjelder havressursloven, mens i vassdrag er det først og fremst lakse- og innlandsfiskeloven og naturmangfoldloven som gir hovedbestemmelsene for fiskeforvaltningen.

Underformålet «fiske» omfatter all høsting av viltlevende marine ressurser i sjø, jf. havressursloven.

Ulike fiskeformål kan i planen spesifiseres som områder for fiskebruk, låssettingsplasser, gyte- og oppvekstområder med videre. En slik arealdisponering bør i tilfelle suppleres og sikres gjennom planbestemmelser. Dette formålet kan brukes for å sikre vannarealer for næringsmessig eller fritidsrettet fiske, men det kan også med nærmere presisering brukes til for eksempel vern av fiskens gyte-, vandrings- eller oppholdssteder.

4.5.7.2.8 Akvakultur

Akvakultur er alle typer av oppdrettsanlegg, skjellfarmer, produksjon av alger og lignende, jf. akvakulturloven.

Som de øvrige formålene vil akvakulturanlegg kunne legges ut som eget underformål etter plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 6. Ved planlegging av akvakultur vil også plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 1 Bebyggelse og anlegg være aktuell, jf. omtale nedenfor om bestemmelser. Dette vil særlig gjelde landanlegg.

Ankringsområdet ved anleggene bør også vises i planen, enten som sikringssone, formålet akvakultur, eller kombinert formål med akvakultur.Dersom man ønsker å skille mellom forskjellige typer oppdrett og akvakultur, kan bestemmelse til planen angi hvilke former for oppdrett og arter som er tillatt.

I sjø og vassdrag er det åpent for å planlegge områder for allmenn flerbruk (ferdsel, fiske-, natur- og friluftsområder), der mer spesifikk bruk av sjøen eller vassdraget ikke er tatt opp. Akvakultur kan inngå i dette flerbruksformålet der det er hensiktsmessig, men akvakultur representerer i motsetning til de øvrige formålene her stort sett en eksklusiv bruk. Man bør derfor være tilbakeholden med å inkludere områder for akvakultur i områder for allmenn flerbruk. Dersom akvakultur inngår i flerbruksformålet, oppnås liten styring og interesseavklaring og krever at hele området konsekvensutredes, noe som kan tale for å sette av mer avgrensede arealer som egne akvakulturområder.

Selv om et område er avsatt til akvakultur i kommuneplanen, krever det ogsåkonsesjonsbehandling etter akvakulturloven. Det er viktig med en god samordning mellom kommuneplanen og akvakulturloven, slik at områdene som avsettes til akvakultur gir tilstrekkelig planavklaring og er relevante for senere konsesjonsbehandling. Reguleringsplan kan også brukes for akvakultur i sjø dersom særlige forhold tilsier det, men vil på grunn av denne plantypens detaljeringsnivå vanligvis ikke være hensiktsmessig.

4.5.7.2.9 Skjellsand

Skjellsanduttak er ikke eget underformål i plan- og bygningsloven. Man kan sette av areal til skjellsanduttak ved å bruke det generelle formålet «bruk og vern av sjø og vassdrag» og spesifisere bruken nærmere gjennom bestemmelser. Bestemmelser etter § 11-11 nr. 3 kan gis om «bruk og vern av vannflate, vannsøyle og bunn», og dette gir muligheter for å styre skjellsanduttak. En annen mulighet kan være å benytte formålet råstoffutvinning etter § 11-7 nr. 1, dersom det anses mer hensiktsmessig.

4.5.7.2.10 Drikkevann

«Drikkevann» kan angis som eget underformål. Kommunen kan gjennom arealplanen bestemme vannkilde for drikkevann og arealbruk i nedbørsfeltet og områder med avrenning til drikkevann og grunnvannsforekomster. Det kan settes nærmere krav til arealbruken. Det kan også innføres restriksjoner av hensyn til drikkevannsforsyningen gjennom hensynssone etter § 11–8 tredje ledd bokstav a og bestemmelser til hensynssonen og til formålet, jf. plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 3 og 5. Slike restriksjoner kan også omfatte grunnvannsforekomster.

Sikring av drikkevann er underlagt egne krav og bestemmelser i drikkevannsforskriften (fastsatt 4. desember 2001 med hjemmel i lov om matproduksjon og mattrygghet med videre). Også vannressursloven, vannforvaltningsforskriften, vanndirektivet og eventuelle regionale planer er aktuelle grunnlag for drikkevannsforvaltningen. Se egen veileder fra Mattilsynet om drikkevannsforskriften.

4.5.7.2.11 Natur- og friluftsområder hver for seg eller i kombinasjon

Naturområder i sjø og vassdrag omfatter alle områder der inngrep og tilrettelegging ikke tillates. Slike områder vil være aktuelle for forekomster av utvalgte naturtyper og prioriterte arter/økologiske funksjonsområder for prioriterte arter. Naturområde i sjø eller vassdrag har sin parallell i natur («N» i LNFR-område) på land.

Eksempler på inngrep og utnytting som kan komme i konflikt med naturområde, vil være utfylling i sjø, sand- og grusuttak, brygge og andre fortøyningsinnretninger og akvakulturanlegg.

Friluftsområder i sjø og vassdrag , eventuelt med tilhørende strandsone, er områder der bruken av området til friluftsliv skal gis fortrinn. I vassdrag kan formålet friluftsområde være aktuelt å bruke for å sikre vannarealene til allmenn friluftsbruk. I et friluftsområde vil rettsvirkningen av planen innebære at tiltak som vil være til ulempe for formålet ikke er tillatt, for eksempel bøyer og lignende, slik at de ikke kan plasseres der.

Rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag skal legges til grunn ved planlegging i de områdene som berøres. Vassdragsbeltets avgrensning og forvaltning bør differensieres etter registrerte verneverdier og arealtilstand i tråd med kriteriene i retningslinjene. Vannstrengen bør i kommuneplanens arealdel legges ut til naturområde, friluftsområde eller en kombinasjon av disse. Kommunen fastsetter vegetasjonsbeltet ved bruk av KpJuridiskLinjeType – forbudsgrense vassdrag. Dersom kommunen ønsker å vise områder der det er tillatt med konkret opplistet tiltak innen forbudssonen, kan bestemmelsesområde eventuelt brukes istedenfor.

Bestemmelser etter § 11-9 nr. 5 til 7 og § 11-11 nr. 1 og nr. 5 brukes for å sikre kantsoner langs vassdrag med kantvegetasjon når underformålet natur- og friluftsområde under hovedformål nr. 6 trekkes inn på land. Slike bestemmelser kan også få virkning for inngrep og virksomhet i landbruket og stedbunden næring.

Bestemmelsene kan si at

• det for et område på inntil 100 meter langs vassdrag skal være forbudt å sette i gang med konkret nevnte bygge- og anleggstiltak
• kantvegetasjonen skal sikres eller opprettholdes
• allmennheten skal sikres tilgang til strandsonen

Om nødvendig kan disse områdene etter vurdering også båndlegges midlertidig etter plan- og bygningsloven § 11-8 tredje ledd bokstav d, med sikte på regulering til eksempelvis naturområde, friluftsområde eller friområde.

4.5.7.3 Rettsvirkningen av arealformål og bestemmelser ved for eksempel utfylling i vassdrag

Spørsmål om en utfylling i vassdrag er i strid med plan for området, må vurderes konkret. Det er verdt å merke seg at virksomhet i plan anses som tiltak, jf. plan- og bygningsloven § 1-6 første ledd siste setning. Dersom det er i strid med arealformålet i planen, vil tiltaket kreve dispensasjon. Det samme gjelder dersom tiltaket er i strid med bestemmelser i planen eller hensynssoner. Også regional vannforvaltningsplan og vannforskriften § 12 om nye tiltak kan komme inn.

Terrenginngrep i form av utfylling til annet enn landbruksformål vil vanligvis være i strid med LNFR-formålet i kommuneplanens arealdel. Dette gjelder der vassdraget inngår i LNFR-formålet. Det kan også gjelde der vassdraget ikke inngår i formålet, men landarealet inntil vassdraget er LNFR-område og utfyllingen berører og tar utgangspunkt i landarealet.

Det er bare de bygge- og anleggstiltakene som er bestemt angitt, som er forbudt. Terrenginngrep (for eksempel utfylling) vil ikke være å anse som byggetiltak, og det må gå klart fram av bestemmelsene dersom et slikt forbud skal ramme terrenginngrep. Der kommunen ønsker å forhindre utfylling innenfor et LNFR-område som ikke er i strid med dette arealformålet, må det gå klart fram av bestemmelsen til planen at den omfatter terrenginngrep eller utfylling også i landbruk. Det kan dessuten gis bestemmelser for å sikre eller opprettholde kantvegetasjon.

Dersom kommunen ikke har hjemmel til å avslå en søknad om tillatelse til utfylling, og ønsker å forhindre tiltaket, vil kommunen kunne nedlegge midlertidig forbud mot tiltaket etter plan- og bygningsloven § 13-1. Deretter kan kommunen endre kommuneplanens arealdel, enten ved å endre formålet eller presisere bestemmelsene.

Det kan være parallell søknadsplikt etter annet lovverk for terrenginngrep, eksempelvis fyllinger. Terrenginngrep kan også være i strid med andre lover, for eksempel § 11 i vannressursloven om kantvegetasjon, vannforskriftens § 12 om nye tiltak, naturmangfoldloven med videre.

Vannressursloven pålegger grunneiere og tiltakshavere å opprettholde kantvegetasjonen. Hvis den fjernes i strid med § 11, kan det gis pålegg om retting i form av reetablering etter § 59 i vannressursloven. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som vassdragsmyndighet kan frita fra kravet. Fritak etter § 11 er nødvendig selv om kommunen har gitt tillatelse til tiltaket etter plan- og bygningsloven.

