6 Konsekvensutredningen for Barentshavet sørøst

Forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten (Meld. St. 10 (2010–2011)) vurderte at kunnskapsstatusen for åpningsområdet ikke skiller seg vesentlig fra andre deler av Barentshavet, kanskje med unntak av geologisk kartlegging av petroleumspotensialet.

Arbeidet med konsekvensutredningen tok på denne bakgrunn utgangspunkt i den mer overordnede kunnskapen i forvaltningsplanarbeidet, for så å styrke og komplettere denne med studier av spesifikke temaer som f.eks. meteorologi og isbjørnutbredelse, sammenstilling av tidligere undersøkelser og litteratur, samt kartlegging av aktiviteter som fiskeriaktivitet og skipstrafikk i området. Det ble gjennomført totalt 24 studier for å sammenfatte kunnskap om relevante forhold og utrede mulige virkninger av petroleumsvirksomhet i åpningsområdet.

Som grunnlag for konkrete og aktivitetsspesifikke vurderinger av konsekvenser av petroleumsvirksomhet ble det i arbeidet med konsekvensutredningen etablert to scenarioer for olje- og gassvirksomhet. Scenarioene, omtalt som henholdsvis lavt og høyt scenario, la til grunn utbygginger av felt til havs med produksjon av olje og/eller gass ved hjelp av ulike utbyggingsløsninger. Oljedirektoratet hadde størst forventning om funn av gass i området. Det var videre behov for betydelige funnstørrelser for å kunne gi lønnsomme utbygginger. Scenarioene tok hensyn til disse faktorene.

I lavt scenario ble samlede utvinnbare ressurser på henholdsvis 15 mill. Sm³ væske og 30 mrd. Sm³ gass lagt til grunn. I høyt scenario ble samlede utvinnbare ressurser på 45 mill. Sm³ væske og 120 mrd. Sm³ gass lagt til grunn. Forventede utvinnbare ressurser for Barentshavet sørøst er etter Oljedirektoratets geologiske kartlegging beregnet til 50 mill. Sm³ væske og 250 mrd. Sm³ gass. Oljedirektoratet vurderer at utbyggings- og transportløsningene, samt vurderingene av utslippsrater og -varigheter basert på kunnskapen om geologien i området, som ble presentert i scenarioene for petroleumsvirksomhet i 2012, like fullt er robuste overfor den oppdaterte kunnskapen om området. Geografisk sett er scenarioene representative for områdene direktoratet vurderer som mest interessante. Økningen i forventede utvinnbare ressurser i Barentshavet sørøst er i stor grad en økning i forventede gassressurser, og kan forlenge produksjonsprofilene relativt til de profilene som er presentert i scenarioene. Det er kun ved å åpne områder for petroleumsvirksomhet og påfølgende boring av letebrønner, at ressursgrunnlaget vil bli avklart.

6.1 Hovedresultater fra konsekvensutredningen

I dette delkapittelet presentes hovedresultatene fra konsekvensutredningen. Grunnlagsrapportene i konsekvensutredningen er faglige utredninger og vurderinger utført av uavhengige forskningsmiljøer og konsulenter. Uavhengige fagmiljøer har i konsekvensutredningen blant annet vurdert samfunnsøkonomiske virkninger.

Dersom det gjøres drivverdige funn kan petroleumsvirksomhet i Barentshavet sørøst gi betydelig lønnsom produksjon. Olje- og gassressurser i scenarioene ble anslått å ha en nettoverdi på henholdsvis 280 mrd. kroner i høyt scenario og 50 mrd. kroner i lavt scenario. Omfanget vil være nært knyttet til mengden av utvinnbare ressurser som påvises i området. Ressursinnsatsen for utvinning av disse ressursene danner grunnlag for ringvirkninger. Det vil skapes ringvirkninger i alle faser av virksomheten.

På nasjonalt nivå er det beregnet at aktiviteten vil gi en årlig verdiskapingseffekt på inntil 10 mrd. kroner og en årlig netto sysselsettingseffekt på 1 200 personer. For det lave scenarioet er de tilsvarende tallene rundt 3 mrd. kroner og 500 personer. Dette er ringvirkningseffekter som kommer i tillegg til inntektene fra salg av olje og gass.

På lokalt nivå er det i høyt scenario forventet en verdiskaping i Finnmark på inntil 2,9 mrd. kroner per år for perioden 2023–2040. For lavt scenario i samme periode er forventningen 700 mill. kroner per år. Petroleumsvirksomheten i åpningsområdet er videre forventet å gi en sysselsettingseffekt i Finnmark på henholdsvis 2 900 og 700 sysselsatte per år for de to scenarioene. De lokale sysselsettingseffektene er vurdert å være større enn de nasjonale, og dette forklares i hovedsak ved at man vil få tilflytting av arbeidstakere fra andre steder i landet.

Ringvirkninger oppstår som følge av at etterspørselen fra petroleumsvirksomheten vil medføre økt aktivitet lengre tilbake i verdikjeden. Makroøkonomiske forsterkningseffekter vil videre oppstå idet bedrifter vil måtte foreta investeringer for å levere varer og tjenester, og husholdningene bruker sine økte lønns- og næringsinntekter til boliginvesteringer og konsum. Makroøkonomiske dempningseffekter vil på den annen side også oppstå, hovedsakelig som følge av høyere lønns- og rentekostnader, og ble inkludert i analysene. Til slutt er ringvirkningseffektene fra økt tjenesteproduksjon i kommunene inkludert.

Mulighet for utnyttelse av gass fra åpningsområdet til industrielle formål på land er et annet tema i konsekvensutredningen. Viktige forutsetninger for etablering eller utvikling av gassbasert industri er beskrevet, i tillegg til tilgang på gass i rett volum og kvalitet, langsiktig pris og kommersielle vilkår for gassen. Gassproduksjon fra åpningsområdet kan gi nye industrielle muligheter, men det er betydelige utfordringer knyttet til å koble gassproduksjonsmønster og industriavtak.

Petroleumsaktivitet vil medføre et stort behov for ulik type kompetanse. Det er estimert høyest behov for sysselsatte med utdanning innen elektrofag, mekaniske fag, maskinfag og bygg- og anleggsfag fra videregående skole eller fagskole.

