4 Virksomheten til Det internasjonale valutafondet (IMF)

4.1 Innledning

Det internasjonale valutafondet (IMF) ble opprettet i 1945 og har i dag 188 medlemsland. IMF har som mål å fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, bidra til finansiell stabilitet, understøtte internasjonal handel, samt bidra til høy sysselsetting, bærekraftig økonomisk vekst og redusert fattigdom verden rundt. IMF har tre hovedoppgaver:

• overvåke økonomien i medlemslandene for å forebygge økonomiske ubalanser og kriser,

• gi teknisk assistanse til medlemslandene,

• gi lån til medlemsland med betalingsbalanseproblemer.

Erfaringer fra den globale finanskrisen gjør at IMF nå skal dekke et videre spekter av makroøkonomiske og finansielle spørsmål, herunder global og regional finansiell stabilitet.

¹ Inkludert land der programfasen er over. Tall for 2013 er per 31. mars.

Kilde: IMF.

IMF samarbeider med andre internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Verdens handelsorganisasjon (WTO). IMF bidrar også til G20s1 arbeid med å stabilisere og styrke verdensøkonomien.

IMF har vært viktig i arbeidet med å dempe de økonomiske skadevirkningene av den globale finanskrisen og den etterfølgende statsfinansielle krisen i Europa. I tillegg til lån, har IMF bidratt med analyser og råd basert på sin betydelige ekspertise på krisehåndtering. IMF har også generelt spilt en viktig rolle som rådgiver i forbindelse med drøftinger av tiltak mot den økonomiske krisen i Europa. Vedvarende usikkerhet om utviklingen i verdensøkonomien, og særlig situasjonen i Europa, gjorde at en rekke medlemsland ønsket å styrke IMFs utlånskapasitet. De ble derfor enige på møtet i IMFs International Monetary and Financial Comittee (IMFC) i april i fjor om å stille nye bilaterale lån til disposisjon for IMF. Hittil har 38 land sagt at de vil inngå låneavtaler på til sammen 461 mrd. dollar. Norge ga allerede i desember 2011 tilbud om lån på inntil 6 mrd. SDR2, tilsvarende om lag 9 mrd. dollar eller 53 mrd. kroner. Norge var med i den første gruppen av land som underskrev låneavtalene. Det skjedde under IMFs årsmøte i oktober i fjor.

Norge har sammen med de andre nordiske og de tre baltiske landene en felles plass i IMFs styre. Det er et tett samarbeid mellom de nordisk-baltiske landene om hvilke synspunkter valgkretsen skal fremme. Den nordisk-baltiske styreplassen går på omgang mellom landene i valgkretsen. Norge overtok styreplassen i januar 2013 for en treårsperiode. I første halvår i år representerer Sverige valgkretsen i IMFs rådgivende komité av finansministere og sentralbanksjefer, IMFC. Litauen overtar i andre halvår.

I dette kapittelet gis en omtale av IMFs virksomhet, med vekt på de siste 12–18 månedene.

4.2 IMFs utlånsvirksomhet

4.2.1 Status for utlån

I forkant av den internasjonale finanskrisen i 2008 var IMFs utlån kommet ned på et lavt nivå. Den globale finanskrisen og krisen i euroområdet førte til at utlånene ble om lag tidoblet fra våren 2008 til våren 2012, se figur 4.1. Utlån under de ordinære låneordningene, som er åpne for alle medlemsland, er blitt femtendoblet, mens utlån under de subsidierte ordningene forbeholdt lavinntektsland økte med knapt 50 pst. Samtidig økte antall land med gjeld til IMF med vel en tredel, til 88 land.

Etter flere år med sterk vekst har nå både de samlede utlånene og antall land med lån fra IMF gått litt ned. Ved utgangen av mars i år var IMFs utlån 96,4 mrd. SDR, eller om lag 847 mrd. kroner. Dette fordelte seg med 90,5 mrd. SDR på ordinære ordninger og 5,8 mrd. SDR på de spesielle ordningene for lavinntektsland. En nærmere beskrivelse av IMFs ulike låneordninger er gitt i boks 4.1.

Lån fra IMF har som regel to hovedfaser; først en programfase der utbetalingene av lånene skjer i transjer betinget av IMF-styrets godkjenning av framdriften for de økonomisk-politiske tiltakene som landet har forpliktet seg til å gjennomføre, deretter en tilbakebetalingsfase etter at selve IMF-programmet er avsluttet. Siden utgangen av april i fjor har tretten land avsluttet programfasen (og ikke inngått nye låneavtaler med IMF), mens seks nye har kommet til. To land, Bosnia og Hercegovina og Salomonøyene, inngikk nye låneavtaler kort tid etter at programfasen for de opprinnelige lånene var avsluttet. Mexico og Polen har fått forlenget sine føre-var-avtaler om lån ved behov.

Av de ordinære låneordningene er Stand-By Arrangement (SBA) hyppigst brukt. Ved utgangen av mars 2013 var syv land inne i programfasen for SBA-lån. De største beløpene knytter seg imidlertid til program med lengre løpetid under Extended Fund Facility (EFF). Seks land er i programfasen knyttet til slike lån. Blant disse er de tre eurolandene Hellas, Irland og Portugal. De seks landene med størst utestående lån fra IMF i absolutte termer er europeiske, med de tre nevnte eurolandene øverst, jf. figur 4.2.

Kilde: IMF.

Blant de subsidierte ordningene for lavinntektsland er Extended Credit Facility (ECF) mest brukt. Ved utgangen av mars 2013 hadde 25 land et slikt program, mens to land hadde lån under Standby Credit Facility (SCF) og 8 land under Rapid Credit Facility (RCF).

Det er for tiden tre land – Sudan, Somalia og Zimbabwe – som ikke har betalt tilbake forfalte lån. Restansene utgjør om lag 1,3 mrd. SDR, og fordeler seg med 1,1 mrd. SDR på ordinære lån og 0,2 mrd. SDR på låneordningene for lavinntektsland. Om lag tre firedeler av restansene skyldes manglende tilbakebetalinger fra Sudan.

4.2.2 IMF og krisen i Europa

Da den globale finanskrisen inntraff i 2008–2009, ble mange land hardt rammet. Sammen med den etterfølgende statsgjeldskrisen førte dette til at flere europeiske land måtte be om finansieringsbistand fra det internasjonale samfunnet. IMF har spilt en nøkkelrolle i arbeidet med å bistå disse landene. I tillegg til lån, har IMF bidratt med analyser og råd basert på sin betydelige ekspertise på krisehåndtering. IMF har generelt spilt en viktig rolle som rådgiver i forbindelse med drøftinger av tiltak mot den økonomiske krisen i Europa. Bistand til EU-land har skjedd i samarbeid med EU-organer.

Hele fjorten europeiske land har inngått låneprogram eller føre-var-avtaler med IMF i kjølvannet av finanskrisen. Den tiltakende statsgjeldskrisen i euroområdet gjennom 2010 og 2011 og den økte usikkerheten om den økonomiske situasjonen i enkelte euroland bidro til betydelig uro i finansmarkedene. I første halvår 2010 ble Hellas utestengt fra de internasjonale kapitalmarkedene, og landets myndigheter måtte be om kriselån fra EU og IMF for å kunne klare sine forpliktelser. I løpet av det neste året fulgte Irland og Portugal etter. I arbeidet med de økonomisk tilpasnings- og stabiliseringsprogrammene for Hellas, Irland og Portugal har IMF, Europakommisjonen og Den europeiske sentralbanken (ESB) vært sentrale. De tre institusjonene er ofte omtalt som «Troikaen». IMFs lån til de tre eurolandene utgjør bare en mindre del av redningspakkene til disse landene.

Ved utgangen av mars i år hadde åtte europeiske land enten stabiliseringsprogram eller føre-var-avtaler om lån ved behov med IMF, se tabell 4.1. Den samlede lånerammen for disse landene var 93 mrd. SDR.

