4 Norsk klimapolitikk

Regjeringen vil:

• videreføre en ambisiøs nasjonal klimapolitikk

• at Norges nasjonale utslipp skal reduseres fram mot 2030

• ha et langsiktig mål om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050.

4.1 Utslippsutvikling

I 2013 var Norges utslipp av klimagasser 53,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, noe som utgjorde 0,1 prosent av verdens utslipp når opptak i skog og andre landarealer holdes utenom. Bortsett fra i 2009, da nedgangen i den økonomiske aktiviteten bidro til lavere utslipp, har ikke utslippene vært lavere siden 1995. Fra 2010 har utslippene gått ned hvert eneste år. Utslippene i 2013 var likevel 3,7 prosent over 1990-nivå. I 2013 sto industrien for 22,5 prosent av utslippene. Disse utslippene har blitt betydelig redusert siden 1990, blant annet på grunn av innføring av ny klimateknologi. I 2013 sto petroleumsvirksomheten for 26 prosent, og det har vært en økning i utslippene blant annet på grunn av flere felt i produksjon.

Transportsektoren sto i 2013 for 32 prosent av utslippene. Hvis man holder fiske, samt ikke-veigående motorredskaper utenfor, sto transportsektoren for 26 prosent. Utslippene fra transportsektoren har økt med 27 prosent fra 1990 til 2007, men har deretter vært stabile, til tross for trafikkvekst. Dette skyldes lavere utslipp fra nye biler og økt bruk av biodrivstoff. Nedgangen i utslipp fra nye biler skyldes ikke bare den teknologiske utviklingen, men også endringer av bilavgiftene i miljøvennlig retning og store avgifts- og bruksfordeler for elbiler.

Framover vil utslippene avhenge av mange faktorer, som teknologiutvikling, befolkningsutvikling, økonomisk utvikling og virkemiddelbruk. I framskrivingene legges det til grunn en generell teknologisk framgang i alle sektorer.

Framskriving av norske utslipp fram mot 2030 er vist i tabell 4.1.

4.2 Eksisterende virkemidler

Regjeringens politikk baserer seg på klimaforliket, jf. Innst. 390 S (2011–2012), og forsterkingen av det, jf. Sundvoldenerklæringen. Norges nasjonale utslipp skal reduseres fram til 2030, og regjeringens langsiktige mål er at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. I omstillingen er det viktig å bruke muligheten til ny næringsutvikling, og skape grønn konkurransekraft.

Sektorovergripende økonomiske virkemidler i form av avgifter og deltakelse i det europeiske kvotesystemet er hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk. Over 80 prosent av klimagassutslippene i Norge er dekket av kvoteplikt og/eller CO₂-avgift. CO₂-avgift ble foreslått av Regjeringen Syse allerede i 1990 og innført året etter. Som et tillegg til kvoter og avgifter brukes direkte regulering, standarder, avtaler og subsidier til utslippsreduserende tiltak. Satsing på forskning og utvikling er også viktig. Norge er blant de landene som har høyest utslippseffektivitet, det vil si lavest utslipp per BNP-enhet.

Klimapolitikken reduserer nasjonale utslipp betydelig. I Norges siste rapportering under FNs klimakonvensjon ble det anslått at de tiltakene som er innført i Norge samlet har, og har hatt, betydelig virkning på norske utslipp. Det er anslått at utslippene av klimagasser i 2010 lå rundt 13–15 millioner tonn CO₂-ekvivalenter lavere enn dersom tiltakene ikke hadde vært gjennomført, og at utslippene i 2020 vil ligge 17–20 millioner tonn CO₂-ekvivalenter lavere enn i et forløp uten disse tiltakene.

Regjeringen vil videreføre en ambisiøs nasjonal klimapolitikk som bidrar til at Norges nasjonale utslipp reduseres fram mot 2030, og dermed også til det langsiktige målet om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Det pågår et arbeid med å styrke virkemidlene, blant annet gjennom opprettelsen av Grønn skattekommisjon, regjeringens strategi for arbeidet med CO₂-håndtering som ble lagt fram i Olje- og energidepartementets Prop. 1 S (2014–2015), den helhetlige gjennomgangen av bilavgiftene og Nasjonal transportplan.