Fremtidig petroleumsaktivitet i området kan berøre samiske interesser både positivt og negativt, i hovedsak gjennom nye sysselsettingsmuligheter for den samiske befolkningen og gjennom mulig berøring av reindriften ved arealbeslag og behov for infrastruktur. Der det er relevant vil slike faktorer bli tatt hensyn til ved planlegging av konkret aktivitet.

Havområdene som omfattes av åpningsområdet har mange likhetstrekk med tilgrensende områder i Barentshavet sør som allerede er åpnet for petroleumsvirksomhet. Barentshavet kan karakteriseres som et gjennomstrømningshav hvor atlantisk vann (med saltholdighet rundt 35 og temperatur rundt 4–6 °C) kommer inn i sørvest og går ut i Polhavet i nordøst mellom Novaja Zemlja og Franz Josefs land. I sør langs norskekysten går kyststrømmen, som har sitt opphav i Skagerrak og tar med seg avrent materiale fra den baltiske og norske kystene inn i de sørlige delene av Barentshavet. Barentshavet har avtagende temperatur nordover. I vinter- og vårsesongen vil vanntemperaturen ved 20 meters dyp være 4–5 °C sør i området og ned mot 1 °C i nord. I sommer- og høstsesongen vil temperaturene øke til 7 °C i sør og 4–5 °C i nord.

I det nordlige Barentshavet strømmer arktisk vann med lavt saltinnhold og temperaturer under 0 °C fra Karahavet og Polhavet i nordøst mot sørvest. Polarfronten definerer skillet mellom arktisk og atlantisk vann, og både temperatur- og saltgradienten er markant i dette frontområdet. Is fryser ikke i det atlantiske vannet, men i mesteparten av det arktiske vannet. I deler av året er polarfronten derfor omtrent sammenfallende med iskanten (eller lengre nord). Polarfronten styres av mengden atlantisk vann som strømmer inn i Barentshavet. Den har en klar sesongmessig variasjon med mer innstrømning om vinteren enn om sommeren. Dette kan påvirke plassering av polarfronten, men variasjonen vurderes å være mindre innenfor et år enn mellom år. Fronten er relativt klart definert av topografien i vest. I øst er det havstrømmene (og ikke topografien) som styrer polarfronten. I øst blir fronten svakere og bredere og splittes opp øst for 35–40 °Ø.

Modelleringer av vindforholdene i åpningsområdet angir vind med styrke 2–10 m/s i 65 pst. av tiden, og generelt begrenset omfang av veldig sterk vind. De maksimale vindhastighetene er modellert å ligge under de høyeste verdiene for felt som Goliat, Heidrun og Statfjord. Bølgeforhold er i stor grad direkte relatert til vindforhold. Generelt er det lavere forekomst av høye bølgehøyder i åpningsområdet enn lenger vest i Barentshavet og i Norskehavet. Maksimal bølgehøyde i er lavere enn for Goliat, Heidrun og Statfjord.

Modelleringer av lufttemperaturer viser lavere maksimums- og minimumsverdier sammenlignet med Goliat og avtagende temperatur nordover. Minimumstemperaturene er anslått ned til -25,1 °C i den nordligste delen av åpningsområdet, mot -14,6 °C i sør. For Snøhvit og Johan Castberg-funnet er hundreårs minimumstemperaturer til sammenligning henholdsvis -17,5 og -18 °C.

Det sesongvariable isdekket er sentralt for dynamikken i Barentshavet. Vinterisen som blir dannet i deler av Barentshavet er ettårig, slik at store deler av havet har en årlig dynamikk med frysing og påfølgende smelting. Den mellomårlige isutbredelsen varierer mye. De årlige variasjonene i isdekket endrer seg i naturlige sykluser på 6–10 og 60–70 år, og når isdekket er på et minimum kan iskanten variere fra år til år med flere hundre kilometer. De siste 200 år har isdekket blitt redusert med 60 pst. Dette kan ses i sammenheng med høyere lufttemperatur og mengden av, samt temperaturen på, det innstrømmende atlanterhavsvannet.

Kunnskapen om isutbredelse er god og overvåkes kontinuerlig med satellitter. Isutbredelsen er normalt størst i mars – april, men det kan finnes is i nordlige deler av åpningsområdet i desember – juni. I tillegg er det stor variasjon fra ett år til et annet. Figur 6.1 angir maksimal isutbredelse for april måned for årene 2001–2011. Definisjonen av isutbredelse er her 40 pst. isdekning. I perioden er det kun i 2003 at det har vært isdekke innenfor åpningsområdet i april. Det er stor forskjell mellom årene.

Kilde: Meteorologisk institutt

Åpningsområdet dekker et geografisk område som varierer fra relativt kystnære farvann ved Finnmarkskysten til farvann med muligheter for is i enkelt måneder enkelte år helt i nord. Det er tildels lange avstander og begrenset infrastruktur i området. Dette kan medføre krevende forhold lik de i åpent areal lenger vest i Barentshavet, ved Grønland, i Russland, i USA og på østkysten av Canada. Sammenlignet med andre områder på norsk sokkel der det i dag er petroleumsaktivitet, omfatter åpningsområdet et geografisk område som periodevis eller permanent kan ha spesielle fysiske miljøforhold som det må tas hensyn til ved fremtidig aktivitet i området. Miljømessige problemstillinger knyttet til alle faser av petroleumsvirksomheten er utredet generelt og spesifikt for scenarioene. Konsekvenser av utslipp til sjø og luft, fysiske inngrep, avfallshåndtering mv. er vurdert. Infrastrukturtiltak og etablering av et mulig gassprosesseringsanlegg på land har også vært gjenstand for slike vurderinger.

Ved regulær drift, med tilhørende planlagte og forhåndsgodkjente utslipp og forbruk av kjemikalier, vurderes petroleumsvirksomhet å medføre kun små miljøkonsekvenser. Utslipp til sjø av utboret steinmasse med vedheng av rester av vannbasert borevæske vil medføre noe nedslamming av havbunnen helt lokalt, innen et område med radius på ca. hundre meter. Utslipp av renset produsert vann innebærer betydelige utslipp til sjø, men med avgrensede negative miljøvirkninger i umiddelbar nærhet til utslippspunktet. Det forventes kun virkninger innenfor et område på få hundre meter. Det er fortsatt usikkerhet knyttet til langtidsvirkninger av (renset) produsert vann. I Norges forskningsråds oppsummering av 10 års forskning påpekes at selv om det ikke er påvist virkninger på bestandsnivå, så kan ikke virkninger på populasjons- og økosystemnivå utelukkes.

