6 Videre utvikling av virkemiddelportefølje

6.1 Dagens virkemiddelportefølje

6.1.1 Den samlede porteføljen

Regjeringen er opptatt av at virkemidlene som tilbys gjennom Innovasjon Norge og SIVA skal være effektive og virkningsfulle. Virkemiddelporteføljen bør jevnlig vurderes og justeres i henhold til hva som gir størst mulig effekt.

For begge aktørene skal virkemidlene være utløsende, det vil si at støtten skal rettes mot tiltak som er bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme på sikt, men som ikke ville funnet sted uten støtte, eller som hadde blitt utført på et senere tidspunkt eller i et mindre omfang uten den offentlige støtten. Prosjekter med markedsmessig lønnsomhet sett i forhold til risiko skal realiseres i markedet, uten støtte fra det offentlige virkemiddelapparatet.

Innovasjon Norges og SIVAs virkemidler kan deles inn i seks hovedgrupper:

• Finansiering

• Nettverk

• Kompetanse

• Rådgivning

• Profilering og bygging av Norges omdømme og norsk næringsliv i utlandet

• Eiendom – utvikling av fysisk og organisatorisk infrastruktur

Innovasjon Norge og SIVA forvalter virkemidler som er ment å utfylle hverandre. SIVA er tillagt en annen rolle enn Innovasjon Norge og forvalter ikke støttemidler til enkeltbedrifter. Gjennom sin eiendomsvirksomhet senker SIVA barrierer for etablering av bedrifter og nærings- og kunnskapsmiljøer, og selskapet er gjennom sine innovasjonsaktiviteter involvert i nettverksarbeid og kompetansetjenester i innovasjonsselskapene. SIVA bidrar også til utvikling av disse selskapene gjennom eierskap og styredeltakelse. Innovasjon Norge forvalter virkemidler innenfor alle ovennevnte hovedgrupper, unntatt fysisk infrastruktur.

6.1.2 Virkemidler for finansiering

Private kapitalmarkeder er de viktigste finansieringskildene for næringslivet, og spiller således en nøkkelrolle for verdiskaping. Finansieringskildene er banker, finansieringsinstitusjoner, morselskaper og private investorer, som blant annet forretningsengler. Kapitalmarkedenes hovedoppgaver er å sørge for at kapital kanaliseres inn i lønnsomme prosjekter, og at risikoen knyttet til prosjektene fordeles til de aktørene som har best evne og vilje til å bære den. Finansieringsbehov, risiko og grad av ulik informasjon varierer betydelig mellom bedrifter avhengig av utviklingsfase, størrelse, type prosjekter og utvikling i lønnsomhet. Tilbud og etterspørsel etter kapital vil dessuten avhenge av den gjeldende konjunktursituasjonen.

Kapitalmarkedene tilbyr ulike former for ekstern finansiering. En bedrift kan hente inn lån eller egenkapital fra verdipapirmarkedene, finansinstitusjoner, private personer eller andre bedrifter. Kun etablerte bedrifter av en viss størrelse vil normalt ha tilgang til verdipapirmarkedene. Entreprenører og mindre bedrifter er i stor grad avhengige av ekstern finansiering i form av lån eller egenkapital.

Innovasjon Norge forvalter en rekke kapitalvirkemidler. I hovedsak kan disse virkemidlene deles inn i tilskudd, lån, garantier. Felles for kapitalvirkemidlene er at de skal bidra til å utløse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter som uten statlig støtte ikke ville blitt igangsatt, eller som hadde blitt igangsatt på et senere tidspunkt eller i et mindre omfang uten den offentlige støtten. Det er ikke et mål i seg selv å redusere prosjekters risiko, da markedet på egenhånd sorterer ut prosjekter med ugunstige forhold mellom risiko og forventet avkastning. Derimot kan det være et avvik mellom hva som er bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Ofte er det også et mål at den offentlige støtten skal bidra til at private investorer finner det lønnsomt å delta i prosjektene. I de aller fleste tilfeller vil næringslivsprosjekter som Innovasjon Norge finansierer ha en medfinansiering fra bank, i tillegg til egenkapital.

Innovasjon Norge har flere ulike finansieringstjenester i sin portefølje med ulik grad av subsidie:

Låneordninger

Offentlige låneordninger skal bidra til å utløse samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter og stimulere til økt privat finansiering. Det offentlige støtteelementet kan ta form av en lavere rente enn hva bedriftsøkonomisk risiko skulle tilsi, eller at utlåner stiller lavere krav til sikkerhet enn private banker ville ha gjort. Staten kan også avlaste banker eller investorer sin eksponering mot enkeltbedrifter eller enkeltbransjer, ved å gå inn i prosjektene på samme vilkår som den private banken eller investoren.

Som et supplement til det private kapitalmarkedet tilbyr Innovasjon Norge ulike låneordninger:

• Lavrisikolån

• Innovasjonslån

• Distriktsrettede risikolån

• Risikolån for landbruket

Lavrisikolån benyttes til å delfinansiere større investeringer i for eksempel bygninger, maskiner og driftstilbehør. Lavrisikolån er åpen for alle næringer og bedrifter i hele landet. Lånene skal være et tilbud som først og fremst er rettet mot å dele en begrenset og langsiktig risiko i markedet med private banker. For bedriftene bidrar Innovasjon Norges finansiering til å utløse annen finansiering. Når Innovasjon Norge gir lavrisikolån går de i hovedsak inn i prosjekter sammen med private banker, på markedsmessige vilkår. På denne måten utløses betydelig privat kapital.

Tidligere Statens Fiskarbanks, Landbruksbankens og Industribankens lange lån er videreført som en del av lavrisikolånene. Låneordningen er basert på at Innovasjon Norge skal dekke alle sine kostnader og tap via marginen på utlånsvirksomheten, i tillegg til at ordningen skal gi et forretningsmessig utbytte. Fiskeri og landbruk er i dag de tyngste næringene innenfor lavrisikolåneordningen.

Innovasjonslån og distriktsrettede risikolån skal benyttes til delfinansiering av bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme utbyggings-, omstillings-, utviklings- og nyetableringsprosjekter, som det er vanskelig å finne tilstrekkelig risikovilje for i det private kreditt- og finansmarkedet. Lånene sikres ofte ved pant i låntakers aktiva med prioritet etter langsiktige lån fra andre banker eller med tilsvarende moderate krav til formell sikkerhet. Avdragstiden tilpasses formålet med lånet, og renten ligger noe over renten på kommersielle lån. Innovasjonslåneordningen rettes primært mot prosjekter med høyt innovasjonsinnhold og skal i særlig grad bidra til kommersialisering. Innovasjonslåneordningen og distriktsrettede risikolån dekker Innovasjon Norges driftskostnader via marginen på lånene, mens tap på utlån dekkes av tapsfond, som etableres ved trekk på tilskuddsrammene sett i forhold til kalkulert tapsrisiko.

Ordningen med risikolån for landbruket er etablert etter mal fra distriktsrettede risikolån. Lån kan gis til fysiske og «myke» investeringer i forbindelse med utbygging, modernisering, omstilling, utvikling og generasjonsskifte, og skal gis som pantesikret toppfinansieringslån. Innlån skjer gjennom Innovasjon Norges ordinære ordninger og tapsavsetning tas fra fylkesvise bygdeutviklingsmidler.

Tilskuddsordninger

Innovasjon Norge tilbyr tilskudd til både etablert næringsliv og nyetablerere. Noen av ordningene er generelle og åpne for bedrifter i alle næringer over hele landet. Andre ordninger er geografisk avgrenset eller forbeholdt bedrifter i en næring. Eksempler på tilskuddsordninger er Forsknings- og utviklingskontrakter (OFU/IFU-ordningen), Distriktsutviklingstilskudd og Bygdeutviklingsmidler (BU-midler)

I tillegg er det innenfor landbrukssektoren spesifikke tilskuddsprogrammer rettet mot lokalmat, bioenergi, grønt reiseliv, trebasert industri og reindriftsnæringen. Innenfor marin sektor retter Marint verdiskapingsprogram seg mot norsk sjømatnæring. Innovasjon Norge bruker her tilskuddsmidler for å omstille norsk sjømatnæring til markedsorientering gjennom å stimulere til nettverksbaserte utviklingsprosesser.

Støtte til pilot- og demonstrasjonsanlegg

Innovasjon Norge kan delvis støtte utvikling av pilot- og demonstrasjonsanlegg gjennom IFU/OFU-ordningen, men det er først og fremst på området miljøteknologi Innovasjon Norge har verktøy til å kunne støtte denne fasen i bedrifters innovasjonsløp. Dette gjøres gjennom miljøteknologiordningen som ble iverksatt i 2010. Det overordnede formålet med ordningen er å fremme norsk miljøteknologi i nasjonale og internasjonale markeder, og bidra til å styrke næringslivets konkurransekraft. Målgruppen er bedrifter i hele landet som skal igangsette pilot- og demonstrasjonsprosjekter innen miljøteknologi. Både prosjekter i store og små bedrifter kan støttes.

Miljøteknologiordningen skal utløse pilot- og demonstrasjonsprosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført, eller gjennomført i sterkt redusert omfang på grunn av stort behov for risikoavlastning. I 2011 ga Innovasjon Norge støtte til 50 pilot- og demonstrasjonsprosjekter under ordningen. Det ble gitt en samlet støtte på 257 mill. kroner, som utløste prosjekter med en totalkostnad på nærmere 1 mrd. kroner (976 mill. kroner).

I deler av landet som omfattes av distriktsrettede virkemidler er det også en mulighet for å støtte pilot- og demonstrasjonsanlegg der dette er en del av et utviklingsprosjekt.

Garantiordninger

Regjeringen er opptatt av å sikre finansiering til utviklingsprosjekter med potensial for verdiskaping. Et virkemiddel i denne sammenhengen er garantier. En garanti kan medvirke til at risikoen i et prosjekt deles mellom flere finansinstitusjoner, og dermed være utløsende for realisering av gode prosjekter som ikke lar seg finansiere fullt ut i det private markedet. Garantier kan også avlaste risiko knyttet til engasjementer for eksempel mot bedrifter som har begrensede muligheter til å stille sikkerhet eller er i en fase der de genererer lave eller ingen inntekter. Innovasjon Norge forvalter både en landsdekkende og en distriktsrettet garantiordning.

Rentestøtte

Ordningen med rentestøtte på lån til investeringsformål i landbruket ble etablert i 2003 og forvaltes av Innovasjon Norge. Ordningen er en del av BU-ordningen, og er regulert av Forskrift om midler til bygdeutvikling. Rentestøtten er et av flere virkemidler som skal bidra til langsiktig og lønnsom verdiskaping, samt desentralisert bosetting med utgangspunkt i norsk landbruks ressurser generelt, og landbrukseiendommer spesielt. Målgruppe for ordningen er næringsutøvere i landbruket innenfor tradisjonelt jordbruk og bygdenæringer. Støtten innvilges i forkant av investeringer og utbetales hvert halvår fra den enkelte investering er ferdigstilt i 15 år som rentene for et serielån. Rentestøtten settes til 50 pst. av risikofri rente på tre års statsobligasjonsindeks. Støtten beregnes ut fra foregående års rente og kan maksimalt utgjøre 4 prosentpoeng. Støtten utgjør en nedskriving av lånets rente i hele tilbakebetalingstiden. I 2012 kan det gis rentestøtte til lån innenfor en låneramme på totalt 1 mrd. kroner.

Andre virkemidler for finansiering

Offentlige myndigheter støtter entreprenørskap og vekst i næringslivet direkte og indirekte gjennom ulike fondsordninger. Det finnes aktive investeringsmiljøer for investeringer både i tidlig fase og i mer modne segmenter. I tillegg til å tilby egne tjenester forvalter Innovasjon Norge flere egenkapitalordninger.

I tillegg finnes også andre ordninger som er organisert uavhengig av Innovasjon Norge. Argentum Fondsinvesteringer er et heleid, statlig investeringsselskap som skal bidra til å bedre tilgangen til risikovillig kapital for nyskapende, forskningsbasert næringsliv gjennom å investere i norske og nordiske aktive eierfond. Selskapet skal bidra til et mer velfungerende kapitalmarked for unoterte selskaper.

Gjennom EU og EU-kommisjonen har norske bedrifter tilgang til en rekke virkemidler, blant annet indirekte støtte gjennom EUs rammeprogram for konkurranseevne og innovasjon (CIP) og med direkte deltakelse i forskningsprosjekter i EUs 7. rammeprogram for forskning og utvikling.

Såkornfondene

De fleste industrialiserte land har valgt å la staten spille en rolle i utviklingen av markedet for såkornkapital, enten direkte eller indirekte. Staten kan også forsøke å stimulere markedet gjennom å lette adgangen til børsnotering og tiltak for å bidra til oppbygging av nettverk for eiere, forvaltere og nyetablerere. Videre kan staten stimulere såkornmarkedet direkte gjennom tilbud av kapital. I dag velger de fleste land som har slike programmer løsninger der staten investerer sammen med private investorer.

Dagens såkornfondordninger administreres av Innovasjon Norge og forvaltes gjennom 14 separate fond. Fra 1997-2000 ble det opprettet seks fond, hvor et var landsdekkende og fem var regionale fond. Samlet kapital i fondene var 776 mill. kroner, hvor staten ved Innovasjon Norge bidro med 388 mill. kroner i lån.

I 2005-2007 ble det opprettet en ny runde med fond. Det ble opprettet fire nye landsdekkende fond på til sammen 1,35 mrd. kroner, hvor staten bidro med 667 mill. kroner. Videre ble det opprettet fem distriktsrettede fond, med i alt 997 mill. kroner i kapital, hvorav staten bidro med 643 mill. kroner. De landsdekkende og de distriktsrettede såkornfondene skal støtte etablering av innovative, konkurransedyktige vekstforetak gjennom økt tilgang på kapital og kompetanse. Det er private investorer som eier fondene, mens staten tilfører fondene kapital gjennom ansvarlige lån. En gitt andel av lånekapitalen dekkes av tapsfond. Fondene er satt opp som aksjeselskaper og forvaltes av et eksternt forvaltningsselskap som utøver aktivt eierskap i fondenes porteføljeselskaper på vegne av investorene.

For å frambringe mer kunnskap om generelle effekter av såkornfond, og spesielt effekten av de norske såkornfondene, satte Innovasjon Norge i 2008 ut et eget evaluerings- og utredningsoppdrag. Oppdraget er utført av Menon Business Economics, i samarbeid med Nordlandsforskning. Både de seks såkornfondene som ble opprettet i 1997-2000 og de ni fondene fra 2005-2007 er evaluert. Evalueringsrapporten «Veksthus eller såkorn til spille?» ble lagt fram i 2009.

