3 Norges ambisjonsnivå og innsending til FN
3.1 Norges indikative klimaforpliktelse for 2030
Regjeringen vil i første kvartal 2015 sende inn en selvstendig, indikativ forpliktelse til FNs klimakonvensjon med følgende elementer:
Norge vil påta seg en betinget forpliktelse om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990.
Norge vil gå i dialog med EU om å inngå en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen sammen med EU, med et klimamål på minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990-nivået. Regjeringen vil fram mot klimakonferansen i Paris i desember 2015 arbeide for en intensjonsavtale med EU om felles oppfyllelse.
En avtale om felles oppfyllelse med EU vil innebære:
I kvotepliktig sektor vil Norge bidra til gjennomføring av utslippsreduksjoner på 43 prosent sammenlignet med 2005 innenfor EUs kvotesystem.
Norge vil også bidra til utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor ved at det fastsettes et nasjonalt utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor på linje med sammenlignbare EU land.
EU legger opp til at noen av kuttene i ikke-kvotepliktig sektor kan gjennomføres ved kjøp av kvoter i EUs kvotesystem eller gjennomføring av klimatiltak i andre EU-land. Norge vil benytte seg av denne fleksibiliteten på lik linje med EU-land.
3.2 En felles løsning med EU
3.2.1 Innholdet i en felles oppfyllelse med EU
Regjeringen mener at Norges utslippsforpliktelse i den nye klimaavtalen må reflektere vår nære tilknytning til EU på klimaområdet. EU har satt seg et mål om å redusere utslippene i 2030 med minst 40 prosent sammenlignet med 1990. Dette gir en utslippsbane i tråd med togradersmålet. Norges målsetting skal være minst like ambisiøs som EUs. Ved å sette et mål på minst 40 prosent, som legger til rette for felles oppfyllelse av forpliktelsen, kan Norge bidra til å forsterke blokken med de mest ambisiøse og konstruktive landene i klimaforhandlingene.
Med en felles oppfyllelse vil Norge delta i gjennomføring av det samlete utslippsmålet på minst 40 prosent reduksjon. Dette vil gjennomføres med utgangspunkt i den fordelingen av innsats mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor som EU har vedtatt, der kvotesystemet skal stå for en samlet reduksjon på 43 prosent sammenlignet med 2005 og ikke-kvotepliktig sektor en utslippsreduksjon på 30 prosent sammenlignet med 2005.
EU legger opp til at alle utslippsreduksjoner skal skje innenfor EU. Med en felles oppfyllelse med EU vil Norge også være begrenset til å gjennomføre utslippsreduksjoner innenfor EU og Norge, men vil ha samme fleksibilitet gjennom deltakelsen i EUs kvotesystem og gjennom den fleksibiliteten EU legger opp til for gjennomføring av utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor.
Om lag halvparten av norske utslipp er omfattet av det europeiske kvotesystemet. For kvotepliktig sektor i Norge vil denne løsningen innebære en videreføring av den harmoniseringen med EUs kvotesystem som allerede har funnet sted. EUs kvotesystem resulterer i reelle og verifiserbare utslippsreduksjoner. Deltakelse i EUs kvotesystem innebærer kostnader for Norge, samtidig som det bidrar til utslippsreduksjoner innenfor systemet. Ved å oppfylle forpliktelsen i samarbeid med EU vil norske bedrifter bidra med utslippsreduksjoner på 43 prosent i fellesskap med bedrifter i EU-land. Utslippsreduksjonen vil finne sted i sektorer og land hvor kostnadene ved å redusere utslippene er lavest. Det vesentlige er at det samlete utslippstaket på europeisk nivå overholdes.
Også de norske utslippene som ikke er omfattet av kvotesystemet vil bli inkludert i en felles oppfyllelse med EU. Det vil bli satt et mål for utslippene i ikke-kvotepliktig sektor i Norge fram mot 2030. Norges mål forventes fastsatt på samme grunnlag som for EU-landene, og etter forhandlinger med EU. For Norge vil et utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor forutsette at vi får tilgang til fleksibel gjennomføring på lik linje med EU-landene, jf. beskrivelse av EUs forpliktelse til 2030 i avsnitt 2.3. EUs beslutning om hvordan det samlede målet om utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor skal fordeles på medlemslandene forventes i 2016.
