Del 2
Styrke kultursektoren i utviklingsland

7 Kultursamarbeidet i utviklingspolitikken

7.1 Innledning

Regjeringens overordnede mål for utviklingspolitikken er fattigdomsbekjempelse og rettferdig fordeling. Norges kultursamarbeid med land i sør bygger på overbevisningen om at et fritt og uavhengig kulturliv bidrar til fattigdomsbekjempelse og til å redusere ulikhet.

Gjennomføring av menneskerettighetene er både et mål i seg selv og et integrert virkemiddel i arbeidet. Kultursamarbeidet skal styrke de grunnleggende menneskerettighetene generelt og fremme de kulturelle rettighetene spesielt.

Kultur har betydning for individuell og kollektiv utvikling og har verdimessige, økonomiske og samfunnsmessige aspekter. Kultur bidrar til identitetsdannelse for enkeltmennesket, for grupper og for samfunn.

Kultur er en viktig del av sivilsamfunnet, og spiller en rolle i sivilsamfunnets bidrag til utvikling. En sterkere, fri kultursektor er en kraft for samfunnsendring, i stats- og nasjonsdannelse, demokratiutvikling, fred og forsoning. Kultur er næring. Kulturnæringene er dynamiske næringer og spiller en viktig rolle for økonomisk vekst, verdiskaping og sysselsetting. Kultursamarbeidet med land i sør skal styrke kultursektoren i utviklingsland med utgangpunkt i kultur som en selvstendig verdi og kulturens bidrag til fattigdomsreduksjon.

Retten til å kunne utøve egen kultur fritt og uten frykt for diskriminering og forfølgelse er viktig for å utvikle frie og demokratiske samfunn. Ved å anerkjenne og fremme respekten for kulturelt mangfold, styrkes også mulighetene for mellomfolkelig dialog og likestilling. Gode rammer for kulturell utfoldelse spiller også en rolle i å forhindre konflikt og beskytte marginaliserte gruppers rettigheter, innenfor og mellom nasjoner. Det kulturelle mangfoldet er menneskehetens felles arv og må anerkjennes og sikres til beste for dagens og morgendagens generasjoner. Kultursatsing i utviklingspolitikken handler derfor også om å fremme globale fellesgoder.

Kulturelle rettigheter er en del av de grunnleggende menneskerettighetene og kultursamarbeidet inngår i Norges arbeid for å styrke disse globalt. Å styrke de kulturelle rettighetene er et mål i seg selv og et middel til å styrke det sivile samfunn som drivkraft og endringsagent for utvikling og til mer åpne og demokratiske samfunn.

Kunstnere og kulturaktører i sivilsamfunnet er den overordnede målgruppe i kultursamarbeidet med land i sør. Stater og sivilsamfunnsaktører er målgrupper for arbeid for å styrke rettigheter og kulturpolitikk. Det legges vekt på likestilling. Kvinners rolle og deltakelse er et viktig mål i seg selv fordi det ofte er en særskilt utfordring for kvinner å få realisert sine kulturelle rettigheter. Også minoritetsgrupper og urfolk er viktige målgrupper med tanke på fremme av rettigheter og kulturelt mangfold lokalt og globalt.

Tiltak som støttes skal ha mål om en tydelig utviklingseffekt. Prosjekter som anses å ha en katalytisk effekt for utviklingen av kultursektoren i sør, prioriteres. Til grunn ligger en visjon om at kulturens betingelser i utviklingsland skal endres slik at de frie kunstuttrykkene, de kulturelle rettighetene og det kulturelle mangfold er sikret. Visjonen er at bistand til kultursektoren skal gjøres overflødig.

7.2 Konteksten: Kulturens tilstand

Kunsten har et lokalt utgangpunkt, men overskrider geografiske og andre skillelinjer, og kunstnere møter hverandre på likefot. Kunsten har et globalt nedslagsfelt.

Det er imidlertid store forskjeller på kulturens og kunstens betingelser, både innenfor land og mellom land. Store økonomiske forskjeller og sosial ulikhet, ufrihet og konflikt er med på å forme rammebetingelsene for kulturell utfoldelse og tilgang til kulturelle goder.

Det er gjennomgående store forskjeller mellom industrialiserte land og utviklingsland når det gjelder tilgangen på formelle kulturgoder og muligheten til å delta i kulturlivet. I mange utviklingsland er muligheten til å gå på kino, teater, besøke et museum, et bibliotek, en kunstutstilling eller et kultursenter forbeholdt de få – enten fordi denne type kulturell infrastruktur ikke eksisterer eller er svært mangelfull, eller fordi folk ikke har råd til å benytte seg av den. Det samme gjelder tilgang til og informasjon om kultur. Når skillet mellom fattige og rike øker, forsterkes ulikheten i tilgangen på kulturprodukter. Samtidig er det ofte slik at kultursektoren i utviklingsland tilhører en uformell og/ eller mer tradisjonell sektor. Ofte kan derfor kulturuttrykk og utfoldelse ha en sterk stilling og en folkelig forankring uten at en formell kultursektor som sådan er sterk.

Foto: Sylvia Gichia

Kulturens tilstand i utviklingsland anno 2013 gir et sammensatt bilde. Betingelsene for å kunne håndheve retten til å delta i samfunnets kulturelle liv, til å uttrykke seg kulturelt, til å nyte kunst og til å nyte fruktene av egen kulturvirksomhet, er mange steder ikke eller mangelfullt tilstede. Stater har ansvar for å sikre og håndheve menneskerettsforpliktelser og utforme god og effektiv kulturpolitikk. Mange stater følger ikke opp disse forpliktelsene. Kunstnerisk frihet er mange steder begrenset. Særlig kvinner mangler rettigheter i mange land, og urfolk og andre sårbare grupper er også utsatt. Den globale dialogen om kultur preges til dels av spenningen mellom ytringsfrihet og krav om begrensninger i denne for ikke å krenke kulturelt eller religiøst baserte følelser. Å sikre og videreutvikle kulturarv og kulturelt mangfold, er en utfordring i alle land, ikke minst i utviklingsland. Vern av materiell kulturarv er under press i mange utviklingsland, også som følge av krig og konflikt, selv om Haag-konvensjonen av 1954 skal beskytte kulturarv under væpnet konflikt.

Det er knyttet gjennomgående utfordringer til retten til å nyte de økonomiske frukter av eget arbeid. Opphavsrettsorganisasjoner er svakt utbygget i de fleste utviklingsland, og retten til å bestemme over egen produsert kunst er mangelfull. Entreprenører har ikke råd til å registrere seg eller videreutvikle bedriftene sine og sliter med at andre kopierer ideene deres uten å betale vederlag. Dette henger både sammen med en generelt svak utbygget rettstradisjon, men også med manglende anerkjennelse av kunst som profesjon og for kunstens bidrag til lokal økonomi.

På den annen side finnes det også positive utviklingstrekk. Kulturnæringene er blant de raskest voksende sektorer i den globale økonomien, og representerer et viktig potensiale for å bidra til handel, arbeidsplasser og økonomisk vekst. Den senere tid har man også sett konturene av en internasjonal lobby for kultur- og utviklingsspørsmål, allianser mellom organisasjoner og nettverk i sør og nord, som søker å påvirke egne myndigheter og det internasjonale samfunn til å etterleve menneskerettighetene på kulturområdet og sikre god kulturpolitikk. Dette er et viktig bidrag til å sikre at kultur settes på den internasjonale dagsorden. Regjeringen støtter flere slike nettverksorganisasjoner.

Norges kultursamarbeid med land i sør skal være et bidrag til at forskjellene blir mindre og at adgangen til å uttrykke seg gjennom kunst og kultur og til å delta i kulturlivet styrkes.

7.3 Kultur og rettigheter. Det folkerettslige rammeverket for kultursamarbeidet

Kunst og kultur er grunnleggende elementer/verdier for mennesker og er derfor omfattet av FNs menneskerettigheter. Menneskerettighetserklæringen art. 27. fastslår at

«Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige fremgang og dens goder. … Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av et hvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt».

Retten til ytringsfrihet, enten i muntlig, skriftlig eller trykket form, ved kunstneriske eller andre uttrykksformer, er også forankret i Artikkel 19 i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Artikkel 15 i Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter omhandler retten til å delta i det kulturelle liv og betydningen for kulturens bevaring, utvikling og utbredelse. Videre fremheves betydningen av respekt for frihet til skapende virksomhet.

Menneskerettighetene skal verdsettes, respekteres og etterleves globalt, og det er statenes ansvar å respektere og å sikre deres gjennomføring i eget land. Norsk politikk skal bidra til dette.

Mange stater følger ikke opp sine forpliktelser til å respektere og sikre kulturelle rettigheter. Det slås ned på ytringsfrihet, kunstnerisk og kulturell frihet. Kvinnelige artister kan ikke opptre offentlig i Iran. I Sør-Afrika forfølges homofile og transseksuelle artister. Militante islamister i Nord-Mali satte før frigjøringen en stopper for all musikk. Det begås overgrep mot utøvende kunstnere, som utsettes for sensur, forfølges eller fengsles. I land som Afghanistan, Pakistan, og fortsatt i Myanmar sitter skuespillere og Stand-up komikere fengslet, de og deres familier trakasseres og trues på livet. Kulturelle ytringer begrenses og kontrolleres, makt utøves for å definere hva som er tillatt kunst og hvilke kunstuttrykk som defineres som «farlig» eller «upassende».

Retten til tilgang på kulturopplevelser begrenses også når ytringsfrihet mangler. Dette skjer ikke bare i totalitære regimer og det er ikke alltid bare de statlige myndighetene som utøver sensur og kontroll. Sosiokulturelle forhold, kvinners alminnelige stilling i samfunnet og religiøs praksis kan også være effektive hindre for kulturell og kunstnerisk utfoldelse.

Autoritære og totalitære regimer bruker også kultur til å undertrykke. Statlig og «riktig» kunst blir produsert og spredd som propaganda og ensretting av kreative uttrykk og til hinder for folks opplevelse av frie og mangfoldige uttrykk.

I dagens globaliserte verden kan sensur ha grobunn i rent lokale forhold eller forhold som raskt får verdensomspennende karakter – slik striden om karikaturtegningene gjorde det. Diskusjoner som pågår i FN vitner om at media og kunstverdenen er preget av en global spenning mellom ytringsfrihet og krav om begrensninger i denne for ikke å krenke gruppers religiøse følelser. Mange land garanterer kulturelle rettigheter, herunder ytringsfrihet, i sin grunnlov samtidig som musikere, filmskapere og artister utsettes for forfølgelse.