Evaluator viste at såkornfondene fyller et investeringsrom som ikke ble dekket av andre offentlige virkemidler, og at hver krone statlig kapital i ordningen utløste fire kroner i privat kapital. Imidlertid viste evalueringen at såkornfondene som ble opprettet i 1997-2000 i hovedsak hadde hatt lavere avkastning enn forventet. Det var for tidlig å rapportere om tapsutsiktene for fondene under ordningene som ble opprettet i 2005-2007, men disse har gjort det jevnt over bedre enn fondene fra 1997-2000, spesielt når det gjelder kompetanseoverføring til porteføljebedriftene.

Investinor AS

Investinor er et datterselskap av Innovasjon Norge og tilbyr egenkapital til lovende bedrifter i tidlig fase gjennom direkte investeringer. Selskapet skal bidra til økt verdiskaping gjennom tilbud av risikovillig kapital til internasjonalt orienterte konkurransedyktige bedrifter, primært nyetableringer. Å bidra til et kompetent og aktivt eierskap i porteføljebedriftene kan gi økte muligheter for videre vekst. Selskapets investeringer skal foretas på kommersielt grunnlag og på like vilkår som private investorer. Primært investerer selskapet i bedrifter innenfor miljø, energi, reiseliv, marin og maritim sektor, men selskapet kan også investere i forventet lønnsomme prosjekter i andre bransjer og sektorer. Per mars 2012 har selskapet foretatt investeringer i 30 selskaper, hvorav syv innenfor energi, fem innenfor miljø, tre i marin sektor, tre innenfor reiseliv, to i maritim sektor og seks innenfor IKT. Av de 30 investeringene er 10 gjort i andre sektorer enn selskapets prioriterte satsingsområder.

I 2012 blir Investinor AS tilført 1,5 mrd. kroner for å sikre at selskapet også framover kan bidra til framvekst av nye internasjonalt konkurransedyktige vekstbedrifter, spesielt i bransjer hvor Norge står sterkt. Styrkingen er en oppfølging av regjeringens ambisjoner fremmet i eierskapsmeldingen (St.meld. 13 (2010-2011) Aktivt eierskap – norsk statlig eierskap i en global økonomi.) Totalt er selskapet tilført 3,7 mrd. kroner, hvorav i alt 500 mill. kroner er øremerket investeringer i marin sektor.

Investeringsfond for Nordvest-Russland og Investeringsfond for Øst-Europa.

Innovasjon Norge administrerer et Investeringsfond for Nordvest-Russland og et Investeringsfond for Øst-Europa. Hovedmålet med fondene er å styrke samarbeidet mellom norsk næringsliv og næringslivet i fondenes dekningsområde, og tilby delfinansiering av norske selskapers investeringer i områdene. Fondet for Nordvest-Russland skal i tillegg styrke næringslivsutviklingen i Sør-Varanger kommune.

Brukerstyrt innovasjonsarena

Innovasjonsprogrammet Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) i Norges forskningsråd skal stimulere til FoU-satsinger som ikke dekkes av Forskningsrådets øvrige programmer. Programmet er en åpen konkurransearena, hvor støtte tildeles de beste prosjektene uavhengig av bransjetilhørighet. Konkurransen avgjøres ut i fra en vurdering av forskningsinnhold, innovasjonsgrad, samfunnsnytte og verdiskapingspotensial.

Prosjektene i BIA tar utgangspunkt i bedriftenes egne strategier og utfordringer, og ordningens prosjektportefølje grupperer seg rundt temaer som miljø, energi, helse og IKT.

Mange av prosjektene består av brede konsortier med samarbeid på tvers av bransjer. Innslaget av internasjonalt samarbeid er vesentlig større i dette programmet enn i andre programmer i Forskningsrådet.

Bevilget beløp totalt i BIA siden oppstarten i 2006 er 2,3 mrd. kroner. Samlet investerte midler i BIA-prosjektene – når næringslivets eget bidrag medregnes – utgjør omlag 6,5 mrd. kroner.

FORNY 2020

FORNY 2020 er et virkemiddel i Norges forskningsråd som skal bidra til å bringe forskningsresultater fra offentlig finansierte forskningsinstitusjoner ut i markedet. Programmet ble iverksatt i 2011, og er en etterfølger av det såkalte FORNY-programmet som har vært i drift siden 1995. FORNY 2020 retter seg i hovedsak mot forskning og utvikling utført ved universiteter, høyskoler, helseforetak og institutter.

I det nye programmet skilles det blant annet tydeligere mellom støtte til ideene og støtte til organisasjonene (kommersialiseringsaktører (KA), teknologioverføringskontorer (TTO)) som arbeider for å bringe ideene frem til markedet.

FORNY 2020 skal stimulere til vekst i nye og etablerte bedrifter ved å selektere og gi støtte til prosjekter med høy forventet samfunnsøkonomisk avkastning. Programmet skal videre stimulere til utvikling av et profesjonelt, effektivt og spesialisert kommersialiseringsapparat ved offentlig finansierte forskningsinstitusjoner.

6.1.3 Virkemidler for nettverk

Virkemidler for nettverk er offentlige virkemidler som har til hensikt å legge til rette for bedre flyt av kunnskap blant annet mellom bedrifter og forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Kjernen i nettverksvirkemidler er faglig og finansiell støtte for tilrettelegging av samarbeid mellom ulike aktører, som i samspill kan lære av hverandre og utvikle nye produkter og tjenester.

Et godt utviklet nettverk er et konkurransefortrinn. Et nettverk kan trekke på flere typer kompetanse og kombinere disse med hverandre gjennom en rekke sosiale forbindelser, slik at den innovative kapasiteten øker for de som deltar i nettverket. I tillegg kan nettverk bidra til å bygge opp gjensidig kunnskap og tillit. Transaksjonskostnadene mellom de samarbeidende aktørene i nettverket reduseres ved at det utvikles en felles forståelse av hverandres behov, samt at det fremskaffes en oversikt over hvem som vet hva og hvem som har hvilken kompetanse. På den måten oppnås en raskere og lettere tilgang til komplementære ressurser, og aktørene slipper å ta i bruk kostbare sikkerhetstiltak av redsel for at andre vil utnytte relasjonene gjennom opportunistisk handling. Slike nettverk er ofte svært stabile. De tar lang tid å bygge opp, og det er vanskelig for utenforstående å få tilgang til dem. Fordelaktige nettverk utgjør av den grunn en ressurs og et konkurransefortrinn for aktørene i nettverket, sammenlignet med aktører som ikke har den samme tilgangen.

En sentral del av innovasjonspolitikken går ut på å legge til rette for bedre fungerende innovasjonssystemer, blant annet ved å korrigere for dårlig flyt av kunnskap mellom næringsliv og utdannings- og forskningssektoren. Målet er at det over tid skal dannes stabile nettverk og samarbeidsrelasjoner som blant annet gir bedriftene større omfang av tilgjengelig kompetanse.

Det offentlige virkemiddelapparatet kan legge til rette for samarbeid gjennom å opprette møteplasser og utforme programmer som stimulerer til nettverkssamarbeid. Målet er å skape grobunn for mer varige samarbeidsrelasjoner som over tid skaper et næringsmiljø som preges av åpenhet og tillit, og hvor alle aktører drar i samme retning.

Innovasjon Norge og SIVA tilbyr nettverkstjenester til norske næringslivsaktører. Innovasjon Norge har flere virkemidler som retter seg mot dette, som Norwegian Centres of Expertise (NCE), Arena-programmet, Bedriftsnettverk og Marint verdiskapingsprogram.

NCE- og Arenaprogrammene er nylig evaluert. Evalueringene viser at begge programmene er velfungerende og effektive virkemidler som bidrar til utvikling av sterke og internasjonalt konkurransedyktige næringsklynger. Evalueringene peker imidlertid på forbedrings- og utviklingsmuligheter som kan bidra til å styrke programmene ytterligere. Andre forslag har vært den senere tid også vært fremmet for å bedre tilbudet til de mest internasjonalt orienterte klyngene, blant annet forslaget om såkalte Global Centres of Expertice i prosjektet ved Handelshøyskolen BI «Et kunnskapsbasert Norge».1

Innovasjon Norges utekontorer bistår norske bedrifter i nettverksbygging mot utenlandske aktører innenfor næringsliv, forskning og offentlig sektor. Nettverksbygging i utlandet kan være spesielt utfordrende på grunn av språklige og kulturelle barrierer. Innovasjon Norges utekontorer arbeider kontinuerlig med å danne lokale nettverk i de markeder hvor de er tilstede. I tillegg arrangerer Innovasjon Norge delegasjonsreiser for næringslivet til utvalgte markeder og koordinerer norsk deltakelse på messer.

SIVA er involvert i nettverksutvikling ved bygging og utvikling av forsknings- og kunnskapsparker, inkubatorer og næringshager som er knyttet sammen i et nasjonalt innovasjonsnettverk. Virksomheten inkluderer også utvikling av samarbeidsarenaer og nettverk, nasjonalt og internasjonalt, mellom privat næringsliv, FoU-miljøer og offentlig virksomhet.

6.1.4 Kompetanserettede virkemidler

Kunnskapsutvikling og innovasjon bidrar til lønnsomhet og vekst i bedrifter. Kompetanserettede virkemidler er rettet mot å utnytte de menneskelige, teknologiske og økonomiske ressursene som bedriften rår over, på best mulig måte. Dette kan også omfatte å utnytte ressursene som ligger i et profesjonelt styre og eksterne strategiske partnerskap.

Bedrifter som ønsker å satse i utlandet mangler ofte nødvendig kompetanse om markedet de vil inn i, og vil ofte måtte skaffe seg kunnskap om lokale lover og regler, bedriftskultur og språk. Innovasjon Norges utekontorer bidrar med kunnskap om internasjonaliseringsprosesser til norske bedrifter, blant annet gjennom levering av kvalitetssikret informasjon om de utenlandske markedene og gjennomføring av kurs. Innovasjon Norge har følgende kompetanserettede programmer i sin portefølje:

• FRAM Strategisk ledelse, FRAM Market og FRAM Innovasjon

• Global Entrepreneurship Training (GET)

• Ledermentor og Mentortjeneste for gründere

I tillegg til de rene kompetanserettede tjenestene, inngår kompetanse i flere av selskapets andre programmer. Eksempler er bedriftsutviklingstilskudd og Lokalmatprogrammet, der om lag 16 mill. kroner hvert år benyttes til kompetanserettede tiltak for ordningenes målgrupper.

Marint verdiskapingsprogram inneholder flere kompetansetilbud fra lokale kurs av kortere varighet til et ettårig deltidsstudie (bachelornivå) om strategisk markedskunnskap. Videre er det utviklet et eget Navigator-program rettet mot internasjonalisering av bedrifter.

SIVA bidrar med kompetanse i forsknings- og kunnskapsparkene, næringshagene og inkubatorene (se nærmere omtale i kapittel 4). SIVA kan gjennom sitt engasjement i og mellom de ulike selskapene bidra til at erfaringer og kompetanse overføres mellom miljøene.

Inkubasjon som virkemiddel

Inkubasjon er en arbeidsmetode hvor lovende gründerideer og selskaper kobles til et etablert og strukturert miljø. Et slikt miljø kan være en inkubator.

En inkubator tilbyr et fysisk miljø, mentorordninger, rådgivning og støttetjenester som bidrar til at gründerne på en effektiv måte kan videreutvikle sine lovende forretningsideer. Like viktig som den fysiske infrastrukturen er tilgangen til det nettverket som tilbys innad i inkubatoren, og mot eksterne samarbeidspartnere.

SIVA har utviklet og etablert en inkubasjonssatsing i Norge. I SIVAs inkubasjonsprogram finnes ulike typer inkubatorer som FoU-inkubatorer, industriinkubatorer og mat- og naturinkubatorer (for nærmere omtale, se boks 4.1). De ulike inkubatortypene bygger på samme metode og kompetansebase, hvor målsettingen er å fremme oppstart av og videre vekst i nystartede bedrifter.

En industriinkubator knyttes opp mot en stor industribedrift («morbedrift») eller en gruppe industribedrifter som er i en omstillingsfase eller ønsker knoppskyting og utvikling av ny virksomhet rundt seg. En typisk morbedrift er som regel av stor betydning for sysselsetting og verdiskaping på stedet der den er lokalisert, og etablering av en industriinkubator kan bidra til vekst og omstilling på stedet.

Industriinkubatoren organiseres som et aksjeselskap som eies av morbedriften(e) og SIVA. SIVA går også inn som styredeltaker og delfinansiør, og har en rolle som utvikler, kvalitetssikrer og nettverkskoordinator for industriinkubatorene.

Mens Innovasjon Norge og SIVA fremmer nyetableringer gjennom finansieringstjenester, infrastruktur, kompetanserettede tjenester og rådgivningstjenester bygger stiftelsen Ungt entreprenørskap opp under disse virkemidlene gjennom å tilby entreprenørskapsutdanning via det ordinære utdanningssystemet. Ungt entreprenørskap er en samarbeidspartner for flere departementet, og organisasjonen arbeider aktivt sammen med skoler og utdanningsinstitusjoner for å forberede kommende entreprenører på noen av de utfordringene som de vil oppleve dersom de etablerer egen bedrift.

6.1.5 Virkemidler for rådgivning og informasjon

Virkemidler for rådgivning og informasjon er ikke-finansielle virkemidler som gis i dialog med enkeltvirksomheter, nettverk eller klynger om strategiske valg og disposisjoner med sikte på økt internasjonal konkurranseevne.

Rådgivningsvirkemidler er nært beslektet med kompetanserettede virkemidler, men er mer rettet mot enkeltbedrifter, og mer bedrifts- og kontekstavhengig. Rådene må tilpasses den enkelte bedrift og bedriftens næringsmessige tilknytning, og konteksten bedriften opererer innenfor må vurderes før gode strategiske råd kan gis.

Innovasjon Norge tilbyr rådgivningstjenester til norske bedrifter. Enkelte av disse tjenestene er gratise, mens andre er underlagt brukerbetaling. Tilbudene omfatter blant annet fagområder som bedriftsutvikling, ledelse, strategi, internasjonalisering, handelstekniske forhold, immaterielle rettigheter, samfunnsansvar og design. Benyttet brukerbetaling skal ikke være i strid med hovedmålsettingen for Innovasjon Norges virksomhet.