3.2.2 Bakgrunnen for en løsning med EU
Klimapolitikken er høyt prioritert av både EU og Norge. Både EU og Norge har som utgangspunkt at gjennomføring av klimatiltak må ses som ledd i en langsiktig omstilling til et lavutslippssamfunn. Norges mål er å bli et lavutslippssamfunn i 2050, noe denne regjeringen har fulgt opp med å forsterke klimaforliket. Gjennom sitt veikart til 2050 har EU nedfelt ambisjonen om å bli en konkurransedyktig og ressurseffektiv lavkarbonøkonomi. EU ser på investeringer i grønn teknologi og grønne arbeidsplasser som en kostnadseffektiv strategi for å styrke økonomien, skape nye arbeidsplasser og styrke Europas konkurranseevne. EU påpeker også at selv om tiltak mot klimaendringer har en kostnad, vil det i det lange løp være langt dyrere ikke å gjøre noe.
Norge deler altså mange av EUs perspektiver på klimautfordringene vi står overfor. De globale klima- og miljøutfordringene krever omstilling til et samfunn hvor vekst og utvikling skjer innenfor naturens tålegrenser. Det må skje en overgang til produkter og tjenester som gir betydelig mindre negative konsekvenser for klima og miljø enn i dag. Et grønt skifte vil være krevende, men mulig. Det grønne skiftet må imidlertid være globalt. En globalisert økonomi legger rammene for samfunns- og næringsutvikling, politikkutforming og offentlig virkemiddelbruk. Ved felles oppfyllelse med EU vil Norge kunne trekke på bredere erfaringer og samarbeide tettere om gjennomføring av omstillingen til å bli et lavutslippssamfunn. Felles løsninger og felles markeder vil forenkle omstillingen. Med dette knyttes Norge tettere sammen med vår viktigste handelspartner EU.
For å redusere de globale utslippene i tråd med togradersmålet, er det nødvendig å sette en pris på utslipp. Norge har i lang tid samarbeidet tett med EU om gode og effektive løsninger, inkludert etablering og videreutvikling av internasjonale kvotemarkeder. Dette har vært støttet av skiftende regjeringer, med bred støtte i Stortinget. Gjennom etableringen av EUs kvotesystem har EU vært en pioner for å gjennomføre markedsløsninger i praksis, og dermed skape langsiktige økonomiske insentiver for omlegging til lavutslippsløsninger. Høye krav til rapportering og kontroll av utslippskvoter gjør at EUs kvotesystem setter standarden internasjonalt for hvordan et kvotesystem best kan fungere for å kombinere kostnadseffektive og verifiserte utslippsreduksjoner. Dette er viktig i den overgangsfasen man internasjonalt står overfor, fram til alle land har forpliktelser i en ny avtale.
Ved å knytte seg nærmere til EU vil Norge bidra til det bredere internasjonale samarbeidet om globale klimaløsninger. Kvotesystemet er det mest sentrale virkemiddelet for å nå EUs klimamål. Et kvotesystem er både kostnadseffektivt og styringseffektivt – det sikrer en gitt utslippsreduksjon til lavest mulig pris. EUs kvotesystem holder en høy standard og det stilles strenge krav for å sikre at kvotene representerer reelle utslippsreduksjoner. Selv om kvotesystemer brukes i økende grad, og vi ser en utvikling mot at flere av dem kan knyttes sammen, er det langt fram til vi har en felles global kvotepris. I en situasjon hvor det er usikkerhet om utviklingen i de internasjonale kvotemarkedene, vil en tettere tilknytning til EU i internasjonal klimapolitikk kunne være med på å sette standarden for hva som er effektive løsninger for samarbeid om utslippskutt. Det vil styrke grunnlaget for større utbredelse av klimasamarbeid og fungere som et eksempel på hvordan regionalt samarbeid kan bidra til å nå globale klimamål, som senere kan utvides til globalt samarbeid. En slik løsning mellom EU og Norge vil være en utvikling i positiv retning for det internasjonale klimasamarbeidet; det betyr at det vil være lettere for land å delta i internasjonale kvotesystemer og det legger til rette for en kostnadseffektiv gjennomføring av utslippsforpliktelser mellom land.