I mars ble eurolandene enige om et kriselån til Kypros på opp til 10 mrd. euro. Det er lagt opp til at IMF bidrar med 1 mrd. euro av dette gjennom et program under Extended Fund Facility (EFF). Svake statsfinanser, svak økonomiske utvikling over flere år og kollaps i landets to største banker er bakgrunnen for at Kypros ba om hjelp fra det internasjonale samfunnet. IMFs stab deltok sammen med Europakommisjonen og ESB i arbeidet med å utforme et stabiliseringsprogram for landet. I tillegg til å rydde opp i banksektoren og bygge denne ned til en mer normal størrelse i forhold til egen økonomi, skal Kypros redusere offentlige utgifter, øke skattene og iverksette strukturelle reformer for å styrke konkurranseevnen. Landets nest største bank, Laiki Bank, skal avvikles. De levedyktige delene av Laikis virksomhet flyttes over til landets største bank, Bank of Cyprus, som rekapitaliseres bl.a. gjennom omgjøring av innskudd til aksjekapital. De opprinnelige aksjonærene i de to insolvente bankene taper sin kapital. Obligasjonseierne og de av bankenes innskyttere som ikke er omfattet av innskuddsgarantiordningen, må også ta betydelig tap. For å stabilisere den finansielle situasjonen i Kypros er det innført midlertidige restriksjoner på kapitalbevegelser ut av landet, både elektronisk og i form av kontanter. Innenlands er det midlertidige restriksjoner på kontantuttak og på avvikling og oppretting av ulike bankkonti og spareprodukter. Programmet for Kypros skal etter planen behandles i IMF sitt styre 15. mai.

Hellas

I mai 2010 ble Hellas det første eurolandet som inngikk avtale om et stabiliseringsprogram finansiert med lån fra IMF og EU. I løpet av 2011 ble det klart at målene for programmet ikke kunne nås innen de avtalte tidsrammene og at landet trengte ytterligere finansiering. I mars 2012 godkjente EU og IMF et nytt stabiliseringsprogram for Hellas. IMFs låneramme i det nye programmet er på 28 milliarder euro. I tillegg fikk Hellas lån på 130 milliarder euro fra de europeiske stabiliseringsordningene. Som en betingelse for låneprogrammet ble det gjennomført en nedskriving av greske statsobligasjoner eid av private. Etter nedskrivingen fikk disse obligasjonene en verdi tilsvarende rundt 25 pst. av opprinnelig verdi. Utover høsten viste det seg at tiltakene som var avtalt i stabiliseringsprogrammet ikke var tilstrekkelige til å bringe Hellas’ gjeld ned på et håndterbart nivå, og at landet ville trenge ytterligere gjeldslette. For å redusere gjeldsbyrden kjøpte greske myndigheter i desember 2012 tilbake statsobligasjoner verdt i overkant av 30 mrd. euro til om lag 1/3 av pålydende verdi. Videre gikk EU-landene med på å øke løpetiden og redusere renten på deler av lånet fra EUs kriseordninger, og tilbakeføre ESBs fortjeneste på kjøp av greske statsobligasjoner til den greske stat. Tiltakene som ble avtalt vurderes som tilstrekkelige til å bringe statsgjelden ned til 128 pst. av BNP i 2020. Eurolandene har videre tatt på seg en politisk forpliktelse til innen 2015 å bidra til gjennomføring av tiltak som vil bringe gjeldsraten ned til 124 pst. i 2020 og lavere enn 110 pst. av BNP i 2022.

Hellas har allerede strammet betydelig til i finanspolitikken, og IMF venter at primærbalansen på statsbudsjettet (balansen før rentebetalinger) kommer i pluss mot slutten av inneværende år. Det er vedtatt omfattende reformer i arbeidsmarkedet for å motvirke den sterke økningen i arbeidsledigheten, som nå er over 26 pst. Også på andre områder har Hellas store utfordringer i å få økonomien til å fungere bedre. Långiverne vil evaluere programmet på ny i løpet av andre halvår 2013.

Den første utbetalingen fra IMF under det nye programmet fant sted i januar i år. Den nordisk-baltiske valgkretsen støttet vedtaket. Utbetalingen på 3,3 mrd. euro var da blitt utsatt flere ganger fordi den politiske situasjonen i Hellas hadde ført til betydelige forsinkelser i gjennomføringen av de avtalte økonomisk-politiske tiltakene. EU-institusjonene utbetalte 34,3 mrd. euro i midten av desember 2012, og har hatt to utbetalinger på i overkant av 8 mrd. euro hittil i inneværende år.

Portugal

I mai 2011 ble det enighet om en finansieringspakke for Portugal på 78 mrd. euro over tre år. IMFs bidrag er 26 mrd. euro, mens eurolandene bidrar med 52 mrd. euro. Målene for låneprogrammet er å legge grunnlaget for bærekraftige statsfinanser, styrke vekst- og konkurranseevnen til økonomien gjennom strukturreformer og sikre finansiell stabilitet.

Så langt har programmet i hovedsak fulgt planen. Statsfinansene er vesentlig bedret, og underskuddet på primærbalansen ventes å bli nær null i år. En rekke reformer er gjennomført, og konkurranseevnen er bedret. Underskuddet på driftsbalansen overfor utlandet er nesten eliminert. Større vridning mot eksport og høyere arbeidsledighet enn ventet har imidlertid bidratt til lavere skatteinngang enn anslått. Samtidig er vekstutsiktene blitt svekket som følge av den svake utviklingen hos handelspartnerne. Dette vil påvirke utviklingen i offentlig sektors budsjettunderskudd negativt, og målsetningene i programmet er justert. Underskuddet ventes å bli om lag 4½ pst. av BNP i år. Offentlig gjeld som andel av BNP ventes å nå toppen neste år.

Til tross for framgangen gjenstår mange utfordringer for Portugal. For inneværende år ventes ytterligere nedgang i BNP og oppgang i arbeidsledigheten. Arbeidsledigheten ligger nå på over 17 pst. Det er også nødvendig med nye tiltak for å nå budsjettmålet. Samtidig må reformarbeidet videreføres for å øke vekstevnen ytterligere. Tilliten til portugisisk økonomi er likevel bedret. I januar i år kunne Portugal for første gang siden IMF-programmet ble etablert ta opp statslån i markedet.

IMF har godkjent sju utbetalinger under programmet, senest en utbetaling på 839 millioner euro i januar i år.

Irland

Irland inngikk i desember 2010 avtale med IMF om et treårig stabiliseringsprogram. Lånet var del av en samlet finansieringspakke på 85 mrd. euro over tre år, der IMFs bidrag er 22,5 mrd. euro. De europeiske stabiliseringsordningene og enkelte EU-land bidro med til sammen 45 mrd. euro. I tillegg kom 17,5 mrd. euro fra Irlands eget reservefond. Målene for programmet er å gjenskape et bærekraftig banksystem gjennom en omfattende nedbygging og restrukturering, få statsfinansene tilbake i et opprettholdbart spor og skape ny vekst i irsk økonomi.

Gjennomføringen av programmet har så langt gått etter planen. Offentlig forvaltnings underskudd har vært godt innenfor målsetningene både i 2011 og 2012. I 2012 forventer IMF at underskuddet kommer under 8 pst. av BNP. Målet er å bringe det ned til 3 pst. av BNP i 2015. Etter tre år med nedgang var det en viss vekst i BNP i både 2011 og 2012, understøttet av utviklingen i utenrikshandelen. Irland har nå overskudd på driftsbalansen overfor utlandet. Mye av den planlagte nedbyggingen og restruktureringen av banksektoren er gjennomført. Tilliten til irsk økonomi er styrket, og den irske staten har på nytt kunnet ta opp lån i markedet. Finansieringssituasjonen for staten er også bedret som følge av at noen relativt dyre og kortsiktige lån (såkalte promissory notes) som ble benyttet i forbindelse med restruktureringen av bankene, er erstattet av mer langsiktig finansiering til gunstigere vilkår. I tillegg er løpetiden på lånene fra EUs kriseordninger forlenget. Samtidig er det fortsatt stort behov for å rydde opp i svake lån i bankenes balanser og styrke bankenes evne til å yte lån. Arbeidsledigheten som nå er på i overkant av 14 pst., ventes å forbli høy de nærmeste årene.