SIVA tilbyr rådgivningstjenester gjennom inkubasjonsprogrammet og kvinnovasjonsprogrammet i næringshager, industriinkubatorer og forsknings- og kunnskapsparker i hele landet. Gjennom inkubasjons- og kvinnovasjonsprogrammet finansierer SIVA rådgivere som skal støtte opp om bedriftene som er lokalisert i nærings- og kunnskapsmiljøer (se nærmere omtale i kapittel 4).

Designrådet

Norsk Designråd samarbeider med blant annet Innovasjon Norge og Norges forskningsråd for å gjøre designfaglig bistand tilgjengelig for bedrifter over hele landet gjennom. Samarbeidet bidrar til å få vektlagt design langt tidligere i bedrifters innovasjonsprosesser, enn hva mange bedrifter selv legger opp til. Formålet er å bruke god design som et virkemiddel for å oppnå økt lønnsomhet og konkurranseevne i norsk næringsliv. Aktiv utnyttelse av design i innovasjonsprosesser er relevant både innenfor industri- og tjenestesektoren.

Norsk Designråd har også en generell rådgivningstjeneste for bedrifter som ønsker å arbeide aktivt med design. Designrådet kobler blant annet bedriftene opp mot relevante designbyråer, og har en egen designbase som gjør det enklere for bedriftene å finne frem til riktig designkompetanse. Designrådet følger opp bedriftene og bidrar med rådgivning underveis i prosessen. Designrådet arbeider også, gjennom utdeling av priser og faste arrangementer, for å skape økt oppmerksomhet om betydningen av design som virkemiddel for utvikling og vekst.

Designdrevet innovasjonsprogram

Designdrevet innovasjonsprogram (DIP) er et virkemiddel i Norsk Designråd som skal stimulere norske bedrifter til økt bruk av design. Hensikten er å inkludere design helt fra starten av i bedrifters utviklingsprosjekter. Programmet ble iverksatt i 2009 som et resultat av St. meld. nr. 7 (2007-2008) Et nyskapende og bærekraftig Norge. DIP retter seg særlig mot små og mellomstore bedrifter.

DIP gir støtte til bedriftsprosjekter innenfor ulike bransjer som skal bruke design i egen innovasjonsprosess. Bedriftsprosjektene blir gjennomgått for å sikre at den kunnskapen som utvikles i deltakende bedrifter blir systematisert og spredt og dermed kan komme flere til gode. Siden 2009 har programmet omfattet 54 slike bedriftsprosjekter. Norsk Designråd samarbeider med Innovasjon Norge og Norges forskningsråd om DIP.

Patentstyret

Patentstyret tilbyr en rekke informasjons- og rådgivningstjenester i tilknytning til patent-, varemerke- og designrettigheter, i tillegg til å behandle søknader om patent og registrering av varemerke og design. Noen tjenester utføres gratis, mens andre drives på kommersielt grunnlag. Patentstyret tilbyr blant annet forundersøkelser for å fremskaffe nyttig informasjon i forkant eller etter en søknadsprosess. Forundersøkelser gir en foreløpig vurdering av muligheten for å beskytte en ide ved hjelp av patent-, varemerke eller designbeskyttelse. Etaten tilbyr også en overvåkingstjeneste som gir bedrifter oversikt over nye søknader om rettighetsbeskyttelse innenfor bedriftens forretningsområder. Patentstyret bidrar også med generell informasjon om industrielle rettigheter gjennom foredrag og orienteringsmøter, i tillegg til generell veiledning til bedrifter som vil søke om beskyttelse av egne immaterielle rettigheter.

Immaterielle rettigheter er ett av de viktigste strategiske virkemidlene for å sikre innovatører mot illojal etterlikning og kopiering, og for å erobre og befeste nye markeder. Innovasjon Norge og Patentstyret har felles ambisjon og mål om økt strategisk bruk av immaterielle rettigheter generelt og industrielle rettigheter spesielt, spesielt i små og mellomstore bedrifter.

6.1.6 Virkemidler for profilering og omdømme

Norsk næringsliv har gode muligheter på internasjonale markeder. Samtidig er det en stadig mer krevende internasjonal konkurranse om tilgang til kapital, kompetanse og kunder. Et godt og tydelig omdømme kan bidra til å tiltrekke internasjonal oppmerksomhet og er et konkurransefortrinn for norsk næringsliv. Det skaper inntrykk av en profesjonell forretningskultur og forutsigbarhet sett i forhold til å gjøre forretninger med norske aktører. I tillegg vil et godt nasjonalt omdømme kunne tiltrekke seg utenlandsk kompetanse og FoU-innsats.

Vårt nasjonale omdømme bygges blant annet gjennom norsk næringslivs samlede aktiviteter i Norge og utlandet. Innovasjon Norge er en pådriver for at norsk næringsliv utvikler et godt omdømme i viktige markeder. Selskapets mål er å bidra til å gjøre norsk næringsliv og teknologi kjent i utlandet og til å videreutvikle næringslivsrelasjonene mot aktuelle markeder. Innovasjon Norge bidrar til styrke profilen av Norge og norsk næringsliv internasjonalt gjennom tre målgrupper; Norge som nasjon, sektorer og klynger, samt enkeltbedrifter.

Virkemidler for profilering og omdømme er tiltak som iverksettes for å utvikle strategiske omdømmeposisjoner og synliggjøre Norge som reisemål.

Innovasjon Norge mobiliserer norsk næringsliv for bevisst strategisk markedsposisjonering som grunnlag for egen innovasjon og forretningsutvikling. Innovasjon Norge tilbyr profilering av Norge som reisemål, norske fellesstands i inn- og utland og næringslivsdelegasjoner, samt større profileringsarrangement knyttet til matområdet. For eksempel er Internationale Grüne Woche i Berlin det største profileringsarrangementet for Innovasjon Norge på mat- og reiselivsområdet. I tillegg kommer det årlige Matstreif i Oslo som er en profilerings-, omdømme- og salgsarena for en samlet matsatsing for hav og landbruk.

6.1.7 Utvikling av fysisk infrastruktur gjennom eiendomsinvesteringer

Utvikling av infrastruktur gjennom eiendomsinvesteringer er tilbud om lokaler og fysisk og organisatorisk infrastruktur til enkeltbedrifter eller bedriftsmiljøer i områder og innenfor bransjer, der private aktører ikke vil ta risikoen med å investere i slik infrastruktur.

SIVA er statens virkemiddel for å oppnå innovasjon og næringsutvikling gjennom investering i eiendom. SIVA fører opp bygg og leier ut til bedriftene, med formål om kapital- og risikoavlastning for bedriftene. Videre skal SIVA mobilisere lokal kapital og kompetanse til prosjektene, samt legge til rette for samarbeid mellom bedrifter med beslektet virksomhet.

Målet for eiendomsvirksomheten til SIVA er å senke barrierer for etablering av bedrifter og nærings- og kunnskapsmiljøer der markedsmekanismer gjør dette spesielt krevende. Samtidig skal eiendomsvirksomheten drives på kommersielle vilkår og være selvfinansierende. Eiendomsvirksomheten til SIVA drives gjennom det heleide holdingsselskapet SIVA Eiendom Holding AS.

6.2 God virkemiddelbruk

Ordningene Innovasjon Norge og SIVA forvalter for sine oppdragsgivere har ulike formål, målgrupper og innretning. Felles for de ulike offentlige virkemidlene er at de skal innrettes på en måte som, gjennom utvikling og innovasjon, stimulerer bedriftene til økt verdiskaping. Det finnes samtidig andre begrunnelser for offentlige virkemidler enn økt verdiskaping, som for eksempel spesielle politiske mål som ikke kan oppnås uten inngripen i markedet.

6.2.1 Begrunnelser for offentlig virkemiddelbruk

For en åpen økonomi som den norske er et helhetlig perspektiv på virkemiddelutformingen nødvendig. Myndighetene legger rammer for næringslivet gjennom rammebetingelser som blant annet tilgang på arbeidskraft, velfungerende faktormarkeder og infrastruktur. Hensikten med et næringspolitisk virkemiddel er at det skal bidra til bedre utnyttelse av samfunnets ressurser enn hva som ville vært tilfelle dersom virkemiddelet ikke var tatt i bruk.

Innovasjon Norge og SIVA forvalter en stor andel av regjeringens næringsrettede virkemidler og Innovasjon Norge forvalter, sammen med Norges forskningsråd, hovedtyngden av den offentlige støtten til prosjekter i enkeltbedrifter.

De næringsrettede virkemidlene skal bidra til å utløse bedrifts- og samfunnsøkonomiske lønnsomme prosjekter som ellers ikke ville blitt iverksatt. For å oppnå dette er det nødvendig med en helhetlig forståelse ved utformingen av virkemidlene.

De viktigste formene for markedsvikt er gjengitt nedenfor.

Eksterne virkninger

Eksterne virkninger oppstår når konsum- eller produksjonsaktiviteter til en konsument eller bedrift påvirker andre konsumenter eller bedrifter på en annen måte enn gjennom markedsprisene. Kunnskapsinvesteringer som også kommer andre til gode, er et eksempel på en positiv ekstern virkning som ikke uten videre blir priset i markedet. I et ordinært marked vil få ha incentiver til å betale fullt ut for kunnskapsutvikling de selv bare får delvis nytte av. Negative eksterne virkninger er i mange tilfeller knyttet til gratis forbruk av fellesgoder som det er knapphet på.

Når det foreligger eksterne effekter kan man bruke avgifter eller subsidier, for på den måten å gi incentiver til adferd som korrigerer for markedssvikten.2 Støtte til bedrifters forsknings- og innovasjonsaktiviteter er et slikt incentiv. Et eksempel på et virkemiddel som kan bidra til å korrigere for eksterne virkninger er FoU-kontraktordningen under Innovasjon Norge.

Fellesgoder

Rene fellesgoder (kollektive goder) er kjennetegnet ved at en konsuments forbruk av godet ikke begrenser andre brukeres muligheter til å forbruke det samme godet. Et eksempel på et rent fellesgode kan være eksistensen av et nasjonalt forsvar. En viktig egenskap ved et fellesgode er at det i mange tilfeller ikke vil være mulig å stykke det opp og selge det i et marked. Det er derfor ikke mulig å håndheve eksklusive bruksrettigheter. Dette er en viktig årsak til at det sjelden vil eksistere velfungerende markeder for fellesgoder. Uten offentlig koordinering eller finansiering kan man ikke vente at det vil bli produsert fellesgoder i et samfunnsøkonomisk lønnsomt omfang. Det finnes få rene eksempler på fellesgoder, men infrastruktur som er tilgjengelig for alle er et eksempel.3 Kunnskap som gjøres kjent for alle kan være et annet. Et tredje eksempel kan være et lands omdømme, noe profilering av hele Norge eller norsk næringsliv i utlandet kan bidra til å bygge opp.

Fellesgoder kan per definisjon brukes av alle. Å ta betalt i markedet gjennom å ekskludere ikke-betalende fra tilgang vil svekke den samfunnsøkonomiske verdien av godet.4 For å sikre tilstrekkelig høy produksjon av fellesgoder blir vanligvis produksjonen finansiert av det offentlige, eller alle potensielle brukere i et koordinert fellesskap. Det offentlige må imidlertid ha kunnskaper om individuelle preferanser for å kunne finne ut om et fellesgode er lønnsomt å produsere. Virkemidler for nettverk, kompetanse og rådgivning søker blant annet å korrigere for markedssvikt som følge av kollektive goder.

Skjevfordelt informasjon

Skjevfordelt informasjon (asymmetrisk informasjon) kan for eksempel beskrives ved at den som planlegger å investere i et prosjekt har bedre kjennskap til potensielle gevinster ved et prosjekt enn en ekstern finansinstitusjon. Tilsvarende kan en potensiell kunde mangle så mye informasjon om et produkts eller tjenestes verdi at handel mellom partene rett og slett uteblir, selv om grunnlaget for lønnsom handel faktisk er tilstede.

Skjevfordelt informasjon kan vanskelig oppheves, men det offentlige kan gjennomføre tiltak for å redusere dette. Dette kan være påbud om prisinformasjon, varedeklarasjon og minimumsstandarder. Ved å koble potensielle leverandører og kunder kan det offentlige forsøke å redusere informasjonsbarrierer. En offentlig myndighet kan i slike sammenhenger ta på seg koordineringskostnader som ingen enkelt aktør alene har interesse av å finansiere. Andre eksempler kan være etablering av systemer for kvalitetssikring og standardiseringer av tjenester.

Offentlig virkemiddelbruk må bidra til økt verdiskaping

Ulike former for markedssvikt kan begrunne offentlige tiltak for å bidra til økt verdiskaping i næringslivet. Samtidig må man ha med seg at offentlige tiltak har samfunnsøkonomiske kostnader. For at tiltaket skal være forsvarlig må gevinsten ved å redusere markedssvikten være større enn kostnaden av tiltaket.

Kostnadene knyttet til innføring og bruk av et næringspolitisk virkemiddel er større enn det som direkte kan leses over budsjett for offentlige bevilgninger. Når det dessuten er store utfordringer knyttet til å selektere de «riktige» prosjektene, det vil si de som begrunner virkemiddelet, bør gevinstene som forventes være store sammenliknet med de direkte kostnadene. Et næringspolitisk virkemiddel har ingen berettigelse dersom «vinningen går opp i spinningen».

Selv om markedssvikt som nevnt over kan begrunne offentlig tiltak, er ikke eksistensen av markedssvikt i seg selv god nok grunn til å iverksette offentlige tiltak over alt hvor markedssvikt kan påpekes. Det må sannsynliggjøres at offentlige myndigheter er bedre i stand til å løse problemene enn aktørene i markedet.

I tilfeller hvor man anser at gevinstene er høye nok til å forsvare offentlig virkemiddelbruk, må virkemiddelbruken innrettes slik at uønskede bivirkninger og uheldige insentiver unngås. Uønskede virkninger er fare for at offentlige tiltak bare erstatter privat finansiering istedenfor å komme i tillegg til denne, samt at man kan ende opp i en situasjon hvor bedriftenes atferd mer rettes mot å framstå som støtteverdige, enn verdiskapende. All næringsstøtte vil samtidig påvirke konkurransen mellom bedrifter og næringer, og dermed hvordan ressursene i økonomien brukes.

I praksis er det ikke mulig å vite helt sikkert om offentlige virkemidler presist treffer kilden til markedssvikt eller om gevinstene ved virkemiddelbruken alltid overstiger kostnadene. Systematisk læring og forbedringsarbeid er derfor helt nødvendig.

Næringspolitiske virkemidler bør derfor evalueres regelmessig. Evaluering av virkemidler bør også søke å fremme læring på tvers av virkemidler, det vil si at erfaringer som er vunnet med et virkemiddel kan være relevante og nyttige også for andre virkemidler. Det er derfor en fordel å søke en viss grad av standardisering i opplegget for slike evalueringer.