Norge er en liten og åpen økonomi, som er tjent med like rammevilkår internasjonalt. En løsning med felles oppfyllelse sammen med EU vil kunne gi større muligheter for norske bedrifter som kan levere nye løsninger inn i det grønne skiftet, som er i gang både i EU og i Norge. EUs åpning for bruk av interne fleksible mekanismer (se omtale i kapittel 2.3) kan medvirke til likere karbonpriser internt i området som er omfattet av den felles forpliktelsen.
3.2.3 Utarbeiding av en avtale med EU
Regjeringen vil at Norge går i dialog med EU om å inngå en avtale med EU om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen sammen med EU med et klimamål på minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990-nivået. Det er en forutsetning at regelverket ikke skal innlemmes i EØS-avtalen, men framforhandles som en bilateral overenskomst. Det er også en forutsetning at Norge ikke uten videre vil bli bundet av mål og regelverk på klima- og energiområdet utover det som følger av EØS-avtalen og avtalen om felles oppfyllelse med EU. Ettersom Norge allerede er fullt inkludert i EUs kvotesystem gjennom EØS-avtalen, er det særlig spørsmålene om utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor og adgangen til fleksibel gjennomføring som må løses. Regjeringen vil legge vekt på likeverdige rammevilkår for norske bedrifter sammenlignet med bedrifter i EU.
Fram mot Paris vil regjeringen arbeide for en intensjonsavtale med EU om en felles oppfyllelse i henhold til Klimakonvensjonens bestemmelser. Det er nedfelt i Klimakonvensjonen at det skal legges til rette for samarbeid mellom parter for å gjennomføre tiltak.
Selv om en intensjonsavtale med EU om felles oppfyllelse kan komme på plass relativt raskt, kan det ta tid før den endelige avtalen med EU er forhandlet fram. Her må det tas hensyn til EUs egen tidsplan for oppfølging av klima- og energirammeverket for 2030, og at flere vedtak vil være klare først rundt 2016. Det er blant annet derfor, og for å ta høyde for at forhandlingene med EU ikke fører fram, nødvendig at Norge sender inn en selvstendig, indikativ forpliktelse til FNs klimakonvensjon innen første kvartal 2015. Regjeringen vil på egnet måte holde Stortinget informert om avklaringene med EU.
3.3 Norsk forpliktelse uten avtale med EU
Regjeringen mener en avtale om felles oppfyllelse med EU vil være den beste løsningen. Dersom det ikke oppnås en avtale med EU, vil regjeringen opprettholde ambisjonsnivået på minst 40 prosent reduksjon i 2030 sammenlignet med 1990. Målet vil være betinget av tilgang på fleksible mekanismer i den nye klimaavtalen og en godskriving av vår deltakelse i EUs kvotesystem, som bidrag til å oppfylle forpliktelsen. For at ambisjonsnivået skal være det samme, vil det kreve at Norge må ha adgang til bruk av fleksible internasjonale mekanismer innenfor ikke-kvotepliktig sektor, på lik linje med den fleksibiliteten EU-land vil få innenfor EU-systemet. EUs fordeling av utslippsmål i ikke-kvotepliktig sektor og deres adgang til bruk av fleksible mekanismer vil bli avklart i EUs videre arbeid med klimarammeverket, og forventes vedtatt i løpet av 2016. Dersom Norge ikke inngår en avtale med EU, vil regjeringen derfor senere konsultere Stortinget om fastsetting av et nasjonalt mål for ikke-kvotepliktig sektor.