Ytringsfriheten er et av de viktigste elementene i demokratiet og må beskyttes. Kritikk eller latterliggjøring av noe som for mange er de viktigste rammene for livet, kan være sårende. Fra norsk side holdes det fast ved at det er mennesker menneskerettighetene skal beskytte, ikke ideologi eller religion. Ytringsfriheten står i sentrum for Regjeringens menneskerettighetspolitikk.

UNESCO-konvensjonenes forpliktelser

Norge har ratifisert flere UNESCO-konvensjoner som omhandler kultur. Konvensjonen for vern av kulturminner i væpnet konflikt (1954), Konvensjonen om ulovlig import, eksport og overføring av eiendomsrett til kulturgjenstander (1970). Konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv (1972), (Verdensarvkonvensjonen), Konvensjonen for vern av den immaterielle kulturarven (2003), (2003-konvensjonen), Konvensjonen for vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk (2005) (Mangfoldskonvensjonen). Konvensjonene er normgivende for handling og etterlevelse nasjonalt og forplikter statspartene til å samarbeide internasjonalt.

Verdensarvkonvensjonen er det viktigste normative instrumentet for vern av kultur- og naturarv globalt. Konvensjonen er ratifisert av 190 land og er et godt grunnlag for internasjonalt samarbeid mellom likeverdige parter, nord-sør og sør-sør. Sikring av verdensarvverdiene er hovedoppgaven etter konvensjonen. Sentralt i dette arbeidet er nasjonal institusjons- og kapasitetsbygging for å ivareta disse verdiene. Ettersom verdensarvområdene har stor oppmerksomhet, har arbeidet for en bærekraftig utvikling også fått en sentral plass i samarbeidet. Eksempel på slikt samarbeid er utvikling av modeller for bærekraftig økonomisk utvikling som kan følge av en verdensarvstatus; modeller som tar utgangspunkt i lokale muligheter og begrensninger og, ikke minst, som inkluderer lokalsamfunnenes medvirkning. Forpliktelsene som statspart til konvensjonen er å støtte land som har behov for bistand i vern av sin verdensarv.

2003-konvensjonen har som ambisjon å sikre respekt for og øke bevisstheten om betydningen av immateriell kulturarv, og å skape en bedre helhetstenkning innenfor internasjonalt arbeid med vern av kulturarv. Konvensjonens utgangspunkt er at truede immaterielle kulturuttrykk skal vernes gjennom å skape rammevilkår for utvikling og videreføring. I et utviklingsperspektiv utgjør konvensjonen et viktig verktøy for å bevare og øke kunnskapen om immateriell kulturarv i utviklingsland.

UNESCOs konvensjon om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk er en særlig viktig referanse for forståelsen av kultur for individuell og samfunnsmessig utvikling. Formålet med konvensjonen er å gi statspartene reelle muligheter til å vedta og gjennomføre en kulturpolitikk som kan legge til rette for et mangfold av kulturuttrykk. Konvensjonen fastslår at kulturvarer og – tjenester, som er bærere av både identitet, verdier og betydning, har to sider; en økonomisk og en kulturell. Det innebærer at slike varer og tjenester ikke må behandles som om de utelukkende har kommersiell verdi. Konvensjonen bidrar til å styrke fattige lands mulighet til å utvikle egen kulturpolitikk og motvirke kulturell ensretting som resultat av andre lands sterke kommersielle interesser.

Selv om konvensjonen peker på at globaliseringen utgjør en utfordring for mangfoldet av kulturuttrykk, med risiko for kulturell standardisering og fare for ubalanse mellom rike og fattige land, legger den det perspektiv til grunn at utviklingsland kan nyte godt av globaliseringen. Konvensjonen oppfordrer til å utvikle og fremme fri utveksling og distribusjon av ideer, kulturuttrykk og kulturvarer og – tjenester. Industriland som er statspart i konvensjonen forplikter seg til å legge til rette for kulturutveksling med utviklingsland og til å samarbeide internasjonalt for å styrke utviklingslands egen kompetanse og kapasitet til å etablere relevante kulturpolitiske tiltak og til å beskytte og fremme et mangfold av kulturuttrykk. Norge deltok aktivt i forhandlingene om konvensjonen og Norges kultursamarbeid med utviklingsland bygger spesielt på prinsippene i denne konvensjonen.

Kultursamarbeidet med land i sør inngår i regjeringens arbeid for å bidra til at grunnleggende menneskerettigheter virkeliggjøres for alle. Menneskerettighetene slår fast at enhver har rett til å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å nyte fruktene av egen kulturvirksomhet. Kultursamarbeidet med land i sør skal være et bidrag til å gjennomføre kulturelle rettigheter, både fordi kulturen har en verdi i seg selv og fordi en styrket kultursektor utgjør en viktig vekstimpuls for utvikling. Arbeidet skal styrke statenes evne til å oppfylle sine forpliktelser og enkeltmenneskers evne til å kreve sine rettigheter oppfylt.

Kulturelle rettigheter er både middel og mål i utviklingspolitikken. Menneskelig utvikling handler til syvende og sist om at mennesker skal kunne leve gode liv og sikre at de har redskapene og mulighetene som setter dem i stand til selv å velge hva slags liv de vil leve. Kultur har en verdi i seg selv og bidrar også til å oppnå andre utviklingspolitiske målsetninger. Det er i dette perspektivet Norge støtter kultursektoren i utviklingsland.

8 Kulturens betydning for utvikling

8.1 Den internasjonale debatten om kulturens betydning for utvikling

UNESCO har gitt viktige bidrag til erkjennelsen av at kultur spiller en viktig rolle for utvikling i rapporten «Our Creative Diversity» fra 1998, gjennom arbeidet i tilknytning til Tusenårsmålene og sist i forbindelse med Rio+20. Imidlertid mangler det fremdeles et operasjonaliserbart begrepsapparat, analyser og resultatapparat som er fullt ut relevant for feltet.

Et vanlig utgangspunkt for å definere utvikling er å betrakte begrepet innenfor en ramme av menneskers valgmuligheter, evner og frihet. Utvikling gir mennesker mulighet til å leve et lengre og sunnere liv, få bedre tilgang på kunnskap, bedre levestandard og livsvilkår, og større mulighet til deltakelse i samfunnet og beslutningsprosesser som har betydning for dem selv. Utviklingspolitikk dreier seg om å skape en situasjon der folk har kontroll over egne ressurser og kan kreve at rettigheter blir respektert og sikret. Det er en situasjon der befolkningen har et minimum av økonomisk trygghet og menneskelig sikkerhet til å kunne foreta valg for en bedre framtid.

Utvikling er også knyttet til kvaliteter som ligger utenfor markedet og den økonomiske veksten, som i menneskets følelsesmessige, skapende, intellektuelle og åndelige liv.

Debatten om kultur og utvikling i FN-systemet og de internasjonale finansinstitusjonene

UNESCO opprettet i 1991, etter norsk initiativ, Verdenskommisjonen for kultur og utvikling som et av tiltakene under FNs kulturtiår 1988–1997. Forbindelsen mellom kultur og utvikling skulle analyseres og koordineres. Kommisjonen slo fast at kultur danner både grunnlaget og rammene for utvikling. I dette perspektivet er kultur og bærekraftig utvikling udelelige størrelser. Debatten om kultur og utvikling har vært forankret i UNESCO gjennom en årrekke, men har etter hvert spilt inn til FN-systemet for øvrig og til Verdensbanken. Kulturens, og ikke minst kulturnæringenes, betydning for økonomisk utvikling har fått større fokus, dette gjelder bl.a. kulturarvens betydning for turismeutvikling.

FNs tusenårserklæring har en tydelig referanse til behovet for toleranse og respekt for kulturelt mangfold, men omhandler ikke kulturens bidrag til utvikling spesifikt. I 2010 vedtok FNs generalforsamling en resolusjon der kulturdimensjonens betydning for utvikling i arbeidet med å nå tusenårsmålene er et av elementene. (res. 65/166 Keeping the Promise: United to Achieve the Millenium Development Goals»). Norge støttet innlemmelsen av dette perspektivet. Videre resolusjoner utbygger dette perspektivet, herunder resolusjon 66/208 fra 2012 om kultur og utvikling og sluttdokumentet fra Rio+20.

Mangel på relevante data og kvantitative indikatorer, samt problemer knyttet til operasjonalisering av et bredt definert kulturbegrep, har gjort det vanskelig å integrere hensynet til kultur i utviklingsprogrammer og i politikkutforming. UNESCO skal i 2013 fremlegge en pakke med kultur- for-utvikling-indikatorer som skal fokusere på kultur som sektor for økonomisk aktivitet og på kultur som bidrag til å oppnå andre viktige utviklingsmål.

Kulturens rolle i samfunnet og kulturens betydning for samfunnsutvikling har vært gjenstand for utstrakt diskusjon i utviklingspolitikken. Den internasjonale debatten om kulturens rolle for utvikling er relevant for Norges kultursamarbeid med land i sør i den grad den omhandler kultursektorens og kulturelle uttrykks betydning for samfunnsutvikling.

Regjeringen mener det er viktig at kulturens betydning for utvikling blir bedre forstått og operasjonalisert og i større grad tas i betraktning i utforming av utviklingspolitikk der det er relevant. Det er viktig å øke kunnskapen om kulturnæringenes potensial for fattigdomsbekjempelse og likestilling internasjonalt. En målsetting må være at det internasjonale samfunn får styrket kunnskapsgrunnlaget om kulturens rolle for utvikling, sikre indikatorer for bedre å kunne måle effekt og resultater, og derved sikre et bedre grunnlag for å gi kulturbistanden større katalytisk effekt.

Regjeringen vil

• Arbeide for at kulturens betydning for utvikling gis oppmerksomhet i relevante internasjonale fora der utviklingspolitikk diskuteres og utformes.

8.2 Staters ansvar

På samme måte som stater har ansvaret for gjennomføring av kulturelle rettigheter, har det offentlige et ansvar for å bidra til at det kulturelle mangfoldet kan utvikles på fritt grunnlag. Dette omfatter blant annet å legge til rette for at betingelsene og klimaet er til stede for å kunne uttrykke seg kulturelt, for at kultur kan skapes og utfoldes, for at tilgang på kultur og deltakelse i samfunnets kulturliv skal være mulig. Statlige myndigheter har også en rolle i å vurdere hvordan potensialet som ligger i kunst og kultur som utviklingsagent og næringsdriver kan utnyttes. Selv om tradisjonell kunst og kultur kan stå sterkt i mange samfunn, fordrer en stadig mer globalisert verden at kulturlivet får formelle og profesjonelle rammebetingelser for at rettigheter skal sikres og kulturen kan bidra med sitt potensial som utviklingspådriver. I mange utviklingsland investeres det minimalt i profesjonalisering av og utdanning for kunstnere.