Systematisk lærings- og forbedringsarbeid i form av virkemiddelevalueringer er nødvendig for å forbedre innretning og bruk av virkemiddelet, og for å avvikle virkemidler som ikke virker som forutsatt. Allerede før iverksetting av et virkemiddel bør det legges til rette for at virkemiddelet kan evalueres på en god måte. Det fordrer tydeliggjøring av mål og kriterier som evalueringen skal skje etter, samt registrering av relevante data.

Særlig Innovasjon Norge, men også SIVA, forvalter en stor portefølje av offentlige virkemidler. Det foreligger ikke tilsvarende klare kriterier for å vurdere egnetheten i en portefølje av virkemidler, som for å vurdere virkemidler isolert sett. En fornuftig løsning er å være tydelig og bevisst på hvordan virkemiddelporteføljens sammensetning er ment å understøtte og komplettere generelle politiske og økonomiske rammebetingelser. Porteføljens sammensetning og oppbygging endres over tid, ved at noen enkeltvirkemidler avvikles, andre endres når det gjelder innretning og/eller dosering, mens noen også vil fortsette som før. Læringsmekanismer må nødvendigvis stå helt sentralt for stadig å kunne forbedre egnetheten i en portefølje.

Kriterier for god virkemiddelbruk

Regjeringen mener næringspolitisk virkemidler bør vurderes mot følgende åtte kriterier:

1. Det må foreligge markedssvikt som hemmer verdiskaping og vekst i samfunnsmessig forstand.

2. Markedssviktens konsekvenser må være større enn kostnaden ved å gripe inn i markedet.

3. Virkemiddelet som implementeres må være egnet til å korrigere markedssvikten på en ønsket måte.

4. Det skal være et klart definert mål på hva virkemiddelet skal bidra til.

5. Det må ikke være alternative virkemidler som er bedre i stand til å oppfylle virkemiddelets mål.

6. Seleksjonskriteriene for når virkemiddelet vil komme til anvendelse skal være tydelige og forutsigbare.

7. Det skal være enkelt å administrere virkemiddelet, slik at kostnadene med å ta det i bruk er små i forhold til gevinstene som oppnås.

8. Aktørene som søker å komme inn under virkemiddelet må kunne forvente en klar avgjørelse innen rimelig tid.

Kriteriene skal være veiledende for eventuelle nye virkemidler som tillegges Innovasjon Norge og SIVA. For nye eller vesentlig endrede oppgaver, som i henhold til Innovasjon Norges vedtekter skal forelegges selskapets eiere, skal selskapet levere en vurdering av tiltaket i henhold til disse kriteriene. Også mindre, nye virkemidler bør alltid gjennomgås med tanke på disse kriteriene. Den aktuelle oppdragsgiver bør få en tilbakemelding fra selskapene etter at en slik gjennomgang er ferdigstilt.

6.2.2 Offentlig støtte reguleres av EØS-avtalen

Statens fremste bidrag for økt verdiskaping er å sikre næringslivet gode rammebetingelser. En sentral rammebetingelse for næringslivet er effektiv konkurranse i markedet. Myndighetene har et ansvar for å sikre at konkurransen er effektiv, og kan korrigere konkurransehindrende adferd. Myndighetene må finne en balanse i virkemiddelbruken som ikke bidrar til konkurransevridning mellom likartede bedrifter. Regler for offentlig støtte på tvers av bedrifter og nasjoner er derfor en viktig rammebetingelse for verdiskaping, og er med på å sikre at offentlige inngrep ikke vrir konkurransen i markedet. Ettersom EØS-avtalen ikke omfatter EUs felles marked for landbruksvarer og felles landbrukspolitikk, er landbrukssektoren ikke omfattet av EØS-avtalens bestemmelser om offentlig støtte. Dette landbruksunntaket gir grunnlag for tildeling av blant annet investeringsstøtte til driftsbygninger i landbruket.

EØS-avtalen inneholder videre særlige reguleringer av fiskerisektoren. I utgangspunktet gjelder derfor ikke reglene for statsstøtte for denne sektoren, og EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har ikke kontrollkompetanse på området. Samtidig heter det i protokoll 9 til EØS-avtalen at all konkurransevridende statsstøtte for fiskerisektoren skal avvikles.

Statstøttereglene utvikles mot mer bruk av gruppeunntak

Regelverket om offentlig støtte er i stadig utvikling. De senere årene har et stadig større område blitt inkludert i det alminnelige gruppeunntaket. Gruppeunntaket beskriver en del støtteformål som er forenlige med EØS-avtalen og derfor er forhåndsgodkjent. Årsaken er at støtte som omfattes av gruppeunntaket anses å kunne gi positive effekter, samtidig som den negative effekten på konkurranse og samhandel anses å være begrenset.

Støtte som er dekket av gruppeunntaket skal ikke notifiseres, men må meldes til ESA innen 20 dager etter at støtteordningen er iverksatt. I de fleste tilfeller er imidlertid gruppeunntaket noe mer restriktivt enn retningslinjene med tanke på hvilken støtte som tillates. Støtte etter gruppeunntaket er videre ikke uttrykkelig godkjent av ESA, og ESA kan derfor undersøke saken på et senere tidspunkt, for eksempel som følge av en klage.

Både retningslinjene og gruppeunntaket legger opp til at det er enklere i henhold til regelverket å støtte små og mellomstore bedrifter enn store. Bakgrunnen for dette er at det kan være større markedssvikt tilknyttet små- og mellomstore bedrifter og at disse derfor har mindre tilgang på ekstern eller intern finansiering, samtidig som den konkurransevridende effekten av støtte til små og mellomstore bedrifter vurderes å være mindre enn effekten av støtte til store bedrifter.

Maksimal støtte beregnes ut i fra en tillatt støtteintensitet for støtteberettigede kostnader. For prosjekter som Innovasjon Norge støtter er den tillatte støtteintensiteten sjelden over 50 pst., mens SIVAs ordninger har en støtteintensitet på 75 pst.

Støtteordninger skal notifiseres til ESA

All støtte som gis skal være lovlig, og hovedregelen er at støtte skal være meldt eller notifisert til ESA. Inntil 200 000 euro kan tildeles et foretak innenfor en periode på tre regnskapsår uten at støtten trenger være del av en notifisert eller meldt ordning. Dette kalles bagatellmessig støtte. Støtten kan ikke gis i tillegg til annen støtte for de samme støtteberettigede kostnadene.

Bagatellmessig støtte skal først og fremst benyttes når dette er det eneste hensiktsmessige alternativet for ikke unødig å bruke opp muligheten og fleksibiliteten bagatellstøtte innebærer. Større enkeltprosjekter (ofte terskelverdier på 7,5 mill. euro eller mer) må alltid notifiseres individuelt.

Retningslinjene og gruppeunntakene er ikke uttømmende når det gjelder hva slags støtte som kan gis. Dersom det ikke finnes retningslinjer eller gruppeunntak som passer, kan et tiltak notifiseres direkte under artikkel 61(3)(c) i EØS-avtalen. ESA vil da foreta en konkret vurdering av om støtten er forenlig med EØS-avtalen og om tiltaket er nødvendig og proporsjonalt sett i forhold til den utfordringen som skal løses («balansetesten»). Testsenteret på Mongstad for fangst og lagring av CO2 ble godkjent på denne måten.

De bedriftsrettede ordningene som Innovasjon Norge og SIVA disponerer er meldt eller notifisert til EFTAs overvåkingsorgan (ESA), eller faller inn under bestemmelsene om bagatellmessig støtte. De mest aktuelle regelverkene å benytte for Innovasjon Norge og SIVA er regelverkene om regionalstøtte, støtte til små og mellomstore bedrifter, støtte til forskning, utvikling og innovasjon, støtte til risikokapital, støtte til opplæring samt bagatellmessig støtte.

De fleste ordningene i Innovasjon Norge som Nærings- og handelsdepartementet finansierer ble i 2010 meldt til ESA på nytt. En ny innmelding av SIVAs ordninger ble foretatt i 2012. Formålet har vært å oppdatere rammeverket for statsstøtte i det offentlige virkemiddelapparatet, gi ESA oppdatert og korrekt informasjon om de enkelte ordningene og å gi Innovasjon Norge noe økt fleksibilitet til å gjennomføre de tiltak de anser som mest hensiktsmessige.

Ansvarsfordeling ved notifisering og tildeling av støtte

Det legges opp til å fortsette praksisen med at oppdragsgivere, det vil si departementer og fylkeskommuner, notifiserer og melder inn ordninger, mens virkemiddelaktørene notifiserer enkeltsaker som går utover terskelverdier innenfor rammen av det ordningen omfatter. Dette følger av at virkemiddelaktørene selv har ansvaret for hvilke konkrete prosjekter som skal støttes. Der det er naturlig, eksempelvis der det er flere oppdragsgivere som samfinansierer et tiltak, vil tiltaket bli notifisert eller meldt inn samlet. I de fleste tilfeller vil det være departementene som gjør dette som følge av sin kompetanse om offentlig støtte. Det er imidlertid slik at alle oppdragsgivere bør ha nødvendig kunnskap om reglene for offentlig støtte. Virkemiddelaktørene er ansvarlige for at reglene blir fulgt i de enkelte tildelingssaker.

Offentlige tiltak uten offentlig støtte

Alt offentlig engasjement for å utvikle norsk næringsliv er ikke å betrakte som støtte. Både SIVAs eiendomsvirksomhet og Investinor drives etter det såkalte markedsinvestorprinsippet. Dette innebærer at det må være utsikter til normal markedsmessig avkastning på kapitalen disse selskapene forvalter gjennom sine investeringer. Lavrisikolåneordningen som forvaltes av Innovasjon Norge drives også på markedsmessige vilkår.

Framtidig utviklingsarbeid

En stor del av EØS-regelverket om offentlig støtte skal oppdateres med virkning fra 2014 og regjeringen vil være en pådriver for at dette best mulig tilpasses norske forhold.

6.3 Utvikling av virkemiddelporteføljen

6.3.1 Kartlegging av bedriftsrettede offentlige virkemidler

Nærings- og handelsdepartementet vil i samarbeid med berørte departementer ta initiativ til en ekstern kartlegging av tilgjengelige bedriftsrettede offentlige virkemidler for næringsutvikling. Hensikten er å få en samlet oversikt over dagens bedriftsrettede virkemidler, og kartlegge hvilke virkemidler som er tilgjengelige for ulike bedrifter, både når det gjelder fasene i en bedrifts utvikling, størrelse og sektor.

6.3.2 Forenkling av virkemiddelporteføljen til Innovasjon Norge

I 2008 hadde Innovasjon Norge hele 86 ulike satsinger, programmer og tjenester i sin portefølje. Fram til 2011 er dette redusert til 66 ulike initiativer. Mangfold på tjenestesiden er et naturlig resultat med den organisatoriske løsningen som er valgt i Norge, med forholdsvis mange oppgaver organisert i ett selskap. Ett sentralt motiv bak fusjonen i 2004 var å etablere et selskap hvor bedriftene skulle ha ett sted å henvende seg for en rekke former for bistand, som tidligere var fordelt mellom flere aktører.

Evalueringen av Innovasjon Norge viste at selskapets brukere synes selskapets portefølje er krevende å orientere seg i. Selv om antallet tjenester er redusert mener regjeringen det fortsatt er behov for en forenkling av selskapets portefølje. Målet er en enklere og mer brukervennlig virkemiddelportefølje, slik at oppmerksomheten i større grad, både hos kunden og hos Innovasjon Norge, kan rettes mot kundens utfordringer og konkrete prosjekt.

Innovasjon Norge skal gjennomføre jevnlige evalueringer knyttet til måloppnåelse av egne programmer og tjenester. Dette arbeidet vil bli enklere og mer oversiktlig å gjennomføre med et avgrenset antall programmer og tjenester. Færre programmer gir også færre regelverk å forholde seg til både for bedriftene og selskapets saksbehandlere, noe som vil gi økt kvalitet og kompetanse i saksbehandlingen. Færre og større programmer vil trolig også bidra til bedre måloppnåelse i selskapet, da dette vil medføre at flere prosjekter vurderes opp mot hverandre, og at de beste prosjektene i større grad prioriteres.

Små programmer har relativt sett høyere administrasjonskostnader enn større programmer, noe som tilsier at en forenklet virkemiddelporteføljen vil redusere selskapets samlede administrasjonskostnader.

Innovasjon Norges handlingsrom til å foreta forenklinger er i dag begrenset av programbevilgninger, føringer og øremerkinger fra oppdragsgiverne. Arbeidet med å forenkle selskapets portefølje vil derfor kreve en tett dialog mellom selskapet og dets oppdragsgivere. Innovasjon Norge bes utarbeide konkrete forslag til forenklinger av selskapets virkemiddelportefølje. Nærings- og handelsdepartementet vil følge opp eventuelle anbefalinger, i samarbeid med øvrige eiere og oppdragsgivere. Hver enkelt oppdragsgiver har imidlertid et selvstendig ansvar for å gjennomføre konkrete forenklingstiltak på egne ansvarsområder.

Evaluering av utlånsvirksomheten til Innovasjon Norge

Låneordningene Innovasjon Norge forvalter for Nærings- og handelsdepartementet står for en stor del av de tilsagnene som Innovasjon Norge gir. Virksomheten har ikke vært evaluert den senere tiden, selv om evalueringen av Innovasjon Norges håndtering av tiltakspakkene under finansuroen5 viste at selskapet håndterte rammeøkningene på disse ordningene på en god måte.

God forvaltningspraksis tilsier at disse låneordningene bør gis en helhetlig evaluering med vekt på ordningenes bidrag til selskapets måloppnåelse. Nærings- og handelsdepartementet vil derfor ta initiativ til å evaluere Innovasjon Norges innovasjonslån og lavrisikolån. Evalueringen vil se på den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av Innovasjon Norges lånevirksomhet. Videre vil evalueringen gi en vurdering av risikoprofilen i ordningene og om det er grunnlag for at Innovasjon Norge bør ta en større risiko i sin låneportefølje.

Bygdeutviklingsmidlene

Formålet med bygdeutviklingsmidler (BU-midlene) er å legge til rette for langsiktig og lønnsom verdiskaping, samt desentralisert bosetting med utgangspunkt i landbrukets ressurser generelt og landbrukseiendommen spesielt. De fylkesvise BU-midlene har et todelt formål. De skal både bidra til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til utvikling og modernisering av det tradisjonelle landbruket. For tilskudd til bygdenæringer er målet økt sysselsetting. For tilskudd til tradisjonelt jordbruk er målet effektivisering og modernisering, innenfor rammene av målene for landbruks- og matpolitikken for øvrig. I 2012 utgjør de fylkesvise BU-midlene 503 mill. kroner6.