En rekke virkemidler og tiltak for å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren er allerede kommet på plass, blant annet i statsbudsjettet for 2015. Mange av virkemidlene vil kunne ha en større effekt på lengre sikt, ved at de gir insentiver til teknologiutvikling og til valg av lavutslippsteknologi. Engangsavgiften for personbiler ble lagt om i 2007 for å sikre at biler med lave utslipp av klimagasser velges. Det har gitt resultater. Gjennomsnittlig CO₂-utslipp fra nye personbiler er redusert med nesten 40 prosent fra 2006 til 2014.

Regjeringen prioriterer drift og vedlikehold av jernbanen. Statsbudsjettet for 2015 vil redusere vedlikeholdsetterslepet på jernbanen. Dette vil kunne bidra til økt driftsstabilitet og bidra til å flytte gods fra vei til bane. Videre forbedres tilbudet gjennom økt kapasitet på flere strekninger, samt flere rushtidsavganger i InterCity-trafikken, og dette vil bidra til at flere benytter toget.

Deler av luftfarten er omfattet av EUs kvotesystem og innenriks luftfart er også ilagt CO₂-avgift. I budsjettet for 2015 er CO₂-avgiften for innenriks kvotepliktig luftfart økt med nærmere 85 prosent reelt.

Omsetningspåbudet for biodrivstoff til veitransport bidrar til reduserte utslipp, forutsatt tilfredsstillende bærekraftskriterier. Stortinget har i forbindelse med budsjettet for 2015 vedtatt å øke omsetningspåbudet fra 3,5 til 5,5 prosent, fra 1. juli 2015. Samtidig har Stortinget bedt regjeringen fremme forslag om å frita biodiesel for veibruksavgift og innføre halv veibruksavgift på lavinnblandet bioetanol i Revidert nasjonalbudsjett 2015. Stortinget har i den sammenheng bedt om at det særlig skal tas hensyn til de avgiftstekniske, EØS-rettslige, miljømessige og økonomiske konsekvenser av endringene. I budsjettet for 2015 gis det større fradrag i engangsavgiften for ladbare hybridbiler enn tidligere. Stortinget vedtok i forbindelse med budsjettforliket 2015 at alle kommende ferjeanbud skal ha krav til nullutslippsteknologi (og lavutslippsteknologi) når teknologien tilsier det.

Regjeringen la fram sin nasjonale biogasstrategi høsten 2014. Der ble det blant annet varslet en satsing på pilotanlegg og forskning på biogass. I budsjettet ble det satt av 10 millioner kroner til strategien. Siden strategien ble lagt fram, har det blitt vedtatt å innføre veibruksavgift på naturgass og LPG. Dette vil bedre lønnsomheten for biogass sammenlignet med naturgass.

Gjennom klimaforliket er det enighet om at fossil fyringsolje som grunnlast skal fases ut av alle statlige bygg innen 2018. Regjeringen vil forsterke klimaforliket, og har som ambisjon å fase ut oljekjeler for grunnlast i Statsbyggs eiendommer innen utgangen av 2016. Det er satt av 15 millioner kroner til dette i budsjettet for 2015.

Enova forvalter viktige virkemidler for omstilling i flere sentrale utslippssektorer. Regjeringen har forsterket klimaforliket ved å tilføre økte midler til Klima- og energifondet, for å styrke satsingen på energi- og klimateknologi. Kapitalen i Klima- og energifondet økes med 9,25 milliarder kroner i 2014, 2015 og 2016. Enovas ENØK-støtte til private husholdninger er lagt om og utvidet.

Tiltak som øker karbonlageret og reduserer utslippene av klimagasser fra skog og andre landarealer gjennom en mer aktiv skog- og arealpolitikk, vil også bidra til gjennomføring av ny norsk forpliktelse. Økt bruk av bioressurser til erstatning for fossile brensler og utslippsintensive materialer vil også være et viktig bidrag til lavutslippssamfunnet. Det er satt av 15 millioner kroner i budsjettet for 2015 til en oppstartsordning for skogplanting på nye arealer.

En del klimatiltak vil ha positive virkninger utover å redusere utslipp av klimagasser. Et eksempel på det er at enkelte klimatiltak, blant annet redusert fyringsoljebruk i bygninger, økt andel elbiler samt økt andel gående og syklende, også bidrar til redusert luftforurensning ved reduksjon i utslippene av forurensningskomponenter som svoveldioksid, partikler og nitrogenoksider. Dette vil blant annet også gi mindre forsuring og ha en positiv helseeffekt.