4.2.3 Styrking av utlånskapasiteten

Våren 2009 ble det internasjonal enighet om å tredoble IMFs utlånskapasitet slik at institusjonen skulle kunne møte det økte behovet for utlån som ville følge av finanskrisen. I første omgang ble det inngått en rekke bilaterale avtaler med medlemsland om lån til IMF, herunder med Norge. Så ble IMFs multilaterale innlånsordning, New Arrangement to Borrow (NAB), forbedret og utvidet. NAB er en frivillig ordning som gir IMF tilgang til ekstra lånemidler fra de best stilte medlemslandene, deriblant Norge. Den nye, utvidede NAB-ordningen trådte i kraft i mars i 2011.

Som et siste element vedtok det høyeste organet i IMF, Guvernørrådet, i desember 2010 en samlet pakke for reform av styresammensetning, kvoter og stemmerett, der IMFs finansielle ressurser styrkes gjennom en dobling av kvotene, jf. avsnitt 4.3.1. Den utvidede NAB-ordningen skal skaleres ned med om lag like mye som kvotene økes når styre- og kvotereformen trer i kraft. Dette er i tråd med det prinsipielle synet at IMF skal være kvotebasert, og at kvotene skal være viktigste finansieringskilde.

Vedvarende usikkerhet om utviklingen i verdensøkonomien, og særlig situasjonen i Europa, gjorde at lederne i euroområdet i desember 2011 tok initiativ til å styrke IMFs utlånskapasitet ytterligere. På møtet i IMFs International Monetary and Financial Comittee (IMFC) i april i fjor ble en rekke medlemsland enige om å stille nye bilaterale lån på mer enn 430 mrd. amerikanske dollar til disposisjon for IMF. Senere tilsagn har økt beløpet til 461 mrd. dollar, fordelt på 38 land. Norge ga allerede i desember 2011 tilbud om nye lån på inntil 6 mrd. SDR, tilsvarende om lag 9 mrd. dollar eller 53 mrd. kroner. Tilbudet ble gitt med forbehold om Stortingets samtykke. Slikt samtykke ble gitt i forbindelse med behandlingen av Prop. 114 S (2011–2012), jf. Innst 389 S (2011–2012). Norge var i den første gruppen av land som inngikk avtaler om disse bilaterale lånene. Det skjedde i forbindelse med IMFs årsmøte i oktober i fjor. Til nå er 25 nye bilaterale låneavtaler godkjent i IMFs styre, og per 15. april var alle formaliteter på plass for 18 av avtalene. Disse beløper seg til i alt 349 mrd. dollar. IMF skal bare trekke på disse lånene dersom andre tilgjengelige reserver faller under en kritisk grense. Det har til nå ikke skjedd. Tilgjengelige kvote- og NAB-midler er fortsatt betydelige.

4.2.4 Gjennomgang av lånevilkårene

Når et land kommer i en situasjon der det må be om finansiell hjelp fra det internasjonale samfunnet, er det viktig at de ubalansene som førte landet ut i uføret, rettes opp. Dette er nødvendig for å få landets økonomiske utvikling inn i et bedre spor, skape nytt politisk og økonomisk handlingsrom, samt sikre at landet igjen får tilgang til finansiering i de internasjonale kapitalmarkedene. Slik omstilling er også viktig for at landet skal kunne betale tilbake kriselånene. IMF baserer sin utlånsvirksomhet på at lånemidlene skal komme tilbake og bli disponible for nye utlån. Under de fleste av IMFs låneordninger må derfor IMF og låntakende lands myndigheter utarbeide et stabiliseringsprogram, der låntaker forplikter seg til å gjennomføre ulike økonomisk-politiske tiltak for å rette opp situasjonen. For at styret i IMF skal godkjenne utbetalingene, må kriselandet følge opp disse tiltakene. Programmet er således en vesentlig del av vilkårene, eller kondisjonaliteten, knyttet til lånet.

I 2009 forenklet IMF retningslinjene for hvilke vilkår som kan inngå i stabiliseringsprogrammene. Krav om strukturendringer skal begrenses til tiltak som er kritisk nødvendige for å gjennomføre programmet, og de skal i hovedsak kun omfatte IMFs kjerneområder, som makroøkonomi, finansmarkeder og statsfinanser. Landet skal også ha større frihet enn tidligere til å velge hvordan de vil oppnå målsetningene som er spesifisert i programmet. Det legges videre større vekt enn tidligere på at programlandene har sosiale sikkerhetsnett som kan dempe virkningen av den økonomiske krisen for svake grupper. Norge har støttet disse endringene. Etter Regjeringens syn er nasjonalt eierskap til reformprogrammet, avgrensing og målretting av reformene, samt skjerming av det sosiale sikkerhetsnettet viktige elementer for å lykkes med et IMF-program og for å skape ny, bærekraftig økonomisk vekst.

Etter endringene i låneordningene fra 2009 kan IMF også gi støtte til land der det ikke er nødvendig eller mulig med et fullstendig stabiliseringsprogram. Dette kan gjøres gjennom føre-var ordningene Flexible Credit Line (FCL) og Precautionary and Liquidity Line (PLL), eller gjennom ordningene som skal ivareta akutte betalingsbalanseproblemer, Rapid Financing Instrument (RFI) og Rapid Credit Facility (RCF), jf. boks 4.1. Under disse ordningene må landet enten oppfylle bestemte kriterier før de får lån fra IMF, eller de blir stilt overfor en blanding av kvalifiseringskriterier og krav til tiltak.

IMF vurderer regelmessig retningslinjene for lånevilkårene. Siste gjennomgang ble fullført i september 2012. Da vurderte man også hvordan lånevilkårene har påvirket utformingen av stabiliseringsprogrammene som ble inngått fra 2002 til september 2011. Hovedkonklusjonene er at lånevilkårene har blitt forenklet og bedre tilpasset behovene i det enkelte land. Samtidig er det større grad av samsvar i vilkårene mellom land, og de er mer konsentrert om IMFs kjerneområder.

IMF har også blitt flinkere til å justere programmene ved endringer i de økonomiske rammevilkårene. Dette har bidratt til bedre måloppnåelse og bedre skjerming av de sosiale sikkerhetsnettene. IMFs styre konkluderte under sin behandling i september i fjor med at retningslinjene for lånevilkårene er tilfredsstillende. Samtidig pekte styret på enkelte mulige forbedringer som også kan være relevante for programmene som er inngått etter utgangen av evalueringsperioden.

Norge og den nordisk-baltiske valgkretsen mener det er positivt at tiltakene som spesifiseres i programmene i større grad enn tidligere er innenfor IMFs kjerneområder og bedre tilpasset hvert enkelt land. Det er likevel viktig å sikre at den positive utviklingen fortsetter, og det må arbeides videre med å forbedre utformingen av lånevilkårene.

Det er viktig fortsatt å vektlegge at reformforslagene som inngår i et stabiliseringsprogram, skal være nødvendige for å oppnå de makroøkonomiske målsetningene i programmet. Samtidig må programmene tilpasses forholdene i de enkelte landene og balanseres mot målsetningen om at alle land skal behandles på en likeverdig måte. Målsetningene i programmene må dessuten være realistiske. Særlig for lavinntektslandene er det viktig at IMF vurderer om landet har kapasitet til å sette tiltakene ut i livet.

4.3 Styresett og kvotereform

4.3.1 Status for 2010-reformen

Reformen av styresett, kvoter og stemmerett som ble vedtatt av IMFs styre i 2010, har ennå ikke trådt i kraft. Den delen av vedtaket som omhandler endringer i sammensetningen av IMFs styre, og som krever statuttendringer, er foreløpig ikke ratifisert av en tilstrekkelig stor andel av medlemslandene. Statuttendringer må ratifiseres av minst 3/5 av medlemslandene, som samlet har minst 85 pst. av stemmene. Norge har sluttet seg til endringene i statuttene og kvoteendringene på bakgrunn av Stortingets samtykke, jf. Prop. 142 S (2010–2011) og Innst. 40 S (2011–2012). Ved utgangen av april hadde 149 medlemsland med til sammen 77,4 pst. av stemmene ratifisert statuttendringene. USA, som med dagens regelverk har en stemmevekt på 16,75 pst. og dermed utgjør et blokkerende mindretall, var ikke blant disse. Det er uklart når den amerikanske kongressen vil behandle saken. Endringene i IMFs kvoteressurser og i kvote- og stemmeandelene har blitt ratifisert av tilstrekkelig mange medlemsland – det vil si med til sammen minst 70 pst. av stemmene – men vil ikke tre i kraft før statuttendringene om styresammensetning også er ratifisert.