Fysiske inngrep ved rørlegging og installering av infrastruktur vil ha helt lokale virkninger. Konsekvensene vurderes som marginale og knyttet til nærområdet. Etablering av infrastruktur som for eksempel et gassprosesseringsanlegg på land, vil medføre fysiske virkninger på landskap og naturmiljø avgrenset til det direkte berørte området.

Prognosene for utslipp til luft viser at utslippene vil variere over tid, for CO₂ generelt fra knapt 600 000 tonn synkende til 300 000 tonn per år for høyt scenario. NO_X-utslippene vil variere fra 1 600 tonn synkende til 800 tonn per år.

Utslipp til luft fra petroleumsvirksomhet i området vil kun medføre marginale bidrag til totalbelastningen, og generelt ikke medføre negative virkninger på miljø. Bidrag til forsuring av overflatevann fra petroleumsaktivitet vil i henhold til utredningen være ubetydelig. Det påpekes likevel at for områder som i dag har overskridelser av tålegrensen for forsuring, eller ligger på grensen til overskridelser, vil et hvert bidrag til økning av svovel- og nitrogenavsetning potensielt endre vannkvaliteten.

Økt petroleumsaktivitet vil også kunne bidra til høyere utslipp av metan- og sotpartikler (svart karbon). Det samlede utslippet av svart karbon fra økt petroleumsaktivitet i Barentsområdet er beskjedent i forhold til utslippene globalt, men den oppvarmende effekten av utslippene per gram kan være stor på grunn av den nordlige beliggenheten.

De viktigste menneskelige aktivitetene i åpningsområdet i dag er fiskerivirksomhet og skipstrafikk. Kommersielt viktige fiskebestander i området forvaltes i samarbeid mellom Norge og Russland, og er vurdert å være i generelt god forfatning. Påvirkning fra skipstrafikk, tilførsel fra elver og andre antropogene kilder er begrenset for området totalt sett og følges gjennom overvåking. Miljøtilstanden i området vurderes generelt som god.

Med henhold til fiskerivirksomheten ligger åpningsområdet i hovedsak utenfor de mindre kystfartøyenes rekkevidde, og havfiske med trål og autoline etter hyse og torsk, samt reketråling, er de viktigste fiskeriene. Det er store årstidsvariasjoner i aktiviteten for fiskeriene. Virkningene for fiskeri av petroleumsvirksomhet er funnet å være små eller ubetydelige for alle redskapsgrupper for alle aktiviteter i scenarioene. Konsekvenspotensialet mellom petroleumsvirksomhet og skipstrafikk i området vurderes som marginalt.

Boring og produksjon medfører risiko for hendelser som kan resultere i akutte utslipp. Store akuttutslipp av olje kan medføre betydelig skade, hvor særlig skader på sjøfugl er relevant for åpningsområdet. I tillegg er det en begrenset sannsynlighet for at olje kan drive til land fra en oljeutblåsning i sør, og eventuelt kan nå iskanten ved oljeutblåsning i nord. I konsekvensutredningen er det etablert utslippsscenarioer og gjennomført oljedriftsmodelleringer. Utslippsposisjoner ble lagt til områder hvor Oljedirektoratet vurderer petroleumsgeologien som interessant. I tillegg er det valgt utslippsposisjoner i områder med antatt stor miljøsårbarhet, herunder nær Finnmarkskysten i sør og like ved områder hvor det i enkelte perioder i enkelte år kan forekomme is helt i nord.

Konsekvensvurderingene som er gjennomført viser stor forskjell i konsekvenspotensial mellom ulike geografiske plasseringer og betydelig sesongmessig variasjon. Basert på konservative forutsetninger, hvor alle utslipp er oljeutslipp og tiltak for å samle opp oljen ikke er inkludert, viser resultatene at det ikke er sannsynlig med tap over 20 pst. av totalbestand for sjøfugl for noen av lokasjonene. Oljeutblåsning fra et punkt helt sør i åpningsområdet er totalt sett funnet å gi høyest konsekvenspotensial. Konsekvenspotensialet er størst for sjøfugl, og mest utsatte arter er polarlomvi og lomvi. Det er en viss sannsynlighet for alvorlig miljøskade, det vil si restitusjonstid på over 10 år for lomvi. Lomvi har status som kritisk truet på den norske rødlisten, og bestanden er redusert med ca. 90 pst. de siste 30 årene. For de andre lokalitetene er det generelt funnet mindre omfang av alvorlig miljøskade på sjøfugl, og overveiende sannsynlig at skaden restitueres innen tre år.

Konsekvenspotensialet for marine pattedyr tilknyttet kystområdene (oter og kystsel) er generelt lavt. For marine pattedyr tilknyttet iskanten er konsekvenspotensialet anslått til betydelig (3–10 års restitusjonstid), gitt et langvarig utslipp med store oljepåslag i iskanten.

Det er ikke spesielt viktige gyteområder for fisk i åpningsområdet, men fiskelarver vil forekomme. Konsekvenspotensialet for fiskeegg og -larver er vurdert som lavt.

En eventuell utblåsning fra lokasjonene i nord gir lite/ingen stranding av olje langs kysten, men oljepåslag langs iskanten kan forekomme i deler av året. Konsekvensene kan bli alvorlige spesielt for lokasjonen helt i nordøst, med en viss sannsynlighet for alvorlig miljøskade (mer enn 10 års restitusjonstid) i et mindre område langs iskanten. Lokasjonene midt i åpningsområdet har generelt lavere sannsynlighet både for stranding og for at olje vil berøre iskanten.

Ved styring av risiko i tid, for eksempel gjennom boretidsbegrensninger eller særskilt planlegging av risikofylte vedlikeholdsaktiviteter, kan perioder med høyt konsekvenspotensial unngås.

Analysen av miljørisiko tar utgangspunkt i vurderingene av konsekvenspotensial, men ser samtidig på den statistiske sannsynligheten for en slik alvorlig utslippshendelse (oljeutblåsning). Det er generelt lagt konservative forutsetninger til grunn for analysen, hvor for eksempel de miljøressursene med høyest skadepotensial er vurdert i forhold til den mest sårbare sesong. Samlet gir aktiviteten i høyt scenario en sannsynlighet for én oljeutblåsning per 1 200 år, mens sannsynligheten for lavt scenario er én hendelse per 2 400 år. Miljørisiko er produktet av sannsynlighet og konsekvenspotensial. Sammenstilt med konsekvenspotensialet blir miljørisikoen at det i letefasen, med tre letebrønner per år, forventes én hendelse per 15 000 år med alvorligmiljøskade (restitusjonstid over 10 år) for sjøfugl, samt én hendelse per 11 000 år med alvorligmiljøskade for iskanten. Det er usikkerhet knyttet til slike statistiske beregninger.

