4 Mål og virkemidler i politikken overfor nasjonale minoriteter framover

Politikken som gjelder for befolkningen i Norge, gjelder også de nasjonale minoritetene. Det er likevel nødvendig med egne tiltak på noen områder for å sikre at minoritetene kan bevare og utvikle sin religion, sine språk, tradisjoner og kulturarv, i samsvar med artikkel 5 i Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Det er også behov for tiltak for å sikre de nasjonale minoritetene effektiv deltakelse i det kulturelle, sosiale og økonomiske liv og i offentlige anliggender som særlig berører dem, i samsvar med konvensjonens artikkel 15. Regjeringen fortsetter å legge til rette for en aktiv politikk overfor de nasjonale minoritetene.

I dette kapitlet beskrives mål og virkemidler i politikken. Målene er utledet av forpliktelsene Norge har etter Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og har ligget noenlunde fast i de 20 årene det har vært en egen politikk overfor nasjonale minoriteter. De tre overordnete målene er:

1. Nasjonale minoriteter deltar aktivt i samfunnet og kan uttrykke og videreutvikle sine språk og sin kultur

2. Nasjonale minoriteter deltar i offentlige beslutningsprosesser

3. Nasjonale minoriteter får gode og likeverdige tjenester

Regjeringen viderefører disse målene i politikken overfor nasjonale minoriteter framover.

Dette kapitlet er delt i fem deler, hvor hvert av de tre overordnete målene har sitt delkapittel. Det fjerde delkapitlet beskriver virkemidler for å øke kunnskapen om nasjonale minoriteter i befolkningen, og det siste delkapitlet beskriver tiltak for å sikre god samordning og forvaltning i tråd med de overordnete målene for politikken.

4.1 Nasjonale minoriteter deltar aktivt i samfunnet og kan uttrykke og videreutvikle sine språk og sin kultur

Det første målet handler om at nasjonale minoriteter deltar aktivt i samfunnet og kan uttrykke og videreutvikle sine språk og sin kultur. Virkemidler i språk-, kultur-, og opplæringspolitikken er helt sentrale for å nå dette målet. For å legge til rette for at nasjonale minoriteter deltar aktivt i samfunnet er det i tillegg viktig å ha en aktiv politikk for å motvirke rasisme, diskriminering, fordommer og hatefulle ytringer.

4.1.1 Støtte til kulturtiltak og kulturaktiviteter

4.1.1.1 Driftstilskudd til museer og kultursenter

Kulturdepartementet gir årlige driftstilskudd til flere museer som har en spesiell rolle i forvaltning og formidling av kulturarven til de nasjonale minoritetene, inkludert språk. Blant disse er Anno museum (romanifolket/taternes kultur), Varanger museum og Nord-Troms museum (kvensk og samisk kultur), Norsk Skogfinsk Museum og de jødiske museene i Oslo og Trondheim. Flere andre museer har i senere tid hatt midlertidige utstillinger som formidler nasjonale minoriteters kultur. For eksempel har Haugalandsmuseene en utstilling som viser de båtreisende romanifolk/tateres historie. Kommunal- og moderniseringsdepartementet gir også årlige tilskudd til Romano Kher – Romsk kultur- og ressurssenter i Oslo.

Kulturaktører fra Nord-Troms har siden 2018 jobbet med etablering av et kventeater på Halti i Nordreisa. Visjonen til teateret er å utforske spennet mellom kvensk tradisjon og framtid, og å kjempe for det kvenske språket. ITU Kvääniteatteri har fått innvilget 1,25 millioner kroner over tre år fra tilskuddsordningen til kvensk språk og kultur til et forprosjekt til etablering av teateret som et nasjonalt kventeater. Teateret har også mottatt 200 000 kroner i prosjekttilskudd til et barneteaterprosjekt fra tilskuddsordningen til nasjonale minoriteter.

4.1.1.2 Prosjekttilskudd til nasjonale minoriteter

Kommunal- og moderniseringsdepartementets tilskuddsordning, som nå forvaltes av Kulturrådet, skal bidra til å styrke nasjonale minoriteters språk, kultur og identitet. Et særlig mål med tilskuddsordningen er å styrke språk og identitet hos barn og unge. Frivillige institusjoner, privatpersoner, kommuner, institusjoner og foretak kan søke. Siden etableringen av tilskuddsordningen i 1999, er det gjennom årene gitt støtte til et mangfold av prosjekter og aktiviteter, som for eksempel språkprosjekter for barn og voksne, festivaler og teater, bok- og musikkutgivelser, filmprosjekter, utstillinger og andre formidlingsprosjekter samt tiltak for mer samarbeid mellom de nasjonale minoritetsgruppene.

Boks 4.1

I 2019 fikk blant annet disse prosjektene støtte over tilskuddsordningen til nasjonale minoriteter:

Romano Kher – Romsk kultur- og ressurssenter fikk tilskudd til å lage to episoder av Chabatane Romane – romsk kokeprogram. Programmet er laget og ble vist på Romano Khers egen media- og nyhetsplattform Nevimos Norvego. Prosjektet viser romske mattradisjoner og hvordan mat og kulturell identitet henger sammen. Programmet har hatt over 300 000 visninger både i Norge og i Europa.

Jødisk kulturfestival i Trondheim fikk tilskudd til prosjektet Tjuvstart og til en familieforestilling under festivalen. Prosjektet gjaldt to arrangementer, et sabbatsmåltid med musikkinnslag og fortellinger, og en teaterforestilling som bygger på bibelhistorien om dronning Esther. Den jødiske kulturfestivalen i Trondheim har vært arrangert årlig siden 2010 og formidler jødisk kultur til et allment norsk publikum.

Foto: Ingrid Styrkestad

4.1.1.3 Immateriell kulturarv

I 2007 ratifiserte Norge UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven. Konvensjonens formål er å verne immaterielle kulturuttrykk, og med det synliggjøre og sikre respekt og anerkjennelse for berørte samfunn, grupper og enkeltpersoners immaterielle kultur. Muntlige tradisjoner og uttrykk, som språk, utøvende kunst som musikk, dans og teater, sosiale skikker, ritualer og høytider, kunnskap og praksis som gjelder naturen og universet og tradisjonelt håndverk, er eksempler på immateriell kunnskap. Kulturrådet har ansvar for å iverksette konvensjonen i Norge og er Kulturdepartementets fagorgan på feltet.

Da Norge sluttet seg til avtalen, la Stortinget vekt på at behovet for vern av den immaterielle kulturarven til urfolk og nasjonale minoriteter, skulle være et prioritert område, jf. St.prp. nr. 73 (2005–2006) Om samtykke til ratifikasjon av UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven. Konvensjonen har bidratt til å øke bevisstheten om nasjonale minoriteters immaterielle kulturarv, og er sentral i arbeidet for å styrket vernet av denne.

I 2010 kom Kulturrådet med utredningen Immateriell kulturarv i Norge, der de nasjonale minoritetenes kultur og tradisjoner er omtalt i egne kapitler. Minoritetene i Norge kom med innspill til arbeidet. I innspillene ble behovet for å sikre at språket blir videreført og for gode møtesteder hvor kunnskap og tradisjoner kan videreføres trukket fram. Det kom også fram ønsker om systematisk dokumentasjon av minoritetenes immaterielle kulturarv som fortellertradisjoner, musikk, håndverk og mattradisjoner.

Konvensjonen hviler på prinsippet om at inkludering og medvirkning er essensielt i arbeidet med å verne og videreføre immateriell kulturarv. For mange er den immaterielle arven en viktig kilde til identitet. Det er aktørene selv, også kalt tradisjonsbærerne, som anerkjenner og dermed definerer egen immateriell kulturarv. Kulturrådet legger derfor vekt på å involvere de nasjonale minoritetene, blant annet gjennom å ha seminarer med minoritetene og ved å innhente skriftlige innspill fra gruppene.

Kulturrådet har også åpnet en fortegnelse over immateriell kulturarv i Norge (2017) som er åpen for alle som vil dokumentere og dele sine tradisjoner med omverdenen.1

Kulturdepartementet arbeider med en strategi for folkemusikk og folkedans hvor blant annet nasjonale minoriteters musikk- og danseformer vil bli omtalt. De nasjonale minoritetenes organisasjoner er invitert til å komme med innspill til strategien.

4.1.2 Fortsette innsatsen for nasjonale minoriteters språk

Det har vært en positiv utvikling i situasjonen for språkene til de nasjonale minoritetene de siste årene. Foreløpig er det kvensk språk som har kommet lengst i utviklingen av et skriftspråk.

Regjeringen la i 2019 fram Prop. 108 L (2019–2020) Lov om språk, som er et forslag til en helhetlig språklov. Formålet med loven er å styrke norsk språk og sikre det som samfunnsbærende språk, og å sikre vern og status for de språkene som staten har ansvar for. I loven gis offentlige organer et ansvar for å «verne og fremje kvensk, romani, romanes og norsk teiknspråk», jf. § 1 bokstav c. Dette gir offentlige organer, på tvers av sektorer, et selvstendig ansvar for å vurdere tiltak i sin sektor som fremmer språkene på relevant vis når de utformer sin sektorpolitikk. Offentlig bruk av språkene i tekster vil imidlertid være utfordrende også framover fordi språkene er til dels lite utviklet som skriftspråk og fordi det mangler oversettere.

At offentlige organer skal fremme språkene betyr at de må sette i verk flere positive tiltak for å øke bruken av kvensk, romani og romanes enn det som følger direkte av minoritetsspråkpakten.

Språkloven er en overordnet lov, som er ment å bane vei for å gi status og vern til minoritetsspråkene også i annet regelverk. Både kvensk, romani og romanes får status som nasjonalt minoritetsspråk. Forslag til § 6 lyder slik:

«§ 6 Nasjonale minoritetsspråk

Kvensk, romani og romanes er nasjonale minoritetsspråk i Noreg.

Som språklege og kulturelle uttrykk er kvensk, romani og romanes likeverdige med norsk.»

Paragrafen slår fast at kvensk, romani og romanes har like stor verdi som bruksspråk og kulturarv som norsk språk har. Dette betyr ikke at språkene spiller samme rolle i samfunnet som norsk språk gjør, ettersom norsk språk er et samfunnsbærende forvaltningsspråk. Likevel kan paragrafen sies å være et lovfestet fundament for en framtidig politikk som tar et oppgjør med en fortid med språklig og kulturell undertrykking.

4.1.2.1 Språkrådets arbeid med minoritetsspråk

Språkrådet er statens fagorgan i språkspørsmål. Hovedmålet til Språkrådet er å bidra til å sikre norsk som samfunnsbærende språk. Språkrådet skal også arbeide for å synliggjøre og styrke kvensk, romani og romanes, i samarbeid med språkbrukerne.

Språkrådet har kompetanse på sentrale fagområder som er viktige i revitaliseringen av et språk, for eksempel språknormering, ordlaging, dokumentasjon av språk, innføring av rettskrivingsnormer og terminologiutvikling.

Språkrådet har kontakt med minoritetsorganisasjonene og andre relevante institusjoner og gir råd i forbindelse med språkprosjekter. Språkrådets utadrettede formidlingsarbeid omfatter utarbeidelse og spredning av kunnskap om kvensk, romani og romanes.

Språkrådet bidrar til å utvikle skriftspråksnormer for romani og romanes i tett samarbeid med språkbrukerne. Skriftspråksnormer for romani og romanes vil kunne styrke språkenes status, øke antallet språkarenaer og opprettholde og øke antallet språkbrukere.

