2 Miljøtilstanden og særlig verdifulle og sårbare områder

Denne oppdateringen av forvaltningsplanen legger som nevnt vekt på å foreta en oppdatert beregning av forvaltningsplanens iskant og gi en oppdatert beskrivelse av havområdene i de nordlige delene av forvaltningsplanområdet, særlig med bakgrunn i de raske endringene som skjer med høyere havtemperatur og redusert utbredelse av havis. I Arktis har temperaturene økt raskt og havisen trukket seg markert tilbake de siste tiårene. Dette er utviklingstrekk som gjelder for hele Arktis og som i følge FNs klimapanel høyst sannsynlig skyldes menneskeskapte klimaendringer. Endringene i Barentshavet er blant de raskeste i arktiske havområder. Omtalen i det følgende beskriver de observerte endringene og betydningen for økosystemene i Barentshavet, og i noen grad fremtidig utvikling knyttet til klima og havis.

Det er to rådgivende grupper på etats- og forskningsnivå som arbeider med det faglige grunnlaget for forvaltningsplanene. Disse er Faglig forum som ledes av Miljødirektoratet, og Overvåkingsgruppen som ledes av Havforskningsinstituttet. Overvåkingsgruppen ga i sin rapport i 2014 en evaluering av tilstanden i økosystemet i Barentshavet – Lofoten med fokus på endringer. Omtalen som gis i dette kapitlet er særlig basert på denne rapporten. Denne oppdaterte faglige kunnskapen er, sammen med de oppdaterte beregningene av forvaltningsplanens iskant fra Norsk Polarinstitutt og fagrapporter om bl.a. oljevern og skipstrafikk i nordområdene, faglig grunnlag for arbeidet med denne oppdateringen av forvaltningsplanen. For revidering av forvaltningsplanen i 2020 vil det faglige grunnlaget utarbeides gjennom Faglig forum.

2.1 Miljøtilstanden

Barentshavet preges av innstrømming av varmt atlantisk vann som gjør norskekysten og store deler av havområdet isfritt hele året. Der det atlantiske vannet møter kaldere polare vannmasser skapes en oseanografisk front (polarfronten). Frontsystemer finnes også langs eggakanten og iskantsonen. Iskantsonen overlapper i vinterhalvåret stort sett med polarfronten. Slike frontsystemer gir opphav til en rik produksjon av planktonalger som beites av dyreplankton som igjen er føde for fisk, sjøfugl og pattedyr. Barentshavet er et grunt hav (gjennomsnittsdyp 230 meter) med store bankområder, også dette fremmer produksjonen. Produksjonen i Barentshavet danner grunnlaget for de store fiskebestandene som er fundamentet for fiskerinæringen i Norge. Sild, lodde, torsk og hyse bruker alle området i hele eller deler av sin livssyklus, og alle artene trekker inn til kysten for å gyte. Den mest konsentrerte gytingen foregår i Lofoten–Vesterålen, og egg og larver driver så nordover langs kysten og inn i Barentshavet der de vokser opp. Den rike produksjonen fører til at Barentshavet har en av verdens høyeste tettheter av sjøfugl. Nordlige deler av Barentshavet er i tillegg et viktig leveområde for flere sjøpattedyr- og sjøfuglarter som ikke forekommer i områder uten is. Flere av disse har nasjonal og internasjonal verneverdi.

Et karakteristisk trekk for Barentshavet er at fysiske faktorer som temperatur og isforhold varierer mye mellom sesonger og fra år til år, og at dette har betydning for økosystemet. Det er imidlertid også noen tydelige trender i miljøforholdene, særlig for temperatur og havis. I hele Arktis har temperaturene økt to til tre ganger så raskt som det globale gjennomsnittet, og havisen har trukket seg markert tilbake de siste tiårene. I følge klimamodellene kan det forventes at utviklingen mot et varmere norsk Arktis vil fortsette. På lengre sikt avhenger utviklingen i temperatur og isforhold på hvorvidt man lykkes med å redusere de globale utslippene av klimagasser. Utviklingen mot høyere temperaturer og mindre is i Arktis involverer selvforsterkende mekanismer som følge av mindre is og snø som reflekterer sollys, og mer åpent hav som absorberer solinnstrålingen. Videre reduksjon i isdekket i Barentshavet kan få alvorlige konsekvenser for isavhengige arter, som vil miste mye av sine leveområder og fortrenges mot nord og øst. Samtidig forventer man også at økt temperatur i havet vil føre til at mer varmekjære arter trekker nordover, hvilket igjen får konsekvenser for økosystemene i Barentshavet.

2.1.1 Temperaturøkning og reduksjon i isdekke

De siste tiårene har det vært en samtidig sterk økning i luft- og havtemperatur i Barentshavet. Økningen skyldes blant annet at Barentshavet de siste årene har fått økt varmetilførsel gjennom innstrømming av relativt varmt atlantisk vann. Målinger i det sørlige Barentshavet, der det strømmer inn atlantiske vannmasser, viser at sjøtemperaturen har hatt en generell økning på omkring 1,5 °C fra 1977 til 2013.

Generelt varierer isutbredelse i Barentshavet sterkt med sesongen, vanligvis med maksimal utbredelse i april1 og minimal utbredelse i september (se figur 2.11 og 2.12). Fra 1979 har det vært en negativ trend i isutbredelsen både i april og september (se figur 2.19 og 2.20). Den sterkeste reduksjonen har vært av havis i april. Parallelt med endringene i utbredelsen av is i Arktis, endres også tykkelsen på havisen, fra tykk flerårsis til tynn ettårsis. Dette har omfattende konsekvenser for økosystemene.

2.1.2 Effekter på økosystemet

Klimaendringer

Økosystemet i Barentshavet har endret seg som følge av at det er blitt varmere og større deler av havområdene har blitt isfrie. Noen arter har fordel av denne utviklingen, mens andre blir negativt påvirket.

Miljøtilstanden i Barentshavet er fortsatt i hovedtrekk god, men påvirkningen på arter og økosystemer som følge av klimaendringer øker. Det er i de nordlige, arktiske delene av Barentshavet med Svalbard at klimaendringene forventes å få størst negative konsekvenser for arter og økosystemer. I disse områdene er klimaendringene den største trusselen mot naturmangfoldet. Arter som er avhengige av havisen har begrensete muligheter for å migrere mot nord for å finne nye egnede områder etter hvert som havisen trekker seg nordover og områdene med isdekke minker. Dette henger sammen med at havisen trekker seg tilbake fra de grunne kyst- og sokkelområdene rundt Svalbard mot det dype og lavproduktive Polhavet, som ikke på langt nær gir samme grunnlag for biologisk produksjon og mangfold.

Allerede i dag ser vi tydelige virkninger av klimaendringene i havområdene rundt Svalbard og i det nordlige Barentshavet. På vestkysten av Svalbard har arktiske vannmasser blitt fortrengt av temperert, atlantisk vann med annen sammensetning av plankton. Dette har ført til store endringer i det marine økosystemet, og fiskeslag som lodde sild, torsk, laks og makrell finnes nå periodevis i fjordene. Det er samtidig klare tendenser til en romlig forflytning nord og nordøstover i Barentshavet av fisk og hval. Den kanskje mest slående «klimavinneren» så langt er torsken, som i dag er på et historisk høyt nivå og er registrert betydelig lengre nord og øst enn tidligere.

Ringselen reproduserer nesten ikke lenger på vestkysten av Svalbard på grunn av mangel på havis i yngleområdene. Endringene i sammensetningen av plankton og fisk påvirker også noen av sjøfuglbestandene ved at tilgangen til næring blir dårligere.

Lengre øst på Svalbard og i Barentshavet er endringene mindre, men antall hi i de viktigste hiområdene for isbjørn er kraftig redusert, trolig fordi det ikke lenger er havis der når de drektige binnene går i hi på senhøsten. Utbredelsen av naturtyper og arter vil fortsette å endre seg som følge av endringer i klima og isutbredelse. Områder som tidligere var viktige leveområder kan bli uegnet, samtidig som andre områder blir langt viktigere enn før for arter på jakt etter egnede leveområder. Arter sørfra vil etter hvert kunne fortrenge de arktiske artene, og endringer vil forplante seg til andre deler av økosystemene. Endringene i de marine økosystemene vil kunne skje raskt fordi det er få barrierer som kan bremse spredning når havet blir varmere. Etter hvert som klimaet blir varmere, må det forventes at disse endringene bli større og vil gjelde stadig flere arter.