I utbyggings- og driftsfasen, med innretninger som i scenarioene, er det svært liten sannsynlighet for at det vil forekomme noenskade på sjøfugl (mindre enn 1 pst. bestandstap). Det er også overveiende sannsynlig at man ikke får utslipp som kan medføre skade på miljøet i iskanten (strandingsmengder olje mindre enn 1 tonn innenfor et område på 10 × 10 km). Alle beregninger viser at det er svært liten sannsynlighet for å få alvorligmiljøskade i utbyggings- og driftsfasen. Det er modellert én hendelse med moderatmiljøskade for sjøfugl per 4 000 år med drift og én hendelse med moderatmiljøskade for iskanten per 20 000 år med drift.

Beredskapstiltak (oljevern) mot akutt forurensning vil kunne redusere skadepotensialet for utsatte miljøkomponenter til en viss grad. Analyser i konsekvensutredningen viser en oppsamlingseffekt på opp mot 20 pst. om vinteren og 40 pst. om sommeren, mens erfaringstall fra Kystverket tilsier en oppsamlingseffekt på 10–20 pst. Det er da lagt til grunn konvensjonell oljevernberedskap med bruk av havgående fartøyer med lenser og oljeopptagere. En slik løsning vil være aktuell for det meste av åpningsområdet, og kun i enkelte områder og perioder kan andre løsninger måtte velges. Dette gjelder eventuelle operasjoner i is, og muligens også i områder med mye sjøfugl, hvor et tiltak som bruk av dispergeringsmidler kan være aktuelt. Fordi det i de nordlige deler av åpningsområdet kan tenkes at olje drifter inn i is, vil dette kreve nye beredskapsløsninger ved helårig virksomhet. I tillegg til å bygge på beste praksis internasjonalt, vil det være behov for videre utvikling og testing for å sørge for en best mulig beredskap også her. Medlemslandene i Arktisk Råd er i ferd med å inngå en oljevernavtale for Arktis. Avtalen kan gjøre det enklere å få tilgang til internasjonale beredskapsressurser ved omfattende akutt oljeforurensing i våre nordlige havområder.

Det stilles strenge krav både til rask deteksjon, rask respons og god kapasitet for håndtering av akutte utslipp. Det er en rekke utfordringer knyttet til en tilfredsstillende beredskap mot akutt forurensning i utredningsområdet. Kyst- og strandaksjoner i området er likevel vurdert å kunne baseres på tilsvarende fra områder lengre vest i Finnmark, og resultatene angir lav grad av stranding og god effekt av de beredskapsløsninger som finnes i dag. Etter Macondo-ulykken i Mexicogulfen er det utviklet ny teknologi som vil kunne stanse en utblåsning langt raskere enn i dag. Slik teknologi er ikke tillagt vekt i analysene som er gjennomført. I mars 2013 har industrien etablert ett av fire systemer globalt med denne type teknologi (capping stack) i Norge.

6.2 Innkomne høringsuttalelser og departementets vurdering

Involvering av berørte parter og kvalitetssikring er viktige elementer i konsekvensutredningsprosessen. Både forslaget til program for konsekvensutredning og selve konsekvensutredningen er gjenstand for offentlig høring. Forslaget til program for konsekvensutredningen ble sendt på høring i november 2011 og endelig fastsatt i juli 2012. Etter et omfattende utredningsarbeid med gjennomgang av relevant kunnskap og scenariobaserte analyser og faglige vurderinger, ble konsekvensutredningen utarbeidet og sendt på offentlig høring med høringsfrist 16. januar 2013. Departementet mottok høringsuttalelser fra 50 interessenter.

En fullstendig oppsummering av uttalelsene, samt departementets vurdering av disse, finnes i vedlegg til stortingsmeldingen. I dette avsnittet gis den en tematisk gjennomgang av innkomne høringsuttalelser. Det fremgår av vedlegg hvilke høringsinstanser som har gitt hvilke uttalelser til de aktuelle temaene.

Mange av innspillene representerer synspunkter der flest høringsparter ønsker åpning av området for petroleumsvirksomhet, mens andre fraråder dette helt eller for enkelte kystnære delområder og helt i nord. Slike synspunkter er generelt tatt til orientering og ikke besvart spesifikt av departementet. Faglige begrunnelser for å fraråde virksomhet i de nevnte områder er imidlertid vurdert. Beslutningsgrunnlaget for åpningsspørsmålet skal være basert på faglig kunnskap, vurderinger og analyser basert på kjente prinsipper, metoder og data. Ved usikkerhet i kunnskapsgrunnlaget er det generelt lagt til grunn konservative antagelser for å ta høyde for denne usikkerheten og likevel gi et godt beslutningsgrunnlag.

I det påfølgende gis det en tematisk gjennomgang av innkomne høringsuttalelser og departementets vurdering. Følgende tema er her vurdert spesielt:

1. Konsekvensutredningsprosess og tidsplaner

2. Kunnskapsgrunnlag

3. Spesielle utfordringer i området

4. Samfunnsmessige virkninger

5. Konsekvenser av regulære utslipp til sjø og luft

6. Fiskeriaktivitet i området

7. Konsekvenser av akuttutslipp av olje og miljørisiko

8. Boretidsbegrensninger

9. Beredskap mot akutt forurensning i isfylte farvann

a. Konsekvensutredningsprosess og tidsplaner

Mange har påpekt en god, åpen og inkluderende prosess, og flere parter fremholder at de har medvirket i det faglige arbeidet til konsekvensutredningen. Samtidig kunne enkelte ønsket mer tid for å kunne ha bidratt mer. Fra enkelte hold er det kommentert at konsekvensutredningsprosessen har pågått over for kort tid til å kunne frembringe et godt nok beslutningsgrunnlag. Spesielt trekkes frem et ønske om at ferdigtolkede seismikkdata lå til grunn for konsekvensutredningen, for å sikre et robust petroleumsfaglig grunnlag.