Når reformen trer i kraft dobles IMFs kvoteressurser fra om lag 238 mrd. SDR til om lag 477 mrd. SDR. Samtidig blir kvote- og stemmeandelen for tradisjonelle industriland noe lavere og andelen for framvoksende økonomier og utviklingsland noe høyere. For Norge vil stemmevekten forbli på 0,78 pst. når reformen er iverksatt. Stemmevekten til den nordisk-baltiske valgkretsen vil gå ned fra 3,4 pst. til 3,3 pst.

Styrevedtaket fra 2010 innebærer også politisk enighet om at de tradisjonelle industrilandene i Europa skal ha to styremedlemmer færre enn i dag. Intensjonen er at representanter fra framvoksende økonomier og utviklingsland skal overta disse styreplassene. I denne brede gruppen av land inngår også land i Øst- og Sentral-Europa, som Polen, Tyrkia og de baltiske landene.

Fra og med styrevalget høsten 2012 gikk Nederland og Belgia, som tidligere hadde hver sin styreplass, sammen i en valgkrets der de deler på styreplassen. De landene i de tidligere nederlandsk- og belgiskledete valgkretsene som ikke ble med i den sammenslåtte valgkretsen, gikk sammen om å danne en ny sentral- og østeuropeisk valgkrets. Styreplassen i denne valgkretsen deles mellom Østerrike, Tyrkia, Ungarn og Tsjekkia på en slik måte at Østerrike har styremedlemmet i 2012–2014. Deretter går den på omgang mellom Tyrkia, Ungarn og Tsjekkia, som alle tilhører gruppen av framvoksende økonomier. Etter 2014 innebærer dermed disse endringene en reduksjon i antall styreplasser til vesteuropeiske land med én. Vår valgkrets bidrar til å redusere antall styreplasser til tradisjonelle industriland med 0,14 styreplasser, siden også de baltiske landene nå er med i valgkretsens rotasjonsskjema om styreplassen.

Sveits og Polen har inngått en intensjonsavtale om å dele på å representere sin valgkrets i styret når 2010-reformen av styresettet iverksettes. Denne endringen vil gi et bidrag på en halv styrerepresentant, siden Sveits hittil har hatt fast plass i styret. Til sammen innebærer disse endringene at antall styreplasser til vesteuropeiske land reduseres med 1,64 med virkning fra første styrevalg etter at 2010-reformen trer i kraft.

Det er fortsatt uavklart hvordan den øvrige reduksjonen på 0,36 styreplasser skal skje. Signaler fra land utenfor Europa, deriblant USA, tyder på at de ikke vil akseptere en løsning som innebærer mindre reduksjon enn de avtalte to styreplassene.

4.3.2 Reform av kvoteformelen og ny kvotetildeling

Som et ledd i 2010-reformen var det også enighet om at kvoteformelen – dvs. metoden for å beregne det enkelte lands teoretiske kvote – skulle vurderes på nytt innen januar 2013. De teoretiske kvotene er et viktig utgangspunkt for fordeling av nye kvoter.

Kvoter er et sentralt begrep i IMF. Kvotene er med å bestemme medlemslandenes stemmevekt og deres bidrag til finansieringen av institusjonens utlån. Kvotene danner også basis for hvor mye det enkelte land kan låne av IMF. Målet er at kvoteformelen skal gjenspeile medlemslandenes posisjon i verdensøkonomien på en måte som er tilpasset IMFs mandat.

Gjeldende kvoteformel ble vedtatt i 2008. Hvert lands kvote beregnes som et veid gjennomsnitt av fire størrelser: landets produksjon (BNP), landets deltakelse i internasjonal handel (åpenhet), variasjonen i landets betalingsbalanse og landets valutareserver. Omregningen av BNP i de ulike medlemslandene til et felles mål gjøres med 60 pst. vekt på kursene i valutamarkedet og 40 pst. vekt på kjøpekraftspariteter (PPP). Måling ved hjelp av kjøpekraftspariteter øker vekten til land som har et lavt innenlandsk prisnivå. I tillegg brukes en kompresjonsfaktor som reduserer forskjellene i beregnet kvote, men uten at rekkefølgen blir endret. Dette favoriserer små økonomier, dvs. små og/eller fattige land.

Datagrunnlaget for beregning av kvotene oppdateres regelmessig. Den siste oppdateringen ble foretatt sommeren 2012, med beregninger basert på 2010-tall. Neste revisjon kommer sommeren 2013, når data for 2011 blir tilgjengelige. Tabell 4.2 viser utviklingen i fordelingen av beregnede kvoter for ulike land og grupper av land ved bruk av dagens formel. Den siste datarevisjonen bekrefter utviklingen vi har sett gjennom de siste årene, der framvoksende økonomier og utviklingsland øker sine andeler, mens andelene for de tradisjonelle industrilandene går ned. Kina, India og Brasil er blant de landene som har hatt sterkest vekst, mens vi finner den største nedgangen blant de store industrilandene.

IMFs styre begynte arbeidet med å vurdere endringer i kvoteformelen i mars 2012. Styret var fra begynnelsen av enig om å holde på prinsippene som lå bak den forrige formelrevisjonen i 2008. Kvoteformelen skal ifølge 2008-prinsippene være enkel, den skal ivareta den flerdimensjonale rollen som kvotene har, den skal være akseptabel for medlemslandene, og den skal være basert på lett tilgjengelige data av god kvalitet. Det er videre enighet om at formelen skal lede til en fordeling av kvoter som reflekterer medlemslandenes relative posisjon i den globale økonomien.

Diskusjonene av eventuelle endringer i kvoteformelen ble ført i IMFs styre og i IMFC. Alle medlemslandene er representert i disse gruppene, enten individuelt eller gjennom sin valgkrets. Da den selvpålagte fristen for enighet gikk ut i januar i år, var man ikke i kommet mål. Styret konkluderte likevel den 30. januar med at man har lyktes med å identifisere nøkkelelementer som kan danne grunnlag for en ny formel. Konkrete endringer i formelen skal nå ses i sammenheng med den 15. kvoterevisjonen, som etter planen skal være fullført innen januar 2014.

Vår valgkrets er opptatt av at kvotefordelingen skal reflektere IMFs mandat og medlemslandenes posisjon i verdensøkonomien. Den bør ikke være motivert av et ønske om å favorisere enkelte land eller grupper av land. Derfor bør den faktiske kvotetildelingen i størst mulig grad basere seg på prinsippene man er blitt enig om gjennom kvoteformelen.

Norge og den nordisk-baltiske valgkretsen støtter en overføring av stemmevekt fra overrepresenterte til underrepresenterte land, basert på objektive økonomiske og finansielle kriterier slik de gjenspeiles i kvoteformelen. Det vil innebære en ytterligere overføring av stemmevekt til utviklingsland og framvoksende økonomier i takt med at deres posisjon i verdensøkonomien styrkes. Også bruk av gjeldende kvoteformel vil gi en slik overføring, jf. tabell 4.2.

Da IMF ble opprettet var tanken at institusjonen skal arbeide for å styrke det økonomiske og finansielle samarbeidet og åpenheten mellom land for derigjennom å bidra til økonomisk vekst og velstand. Rollen med å bistå med kriselån ved betalingsbalanseproblemer er også viktig i denne sammenhengen. Deltakelse i det internasjonal økonomiske samkvemmet, sårbarhet for økonomiske sjokk utenfra og evne og vilje til å bidra finansielt til IMF er derfor relevant for kvotefordelingen. Følgelig bør økonomisk åpenhet etter valgkretsens vurdering fortsatt ha en betydelig vekt i kvoteformelen. Valgkretsen er også opptatt av å forsvare små lands innflytelse, noe som tilsier å beholde både kompresjonsfaktoren, som reduserer forskjellene i beregnet kvote mellom små og store land, og åpenhet i formelen.