Halvparten av norske utslipp vil være omfattet av EUs kvotesystem. Norge tar ansvar for utslippene i kvotepliktig sektor gjennom vår deltakelse i EUs kvotesystem. Regjeringen vil parallelt arbeide for en løsning der Norge får godskrevet en rimelig andel av de utslippsreduksjonene vi bidrar til gjennom vår deltakelse i EUs kvotesystem. EU-kommisjonen har uttrykt forståelse for problemstillingen og er innstilt på å finne en løsning. Vi har også bakgrunn for å finne en slik løsning fra hvordan vår forpliktelse under Kyotoprotokollen gjennomføres. I perioden 2008–2012 var det en løsning som sikret kobling mellom EUs kvotesystem på bedriftsnivå, og EU og Norges utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollen på landnivå. Norge diskuterer en løsning med EU for inneværende periode (2013–2020). I den nye klimaavtalen forventer vi ikke at det blir etablert en felles internasjonal kvoteenhet, og Norge og EU må derfor finne løsninger uavhengig av dette. En løsning om godskriving for vår deltakelse i EUs kvotesystem må sikre at en kvote bare godskrives enten Norge eller EU, det vil si at utslippsreduksjoner ikke telles dobbelt. I tillegg må vi være sikre på at alle utslipp svares for, det vil si at alle utslipp i kvotepliktig sektor er dekket av en kvote.
Uten en avtale om felles oppfyllelse med EU vil ikke Norge kunne benytte fleksibiliteten i EU for utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor. Det er derfor viktig for Norge at en ny klimaavtale gir gode muligheter for bruk av fleksible mekanismer, fordi tiltakskostnadene i Norge i dag generelt ligger høyt sammenlignet med mange andre land. Det vises til boks 2.3 for omtale av fleksible gjennomføringsmekanismer.
3.4 Inkludering av skog i Norges indikative forpliktelse
Regjeringen vil, som grunnlag for en forutsigbar og langsiktig tilnærming til inkludering av opptak og utslipp fra skog og på andre arealer i ny klimaforpliktelse for 2030, legge følgende til grunn:
Valg av tilnærming for bokføring av opptak og utslipp fra landsektoren skal ikke påvirke ambisjonsnivået for 2030 når skog ikke er inkludert.
Tilnærmingen skal sikre insentiver til nye klimatiltak i landsektoren.
Ved innsending av norsk indikativ forpliktelse i første kvartal skal håndtering av skog beskrives med utgangspunkt i en modell der nettoopptaket fra sektoren regnes inn, med 1990 som basisår. Det skal klargjøres at Norge ikke har tatt stilling til hvordan det endelige regelverket for skog bør utformes.
I forhandlingene om en ny klimaavtale vil Norge ønske en arealbasert tilnærming for håndtering av sektoren skog og andre landarealer, og et felles regelverk for alle land.
Norge skal tydelig signalisere til Klimakonvensjonen at vi legger til grunn at vi ikke vil bli godskrevet eller straffet for endringer som skyldes bedre metodikk for beregning av utslipp/opptak.
Norge skal holde muligheten åpen for å anvende Kyotoprotokollens regler for håndtering av naturkatastrofer og lagring av karbon i treprodukter.
Det må avklares hvordan opptak og utslipp i landsektoren skal bokføres mot Norges forpliktelse under den nye klimaavtalen. Det er ikke avklart hvordan EU vil inkludere skog i sitt utslippsmål for 2030. I forhandlinger om en avtale med EU vil Norge legge til grunn en prinsipiell tilnærming om at valg av bokføring for opptak og utslipp fra landsektoren ikke skal påvirke ambisjonsnivået, og at bokføringsreglene skal sikre insentiver til landsektoren i tråd med et togradersmål, jf. kapittel 2.2. Samtidig må det gis konkret informasjon om hva dette kan bety.
Til innsendingen til FNs Klimakonvensjon og overfor EU vil Norge beskrive håndtering av skog og andre arealer med utgangspunkt i at avvik i nettoopptaket fra 1990 til målåret regnes inn. 1990 er også basisår for andre sektorer. Nettoopptaket fra skog og andre arealer i 1990 var 10,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Nettoopptak i målåret 2030 forventes å ligge på 21,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter for hele sektoren. Avviket som regnes inn tilsvarer da 11,1 millioner tonn. For at vi skal sikre at ambisjonsnivået ikke blir påvirket når vi tar et slikt utgangspunkt, må den samlede forpliktelsen justeres tilsvarende det skog bidrar med, altså 11,1 millioner tonn. Nye tiltak i skog og andre arealer for å bidra til å nå forpliktelsen vil være redusert avskoging, planting av skog på nye arealer, gjødsling, økt plantetetthet og planteforedling.