4.3 Utviklingen i skog i Norge

Basert på tall for 2012, som er det mest oppdaterte utslippsregnskapet, var det totale netto opptaket fra hele sektoren 26,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, mesteparten på grunn av nettotilvekst i skog. Utslippet fra øvrige sektorer i 2012 var 52,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Det vil si at nettoopptaket fra denne sektoren i dag tilsvarer rundt 50 prosent av utslippet fra andre sektorer. Størrelsen på opptaket er først og fremst påvirket av alderssammensetningen, hogstnivået og naturlig avgang (for eksempel brann, insekter og storm). Aldersklasseeffekter er et resultat av at trær som nærmer seg hogstmoden alder tar opp mer karbon enn yngre småtrær, og er ikke et resultat av politikk overfor sektoren. Mens vi har hatt en økende årlig tilvekst, har den årlige avvirkningen vært på et relativt stabilt lavere nivå enn tilveksten. Det høye nettoopptaket er et resultat av det lave avvirkningsnivået og aktiv skogplanting i årene etter andre verdenskrig. Nettoopptaket forventes å avta fram mot 2100, men vil likevel være positivt og bidra til å øke skogens karbonlager (figur 4.1). Nedgangen skyldes kombinasjonen av en økende avvirkning på grunn av at mer skog blir hogstmoden, skogens alderssammensetning, samt lave investeringer i skogproduksjon de siste tiårene. Den nedadgående trenden kan begrenses på lengre sikt ved gjennomføring av nye skogskjøtseltiltak og målrettete klimatiltak i landsektoren.

Regjeringen vil legge større vekt på klimapolitiske målsettinger i forvaltningen av norske skoger. For å sikre overgangen til et lavutslippssamfunn, både i Norge og andre land, må opptak av CO₂ i skog og på andre arealer som ikke skyldes nye tiltak, komme i tillegg til, og ikke til erstatning for, utslippsreduksjoner i andre sektorer. Her bør det ses på tiltak som kan ivareta eller styrke skogens karbonlager, og tiltak som gjør at trevirke kan erstatte mer utslippsintensive materialer, samt at fornybar bioenergi fra skogen kan erstatte fossil energi. Regjeringen ønsker også å legge til rette for å øke avvirkningen av skog.

Kilde: Norsk institutt for skog og landskap.

4.4 Prioriterte innsatsområder

Regjeringens prioriterte innsatsområder i klimapolitikken vil være:

• Reduserte utslipp i transportsektoren

• Utvikling av lavutslippsteknologi i industrien og ren produksjonsteknologi

• CO₂-håndtering

• Styrke Norges rolle som leverandør av fornybar energi

• Miljøvennlig skipsfart

4.4.1 Innledning

I klimaforliket, jf. Innst. 390 S (2011–2012), er det lagt til grunn at klimapolitikken skal innrettes slik at den gir størst mulig utslippsreduksjon for innsatsen og gir utslippsreduksjoner både i Norge og i utlandet. Forliket viser videre til at generelle virkemidler er sentrale i den nasjonale klimapolitikken. Sektorovergripende økonomiske virkemidler legger grunnlag for desentraliserte, kostnadseffektive og informerte tiltak, der forurenser betaler. På områder som er underlagt generelle virkemidler, skal det som hovedregel unngås ytterligere regulering. Samtidig viser forliket til at muligheten til å benytte andre virkemidler i tillegg til kvoter og avgifter videreføres, også i disse sektorene. For eksempel kan utvikling av ny teknologi i Norge bidra til en raskere omstilling til bruk av mer klimavennlige teknologier. I forliket vises det videre til at tiltak som er kostnadseffektive i lys av en forventet stigende karbonpris over investeringenes levetid, og som ikke nødvendigvis utløses av dagens virkemiddelbruk, spesielt bør vurderes. Dette gjelder særlig tiltak som bidrar til teknologiutvikling, og tiltak som mobiliserer befolkningen til tidligere omstilling til forbruksmønstre som gir lavere utslipp.

Langsiktige investeringer i infrastruktur har ofte andre hovedformål enn å redusere klimagassutslipp. Infrastrukturen danner likevel sentrale rammer for utslippsutvikling og gjennomføring av klimatiltak. FNs klimapanel understreker viktigheten av at nye investeringer ikke låser verden til utslippsintensiv teknologi eller infrastruktur, såkalt «lock-in». Kraftige utslippskutt vil kreve store endringer i verdens investeringsmønstre.