4.1.2.2 Normering av språk

Normering av et språk innebærer å utarbeide prinsipper og offisielle regler for dette språket. Det er særlig viktig i etableringen av et offisielt skriftspråk med egen rettskriving. Et språk som tradisjonelt har vært brukt muntlig, har mye variasjon. For eksempel vil både uttalen av ord, bøyingsendelser og ordforrådet variere mellom dialekter i språket. Ved normering, forsøker man å unngå denne variasjonen ved å definere hvilke former av ord og bøyninger som skal ses på som korrekte i skriftspråket. Det er viktig å merke seg at også språk som ikke har noen offisiell rettskrivingsnorm, blir brukt skriftlig. For eksempel er det utgitt bøker både på romanes og romani i Norge. I dag har forfatterne av disse bøkene valgt ulike rettskrivingsprinsipper. Det skrives også romani og romanes i private sammenhenger, men rettskrivingen varierer.

Normering omtales også ofte som standardisering, ettersom normeringsprosessen gjerne fører fram til en standard for et språk. For kvensk finnes det tre standardiserte varianter.

Normering er en lang og omfattende prosess, både på grunn av arbeidet med å oppnå enighet blant språkbrukerne om hva som skal være språkets standardformer, og på grunn av de mange oppgavene som kommer etterpå, som det å utvikle offisielle referanseverk for språket (ordbøker, grammatikkbøker, lærebøker, m.m.), der brukerne kan finne de normerte formene. Samtidig som denne prosessen pågår og de tradisjonelle språkarenaene utvides, vil det også oppstå behov for orddannelser og terminologiarbeid. Det er også en naturlig del av prosessen at noen av normene og rettskrivingsnormer blir revidert underveis.

4.1.2.3 Nasjonalbibliotekets ansvar

Nasjonalbiblioteket har som samfunnsoppdrag å samle inn, bevare og tilgjengeliggjøre publisert materiale fra alle publiseringsplattformer i Norge, inkludert det som publiseres om nasjonale minoriteter og på de nasjonale minoritetenes språk. Ved å tilgjengeliggjøre og formidle samlingen er Nasjonalbiblioteket en viktig kilde til forsking og kunnskap om norske forhold.

4.1.2.4 Språktiltak for kvensk

I 2018 lanserte regjeringen Målrettet plan 2017–2021 – videre innsats for kvensk språk. Planen bygger videre på den innsatsen som det kvenske miljøet har gjort i flere år for å bevare og styrke sitt eget språk. Kvensk språk er fremdeles i en utsatt situasjon med få aktive språkbrukere, spesielt blant de yngre. Samtidig er det en språklig revitaliseringsprosess på gang i det kvenske/norskfinske miljøet.

For å styrke arbeidet med å revitalisere kvensk språk og fremme kvensk/norskfinsk kultur, opprettet regjeringen i 2015 en tilskuddsordning. Et viktig formål med denne ordningen er å fremme kvensk språk og kvensk/norskfinsk identitet hos barn og unge. I 2020 ble det blant annet gitt tilskudd til drift av fem språk- og kultursentre i Troms og Finnmark. Samlet bevilgning over posten i perioden 2015 til 2020 er på 40,6 millioner kroner.

Kulturdepartementet gir tilskudd til Kainun institutti – Kvensk institutt, et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur i Børselv i Porsanger kommune. Instituttet ble offisielt åpnet i 2007 og har hatt driftsansvar for Kväänin kieliraati – Kvensk språkråd. I 2007 begynte Kväänin kieliraati – Kvensk språkråd å arbeide med prinsipper for det kvenske skriftspråket, og fra 2008 med normering av kvensk, i samarbeid med Kväänin kielitinka – Kvensk språkting. Kvensk språkråd ble lagt ned i 2010, mens Kvensk språkting har fortsatt sitt arbeid. Instituttet har fremdeles driftsansvar for Kväänin kielitinka – Kvensk språkting.

Formålet til Kainun institutti – Kvensk institutt er å utvikle, dokumentere og formidle kunnskap og informasjon om kvensk språk og kultur og fremme bruken av kvensk språk hos enkeltpersoner, særlig blant yngre, og i samfunnet. Et eksempel på det er språkreirprosjektet som Kainun institutti – Kvensk institutt startet i blant annet Porsanger, som førte til at en kvensk barnehageavdeling ble opprettet. I 2020 mottar Kainun institutti – Kvensk institutt 6,9 millioner kroner i driftstilskudd fra Kulturdepartementet.

Kainun institutti – Kvensk institutt og Språkrådet er sentrale pådrivere i arbeidet for å følge opp språkpolitikken for kvensk. De har tilgrensende oppgaver og ansvarsområder knyttet til språkrøkt og utvikling av kvensk språk og fyller ut hverandres kompetanse på sentrale fagområder. Språkrådet og Kainun institutti – Kvensk institutt har derfor inngått en samarbeidsavtale, blant annet som en oppfølging av Målrettet plan 2017–2021 – videre innsats for kvensk språk. Formålet med avtalen er å bidra til at de to institusjonene bruker og videreutvikler den kompetansen i og om kvensk som de forvalter, og samarbeider med ulike sektorer.

Kvensk skriftspråk er standardisert i tre normvarianter som fortsatt er under utvikling. Særlig viktig har Eira Söderholms kvenske grammatikk (Kainun grammatikki, 2014) vært for standardiseringen. Det mangler fremdeles et fullverdig ordboksverk for kvensk, men Kvensk institutt har, i samarbeid med Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, laget en kvensk nettordbok. Ordboka inneholder i dag 9104 ord.2 Kainun institutti – Kvensk institutt og Giellatekno ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet samarbeider om å utvikle kvensk språkteknologisk verktøy.

4.1.2.5 Språktiltak for romani og romanes

Språkene romani og romanes er anerkjente som ikke-territoriale språk under minoritetsspråkpakten3. Europarådets ministerkomité har i forbindelse med Norges rapporteringer på oppfølgingen av minoritetsspråkpakten kommet med anbefalinger knyttet til språkene romani og romanes. De går ut på at Norge bør utarbeide en strategi og treffe proaktive tiltak for å fremme romani og romanes, i samarbeid med språkbrukerne.

Romani, også kalt norsk romani, er språket til romanifolket/taterne. Språket brukes både i Norge og i Sverige og kan deles inn i ulike dialekter og språklige varieteter. Assimileringspolitikken har ført til at romanispråket i dag er i en svært utsatt situasjon. Mange, særlig i den yngre generasjonen, bruker språket som et blandingsspråk i hverdagen, som viktige uttrykk for kommunikasjon og identitet. Tradisjonelt har romani først og fremst vært et muntlig språk, men språket brukes ofte skriftlig i sosiale medier, og det finnes noen bokutgivelser på romani.

Det er gjennomført flere tiltak for å samle inn ord og dokumentere romani. Det er også gjennomført andre språkprosjekter. Mange av tiltakene er gjennomført av språkbrukerne selv. Ved Universitetet i Oslo har Jakob Wiedner i forbindelse med sitt ph.d.-prosjekt laget en digital romani ordbok, der det er mulig å søke mellom romani og norsk og romani og engelsk.4

I det norske romanimiljøet er det stor uenighet om det offentlige skal være en aktør i arbeidet med å styrke språket, og om språket skal formidles gjennom offentlige institusjoner. Derfor er det viktig at arbeid med språket også i framtiden skjer i samarbeid med minoritetsspråkbrukerne. Deler av miljøet er pådrivere for å revitalisere språket. Språkrådet har deltatt i møter som veileder og observatør.

Stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond fikk i perioden 2008–2014 utbetalt totalt 36,6 millioner kroner. Formålet med fondet var blant annet å bevare og utvikle romanifolket/taternes språk. Kommunal- og moderniseringsdepartementet er ikke kjent med hvilke språktiltak som ble iverksatt av stiftelsen. I 2015 ble midlene til stiftelsen trukket tilbake og i perioden 2017-2018 ble det opprettet en midlertidig tilskuddsordning i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, hvor det ble gitt tilskudd til seminarer om bevaring og revitalisering av romani. Kapittel 5.1.2.1 har mer informasjon om kulturfondet.

Over tilskuddsordningen til romanifolket/taterne, som ble opprettet i Kulturrådet i 2019, er det gitt tilskudd til ulike språkprosjekter for romani. Blant annet er det gitt midler til utvikling av en romani-app og til etablering av et romani språkråd.

Romanes er språket til norske romer og de fleste bruker språket muntlig som dagligspråk. Romanes betyr «på romvis» og språket har tatt opp i seg ord fra alle områder hvor rom har oppholdt seg over tid. Romer fra ulike land forstår hverandre, og reiseperiodene på tvers av landegrenser bidrar til at romene bevarer språket sitt.

Romanes, i motsetning til romani, som er språket til romanifolket/taterne, er preget av at det har utviklet seg i områder hvor rom har utgjort en betydelig andel av befolkningen, og det er derfor i liten grad blitt grammatisk påvirket av europeiske språk.

Romene har i mesteparten av sin historie vært et skriftløst folk, og derfor har fortellerkunsten alltid vært høyt verdsatt. Både deres historie og andre former for viktig kunnskap har blitt formidlet gjennom muntlig overlevering fra generasjon til generasjon. I dag brukes romanes til en viss grad også skriftlig, blant annet på sosiale medier. Språket har imidlertid ikke noen skriftlig standard. Ettersom språket er i daglig bruk finnes det et solid språklig fundament å bygge på i arbeidet med å verne og fremme romanes i Norge. Et språkprosjekt i regi av Romano Kher, i samarbeid med Språkrådet, skal munne ut i en ABC for romanes. Arbeidet støttes med tilskudd fra tilskuddsordningen til nasjonale minoriteter.

4.1.2.6 Synliggjøre nasjonale minoriteters språk i det offentlige rom

Å se sitt eget språk i bruk i det offentlige rom er med på å gi språket status. Det kan også bidra til økt bruk av språket på andre områder. I Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter artikkel 11 står det at «i områder som tradisjonelt er bebodd av et betydelig antall personer som tilhører en nasjonal minoritet, skal Partene innenfor rammen av sitt rettssystem, herunder avtaler med andre stater der det er aktuelt, og under hensyn til sine særegne forhold, søke å framvise tradisjonelle stedsnavn, gatenavn og andre topografiske angivelser beregnet på allmennheten, også på minoritetsspråket når det er tilstrekkelig etterspørsel etter slike angivelser.»

Kulturdepartementet forvalter lov om stadnamn (stedsnavnloven), som gir vern til norske, samiske og kvenske stedsnavn i tråd med nasjonalt lovverk og internasjonale konvensjoner. Stedsnavnloven sikrer bruk og videreføring av samiske, kvenske og skogfinske stedsnavn som viktig, nasjonal kulturarv gjennom synliggjøring i det offentlige rom. Hovedvirkemidlene for vern av stedsnavn er dokumentasjon av navnet, fastsetting av skrivemåten for navnet og aktiv bruk av navnet. Når man fastsetter skrivemåte, blir det tatt utgangspunkt i nedarvet lokal uttale av stedsnavnet og gjort en analyse av hva stedsnavnet betyr. Man tar også stilling til hvordan skrivemåten kan formidle dette lydlige og betydningsmessige innholdet.

Kvenske stedsnavn følger kvensk rettskrivning etter fastsatte prinsipper.

Eventuelle stedsnavn på romani og romanes er ikke omfattet av stedsnavnloven, først og fremst fordi det ikke er dokumentert egne stedsnavn for disse språkene. Om det skulle være aktuelt å fastsette skrivemåten av stedsnavn på romani og romanes, måtte man også ha tatt stilling til hvilke rettskrivingsprinsipper som skulle brukes, siden det ikke er vedtatt egen rettskriving for disse språkene.

Kvensk stedsnavntjeneste (Paikannimipalvelus) er en viktig del av Språkrådets arbeid for kvensk språk. Arbeidet er basert på data hentet inn fra kvensktalende informanter som fortsatt kjenner eller har kjent de tradisjonelt brukte kvenske navnene i gitte områder. Gjennom en støtteordning gir Språkrådet også tilskudd til personer, organisasjoner og institusjoner som vil samle inn kvenske stedsnavn. Disse etablerte strukturene kan brukes mer aktivt for å sikre at kvenske stedsnavn tas i bruk og blir gjort tilgjengelige.