En slik tilnærming ved innsending til klimakonvensjonen første kvartal vil gi nødvendig klarhet i hva som ligger inne i Norges indikative forpliktelse, og vise vår prinsipielle tankegang når vi vil arbeide for et felles regelverk for alle land. Norge har ikke tatt endelig stilling til hvordan regelverket bør utformes.
Ut fra hensynet til å gi insentiver til nye tiltak i landsektoren og samtidig opprettholde insentivene for tiltak i andre sektorer bør man også inkludere en så stor del av opptak og utslipp, og endringer i lager av karbon, som mulig. Norge vil legge til grunn en arealbasert tilnærming, der alt opptak og alle utslipp fra ulike arealer – skog, dyrket mark, beite, vann og myr, bebyggelse og annen utmark – inkluderes. Dette representerer en opptrapping i hva som inkluderes, sammenlignet med Kyotoprotokollen. Et system hvor alle arealkategorier er med, vil fange opp eventuelle «lekkasjer» ved at utslipp øker eller opptak reduseres et annet sted, og man unngår strategiske valg av hvilke utslippskilder eller karbonsluk som inkluderes. En arealbasert tilnærming gir også et bedre utgangspunkt for å vurdere effektene på biologisk mangfold, fordi disse ofte er knyttet til arealbruksendringer. Som et signal i klimaforhandlingene vil en arealbasert tilnærming også harmonere godt med det som kan bli felles løsninger i en ny klimaavtale, fordi dette er det generelle kravet under Konvensjonen og det brukes i det internasjonale arbeidet for redusert avskoging i utviklingsland, REDD+.
En utfordring når det gjelder bokføring av opptak og utslipp i skog er at det er årlige variasjoner i nettoopptaket fra skogen. Dette skyldes sesongvariasjoner og spesielt variasjoner i avvirkningsnivå. En del av usikkerheten håndteres ved at den norske utslippsforpliktelsen skal være i form av et utslippsbudsjett som dekker flere år, noe som vil redusere årlige variasjoner. Usikkerhet knyttet til utslippsberegningene, det vil si usikkerhet i tallanslaget for opptak og utslipp, har blitt betydelig redusert de siste årene og er nå ikke større enn det som er tilfellet for utslippsregnskapet for enkelte andre kilder. Her er det viktig at land ikke blir straffet for å innføre forbedret metodikk, men at det følges opp gjennom hele tidsserien for opptak og utslipp fra skog og andre arealer. Naturkatastrofer (brann, stormer) har til nå hatt liten betydning for opptak i skog i Norge. I et framtidig klima vil det være økt risiko for at det blir større konsekvenser av ekstremværhendelser og branner. For å håndtere uforutsette hendelser som kan gjøre det krevende å gjennomføre forpliktelsen bør Norge signalisere at vi vil holde muligheten åpen for å benytte regelverket for håndtering av naturkatastrofer som ble framforhandlet for Kyotoprotokollens andre forpliktelsesperiode.
3.5 Et ambisiøst og rettferdig bidrag
Norges klimapolitikk er basert på forlik inngått i Stortinget i 2008 og 2012. Forlikene inneholder mål for utslippsreduksjoner i 2020, herunder ambisjoner for nasjonale utslippsreduksjoner og et langsiktig mål om å omstille Norge til et lavutslippssamfunn.
Norge har et mål om å være karbonnøytralt i 2050. Det innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2050. Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030. Disse klimamålene har vært formidlet til FNs klimakonvensjon og står ved lag.
På klimakonferansen i Lima i 2014 ble det vedtatt at hvert lands indikative nasjonalt bestemte bidrag skal representere en progresjon utover det som er landets nåværende innsats. Videre oppfordres land til å informere om hva som gjør at deres bidrag er ambisiøst og rettferdig, samt hvordan det bidrar til å nå Konvensjonens overordnete mål om å begrense farlige menneskeskapte klimaendringer.