Klimaendringene kan bidra til å forsterke også andre påvirknings- og risikofaktorer. Den naturlige barrieren det kalde havvannet i de nordlige delene av Barentshavet har dannet mot spredning av fremmede arter svekkes av klimaendringene. Dette øker risikoen for at fremmede arter som introduseres får fotfeste og sprer seg også i disse områdene. På sikt må man også regne med at havforsuring kan få betydelig konsekvenser for de marine økosystemene i Barentshavet. Dette gjelder særlig i de nordligste områdene, blant annet fordi CO₂ tas lettere opp i kaldt vann. Havforsuring vil samvirke med klimaendringene på måter som er vanskelig å forutsi, men som kan påvirke plankton og andre nøkkelarter og dermed de marine økosystemenes struktur og funksjon.

Forurensning og marin forsøpling

I de nordligste delene av Barentshavet er det lite menneskelig aktivitet som gir direkte utslipp av forurensende stoffer. Det er luft- og havstrømmer fra andre områder som er hovedkilden til miljøgiftene og radioaktive stoffer som måles. Miljøgifter følger de globale sirkulasjonsmønstrene på den nordlige halvkule, og fraktes av både havstrømmer og luftstrømmer fra befolkede og industrialiserte områder lenger sør. Kildene er mange, fra sigevann fra avfallsfyllinger, avløp og forbrenning av avfall til landbruk og industri. Atmosfærisk tilførsel er den hurtigste tilførselsveien, og miljøgifter fraktes til Arktis på bare timer eller dager, mens transport med havstrømmene kan ta flere år. Miljøgiftene deponeres i snø og is, eller i havet via regn eller nedbør. Konsentrasjoner av miljøfarlige stoffer i Barentshavet som er kartlagt i sediment og overvåket i luft, er gjennomgående lave. Det er likevel noen bekymringer knyttet til at man stadig oppdager spredning av nye uregulerte miljøgifter. Det er også funnet høye nivåer av miljøgifter i enkelte dyregrupper høyt i næringskjeden, som for eksempel i sjøfugl og sjøpattedyr. Det er funnet et bredt spekter av miljøgifter i sjøfugl. Det finnes lite kunnskap om hvordan summen av miljøgifter virker sammen, men det store antallet miljøgifter observert i sjøfugl gir grunn til bekymring for mulige helseeffekter også i arter der konsentrasjonen av enkeltstoffer ikke overskrider kjente effektverdier.

I enkelte arter, som polarmåke og ismåke, er nivåene av miljøgifter så høye at det kan ha direkte effekter på sjøfuglenes reproduksjon og overlevelse. Hos isbjørn er miljøgiftnivåene høye nok til å kunne påvirke individers hormon- og immunsystem og reproduksjonsevne. Hvilken betydning dette har for bestanden er usikkert. De regulerte organiske miljøgiftene (for eksempel PCB, DDT) viser stort sett nedadgående nivåer i luft og noen organismer, mens nivåer av miljøgifter som ikke er regulert eller som nylig har blitt regulert (for eksempel bromorganiske og fosfororganiske stoffer), er stabile eller økende. Siloksaner (ringformede) er nye miljøgifter som er funnet i dyr på Svalbard, men det er foreløpig lite kunnskap om virkninger i miljøet. Det er begrenset kunnskap om utslipp av siloksaner fra produkter, men det er grunn til å tro at kosmetikk er den største utslippskilden. Ringformede siloksaner er funnet i polartorsk, polarmåke, krykkje og sel på Svalbard. Dette tyder på at stoffene kan spres over store avstander, langt fra utslippskildene. Overvåking av miljøgifter i luft avdekker at nivåene av siloksaner i luft på Svalbard er hundre til tusen ganger høyere enn for de klassiske miljøgiftene som PCB og DDT. Siloksanene som måles på Svalbard er høyst sannsynlig fraktet med luftstrømmer fra kilder lenger sør, som Skandinavia og Europa.

Nivåene av de fleste tungmetallene (arsen, kadmium, bly og nikkel) både i luft og nedbør over Svalbard har blitt betydelig redusert siden tidlig på 1990-tallet. Nivåene av kvikksølv i luft har derimot holdt seg på omtrent det samme frem til i dag. Dette bekymrer fordi kvikksølv er en svært farlig miljøgift som kan utgjøre en trussel for dyrs og menneskers helse. Kvikksølv er lettflyktig og spres med luft- og havstrømmer inn i arktiske økosystemer og næringsnett. Det er funnet urovekkende høye nivåer av kvikksølv i fisk, fugl, sjøpattedyr og isbjørn i arktiske områder.

Bakgrunnen for kvikksølvproblemet er sammensatt. Kildene til kvikksølvet er både naturlige og menneskeskapte. Selv om de menneskeskapte utslippene er sterkt redusert i Europa og Nord-Amerika, vil klimaendringene bidra til at kvikksølv som til nå har vært bundet opp i for eksempel is og permafrost, frigis på nytt. Kvikksølv bioakkumuleres i fisk og pattedyr og oppkonsentreres i næringskjeden. Arter høyt i næringskjeden er derfor særlig utsatt for å oppnå nivåer som kan gi negative helseeffekter.

Med hensyn til sjømattrygghet er nivåene av miljøgifter, inkludert radioaktive stoffer, generelt lave for de utvalgte indikatorene. Unntak er innholdet av enkelte organiske miljøgifter i lever av torsk, og innholdet av organiske miljøgifter og kvikksølv i blåkveite fra visse områder.

Havstrømmene fører med seg store mengder marint søppel, som legger seg på sjøbunnen eller flyter rundt på havet. Ilanddrevet marint søppel registreres systematisk på to strender på vestkysten av Svalbard. Sysselmannen gjennomfører også aksjoner for å rydde større strandområder hver sommer. Søppelet innebærer en fare for dyr, da både sjøfugl og sjøpattedyr kan få skader eller sette seg fast og vikle seg inn i garn og søppel. I tillegg får sjøfugl og andre dyr i seg plast, enten direkte eller gjennom byttedyr. Plast tetter til magen, hvilket igjen svekker og kan ta livet av dyret. Andelen individer av sjøfuglarten havhest på Svalbard som har plast i magen har økt kraftig. En studie viste at av totalt 40 undersøkte havhest fra Svalbard, hadde 88 % plast i magen. Hos 23 % av fuglene var plastinnholdet over den grenseverdi OSPAR har satt (0.1 gram plast i magen). Mikroplast, det vil si gjenstander eller biter av plast under 5 millimeter i størrelse, finnes i stort antall i så godt som alle havområder. Mikroplast spises av dyreplankton, og det er stadig flere undersøkelser som viser at mikroplast på denne måten tas opp i næringskjeden. Det foregår mye forskning på hvilken effekt dette har på dyr og mennesker.

Havforsuring

Havforsuring er et resultat av at økt mengde CO₂ fra atmosfæren løser seg i havvannet. CO₂ reagerer med vann og danner karbonsyre og dermed endres surhetsgraden (pH) i vannet. Økningen i CO₂ og reduksjonen i pH i havet vil også endre løseligheten av kalk, noe som særlig forventes å påvirke levende organismer som benytter kalk i skjelett og skall negativt. Kalkavhengige planteplankton- og dyreplanktonarter, koraller og skjell er blant de organismene som forventes å bli negativt påvirket. Regulær overvåking av havforsuring i Barentshavet fra fastlandet til Svalbard ble startet i 2010, og i 2013 ble også de nordøstlige delene av Barentshavet inkludert. Havforsuring har til nå ikke vært en del av indikatorsettet for overvåking av Barentshavet, men vil bli inkludert i løpet av 2015. På grunn av de store naturlige variasjonene i pH og den korte tidsserien, er det vanskelig å tallfeste en langsiktig trend i forsuringen. Sammenlikning mellom nye og historiske data fra Lofotenbassenget viser en reduksjon i pH på 0,07 pH-enheter fra 1981 til 2009. Havforsuring vil kunne gi store effekter på de marine økosystemene i fremtiden. CO₂ løses mest effektivt i kaldt vann. De arktiske havområdene nord for polarfronten forventes derfor å få den raskeste forsuringen.

2.1.3 De enkelte delene av økosystemet

Plante- og dyreplankton

Hvilke grupper av arter av planteplankton det er mest av i Barentshavet varierer både gjennom året og mellom år, der det typisk er en voldsom oppblomstring i biomasse i løpet av våren og utover sommeren, særlig i iskantsonen og kystnært. Produksjonen er større i varme år med lite is enn i kalde år med mye is. Etter en periode med observasjoner av mer varmekjære arter, har det ikke blitt observert sørlige arter i de faste overvåkingssnittene i Barentshavet (Fugløya-Bjørnøya og vest for Bjørnøya) i perioden 2011–2013.