Vannressursloven hører under Olje- og energidepartementet. Eventuelle spørsmål om denne loven må rettes dit.

4.5.7.4 Bestemmelser etter § 11-11 til områder for bruk og vern av sjø og vassdrag

Det er hjemler for bestemmelser i plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 3 til 7 for arealformålet bruk og vern av sjø og vassdrag. Videre kan det vedtas generelle bestemmelser etter § 11-9 også for dette formålet etter behov. Sammen vil disse bestemmelsene gi anledning til å se strandsone og sjø- og/eller vassdragsareal og vannareal i sammenheng. Det kan fastsettes bestemmelser om plankrav, miljø- og funksjonskrav, tilgjengelighet til strandsonen, krav til eventuelle bygninger og anlegg med mer.

Bestemmelser etter nr. 1 og 2 som knytter seg til LNFR-formålet er omtalt under dette formålet.

4.5.7.4.1 Bruk og vern av vannflate, vannsøyle og bunn (nr. 3)

Bestemmelsene kan fastsette ulike formål på overflaten, i vannsøylen og på bunnen både i sjø og vassdrag. Det kan ikke fastsettes bestemmelser om vannføring eller vannstand. Slike bestemmelser kan også brukes for å fastlegge traséer for rør og kabler som ikke faller inn under unntaket i § 1-3.

4.5.7.4.2 Bygging i strandsonen langs sjøen (nr. 4)

Strandsonen langs sjøen har et generelt forbud mot tiltak i 100-metersbeltet, unntatt fasadeendringer, jf. § 1-8 andre ledd. Byggeforbudet gjelder uavhengig av arealformål, med mindre det er fastsatt annen byggegrense i plan etter plan- og bygningsloven § 1-8 nr. 3.

Gjennom bestemmelse i kommuneplanen kan det tillates nødvendige bygninger, mindre anlegg og opplag i 100-metersbeltet langs sjøen som skal tjene til landbruk, reindrift, fiske, fangst, akvakultur og ferdsel til sjøs, jf. § 1-8 fjerde ledd.

Byggeforbudet gjaldt tidligere ikke for bygninger med videre som er nødvendige for nærmere bestemte næringer og offentlige formål, herunder fangst- og fiskerinæringen. Dette unntaket er tatt bort. Der det er behov for å plassere slike bygninger med videre i 100-metersbeltet, må det gis bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 4. Se omtalen av plan- og bygningsloven § 1-8 fjerde ledd i lovkommentaren. Det er gitt statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen ved kgl. res. 25. mars 2011. Denne er under revisjon.

Kommunen kan gjennom bestemmelse i kommuneplanens arealdel jf. § 11-11 nr. 4, tillate oppføring av nødvendige bygninger, mindre anlegg og opplag som skal tjene til landbruk, reindrift, fiske, akvakultur eller ferdsel til sjøs. Når en slik bestemmelse er gitt, gjelder ikke det generelle forbudet for de tiltakene som samsvarer med bestemmelsen.

Med ferdsel til sjøs menes vanlig transport av folk og varer på sjøen, og ikke for eksempel båttrafikk i forbindelse med fritidsbolig og fritidsbruk langs sjøen. Større kaianlegg og lignende vil for øvrig alltid kreve reguleringsplan.

Kommunene kan dermed ikke gjennom en slik bestemmelse åpne for bygging av brygger på bolig eller fritidseiendommer.

4.5.7.4.3 Byggegrense langs sjøen (nr. 4)

Den saklige rekkevidden av byggeforbudet etter § 1-8 andre ledd er at det gjelder så langt ikke annen byggegrense er fastsatt i kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan jf. § 1-8 tredje ledd. Forbudet gjelder i utgangspunktet alle typer bebyggelse. Det inkluderer også bygninger, mindre anlegg og opplag som skal tjene til landbruk, reindrift, fiske, akvakultur eller ferdsel til sjøs, med mindre dette er eksplisitt tillatt gjennom bestemmelse i kommuneplanens arealdel, jf. § 11-11 nr. 4.

Byggeforbudet gjelder også der hele eller deler av forbudssonen er lagt ut til byggeområde i plan som er vedtatt i henhold til plan- og bygningsloven 1985, dersom planen ikke har fastsatt byggegrense i planen. Se brev av 8. mars 2017 og 25. april 2017 fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet om forholdet til eldre planer. Ved behandling og vedtak av planer etter plan- og bygningsloven 2008 som omfatter forbudssonen, må det alltid tas konkret stilling til spørsmålet om bebyggelse skal tillates nærmere sjøen enn 100 meter. Hvis dette ikke er gjort, vil byggeforbudet langs sjø gjelde.

Kommunen må ved rullering av kommuneplanens arealdel ta et bevisst standpunkt til spørsmålet om byggegrense også der det er gjeldende reguleringsplaner. Der kommunen ikke fastsetter en egen grense, vil grensen være 100 meter. Der kommunen fastsetter en annen grense, vil denne gjelde foran grense i eldre reguleringsplaner. Der kommunen vedtar at tidligere reguleringsplaner skal gjelde, for eksempel ved å bruke hensynssone bokstav f i § 11-8 tredje ledd, vil byggegrensen gitt i disse planene gjelde. Kommunen bør gjennomgå de eldre reguleringsplanene med sikte på miljørevisjon før den treffer et slikt vedtak.

For å angi byggegrense mot sjøen på en gyldig måte, må det i kommuneplanen angis entydig hvor og i hvilken avstand bebyggelsen kan eller skal plasseres i forhold til strandlinjen. En slik angivelse må gjøres gjennom planbestemmelser og juridiske linjer med videre, som angitt i tegnereglene – i tillegg til selve arealformålet. Plankartet skal vise byggegrensen ved bruk av KpJuridiskLinjeType – Forbudsgrense sjøen.Dersom kommunen ønsker å vise områder der det er tillatt med konkrete opplistede tiltak innen forbudssonen, kan bestemmelsesområde eventuelt brukes. For eksempel kan bestemmelsene gå ut på at forbudet ikke skal gjelde ved utvidelse og eventuell fortetting i områder med eksisterende bebyggelse.

4.5.7.4.4 Navigasjonsinnretninger

Kystverket opererer navigasjonsinnretninger som består av både visuelle merker og elektroniske signaler. Dette er hjelpemidler for sikker navigasjon langs kysten. Kystverkets navigasjonsinnretninger omfatter blant annet

• fyr
• lykter
• lanterner
• indirekte belysning
• lysbøyer og staker
• faste merker
• radarsvarere
• AIS basestasjoner

Det finnes også navigasjonsinnretninger eid av havnevesen, private med flere.

Kystverket og andre aktuelle aktører er avhengige av at drift og vedlikehold av navigasjonsinnretningene, kan gjennomføres som forutsatt. Det vil også kunne oppstå behov for rehabilitering eller etablering av nye navigasjonsinnretninger, eksempelvis som følge av endret mønster i skipstrafikken eller oppdagelsen av nye grunner eller skjær.

Navigasjonsinnretningene vil i stor utstrekning befinne seg i 100-metersbeltet langs kystsonen. Det er derfor avgjørende at nødvendige tillatelser følges opp i tråd med bestemmelsene gitt i plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 4. I forbindelse med kommunale arealplanprosesser bør man derfor etablere kontakt med Kystverket og eventuelle andre eiere av navigasjonsinnretninger tidlig i planfasen.

4.5.7.4.5 Byggegrense langs vassdrag (nr. 5)

Plan- og bygningsloven § 1-8 første og siste ledd gjelder for vassdrag.

Etter første ledd skal man

• ta særlige hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser langs vassdrag.

Etter siste ledd skal man

• vurdere om det skal fastsettes grense på inntil 100 meter, der bestemt angitte bygge- og anleggstiltak med videre ikke skal være tillatt for områder langs vassdrag som har betydning for natur- og kulturmiljø- og friluftsinteresser, i kommuneplanens arealdel etter § 11-11 nr. 5. Det innebærer at kommunen kan bestemme at det skal være forbudt å sette i verk bestemt angitte bygge- og anleggstiltak.

Bestemmelsene må angi entydig hvilke vassdrag forbudet skal gjelde, hvor langt forbudet gjelder inn på land (inntil 100 meter), og hvilke bygge- og anleggstiltak som skal være forbudt.

Et forbud etter nr. 5 kan ikke brukes slik at det gjelder bygge- og anleggstiltak i landbruket generelt innenfor 100-metersbeltet. Et forbud må i så fall bare knytte seg til tiltak som er angitt i planbestemmelsene, og bestemmelsen må konkret spesifisere hvilke tiltak det er forbud mot. Slik kan man gjennom planprosessen klargjøre om de andre samfunnsinteressene som knytter seg til dette spesielt verdifulle beltet i disse tilfellene, også må ha fortrinn i forhold til de bygge- og anleggstiltakene i landbruket som er bestemt angitt. Slike tiltak kan være driftsbygninger, landbruksveger, mikro- og minikraftverk og masseuttak.

Slike bestemmelser kan ikke utformes slik at de er til hinder for ombygging av eksisterende driftsbygninger på gårdstun i strandsonen, eller at de gjenoppføres etter brann eller ulykke. Byggegrensen fastsettes i plankartet som KpJuridiskLinjeType – forbudsgrense vassdrag. Dersom kommunen ønsker å vise områder der det er tillatt med konkret opplistet tiltak innen forbudssonen, kan bestemmelsesområde eventuelt brukes.

Plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 1 gir som i LNFR-områder ellers, adgang til å gi bestemmelser om omfang, lokalisering og utforming med videre av bygge- og anleggstiltak også innen landbruk av hensyn til vassdraget.

Videre vil hjemmelen for generelle bestemmelser etter § 11-9, herunder om plankrav og byggegrenser, kunne være viktige i og langs vassdrag.

Se rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag. Se oversikt over verneplaner for hvilke vassdrag NVE har angitt som vernede/verdifulle, jf. rikspolitiske retningslinjer.

Det kan gis bestemmelser for å sikre kantvegetasjon i denne sonen og for å hindre tiltak som begrenser allmennhetens tilgang til strandsonen.

Figur 4.17 Byggegrense mot vassdrag som forbudsgrense vassdrag. Figuren inneholder også hensynssoner for ras-, skred- og flomfare.

Forstørr bilde

4.5.7.4.6 Ferdsel i områder med spesielle vernehensyn og på sjøen (nr. 6)

Kommunen kan i bestemmelse etter § 11-11 nr. 6 regulere ferdsel i områder med spesielle vernehensyn og på sjøen. Ferdselsregulering og begrensninger kan bare begrunnes der særlige vernehensyn gjør seg gjeldende, og der disse har større tyngde enn utøvelsen av den frie ferdselsretten i et avgrenset område. Det anbefales at slike ferdselsreguleringer vurderes på tvers av kommunegrenser, og samordnes med styring av ferdsel etter havne- og farvannsloven og i verneområder etter naturmangfoldloven.

4.5.7.4.7 Artsgrupper eller arter av akvakultur (nr. 7)

Kommunen har anledning til å fastsette hvilke artsgrupper av akvakultur som kan etableres, enten enkeltvis eller i kombinasjon, jfr. § 11-11 nr. 7.

Begrensninger skal gå fram av plankartet med tilhørende bestemmelser. Ved å gi bestemmelser om artsgrupper får kommunen indirekte anledning til å påvirke arealbeslag, aktivitetsnivå, miljøvirkninger og det visuelle uttrykket.

4.6 Hensynssoner med bestemmelser

4.6.1 Bestemmelser til hensynssoner

Ved hjelp av eksempler er bruken av seks typer hensynssoner som loven har definert, gått gjennom i dette kapittel. Kommuneplanen skal være en oversiktsplan og ha forskriftskarakter. Dette er det viktig å huske på, fordi kravene til saksbehandling øker med detaljeringen av hensyn til rettssikkerheten til berørte grunneiere og rettighetshavere, jf. forvaltningsloven og departementets lovkommentar.

Hvilke arealrestriksjoner kommuneplanens arealdel fastsetter i sonen, skal gå fram av planbestemmelser. Det kan gis retningslinjer til en del hensynssoner som ikke sikres direkte av kommuneplanens arealdel, men av reguleringsplan eller særlov.

Planbestemmelser til hensynssoner må ha hjemmel i § 11-8 tredje ledd bokstav a til f. Videre kan også generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel etter § 11-9 knyttes til hensynssoner sammen med bestemmelser til det underliggende arealformålet. Se departementets lovkommentar.

Hensynssoner skal tegnes på plankartet med skravur og alltid med arealformål under.

Figur 4.18 Tegneregler for hensynssoner.

Forstørr bilde

Oversikten setter søkelyset på hva som er mulig å gi av bestemmelser og hensynssoner. Veiledningen er ikke uttømmende når det gjelder alle detaljer og situasjoner det kan være aktuelt å bruke dem i.

Figur 4.19 Prinsippene for framstilling av hensynssoner i plankart. Under hensynssonen er arealet satt av til formålene LNFR-område og bruk og vern av sjø og vassdrag. Samtidig er arealet båndlagt etter lov om kulturminner med hensynssone (plan- og bygningsloven § 11-8 tredje ledd bokstav d). Eksemplet viser også hvordan hensynssoner skal navnes. H730_1 refererer til bestemmelser for området og er en viktig kobling mellom kart og bestemmelser. Se også kapittel 8.7 om tekst på plankartet, der det er et eget avsnitt om hensynssone.

Forstørr bilde

4.6.2 Sikrings-, støy- og faresoner med angivelse av fareårsak eller miljørisiko

Det kan gis bestemmelser som forbyr eller setter vilkår for tiltak og/eller virksomheter, jf. plan- og bygningsloven § 1-6 innenfor sonen.

4.6.2.1 Innhold i hensynssonen

Sikrings-, støy- og faresoner dekker områder utsatt for skred, ras, flom, akutt forurensning, støy, radon, militær virksomhet, flyplasser, kraftlinjer, vannforsyning, herunder drikkevann mv. Sonen skal sikre mot fare eller ulykke og hindre miljøulempe eller forurensning. § 11-8 tredje ledd bokstav a gir hjemmel for å sikre arealer mot bruk og former for tiltak som ikke kan godtas ut fra en risikovurdering for området.

Se kravene til byggegrunn, miljøforhold med videre i plan- og bygningsloven § 28-1. Også landbrukstiltak i LNFR-områder kan begrenses etter denne lovbestemmelsen i fareområder.

Faresonekart fra sektormyndigheter vil være utgangspunkt for bruk av hensynssoner, og hvilke vilkår som skal stilles for tiltak i sonen. Hvordan hensynssonen skal avgrenses, bør vurderes konkret i forhold til situasjonen på stedet, for eksempel topografi (terrengforholdene) og størrelsen på fareområdet. Det bør også vurderes om det finnes annen type eller eksisterende bebyggelse i området, og hva bebyggelsen brukes eller skal brukes til.

4.6.2.2 Nøyaktigheten på grunnlagsdata

Dersom nøyaktigheten på grunnlagsdataene om skred eller rasfare er for dårlige, må man innhente nyere eller mer detaljert informasjon før man legger inn sonen i kartet. Dette er kun nødvendig der en slik sone kommer i konflikt med utbyggingen.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har utarbeidet et omfattende veiledningsmateriell og flere datasett om farer.

Se følgende lenker for aktuelle lover, forskrifter, rundskriv og veiledninger om sikkerhet og beredskap

• Retningslinjer for statsforvalterens bruk av innsigelse for å ivareta samfunnssikkerhet i arealplanlegging
• Lov om kommunal beredskapslikt, sivil beskyttelse og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven)
• Forskrift om kommunal beredskapsplikt
• Retningslinjer 2/2011 (revidert versjon) «Flaum og skredfare i arealplanar» NVE
• Rundskriv H-5/18 om samfunnssikkerhet i planlegging og byggesaksbehandling
• Vedlegg 1: Vurdering av områdestabilitet ved utbygging på kvikkleire og andre jordarter med sprøbruddegenskaper
• Kartlegging og vurdering av skredfare i arealplaner. Vedlegg 2 til NVEs retningslinjer «Flaum og skredfare i arealplanar».

4.6.2.3 Bestemmelser til hensynssonen

4.6.2.3.1 Fare og risiko

Det kan gis bestemmelser med krav eller forbud for å ivareta sikkerhet og avverge fare.

Bestemmelsene skal sikre områdene mot bruk og former for tiltak som ikke kan godtas ut fra en risikovurdering. Kravene til byggegrunn og miljøforhold med videre i plan- og bygningslov § 28-1 gir også hjemmel for å nedlegge forbud mot tiltak. Et slik forbud har ingen tidsbegrensing.

Bestemmelsene kan

• forby opplistet tiltak og/eller virksomheter
• forby opplistet bruk av konkrete tiltak og/virksomheter
• sette vilkår for opplistet tiltak og/virksomheter
• stille saklig begrunnet vilkår om tilsyn og overvåkning

Bestemmelsene bør

• konkret opplyse hvilke hensyn, fareårsak og miljørisiko hensynssonen gjelder for
• gi en tydelig henvisning til plankartet (feltkode med tallkode påført arealformålet)
• konkret angi hvilke vilkår som gjelder

Til bestemmelsene kan det gis retningslinjer om hvem som har myndighet til å treffe avgjørelse dersom det er andre enn kommunen.

Hensikten med bestemmelser er å ivareta hensynet til sikring, støy og fare.

Tabell 4.3 Situasjoner der det kan være aktuelt å bruke hensynssoner med bestemmelser for å sikre mot fare og ulempe.

4.6.2.3.2 Ras og skred

Det kan tenkes to ulike situasjoner:

• 1)Når vi vet at det er fare for ras eller skred i området.
• 2)Når det bør kartlegges nærmere om det er fare for ras og skred innenfor området.

Både 1) og 2) vil kunne reguleres i bestemmelser.

Situasjon 1) kan også løses gjennom en arealbruk som hindrer uønskede tiltak i et ras- eller skredområde, for eksempel ved å regulere arealet til LNFR-områder. Kommunen må da være oppmerksom på at en dispensasjon i området, kan føre til skader og i verste fall dødsfall.

Konsekvensen av en kartlegging som nevnt i det siste eksemplet i tekstboksen, kan bli at hele eller deler av området ikke kan opprettholdes som utbyggingsformål.

4.6.2.3.3 Flom

Det kan tenkes to ulike situasjoner

• 1)Vi vet at det er flomfare i området.
• 2)Det kan være mulighet for flomfare, og det bør derfor kartlegges nærmere om det er en slik fare innenfor området.

Både 1) og 2) vil kunne reguleres i bestemmelser.

4.6.2.3.4 Flysikkerhet

Lov om luftfart, § 7-12, har regler om egen plan om luftfartshindringer.

Der luftfartsloven eventuelt er selvstendig grunnlag for arealrestriksjoner, bør det vurderes om hensynssone d) – båndlegging etter andre lover – er aktuell.