Utvikling av lavutslippsteknologi er helt avgjørende for at verden skal nå togradersmålet. Til tross for at Norge satser betydelig på utvikling av ny klimavennlig teknologi, er vi avhengig av teknologiutvikling i andre land for at utslippene skal kunne reduseres vesentlig. Kostnadene ved en teknologi faller når den blir mer utbredt, som et resultat av teknologilæring når noen har gått foran, og kostnadsbesparelser ved oppskalering. Utfordringen ved innfasing av nye teknologier er å komme over en kritisk terskel der kostnadene fortsatt er høye på grunn av lite erfaring og lite utbredelse, til der markedskreftene faktisk bidrar til at teknologien tas i bruk. For at klimavennlig teknologi skal bli utviklet og tatt i bruk, må det lønne seg. Derfor er det sentralt at utslipp av klimagasser koster. I dag er bare rundt 10 prosent av verdens utslipp priset.

Regjeringen vil styrke satsingen på forskning og miljøteknologi. Målet er å legge grunnlaget for ny næringsutvikling og et framtidsrettet næringsliv. Prioriterte innsatsområder i klimapolitikken er omtalt nedenfor. På disse områdene vil Norge kunne bidra til at det utvikles løsninger som har potensial til å redusere utslippene både i Norge og i andre land. Regjeringen vil komme tilbake med forslag til nye tiltak der også kostnader og klimaeffekt vurderes, blant annet i forbindelse med de årlige budsjettene.

4.4.2 Reduserte utslipp i transportsektoren

Klimagassutslippene i transportsektoren kan reduseres gjennom overgang til transportformer med lavere utslipp, ved å legge til rette for mindre transportbehov eller lavere utslipp fra det enkelte transportmiddel. Regjeringen vil legge til rette for at flere velger kollektive reisemidler, gange og sykkel til sine daglige reiser. Det handler om å utvikle bo- og arbeidsregioner med effektiv arealbruk og lokalisering av funksjoner, fleksible og tidseffektive transportløsninger og miljøvennlig energibruk.

I Nasjonal transportplan (NTP) gjøres avveiinger av virkemiddelbruk for å oppnå ulike transportpolitiske mål og for å bidra til å løse store samfunnsutfordringer, som klimaendringer. I retningslinjene for transportetatene og Avinors arbeid i analyse- og strategifasen av kommende NTP legges det til grunn at det i de ulike analysene skal belyses hva som kreves for å oppnå målet om omstilling til et lavutslippssamfunn innen 2050, der det er relevant.

Rapporten fra analyse- og strategifasen som overleveres i februar vil, sammen med andre forhold, være et grunnlag for retningslinjer for planfasen av NTP. I disse retningslinjene vil det være naturlig å be om utfyllende analyser av tiltak på samferdselsområdet som reduserer klimaskadelige utslipp, slik at det samlede beslutningsgrunnlaget for endelig utforming av NTP er best mulig.

En forutsetning for store reduksjoner i klimagassutslipp fra transportsektoren er en sterk teknologiutvikling internasjonalt. Selv om Norge ikke har bilproduksjon, kan vi likevel bidra til teknologiutviklingen, for eksempel gjennom støtte til forskning og utvikling. I Norge er det generelt sterk bruk av virkemidler, noe som gir insentiver til overgang fra fossil til fornybar energi. En del virkemidler for å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren er allerede på plass, og flere tas i bruk i år som en del av budsjettvedtak for 2015 og Regjeringens kollektivhandlingsplan. Samferdselsdepartementet vil arbeide videre med å følge opp kollektivhandlingsplanen, blant annet med bedre tilrettelegging for innfartsparkeringer for tog og ekspressbusser.

Bilavgiftene bidrar til en mer miljø- og klimavennlig bilpark, ved at nullutslippsbiler, plug-in-hybrider og andre miljøvennlige biler kommer bedre ut enn tilsvarende biler med fossilt drivstoff. Regjeringen har varslet at den i Revidert nasjonalbudsjett 2015 tar sikte på å presentere en helhetlig gjennomgang av bilavgiftene med sikte på endringer for å stimulere til bruk av ny teknologi, en sikrere bilpark og mer miljøvennlige valg.