Det kan synes som om mengden dyreplankton har vært ganske stabil de siste ti årene, men små endringer i tallverdiene representerer markante endringer som kan ha stor betydning for de bestandene som beiter på dyreplankton. Etter tre år med en gradvis reduksjon i 2007, 2008 og 2009 ble det observert en klar økning i mengden dyreplankton i 2010. Deretter har mengden vært noe variabel. I 2013 synes det å være mindre dyreplankton enn tidligere, selv om den arealmessige fordelingen av dyreplankton er svært lik de foregående årene. En så lav totalmengde av dyreplankton har ikke vært målt siden 1992. Forekomsten av hoppekrepsen raudåte (Calanus finmarchicus) har vært relativt stabil, mens det har vært en nedgang i forekomsten av de større, arktiske hoppekrepsartene Calanus hyperboreus og ishavsåte (Calanus glacialis). Variasjonen er likevel innenfor det normale. Krill var i 2013 over langtidssnittet. Mengden dyreplankton har stor betydning for de marine økosystemene, bl.a. for utvikling i de store pelagiske fiskebestandene.

Havbunn og bunndyr

Bunndyr fra ulike artsgrupper lever i, på, eller rett over sjøbunnen som enten bevegelige eller fastsittende organismer. Bunndyr finnes i store mengder nord for iskanten (bl.a. slangestjerner og flere typer koraller), på skråninger fra Norskehavet og opp på Nordkapp-platået (Geodia svamper) og på bankene (kråkeboller og sjøpølser). Den «bentiske polarfront», som er drevet av iskantsonen, er et skarpt skille som deler bunnsamfunnene i en sørlig Bjørnøyrenna-del og en nordlig del i Hopendypet. Når isen trekker seg tilbake lenger mot nord på grunn av økt sjøtemperatur vil kommersielle fiskearter få økt utbredelse. Det er også observert at fordelingen av dypvannsreker flytter seg mot nordøst. Dette kan påvirke den geografiske fordelingen av ulike typer fiskerivirksomhet i Barentshavet. Bunndyr påvirkes av bunnfisktråling, ankring, kjettinger, invasjon av fremmede arter (som beiter på bunndyr, og konkurrerer om plass og bytte), klimaendringer og forurensning.

En bunnlevende organisme som regnes som ny i Barentshavet er snøkrabbe. Snøkrabbe har spredt seg til stadig nye områder fra nordøst- og vestover i Barentshavet. Man er fortsatt usikker på om snøkrabben har kommet til Barentshavet som en fremmed art ved hjelp av mennesket eller om det man ser er en naturlig utvidelse av leveområdet for de snøkrabbene som lever i Beringhavet og langs kysten av Øst-Sibir. Klimaendringene kan ha bidratt til å gjøre det mulig for snøkrabben å spre seg fra kysten av Øst-Sibir til Barentshavet. De høyeste forekomstene av snøkrabbe noensinne i norske farvann ble registrert i den norske delen av det sentrale Barentshavet i 2013. Hovedtyngden av bestanden ligger fortsatt øst i Barentshavet i russisk økonomisk sone. Russiske forskeres estimater antyder at snøkrabbebestanden i 2013 var omtrent ti ganger større enn kongekrabbebestanden. Snøkrabben ser ut til å få en mer nordlig utbredelse enn kongekrabben og vil sannsynligvis kunne etablere seg i områdene rundt Svalbard. Både kongekrabben og snøkrabben inntar en nisje i Barentshavets økosystem hvor det er få andre arter de konkurrerer med, men de har en betydelig påvirkning på arter de beiter på. De hjemlige krabbeartene som trollkrabbe, eremittkreps og pyntekrabbe er i tillegg relativt fåtallige selv om disse også finnes i lokale større ansamlinger. Den økende bestanden av snøkrabbe vil kunne påvirke økosystemet knyttet til havbunnen i Barentshavet i betydelig grad, og det ventes at snøkrabben vil få en vesentlig rolle i dette økosystemet.

Det igangsettes i 2015 havbunnskartlegging i regi av MAREANO-programmet, som vil utgjøre et langt transekt som går fra Bjørnøyrenna til Hopen. Denne kartleggingen vil på sikt gi oss et bedre bilde av variasjonen i biologisk mangfold og produksjon i Barentshavet, bl.a. på tvers av iskantsonen.

Fiskebestander

En av artene som har tjent på et varmere hav er torsken. Gytebestanden hos nordøstarktisk torsk har vokst siden 2001 og er i dag på et historisk høyt nivå. Samtidig var utbredelsen av torsk i 2012 den nordligste som er registrert, til 82° 30’ nord, i grunne havområder nord for Frans Josefs land. Under det norsk-russiske økosystemtoktet høsten 2013 ble det også funnet torsk rekordlangt øst, på 79° 36’ øst, i det nordlige Karahavet. En annen viktig art i Barentshavet er hyse, også den er tallrik nå og har utvidet sitt leveområde lengre øst og nord. Temperaturøkningen og økt tilgang til mat har gjort det mulig for torsken og hysa å utvide sitt leveområde til ellers kalde og mindre produktive områder. Både bestandene av både lodde og reker, som er viktig føde for torsken, er i god forfatning. Bestanden av polartorsk har blitt målt til relativt lave nivåer de siste årene, men det er stor usikkerhet i bestandsestimatet. Polartorsken er en nøkkelart i økosystemet i Barentshavet, særlig ved iskanten. Makrell har også spredt seg nordover de siste årene, og har blitt registrert helt nord til Svalbard.

Overvåking viser at de fleste av av fiskebestandene er i god forfatning, mens bestandene av vanlig uer og blåkveite er på lavt nivå. Det er innført stans i direkte fiske på vanlig uer. For blåkveite har det vært fiskeribegrensninger de siste to tiårene og det er indikasjoner på en forbedring i bestanden. Bestandsberegningen på blåkveite er usikker og har hovedsakelig bare vært brukt som indikasjon på trender. Det arbeides med å videreutvikle metodene for en bedre bestandsestimering av blåkveite.

Boks 2.2 Polartorsk som nøkkelart

Mange næringskjeder i Arktis er enkle med få arter og koblinger, men med store populasjoner. Noen dyr er nøkkelarter som innebærer at de er sentralt plassert i økosystemet, og at mange dyr spiser dem. Polartorsken er en slik art, som er svært viktig for energiomsetningen i det marine økosystemet. Den er hovedføden til fiskespisende sjøfugl i Arktis og viktig føde for både sel og hval. Bestanden av torsk i Barentshavet har også polartorsk som næring i tillegg til lodde.

Sjøpattedyr

Mindre utbredelse av havisen og senere tilfrysing av fjordene på Svalbard har hatt negative følger for isavhengige sjøpattedyr. Dette gjelder særlig ringsel hvor ungedødeligheten har økt som følge av forringet ynglehabitat. Færre ringsel påvirker igjen isbjørn, som har ringsel som et av sine viktigste byttedyr. Dette er mest fremtredende i fjordene på Svalbard, der isforholdene har vært så dårlige siden 2005/2006 at ungeproduksjon av ringsel er gått ned.

Isbjørnbinner graver ut hi på høsten, i snøhellinger på land. Forekomsten av hi på Hopen og Kongsøya viser tydelig at få binner kommer dit på høsten dersom havisen kommer seint. Antall dager med havis rundt alle de fem viktigste hiområdene har hatt en dramatisk negativ trend over tid fra 1979. Data fra det årlige merkeprogrammet indikerer en nedgang i produksjon av unger over tid, men det er usikkert om denne trenden reflekterer hva som har skjedd i hele bestanden, eller bare mer lokalt i områdene isbjørn har blitt merket. Bestanden av isbjørn ble i 2004 estimert til mellom 1900 og 3600 bjørn. Bestanden telles på nytt i 2015.

I perioden etter 2005 er ungeproduksjonen av grønlandssel redusert med ca. 50 % sammenliknet med nivået for perioden 1998–2003.

Utbredelsen av bardehval har de senere årene fått en utbredelse med tyngdepunkt lenger nord, i de nordlige, grunne områdene øst for Nordaustlandet, nordøst for Svalbard. Delfinarten kvitnos observeres nå langt nord for polarfronten.

Sjøfuglbestander

Sjøfuglbestandene i Barentshavet utgjør en betydelig del av europeisk bestand for en rekke arter, og hekkebestanden av sjøfugler i Barentshavet er anslått til omlag 12 millioner individer. Legger vi til den delen av bestanden som ikke hekker (bl.a. ungfugler), men som likevel har tilhold i havområdet sommerstid, stiger dette tallet til om lag 20 millioner individer. På grunn av den store produksjonen i det grunne Barentshavet er fordelingen av sjøfugl mindre styrt av nærhet til kysten slik som tilfellet er i Norskehavet, men vi finner store konsentrasjoner av sjøfugl, for eksempel polarlomvi, også i åpent hav.