En årsak til at medlemslandene ikke lyktes med å komme til enighet om ny kvoteformel innen fristen 30. januar er ulikt syn på hvor stor betydning BNP skal ha i formelen. Enkelte G20-land har gått i bresjen for å øke denne variabelens betydning. Stor vekt på BNP favoriserer store land på bekostning av både små industriland og mindre, framvoksende økonomier og utviklingsland. Den nordisk-baltiske valgkretsen er enig i at BNP fortsatt bør ha størst vekt, men mener at denne variabelens vekt ikke bør øke vesentlig i forhold til åpenhet. Videre mener valgkretsen at innslaget av kjøpekraftspariteter som omregningsmetode til felles valuta er uheldig. BNP til kjøpekraftspariteter gir en indikasjon på fordelingen av den økonomiske aktiviteten, men sier ikke noe om landenes evne til å bidra finansielt eller deres behov for bistand ved en krise. Betalingsbalanselån må gis i en konvertibel valuta til markedskurs.

Valgkretsen vil arbeide for at den videre prosessen med å utforme en ny formel og kvotefordeling er godt forankret i IMFs styre og i ministerkomiteen IMFC. Dette gir mindre medlemsland en bedre mulighet til å ivareta sine interesser enn om diskusjonene føres i fora der mange land ikke er representert, som for eksempel G20.

4.4 IMFs overvåkningsvirksomhet

IMF driver omfattende overvåking av den økonomiske utviklingen, både globalt og i de enkelte medlemsland. Overvåkingsvirksomheten er betydelig styrket etter finanskrisen, og mange av de svakhetene som ble påpekt i rapporten fra det uavhengige evalueringskontoret (Independent Evaluation Office, IEO) i februar 2011 om IMFs overvåking i årene 2004–2007, er rettet opp.

I 2012 ble overvåkingsvirksomheten ytterligere styrket ved at IMFs styre i juli besluttet en samordnet overvåking («Integrated Surveillance Decision») og i september vedtok en strategi for finansiell overvåking («Financial Surveillance Strategy»).

Beslutningen om samordnet overvåking klargjør det juridiske grunnlaget for IMFs utvidede overvåking og fastlegger hvordan IMF kan gjennomføre overvåkning og konsultasjoner med grupper av land (multilateral overvåkning). Ifølge IMFs statutter skal overvåkingen særlig ta for seg hvert enkelt medlemslands valutakurspolitikk. Beslutningen innebærer en formalisering av at overvåkningen skal ha et videre perspektiv og inkludere økonomisk og finansiell stabilitet både i det enkelte medlemsland og på verdensbasis. I artikkel IV-rapportene, om utviklingen i de enkelte medlemslandene, skal IMF nå også vurdere mulige virkninger på andre land av det enkelte lands økonomiske politikk. Den nordisk-baltiske valgkretsen støttet beslutningen og legger vekt på at den må følges opp i praksis. Valgkretsen mener også at det juridiske grunnlaget for IMFs overvåking på lengre sikt bør styrkes gjennom en endring av IMFs statutter.

Som ledd i denne utvidede overvåkningen utarbeidet IMF i april i år en regional rapport om det økonomiske samspillet mellom de fire største nordiske landene, jf. avsnitt 4.6.3. Det er første gang IMF har laget en slik regional rapport.

Strategien for finansiell overvåking har som mål å styrke IMFs risikovurderinger og anbefalinger om den finansielle sektor i hvert enkelt medlemsland og vurderingene av ringvirkninger i de globale finansmarkedene. Medlemslandene har gitt IMF et bredt mandat for å fremme global finansiell stabilitet og utviklingen av en politikk for makrotilsyn. Nordisk-baltisk valgkrets støtter at IMF har en aktiv rolle på dette feltet.

IMFs analyser og anbefalinger i tilknytning til overvåkingsvirksomheten offentliggjøres i regelmessige publikasjoner. Fra 2012 publiseres hovedkonklusjonene og anbefalingene fra de øvrige publikasjonene i Managing Director’s Global Policy Agenda. Denne publikasjonen er et viktig grunnlag for diskusjonene på IMFs ministermøter (IMFC), som holdes vår og høst. I 2012 publiserte IMF for første gang også External Stability Report, som inneholder en bred analyse av den utenriksøkonomiske balansen i de 28 største medlemslandene, samt euroområdet. IMF rapporterer også regelmessig om utviklingen i de enkelte medlemslandene (artikkel IV-rapporter). For de landene som tillater det, deriblant Norge, publiseres artikkel IV-rapporten og en oppsummering av konklusjonene fra styrebehandlingen.

IMF bidrar med teknisk arbeid, analyser og vurderinger i forbindelse med G20s arbeid for en stabil og velfungerende global økonomi, bl.a. gjennom utviklingen av en såkalt «Mutual Assessment Process» (MAP), som ble startet høsten 2009. MAP skal utvikle felles mål for verdensøkonomien og gjennomgå og samordne G20-landenes økonomiske politikk. IMF bidrar med analyser og bakgrunnsmateriale. Materialet er tilgjengelig på IMFs hjemmeside. Bidrag til G20 er i utgangspunktet ikke en del av IMFs virksomhet, men kan likevel sies å være i tråd med IMFs mandat siden arbeidet bidrar til å styrke overvåkingen av systemviktige land. Norge og den nordisk-baltiske valgkretsen har derfor støttet at IMF bidrar i dette arbeidet.

4.5 IMF og lavinntektsland

I IMFs statutter deles ikke medlemslandene inn etter nivået på økonomisk utvikling. Lenge hadde organisasjonen heller ingen ordninger spesielt rettet inn mot enkelte grupper av land. Det ble argumentert med at langsiktig utviklingsbistand først og fremst var Verdensbankens mandat. Først fra 1975 begynte IMF å klassifisere land i den hensikt å gi de medlemslandene som var økonomisk dårligst stilt – lavinntektslandene – ekstra støtte. Klassifiseringen er basert på tre forhold: Brutto nasjonalinntekt (BNI) per capita, statens tilgang til finansiering i markedene og en subjektiv vurdering av kortsiktige sårbarheter i økonomien. BNI er også inntektskriteriet for bistand under IDA (International Development Association), som er den delen av Verdensbanken som gir subsidierte lån og tilskudd til de fattigste landene. 72 av IMFs 188 medlemmer regnes i dag som lavinntektsland.

4.5.1 Kort om den økonomiske utviklingen i lavinntektsland

De siste tiårene har den økonomiske veksten i utviklingslandene vært høyere enn i de tradisjonelle industrilandene. Målt som BNP per innbygger har dette vært tilfellet siden årtusenskiftet. I de fattigste utviklingslandene – lavinntektslandene – tok den gjennomsnittlige årlige veksten i BNP per innbygger seg opp fra under 1 pst. på 1980- og 1990-tallet til om lag 2½ pst. i perioden 2000–2007 og nær 3 pst. i perioden 2008–2011. Det sistnevnte er særlig bemerkelsesverdig. Årene 2008–2011 faller sammen med den globale finanskrisen og nær nullvekst i de tradisjonelle industrilandene i gjennomsnitt. At ringvirkningene av finanskrisen ble mindre og mer kortvarige i lavinntektslandene må blant annet ses i sammenheng med at de er mindre integrert i det globale finansielle systemet, og at de i stor grad handler med framvoksende økonomier som også har blitt mindre berørt av krisen.

Den økonomiske veksten i utviklingslandene var noe svakere i fjor, men ser nå ut til å ha tatt seg opp igjen. For 2013 anslår IMF for eksempel en vekst i BNP i landene i Afrika sør for Sahara på 5,6 pst. i gjennomsnitt. For de aller fattigste blant disse (Etiopia, Kenya, Tanzania, Uganda, Kongo og Mosambik) anslås veksten til 6,9 pst.