Arbeidet med konsekvensutredningen startet i 2011, etter ikrafttredelse av overenskomsten om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet med Russland. Det ble i første omgang arbeidet med å få oversikt over kunnskapsgrunnlaget for miljøverdier, naturmiljø, aktivitet i området osv. for å kunne vurdere behovet for eventuelle undersøkelser i felt og gjennomføring av disse. Basert blant annet på grunnlaget for den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten (Meld. St. 10 (2010–2011)), ble det avklart at kunnskapsgrunnlaget er på et tilsvarende nivå som for åpnet del av Barentshavet sør og spesifikke feltstudier ble ikke ansett nødvendige. Et forslag til program for konsekvensutredning ble utarbeidet høsten 2011 og var gjenstand for høring frem til februar 2012. I forkant av dette ble det holdt møter med sentrale direktorater og institutter. Programmet for konsekvensutredningen ble fastsatt etter behandlingen av kommentarene til forslaget, og anskaffelsesprosesser for gjennomføring av fagstudier ble igangsatt. Studiene ble gjennomført i 2012.

Både i 2011 og 2012 ble det gjennomført geologisk kartlegging i regi av Oljedirektoratet. Tolking av resultatene har siden pågått, og legges nå frem som en del av det samlede beslutningsgrunnlaget.

Scenarioer for fremtidig petroleumsvirksomhet som er utarbeidet i konsekvensutredningen, er en egnet metode for å få frem usikkerhet og etablere et grunnlag for videre utredningsarbeid. Tolkning av seismiske data vil gi ytterligere kunnskap, men gir ikke svar på hvordan funn skal bygges ut og utnyttes. Scenarioer er derfor en foretrukket metode som samtidig gjør det mulig å belyse ulike typer og mengder av petroleum, samt ulike utbyggingsløsninger. Departementet mener derfor at et slikt valg var riktig for vurdere konsekvenser av mulig petroleumsvirksomhet, og at det å avvente resultater fra de seismiske undersøkelsene ikke var avgjørende. Lokalisering av felt- og boreposisjoner i scenarioene er primært basert på geologisk kunnskap, men i tillegg er det valgt utslippsposisjoner i områder med antatt stor miljøsårbarhet, herunder et punkt kystnært. Det er olje som har størst potensial for negative miljøkonsekvenser ved et eventuelt akuttutslipp. En gassutblåsning vurderes primært som relevant for brann- og eksplosjonssikkerhet for fartøyer og innretninger.

Konsekvensutredningen er gjennomført i henhold til petroleumsloven. For departementet har det vært viktig å tilrettelegge for en prosess som sikrer at et godt og tilstrekkelig beslutningsgrunnlag kan legges frem, og hvor «nærings- og miljømessige virkninger av petroleumsvirksomheten og mulig fare for forurensninger samt de økonomiske og sosiale virkninger som petroleumsvirksomheten kan ha» blir utredet. Nevnte forhold er ivaretatt gjennom prosessen. Departementet har også hatt god dialog med statlige etater gjennom prosessen, og har forsøkt å ivareta de synspunkt og innspill som er fremkommet.

b. Kunnskapsgrunnlag

Flere fremholder at konsekvensutredningen er grundig, belyser de relevante temaene på en god måte og gir et godt beslutningsgrunnlag. Det kommenteres at alle relevante forhold med henblikk på effekter på det marine miljø er belyst, og et oppdatert kunnskapsgrunnlag om det marine miljø i området, inkludert de mest oppdaterte datasett, er benyttet i de underliggende analysene.

Fra andre hold hevdes det at kunnskapsgrunnlaget er for svakt til å kunne ta stilling til åpningsspørsmålet. Av områder med manglende kunnskap som fremheves er data for sjøfugl utover hekketiden, manglende dekning av havbunnsundersøkelser samt mangelfull kunnskap om effekter av olje i arktiske strøk. I tillegg trekkes det frem forskningsrelaterte problemstillinger knyttet til for eksempel langtidsvirkninger av produsert vann, økologiske sammenhenger og synergivirkninger med andre påvirkninger, som bl.a. klimaeffekter.

Departementet er enig i at ytterligere kunnskap er et gode, og forbedret kunnskap kan være viktig for beslutninger. Men etter departementets syn er det ikke mottatt uttalelser som avdekker at kunnskapsgrunnlaget ikke er egnet til å ta stilling til åpning av området. En del av de påpekte forhold er spesifikke for dette åpningsområdet, mens andre forhold er av mer generell karakter. Slike forhold følges blant annet opp gjennom arbeidet med forvaltningsplanene (økologiske sammenhenger, klimaeffekter, forsuring av havet osv.).

For departementet har det vært viktig å avveie om de påpekte kunnskapsbehov er viktige for robustheten av beslutningsgrunnlaget i forhold til åpningsspørsmålet. Det er da også viktig å kjenne til prinsippene for utredningsarbeidet. Det er generelt lagt til grunn konservative antagelser, hvor det i tilfeller med mangelfull eller usikker kunnskap er sett på de mest utsatte arter eller perioder. Som grunnlag for analysene er en konservativ tilnærming også lagt til grunn ved antagelse av varighet av utblåsninger, utstrekning av is, statistiske utblåsningsfrekvenser og valg av mest sårbare art av naturressurser i hver gruppe.

Kunnskapsgrunnlaget om sjøfugl er betraktelig forbedret som følge av sjøfuglprogrammet SEAPOP. Hekkelokaliteter i Norge overvåkes regelmessig og trender vurderes. Data for sjøfugl på åpent hav i åpningsområdet finnes på et tilsvarende nivå som for områdene lengre vest. Kunnskapsmangelen som påpekes er i hovedsak relatert til bestandstilhørighet av sjøfugl i åpent hav utenom hekkeperioden. Her er det nylig tatt initiativ til en tilleggsmodul til SEAPOP, SEATRACK, som ved hjelp av lysloggere skal kartlegge fuglenes bevegelser over tid. Departementet har allerede støttet slik overvåking for Jan Mayen og ser dette som en god måte å øke kunnskapen på. Med tanke på tidsløpet knyttet til eventuell petroleumsvirksomhet i åpningsområdet, vil da denne type kunnskap komme til nytte ved vurderinger av konkret aktivitet.