Sjøfuglenes utbredelse i Barentshavet er i hovedsak styrt av klimatiske, oseanografiske og biologiske forhold, med en særlig markert gradient fra sørvest til nordøst, fra varmt og saltholdig atlanterhavsvann i sørvest til kaldt og saltfattig polart vann i nord og øst. Polarfronten er et viktig beiteområde for sjøfuglene. Fordelingen av vannmasser og polarfrontens beliggenhet gjenspeiles også i utbredelsesmønstrene til de ulike sjøfuglartene. Særlig påfallende er den betydelige forskjellen i artsutvalget på norskekysten og i svalbardområdet. Fastlandskysten har et høyere antall arter, både hekkende og overvintrende, enn de nordlige områdene. Arter som skarver og havsule fantes tidligere kun på norskekysten (havsule etablerte seg på Bjørnøya i 2011), mens polarmåke, ismåke og alkekonge bare finnes som hekkefugler på de nordlige øyene i Barentshavet. Iskantsonen er med sin biologiske produksjon viktig for sjøfugl i deler av året, for eksempel i forkant av hekkesesongen da sjøfugler som polarlomvi henter næring der. Denne produksjonen utnyttes også av flere arter av sjøfugl som alkekonge, teist, polarlomvi, havhest og ismåke.

Sjøfugl blir ansett for å være gode indikatorer for endringer i det marine miljøet. De er synlige elementer i et miljø der de fleste dyr og planter lever godt skjult under havoverflaten, de er med noen unntak lette å registrere og de samles i store kolonier i hekketiden og gjerne i produktive marine «hotspots» utenfor hekketiden. Miljøovervåking av sjøfugl gir grunnlag for forvaltning av sjøfuglbestander, og samtidig en indikasjon på næringstilgang (mengden byttedyr) i vannmassene rundt hekkekoloniene. For enkelte av artene er nedgangen særlig dramatisk; polarlomvibestanden på Bjørnøya og øvrige deler av Svalbard har bestandsreduksjoner på 25–50 % siden midten av 1990-tallet, krykkjebestandene på Bjørnøya og Spitsbergen har holdt seg stabile eller vist en positiv endring de siste årene. De regelmessige tellingene av sjøfugler i Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ) og sjøfuglprogrammet SEAPOP foregår på vestsiden av Svalbard i tillegg til Bjørnøya. Det er begrenset kunnskap fra Øst-Spitsbergen og Nordaustlandet, utover kjennskap til hekkekolonier generelt. Det finnes ikke tilstrekkelig oppdaterte data for å si noe spesifikt om de mest nordlige områdene.

Nesten alle artene av sjøfugl viser nedgang i hekkebestandene, både i de siste ti årene og samlet over tidsperioden de har vært overvåket.

Boks 2.3 Ismåke

Ismåke er blant de mest isavhengige artene vi har. Ismåken hekker langt nord, blant annet øst på Spitsbergen og på Nordaustlandet. Nærmere 80 kolonier er kjent fra Svalbard, men ikke alle er i bruk hvert år. Ismåken lever av fisk og krepsdyr den finner i iskanten, i tillegg til byttedyrrester etter isbjørn og polarrev. På grunn av sitt habitat- og næringsvalg er ismåken antatt å være en god indikator på effekten av redusert og endret havisutbredelse i Arktis. Arten har gått kraftig tilbake i Canada og sør på Grønland trolig som følge av dette, kominert med høye nivåer av miljøgifter.

Ismåke inngår som overvåkingsart i programmene MOSJ og SEAPOP. Observasjoner over de siste årene har styrket antagelsen om tilbakegang i bestanden i barentshavområdet. Det forventes at økt avstand mellom hekkeplass og område for næringssøk vil føre til dårligere kondisjon, redusert hekkesuksess, større leveområder og bruk av mindre egnede næringssøkområder og byttedyr. Telemetristudier utført på både norske (Svalbard) og russiske fugler indikerer at iskantsonen i Barentshavet er svært viktig som nærings- og oppvekstområde gjennom hele den lyse delen av året, men spesielt vår og høst.

Truede arter

Siden 2006 har Norsk rødliste for arter blitt utarbeidet av Artsdatabanken. Antall truede arter i Barentshavet – Lofoten økte i perioden 2006 til 2010. Høsting, ødeleggelse av leveområder eller forurensning er de største påvirkningene på arter og habitater. I tillegg utgjør klimaendringer en viktig påvirkningsfaktor for flere rødlistede arter, særlig i de nordlige delene av Barentshavet. I 2015 lanseres en ny revidert rødliste for arter, som vil vise om situasjonen er endret for de vurderte artene. I 2011 kom den første rødlista for naturtyper. I dypvannsområdene i Barentshavet finner vi tre sårbare og truede naturtyper: Korallrev (sårbar (VU)), korallskogbunn (nær truet (NT)) og grisehalekorall (sårbar (VU)). Ut over disse er flere arter og artsgrupper vurdert, men det er generelt store kunnskapsmangler og er derfor vanskelig å håndtere. For eksempel er det kunnskapsmangler (datamangel (DD)) knyttet til kaldkildebunn og 42 arter av svamper og koralldyr som vanskeliggjør en vurdering av status i henhold til rødlista. Arktiske marine økosystemer knyttet til havis og arktiske kystfarvann er ikke definert som egne naturtyper i inndelingen av naturtyper i Norge, og dermed heller ikke vurdert i den norske rødlisten for naturtyper. Basert på eksisterende kunnskap synes det likevel klart at økosystemet knyttet til den Arktiske havisen er truet av klimaendringer i den norske delen av Arktis. Naturtyper knyttet til havisen som system drøftes nå i forbindelse med revisjon av denne naturtypeinndelingen.

Fremmede arter

Fremmede arter er arter som har fått menneskets hjelp til å spre seg utenfor sitt naturlige utbredelsesområde og spredningspotensial (jf. International Union for Conservation of Nature – IUCN). Globalt sett regnes spredning av fremmede arter som en av de største truslene mot mangfoldet i naturen. I marine samfunn regnes skipstrafikk som en av de viktigste årsakene til spredning av fremmede marine arter (utslipp av ballastvann og begroing på skipskrog). Fremmede arter kan påvirke den naturlige sammensetningen av arter i et område, noe som vil gi endringer i det lokale systemet. Fremmede arter i Barentshavet er fremdeles stort sett knyttet til kystnære fastlandsområder mer enn til åpne havområder. Kongekrabbe er den eneste fremmede arten som overvåkes årlig i den norske delen av Barentshavet. Nye estimater viser en generell nedgang i bestanden siden 2004.

I de nordlige delene av Barentshavet utgjør de kalde, arktiske vannmassene en barriere mot introduksjon av fremmede arter sørfra. Denne naturlige barrieren svekkes av klimaendringene og økende sjøtemperaturer. Dette øker risikoen for at fremmede arter som introduseres får fotfeste og sprer seg også i disse områdene. Det for øyeblikket ingen fremmede arter som er kjent etablert i nordlige del av Barentshavet fra skipsfart. Kun et begrenset antall introduserte arter er rapportert fra Arktis. Av disse er gjelvtang, kort sandskjell, svartstilket andeskjell og sekkdyret Molgula manhattensis registrert på Svalbard.

2.1.4 Samlet vurdering

Miljøtilstanden i Barentshavet er generelt god, men nedgangen i isutbredelse, reduserte sjøfuglbestander og nye arter i bunndyrfaunaen gir grunn til bekymring. Mindre utbredelse av havisen og senere tilfrysing av fjordene på Svalbard har hatt negative følger for isrelaterte sjøpattedyr. Dette gjelder særlig ringsel hvor ungedødeligheten har økt som følge av forringede yngleområder. Færre ringsel påvirker næringstilgangen for isbjørn. Mindre isutbredelse i Barentshavet betyr også at det er større avstand mellom grønlandsselens kasteområder i Kvitsjøen og viktige beitehabitat ved iskantsonen. Dette kan være medvirkende årsak til kraftig redusert ungeproduksjon hos barentshavbestanden av grønlandssel de siste årene.

Planktonmengden holder seg innenfor historiske rammer, selv om det er en trend i at de store polare artene av hoppekreps trekker nordover, i likhet med dyphavsreke. Det er historisk gode bestander av torsk og stabilt gode bestandstilstander for lodde og en god bestand også av hyse. Det er samtidig klare tendenser for en romlig forflytning nord og nordøstover i Barentshavet av fisk og hval. Det er usikkert hvor langt inn i Polhavet bunnfisk som torsk og hyse vil kunne vandre. Sammen med nedgang i isutbredelse kan forflytninger av tyngdepunkt for plankton, fisk og sjøpattedyr føre til endrete forhold også for bunndyr og sjøfugl.