Et av tiltakene i Målrettet plan 2017–2021 – videre innsats for kvensk språk er at Språkrådet og Kvensk stedsnavnstjeneste skal gjøre tilskuddsordningen for innsamling av stedsnavn bedre kjent i det kvenske miljøet og lage en strategi for økt bruk av kvenske stedsnavn innenfor rammen av stedsnavnloven.

Europarådets ministerkomité har pekt på behovet for å følge opp gjennomføringen av eksisterende lovverk om flerspråklige stedsnavnskilt som også inkluderer kvensk. Selv om det er et juridisk rammeverk på plass, er det uheldig at vedtatte stedsnavn ikke alltid blir brukt i praksis. I tråd med intensjonen i Målrettet plan 2017–2021 – videre innsats for kvensk språk mener regjeringen at det er viktig at vedtak om bruk av kvenske stedsnavn blir fulgt opp og at sentrale myndigheter følger med på at det faktisk skjer.

En lovendring i stedsnavnloven i 2019 sikrer tydelig klageadgang til fylkesmannen dersom kommuner ikke følger reglene om å bruke samiske, kvenske og skogfinske stedsnavn. Når statsorganer ikke følger loven, skal det klages til overordnet organ.

For å synliggjøre Norge som en mangfoldig og flerspråklig stat har regjeringen foreslått å fastsette offisielt kvensk og offisielle samiske navn på Norge og Kongeriket Norge. Saken er foreløpig på høring og vil bli avgjort våren 2021.

Forstørr bilde

Foto: Bjørn Jørgensen / NN / Samfoto / NTB

4.1.2.7 Media

NRKs forpliktelser overfor nasjonale minoriteter omfatter et krav om at NRK skal tilby program for disse gruppene. Videre skal NRK formidle kunnskap om ulike minoritetsgrupper og om mangfoldet i det norske samfunnet. NRK viser til at oppdraget i økende grad blir løst gjennom flerspråklig innhold og publisering. I allmennkringkastingsrapporten (siste fra 2018) konkluderer Medietilsynet med at NRK oppfyller kravet om å ha programmer for nasjonale og språklige minoriteter.

Medietilsynet fører tilsyn med om NRK oppfyller forpliktelsene sine og leverer en årlig allmennkringkastingsrapport. I rapporten for 2019 konkluderer tilsynet med at NRK oppfyller kravene. Medietilsynet mener at NRKs generelle innholdsstrategi på en god måte bidrar til å synliggjøre og informere om at Norge er et samfunn med et mangfold av identiteter. I 2019 viser rapporten blant annet til at NRK i løpet av året har hatt programmer om, eller for, alle de ulike nasjonale minoritetene på sine plattformer.

Den første finsksendingen på NRK radio kom i 1970 med ukentlig sendetid på fem minutter. Sendetiden ble etter hvert utvidet til 12 minutter. NRK erstattet i 2017 radiosendingene med nettsiden nrk.no/kvensk/kvääni som har innhold for og om den kvenske minoriteten. NRK har hatt dialog med publikum med kvenske aner om hvilke behov de har. På nettsiden kan man lese kvensk og høre kvensk tale, og bli oppdatert på hva som skjer i det kvenske/norskfinske miljøet i Norge. Målet med tilbudet er ifølge NRK å bidra til stolthet og en fellesskapsfølelse for kvener/norskfinner. Distriktskontoret i Tromsø driver nettsiden, og publiserer jevnlig nytt innhold om kvensk språk og kultur. Ifølge NRK er nettsiden også et viktig forum for dialog med publikum og andre som er interessert i kvensk kultur. Et mål med tilbudet er å bidra til at flere lærer kvensk, og å motivere til at flere tar kvensk i bruk i hverdagen. I 2019 publiserte NRK Kvääni 26 korte videoer rettet mot barn og ungdom på nettsiden, og produserte også videoer for sosiale medier. Videoene inneholdt enkle ord og korte setninger til bruk i hverdagen.

Kulturdepartementet gir driftstilskudd til månedsavisen Ruijan Kaiku. Ruijan Kaiku ble grunnlagt i 1995 og er en trespråklig avis som primært skriver på norsk, kvensk og finsk, men også på meänkieli og svensk. Avisen retter seg mot kvener/norskfinner og finner, og har abonnenter i Norge, Sverige og Finland. I 2020 mottok Ruijan Kaiku 1,265 millioner kroner fra Kulturdepartementet og 830 000 kroner fra tilskuddsordningen for kvensk språk og kvensk/norskfinsk kultur.

4.1.3 Ivareta nasjonale minoriteters kulturmiljø

Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter legger vekt på kulturarv som en grunnleggende bestanddel i nasjonale minoriteters identitet. De fysiske sporene, kulturmiljøet, etter de nasjonale minoritetene utgjør en viktig del av den mangfoldige kulturarven i Norge. Kulturmiljø gir en fysisk forankring til kunnskap, selvforståelse og identitet og spiller derfor en viktig rolle. De er også viktige elementer i minoritetsgruppenes fortelling om seg selv, for selvforståelse og identitet.

Kulturarvens rolle og betydning i samfunnet speiler de til enhver tid rådende verdier i samfunnet. Mens det tidligere var mest oppmerksomhet på nasjonsbygging og det særegne «norske», ser vi i dag i større grad på bredden og mangfoldet i samfunnet. Økt representativitet av kulturminner kom inn som et av resultatmålene til de nasjonale miljømålene i 2000, og er videreført i St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner og Meld. St. 35 (2012–2013) Fortid med fotfeste. I 2009 pekte Riksrevisjonen på manglende måloppnåelse knyttet til minoritetenes kulturminner.5 Riksantikvarens satsing på de nasjonale minoritetenes kulturminner startet i 2016, og er et konkret tiltak for å sikre økt representativitet, større bevissthet og mer kunnskap om de nasjonale minoritetenes kulturarv.

I den nye stortingsmeldingen Meld. St. 16 (2019–2020) Nye mål i kulturmiljøpolitikken – Engasjement, bærekraft og mangfold videreføres vektleggingen av mangfold. Ett av tiltakene i meldingen er å utarbeide en ny kulturmiljølov som skal avløse dagens kulturminnelov. I meldingen legges det også opp til tett samarbeid med museumssektoren og frivillige for en styrket kobling mellom den materielle og immaterielle kulturarven.

4.1.3.1 Riksantikvarens minoritetsprosjekt

Riksantikvarens minoritetsprosjekt går ut på å verne viktige kulturmiljøer og bidra til å løfte oppmerksomheten om historien og kulturarven til de nasjonale minoritetene rundt om i landet. Et mål er at satsningen skal medføre at de nasjonale minoritetsgruppene opplever at deres historie og kulturmiljø blir sett og anerkjent. Dialog med minoritetsgruppene er et grunnleggende premiss i satsingen, og er en forutsetning for å komme fram til et omforent utvalg kulturmiljø som representerer minoritetens historie. Det er minoritetsgruppen som selv definerer hvilke kulturmiljø som representerer deres historie.

Tidligere var kulturmiljø knyttet til de nasjonale minoritetene lite verdsatt av storsamfunnet. Det er derfor utfordringer både med tapt kunnskap og dårlig tilstand på kulturminner og kulturmiljøer. Å innhente kunnskap og bidra økonomisk til istandsetting av kulturmiljø, er en viktig del av satsingen. Formidling er i tillegg viktig for å løfte kulturarven til de nasjonale minoritetene i samfunnet. Her er prosjektets samarbeid med museer og foreninger helt sentralt.

Arbeidet med nasjonale minoriteters kulturmiljø har også bidratt til bevisstgjøring og kunnskapsutvikling om hvordan majoritets- og minoritetsbefolkningen gjensidig har påvirket hverandre på godt og vondt. For enkelte av minoritetene er omfanget av kulturmiljø beskjedent og mer knyttet til bruk og historie framfor byggeskikk. Med det bakteppet blir koblingen mot den immaterielle kulturarven særlig viktig.

Riksantikvarens satsing på minoriteters kulturmiljø tar for seg de nasjonale minoritetene gruppe for gruppe. Satsingen Riksantikvaren har kommet lengst er med skogfinske og kvenske kulturmiljøer, der flere fredninger er varslet, og noen vedtak er fattet. Arbeidet med jødiske kulturminner er under oppstart. Deretter vil arbeid med kulturmiljøer knyttet til romene og romanifolket/taterne følge.

Videreføringen av arbeidet med nasjonale minoriteters kulturmiljø må ses i lys av kulturmiljømeldingen Meld. St. 16 (2019–2020) Nye mål i kulturmiljøpolitikken og oppfølgingen av denne.

Boks 4.3 Fredningen av Abborhøgda

Forstørr bilde

Foto: Synne Vik Torsdottir, Riksantikvaren

Abborhøgda ligger på Varaldskogen i Kongsvinger kommune og er en komplett skogfinsk plass med både karakteristiske bygninger, en organisk tunstruktur og omkringliggende driftsflater intakt. Fredningen av Abborhøgda har satt standarden for en ny måte å tenke fredingsarbeid på, der det ble jobbet helhetlig og med ulike perspektiv og aktører parallelt. Kulturmiljøet Abborhøgda var i svært dårlig forfatning, men høyt verdsatt av den skogfinske minoriteten, som løftet dette fram som en av de viktigste plassene de ønsket fredning av. Fortidsminneforeningen har tatt over som eier og skal i samarbeid med representanter for minoritetsgruppa, lokale historielag og Norsk Skogfinsk Museum bruke Abborhøgda som arena for læring og formidling av skogfinsk kulturarv, byggeskikk og tradisjon.

4.1.4 Sikre innsats mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer

Rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer hindrer aktiv samfunnsdeltakelse. Det finnes lite kunnskap om rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer som nasjonale minoriteter blir utsatt for. En årsak er at etnisk tilhørighet ikke registreres i offisiell statistikk i Norge. En annen årsak er at det er vanskelig å gjennomføre etisk forsvarlige studier på så små befolkninger som de nasjonale minoritetsgruppene. Tilliten til myndighetene er lav blant noen av de nasjonale minoritetene, og mange er derfor skeptiske til å delta i spørreundersøkelser hvor tilhørighet til minoritetsgrupper er tema. Det som finnes av kvalitativ forskning, viser likevel at nasjonale minoriteter opplever diskriminering i større grad enn befolkningen for øvrig. Det gjelder særlig romer. Fra 2018 ble det lagt til rette for å kode antisemittisme som et selvstendig motiv i politiets straffesakssystem. Straffesaksregisteret viser at det i 2019 var 17 registrerte tilfeller av anmeldt hatkriminalitet med antisemittisme som motiv.

Det er utfordringer knyttet til å kartlegge holdninger til de ulike nasjonale minoritetene gjennom holdningsundersøkelser, blant annet fordi mange i befolkningen har lite kjennskap til disse gruppene. Med det forbeholdet vet vi at det er utpregede negative holdninger til romer i befolkningen og at det også er negative holdninger til jøder. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter har kartlagt holdninger til jøder og romer gjennom landsdekkende undersøkelser i 2012 og 2017. Undersøkelsene viser at andelen av befolkningen som har utpregete fordommer mot jøder var på 12,1 prosent i 2012 og på 8,3 prosent i 2017. De samme undersøkelsene viser også at romer er den gruppen flest i Norge ville mislike sterkt å ha som nabo eller i vennekretsen. Det finnes ikke tilsvarende undersøkelser av holdningene overfor de andre tre minoritetsgruppene. I 2020 er arbeidet med en tredje undersøkelse om holdninger til blant annet jøder og romer for å måle utviklingen over tid startet. Undersøkelsen, som også denne gangen gjennomføres av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriter, skal være ferdig i 2022. Kulturdepartementet har hovedansvar for undersøkelsen, og den finansieres i fellesskap av Kulturdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Europarådets ministerkomité har i forbindelse med Norges rapporteringer på oppfølging av rammekonvensjonen for nasjonale minoriteter kommet med flere anbefalinger til Norge som gjelder diskriminering av nasjonale minoriteter. Blant annet har de foreslått at norske myndigheter iverksetter tiltak for å motvirke diskriminering som romene og romanifolket/taterne opplever, blant annet når det gjelder tilgang til utdanning og bolig. For å kunne vurdere tiltak som kan motvirke diskriminering på boligmarkedet er det behov for økt kunnskap om omfanget av diskriminering. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil derfor få kartlagt diskriminering av ulike grupper på boligmarkedet. Regjeringen har også flere tiltak som vil bidra til et mer velfungerende leiemarked, og styrke rettssikkerheten til leietakere og utleiere. Regjeringen foreslår blant annet i statsbudsjettet for 2021 å utvide Husleietvistutvalgets virkeområde til hele landet. Husleietvistutvalget er et organ som behandler tvister mellom utleier og leietaker. Ministerkomitéen framhever at det er viktig å forbedre kunnskapen om nasjonale minoriteter i Norge og iverksette tiltak som øker oppmerksomheten om nasjonale minoriteter på en effektiv og hensiktsmessig måte, med formål om å bekjempe etnisk diskriminering.