I Kyotoprotokollens andre forpliktelsesperiode (2013–2020) har Norge påtatt seg å begrense de globale klimagassutslippene til 84 prosent av norske utslipp i 1990. Det er i tråd med målet om å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 2020 sammenlignet med 1990. Videre vil Norge heve sitt reduksjonsnivå til 40 prosent innen 2020 i forhold til 1990-nivå, dersom det kan bidra til enighet om en global og omfattende avtale der de store utslippslandene påtar seg utslippsforpliktelser i tråd med togradersmålet. Norges nye forpliktelse innebærer dermed en progresjon.
Regjeringen mener at Norges bidrag er ambisiøst og rettferdig. Vårt utgangspunkt er at Norges bidrag skal være i tråd med det som tilsvarer utslippsbanen for togradersmålet, både fram mot 2030 og mot 2050. En utslippsreduksjon på minst 40 prosent innen 2030 er i tråd med dette. Vi vil ikke være alene om en slik tankegang. EUs mål om å redusere utslippene i 2030 med minst 40 prosent sammenlignet med 1990 gir en utslippsbane i tråd med togradersmålet.
Et reduksjonsmål på minst 40 prosent for Norge vil være mer krevende enn det som er tilfellet for EU. Det er flere grunner til dette.
Norge har hatt langt høyere befolkningsvekst enn EU, og det ligger an til at veksten i Norge vil bli høyere enn i EU også i årene framover. Det bidrar isolert sett til å øke utslippene i Norge, og gjør det dermed mer krevende å redusere utslippene, spesielt i transportsektoren.
Norge har over lengre tid hatt en sterk virkemiddelbruk. CO2-avgift ble foreslått av Regjeringen Syse allerede i 1990 og innført året etter. Over 80 prosent av klimagassutslippene i Norge er dekket av kvoteplikt og/eller CO2-avgift. Nivået på avgiftene er også relativt høyt.
Norge har hatt en sterkere virkemiddelbruk enn EU-gjennomsnittet også i ikke-kvotepliktig sektor. Bilavgiftene har vært brukt aktivt i mange år for å bidra til en mest mulig miljøvennlig og energieffektiv kjøretøypark. Norge var relativt tidlig ute med avgifter på avfall med virkning på klimagassutslipp. Disse er nå avviklet, men Norge har siden 2009 hatt forbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall.
I EU er utslipp fra oppvarming av bygg en betydelig utslippskilde i ikke-kvotepliktig sektor. I Norge er bygninger for det meste oppvarmet av fornybar energi. Energieffektiviseringstiltak og utfasing av fossile energibærere i bygg er ofte relativt rimelige tiltak, men gir ikke store utslippsreduksjoner i Norge, og gjør at potensialet for utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor er mer begrenset enn i EU.
Til tross for den sterke virkemiddelbruken i Norge har klimagassutslippene økt med 3,7 prosent i perioden 1990–2013. I samme periode er EUs utslipp redusert med om lag 19 prosent. Et mål om en utslippsreduksjon på 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990 innebærer at Norge relativt sett må sørge for vesentlig større utslippsreduksjoner enn EU fra dagens nivå. Også i ikke-kvotepliktig sektor er det vesentlige forskjeller mellom Norge og EU. Med en videreføring av dagens virkemiddelbruk anslås utslippene i ikke-kvotepliktig sektor i EU å reduseres med 20 prosent fra 2005 til 2030. For Norges del er det tilsvarende forventet en utslippsreduksjon på 2 prosent. Høyere kostnadsnivå i Norge enn i EU gjør det også dyrere å gjennomføre utslippsreduserende tiltak her i landet.
Næringsmessige forskjeller var en av grunnene til at Norges utslippsforpliktelse under Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode innebar en øking i utslippene på 1 prosent i forhold til 1990, mens EUs forpliktelse innebar en reduksjon på 8 prosent. I en studie utført av Statistisk sentralbyrå er det beregnet at hvis utslipp både i EU og Norge stilles overfor en prisbane i tråd med togradersmålet, blir den prosentvise nedgangen i utslippene i 2030 om lag dobbelt så stor i EU som i Norge.