Konsentrasjoner av miljøfarlige stoffer i Barentshavet er stort sett lave, med unntak av noen stoffer som er målt i enkelte fiskeslag og i topp-predatorer. Hos enkelte topp-predatorer, som for eksempel isbjørn, er miljøgiftnivåene høye nok til å kunne gi negative helseeffekter. Det er funnet et bredt spekter av miljøgifter i sjøfugl. Det finnes lite kunnskap om hvordan summen av miljøgifter virker sammen, men det store antallet miljøgifter observert i sjøfugl gir grunn til bekymring for mulige effekter også i arter der konsentrasjonen av enkeltstoffer ikke overskrider kjente effektverdier. Generelt er nivåene av miljøgifter, inkludert radioaktive stoffer, lave med hensyn til sjømattrygghet, med unntak av blåkveite. Klimaendringene vil kunne påvirke transport og frigjøring av miljøgifter og hvordan miljøgiftene akkumuleres i fisk og andre dyr.

Høsting, ødeleggelse av leveområder, klimaendringer og forurensning er i dag de største påvirkningene på arter og naturtyper i Barentshavet sett under ett. I den nordlige delen av Barentshavet er klimaendringer som følge av økende globale utslipp av klimagasser i dag den dominerende årsaken til endringer som påvirker økosystemer og arter. Disse endringene forventes å fortsette og forsterkes, og økende negative konsekvenser kan forventes, særlig for arter og økosystemer i de nordlige delene av Barentshavet. I fremtiden forventes også havforsuring å kunne gi store effekter på de marine økosystemene.

For området Barentshavet – Lofoten som helhet ble det i 2011 gjort denne vurderingen av samlet belastning på de marine økosystemene:

«Ved normal aktivitet på dagens nivå utgjør høsting den største påvirkningen fra aktiviteter i forvaltningsplanområdet, mens påvirkninger fra skipstrafikk og petroleumsvirksomhet er antatt å være små. Den økende aktiviteten fra disse sektorene vil imidlertid kunne øke påvirkningsgraden.

Fremover vil sannsynligvis den samlede belastningen fra klimaendringer, havforsuring og langtransportert forurensning øke og få større betydning i forhold til de ulike aktivitetene i Barentshavet. På grunn av flere usikre og dårlig dokumenterte faktorer er det ikke mulig å si sikkert hvilke konsekvenser den samlede menneskelige aktiviteten faktisk har på økosystemet, men flere store påvirkninger på samme sted og tid innebærer større risiko for konsekvenser på økosystemet. For eksempel kan en varig endring i sjøtemperatur og surhetsgrad føre til så store endringer i økosystemet at det gjennomgår et irreversibelt økosystemskifte/regimeskifte. Dette betyr at økosystemet endrer sin struktur, virkemåte og produksjon. Konsekvensene av dette er vanskelig å forutsi, men kan potensielt bli svært store.»

I tiden etter 2011 har forholdene med høye havtemperaturer fortsatt, og er den viktigste faktoren bak endringene i Barentshavet, særlig de nordlige områdene. Det er ikke gjort en ny fullstendig vurdering av påvirkninger fra sektorenes aktiviteter eller den samlede belastningen på økosystemene i Barentshavet i denne oppdateringen, men dette vil inngå i det faglige arbeidet frem mot revidering av forvaltningsplanen i 2020.

Samlet vurdert er miljøtilstanden i Barentshavet generelt god, men økosystemet i de nordlige delene av havområdet er i betydelig endring som følge av klimaendringene.

2.2 Generelt om særlig verdifulle og sårbare områder

Særlig verdifulle og sårbare områder er områder som ut fra naturfaglige vurderinger har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen i havområdet, også utenfor områdene selv. Eksempler på miljøverdier i særlig verdifulle og sårbare områder er viktige leve- eller gyteområder for fisk, viktige leveområder for sjøfugl og sjøpattedyr, eller korallforekomster. Områdene er valgt ut ved hjelp av forhåndsdefinerte kriterier, hvor betydning for biologisk mangfold og biologisk produksjon har vært de viktigste. I tillegg er en rekke utfyllende kriterier vurdert, for eksempel økonomisk, sosial og kulturell betydning og vitenskapelig verdi.

Miljøverdier i disse områdene er vurdert i forhold til sårbarhet for de viktigste påvirkningene fra fiskerier, skipstrafikk og petroleumsvirksomhet, i tillegg til klimaendringer og miljøgiftbelastning. Sårbarhet vurderes som en egenskap ved naturverdiene uavhengig av om påvirkningene faktisk er til stede eller ikke.

Barentshavet har flere særlig verdifulle og sårbare områder. I de nordlige delene av Barentshavet er dette iskantsonen, polarfronten og havområdene rundt Svalbard, inkludert Bjørnøya (se figur 2.8).

Særlig verdifulle og sårbare områder er områder med særlig verdifulle miljøkomponenter, og er kartfestet i arbeidet med forvaltningsplanene. Særlig verdifulle og sårbare områder gir ikke direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene. De har vært grunnlag for å fastsette overordnede rammer. For å beskytte verdifulle og sårbare miljøverdier kan det også, for eksempel med hjemmel i gjeldende regelverk, stilles særlige krav til aktivitet som utøves. Kravene kan gjelde hele eller deler av det aktuelle området, og må vurderes konkret for ulike aktiviteter.

2.3 Særlig om iskanten

2.3.1 Iskanten som et særlig verdifullt og sårbart område

Iskanten er i naturen ikke et skarpt skille mellom åpent hav og tett drivis, men en dynamisk og gradvis overgangssone som varierer i bredde avhengig av vind og strøm. Iskantens beliggenhet varierer sterkt med årstidene, vanligvis med maksimum utbredelse i april og minimum i september. Isutbredelsen og iskantens beliggenhet varierer også mye fra år til år.

I de tidligere forvaltningsplanene for Barentshavet – Lofoten er iskanten beskrevet som et særlig verdifullt og sårbart område. I forvaltningsplanene fra 2006 og 2011 er dette særlig verdifulle og sårbare området kartfestet og kalt «variabel iskant», fordi dette er et område iskantsonen beveger seg frem og tilbake gjennom i løpet av en årlig syklus.

I forvaltningsplanen er iskanten som særlig verdifullt og sårbart område avgrenset ved hjelp av en statistisk fremstilling av satellittobservasjoner for en rekke år av havisens varierende utbredelse gjennom året.

Siden 1979 har det vært en klar negativ langtidstrend i isutbredelsen til alle årstider (figur 2.19 og 2.20). Avgrensningen av iskanten som et særlig verdifullt og sårbart område er i forvaltningsplanene fra 2006 og 2011 basert på eldre data over isutbredelse, fra perioden fra 1967–1989. Denne avgrensningen er ikke lenger representativ for dagens isforhold. Regjeringen har derfor oppdatert beregningen av iskanten basert på data for isutbredelse for perioden fra 1985–2014. Den oppdaterte avgrensningen av det særlig verdifulle og sårbare området iskanten fremgår av kartene i figur 2.8 og 2.23.

Kilde: Norsk Polarinstitutt.

I forvaltningsplanene fra 2006 og 2011 er det betegnelsen «iskanten» som er brukt i beskrivelsen av dette særlig verdifulle og sårbare området. I den videre teksten er «iskanten» derfor brukt når det henvises til det særlig verdifulle og sårbare området og avgrensningen av dette. Iskantsonen er en mer presis betegnelse på selve naturfenomenet enn iskanten. «Iskantsonen» er derforbrukt som begrep i beskrivelsene av naturfenomenet som sådan.

2.3.2 Økosystemet i iskantsonen

Iskantsonen er en overgangssone mellom isfritt og isdekket hav, som påvirkes av havdønning og preges av forhøyet isdrift og oppbrekking av isen. Denne sonen varierer i bredde fra noen hundre meter til flere titalls kilometer. Bredden er vindavhengig. Nordøstlig vind fører til en bred og diffus iskantsone, mens sydlige vinder gir en smalere og mer veldefinert iskant. Iskantsonen arter seg også forskjellig under smelteperioden om sommeren når isen trekker seg tilbake, og om vinteren når havet fryser til og isen er på fremmarsj. Satellittbildene i figur 2.9 og 2.10 gir et inntrykk av hvordan iskantsonen kan arte seg når isutbredelsen er på sitt fremste i april måned.

Kilde: MODIS, NASA Worldview.