Det er viktig fortsatt å legge til rette for at det velges biler med lave utslipp. Teknologiutviklingen går raskt, og vi skal ha virkemidler som gjør at det er lønnsomt å gjøre klimavennlige valg. Forutsigbare rammebetingelser for forbrukerne og næringslivet vil være sentralt. Stortinget har pekt på effektene av å overføre gods fra vei til sjø og bane. Dette må ses i sammenheng både med ny Nasjonal transportplan og med andre virkemidler.

Biodrivstoff kan være et bidrag til reduksjon av klimagassutslipp, forutsatt tilfredsstillende bærekraftskriterier.

Regjeringen vil i 2015 starte arbeidet med å framforhandle helhetlige bymiljøavtaler, som omfatter de ni største byområdene. Økt tilflytning til storbyområdene gir utfordringer knyttet til utbyggingsbehov for miljøvennlig transportinfrastruktur, men økt urbanisering gir også muligheter for et mer kostnadseffektivt kollektivtilbud, jf. ordningen med statlig investeringstilskudd til viktige kollektivprosjekter. Det er også behov for vesentlig bedre tilrettelegging for sykkel og gange, samtidig som restriktive virkemidler kan tas i bruk.

Plassering av servicetilbud, boliger, arbeidsplasser og infrastruktur i forhold til hverandre legger sterke føringer for hvordan transportbehovet kan dekkes, og dermed for det lokale utslippsnivået. Klimahensyn må tillegges vesentlig vekt i areal- og transportplanlegging, slik at utbyggingsmønster og transportsystem fremmer utvikling av kompakte byer og tettsteder, reduserer transportbehovet og legger til rette for klima- og miljøvennlige transportformer. Ved plassering av større bedrifter, institusjoner etc. må transportmulighetene vurderes og tillegges vekt. I by- og tettstedsområder og rundt kollektivknutepunkter bør det legges særlig vekt på høy arealutnyttelse, fortetting og transformasjon. Det er viktig at dette gjenspeiles i de mange små og store beslutningene ved ulike infrastrukturinvesteringer, slik at disse drar i samme retning.

4.4.3 Utvikling av lavutslippsteknologi i industrien

Utslippene i norsk landbasert industri har gått ned, og mange tiltak er gjennomført. Skal utslippene i disse sektorene reduseres ytterligere, er det behov for at ny klimavennlig teknologi utvikles og tas i bruk. Ren produksjonsteknologi, satsing på teknologiutvikling for å redusere utslipp fra produksjon av sement og mineralgjødsel, samt teknologi som reduserer prosessutslipp fra ferrolegering- og aluminiumsproduksjon, vil muliggjøre både utslippsreduksjoner i Norge samt vekst av denne produksjonen globalt, uten å øke de globale utslippene. Videreføring av forskning, utvikling og etablering av pilotanlegg er viktig for å lykkes. Det satses allerede betydelige midler for eksempel gjennom Klima- og energifondet.

4.4.4 CO₂-håndtering

Behovet for CO₂-håndtering er godt dokumentert i rapporter fra FNs klimapanel og IEA. Ifølge FNs klimapanels femte hovedrapport vil kostnaden ved å nå togradersmålet øke med 138 prosent dersom CO₂-håndtering ikke inkluderes blant tiltakene. I henhold til FNs klimapanel vil CO₂-håndtering være en nødvendig teknologi for å fange utslipp fra ulike industrikilder som sementproduksjon, mineralgjødsel og kjemisk industri, i tillegg til i kraftsektoren.

Regjeringens strategi for arbeidet med CO₂-håndtering omfatter et bredt spekter av tiltak. Den inkluderer forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologier for fangst, transport og lagring av CO₂ samt internasjonalt samarbeid. For at CO₂-håndtering skal bli et effektivt klimatiltak er det nødvendig med teknologiutvikling, reduksjon av kostnader og økt pris på utslipp av klimagasser. Det bør gjennomføres prosjekter som demonstrerer fangst, transport og lagring av CO₂ i stor skala. Det er viktig at de første anleggene blir egnede referanseprosjekter som kan gi mest mulig læring og teknologi som kan spres. Regjeringen har en ambisjon om å realisere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for CO₂-håndtering innen 2020. Det vil bli arbeidet videre med å kartlegge mulighetene for fullskala demonstrasjon av CO₂-håndtering i Norge. Videre vil regjeringen fortløpende vurdere hvilke muligheter for fullskala demonstrasjon av CO₂-håndtering som finnes i utlandet. Regjeringen støtter allerede noen prosjekter i utlandet, blant annet i Sør-Afrika og Kina. Strategien er nærmere omtalt i Olje- og energidepartementets Prop. 1 S (2014–2015).