8.3 Sivilsamfunnets rolle

Nettopp fordi kunst og kultur i hovedsak skapes og nytes i det sivile samfunn, fungerer en sterk kultursektor som en kreativ kraft i endringsprosesser og i demokratisk deltagelse. Nye uttrykk skapes, arenaer oppstår og forsvinner. Kunstnere, kulturarbeidere og intellektuelle spiller en viktig rolle som opinionsdannere og kritikere i samtiden, de evner å mobilisere brede grupper til deltakelse og dialog.

Kulturmiljøer- og institusjoner er av betydning for å skape et levende sivilt samfunn med åpne fora for bred debatt. Et mangfoldig kulturliv i det sivile samfunn er derfor en viktig drivkraft i demokratiutvikling. Kultursektoren kan spille en viktig rolle som endringsagent i utviklingsprosesser.

Kulturmiljøer i sør organiserer seg i økende grad i internasjonale nettverk og i felles arbeidsprosesser. Man ser konturene av en internasjonal lobby for kultur og utviklingsspørsmål, en allianse mellom representantene for kulturorganisasjoner i sør og organisasjoner fra nord. Eksempler på slike nettverk er ARTerial, Al-Mawred, Art Moves Africa, Freemuse og Artsfex.

Norges kultursamarbeid med land i sør er i særlig grad rettet inn mot utviklingen av sivilt samfunn, styrking av institusjoner og demokrati. Kulturaktørers rolle som endringsagenter i utviklingsprosesser står sentralt. Det ligger imidlertid et viktig element av samspill med statlig nivå i dette: Et mangfoldig og dynamisk sivilt samfunn gir myndigheter mulighet til å forstå, forklare og korrigere sin egen myndighetsutøvelse på sentrale områder. I lys av statenes viktige rolle i å legge til rette for kulturelle rettigheter og for samfunnets kulturliv, legger regjeringen vekt på å støtte opp om tiltak som bidrar til å styrke samarbeidet mellom sivilsamfunn og stat. Støtten til utforming av kulturpolitikk er en sentral metode, som er beskrevet under meldingens kap. 10.7.

Regjeringen vil

• Videreføre kultursamarbeidet som del av Norges støtte til sivilt samfunn og demokratiutvikling.

• Støtte opp om samarbeid mellom sivilsamfunn og myndigheter som har som formål å styrke kulturelle rettigheter og kultursektorens og kunstneres betingelser.

8.4 Kultur, utvikling og kvinner

Å bidra til at kvinner får sikret sine menneskerettigheter er en viktig prioritering for Norge. Kvinners økonomiske og politiske deltakelse er avgjørende for å oppnå bærekraftig utvikling . Kulturen spiller en viktig rolle for kvinner og likestilling. Det ligger både muligheter og utfordringer i dette.

I mange land er kunstnerisk utfoldelse for kvinner begrenset. Sosiokulturelle forhold, kvinners alminnelige stilling i samfunnet og religiøs praksis er effektive hindre for kulturell og kunstnerisk utfoldelse og følgelig for innfrielse av grunnleggende kulturelle rettigheter.

På den annen side er det et stort potensial for å styrke kvinners stilling og rettigheter gjennom kultur og gjennom utvikling av kultursektoren. Utvikling av turisme har for eksempel ofte positive konsekvenser for kvinners sysselsetting pga. etterspørsel etter håndverksprodukter, lokal mat og husing av gjester. Mange kvinner arbeider innenfor håndverks- og motesektoren, og i organiseringen av kulturelle aktiviteter generelt, kan utvikling av kulturnæringer spille en katalytisk rolle i å fremme likestilling og bekjempe fattigdom. Kompetansegivende tiltak kan gi kvinner mulighet til å ta styring over egne liv og skape inntekter til sine familier og lokalsamfunn og til kulturell utfoldelse og deltakelse. Samlet kan dette gi både økonomiske og kulturelle positive ringvirkninger for enkeltmennesket og for samfunnet. Regjeringen legger vekt på at innsatsen for kvinners rettigheter og likestilling skal tydeliggjøres i hele bredden av norsk utviklingspolitikk. Kvinners rolle og deltakelse er et mål i seg selv og etterstrebes i alle former for kultursamarbeid. Kvinnelige kunstnere er en selvfølgelig del av kunstlivet. Det er viktig å øke kunnskapen om kulturnæringenes potensial for fattigdomsbekjempelse og likestilling internasjonalt. Det er viktig å ha et særlig fokus på kvinnelige kunstnere i tiltak som dreier seg om kapasitetsbygging og profesjonalisering.

Regjeringen vil

• Videreføre satsingen på kvinners rolle og deltakelse i kultursamarbeidet.

• Videreføre arbeidet for at kvinnelige kunstneres likeverd anerkjennes globalt.

• Bidra til at kunnskapen om kulturnæringenes potensial for fattigdomsbekjempelse og likestilling øker.

9 Tematiske og geografiske prioriteringer i kultursamarbeidet med land i sør

Norge var blant de første giverlandene som inkluderte støtte til kultur i utviklingssamarbeidet. Norsk bistand har gjennom flere tiår bidratt til styrking av kultursektoren i utviklingsland. Satsingen på av kultursamarbeid med land i sør gjenspeiler den vekt en fra norsk side legger på kultur som verdi og innsatsområde i samfunnsutviklingen.

9.1 Rettighetsarbeid

Kultursamarbeidet med land i sør skal fortsatt være tydelig forankret i, og fokusert på å fremme, kulturelle rettigheter. Fire dimensjoner ved menneskerettighetene er førende for Norges kultursamarbeid med land i sør: retten til å uttrykke seg, retten til tilgang til kultur, retten til å delta i kulturell utfoldelse, og opphavsrett og beskyttelse av åndsverk.

Det er et samspill mellom disse dimensjonene. På samme måte som uavhengig journalistikk formidlet gjennom en fri presse er grunnlaget for publikums frie meningsdannelse, er kunstnerisk frihet avhengig av at publikum har tilgang til kunstuttrykk som er skapt og formidlet på uavhengige premisser. Instrumenter for beskyttelse av kunstneres rettigheter, styrking av de uavhengige plattformene som f.eks. scener og arenaer for fremvisning av kulturuttrykk, møteplasser samt mekanismer for økt distribusjon av frie kulturuttrykk, er viktige innsatsområder. Målsettingen er å sikre forutsetningene for kunstnerisk eller kreativ praksis, produksjon og presentasjon. Det er viktig at kunst- og kulturorganisasjoner har kunnskap om menneskerettighetenes relevans for arbeidet de utøver og hvilke muligheter man har til å bruke menneskerettighetsapparatet for å fremme sine rettigheter.

Situasjonen i verden når det gjelder retten til kulturelle ytringer er fortsatt dårlig kartlagt. For eksempel har ikke Amnesty International noen statistikk på dette feltet. Den internasjonale organisasjonen Freemuse opprettet websiden www.artsfreedom.org i 2012, som skal bidra til å dokumentere overgrep mot kunstnere.

I desember 2012 presenterte FNs spesialrapportør for de kulturelle rettighetene, Farida Shaeed, forarbeidet til en rapport som skal legges fram i juni 2013 i en høring i FN/Geneve. Rapporten skal redegjøre for kunstneres og kulturarbeideres arbeidsforhold globalt. Med seg i arbeidet har spesialrapportøren eksperter fra organisasjoner som jobber mot sensur, rettighetsorganisasjoner og forskningsmiljøer. Freemuse har blant andre bidratt med erfaring og dokumentasjon fra sitt arbeid.

Regjeringen vil

• Styrke innsatsen for å fremme den kulturelle rettighetsagendaen i FN.

• Fortsette å støtte arbeidet til organisasjoner som fremmer de kulturelle rettighetene.

• Støtte opp om kunst- og kulturorganisasjoners kunnskap om menneskerettigheter og bidra til å styrke kompetansen til å kreve rettigheter oppfylt.

• Bidra til å styrke de uavhengige plattformene for kulturuttrykk og møteplasser som har som mål å styrke kulturelle rettigheter.

9.2 Opphavsrett og beskyttelse av åndsverk

Opphavsrett og beskyttelse av åndsverk spiller en vesentlig rolle for kunsten. Uten anerkjennelse av en genuin skaper, finnes det heller ingen kunst. I Norge respekteres åndsverk og skapt arbeid av denne type i stor grad. I mange utviklingsland er slik tenkning i en sped begynnelse. Mange kunstnere kjemper både for anerkjennelse av og respekt for sine verk og for vederlag for bruken av disse.

Opphavsrett og beskyttelse av åndsverk er viktige instrumenter for å anerkjenne kunst og kultur som verdifulle, både som inntektskilde, vederlag for produksjoner, og som samfunnsgoder. For illustrasjonens skyld, fordelte Kopinor alene i 2012 over 160 mill. kroner til norske rettighetshavere. I tillegg kom inntekter via andre rettighetshavere, biblioteksvederlag samt Fond for lyd og bilde.

Lovgivning og kollektiv forvaltning av rettigheter kan bedre kunstneres livssituasjon. Opphavsrett er en viktig dimensjon i arbeidet for rettferdig fordeling i en kreativ næringskjede. Sammenslutninger for musikere og billedkunstnere i utviklingsland har ført til større bevissthet for verdien av kunst og kreativ virksomhet, noe som har bidratt til en styrking av kunstneres status generelt. Norske Kopinor og Norcode i samarbeid med WIPO bidrar vesentlig i internasjonalt arbeid med å styrke respekten for opphavsrett og beskyttelse av åndsverk. Utenriksdepartementet støtter opphavsrettarbeid i utviklingsland gjennom Kopinor og Norcode/WIPO så vel som nasjonale opphavsrettsorganisasjoner. Opphavsrett og beskyttelse av åndsverk vil fortsatt være prioriterte innsatsområder.

Regjeringen vil

• Støtte arbeidet i utviklingsland for kunstneres opphavsrett.

9.3 Kulturarvens rolle

Materiell og immateriell kulturarv bidrar til identitetsdannelse for enkeltmennesket, for grupper og for samfunn. Kulturarv er viktig for tilhørighet, for stolthet og som vekstpotensial. Som beskrevet tidligere i meldingen er UNESCOs normative rolle sentral i dette arbeidet. UNESCO er en viktig samarbeidspartner for Norge, med utgangspunkt i de ulike konvensjonene omtalt under kap. 7.3.