Regjeringen har en bred og samlet innsats mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer gjennom Handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion (2020–2023) og Strategi mot hatefulle ytringer (2016–2020). Handlingsplanen tar utgangspunkt i at rasisme og diskriminering rammer mange ulike grupper i det norske samfunnet, og inneholder femti tiltak innenfor ni ulike samfunnsområder. Handlingsplanen inneholder blant annet tiltak om økt tverrsektorielt samarbeid for å motvirke rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer, forskning for å få mer kunnskap om rasisme og diskriminering og tiltak for å styrke mangfold og inkludering i kultursektoren. Strategien skal motvirke hatefulle ytringer på grunn av kjønn, etnisitet og religion, seksuell orientering og funksjonsevne. Strategien gjennomgås av By- og regionforskningsinstituttet (NIBR).

Regjeringen etablerer en ny tilskuddsordning mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer fra 2021. Ordningen skal forvaltes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Hensikten med ordningen er å styrke organisasjoner, kommuner og eventuelt andre aktører som jobber mot rasisme og diskriminering. Kulturdepartementet har i Prop. 1 S (2020–2021) foreslått at det avsettes åtte millioner kroner til ordningen. Ordningen skal blant annet bidra til å følge opp målsettingene i Handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion (2020–2023), og i innsatsen mot hatefulle ytringer. Kulturdepartementet vil også gi midler til Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter til en utstilling om hverdagsrasisme.

I 2016 lanserte regjeringen også Handlingsplan mot antisemittisme (2016–2020). Målet med planen er å redusere omfanget av antisemittisme i det norske samfunnet. Handlingsplanen inneholder elleve målrettete tiltak innenfor et bredt spekter av områder som undervisning, formidling, forskning, kultur, registrering av antisemittisme som motiv for hatkriminalitet og innsats mot antisemittisme utenfor Norge. Samtlige tiltak er satt i gang og pågår. Handlingsplanen utløper ved utgangen av 2020, og regjeringen har besluttet å videreføre innsatsen. Regjeringen vil lansere en fornyet handlingsplan mot antisemittisme i januar 2021.

4.2 Nasjonale minoriteter deltar i offentlige beslutningsprosesser

Det andre overordnede målet i politikken er at nasjonale minoriteter deltar i offentlige beslutningsprosesser. Målet er avledet av Europarådets rammekonvensjon artikkel 15, hvor det står at «Partene skal skape de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, sikres effektiv deltakelse i det kulturelle, sosiale og økonomiske liv og i offentlige anliggender, særlig de som berører dem», jf. punkt 2.1.2.3 i meldingen. Dette målet er også i tråd med FNs bærekraftmål, delmål 16.7, som går ut på «Sikre lydhøre, inkluderende, deltakerbaserte og representative beslutningsprosesser på alle nivå».

Regjeringen følger både rammekonvensjonen og bærekraftsmålet gjennom å støtte de nasjonale minoritetenes egne organisasjoner og gjennom å etablere ulike arenaer for dialog mellom sentrale myndigheter og minoritetenes organisasjoner.

4.2.1 Definere, forankre og fortsatt sikre effektiv deltakelse

Rammekonvensjonen spesifiserer ikke på hvilken måte effektiv deltakelse skal skje, men slår fast at nasjonale minoriteter skal gjøres i stand til å ha innflytelse på egen situasjon og fritt gi uttrykk for sin identitet. I norsk sammenheng har effektiv deltakelse i hovedsak gått ut på å styrke de nasjonale minoritetenes egne organisasjoner gjennom å gi driftstilskudd til organisasjoner som fyller visse kriterier og å etablere arenaer for dialog mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter. Begrunnelsen er at gjennom aktive organisasjoner og dialog kan minoritetene komme med innspill og bli hørt i politikkutforming og i saker som spesielt berører dem. Det er også i tråd med norsk tradisjon, hvor et levende demokrati med bred deltakelse er et viktig samfunnsmål, og der frivillige organisasjoner har stor betydning for demokratiet og den enkeltes mulighet til å bli hørt. Frivillige organisasjoner knytter personer sammen, og er med på å holde ved like felles verdier og felles kulturell identitet.

Dette er en praksis regjeringen legger opp til å videreføre. Regjeringen anerkjenner samtidig at det både er behov for å tydeliggjøre hva myndighetene legger i begrepet effektiv deltakelse og rammene som gjelder for dialog, se punkt 4.2.1.2 om dialog.

Flere av de nasjonale minoritetenes organisasjoner ønsker atskillig mer innflytelse og involvering i politikkutforming og veivalg enn det sentrale myndigheter kan innfri, og flere tolker effektiv deltakelse som det samme som medbestemmelse. Telemarksforsking er i rapporten Kulturell berikelse – politisk besvær. Gjennomgang av politikken overfor nasjonale minoriteter 2000–2019 (2020) inne på det samme. I rapporten står det at det er behov for mer medbestemmelse for å oppnå effektiv deltakelse. Dr. juris. Maria Lundberg (1998) har gjennomgått det internasjonale juridiske rammeverket for beskyttelse av nasjonale minoriteter og skriver følgende: «Begrepet effektiv deltakelse innebærer ikke at minoriteter skal ha medbestemmelse, men de skal være i stand til å påvirke sin egen situasjon og det skal tas behørig hensyn til deres interesser i det kulturelle, sosiale og økonomiske livet og i det offentlige liv.»6 Det er denne fortolkningen av rammekonvensjonen som regjeringen bygger politikken overfor nasjonale minoriteter på. Effektiv deltakelse og medbestemmelse er ikke det samme.

Overfor Kommunal- og moderniseringsdepartementet har flere av de nasjonale minoritetenes organisasjoner uttrykt at de blant annet vil ha medbestemmelse i fordeling av tilskuddsmidler. Det offentlige må imidlertid forholde seg til regler om habilitet i tilskuddsforvaltningen, jf. Lov om behandlingsmåter i forvaltninger (forvaltningsloven). Habilitetsreglene kan gi særlige utfordringer når det er snakk om små grupper og miljøer. Ingen kan være med på å beslutte tildelinger til seg selv, sine nærstående, egen organisasjon eller eget prosjekt. Kulturrådet og Troms og Finnmark fylkeskommune, som forvalter tilskuddsordningene til nasjonale minoriteter, har imidlertid lagt opp til ulike former for dialog med minoritetene som ikke er direkte knyttet til behandling av søknader og vedtak om tildelinger.

4.2.1.1 Fortsatt driftstilskudd til nasjonale minoriteters organisasjoner

For å styrke de nasjonale minoritetenes samfunnsdeltakelse og mulighet til å videreutvikle sine språk, sin kultur og sitt samfunnsliv, ble det etablert en tilskuddsordning for nasjonale minoriteter i 1999. Det blir gitt driftstilskudd til organisasjonene over tilskuddsordningen, hvor formålet er å styrke minoritetenes organisasjoner og deres muligheter til å fremme interessene sine overfor myndighetene.

For at organisasjonene skal kunne motta driftstilskudd, må de ha som formål å fremme interessene og ivareta rettighetene til en av de nasjonale minoritetene og å bevare og utvikle minoritetens kultur, identitet, språk, tradisjon og/eller kulturarv. Organisasjonene må også ha minst 100 betalende medlemmer. Det kan gjøres unntak for kravet om medlemstall for de tallmessig minste minoritetene, eller i tilfeller hvor det ikke finnes andre organisasjoner innenfor den aktuelle minoriteten. Organisasjoner som ikke har direktemedlemmer, eller ikke kan levere revisorbekreftet medlemstall, mottar støtte som paraplyorganisasjoner.

Ettersom nasjonale minoriteters organisasjoner har relativt få medlemmer, og rekrutteringsgrunnlaget innenfor hver minoritet er begrenset, har departementet lagt opp til at organisasjonene får noe mer støtte per medlem enn øvrige organisasjoner som mottar statlig driftstilskudd.

Regjeringen viderefører ordningen med driftstilskudd til nasjonale minoriteters organisasjoner. Å styrke minoritetenes egenorganisering er viktig for at minoritetene skal kunne delta aktivt i samfunnet og i dialogen med sentrale myndigheter.

4.2.1.2 Legge til rette for bedre dialog mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter

For å bidra til at nasjonale minoriteter deltar i offentlige beslutningsprosesser, har Kommunal- og moderniseringsdepartementet etablert ulike arenaer for dialog mellom de nasjonale minoritetene og sentrale myndigheter. Det jevnlige møtepunktet er Kontaktforum mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter som ble etablert i 2003, etter oppfordring fra Europarådet. Kontaktforum er en mulighet for minoritetene til å gi innspill direkte til myndighetene, og for myndighetene til å informere minoritetene om aktuelle saker.

Fra de nasjonale minoritetene er det i hovedsak organisasjoner som mottar driftsstøtte fra tilskuddsordningen for nasjonale minoriteter som deltar på Kontaktforum. For å få med flere yngre deltakere fra de nasjonale minoritetene har Kommunal- og moderniseringsdepartementet siden 2018 åpnet for at hver organisasjon kan stille med flere representanter hvis de har med minst to under 30 år. Romsk råd blir også invitert på Kontaktforum, for å bidra til at romer sikres effektiv deltakelse i tråd med rammekonvensjonen, selv om de foreløpig ikke har organisasjoner som mottar driftsstøtte. Representanter for relevante departementer, direktorater og andre offentlige etater deltar på Kontaktforum, avhengig av hvilke temaer som er på dagsorden.

Deltakerne på Kontaktforum inviteres til å levere skriftlige evalueringer etter hvert forum. Kommunal- og moderniseringsdepartementet gjennomgår tilbakemeldingene, og de blir brukt til å forbedre neste års forum. For eksempel har endringer som å forlenge forumet over to dager, mer taletid for minoritetene, en ekstern møteleder og bredere deltakelse blitt innført etter ønsker fra deltakerne. Minoritetene kommer også med forslag til tema som skal tas opp på forumet. Evalueringene spriker noe, men i all hovedsak går det fram at minoritetene ønsker å beholde Kontaktforum mellom nasjonale minoriteter og sentrale myndigheter. Etter Kontaktforum i 2018 kom det det fram at minoritetene i tillegg ønsker å ha jevnlige møter med departementet hver for seg. Fra 2019 har Kommunal- og moderniseringsdepartementet derfor innført faste, årlige møter med de enkelte organisasjonene som ønsker det. Departementet har ellers møter med organisasjonene enkeltvis når organisasjonene selv ber om det, eller når departementet har behov for å ta opp konkrete saker. De andre sektordepartementene har også møter med organisasjonene enkeltvis om konkrete saker.