Kilde: MODIS, NASA Worldview.

Iskantsonen strekker seg til en hver tid flere tusen kilometer gjennom Barentshavet, og beveger seg flere hundre kilometer frem og tilbake i en årlig syklus som er drevet av årstidsvariasjoner i hav- og lufttemperatur. Isen når sin maksimale utbredelse om våren, som oftest i april måned. Utover sommeren trekker iskantsonen seg gradvis nordover. Når isutbredelsen når sitt årlige minimum, som normalt skjer i september, er Barentshavet oftest tilnærmet isfritt og iskantsonen ligger et godt stykke nord for Svalbard. Variasjonene i isutbredelse fra år til år kan også være store. Hvor iskantsonen befinner seg i september måned kan variere med flere hundre kilometer fra et år til et annet. Også om vinteren og våren kan isutbredelsen variere mye mellom ulike år, særlig i de østlige delene av Barentshavet. Figur 2.11 og 2.12 illustrerer hvordan iskantsonens beliggenhet i Barentshavet har variert fra år til år de siste tiårene i henholdsvis april og september måned. Figurene viser også hvordan det særlig verdifulle og sårbare området med iskanten etter oppdateringen favner de årlige variasjonene i havisens utbredelse de siste ti årene.

Kilde: Norsk Polarinstitutt. Data for månedlig, gjennomsnittlig isutbredelse er hentet fra National Snow and Ice Data Center, USA.

Kilde: Norsk Polarinstitutt. Data for månedlig, gjennomsnittlig isutbredelse er hentet fra National Snow and Ice Data Center, USA.

Når isen smelter og trekker seg nordover i løpet av våren og sommeren, skapes det spesielle lys- og næringsforhold i iskantsonen som gir en konsentrert oppblomstring av planteplankton. Isalgene på undersiden av isen starter sin oppblomstring opp til to måneder før planteplanktonet, så snart det er tilstrekkelig lys om våren. Dette bidrar til å forlenge den produktive sesongen i områder med havis, noe flere beitende arter har tilpasset seg. Sammen med den viktige rollen havisen har som leveområde for mange arter under næringssøk, hvile og reproduksjon, gjør dette iskantsonen til et biologisk viktig og verdifullt område.

Fra april til september beveger denne produktive sonen seg nordover gjennom Barentshavet og gir næring til plankton, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Fordi denne produksjonen i hovedsak foregår innenfor en sone på noen titalls kilometer, kan konsentrasjonen av beitende arter i iskantsonen til tider være høy. Flere av de aktuelle artene og bestandene har internasjonal og nasjonal verneverdi, er truede arter, ansvarsarter (25 % eller mer av europeisk bestand) eller nøkkelarter i økosystemet i Barentshavet.

Selv om den høye produksjonen i iskantsonen er begrenset til våren og sommeren, er iskantsonen og øvrige områder med havis et svært viktig leveområde for en rekke isavhengige arter gjennom hele året. Dette gjelder blant annet pattedyr som ringsel, storkobbe, hvalross, narhval og isbjørn. Flere arter av sjøfugl oppholder seg også i områdene ved iskanten store deler av året.

Havisens sørligste utbredelse sammenfaller ofte med polarfronten, men ikke alltid. Polarfronten er grensesonen der varmt og salt atlantisk vann fra Golfstrømmen møter kaldere og mindre salt vann fra Polhavet. I deler av området nord for polarfronten er det relativt liten biologisk produksjon utover den algeoppblomstringen som skjer i iskantsonen når den beveger seg nordover. Variasjonene i iskantsonens utbredelse styrer derfor i stor grad både den biologiske produksjonen og utbredelsen av isavhengige arter i de nordlige delene av Barentshavet. Mye av primærproduksjonen i iskantsonen synker også ned til bunnen der den kan nyttiggjøres av bunndyr som også er en viktig del av økosystemet, og næring for sel og sjøfugl.

Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Mange av de artene som har drivisen som leveområde er samtidig avhengige av hekke- og yngleområder på land eller i områder med fastis i fjordene på Svalbard og det næringsgrunnlaget som finnes på sjøbunnen på de grunne bankene som isen beveger seg over. I den nordlige delen av Barentshavet med Svalbard befinner havisen og iskantsonen seg over et grunt sokkelhav der en stor del av områdene også er kystnære. Denne kombinasjonen av produksjon i iskantsonen og egnede leveområder i og på isen og langs kysten, er sammen med havdyp som gir tilgang til næring på sjøbunnen avgjørende for de rike forekomstene av sjøfugl og sjøpattedyr som finnes her. Havisen har på denne måten en nøkkelrolle for produktiviteten og mangfoldet i hele det marine økosystemet i det nordlige Barentshavet gjennom hele året.

Boks 2.4 Planter og dyr i iskantsonen

Om våren og forsommeren foregår det en intens primærproduksjon under isen og i vannmassene i iskantsonen. Etter hvert som isen smelter om våren utvikler det seg et stabilt overflatelag, samtidig som vinterkonsentrasjoner av næringssalter avdekkes og vannmassene eksponeres for lys som igangsetter en oppblomstring av planteplankton.

Isalger, som er bundet til selve isen, er viktige primærprodusenter i tillegg til planteplankton i de frie vannmassene. Disse er tilpasset lite lys og starter oppblomstringen før planteplankton. Dette bidrar til å forlenge den produktive sesongen i iskantsonen.

Stor primærproduksjon fører til økte mengder av beitende dyreplankton, og arter som utnytter dette økte matfatet samles i iskantsonen.

En del av den biologiske produksjonen synker ned gjennom vannsøylen til havbunnen, og skaper grunnlag for rike samfunn av bunnlevende organismer i ispåvirkete områder.

Iskantsonen representerer et stort og forutsigbart matfat som har avgjørende betydning for det totale årlige energibudsjettet, dvs. overlevelse og reproduksjon, til mange arter i Arktis. Her finner man viktige leve- og næringsområder for nøkkelarter i det arktiske økosystemet som lodde og polartorsk. Disse to artene er viktige byttedyr for sjøfugl og sjøpattedyr, og derfor er også området et viktig stoppested for mange trekkende arter av sjøfugl og sjøpattedyr, som f.eks. krykkje, teist, ismåke, isbjørn, ringsel, narhval, hvithval og grønlandshval.

Vi finner 80–90 % av den globale bestanden av ismåke i iskantsonen nord i Barentshavet på sensommeren. Isbjørn finner man i større tetthet nært yttergrensen av iskantsonen enn lengre nord, og de pelagiske selartene kaster sine unger på havisen i iskantsonen tidlig på våren, med god synkronsiering i forhold til våroppblomstringen.

Flere av disse artene er rødlistearter både nasjonalt og internasjonalt, og de store konsentrasjonene av mange arter i til dels svært små arealer i iskantsonen gjør at dette området har økt sårbarhet i perioden med økt produksjon.

2.3.3 Sårbarhet

Økosystemet i iskantsonen er sårbart både for klimaendringer, miljøgifter og akutt oljeforurensning. Området med forhøyet økologisk sårbarhet langs iskantsonen strekker seg fra den ytre grensen for isutbredelse og gjennom hele det arealet hvor lys slipper gjennom isdekket. Høye konsentrasjoner av sjøfugl og sjøpattedyr kan forekomme innenfor hele denne sonen, og ofte nær åpent hav. Lenger inn i iskantsonen ved overgangen til tettere drivis og områder med heldekkende is, opptrer isbjørn i spesielt stor tetthet.

Klimaendringer

Økosystemet i iskantsonen og drivisen er svært sårbart for klimaendringer, som representerer den klart største trusselen mot arktiske arter og økosystemer. Klimaendringer vil påvirke både tidspunktet for når isen legger seg og når den forsvinner. Dette påvirker i sin tur tidspunkt, lokalisering og intensitet på produksjonen i vannsøylen. Redusert tilgang til is påvirker også arter med isen som leveområde, og dermed produksjonsforholdene og biodiversiteten i områder med sesongmessig isdekke. Det kan også få konsekvenser hvis tidspunktet for algeoppblomstringen i iskantsonen endres slik at dette ikke lenger sammenfaller med forekomsten av viktige beitedyr, men det er stor usikkerhet om mulige effekter. Endrede isforhold vil også påvirke hvor mye av algeproduksjonen under isen og ved iskantsonen som synker ned og blir næring for bunnsamfunnene.

Kilde: FNs klimapanel.