Verdensarven

Hovedinstrumentet for vern av kultur- og naturarv på globalt nivå er UNESCOs konvensjon for vern av verdens kultur- og naturarv. Verdensarvkonvensjonen skal ta vare på kultur- og naturarven for hele menneskeheten og i særlig grad kultur- og naturarv av helt unik verdi. Verdensarvkomiteen har pekt på en rekke internasjonale utfordringer i gjennomføringen av verdensarvkonvensjonen, som næringsinteresser, urbanisering, turisme, fattigdom, krig og naturkatastrofer. Selv om risikoene for slike ødeleggelser gjelder alle verdensarvområder, er konsekvensene ved ødeleggelse for utviklingsland ofte større.

Konvensjonens viktigste redskap er listen over verdens kultur- og naturarv (verdensarvlisten).

Det er verdensarvområdenes unike kvaliteter og gode forvaltning som gir verdensarvlisten dens troverdighet.

Manglende prioritet fra statspartenes side, økonomiske begrensninger, manglende kunnskap om og kapasitet på bærekraftig forvaltning av kultur- og naturarv og manglende inkludering av lokalbefolkningen som lever på steder med slik arv, er utfordringer i forvaltningen av verdensarvområdene. Det er en spenning mellom krav til vern av verdensarvområder og bærekraftig utvikling versus andre interesser. Mange statsparter oppfatter dette som problematisk. Skader som for eksempel påføres verdensarvområder motivert ut fra økonomisk gevinst og alternativ bruk av landområder, vil kunne ramme hele konvensjonens virkeområde og undergrave dens troverdighet.

Innsats gjennom kultursamarbeid kan bidra til positive endringer på dette området. I 2012 ble 40-årsjubileet for UNESCOs Verdensarvkonvensjon markert. Bærekraftig utvikling med fokus på samfunnsinvolvering var et viktig tema for de mange markeringene som fant sted under jubileet. Norges bidrag var en internasjonal konferanse på Røros under tittelen «Living with World Heritage». Et av målene for konferansen var å løfte lokalsamfunns stemmer generelt og samtidig skape en arena hvor representanter for næringsliv, skole, museer, kommuner, statsforvaltning, akademia og UNESCOs rådgivende organer kunne diskuteres.

Verdensarvområder, andre kulturminner og immateriell kulturarv, har et stort potensial for å bidra til økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse dersom tilretteleggingen skjer på en bærekraftig måte. Med bl.a. turisme følger etterspørsel etter håndverksprodukter, lokal mat og overnattingssteder, noe som ofte involverer kvinner. For at turisme skal kunne bidra til bærekraftig vekst og ikke fremstå som en trussel for kultur- og naturarven, forutsettes grundige foranalyser der bærekraft, eierskap og lokal medvirkning blir vurdert. Sikring av verdensarvverdier i tilknytning til turisme på og ved verdensarvsteder forutsetter tålegrensevurderinger. Gode og bærekraftige forvaltningsplaner og initiativ for å utvikle servicenæringen rundt turismen kan både fungere som pådriver for kvinners deltakelse i utviklingsprosesser og bidra til de lokale husholdningenes økonomi.

Mange utviklingsland, særlig i Afrika sør for Sahara, har store utfordringer med forvaltningen av sine verdensarvområder. Selv om verdensarvområder fra Afrika sør for Sahara utgjør under 9 % av de totalt 962 stedene på verdensarvlisten, er det en overvekt av afrikanske verdensarvområder på listen over steder som er i ferd med å ødelegges.

En styrking av African World Heritage Fund som arbeider med kapasitetsbygging for bærekraftig utvikling av verdensarvstedene, vil kunne bidra til en bedre forvaltning av utsatte verdensarvområder på det afrikanske kontinentet.

Utenriksdepartementet støtter et kapasitetsbyggingsprosjekt i regi av African World Heritage Fund. Prosjektets formål er å få på plass effektiv og bærekraftig forvaltning av afrikanske verdensarvsteder slik at disse kan bidra til bedre livssituasjon for lokalsamfunnene i Afrika på og ved Verdensarvstedene. UNESCOs Verdensarvsenter i Paris og Nordic World Heritage Foundation er viktige bidragsytere til prosjektet.

Den immaterielle kulturarven

Med Konvensjonen for vern av den immaterielle kulturarven kom anerkjennelsen av folks egne verdier som knyttes til kulturarv, ikke bare de universelle verdiene som ligger til grunn for verdensarvdefinisjonen. Immateriell kulturarv kan defineres på lokalt nivå og faktisk ned til personnivå. Konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven er av stor betydning for likeverd og stolthet i utviklingsland. Den favner kulturelle uttrykk og praksiser som både er videreført arv og levende praksiser. Flere land har i følge UNESCO inkludert immateriell kulturarv i sine utviklingsplaner, for eksempel i kulturstrategier.

Norge har spilt en sentral rolle i implementeringen av denne konvensjonen i utviklingsland, både gjennom samarbeidet med UNESCO og andre samarbeidsparter, jf. meldingens kap. 10.2. UNESCO arbeider for å forhindre at truede språk forsvinner. Norge har finansiert UNESCOs interaktive atlas over truede språk.

I arbeidet med å verne immateriell kulturarv er UNESCOs 2003-konvensjon et viktig verktøy for å bevare og øke kunnskapen om immateriell kulturarv i utviklingsland. Kulturdepartementet er involvert i dette arbeidet og har gitt Norsk kulturråd i oppdrag å følge opp konvensjonen. Som en del av oppfølgingsarbeidet har Kulturrådet utviklet prosedyrer for nominering til de internasjonale listene for immateriell kulturarv i Norge, og arbeider med informasjon og bevisstgjøring om konvensjonen.

Ett eksempel på støtte til immateriell kulturarv er samarbeidet med Aga Khan Trust for Culture i Sentral-Asia, rettet mot musikere og lokalsamfunn for å videreutvikle, videreføre og dokumentere musikktradisjoner. Det bygges kapasitet og rekrutteres nye musikere gjennom nye pedagogiske metoder samtidig som sentralasiatisk musikk gjøres tilgjengelig for et globalt publikum.

Kulturarv, urbanisering, konflikt, utvikling

Norsk Institutt for kulturminneforskning, NIKU, er et kunnskaps- og kompetansesenter for kulturminner og kulturmiljøer. NIKU har i de siste årene særlig bygget kompetanse på feltene kulturarv som ressurs i urban utvikling og som ressurs i post-konflikt/fredsbygging.

Ødeleggelse av kulturarv er dessverre et kraftfullt våpen i krig og konflikt. Kulturarv blir i økende grad bevisst ødelagt i forbindelse med ulike former for krigføring og annen konflikt. Talibans ødeleggelse av de over 2000 år gamle Buddhastatuene i Afghanistan i 2001 og ekstremistenes nylige ødeleggelser av kulturskatter i Mali er eksempler på dette. Haag-konvensjonen av 1954 om vern av kulturverdier i væpnet konflikt med tilleggsprotokollen av 1999, har som formål å beskytte kulturverdier i områder med væpnet konflikt.

I løpet av neste generasjon vil over 2/3 av verdens befolkning bo i byer. Mange av verdens byer er eldgamle kultursentra. Det har vært årtier med til dels massiv ødeleggelse av kulturminner i «utviklingens ånd». Det er en utviklingstrend at den historiske bykjerne blir forslummet. Middelklassen flytter ut, det samme gjør høyteknologibedrifter, bank- og finansinstitusjoner. Bykjernene forfaller og blir overlatt til mer uregulert virksomhet. Det som imidlertid karakteriserer slike slumstrøk er at de vibrerer av kreativitet og innehar en rik kulturarv fra forskjellige tider og folk. Ved å løfte frem kulturarv og bruke den som utviklingsmotor kan styrken som ligger i de folketette bykjernene mobiliseres og brukes til å tenke nytt rundt urban utvikling.

Kulturarv kan både bidra til å skape utdannings- og jobbmuligheter basert på lokale håndverkstradisjoner og materialer, og legge til rette for turisme og annen næringsvirksomhet.

Kulturarv, både materiell og immateriell, forblir en viktig satsing i norsk kultursamarbeid. Kulturarv-relatert arbeid har mange dimensjoner og berører flere sider ved samfunnsutviklingen. Norge legger stor vekt på bærekraftig byutvikling i utviklingssamarbeidet. Norge støtter flere prosjekter der kulturarv er en motor, herunder:

• Urban Development Fund i Verdensbanken (siden 2010). Fondet gir midler til bykjerneprosjekter der kulturarv brukes bevisst som utviklingsmotor.

• Byutviklingsprogram gjennom UN-Habitat med et bredt og helhetlig utviklingsperspektiv (siden 2011).

• Aga Khan «Trust for Culture’s Ancient Cities Program» (siden 2012).

Ulovlig handel med kulturgjenstander

Ulovlig handel med kunst- og kulturgjenstander anses generelt å være en voksende utfordring selv om det er vanskelig å anslå det eksakte omfanget. Denne type grenseoverskridende kriminalitet er et globalt problem som krever innsats av ressurser og tiltak i både opprinnelsesland, transitt- og mottakerland. Manglende kunnskap hos politi og tollvesen gjør det vanskelig å forebygge, avdekke og bekjempe ulovlig handel og smugling. Land i alle deler av verden er utsatt for kunst- og kulturkriminalitet, men land som preges av kriser, krig og naturkatastrofer er særlig sårbare for plyndring og kriminalitet.

Kulturarven representerer viktige verdier som skal videreføres til nye generasjoner, Ulovlig arkeologiske utgravinger og fjerning av kunst og kulturgjenstander ødelegger det vitenskapelige grunnlaget for kunnskap om viktig kulturarv og nasjonal identitet. Tapene ved slik kriminalitet har betydning langt utover de økonomiske.

Det forsvinner jevnlig kunst- og kulturgjenstander fra museer og private samlinger og fra arkeologiske utgravningsområder. Noen tyverier blir oppklart raskt og kunstgjenstandene gjenfunnet, mens andre kan være borte i flere tiår.

Norge er en del av det internasjonale markedet og kan både være mottaker- og transittland for ulovlig handel med kunst- og kulturgjenstander, og for hvitvasking av utbytte. Utstrakt reisevirksomhet og solid kjøpekraft blant nordmenn tilsier at ulovlig tilegnete utenlandske gjenstander mest sannsynlig også er i norsk eie. Det knytter seg mange spørsmål både av etisk og juridisk art til problematikken rundt utførsel, innførsel og handel med kulturgjenstander. Både museer og privatpersoner kan komme i skade for å kjøpe stjålet kunst eller ulovlig utførte kulturgjenstander uten å være klar over det, noe som kan føre til omfattende prosesser rundt krav om tilbakelevering.