4.6.2.3.5 Akutt forurensning

4.6.2.3.6 Støy

Støysoner og støyutsatte områder avklares normalt gjennom støyutredninger som privat forslagsstiller gjennomfører når forslag til reguleringsplaner blir utarbeidet, og ikke på kommuneplannivået.

Retningslinje T1442 Støy i arealplanleggingen anbefaler at kommunene oppdaterer støysonekart i tilknytning til kommuneplanens arealdel enten i kommuneplanen eller som temakart. Kommunene som velger å ta støysonekartene inn i arealdelen, skal bruke hensynssone etter § 11-8 bokstav a.

Bestemmelsene bør da følge soneinndelingen og anbefalingene i T-1442 med vilkår for, eventuelt forbud mot, de typer tiltak som kommer i konflikt med støygrensene. Når det gjelder forholdet til anbefalte støygrenser for etablering av støyende virksomhet og bygging av boliger, sykehus med videre, må kommuneplanbestemmelser om dette knyttes til § 11-9 nr. 6, jf. tabell 3 i kapittel 3.3 i T-1442 (revidert januar 2020). Dette medfører at forslag til retningslinjer i kommuneplanens arealdel i T-1442 kan innarbeides som bestemmelser, men ikke som hensynssoner.

Støysoner og støyutsatte områder kan også vises direkte på plankartet, og kan sammen med lokaliseringsbestemmelser til byggeområder og områder for spredt utbygging i LNFR-områder avklare hvor bebyggelse med videre ikke er tillatt.

Det kan tenkes to ulike situasjoner

• 1) Vi vet at det er støy over grenseverdier i området.
• 2) Det kan komme støykilder (for eksempel ny vegtrasé) som gjør at det vil kunne bli støy over grenseverdier i området.

Både 1) og 2) kan reguleres i bestemmelser. Vilkår knyttet til støyskjerming vil være en vesentlig del av bestemmelsen. For eksempel kan det i bestemmelser gis tillatelse til utbygging på vilkår av at det er gjennomført støyskjerming.

Kommunen kan av hensyn til samordnet bolig og areal- og transportplanlegging avvike fra støyretningslinjene i for eksempel sentrumsområder, spesielt rundt kollektivknutepunkter. Kommunen må da ha angitt grensene for områder der avvik kan gjøres gjennom bruk av hensynssone andre støysoner. Bestemmelsene må da presisere at sonen avviker fra støyretningslinjene.

Videre må kommunen gi bestemmelser som stiller krav til avbøtende tiltak for ny bebyggelse i avviksområdene. For eksempel er etterisolering, nye vinduer i boligene, eller bygging av støyvoll, avbøtende tiltak.Slike soner må kun brukes i særlige tilfeller. Se kapittel 2.2 i T-1442, revidert januar 2020.

4.6.2.3.7 Kraftledninger

Større overføringslinjer omfattes ikke av planbestemmelsene i plan- og bygningsloven, jf. § 1-3. Lokalisering kan derfor ikke fastsettes gjennom arealplan, men gjennom konsesjon hjemlet i energiloven. Store kraftledninger skal vises som båndlagte områder i henhold til § 11-8 tredje ledd bokstav d. Mindre anlegg skal behandles etter plan- og bygningsloven og kan angis som arealformål nr. 2 trasé for teknisk infrastruktur, jf. § 11-7 nr. 2.

Bestemmelse som angir maksimal styrke eller spenning på kraftledning, vil ikke kunne gis med hjemmel i plan- og bygningsloven. Maksimal styrke eller spenning styres av konsesjon etter energiloven.

Departementets veiledning om energitiltak

• Temaveileder: Energitiltak og plan- og bygningsloven
• Veileder for kommunal behandling av små vindkraftanlegg

4.6.2.3.8 Hvordan kraftlinjer skal tegnes inn i kommuneplanplankartet

• Selve traséen skal vises som KpInfrastrukturLinje/Kraftledning.
• Alle kraftledninger skal vises som hensynssone for høyspenningsanlegg.
• Jordkabler skal ikke tegnes inn på plankartet, men kan eventuelt tas inn i basiskartet.

4.6.2.3.9 Hvor bred skal hensynssone for høyspenningsanlegg være?

Kommunen bør kontakte netteier før bredden på hensynssonen fastsettes.

Kartverket har samlet en del informasjon om hvor bred hensynssonen for høyspenningsanlegg skal være.

4.6.2.3.10 Vannforsyning

Forholdet til vannrammedirektivet er nærmere omtalt foran.

Kommuneplanens arealdel kan brukes for å sikre både nedslagsfelt og drikkevannskilde for vannforsyning mot forurensning og bruk til andre formål. Det gjelder også grunnvannskilder.

4.6.2.3.11 Radonstråling

Radon er en naturlig forekommende gass som siver gjennom berggrunnen. Gassen utgjør en helserisiko, og det er derfor gitt egne regler om tiltak som kan gjennomføres, og når det er nødvendig å gi forbud mot tiltak.

Kommuneplanens arealdel kan brukes for å redusere og håndtere risiko som skyldes radongass i grunnen.

Det kan tenkes to ulike situasjoner

• 1) Vi vet at det er uheldig radonstråling i området.
• 2) Det kan være uheldig radonstråling innenfor området som bør kartlegges nærmere.

Både 1) og 2) kan reguleres i bestemmelser.

Se også egen veiledning fra Statens strålevern om radonkartlegging og -håndtering.

4.6.3 Sone med særlige krav til infrastruktur med angivelse av type infrastruktur

Hensynssoner med bestemmelser som stiller krav til infrastruktur etter § 11-8 tredje ledd bokstav b. Det kan gis bestemmelser om krav til infrastruktur i et utbyggingsområde, både som forbud eller påbud med hjemmel i § 11-9 nr. 3 og nr. 4.

4.6.3.1 Innhold i hensynssonen

Formålet med denne sonen er å sikre eller begrense etablering av teknisk infrastruktur med sikte på miljø- og samfunnsmessig gode helhetsløsninger, jf. lovkommentaren til § 11-8. Teknisk infrastruktur er veg, vann, avløp, energiforsyning og lignende anlegg.

Denne sonen er særlig aktuell for utbyggingsområder med sammensatte arealformål. Bruken av hensynssonen er aktuell når utbygging av deler av området kun kan skje når infrastrukturen er løst for resten av området. Begrensninger på infrastruktur kan også være begrunnet i naturhensyn, for eksempel ved utbygging av hytteområder på snaufjellet.

4.6.3.2 Bestemmelser til hensynssonen

Til denne sonen kan det gis bestemmelser om nærmere angitte løsninger for infrastruktur i et utbyggingsområde med hjemmel i § 11–9 nr. 3. Bestemmelsene om opparbeidelsesplikt framgår av byggesaksdelen av plan- og bygningsloven kapittel 18.

For infrastruktur for energi kan det bare bestemmes at det skal tilrettelegges for at ny bebyggelse kan forsynes med vannbåren varme, og at det skal være tilknytningsplikt. Se plan- og bygningsloven § 27–5. Dette er nærmere omtalt i kapittel 4.6.3.2.2.

Det kan også gis bestemmelser etter § 11–9 nr. 4 når det er nødvendig at utbyggingen skjer i en bestemt rekkefølge. Det kan eksempelvis være aktuelt å gi bestemmelse om at utbygging ikke kan skje før fjernvarmekonsesjon er gitt, eller før man er sikker på at det tildeles fjernvarmekonsesjon innen rimelig tid. Slike bestemmelser kalles rekkefølgebestemmelser. For mer informasjon, se Ot.prp.nr. 45 (2007-2008) punkt 16.5.1.

Tabell 4.4 Bestemmelser til hensynssone for infrastruktur. Tabellen viser noen eksempler på situasjoner der det kan være aktuelt å benytte hensynssoner med bestemmelser for å sikre krav til infrastruktur. Den er ikke uttømmende.

4.6.3.2.1 Felles vannforsyning og avløp

Avgrensing av hensynssoner for felles vannforsynings- og avløpsanlegg vil være særlig aktuelt i områder hvor det er eksisterende fritidsbebyggelse med lav sanitær standard, og ønske om oppgradering av området med fellesløsninger. Dette for å sikre tilstrekkelig vann med god kvalitet til hele området, og en felles håndtering av avløpsvann for å hindre forurensing.

4.6.3.2.2 Tilrettelegging for vannbåren varme

Kommunen kan ikke gi bestemmelser som pålegger opparbeiding av eller bestemmer energiform eller energibærer i kommuneplanen. Kommunen kan imidlertid gi bestemmelser til hensynssone for teknisk infrastruktur – krav som gjelder infrastruktur – om tilknytningsplikt for fjernvarmeanlegg.

I bestemmelsene kan konkrete typer bygg unntas fra tilknytningsplikten. Unntaket kan være basert på areal per bygg, forventet behov for tilført varme eller andre forhold. Se eksemplet foran om tilknytning til varmesentral på Hove.

Når fjernvarmekonsesjonen er gitt, og det er gitt bestemmelse om tilknytningsplikt i plan, følger det av plan- og bygningsloven § 27-5 at byggverk kun kan oppføres når det kan knyttes til fjernvarmeanlegg. Se også til kapittel 14 om energi i byggteknisk forskrift.

Kommunal vedtekt om tilknytningsplikt gitt med hjemmel i plan- og bygningsloven 1985 § 66a, gjelder inntil kommunen har gitt planbestemmelse om plikten. Se plan- og bygningsloven § 34-2 niende ledd.

Kommunen kan selv bidra til fornybar oppvarming ved å legge til rette for fjernvarme, eller satse på lokale biobaserte energisentraler. For kommunens egne bygg, eller bygg som blir oppført på kommunens områder, kan kommunen sikre at det blir installert vannbårne systemer i byggene. Kommunen kan gjøre dette enten ved pålegg eller ved å inngå utbyggingsavtaler med utbygger. Departementet har egen veiledning om utbyggingsavtaler.