I World Economic Outlook som IMF la fram i april i år, gis en bred drøfting av hvorvidt den positive utviklingen i lavinntektsland vil vare ved. Tidligere har man sett at lavinntektsland har hatt en svært positiv økonomisk utvikling (såkalt «takeoff») over en viss periode, for så å falle tilbake. Dette var særlig tydelig i perioden 1950 til 1970. IMF konkluderer med framtidsutsiktene denne gangen er bedre. Den oppløftende utviklingen i mange land har denne gangen ikke medført oppbygging av makroøkonomiske ubalanser. Landene har dessuten i større grad gjennomført produktivitetsfremmende reformer og styrket det institusjonelle rammeverket. Samtidig er den økonomisk veksten nå i mange land forbundet med en jevnere inntektsfordeling enn tidligere. Bredere grupper får således ta del i den økonomiske veksten.

Likevel står mange land foran store utfordringer. Veksten er blitt trukket ned av den lave veksten i Europa, og sårbarheten for utviklingen i resten av verden vil øke etter hvert som de blir tettere integrert i det globale finansielle systemet. I enkelte land kan kredittvekst som følge av sterk kapitalinngang allerede ha lagt grunnlaget for ubalanser, og i mange av landene er budsjettunderskuddene og den offentlige gjelden nå på et høyere nivå enn før finanskrisen. I tillegg er mange lavinntektsland fremdeles svært avhengig av prisutviklingen på noen få råvarer som har hatt en tendens til å svinge mye. IMF har spesielt pekt på usikkerheten knyttet til den økonomiske utviklingen i Kina, som i den senere tid også er blitt en viktig investor i en del lavinntektsland. Det er likevel fortsatt et stort gap å lukke opp til de tradisjonelle industrilandenes velstandsnivå. I 2012 sto de tradisjonelle industrilandene for halvparten av verdiskapingen i verden, målt ved kjøpekraftsjustert BNP, hvorav syv land alene stod for 38 pst. Utviklingsland i Asia og Latin-Amerika samt Karibien sto for hhv. 26 pst. og 8½ pst., mens kun 2½ pst. gjaldt regionen Afrika sør for Sahara.

4.5.2 IMFs virksomhet i lavinntektsland

IMF er ingen bistandsorganisasjon. Men gjennom analyser og råd kan IMF bidra til å bedre den makroøkonomiske situasjonen også for de dårligst stilte landene i verden. Samtidig har lavinntekslandene tilgang til kriselån fra IMF ved betalingsbalanseproblemer. Arbeidet i IMF er således et viktig supplement til ordinær utviklingsbistand. Og mange internasjonale donorer legger vekt på IMFs makroøkonomiske analyser i sitt arbeid overfor mottakerland.

Fra norsk side er vi opptatt av at IMF skal være en god støttespiller for de enkelte landene i deres utvikling av en sunn makroøkonomisk politikk. Samtidig er det viktig at også de fattigste landene får handlingsrom til å utforme en egen økonomisk politikk som tar hensyn til landspesifikke forhold, og som landene har eierskap til. Derfor har Norge arbeidet for at vilkårene som settes ved utlån, skal begrenses til forhold som er avgjørende for at målene for låneprogrammet nås. Norske myndigheter har bidratt til utvikling av gode låneordninger for lavinntektslandene, både ved å engasjere seg i utformingen av ordningene og ved å bidra med finansiering. I tillegg har Norge jobbet aktivt for å styrke lavinntektslandenes representasjon i IMFs styrende organer.

Svake institusjoner og mangelfullt rammeverk for makroøkonomisk styring har vært en hemsko for den økonomiske utviklingen i mange lavinntektsland. Derfor er teknisk assistanse, den tredje «pilaren» i IMFs kjerneoppgaver, spesielt nyttig for denne gruppen av land. Hjelp til utforming av penge- og finanspolitikk, utvikling av gode institusjoner og utforming av finanslovgivning er eksempler på slik assistanse. IMFs økonomiske rådgiving og overvåking er også viktig. Som andre IMF-medlemmer får lavinntektsland råd om den økonomiske politikken i forbindelse med jevnlige gjennomganger av den økonomiske situasjonen (artikkel IV-konsultasjoner). Disse gjennomgangene trekker både på faglige studier og på erfaringer fra andre land. På grunn av sterke samspillseffekter vil IMFs overvåking av global finansiell stabilitet få økende betydning for lavinntektsland etter hvert som de blir mer integrert i verdensøkonomien. Tilsvarende blir det også viktigere for resten av verden at IMF følger med på utviklingen i lavinntektsland.

Lavinntektslandene kan få lån under IMFs generelle låneordninger, men det finnes i tillegg spesielle låneordninger for lavinntektslandene som er mer gunstig å bruke. IMFs spesielle låneordninger for lavinntektsland (Poverty Reduction and Growth Trust (PRGT)) skiller seg fra de øvrige ved at de utelukkende finansieres av frivillige bidrag fra de best stilte medlemslandene og inneholder et gaveelement i form av lavere rente enn markedsrenten. Renten har normalt vært lavere enn 1 pst. Siden 2009 har renten på midlertidig basis vært satt til null. I fjor ble det vedtatt å forlenge dette rentenivået fram til utgangen av 2014. Gjennom valgkretsen stemte Norge for forlengelsen, men påpekte samtidig at det er viktig å holde på prinsippet om at nullrente bare skal være midlertidig. På lengre sikt er det fare for at vedvarende nullrente vil kunne undergrave bærekraften i låneordningene. I tillegg er det opprinnelige formålet med nullrenten, som var å minske effektene av den globale finansielle krisen, vesentlig mindre relevant nå enn for tre år siden. En må også ta hensyn til at kostnaden for bidragsyterne ved å subsidiere en nullrente avhenger av renten i de internasjonale lånemarkedene. Denne er for tiden lav. Subsidieelementet vil øke dersom nullrente videreføres også i en situasjon der markedsrentene kommer opp på mer normale nivåer.

Fra norsk side legger vi vekt på at IMF i arbeidet overfor lavinntekstlandene ikke overskrider sitt generelle finansieringsmandat, som er å gi medlemsland kortsiktige lån for å korrigere midlertidige underskudd på betalingsbalansen. IMF er en sektorinstitusjon for makroøkonomiske spørsmål, ikke en utviklingsinstitusjon. Utviklingspolitiske oppgaver bør først og fremst ivaretas av organisasjoner som er bygd opp med dette formålet for øyet, som Verdensbanken og FN.

4.5.3 Nye styrevedtak som berører lavinntektsland

Justeringer i de spesielle låneordningene for lavinntektsland

Tilgangen til og utformingen av de spesielle låneordningene for lavinntektsland (PRGT-lån) ble gjennomgått i IMFs styre i vår. I lys av de relativt omfattende endringene som fant sted i 2009, se Finansmarknadsmeldinga 2009, var det få som så behov for store endringer. Norge stilte seg positiv til de justeringene IMF-staben foreslo, og som ble vedtatt. Endringene betyr at tilgang til subsidierte lån blir noe lettere for mikrostater (stater med under 200 000 innbyggere) og at terskelen for å ta land ut av listen over lavinntektsland blir litt høyere. Hensikten med det siste er å gjøre det mer forutsigbart hvilke land som kan få subsidierte lån. Tuvalu, Marshall-øyene og Mikronesia er føyd til listen over land som kan få PRGT-lån, mens Armenia og Georgia ikke lenger regnes som lavinntektsland av IMF.

Vedtaket innebærer også noen mindre justeringer i selve utformingen av låneordningene. Beløpsgrensen for lån fra Rapid Credit Facility (RCF), se boks 4.1, ble økt, og det skal bli enklere å bruke lån fra Standby Credit Facility (SCF) i et føre-var henseende. For ECF-ordningen ble programperioden forlenget fra tre til fire år. Den maksimale programperioden etter eventuelle forlengelser holdes imidlertid fast på fem år, noe som var en forutsetning for Norges støtte til endringene. Av de tre utlånsordningene for lavinntektsland støtter Norge RCF- og SCF-ordningene, som begge er rettet inn mot kortsiktige betalingsbalanseproblemer, med låne- og subsidiemidler. Den tredje ordningen, Extended Credit Facility (ECF) er rettet inn mot mer langvarige, strukturelle problemer.

