Forord – kunnskap oppstår i fellesskap

Alle husker yndlingslæreren de hadde på skolen. Men alle som noen gang har satt sin fot på et universitet eller en høyskole, husker også en annen person: Foreleseren som virkelig åpnet øynene dine og fikk deg til å se verden på en ny måte. Som virkelig tok deg alvorlig som student. Som brakte deg inn i det akademiske fellesskapet.

Dette er det fremste oppdraget til høyere utdanning. For kunnskap er ikke en vare som skal formidles og konsumeres. Det er noe som oppstår og utvikler seg når underviser og studenter kommer sammen; når en student stiller et kritisk spørsmål; når en veileder kommenter et resonnement i en bacheloroppgave; når studentene diskuterer seg imellom i en kollokviegruppe.

Hver eneste dag står det fremragende undervisere i auditorier, seminarrom og laboratorier på norske universiteter og høyskoler og bringer kunnskap til liv hos studentene. Samtidig vet vi at ikke alt er som det bør være: Vi hører om forelesningssaler som er stappfulle når semesteret begynner, men under halvfulle noen uker ut på høsten. At det er undervisere som «snur bunken» og alltid underviser på samme måte, uavhengig av responsen, fremfor å ha en forskertilnærming til egne undervisningsmetoder for å finne ut hva som virker. Og at svært mange studenter sliter med å bli ferdig – kun fire av ti gjennomfører bachelorgraden sin på normert tid.

Vi må ha større ambisjoner på studentenes vegne. Vi må også inspirere dem til å kunne leve opp til sitt potensial. De må vite hva som forventes av dem og få den støtten, responsen og de utfordringene de trenger underveis. Nøkkelen er utdanning av høy kvalitet – utdanning som aktiviserer og engasjerer studentene som likeverdige medlemmer av det akademiske fellesskapet.

Kvalitet i høyere utdanning oppstår ikke gjennom vedtak i Stortinget eller regjeringen. Det er universitetene og høyskolene som må ta det største ansvaret. Med denne meldingen gir regjeringen dem flere verktøy og rammene som trengs for å heve kvaliteten.

Det aller viktigste er at fremragende undervisning ikke kan være ansvaret til den enkelte pedagogiske ildsjel, mens status og ressurser tilfaller de fremste forskerne. Nei, utdanningskvalitet må både være et lederansvar og et felles ansvar for fagmiljøene. Alle undervisere har muligheten til å utvikle sine pedagogiske metoder og bli formidlere som gir studentene aha-opplevelser. God undervisning er et håndverk som kan læres. Men da må studentene være del av en kultur og et faglig fellesskap som satser på utdanning. Det viktigste er at studentene blir en del av en kultur for kvalitet, der det er et felles ansvar for å hele tiden lete etter måter å bli enda bedre på. Sammen. I fellesskap.

Det finnes ingen enkel oppskrift for å utvikle en kvalitetskultur. Derfor foreslår vi flere ting for å gjøre det enklere å ta dette ansvaret: Universitetene og høyskolene skal utvikle systemer for å verdsette gode undervisere, fremme den akademiske karrieren deres og heve utdanningens status. Studieprogrammer skal vurderes av fagfeller i større grad enn i dag. Ikke minst etablerer vi en nasjonal konkurransearena der utdanningsmiljøene kan konkurrere om ressurser til å utvikle god undervisning.

Altså henter vi noen av virkemidlene som brukes i forskningen og tar dem i bruk i utdanningen. De to kjernevirksomhetene ved universitetene og høyskolene er sidestilte. Det skal ikke være mer gjevt å være en fremragende forsker enn en fremragende underviser.

Ett av hovedmålene med denne meldingen er at studentene får en utdanning som er relevant for arbeidslivet. Det er kanskje viktigere enn noen gang. Akkurat nå står vi midt oppe i store omstillinger. Tusenvis av jobber har forsvunnet fra olje- og gassektoren på kort tid. Vi trenger arbeidstakere med ideer til hvordan nye verdier kan skapes i andre sektorer. Samtidig viser en studie at omtrent en tredjedel av de sysselsatte i Norge kan oppleve automatisering eller digitalisering av arbeidsoppgavene de har i dag.Og det er ikke bare lavkompetanseyrker som rammes – alle yrker vil oppleve endringer.

Derfor er denne meldingen også en klar invitasjon til universitetene og høyskolene om å ta en lederrolle. Hva kan de gjøre for å sikre at studentene uteksamineres ikke bare med den kompetansen som etterspørres på arbeidsmarkedet i dag, men også med evnen til å omstille og fornye seg? Hvordan kan de sikre at studentene vil være innovative, attraktive og produktive arbeidstakere som er med på å forme samfunnet også om 20 og 30 år? Svaret vårt i meldingen er at studieprogrammene må baseres på forskning og utvikles i tett samarbeid med arbeidslivet og studentene selv. Men hvordan dette best gjøres i praksis, er en oppgave universitetene og høyskolene må svare på.

Det har vært stort engasjement underveis i arbeidet med kvalitetsmeldingen. Vi har fått gode innspill fra universitetene og høyskolene, fra studentene og ulike organisasjoner, og til og med fra engasjerte enkeltpersoner. Vi har latt oss inspirere blant annet av det spennende arbeidet som skjer på sentrene for fremragende utdanning. En klar fellesnevner er at det både er et ønske om og en vilje til å heve utdanningskvaliteten.

Med andre ord er alle forutsetninger på plass for at vi skal lykkes.