4.6.3.2.3 Transportinfrastruktur

Kommuneplanens arealdel er et viktig verktøy for å vurdere behovet for å sikre arealer til nødvendig infrastruktur for alle typer transport.

4.6.3.2.4 Transportløsninger

Arealdelen er også viktig grunnlag for vurdering og fastlegging av forskjellige typer transportløsninger, og for å følge opp målene i statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging og statlige planretningslinjer for klimaog energiplanlegging.

4.6.3.2.5 Kjøremønster

Det kan gis bestemmelser som stiller krav til kjøremønster til eksempelvis masseuttak, industrianlegg eller andre transportkrevende virksomheter for å begrense ulemper for nærmiljøet ved etablering av slike nye bygg og anlegg.

4.6.4 Sone med særlige hensyn til landbruk, reindrift, mineralressurser, friluftsliv, grønnstruktur, landskap eller bevaring av naturmiljø eller kulturmiljø, med angivelse av interesse

Hensynssoner til § 11-8 tredje ledd bokstav c vil i hovedsak være knyttet til områder for landbruks-, natur- og friluftsformål og reindrift (LNFR-områder), samt til bevaring av viktige miljøverdier og landskapskvaliteter. Viktige forhold knyttet til bruk av denne hensynssonen, er derfor omtalt sammen med gjennomgangen av LNFR-formålet og bestemmelser til dette i kapittel 4.5.5. Det kan som omtalt der, kun knyttes retningslinjer til sonene på kommuneplannivå, med unntak av randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområder.

4.6.4.1 Innhold i hensynssonen

I enkelte tilfeller kan kommunen ønske å prioritere en interesse ut over det man ordinært kan gjennom arealformålet og planbestemmelser på kommunalplannivå. Da kan kommunen bruke denne hensynssonen og gi konkrete retningslinjer for forvaltning, skjøtsel og bruk eller praktisering av sektorlover, så langt kommunen er tillagt myndighet etter vedkommende lov.Retningslinjene må angi hvilken interesse som det skal tas hensyn til.

Hensynssone med retningslinjer i kommuneplan kan eventuelt følges opp med tilsvarende hensynssone i reguleringsplan, men da også med bestemmelser eller særskilte formål.

Hensynssoner for grønnstruktur, landskap og naturmiljø vil være aktuelle når det gjelder å gi retningslinjer for skog- og jordbruksdrift, annen utmarksnæring, kanalisering av ferdsel i forhold til sårbare landskapsområder og naturmiljø samt skjøtselstiltak. Hensynssoner for landbruk og reindrift kan brukes for å synliggjøre områder med særlig verdi for næringsutøvelse og som ressurs.

Veilederen Planlegging for spredt bolig-, fritids-, næringsbebyggelse i LNFR-områder inneholder en mer detaljert gjennomgang av hensynssoner brukt sammen med tilhørende bestemmelser og retningslinjer. Dette vil kunne gjøre det enklere å synliggjøre ulike miljøverdier med videre, og avklare hvor bebyggelse kan plasseres innenfor et LNFR-område.

Flere sektorlover knyttet til landbruks-, skogs- og reindrift og etablerte rettigheter setter rammer for hva som kan bestemmes i kommuneplanen av begrensninger innenfor et LNFR-område ved hjelp av denne hensynssonen. Der en hensynssone etter bokstav c overlapper et bygge- og anleggsformål, kan det derimot brukes bestemmelser til arealformålet for å ivareta det aktuelle hensynet. Slike bestemmelser er hjemlet i §§ 11-9 og 11-10.

4.6.4.2 Tabell med eksempler på når det kan være aktuelt å gi retningslinjer

Tabellen under viser eksempler på situasjoner der det kan være aktuelt å benytte hensynssoner med retningslinjer for å sikre at verdier ikke forringes. Den er ikke uttømmende.

Tabell 4.5 Retningslinjer til hensynssoner for å bevare natur-, landskaps-, kulturminne- og friluftsinteresser.

4.6.4.3 Eksempler på retningslinjer

4.6.4.3.1 Landbruk

Hensynssoner for landbruk kan brukes for å synliggjøre områder med særlig verdi for næringsutøvelse og som ressurs for landbruket.

Figur 4.20 Hensynssone landbruk brukt som jordvernsone.

4.6.4.3.2 Reindrift

Hensynssoner for reindrift kan brukes for å synliggjøre områder med særlig verdi for næringsutøvelse og som ressurs for reindriften.

4.6.4.3.3 Mineralressurser

Hensynssone for sikring av mineralske ressurser åpner for at kommunene gjennom sin planlegging, kan synliggjøre områder der det kan foreligge mineralske ressurser som kan være aktuelle for framtidig utvinning. Hensikten er å unngå utbygging eller tiltak som kan vanskeliggjøre senere utvinning av disse ressursene.

En slik hensynssone innebærer ikke at det er tatt stilling til framtidig utvinning av de mineralske ressursene. Se rundskriv H-6/17 Ikrafttredelse av endringer i plan- og bygningsloven og matrikkellova for nærmere omtale.

I retningslinjen bør den eller de aktuelle forekomster nevnes, slik at det blir forutsigbart hva det kan bli uttak av.

4.6.4.3.4 Friluftsliv

Lokale markaområder kan vises på plankartet på tilsvarende måte som jordvernområder. Bruk av hensynssonegrense (KpAngittHensynGrense) for et viktig friluftsområde kan danne utgangspunkt for inntegning av en langsiktig «markagrense» i kommuneplanen. En slik grense er ikke gjenstand for vedtak gjennom planen, og er som sådan ikke rettslig bindende, men kan om nødvendig vises som en informasjonslinje. Planbeskrivelsen bør i tilfelle forklare hva linjen(e) er ment å være – i tillegg til den formelle planinformasjonen.

I områder der eksisterende og planlagte utbyggingsområder, inkludert LNFR-områder for spredt bebyggelse, grenser mot viktige markaområder, kan kommunen vedta bestemmelser om framtidig bebyggelse (en «markagrense»), om den finner det hensiktsmessig. En slik bestemmelse kan vedtas i form av en byggegrense markert i plankartet med tilhørende planbestemmelse til arealformålet etter § 11-9 nr. 5. En slik byggegrense vil ha en rettsvirkning, og det bør gis en forklarende tekst, for eksempel «Byggegrense – langsiktig grense for utbygging».

4.6.4.3.5 Grønnstruktur

Grønnstruktur er i utgangspunktet et eget arealformål i kommuneplanens arealdel. Ved å bruke hensynssone som en alternativ måte å vise grønnstrukturen på, vil den framstå som et hensyn knyttet til de underliggende arealformålene. Disse kan være både LNFR-områder og arealer for bebyggelse og anlegg.

Hensyn som er knyttet til å ivareta grønnstrukturen, kan være

• at deler av et område holdes ubebygd
• at vegetasjonen beholdes
• at det bør opparbeides sammenhengende turveger
• at landskapskvaliteter som silhuetter og vegetasjonsskjermer med videre skal bevares
• å sikre lebelter mot dominerende vindretninger
• å skape eller beholde gode lokalklimatiske forhold

Retningslinjene kan ivaretas på en bindende måte gjennom senere regulering, der arealformålet grønnstruktur blir brukt.

Figur 4.21 Bruk av hensynssone for å sikre gangforbindelse og grønnstruktur gjennom nytt boligområde og videre ut i marka.

Forstørr bilde

I mange plansituasjoner er det større uklarhet om hvordan gjennomgående grønnstruktur i nye områder for bebyggelse og anlegg skal legges, avgrenses og gjennomføres på en best mulig måte. I disse plansituasjonene kan bruk av hensynssone H-540 «Grønnstruktur» være et alternativ. Hensynssonen vil vise at det skal reguleres grønnstruktur gjennom området, men nærmere avgrensning vil skje i reguleringsplan.

I plansituasjoner med mange grunneiere vil bruk av hensynssone ikke fordele arealverdiene på samme måte på de ulike eierne som når formålet grønnstruktur brukes. Det kan gjøre det lettere å forhandle fram løsninger for å sikre grønnstrukturen i gjennomføringen. Krav om felles plan for hele området med flere grunneiere er vist med hensynssone H810.

Marka er vist med hensynssone H530 Friluftsliv, og nåværende og framtidig turveg som samferdselslinje – turtrasé.

4.6.4.3.6 Landskap

Landskap kan utgjøre både små og store områder alt etter sammenhengen. For å beskrive omgivelsene våre nærmere bruker vi flere landskapsbegreper, som for eksempel

• bylandskap
• jordbrukslandskap
• kulturmiljø
• fjellandskap
• fjordlandskap
• kystlandskap
• industrilandskap

Hensynssoner for landskap er aktuelle å bruke for alle typer landskap både innenfor ordinære LNFR-områder, i byer og tettsteder og i helt uberørte naturområder. Landskap slik det er definert, gjør at hensynssonen kan brukes for å ivareta landskap som kan betegnes som særlig verdifulle, så vel som ordinære «hverdagslandskap», forringede landskap og landskap i forfall, på tvers av arealformålene det er avsatt til.

Med «landskap» menes et område, slik folk oppfatter det, som har fått sitt særpreg gjennom naturlig og/eller menneskelig påvirkning, jf. den europeiske landskapskonvensjonen.

• «Naturlandskap» brukes om landskap som er lite påvirket av mennesker.
• «Kulturlandskap» brukes om landskap som er tydelig formet av mennesker.