Områdene med havis minker raskt i hele Arktis. I følge FNs klimapanel har den gjennomsnittlige havisutbredelsen i Arktis minket med ca 4 % i tiåret i perioden 1979 til 2012. Om sommeren har reduksjonen vært ca 12 % i tiåret. I følge klimapanelet er det svært sannsynlig at menneskeskapte klimaendringer har bidratt til dette, og at havisen vil fortsette å minke. Klimapanelets modellberegninger viser at fremtidige reduksjoner i havisens utstrekning er kritisk avhengig av utviklingen i de globale klimagassutslippene. Beregningene viser gjennomsnittlige reduksjoner i sommerutbredelsen av havis mot slutten av dette århundre som varierer fra 94 % for et scenario med høye utslipp, til 43 % prosent reduksjon ved lave utslipp. For vinterutbredelsen av havis er reduksjonene langt mindre, henholdsvis 34 % og 8 %. For det høye utslippsscenarioet viser beregningen at Polhavet vil være tilnærmet isfritt i september allerede rundt midten av dette århundret. Som det fremgår av figur 2.16 er det store usikkerheter i disse beregningene. I tillegg til endringer i isutbredelse har endringer i isens tykkelse og struktur stor betydning for produksjonsforhold og isavhengige arter.

Kilde: FNs klimapanel.

Barentshavet er et av de områdene i Arktis der isdekket trekker seg raskest tilbake. I kontrast til andre deler av Arktis gjelder dette i høy grad også for isutbredelsen vinterstid (se figur 2.19). Innenfor de delene av Barentshavet som er isdekte deler av året, viser beregninger at den isfrie perioden fra isen forsvinner om våren og sommeren til isen kommer tilbake på høsten og vinteren har økt med mer enn tre uker siden 1979. I denne perioden har tidspunktet da isen forsvinner om våren flyttet seg 17 dager tidligere for hvert tiår. Tidspunktet når isen kommer tilbake har flyttet seg 24 dager senere på høsten for hvert tiår. Dette er en langt større endring enn i andre deler av Arktis, og som i følge klimamodellene forventes å fortsette. Dette representerer en alvorlig trussel mot isavhengige arter som isbjørn, som kun kan klare seg en begrenset periode uten havis.

Allerede i dag ser vi tydelige virkninger av klimaendringene på økosystemet knyttet til havisen og iskantsonen i Barentshavet. Disse endringene er nærmere beskrevet i kap. 2.1.2.

FNs klimapanel konkluderer i sin siste rapport med at risikoen for store endringer i arktiske marine økosystemer på lengre sikt er svært høy. I tillegg til å endre fordelingen av miljøverdiene som er knyttet til havisen og iskantsonen i tid og rom, vil klimaendringene redusere leveområdene for mange isavhengige arter. Flere av disse kan på sikt forsvinne fra stadig større deler av Arktis, og Barentshavet er blant de områdene dette forventes å skje raskest. Det betyr at leveområdene for isavhengige arter i Barentshavet vil bli stadig mindre. Det er begrensete muligheter for artene til å migrere mot nord for å finne nye områder med egnede livsbetingelser. Dette fordi havisen og iskantsonen når den trekker seg tilbake fra de grunne sokkel- og kystområdene ved Svalbard vil havne over det dype og lavproduktive Polhavet, som ikke på langt nær gir samme grunnlag for biologisk produksjon og mangfold.

Påvirkning som følge av langtransportert forurensning, havforsuring, og belastning som følge av aktivitet i havområdet, kommer i tillegg til den negative påvirkningen klimaendringene har på mange arter og økosystemer. Når belastningen som følge av klimaendringene øker, vil den samlede belastningen på disse artene og økosystemene også øke. Klimaendringene kan også gjøre de isavhengige artene og økosystemene mer sårbare for andre typer påvirkning. De raske klimaendringene representerer derfor en betydelig utfordring for forvaltningen av aktivitet som kan påvirke miljøverdiene i iskantsonen og drivisen.

Miljøgifter

Selv i et urørt, arktisk miljø, langt unna vesentlige forurensningskilder, utsettes det biologiske mangfoldet for helse- og miljøskadelige stoffer. Særlig dyrelivet i iskantsonen risikerer å bli eksponert for miljøgifter. Dette skyldes i hovedsak at miljøgifter avsettes i havisen etter å ha blitt transportert hit med nordgående hav- og luftstrømmer. Men også lokale kilder som «gamle synder» og akuttutslipp kan ha betydning. Modellberegninger gjort gjennom Tilførselsprogrammet (2012) tyder på at havisen skjermer havet mot tilførsler fra atmosfæren om vinteren, men når isen smelter blir miljøgiftene i isen tilført havoverflaten. Dette «vårslippet» av miljøgifter kan gi økte konsentrasjoner av miljøgifter i langs iskanten om våren. Disse miljøgiftene kan bli tatt opp i marine alger og dyr. Dette er bekymringsfullt fordi noen av disse stoffene bioakkumuleres svært effektivt oppover i de arktiske marine næringskjedene. I tillegg er ofte nedbrytingen av miljøgifter redusert i disse områdene som en følge av lave temperaturer. Noen arktiske pattedyr, som isbjørn og ringsel, er også spesielt sårbare for miljøgifter fordi de har en livsstrategi som innbefatter lange perioder med faste. Da tærer dyrene på fettreservene og konsentrasjonene av fettløselige miljøgifter stiger og fordeles i andre mer vitale organ som lever, hormonkjertler og hjerne. Miljøgifter overføres også til avkom ved diing. Slik spres miljøgiftene over generasjoner og blir værende i miljøet lenge. Vi vet foreløpig lite om hvordan klimaendringene vil virke inn på effektene av miljøgifter i arktiske økosystemer.

Akuttutslipp av olje

Dersom et uhell skulle skje, vil oljeforurensning i iskantsonen kunne påvirke både høye konsentrasjoner av sjøfugl og sjøpattedyr som forekommer der, men også plankton, isalger og fiskelarver som finnes i vannmassene og under isen. Isbjørn, som kan forekomme i høy tetthet i iskantsonen, kan også bli påvirket i den delen av iskantsonen som blir forurenset av et slikt oljeutslipp. Det er særlig de store konsentrasjonene av sjøfugl og sjøpattedyr som gjør økosystemet ved iskanten sårbart for akutt oljeforurensning. Det er fremdeles store kunnskapsmangler knyttet til hvilke skadevirkninger oljeforurensning vil kunne ha for økosystemene i iskantsonen, men sårbarheten anses for å være høy. Disse økosystemene er sentrale for store deler av livet i Barentshavet, og et større akutt utslipp i iskantsonen vil derfor potensielt kunne få alvorlige konsekvenser. Konsekvensutredningen for Barentshavet sørøst viste at et langvarig utslipp med store oljepåslag særlig kan få alvorlige konsekvenser for marine pattedyr knyttet til iskantsonen. Sannsynligheten for et større, akutt utslipp fra petroleumsvirksomheten er generelt lav. Risiko knyttet til akutte utslipp av olje fra skipsfart og petroleumsvirksomhet er omtalt i kapittel 3.

Olje som fryser inn i isen vil kunne transporteres rundt med isen og representere en kronisk forurensningskilde i de områder hvor isen etter hvert smelter.

På grunn av den høye biologiske produksjonen og mangfoldet i iskantsonen vil oljeforurensning her kunne påvirke leveområdene til en rekke ulike arter og artsgrupper. Det er fremdeles store kunnskapsmangler knyttet til hvilke skadevirkninger oljeforurensning vil kunne ha for økosystemene i iskantsonen. Men sårbarheten anses for å være høy, og konsekvensene vil kunne bli særlig store hvis et større oljeutslipp skulle inntreffe og påvirke en større del av iskantsonen på våren eller sommeren når produksjonen i vannmassene er svært høy, og det kan være store antall og konsentrasjoner av sjøfugl og sjøpattedyr.

Sjøfugl som kommer i kontakt med olje vil fryse i hjel, fordi oljen ødelegger fjærdraktens isolerende egenskaper. Mange arter har høy sårbarhet gjennom hele året eller i perioder av året, og vil som oftest omkomme hvis de blir tilsølt, spesielt hvis de er i fjærfelling/myting (sjøfugl) eller hårskifte/tidlige livsfaser (sel). Andre arter vil kunne overleve en begrenset tilsøling. Tidlige livsstadier hos fisk, samt dyreplankton er også sårbare for oljeforurensning. Ulike petroleumsprodukter er sammensatt av en mengde ulike stoffer og har varierende giftighet og potensial for skadelige effekter. Avhengig av hvor høye konsentrasjoner enkeltindividene eksponeres for og over hvor lang tid kan potensielt dødelige fysiologiske og biokjemiske skader inntreffe både akutt og på lengre sikt.