Utfordringene ved å bekjempe ulovlig handel med kulturgjenstander knytter seg bl.a. til at markedet er verdensomspennende, at det i dag er større mobilitet enn tidligere, og at omsetningen gjerne foregår i lukkede systemer/organisasjoner.

En annen utfordring er at ikke alle kunst- og kulturgjenstander er registrert eller sikret på forsvarlig måte hos dem som har eieransvar. Dette gjelder særlig utviklingsland der kulturarvforvaltningen generelt står svakt. Internasjonalt samarbeid om registrering av stjålne kunst- og kulturgjenstander, blant annet i INTERPOLs databaser og i Art Loss Register (et kommersielt privat foretak), er derfor viktig og har bidratt til at kunst har kommet til rette. Ikke sjelden gjenfinnes stjålne kunstgjenstander gjennom forsøk på omsetning via Internett. Også i Norge er det behov for et slikt register i offentlig regi.

INTERPOL regner ulovlig handel med kunst- og kulturgjenstander for å være en av de vanligste formene for ulovlig handel, og anslår at den ulovlige omsetningen beløper seg til store verdier. Den ulovlige handel med kunst og kulturgjenstander kan heller ikke ses isolert, men er stadig oftere del av annen kriminell virksomhet.

Metodologiske problemer gjør at en sannsynligvis aldri vil kunne gi noe presist estimat på omfanget av ulovlig handel med kunst- og kulturgjenstander. Tiltak mot organisert kriminalitet vil kunne bidra til å begrense slik ulovlig handel. Norge arbeider aktivt mot ulovlig kapitalflyt og pengetransaksjoner knyttet til organisert kriminalitet.

Det er behov for mer kunnskap både om omfanget av, og om spesifikke forhold knyttet til ulovlig handel med kunst- og kulturgjenstander. Det gjelder norske forhold såvel som internasjonalt.

En undersøkelse av 2008 peker på et behov for kompetanseutvikling og mer opplæring av tollvesenet og politiet, som er de etater som primært har ansvaret for å hindre kulturminnekriminalitet . Det trengs generell innføring og fordypning i kulturminnefeltet, juss og lovverk, visuell opplæring i gjenkjennelse av kulturminner og i kulturminnekriminalitet bl. a. hvitvasking av utbytte.

I 2007 ratifiserte Norge UNESCO-konvensjonen av 1970 om tiltak for å forby og hindre ulovlig import og eksport av kulturgjenstander, samt ulovlig overføring av eiendomsrett. Norge har med dette forpliktet seg til å følge kulturlovgivningen i andre land som har ratifisert konvensjonen. Det innebærer at personer som bringer en kulturgjenstand hit til landet, har plikt til å legge fram gyldig eksportsertifikat fra utførselslandet, dersom det er påkrevd. Kulturdepartementet har ansvar for periodisk rapportering fra arbeidet med oppfølging av konvensjonen. Hensikten med rapporteringen er først og fremst å vise hvilke tiltak som iverksettes i de enkelte land, hvilke fremskritt som gjøres, identifisere hindringer for gjennomføring og utveksle erfaringer og «best practices», slik at landene kan lære av hverandre.

I 2001 ratifiserte Norge UNIDROIT-konvensjonen (Det internasjonale institutt for ensartet privatrett) av 1995 om tilbakeføring av stjålne eller ulovlig utførte kulturgjenstander. Denne konvensjonen, som må sees i sammenheng med UNESCOs 1970-konvensjon, setter rammer og betingelser for tilbakelevering/retur til opprinnelsesland.

De senere årene har Kulturdepartementet gjort flere endringer lovverket som følge av Norges tiltredelse til internasjonale avtaler for å hindre ulovlig handel med kunst- og kulturgjenstander. Norsk kulturråd har fått ansvar for ulike oppgaver knyttet til forskrift om utførsel av kunst- og kulturgjenstander.

Effektive tiltak for å hindre ulovlig handel med kunst- og kulturgjenstander krever tett samarbeid og samordnet innsats fra sentrale aktører som kulturmyndigheter, politi, toll, museer, omsetningsledd, samt ikke minst kunst- og kulturfaglig ekspertise. UD kan være en viktig samarbeidspart når det gjelder å bistå ved eventuell tilbakeføring av gjenstander som er forsøkt ulovlig innført i Norge.

Jevnlige opplysningskampanjer bidrar til å øke kunnskapen blant publikum generelt. Norsk kulturråd, politi, toll, Norsk ICOM og Den norske Blue Shield-komiteen, ofte også Riksantikvaren og Den norske UNESCO-kommisjonen, samarbeider om ulike målrettede informasjonstiltak for å forebygge ulovlig handel med kunst- og kulturgjenstander.

Praktiske erfaringer hos toll, politi og kulturmyndigheter viser at mange likevel fortsatt ikke er klar over regelverket for utførsel og innførsel, og forpliktelsene til å sette seg inn i hvilke regler som gjelder i det landet hvor de ønsker å kjøpe kunst- eller kulturgjenstander. Mange kjenner ikke til at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer regelverket for utførsel, eller eventuelt medvirker til dette, risikerer å straffes med bøter eller fengsel i inntil to år.

Regjeringen vil

• Arbeide for at lokale initiativer som skaper koblinger mellom kulturarv og næringsvirksomhet, som for eksempel bærekraftig turisme, blir tillagt vekt der dette er relevant i utviklingssamarbeidet.

• Videreføre arbeidet nasjonalt og internasjonalt for å fremme og forvalte materiell og immateriell kulturarv på en bærekraftig måte.

• Fortsatt støtte tiltak for å styrke gjennomføring av verdensarvkonvensjonen i utviklingsland, med vekt på institusjonsbygging og kompetanseheving, gjennom UNESCO og andre samarbeidspartnere.

• Fortsette å styrke tiltak der kulturarv utgjør en drivkraft for bærekraftig utvikling innen utviklingssamarbeidet.

• Fortsette å arbeide med sikte på å forebygge, avdekke og bekjempe ulovlig handel med kunst- og kulturgjenstander nasjonalt og internasjonalt.

• Styrke arbeidet for å hindre ulovlig handel med kunst- og kulturgjenstander gjennom målrettede informasjonstiltak og økt bevissthet om problemstillinger knyttet til handel med kunst og kultur.

• Vurdere tiltak for å overvåke omsetning av kunst- og kultur via Internett.

• Innføre nye og videreføre etablerte tiltak for å styrke det tverrgående samarbeidet mellom ulike forvaltningsnivåer og andre aktører med det formål å utvikle «best practices», samordne innsats, utveksle informasjon og dele kunnskap relatert til kunst- og kulturkriminalitet.

• Bidra til å øke kunnskapen om ulike aspekter knyttet til ulovlig handel med kunst- og kulturgjenstander, nasjonalt og internasjonalt.

9.4 Urfolk

Urfolks tradisjonelle livsvilkår er truet på grunn av tap av land- og ressursrettigheter på flere kontinenter, blant annet i tilknytning til utvinnende industrier. Det er to aspekter ved kultur som er særlig relevante i denne sammenhengen: retten til egen kultur, herunder språk og retten til bærekraftig utvikling.

Rett til egen kultur er viktig for urfolks identitet, stolthet og samhold. Det er forutsetninger for bærekraftig samfunnsutvikling, ikke bare i betydningen økonomisk vekst, men også som et middel til å oppnå en mer tilfredsstillende intellektuell, følelsesmessig, moralsk og åndelig tilværelse.

Urfolk og deres kulturarv er en særlig utsatt gruppe i global sammenheng, både fordi levesett, kultur og natur er så tett sammenvevd, men også fordi kulturene ofte er sårbare og små sammenliknet med kulturuttrykk fra samfunn med større økonomisk og kulturell innflytelse. Konvensjonen om biologisk mangfold (1992) anerkjenner den nære avhengigheten mellom urfolk og natur. Det er ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (1989) som er det viktigste internasjonale instrument for å sikre at urfolks levesett og kultur opprettholdes og videreutvikles. Konvensjonen er en sentral del av grunnlaget for regjeringens urfolkpolitikk. ILO-konvensjon nr. 169 utgjør det eneste forpliktende folkerettslige instrument som direkte omhandler urfolks rettigheter og som har til hensikt å beskytte urfolk mot overgrep fra stater.

Flere andre FN-dokumenter og konvensjoner har imidlertid særlig relevans for urfolk. I tider med stor samfunnsmessig omveltning opplever særlig minoriteter ekstra sårbarhet da ofte både myndigheter og andre grupper slår hardt ned på det å være annerledes, det være seg etnisk, språklig eller religiøs identitet. Utenriksdepartementets minoritetsprosjekt fra 2012 har et særlig fokus på livssynsminoriteters situasjon. Både her, og overfor andre minoritetsgrupper kan kultursamarbeid, og – støtte, spille en betydelig rolle.

I mange land kan det oppleves som stigmatiserende å tydelig identifisere seg som urfolk, annerledes enn de dominerende befolkningsgruppene. Kultur i en slik sammenheng går til kjernen av tematikken rundt arv, identitet og utvikling.

I UNESCO-konvensjonen om kulturelt mangfold, Mangfoldskonvensjonen, nevnes spesielt: Vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk innebærer anerkjennelse av likeverd mellom og respekt for alle kulturer, herunder minoriteters og urfolks kulturer.

Kulturfolks immaterielle kulturarv som sang, dans, tradisjoner og ritualer, språk og kunnskap er særlig sårbar og er i noen områder i ferd med å forsvinne. UNESCO-konvensjonen om vern og fremme av den immaterielle kulturarven har derfor særlig relevans for urfolk.

Norsk utviklingssamarbeid på urfolksfeltet har hovedsakelig vært rettet mot det amerikanske kontinentet. Kapasitetsutvikling, institusjonsbygging og profesjonalisering er ledetråder i en slik satsing, med et sterkt gjennomgående fokus på eierskap for urfolk til alle sider ved utviklingen av kulturuttrykk og kulturinstitusjoner, for eksempel ved å bidra til styrking av urfolks språk som en del av å sikre verdens kulturelle mangfold.

I henhold til internasjonal rett har ILO-konvensjon nr. 169 er det statenes plikt å utvikle utdannings- og kulturinstitusjoner og kulturell infrastruktur som styrker egne urfolks kultur og identitet. Det finnes enkelte kimer til statlige kulturinstitusjoner for urfolk som kan styrkes og videreutvikles gjennom kultursamarbeid. Hovedfokus skal imidlertid være urfolks egne organisasjoner i det sivile samfunn.