En hensynssone etter bokstav c kan brukes til å tydeliggjøre viktige landskapstrekk, landskapsrom og landskapskvaliteter som bør ivaretas på tvers gjennom større områder. Det gjelder enten de skal bevares, forbedres eller istandsettes, eller det skal skapes helt nye landskap.

§ 11-9 nr. 6 åpner for at det gis generelle bestemmelser om estetiske hensyn for både bygninger og anlegg, og ikke minst for landskapsutforming og landskapsestetikk, både i områder med viktige landskapskvaliteter og i områder der det skal skapes nye landskap. I tillegg gir § 11-9 nr. 7 en direkte hjemmel til å gi bestemmelser for å sikre hensyn til eksisterende kulturlandskapsverdier. Der det skal gis slike bestemmelser til arealformålet, vil det forenkle forståelsen om de samtidig kan kobles arealmessig mot en hensynssone for landskap etter § 11-8 bokstav c.

4.6.4.3.7 Naturmiljø

Hensynssonen kan brukes til å angi retningslinjer for forvaltningen av naturmiljø og vegetasjon for å ivareta viktige naturmiljø-, opplevelses- og nærmiljøverdier. Det kan gjelde naturforholdene langs et daldrag eller vassdrag, deler av grønnstrukturen eller et overgangsområde mellom utbygde områder og naturen rundt for å ivareta naturmiljøet eller nærmiljø-, opplevelses- og friluftslivsverdier. Når det gjelder hensynssone for båndlegging etter naturmangfoldloven, se kapittel 4.6.5.

Naturmiljøbegrepet omfatter det biologiske mangfoldet sammen med ivaretakelse av friluftslivs- og landskapsverdier i videste forstand.

4.6.4.3.8 Kulturmiljø og kulturminner

Kulturminner og kulturmiljøer kan ivaretas gjennom retningslinjer til hensynssone etter § 11-8 tredje ledd bokstav c. Bestemmelser til arealformålet etter § 11-9 nr. 7 som sikrer interessen med rettslig bindende virkning, vil kunne gjøres gjeldende for samme geografiske område som hensynssonen, så lenge de ikke bryter med hovedhensikten med underliggende arealformål. Dette vil spesielt være aktuelt der hensynssone c brukes i områder for bebyggelse og anlegg.

Se Riksantikvarens Kulturminner, kulturmiljøer og landskap – planlegging etter plan- og bygningsloven for nærmere veiledning om hvordan plan- og bygningsloven kan brukes for å ivareta kulturmiljø og kulturminneinteresser.

Hvis man allerede vet mye om kulturmiljøet i et område, bør man vurdere om båndlegging vil være et mer egnet virkemiddel for å sikre verdiene.

4.6.4.4 Randsonen til nasjonalparker og landskapsområder

Retningslinjer og bestemmelser til randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområder er et spesielt virkemiddel. Retningslinjene og bestemmelsene må fastsettes samtidig med utarbeiding eller revisjon av verneforskrifter eller forvaltningsplan. Kommunen kan gi retningslinjer som hindrer bruk av nærområder på en måte som er til vesentlig forringelse av verneverdiene i verneområdet.

I samtidig ligger det at behandlingen av forslag til forvaltningsplan og forslag til arealdel til den/de aktuelle kommuneplanene, skal sammenfalle i tid. Så lenge forvaltningsplanen ikke er endelig vedtatt, er det mulig å starte en prosess med utarbeiding av forslag til hensynssone med retningslinjer for randsonen. Dette forutsetter at forvaltningsplanen ikke blir endelig vedtatt før prosessen med hensynssonen er kommet så langt at det er klart for vedtak også av den.

Det kan for eksempel ved bruk av hensynssonen gis retningslinjer for «LNFR-aktiviteter» knyttet til nydyrking, ferdsel, herunder motorisert ferdsel, plassering av bygg i randsonen med videre.

4.6.5 Sone for båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven eller andre lover, eller som er båndlagt etter slikt rettsgrunnlag, med angivelse av formålet

Denne typen sone har to forskjellige rettslige og praktiske funksjoner

• Sone for båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven eller andre lover.

Eller

• Sone som er båndlagt ved vedtak etter andre lover, med angivelse av formålet.

Det er klar forskjell på om området gjennom vedtaket av arealdelen blir båndlagt midlertidig med tanke på videre planlegging, og om et område allerede er sikret gjennom reguleringsplan etter plan- og bygningsloven eller annet lovverk.

Hensynssone for midlertidig båndlegging forutsetter oppfølgning gjennom reguleringsplan eller eventuelt vedtak etter andre lover for å gjennomføre arealbruk og tiltak. Den midlertidige båndleggingen kan være aktuell å bruke når man tar sikte på å etablere vern eller fredning etter kulturminneloven eller naturmangfoldloven, eller for å utarbeide reguleringsplan for å sikre disse interessene.

Områder som skal vernes eller båndlegges til annet formål, skal bare tas inn i kommuneplanens arealdel dersom det er stor grad av sikkerhet for at formålet med båndleggingen blir gjennomført.

4.6.5.1 Hensynssonen båndlagt i påvente av reguleringsplan

Båndlegging i påvente av reguleringsplan, for eksempel ved større samferdselsanlegg, kan ha behov for lengre tid enn hensynssonen åpner for. Dette skyldes at bevilgningene til prosjektene er avhengig av oppfølgingen av nasjonal transportplan.

Eiendommer som blir berørt, kan til tross for båndleggingen, vedlikeholdes og oppdateres på ordinær måte. Større tiltak som ikke samsvarer med formålet med båndleggingen, kan ikke tillates innenfor båndleggingssonen. Dette skillet er det viktig å opplyse de berørte grunneierne om.

4.6.5.2 Forlenging av båndleggingen

Rettsvirkningen av båndleggingen faller bort når det er gått fire år, fra den datoen planen ble endelig vedtatt. Departementet kan forlenge båndleggingen med fire år dersom oppfølgingen er forsinket på grunn av forhold som ikke skyldes kommunen, og det ellers er sterke samfunnsmessige grunner for å opprettholde den midlertidige båndleggingen.

Myndigheten til å behandle søknad om forlenging av båndleggingen er delegert til statsforvalteren fra departementet ved rundskriv T-6/96 «Overføring av myndighet etter plan- og bygningsloven til statsforvalteren», jfr. rundskriv T-2/09.

Båndleggingen kan kun forlenges én gang med fire nye år.

Kommunestyret eller formannskapet må i utgangspunktet vedta søknad om forlengelse. Et eventuelt planutvalg kan på delegert myndighet likevel avbryte forlengelsesfristen, men kommunestyret eller formannskapet må i så fall deretter bekrefte søknaden. Søknad om forlengelse må være sendt før fireårsfristen går ut. Berørte bør varsles om søknaden om forlengelse og vedtak om at båndleggingen er forlenget.

4.6.5.3 Utløp av båndleggingen

Hvis båndlegging utløper uten at det er vedtatt reguleringsplan eller fattet vedtak etter annen lov, må området i utgangspunktet tas opp til ny planlegging for å få styring på arealbruken. Det aktuelle området kan ikke legges ut til båndlagt område på nytt. Skal området båndlegges på nytt, må formålet for båndleggingen være et annet enn forrige gang.

For å opprettholde styringen i områdene inntil arealplanene blir revidert eller det er fattet vedtak etter annen lov eller reguleringsplan, kan det med hjemmel i plan- og bygningslovens § 13-1 nedlegges midlertidig forbud mot tiltak. Et midlertidig forbud vil gjelde inntil det vedtas plan etter plan- og bygningsloven. Det kan dessuten i helt spesielle tilfeller, vedtas midlertidig vern etter andre lover, for eksempel naturmangfoldloven. Dette gjelder bare i situasjoner hvor det er fare for inngrep som vil skade verneverdiene i området som planlegges vernet, for eksempel ved fare for hogst i et foreslått vernet barskogsområde.

4.6.5.4 Virkning for grunneier eller rettighetshaver

For områder som allerede er båndlagt, vil inntegningen på kommuneplankartet normalt ikke innebære noe nytt eller ytterligere båndleggingsvedtak for grunneier eller rettighetshavere.

4.6.5.5 Eksempler på båndlegging i påvente av utarbeiding av reguleringsplan

Skytebaner med tilhørende sikringssoner innarbeides i planen som båndlagte områder i påvente av reguleringsplan der sikringssoner innarbeides. Skytebaner som ikke skal reguleres, framstilles med tilhørende sikringssoner i planen som område for bebyggelse og anlegg. Formålet under hensynssonen vil være andre typer anlegg (skytebane).

Områder hvor det er kjennskap til eller mistanke om avfall, spesialavfall eller miljøgifter i grunnen, kan avmerkes spesielt i kommuneplanen som båndlagt område i påvente av avklaring av forurensningssituasjonen og arealbruken. I områder hvor det er forurensninger i grunnen etter tiltak, eller hvor det ikke er aktuelt å iverksette tiltak, kan området reguleres til formål og med krav som tar hensyn til forurensningen.

Etter plan- og bygningsloven § 28-1 har kommunen ansvar for at miljøforhold er tilstrekkelig undersøkt før det gis byggetillatelse.

4.6.5.5.1 Hensynssone som er båndlagt ved vedtak etter andre lover med angivelse av formålet

Hensynssone i henhold til plan- og bygningsloven § 11-8 tredje ledd bokstav d kan også brukes til å angi områder som allerede er båndlagt etter sektorlover eller etter annet rettsgrunnlag. Fireårsfristen gjelder ikke for områder som er båndlagt ved vedtak etter sektorlover.