For å få med et større mangfold av perspektiver inn i arbeidet med stortingsmeldingen har departementet hatt to møter med unge representanter for nasjonale minoriteter. Noen av deltakerne har tilknytning til minoritetenes organisasjoner, mens andre ikke har det. Ungdommene har gitt verdifulle innspill til arbeidet. Se kapittel 3.6 for nærmere omtale.

Regjeringen sikrer også nasjonale minoriteters deltakelse i offentlige beslutningsprosesser gjennom at representanter for minoritetene inviteres med når departementene utformer handlingsplaner, informasjonsmateriell og andre målrettete innsatser, på politikkfelt som berører dem direkte. For departementene er det svært nyttig å få minoritetenes bidrag og innspill i slike prosesser. I utarbeidelsen av informasjonsmateriell om nasjonale minoriteter for ansatte i barnehager og skoler i 2014, blant annet veilederen Våre nasjonale minoriteter, samarbeidet Utdanningsdirektoratet med minoritetenes organisasjoner. Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring hadde også dialog med minoritetenes organisasjoner i utarbeidelsen av oppgaver og undervisningsopplegg om temaer som demokrati, menneskerettigheter og nasjonale minoriteter, til bruk i barnehage og skole på www.minstemme.no.

I oppfølgingen av NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor romanifolket/taterne fra 1850 til i dag ble det for eksempel opprettet en referansegruppe som besto av representanter fra romanifolkets/taternes organisasjoner og enkeltpersoner fra folkegruppen. I arbeidet med Handlingsplan mot antisemittisme (2016–2020), og i det pågående arbeidet med å fornye og videreføre handlingsplanen mot antisemittisme etter 2020, er det også opprettet referansegrupper. Nasjonale minoriteter er også representert i referansegruppen for Handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion (2020–2023).

I tilbakemeldinger til Kommunal- og moderniseringsdepartementet har det kommet fram at minoritetenes organisasjoner har ulike erfaringer med å være med i referansegrupper. Om det oppleves som relevant og nyttig for minoritetene å delta i en referansegruppe, er blant annet avhengig av hvilke satsinger slike referansegrupper skal bidra til å jobbe fram og hvilke muligheter minoritetene har til å påvirke arbeidet. For å få med bidrag og innspill fra de nasjonale minoritetene i utformingen av handlingsplaner og liknende dokumenter framover, er det viktig at departementene avklarer forventinger i forkant. Det gjelder både hvilken rolle representantene i en referansegruppe har og i hvilken grad de kan påvirke politikken ved å delta i slike prosesser.

At de nasjonale minoritetenes organisasjoner har mål og ambisjoner som går lenger enn det som er målene for politikken og det regjeringen kan innfri, er naturlig. Innenfor flere av minoritetene er det også organisasjoner som har ulike mål og er opptatt av ulike saker.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet viderefører dialogen med nasjonale minoriteters organisasjoner. Kontaktforum består etter ønske fra de fleste minoritetene, men departementet vil sammen med minoritetene vurdere om det er behov for årlige møter i forumet og om Kontaktforum bør organiseres på en annen måte. Ordningen fra 2019 med faste, årlige møter med organisasjonene enkeltvis vil bli videreført, for de organisasjonene som ønsker det.

4.3 Nasjonale minoriteter får gode og likeverdige tjenester

Det tredje overordnede målet er at nasjonale minoriteter får gode og likeverdige tjenester. Kommunene har ansvar for å sikre innbyggerne sine gode og likeverdige tjenester for eksempel innenfor barnehage, grunnopplæring og ulike helse- og velferdstjenester.

Europarådets ministerkomité har hatt anbefalinger knyttet til likeverdige tjenester, blant annet om å bedre kunnskapen om nasjonale minoriteter i offentlige tjenester og styrke kompetansen når det gjelder å håndtere kulturelt mangfold.

Nasjonale minoritetsgrupper har historisk erfaring med statlig diskriminering, press om assimilering og ekskludering som ledd i tidligere fornorskningspolitikk. Dette kan prege gruppenes forhold til offentlige myndigheter i dag, og påvirke hvordan og i hvor stor grad de oppsøker offentlige tjenester. Aarseth og Nordviks studie av levekår og livskvalitet blant tatere/romanifolk fra 20157 viser også hvordan noen romanifolk/tateres møter med det offentlige er preget av mistillit og en følelse av å bli forskjellsbehandlet fordi man er av romani-/taterslekt. At deler av forvaltningen har lav kunnskap om de nasjonale minoritetene, kan også prege minoritetenes erfaringer med å bruke offentlige tjenester. Ifølge evalueringen av Handlingsplan for å bedre levekårene for rom i Oslo kan det forekomme en form for berøringsvegring blant ansatte i førstelinjetjenesten i kontakt med romer. Dette gjelder flere offentlige tjenester, som skole, politi, barnevern og NAV.

Europarådets ministerkomité har kommet med flere anbefalinger som gjelder kvenene, og opplæring i kvensk språk. Lærermangel, undervisning og læringsmuligheter i og på kvensk har blitt trukket fram som områder der ministerkomiteen mener at Norge bør følge opp. Ministerkomitéen har, både ved rapporteringene i 2010 og 2015, pekt på at videreføring og økning i innsatsen for å revitalisere og fremme kvensk språk krever umiddelbare tiltak. Utvikling av kvenskundervisningen i skolen, styrking av lærerutdanningen og økt tilstedeværelse i media blir trukket fram som slike umiddelbare tiltak.

Europarådets ministerkomité har vært opptatt av romanifolk/tatere og romers muligheter til sysselsetting og tilgang til lærlingeordninger og å redusere ulikheter som spesielt romer opplever når det gjelder tilgang til bolig.

Mange romer har en vanskelig livssituasjon preget av omfattende levekårsutfordringer. Romano Kher har en brobyggertjeneste, som er et tiltak for å sikre romer likeverdige tjenester. Brobyggertjenesten veileder og bistår romer i møte med offentlige instanser og etater, og har ansatte med både romsk og ikke-romsk bakgrunn.

Brobyggertjenesten holder til i Oslo, men bistår også romer i nabokommuner i møte med myndighetene og storsamfunnet. Gjennomsnittlig henvender fire–fem personer seg daglig til brobyggertjenesten for å få veiledning. Tjenesten gir støtte og veiledning til romer blant annet i saker knyttet til barnevernet, diskriminering, ulike konflikter, bolig og skole. Lav tillit til myndighetene er fortsatt en utfordring.

Brobyggertjenesten informerer også førstelinjetjenesten om romers behov for bistand, blant annet kan det være behov for å finne løsninger for å møte språklige utfordringer eller analfabetisme hos noen romer.

4.3.1 Barnehage, grunnopplæring og høyere utdanning

Barnehagen og grunnopplæringen skal sørge for at alle barnehagebarn og skoleelever, også fra de nasjonale minoritetene, har et godt barnehage- og skolemiljø. Barnehagen skal fremme et inkluderende og stimulerende miljø som skal støtte opp om lyst til å leke, utforske, lære og mestre. Skolen skal utvikle inkluderende fellesskap som fremmer helse, trivsel og læring for alle.

Et av FNs bærekraftsmål som berører politikken på utdanningsområdet, er delmål 4.1, hvor det står: «Innen 2030 sikre at alle jenter og gutter fullfører gratis og likeverdig grunnskole og videregående opplæring av høy kvalitet som kan gi dem et relevant og reelt læringsutbytte.» Av de nasjonale minoritetene er det først og fremst romer som enten har lite skolegang og utfordringer knyttet til å fullføre skolegangen. Europarådets ministerkomite har pekt på at Norge bør forbedre tilgangen til utdanning for både romer og romanifolket/taterne og at gruppene må gis lik tilgang til god undervisning samtidig som det legges til rette for at de kan ivareta sin egen kultur. Regjeringen gir støtte til tiltak for romelever, jf. kapittel 4.3.1.2.

Universiteter og høyskoler skal tilby høyere utdanning basert på forskning og erfaring og bidra til høy kompetanse i samfunnet. Kunnskap om nasjonale minoriteter er en del av dette. Lærerutdanningene skal blant annet bidra til å sikre lærere med kompetanse i kvensk

4.3.1.1 Kvensk språk i barnehage, grunnskole og videregående opplæring

Barnehagen skal synliggjøre, verdsette og fremme mangfold og gjensidig respekt og bruke mangfold som en ressurs i det pedagogiske arbeidet. Personalet i barnehagen skal synliggjøre språklig og kulturelt mangfold, støtte barnas ulike kulturelle uttrykk og identiteter og fremme mangfold i kommunikasjon, språk og andre uttrykksformer.

Utdanningsdirektoratet har tildelt midler til å styrke det kvenske barnehagetilbudet. Midlene er i stor grad gått til prosjekter knyttet til Kainun institutti – Kvensk institutt, som over flere år har jobbet med språkrevitaliseringsprosjekter som kvensk språkreir og språkdusj. Prosjektene har blant annet arbeidet konsentrert om språkstimulering for barn i barnehager, støtte til foreldre for å kunne hjelpe barna sine i tospråklig utvikling, øke kunnskapen blant barnehagelærere som jobber med kvensk språk i barnehager i Nord-Norge og skape nettverk mellom disse barnehagene. I Porsanger har språkreirprosjektet ført til at det er opprettet en egen kvensk avdeling i en av barnehagene. I Nordreisa deltar 6–7 barnehager med 77 barn i ulike prosjekter for kvensk språkstimulering.

Overordnet del av læreplanverket understreker at skolen skal bidra til at hver elev kan ivareta og utvikle sin identitet i et inkluderende og mangfoldig fellesskap. Den fremhever også at opplæringen skal sikre at elevene blir trygge språkbrukere, at de utvikler sin språklige identitet og at de får erfare at det å kunne flere språk er en ressurs i skolen og i samfunnet.

Det følger av opplæringsloven § 2-7 at elever i grunnskolen har rett til opplæring i kvensk eller finsk når minst tre elever med kvensk/norskfinsk bakgrunn ved grunnskoler i Troms og Finnmark krever det. Opplæringslovutvalget har i NOU 2019: 23 Ny opplæringslov foreslått å videreføre denne retten. Med virkning fra 1. august 2019 ble opplæringsloven § 2-7 endret slik at kvensk og finsk er sidestilt i loven.

Utdanningsdirektoratet gir tilskudd til opplæring i kvensk eller finsk som andrespråk i grunnskolen og i videregående opplæring.

Det er fastsatt fornyet Læreplan i kvensk eller finsk som andrespråk for grunnskole og videregående opplæring, med gradvis innføring fra 1. august 2020. Sammen med innføringen av læreplanen vil det i GSI8 framover skilles mellom opplæring i kvensk og finsk slik at det blir tilgjengelig statistikk over hvor mange elever som får opplæring i hvert av språkene.

På oppdrag fra Utdanningsdirektoratet kartla forskningsinstituttet Norut årsakene til frafall fra faget finsk som andrespråk i 2015. Kartleggingen viste at det er utfordringer knyttet til mangel på læremidler og lærere som kan undervise i faget, at mange elever og foreldre ikke kjenner til rettighetene sine og at det er mangel på informasjon om faget.9 Det har vært iverksatt flere tiltak som forsøk på å avhjelpe disse utfordringene.

Fylkesmannen i Troms og Finnmark disponerer for eksempel midler til utvikling av læremidler i kvensk. Det er utviklet en lærebokserie for 1.–7. trinn i kvensk, en ordbok til denne lærebokserien og en kvensk grammatikkbok for 5.–7. trinn. Det er også utviklet læreverk på finsk for mellom- og ungdomstrinnene med lærerveiledning. I tillegg er det laget andre lesehefter, oppgavehefter og lignende på finsk.

Utdanningsdirektoratet er i dialog med Fylkesmannen i Troms og Finnmark om hvordan midlene som settes av til utvikling av læremidler kan brukes slik at de på best mulig måte avhjelper den utfordrende læremiddelsituasjonen. Det er få søkere til tilskuddsordningen slik den er utformet i dag.