Regjeringen vil

• Styrke støtte til urfolks kulturmiljøer og deres egne kulturaktører der det er relevant.

• Søke samarbeid med nyskapende miljøer blant urfolksungdom.

• Bidra til økt kulturelt samarbeid mellom urfolk over landegrensene som kan redusere graden av marginalisering og ekskludering, og som vil kunne gi inspirasjon og motivasjon til økt kulturelt engasjement for de ulike urfolksgrupper.

• Fortsatt bruke samiske kulturinstitusjoner som strategiske partnere i kultursamarbeidet med urfolk.

9.5 Kultur og næring

Kultursektoren og kulturnæringene gir viktige bidrag til næringsutvikling, økonomisk vekst, sysselsetting og kulturell utvikling.

Kulturvarer og – tjenester er særegne bærere av identitet, verdier og mening som kan skape lokalt forankrede produkter, utvikle kreative talenter og inkludere lokalbefolkning i bidrag til lokal- og nasjonal økonomi. Mangel på økonomisk støtte, tilrettelegging og vanskelige bedriftsøkonomiske betingelser, ikke minst når det gjelder markedstilgang og internasjonal eksport, er noen av utfordringene sektoren står overfor i utviklingsland.

Kulturnæringer representerer en av de raskets voksende sektorer i den globale økonomien og representerer et viktig potensial for å bidra til handel, arbeidsplasser og økonomisk vekst i utviklingsland. Små investeringer i kulturnæringer kan ofte føre til positiv utvikling. For eksempel er det mange kvinner som er sysselsatt i arbeid knyttet til søm- og klesutforming. Investering i opplæring i mønsterkonstruksjon, design og sømteknikk, kan heve kvaliteten på klær i retning av moteprodukter, noe som kan bidra til økt etterspørsel og høyere inntekter. UNCTADs rapport om de kreative næringer (2010) peker også på at investering i kultursektoren ofte gir gode resultater i forhold til andre utviklingsmål som inkludering og samhold. Underpriviligerte eller marginaliserte grupper kan lett inkluderes i noen av disse næringene og dermed bidra til en mer rettferdig fordeling av ressurser.

Kulturnæringer er viktige for økonomisk vekst i utviklingsland. UNCTAD understreker imidlertid at man fortsatt har begrenset statistikk, og følgelig kunnskap, om den kreative økonomien. Flere organisasjoner arbeider med å samle mer dokumentasjon om kulturnæringene og deres betydning for utvikling og vekst.

Utviklingen i den globale økonomien viser at det er grunn til å gi kulturnæringenes betydning for utvikling økt oppmerksomhet, både med tanke på økonomisk vekst, sysselsetting og fattigdomsbekjempelse, og for å styrke kultursektoren i sør.

Regjeringen vil

• I større grad vektlegge næringsdimensjonen ved støtte til kultursektoren i sør, særlig med tanke på kvinners situasjon.

9.6 Identitet, statsbygging, nasjonsbygging

Kultur bidrar til identitetsdannelse for enkeltmennesket, for grupper og for samfunn og kan stå sentralt i utviklingslands bestrebelser på å sikre utvikling som samfunn og stater. Kultur er en viktig del av sivilsamfunnet, og spiller derfor en viktig rolle i sivilsamfunnets bidrag til samfunnsendring, i stats- og nasjonsdannelse, demokratiutvikling, fred og forsoning.

Regjeringen mener det er viktig å støtte opp om land og nasjoner som prioriterer å føre en aktiv kulturpolitikk som ledd i bestrebelsene på å styrke nasjonal identitet i forbindelse med statsbygging og nasjonsdannelse. Kultursamarbeidet med Palestina er integrert i innsatsen for palestinsk statsbygging. Regjeringen ønsker å videreføre kultursamarbeidet med Palestina, innenfor rammen av det samlede norske engasjementet.

Regjeringen vil

• I prioriterte samarbeidsland fortsatt bidra til å støtte opp om bestrebelser på å bygge opp felles identitet, i et nasjons- og statsbyggingsperspektiv, særlig gjennom støtte til utvikling av aktiv, sivilsamfunnsorientert kulturpolitikk.

Boks 9.12 Kultursamarbeidet med Palestina

Formålet med norsk støtte til den palestinske kultursektoren er å styrke palestinernes muligheter til selv å bygge og forsterke sin egen kulturelle identitet. Kultursamarbeidet inngår således i det overordnede målet for norsk utenrikspolitikk som er støtte til det palestinske statsbyggingsprosjektet. Kulturstøtten er i tråd med palestinske nasjonale planer. Kultursamarbeidet skal bidra både til institusjonsbygging og kapasitetsbygging innen det palestinske kulturdepartementet og i det sivile samfunn.

«Battir cultural landscape» har mottatt norsk støtte gjennom UNESCO. Prosjektet bidrar til bevaring av kulturlandskapet i Battir utenfor Betlehem og har medført at området nå er anerkjent som bevaringsverdig, som også bidrar til å beskytte de palestinske landsbyene i området.

Det ytes støtte til utvikling av et palestinsk kunstakademi i Ramallah i samarbeid med Kunsthøgskolen i Oslo og det gis støtte til oppbygging av et palestinsk kultursenter i Øst-Jerusalem. Norge finansierer videre et samarbeid med UNESCO og Awquaf (de religiøse myndighetene på Haram al Sharif/Tempelhøyden) om å bygge opp et senter for å restaurere islamske middelaldermanuskripter.

I perioden 2005–2013 har Norge bidratt med NOK 13,3 millioner i støtte til Det palestinske kulturfondet gjennom det palestinske kulturdepartementet. Kulturfondet ble etablert med norsk støtte med den hensikt å opprette en mekanisme for å gjennomføre det palestinske kulturdepartementets strategier. Kulturfondets hovedfunksjon er å støtte kreativitet og ytringsfrihet ved å gi bidrag til kulturinitiativ som stimulerer og fremmer palestinsk kultur både i Gaza, Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Kulturfondet har dessuten bidratt til å bedre koordineringen og samarbeidet mellom det palestinske kulturdepartementet, kulturinstitusjoner og -utøvere i Palestina. I tillegg har flere av de norsk-støttede prosjektene en direkte kopling andre palestinske departementer. Slike koplinger bidrar samlet til det overordnede, palestinske statsbyggingsprosjektet.

Foto/ opphavsrett: Rima Tadros

9.7 Land i overgangssituasjoner, post-konflikt, fred og forsoning

Land i overgangssituasjoner har ofte særlig behov for omverdenens assistanse og samarbeid. Regjeringen støtter kultursamarbeid med land som befinner seg i overgang til demokrati, med vekt på støtte til det uavhengige kulturlivet og til dialog og samarbeid mellom statlig og sivil sektor. Det uavhengige kulturlivet spiller ofte en viktig rolle i demokratiseringsprosesser, men mangler ofte ressurser. Selv små bidrag kan bidra betydelig. Støtte til kunst og kultur kan være med på å belyse andre og viktige sider av samfunnsutviklingen i de aktuelle land. Støtte til utvikling av plattformer og møteplasser der det gis muligheter å føre en kritisk dialog og en mangfoldig kulturell dialog, kan spille en viktig rolle for demokratiutviklingen.

Norge gikk tidlig inn med støtte til reform- og demokratiseringsprosessene utløst av de politiske endringene som omtales som den arabiske våren, med demokratibygging og økonomisk utvikling som hovedinnsatsområder. Kultursektoren utgjør en viktig del av sivilsamfunnets bidrag til demokratiseringen og det er derfor naturlig at kultursamarbeid inngår i Norges samlede innsats der det er relevant i Midtøsten og Nord-Afrika.

Kulturarv som oppfattes relevant for folk og lokalsamfunn kan ha en sentral rolle i utviklingen av demokratiske og åpne samfunn, samt bidra til konfliktforebygging og fredsskaping. Mange av dagens konflikter er forlengelser av historiske konflikter mellom forskjellige etniske og religiøse grupperinger. Mye av materiell kulturarv som utgjør et fremtidspotensiale for samfunn og områder rammet av konflikt, rommer også immaterielle minner og fortellinger om fortidens konflikter. Det er derfor viktig å arbeide med slike kulturminner i et freds- og forsoningsperspektiv for eksempel ved å ta vare på ulike grupperingers tilhørighet og tolkninger.

Arkivene inngår som en vesentlig del av et lands kulturarv. En norsk avdeling av Arkivarer uten grenser ble etablert i 2011. Medlemmene av foreningen samarbeider om prosjekter innen arkivfag og vern av verdens dokumentarv.

Ved etableringen av staten Sør-Sudan i juli 2011 ga Norge et riksarkiv i gave til den nye staten. Prosjektet koordineres av UNESCO, UNOPS, Riksarkivet og det sør-sudanske kulturdepartementet er blant de aktørene som bidrar.

Immateriell kulturarv kan også rammes av krig og konflikter. Ekstremistene forbød alle former for musikk i Mali, hvis musikk i flere tiår har figurert øverst på verdensmusikklistene. Den årlige musikkfestivalen, Ørkenfestivalen, var inntil 2011 et møtested for ulike etniske grupper der musikken fungerte som forening og forsoning mellom gruppene. I 2013 arbeides det for å videreføre festivalen på et trygt sted.

Regjeringen vil

• Fortsatt arbeide for at kulturens rolle i freds- og forsoningsarbeid skal styrkes der dette er hensiktsmessig.

• Styrke kultursamarbeid med land som befinner seg i overgang til demokrati, med vekt på støtte til det uavhengige kulturlivet.

• Herunder støtte utvikling av plattformer og møteplasser med relevans for demokratiutviklingen.

9.8 Toneangivende utviklingsland

Toneangivende utviklingsland, herunder de fremvoksende økonomiene, er ofte modeller, kulturelle forbilder og foretrukne samarbeidspartnere for andre utviklingsland og industrialiserte land. Mange av landene er viktige leverandører av kultur. Til tross for velutviklet kulturproduksjon har mange land fortsatt mangelfullt utviklet kulturell infrastruktur, svake institusjoner og svak beskyttelse av kulturelle rettigheter, for eksempel innen film- og musikkindustrien. Støtte til kultursektoren i disse landene er derfor fortsatt relevant. Utviklingen av kultursektoren i landene kan også ha katalytisk effekt for utviklingen i andre utviklingsland. Toneangivende lands institusjoner er ofte ønskede samarbeidspartner for institusjoner i andre utviklingsland. Støtte til sør-sørsamarbeid er derfor ofte hensiktsmessig.