I evalueringen av Innovasjon Norge ble det vist til at BU-midlene i liten grad bidro til selskapets måloppnåelse. For den delen av BU-midlene som går til investeringer i det tradisjonelle landbruket er innovasjonsgraden i prosjektene ofte lav. Samtidig har landbruksnæringen de siste 40 årene opplevd en betydelig produktivitetsøkning. En av årsakene til endringene er realisering av jordbrukssektorens egen evne til modernisering og effektivisering, hovedsakelig gjennom bruk av ny teknologi. Her spiller BU-midler til tradisjonelt landbruk en rolle ved at de nettopp er innrettet med sikte på å bidra til en slik modernisering.

Det nye forslaget til målstruktur for selskapet fokuser på flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljøer. Landbruket er en viktig del av det samlede næringslivet. Innovasjon Norge tilfører BU-ordningen en kompetanse om næringsutvikling som ikke enkelt lar seg erstatte gjennom alternative forvaltningsordninger. Etter en samlet vurdering mener derfor regjeringen at Innovasjon Norge også i fremtiden skal dekke oppdrag knyttet til landbruksbasert næringsutvikling.

6.3.3 Videreutvikling av Innovasjon Norges virkemiddelportefølje

I sin rapport om tidligfase finansiering, The need for government supported capital measures in the market for early stage risk capital in Norway,7 viser MENON at det er en klar og økende knapphet på risikokapital for finansiering av prosjekter i tidlig fase. Nærings- og handelsdepartementet har også mottatt innspill fra en rekke ulike selskaper og organisasjoner som uttrykker bekymring for manglende tilbud til pilot- og demonstrasjonsprosjekter. Departementet vil innenfor gjeldende rammer utvikle dagens tilbud til pilot- og demonstrasjonsprosjekter samt tilgang på kapital i bedrifters tidlige fase.

Regjeringen er kjent med at en videreutvikling av NCE- og Arenaprogrammet på bakgrunn av anbefalinger fra gjennomførte evalueringer vurderes av Innovasjon Norge, i samarbeid med SIVA og Norges forskningsråd. Evalueringene viser at begge programmene er effektive virkemidler som bidrar til utvikling av sterke og internasjonalt konkurransedyktige næringsklynger. Evalueringene peker imidlertid på forbedrings- og utviklingsmuligheter som kan bidra til å styrke programmene ytterligere, blant annet slik at de utgjør et enda bedre tilbud til de mest dynamiske klyngene. Regjeringen vil vurdere de endelige forslag som fremmes om en videreutvikling av programmene.

I kapittel 6.2 presenteres åtte kriterier for god virkemiddelbruk. Det presiseres at kriteriene skal være veiledende for eventuelle nye virkemidler som legges til Innovasjon Norge og SIVA. For nye eller vesentlig endrede oppgaver, som i henhold til Innovasjon Norges vedtekter skal forelegges selskapets eiere, skal Innovasjon Norge levere en grundig vurdering av foreslått tiltak i henhold til disse kriteriene. Regjeringen ber videre Innovasjon Norge og SIVA foreta en vurdering av selskapenes samlede virkemiddelportefølje basert på ovennevnte kriterier.

6.3.4 Videre utvikling av SIVAs innovasjonsvirksomhet

SIVAs innovasjonsaktiviteter legger til rette for utvikling av sterke lokale og regionale nyskapingsmiljøer over hele landet. Dette gjøres gjennom investeringer og eierskap i forsknings- og kunnskapsparker, inkubatorer og næringshager, annen programvirksomhet og nettverkssamlinger. SIVA forvalter ikke midler for støtte til enkeltbedrifter.

Innovasjonsselskapene (forsknings- og kunnskapsparker, industriinkubatorer og næringshager) er organisert som aksjeselskaper der SIVA er minoritetseier. SIVA har stor sett en eierandel på mellom 20 og 34 prosent i det enkelte innovasjonsselskap.

Forskningsparker er tilknyttet universitetene ved at disse er sentrale medeiere sammen med for eksempel bedrifter, banker, kommuner, fylkeskommuner, stiftelser. Kunnskapsparker er tilknyttet statlige høgskoler og har for øvrig tilsvarende medeiere som forskningsparkene. Industriinkubatorer er etablert i samarbeid med en eller flere industribedrifter. Næringshagene er lokalisert i distriktene og har lokale og regionale aktører som medeiere. Det vises til kapittel 4 for en nærmere gjennomgang av SIVAs innovasjonsvirksomhet.

Nytt næringshageprogram fra 2011

Næringshageprogrammet skal skape utviklingsmuligheter i distriktene gjennom samlokalisering av næringsvirksomhet. Næringshageprogrammet ble startet opp i 1998 og har gått over to programperioder. Det første programmet var særlig rettet mot fysisk samlokalisering, mens programmet fra 2006 rettet større oppmerksomhet mot utviklings- og nyskapingsaktiviteter mot bedriftene i, eller tilknyttet, samlokaliseringsmiljøene. 2010 var siste driftsår for det andre næringshageprogrammet, men i St. meld. nr. 25 (2008-2009)«Lokal vekstkraft og framtidstru» gikk regjeringen inn for et nytt program fra og med 2011.

Et nytt tiårig næringshageprogram ble igangsatt fra og med 1. juli 2011. Hovedmålet for programmet er å bidra til økt verdiskaping gjennom å legge til rette for utvikling av kunnskapsarbeidsplasser i distriktene. Nyskaping og innovasjon står sentralt, og, som en oppfølging av Riksrevisjonens undersøkelser, stilles det konkrete krav til antall nyetableringer og verdiskaping. Fylkeskommunene og SIVA velger sammen ut deltakende næringshager, definerer regionale programmål og bidrar med finansiering. Næringshagene skal i hovedsak etableres innenfor det distriktspolitiske virkeområdet.

Nytt inkubasjonsprogram fra 2012

SIVAs FoU-inkubatorprogram ble startet opp i 2000, og den andre av to programperioder gikk ut i 2011. Programmet er evaluert og har vist gode resultater. I følge evalueringen8 konkluderer Nordlandsforskning med at programmet har bidratt til etablering av bedriftsutviklingsmiljøer hvor et betydelig antall bedrifter har fått avgjørende hjelp i tidlig fase. Dette har ført til en mer effektiv utnyttelse av forretningsideens innovasjons- og vekstpotensial enn hva som hadde vært tilfellet uten tilgang til et inkubasjonsmiljø. Evalueringen viser at inkubasjon som virkemiddel bidrar til effektiv utvikling av nystartede bedrifter.

Midlene til inkubasjon er statsbudsjettet for 2012 videreført, og en ny satsing tar utgangspunkt i en ny og mer fleksibel organisering hvor SIVAs ulike inkubasjonsprogrammer samles inn under samme paraply. Den nye satsingen har en varighet på 2 ganger 5 år, med en evaluering etter første 4-5 år. Målet for den nye inkubatorsatsingen er økt verdiskaping gjennom bedre utnyttelse av gode ideer fra FoU-, nyskapings- og industrimiljøer, og innebærer økt profesjonalisering av inkubatorlederne, større grad av nettverk mellom miljøene og tydeligere krav til de enkelte inkubatorene.

6.3.5 SIVA skal ha en rolle overfor større prosjekter

SIVA har to aktivitetsområder; innovasjon og eiendom. Innenfor eiendomsvirksomheten tilbyr SIVA risikoavlastende investeringer for enkeltbedrifter og nærings- og kunnskapsmiljøer. Forutsetningen for SIVAs eiendomsvirksomhet er at selskapet skal øke investeringskapasiteten og senke barrierer for etablering og utvikling av bedrifter der markedsmekanismer gjør dette spesielt krevende. Virksomheten drives på kommersiell basis, og det gis ikke tilskudd til SIVAs eiendomsvirksomhet utover den statlige innskuddskapitalen. Nærings- og handelsdepartementet formaliserte fra 2010 et avkastningskrav til egenkapitalen i selskapet for å sikre at markedsinvestorprinsippet følges. Avkastningskravet (eksklusiv SIVAs engasjement på Fornebu) i SIVA Eiendom Holding AS er i dag basert på 5-års rullerende gjennomsnitt av 10-års statsobligasjonsrenter, med et risikopåslag på 2 pst. Det kreves at selskapets egenkapitalrentabilitet over en 5-års periode skal være større eller lik dette.

I evalueringen av SIVA konkluderes det med at SIVAs eiendomsinvesteringer har en utløsende effekt når det gjelder utvikling av eiendomsinfrastruktur i områder – geografiske eller bransjemessige – der markedssvikt fører til at private aktører vurderer risikoen som for høy. Evaluator mener dette har medført mer næringsvirksomhet enn hva som hadde vært tilfelle uten SIVAs engasjement og at addisjonaliteten av virksomheten er god. I evalueringen påpekes det også at balansen mellom å være en kommersiell eiendomsforvalter og en virkemiddelaktør innenfor nærings- og distriktspolitikken kan være krevende, men at SIVA Eiendom Holding synes å ha lykkes i dette. Evaluator understreker at en viktig forutsetning for virksomheten er at selskapet har en stor og spredt portefølje av eiendommer.

SIVA Eiendom Holding AS er en ønsket medspiller i et økende antall større og mer komplekse industrielle prosjekter på eiendomssiden. Slike prosjekter omfatter blant annet både nasjonale og internasjonale aktører som ønsker å etablere seg eller utvikle virksomhet i Norge og arenaer for industriutvikling. SIVAs eventuelle andel av totale investeringer i denne typen prosjekter vil variere, men kan beløpe seg opp mot 500 mill. kroner per prosjekt.

Regjeringen mener det er vesentlig at SIVA har mulighet til å gå inn i større prosjekter der selskapets medvirkning bidrar til at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer og etableringer kan gjennomføres. SIVA har allerede i dag anledning til å gå inn i slike prosjekter, men størrelsen på foreliggende prosjekter overstiger i betydelig grad selskapets tilgjengelige egenkapital. Regjeringen ønsker at SIVA i fremtiden kan bidra i utvikling av flere store eiendomsprosjekter av lokal, regional og nasjonal betydning.

Det er en utfordring for selskapet å balansere og prioritere sin innsats mellom prosjekter av ulik størrelse, eksponering innen ulike bransjer og i ulike deler av landet. Selskapet skal både bidra til eiendomsutvikling der markedsmekanismene gjør dette særlig krevende, og samtidig oppfylle det formaliserte avkastningskravet.

I enkelte større prosjekter er aktøren som etterspør SIVAs virksomhet selskaper med betydelig egenkapital og låneevne. I noen tilfeller kan dette dreie seg om større internasjonale selskaper. Det kan argumenteres med at slike selskap, som i prinsippet kan finansiere prosjekter med egenkapital eller lån, i mindre grad er utsatt for utfordringene knyttet til asymmetrisk informasjon og de ulempene dette innebærer i kapitalmarkedet. Imidlertid kan SIVAs deltakelse i slike prosjekter være utløsende for at andre investorer og långivere ender opp med å delta. Videre kan slike store investeringer påvirke den samlede næringsutviklingen i det aktuelle området vesentlig. Det byr imidlertid på utfordringer at internasjonale selskaper ofte vurderer flere lokaliseringsalternativer samtidig, og søker å la staten i det aktuelle vertslandet ta en størst mulig del av investeringskostnadene.

Videre utvikling av eiendomsvirksomheten

I lys av de utfordringer som er beskrevet over, ser regjeringen behov for en nærmere gjennomgang av SIVAs eiendomsvirksomhet. Det er ønskelig at en slik gjennomgang ser nærmere på begrunnelsen for, og etterspørselen etter, SIVAs tilbud på eiendomssiden, og analyserer selskapets strategi og prioriteringer, arbeidsmetoder, porteføljesammensetning og bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Nærings- og handelsdepartementet vil ta initiativ til en slik ekstern gjennomgang som, basert på analyser av virksomheten, skal fremme anbefalinger om hvordan virksomheten bør innrettes framover. Gjennomgangen må ta utgangspunkt i eiendomsvirksomhetens sammenheng med SIVAs formål og øvrige virksomhet.

6.3.6 Styrket satsing på internasjonalisering

Deltagelse på internasjonale markeder gir bedrifter vekstmuligheter og markedsimpulser som igjen gir grunnlag for forsterket konkurranseevne. Internasjonale markeder er ofte mer krevende enn hjemmemarkedene, både som følge av større konkurranse og flere etableringshindre. Det offentlige virkemiddelapparatet kan, gjennom sin kunnskap og tilstedeværelse, gi informasjon om internasjonale muligheter og utfordringer, i tillegg til rådgivning og bistand tilpasset den enkelte bedrifts behov.

Innovasjon Norges internasjonaliseringsarbeid

Internasjonalisering er en sentral del av Innovasjon Norge virksomhet. Selskapets utekontorer bistår norske bedrifter internasjonalt, og arbeidet skjer i tett dialog med distriktskontorene som er bedriftenes kontaktpunkt i Norge. Innovasjon Norges utekontorer bør ha god kjennskap til næringslivet hjemme i Norge. Med bakgrunn i denne kunnskapen bør utekontorene også på eget initiativ gi innspill til Innovasjon Norge sentralt og/eller distriktskontorer og relevante næringsaktører om store uutnyttede markedsmuligheter i de områdene utekontorene dekker. Særlig gjelder dette næringsområder hvor Norge har spesielle fortrinn eller sterke næringsklynger. Der det er relevant, bør utekontorene involveres fra det første kundemøtet, via prosjektvurdering til gjennomføring. Selskapets hovedkontor har en avdeling for handelstekniske tjenester og har innsikt i regulatoriske forhold i ulike land. I tillegg til å levere informasjon til de andre kontorene skal hovedkontoret utvikle internasjonale strategier som påvirker Innovasjon Norges geografiske tilstedeværelse og eventuelle sektorsatsinger i utlandet. Regjeringen anser Innovasjon Norges internasjonaliseringsvirksomhet som en integrert del av selskapets virksomhet, og som et viktig verktøy for å oppnå de målene som er satt for selskapet.

Regjeringen vil understreke betydningen av god samhandling mellom Innovasjons Norges utekontor, distriktskontor og hovedkontor. Samhandling mellom de ulike kontorene i selskapet, og den samlede kvaliteten på tjenestene som leveres, er avgjørende for Innovasjon Norges internasjonaliseringsarbeid.