De best stilte blant landene med tilgang til PRGT-lån forventes å kombinere subsidierte lån med lån gjennom IMFs generelle låneordninger. Vedtaket innebærer at disse landene heretter må trekke mer på sistnevnte, slik at ressursene i PRGT-ordningen i større grad kommer de dårligst stilte landene til gode.

Bruk av midler fra gullsalg

Styret i IMF har vedtatt at deler av inntektene fra salg av IMFs gullbeholdning skal brukes til å finansiere rentesubsidiene i låneordningene for lavinntektsland. Da IMF solgte deler av sin gullbeholdning i 2009–2010, ble prisen høyere enn lagt til grunn. Det er disse ekstrainntektene som skal benyttes. I februar 2012 vedtok styret å sette av 700 mill. SDR av de totale merinntektene på 2,5 mrd. SDR til dette formålet. Norges andel er 5,54 mill. SDR. Den nordisk-baltiske valgkretsen støttet forslaget, og Regjeringen fulgte opp styrevedtaket i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2012 jf. omtale i Revidert nasjonalbudsjett 2012 og i Prop 111S. (2011–2012) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2012. Stortinget sluttet seg til å overføre et beløp tilsvarende den norske andelen til IMFs lavinntekstordninger gjennom en bevilgning på bistandsbudsjettet i takt med IMFs behov, jf. Innst. 375 S Instilling fra finanskomiteen om revidert nasjonalbudsjett for 2012, tilleggsbevilgninger og omprioriteringer for statsbudsjettet 2012 (2011–2012).

I september vedtok styret at også den resterende delen av merinntektene, 1,75 mrd. SDR, skal komme lavinntektslandene til gode. Norges andel av dette siste beløpet er med dagens kvoteandeler beregnet til 13,84 mill. SDR. Samtidig vedtok styret en ny finansieringsordning der merinntektene fra gullsalget (både del 1 og 2) går inn i et fond. Målet er at avkastningen på dette fondet skal finansiere rentesubsidiene i lavinntektsordningene på varig basis.

Siden PRGT-lån er forbeholdt en begrenset del av IMFs medlemmer, krever IMFs regler at merinntektene av gullsalget må gis til de rette eierne før de føres tilbake til IMF for å finansiere subsidiene til PRGT-lån. Vedtakene blir ikke iverksatt før IMF får garantier for at minst 90 pst. av midlene vil bli tilbakeført. Fondsmekanismen blir operativ fra dette tidspunktet.

Regjeringen følger opp styrevedtaket fra september i Prop 149 S. (2012–2013) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2013. Her foreslår Regjeringen å gi nytt tilsagn om 13,84 mill. SDR til IMFs låneordninger for lavinntektsland. Forslaget innebærer videre at Norges andel av både del 1 og del 2 av merinntektene overføres til IMF så snart den vedtatte fondsmekanismen blir operativ. Samlet legger regjeringen således opp til å gi et tilskudd på 19,84 mill. SDR som anslås å tilsvare om lag 180 mill. kroner. Fordi beløpet skytes inn i et fond er det ønskelig å overføre beløpet i sin helhet fordi rask oppbygging av fondskapital vil gi høyere avkastning og dermed øke midlene som kommer lavinntektslandene til gode.

4.6 IMF og Norge

4.6.1 Innledning

Norge har vært medlem av IMF siden organisasjonen ble opprettet i 1945. Norge legger stor vekt på og støtter IMF som en sentral institusjon for å fremme global økonomisk vekst og stabilitet.

4.6.2 Den nordisk-baltiske valgkretsen

Sammen med de andre nordiske og de tre baltiske landene har Norge en felles plass i IMFs styre. Den nordisk-baltiske styreplassen går på omgang mellom landene i valgkretsen. Norge har plassen i perioden 2013–2015, og landene i kretsen har valgt Audun Grønn (Norges Bank) som sin styrerepresentant. Grønn tiltrådte stillingen 25. januar 2013. Sverige innehar stillingen som stedfortredende styremedlem i denne perioden.

Det er et tett samarbeid mellom de nordisk-baltiske landene om hvilke synspunkter valgkretsen skal fremme. Norge vil i perioden 2013–2015 lede valgkretsen i å komme fram til omforente synspunkter på saker som behandles i IMFs styre. I første halvår i år representerer Sverige valgkretsen i IMFs ministerkomite IMFC. I andre halvår overtar Litauen.

4.6.3 IMFs vurderinger av Norge og nordisk regionalrapport

IMF legger årlig fram en vurdering av norsk økonomi og økonomisk politikk som ledd i en såkalt artikkel IV-konsultasjon. Konsultasjonene har for Norge en to-årig syklus, med en omfattende rapport annet hvert år som behandles av IMFs styre, og en mindre omfattende rapport det mellomliggende året som ikke styrebehandles. Norge har godkjent at rapportene offentliggjøres.

I november 2011 ble det gjennomført en full artikkel IV-konsultasjon med Norge. Denne er nærmere omtalt i Revidert nasjonalbudsjett 2012. Rapporten er tilgjengelig blant annet på hjemmesidene til IMF og Finansdepartementet.

Den gjennomgangen av norsk økonomi som skulle funnet sted høsten 2012, ble utsatt til midten av mai 2013, slik at den kan samordnes med den felles regionale gjennomgangen av de fire store nordiske landene. Den regionale gjennomgangen ble gjennomført i siste halvdel av april. Det ble under gjennomgangen lagt vekt på de tette økonomiske båndene mellom de fire store nordiske landene og på hvilke områder disse eventuelt kan innebære risiko for de enkelte landene.

Den nordiske regionale rapporten er et pilotprosjekt som blant annet skal gi IMF kunnskap og erfaring for å utvikle og styrke den regionale overvåkningen. Rapporten vil behandles i IMFs styre. Den kommer også til å gi viktig bakgrunn for den vanlige gjennomgangen av norsk økonomi i artikkel IV konsultasjonen som er planlagt til siste halvdel av mai i år. Artikkel IV konsultasjonen med Norge ventes å bli behandlet i IMFs styre i løpet av høsten 2013.

4.6.4 Norges bidrag til IMF

Utgangspunktet for Norges økonomiske forpliktelse overfor IMF er Norges kvote. Den er i dag på 1,88 mrd. SDR eller drøyt 16 mrd. kroner. I tillegg har Norge på frivillig basis inngått låneavtaler med IMF. I juni 2009 inngikk Norge ved Norges Bank en bilateral låneavtale med IMF på 3 mrd. SDR. Lånet var del av en bred internasjonal innsats for å styrke IMFs utlånskapasitet. Våren 2011 ble den multilaterale innlånsordningen New Arrangement to Borrow (NAB) tidoblet. Den har nå en samlet ramme på 370 mrd. SDR. Norges bilaterale avtale fra 2009 ble da innarbeidet i NAB-ordningen, jf. Prop. 58 S (2010–2011). Norges beløpsramme under NAB er nå 3,87 mrd. SDR, eller knapt 34 mrd. kroner. IMFs styre vedtok i mars i år at IMF ikke skal trekke mer på de bilaterale låneavtalene fra 2009.

I desember 2011 ga Norge IMF et tilbud om et nytt bilateralt lån på inntil 6 mrd. SDR som ledd i en ytterligere styrking av utlånskapasiteten, jf. avsnitt 4.2.3 og Prop. 114 S (2011–12). Låneavtalen mellom Norges Bank og IMF ble undertegnet 12. oktober 2012. IMF skal bare benytte denne trekkrettigheten når institusjonens samlede gjenværende kvotemidler og trekkrettighet i NAB er kommet under et bestemt nivå.

Sammen med kvoteforpliktelsen betyr dette at Norge per i dag stiller 11,75 mrd. SDR, tilsvarende 103 mrd. kroner, i lånemidler til disposisjon for IMFs generelle ordninger. IMFs trekk på Norges kvotemidler og NAB utgjorde ved utgangen av mars i år 1,0 mrd. SDR. Det bilaterale lånet inngått i oktober 2012 er så langt ikke trukket på.