Når det gjelder undersøkelser av havbunnen, er konsekvensutredningen basert på undersøkelser gjennomført av Havforskningsinstituttet og deres russiske kollegaer gjennom en årrekke. Kunnskapen som nå foreligger vurderes som tilstrekkelig til å kunne gjøre fornuftige analyser og vurderinger i forhold til åpningsspørsmålet (kunnskapen er på samme nivå som det meste av norsk sokkel – MAREANO har så langt dekket mindre deler av Barentshavet og Norskehavet). For eventuell fremtidig virksomhet vil det, i henhold til normal praksis på sokkelen, stilles krav til lokale havbunnsundersøkelser for å kartlegge og unngå skade på forekomster av korallrev og andre verdifulle bunnsamfunn, på et format som kan gå inn i MAREANO. Dette vil sikre et lokalt kunnskapsnivå som gjør myndigheter og industrien i stand til å stille krav og vilkår, og å implementere løsninger som er tilpasset konkret aktivitet.

Det er vist til at kunnskapen om effekter av olje i arktiske strøk er mangelfull. Åpningsområdet er i stor grad sammenlignbart med havområdene lengre vest, hvor det har foregått petroleumsvirksomhet i over 30 år. Kun i enkelte måneder i enkelte år kan det forventes at polarfront og iskant er så langt sør som den nordligste delen av åpningsområdet. Selv om kunnskapen om effekter av olje i is vurderes som begrenset, finnes likevel en del kunnskap fra forskning. Forskningsaktivitet på området pågår og bidrar gradvis til økt kunnskap. Relevante problemstillinger i denne sammenheng omfattes av pågående internasjonale og norske forskningsprosjekter, og de er også omfattet av utlysningen av det nye arktiske senteret som departementet arbeider med å etablere.

Samlet sett mener departementet at det foreligger et betydelig kunnskapsgrunnlag om miljøverdier og naturressurser som gjør det fullt mulig å kunne ta stilling til åpningsspørsmålet. Ved eventuell fremtidig konkret petroleumsaktivitet vil også konkrete konsekvensutredninger gjennomføres av rettighetshaverne, i henhold til petroleumsloven.

c. Operasjonelle utfordringer i området

De spesielle operasjonelle utfordringene som er påpekt i konsekvensutredningen og høringsrunden, er i hovedsak rettet mot de helt nordlige delene av åpningsområdet. Utfordringer som fremheves er avstand til land og til relevant infrastruktur, vær-, bølge- og klimaforhold, inkludert mørke og temperaturforhold, og spesielle fenomen som polare lavtrykk, is, HMS- og beredskapsmessige forhold.

I arbeidet med konsekvensutredningen er det utarbeidet studier med faglige vurderinger av ovennevnte forhold. De konkluderer med at forholdene i Barentshavet sørøst for flere av de klimatiske faktorene ikke skiller seg fra andre områder på norsk kontinentalsokkel der det allerede er petroleumsaktivitet. Både med hensyn til bølgehøyder og vindhastighet vil det være andre steder på sokkelen der det foregår petroleumsaktivitet som har høyere verdier. Dimensjonering av innretningene for å ta høyde for bølge- og vindkrefter, anses derfor ikke å være forhold det må tas særskilte hensyn til ut over det som allerede er kjent for petroleumsvirksomheten på sokkelen. Også flere av de forholdene som angis å representere noe nytt i forhold til øvrige deler av sokkelen, vil utbyggingsteknisk kunne ivaretas med løsningene som er kjent fra andre deler av sokkelen. Dette gjelder faktorer som lavere lufttemperaturer, lavere sjøtemperaturer, lengre perioder med mørketid og polare lavtrykk.

De forholdene som særlig vil kunne påvirke valg av tekniske løsninger i Barentshavet sørøst, er i første rekke mulighet for havis i enkelte måneder i enkelt år i den nordligste delen. Selv om det er større mulighet for slike omgivelser her enn for pågående petroleumsvirksomhet på norsk sokkel, finnes det etter hvert erfaring med håndtering av havis fra andre petroleumsprovinser i verden der det foregår olje- og gassvirksomhet under denne typen forhold.

Vurderingen fra Oljedirektoratet er at de spesielle utfordringene i området kan ivaretas gjennom kvalifiserte løsninger og tiltak. Samtidig er det klart at flere av de påpekte forholdene er reelle utfordringer som må vurderes grundig og ivaretas i det enkelte tilfelle.

I en egen delutredning om sikkerhetsberedskap og støttefunksjoner konkluderes det med at utfordringene helt i nord vil kreve justering av regelverkskrav for en del beredskapsfunksjoner og videre utvikling av infrastruktur og teknologi, men at ingen av utfordringene isolert sett anses uoverkommelige. For å møte alle typer utfordringer uavhengig av naturgitte og operasjonelle forhold, har myndighetene i samarbeid med partene i arbeidslivet og næringen utviklet et omfattende HMS-regelverk som stiller strenge krav til sikkerhet og styring. Regelverkets funksjonelle karakter innebærer at kravene til forsvarlighet blir strengere når virksomheten foregår i sårbare og krevende områder. Industristandarder som er utviklet av næringen bidrar til å utfylle regelverket. Et initiativ i regi av sikkerhetsmyndighetene vil se nærmere på de detaljerte praktiske og operasjonelle utfordringer og forhold som må klargjøres i perioden frem mot konkret petroleumsaktivitet i området. Nærmere omtale er gitt i kapittel 7. I initiativet vil relevante sikkerhets- og risikofaktorer bli kartlagt. Arbeidet vil skje i samarbeid mellom myndigheter, partene i arbeidslivet og næringen.

d. Samfunnsmessige virkninger

Mange trekker frem de muligheter ny aktivitet i dette området kan gi i form av ringvirkninger for næringslivet og samfunnet generelt. Det fremholdes at åpning av området for petroleumsvirksomhet vil kunne gi betydelige verdiskapings- og sysselsettingseffekter både lokalt, regionalt og nasjonalt. Samtidig trekker enkelte frem at slike ringvirkninger ikke kommer av seg selv, de er avhengige av utbyggingsløsninger- og lokaliseringsspørsmål og må tilrettelegges for.