Satsing på små og mellomstore bedrifter

Regjeringen mener små og mellomstore bedrifter har det største behovet for hjelp knyttet til internasjonalisering. Innovasjon Norge skal derfor fortsatt ha disse bedriftene som sin viktigste målgruppe i internasjonaliseringsarbeidet. Regjeringen ser det likevel som riktig at Innovasjon Norge også bistår store bedrifter i situasjoner hvor dette kan bidra til å fremme økt samlet verdiskaping i Norge. Dette kan være særlig relevant i vekstøkonomier i Asia, Afrika og Sør-Amerika, hvor markedene ofte er utfordrende på grunn av kultur- og språkforskjeller og mer utbredt korrupsjon og kriminalitet. Bedrifter vil i slike markeder også ofte ha behov for hjelp med å oppnå nødvendig myndighetskontakt.

Tjenestetilbud med hovedvekt på praktisk assistanse

Internasjonaliseringsarbeidet i Innovasjon Norge er konsentrert om tre områder:

• Informasjon og kunnskap om markeds- og konkurranseforhold

• Utnyttelse av internasjonale markedsmuligheter

• Internasjonal utveksling av teknologi og kunnskap

Arbeidet utføres gjennom rådgivning, kompetansestøtte, nettverksbistand og profilering. Internasjonalisering er også, i større eller mindre grad, bygget inn som et element i andre tjenestetilbud fra Innovasjon Norge (blant annet lån, tilskudd, industrielle forsknings- og utviklingskontrakter, og kompetanserettede programmer m.m.).

I samarbeid med kundene foretar Innovasjon Norge en vurdering av om bedriftene er «Willing – Able – and Ready» til å internasjonalisere sin virksomhet. Gjennom Innovasjon Norge kan bedrifter få tilgang til viktig informasjon og kunnskap om utenlandske markeder og kulturer som kan være av avgjørende betydning for denne vurderingen. Innovasjon Norge kan også gi praktisk assistanse som kan avlaste små bedrifter som selv har liten kapasitet. Sist, men ikke minst, kan Innovasjon Norge bidra til å finne strategiske samarbeidspartnere.

Evalueringen av Innovasjon Norges uteaktiviteter konkluderer med at Innovasjon Norges tjenester treffer små og mellomstore bedrifter i tidlig internasjonaliseringsfase på en god måte. Bedriftene har da i første rekke behov for praktisk og generell assistanse. Etter hvert som bedriftene blir mer modne i markedet øker behovet for dypere assistanse, som forutsetter større grad av sektor- og markedskunnskap. Evalueringen peker på at Innovasjon Norges mer generelle tjenester er av god kvalitet, mens bedriftene generelt er noe mindre fornøyd med de mer sektorspesifikke tjenestene. Oppbygging av dybdekompetanse på utvalgte områder og sektorer er imidlertid ressurskrevende. Evalueringen av Innovasjon Norges uteaktiviteter fraråder at sektorkompetanse prioriteres på bekostning av generalistkompetanse.

Regjeringen legger vekt på at behovet for oppbygging av dybdekompetanse på utvalgte områder skal følge av eksplisitt uttrykte behov fra næringslivet eller samarbeidende organisasjoner, og være tilpasset Innovasjon Norges samlede allokering av ressurser. Selskapet skal også styrke utekontorenes evne til å levere landanalyser fra viktige markeder.

I avveiingen mellom videreutvikling av utekontorenes generelle praktiske assistanse og strategiske rådgivning, vurderer regjeringen det slik at tilbudet av generell praktisk assistanse bør være Innovasjon Norges hovedtilbud.

Brukerbetaling av Innovasjon Norges internasjonale tjenester utover en første gratisperiode har til hensikt å sikre at tilbudet ikke overforbrukes. Mange av Innovasjon Norges utekontorer har status som utenriksstasjonens handelsavdeling, og deres virksomhet må derfor ligge innenfor de begrensninger som følger av Wien-konvensjonens bestemmelser om at utenrikstjenesten ikke skal drive kommersiell virksomhet. Riksrevisjonen etterspurte i 2010 en gjennomgang av Innovasjon Norges prinsipper om brukerbetaling ved utekontorene som også ble fulgt opp i innstilling 246 S fra Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité i mars 2011. Nærings- og handelsdepartementet har på denne bakgrunn bedt Innovasjon Norge om å revidere sin instruks for brukerbetaling slik at det i fremtiden ikke skal oppstå uklarhet ombetalingen ligger innenfor de begrensninger om kommersiell virksomhet som fremgår av Wien-konvensjonen. Det er Innovasjon Norges eget ansvar å etablere kontrollrutiner for å sikre at utekontorene følger reglene.

Innovasjon Norge skal profilere Norge og norsk næringsliv på en helhetlig måte

I tillegg til direkte bedriftsrettede tjenester, skal Innovasjon Norge profilere norsk næringsliv i utlandet, og Norge som et attraktivt land å investere i. Et godt omdømme styrker vår internasjonale konkurranseevne og kan fungere som en strategisk merkevare. Regjeringen mener derfor at profileringen av Norge, samt sektorsatsinger og regionale satsinger på internasjonalisering, bør skje på en koordinert og helhetlig måte. Dette var også et synspunkt som fremkom i flere høringsuttalelser til evalueringen av Innovasjon Norges uteaktiviteterer.

Regjeringen ser det som naturlig at Innovasjon Norge tar initiativ til dialog og samordning med andre norske aktører i arbeidet med å fremme norsk næringsliv i utlandet, særlig med tanke på deltakelse på internasjonale messer og utstillinger.

Per i dag har 12 av Innovasjon Norges utekontorer et særskilt reiselivsansvar og fire av disse arbeider kun med profilering av Norge som reisemål. Regjeringen er opptatt av at Innovasjon Norge også i fremtiden er til stede og gjennomfører tiltak i de markedene som er viktigst for norsk reiselivsnæring.

Den offentlige finansieringen av profilering av Norge som reisemål skal utfylle og styrke reiselivsnæringens egen markedsføring. Valg av hvor man er til stede og innretning på arbeidet i det enkelte marked bør derfor avgjøres i samråd med næringen. Dagens metode for valg av geografisk tilstedeværelse, jf. kapittel 3.5, ivaretar også disse behovene.

Regjeringen vil understreke at bruk av fysisk tilstedeværelse i form av egne kontorer er et selvstendig valg som Innovasjon Norges styre tar ut fra markedsmessige vurderinger. Dersom Innovasjon Norge kommer til at de samme ressursene kan anvendes annerledes for å oppnå større effekt, vil det være innenfor Innovasjon Norges mandat å foreta de ønskede endringer og å disponere eventuelle innsparte ressurser til å styrke reiselivssatsingen på annen måte.

Strategisk råd for lokalisering av utekontorene

Nærings- og handelsdepartementet og Innovasjon Norge har i samarbeid utarbeidet kriterier for vurdering av hvor Innovasjon Norge skal lokalisere sine utekontor. Det er redegjort nærmere for disse kriteriene og hvor Innovasjon Norge har sine utekontorer i kapittel 3.5. Utekontorene skal være lokalisert der de kan bidra til vekstfremmende internasjonalisering av norsk næringsliv. Regjeringen anser at økt tilstedeværelse i nye vekstmarkeder, blant annet i Asia og Afrika, vil være viktig for økt internasjonalisering av norsk næringsliv i årene som kommer.

I dag foretar Innovasjon Norge en fullstendig vurdering av sin internasjonale tilstedeværelse hvert fjerde år. I årene i mellom foretar selskapet vurderinger av egen tilstedeværelse i de markeder hvor det foreslås strukturendringer eller andre vesentlige endringer. Siste fullstendige vurdering ble foretatt i 2010. Regjeringen ber om at Innovasjon Norge foretar en fullstendig gjennomgang av selskapets internasjonale tilstedeværelse allerede i 2013.

Regjeringen antar at behovene for og effektene av utekontorene vil variere over tid. For å bidra til ytterligere informasjon om hvor effekten kan bli størst, opprettes det et strategisk råd for lokalisering av Innovasjon Norges utekontorer. Rådet skal rapportere til Innovasjon Norges hovedstyre og bistå med råd om hvor næringslivets behov for utekontortjenester er stort og hvor det ikke lenger er så stort behov. Rådet oppnevnes av Innovasjon Norge, og skal omfatte både representanter for næringslivets organisasjoner, relevante offentlige aktører med representasjon ute og andre samarbeidspartnere for Innovasjon Norge. Rådet skal arbeide langsiktig og regjeringen ser ikke for seg hyppige, men velfunderte, endringer i lokaliseringen av utekontorene.

Regjeringen vil understreke at det er Innovasjon Norges hovedstyre som avgjør den faktiske lokaliseringen av Innovasjon Norges utekontorer.

Styrket samarbeid med andre aktører

Utenrikstjenesten tilbyr lignende generell assistanse til norske bedrifter som Innovasjon Norge. Både av ressursmessige og behovsmessige grunner må imidlertid Innovasjon Norge begrense sin internasjonale tilstedeværelse mer enn utenrikstjenesten. Et godt samarbeid mellom de to aktørene er derfor av stor betydning for internasjonalisering av norsk næringsliv.

Innovasjon Norges samarbeid med utenrikstjenesten er regulert i en avtale mellom Utenriksdepartementet og Innovasjon Norge fra 2007. Evalueringen av Innovasjon Norges uteaktiviteter tyder på at samarbeidet fungerer godt. Samtidig viser den at det er potensial for bedre utnyttelse av utenrikstjenestens uteapparat i de land hvor Innovasjon Norge ikke er representert. Regjeringen mener derfor at Innovasjon Norge bør videreutvikle sitt samarbeid med utenrikstjenesten i disse landene, i form av mer systematisk kontakt og informasjonsutveksling. Partene bør i fellesskap utarbeide standardbeskrivelser av arbeidsoppgaver som utføres både ved samlokaliserte, og andre, stasjoner for ytterligere å utnytte samarbeidspotensialet og klargjøre partenes forventninger til hverandre i de ulike markedene. Det vil bli lagt økende vekt på utenrikstjenestens arbeid for fremme av norsk næringsliv gjennom å legge økt vekt på næringslivskompetanse i utenrikstjenesten.

Innovasjon Norge og Norges forskningsråd har en samarbeidsavtale der Innovasjon Norges utekontorer ivaretar oppgaver for Forskningsrådet ute. I tillegg har de to organisasjonene samfinansierte stillinger i land hvor FoU og teknologiutvikling er av stor betydning for norsk næringsliv. Regjeringen ser på samarbeidet mellom Innovasjon Norge og Forskningsrådet som et positivt svar på utfordringer knyttet til å bistå norsk næringsliv med formidling av og relasjonsbygging knyttet til relevant FoU- og teknologikunnskap. Regjeringen anbefaler at dette samarbeidet fortsetter og videreutvikles.

På en rekke områder har næringslivet og offentlige myndigheter i samarbeid bygget opp organisasjoner som adresserer særskilte internasjonaliseringsutfordringer av stor betydning for enkelte sektorer. Se for øvrig omtale av ulike relevante organisasjoner i boks 5.5 Norske internasjonaliseringsaktører i utlandet. Regjeringen ser virksomheten til slike organisasjoner som en del av den samlede næringsrettede virkemiddelbruken. Dette tilsier at Innovasjon Norge ikke bør bygge opp sektorkompetanse på områder hvor andre offentlige eller offentlig støttede organisasjoner allerede har utviklet slik kompetanse, men isteden styrke sitt samarbeid med disse aktørene.

SIVAs internasjonale engasjement

SIVAs internasjonale engasjement er tredelt:

• Innovasjonsaktivitet i Nordvest-Russland

• Fullfinansierte utviklingsprosjekter

• Koblinger mellom det norske innovasjonsnettverket og internasjonale forsknings- og innovasjonsmiljøer

Nærings- og handelsdepartementet støtter med årlige bevilgninger SIVAs næringspark i Murmansk. Virksomheten anses som en viktig del av det politiske og næringsmessige samarbeidet mellom Norge og Nordvest-Russland.

SIVAs oppdragsvirksomhet utenlands er hovedsakelig finansiert av ulike tilskuddsordninger under Utenriksdepartementet, og omfatter prosjekter i det tidligere Øst-Europa og på Balkan. Hovedhensikten med prosjektene er utvikling og kompetanseheving i mottakerlandet. SIVA har derfor som regel samarbeidet med SINTEF og/eller et regionalt innovasjonsselskap i disse prosjektene. Det forutsettes for øvrig at prosjektene har ringvirkninger for norsk næringsliv.

Innovasjonsselskapene har sett behov for å skape og utvikle samarbeidsarenaer og nettverk mellom de norske innovasjonsmiljøene og internasjonale miljøer. SIVA kan i den sammenheng fungere som et bindeledd mellom norske og utenlandske miljøer, og bygge opp samarbeidsrelasjoner til innovasjonsnettverk i andre land, koble aktører og legge til rette for samarbeid mellom enkeltselskaper.

Regjeringen mener SIVA kan bruke sin kompetanse på utvikling av innovasjonsaktiviteter, som inkubasjon og næringshager, i utlandet hvis det fullfinansieres av Innovasjon Norge, og hvis dette inngår som en del av den koordinerte norske innsatsen for internasjonalisering av norske bedrifter. Regjeringen mener imidlertid at det ikke er riktig prioritering av SIVAs ressurser å foreta eiendomsinvesteringer i utlandet utover det nevnte engasjementet i Russland, eller, innenfor den ordinære virksomheten, ta deleierskap i lokale samarbeidsselskaper internasjonalt. Regjeringen viser i denne sammenheng til anbefalingen i evalueringen av SIVA om å styrke og prioritere innsatsen mot det norske innovasjonsnettverket, og mot det store tilfanget av industriprosjekter innenlands, hvor SIVA er en ønsket samarbeidspartner. Dette inkluderer også tilrettelegging for internasjonale selskapers etableringer i Norge, der regjeringen vil at SIVA, Innovasjon Norge og Norges forskningsråd skal styrke innsatsen framover. Dette er nærmere omtalt under.

Den type tilrettelegging for økt samarbeid mellom norske og utenlandske FoU- og innovasjonsmiljøer som SIVA i dag utfører, anser regjeringen som en naturlig del av selskapets rolle overfor det norske innovasjonsnettverket. Regjeringen legger vekt på at SIVAs innsats på dette feltet skal skje i forståelse og nært samarbeid med Innovasjon Norge, og at grenseoppgangen mellom de to aktørene tydeliggjøres.

Regjeringen vil be Innovasjon Norge og SIVA formalisere og styrke sitt samarbeid om internasjonalisering av norsk næringsliv.

