9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det er godt dokumentert at utdanning har positive samfunnsøkonomiske effekter. Tiltak som fører til at elevenes læringsutbytte øker, vil blant annet kunne føre til høyere økonomisk vekst og lavere offentlige utgifter til blant annet velferds- og trygdeordninger. Det er også godt dokumentert at utdanning har positive effekter på blant annet helse og omfanget av kriminalitet.1

Det er vanskelig å beregne akkurat hvor store disse effektene er, men studier antyder at vellykkede skolereformer kan ha betydelige effekter på fremtidig økonomisk vekst.2 En norsk studie antyder at dersom andelen elever og lærlinger som fullfører og består videregående opplæring, øker fra 70 til 80 prosent, vil det innebære en kostnadsreduksjon for samfunnet på mellom 5,4 og 8,8 mrd. kroner for hvert elevkull. Det tilsvarer om lag 6000 flere elever som fullfører videregående opplæring innen fem år for hvert årskull.3

I meldingen presenterer regjeringen flere tiltak som vil medføre økte kostnader, også for kommunesektoren. Dersom disse tiltakene fører til at elevene lærer mer, er det god grunn til å forvente at de samfunnsøkonomiske gevinstene vil være langt høyere enn utgiftene knyttet til de ulike tiltakene.

Tidlig innsats for bedre læring

Departementet vil sende ut til høring et lovforslag om en plikt for skoleeierne til tidlig innsats. I statsbudsjettet for 2017 er det vedtatt å øke bevilgningen til økt lærertetthet på 1.–4. trinn med 460 mill. kroner for å styrke kommunenes arbeid med tidlig innsats. Den samlede bevilgningen er med dette 1,3 mrd. kroner. Midlene skal benyttes til lærerårsverk, og skal bidra til å støtte arbeidet med tidlig innsats. Etter departementets vurdering legger tilskuddet til rette for at kommunene kan følge opp den nye plikten til å tilby intensiv opplæring.

Departementet vil også sende ut til høring et lovforslag om en plikt for skolene til å samarbeide med relevante helse- og omsorgstjenester, barnevernstjenesten og andre kommunale tjenester om vurdering og oppfølging av elever med personlige, sosiale og emosjonelle vansker knyttet til opplæringen. Departementet mener at en regulering av skolens plikt til å samarbeide med relevante kommunale tjenester om vurdering og oppfølging av elever, ikke vil innebære økte kostnader for kommunene. En slik plikt vil regulere oppgaver og ansvarsområder kommunene allerede er pålagt. Hensikten er snarere å sørge for mer samarbeid mellom kommunale tjenester om disse oppgavene, og slik sett vil forslagene kunne føre til at kommunale ressurser brukes mer effektivt.

Som del av satsingen på tidlig innsats vil departementet vurdere å innføre krav om at skolene på barnetrinnet har tilstrekkelig tilgjengelige ressurser med faglig fordypning i spesialpedagogikk for å følge opp behovet for tidlig innsats

For å sette kommunene i stand til å oppfylle kompetansekravet vil departementet vurdere å opprette tilbud om videreutdanning i spesialpedagogikk. Departementet vil komme tilbake til innføringstakt for og omfang av tilbudet om videreutdanning i de årlige forslagene til statsbudsjett.

Ny kompetansemodell for skolen

Departementet har i Prop. 1 S (2016–2017) foreslått en modell for kompetanseutvikling som differensierer tiltakene etter kommunenes behov og utviklingskapasitet, og består av tre ulike ordninger:

• En desentralisert ordning, som sikrer at alle kommuner regelmessig gjennomfører tiltak for kompetanseutvikling. Kommunene definerer og prioriterer hva de trenger, i samarbeid med universiteter og høyskoler. På lengre sikt skal fylkeskommunene også omfattes av ordningen.

• En oppfølgingsordning, der kommuner og fylkeskommuner som over tid ikke oppnår tilfredsstillende resultater får statlig støtte og veiledning.

• En innovasjonsordning, som skal gi mer forskningsbasert kunnskap om hva som fungerer i skolen.

I statsbudsjettet for 2017 bevilges det om lag 200 mill. kroner til kompetanseutvikling til ordningene i den nye kompetansemodellen. I tillegg skal midler fra nasjonale kompetansesatsinger som avsluttes de kommende årene, fases inn i modellen. Frem mot 2020 vil anslagsvis ytterligere 300–400 mill. kroner gjøres tilgjengelig på denne måten. Departementet vil evaluere ordningene i modellen, for eventuelt å justere modellen ved behov. På grunnlag av evalueringene vil det være viktig å vurdere om midlene som departementet planlegger å tilføre kompetansemodellen, er tilstrekkelig for å nå målene for grunnopplæringen.

For at kompetanseutviklingstiltak i skolen skal trekke i samme retning, er det nødvendig å se kommunenes og statens midler i sammenheng. Departementet mener derfor at det statlige tilskuddet må følges av et krav om kommunal medfinansiering, der de kommunene som ønsker å motta midler, selv må bidra med 30 prosent av det statlige tilskuddet. Kommuner som i dag ikke bruker midler til kompetanseutvikling, kan ikke sies å oppfylle det ansvaret de er pålagt gjennom loven. Kravet er derfor ikke først og fremst et pålegg om å bruke mer midler, men en mekanisme for at midler fra nasjonale og lokale myndigheter skal bidra til samme mål.

Videreutdanning for skoleledere

Departementet vil sende ut til høring et lovforslag om å innføre en plikt for skoleeiere til å tilby utdanning på 30 studiepoeng i pedagogisk ledelse for nytilsatte rektorer. Departementet legger til grunn at den eksisterende bevilgningen til videreutdanning for rektorer og andre skoleledere setter kommunene i stand til å oppfylle denne nye plikten.

Departementet vil også prøve ut et modulbasert kompetanseutviklingstilbud for erfarne skoleledere innenfor budsjettrammen i 2017. Basert på utprøvingen kan det være aktuelt å utvide ordningen med flere moduler. Departementet vil eventuelt komme tilbake til innføringstakt og omfang av dette tilbudet om videreutdanning i de årlige forslagene til statsbudsjett.

Kvalitetsvurdering

I etterkant av læreplanfornyelsen vil departementet vurdere enkelte justeringer av systemet for kvalitetsvurdering i skolen. Departementet vil komme tilbake til eventuelle kostnader knyttet til disse endringene i de årlige forslagene til statsbudsjett.