Vedtaket fra 2010 om økte kvoter forutsetter at forpliktelsene under NAB reduseres om lag tilsvarende når kvoteøkningen trer i kraft. Når kvoteøkningen og reduksjonen i NAB er gjennomført, vil Norges kvote være på om lag 3,75 mrd. SDR. Norges kvoteandel blir om lag uendret, på 0,78 pst. Norges NAB-forpliktelse reduseres til om lag 1,97 mrd. SDR. Summen av kvote- og NAB-forpliktelser blir da på om lag 5,72 mrd. SDR eller om lag 50,2 mrd. kroner. I tillegg kommer lånemuligheten på 6 mrd. SDR som Norge ga IMF oktober 2012.

Foruten IMFs generelle ordninger har Norge også stilt lånemidler på 300 mill. SDR (om lag 2,6 mrd. kroner) til disposisjon for IMFs spesielle låneordninger for lavinntektsland, jf. Prop. 83 S (2009–2010). Midlene er øremerket de to låneordningene for kortsiktig betalingsbalansestøtte; Rapid Credit Facility (RCF) og Standby Credit Facility (SCF). Ved utgangen av mars i år hadde IMF trukket knapt 234 mill. SDR, fordelt med 150 mill. SDR på RCF og 84 mill. SDR på SCF. Videre ga Norge i 2005 tilsagn om subsidiemidler til IMF på 24,7 mill. SDR, eller vel 216 mill. kroner. Hele beløpet var utbetalt per april 2013. Subsidiemidlene bevilges over bistandsbudsjettet.

Utenriksdepartementet og IMF inngikk i 2006 en avtale om at Norges Bank skulle gi teknisk assistanse til sentralbanken i Malawi. Arbeidet ble avsluttet sommeren 2012. IMFs vurdering er at den tekniske assistansen til sentralbanken i Malawi var vellykket. Det ble i juli 2011 enighet om en liknende avtale om faglig assistanse til sentralbanken i Zambia. Også for sentralbanken på Øst-Timor har Norge stilt ressurser til rådighet gjennom IMF de siste årene. Videre har Norad en bilateral avtale med IMF om å yte teknisk assistanse til land innenfor programmet «Olje for utvikling» på inntektsforvaltningsområdet. Norge bidrar også til et fond som skal finansiere teknisk assistanse til utviklingsland i deres forvaltning av naturressurser. I tillegg støtter Utenriksdepartementet et anti-hvitvaskingsprogram og bidrar til fondet IMF har opprettet for bistand til utvikling av skattepolitikk og skatteadministrasjon.

4.6.5 De nordiske lånene til Island

Finanskrisen rammet Island hardt, og da de største islandske bankene kollapset i 2008, gikk landet inn en dyp økonomisk krise. Dette ledet til at Island samme år inngikk en avtale med IMF om et stabiliseringsprogram. Finansieringsbehovet ble anslått til 5 mrd. amerikanske dollar. Av dette dekket IMF 2,1 mrd. dollar. De fire øvrige nordiske landene, Færøyene og Polen bidro med bilaterale lån. De bilaterale lånene fra Norge, Danmark, Finland og Sverige var på til sammen 2,5 mrd. dollar, jf. St.prp. nr. 47 (2008–2009). Lånerammen ble senere omgjort til 1,775 mrd. euro, hvorav Norges del utgjorde 480 mill. euro. Det norske lånet ble organisert som et lån fra Norges Bank til Sedlabanki Islands, med garanti fra den islandske og norske stat. Den norske staten mottar en garantiprovisjon, jf. Prop. 1 S (2011–2012), kap. 5605, post 89.

Islands IMF-program ble avsluttet i august 2011 og vurderes som vellykket. Landet har nå god vekst i økonomien og den laveste arbeidsledigheten i Norden når vi ser bort fra Norge. Ledigheten er likevel fortsatt høy i forhold til hva islendingene har vært vant til. Men offentlige finanser er under kontroll, og den islandske regjeringen venter overskudd i statsbudsjettet i 2014. Statsgjelden passerte toppen som andel av BNP ved utgangen av 2011 med 90 pst. Den islandske staten kan igjen finansiere seg i de internasjonale markedene. Inflasjonen er kraftig redusert, fra rundt 18 pst. ved årsskiftet 2008/2009 til 3,3 pst. i april 2013. Den er imidlertid fortsatt noe over målet på 2,5 pst. Privat sektor sliter fortsatt med høy gjeld. De midlertidige restriksjoner som ble lagt på kapitalbevegelsene inn og ut av Island i forbindelse med stabiliseringsprogrammet, er fortsatt virksomme. Islandske myndigheter vurderer det slik at man fortsatt må vente noe med å avvikle disse av hensyn til stabilitet i valutakursen.

De nordiske lånene ble stilt til disposisjon for Island i fire transjer knyttet til IMF-styrets fire første godkjenninger av framdriften for stabiliseringsprogrammet. Den siste av disse ble fullført i januar 2011, men islandske myndigheter ba om og fikk anledning til å utsette sin beslutning om å trekke på tilgjengelige midler til utgangen av samme år. I tråd med dette trakk Island først i desember 2011 på den siste halvdelen av de nordiske lånene. Island benyttet i første halvår 2012 retten til å nedbetale lånet til pari kurs og raskere enn det avdragsplanen krever. De betalte tilbake i underkant av 60 pst. av de nordiske lånene. For Norges del utgjorde dette 281 mill. euro. Utestående beløp under den norske avtalen er nå 199 mill. euro

I desember i fjor sendte Islands finansminister og statsminister brev til sine nordiske kollegaer med ønske om å endre rentevilkårene i de nordiske lånene. Det var enighet blant de nordiske långiverne om ikke å reforhandle lånevilkårene på kriselånet. Dette begrunnes blant annet med at Islands økonomiske situasjon er betydelig forbedret, og at landet igjen har tilgang til å hente finansiering i de internasjonale kapitalmarkedene. Det er også normal praksis at lånevilkårene fastsettes ut fra situasjonen på det tidspunktet avtalene inngås. Selv om de nordiske lånene var knyttet til stabiliseringsprogrammet med IMF, hadde de likevel bedre lånebetingelser enn de IMF kunne tilby.

I desember 2011 brakte EFTAs overvåkingsorgan ESA Island inn for EFTA-domstolen med påstand om brudd på statens forpliktelser etter innskuddsgarantidirektivet og EØS-avtalens generelle bestemmelse om ikke-diskriminering. Saken gjaldt hvorvidt Island pliktet å utbetale innskuddsgarantidirektivets minimumsbeløp til innskytere i Landsbankis internettbaserte filialer (Icesave) i Nederland og Storbritannia da banken kollapset i 2008, og å dekke kostnadene Nederland og Storbritannia pådro seg da de forskutterte innskytergarantien overfor innskytere i bankens filialer i de to landene. Island tilbakeviste påstanden om at de skal være forpliktet til å refundere innskyterne direkte og mente at innskyterkravene skulle dekkes gjennom booppgjøret. Island fikk i en dom fra 28. januar i år medhold fra EFTA-domstolen på alle punkter. Den islandske staten har dermed fått avklart og begrenset sitt finansielle ansvar i oppryddingen etter bankkollapsen. Samtidig er det etter hvert blitt klart at det er tilstrekkelige midler i boet i Landsbanki til å kunne dekke alle krav mot Icesave. For Island er det å stå ved sine internasjonale forpliktelser dermed blitt betydelig mindre krevende enn det tidligere så ut til.

Nederland og Storbritannia har hittil fått tilbakebetalt beløp tilsvarende om lag 50 pst. av sine krav. Om lag 2/3 av de kravene som faller innunder innskuddsgarantiens minimumsbeløp på 20 000 euro er dekket. Booppgjøret er ennå ikke sluttført. Ifølge islandske myndigheter anslås verdiene i boet til om lag 1500 milliarder islandske kroner, og de ser det som sannsynlig at alle de prioriterte kravene vil bli dekket.