4.6.5.5.2 Forholdet mellom vedtak i sektorlov og kommuneplanens arealdel

Er restriksjonene hjemlet i sektorlov, skal det vises til vedkommende lov og den eller de konkrete hjemlene der. Hvem som har myndighet til å ta stilling til om det skal gis tillatelse til gjennomføring av tiltak innenfor sonen eller ikke, bør også framgå som informasjon.

Vedtak etter sektorlov som fastsetter hvilke tiltak og hvilken virksomhet eller bruk som er tillatt eller forbudt i et område, vil gjelde foran kommuneplanbestemmelser til arealformålet båndleggingen dekker. Dette gjelder for eksempel vedtak om arealvern etter naturmangfoldloven.

I områder som er båndlagt etter annen lov, gjelder de eventuelle vernebestemmelser etter annen lovverk for området. Vernebestemmelser kan gå lenger enn rettsvirkningene til kommuneplanens arealdel, for eksempel for regulering av virksomhet, ferdsel og skjøtsel. Eventuelle tiltak i slike områder må avklares med vedkommende sektormyndighet i det enkelte tilfellet før det eventuelt kan gis tillatelse, jf. plan- og bygningsloven § 21-5 .

Tiltak eller virksomheter som ikke reguleres av sektorlovsvedtaket, skal behandles i henhold til planens arealformål og hensynssoner med tilhørende bestemmelser. Kommunen har en selvstendig hjemmel til å nekte gjennomføring av tiltak dersom det er i strid med arealformålet planen viser i den aktuelle sonen.

Kommunen må vurdere i hvert enkelt tilfelle om en slik arealdisponering i kommuneplanens arealdel er formelt og faktisk forenlig med det enkelte vedtaket etter annet lovverk enn plan- og bygningsloven. Dette betyr blant annet at båndleggingssonen skal legges opp på det mest nærliggende arealformålet ved framstillingen av plankartet. For vern eller fredning etter naturmangfoldloven vil ordinært LNFR-område etter § 11-7 andre ledd nr. 5 bokstav a, være det mest nærliggende formålet.

4.6.5.5.3 Kartteknisk framstilling av områder båndlagt etter annen lovgivning

En hensynssone viser hvor områder er båndlagt og arealrestriksjonene følger av sektorlover, verneplaner og lignende. Det kan også være hensiktsmessig å benytte det mest nærliggende arealformålet, for eksempel LNFR-område, i naturvernområder. Her vil imidlertid arealformålet kun være av informativ karakter, mens reglene for arealforvaltningen i området følger av verneforskriftene.

4.6.5.5.4 Kraftledninger

Kraftledninger i sentral- og regionalnettet kan bare vises som båndlagte områder etter hensynssone § 11-8 tredje ledd bokstav d, jf. unntaket i lovens § 1-3. Se også kapittel 4.6.2.3.7 om kraftledninger.

4.6.5.5.5 Vannforsyning

Vannforsyning inngår i utgangspunktet i drikkevannsforskrifter gitt i henhold til matloven, og vises derfor normalt som en sikrings-/hensynssone etter § 11-8 tredje ledd bokstav a. Båndlegging etter hensynssone d kan også være aktuell.

Båndlegging for sikring av drikkevannskilde etter § 11-8 bokstav d kan eksempelvis omfatte

• sikring av drikkevannskilde som er båndlagt etter bestemmelser i vannressursloven, reguleringsplan eller tinglyste drikkevannsklausuler
• sikringssone rundt vannkilde som skal båndlegges etter bestemmelsene i vannressursloven § 1, sikringssone, eller som skal reguleres til dette formålet

4.6.6 Sone med krav om felles planlegging for flere eiendommer, herunder med særlige samarbeids- eller eierformer samt omforming og fornyelse

Denne hensynssonen blir brukt

• for å markere områder der kommunen mener det er behov for at områder og eiendommer må planlegges under ett
• i områder som skal omformes og fornyes
• for å legge til rette for ulike fellesløsninger

Hensynssonen må ha bestemmelser for at den skal ha rettsvirkning. Bestemmelser til denne sonen kan fastsette at flere eiendommer i et område skal inngå i felles planlegging, og at det skal brukes særskilte gjennomføringsvirkemidler. Det kan også gis bestemmelser med hjemmel i § 11-9 nr. 3.

4.6.6.1 Innhold i hensynssonen

4.6.6.1.1 Generelt

Det kan fastsettes krav om at flere eiendommer skal undergis felles planlegging, jf. § 11-8 tredje ledd bokstav e andre ledd. En slik bestemmelse vil være et vilkår om en samlet planlegging og planløsning for å kunne ta i bruk deler av et slikt utbyggingsområde. Man vil da få en samtidig planavklaring for et planområde som omfatter flere eiendommer.

Et krav om en felles plan for flere eiendommer innebærer at forslagsstillerne som står bak, enten det er private eller offentlige, må samarbeide om planutarbeidingen. Dette betyr at private ikke kan fremme forslag om reguleringsplan som kun gjelder sin egen eiendom. Hjemmelen til å stille reguleringsplankrav er § 11-9 nr. 1.

4.6.6.1.2 Områder for omforming og fornyelse

Hensynssonen kan også brukes for områder for omforming, ofte kalt «transformasjon» og/eller «fornyelse».

I kommuneplanens arealdel vil hensynssonen for omforming og fornyelse kunne brukes for å angi områder hvor det skal skje en målrettet og særskilt områdevis planlegging og gjennomføring for å omdanne, fornye eller videreutvikle et område. Dette er ønskelig i mange tettstedsområder for å motvirke videre spredning av bebyggelsen.

Det er mest aktuelt å bruke hensynssonen i bebygde områder som skal gis en ny og annen bruk, med en mer intensiv utnytting enn tidligere. Et typisk eksempel er at byområder med tidligere industrieiendommer og næringsbebyggelse, skal utvikles til boliger og andre byfunksjoner eller få en kvalitetsheving.

Hensynssonen kan også brukes der det er aktuelt å omforme og fornye andre typer arealer, bygninger og anlegg, for eksempel fortetting i eksisterende hytteområder, eller legge ut nye hytteområder.

4.6.6.2 Bestemmelser til hensynssonen

Hensynssonen skal gi en felles ramme for planlegging, gjennomføring og virkemiddelbruk. Virkningen av sonen avklares gjennom bestemmelsene som knyttes til den. Til én sone kan det gis en eller flere av de bestemmelsene som går fram av paragrafen. Det kan i tillegg gis bestemmelser etter § 11-9 og § 11-10.

Etter § 11-8 tredje ledd bokstav e kan det gis bestemmelser om omforming og fornyelse og bruk av jordskifte for å fastsette fordelingsordning.

Planlegging i slike områder krever gjerne samarbeid om planløsning og gjennomføring av felles utbygging, infrastruktur, tiltak og drift for flere eiendommer sett under ett, samt aktuelle ordninger i jordskifteloven. Se veileder om urbant jordskifte.

Bestemmelsene kan liste opp eiendommer i hensynssonen hvor det skal brukes konkrete gjennomføringsvirkemidler.

Gjennomføringsvirkemidlene går ut på å fordele arealverdier og kostnader til for eksempel felles atkomst, felles vei og friareal. Grunneiere som deltar, får sin del av utbyggingsgevinsten ved å investere i fellestiltakene. Opplegget er ment å sikre seg mot at enkelte må betale for alt, og at andre som kommer etter ikke trenger å betale. Sagt på en annen måte: At første utbygger ikke sitter igjen med regningen for dem som venter med å bygge ut eiendommene sine.

I tillegg gjelder de ordinære virkemidlene om ekspropriasjon, opparbeidelseskrav, refusjon og eventuelt avgifter for vann og avløp, samt reglene for utbyggingsavtaler ved fordeling av kostnader i denne hensynssonen.

Videre kan det gis bestemmelser om nærmere angitte løsninger for vannforsyning, avløp, veg og annen transport.

4.6.7 Hensynssone hvor gjeldende reguleringsplan fortsatt skal gjelde

4.6.7.1 Innhold i hensynssonen

Hensynssonen brukes for å vise hvor gjeldende reguleringsplan fortsatt skal gjelde uten endringer. Gir kommuneplanen bestemmelser om grad av utnytting som er annerledes enn dem som er gitt i reguleringsplanen, kan hensynssonen ikke brukes.

4.6.7.2 Kartframstilling av hensynssone hvor gjeldende reguleringsplan fortsatt skal gjelde

Det skal være arealformål under denne typen hensynssoner.

På plankartet vises sonene med generaliserte arealformål under skravuren. De generaliserte arealformålene under skravuren er en illustrasjon som ikke er bindende for den framtidige arealbruken. Det er arealformålene i reguleringsplanen som fastsetter den rettslig bindende arealbruken. Der reguleringsplan er vedtatt etter eldre lovverk, skal generaliseringen i kommuneplanens arealdel følge det gjeldende kodeverk for kommuneplan.

Vektorfil for kommuneplan skal bare inneholde informasjon som har rettsvirkning. Forvaltning av vektordata for kommuneplan og reguleringsplan skjer i separate databaser.

4.6.7.3 Hvilke reguleringsplaner skal gjelde uendret?

Kommunen bør som ledd i prosessen med utarbeiding av kommuneplanens arealdel, gå gjennom sine gjeldende reguleringsplaner og vurdere om noen av disse bør oppheves.