Virkemiddelapparatet som skal til for å utløse CO₂-håndteringsprosjekter må sørge for at bedriftene med de beste prosjektene får tilstrekkelige insentiver til å satse på slike prosjekter, uten at dette skader deres posisjon i markedet. Forskning og utvikling på umodne fangstteknologier som er aktuelle for norsk industri bør videreføres, og utvikles til pilotanlegg.

I FNs klimapanels siste hovedrapport påpekes det at med mindre man får til større utslippsreduksjoner enn 40-70 prosent før 2050, må CO₂-håndtering basert på bioenergi og andre tilnærminger for å sikre «negative utslipp» tillegges avgjørende vekt for å nå togradersmålet. Klimapanelet understreker at det er risiko knyttet til å gjøre seg avhengig av å oppnå negative utslipp senere, framfor større utslippsreduksjoner tidligere. Norge har enkelte store industrielle punktutslipp og betydelige biomasseressurser. Norske FOU-miljøer samarbeider allerede med enkeltbedrifter i Norge om å utvikle løsninger der biobrensel brukes i CO₂-håndtering for å oppnå karbonnegative anlegg.

4.4.5 Styrket rolle som leverandør av fornybar energi

Store deler av klimagassutslippene globalt og i Norge er knyttet til produksjon og bruk av energi. Både energieffektivisering og økt tilgang på fornybar energi er derfor forutsetninger for en omstilling til lavutslippssamfunnet. I Norge har vi et fortrinn ved å kunne produsere lønnsom fornybar kraft, og ved at en stor andel av dette er regulerbar vannkraft. Utslippsreduksjoner forutsetter at vi har tilstrekkelig fornybar energi tilgjengelig for å erstatte fossil energibruk. Det nordiske kraftmarkedet har kabler til Europa, og fornybar kraft kan dermed bidra til å erstatte fossil energibruk på kontinentet, samt muliggjøre utbygging av mer uregulerbar fornybar kraft i andre land. Regjeringen har gitt konsesjon til to nye utenlandsforbindelser for kraft, en til Tyskland og en til Storbritannia. Kraftforbindelsene vil bidra til at norsk fornybar energi kan erstatte fossil energi i Europa, og vil legge forholdene til rette for grønn verdiskaping i Norge. Økt utbygging av fornybar energiproduksjon må også avveies mot graden av naturinngrep. Det er derfor sentralt at vi fremmer effektiv energibruk. Effektiv energibruk kan også redusere fossil kraftbruk gjennom økt eksport av fornybar kraft til kontinentet. Kraftproduksjon er omfattet av EUs kvotesystem.

Norge kan også bidra til å utvikle ny og bedre teknologi for fornybar energi og avanserte biodrivstoff. Det vises til at Avinor har inngått et samarbeid med skogindustrien for utvikling av biobasert flydrivstoff. Norsk industri og norske forskningsmiljøer har kompetanse som i stor grad kan bidra til en slik teknologiutvikling.

4.4.6 Miljøvennlig skipsfart

Regjeringen skal føre en offensiv og helhetlig politikk for en mer klima- og miljøvennlig sjøtransport. Maritim sektor er en av Norges største næringer. Norge er en aktiv bidragsyter i arbeidet med å framforhandle internasjonalt bindende klima- og miljøregelverk i FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon IMO. Sjøfartsdirektoratet er en sentral aktør i denne sammenheng. Kompetanse, innovasjon og miljøteknologi er områder hvor norsk maritim næring har konkurransefortrinn.

Et skip som bygges i dag vil seile fram mot 2050. Framtidens klima- og miljøvennlige skip bygges altså i dag. Norske støtteordninger og krav har bidratt til utvikling av nye teknologier og økt bygging av mer miljøvennlige skip til kommersiell virksomhet. Norge er allerede verdensledende innen blant annet gassdrevne skip og batteridrevne ferjer, og norsk miljøteknologi kan bli en viktig eksportvare for norsk maritim næring i framtiden.