Regjeringen vil

• Styrke kultursamarbeidet med toneangivende utviklingsland som kan ha katalytisk effekt for fremme av kulturelle rettigheter og utvikling.

• Bidra til å styrke samarbeid mellom kunst – og kulturinstitusjoner i toneangivende land med øvrige utviklingsland for å fremme sør-sør-samarbeid.

10 Partnere, metoder og kvalitetssikring

10.1 Innledning

Støtte til kultursektoren i utviklingsland inkluderer produksjon, infrastrukturprofesjonalisering, tilrettelegging av møteplasser, dvs. hele spekteret som muliggjør fri kulturell utfoldelse. Vern og bærekraftig forvaltning av kulturarv, materiell så vel som immateriell, inngår her. Bredden av tiltak som støttes forutsetter et bredt og variert sett av samarbeidspartnere. Uavhengig av hvem Norge samarbeider med, skal kultursamarbeidet være profesjonelt, langsiktig og lokalt forankret og ha tydelige utviklingsresultater og ringvirkninger. Samarbeidspartnerne skal reflektere mangfoldet i kultursektoren. Målsettingen med tiltakene avgjør hvilke kanaler som brukes.

Støtten kan gis direkte til lokale partnere, den kan gå gjennom regionale- eller globale nettverk/organisasjoner, gjennom nord-sør eller sør-sør-samarbeid, eller den kan gå gjennom norske kulturaktører i deres engasjement i utviklingsland.

Samarbeidspartnere kan også være enkeltkunstnere når slik støtte forventes å ha en bredere effekt i forhold til institusjoner, prosesser eller andre viktige målgrupper, kulturmiljøer, kulturinstitusjoner og nettverk hovedsakelig i det sivile samfunn som arbeider for å fremme kunstens og kulturens rammebetingelser i utviklingsland.

Offentlig finansiert bistand er kun ett av mange verktøy for å fremme utvikling. Samarbeid og strategiske partnerskap er viktige for å sikre at bistanden har en katalytisk effekt.

Ved direktestøtte skal samarbeidspartnere være i nøkkelposisjoner i det aktuelle land, de skal være troverdige representanter for kulturlivet og kulturaktører. Landspesifikke analyser er derfor nødvendig for å identifisere hvilke aktører som har størst potensial til å påvirke og å skape endring.

Formålet med en direktestøtte er å bygge kapasitet i sør slik at målgruppene i kultursektoren kan bli bedre i stand til å ta ansvar for utvikling av eget sivilt samfunn. For å kunne bidra til et friere, mer mangfoldig og profesjonelt kulturliv i utviklingsland, kreves først og fremst grundig kjennskap til forholdene i sektoren der en setter inn tiltak. Kjennskap til kunst og kultur og lokale forhold og betingelser for dette er en forutsetning for slikt samarbeid. I tillegg er kunnskap om det sivile samfunn og menneskerettighetene en forutsetning for å nå de målene som settes for kulturstøtten. Strategiske partnerskap er derfor nøkkelen til vellykkete utgangspunkt for tiltak alle på nivåer i samarbeidet. For å lykkes med dette, kreves et tett samarbeid med kulturmiljøene i utviklingsland og med normgivende organisasjoner som har påvirkningskraft til statsparter.

De norske utenriksstasjonene har en sentral rolle i samfunnsanalyser og vurdering av lokale samarbeidsparter.

Krav til gode prosjekter

Utviklingsprosjekter i kultursektoren skal ta utgangspunkt i lokale behov og etterspørsel. Gode resultater fordrer gode analyser og realitetsvurderinger før samarbeid kan settes ut i livet. Oppstartstudier, solid planlegging og vurdering av risiko er viktig for gode resultater.

Oppfølging og kontroll som rapportering og revisjon skal skje i tråd med gjeldende håndbøker, ordningsregelverk og maler for tilskuddsforvaltning med de presiseringer som gjelder for kultursamarbeid med utviklingsland. Med utgangspunkt i ordningsregelverket skal oppfølging og kontroll tilpasses den enkelte avtale og vurderes i forhold til relevans og risiko tilknyttet tiltaket. I omfattende kulturprosjekter der vurdering av bærekraft og risikofaktorer er svært viktig, innhentes det faglig rådgivning. Den bistandsfaglige rådgivningen har Norad ansvaret for. Ordningsregelverk, veiledere og standardiserte krav til søknader og rapportering er utarbeidet for kultursamarbeidet. Det er utarbeidet egne suksesskriterier for kulturarvprosjekter.

10.2 Kulturstøtte gjennom UNESCO

UNESCOs normative virksomhet på kulturområdet, som kapasitetsutvikler og som katalysator for globalt samarbeid gjør at UNESCO har stor troverdighet på statspartsnivå. Ikke minst har organisasjonen utviklet og tilgjengeliggjort en database for forskning, rammeverk og manualer som brukes i kapasitetsbygging på landnivå. UNESCOs verdensarvsenter i Paris, sekretariatene for andre relevante konvensjoner og UNESCOs regionalkontorer bistår med veiledning og kompetanse på kulturfeltet over hele verden. Assistanse til statspartene i å gjennomføre intensjonene som ligger i UNESCO-konvensjonene er en hovedoppgave. UNESCO er, både gjennom hovedkvarteret i Paris og enkelte regionalkontorer, en viktig kanal for norsk støtte til utvikling av kultursektoren i utviklingsland.

Siden 1998 har Norge inngått toårige programsamarbeidsavtaler med UNESCO om støtte til kultur i utviklingsland. Programsamarbeidsavtalene finansieres med ekstrabudsjettære midler, denne støtten kommer altså utenom det norske kjernebidraget til organisasjonen

Kulturstøtten finansiert med ekstrabudsjettære midler ble i 2010 lagt om, fra støtte til enkeltprosjekter til støtte til to fond. Det ene er Fondet som er knyttet til 2003-konvensjonen, fremme og vern av den immaterielle kulturarven, Det andre fondet som støttes er etablert under 2005-konvensjonen, det såkalte «Mangfoldsfondet» (International Fund for Cultural Diversity).

«Mangfoldsfondet» har som målsetting å fremme bærekraftig utvikling og redusere fattigdom i de utviklingsland som er parter til 2005-konvensjonen. Prosjekt som får støtte fra dette fondet skal bidra til å fremme et mangfold av kulturuttrykk og til utvikling av kulturell infrastruktur og kulturnæringer i utviklingsland. Norge har til nå vært største giver til «Mangfoldsfondet» med til sammen over 8,5 millioner kroner i 2010 og 2011. Gjennom programsamarbeidsavtalen 2012–2013 støttes Fondet for den immaterielle kulturarven med til sammen NOK 10 millioner. Midlene går til kapasitetsbygging i utviklingsland. I inneværende støtteperiode gir imidlertid ikke Norge midler til «Mangfoldsfondet», i påvente av nødvendige forbedringer i forvaltningen av fondet, både hva gjelder informasjonen om fondet og søknads- og vurderingskriteriene for støtte.

Norge skal fortløpende vurdere UNESCO som kanal for kulturstøtte ut fra relevans, effektivitet og evnen til å levere i tråd med de kriterier som er formulert i Meld. St. 33 (2011–2012) om Norge og FN.

Regjeringen vil

• Arbeide for at UNESCOs Mangfoldsfond og Fondet for den immaterielle kulturarven skal bli viktige og robuste virkemidler for utviklingslands implementering av konvensjonene.

10.3 Utviklingssamarbeid med norsk kompetanse

Norske kulturaktørers, -institusjoners og organisasjoners engasjement og kompetanse har vært avgjørende for utforming av mange gode satsninger i utviklingsland. Norge har mye kompetanse innenfor en rekke kulturfelt som er etterspurt ute. Utenriksdepartementet ønsker å fortsatt støtte opp om prosjekter som er basert på profesjonelt samarbeid med norske miljøer som er forankret i etterspørsel og basert på behov i sør.

Det er motiverende for norske aktører å dele av egen kompetanse. Samarbeid mellom norske aktører og miljøer i utviklingsland for å styrke kultursektoren i sør bidrar også med faglig utvikling til norsk kulturliv og til bevissthet og kunnskap i Norge om utviklingssamarbeidets verdi og rolle.

Det skal stilles krav til norske samarbeidsparters kunnskap om kultursektorens betingelser, samfunnsforhold og sosiokultur i samarbeidslandet når det gis støtte til samarbeidsprosjekter.

Erfaringer fra migrasjon har vært en viktig kilde til fortellinger, musikalske og andre uttrykk som i dag hører hjemme i den globale kulturarven. Menneskelige erfaringer og kunstneriske uttrykk vil ofte overskride det vi forbinder med nasjon og nasjonal kulturpolitikk. Derfor skal regjeringens internasjonale kultursatsninger i den grad det er kulturfaglig og bistandsfaglig forsvarlig, inkludere kulturelle uttrykk, kunstnere og kulturinstitusjoner som tar utgangspunkt i erfaringen som migrant. Bruk av norske miljøer som kanal for samarbeid skal gi en klar merverdi.

For kulturfeltet i Norge er det en utfordring å klare å dra nytte av erfaringer og kompetanse som finnes i ulike norske miljøer med bakgrunn fra utviklingsland. Særlig aktører i de landene som de største innvandrergruppene kommer fra bør i større grad involveres i likeverdig kultursamarbeid, der det er hensiktsmessig.

Digitalisering og økt internasjonal kontakt på kunstfeltene har ført til at kunstmiljøer stadig utvider sin faglige radius, noe som også gjenspeiler seg i de norske kulturinstitusjoner og – miljøers store interesse for kultursamarbeid med utviklingsland. Forståelse for kunstens og kulturens betingelser lokalt er avgjørende for å oppnå gode resultater i kultursamarbeid. Diasporaen i Norge har tilført viktig kunnskap og kompetanse inn i nord-sør samarbeidet, og kan gi viktige bidrag til den internasjonale kulturdialogen. Kulturfaglig kompetanse kombinert med kulturforståelse er en viktig ressurs som Regjeringen ønsker å bruke i enda større grad enn i dag.

Regjeringen vil

• Fortsatt støtte opp om profesjonelt kultursamarbeid med norske samarbeidspartnere som er forankret i etterspørsel og basert på likeverd, gjensidighet og behov i de aktuelle utviklingsland.

• Styrke samarbeidet med diasporamiljøer i Norge i kultursamarbeidet der det er relevant.

Regjeringen vil

• Styrke arbeidet med strategiske partnerskap i kultursamarbeidet på alle nivåer.