6.3.7 Invest in Norway

Utenlandsk eide selskaper kan, på linje med norskeide selskaper, benytte seg av de ordninger som de ulike virkemiddelaktørene i Norge har, såfremt de etablerer, registrerer seg og har økonomisk aktivitet i Norge.

Myndigheter på alle nivåer, samt de ulike virkemiddelaktørene, mottar jevnlig henvendelser fra utenlandske selskaper som vurderer lokalisering og dermed investeringer i Norge. Lokalisering i Norge krever at Norge er, og fremstår som, et attraktivt sted å lokalisere virksomhet.

For Norge kan utenlandske direkteinvesteringer bety både arbeidsplasser, økt kompetanse og bedre tilgang til utenlandske markeder. Investeringene kan ofte ha en selvforsterkende effekt fordi det er lettere å investere i et marked hvor man allerede er til stede. Unntaksvis resulterer oppkjøp av eksisterende norske selskaper i oppstykking og flytting av hovedkontor og kompetanse. Oppkjøp av eksisterende virksomheter og investeringer innen olje og gass har hittil vært de dominerende formene for utenlandske investeringer i Norge.

Utenlandsk eierskap kan på enkelte områder utgjøre et supplement til nasjonalt statlig eierskap og norske private industrielle eiermiljøer. Norge har for eksempel enkelte sterke næringsklynger og forskningsmiljøer som er attraktive i en oppkjøps- og etableringssammenheng, men hvor det kan være vanskelig å finne den gode industrielt og strategisk innrettede investoren her hjemme.

Regjeringen ønsker å legge til rette for en mer systematisk og helhetlig håndtering av henvendelser fra utenlandske selskaper som vurderer lokalisering i Norge, blant annet for å sikre forsvarlig behandling, effektiv ressursbruk, læring og gjenbruk av kunnskap. Internasjonale aktører ønsker ofte å etablere relasjoner med offentlige myndigheter, og få følelsen av å være velkommen og støttet. Å ha et eget apparat er også mer kostnadseffektivt enn å behandle slike saker ad hoc, særlig med tanke på oppbygging av nettverk og kompetanse. Regjeringen vil derfor etablere en profesjonell og robust funksjon i det offentlige virkemiddelapparatet – Invest in Norway – for håndtering av slike saker.

Invest in Norway skal være et kontaktpunkt og en koordinator som tilrettelegger en dialog mellom internasjonale selskaper som vurderer å etablere virksomhet i Norge, og norske myndigheter og virkemiddelaktører. Invest in Norway skal ikke arbeide aktivt for å tiltrekke utenlandske investeringer til Norge. Invest in Norway skal vurdere potensialet i eventuelle investeringer og informere aktører om eksisterende rammebetingelser og støtteordninger, samt eventuelt formidle kontakt mot offentlige myndigheter og andre aktører på lokalt og nasjonalt nivå når dette er aktuelt. Det må bygges opp og vedlikeholdes kunnskap om hvordan slike henvendelser best håndteres, samt informasjon og fakta på områder hvor Norge har spesielt god kompetanse eller andre fortrinn.

Nærings- og handelsdepartementet vil be Innovasjon Norge påta seg sekretariatsansvaret for Invest in Norway funksjonen. Selskapet må imidlertid samarbeide tett og koordinert med andre virkemiddelaktører som blant annet SIVA og Norges forskningsråd. Nærings- og handelsdepartementet vil be Innovasjon Norge, i samarbeid med de andre virkemiddelaktørene, utarbeide et forslag organisering, ansvar, finansiering og arbeidsdeling av den nye funksjonen. Nærings- og handelsdepartementet vil trekke berørte departementer inn i arbeidet med etablering av funksjonen.

6.3.8 Nye landsdekkende såkornfond

I eierskapsmeldingen, St.meld. St. 13 (2010-2011) Aktivt eierskap – norsk statlig eierskap i en global økonomi, vises det til at kapitalen i de eksisterende såkornfondene i stor grad er investert i porteføljeselskaper eller satt av til forvaltning og oppfølgingsinvesteringer i disse selskapene. Det forventes dermed i liten grad nyinvesteringer i tiden framover. For å stimulere til økte investeringer i såkornfasen, og dermed fremvekst av nye bedrifter, vil regjeringen legge frem forslag om å etablere nye landsdekkende såkornfond.

Det vil foreslås opprettet inntil seks landsdekkende såkornfond. Fondene skal investere i såkorn- og oppstartsfasene i nye innovative og internasjonalt konkurransedyktige bedrifter. Lokalisering av fondsforvaltningen og fondenes bransjefokus baseres på forvalteres kompetanse, god prosjekttilgang og muligheten til å utvikle kompetente forvaltningsmiljø. Det er et mål at det skal etableres såkornfond i alle landsdeler. Som varslet i Meld. St. 7 (2011-2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler, skal et fond etableres i Nord-Norge. For å utløse privat kapital til slike investeringer i såkornfasen, vil staten bidra med kapital, gjennom å gå inn med egenkapital på linje med de private investorene, og risikoavlastning.

Formålet med de nye fondene er å utløse kapital til bedrifter i tidlig fase og å bygge opp og videreutvikle gode forvaltningsmiljøer. Såkornfond er et virkemiddel som treffer bredden av norsk næringsliv, og er viktig for å sikre økt kommersialisering av forskningsresultater. Fondene investerer særlig i kunnskapsintensive og teknologisk tunge bedrifter. Fondenes satsingsområder vil bestemmes av fondsforvalternes kompetanse, men eksempelvis vil energi, miljøteknologi, marin sektor, IKT, bio- og helseteknologi og reiseliv, basert på erfaringer med dagens fond, være interessante områder.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med et konkret forslag til innretning av den statlige deltakelsen i nye landsdekkende såkornfond i revidert nasjonalbudsjett for 2012. Innretningen skal ta sikte på å gi insentiver for best mulig forvaltning av statens verdier. Nye såkornfond må notifiseres til EFTAs overvåkningsorgan ESA.

6.3.9 Nettverk for forretningsengler

En forretningsengel (business angel) er en uformell privat investor som ikke bare bidrar med kapital inn i et prosjekt, men også med kompetanse, nettverk og tid. Forretningsengler kan være viktige aktører for å bidra med kapital i prosjekter i tidlig fase, og regjeringen ønsker derfor å støtte opprettelse og videreutvikling av nasjonale nettverk for denne investorgruppen.

Nærings- og handelsdepartementet vil, i samarbeid med berørte departementer, gi Innovasjon Norge ansvaret for å støtte etablering og oppbygging av slike nettverk. Slike nettverk vil kunne bidra til å synliggjøre forretningsengler som en investeringsgruppe overfor potensielle gründere med kapital- og kompetansebehov, og samtidig bidra til å løfte kompetansen og investeringsevnen til investorene. Slike nettverk kan knyttes opp til nye såkornfond eller lignende miljøer med betydelig seleksjonserfaring.

Videre vil slike nettverk kunne fylle en rekke funksjoner, som å skape oppmerksomhet rundt investorgruppen, matche bedrifter og investorer, gjøre investorene mer profesjonelle og øke prosjekttilgangen til gruppen.

6.3.10 Investinor AS

Investinor er et datterselskap av Innovasjon Norge som tilbyr egenkapital til lovende bedrifter i tidlig fase gjennom direkte investeringer. Investinor ble opprettet i 2008 med en investeringskapital på 2,2 mrd. kroner. I statsbudsjettet for 2012 er Investinor AS tilført ytterligere 1,5 mrd. kroner for å sikre at selskapet også framover kan bidra til framvekst av nye internasjonalt konkurransedyktige vekstbedrifter, spesielt i bransjer hvor Norge står sterkt. Samlet forvaltningskapital etter denne kapitalutvidelsen er 3,7 mrd. kroner. 500 mill. kroner er øremerket investeringer innenfor marin sektor.

Satsingsområder og investeringsstrategi

Nærings- og handelsdepartementet har etter eieravtalen for Innovasjon Norge mellom staten og fylkeskommunene ansvaret for Investinor, og har i samråd med Fiskeri- og kystdepartementet og Finansdepartementet ansvar for retningslinjene for Innovasjon Norges utøvelse av eierskapet i Investinor. Disse retningslinjene regulerer blant annet satsingsområder, investeringsfase og overordnede føringer om avkastning. I henhold til dagens retningslinjer skal Investinor investere i nyetableringer, tidlig vekstfase og i noen grad i ekspansjonsfasen. Prioriterte satsingsområder er miljø, energi, reiseliv, marin og maritim sektor. I tillegg skal selskapet ha spesiell oppmerksomhet rettet mot klima- og miljøprosjekter. Selskapet kan også investere i forventet lønnsomme prosjekter i andre bransjer og sektorer. Per mars 2012 har selskapet investeringer i 30 selskaper, herav syv i energi, fem i miljø, tre i marin, tre i reiseliv, to i maritim og seks i IKT.

I Prop 1 S. (2011-2012) ble det omtalt at Nærings- og handelsdepartementet ville vurdere en eventuell utvidelse av selskapets satsingsområder. I Innst. 8 S (2011-2012) har næringskomiteen sagt seg enig i at regjeringen ser nærmere på en eventuell utvidelse av selskapets satsingsområder og viser til helseteknologi som eksempel på et eventuelt nytt satsingsområde.

Investinors investeringer viser at det er mange attraktive muligheter utenfor de gjeldende satsingsområdene. For å gi Investinor tilstrekkelig fleksibilitet og samtidig fastslå prinsippene for Investinors investeringer, går regjeringen inn for at føringen om spesifikke satsingsområder endres til at Investinor skal prioritere lønnsomme investeringer: i sektorer med næringsmiljøer med internasjonale komparative fortrinn; som ivaretar utnyttelse av viktige naturressurser; som ivaretar utnyttelse av ny teknologi og kompetanse eller som bidrar til mindre miljøbelastning og menneskeskapte klimaendringer. Dette kan dreie seg om investeringer innen blant annet miljøteknologi, energi, marint næringsliv, maritim sektor, reiseliv, IKT og bio- og helseteknologi.

Investeringsfasene beholdes som i dag, med mindre justeringer for å skape klarhet om førstegangsinvesteringer i ekspansjonsfasen og avgrensning mot såkornfond. Investinor er et næringspolitisk virkemiddel og skal investere der det er utfordringer knyttet til kapitaltilgang. Senere faser er ikke preget av mangel på privat kapital slik de tidligere fasene er. Dette er blant annet konklusjonen i en rapport fra Menon Business Economics fra 2011. Grensen vurderes å gå før ekspansjonsfasen. Investeringer i tidligere faser enn i dag (såkornfase og tidligere) vil ikke være forenlig med et forretningsmessig formål for selskapet. Selskapet må imidlertid kunne gjøre oppfølgingsinvesteringer også etter definerte faser for å sikre avkastning fra vellykkede prosjekter. Investinors kapital er en statlig kapitalplassering og skal derfor ha mål om markedsmessig avkastning.

Eierskapet overføres til Nærings- og handelsdepartementet

Investinor ble opprettet som et datterselskap av Innovasjon Norge for at de bedriftsrettede virkemidlene skulle samles og tilpasses brukerne. Blant annet var det vurdert at Investinor ville bli lett tilgjengelig for næringslivet gjennom Innovasjon Norges kontornettverk. Dette har vist seg å ha mindre betydning ettersom Investinor opererer uavhengig av Innovasjon Norges øvrige aktiviteter. Videre har styringsmodellen blitt komplisert etter at delt eierskap til Innovasjon Norge ble innført i 2010. Det indirekte eierskapet medfører også at Investinor ikke formelt er underlagt retningslinjene for statlig eierskap og lederlønn. I tillegg har Riksrevisjonen tatt opp problemstillingen om hvorvidt Investinor bør underlegges selskapskontrollen, noe som eventuelt vil gjøre dagens eierstruktur krevende. Etter en samlet vurdering vil regjeringen derfor overføre eierskapet til Investinor fra Innovasjon Norge til Nærings- og handelsdepartementet.

6.3.11 Melding til Stortinget om immaterielle rettigheter

I stortingsmeldingen Et nyskapende og bærekraftig Norge (St. meld nr. 7 (2008-2009)) synliggjorde regjeringen virkemiddelapparatets rolle for å fremme best mulig anvendelse av immaterielle rettigheter. I tillegg synliggjorde meldingen et behov for kompetansehevning i virkemiddelapparatet, noe som blant annet er fulgt opp i styringsdialogen mellom Nærings- og handelsdepartementet og Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Patentstyret.

Innovasjon Norge arbeider med anvendelse av immaterielle rettigheter gjennom rådgivning, veiledning og hjelp til forretningsmessige vurderinger for oppstartsbedrifter og små og mellomstore bedrifter. Innovasjon Norge skal samarbeide med resten av virkemiddelapparatet om informasjonsarbeid og egen kompetanseutvikling på dette området.

En undersøkelse foretatt av Innovasjon Norge i 2010 (Perduco) viser at norske bedrifter har lav bevissthet om immaterielle rettigheter, tilbudet av tjenester er uoversiktlig og at bedriftene har behov for et bredt utvalg av tjenester, for eksempel knyttet til lisensiering, IPR-strategi, kartlegging, håndhevelse og verdifastsettelse. Bedriftene har også behov for generell informasjon om søknadsprosess, priser og regelverk.

Regjeringen vil legge frem en egen melding til Stortinget om immaterielle rettigheter. Meldingen vil synliggjøre betydningen av immaterielle rettigheter for innovasjon og verdiskapning. Meldingen vil orientere om hvordan regjeringen i dag arbeider med å fremme anvendelse av immaterielle rettigheter, og vurdere hvorvidt det er behov for ytterligere tiltak. Meldingen vil også gå grundig inn på hvordan Patentstyret, Innovasjon Norge og virkemiddelapparatet for øvrig kan videreutvikles på dette området for å møte næringslivets fremtidige behov.

6.3.12 Videreføring av felles satsing på innovasjon i helse- og omsorgssektoren

I 2007 igangsatte Helse- og omsorgdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet en femårig satsing på behovsdrevet innovasjon og næringsutvikling i helsesektoren. Satsingen ble evaluert i 2011, og evalueringen konkluderte med at satsingen har satt innovasjon i spesialisthelsetjenesten på dagsorden. Evalueringen viste videre at de strukturelle, styrings- og atferdsmessige endringene som satsingen hadde ført til kun i noen grad hadde hatt betydning for den faktiske innovasjonsaktiviteten, blant annet grunnet den relativt korte varigheten på satsingen. Videre pekte evalueringen på behovet for sterkere og mer synlige styringsinsentiver og mer utstrakt bruk av finansielle og innovasjonspolitiske virkemidler på tvers av virkemiddelaktørene. Evalueringsrapporten ble sendt på høring, og det ble mottatt over 40 høringsvar fra blant annet helseforetak, kommuner, virkemiddelaktører, næringslivet og universitets- og høyskolesektoren. Oppsummeringen av høringsrunden viste bred oppslutning om rapportens hovedkonklusjoner og understreket behovet for en videreføring av satsingen.