Kommunen skal vurdere om

• de gjeldende reguleringsplanene er ferdig utbygde
• det er mulig å videreføre bestemmelser i kommuneplanens areadel, selv om reguleringsplanen oppheves
• det er behov for ekspropriasjon fra reguleringsplanen
• 10-årsfristen for ekspropriasjon er løpt ut
• 10 år gammel privat initiert detaljregulering i nødvendig grad er oppdatert

4.6.7.4 Bestemmelser til hensynssonen

Det kan ikke gis bestemmelser til denne hensynssonen som endrer innholdet av gjeldende reguleringsplan. Hvis man ønsker at ny kommuneplanbestemmelse skal gjelde for det regulerte området, der det er motstrid med reguleringsplan, vil ny bestemmelse i kommuneplanen gå foran. Det bør da vurderes om reguleringsplanen bør endres. Bestemmelsene kan bare angi hvilke planer som fortsatt skal gjelde innenfor hensynssonen.

Figur 4.22 Utsnitt fra kommuneplan med hensynssone 910, der reguleringsplan fortsatt skal gjelde. Jf. tegneregler for en slik sone.

Forstørr bilde

4.7 Eksempler på generelle bestemmelser

Se omtale av forutsetningene for de generelle bestemmelsene foran i kapittel 4.4 i veilederen. Eksemplene nedenfor er ikke uttømmende.

4.7.1 Bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 1

Det kan stilles krav om regulering for visse arealer eller tiltak, herunder at det skal foreligge områderegulering før detaljregulering kan vedtas.

Bestemmelser om plankrav må være forankret i de hensynene og forholdene som det saklig sett er grunnlag for å følge opp i den planen som kan kreves. De kriteriene som er avgjørende for om plankrav blir utløst av et tiltak, må gå klart fram av bestemmelsen. Plankrav bør bare brukes der det foreligger reelle og/eller formelle grunner for det.

Det kan eksempelvis være

• for å klargjøre/oppfylle reguleringsplankravet etter plan- og bygningsloven § 12–1 tredje ledd for større tiltak, eller der den faktiske plansituasjonen tilsier behov for ny reguleringsplan
• det er behov for en reguleringsplanbehandling for å få en mer detaljert planavklaring enn kommuneplanen gir grunnlag for, jf. mulighetene for å underinndele og nyansere arealformålene
• for å få nødvendig gjennomføringsgrunnlag, for eksempel grunnlag for etablering av ny eiendomsstruktur, ekspropriasjon og refusjon eller grunnlag for utbyggingsavtale

Andre myndigheters oppgaver og hensyn kan ha mye å si for behovet for en reguleringsplan.

Hensikten med å kreve reguleringsplan kan være at eldre reguleringsplan ikke er god nok og bør oppdateres. For eksempel

• for å tilrettelegge for fortetting, eller
• når det er andre krav til bebyggelse og anlegg enn de krav den eldre planen stiller

Kommunen har ansvar for å følge opp slike plankrav, jf. plan- og bygningsloven § 12–1. Selv om en plankravbestemmelse ikke blir fulgt opp med utarbeiding av reguleringsplan, vil de rettsvirkningene som følger av arealformål, hensynssoner og bestemmelser i kommuneplanens arealdel gjelde.

4.7.2 Bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 2

Hjemmelen for utbyggingsavtaler er kapittel 17 i byggesaksdelen av plan- og bygningsloven. Etter § 17-2 Forutsetningen for bruk av utbyggingsavtaler framgår det at utbyggingsavtaler må ha grunnlag i kommunale vedtak fattet av kommunestyret selv. Vedtaket (planbestemmelsen med videre) må klart angi i hvilke tilfeller utbyggingsavtaler er forutsetning for utbygging, og synliggjøre kommunens forventninger til avtalen.

Plan og bygningsloven § 11-9 Generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel nr. 2 gir hjemmel til å gi bestemmelser om

• utbyggingsavtaler
• i hvilke områder det er aktuelt å bruke utbyggingsavtaler
• hva som vil være det påregnelige innholdet i slike avtaler

Rammen for hva en slik avtale kan inneholde, vil følge av forskrift til § 17-6 i byggesaksdelen og veileder utgitt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

4.7.3 Bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 3

Etter § 11-9 nr. 3 kan det i bestemmelse til kommuneplanen stilles krav til nærmere angitte løsninger for vannforsyning, avløp, avrenning, veg og annen transport i forbindelse med nye bygge- og anleggstiltak, herunder forbud mot eller påbud om slike løsninger, og krav til det enkelte anlegget, jf. § 18-1 Krav til opparbeidelse av veg og hovedledning for vann og avløpsvann.

Det kan også gis bestemmelse om tilrettelegging for forsyning av vannbåren varme til ny bebyggelse og om tilknytningsplikt, jf. plan- og bygningsloven § 27-5 Fjernvarmeanlegg.

Avrenning ble lagt til bestemmelsen med utgangspunkt i forslag til lovendring i Prop. 32 L (2018-2019), som trådte i kraft 8. mars 2019, for å framheve at en helhetlig forvaltning av vann er en sentral oppgave i planleggingen. Bestemmelsene vil nå kunne dekke både mengde, hastighet og kvalitet på avrenning. Dette vil kunne skje gjennom bestemmelser med tak for tilførsel av overvann til ledningsnettet, om at nye tette flater kompenseres gjennom fordrøyningstiltak, eller at det skal velges permeable dekker i visse områder.

4.7.4 Bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 4

Det kan stilles rekkefølgekrav for å sikre etablering av samfunnsservice, teknisk infrastruktur og grønnstruktur før områder tas i bruk, og tidspunkt for når områder kan tas i bruk, til bygge- og anleggsformål.

4.7.5 Bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 5

Etter denne bestemmelsen kan kommunen gi rammebestemmelser om byggegrenser, utbyggingsvolum og funksjonskrav. Det gjelder plassering og mengde bebyggelse, for eksempel i form av byggegrense, maksimumsantall for kvadratmeter gulvareal/grad av utnytting, andel av boliger med livsløpsstandard med videre, i de forskjellige utbyggingsområdene. Grad av utnytting fastsettes etter reglene i teknisk forskrift (TEK) .

Det kan gis grunnleggende bestemmelser om funksjonskrav, herunder om universell utforming og tilgjengelighet til bygninger og arealer. Videre kan det stilles parkeringskrav, for eksempel i form av maksimumskrav og minimumskrav, og gis normer for utearealer og lekearealer med hensyn til størrelse, beliggenhet/avstand, sol og lys, beskaffenhet, kvalitet og så videre.

Det vil eksempelvis være mulig å lage en bestemmelse i henhold til § 11-9 nr. 5 om at nye boenheter utløser krav til felles lekeareal. En slik bestemmelse kan være aktuell for at det skal bli tilstrekkelige lekearealer ved bygging av flere boliger i sentrum, og kommunens egne krav til lekeplassdekning skal oppfylles. Det kan bety at gårdsrommene i noen tilfeller tas i bruk til lek i stedet for parkering.

Bestemmelser om størrelse og utforming av fritidsbebyggelse etter plan- og bygningsloven § 1-9 nr. 5 gir ikke i seg selv rett til utbygging og påbygging av eksisterende fritidsbebyggelse i LNFR-områder. Kommunen må bruke LNFR-formål etter § 11-7 andre ledd nr. 5 bokstav b for å åpne for spredt bebyggelse i angitte deler av LNFR-områdene i kommunen.

I tillegg må det gis bestemmelser etter §§ 11-11 nr. 2 og 11-9 nr. 5, som angir omfang og lokalisering med videre for den spredte bebyggelsen. Alternativet er å legge ut de aktuelle enkelteiendommene til bygge- og anleggsformål.

Se omtale av LNFR-formålet i avsnitt 4.5.5 og veileder Planlegging for spredt bolig-, fritids- og næringsbebyggelse i LNFR-områder.

4.7.6 Bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 6

Med henvisning til § 11-9 nr. 6 kan det stilles krav til miljøkvalitet, estetikk, natur, landskap og grønnstruktur, herunder om midlertidige og flyttbare konstruksjoner og anlegg.

Adgangen til å gi bestemmelser om utformingen av bygninger og anlegg samt funksjonskrav til utearealer etter plan- og bygningsloven § 11-9 gjelder generelt.

Nødvendige avbøtende tiltak som støyskjermer, voller, fasadeisolering med videre kan derfor fastlegges for alle formål, og hvor de nevnte bestemmelsene er tilstrekkelige for å sikre nødvendig støydemping. Vilkår om gjennomføring av tiltak må eventuelt hjemles i rekkefølgebestemmelse eller bestemmelse til hensynssone § 11-8 tredje ledd bokstav a.

Tiltakene må ellers fastlegges i etterfølgende reguleringsplan, eksempelvis for et veganlegg som er lagt ut som viktig ledd i kommunikasjonssystemet, en flyplass, eller for et areal som er båndlagt med sikte på regulering til skytebane.

Grenseverdier for lokal luftforurensning og støy er fastsatt i forurensningsforskriften, som er fastsatt i henhold til forurensningsloven. Det er også gitt egne retningslinjer om luftkvalitet (pdf) og retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging.

Se også veileder om estetikk, T-1179 Estetikk i plan og byggesaker. Denne var knyttet til plan- og bygningsloven 1985, men kan fortsatt brukes.

Etter § 11-9 nr. 6 kan kommunen gi bestemmelser for estetisk utforming av tiltak etter loven.

4.7.7 Bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 7

Det kan gis bestemmelser om hensyn til bevaring av eksisterende bygninger og annet kulturmiljø. Dette for å sikre at det ved endring av bygninger og nybygg blant annet tas hensyn til estetikk i de bygde omgivelsene og bestående bygningsverdier av historisk og antikvarisk verdi. Det er også en direkte hjemmel til å ta hensyn til kulturlandskapsverdier.

4.7.8 Bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 8

I bestemmelser kan det fastsettes forhold som skal avklares og belyses i videre reguleringsarbeid, herunder bestemmelser om miljøoppfølging og -overvåking, blant annet som oppfølgning av konsekvensutredning.