• Ha tydelige krav til nøkkelkunnskaper om sektor og kontekst hos aktører som mottar støtte til kulturprosjekter i bistanden.

10.4 Kapasitetsbygging og institusjonssamarbeid

Manglende eller svake kulturinstitusjoner preger kultursektoren i mange utviklingsland. Levende og robuste kulturinstitusjoner krever kompetanse for drift og utvikling. Kvalitetsutvikling og profesjonalisering av kunst og kultur forutsetter institusjonsutvikling, kontakt og samarbeid med omverdenen. Direktekontakt mellom kulturinstitusjoner og kulturmiljøer tilrettelegger for faglig nettverksbygging, kompetanseutvikling og faglig kvalitet. Samarbeid mellom institusjoner og miljøer kan bidra til dette gjennom langsiktige og forutsigbare samarbeidsavtaler. Målet i slikt samarbeid skal være varig kapasitet som har utsikter til å bli fulgt opp uten fortsatt støtte etter at tiltaket er gjennomført. Målsettingen er at institusjonene i sør i størst mulig grad selv skal kunne stå for planlegging og gjennomføring av enkeltprosjekter som en forutsetning for kompetanseutvikling og institusjonsbygging. Det forutsettes at samarbeidsprosjektene tar utgangspunkt i lokal etterspørsel og tilrettelegger for bred sammensetning av lokale samarbeidspartnere.

Mange norske kulturinstitusjoner er involvert i prosjektsamarbeid i utviklingsland. Ikke alle kulturmiljøene i sør er institusjoner, men heller miljøer, grupper som kan bli til institusjoner. I slikt samarbeid skal fokus være å bygge varig kapasitet i sør, noe som krever langsiktig innsats og institusjonsforankring hos den norske parten.

10.5 Kunst og kulturutdanning

Profesjonalisering av kultursektoren fordrer kompetanse- og kapasitetsbygging over tid, investering i kunstfaglige strukturer og institusjonsstyrking i utviklingsland. Kunstutdanning kan fungere som døråpner og gi internasjonal eksponering for kunstnere i utviklingsland. Utdanning bidrar til å knytte kunst og kultur i utviklingsland til den globale dialogen på feltene. Formaliserte og godkjente grader, samt høyere utdanning innenfor kunstfag, er med på å profesjonalisere kunstnere i sør. Det legger til rette for anerkjennelse og likestilling av utøvere fra utviklingsland på et høyt faglig nivå og bidrar til utjevning globalt.

Kulturutdanning på alle nivå er viktig tema innen kultursamarbeidet i tilknytning til profesjonalisering av kunstnere. Utdanning knyttet til profesjonalisering av kunst- og kultur gjelder også kapasitetsbygging innenfor kunst- og kulturforvaltning.

Regjeringen vil

• Fortsatt prioritere kapasitetsbygging, institusjonsutvikling og profesjonalisering i kultursamarbeidet med sør.

• Ha økt fokus på arbeidet med å forankre samarbeidsprosjekter i sør hva gjelder behov og innretning.

• Fortsatt arbeide for at kunstnere i utviklingsland, så vel som kunst- og kulturforvaltere, skal få del i norsk støtte til utdanning i disse landene.

10.6 Utveksling og nettverksbygging

I de senere år har man sett etableringen av en rekke regionale nettverk og organisasjoner som søker å påvirke egne myndigheter og det internasjonale samfunn for å sikre god kulturpolitikk.

Å bygge broer mellom folk er et utenrikspolitisk mål i seg selv. Utveksling gjør verden mindre, og beriker individene som får ta del i det og samfunnene de er en del av. Utveksling av kunstnere og kulturaktører mellom land gir mulighet til å oppleve og å forstå hverandres virkelighet, der egen virkelighetsforståelse blir utfordret, og til å dele kunnskap og erfaringer, og lære nye kunstneriske metoder og praksis å kjenne. Det kan bidra til å skape forståelse og endre holdninger, til gjensidig læring og utvikling. Når kulturutveksling finansieres over bistandsbudsjettet skal den ha som målsetning å styrke kultursektoren i utviklingsland.

Utveksling bidrar til å synliggjøre kulturelt mangfold og skaper bevissthet om og respekt for kulturelt mangfold som verdens felles arv. Det bidrar også til å skape nye og felles kulturelle uttrykk. Konkrete samarbeidsprosjekter, som strekker seg over tid, er den mest varige og verdifulle form for utveksling. Når kunnskap utvikles i et samarbeid, blir den nye kunnskapen et felles anliggende som knytter samarbeidspartnerne tettere sammen i en felles forståelse, en felles plattform for kommunikasjon og videre samarbeid.

Motivasjonen for å ta del i utveksling er meget stor i kulturlivet både i nord og sør. Internasjonale kunstfaglige nettverk er mange, og går på tvers av både faglige og geografiske grenser. Nettverksbygging anses som meget viktig av kunstnere og kulturaktører over hele verden, også for karrierebygging.

Utveksling mellom kunstnere, både nord-sør og sør-sør, er særlig verdifullt fordi en i disse sammenhenger samhandler om noe som er universelt menneskelig, samtidig som nye uttrykk skapes i fellesskap, til tross for ulike språk og virkeligheter. Støtten gjennom norske kulturaktører skal styrke nettverk og allianser som kan sette fart i endringsprosesser for å bedre kunstens betingelser og kunstneres livsvilkår. Solidarisk nettverksbygging på tvers av landegrensene er en viktig merverdi også for de norske aktørene.

Utveksling kan bidra til å styrke kultursektoren i sør ved å styrke kulturindustrien, bidra til næringsutvikling og bygge opp kapasitet gjennom utveksling av informasjon, erfaring og ekspertise. Konvensjonen om kulturelt mangfold oppfordrer partene til å legge til rette for utveksling og økt mobilitet for kunstnere fra utviklingsland.

Det ligger ofte en betydelig i utvekslingsgevinst også for norske institusjoner gjennom kultursamarbeidet. Utveksling skaper begeistring for, kunnskap om, samarbeid og dialog med utviklingsland og deltakerne får godt innblikk i betydningen av og effekten av utviklingssamarbeidet.

Utveksling som utviklingspolitisk metode har også begrensninger i et utviklingspolitisk perspektiv. Evalueringen av Strategien for Norges kultur- og idrettssamarbeid med land i sør pekte på at utveksling ikke i seg selv er et effektivt instrument for å styrke kultursektoren i sør. Evalueringen konkluderte med at utveksling har størst effekt når den inngår i rammen av annen virksomhet eller innenfor et langsiktig samarbeid.

Det offentlige har et ansvar for å bidra til at det kulturelle mangfoldet kan oppstå og gro på fritt grunnlag. Støtte til utveksling er én metode for dette.

Dagens reisemuligheter har skapt arenaer for utveksling, mangfoldige og ofte svært lokale kulturuttrykk. Verdensmusikkscenen gir møteplasser for utveksling og muligheter for inntektsgenerering for musikere. Videre kan den gi synlighet for musikere som ellers har begrenset nedslagsfelt. Kjennskap til baulmusikken fra Bangladesh og den algeriske chaabi’en er eksempler på dette. Dette er en del av begrunnelsen for Regjeringens støtte til norske festivaler som også fremmer «smal musikk» fra utviklingsland i utviklingspolitikken.

Utveksling forutsetter ikke alltid fysisk forflytning. Konsekvensene av den digitale revolusjonen, med fremveksten av nye sosiale medier, er at det etableres nettsamfunn av mennesker med felles interesser og holdninger, på tvers av geografiske grenser. Mennesker finner hverandre og utvikler en felles plattform for diskurs. Distribusjon av kunstneriske uttrykk har også fått nye kanaler gjennom de nye, sosiale mediene som gir nye muligheter for utveksling.

Regjeringen vil

• Fortsatt vektlegge utveksling i kultursamarbeidet med utviklingsland

• Prioritere støtte til utveksling som er en del av langsiktig nettverksbygging eller institusjonssamarbeid.

• Fortsette å legge til rette for at norske festivaler også skal være globale møteplasser som fremmer kulturelt mangfold og fremmer marginaliserte gruppers kultur som et ledd i dette.

10.7 Statlig og sivil sektor, samarbeid om utforming av kulturpolitikk

Kultursektoren kan spille en viktig rolle som endringsagent i utviklingsprosessene. Det ligger imidlertid et viktig element av samspill med statlig nivå i dette: Et mangfoldig og dynamisk sivilt samfunn gir myndigheter mulighet til å forstå, forklare og korrigere sin egen myndighetsutøvelse på sentrale områder.

Det offentlige har et ansvar for å legge til rette for samfunnets kulturliv. Kulturpolitikk er et viktig styringsverktøy. Kulturpolitikk definerer bl.a. det institusjonelle rammeverket for utvikling, vern og fremme av kunst og kultur og kulturarv.

Et viktig demokratisk prinsipp er at den rettigheten gjelder for, selv skal kunne påvirke rammebetingelsene for sitt virke. Sivilsamfunnet må ha muligheten til å delta i kulturplanprosesser og andre politiske aktiviteter som kan bedre kunstnerens trygghet og betingelser, både for eget virke og samfunnsposisjon.

Arterial Network har arbeidet aktivt for dette i den afrikanske konteksten og publiserte i 2010 en bok «Adapting the Wheel: Cultural Policies for Africa» som gir råd om hva som må vurderes i en kulturplanprosess og hvordan vurderingene bør skje, med hensyn bl.a. til forskning, deltakelse og høring. Boken brukes nå som mal og prosessmetode for utvikling av kulturplaner i de åtte arabiske land (Algerie, Egypt, Jordan, Libanon, Marokko, Palestina, Syria og Tunisia) samt Mali og Zimbabwe. Boken brukes også i opplæring av kulturledere fra en rekke andre land, og er benyttet som hovedreferanse for konsulentarbeid utført med støtte av UNESCO i land som Malawi og Mauritius.

Regjeringen vil

• Fortsatt støtte arbeidet med nettverksbygging og profesjonalisering av sivilsamfunnets interessegrupper på kulturfeltet.

• Videreføre satsningen på støtte til utforming av kulturpolitikk, som ledd i arbeidet med å fremme partnerskap og samarbeid mellom statlig og sivil sektor.

11 Økonomiske og administrative konsekvenser

Regjeringen vil komme tilbake til gjennomføring av tiltak og politikk i forbindelse med de årlige budsjettframleggene.

Tiltakene mv. som drøftes i meldingen kan gjennomføres innenfor berørte departementers gjeldende budsjettrammer.