De påpekte forhold underbygger de årsaker som ligger til grunn for at regjeringen ønsket å igangsette en åpningsprosess for Barentshavet sørøst. Hensynet til regionale ringvirkninger er fremhevet i petroleumsmeldingen. Særskilte vilkår til utredning og dokumentasjon, samt mekanismer for å skape muligheter, er gitt i departementets veileder for Plan for utbygging og drift (PUD) og Plan for anlegg og drift (PAD). I feltspesifikke konsekvensutredninger før utbygging og anlegg av rørledning mv. gis en beskrivelse av virkninger for samfunnet og næringsmessige forhold av alternative utbyggingsløsninger og gjennom driftsfasen. Videre gjøres analyser av lokalt og regionalt næringslivs kompetanse og kapasitet i forhold til behov for varer og tjenester i utbyggings- og driftsfasen, herunder tiltak rettighetshavergruppen vil ta initiativ til for å heve kompetansen i næringslivet. Operatører for nye, selvstendige utbygginger skal senest to år etter at feltet er satt i produksjon gjennomføre en analyse av regionale og lokale ringvirkninger av utbyggingen.

Andre viktige forhold som trekkes frem av høringsinstanser er behovet for kompetanseoppbygging og utdanning, samt de muligheter petroleumsaktivitet i området vil gi sett i sammenheng med fremtidig aktivitet i Russland. Fra enkelte hold savnes en mer konkret vurdering av bruk av gass til industrielle formål.

Nordområdemeldingen (Meld. St. 7 (2011–2012)) redegjør for regjeringens hovedmål og strategiske prioriteringer for utvikling av den nordlige landsdelen. Tilrettelegging for kompetanseoppbygging og utdanningstilbud i nord, herunder resultater oppnådd så langt og videre prioriteringer, er del av denne meldingen. Forholdet til Russland i dette området er viktig. Virksomhet på russisk side kan gi økte muligheter på norsk side og vice versa, og ulike strategier og samarbeidsformer kan tenkes i fremtiden. Dette er imidlertid ikke ansett å ha avgjørende betydning i forhold til åpningsspørsmålet på norsk side, hvor det aktuelle norske området vurderes isolert. Det strategiske samarbeidet med Russland er imidlertid en viktig del av regjeringens nordområdestrategi.

Regjeringens politikk knyttet til industriell bruk av gass i Norge er gitt i petroleumsmeldingen (Meld. St. 28 (2010–2011)). Eventuelle slike prosjekter må være markedsbaserte og drevet frem av kommersielle interesser. Muligheter for industriell bruk av gass fra Barentshavet er omtalt i en egen fagutredning som del av arbeidet med konsekvensutredningen.

e. Konsekvenser av regulære utslipp til sjø

Det er kommentert at det for eventuell petroleumsvirksomhet i dette området må stilles krav til null fysisk utslipp, slik det tidligere var for aktivitet i Barentshavet sør forut for siste oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten. Hovedbegrunnelsen for dette synspunktet er knyttet til mangelfull kunnskap om langtidsvirkninger av utslipp av produsert vann generelt og i kalde områder spesielt.

Det påpekte forhold er, slik departementet vurderer dette, et generelt forskningsbehov som ikke er avgrenset til åpningsområdet. Når det gjelder virkninger av regulære utslipp til sjø fra boring og produksjon, finnes et godt kunnskapsgrunnlag basert på forskning og miljøovervåking på sokkelen gjennom flere tiår. Dette kunnskapsgrunnlaget er lagt til grunn for de analyser som er gjennomført for scenarioene for petroleumsvirksomhet i åpningsområdet, og resultatene angir generelt marginale, lokale negative konsekvenser. Samtidig fremheves behovet for videre forskning.

Departementet mener at en, basert på dagens kunnskap og de analyser som er gjort, kan ha et utslippsregime i åpningsområdet forankret i de samme prinsipper som for resten av sokkelen. Dette innebærer at de generelt strenge kravene til utslipp videreføres til åpningsområdet. Lokale miljøundersøkelser og videre forskning på mulige virkninger av utslipp vil gi en bedre kunnskapsbase, som igjen vil legges til grunn ved oppstilling av vilkår for konkrete planer om petroleumsvirksomhet i området. Vurderinger av effekter av utslipp til sjø og avbøtende tiltak for å begrense slike utslipp, er del av vurderingen i PUD/PAD.

Flere instanser påpeker at petroleumsvirksomhet i Barentshavet sørøst vil bidra til økte norske klimagassutslipp. Departementet viser til konsekvensutredningen der det fremgår at utslipp til luft fra petroleumsvirksomhet i åpningsområdet vil medføre marginale bidrag til totalbelastningen. Det vises videre til at regjeringens overordnede mål i klimapolitikken er å bidra til å begrense den menneskeskapte temperaturstigningen til maksimalt to grader i forhold til førindustrielt nivå. Regulering av utslipp av CO₂ fra petroleumssektoren er en integrert del av gjeldende klimapolitikk, jf. Meld. St. 21 (2011–2012).

f. Fiskeriaktivitet i området

Det påpekes at det i enkelte år kan være et betydelig rekefiske innen åpningsområdet, men at omfanget av fisket varierer av flere årsaker. Videre kommenteres at det kan være et betydelig og kortvarig loddefiske i området i januar.

Høringskommentarene om type og intensitet av fiske tas til etterretning og oppdatert informasjon om fiske vil legges til grunn i vurderingen av eventuell konkret petroleumsvirksomhet i området. De beskrivelsene som er gitt i Fiskeridirektoratets grunnlagsrapport anses som dekkende for dagens situasjon og i forhold til åpningsspørsmålet.

Det uttrykkes videre skepsis til seismikkinnsamling generelt, samt at det uttrykkes uenighet med de vurderinger som er gjort i forhold til mulige negative virkninger på fiskeriene.

Det er gjennom de senere år tatt nye grep for å redusere potensialet for arealkonflikt mellom seismikkaktivitet og fiskeriene, og seismikkveilederen som er under utarbeiding vil være et nyttig hjelpemiddel i denne sammenheng. Problemstillinger knyttet til seismikk og fiskeri er ikke spesiell for åpningsområdet, og er normalt mest uttalt for enkelte sesongfiskerier. God planlegging i dette området, hvor det i mindre grad foregår rene avgrensede sesongfiskerier, bør derfor hindre at problemstillingen blir særlig uttalt her. Et godt videre samarbeid mellom fiskerimyndighetene samt de involverte næringer om disse problemstillingene, forventes videre å legge til rette for god sameksistens mellom fiskeri- og petroleumsnæringen i åpningsområdet.

g. Konsekvenser av akuttutslipp av olje og miljørisiko

Flere kommenterer at forutsetningene for de utslippsscenarioene som er lagt til grunn i stor grad påvirker resultatene; høyere rater eller andre oljetyper kunne gitt større konsekvenspotensial.