Utdanningsdirektoratet har satt i gang et pilotprosjekt for å vurdere om Digilær.no kan brukes som en digital plattform for nettundervisning på kvensk og finsk. På Digilær.no kan lærere utvikle, utveksle og gjennomføre digital undervisning, og lærere og elever kan samarbeide på tvers av dagens skolestruktur der det er hensiktsmessig.

Utdanningsdirektoratet har utarbeidet en film om retten til opplæring i kvensk eller finsk som andrespråk, i kontakt med representanter for kvenske/norskefinske organisasjoner. Filmen var klar til skolestart i august 2020 og målet med filmen er å motivere, inspirere og informere for å få flere elever til å velge faget. Da filmen ble lansert, oppfordret kunnskaps- og integreringsministeren på sosiale medier barn og unge med kvensk/norskfinsk bakgrunn til å lære mer om sine rettigheter. Utdanningsdirektoratet planlegger å lage flere liknende informasjonsfilmer om faget. Direktoratet har i tillegg utviklet støttemateriell til læreplanen i kvensk eller finsk som andrespråk og til lovendringen i opplæringsloven § 2-7.

Regjeringen vil la tiltakene virke noen år for å se om dette bidrar til at elevtallene til kvensk eller finsk som andrespråk øker. Dersom tiltakene ikke fører til at flere elever får opplæring i faget, vil Kunnskapsdepartementet vurdere å gjennomføre en ny kartlegging for å undersøke årsakene til dette.

4.3.1.2 Tiltak for høyere utdanning i kvensk språk

Målrettet plan 2017–2021 – videre innsats for kvensk språk har tiltak for å styrke lærernes kompetanse i kvensk. Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT) tilbyr årsstudium (60 studiepoeng) i kvensk språk, grammatikk og kultur, bachelor i kvensk og finsk, og en studieretning i kvensk og finsk innen masterprogram i språk og litteratur, med 80 studiepoeng i kvensk.

I 2018 ga Kunnskapsdepartementet økonomisk støtte til UiTs arbeid med å utvikle et lærerutdanningstilbud i kvensk. Via Utdanningsdirektoratet ble det også gitt støtte til fylkesmennene i Troms og Finnmark for å rekruttere studenter til kvensk i lærerutdanningen.

I 2019 lyste UiT ut et studietilbud i kvensk som del av grunnskolelærerutdanningen. Første år var det ingen studenter i grunnskolelærerutdanning som valgte dette, men universitetet tok opp studenter til kvensk som videreutdanning for lærere. Lærere som tar denne videreutdanningen, vil kunne undervise i kvensk i skolen, og bidrar på denne måten til å redusere lærermangelen i kvensk.

Fra 2019 er det innført en ordning for sletting av studielån for studenter som tar 60 studiepoeng kvensk som del av, eller i tillegg til, lærerutdanning. Å rekruttere og kvalifisere til studier i kvensk i lærerutdanning er et langsiktig arbeid, og det er for tidlig å si noe om effekten av tiltakene. UiT har satset på å utvikle materiale for fleksibel læring og i samarbeid med Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto etablert en mentorordning for studenter som studerer kvensk språk. Målet er at studenter som studerer kvensk, blir tryggere i å bruke språket, blant annet i undervisningssammenheng.

Våren 2021 skal kvenske språksentre tilby 10 studiepoengs grunnkurs i kvensk gjennom UiT. Utdanningsdirektoratet tilbyr prosjektstøtte til å dekke vikarutgifter for barnehage- og skoleeiere som har ansatte som vil ta kurset.

4.3.1.3 Innsats for å sikre at flere romelever fullfører skolegangen

Romer har til dels dårlige levekår og lite skolegang. Lav tillit til myndighetene har blant annet ført til motstand mot å sende barna på skolen. Det har vært tiltak over flere år for å styrke skoletilbudet til romelever.

I forbindelse med Norges rapportering på rammekonvensjonen i 2015 pekte Europarådets ministerkomité på at romske barns adgang til utdanning må forbedres ved å styrke romlosene økonomisk for å sikre koordineringen mellom skoler, kommunale veiledningstjenester og familier.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet finansierer Oslo kommunes tiltak «Skolelos for romelever». Tiltaket har som formål å bedre kommunikasjon og forståelse mellom skoler og romske familier og øke sjansene for at romelever fullfører skolegangen. Skolelosordningen har gradvis blitt styrket i 2016 og 2019, blant annet med flere ansatte.

Skolelosene bistår blant annet i koordineringen mellom skole, elev og hjem. Skolelosene har ulike pedagogiske tiltak for å øke elevenes læringsutbytte og tiltak for å minske fravær. Oslo kommune har informert om økt etterspørsel fra romske foreldre om bistand fra skolelostjenesten. Skolelostjenesten har nylig flyttet fra voksenopplæringen på Skullerud til Språksenteret i Oslo kommune. Tjenesten ønsket flytting for å bruke mindre tid på reising og for å få et fagmiljø som kan bidra til videre utvikling. Skolelostjenesten samarbeider med Romano Kher, både med jevnlige samarbeidsmøter og leksehjelptilbud i Romano Khers lokaler. Det har også vært tiltak for voksenopplæring for romer, men innsatsen de senere årene har primært vært rettet mot barn.

Kunnskapsdepartementet tar sikte på å etablere dialog med Romano Kher og Romsk råd for å se på tiltak for å bedre informasjonen til romer om retten til grunnskoleopplæring for voksne og om de ulike mulighetene for å gjennomføre videregående opplæring for voksne som finnes.

4.3.2 Barnevernet

Mange barn med romani-/taterbakgrunn ble tvangsplassert utenfor hjemmet, og også tvangsadoptert fra starten av 1900-tallet og fram til slutten av 1980-årene. En studie om levekår og livskvalitet blant romanifolk/tatere10 viser at denne politikken fortsatt preger familier og deres forhold til barnevernet. Noen har mistillit til barnevernet og opplever at de blir behandlet annerledes enn andre, eller de frykter en slik forskjellsbehandling. Dette kan vanskeliggjøre relasjonen til barnevernet. På den andre siden oppgir barnevernsansatte som er intervjuet i den samme studien at de ikke opplever familiesituasjonen som annerledes i familier med romani-/taterbakgrunn enn i andre familier, og at etnisk tilhørighet ikke er noe som vektlegges i arbeid med gruppen.

Møtet mellom romene i Norge og barnevernet har vært preget av utfordringer. Frykt og mistillit til barnevernet er fortsatt utbredt. Språkproblemer og mangler i kommunikasjonen mellom barnevernet og romer, blant annet gjennom mangelfull bruk av tolk, skaper utfordringer med å etablere gode relasjoner. Mange romer ønsker bedre samarbeid og mer forståelse fra barnevernet, og romske representanter trekker fram behov for informasjonsarbeid og dialog som viktig for å bedre forholdet mellom barnevernet og romer.

Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, i samarbeid med Romano Kher og Kirkens bymisjon, skal gjennomføre et forskningsprosjekt som har som mål å bidra til et bedre barnevern for romske barn. Forskningsprosjektet finansieres av Barne- og familiedepartementet.

I forbindelse med Norges rapportering på rammekonvensjonen i 2015 anbefalte Europarådets ministerkomité norske myndigheter å vurdere muligheten for alternative tiltak til plassering av barn med romsk bakgrunn og romani-/taterbakgrunn utenfor hjemmet. Ministerkomiteen var videre opptatt av at Norge styrker innsatsen for å bevare familiebåndene og den kulturelle identiteten til barn som plasseres i fosterfamilier, blant annet gjennom rekruttering av fosterfamilier som tilhører samme minoritet. Komiteen var også opptatt av å fremme en bred forståelse av romsk kultur i barnevernstjenestene.

Det er et grunnleggende prinsipp at barns språklige, kulturelle og religiøse bakgrunn skal ivaretas i barnevernet. Dette gjelder for alle med minoritetsbakgrunn i Norge. I den nye barnevernsloven er det foreslått at barnevernet skal ta hensyn til dette i arbeidet sitt.

I forslag til ny barnevernslov som har vært på høring, blir det blant annet foreslått en ny overordnet bestemmelse om at barnevernet i sitt arbeid skal ta hensyn til barnets språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn. Dette vil tydeliggjøre barnevernets ansvar for å vurdere konkret hvordan barnets bakgrunn skal vektlegges og ivaretas på ulike stadier av en barnevernssak.

Det er også igangsatt et større kompetanseløft for det kommunale barnevernet. Her er det lagt stor vekt på å øke de ansattes relasjonskompetanse og kulturforståelse. Det arbeides blant annet med å etablere flere opplæringstilbud for å styrke barnevernets arbeid med urfolk og nasjonale minoriteter. Et av tilbudene er et nytt videreutdanningstilbud ved VID vitenskapelige høgskole i Stavanger, som startet høsten 2019.

Barne- og familiedepartementet vurderer også hvordan kulturelle brobyggere, eller linkarbeidere, kan bidra til å styrke tilliten og samhandlingen mellom offentlige tjenester og brukerne. Dette er et virkemiddel for å bedre kommunikasjonen og samarbeidet mellom barnevernet og minoritetsfamilier.

Det er også utviklet et etterutdanningstilbud i minoritetskompetanse (som også omfatter urfolk og nasjonale minoriteter) som tilbys utvalgte kommuner og virksomheter innenfor det statlige barnevernet fra våren 2020.

I ny forskrift om læringsutbytte i barnevernsutdanningen (bachelor i barnevern) er kunnskap om nasjonale minoriteter presisert. Det framgår at studentene skal få kunnskap om urfolk, etniske minoriteter og flyktningers livssituasjoner og rettigheter.

4.3.3 Sosialtjenesten

I noen tilfeller kan frykten og mistilliten til barnevernet også føre til utfordringer i forholdet til andre offentlige instanser, som NAV og helsevesen. I Aarseth og Nordviks studie Levekår og livskvalitet blant romanifolk/tatere fra 2015 forteller flere at de opplever å bli mistenkeliggjort i møter med NAV og andre offentlige instanser fordi de er romanifolk/tatere. De har derfor lav tillit til disse institusjonene. Flere peker på det som en utfordring at representanter for det offentlige ikke er kjent med romanifolket/taternes historie og assimileringspolitikken som ble ført overfor gruppen, mens andre forteller om gode opplevelser i sine møter med NAV.

Det følger av lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV-loven) §14 a at alle som som henvender seg til NAV-kontoret, og som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, har rett til å få vurdert bistandsbehovet sitt. Brukere som har behov for en mer omfattende vurdering av bistandsbehovet sitt, har rett til å få en arbeidsevnevurdering. Brukere som har fått fastslått at de har et bistandsbehov, har rett til å delta i utarbeidelsen av en konkret plan for hvordan de skal komme i arbeid (aktivitetsplan).

Det finnes ikke spesielle arbeidsmarkedspolitiske programmer eller tiltak rettet mot nasjonale minoriteter. Arbeidsmarkedspolitikken er universelt innrettet, og arbeidsmarkedstiltakene tildeles av de lokale NAV-kontorene etter en vurdering av den enkeltes behov og arbeidsevne, og ses i lys av situasjonen på arbeidsmarkedet.

Kommunene har gjennom sitt ansvar for de sosiale tjenestene ved NAV-kontoret en viktig rolle i å fremme økonomisk og sosial trygghet. Dette ansvaret omfatter både forebyggende sosialt arbeid og de individuelle tjenestene opplysning, råd og veiledning, økonomisk stønad, midlertidig botilbud, individuell plan og kvalifiseringsprogram. Sosialtjenesteloven inneholder ingen særskilte bestemmelser om nasjonale minoriteter. Søknad om bistand avgjøres etter en konkret og individuell vurdering. Nasjonale minoriteter vil som andre ha rett til sosiale tjenester hvis de oppfyller vilkårene i loven.