Hvorvidt et større oljeutslipp vil få alvorlige og langvarige konsekvenser avhenger av mange faktorer, som f.eks. tid på året, hvor dyrene er i årssyklus med tanke på forplantning, atferd etc. Særlige utfordringer knyttet til oljevernberedskap i isfylte farvann er omtalt i kapittel 3.5.

2.3.4 Avgrensning av iskanten som et særlig verdifullt og sårbart område i tidligere forvaltningsplaner

I forvaltningsplanene fra 2006 og 2011 er iskanten identifisert, beskrevet og kartfestet som et særlig verdifullt og sårbart område med betegnelsen «variabel iskant». Dette området omfatter havstrekninger som vanligvis er isdekte deler av året, og som iskantsonen beveger seg gjennom i løpet av en årssyklus mellom maksimum og minimum isutbredelse.

Iskanten i forvaltningsplanen er fastsatt i samsvar med den avgrensningen som ble gjort i den faglige grunnlagsrapporten om Identifisering av særlig verdifulle områder i Lofoten – Barentshavet, som ble utarbeidet i 2003. I denne rapporten ble grensen satt der det forekommer havis 30 % av dagene i april måned basert på satellittobservasjon av isutbredelse fra perioden 1967–1989 (minus 1976). Kriteriet for forekomst av is er i denne sammenheng at iskonsentrasjonen er større enn 15 %. Dette betyr at isen dekker mer enn 15 % av havoverflaten. Hyppigheten av havis beregnet på denne måten kalles «isfrekvens», og gir på kort sikt et uttrykk for sannsynligheten for forekomst av havis i den perioden av året beregningen er gjort for.

Denne avgrensningen av det særlig verdifulle og sårbare området iskanten er basert på statistisk forekomst av havis i en foregående periode, i dette tilfellet perioden 1967–1989. Det særlig verdifulle området omfatter de områdene der iskantsonen vanligvis vil befinne seg når den beveger seg frem og tilbake mellom sitt årlige maksimum og minimum (se figur 2.11 og 2.12). Dermed omfatter det særlig verdifulle og sårbare området også de arealene som gjennom året har størst betydning for biologisk produksjon og mangfold knyttet til iskantsonen.

Som for andre særlig verdifulle og sårbare områder er iskanten et område med særlig verdifulle miljøkomponenter, som har en fast avgrensning. En slik fast grense kan ikke baseres på et øyeblikksbilde av hvor iskanten befinner seg på et gitt tidspunkt, men må fastsettes på grunnlag av statistikk over iskantsonens bevegelser og varierende beliggenhet gjennom året og variasjoner i isutbredelsen fra år til år.

Avgrensningen av iskanten er, basert på faglig skjønn, satt der det er is 30 % av tiden i april måned. Kriteriet innebærer at det i år med mye is kan forekomme havis også sør for grensen når isdekket er nær sitt årlige maksimum (se figur 2.21).

2.3.5 Oppdatert avgrensning av det særlig verdifulle og sårbare området iskanten

Det er de siste tre tiårene observert en klar nedadgående langtidstrend i isutbredelsen både i Arktis som helhet og i Barentshavet. I Barentshavet gjelder dette både om sommeren og om vinteren. Dette fremgår av figur 2.19 og 2.20, som viser trendene for isutbredelse i Barentshavet i april og september siden 1979, basert på satellittobservasjon. Av figurene fremgår det også at det kan være store variasjoner i isutbredelse fra år til år. Disse variasjonene skyldes naturlige svingninger, mens menneskeskapte klimaendringer antas å være hovedårsaken til den nedadgående langtidstrenden.

Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Den observerte reduksjonen i havis medfører også at den gjennomsnittlige beliggenheten til iskantsonen på en gitt tid av året flytter seg stadig lenger mot nord og øst. Det innebærer at også økosystemet knyttet til havisen og iskantsonen, og de sårbare miljøverdiene som finnes der, flytter seg i samme retning.

Beregningen av iskanten som et særlig verdifullt og sårbart område er i tidligere forvaltningsplaner basert på eldre isdata fra perioden 1967–89. I denne perioden var det betydelig mer is i Barentshavet enn tilfellet er i dag. Denne beregningen er dermed ikke representativ for dagens isforhold.

Avgrensningen av et særlig verdifullt og sårbart område skal bl.a. gjenspeile hvilke områder som har særlig betydning for biologisk produksjon og naturmangfold. Beregningen av iskanten som et særlig verdifullt og sårbart område er derfor oppdatert med nye isdata, slik at avgrensningen reflekterer isforholdene i perioden frem til i dag.

Den oppdaterte avgrensningen av iskanten er, i likhet med den opprinnelige fra forvaltningsplanene i 2006 og 2011, satt der andelen dager det forekommer havis i et gitt område, er 30 % i april måned. Avgrensningen går altså fortsatt der isfrekvensen er 30 %. At det forekommer havis betyr, som i den opprinnelige beregningen, at iskonsentrasjonen – andelen av havoverflaten som er dekket av is – er større enn 15 %. Beregningen er gjort på grunnlag av isdata fra satellittbilder for 30-årsperioden 1985–2014. De nye isdataene som den oppdaterte iskanten er basert på, er generelt av bedre kvalitet enn de gamle dataene. En så vidt lang tidsperiode er valgt for å begrense følsomheten ved oppdatering av iskanten for kortsiktige svingninger i isforhold mellom år. Å velge en tidsserie på 30 år er også i samsvar med lengden på en standard normalperiode brukt innenfor klimatologi/meteorologi. Kart som viser isfrekvensen i ulike deler av Barentshavet i april måned for denne årrekken er vist i figur 2.21. Figur 2.22 viser tilsvarende kart over isfrekvensen i september måned, når isutbredelsen er på sitt årlige minimum.

Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Den oppdaterte iskanten er beregnet av Norsk Polarinstitutt, og inntegnet på kartet i figurene 2.8 og 2.23. Denne oppdateringen gjenspeiler endringene i isforhold mellom periodene 1967–89 og 1985–2014. Isdataene for den oppdaterte beregningen kommer fra National Snow and Ice Data Center i USA, og består av daglige satellittmålinger av iskonsentrasjon i 25x25 km ruter. Som det fremgår av figur 2.23 går den oppdaterte avgrensningen av iskanten nord for de områdene i Barentshavet som er åpnet for petroleumsvirksomhet. Sør for dette kan det også være behov for særlige forvaltningstiltak for å redusere faren for påvirkning av iskantsonen.

2.3.6 Fremtidige oppdateringer og videre arbeid

Neste oppdatering av iskanten som et særlig verdifullt og sårbart område vil skje i forbindelse med revideringen av forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten i 2020. Som en del av det faglige grunnlaget for denne revideringen vil det også bli foretatt en gjennomgang av definisjonen som som ligger til grunn for beregningen av iskanten.

Det er også behov for å vurdere tilbaketrekkingen av iskanten i sammenheng med andre særlig verdifulle og sårbare områder rundt Svalbard, og hvorvidt disse til sammen dekker de mest verdifulle og sårbare delene av det nordlige Barentshavet. Dette er viktig i lys av at klimaendringene fører til raske forandringer i økosystemene, samtidig som aktivitetsbildet er i endring.

I forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten er både polarfronten og havområdene rundt Svalbard, inkludert Bjørnøya, identifisert og beskrevet som særlig verdifulle og sårbare områder. Disse områdene overlapper delvis med iskanten.

Polarfronten er området hvor det tempererte vannet fra Atlanterhavet møter det kalde og mindre salte vannet fra Polhavet. Dette er en overgangssone med høy primærproduksjon og biodiversitet. Når iskanten er på sitt fremste om våren, sammenfaller denne i stor grad med polarfronten. Polarfrontens beliggenhet påvirkes, i likhet med iskantsonen, av klimaendringene. I de østlige delene av Barentshavet har polarfronten trukket seg lengre mot nord og øst enn tidligere. Behovet for å oppdatere avgrensningen av polarfronten som et særlig verdifullt og sårbart område vil bli vurdert i forbindelse med revidering av forvaltningsplanen i 2020.

Havområdene rundt Svalbard, inkludert Bjørnøya, er identifisert og beskrevet som et særlig verdifullt og sårbart område i forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten. Det er bare rundt Bjørnøya dette området er kartfestet i forvaltningsplanen. En vurdering av hvordan det særlig verdifulle og sårbare området rundt Svalbard kan avgrenses vil bli gjort som en del av det faglige arbeidet frem mot revideringen i 2020.

Frem mot revideringen av forvaltningsplanen i 2020 vil det også være behov for å utvikle indikatorsettet for vurdering av miljøtilstanden, blant annet ved å inkludere indikatorer for isavhengige sjøpattedyr.

Kilde: Norsk Polarinstitutt.