Det kommenteres videre at det er kunnskapsmangler omkring arktiske økosystemer og hvordan disse berøres av blant annet klimapåvirkning. Økosystemet kan derfor være ekstra sårbart for en ytterligere stressfaktor som oljepåvirkning.

Det påpekes også at konsekvenspotensialet synes generelt størst i forhold til sjøfugl, samt for utslippspunktene henholdsvis nærmest kysten og nærmest iskanten. Enkelte trekker også frem en del enkeltresultater og diskuterer disse.

Departementet fremholder at grunnlaget for å etablere utslippsscenarioene er geologisk kunnskap om området. Samtidig er det gjennomført en rekke modelleringer med ulike rater og varigheter, nettopp for å gi et bredt utvalgsrom av resultater. Det er lagt til grunn antatt verste type hendelse, oljeutblåsning (til tross for forventet gassprovins), og det er analysert for både kortvarige og langvarige hendelser, og dette gir et stort spenn i konsekvenspotensial. Sannsynligheten for slike hendelser er lav og miljørisikoen er derfor generelt lav.

Vedrørende kunnskapsbehov knyttet til effekter av oljepåvirkning i tillegg til andre stressfaktorer på et økosystem, henvises det til vurderingen av kunnskapsgrunnlaget over. Dette vurderes som et generelt tema med videre forskningsbehov som ikke alene er viktig for åpningsområdet.

Sannsynligheten for en utblåsning er generelt lav, men dersom det skjer en utblåsning kan alvorlige miljøkonsekvenser inntreffe. Sjøfugl er spesielt utsatt for oljeutslipp og gitt at et akuttutslipp inntreffer kan flere arter sjøfugl bli negativt påvirket. Det vil være mulig å redusere konsekvenspotensialet for sjøfugl gjennom restriksjoner på leteboring når sjøfugl er spesielt sårbar, jf. omtalen i punkt h.

h. Rammer for petroleumsvirksomhet

Finnmarkskysten, inkludert kysten av Varangerhalvøya, karakteriseres av flere som spesielt viktig for sjøfugl, både under trekk, overvintring og i hekkeperioden – hvor Hornøya nevnes spesielt. Av denne grunn fraråder enkelte åpning av de mest kystnære delene av åpningsområdet.

Muligheten for is i nord, eller for at olje fra et stort akutt utslipp kan nå iskanten, fremholdes videre som argument mot å åpne områdene lengst i nord.

Det påpekes også at leteboring og annen risikofylt aktivitet må styres til perioder hvor risikoen for skade på miljøet er lavest.

De rammene for petroleumsvirksomhet i Barentshavet sørøst som anbefales i denne meldingen, inkludert boretidsbegrensninger, vil gi et godt grunnlag for å kunne styre spesielt risikofylte aktiviteter unna de mest sårbare områdene og periodene. Nærmere omtale av rammer for petroleumsvirksomhet i Barentshavet sørøst er gitt i kapittel 7.

i. Beredskap mot akutt forurensning

Klima- og forurensningsdirektoratet, som er ansvarlig for å sette krav til petroleumsvirksomhetens oljevernberedskap, påpeker at noe styrking av beredskapen i åpningsområdet vil være nødvendig, men at det under denne forutsetning forventes at beredskap i området kan baseres på den beredskap en har på sokkelen i dag.

Fra andre hold trekkes utfordringer i forhold til beredskap frem, særlig i nord i tilfelle olje kan nå iskanten.

Departementet viser i denne forbindelse til de analysene som er gjort, hvor dagens beredskapsløsninger er lagt til grunn, og hvor det vises at det i dette området kan oppnås god effektivitet i beredskapen. Erfaringstall fra Kystverket tilsier imidlertid en lavere oppsamlingseffekt enn det som fremkommer i analysene.

Med den isutbredelse som er dokumentert de senere år, samt de virkemidler for tidsmessig styring av aktiviteten som finnes, er beredskapstiltak i isfylte farvann en problemstilling av primær relevans for en eventuell fremtidig driftsfase.

Beredskapstiltak mot olje i is inngår i dag ikke i industriens beredskap mot akutt forurensning på sokkelen, da lite virksomhet har pågått på de deler av norsk kontinentalsokkel hvor dette er relevant. Temaet ble drøftet også ved åpning av Barentshavet sør for letevirksomhet (St.meld. nr. 40 (1988–1989)), og det ble klargjort at åpningsområdet er isfritt i sommermånedene selv i år med stor isutbredelse. Beredskapsstrategier for olje i isfylte farvann finnes internasjonalt, hvor særlig brenning av olje er en anerkjent metode. Industriprosjekter og forskning innen olje-i-is pågår både internasjonalt og i Norge, og kunnskapen på området er økende.

Departementet vurderer det som viktig å fokusere videre på de beredskapsmessige utfordringene som gjelder for dette området, hvor både tilpassede strategier for strandberedskap og olje-i-is vil være viktige fokusområder. Som en oppfølging av petroleumsmeldingen (Meld. St. 28 (2010–2011)) har Olje- og energidepartementet tatt initiativ til etablering av et forsknings- og kompetansesenter for petroleumsvirksomhet i nordområdene og Arktis. Et av de sentrale temaene her er beredskap mot akutt forurensning. Departementet anser derfor mulighetene som gode for styrkede beredskapsløsninger mot akutt forurensning i havområdene i nord i tiden frem mot en periode hvor petroleumsproduksjon kan tenkes realisert.

Flere høringsparter trekker også inn nyvinninger innen teknologi etter Macondo-ulykken i Mexicogulfen, og etterspør hvorfor disse ikke er lagt til grunn i arbeidet. Nevnte løsninger omfatter blant annet utvikling av en «capping & containment» løsning, som er spesielt utviklet for å stanse utslipp fra langvarige oljeutblåsninger. I tillegg ble det der gjort omfattende bruk av dispergeringsmidler under vann, tilsatt rett i utslippsstrømmen. Departementet vurderte tidlig i prosessen om disse løsningene skulle legges til grunn for utredningsarbeidet, men valgte som en konservativ tilnærming ikke å basere utredningene på denne typen løsninger. Departementet ser at denne teknologien kan ha positive virkninger i forhold til miljørisiko, og kan bidra til lavere sannsynlighet for lengre oljeutblåsninger. Slike løsninger vil være en naturlig del av fremtidige beredskapsstrategier og -planer.