4.3.4 Helse- og omsorgstjenesten

I utgangspunktet skal helse- og omsorgstjenestene være universelle. I Granavolden-plattformen slår regjeringen fast at helse- og omsorgstjenesten må organiseres med utgangspunkt i pasientenes behov, og pasientene skal sikres et likeverdig tilbud av helsetjenester over hele landet.

Helse- og omsorgsdepartementet har liten kunnskap om helsetilstanden og helsetjenestebehovet til nasjonale minoriteter. Da det ikke er anledning til å registrere pasienters etnisitet, er det i tillegg vanskelig å vite hvem som tilhører en nasjonal minoritet.

Senter for samisk helseforskning ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet sendte ut tilleggsspørreskjema til deltakere med samisk eller kvensk/norskfinsk bakgrunn i Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark. Undersøkelsen ble gjennomført i 2019, og det ble utarbeidet en egen rapport i 2020 på bakgrunn av tilleggsmodulen. Resultatene fra undersøkelsen viste at det var færre kvinner og menn med kvensk/norskfinsk bakgrunn som oppga god helse og tannhelse sammenliknet med majoritetskvinner/-menn.

Det er videre lite forskningsbasert kunnskap om jøders og skogfinners helse, men det er noe kunnskap om romanifolket/taternes helse og helsen til romer. I Handlingsplan for å bedre levekårene for rom i Oslo (2009), beskrives romers erfaringer med lite kontakt med helsevesenet, utilstrekkelig helsetilbud og rusproblemer.

For å gi et tilbud til beboere i alders- og sykehjem tilpasset bestemte trossamfunn har det siden 1996 vært bevilget midler over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett til stiftelsen Jødisk bo- og seniorsenter i Oslo. Bevilgningen bidrar til delvis dekning av utgifter til drift av senteret og til at kommuner velger å kjøpe plasser ved senteret. Bo- og seniorsenteret har avtale med Oslo kommune. I 2019 mottok senteret et tilskudd på om lag 2,7 millioner kroner. Senteret driftes av Det Mosaiske Trossamfund.

4.4 Kjennskap til nasjonale minoriteter i befolkningen

De nasjonale minoritetsgruppene er små, og det er forholdsvis få som kjenner til nasjonale minoriteter. Minoritetene selv opplyser at de ofte blir møtt med uvitenhet. Det er et mål i seg selv at flere kjenner til de nasjonale minoritetene. Spesielt er dette viktig som ledd i arbeidet med å motvirke fordommer, rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer og for å sikre likeverdige tjenester.

På oppdrag for Kommunal- og moderniseringsdepartementet har IPSOS i november 2020 gjennomført en spørreundersøkelse blant et representativt befolkningsgrunnlag for å kartlegge kjennskap til nasjonale minoriteter i befolkningen. Kartleggingen viser at ni av ti oppgir at de kjenner til at vi har nasjonale minoriteter i Norge. Blant de som oppgir at de kjenner til at vi har nasjonale minoriteter, oppgir syv av ti at samer er en nasjonal minoritet. Videre går det fram at blant de som kjenner til de faktiske nasjonale minoritetene er det størst kjennskap til kvener/norskfinner (19 pst.). Deretter følger romer (7 pst.) og romanifolket/taterne (6 pst.). Færrest kan nevne at jøder (4 pst.) og skogfinner (3 pst.) er nasjonale minoriteter i Norge. Undersøkelsen viser også at eldre har noe mer kjennskap til nasjonale minoriteter enn yngre. Personer bosatt i Nord-Norge har bedre kjennskap til kvener/norskfinner enn gjennomsnittet.

Når de som ikke kjenner til at Norge har nasjonale minoriteter får opplyst hvilke minoritetsgrupper det er snakk om, oppgir 9 av 10 at de kjenner til jøder, romer og romanifolk/tatere. Færre i denne gruppen kjenner til kvener/norskfinner og skogfinner.

Undersøkelsen Holdninger til diskriminering av samer og nasjonale minoriteter gjennomført av FAFO i 2020, viser at det er bred støtte i befolkningen til tiltak for nasjonale minoriteter, både når det gjelder tiltak mot ulike former for diskriminering og sosiale tiltak.

4.4.1 Øke kunnskapen om nasjonale minoriteter gjennom utdanningssektoren

Kunnskap om nasjonale minoriteter skal inngå i alle ledd i opplæringen. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver omtaler nasjonale minoriteter spesifikt under fagområdet Nærmiljø og samfunn. Barnehagen skal bidra til at barna får kjennskap til de nasjonale minoritetene. Læreplanverkets Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen som gjelder fra 1. august 2020, fastslår at de nasjonale minoritetene har bidratt til å forme den norske kulturarven og at opplæringen skal gi kunnskap om disse folkegruppene. Alle som har vært gjennom norsk grunnskole, skal i utgangspunktet både kjenne til at det er nasjonale minoriteter i Norge og kunne noe om hver minoritet.

I Læreplan i samfunnsfag i grunnskolen er det et mål for opplæringen at elevene skal kunne hovedtrekkene ved de nasjonale minoritetenes historie i Norge og presentere rettighetene disse gruppene har i Norge i dag. Læreplanen vektlegger videre at elevene skal kunne gjøre rede for fornorsking av de nasjonale minoritetene og uretten de har vært utsatt for og reflektere over hvilke konsekvenser det har hatt og har på individ- og samfunnsnivå. Også i læreplaner for en rekke andre fag er det kompetansemål der det er nærliggende å inkludere de nasjonale minoritetene.

Det er behov for mer kunnskap om nasjonale minoriteter både for at ansatte i barnehage og skole skal møte minoritetene på en god måte, og for at barn og elever lærer mer om dem. Styrkingen av innholdet om nasjonale minoriteter i de nye læreplanene aktualiserer ytterligere behovet for kunnskapsheving. Regjeringen vil vurdere hvordan vi kan legge til rette for å øke kunnskapen om de nasjonale minoritetene i barnehage og skole og bidra til at målene i rammeplan for barnehagen og læreplanverk blir oppfylt på en god måte. Museer, kultur- og ressurssentre, organisasjoner og enkeltpersoner fra de nasjonale minoritetene kan være samarbeidsparter for å bidra til å kvalitetssikre innholdet. For å gjøre ansatte i barnehager og skoler bedre rustet til å lære barn og elever om de nasjonale minoritetene og å se mulighetene for å inkludere kunnskap om minoritetene i aktiviteter i barnehagen og opplæringen i skolen, utarbeidet Utdanningsdirektoratet i 2014 informasjonsmateriell om de nasjonale minoritetene. Innledningskapittelet er blitt oppdatert i tråd med ny rammeplan for barnehagen og nye læreplaner. Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring har på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet laget materiell til bruk i barnehagen og undervisningsopplegg for hele skoleløpet om de nasjonale minoriteter.

Selv om nasjonale minoriteter ikke er nevnt som begrep i rammeplaner for grunnskolelærerutdanningen, blir kunnskap om nasjonale minoriteter indirekte tematisert gjennom læreplanene som alle lærerstudenter skal ha kjennskap til. Det kan være behov for å undersøke nærmere hvordan lærerutdanningene jobber med dette, for å styrke kompetansen om nasjonale minoriteter i lærerutdanningene. Kunnskapsdepartementet vil vurdere hvordan dette kan følges opp.

4.4.1.1 Dembra

Demokratisk beredskap mot rasisme, antisemittisme og udemokratiske holdninger (Dembra) er et tilbud om kompetanseutvikling til skoler som ønsker å arbeide systematisk med kritisk tenkning, demokratisk danning og inkludering, eller som opplever at skolen har utfordringer knyttet til gruppefiendtlighet og fordommer. Dembra tilbys barne- og ungdomstrinnet og videregående skole. I 2018 startet Dembra for lærerutdanning, et samarbeid mellom seks lærerutdanningsinstitusjoner for å utvikle læringsressurser rettet mot lærerutdanningene og lærere i skolen. Ytterligere fem lærerutdanningsinstitusjoner deltar i 2020/21.

Siden oppstart i 2013 har 93 skoler deltatt i Dembra, med deltakelse fra om lag 2800 lærere på kursene som inngår i løpet. Fra 2021 vil mellom 30 og 45 skoler kunne delta i Dembra årlig. Dette innebærer kurs og oppfølging av mellom 800 og 1500 lærere per år. Målgruppene er lærere, skoleledere, de som utdanner lærere og lærerstudenter.

Dembra ledes av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter og tilbys av freds- og menneskerettighetssentre til skoler rundt om i landet. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter tilbyr også nettbaserte Dembra-ressurser til alle landets skoler.

Dembra gir skoler muligheten til å arbeide helhetlig med forebygging av gruppefiendtlighet, fra rasisme til radikalisering og ekstremisme. Dette inkluderer også fordommer og negative forestillinger om nasjonale minoriteter og urfolk. Utgangspunktet er skolenes egne behov.

Dembra.no inneholder også egne læringsressurser om nasjonale minoriteter og samene som urfolk. Her kan lærere finne grunnleggende prinsipper for undervisning om disse gruppene, bakgrunnsstoff og konkrete opplegg til bruk i undervisningen.

4.4.1.2 Jødiske veivisere

Jødiske veivisere er et sentralt tiltak i Handlingsplan mot antisemittisme (2016–2020). Det går ut på at unge jøder besøker videregående skoler rundt omkring i landet og forteller om jødisk liv og historie i Norge og om hvordan det er å vokse opp som jødisk minoritet her i landet. Formålet med tiltaket er å bidra til å motvirke antisemittisme og redusere fordommer gjennom kunnskap om og kjennskap til den jødiske minoriteten. Den norske jødiske minoriteten er liten, og mange har aldri møtt en norsk jøde før veiviserne kommer på skolebesøk. Ungdommene får opplæring i regi av Det Mosaiske Trossamfund og på Oslo MET før de starter som jødiske veivisere.

4.4.2 Øke kunnskapen om nasjonale minoriteter gjennom kulturlivet

I Meld. St. 8 (2018–2019) Kulturens kraft går det fram at regjeringen ønsker å medvirke til at de nasjonale minoritetens kultur i større grad skal bli en naturlig del av kulturlivet i hele Norge, som alle skal ha anledning til å oppleve. Videre understreker regjeringen behovet for bredde og mangfold i kunst- og kulturlivet: «Kunsten og kulturuttrykka til minoritetane representerer røyster og erfaringar som må vere med om vi skal vise heile breidda i kunst- og kulturlivet vårt».

I oppfølgingen av meldingen har Kulturdepartementet lagt inn i tilskuddsbrev til institusjoner av en viss størrelse og til departementenes etater at: «Kunst- og kulturinstitusjonene må utvikle egne strategier for å medvirke til økt relevans og representativitet i kulturlivet. I dette ligger også at institusjonen skal vurdere sitt eget handlingsrom for å medvirke til at kunst- og kulturuttrykk til samer og nasjonale minoriteter i større grad kan bli en del av kulturlivet i hele Norge.»

NRK skal også tilby program for nasjonale og språklige minoriteter og formidle kunnskap om ulike minoritetsgrupper og om mangfoldet i det norske samfunnet. Se punkt 4.1.2.4 for nærmere omtale av NRK.

Arbeidet med økt mangfold er en hovedprioritering på tvers av Kulturdepartementets politikkområder. Kulturpolitikken skal legge til rette for at kunst- og kulturlivet, idretten og frivilligheten speiler mangfoldet som preger dagens samfunn. Målet er et krafttak for mangfold. Dette kommer til uttrykk gjennom en rekke prioriteringer i regjeringens forslag til kulturbudsjett for 2021.

4.4.2.1 Minoritetenes synliggjøring av egen kultur

Det blir årlig gjennomført flere kulturarrangementer i regi av minoritetene selv, som bidrar til å synliggjøre og øke kunnskapen om de nasjonale minoritetene. Flere av arrangementene er støttet over tilskuddsordningene til nasjonale minoriteter.