3.6 Innsending av Norges indikative utslippsforpliktelse til FN
Regjeringens dialog med EU om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen vil ikke være sluttført innen fristen for å melde inn Norges utslippsforpliktelse til FN 31. mars 2015. Regjeringen foreslår derfor at Norges innsending til FN skal inneholde en indikativ betinget utslippsforpliktelse på minst 40 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990. Norge vil i innsendingen informere om at det forhandles om felles oppfyllelse av forpliktelsen med EU. Det vil understrekes at Norge med en felles løsning vil sikre at det totale ambisjonsnivået opprettholdes, og at informasjonen som gis kan bli justert i lys av den endelige avtalen med EU.
I Revidert nasjonalbudsjett 2014 vises det til at hovedtilnærmingen for Norges forpliktelse vil være et utslippsbudsjett, som angir Norges forpliktelse i millioner tonn CO2-ekvivalenter for hele tidsperioden. Forpliktelsene under Kyotoprotokollen er utformet på en slik måte. Ved å omgjøre Norges ambisjonsnivå i prosent til et utslippsbudsjett i tonn, legger vi best til rette for en fleksibel og effektiv gjennomføring. Også EU legger opp til å utforme et utslippsbudsjett over perioden 2021–2030. Gitt at vi har en felles oppfyllelse av forpliktelsen sammen med EU, må et endelig utslippsbudsjett for Norge utformes i forbindelse med en avtale med EU.
For å kunne vurdere hvilken effekt klimaavtalen har, er det nødvendig å ha tilstrekkelig og sammenlignbar informasjon om de indikative utslippsmålene. Gjennom vedtak under Klimakonvensjonen er det lagt noen føringer for hvilken informasjon som skal gis. Landenes innspill skal bidra til å nå Klimakonvensjonens overordnete mål om å stabilisere klimagasskonsentrasjonen i atmosfæren. Alle land er også bedt om å gi tilstrekkelig informasjon for å bidra til klarhet, åpenhet og innsikt i hva bidragene innebærer. På klimakonferansen i Lima i desember 2014 ble det bestemt at dette kan inkludere informasjon som gjør det mulig å kvantifisere utslippseffekten. Her nevnes blant annet informasjon om referansen eller basisåret, tidsrammen eller målåret for gjennomføring, hva som omfattes av et utslippsmål, og hvilke antagelser og metodikk som legges til grunn.
Til innsendingen første kvartal vil Norge følge opp disse føringene. Det inkluderer både teknisk informasjon som gjør det mulig å kvantifisere og sammenligne selve utslippsmålet, og informasjon som forklarer utslippsmålet.
Norges innspill vil inkludere punktene under. Der det er behov for avklaring gjennom forhandlinger med EU om felles oppfyllelse, må det tas nødvendig forbehold:
Informasjon om hvilke gasser og utslippskilder som regnes med, inkludert at alle kilder til opptak og utslipp innenfor norsk territorium, inkludert Svalbard, er omfattet.
En foreløpig beskrivelse av hvordan opptak og utslipp, og endringer i skog og landarealers karbonlager, inngår i Norges indikative forpliktelse (se punkt 3.2.4). Det må her tas forbehold om utfallet av forhandlinger med EU.
Tidsrammen for forpliktelsen, hvilket basisår som er utgangspunkt for ambisjonsnivået og hvilken periode utslippsmålet gjelder for.
Informasjon om bruk av metodikk fra FNs klimapanel for å beregne utslippene og for omregning av ulike klimagasser slik at de kan sammenlignes.
Andre presiseringer eller betingelser, så som forutsetninger knyttet til kvotesystemet og bruk av fleksible mekanismer.
I innsending til Klimakonvensjonen skal det tas et generelt forbehold om at dersom framtidig utvikling av regelverk ikke gjør det mulig å gjennomføre forpliktelsen slik som forutsatt, vil det kunne bli nødvendig å gjennomgå forpliktelsen igjen. Innsendingen til FN skal også inneholde en begrunnelse som omtaler eksisterende virkemiddelbruk, utslippsutvikling og potensial for utslippsreduksjoner, samt en overordnet beskrivelse av aktuelle politiske initiativ for å redusere utslippene.