Helse- og omsorgsdepartementet har derfor gitt følgende føringer for den videre felles satsingen på innovasjon i de regionale helseforetakene:

• Satsingen videreføres i ytterligere fem år.

• Videreføringen innebærer at samarbeidsavtalen mellom de regionale helseforetakene, Innovasjon Norge, InnoMed og Norges forskningsråd om satsingen inngått i 2008 bør revideres og forlenges i tråd med ovennevnte føring.

• Satsingen blir ikke lenger avgrenset til en bestemt innovasjonstype. Valget av innovasjonstype må avgjøres av hva som er mest effektivt i de aktuelle prosjekter. Satsingen vil altså utvides til å omfatte forskningsbasert innovasjon, som allerede formidlet i oppdragsdokumentet for 2011 og i Stortingsmelding 16 (2010-2011): Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015).

• Innsatsområder vil, i tillegg til IKT og medisinsk utstyr, omfatte store samfunnsutfordringer som kroniske sykdommer, en økende aldrende befolkning, og behov for endringer i organisering, bedre samhandling mellom tjenestenivåene og personellbruk.

• Innovasjon ved innkjøp vil inngå i satsingen.

• Utdanningsinstitusjonene bes trukket inn i arbeidet på en hensiktsmessig måte.

Evalueringen pekte på et behov for utvidelse av satsingen til å gjelde hele helse- og omsorgssektoren. Regjeringen vil se dette forslaget i sammenheng med oppfølgingen av NOU 2011:11 «Innovasjon i omsorg». Videre pekte evalueringen på behovet for en gjennomgang av tilgjengelige offentlige virkemidler for innovasjon i helse- og omsorgssektoren. Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet vil komme tilbake til dette på et senere tidspunkt.

6.3.13 Strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser

For å oppnå en varig og generell forbedring av innkjøpspraksis vil regjeringen legge frem en strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser. Hvis offentlige anskaffelser innrettes slik at de i større grad resulterer i innovative løsninger, kan dette bidra til innsparing for det offentlige ved at varer og tjenester leveres bedre og mer effektivt, og man får bedre tjenester til innbyggerne og økt verdiskaping i næringslivet.

I strategien vil regjeringen gjennomgå de viktigste utfordringene, og foreslå tiltak for å møte dem. Videre er det viktig at næringslivet er engasjert i offentlig sektors utviklingsbehov på dette området.

Det er viktig at innkjøperne har redskapene og kompetansen de trenger. Et av målene er å bidra til større grad av konkurranse gjennom å legge til rette for at det blir flere potensielle leverandører til krevende anskaffelser.

Arbeidet for å oppnå et hensiktsmessig samspill mellom offentlig sektor og næringslivet når det gjelder innkjøp, vil berøre flere departementer, direktorater og de sentrale virkemiddelaktørene, herunder Innovasjon Norge.

6.3.14 Handlingsplan kultur og næring

Regjeringen har besluttet at det skal legges frem en ny handlingsplan om kultur og næring. Handlingsplanen er et samarbeid mellom Nærings- og handelsdepartementet, Kulturdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet og skal etter planen legges frem i løpet av 2012.

Med handlingsplanen ønsker regjeringen å bidra til økt verdiskaping og sysselsetting i kulturnæringene, gjennom å legge til rette for flere gründere, flere vekstbedrifter og flere nyskapende næringsmiljøer.

Kulturnæringene møter i stor grad de samme utfordringene som andre næringer. Derfor er de generelle programmene i det offentlige virkemiddelapparatet like viktige for kulturnæringene som for andre næringer.

Innovasjon Norges har et ansvar for å legge til rette for økt verdiskaping i kulturnæringene, og selskapet skal være en synlig og kompetent virkemiddelaktør også overfor disse næringene. Dette er fulgt opp i styringsdialogen mellom Nærings- og handelsdepartementet og Innovasjon Norge. I tildelingsbrevet til Innovasjon Norge for 2012 skriver Nærings- og handelsdepartementet at det legges til grunn at Innovasjon Norge, innenfor de ordninger og rammer som gjelder for virksomheten, bidrar til å realisere målene i den kommende handlingsplanen.

6.3.15 Ny plan for norsk design

Publikasjonen Design og verdiskaping – regjeringens satsing på næringsrettet design (2006-2009) innholdt flere tiltak for å styrke kompetansen knyttet til næringsrettet design i norsk næringsliv, primært gjennom en forsterking av allerede eksisterende tiltak. Videre ble design i St. meld. nr 7 (2008-2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge inkludert i regjeringens helhetlige innovasjonspolitikk, og etableringen av Designdrevet innovasjonsprogram (DIP) under Norsk Designråd ble varslet.

Det pågår for tiden en prosess med sikte på en avklaring av forholdet mellom Norsk Designråd og Norsk Form. Når dette er avklart vil det igangsettes et strategisk arbeid med en ny plan for norsk design.

6.3.16 Strategi for mineralnæringen

Regjeringen har besluttet at det skal utarbeides en strategi for mineralnæringen. Nærings- og handelsdepartementet har ansvaret for å koordinere arbeidet med berørte departementer. Strategien skal etter planen legges frem i 2012.

En viktig målsetning med arbeidet er å legge til rette for økt verdiskaping og sysselsetting gjennom vekst i mineralnæringen i Norge. Samtidig er det viktig at veksten er bærekraftig, inngår i en god ressursforvaltning og at det tas tilstrekkelig hensyn til naturmiljøet, andre næringer og andre berørte interesser. Strategien vil omtale temaene FoU, utdanning og kompetanse, kartlegging av mineralressurser, kapitaltilgang, ivaretakelse av mineralressurser og forenkling og samordning av regelverk.

For å starte mineralvirksomhet kreves det betydelige investeringer. Det offentlige virkemiddelapparatet har derfor i begrenset grad mulighet til å gå tungt inn i investeringer knyttet til oppstart av gruveprosjekter. Virkemiddelapparatet har imidlertid gitt bistand til bedrifter som er i en forberedelse- eller undersøkelsesfase eller som planlegger utvidelser eller omlegging av driften. Slik bistand kan for eksempel være i form av rådgivning eller økonomisk støtte.

Nye mineralprosjekter i Norge vil i mange tilfeller kunne tilknytte seg utenlandske investorer. Direkte offentlige bidrag tidlig i et mineralprosjekt vil kunne gi et positivt signal til utenlandske investorer som vurderer investeringer, og kan derfor ha en positiv effekt som er større enn hva det direkte økonomiske bidraget skulle tilsi.

Virkemiddelapparatets rolle for tilrettelegging for økt verdiskaping i mineralnæringen er fulgt opp i styringsdialogen mellom Nærings- og handelsdepartementet og Innovasjon Norge. I oppdragsbrevet til Innovasjon Norge for 2012 skriver Nærings- og handelsdepartementet at det legges til grunn at Innovasjon Norge innenfor de ordninger og rammer som gjelder for virksomheten skal bidra til å realisere målene i den kommende strategien for mineralnæringen.

6.4 Oppsummering

Regjeringen legger vekt på at Innovasjon Norge og SIVA skal ha velbegrunnede og effektive virkemidler som svarer på næringslivets behov i dag og i årene som kommer. Regjeringen går inn for:

• Kriterier for god virkemiddelbruk som skal være veiledende for eventuelle nye virkemidler som legges til Innovasjon Norge og SIVA. Regjeringen ber Innovasjon Norge og SIVA foreta en gjennomgang av selskapenes samlede virkemiddelportefølje basert på kriteriene.

• En kartlegging av tilgjengelige offentlige bedriftsrettede virkemidler for næringsutvikling. Hensikten er å få en samlet oversikt over dagens bedriftsrettede virkemidler, og kartlegge hvilke virkemidler som er tilgjengelige for ulike bedrifter, både når det gjelder fasene i en bedrifts utvikling, størrelse og sektor.

• En forenkling av Innovasjon Norges virkemiddelporteføljen for å sikre at selskapets brukere enkelt kan orientere seg i selskapets programmer og tjenester. Nærings- og handelsdepartementet vil gi Innovasjon Norge i oppdrag å foreslå konkrete tiltak for å forenkle egen virkemiddelportefølje. Nærings- og handelsdepartementet vil følge opp eventuelle anbefalinger i samarbeid med eierne og berørte departementer. Hver enkelt oppdragsgiver har imidlertid et selvstendig ansvar for å gjennomføre konkrete forenklingstiltak på egne ansvarsområder

• En evaluering av låneordningene som Innovasjon Norge forvalter for Nærings- og handelsdepartementet for å vurdere måloppnåelse, risikoprofil og utviklingsmuligheter.

• At Innovasjon Norge fortsatt skal forvalte Bygdeutviklingsmidlene gjennom Innovasjon Norge, for å tilføre mottakere i ordningen størst mulig kompetanse på næringsutvikling.

• Utvikling av dagens tilbud til pilot- og demonstrasjonsprosjekter.

• Utvikling av dagens tilbud på kapital i bedrifters tidlige fase.

• En videreføring av SIVAs nye næringshageprogram, i tillegg til SIVAs nye inkubasjonsprogramm, for å bistå nyetablerte bedrifter til best mulig utnyttelse av forretningsideens innovasjons- og vekstpotensial.

• En styrking av Innovasjon Norges arbeid med internasjonalisering, hvor:

  • Samarbeidet mellom Innovasjon Norge og utenrikstjenesten skal styrkes.

  • Samarbeidet mellom Innovasjon Norges distrikts- og utekontorer skal bedres. Utekontorene skal formidle kunnskap om uutnyttede markedsmuligheter i utlandet til Innovasjon Norge sentralt og/eller distriktskontorer og relevante næringsaktører.

  • Små og mellomstore bedrifter er den viktigste målgruppen.

  • Det foretas en presisere av at tjenestetilbudet skal ha hovedvekt på praktisk assistanse, fremfor mer dyptgående strategisk rådgivning. I enkelte markeder skal markedskompetanse som kommer viktige strategiske næringer til gode prioriteres.

  • Utekontorenes evne til å levere landanalyser for viktige markeder skal styrkes.

  • Innovasjon Norges tilstedeværelse i Asia og Afrika skal styrkes.

  • Samarbeidet mellom Innovasjon Norge og Norges forskningsråd skal styrkes.

  • Samarbeidet mellom Innovasjon Norge og SIVA skal styrkes.

  • Det skal etableres et strategisk råd for Innovasjon Norges internasjonale tilstedeværelse. Det vises for øvrig til at det er Innovasjon Norges styre som avgjør hvor selskapets utekontorer lokaliseres.

  • Profileringen av norsk næringsliv i utlandet skal styrkes.

  • At SIVA skal videreføre sitt arbeid i Nordvest-Russland, men utover dette ikke foreta investeringer utenfor Norge.

• At SIVAs eiendomsvirksomhet kan spille en rolle overfor større eiendomsprosjekter. Regjeringen går derfor inn for at SIVA i fremtiden kan bidra i utviklingen av flere store eiendomsprosjekter av lokal, regional og nasjonal betydning.

• Etablering av en profesjonell og robust funksjon i det offentlige virkemiddelapparatet – Invest in Norway – for å ta i mot utenlandske henvendelser om etablering av investeringer i Norge. Invest in Norway skal ikke arbeide aktivt for å tiltrekke utenlandske investeringer til Norge. Sekretariatsfunksjonen for den nye funksjonen legges til Innovasjon Norge. Selskapet må imidlertid samarbeide tett og koordinert med andre virkemiddelaktører som blant annet SIVA og Norges forskningsråd.

• Opprettelse av nye landsdekkende såkornfond, og at Innovasjon Norge får ansvaret for å forvalte statens eierandeler. På sikte vil det opprettes inntil seks fond. Fondene skal investere i såkorn- og oppstartsfasene til nye innovative og internasjonalt konkurransedyktige bedrifter. Formålet med de nye fondene er å utløse kapital til bedrifter i tidlig fase og å bygge opp og videreutvikle gode forvaltningsmiljøer. Innretningen skal ta sikte på å gi insentiver for best mulig forvaltning av statens verdier. Fondenes satsingsområder vil bestemmes av fondsforvalternes kompetanse, men eksempelvis vil energi, miljøteknologi, marin sektor, IKT, bio- og helseteknologi og reiseliv være interessante områder. Regjeringen vil komme med et konkret forslag til innretning av den statlige deltakelsen i nye såkornfond i revidert nasjonalbudsjett for 2012.

• Endringer i mandatet til Investinor for å gi selskapet tilstrekkelig fleksibilitet og samtidig fastslå prinsippene for Investinors investeringer. Mandatet foreslås endret slik at selskapet skal prioritere lønnsomme investeringer i sektorer med næringsmiljøer med internasjonale komparative fortrinn, som ivaretar utnyttelse av viktige naturressurser som ivaretar utnyttelse av ny teknologi og kompetanse eller som bidrar til mindre miljøbelastning og menneskeskapte klimaendringer. Dette kan dreie seg om investeringer innen blant annet miljøteknologi, energi, marint næringsliv, maritim sektor, reiseliv, IKT og bio- og helseteknologi.

• At eierskapet til Investinor overføres fra Innovasjon Norge til Nærings- og handelsdepartementet.

• Støtte til etablering og videreutvikling av nasjonale nettverk for forretningsengler. Slike nettverk kan knyttes opp mot nye såkornfond eller lignende miljøer.

Regjeringen vil:

• Legge frem en egen melding til Stortinget om immaterielle rettigheter hvor betydningen av immaterielle rettigheter for innovasjon og verdiskaping vil gjøres rede for.

• Legge frem en egen strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser.

• Legge frem en handlingsplan for kultur og næring. Handlingsplanen skal bidra til økt verdiskaping og sysselsetting i kulturnæringene gjennom å legge til rette for flere gründere, flere vekstbedrifter og flere nyskapende næringsmiljøer.

• Legge frem en strategi for mineralnæringen hvor målsetning er å legge til rette for økt verdiskaping og sysselsetting gjennom vekst i mineralnæringen i Norge.

• Videreføre satsingen innenfor innovasjon i helse- og omsorgssektoren.

• Igangsette et strategisk arbeid med en ny plan for norsk design.