I Trondheim arrangeres jødisk kulturfestival hver høst. Festivalen går over tre dager og viser ulike sider av jødisk kultur. Festivalen har bidratt til økt kunnskap om jødene i Trondheim og til at jødenes liv og historie er blitt en del av bybildet. Det arrangeres også jødiske kulturdager og jødiske filmdager i Oslo, i regi av Jødisk museum.

På Svullrya har de årlige Finnskogdagene vært arrangert hver sommer siden 1970. På arrangementet blir de særegne skogfinske kulturtradisjonene vist fram. Forestillingen Spillet om innvandrerne er en fast del av Finnskogdagene.

I Troms og Finnmark arrangeres flere årlige kvenfestivaler, blant annet Paaskiviikko, hvor det gjennom en uke er ulike arrangementer som foredrag, konserter og kvenske gudstjenester spredt over seks kommuner i Nord-Troms.

Den internasjonale sigøynerfestivalen Yagori arrangeres årlig i Oslo.

Forstørr bilde

Foto: Yaniv Yoshi.

4.4.3 Øke kunnskapen om nasjonale minoriteter gjennom forskning

Kommunal- og moderniseringsdepartementet finansierer forskning om nasjonale minoriteter gjennom Norges forskningsråds program Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger (SAMKUL). I Forskningsrådets satsing inngår nå flere prosjekter som følger opp regjeringens Handlingsplan mot antisemittisme (2016–2020). Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter har igangsatt forskningsprosjektene Skiftende grenser og Definisjoner, uttrykk og konsekvenser av antisemittisme i samtidens Norge og Jødiske identiteter – valg og forhandlinger, praksiser og tradisjoner i samtidens Norge. Forskningsrådet finansierer også Universitetet i Tromsø – Norges Arktiske Universitets forskningsprosjekt Intangiblization, Materializations and Mobilities of Kven Heritage: Contemporary Articulations in Fields of Family, Museums, and Culture Industry. Over det samme programmet har Forskningsrådet tidligere støttet prosjekter om romanispråk og -musikktradisjoner.

I tillegg til forskning finansiert over Forskningsrådets program er det siden forrige stortingsmelding laget en kunnskapsgjennomgang av diskriminering av nasjonale minoriteter i Norge11 på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Utdanningsdirektoratet har finansiert en beskrivelse av hvordan nasjonale minoriteter er omtalt i læremidler12 og Barne- og likestillingsdepartementet har finansiert en kunnskapsoversikt om barn og unge fra nasjonale minoriteter13. I forbindelse med NOU 2015: 7 Assimilering og motstand ble det også gjennomført et betydelig forskningsarbeid som gjelder romanifolket/taterne, med særlig oppmerksomhet på den behandling de har blitt utsatt for fra norske myndigheter. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har også direktefinansiert forskning om norske romers skjebne før og under holocaust, som ble til rapporten Å bli dem kvit – utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom14.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har utviklet en nettressurs om levekår og likestilling av etniske og religiøse minoriteter i Norge.15 Som en oppfølging av Handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion (2020–2023), innhenter Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ny kunnskap om rasisme og diskriminering rettet mot ulike grupper.

For mer om forskningen som gjelder holdninger til minoritetene, se også kapittel 4.1.4.

I tillegg til den forskningen som gjøres på oppdrag fra offentlige myndigheter og i regi av Forskningsrådet gjøres det noe forskning som gjelder nasjonale minoriteter på høyskoler og universiteter, og ved private og offentlige forskningsinstitusjoner. Siden forrige stortingsmelding er det for eksempel utgitt to antologier om nasjonale minoriteter.

Det har samlet sett vært forholdsvis lite forskning på de nasjonale minoritetene i Norge de siste 20 årene, og det som finnes viser primært at det mangler kunnskap og dokumentasjon om minoritetene. En av årsakene til at det er lite forskning på feltet er at det ikke registreres informasjon om etnisk tilhørighet i offisiell statistikk i Norge.

4.5 God samordning av politikken overfor nasjonale minoriteter

Politikken overfor nasjonale minoriteter er organisert på samme måte som i forvaltningen for øvrig. Det betyr at sektorprinsippet gjelder på alle fagområder, for eksempel innen kultur, utdanning og helse. De ulike departementene har ansvar for at hensynet til nasjonale minoriteter blir ivaretatt innenfor sine fagområder. Kulturdepartementet har ansvar for både kultur- og språkpolitikken og er det sektordepartementet som har flest virkemidler i politikken overfor nasjonale minoriteter. I tillegg har også Kunnskapsdepartementet flere og viktige virkemidler. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har ansvar for å samordne regjeringens politikk overfor nasjonale minoriteter.

4.5.1 Samordningsansvar og oppgavefordeling

Det går fram av St.meld. nr. 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noreg. Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar at samordningsansvaret innebærer å ha et overordnet ansvar for å se til at politikken bygger på prinsippet om likebehandling og ikke-diskriminering. Videre innebærer samordningsansvaret å arbeide for helhet og sammenheng i politikken på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Ifølge meldingen ligger det også i samordningsansvaret at departementet skal fungere som et kontaktpunkt i forvaltningen for de nasjonale minoritetene og skal opplyse minoritetene om hvilke departementer som har fagansvar for ulike saker. Utviklingen har gått i retning av at minoritetene i dag stort sett tar direkte kontakt med sektordepartementene om aktuelle saker, uten å gå via Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det er en positiv utvikling. Å styrke de nasjonale minoritetenes egenorganisering slik at de deltar aktivt i samfunnet og i beslutningsprosesser som berører dem selv, har hele tiden vært et sentralt mål for politikken.

Regjeringen jobber kontinuerlig med å videreutvikle offentlig forvaltning for å sikre at den er brukerorientert, effektiv, resultatorientert og moderne. Statens virkemidler i politikken overfor nasjonale minoriteter har blitt evaluert flere ganger de siste 20 årene. Den siste gjennomgangen er utført av Telemarksforsking (2020), som foreslår å opprette et eget direktorat for nasjonale minoriteter, enten under Kommunal- og moderniseringsdepartementet eller Kulturdepartementet. Begrunnelsen er at mange av oppgavene til Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som blant annet tilskuddsforvaltning og dialog, etter Telemarksforskings vurdering hører mer hjemme på direktoratsnivå enn i et departement.

Regjeringen vurderer løpende hvordan forvaltningsoppgaver skal løses mest mulig effektivt for å sikre best mulig måloppnåelse. Politikkområdet er for lite til å opprette et eget direktorat for nasjonale minoriteter. Dessuten blir forvaltningen av flere virkemidler allerede i dag ivaretatt på andre nivåer enn i departementene. Forvaltningen av tre av Kommunal- og moderniseringsdepartementets tilskuddsordninger rettet mot nasjonale minoriteter ble overført til Kulturrådet i 2019. I tillegg ble tilskudd til kvensk språk og kultur overført til Troms og Finnmark fylkeskommune i 2020.

I dag, 20 år etter at vi fikk en egen politikk for nasjonale minoriteter, er det mer kunnskap om nasjonale minoriteter i sentralforvaltningen og flere sektorer ivaretar hensynet til nasjonale minoriteter når de utformer politikk og tiltak. Det er ikke lenger et like stort behov for at ett departement er kontaktpunkt for minoritetene inn i statsforvaltningen. Det er likevel fortsatt behov for at ett departement har et samordningsansvar og en viss grad av pådriverrolle overfor de øvrige sektorene.

Regjeringen vil vurdere nærmere hvordan samordningsansvaret både kan styrkes og ivaretas mest hensiktsmessig framover, inkludert om flere oppgaver bør overføres til andre forvaltningsnivåer enn departementet.

4.5.2 Sikre effektiv forvaltning av tilskuddsordningene

Det er et sentralt mål for regjeringen at staten har en effektiv tilskuddsforvaltning. Det er i hovedsak Kommunal- og moderniseringsdepartementet som har forvaltet de ulike tilskuddsordningene rettet mot nasjonale minoriteter og som har hatt dialog med minoritetene om ordningene, siden ordningene ble etablert på slutten av 1990-tallet. Fra 2019 forvalter Kulturrådet tilskuddsordningen til nasjonale minoriteter og tilskuddsordningen til romanifolket/taterne. Som en del av regjeringens regionreform og med mål om effektivisering og å sikre gode tjenester, ble forvaltningen av tilskudd til kvensk språk og kultur overført til nye Troms og Finnmark fylkeskommune fra 2020. En begrunnelse for å flytte forvaltningen av tilskuddsordningene ut av departementet er at fordeling av tilskudd bør gjøres av et fagorgan. I tillegg er det et mål med overføringen av ansvaret for tilskudd til kvensk språk og kultur at søknader blir behandlet og vedtak om tilskudd blir fattet nærmere brukerne.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet er klageorgan for vedtak om tilskudd gjort av Kulturrådet og Troms og Finnmark fylkeskommune. Departementet har også ansvar for forskriftene til tilskuddsordningene.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil etter en tid gjennomgå hvordan overføringen av forvaltningen av tilskuddsordningene til Kulturrådet og fylkeskommunen har fungert.

4.5.3 Sikre kunnskap om nasjonale minoriteter i forvaltningen

Å ivareta samordningsansvaret innebærer også å bidra til å gjøre regjeringens politikk, minoritetenes rettigheter og statens forpliktelser overfor de nasjonale minoritetene kjent i forvaltningen. Fylkeskommuner og kommuner har også ansvar for å følge opp forpliktelser over de nasjonale minoritetene. Det er derfor viktig at både fylkeskommunene og kommunene vet hvilke grupper som er nasjonale minoriteter i Norge og hvilke rettigheter de har. Fylkeskommunene og kommunene skal sørge for at rettighetene til de nasjonale minoritetene så langt det lar seg gjøre blir ivaretatt i det fylkeskommunale og kommunale tjenestetilbudet.

Det finnes ikke noen helhetlig kartlegging av kunnskap om nasjonale minoriteter i kommuner og fylkeskommuner. De nasjonale minoritetene har i dialog med departementet rapportert om at kunnskapen i kommunene er lav, og etterlyser tiltak på feltet.

Regjeringen ønsker å styrke kunnskapen om nasjonale minoriteter i forvaltningen. Dagens e-læringsprogram om urfolk og nasjonale minoriteter for ansatte i statsforvaltningen vil bli erstattet med et nytt e-læringsprogram. Målgruppen for e-læringsprogrammet vil bli utvidet til å gjelde også ansatte i kommuner. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil informere kommunene om e-læringsprogrammet, og vil lage en informasjonsfolder om nasjonale minoriteter. I tillegg vil departementet vurdere å besøke særlig relevante kommuner for å informere om nasjonale minoriteter og om e-læringsprogrammet. Departementet vil også vurdere å iverksette andre informasjonstiltak framover.

Boks 4.4

Troms fylkeskommune var først ute med en egen overordnet innsats for den kvenske minoriteten gjennom planen Kven er jeg og kven er vi? Handlingsplan for kvensk språk og kultur 2017–2020. Planen ble utarbeidet av Troms fylkeskommune i samarbeid med relevante fagmiljøer og kvenske miljøer. Planen har 40 tiltak, fordelt på fem områder: Kulturminner, bibliotek, kvensk språk i det offentlige rom, kvensk språk i utdanningsløpet og kunst, kreativitet og kulturelt samarbeid. Med planen ønsket Troms fylkeskommune at kvensk språk skal bli mer synlig i samfunnet og i fylkeskommunen, og at bruken av språket i det offentlige rom skal økes. Med planen ønsket også fylkeskommunen å løfte fram mangfoldet i Troms og vise at kvensk språk og kultur er en naturlig del av kulturarven i landsdelen.

Planen er et godt eksempel på fylkeskommunal innsats overfor en nasjonale minoritet. Troms fylkeskommune mottok tilskudd fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet til utarbeidelse av planen. Etter sammenslåingen av Troms og Finnmark fylke fra 1. januar 2020, jobber den nye fylkeskommunen for en ny samlet innsats for kvensk språk og kultur.